Anbudet innenfor spesialisert rehabilitering i Helse Midt-Norge innebærer i realiteten et stort kutt i rehabiliteringstilbudet over hele linjen. Man kutter ukritisk ned behandlingsforløp, går fra døgnbehandling til dagbehandling med overnatting og legger ned flere kompetansemiljøer som er blant de fremste i landet, og som er bygd opp over mange år. Innenfor kreftrehabilitering, f.eks., kutter man i praksis over 50 pst. i tilbudet. Taperne i dette blir pasienter og deres familier, men også samfunnet, for i en tid der vi ønsker flere i jobb lenger, der vi vet det blir flere eldre, og der mange rammes av ulike sykdommer, er gode rehabiliteringstilbud avgjørende. Det handler om mennesker. Et så stort kutt i rehabiliteringstilbudet som Helse Midt-Norge legger opp til, vil også føre et stort ansvar over på kommunene og påvirke en rekke lokalsamfunn. For eksempel legger man ned hele Hysnes Helsefort i Indre Fosen. Man kutter i tilbudet på Kastvollen rehabiliteringssenter på Inderøya og legger ned hele kreftrehabiliteringen på Røros. Dette er viktige kompetansemiljøer som er bygd opp, og arbeidsplasser i distrikter over mange år fjernes med et pennestrøk. Når helseministeren i salen i dag mener at disse kuttene ikke går på bekostning av kvalitet, glemmer han å nevne at man i de nye anbudene i stor grad kun har vektlagt pris, ikke kvalitet. Jeg vil også si at det er omtrent ingen saker jeg har fått så mange henvendelser fra innbyggere i Trøndelag om som akkurat denne – innbyggere og pasienter som har vært eller er avhengig av disse rehabiliteringstilbudene som nå står på spill, fagfolk som frykter at hele fagfeltet deres raseres, en rekke ulike fagorganisasjoner, bl.a. LO, og også folkevalgte fra alle partier, bl.a. helseministerens eget parti. Derfor forundrer det meg at Arbeiderpartiet og Høyre gjør det de kan for å argumentere imot og for å stanse det flertallet som nå er i salen. Helseministeren har hatt en rekke muligheter til å gripe inn underveis og unngå dette. Vi i Senterpartiet mener i utgangspunktet at langsiktige kontrakter med ideelle og private tilbydere hadde vært et mye bedre system. Da hadde vi sluppet sånne kortsiktige opp- og nedbygginger av fagmiljøer som anbudsprosessene legger opp til. Det skal vi kjempe videre for, men kampen nå står om hvorvidt vi skal ha en kortsiktig nedbygging av gode, viktige fagmiljøer, eller om vi skal ta oss tid til å stoppe opp, sette tydelige kvalitetskrav for rehabiliteringsfeltet og unngå en nedbygging av gode tilbud som faktisk betyr noe for pasienter, innbyggere og lokalsamfunn over hele Norge.

48:19] (ordfører for saken): Saken vi behandler nå, omhandler behovet for at regjeringen utarbeider en ny petroleumsmelding, og at den må legges fram innen vårsesjonen 2027. Et bredt flertall i energi- og miljøkomiteen støtter forslaget, og jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Jeg vil så gå over til å kommentere Senterpartiets standpunkt. I år er det 60 år siden den første letebrønnen ble boret på norsk sokkel. Det markerte starten på det som skulle bli Norges viktigste industrieventyr. Regjeringen Borten og senere regjeringen Bratteli var tydelige på én ting: Petroleum var en nasjonal ressurs som skulle forvaltes politisk, under norsk kontroll, og til det beste for hele landet. «De ti oljebud», som ble vedtatt av Stortinget på starten av 1970-tallet, ble en avgjørende rettesnor for petroleumsforvaltningen og sikret prinsipper om nasjonal kontroll, statens aktive deltagelse og langsiktig verdiskaping gjennom industribygging. Det har sørget for at vi i dag har en verdensledende leverandørindustri, og at inntektene fra olje og gass har kommet fellesskapet til gode. Gjennom disse 60 årene har norsk petroleumspolitikk lagt til rette for å skape arbeidsplasser langs kysten og sikret enorme inntekter, som har gått til velferd og utvikling i hele Norge. Nettopp derfor har vi også et ansvar for å videreutvikle denne næringen. Over 200 000 jobber i olje- og gassnæringen, og skal Norge fortsatt være en langsiktig og ansvarlig energileverandør, trenger vi rammebetingelser for næringen som sikrer leting og aktivitet. Uten nye investeringer, leting og videreutvikling av sokkelen risikerer vi et bratt produksjonsfall, med alvorlige konsekvenser for både arbeidsplasser, statlige inntekter og energisikkerhet. Samtidig er norsk sokkel blitt mer moden. De store utbyggingene er færre, aktørbildet er endret, og mye av den framtidige produksjonen vil komme fra mindre funn som knyttes til eksisterende infrastruktur. Det stiller også nye krav til politikken. Slike veivalg bør ikke tas stykkevis og delt, men bør sees i sammenheng. Den forrige petroleumsmeldingen ble lagt fram i 2011. Siden den gang har verden, Europa og norsk sokkel endret seg betydelig. Senterpartiet er derfor fornøyd med å bidra til et bredt flertall som sikrer at det utarbeides en ny petroleumsmelding om dagens situasjon og framtidens utfordringer på norsk sokkel. En melding som sikrer høy aktivitet, god ressursutnyttelse og rammevilkår, og som gir Stortinget muligheten til å ta stilling til utviklingen på norsk sokkel, vil tjene hele Norge.

Jeg vil være tydelig på noen ting, for det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig når vi driver med politikkutvikling. Senterpartiet er opptatt av at vi skal utvikle norsk olje- og gassnæring, at vi skal ta vare på arbeidsplasser. Men vi er også opptatt av at vi nå ikke må risikere at vi sender Finnmark inn i en kraftkrise, og at det går på bekostning av tilgangen på kraft for øvrig næringsliv på fastlandet. Nettopp derfor kunne denne løsningen ha vært enkel og tydelig, vi kunne driftet gasskraftverket videre fram til nok annen kraft er på plass. Nettopp derfor vil Senterpartiet stemme for forslagene nr. 22 og 23, som er fremmet av Fremskrittspartiet i dag. Så er det lett å glemme at vi behandler flere Dokument 8-forslag i Stortinget i dag. Det er verdt å minne om at da Senterpartiet fremmet forslaget om å stanse ytterligere elektrifisering av sokkelen med kraft fra land, gjensto det flere større elektrifiseringsprosjekter på sokkelen, bl.a. felt på Haltenbanken og Tampen-området. En elektrifisering av Haltenbanken og Tampen-området med strøm fra Midt-Norge ville hatt et kraftbehov tilsvarende hele strømforbruket til Trondheim by. Det ville ha ført til høyere strømpriser og ikke minst mindre tilgang på kraft for øvrig næringsliv i Midt-Norge. Heldigvis fikk Senterpartiet gjennomslag, og Equinor besluttet i oktober å droppe elektrifiseringen av Haltenbanken. Vi mener det nå er på tide å sende et tydelig signal om at tiden der elektrifisering av sokkelen som klimatiltak ved hjelp av landstrøm var en løsning – og det var en løsning kun for å flytte utslipp – er forbi. Norge trenger heller en kraftpolitikk som prioriterer lave og stabile strømpriser, verdiskaping, arbeidsplasser og forsyningssikkerhet på land. Jeg synes det er synd at de forslagene ikke får flertall i dag, men det er likevel godt å vite at noen prosjekter stanses, og at det også kan være viktig for øvrig næringsliv i de regionene.

Det er jo en realitet at det var en del av det politiske budskapet den gangen man gikk inn for elektrifisering av Melkøya, at det skulle skje med ny fornybar kraft, og vi i Senterpartiet er bekymret for at det er krevende å realisere ny vindkraft i Finnmark. Det er store konflikter, og det bør vi også ha lært av tidligere prosesser. Men det som derimot var en forutsetning, også da man ga beskjed til Equinor, var det man sa i punkt 5 i regjeringens brev om godkjenning av endret utbyggingsplan for Snøhvit-feltet: «Rettighetshaverne skal, dersom hensynet til kraftsituasjonen tilsier at det er nødvendig, medvirke til å få etablert en avtalebasert løsning med staten om periodevis drift ved det eksisterende energianlegget ved Hammerfest LNG fram til utløpet av konsesjonen (…).» Dermed ligger det jo en forutsetning, egentlig, om at gasskraftverket bør driftes videre dersom kraftsituasjonen tilsier det. Så jeg spør energiministeren igjen: Vil man sikre at gasskraftverket driftes videre dersom situasjonen med forsyningssikkerhet faktisk krever det?

Statsråden gjentar i sitt innlegg, og også i media de siste dagene, at det var aldri en forutsetning for elektrifisering at man skulle ha tilsvarende ny kraftproduksjon i Finnmark. Realiteten er at det var en tydelig del av budskapet den dagen man gikk inn for elektrifisering av Melkøya, at det ikke skulle tappe Finnmark for kraft. I 2023 var kraftproduksjonen i Finnmark og Troms til sammen på 7,4 TWh. Snøhvit Future trenger om lag 3,6 TWh av denne kraften årlig, altså halvparten av Troms og Finnmarks totale kraftproduksjon. I etterkant er det ikke gitt konsesjon til noen nye prosjekt. Innser også energiministeren at forutsetningene dermed er i ferd med å bli brutt, og vil han ta initiativ til at gasskraftverket kan driftes videre for å sikre forsyningssikkerhet fram til nok ny kraft er på plass?

Nok og rimelig kraft er avgjørende for beredskap, næringsutvikling og bosetting i hele Norge. Senterpartiets motstand mot elektrifisering av sokkelen handler om nettopp det. For da de første norske oljeplattformene ble elektrifisert allerede på 1990-tallet, hadde Norge kraftoverskudd. Tilgangen på strøm var ikke en vesentlig bekymring. Det er det nå. Da må vi kunne stille oss spørsmålet om det nå er riktig å prioritere kraften til videre elektrifisering av sokkelen, som i realiteten er et symbolsk klimatiltak som tapper fastlandet for strøm, presser prisene opp og går på bekostning av tilgangen på kraft for øvrig folk og næringsliv. Det er også derfor Senterpartiet er så bekymret for konsekvensene elektrifiseringen av Melkøya vil få for tilgangen på kraft og forsyningssikkerhet i Finnmark. Det har hele veien vært en forutsetning at den skulle skje med ny kraft, men Arbeiderpartiets kraft- og industriløft har uteblitt. Det er urealistisk å tro at man skal kunne realisere store mengder ny vindkraft i Finnmark, med de utfordringene det vil ha. Senterpartiet mener at det eneste fornuftige nå er å sikre at gasskraftverket må drives videre, også etter 2030, enten med eller uten karbonfangst og -lagring. Derfor fremmer vi og støtter ulike forslag i dag som legger til rette for at det kan skje. Jeg vil minne om at dagens tillatelser for Snøhvit Future-prosjektet ikke står i veien for at enten staten eller Equinor drifter gasskraftverket videre fram til annen strøm er på plass. En sånn løsning er gjennomførbar og realistisk. Den kan både sikre arbeidsplassene på anlegget i de bedriftene i nord som nå har fått kontrakter, og sikre videre gassproduksjon på Melkøya, men ikke minst at Finnmark ikke tappes for kraft på veien dit. At verken Arbeiderpartiet, Høyre eller nå SV er villig til å være med på det forslaget som kunne lagt trykk på det, er synd. Det kunne også ha blitt sikret med at Arbeiderpartiet eller Høyre hadde stemt for Senterpartiet, FrP og Rødts forslag som handler om å sikre gasskraftverket videre. For i alle andre saker nå snakker vi om beredskap i nord. Vi snakker om at tilgangen på kraft er avgjørende for å sikre forsyningssikkerhet. At vi legger til rette også for bosetting i nord i alle ledd, er en avgjørende del av å sikre nettopp det. For Senterpartiet er det det denne saken handler om. Jeg tar med det opp de forslagene Senterpartiet er en del av.

På vegne av stortingsrepresentantene Erling Sande og meg selv har gleden av å framsette et representantforslag om regelstyring av momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner.

Jeg merker jo at statsråden egentlig ikke har noen plan for å opplyse flere om norgespris. Rundt 600 000 mennesker i Norge er ikke digitale. Folk med god råd svarer en og en halv gang oftere at de vil tegne norgespris, enn folk med dårlig råd. Skal man tegne norgespris, må man inn på Elhub og fysisk velge det. Det er for avansert for mange. Vi i Senterpartiet mener at hver enkelt husholdning bør få direkte informasjon og henvendelse om det enten gjennom f.eks. brev, sms eller på en annen tydelig måte, hvor man enkelt kunne ha valgt. For de 884 000 strømkundene på Østlandet, Sørlandet og Vestlandet uten norgespris tilsvarer det siden 1. mai et samlet tap på over 1 mrd. kr. Det er et tap for innbyggerne det gjelder, men tilsvarende inntekt for statskassen. Mener statsråden det er riktig at norske strømkunder taper 1 mrd. kr på at de ikke har inngått norgespris, mens staten håver inn det tilsvarende?

Som vi også hører her, har regjeringen det siste året vært mest opptatt av å snakke om norgespris som et politisk gjennomslag, mens Senterpartiet mener vi skulle ha tatt mer nasjonal kontroll i strømpolitikken for faktisk å få ned strømprisene for folk og næringsliv i Norge. Når det er sagt, bidrar jo norgespris til å få ned strømregningen for folk. Det er bra. For så mange som 99 pst i Sør-Norge hadde det lønt seg med norgespris i 2024. I den samme regionen er det likevel kun 61 pst. som har tegnet norgespris – 39 pst. har fortsatt ikke det. Når så få har valgt å inngå kontrakten om norgespris selv om det lønner seg for dem, er det åpenbart at regjeringen ikke har opplyst godt nok. Systemet er for avansert. Det er ganske tydelig at Arbeiderpartiet har abdisert i spørsmålet om å ta mer nasjonal kontroll over strømmen. Hva har regjeringen gjort for å sørge for at flere tegner norgespris?

På vegne av representantene Geir Pollestad, Bjørn Arild Gram og meg selv vil jeg fremme et representantforslag om å utrede en økt elavgift for datasentre. På vegne av representanten Erling Sande og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å endre rammebetingelsene for bingospill for å sikre inntekter til frivilligheten.

Jeg takker for svaret. Naturligvis er jeg glad for at man er mer glad i å reise rundt i Norge. Det er vi i Senterpartiet opptatt av. For å ta oss tilbake igjen til slutt, vil jeg si at Senterpartiet reagerte kraftig da regjeringen la opp til en avgiftsøkning på drivstoff i sitt forslag til statsbudsjett, men vi er glade for at vi sammen ble enige om at det ikke skulle bli en ny avgiftsøkning på drivstoff ved budsjettenigheten med Senterpartiet, Arbeiderpartiet og de andre samarbeidspartiene. Mitt spørsmål til statsråden, i forlengelsen av det, er om han vil anerkjenne at økte drivstoffpriser er en utfordring – også i de statsbudsjettene som kommer, for vi er jo bekymret for at for at denne kampen skal komme opp igjen. Vil statsråden også da være tydelig på at Norge ikke vil legge opp til en økning i drivstoffavgiftene, og at regjeringen ikke vil foreslå det i sine kommende statsbudsjetter?

Det prissjokket noen har vist til, er jo regjeringens egne anslag, så vi er opptatt av det. Jeg er glad for at statsråden også anerkjenner at det vil være en betydelig utfordring for både norske forbrukere og norsk næringsliv dersom det blir tilfellet. Et ledd i dette arbeidet er også å påvirke EU til faktisk å unngå at det skal bli resultatet av det nye kvotesystemet. Da vil jeg også, i forlengelsen av det, spørre statsråden om hvordan regjeringen nå faktisk jobber for å påvirke EU og unngå at realiteten blir et så stort avgiftssjokk som vi risikerer nå.

Statsråden var inne på det i sitt innlegg – Senterpartiet er bekymret for at regjeringen varslet i proposisjonen i behandlingen av klimakvoteloven i vår at ETS2 kan føre til økte drivstoffavgifter på opp mot 7,5 kr. Statsråden er også inne på at det er flere grep man vurderer dersom det skal bli tilfellet. Mitt spørsmål til statsråden er egentlig: Vil statsråden garantere at dersom det blir tilfellet på grunn av EUs nye regelverk, vil regjeringen innføre kompenserende tiltak for at norske innbyggere og norske bedrifter ikke skal få så høye drivstoffavgifter i framtiden?

Våren 2025 vedtok Stortinget endringer i klimakvoteloven som åpner for å innføre EUs nye kvotesystem, ETS2, i Norge. Senterpartiet advarte tydelig også da om at innføring av systemet i Norge vil bety en betydelig økning i drivstoffprisene om systemet skal fases inn allerede i 2027. Det nye regelverket skaper nå store protester innad i EU. Tyskland, Tsjekkia, Italia, Spania, Polen og 13 andre EU-land har i et brev til EU-kommisjonen bedt om endringer i systemet. Enn så lenge er det lite som tyder på at landene vil bli hørt. Jeg registrerer at flere nå trekker fram at man har valgt å utsette ikrafttredelse av systemet med et år, men det løser ikke den grunnleggende utfordringen med dette systemet, nemlig dramatiske konsekvenser for folk og næringsliv både i Norge og i EU. Senterpartiet mener derfor at det eneste fornuftige å gjøre i møte med et system som fremdeles har så stor usikkerhet, er å stanse implementeringen av ETS2 i Norge. Vi reagerer på at regjeringen ikke har avklart om man vil kompensere berørte sektorer med en reduksjon i CO2-avgiften tilsvarende kvoteprisen innenfor det nye markedet. Vi reagerer også på at man ikke har vært tydelig på hva man gjør dersom kvoteprisen vil overstige nivået på den norske CO2-avgiften. I verste fall risikerer vi at folk og næringsliv i Norge vil få en dobbel smell fra innføringen av systemet, med både norsk CO2-avgift og det som i praksis blir en EU-avgift på drivstoff. Det er en uholdbar situasjon. Norge trenger ikke en ny EU-avgift på drivstoff. Regjeringens egne tall viser at om vi innfører EUs nye system, kan pumpeprisen øke med alt fra 1,5 til 7,5 kr per liter. Senterpartiet mener vi ikke kan godta en så stor økning i kostnadene for vanlige folk og bedrifter i Norge. Realiteten er at uavhengig av om dieselen koster 20 eller 24 kr, må hverdagen gå rundt. Ungene må hentes i barnehagen, folk må komme seg på jobb, og de må få gjort sine daglige gjøremål. Mange plasser i Norge er faktisk ikke kollektiv et reelt alternativ, og om vi mener at folk skal ha like muligheter og kunne bo over hele Norge, må vi også legge til rette for det. I Norge selges det knapt nye diesel- og bensinbiler lenger. En kraftig økning av drivstoffavgiftene vil dermed knapt ha klimaeffekt, men det vil ramme folk og næringsliv. For meg er det uforståelig at Arbeiderpartiet, Høyre og resten av flertallet ikke er villig til å gjøre mer for å unngå økte drivstoffavgifter fra EU. Vi er glad for at vi fikk gjennomslag for å stanse en økning i drivstoffavgiftene i statsbudsjettet, men her må vi fortsatt jobbe på. Jeg tar opp forslaget til Senterpartiet.

En viktig inntektskilde for idretten og frivilligheten over hele Norge har også vært bingospill og bingohaller. I høst innførte regjeringen nye beløpsgrenser for bingospill, og resultatet er at nå faller hele bingobransjen sammen, særlig i distriktene. Over 25 bingohaller ble lagt ned i fjor. Bransjen selv melder at minst 38 er planlagt nedlagt første halvår i 2026, og det antas at ingen bingoer nord for Trondheim vil overleve. Flere tusen lag og organisasjoner over hele landet er med det i ferd med å miste viktige inntekter, som finansierer alt fra aktivitet i idrettslag til lokale jeger- og fiskeforeninger, funksjonshemmedes organisasjoner – og sånn kunne vi fortsatt. Målet med innstrammingene var ansvarlighet. Vi er alle opptatt av det, og også Senterpartiet er opptatt av enerettsmodellen, men situasjonen med at en rekke bingohaller nå må legge ned, mener vi er uholdbar fordi det går ut over lokal aktivitet over hele landet. Mitt spørsmål er: Vil statsråden se på tapsgrensene på nytt, eller på å innføre kompenserende tiltak for de lagene dette gjelder?

Uttak av torv til dyrkingsmedium foregår nå på et areal som utgjør 0,4 promille av det totale myr- og sumparealet i Norge, der uttak av torv til vekstmedia utgjør maksimalt 1,5 pst. av den totale årlige tilveksten av torv. Norge har den største delen i Norden av myr som er i naturtilstand, og det er i stor grad mulig å bruke allerede degraderte myrer for torvuttak. Vil ikke statsråden også tenke at det er fornuftig at man benytter de allerede degraderte myrene til å fortsatt opprettholde en lønnsom og viktig distriktsnæring, og at det kan være viktig for å sikre norske arbeidsplasser i møte med forbudet?

Dette handler ikke om representantens manglende tro på teknologi. Det realiteten i forsøkene har vist så langt, er at det er krevende å finne gode erstatningsprodukter for torv. Så kan det være fint å si nå at det kan være på plass innen 15 år. Ja, det kan det, men dersom det ikke er på plass, vil realiteten kunne være at vi får økt import i stedet. Jeg har mer tro på at man heller kan satse på forskning på erstatningsprodukter før man velger å forby alternativet. I proposisjonen skriver departementet følgende: «Klimagassutslipp er globale utslipp. Hvis et forbud mot torvuttak i Norge fører til tilsvarende større utenlandsk uttak og produksjon (…), vil de globale klimagassutslippene ikke reduseres.» Hva vil statsråden gjøre for veksthusnæringen for å sikre at de nå får et alternativ, og ikke minst for at dette forbudet ikke fører til kutt i norsk selvforsyning eller økte klimagassutslipp?

Forsøk fra NIBIO viser at torv er et betraktelig bedre dyrkingsmedium enn alternativer og derfor vanskelig kan erstattes. Samtidig ser vi at 40 pst. av torven som brukes i Norge i dag, allerede importeres. Når man gradvis skal forby og fase ut torvnæringen i Norge, risikerer vi dermed at resultatet blir økt import av torv, og at den dermed også fraktes lenger for den kommer i bruk her. Mitt spørsmål er: Anerkjenner klima- og miljøministeren at dette forbudet i realiteten kan føre til økte klimagassutslipp i praksis?

Vi må slutte å innføre symbolske næringsforbud i Norge. Når Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Rødt, MDG, KrF og Venstre i dag går sammen om å forby næringsmessig uttak av myr til torv, er det i praksis det man gjør. Torv er i dag en kritisk innsatsfaktor i norsk veksthusproduksjon og en nødvendig ressurs for både matproduksjon og grøntnæring. Forsøk fra NIBIO viser at dagens torvfrie produkt ikke er i nærheten av like gode vekstmedier, og et forbud vil dermed både kunne svekke den norske selvforsyningen og gartnernæringen. Samtidig er torvbasert plantejord et lovlig produkt i resten av EU og EØS-området. Derfor vil ikke et forbud mot utvinning av torv føre til at plantejorden som omsettes i Norge, blir torvfri av den grunn. Derimot kan resultatet bli økt import. Allerede i dag importeres 40 pst. av torv som brukes til vekstmedium i Norge. Hvis et forbud mot torvuttak i Norge fører til tilsvarende utenlandske uttak av torv og produksjon, vil heller ikke de globale klimagassutslippene reduseres, snarere tvert imot. Næringsmessige uttak av myr og norsk torvnæring står for en rekke arbeidsplasser. Det er en liten, men lønnsom næring med en tydelig distriktsprofil som i stor grad kan produsere i myrer som allerede er degradert. Det skaper arbeidsplasser og verdiskaping i lokalsamfunn som Nittedal, Sandefjord, Trøgstad, Våler, Frosta og Andøya. Torv skal altså være lov å selge og kjøpe i Norge. Vi skal bare ikke kunne produsere det her. Vi risikerer at resultatet er økt import, som i praksis er økte klimagassutslipp og færre arbeidsplasser. At Høyre og Arbeiderpartiet sikrer flertall for det i dag, er for meg uforståelig,

Når vi nå går mot slutten av debatten, har også jeg noen ting jeg ønsker å kommentere. Først til Venstre, som snakker ned økt pendlerfradrag og kutt i drivstoffavgiften: Jeg forstår at det er veldig enkelt å gjøre dersom man bor i Oslo og ikke er avhengig av noen av delene. Dersom man kan ta kollektivt til jobb hver dag, er det lett å si at kutt i drivstoffavgiften ikke er viktig. Realiteten er at nå utgjør elbiler den største delen av nybilsalget, men det er faktisk også folk som er avhengig av diesel- og bensinbilen i sin hverdag, og at man faktisk legger til rette for det, synes jeg er sunn fornuft. Pendlerfradraget treffer også dem som reiser kollektivt til jobb. Dem det treffer kanskje aller mest, er de som tar kollektivt over lengre strekninger, og som kan nyte godt av pendlerfradraget. Jeg har mer tro på at vi må gjøre gulrøttene enklere å velge, og at vi derfor har en større satsing på bl.a. kollektivtransporten i dette budsjettet, mener jeg er en mye bedre framgangsmåte enn å straffe dem som reelt sett ikke har noe alternativ. Til MDG, som snakker ned norgespris, som om det er noe som kun gjelder dem som har jacuzzi på hytta: Lave, stabile strømpriser for folk handler jo om at folk skal ha muligheten til å betale strømregningen sin, at de skal få varmet opp huset sitt, at ungene skal kunne ta seg en dusj når det passer dem, eller at vaskemaskinen skal kunne gå. Realiteten er at de som tjener godt, alltid vil ha muligheten til å betale for et økt forbruk, men dersom vi ikke gjør noe med strømprisene som møter folk og næringsliv, vil det gå aller hardest ut over dem som har aller minst. Så registrerer jeg at energiministeren fortsatt vil utrede danmarkskablene. Jeg må si at jeg synes det er litt spesielt at vi skal bruke både millioner av kroner – og ikke minst kapasitet – i både Statnett og NVE på å vurdere nye danmarkskabler når vi mangler strømnett i Norge, om regjeringen da ikke har tenkt å bygge ut de kablene. Jeg håper at vi kan diskutere det videre, og at den utredningen kan stoppes på et punkt. Til slutt vil jeg si at jeg er glad for at det er funnet en løsning som kan virke ok for NORWEP, men når det er sagt, deler jeg også det engasjementet som har vært nå for å stille spørsmål ved om det er det aller viktigste. Jeg tenker at det aller viktigste nå i denne budsjettenigheten for olje- og gassnæringen er at vi sikrer at det fortsatt er høy leteaktivitet på norsk sokkel. Det er kjempeviktig, og det betyr betydelig større verdier enn 45 mill. kr.

Vi har blitt enige om flere gode tiltak for å kutte utslipp og legge til rette for verdiskaping i Norge, i dette budsjettet. Et av de tiltakene som Senterpartiet håpet at vi skulle komme enda lenger på i årene som kommer, handler om en større satsing på biogass. Biogass er en god mulighet til å satse på både lokale verdikjeder og arbeidsplasser, men det er også et tiltak som kan både kutte utslipp og løse miljøutfordringene vi står overfor. Så ser vi i praksis at rammevilkårene funker bedre i våre naboland, og at en del anlegg nå har fått støtte gjennom Enova, men at investeringsbeslutningene uteblir. Stortinget har vedtatt et mål om 1 TWh årlig i økt biogassproduksjon, så mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil han følge opp det i tiden som kommer?

Statsråden brukte mye av sitt innlegg på å framheve norgespris. Den er viktig, men den løser jo ikke det grunnleggende problemet i norsk strømpolitikk, nemlig det at vi har for stor eksportkapasitet på strøm og er så tett knyttet til EUs dysfunksjonelle strømmarkedet at det at blåser mye eller lite i Tyskland kan avgjøre strømprisen i Kristiansand. Et grep som kan bidra i riktig retning, er ikke å fornye strømkablene til Danmark. Arbeiderpartiet har også i sitt partiprogram at man ikke ønsker det. Likevel velger nå energiministeren å la Statnett fortsette å utrede disse kablene. Mitt spørsmål er om energiministeren ikke vil lytte til det som står i hans eget partiprogram, og nå garantere for at regjeringen ikke vil fornye eksportkablene til Danmark.

KrF og Senterpartiet er enige om en del i energi- og miljøpolitikken. Jeg er glad for at KrF var med oss på å fremme forslag om å stanse regjeringens høring på grunnrenteskatt for småkraftverk, og at representantens parti også er med på å være tydelig på at regjeringen må finne en løsning for de utfordringene bl.a. Norske Skog står overfor. I KrFs alternative statsbudsjett ser det derimot ut til at KrF har glemt industrien, for representantens parti foreslår nemlig å kutte 1,6 mrd. kr i CO2-kompensasjonsordningen for industrien. CO2-kompensasjonsordningen er avgjørende både for å hindre karbonlekkasje og for å sikre at rammevilkårene til norsk kraftkrevende industri skal være mulige å stå i, og at man kan være i Norge. Mitt spørsmål til KrF er: Er det sånn at KrF ikke ønsker kraftkrevende industri i Norge?

Anmodningsvedtaket som vedtas i nysalderingen, er tydelig på at NORWEP skal få 25 mill. kr, og at man skal gå i dialog med regjeringen for å sikre videre drift og om en langsiktig finansiering av NORWEP. Det sier ikke noe mer om hvordan disse pengene skal brukes videre, så det legger jeg til grunn at NORWEP, også i dialog med regjeringen og med sine partnere, finner gode løsninger på.

Jeg anerkjenner at NORWEP har en viktig rolle, og at de også bør fortsette sitt arbeid i årene som kommer. Vi skal nå gå i dialog og finne løsninger for at man kan opprettholde et viktig arbeid, men også stille spørsmål ved hvordan det skal finansieres i tiden som kommer. Det er riktig, som jeg sa, at vi foreslår å bevilge 25 mill. kr i nysalderingen, som ble avgitt for litt over en time siden. Jeg tror også at den dialogen NORWEP nå skal ha med regjeringen i det året som kommer, kan være en god løsning og en god mellomting – både for å stille spørsmål ved hva det offentlige skal finansiere og ikke, og også for å sikre videre drift av en organisasjon som oppleves viktig for olje- og gassnæringen. Jeg vil også si at det viktigste for olje- og gassnæringen i dette budsjettet var at vi ikke ble med på stans i leteaktivitet, at vi ikke ble med på tydelige, radikale endringer i norsk olje- og gasspolitikk, som ville ha gått ut over arbeidsplasser over hele landet. Det er en seier – en viktig seier – som Senterpartiet skal stå på for også i årene som kommer.

Senterpartiet er opptatt av at vi skal legge til rette for både olje- og gassnæringen og øvrig næringsliv på sokkelen i tiden som kommer. Jeg anerkjenner rollen NORWEP har for å bidra til akkurat det, og så har vi stilt noen spørsmål ved om dette er noe næringslivet i større grad kunne ha bidratt til å finansiere selv. Når det er sagt, vil jeg også si at jeg er glad for at vi nå har funnet en løsning i nysalderingen, som ble avgitt for kun en time eller to siden, og som skal behandles på mandag, hvor vi bl.a. foreslår å bevilge 25 mill. kr til NORWEP, med et anmodningsvedtak om at regjeringen må gå i dialog med NORWEP i året som kommer, for å finne gode løsninger for langsiktig finansiering som står seg over tid. Jeg tror det en klok måte for å sikre at NORWEP står seg over tid, men også at vi kan stille noen spørsmål ved hva næringslivet kan finansiere selv, og hva det offentlige skal bidra med, sånn at vi sammen styrker olje- og gassnæringen også på sikt.

Norge har i over hundre år vært en energinasjon. Gjennom nasjonal kontroll og klok forvaltning av våre felles naturressurser har vi lagt grunnlaget for arbeidsplasser, verdiskaping, vekst og utvikling over hele Norge. For Senterpartiet er det avgjørende å sikre at Norge fortsatt skal være en energinasjon. Derfor har det også være uaktuelt for oss å være med på radikale endringer av norsk olje- og gasspolitikk i budsjettforhandlingene. Olje- og gassnæringen er Norges største og viktigste næring og gir landet vårt en unik økonomisk handlefrihet. Den må utvikles i årene som kommer, ikke avvikles. Samtidig har kraftutbygging og nasjonal kontroll over naturressursene våre sikret tilgang på kraft og at lave og stabile strømpriser har vært et viktig konkurransefortrinn for norske husholdninger og norsk industri i generasjoner. Senterpartiet er glad for at norgespris er kommet på plass, og at vi kutter videre i elavgiften i dette budsjettet, men neste steg må være å ta større strukturelle grep i strømpolitikken, ta mer kontroll over strømeksporten og begrense prissmitten fra Europa. Norge må også føre en klimapolitikk som virker, og som tar utgangspunkt i norske forhold og folks hverdag. Senterpartiet sier nei til symbolpolitikk som i realiteten flytter utslipp, og ja til tiltak som kutter utslipp, skaper verdier og styrker tryggheten i hele landet. Derfor er jeg glad for at vi i budsjettavtalen har fått gjennomslag for flere tiltak som skal forhindre karbonlekkasje, men også for at denne budsjettavtalen sikrer både viktige satsinger på kollektivtransport over hele Norge, en tydelig satsing på klimatiltak i skog og skognæringen, og mer til bl.a. internasjonal klimafinansiering. Avslutningsvis vil jeg framheve at det er bra at vi får stoppet de uforståelige kuttene i forebyggende og konfliktdempende rovdyrtiltak som regjeringen la opp til. Samtidig trenger vi en rovdyrforvaltning som i større grad baserer seg på et ordentlig tallgrunnlag, og reell bestandsregulering i tråd med rovdyrforliket. Derfor er jeg også glad for at vi fikk inn 2 mill. kr ekstra til bestandsovervåkning og -regulering av jerv. Jeg vil takke budsjettpartnerne våre og de andre partiene i komiteen for konstruktivt arbeid så langt. Senterpartiet har nå en nøkkelrolle i Stortinget. Den skal vi bruke for å få mest mulig gjennomslag for små og store saker som sikrer utvikling i hele landet og i energi- og miljøpolitikken.

Kultur, idrett og frivillighet bygger lokalsamfunn, skaper fellesskap og aktivitet og binder oss sammen. Senterpartiet er grunnleggende opptatt av at vi politisk må legge til rette for det, for en investering i frivillighet, idrett og kultur er en investering i beredskap, inkludering og gode liv over hele Norge. Derfor har det vært en av våre prioriteringer når vi har forhandlet om statsbudsjettet i år. Først vil jeg trekke fram at i dette statsbudsjettet får alle de over 20 000 frivillige lagene, organisasjonene og idrettslagene full momskompensasjon. Det er verdt å minne oss selv om, for bare for noen år siden, da Høyre og FrP styrte Norge, var det langt fra realiteten. Full momskompensasjon er avgjørende for å styrke grunnmuren i frivilligheten. Neste steg må være at ordningen blir regelstyrt. Senterpartiet har i budsjettenigheten fått en rekke gjennomslag for gode kulturtiltak over hele Norge. Nå blir det en større satsing på regionale kulturfond. Det blir mer midler til frivilligsentralene og en rekke mindre og større aktører i små og store lokalsamfunn. Listen er lang, men jeg vil trekke fram et par eksempler. Leveld Kunstnartun i Ål, Ryfylkemuseet i Rogaland, Ishavsmuseet i Møre og Romsdal, Trøndelag Teater, Huset Aukrust i Alvdal, Frolands Verk i Agder og Unge Viken Teater får mer. Ja, sånn kunne vi ha fortsatt. Jeg er også glad for at vi styrker Skuespiller- og danseralliansen, SKUDA, som er viktig for at man skal kunne leve som kulturutøver også i mindre sentrale strøk. Idretten står – gjennom lokale idrettslag og uorganisert drift – for Norges største fritidsaktivitet. For Senterpartiet er det et mål å legge til rette for idretten i både topp og bredde. Viktigst er det likevel at alle barn og unge skal ha muligheten til å delta. Derfor er jeg veldig glad for at det nå settes av 100 mill. kr i nysalderingen av budsjettet til ekstra innsats mot økonomiske barrierer i idretten. Senterpartiet har også fått gjennomslag for en betydelig satsing på den viktige kulturarven vår. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider får 5 mill. kr til sitt viktige arbeid. Det blir bevilget mer til markeringen av tusenårsjubileet. Norges Husflidslag får et løft. Kystpilegrimsleia blir prioritert, og Kirkebevaringsfondet skal nå etableres i Waisenhuset i Trondheim. Vi har også en tydelig prioritering av nynorsken, med mer i støtte til både Noregs Mållag, Det Vestnorske Teateret, Teater Vestland og Noregs Ungdomslag. Budsjettenigheten innebærer i så måte i sum et stort løft for familie- og kulturfeltet. Fortsatt er det likevel mange behov. Det er flere prosjekter det ikke er funnet rom til, tiltak og organisasjoner som skulle ha fått mer. Noe av det viktigste vi likevel har fått på plass, er en betydelig satsing på 4 mrd. kr mer til kommunene og fylkene, som er avgjørende for at de kan prioritere kultur, idrett og frivillighet i sine lokalsamfunn. Jeg vil avslutte med å takke budsjettpartnerne for et godt samarbeid på dette området. Senterpartiet er nå ikke en del av familie- og kulturkomiteen. Det skulle vi gjerne ønsket at vi var. Likevel har vi nå en nøkkelposisjon i Stortinget og et veldig stort engasjement for dette viktige feltet. Vi skal bruke den nøkkelposisjonen vi har, for å få mest mulig gjennomslag for god politikk som sikrer utvikling og gode liv over hele Norge, også for kulturen, for idretten og for frivilligheten i årene som kommer.

Venstre representerer 1,4 pst. av Norges areal på Stortinget. Det blir bekreftet i Venstres alternative budsjett, hvor man kutter i all distriktspolitikk og alle tiltak som skal bidra til utvikling i hele Norge. Det kuttes i grunnskoletilskudd og i ordningen med nedskriving av studielån, man fjerner gratis ferje, man innfører en rekke avgifter på landbruket – ja, sånn kunne vi fortsatt. Mitt spørsmål er: Har Venstre glemt at det også bor folk utenfor Oslo?

Det er en viktig problemstilling vi diskuterer i Stortinget i dag. Vi ser et skred av datasentre som vil etablere seg i Norge. Norge er en digital nasjon, vi har behov for datalagring, og vi kommer til å ha behov for datasentre i framtiden. Samtidig må vi stille spørsmål ved den totale mengden som vi ser tendenser til. Datasentre utgjør nå halvparten av kraftkøen i Norge, og strømforbruket til datasentre økte med 50 pst. bare i fjor. Vi kan ikke komme i en situasjon hvor dette kommer helt ut av kontroll. Om tilgangen på kraft hadde vært utømmelig, ville det ikke vært noe problem, men realiteten der ute er annerledes. Senterpartiet er bekymret for at det vil gå ut over tilgangen på kraft for øvrig industri og næringsliv, og ikke minst føre til høyere strømpriser. Etableringsrushet som vi har sett de siste årene, viser at det er lukrativt for datasentre å etablere seg i Norge, på grunn av krafttilgangen, men også temperaturen. Samtidig er dette store selskaper med god lønnsomhet, som vil kunne bidra mer til fellesskapet enn de gjør i dag. Senterpartiet har derfor tatt til orde for at ett alternativ vi bør se på, er å øke elavgiften for datasentre, både for at vi skal kunne få inn litt mer penger fra dem vi allerede har, og for å gjøre det litt mindre lukrativt så vi har kontroll og får en litt bedre balanse enn det vi har nå. Da FrP hadde finansministeren i 2016, innførte man redusert elavgift for datasentre og finansierte det bl.a. ved økt elavgift for vanlige folk og bedrifter. Da Senterpartiet kom i regjering, valgte vi å gå motsatt vei: Vi kuttet i elavgiften for alle og fjernet den reduserte elavgiften for datasentre i 2022. Det viser at elavgift som virkemiddel er brukt tidligere. Samtidig vil jeg være tydelig på at norsk strøm ikke skal brukes på kryptoutvinning. Det bruker store mengder kraft uten at det skaper de verdiene og produktene som samfunnet vårt trenger. Et flertall i Stortinget vedtok i 2024 at regjeringen skulle utrede et forbud mot kryptovaluta. Regjeringen har satt i gang en utredning, men vi opplever at dette arbeidet går for tregt. I en digital verden skal Norge ha muligheter for datalagring og for å etablere nye arbeidsplasser, og vi skal etablere ny industri. Samtidig må vi ta vare på og legge til rette for videreutvikling av øvrig industri og næringsliv og sikre at kraften vår brukes på en klok måte også i framtiden. Om vi klarer den balansen, vil dette være fullt mulig å forene.

Plast i havet og marin forsøpling er et alvorlig problem, både i Norge og i verden. Globalt fortsetter plastforsøplingen å øke og påvirke alt fra marine økosystemer til menneskers helse når mikroplast sprer seg både i mat, i vann og i luft. Det fører til store miljøutfordringer i økosystemene og er en trussel for biologisk mangfold. Samtidig er havet selve grunnlaget for verdiskaping langs kysten over hele Norge, og både fisk, sjøfugl og kystsamfunnene våre merker konsekvensene når avfall skyldes i land eller ender i næringskjedene våre. Arbeidet med en internasjonal plastavtale er et viktig ledd i dette arbeidet. Samtidig bør vi satse på arbeidet mot marin forsøpling i Norge. Det handler om å sørge for at vi slipper ut mindre plast i havet, men også om å rydde kysten vår for den plasten som allerede er der. I et av landets mest verdifulle og sårbare kystøkosystemer, ytterst mot storhavet, ligger Frøya. Her fører den norske kyststrømmen og atlanterhavsstrømmene avfall nordover langs kysten, og det skyldes i land akkurat her. Derfor er jeg veldig glad for at et av de gjennomslagene som Senterpartiet nå har fått i budsjettavtalen, er to millioner ekstra til Mausund Feltstasjon. Mausund Feltstasjon i Frøya kommune gjør et enormt arbeid for å rydde bort marint søppel langs kysten i Midt-Norge – øy for øy, fjære for fjære, fra Osen i nord til grensen mot Møre i sør. De finner både norsk søppel og store mengder utenlandsk søppel som har drevet med Golfstrømmen. Selv forteller de at områdene de rydder, er så omfattende at når én fjære er ryddet, kan den være full av søppel igjen allerede neste år. Det beskrives som et evighetsprosjekt, og det gjør stort inntrykk, når man har vært der, å se de enorme mengdene søppel som ryddes i land der hver eneste uke. Gjennom at feltstasjonen brukes jevnlig av organisasjoner, skoler og universiteter, er den både en arena for formidling av viktig kunnskap om plastforsøpling i havet og en viktig arena for forskning og utvikling, sammen med bl.a. NTNU og SINTEF. Senterpartiet mener vi må satse videre på sånne arenaer, for vi tror det kan være et viktig ledd i dette store arbeidet. Norge og verden skal leve av havet vårt i framtiden, og det krever et bredt spekter av tiltak, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Reelt sett selges det jo ikke lenger nye diesel- og bensinbiler i Norge nå, så en økning i drivstoffavgiftene vil reelt sett knapt ha klimaeffekt. Isteden blir det i praksis en straff for dem som er avhengig av bilen i hverdagen sin. Realiteten er at uavhengig av om dieselprisen er 20 kr eller 24 kr, må ungene hentes i barnehagen, elektrikeren må fram, og folk må få gjort sine daglige gjøremål. Mange plasser er faktisk ikke kollektiv et reelt alternativ. Jeg vil avslutte med å stille finansministeren et litt mer personlig spørsmål, for nå blir du jo kjørt rundt. Hvor mye bil kjører du som er totalt unødvendig at du kjører, og hvor mye mindre hadde du kjørt om bensinen var et par kroner dyrere?

Jeg takker for svaret, men statsråden svarer egentlig ikke så veldig godt på spørsmålet mitt om hvordan økte avgifter på drivstoff vil påvirke folk i hverdagen. Det er riktig som finansministeren sier: I Arbeiderparti-regjeringens forslag til statsbudsjett var det foreslått en kraftig økning på både bensin og diesel, som ville ha utgjort opp mot en krone på pumpeprisen. Det var det uaktuelt for Senterpartiet å godta på vegne av folk og næringsliv over hele landet, så med Senterpartiet i forhandlingsrommet blir det nå ingen reell avgiftsøkning på drivstoff for neste år. Spørsmålet er: Hva vil nå skje framover? Jeg lurer da på om finansministeren nå har sett at det ikke er et parlamentarisk grunnlag i Stortinget som ønsker økte drivstoffavgifter, og om finansministeren vil legge bort planene om økte avgifter på bensin og diesel i årene som kommer.

«Ifølge svar på skriftlig spørsmål nr. 478 vil regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 legge opp til det høyeste avgiftsnivået på diesel på 25 år. Der varsler også regjeringen at avgiftene lineært skal trappes videre opp, noe som over 10 år kan gi en reell avgiftsøkning på diesel på over 6 kr per liter. Hvordan vurderer statsråden at et slikt avgiftsnivå vil påvirke kostnadene for folk flest, pendlere og næringslivet som er avhengige av diesel og bensin i hverdagen?»

Direktørifiseringen i Norge har gått for langt. De siste årene har vi sett en betydelig vekst i antall direktører og lederstillinger i staten og i statlige virksomheter i Norge. Samtidig er det godt dokumentert at lønningene i disse stillingene har økt betraktelig. På siden av denne utviklingen opplever fagfolk, sykepleiere, lærere og helsefagarbeidere at det kuttes i tjenestene på bunnlinjen. Senterpartiet fremmer derfor flere konkrete forslag i dag som kunne ha snudd denne utviklingen, og det er skuffende at vi ikke får flertall for forslag som kunne ha bidratt til at vi får kuttet i antall direktører og i byråkratiet i Norge. Senterpartiet mener det er hårreisende og oppsiktsvekkende at vi nå har over 641 direktører bare innenfor helsesektoren i Norge. Vi må prioritere mer av pengene til de tjenestene som faktisk møter folk, som lærere, sykepleiere og helsefagarbeidere, istedenfor til høye direktørlønninger i årene framover. Jeg registrerer at flere representanter nå sier at man er enig i at utviklingen har gått for langt, og at man deler ambisjonene i forslaget, men at man likevel velger å stemme imot, uten å fremme alternative forslag. Særlig reagerer jeg på at FrP stemmer imot dette forslaget. Men realiteten er jo at FrP er arkitekten bak at vi har så mange direktører i en rekke sektorer i Norge. Denne utviklingen eksploderte f.eks. da man gjennomførte jernbanereformen. Vi ser at man snakker i store ord om kutt i byråkrati, men det viser seg dessverre at man ikke ønsker å være med og ta grep når det kommer til stykket. Om man likevel skulle innse at direktørifiseringen i Norge har gått for langt, vil Senterpartiets kontordør alltid være åpen for å diskutere løsninger. Vi må bestandig søke etter muligheter for å ta grep for å sikre at pengene i Norge brukes på tjenestene som møter folk, framfor på direktører – for det har gått for langt slik det er nå.

Statsråden vet godt at Senterpartiet har lyst til å ta mer politisk kontroll over Nye veier for nettopp å sikre mer forutsigbarhet for lokalsamfunnene. Da Stortinget vedtok bompengeproposisjonen for disse strekningene, for utbygging mellom Ulsberg og Melhus, la man også til grunn at veien skulle bygges sammenhengende og være ferdig bygd på et helt annet tidspunkt enn det den kommer til å bli nå. Likevel er en rekke av bomstasjonene oppe og går, og lokalt er det stor frustrasjon over at man nå betaler bompenger for en vei man ikke vet når og om blir bygd. Hvis statsråden ikke er villig til å se på organiseringen av Nye veier, lurer jeg på: Er statsråden da villig til å se på bompengeproposisjonene på nytt, ettersom forutsetningene for dem nå har blitt endret så mye underveis?

Jeg må jo si jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at statsråden ikke er villig til å se på muligheten for å gjøre tiltak for å sikre mer forutsigbarhet for de lokalsamfunnene som er berørt. Når det gjelder E6 Sveberg–Værnes, har de der allerede begynt å bygge en bru, delvis bygd en vei og lagt om en bekk, og traseen ligger nå som et åpent sår i terrenget, uten en klar framdriftsplan for ferdigstillelse. Når det gjelder E6 mellom Berkåk og Ulsberg, det mest samfunnsnyttige prosjektet Nye veier har, er traseen ferdig ryddet, skogen er hogget, og senest i vår varslet Nye veier at planen var byggestart i 2027, umiddelbart etter at traseen til Soknedal var åpnet. Nå ble den utsatt. Ingen vet når den skal stå ferdig. I Melhus har man ferdigregulert en trasé mellom Kvål og Gyllan to ganger, og folk har revet husene sine, uten at man nå vet om og når det kommer en vei. For Senterpartiet har det ikke noe å si om selskapet heter Nye veier eller Statens vegvesen. Poenget nå er at det skaper stor uforutsigbarhet for de lokalsamfunnene som er berørt, så jeg spør en gang til: Vil statsråden ta grep for å sikre en bedre forutsigbarhet for lokalsamfunnene og videre framdrift?

«Nye veier bygger ny E6 gjennom Trøndelag. Realiseringen av flere av delstrekningene er nå blitt ytterligere utsatt på tross av ferdig vedtatte reguleringsplaner, vedtatt bompengeproposisjon og at arbeidet med hogging av skog, rydding av trasé, bygging av bruer og riving av innbyggere sine hus er iverksatt. Statsråden er generalforsamling for Nye veier. Ser statsråden at Nye veiers porteføljestyring fører til stor uforutsigbarhet for lokalsamfunnene som er berørt, og hva vil statsråden gjøre med dette?»

Det er fine ord, men realiteten der ute viser at det ikke skjer så mye i praksis. Vi ser eksempler på at i Bergen ligger fødende på gangen fordi den nye fødeavdelingen er for liten. I Tinn kommune foreslås det nå å legge ned følgetjenesten for fødende. I statsbudsjettet varsler Arbeiderpartiet i tillegg at de ikke vil følge opp Stortingets vedtak om at man skal rettighetsfeste hjemmebesøk av jordmor innen en uke etter fødsel. I valgkampen lovte statsråden å ta grep for å styrke fødsels- og barselomsorgen, som han også viste til, men vi i Senterpartiet ser ikke at det faktisk skjer noen endring i praksis. Dette er dessverre ikke første gang statsråden lover ting som ikke blir fulgt opp i budsjettet. Mitt spørsmål er: Når kan ansatte, gravide kvinner og familier forvente at fødsels- og barselomsorgen i Norge faktisk får et reelt løft?

Det er riktig som helseministeren sier, at det er en ulik virkelighetsforståelse der ute. Jordmor ved sykehuset i Hammerfest, Silje Dagslott, forteller til VG at når personalet på fødeavdelingen har uttrykt sine store bekymringer rundt pasientsikkerheten til sin øverste leder, klinikksjefen ved Hammerfest sykehus, får de beskjed om at de gjør en god jobb, de har gode kvalitetsdata, og at «det er jo ingen som har dødd ennå.» Mener helseministeren at målet på om vi har en god fødselsomsorg for kvinner, barn og familier i Norge, er at ingen har dødd ennå?

På vegne av undertegnede har jeg gleden av å fremme et representantforslag om å oppheve klimanøytralitetsmålet.

Nylig besøkte jeg politiet på Røros, og de forteller selv at de opplever at passkontoret har vært veldig vellykket. Det er godt besøkt fra hele regionen, gir dem en mulighet til å møte innbyggerne i lokalsamfunnet oftere, og de trakk også fram at det tar ned trykket fra passkontoret i Trondheim. Jeg sjekket nylig og fant ut at hvis man skal ha seg et pass i Trondheims-regionen nå, må man vente til april. Det er lange ventetider. Man skulle jo tro at behovet for passkontor og flere passkontor var veldig til stede ute i lokalsamfunnene. Jeg registrerer at statsråden bl.a. trekker fram at økningen i gebyr kan skyldes at man skal se på hvordan tilbudet med passbusser kan bli organisert. Da lurer jeg på: Vet ikke statsråden hva kostnaden ved å innføre passbuss istedenfor passkontor vil være? Risikerer man nå å måtte betale mer fordi man får en passbuss istedenfor et passkontor?

Statsråden viser i svaret til at pass er gebyrfinansiert, og at dette kan bidra til å holde gebyrene nede. Da er det veldig interessant at Arbeiderpartiet velger å gjøre det motsatte i forslaget til statsbudsjett: å sette opp gebyrene. Det virker som om statsråden ikke lyttet til det min kollega trakk fram i sitt spørsmål tidligere, så jeg vil gjerne gjenta det. Jeg leser da direkte fra brevet med politifaglige råd som statsråden viser til: «Gitt alt annet likt, vil det være mulig å spare om lag 23 millioner kroner i konsept 1, noe som gir en reduksjon i gebyrnivået på 20 kroner per dokument sammenlignet med dagens modell.» Politiet sier altså rett ut at det å legge ned passkontoret på Røros og alle andre plasser rundt om i landet vil gi et direkte dårligere tilbud til innbyggerne, men det kan tas inn ved at man kan få et lavere passgebyr. Da lurer jeg på: Hvordan vil statsråden forsvare at man gir et dårligere tilbud til innbyggerne, som også politiet selv sier at det blir, men at man likevel velger å svare på det ved å øke gebyrene for folk?

«24. mars sendte statsråden et brev til Politidirektoratet som handlet om strukturtiltak i politiet, innen pass og ID. Denne beslutningen tok regjeringen én måned før regjeringen visste hvor mange som benyttet de nye passkontorene. Nye tall har vist at passkontoret på Røros er svært godt besøkt og til sammen har utstedt 1 978 pass i løpet av 2025. I forslaget til statsbudsjett skriver Justis- og beredskapsdepartementet: ‘Dei nye kontora er lite besøkt og mottar få søknader.’ Mener statsråden at dette utsagnet gjelder for passkontoret på Røros?»

Regjeringen var tydelig i strategien på at målet var at man skulle inn i Waisenhuset. Deretter fulgte både Statsbygg og Riksantikvaren opp med å gjennomføre møter, befaringer osv. Nidaros domkirkes sokn trodde, forståelig nok, på de lovnadene som ble gitt fra regjeringen den gangen. Waisenhuset har derfor bl.a. blitt holdt tomt, fra februar 2024 til oktober 2025, siden det var avsatt og reservert til kirkebevaringsfondets sekretariat. Nidaros domkirkes sokn mente bl.a. at det ville være illojalt å gå til andre leietakere i den perioden. Det har åpenbart store kostnader for et lite sokn. Det kommer på toppen av kostnader for arkitekt, rådgivere, befaringer og prosjektledelse for innflyttingen. Jeg vil også spørre om statsråden vil beklage til Nidaros domkirkes sokn for at man opplever at man ikke har hatt god nok dialog på veien, og ikke minst at resultatet nå blir at de sitter igjen med store kostnader som går ut over det øvrige menighetsarbeidet.

Det var en politisk beslutning at administrasjonen av kirkebevaringsfondet skulle legges til Trondheim, men også til Waisenhuset. Det var et tydelig ønske at man skulle styrke Trondheim som kirkehovedstad, men også kirkekvartalet rundt Nidarosdomen, og ikke minst ta vare på og utnytte det historiske bygget som Waisenhuset er. Derfor var jo regjeringen – i februar 2024, da man var så tydelig på at man skulle inn i Waisenhuset – fullt klar over at dette var et bygg med et betydelig behov for oppgradering og restaurering. Jeg mener det er viktig at staten skal følge opp de forpliktelsene den har gitt. Det er avgjørende for at vi i framtiden har høy tillit, også som en forutsigbar samarbeidspartner. Resultatet nå er at vi har en litt uskyldig menighet som sitter igjen med en betydelig kostnad som følge av dette bruddet. Nidaros domkirkes sokn har også vært i dialog med Statsbygg, men kanskje opplevd manglende vilje til faktisk å sette seg ved forhandlingsbordet. Vil statsråden likevel sikre at kirkebevaringsfondet nå flytter inn i Waisenhuset, fordi det er et politisk ønske om det, og hvis ikke, hva vil statsråden gjøre for å rette opp overfor menigheten, som sitter igjen med store kostnader?

«Arbeiderparti–Senterparti-regjeringa lanserte Bevaringsstrategi for kulturhistorisk verdifulle kirkebygg 21. februar 2024, referert til i Prop. 1 S (2024–2025) og (2025–2026). På side 42 i strategien står det: «Sekretariatet for Kirkebevaringsfondet legges til Trondheim og lokaliseres i Waisenhuset.» Nidaros domkirkes sokn har på bakgrunn av Statsbyggs forventning om restaurering av bygget startet prosjektet til en kostnad på 20 mill. kr så langt. Mener statsråden regjeringen har overholdt lovnaden overfor Nidaros domkirkes sokn og Waisenhuset?»

Senterpartiet reagerer kraftig på forslaget om grunnrenteskatt på småkraft. Det er et bygderan og nok et alvorlig løftebrudd fra Arbeiderpartiet. Den 28. august, seks dager etter at regjeringen landet sitt budsjett, var energiminister Terje Aasland på besøk hos kraftselskapet Ren Røros. Avisen Fjell-Ljom skrev følgende: «Skal en tro energiminister Terje Aasland, må Ren Røros se langt etter endringer i grunnrenteskatten.» Sitatet fra Fjell-Ljom er ikke fra i år, men fra 5. september 2024. Nok en gang blir det tydelig at en ikke skal tro på Arbeiderpartiets statsråder når de sier noe en uke før et valg. Hvorfor snakket Arbeiderpartiet så mye usant om budsjettet i valgkampen?

Sitatet var direkte hentet fra Grethe Aasved i Debatten på NRK. Jeg mener at hennes sitat bare understreker hvorfor vi bør skrote helseforetaksmodellen. Som den fungerer nå, innebærer den en pulverisering av ansvar. De som tar beslutningene, sitter lenger unna pasientene og ikke minst de ansatte som står overfor dem det gjelder. Hele grunntanken da Stoltenberg innførte helseforetaksmodellen, var inspirert av New Public Management-tankegangen man hadde i Storbritannia den gangen. Nå ser vi at søsterpartiet til Arbeiderpartiet i England er i ferd med å slå retrett. De ser nettopp de utfordringene som Senterpartiet også her peker på. Jeg lurer på hvor langt Arbeiderpartiet nå er villig til å gå i å bli med oss og faktisk endre helseforetaksmodellen til det bedre. Hva er egentlig forskjellen på Arbeiderpartiet i Norge og i Storbritannia i disse spørsmålene?

Jeg forstår at regjeringen må følge denne modellen for å drifte sykehusene som Stortinget har vedtatt. Men grunnen til at vi har den modellen fortsatt, er bl.a. at Arbeiderpartiet har vist manglende vilje til faktisk å gjøre noe med den i praksis. Realiteten er at hasten med å innføre f.eks. Helseplattformen i Trøndelag ser vi har hatt alvorlige konsekvenser. Mediene har fortalt historier om kreftsyke som ikke fikk den innkallingen de skulle ha, og om at avdelinger ved St. Olavs hospital opplevde å miste kontrollen over helsekøen. Undersøkelser viste at ni av ti leger mente at de brukte mer tid på arbeidsoppgavene sine nå enn de gjorde før systemet ble innført. På tross av det fortalte sykehusdirektøren ved St. Olavs at hun ble fortalt av helseforetaket at alle kritiske feil var rettet, det forelå ingen pasientrisiko, og hun ble bedt om å gjennomføre. Statsråden sier vi må følge systemet lojalt, men anerkjenner heller ikke statsråden at vi nå lytter mer til bekymringene fra direktørene i helseforetakene enn til dem som faktisk er nærmest pasientene det gjelder, og at det er noe det haster å få gjort noe med?

«Innføringen av Helseplattformen gikk på bekostning av pasientsikkerhet og reduserte effektivitet i pasientbehandlingen. I Debatten på NRK 9. oktober 2025 fortalte tidligere sykehusdirektør ved St. Olavs hospital hvordan helseforetaket holdt tilbake informasjon. Hun sa at helseforetaksmodellen bør endres, og at det "det er et mangelfullt samsvar mellom ansvar for pasientsikkerheten og der beslutningene fattes [...] Jeg har ingen direkte kontakt med departementet. All dialog må gå gjennom det regionale helseforetaket". Er det forsvarlig å drifte sykehus slik?»

Vi kommer heller ikke bort ifra at politiets hovedstrategi skal være forebygging. Politiet er forbilder, og vi forventer både høy integritet og god dømmekraft fra dem som skal fylle nettopp den rollen. Vi skal heller ikke undervurdere at frykten for å bli nektet innreise til USA, å ikke kunne komme inn i Forsvaret og å bli nektet opptak til politiutdanningene i seg selv kan ha en preventiv virkning og gjøre det enklere å si nei til narkotika. Vi vet at mange ungdommer nå er under et sterkt press for å teste og prøve seg fram. Derfor lurer jeg på om statsråden er bekymret for at Politihøgskolens vedtak vil senke terskelen for å teste narkotika ytterligere, og ikke minst hvilket signal statsråden tenker at dette sender til både norske ungdommer og norske voksne når det gjelder holdninger til bruk av narkotika.

Lave og stabile strømpriser har vært et avgjørende fortrinn for norske innbyggere og bedrifter i mange år. Gjennom generasjoner har kraftressursene våre lagt grunnlaget for industri, bosetting og verdiskaping over hele Norge. De siste årene har det endret seg. Da Høyre og Fremskrittspartiet styrte Norge, ga de konsesjon til utenlandskabler, noe som økte eksportkapasiteten på strøm med over 50 pst. Samtidig gikk de, sammen med Arbeiderpartiet, inn i EUs energibyrå, ACER. Resultatet har alle som betaler strømregning, sett i praksis: Vi har hatt for høye, varierende og tidvis ekstreme strømpriser i Norge. Tiden for å gi mer makt til EU over norsk kraft må være forbi. I trontalen sa regjeringen at vi skal ha nasjonal styring og kontroll over kraften. Til nå har Arbeiderpartiet og Høyre vist liten vilje til nettopp det. Sammen sikret de senest i vår flertall for å knytte Norge enda tettere til EUs dysfunksjonelle strømmarked. Vi må ikke glemme at EUs klare mål med energiunionen er fri flyt av kraft over grensen, med en likest mulig pris for hele EU. Det er i direkte konflikt med grunnverdien vår om at den norske kraften skal komme norske bedrifter og forbrukere til gode, og er selve årsaken til at vi har kraftkrevende industri etablert i landet vårt. Senterpartiet forventer nå at Arbeiderpartiet holder valgløftet sitt om ikke å innføre resten av EUs fjerde energimarkedspakke. Dette stortinget bør heller gå motsatt vei. Det er ikke Norges ansvar å beskytte europeiske land mot konsekvensene av deres egen feilslåtte og uansvarlige klima- og energipolitikk: Når Tyskland selv velger å stenge ned all atom- og kullkraft og kun erstatter det med uregulerbar kraft, skaper det et kraftunderskudd som vokser dramatisk når det ikke blåser eller når solen ikke skinner. Med den store eksportkapasiteten vi nå har gjennom utenlandskablene, og den tette integrasjonen med EUs strømmarked, er resultatet at vind i Tyskland avgjør strømprisen i Kristiansand eller i Stavanger. Sånn kan vi ikke ha det. Vi skal ha kraftutveksling med andre land. Det har vi hatt i veldig mange tiår, men den prissmitten folk og næringsliv i Norge opplever nå, er uholdbar. Senterpartiet mener derfor vi må ta kontroll over eksporten i de kraftkablene vi allerede har, og at vi ikke kan tillate nye. Vi fremmer derfor forslag i dag om å stanse utredningen i Statnett om å fornye eksportkablene til Danmark, Skagerrak 1 og 2. Arbeiderpartiet har programfestet at de er imot å fornye disse kablene, men så langt har de likevel ved hver eneste korsvei stemt imot våre forslag om å stanse prosessen. I morgen har de muligheten til å snu, for det er ingen grunn til at vi skal bruke millioner av kroner og kapasitet på å vurdere nye danmarkskabler i Statnett og NVE når vi mangler strømnettet i Norge og ingen vil ha disse kablene. Senterpartiet mener det nå er på tide å ta tak, gå fra ord til handling, ta mer nasjonal kontroll i strømpolitikken, sikre tilgangen på nok kraft og ha lave, stabile strømpriser for folk og næringsliv over hele landet.

Det er ingen hemmelighet at Senterpartiet og SV har en litt ulik inngang til både skatte- og avgiftspolitikken. Det vi er opptatt av, er at særlig avgifter rammer usosialt, om det handler om bompenger, avgifter på drivstoff, elavgift eller moms på vann og avløp. For Senterpartiet er det et uttalt mål å ta dem ned, for vi vet at de rammer uavhengig av folks inntekter og ikke minst hvor i landet man bor, og hvilket utgangspunkt man har. I den forbindelse lurer jeg på om representanten er enig i at det kan være en god sak hvis man er opptatt av å utvikle hele Norge, og ikke minst en viktig forutsetning både for utvikling av næringslivet vårt og for at folk skal sitte igjen med mer i sin egen lommebok. Mener SV at avgifter er usosialt, og at det er et mål å ta dem ned?

Solberg fokuserte mye på riktig bruk av ressursene i sitt innlegg. I Kåre Willochs tid var Høyre også opptatt av mindre reguleringer og avgifter for folk og næringsliv. Dagens EU representerer det stikk motsatte. EUs reviderte bygningsenergidirektiv kan koste norske boligeiere 450 000 kr i nye krav. EUs vann- og avløpsdirektiv vil innebære store investeringer på opptil 33 mrd. kr i kostbare renseanlegg som ikke er tilpasset norske forhold. Ikke minst vil EUs nye klimalov legge opp til avgiftsøkninger på drivstoff på inntil 7 kr literen. Alle disse direktivene er det Høyre og Arbeiderpartiet som nå ivrer for sammen. Finnes det en grense for hvor mye fordyrende EU-regelverk Høyre er villig til å innføre i norsk rett?

På vegne av representantene Trygve Slagsvold Vedum, Bjørn Arild Gram, Geir Pollestad og meg selv vil jeg fremme et representantforslag om å stanse ytterligere elektrifisering av sokkelen med kraft fra land. På vegne av representanten Trygve Slagsvold Vedum og meg selv vil jeg fremme et representantforslag om å stanse innføringen av en ny EU-avgift på drivstoff i Norge.