Representantforslaget vi behandler i dag, handler om vern av samisk kultur og næringsutøvelse, og alle i denne salen er enige om at det er viktig. Reindrift er en tradisjonell næring, og samisk kultur er en del av vår felles historie og identitet, men det betyr ikke at løsningen på enhver konflikt er mer særbehandling, flere parallelle prosesser og nye særordninger. Fremskrittspartiet mener at vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig. Vi skal ivareta samisk kultur og reindrift, men vi skal også ivareta lokalsamfunn, arbeidsplasser, industriutvikling, kraftutbygging og eiendomsrett. Vi kan ikke bygge et samfunn hvor ulike grupper settes opp mot hverandre gjennom stadig flere særordninger og konfliktlinjer. Forslagsstillerne tar til orde for nye, brede utredninger, egne ordninger for kumulative vurderinger og nye fonds- og støtteordninger for reinbeitedistriktene. Problemet er at mye av dette allerede er under arbeid. Regjeringen viser selv til utvikling av arealregnskap, distriktsplaner, arealbrukskart og nye metoder for konsekvensutredninger. Fremskrittspartiet mener at vi trenger mindre dobbeltarbeid og mer faktabasert og forutsigbar forvaltning. Vi registrerer også at representantforslaget i stor grad bygger på tanken om at én næring skal få sterkere særrettigheter i arealforvaltningen. Det er vi uenig i. Konfliktene i Finnmark, Nord-Norge og andre steder handler ikke bare om reindrift, de handler om lokalsamfunn som ønsker arbeidsplasser, om ungdom som ønsker å bli boende, om industri, kraft, samferdsel og utvikling i landsdeler som altfor lenge har opplevd fraflytting og usikkerhet. Fremskrittspartiet mener løsningen må være likebehandling av åpne prosesser og et sterkt lokaldemokrati, ikke flere parallelle systemer som flytter makt bort fra vanlige folkevalgte organer. Det er også viktig å si at høyt konfliktnivå ikke dempes ved å bygge opp under nye skiller mellom folk. Tvert imot – skal vi redusere konfliktene, må vi ha ordninger som oppleves rettferdige og balanserte for alle som bor i de samme områdene. Derfor er vi skeptisk til forslag som ytterligere forsterker særordninger basert på etnisitet eller næringstilknytning. Fremskrittspartiet har lenge vært tydelig på at samiske interesser skal ivaretas innenfor de ordinære demokratiske organene og gjennom like rettigheter for alle borgere. Det ligger også til grunn i partiets program og tidligere forslag på Stortinget. Samtidig vil jeg understreke at dette ikke handler om å være mot samisk kultur eller reindrift, tvert imot. Det handler om å sikre en politikk som faktisk fungerer over tid og bygger på tillit, ikke mer polarisering, som gjør det mulig å utvikle både næringer, lokalsamfunn, infrastruktur i nord, samtidig som man tar hensyn til natur og tradisjonell bruk. Fremskrittspartiet mener derfor at representantforslaget ikke bør vedtas.

La meg starte med det som skiller Fremskrittspartiet fra flertallet i denne saken: Vi stoler på innbyggerne. Der andre er komfortable med å fatte store strukturelle vedtak over hodet på innbyggerne, mener vi at når man skal gjøre så grunnleggende endringer som å flytte en kommune til et nytt fylke, da skal folk få si sin mening. Det er ikke bare sunn fornuft – det er også god, forankret FrP-politikk. Vi mener at bindende folkeavstemninger skal brukes i saker av stor betydning for innbyggerne. Og ja, det gjelder også når utfallet kan gå imot det vi selv mener. Hva er realiteten i denne saken? Gran kommune vedtok selv at det skulle gjennomføres en folkeavstemning. Likevel ble den aldri gjennomført. Fremskrittspartiet er ikke bestandig så glade i Statsforvalteren, primært når det handler om innsigelser, men denne gangen har Statsforvalteren rett og er krystallklar: Et kommunevalg kan ikke brukes som erstatning for en folkeavstemning. Innbyggerne stemmer ikke på kun én sak. Dette er et kraftig signal, men likevel velger flertallet å se bort fra det. La oss være ærlige: Dette er en sak hvor man bevisst har unngått å spørre folk direkte, fordi man ikke var trygg på svaret – eller var det kanskje akkurat det man var i denne saken? For hva viser tallene? Den eneste undersøkelsen vi har, viser at innbyggerne er delt. Og når man bruker kvalitetssikrede data, er det faktisk et flertall for å bli i Innlandet. Samtidig sier departementet selv at det ikke finnes et klart og tydelig ønske fra innbyggerne. Likevel velger Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne å presse saken gjennom. Dette handler ikke bare om Gran. Dette handler også om et prinsipielt spørsmål: Hva slags demokrati skal vi ha – et demokrati hvor innbyggerne blir spurt direkte, og der beslutninger forankres tydelig, eller et demokrati som forvitrer og hvor et flertall tolker uklare undersøkelser og erstatter folkets stemme med politiske vurderinger? Fremskrittspartiet mener dette er feil vei å gå. Når det ikke er gjennomført folkeavstemning, når det ikke er et klart flertall, og når Statsforvalteren advarer mot å bruke valg som erstatning, burde Stortinget stoppe opp. Vi mener dette er en sak som mangler legitimitet, ikke fordi resultatet nødvendigvis er galt, men fordi prosessen er det – og det er farlig. Hvis vi begynner å flytte grenser uten tydelig folkelig forankring, svekker vi tilliten til hele systemet. Derfor sier Fremskrittspartiet klart: Spør folk først og gjør vedtak etterpå – ikke omvendt.

I anledning denne saken har det vært en disputt i media og på Facebook mellom undertegnede og andre stortingsrepresentanter og statsråden om konsekvensene av dette byttet, der statsråden henviser til en utredning gjort av NRK, som om dette skulle være et faglig beslutningsgrunnlag for konsekvensene. Man har jo tidligere hørt om ARK, eller «Arbeiderpartiets Rikskringkasting», men dette er jo ikke et kommentarfelt, dette er nasjonal politikk. Da forventer vi utredninger, konsekvensanalyser og kvalitetssikrede vurderinger fra departementet og ikke medieoppslag. Har regjeringen gjort egne faglige vurderinger av konsekvensene for andre fylker, og har regjeringen f.eks. hatt høring i denne saken, eller baserer statsråden seg på utredninger fra ARK – nei, unnskyld, fra NRK? For dette handler om respekt for Stortinget, og vi skal fatte beslutninger på kunnskap og ikke på utredninger fra media.

Statsråden viser til sektoransvaret, men dette er jo definert som en grunnleggende nasjonal funksjon, og da holder det ikke at hver sektor sitter med sitt. Er statsråden enig i at det krever en samlet nasjonal styring og plan? Og hvis ja, hvorfor har ikke da regjeringen allerede lagt fram en sånn helhetlig tilnærming.

Jeg la merke til at jeg ikke fikk svar på spørsmålet om når vi faktisk skal ha dette på plass. Vi vet at mobilnettet, kraftsystemet og betalingsløsninger er avhengig av presis tid fra GNSS. Likevel har Norge vært, og gjør seg, fullstendig avhengig av én teknologi som både kan jammes og påvirkes av naturen. Mener statsråden at det er forsvarlig beredskap å legge så godt som hele samfunnets tidsgrunnlag i én og samme kurv?

Statsråden viser til at det allerede utredes, men problemet er jo at dette har vært kjent lenge, og fortsatt har Norge i praksis ingen reell bakkebasert reserve for presis tid. Så mitt spørsmål er enkelt: Når går regjeringen fra utredning til beslutning, og når skal vi faktisk få på plass konkret redundans i Norge?

49:18] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg innledningsvis takke komiteen for et godt samarbeid i saken og for de innspillene som har kommet, både fra fagmiljøene og fra departementet. Saken vi behandler i dag, handler om noe så grunnleggende som samfunnets avhengighet av satellittbaserte systemer for posisjon, navigasjon og tid – det vi omtaler som PNT. Komiteen er samlet i forståelsen av at disse systemene i dag er helt avgjørende for en lang rekke samfunnsfunksjoner, bl.a. transport, elektronisk kommunikasjon, finansielle tjenester, energiforsyning, helse og beredskap. Samtidig innebærer denne avhengigheten en sårbarhet. Fremskrittspartiet mener at det ikke bare er en teknologisak, men også en beredskapssak. Vi vet at det over tid er dokumentert forstyrrelser og jamming av satelittsignaler i våre nærområder. I en sikkerhetspolitisk situasjon preget av høy geopolitisk spenning og bruk av hybride virkemidler, er dette noe vi må ta på største alvor. Utfordringen stopper ikke der. Vi ser også at håndteringen i stor grad er organisert sektorvis. Etter Fremskrittspartiets syn er ikke det tilstrekkelig når vi snakker om en funksjon som er definert som grunnleggende nasjonal. Det krever en helhetlig og koordinert tilnærming. Derfor mener vi at regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en samlet plan for hvordan risiko og sårbarhet i samfunnet faktisk skal reduseres. Vi er også tydelig på et prinsipielt punkt: Norge må ikke gjøre seg ensidig avhengig av satellittbaserte systemer som kan forstyrres eller manipuleres. Det betyr at vi ikke skal låse oss til en bestemt teknologi, men at vi må sikre reell redundans og vurdere alternative løsninger grundig basert på effekt, kostnad og teknologiutvikling. Målet er ikke én bestemt løsning, målet er robusthet, og i dag er vi altfor sårbar. På den bakgrunn tar jeg opp forslag nr. 1.

Det sies at fylkeskommunen er viktig, men det er fortsatt ingen som helt klarer å forklare hvorfor den er viktig. Og når selv politikerne her må bruke flere minutter på å forklare hva et nivå gjør, er det kanskje ikke så viktig allikevel. Arbeiderpartiet må altså helt tilbake til Harald Hårfagres tid for å finne gode argumenter for å bevare fylkeskommunen. Det er et kjent sitat som heter: Min mening er gjort opp, forvirr meg ikke med argumenter. Det bærer denne debatten preg av. Det er interessant å høre både fra regjeringen og fra Høyre i denne saken, for alle er enige om problemet, men ikke alle tør å ta konsekvensene av det. Høyre sier at de vil ha en oppgavegjennomgang først. Men vi har hatt gjennomganger i årevis – regionreform, reversering, nye utredninger osv. – og hva har vi fått? Jo, vi har fått mer byråkrati, mer usikkerhet og mindre legitimitet, og dette er ikke et kunnskapsproblem, det er et beslutningsproblem. Regjeringen sier at avvikling vil føre til mer byråkrati gjennom interkommunale samarbeid og større kommuner, men dette treffer ikke, for sannheten er at vi allerede har et system med overlappende strukturer, uklart ansvar og fragmentert virkemiddelbruk. Selv høringsinnspillene i denne saken peker på at innovasjonssystemet er oppsplittet og lite effektivt, med ansvar fordelt på flere nivåer. Det er dagens system som skaper byråkrati, og ikke en løsning. Så hører vi argumentet om at fylkeskommunen er nødvendig for regional utvikling og planlegging, men hva sier virkeligheten? Regionreformen og reverseringen har skapt kaos, kostnader og omkamper og svekker tilliten til hele systemet, og folk reagerer. I flere målinger svarer rundt 40 pst. at fylkeskommunen bør legges ned, og oppslutningen øker for nedleggelse. Dette er ikke en debatt som går over, dette er en utvikling, og spørsmålet er ganske enkelt: Skal vi fortsette å utrede et system som er unødvendig, eller skal vi faktisk gjøre noe med det? Vi i Fremskrittspartiet har valgt: Vi vil ikke ha flere runder med utredninger, vi vil ha en plan, vi vil ha gjennomføring, og vi vil bruke pengene på tjenester og ikke på et forvaltningsnivå som folk ikke har tillit til. Når folk ikke vet hva forvaltningen gjør, og ikke vet hvem som styrer den, og ikke opplever at den leverer, da er ikke svaret å styrke den – da er svaret å avvikle.

Statsråden snakker varmt om nærhetsprinsippet, men forsvarer samtidig et forvaltningsnivå som folk flest ikke har noe forhold til. Folk møter kommunene, de møter ikke fylkeskommunen. Er ikke sannheten at regjeringen bruker fine prinsipper som pynt for å forsvare et system som først og fremst eksisterer for seg selv?

Statsråden advarer mot mer og ekstra byråkrati, men det er jo nettopp det regjeringen – som forsvarer et ekstra politisk nivå med administrasjon, planer og systemer oppå det hele – ivaretar. Hvor mange milliarder skal vi bruke på et mellomledd før regjeringen innrømmer at det ikke handler om tjenester, men mer om å bevare makten og strukturene?

Statsråden hevder at å flytte oppgaver vil gi mer byråkrati gjennom interkommunale samarbeid. Men dagens system er jo allerede preget av overlapp, uklar ansvarsfordeling og dobbelt styring, nettopp det som Fremskrittspartiet peker på. Hvorfor er det sånn at regjeringen alltid frykter nye strukturer, men aldri erkjenner ineffektiviteten i dagens system? Er ikke dette mer et forsvar av et eksisterende byråkrati enn av gode tjenester?

Flertallet i komiteen sier at fylkeskommunen er nødvendig, for oppgavene er så store og går på tvers av kommunegrenser, og det krever samordning. Det er nettopp der problemet ligger, for i dag har vi et system som ikke gir samordning, det gir ansvarsfraskrivelse. Når fylkesveiene forfaller, skylder nivåene på hverandre. Når ferjeprisene øker, må staten gripe inn. Når tjenestene svikter, vet ikke folk hvem som har ansvaret. Dette gir ingen samordning, det er pulverisering av ansvaret. Flertallet viser også til nærhetsprinsippet, men la oss være ærlige: Det er ikke fylkeskommunen som er nærmest folk, det er kommunen. Undersøkelsene er krystallklare: Bare rundt en tredjedel ønsker å beholde fylkeskommunen, mens opptil 40 pst. vil legge den ned. En stor andel vet ikke engang hva fylkeskommunen holder på med. Dette er ikke et sterkt demokratisk nivå, det er et nivå som folk ikke forholder seg til. Flertallet sier også at det vil svekke demokratiet. Men hva er egentlig demokrati? Er det å ha flest mulig nivåer, eller er det å ha et tydelig ansvar og nærhet til beslutningene? Fremskrittspartiet mener det siste. Vi foreslår ikke å fjerne oppgaver, vi foreslår å plassere dem på rett plass. Vi foreslår å bytte byråkrati med tjenester. Det er fullt mulig å organisere samferdsel nasjonalt, det er fullt mulig å organisere videregående skoler lokalt, og det er fullt mulig å rydde opp i virkemiddelapparatet, som i dag er fragmentert og lite effektivt. Det største paradokset i denne saken er at flertallet sier at de vil ha bedre tjenester, men de forsvarer et system som binder opp ressurser i administrasjon. Fremskrittspartiet vil gjøre det motsatte – vi vil ha mindre system, mer tjenester og klarere ansvar. Og ja, det betyr å avvikle fylkeskommunen. Jeg tar opp forslagene til Fremskrittspartiet.

Det er nesten utrolig å se hvor mange som nå plutselig ønsker å føre Fremskrittspartiets avgiftspolitikk. Så lenge det er kriser nok i verden som påvirker innbyggere og næringsliv, er det flere partier som kan være med på å få ned avgiftene – men det kan jo også være at det er krise på meningsmålingene som plutselig gjør at FrP-politikken er så gjennomførbar. Samtidig som presset øker, står Arbeiderpartiet bom fast. Finansminister Jens Stoltenberg sier nei, regjeringen sier nei, og deler av dette «tuttifrutti»-flertallet sier nei. Ikke bare sier de nei, de vil ikke engang være med og behandle saken nå. Nå når folk sliter i dag, svarer Arbeiderpartiet med: Vent og se, vent og se, vent og se, vent og se. Dette er ikke trygg styring. Dette er trenering og arroganse, for dette er ikke en øvelse i budsjettdisiplin: Dette er hverdagen til folk. Dette er pendlerne som må fylle tanken for å komme seg på jobb. Det er barnefamiliene som må prioritere mellom mat og drivstoff, og det er håndverkerne som får økte kostnader og må sende regningen videre – og det stopper ikke der: Når drivstoffet blir dyrere, blir transporten dyrere. Når transporten blir dyrere, blir varene dyrere. Det betyr dyrere mat, dyrere tjenester og dyrere hverdag. Dette er ren virkelighet for folk flest. Samtidig tjener staten enorme summer, 1,33 mrd. kr ekstra hver eneste dag – hver eneste dag! Dette handler altså ikke om økonomi, det handler om vilje, og mens staten håver inn milliarder, er det vanlige folks tur til å betale. Det er milliarder inn, null vilje ut, og det er nettopp derfor Fremskrittspartiet trengs.

På vegne av Fremskrittspartiets representanter Erlend Wiborg, Helge André Njåstad, Rune Midtun, Bård Hoksrud, Dagfinn Henrik Olsen og meg selv legger jeg fram et forslag om ivaretakelse av 2G-nettet.

De samme konvensjonene brukes jo både for og imot forskjellsbehandling. Det vises ofte til menneskerettigheter når det gjelder samiske rettigheter, men de samme konvensjonene forbyr også diskriminering basert på avstamning. Hvordan kan statsråden da forsvare at staten på den ene siden bekjemper diskriminering og på den andre siden opprettholder en lov som nettopp forskjellsbehandler på et etnisk grunnlag? Og da viser vi til de samiske områdene.

Paragraf 108 handler om å legge til rette, ikke om å stenge ute. Dette handler ikke om å svekke samisk kultur, det handler om å sikre at lovverket vårt er rettferdig og i tråd med grunnleggende prinsipper. Skal rettighetene i Norge i 2026 være basert på hva du kan, eller hvem du er født som? Når loven eksplisitt krever en bestemt etnisk avstamning for å drive næring, hvordan kan da statsråden forsvare dette opp mot prinsippet om likebehandling? Og mener statsråden virkelig at staten skal videreføre ordninger som i praksis stenger folk ute fra en næring basert på etnisk bakgrunn?

«Reindriftsloven § 32 stiller krav om reindriftssamisk avstamning for å eie rein, og innebærer dermed en forskjellsbehandling basert på etnisitet. Samtidig er Norge bundet av blant annet FNs rasediskrimineringskonvensjon. Mener statsråden dette er i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser, og vil statsråden ta initiativ til en uavhengig utredning av om bestemmelsen kan være diskriminerende?»

Jeg legger merke til at statsråden fortsetter å ta opp denne problemstillingen. I styremøtet i Helse nord 9. januar 2024 la de fram en styresak om at man ønsket å få etablert ett sykehus på Helgeland. Den saken ble trukket i styremøtet og kom ikke til behandling. Etter det ble det lagt fram et annet forslag, med to sykehusmodeller. Det betyr, hvis man skal følge opp det som statsråden sier, at statsråden har vært inne og styrt styret i Helse nord fram til det vedtaket man ønsket. Når statsråden selv legger til grunn at sånne vedtak avklares med departementet, hvordan kan da befolkningen og Stortinget ha tillit til at styret i Helse nord faktisk gjør selvstendige vurderinger, og ikke bare følger politiske signaler gitt utenfor foretaksmøtet og i strid med helseforetaksloven?

Statsråden uttalte i svar til meg i forrige uke at det var utenkelig at styret i Helse nord ikke hadde avklart vedtaket i styresak 18. desember 2019 med departementet. Dette er ganske alvorlig, for etter helseforetaksloven skal styring kun skje i foretaksmøtet. Mener statsråden at uformell avklaring og påvirkning av styret er i tråd med loven, eller erkjenner statsråden at en slik praksis vil være et brudd på lovens styringsmodell?

«Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre har i svar til Stortinget og i media vært svært positiv til intermediærsenger i Mosjøen, et tilbud som er blitt utsatt flere ganger. Nå opplyses det at tilbudet som først ble omtalt som ti senger, deretter ble åtte, og det siste tallet er nå kun fire senger. Var dette nivået statsråden så for seg da ordningen ble løftet frem som et viktig tiltak for Helgeland etter nedleggelsen av akuttfunksjonene, og er ministeren fornøyd med utviklingen?»

På vegne av stortingsrepresentantene fra Fremskrittspartiet Erlend Wiborg, Helge André Njåstad, Rune Midtun, Frank Edvard Sve, Bengt Rune Strifeldt, Dagfinn Henrik Olsen, Hilde Grande og meg selv har jeg den glede å legge fram et representantforslag om verdensarv og næringsutvikling.

Vi kan gjerne krangle om det, men pressemeldingen fra Fremskrittspartiet om vårt ståsted rundt antall sykehus på Helgeland ble sendt ut før styremøtet den 18. desember, og så gikk vi ut av regjering rett før vedtaket ble gjort av helseministeren da. Man var inne på ambulanser på Helgeland. De to ambulansene man har fått tilført til Helgelandssykehuset i Mosjøen, var bestilt før vedtaket til ministeren. Endringene på Helgeland skulle kompenseres ved å styrke prehospital beredskap. Man pekte på at avstandene hadde blitt lenger, og at risikoen hadde blitt større. Samtidig viser dokumentasjon fra tjenesten på ambulansen at de på Helgeland nå kjører nesten tre ganger så mange kilometer som før 1. oktober 2025, og både taxibruk og AML-brudd har økt kraftig. Hvor mange alvorlige hendelser eller dødsfall må skje før statsråden vurderer sterkere kompenserende tiltak, som f.eks. ambulansehelikopter, eller ytterligere beredskap for befolkningen på Indre Helgeland?

Nå er ministeren meget uklar om faktaene i saken. Fremskrittspartiet gjorde sitt vedtak i desember 2019 om at man støttet ett sykehus på Helgeland og gikk ut av regjering 20. januar. Den 31. januar var det forgjengeren til ministeren som tok avgjørelsen om tosykehusmodellen. Det var ikke mens vi var i regjering. Man må være litt nøyaktig på fakta. Når man er inne på fakta: I 2023 uttalte statsrådens statssekretær at dersom det ble endringer i Mosjøen som ikke ga økonomiske besparelser, skulle de heller ikke gjennomføres. I skriftlig spørsmål nr. 1562 fra meg svarer statsråden at økonomi ikke var hovedbegrunnelsen, men å omstille og utvikle tilbudet for framtiden. Hvordan henger det sammen – særlig når tilbudet i Mosjøen nettopp var det mest robuste fagmiljøet med minst rekrutteringsproblemer, og som bidro minst til underskudd?

«I NRK-debatten 12. februar slo statsråden fast at ambulansestasjonen i Mosjøen ‘bygges’. Det er ikke riktig. Byggesaken er ikke ferdig behandlet, prosjektet har vært avslått, og midlertidige lokaler er under kraftig kritikk fra både kommunen og Arbeidstilsynet. At enkelte kan være litt lemfeldige med sannheten, er ikke noe nytt. Det har vi erfart denne høsten. Hvorfor gir statsråden befolkningen inntrykk av at stasjonen bygges, når man i realiteten ikke har satt spaden i jorda og saken fortsatt er uavklart?»

I dag er vi alle bodøværinger, og jeg regner med at vi skal se en stor og viktig fotballkamp i kveld. På vegne av Fremskrittspartiets representanter Erlend Wiborg, Helge André Njåstad, Rune Midtun, Dagfinn Henrik Olsen, Liv Gustavsen, Kristoffer Sivertsen og meg selv har jeg den store glede å levere et representantforslag om avvikling av fylkeskommunen.

Statsråden sa at Arbeiderpartiet er imot å ta imot flere flyktninger enn man kan integrere. I 2015 var det Jonas Gahr Støres løfte om en storstilt mottakelse av flyktninger som gjorde at vi fikk flyktningkrisen det året. Den dårlige kommuneøkonomien er et tema som har vært mye på agendaen over tid. For fattige kommuner med små muligheter til å integrere godt og med et begrenset næringsliv til å kunne sysselsette bosatte flyktninger, kan det være fristende å bosette flyktninger for å spe på et kommunalt budsjett. Er statsråden bekymret for at mange kan falle for denne fristelsen? Er statsråden fornøyd med de rapporteringskravene man har for når en bosatt flyktning er i aktivitet eller i arbeid?

Flere og flere kommuner melder om press i boligmarked, tjenester, arbeidsmuligheter og at de i praksis tar imot flere flyktninger enn de har integreringskapasitet til. Statsrådens svar viser jo at man mener at dagens modell ikke gir gode nok mekanismer til å si stopp når kapasiteten er nådd. Statsråden sier også at man ser behovet for tydeligere nasjonale kriterier for å hindre bosetting i kommuner hvor resultatet blir lav sysselsetting, høy trygdebruk og svak integrering over tid. Mitt spørsmål er: Hvorfor har regjeringen brukt så lang tid på å følge opp problemstillinger som Fremskrittspartiet har påpekt over mange år?

«Fremskrittspartiet har foreslått tiltak for at kommuner med dårlige integreringsresultater og få arbeidsmuligheter ikke skal kunne bosette flyktninger. Kan regjeringen forklare hvordan den vurderer sammenhengen mellom kommunenes integreringskapasitet, arbeidsmarkedet og flyktningenes mulighet for selvforsørgelse, og om regjeringen er villig til å støtte kriterier som sikrer at bosetting kun skjer der det er realistiske muligheter for varig integrering?»

Flere representanter har vært på talerstolen her og pratet om prehospitale tjenester, ambulanse osv. som en viktig del av behandlingen. Det har også ministeren gjort, og ministeren er veldig glad i å peke på at ansvaret ligger hos fagfolkene og foretakene, og at det er de som skal ta avgjørelsene. I Mosjøen har ministeren vedtatt nedleggelse av alle akuttilbudene, i en tosykehusmodell som ingen fagfolk har anbefalt. De skal erstattes av to ambulanser. Media har hatt tett oppfølging av dette. Tilbudet ble lagt ned 1. oktober, og ambulansene er ennå ikke på plass. Det prehospitale tilbudet som skulle være erstatningen fra 1. oktober, er ikke på plass, og nedleggelsen er gjort. En ambulanse mangler, og den andre står ihjelfrosset under en presenning. Dette er det prehospitale tilbudet som innbyggerne får. Da må man la være å snakke om det prehospitale tilbudet som det som skal være redningen, når man velger å ikke få det på plass.

«Nordland trenger ikke mer utredning. Nordland trenger handling. For hjertet skal slå – også etter kl. 16.» Dette er ikke mine ord. I valgkampen var det bred politisk støtte for et døgnåpent PCI-tilbud i Bodø, særlig fra Senterpartiet i Nordland, som i august 2025 skrev disse flotte ordene: «Nordland trenger ikke mer utredning. Nordland trenger handling. For hjertet skal slå – også etter kl. 16.» De krevde samtidig umiddelbar etablering av døgnåpent PCI-tilbud i Bodø. Det var tydelige ord, og de ga håp til folk på Helgeland, Salten og hele Nordland, men hva gjør så Senterpartiet? I stedet for et krav om døgnåpent tilbud nå, lander de på en formulering om nasjonale faglige retningslinjer og videre vurderinger i 2026. Det er ikke handling, det er utsettelse. Det er mer utredning, mens pasientene sendes videre i ambulansefly til Tromsø når Bodø-tilbudet er stengt. Det er et svik mot løftene i valgkampen og et svik mot innbyggerne, som allerede har fått to lovbrudd påpekt av Statsforvalteren i Nordland, fordi dagens ordning ikke gir forsvarlig tid til behandling. Vi ser at det samme skjer med Høyre. Høyres lokale valgkamp i Nordland har markert seg med slagord om PCI 24/7 i Bodø og «Ingen slagord, bare handling», men nå vil heller ikke Høyre forplikte seg til et døgnåpent tilbud umiddelbart, som det sto. Vi står i dag overfor en merkelig reprise av valgkampens løfter. Et parti sa at lederne ikke styrer lenger, at hjertet må slå etter klokka 16, og så stemmer man for mer utredning. Et annet parti promoterte døgnåpent tilbud i sosiale medier, men følger ikke opp med et entydig krav i denne salen. Det er som å kaste stein i et glasshus. Det er det samme mønsteret: store ord på kampanjeplakater, mindre vilje til handling når det virkelig gjelder. Fremskrittspartiet har gått motsatt vei. Vi fremmer et representantforslag som krever handling, for hjertet kjenner verken klokke eller kalender når minuttene teller. La oss være helt tydelige: Det handler ikke om å bygge noe nytt tilbud. PCI-tilbudet i Bodø ble etablert i 2019. Infrastrukturen finnes, kompetansen finnes. Spørsmålet handler om beredskap og tilgjengelighet døgnet rundt, men det er bare åpent fra 8–16. Bor man på Helgeland, skal man ikke ha en dårligere sjanse for å overleve et stort hjerteinfarkt fordi det er kveld, helg eller fordi Stortinget ikke vil ta en beslutning. Derfor ber Fremskrittspartiet Stortinget om å støtte forslaget om døgnkontinuerlig PCI i Bodø, samtidig som PCI-miljøet i Tromsø styrkes. Da gir vi pasientene trygghet, ikke bare nye prosesser. Min oppfordring til Stortinget er: Hold valgkampløftene!

Denne saken handler om noe av det mest grunnleggende vi kan gi folk: trygghet for at man får riktig behandling når minuttene teller. Ved akutt hjerteinfarkt er tiden bokstavelig talt hjertemuskelen, og for mange handler det om liv eller død, eller om man blir varig skadet. Vi i Fremskrittspartiet ber Stortinget om to helt konkrete tiltak for Nord-Norge: å sikre et døgnkontinuerlig PCI-tilbud ved Nordlandssykehuset i Bodø, og samtidig styrke og ivareta PCI-tilbudet ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Dette er ikke et enten-eller. Det er et både-og. Realiteten i dag er at PCI-laben i Bodø er et dagtilbud, mandag til fredag kl. 8-16. På kveld, natt og i helg sendes akuttpasienter videre – ofte til Tromsø. For pasientene fra Helgeland betyr det i verste fall at man må flyges forbi Bodø, eller via Bodø, midt i den mest kritiske fasen av et stort hjerteinfarkt. Det betyr lengre transport, mer venting og høyere risiko. For å sette dette i perspektiv: I luftlinje ville det vært det samme som at pasientene i Oslo måtte reise til Brønnøysund, eller at man – om man reiste vestover fra Oslo – ville havnet på Ekofisk-feltet, altså 30 mil ut i havet fra Bergen. Mangel på døgnåpen PCI har gitt svært tragiske hendelser. En pasient kom ti minutter for sent til PCI-laben i Bodø. Den var stengt, og pasienten måtte flyges videre. Helsetilsynet har varslet at behandlingen ikke var optimal for at tiden med blokkert blodåre ble forlenget. I representantforslaget vises det også til en dame som døde under transport til Tromsø, en lørdag da Bodø var stengt. I tillegg har Statsforvalteren i Nordland konkludert med lovbrudd i PCI-saken, altså at pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp ikke får nødvendig behandling innen forsvarlig tid. Flertallets svar er i praksis å sende befolkningen ut i uvisshet: Vi skal utrede mer, vi skal ha nye prosesser, og vi skal komme tilbake senere. Flertallet velger dermed å sende pasientene ut i en ørkesløs venting og nye prosesser, selv om vi vet at venting i denne saken betyr at flere vil få varige men. I verste fall vil flere dø.

I dag tidlig kunne vi høre Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Tonje Brenna, i Politisk kvarter. Der påsto hun at Fremskrittspartiet ikke vil videreføre driften av Melkøya. Det samme kunne man lese på hennes offentlige Facebook-profil i går kveld. Dette er feil, det er direkte usant, og det er dessverre helt i tråd med Arbeiderpartiets valgkampstrategi. Fremskrittspartiet har helt vært krystallklare hele veien: Melkøya skal drives videre, men uten å tappe kraften til folk og næringsliv i Nord-Norge. Vår løsning er gasskraftverk – akkurat sånn som Melkøya har vært drevet før. Å si noe annet, slik Brenna gjør, er ikke en misforståelse. Det er noe som noen ville kalle en politisk løgn. Dette er jo ikke nytt, Arbeiderpartiet har gjort dette før. De brukte valgkampen på å skremme velgere med påstander om hva FrP «egentlig» mente, i stedet for å ta ansvar for sin egen politikk. La oss minne om fakta: Statsminister Jonas Gahr Støre, sammen med daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum, lovet at det innen 2030 skulle produseres like mye ny fornybar kraft som Melkøya trenger. Dette løftet er alle, bortsett fra regjeringen, klare på at ikke er realistisk. Når Arbeiderpartiet bryter sine løfter, kjenner vi igjen mønsteret. Etter at fergeløgnene i valgkampen kom fram i forbindelse med budsjettframleggingen, la Arbeiderpartiet ut en plakat på Facebook med påskriften «Vi holder det vi lover». Det var et oppslag som ble latterliggjort av nesten alle politiske kommentatorer. Denne plakaten kan Arbeiderpartiet nå lete fram igjen, for nå er de i ferd med å påføre oss som bor i NO4, noe langt verre enn budsjettfadesen. De vil føre en hel landsdel inn i kraftmangel, høye priser og usikkerhet – kjempegreier. Da får Arbeiderpartiet enda flere strømkunder på norgespris, som de må subsidiere. Næringslivet får ikke strømmen de ber om, og folk frykter at strømregningen de skal få, blir altfor høy. Vi som bor i NO4, er avhengig av strømmen vår for å holde varmen i det kalde, kalde nord. Alt dette gjør Arbeiderpartiet for et symbolsk klimaprosjekt med kun utflytting av utslipp. Fremskrittspartiet nekter å akseptere at Nord-Norge skal betale prisen for Arbeiderpartiets brutte løfter, og når Brenna lyver om vår politikk, er det ikke FrP som er problemet. Da er det Arbeiderpartiet som «holder det de lover».

Tiltakshaveren opplever at Sametinget underveis har fått anledning til å fremme nye momenter som ikke var en del av den opprinnelige innsigelsen, og at dette i praksis har vært brukt som en omkamp om allerede avklarte og faglig vurderte forhold – men la nå det ligge. Situasjonen her er at Landbruks- og matdepartementet har uttalt seg negativt i saken gjennom sitt direktorat. Samtidig krever staten via Statskog leie av en grunn fra tiltakshaver, mens saken fortsatt er uavklart. Med andre ord: Jo lenger man drar ut saken i departementet, jo mer leie får Statskog inn på dette området som man da ikke får lov å ta i bruk. Mener statsråden at dette er en ryddig rolleforståelse fra statens side, og ser statsråden at dette kan oppfattes som en urimelig og belastende dobbeltrolle, der staten er både beslutningstaker og økonomisk motpart?

Ministeren sier at Vefsn kommune er positive til dette næringstiltaket, og så vidt jeg husker, var også representanten Skjæran i valgkampen positiv til dette som et næringstiltak. Konsultasjoner er gjennomført, og da er spørsmålet: Hva er det som gjenstår? Når det gjelder det man snakker om her, er det en flyttelei som går gjennom et område som ligger bra langt unna Øyfjellet stasjon, der gondolen skal lande. Hva konkret kan statsråden si om hva som gjenstår for at departementet kan fatte et endelig vedtak, og hvorfor er det ikke allerede gjort når konsultasjonsplikten allerede er oppfylt? Og kan vi regne med å få et svar på dette før sommeren, gjerne med et årstall?

«Reguleringsplan for gondol i Mosjøen har ligget uavklart hos Kommunal- og distriktsdepartementet i flere år. Fylkeskommunen og statsforvalteren har godkjent planen, men Sametingets innsigelser og saksbehandlingstiden er i ferd med å strupe prosjektet. I Helgelendingen 8. januar 2025 sto det at Arbeiderpartiets daværende parlamentariske leder Bjørnar Skjæran skulle følge opp saken, slik at den fikk fremdrift og det utfallet ‘vi’ ønsker. Valgåret har kommet og gått, og Skjæran har blitt statsråd for området. Har statsråden en plan om å få saken til snarlig avklaring med utfallet ‘vi’ ønsker?»

For Fremskrittspartiet er flytilbudet i Nordland ikke distriktspolitisk pynt. Det er kritisk infrastruktur på lik linje med vei, bane, båt, strøm og digital dekning. I store deler av Nordland er Widerøe og FOT-rutene selve kollektivsystemet. Det er bussen vår. Når dette tilbudet svekkes, mister folk reell frihet i hverdagen: frihet til å jobbe, drive næring, komme seg til helsehjelp og rett og slett leve et normalt liv. Regjeringen hevder at den vil effektivisere det regionale flytilbudet. I realiteten er det noe annet vi ser ute i Nordland. Flyene er ofte fulle. Avgangene blir raskt utsolgt. For mange er det ikke lenger mulig å reise spontant. Man må bestille uker, ofte måneder i forveien, for i det hele tatt å få plass. Dette gjelder ikke bare i høysesong. Det gjelder helt vanlige hverdager, på avganger næringsliv, pendlere og pasientreiser er avhengig av. Når flyene er fulle, hjelper det lite at billettprisen er regulert. Makspris uten setekapasitet er ikke mobilitet. Det er en illusjon av et tilbud. Det er ikke et marked som her svikter. Det er et system som er politisk underdimensjonert. Problemet forsterkes av svak politisk styring av anbudsprosessene. Når staten først skal bruke milliarder av skattebetalernes penger på FOT-ruter, må staten også sørge for at disse rutene fungerer som et sammenhengende system. I dag skjer ikke det. Ruteoppsett, frekvens og korrespondanser overlates i for stor grad til flyselskapenes interne optimalisering etter at kontraktene er tildelt. For næringsliv, pendlere, pasienter og beredskap er det avgjørende at ankomstene til hubbene i Bodø og Trondheim er tilpasset videre forbindelser. Når dette ikke skjer, eller når flyene er fulle, snakker vi ikke om en liten forsinkelse. Da kan vi snakke vi om et helt døgn som er tapt, ekstra hotellovernattinger, kansellerte møter og svekket beredskap. Dette rammer særlig kyst- og øykommunene. Her finnes det ingen tog, ingen motorvei og ingen reservealternativer. Flyet er ikke et valg. Det er en nødvendighet. Samtidig er det nettopp her vi finner næringer som havbruk, sjømat, maritim sektor, olje og gass og reiseliv – næringer som skaper store eksportinntekter for Norge. Likevel planlegges flytilbudet fortsatt i stor grad etter historiske passasjertall og ikke etter faktisk aktivitet, kapasitetsbehov og verdiskaping. Fremskrittspartiet mener derfor at regjeringen for det første må bruke anbudsprosessene aktivt. De må stille tydelige krav til kapasitet, ikke bare pris. For det andre må rammene for ruteoppsett og rutetider fastsettes før anbud, slik vi gjør i annen kollektivtransport – inkludert krav til tidspunkter for ankomster og avganger til og fra Bodø og Trondheim som er tilpasset behovet som er der. For det tredje må lufthavnstrukturen og maksprisordningen ligge fast, men suppleres med krav som sikrer at folk faktisk kommer seg med flyene.

Senterpartiet og Fremskrittspartiet er enige om at man ønsker å kutte i direktørstillinger og byråkrati i offentlig sektor. Det er en sak vi har til felles. Likevel: Da Senterpartiet la fram sitt forslag om disse kuttene, skulle man ha prosentvise kutt. Fremskrittspartiet ønsket en mer ordentlig gjennomgang av hvilke stillinger som skal kuttes, og hvilke direktører som skal bort, ikke bare en prosentvis sats – å si at vi skal bort med 40 pst. av direktørene, og så skal vi beholde 60 pst. Vi tenker det må være en litt annen måte å gjøre det på, en mer ryddig måte, overfor både de forvaltningsorganene som har direktørene, og direktørene selv.

Fremskrittspartiet har en klar formening om at vi skal ha statlig finansiering av eldreomsorgen. Vi gjorde et prøveprosjekt mens vi satt i regjering, med gode resultater. De kommunene som var med, fikk god støtte, og de fikk mer midler å bruke til eldreomsorgen. Man slipper å ta av sårt tiltrengte kommunale penger til eldreomsorgen når man har statlig finansiering. Det skal være en rettighet hver enkelt har. Det er kommunene som skal levere tjenestene, men det er staten som skal betale regningen. For oss er statlig finansiering av eldreomsorgen basisen for å kunne unngå at dårlig kommuneøkonomi skal være grunnlag for dårlig eldreomsorg.

Fremskrittspartiet ønsker større og mer robuste kommuner, det er ingen tvil om det. Vi kunne gjerne tenkt oss å lage en ordning der man fikk mer støtte og bidrag fra staten for å kunne få til en annen kommunestruktur. Blant de oppgavene fylkeskommunen gjør i dag, er det bl.a. mye innsigelser, noe som gjør at disse småkommunene må holde på med andre oppgaver enn det de kanskje skulle ha gjort. De må jobbe mot statsforvalter og fylkeskommune, som har innsigelser på mye av det de holder på med. På et plankart hos en kommune skal i dag hver eneste kvadratcentimeter være farget med en spesiell farge, og den fargen skal ha en begrunnelse, den skal ha en forklaring, osv. Det er jo denne salen som pålegger de små kommunene disse oppgavene. Fremskrittspartiet ønsker å gjøre det enklere for kommunene, med mindre statlig styring og færre oppgaver de trenger å arbeide med. Det vil altså være enklere for de små kommunene med Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet har over lang, lang tid vært klar på at fylkeskommunen som et ekstra forvaltningsledd mellom kommunene og staten ikke burde være der. Vi tenker at de oppgavene som i dag ligger hos fylkeskommunene, burde vært fordelt på kommunene – og litt på staten når det gjelder veier. Vi har jo et eksempel fra 2010, da man overførte en del av veiene til fylkeskommunene. Da fulgte det med et enormt etterslep, som gjorde at fylkeskommunene ikke er i stand til å ivareta dette. Vi har god tro på at kommunene kan greie å ta de oppgavene, og vi har god tro på at det å legge ned fylkeskommunen og med det kutte i det administrative og det politiske nivået vil gjøre at man frigjør i overkant av 4 mrd. kr, noe som kan gå til bedre bruk enn det har gjort så langt.

Denne budsjettdebatten handler ikke bare om bevilgninger. Debatten handler også om hvem som skal styre Norge: folkevalgte nær folk eller forvaltning langt unna folk. Fremskrittspartiet mener svaret er krystallklart: Makt skal flyttes ned og ikke opp. Fremskrittspartiet er både ærlig og ansvarlig i synet på fylkeskommunen. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2026 legger vi opp til å legge ned fylkeskommunen som forvaltningsnivå over en fireårsperiode. Det er fordi vi mener at Norge ikke trenger tre forvaltningsnivåer – tre politiske nivåer med overlappende ansvar, uklare styringslinjer og høye administrasjonskostnader. Samtidig handler politikk også om ansvar i overgangsfaser, og så lenge fylkeskommunen har ansvar, særlig for samferdsel, sørger Fremskrittspartiet for at tjenestene faktisk fungerer. Når realiteten er at det er betraktelig høyere risiko for å bli drept på en fylkesvei, mener Fremskrittspartiet at dette må prioriteres. Derfor styrker vi fylkesveiene med 1 mrd. kr i vårt alternative statsbudsjett, for det handler om å sikre tryggheten for dem som ferdes på disse veiene. Fremskrittspartiet er tydelig på at vi skal prioritere mindre penger til byråkrati, færre regionale planer, mer til asfalt, rassikring og trafikksikkerhet. Forskjellen på FrP og flertallet er tydelig: Regjeringen bruker fylkeskommunen som et forlenget statlig styringsledd. FrP bruker pengene på oppgaver folk møter i hverdagen. Når FrP kutter i fylkeskommunen, gjør vi ikke det for å svekke tjenestene. Vi gjør det for å styrke kommunene. Oppgaver som i dag ligger hos fylkeskommunen, bør i langt større grad løses lokalt, besluttes lokalt og tilpasses lokale behov. Derfor styrker Fremskrittspartiet kommunene økonomisk, slik at de kan ta over flere av oppgavene som i dag er plassert på fylkesnivå. Dette gir kortere beslutningsveier, bedre lokalkunnskap, tydeligere ansvar og ikke minst mer demokrati per krone. La oss snakke rett fram om det mange kommuner faktisk opplever i praksis: innsigelsesmareritt. Kommuner som følger lovverket, gjør grundige planprosesser og fatter folkevalgte vedtak, blir stoppet, overprøvd og trenert, ikke bare av statsforvalteren, men også av fylkeskommunen, ofte i samme sak. Dette rammer boligbygging, næringsutvikling, kommunal planlegging og lokalt selvstyre. Resultatet er at lokalpolitikerne bruker mer tid på å forsvare vedtak mot overordnet forvaltning enn på å utvikle lokalsamfunnene sine. Fremskrittspartiet mener dette er en systemsvikt. Statsforvalterens innsigelsesmyndighet var ment som et sikkerhetsnett. I dag fungerer den altfor ofte som et politisk styringsverktøy, uten demokratisk ansvar. Derfor vil Fremskrittspartiet avvikle dagens statsforvalterordning, erstatte den med klare, nasjonale rammer vedtatt av Stortinget og sikre rettssikkerhet gjennom domstolene, ikke skjønnsutøvelse i forvaltningen. Lokaldemokrati kan ikke være noe man har bare så lenge forvaltningen er enig. Uten lokalt selvstyre svekkes demokratiet. Uten klare ansvarslinjer svekkes tilliten. Derfor velger Fremskrittspartiet folkestyre foran forvaltning, frihet foran kontroll og lokale løsninger foran sentral overstyring.

Ordførere over hele landet, også Arbeiderpartiets egne, forteller om det samme: Lokale vedtak stoppes, treneres og overstyres av statsforvaltere og fylkeskommuner gjennom endeløse innsigelser. Dette forliket tuttifruttikoalisjonen nå har kommet med, gjør ingenting med problemet. Tvert imot viderefører man et system som undergraver lokaldemokratiet. Vi i Fremskrittspartiet ønsker å fjerne denne overstyringen og gi makta tilbake til kommunestyrene. Hvorfor velger Arbeiderpartiet å stole mer på byråkratiet enn sine egne folkevalgte ordførere?

Vi har de siste dagene sett diverse medieoppslag om at Arbeiderpartiet vil tenke nytt på området innvandrings- og asylpolitikk, og det er bra. Tonje Brenna har selv sagt at innvandringsdebatten altfor lenge har handlet om gradering av moral, og at Arbeiderpartiet må tørre å tenke nytt. Denne moralen er det vel ingen politiske partier som har fått kjenne mer på enn vi i Fremskrittspartiet, men vi har stått han av. La oss nå være ærlige: Når Arbeiderpartiet skal begynne å tenke nytt om innvandringspolitikken, kopierer de FrP. Det gjelder strengere krav til integrering, asylmottak i tredjeland, tydeligere sammenheng mellom kapasitet og bosetting og nå også en mer realistisk debatt om konsekvensene for kommunene. Det er med glede at jeg kan ønske Arbeiderpartiet velkommen etter, men spørsmålet blir da: Hva er det Arbeiderpartiet skal komme med av ny politikk nå, som Fremskrittspartiet ikke har foreslått før, og som Arbeiderpartiet har stemt ned?

Senterpartiet sier de vil styrke lokaldemokratiet, men står bak et forlik som viderefører innsigelser, føringer og statlig overstyring fra både fylkeskommunen og Statsforvalteren. Fremskrittspartiet ønsker å redusere denne innsigelsesretten og la lokale vedtak få faktisk betydning. Når skal Senterpartiet begynne å stole på kommunene i praksis, ikke bare i festtaler, og ikke videreføre det innsigelsesmarerittet man må gå gjennom hos både fylkeskommunen og Statsforvalteren?

Det er synd på alle de mange hundre, kanskje tusen, organisasjonene rundt omkring i landet som ikke ble nevnt blant de 70 Senterpartiet prioriterer som sine viktigste. Senterpartiet var en gang et borgerlig parti og har ved flere anledninger nå i høst samlet flertall mot regjeringen, sammen med bl.a. Fremskrittspartiet, i gode saker vi er enige om. Resultatet vi ser i dag, med samarbeidet med Arbeiderpartiet og de øvrige tuttifruttipartiene, er at det har blitt 3 mrd. kr mer til kommunene. Til sammenligning har Fremskrittspartiet foreslått 5,8 mrd. kr til kommunene, og Høyre foreslår 4 mrd. kr til kommunene. Forskjellen er tydelig – på borgerlig side prioriteres kommunene, men ikke så mye på tuttifruttisiden. Senterpartiet ville ha kommet bedre ut i en av sine kanskje viktigste kjernesaker hvis de hadde samarbeidet med de borgerlige partiene istedenfor med tuttifruttipartiene. Hva tenker representanten om det?

Det er verdt å merke seg en ting når man leser Senterpartiets alternative statsbudsjett: Skal man få støtte, hjelper det å være på god fot med Senterpartiet, helst med partimedlemmer i styret. I kultur- og frivillighetsdelen i budsjettet har Senterpartiet nemlig listet opp 70 navngitte frivillige organisasjoner, lag, foreninger og særinteresser som får direkte støtte – én for én, post for post. Det er ikke rammefinansiering, det er detaljstyring og politisk håndplukking, der staten skal avgjøre hvilke organisasjoner som er de viktige. Fremskrittspartiet mener at frivilligheten fortjener frihet, forutsigbarhet og likebehandling, ikke et system der man støtter avhengig av politisk nærhet. Derfor vil vi heller gi brede ordninger, der folk og organisasjonene styrer seg selv og ikke etter Senterpartiets partibok. Hvor mange av disse organisasjonene har Senterpartiet fått med seg inn i forliket med de øvrige partiene?

Fremskrittspartiet støtter intensjonen i dette representantforslaget. Det har skjedd en klar feil ved ikrafttredelsen av ekomloven, og det må ryddes opp umiddelbart. At departementet i en overgangsperiode står uten rettslig kompetanse til å behandle klager, er ikke akseptabelt, for verken forvaltningen, markedet eller aktørene som venter på avklaringer. Derfor støtter vi lovendringen som foreslås. Samtidig vil jeg presisere vår merknad til saken. Fremskrittspartiet sto tidligere imot flere av de overordnede endringene i ekomloven, nettopp fordi de innebar ytterligere myndighetsavståelse til EU på et område som er helt sentralt for nasjonal beredskap og kritisk infrastruktur. Vi pekte tydelig på at konsultasjonsprosedyrene og den samlede reguleringen vil kunne gi økte kostnader, mer byråkrati og mindre nasjonal kontroll. Dette standpunktet står fast. Dagens forslag handler imidlertid ikke om å videreføre den myndighetsoverføringen vi advarte mot. Det handler om å rette opp en konkret feil som allerede skaper problemer i klagesaksbehandlingen. Det er helt nødvendig, og det støtter vi. Fremskrittspartiet vil derfor stemme for lovendringen, samtidig som vi opprettholder vår prinsipielle motstand mot den delen av ekomregelverket som svekker norsk selvråderett.

Det er Energidepartementet og statsråden som har ansvaret for å utvikle og ivareta Norges energiforsyning. I løpet av Støre-regjeringens periode har det i praksis ikke vært gitt ny konsesjon til ny kraftproduksjon. Det er lite som tyder på at dette vil endres i løpet av de neste fire årene, med mindre det settes fortgang i behandlingen av kjernekraft. Har energiministeren en målsetting om å gi konsesjon til et kjernekraftverk i løpet av inneværende stortingsperiode?

Jeg takker for svaret. Det stemmer at etter at jeg sendte inn spørsmålet til energiministeren, har departementet beordret Miljødirektoratet til å sende prosjektet i Trondheimsleia på internasjonal høring. Det er et steg i riktig retning. I 2024 gjennomførte Energidepartementet en høringsrunde for det første av de ni kjernekraftprosjektene som da var meldt inn til departementet. Høringen varte i seks måneder. Slagordet til statsråden har vært at vi trenger mer av alt, raskere. Bør ikke da statsråden starte høring av de øvrige ni prosjektene mens vi venter på kjernekraftutvalgets rapport?

«Statsråden har tidligere uttalt at det ikke er noe i veien for at utbyggere kan søke om å få bygge kjernekraftverk. Norsk Kjernekraft AS har søkt om lov til å utrede ti kraftverk. Disse prosjektene kan skape tusenvis av arbeidsplasser i distriktene, gi nye muligheter for leverandørnæringen til olje- og gassbransjen og øke norsk kraftproduksjon med mer enn 60 pst. Den første søknaden ble levert for mer enn to år siden. Når kan Stortinget regne med at statsråden vil fastsette utredningsprogrammene for disse prosjektene?»

Vi er jo ikke enige om tallene, men hvilke konkrete virkemidler mener statsråden at en kommune som allerede er teknisk konkurs, faktisk har? Hvorfor mener statsråden at dette er realistisk, når departementet selv har vurdert denne situasjonen til å være så ekstraordinær som den er?

Statsråden sier at dette er marginalt. Departementet har selv beregnet, og kommunene har dokumentert, at Moskenes taper om lag 28–29 mill. kr i unyttige renteutgifter fram til 2028 dersom midlene ikke kan brukes, mens Vestvågøy, eller den nye kommunen, får ca. 20 mill. kr i renteinntekter. Dette er et tap, en offentlig sløsing av 8–9 mill. kr. Det er mulig at statsråden synes det er marginalt, men for en kommune som Moskenes, som staten selv har vurdert til å være i en ekstraordinær situasjon, vil ikke 8–9 mill. kr være marginalt. Ser statsråden at formålet med bevilgningen – å stoppe en negativ økonomisk spiral – i realiteten undergraves av departementets egen tolkning av loven?

«Kommunal- og distriktsdepartementet sendte brev til Moskenes kommune om at de ville få 160 mill. kr til å dekke akkumulert merforbruk til 2024 og budsjettert merforbruk i 2025 ved frivillig sammenslåing med Vestvågøy. I brevet står det at departementet tar sikte på å utbetale i 2025. Moskenes har nå fått brev om at midlene ikke kan disponeres før etter reel sammenslåing. Dette koster kommunen 28 mill. kr ekstra. Vil statsråden sørge for man unngår en slik sløsing med offentlige midler?»

I E24 i dag får regjeringen passet sitt påskrevet av LO-leder Kine Asper Vistnes. På spørsmål om hvor akutt situasjonen er for næringen, sier LO-lederen: «For næringen sin del har det vært ganske kritisk lenge.» Resultatet av regjeringens boligpolitikk er konkurser, nedbemanninger og permitteringer. LO-lederen presiserer også i dette innlegget at det må skje noe nå, at det haster å få dette gjort. Hvor fornøyd er ministeren med boligresultatene, som ligger langt under det skjemaet som de har satt seg for å nå 130 000 boliger innen 2030, spesielt med resultatene som vi nå har fått se fra oktober og november?

Jeg la merke til at statsråden valgte ikke å sende en hyggelig melding tilbake til innbyggerne i dette landet. Forrige måned oppfordret statsråden kommunene til ikke å bygge ned myr, i påvente av et varslet framtidig forbud. Dette vil bidra til å stoppe utbyggingen av boliger samt stoppe kommunenes frihet til å utvikle sitt lokalsamfunn. Som statsråden kanskje kjenner til, er halvparten av Andøya kommune dekket av myr. Et slikt forbud vil ramme Andøya hardt, og Andøya er avhengig av mer utbygging for å utvikle sitt lokalsamfunn. Slike eksempler finnes det også andre steder i landet. Hvorfor er det så viktig for regjeringen å innføre forbud, som vil sette en stopper for utviklingen av lokalsamfunn og bidra til mindre boligbygging når behovet er så stort?

Takk for svaret. Et tiltak regjeringen har vært opptatt av, er å tillate at kommunene skal få innføre krav om utslippsfrie bygge- og anleggsplasser. OBOS melder om at et sånt krav vil øke kostnadene på en bolig i Oslo med mellom 150 000 kr og 300 000 kr, og det er et konservativt estimat. Dette vil føre til dyrere boliger for kunder, eller at boligene ikke blir bygd. Næringen trenger færre krav, som sikrer billigere boliger, og ikke flere krav, som gjør boligene dyrere. Hva ønsker statsråden å si til boligkjøperne som må betale 150 000 kr til 300 000 kr mer som følge av regjeringens politikk?

«I statsbudsjettet for 2026 reduseres lånerammen til Husbanken sammenlignet med revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen legger opp til en 30 mill. kroners satsing på forenkling og effektivisering av plan- og byggesak. Er det den eneste satsingen regjeringen legger opp til i statsbudsjettet for 2026 for å nå målet om 130 000 nye boliger?»

Jeg legger merke til at helseministeren ikke ønsker å gi samme bekreftelsen på denne talerstolen som han ga til de ansatte da han var i Mosjøen 19. juni, men jeg legger til grunn at statsråden ønsker at den intermediære sengeposten ved Helgelandssykehuset i Mosjøen skal være et permanent tilbud, som det har blitt gitt løfter om til de ansatte. For at et sånt tilbud skal være permanent, må det også ha stabile inntekter, og for å ha inntekter må det være kirurgisk aktivitet knyttet til posten. Kan statsråden bekrefte at det forutsettes kirurgisk aktivitet dersom dette skal være et reelt og varig tilbud, og at det ikke bare skal være et symbolsk vedtak uten faglig og økonomisk bærekraft?

Takk for svaret. Helseministeren har tidligere forsikret de ansatte ved Helgelandssykehuset om at de intermediære sengene skal videreføres, og at tilbudet skal være trygt og faglig forsvarlig. Kan statsråden bekrefte at de intermediære sengene kan brukes til å gi nødvendig behandling og observasjon for pasienter som trenger det, innenfor ordinær drift, og at det kun er akutte tilfeller utenom kontortid som er unntatt fra dette, sånn at all annen behandling og oppfølging kan gjennomføres ved sengeposten?

«I foretaksmøte 4. juli 2025 følte statsråden et behov for å være tydelig overfor Helse Nord med hensyn til funksjonsfordelingen ved Helgelandssykehuset. Statsråden presiserte opprettelse av en intermediær sengepost i Mosjøen, og at denne burde være på plass i løpet av året. Dette bekreftet også statsråden i Mosjøen 19. juni. Jeg forstår nå at dette er utsatt til 1. kvartal 2026. De ansatte er ivrige og ønsker å snarest komme i gang for å oppfylle statsrådens løfter. Hvordan følges dette opp, slik at dette er på plass senest 31. mars?»

Hele kommunesektoren står i en økonomisk skvis. Ifølge SSB gikk kommunesektoren i 2024 med et driftsunderskudd på 2,6 mrd. kr. KS omtaler dette som den verste økonomiske situasjonen på nær 40 år og advarer om at kommunene ikke klarer å finansiere lovpålagte tjenester. Regjeringen pålegger kommunesektoren stadig nye oppgaver og krav og gjør opp regning uten vert, nemlig dem som faktisk skal levere disse tjenestene. De får beskjed om å levere mer, raskere og grønnere, men uten pengene som trengs. Resultatet er at lokalpolitikerne tvinges til å kutte i skole, barnehage, eldreomsorg og andre velferdstjenester for barn, unge, eldre, syke og pleietrengende, eller å øke avgiftene, mens en stadig mer søkkrik stat sløser pengene på store milliardbeløp på subsidier til batterifabrikker, havvind og annen grønn industri. Det er nettopp denne sløsingen som rammer fylkeskommunal samferdsel hardt. I tillegg til å ha Norges beste fotballag, Bodø/Glimt, har Nordland fylkeskommune ansvaret for 23 fergesamband, 20 hurtigbåtsamband, 2 godsbåter og nær 400 busser samt over 4 000 km med fylkesveg, med bruer, tunneler og kaier. Dette er ikke luksus, det er livsnerven i et kystfylke som strekker seg 80 mil fra nord til sør. Kostnadsveksten innenfor samferdsel har eksplodert. Totalt har kontraktene økt med 39 pst., mens den kommunale deflatoren har ligget mellom 4,2 pst. og 4,6 pst. Dette er underfinansiering i praksis. Fremskrittspartiet vil jobbe for god infrastruktur i hele landet. Gode riksveier og fylkesveier bidrar til trygge veier og kortere reiseavstander. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å øremerke mer penger til fylkesveiene, for dette handler om tryggheten til dem som ferdes på disse veiene. Samtidig som staten pålegger nye miljøkrav, har vedlikeholdsetterslepet på fylkesveier, rassikring, tunnelsikkerhetsforskriften og fergekaier i Nordland endt på dramatiske 32 mrd. kr etter 24 år med rød-grønt styre. Oppi alt dette forventer staten at fergene skal bli nullutslippsferger. Nordland får 24,9 mill. kr i 2025 til nullutslippsferger, mens elektrifisering av et av de korteste sambandene i Nordland, Festvåg–Misten, koster hele 75 mill. kr. Alle skjønner at skjorta ikke rekker ned i buksa. Det er på tide at staten tar regningen for sine egne vedtak. Folk i Nordland og langs kysten skal ikke betale prisen for en regjering som vender dem ryggen.