Jeg vil takke ministeren for et gjennomtenkt svar. Det er klart at det ikke er noen enkle forklaringer på dette, men for at ministeren og jeg skal være enige om virkelighetsbeskrivelsen, hva som ligger til grunn her, tror jeg faktisk jeg må gjenta det som var grunnlaget for mitt spørsmål i replikkordskiftet, og for så vidt innlegget også. Det står altså: «Tall fra Grunnskolens Informasjonssystem (GSI) viser at andelen lærere som underviser i matematikk uten faglig fordypning har sunket betraktelig de siste 10 årene.» Det står svart på hvitt – men vi skal la det ligge. Jeg skal ikke tvære ut dette unødvendig, men dette er jo ingen lek. Læring er hardt arbeid, og læring i matematikk, fysikk og naturfag er ekstra hardt arbeid. Så mitt råd til ministeren er at dette må doseres med fornuft. Velger man å introdusere leken i sterkere grad enn i dag, må man også være trygg på at leken faktisk bidrar til bedre resultater og bedre beherskelse av disse fagene. Gjennomgangsmelodien kan ofte være at man må ha mer praktisk tilrettelegging, at det skal være mer lek. Men læring har aldri vært lek. Det er hardt arbeid.

Først vil jeg si takk til ministeren for svaret i replikkordskiftet, men mitt spørsmål var jo hvilke tiltak ministeren vil sette inn for å øke rekrutteringen til lærerstanden knyttet til undervisning i matematikk i grunnskolen. Jeg tviler ikke på at ministeren har de beste forsetter og vil det beste for norsk skole også på dette området, men dette er så fundamentalt viktig når vi vet realfagenes – og spesielt matematikkens – betydning i andre fag. Det er rett og slett et verktøy i svært mange andre fag, også innenfor samfunnsvitenskapelige fag. Hvis vi tar makroperspektivet på dette, vet vi at realfagenes betydning for teknologisk og økonomisk vekst er helt fundamental. Det har faktisk blitt utdelt nobelpriser for at man har klart å analysere de sammenhengene. Mitt spørsmål til ministeren er egentlig – og jeg ser ministeren skal på talerstolen igjen, så jeg håper hun bruker anledningen: Kan ministeren reflektere litt over hva som kan være årsaken til at det i dag er så lite attraktivt å undervise i disse fagene i grunnskolen? Over tid – og ikke bare over tid, vi ser det allerede nå – vil dette være et problem som krever en løsning.

Alarmklokkene bør absolutt gå hos statsråden. Inge Lønning sa en gang at selv den flinkeste pedagog er ikke i stand til å lære andre noe som han ikke kan selv. Det er kanskje en sammenheng mellom de svake resultatene hos elevene og kompetansen hos de lærerne som underviser. Det står faktisk svart på hvitt her at i løpet av de siste årene er det svært få som har fordypning i matematikk og realfag når de underviser i disse fagene i grunnskolen. Det er greit med en praktisk anretning av disse fagene, men for å kunne anvende matematikken i praktiske case, må man faktisk kunne løse andregradsligninger rent teoretisk. Det er en sammenheng. Man kan liksom ikke sette dette inn i et rent praktisk løp før man har teorien på plass. Mitt spørsmål er enkelt og greit: Hva vil statsråden gjøre konkret for at flere har kompetanse i realfagene som de underviser i i grunnskolen? Og nå spør jeg om grunnskolen.

Jeg føler bare et lite behov for å komme med en liten saksopplysning til representanten Bentzens innlegg som han kanskje strengt tatt burde ha kommet med selv. Riktignok produseres det ikke en eneste laks langs E6, men laksen trenger jo E6 for å finne veien til markedene, både i Norge og ute i Europa. Ingen laks uten E6, vil jeg si. Det skal sies til representanten Bentzens forsvar at han sa i sitt siste innlegg at han var opptatt av å binde landet sammen. Da blir det litt kunstig å sette E6 opp mot fylkesveier og andre veier. Også for Senterpartiet er det viktig at vi har et stamveinett. Jeg vet ikke om det begrepet fortsatt eksisterer, men det er jo et kjent begrep at vi har et stamveinett som faktisk er godt utbygd her i landet.

Det bygges mye vei i Nordland for tiden. Hålogalandsvegen, Nord-Norges største veiprosjekt, for øvrig vedtatt av regjeringen Solberg, vil forkorte reisetiden fra Evenes til Sortland med 40 minutter, på en reisestrekning som i dag tar ca. to timer. I Nordland, for øvrig landets lengste fylke, er bilen og dens framkommelighet fundamental for bosetting og et konkurransedyktig næringsliv. Heldigvis gikk det ikke som amtmann Blom skrev i 1827: Der i Nordland ingen landevei er, og ingen kan blive. Det var leia som var kongeveien i nord. Fylkesvei 17 Ørnes–Glomfjord er en del av kystriksveien. Verdens vakreste biltur har enkelte hevdet at den er, og det kan jeg nesten langt på vei bekrefte. Jeg har nemlig syklet strekningen Brønnøysund–Bodø, og jeg må si, selv om jeg er nordlending, at naturen har vært raus med Nordland fylke. Dette gjør at mange turister søker til området – og med følger økt trafikk. Riksvei 17 mellom Ørnes og Glomfjord er en ønsket vei av lokalsamfunnet. Det er en sterkt ulykkesbelastet vei med mye tungtransport, og den er svært skredutsatt. Veien er sårt tiltrengt og ønsket av lokalsamfunnet. Nordland fylkeskommune er villig til å forskuttere planleggingsmidler til dette prosjektet, og det er et samlet fylkesting og et samlet lokalsamfunn som ønsker denne veien. Det er mange veier i dette landet, og særlig områder som virkelig trenger en forsterket veiutbygging, hadde ikke fått sine veier hvis man ikke hadde vært villig til å bruke bompengefinansiering. Så for Fremskrittspartiet må ikke det beste bli det godes fiende. Bruk av bompenger er nøkkelen til faktisk å få bygd mer vei i deler av landet. Denne veien slynger seg gjennom Holandsfjorden sør for Glomfjord, en asurblå fjord med smeltevann fra Engabreen. Turistene blir bergtatt når de kommer til dette området. Biltrafikken fra turismen er sterkt økende, og det er i grunnen naturlig. Når man følger denne veien fra Glomfjord, kommer man til Ørnes. Ørnes er karakterisert som den vakreste av Hurtigrutens 34 innseilingsleier. Så selv med den tungtrafikken som industrisamfunnet i Glomfjord genererer, og den økte trafikken som turismen medfører i dette området, er Salten og Helgeland på mange måter en uoppdaget juvel i Norge. Alt dette peker mot at denne trafikkstrekningen bør forbedres og få større kapasitet enn i dag.

Da Stortinget i fjor på denne tiden gjennom utenriks- og forsvarskomiteen behandlet den nye langtidsplanen for Forsvaret, brukte vi betydelig med tid på å forsøke å kvalitetssikre forutsetningene i planen, ikke minst kostnadsestimatene. Komiteen sendte om lag hundre spørsmål, og vi ble bl.a. forespeilet at aktiviteten i Forsvaret i år ville være høyere enn i fjor. I februar kom forsvarsanalysen fra Forsvarets forskningsinstitutt, som hevdet at langtidsplanen er underfinansiert med 75 mrd. kr fram til 2036. I forrige uke kom regjeringens statusmelding for oppfølging av langtidsplanen. Den viser at kostnadsestimatene dessverre ikke holder mål, og vi ser allerede nå konsekvensene av det. Hæren må øve mindre og aktiviteten må trekkes ned for å kunne gjennomføre planlagte investeringer. Vi er allerede, etter et halvt år ut i planperioden, kommet inn i en ond sirkel. Høyre vil øke øvingsaktiviteten i Forsvaret, særlig i Hæren, og avsette midler i revidert budsjett, slik at Hæren – eller Brig N, Brigaden i Nord-Norge – kan øve syv døgn i brigadeforband. Det er et dårlig signal når myndighetene, gjennom storting og regjering, kommuniserer en storstilt oppbygging av Forsvaret når soldaten på sin dagseddel leser «mer vedlikehold og mer indre tjeneste». Vi har topp motiverte soldater. Soldatene i Brig N er faktisk villige til å avstå fra én langpermisjon for å kunne øve mer. Det er jo et paradoks: Når det er krig i Europa, skal altså det norske forsvaret øve mindre. Når vi vet feltøvelsens betydning for kvaliteten i soldatutdannelsen, er ikke dette forsvarlig. Jeg legger merke til at regjeringen i dette budsjettforliket med SV og Senterpartiet nå tilsynelatende forsøker å øke øvingsaktiviteten. Det gjør man gjennom et prokuratorknep: å redusere bevilgningen til såkalt personalrelatert EBA. Det er også alvorlig, fordi langtidsplanen og den statusmeldingen som kom fra regjeringen tidligere i uka, påpeker betydningen av en storstilt satsing knyttet til kaserner og boliger for befal for å kunne rekruttere og beholde offiserer bedre enn i dag. Det står sågar at det i dagens garnisoner er behov for en storstilt satsing på eiendom, bygg og anlegg, og da er det rett og slett uforståelig at man velger å saldere mot akkurat dette formålet.

Russland har alltid uttrykt misnøye med alliert aktivitet i Norge og tilrettelegging for alliert aktivitet. Det samme har Rødt og SV historisk sett gjort. I forslaget kan vi lese om USA-baser. Tolv norske baser er altså blitt amerikanske baser i SV og Rødts verden. Det stemmer ikke. Dette er norske militære baser der Norge og USA har inngått en tilleggsavtale om forsvarssamarbeid, en avtale ønsket av begge nasjonene. I motsetning til andre land med grense til Russland har Norge ikke bedt om et framskutt permanent alliert militært nærvær i Norge. Jeg legger merke til at SV og Rødt også foreslår at Norge skal trekke tilbake fregatten som nå seiler i en operasjon i Indo-Stillehavet. I disse tider, når den regelbaserte verdensordenen er under kraftig press, er det svært viktig å stå opp for den frie navigasjonsretten på verdenshavene. Når Kina gjør krav på 80 pst. av arealet i Sør-Kina-havet, er det i strid med folkeretten. Norge er en liten nasjon. Folkeretten er vårt førstelinjeforsvar, og havretten er helt fundamental for at vi som en sjøfartsnasjon skal kunne seile på alle verdenshav. Når vi i tillegg kjenner skipsfartens betydning for velstandsutviklingen i dette landet over mange, mange år, er det rett og slett fornuftig at vi i den rådende sikkerhetspolitiske situasjonen opptrer sammen med Storbritannia i denne operasjonen. I tillegg får man erfaringer her som kan brukes i fellesoperasjoner i nordområdene der både Storbritannia og Norge har sammenfallende strategiske interesser. Jeg legger også merke til at et av forslagene går ut på at de nordiske landene skal arbeide for en gjensidig felles sikkerhetsgaranti, uavhengig av NATO. Finland og Sverige meldte seg inn i NATO – ikke i Norden, der var de fra før av – nettopp for å bli omfattet av NATOs kollektive sikkerhetsgaranti. Norge, Sverige og Finland har hatt et forsvarssamarbeid før disse to landene meldte seg inn i NATO, men det var sikkerhetsgarantien som var avgjørende for at de meldte seg inn. Derfor blir det nærmest komplett uforståelig hva SV og Rødt mener i denne sammenhengen. Nå har de alltid argumentert for at et nordisk forsvarssamarbeid skulle være et alternativ til NATO, men det må jo være et tankekors med hensyn til disse to partienes tankesett at når disse to landene melder seg inn i NATO, er det rett og slett et uttrykk for at et nordisk forsvarssamarbeid ikke kan erstatte et NATO-medlemskap.

Denne meldingen kunne med fordel ha vært lagt fram tidligere, slik at Stortinget basert på et faktagrunnlag kunne ha gjort nødvendige korreksjoner i revidert nasjonalbudsjett. Når meldingen kommer så sent og ikke kan få en politisk behandling i denne sesjonen, avskjæres Stortinget fra den muligheten. Da vi behandlet langtidsplanen for forsvarssektoren, stilte komiteen nærmere 100 spørsmål til departementet. Veldig mange av disse spørsmålene var knyttet til balansen mellom investeringer og drift. To måneder etter at planen begynte å virke, kom forsvarsanalysen fra Forsvarets forskningsinstitutt, der FFI mener at denne planen er underfinansiert med 75 mrd. kr fram til 2036. I dag kom meldingen som skal fortelle oss hva som er status p.t. Der står det å lese at balansen forrykkes mellom investering og drift på grunn av driftsrelaterte merbehov. Da er mitt spørsmål til forsvarsministeren: Hva er disse driftsrelaterte merbehovene? Videre står det: «Dersom denne utviklingen fortsetter, vil det redusere det økonomiske handlingsrommet for den planlagte strukturutviklingen og det vil bli nødvendig å vurdere reprioriteringer innenfor de vedtatte politiske ambisjonene (…)». I mitt hode er de politiske ambisjonene og strukturutviklingen to sider av samme sak, og så kommer driften i tillegg. Er det slik å forstå at det kan leses ut av denne meldingen at vi har en langtidsplan som rett og slett ikke er gjennomførbar slik Stortinget har vedtatt den? Dette vil jeg gjerne høre statsrådens tanker om. Er det tilfelle, er det en ganske så alvorlig situasjon, sett i lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står overfor, og det Forsvaret vi har til hensikt å dimensjonere for vår framtid. Det er slutt på den tiden da vi kunne dimensjonere Forsvaret opp og ned alt etter om det blåser kaldt eller varmt fra øst. Poenget nå er å få opp et forsvar som kan stå imot den verst tenkelige situasjon, og da vil ikke nedjustering av ambisjonene resultere i et slikt forsvar.

Det er vel å ta litt for sterkt i å si at regjeringen og Forsvarsdepartementet har vært en primus motor i arbeidet med å få til å sette ned et utvalg som skal utrede en ny veteranlov, men Stortinget fatter altså nå sitt vedtak om å sette ned et slikt utvalg. Jeg la merke til at forsvarsministeren i slutten av sitt innlegg kom inn på hvordan han skulle følge dette opp, og det var derfor jeg tok en replikk. Hvilken tidsplan ser forsvarsministeren for seg i dette arbeidet, og hvordan har forsvarsministeren tenkt å organisere arbeidet, også hva gjelder utvalgets sammensetning?

Ulike regjeringer har de siste 10–20 årene behandlet forskjellige veteransaker. La meg nevne noen av disse. Den siste veteranmeldingen, Også vi når det blir krevet – Veteraner i vår tid, vedtatt av Stortinget høsten 2020, var den første på ti år og et viktig skritt i det systematiske arbeidet med å bedre veteranenes situasjon og rettigheter. Meldingen fulgte opp ambisjonene i stortingsmeldingen fra 2009. Meldingen er også fulgt opp av ulike handlingsplaner. I 2011 kom handlingsplanen I tjeneste for Norge, med 126 tiltak, og i 2014 kom en oppfølgingsplan med 27 tiltak. I 2024 la regjeringen fram en ny tverrsektoriell tiltaksplan, som oppfølging av veteranmeldingen som ble vedtatt av Stortinget høsten 2020. Denne tiltaksplanen har en tidshorisont fram til 2028. Forsvarsdepartementet og Forsvaret har fått ansvar for å iverksette og gjennomføre en rekke av tiltakene. Stortinget vedtok ved behandlingen av den siste veteranmeldingen i 2020 en rekke tiltak som hver for seg og i sum bedret veteranenes situasjon. Tiden tillater ikke å nevne hvilke tiltak som da ble vedtatt, men det ble vedtatt en rekke tiltak som har forbedret veteranenes situasjon, og som har falt i god jord i veteranorganisasjonene. De fleste veteraner har klart seg godt i tjeneste – og også etter endt tjeneste. Men noen har fått psykiske og fysiske skader etter tjenesten. Tiltak som ivaretar anerkjennelse og oppfølging av veteraner, er et kontinuerlig forbedringsarbeid. Veteraner fra internasjonale operasjoner skal ivaretas, og nærstående skal sikres god oppfølging. Det er statens plikt. Etter at veteranbegrepet er blitt utvidet av forsvarssjefen til å omfatte flere personellkategorier i Forsvaret, er det behov for en gjennomgang av ulike ordninger og rettigheter i de forskjellige veterankategoriene, for å si det slik. På denne bakgrunn støtter Høyre derfor forslaget om å sette ned et utvalg med mandat til å utrede en ny veteranlov.

Forsvarsministeren må skjønne at de som nå får anledning til å stå i Forsvaret utover 60 år, er på vei inn i sin operative solnedgang. Det er ikke disse menneskene vi skal satse på for å bekle en operasjonsoffiserstilling i en panserbataljon eller en NK i en artilleribataljon. Spørsmålet er hvor man skal hente de yngre offiserene, de som er ca. 20 år yngre, og som i dag finnes. Staten har kostet på dem den beste utdannelse gjennom norske og utenlandske stabsskoler, og allikevel klarer vi ikke å få dette personellet til å søke de stillingene de primært er utdannet for å bekle. Hvordan vil statsråden gripe an denne problemstillingen? Det er en alvorlig problemstilling som gjør at vi på sikt ikke vil ha den operative evnen i våre stående avdelinger som er lagt til grunn i våre planer.

Jeg savner noen svar som kan konkretisere det regjeringen har beskrevet i sine proposisjoner, at man her har modernisert og tilpasset den personalpolitiske verktøykassen mer i forhold til de utfordringer man står overfor. Hva har skjedd der? At man nå øker forsvarsbudsjettet, er ikke et bidrag til at man f.eks. skal få flere til å søke på en bataljonsjefstilling. Tvert imot, når det er opprettet flere bataljoner og man har problemer med å få søkere til de bataljonene man har i dag, forsterker man et problem, hvis jeg skal følge representantens logikk. Spørsmålet er igjen: Hva har forsvarsministeren gjort, og tenkt å gjøre, med tanke på å etablere insentiver, verktøy som gjør at de viktigste operative stillingene faktisk er besatt, uten å referere til at vi har økt forsvarsbudsjettet, og at man skal bruke 1 635 mrd. kr på Forsvaret de neste årene? Det er ikke svaret.

Det er godt å høre at forsvarsministeren samarbeider med forsvarssjefen. Et konkret eksempel: Vi ser nå at det er veldig lav søknad til avdelingssjefsstillinger i Hæren, og også til stabsstillinger – stillinger som tidligere har vært karrierefremmende, som har vært populære å ha, og som det har vært stor konkurranse om. I dag er det som sagt liten søknad til en del av disse stillingene, og ikke fordi man mangler personell og kvalifiserte offiserer – de finnes, bl.a. her i området. Det tyder på at det har skjedd en endring når det gjelder det som var attraktive stillinger, det som bidro til at karrieren skjøt fart. Man må jo gå gradene i Forsvaret, som kjent, ref. mitt forrige innlegg om at dette er en profesjonsstyrt bedrift som trenger profesjonskompetanse i sine lederstillinger. Hva vil forsvarsministeren gjøre for at de viktigste stillingene i våre viktigste operative avdelinger skal være besatt av de dyktigste offiserene?

I Dagbladet 4. mai uttaler forsvarssjefen: «Vi får ikke forenklet, vi får ikke gjort personalsystemer mer fleksibelt, vi får ikke hanket inn sivilkompetanse i den graden vi burde (…).» Og: «Det gjør vondt å ha vært forsvarssjef i fem år og ikke fått gjort alle de endringene jeg ønsker. Det tar tid, og det er kanskje det som er den største frustrasjonen.» Videre sier forsvarssjefen: «Forsvaret fortsetter å gjøre det som «alltid» har fungert, og det blir et hinder for videre utvikling (…).» Hva tenker forsvarsministeren når forsvarssjefen uttrykker såpass mye avmakt, og han ikke har de verktøyene i sin personalpolitiske verktøykasse som han bør ha for å gjennomføre en helt nødvendig omstilling og et fleksibelt system, og kunne bruke sivil kompetanse i den utstrekning som både han vil, og som Stortinget faktisk har besluttet i langtidsplanen?

Plikten til å fratre ved en særaldersgrense på 60 år har i realiteten vært en tvungen avskjed. Fjerningen av plikten til å fratre ved 60 år er godt begrunnet, men svært mange av høringsinstansene er kritiske, og det med god grunn. Også Forsvarsdepartementet mener at lovendringen vil forrykke aldersbalansen og «forsterke risikoen for at en økende andel av Forsvarets militært tilsatte ikke vil være helsemessig og fysisk skikket til å oppfylle kravene til stilling», og at en slik utvikling vil kunne få vesentlig negativ betydning for evnen til å løse oppdrag. Det sier Forsvarsdepartementet, som også foreslår denne lovendringen. Flere av høringsinstansene påpeker også den økte risikoen for at vi får en personellstruktur som ikke ivaretar operative krav over tid. Forsvaret skiller seg fra andre organisasjoner. Militære lederstillinger krever profesjonskompetanse som utvikles internt i Forsvaret. Det vil være en risiko for at kvalifikasjonsstillinger på alle nivåer kan blokkeres av eldre personell, og/eller at vi får topptunge staber med offiserer som er gått ut på operativ dato, for å si det slik. Begrensningene i årsverksrammene har allerede i dag ført til reduserte muligheter til å rekruttere og utdanne yngre befal. Utfordringen nå framover blir å matche kompetansen med Forsvarets faktiske behov. Vi vet at tilgang på erfarent personell er nødvendig for å kunne gjennomføre den omfattende langtidsplanen. I sum trenger forsvarssjefen nye personalpolitiske virkemidler for å kunne gjennomføre denne personellomorganiseringen som nå Stortinget vedtar. Det er ikke ønskelig at vi står i en situasjon der det er få søknader til avdelingssjefsstillinger og stabsstillinger i operative avdelinger, mens vi ser at stabene vokser. Det er en fare for at vi kan få topptunge staber med eldre offiserer ved den reformen som nå gjennomføres. Alt i alt er den godt begrunnet, ulike forhold veid mot hverandre, men dette er absolutt et forhold forsvarsministeren bør være obs på.

Ja, da kan jeg jo hjelpe statsråden litt på vei og si at dette ikke er et hvilket som helst dokument. Det er et særdeles viktig styringsdokument for å kunne gjennomføre de investeringsbeslutningene Stortinget har vedtatt. Det er nå to år og over det siden den siste planen kom, og den burde ha vært på plass. Det er rett og slett et lite mysterium hvorfor denne planen ikke allerede forefinnes.

Jeg la merke til at statsråden heller ikke kom inn på den usikkerheten som er avdekket gjennom konseptvalgutredningen, men det får vi heller la ligge. Dokumentet for framtidige anskaffelser for forsvarssektoren er helt grunnleggende for å kunne planlegge investeringene og prioritere de investeringene som skal gjøres. Dette dokumentet, benevnt som FAF-en, framtidige anskaffelser til forsvarssektoren, ble sist utgitt i mai 2023. Forsvarsmateriell er en oppdragsstyrt organisasjon som er avhengig av dette dokumentet og klare beskjeder fra departementet om hvilke investeringer som skal utredes. Spørsmålet mitt er: Hvorfor har ikke den nye FAF-en sett dagens lys, når vi i mellomtiden har vedtatt en ny langtidsplan for Forsvaret med betydelige investeringer og tilleggsinvesteringer? Den ble vedtatt for et år siden. Den nye FAF-en er ennå ikke kommet. Hvor er sammenhengen, og når kommer den?

Stortinget har som kjent besluttet at det skal opprettes en brigade i Finnmark, og en brigade må jo ha en artilleribataljon. Artilleribataljonen skal utrustes på samme måte som artilleribataljonen i Brig N, det vil si 24 skyts og to skyts per ammunisjonskjøretøy. Det ligger fast, hvis dette skal være en utrustning som i Brig N. Man kan lese i proposisjonen at konseptvalgutredningen har avdekket usikkerheter knyttet til driftskostnadene, og så henger man anskaffelsen av ammunisjonskjøretøyene på den usikkerheten. Da er mitt spørsmål: Hvilken usikkerhet er det man her har avdekket? Er det usikkerhet knyttet til om en skal ha ammunisjonskjøretøy og hvor mange en skal ha? Når skal ammunisjon og ammunisjonskjøretøy anskaffes? Uten disse to faktorene er ikke skytsene operative.

Hårek Elvenes (H) [12:10:34] (ordfører for saken): Regjeringen ber gjennom investeringsproposisjonen om Stortingets godkjenning til oppstart av to nye investeringsprosjekter og økt kostnadsramme for fire prosjekter som tidligere er godkjent av Stortinget. Investeringsprosjektene proposisjonen omtaler, er alle i samsvar med inneværende langtidsplan for forsvarssektoren, som et samlet storting har sluttet seg til. En samlet komité slutter seg til investeringsbeslutningene i proposisjonen og utvidelsen av kostnadsrammen på de prosjektene det gjelder. Hva gjelder program Mime leveransebølge 3 – som for øvrig er en nokså kryptisk betegnelse, men som på godt norsk altså er Forsvarets kampnære IKT-systemer for sjø, luft og land – har komiteen merket seg Riksrevisjonens påpekning av at det fortsatt er betydelig risiko i dette prosjektet. Det kunne være interessant å høre fra ministeren i hans innlegg hvordan denne risikoen nå blir håndtert, med tanke på at dette prosjektet skal gå etter forutsetningene. Prosjektet Landbasert transportstøtte ble vedtatt av Stortinget gjennom behandlingen av Prop. 66 S for 2017–2018. Dagens lastevogner, om lag 2 000 Scania-lastevogner, er nå i ferd med å gå ut på dato. Det er allerede anskaffet en god del nye lastevogner, og denne proposisjonen legger til grunn at 340 nye lastevogner skal anskaffes. De øvrige prosjektene er en konsekvens av tidligere stortingsvedtak i de to siste langtidsplanene for Forsvaret og er således helt nødvendige investeringsprosjekter for å kunne gjennomføre det Stortinget tidligere har vedtatt. I så måte kan ministeren og regjeringen påregne Stortingets tilslutning til den framlagte proposisjonen.

Dette står i direkte motstrid til det forsvarssjefen sier om aktivitetsnivået i Forsvaret. For fire år siden vedtok Stortinget at det skulle opprettes en maritim innsatsskvadron i Ramsund, en svært viktig avdeling etterspurt av våre nærmeste allierte. Forutsetningen var at denne skvadronen skulle være etablert og operativ i 2026. I går kom opplysningen om at denne først vil være etablert i 2028, stikk i strid med det Stortinget er informert om tidligere. Jeg har personlig tatt opp dette spørsmålet i spørretimen og fått forsikringer om at denne skvadronen skulle være på plass i 2026. Forsvarsministeren feilinformerer, saken går til kontroll- og konstitusjonskomiteen, han tar så selvkritikk for ikke å ha informert Stortinget – og kom med helt ny informasjon i går. Når skal forsvarsministeren begynne å ta Stortinget på alvor og komme med den informasjonen Stortinget har krav på, og som åpenbart finnes i Forsvarsdepartementets gemakker?

Når forsvarssjefen må saldere på mindre aktivitet for å kunne gjennomføre sine investeringer, er det et bevis på at balansen mellom investeringer og drift allerede er forrykket. Da er det kjent informasjon som er ute i offentligheten. Hvorfor kan ikke Stortinget bli orientert om noe som er helt åpenbart? Da er mine spørsmål: Hva vil statsråden gjøre for at Hæren faktisk skal øve på i hvert fall samme nivå som i fjor? Hvorfor kan ikke ministeren legge fram den årlige statusrapporten nå, slik at Stortinget kan bevilge penger i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, når så mange opplysninger knyttet til rapportens innhold allerede er ute i offentligheten?

Jeg er langt fra overbevist etter å ha hørt svaret fra ministeren, som langt på vei var et ikke-svar. I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for inneværende år, altså det vi behandlet i oktober i fjor, svarte regjeringen at den legger til grunn en økning i aktiviteten i hele forsvarssektoren i 2025. Derfor er det høyst overraskende at vi kan lese i VG at Forsvaret, og da spesielt Hæren, skal øve mindre i 2025 enn i 2024. Det er rett og slett uforståelig, sett i lys av at det er krig i Europa. Da er mitt spørsmål til ministeren: Er den forutsatte balansen mellom investeringer og drift som ble lagt til grunn i langtidsplanen, allerede kommet i ubalanse?

Mitt spørsmål går til forsvarsministeren. Hele Stortinget har stilt seg bak et historisk forsvarsforlik som bør stå seg over flere stortingsperioder. Det hviler et tungt ansvar på den til enhver tid sittende regjering for å forvalte dette forliket med kløkt og klokskap, og holde Stortinget informert. Eksemplene på mangelfull informasjon fra regjeringen i forsvarssaker er mange etter hvert. Dette avskjærer Stortingets mulighet til å sette inn ekstra ressurser basert på de faktiske forhold. Det tydeligste eksempelet er utsettelse av den maritime innsatsskvadronen i Ramsund. Inntil i går var det helt ukjent for Stortinget at skvadronen ikke vil være etablert før i 2028, stikk i strid med tidligere informasjon til Stortinget. Stortinget har vedtatt at regjeringen hvert år skal legge fram en melding som rapporterer status for gjennomføringen av langtidsplanen. Stortinget har gjentatte ganger, i åpent og lukket rom, bedt ministeren legge fram meldingen før behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Det er helt nødvendig, sett i lys av den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen. Den årlige meldingen skal rapportere om status, framdrift, utfordringer og risiko i gjennomføringen av langtidsplanen for Forsvaret. Spørsmålet er: Hvilket av disse fire forholdene – status, framdrift, utfordringer og risiko – i gjennomføringen av langtidsplanen er fortsatt uklart for ministeren, slik at han ikke kan rapportere til Stortinget?

Takk for en grundig redegjørelse fra utenriksministeren. Etter at regjeringsprosjektet mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet havarerte, ser vi nå en utenriksminister som ikke lenger går på filttøfler overfor Senterpartiet i dette spørsmålet, selv om hans siste innlegg kanskje kunne tyde på at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har en felles tilnærming til EØS-avtalen. Det har jo de partiene som kjent ikke. Vi ser et EU i dag som gjør større forskjell på land som er medlem av EU, og land som er utenfor. EU er ingen meny man kan komme og forsyne seg fra. Derfor blir det vanskelig å forstå hvorfor et EU-direktiv som er vedtatt så langt tilbake som i 2018–2019, blir utsatt til 2029, i spørsmålet om man skal innføre hele direktivet. Man innfører fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet. Spørsmålet er hva man skal bruke timeouten fram til 2029 til, og hva man forventer at EU skal endre i den fjerde energipakken for at Norge skal tiltre det. Norge og EU undertegnet 28. mai i fjor en ny avtale knyttet til forsvars- og sikkerhetssamarbeid. Avtalen åpner ikke for deltakelse i nye programmer, nye byråer eller nye initiativer. Avtalen er en generell overbygning for overordnet samarbeid, for å utvikle det eksisterende samarbeidet og søke nye samarbeidsområder på generell basis. Romsamarbeidet skal diskuteres i en årlig dialog. EUs meget omtalte romprogram IRIS2 er av stor betydning for Europa for å gjøre seg uavhengig av amerikanske satellittjenester, og det er også svært viktig for å utvikle vår egen romindustri. Den 19. mars i år vedtok EU et Joint White Paper for å styrke egen forsvarsevne og egen beredskap. Her framgår det at luftvern og artilleri, artilleriskyts og artilleriammunisjon er de to høyest prioriterte områdene. Her har Norge en nøkkelrolle gjennom produksjon av NASAMS-luftvern og vår artilleriproduksjon. Det er forskjell på den beskrivelsen regjeringen presenterer av hva man gjør for å øke kapasiteten i norsk forsvarsindustri og utnyttelsen av den eksisterende industrien, og det industrien faktisk oppfatter blir gjort. Det som er meldt til Stortinget fra industrien, er følgende: Industrien opplever i liten grad kriseforståelse og erkjennelse av at det er helt nødvendig at myndighetene i større grad bidrar til å legge til rette for nye investeringer. Som det er sagt mange ganger fra denne talerstolen, har EØS-avtalen tjent Norge godt i vel 30 år. EØS-avtalen var på mange måter ment som en mer midlertidig ordning, en bro mellom ja- og nei-siden, i håpet om at man etter hvert kanskje skulle bli fullverdig medlem av EU. Å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale er en illusjon. Det er nærmest på grensen til propaganda å kunne hevde noe slikt. Jeg lyttet med interesse til innlegget fra representanten for SV. Hennes dype og ektefølte skepsis mot EU deles jo ikke av SVs søsterpartier ute i Europa. De er for EU. Den ihuga skepsisen og nærmest farlige motstanden mot EU kommer jo fra ytre høyre i Europa. SV må føle seg lite bekvem med å stå i et fellesskap med eksempelvis Alternative für Deutschland. Det er et spørsmål hvor lenge vår strategi – basert på å kjempe med nebb og klør for å kunne opprettholde et nærest mulig samarbeid med EU – bærer de resultatene som Norge er avhengig av på sikt. Vi ser et Europa som tar langt større ansvar for felles sikkerhet, felles interesser og ikke minst det samholdet som Europa er avhengig av. Da er det et spørsmål om EØS-avtalen er en tilstrekkelig tilknytningsform til EU på sikt.

Først en takk til utenriksministeren for en grundig redegjørelse, forankret i historiske kjensgjerninger. For 85 år siden, på denne dagen, sa kong Haakon nei til Hitlers sendemann Bräuer om å utnevne Vidkun Quisling som statsminister. Kongens nei ruver i den norske historien og fikk en enorm betydning for den norske motstandskampen under den andre verdenskrigen. Overfallet på Norge er historien om uprovosert aggresjon, sviktende beredskap og uklare ordrer om mobilisering. Det er historien om den såkalt forutseende utenriksledelse. Det lille forsvaret vi hadde på 1930-tallet, skulle utvikles når utenriksledelsen mente at situasjonen krevde det. Vi vet hvordan det gikk. «Historien gjentar seg ikke, men den rimer ofte», sa utenriksministeren. Det er korrekt. Hitler ville avsette regjeringen og sette Stortinget ut av spill 9. april 1940. Putins første mål under angrepet mot Ukraina var å avsette regjeringen i Kyiv. Storting og regjering vil høyst sannsynlig være prioriterte mål i et potensielt angrep mot Norge. Stortinget vedtok derfor under behandlingen av langtidsplanen i fjor bl.a. at det skulle anskaffes et ekstra langtrekkende luftvernsystem som skulle etableres på Østlandet, som beskyttelse mot langtrekkende missiler. Dette var et resultat etter påtrykk fra opposisjonen og forhandlinger mellom regjering og storting. Det er igjen krig i Europa. Regimet i Kreml forfekter et verdensbilde der konfrontasjon med Vesten er sentralt. Russlands krig mot Ukraina er en del av konfrontasjonen, og Norge er stemplet som et uvennlig land av Russland. Alliansefrihet i fred og nøytralitet i krig viste seg å slå grundig feil under den andre verdenskrigen. Vi styrker nå vårt eget forsvar betraktelig. Det startet med langtidsplanen i 2016, under regjeringen Solberg, som et taktskifte, men vi vil fortsatt ikke være i stand til å forsvare oss på egen kjøl. Norge har i mer enn 70 år hatt et nært og godt sikkerhetspolitisk samarbeid med USA. Presidenter kommer og går i Det hvite hus, men geografien består. Russland er vår nabo. Noen mil fra grensen er de russiske atomubåtene stasjonert. Vi har betydelig sammenfallende sikkerhetspolitiske interesser med USA i nordområdene. Vår oppgave er med grundighet å engasjere USA sikkerhetspolitisk for å ivareta felles sikkerhet, uavhengig av hvem som er president i USA. USA må engasjeres på føderalt nivå og på delstatsnivå, sa utenriksministeren. Ja, president! Flere nåværende, innflytelsesrike amerikanske politikere, både i det republikanske og i det demokratiske partiet, har norske røtter. Jeg har møtt flere av dem under besøk i Midtvesten. Deres bånd til Norge er sterke. Det er viktige kontakter som med fordel også kan pleies av regjeringen. Stortingspresident Hambros opplysningsarbeid og utrettelige innsats for Norges sak i USA, og særlig hans arbeid i Midtvesten under annen verdenskrig, kan fortsatt stå som et eksempel til etterfølgelse, 80 år etter. Kinesiske statsborgere er tatt til fange i Ukraina etter å ha kjempet for Russland i krigen. Fra før vet vi at Kina bidrar med komponenter til militært materiell i Russland. Det er all grunn til å betvile at Kina er nøytral i konflikten, selv om Kina hevder det. Kina forsøker å bli anerkjent som en sentral aktør i polarområdene. Det er Russland som er Kinas brohode i nord. Et svekket Russland, militært og økonomisk, kan bli presset av Kina til å åpne for kinesisk tilgang i Arktis i langt større utstrekning enn i dag. Det er god grunn til å følge med på Kinas gjøren og laden i nordområdene. På denne dagen og i de tidene vi nå opplever, bør kanskje Senterpartiet og SV sende en stille takk til de partiene som ved forsyn sørget for at vi inngikk EØS-avtalen for litt over 30 år siden. Hadde vi i dag, med handelskrig og økt proteksjonisme, stått utenfor EUs indre marked, kunne det ha gjort ubotelig skade for norske arbeidsplasser, ikke minst i Distrikts-Norge.

La oss slå fast at denne avtalen er ønsket fra både norsk og amerikansk side. I motsetning til andre NATO-land som har grense opp mot Russland, har ikke Norge anmodet om framskutte allierte styrker til enhver tid på norsk jord. Skal vi kunne forsvare oss og avskrekke med en rimelig trygghet, må vi også kunne tilrettelegge for alliert mottak i fredstid, slik vi har gjort i hele etterkrigstiden. Når SV snakker om at Høyre og Arbeiderpartiet må reorientere seg i sikkerhetspolitikken, vet jeg ikke hva slags ord man skal bruke. Det partiet som virkelig har måttet reorientere seg i sikkerhetspolitikken, er jo SV, partiet som ble stiftet og tuftet på sin motstand mot NATO, og som etter den russiske invasjonen i Ukraina har tatt til fornuft og har lagt ned sin motstand mot NATO. Jeg la merke til at Mímir Kristjánsson under landsmøtet til Rødt hevdet at Rødt alltid har vært et forsvarsparti. Når har Rødt vært et forsvarsparti – partiet som har vært i konstant opposisjon til den norske linjen i vår sikkerhetspolitikk, helt siden annen verdenskrig? Når man snakker om at Rødt har vært for å opprettholde det som Rødt kaller for territorialforsvaret, må jeg spørre Rødt: Når fremmet Rødt forslag om en vesentlig styrking av det norske forsvaret utover det Stortinget har gjort? Som en saksopplysning kan det nevnes at Forsvarets forskningsinstitutt på midten av 1990-tallet foretok en gjennomgang av de tolv mobiliseringsbrigadene vi da hadde. Hvis vi da satte et krav om at man hadde 60 pst. av materiellet avdelingen skulle ha i henhold til sin krigsoppsetningsplan, var det faktisk bare én brigade som var operativ. Forsvaret måtte omstruktureres, bl.a. fordi materiellet var blitt gammelt, og mye av det materiellet vi hadde, hadde kommet med Marshall-hjelpen. Rødt fortsetter med sin grammofonplate om at de ønsker å styrke Forsvaret. Det eneste som er sporbart i de alternative budsjettene fra Rødt, er at Rødt har ønsket å kjøpe færre F-35, mot noen påplussinger i Forsvaret. Det holder ikke mål, for F-35 er hovedkampsystemet, og det har vært en unison militærfaglig anbefaling at F-35 måtte kjøpes, både den typen system og det antallet som har vært kjøpt. I dag ser vi også nytten av det.

Ja, den forskjellen er jo ganske åpenbar. Forsvarsdepartementet har hatt en operativ rolle i planleggingen og styringen av områder som i øvrig statsforvaltning ligger på etatsnivå. Dette har skapt uklarhet i rollen mellom etatene i forsvarssektoren og Forsvarsdepartementet, og det er i grunnen ganske alvorlig nå når Forsvaret står foran så store oppgaver. Spørsmålet til ministeren er da: Er Forsvarsdepartementets rolle nå endret til det som Forsvarsdepartementet egentlig skal være, og som regjeringen også skriver i LTP-en, nemlig et sekretariat for politisk ledelse og politikkutformingen? Er det gjort en endring der, og hvordan speiles dette i personellfordelingen mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben?

Det framgår for så vidt både av svaret og av langtidsplanen at forsvarssjefen nå er gitt en koordinerende rolle for å oppnå de mål som man tidligere ikke hadde nådd. Spørsmålet er om den koordinerende rollen og den koordinerende myndigheten er tilstrekkelig for å oppnå de målene som man i dag ikke oppnår. Spørsmålet er om forsvarssjefen nå har en koordinerende eller en besluttende myndighet, og har forsvarssjefen fått en besluttende myndighet, burde det være unødvendig å operere med begrepet «koordinerende myndighet». Så spørsmålet er: Har forsvarssjefen koordinerende myndighet eller besluttende myndighet?

«Det er over tid identifisert en rekke utfordringer knyttet til strategisk styring og måloppnåelse i gjennomføringen av forsvarsektorens langtidsplaner. En sentral utfordring er uklare grensesnitt i og på tvers av aktørene i sektoren, jf. Prop. 1 S (2024–2025). For å møte utfordringene er forsvarssjefen nå gitt en koordinerende myndighet på tvers av sektoren (jf. Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036). Hvilke endrede fullmakter er gitt forsvarssjefen, og hvordan er styrings- og ansvarslinjene endret på tvers av Forsvarsdepartementet og etatene?»

Nei, forsvarsminister, dette er ikke en diskusjon om hvor stor strukturen skal være. Vi kjenner strukturens størrelse, og vi har vedtatt hvor stor strukturen skal bli. Faktum er at dagens struktur trenger større utholdenhet også på personellsiden. Vi sitter altså på en offiserreserve på 11 668 tidligere utdannede befal, som er en ressurs som man bør utnytte på en mer aktiv måte enn man gjør i dag. «Plakaten på veggen» er en instruksjon om hvordan man skal opptre når kommandolinjer og informasjonskanaler har brutt sammen, og hvilken plikt man har til å gjøre motstand selv om ordren ikke er der. Da må jeg bare konstatere at disse befalene i dag ikke har noen plikt – etter «Plakaten på veggen» – til å gjøre motstand på egen hånd, skal jeg tolke forsvarsministeren rett. Det er et annet budskap enn det «Plakaten på veggen» formidler. Når man har tatt seg den rett å tolke plakaten inn i den nye tid, med en ny konklusjon, blir det naturlige spørsmålet: Vil man da ta et initiativ til å endre plakatens innhold og oppdatere den i henhold til ministerens tolkning? Det er spørsmål nummer én. Spørsmål nummer to er: Vil forsvarsministeren ta et initiativ overfor forsvarssjefen om at de 11 668 befalene så langt som mulig kan bli styrkedisponert? Hva akter man å foreta seg når man sitter på et slikt potensial, og man har et behov som er så til de grader godt beskrevet i langtidsplanen?

Jeg takker forsvarsministeren for et grundig svar. Jeg tolker svaret dit hen at plakatens innhold fortsatt står ved lag, men hvem plakaten skal gjelde for, er endret siden plakaten ble skrevet. Det er der vi er ved det springende punktet. Det er hevet over enhver tvil at Forsvaret trenger større utholdenhet også hva gjelder personell. Når man sitter på en personellreserve som er ubenyttet, på nesten 12 000 befal, som har en utdannelse, og som kan gjøre tjeneste, framstår det fortsatt som ubesvart hvordan ministeren skal utnytte denne reserven. Ministeren nevnte at alt befal har en tjenesteplikt. Det er selvfølgelig riktig, men for at tjenesteplikten skal materialisere seg i aktiv tjeneste, må det jo komme en innkalling først. Så lenge den innkallingen ikke eksisterer, vil jo ikke dette befalet føle at «Plakaten på veggen» gjelder for dem. Så spørsmålet er fortsatt: Så lenge tjenesteplikten ikke er utløst i en innkalling, hva skal da de nærmere 12 000 befal foreta seg inntil en innkalling har skjedd? Dette er mennesker som er militært utdannet, som representerer forsvarsvilje – en forsvarsvilje vi er helt avhengig av for å kunne ha en best mulig forsvarsevne. Det har vi tydelig sett i krigen i Ukraina. Vil ministeren ta initiativ til at disse 11 668 utdannede befal faktisk får et tjenestekort, slik at de har en forståelse av at de har en plikt til å utføre motstand skulle det bli en skarp situasjon?

«Plakaten på veggen» er en stående ordre om at alt befal skal kjempe dersom Norge utsettes for et væpnet angrep. Plakatens egentlige navn er «Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved vepnet angrep på Norge». Det er en kongelig resolusjon av 10. juni 1949 og en del av beredskapslovgivningen som ble utarbeidet etter annen verdenskrig. Regelverket kom som en reaksjon på de erfaringene som ble gjort etter Tysklands overfall på Norge natt til 9. april 1940. Kjernen i «Plakaten på veggen» er at alt befal skal stille opp og yte motstand ved et væpnet angrep, med alle midler som står til rådighet. Det er en forhåndsordre i tilfelle Norge blir utsatt for et overraskelsesangrep og kaos råder, ordrer fra myndighetene ikke kommer fram, kommunikasjonslinjen har brutt sammen, eller falske ordrer er i omløp. Alt dette skjedde natten til 9. april 1940. «Aldri mer 9. april» innebærer at et slikt kaos ikke må få utspille seg en gang til. Forsvarsministeren har på skriftlige spørsmål fra meg svart at «Plakaten på veggen» kun gjelder for personell som inngår i Forsvarets styrkestruktur, og at tidligere befal som ikke inngår i Forsvarets styrkestruktur, derfor ikke skal foreta seg noe etter «Plakaten på veggen». Forsvarsministerens svar har vakt oppsikt og skapt reaksjoner. I Norge har vi et folkeforsvar basert på en grunnlovfestet verneplikt for alle. Vårt totalforsvarskonsept fanger enda bredere. Alle – både militære og sivile – forventes å bidra i forsvaret av landet med det de kan. Å utnytte vår samlede forsvarsevne er helt avgjørende for Norges forsvarsevne. Det er en av lærdommene fra krigen i Ukraina. Forsvarsministeren skriver at «Plakaten på veggen» må tolkes i lys av de endringer av forsvarsstrukturen som har skjedd. «Plakaten på veggen» ble faktisk til mange år før Norge etablerte det store mobiliseringsforsvaret. Den er utelukkende basert på erfaringer fra kaoset 9. april 1940, da overfallet inntraff. Kommunikasjonslinjer, ordrer og planverk viste seg å ikke fungere. I dag er sårbarheten enda mer sammensatt gjennom muligheten for cyberangrep mot samfunnets infrastruktur, sabotasje og andre hybride virkemidler. «Plakaten på veggen» gjelder alt befal, framgår det av plakatens punkt 1. Norge har i dag 11 668 befal i vernepliktig alder som ikke inngår i styrkestrukturen, har forsvarsministeren opplyst på et spørsmål fra undertegnede. Samtidig er langtidsplanen klar på at det skal satses på reservestyrken med 13 600 flere reservister i 2036 enn i dag. Da er det forunderlig at 11 668 befal ikke er styrkedisponert og ikke skal foreta seg noe ved et væpnet angrep på Norge, ifølge forsvarsministeren. Vi trenger all forsvarsvilje som kan stables på beina, og 11 668 ubenyttede befal er en ressurs som må kunne utnyttes bedre. «Plakaten på veggen» er en kongelig resolusjon. Skal den endres, bør det skje etter en grundig vurdering og vedtas av Kongen i statsråd, men det er ingen grunn til å endre denne, særlig ikke sett i lys av den sikkerhetspolitiske situasjon og Forsvarets faktiske behov. Til slutt: Å kjempe for Norges frihet med det man har, vil aldri bli avleggs.

Forsvarsministeren la vel ikke akkurat godviljen til når det gjaldt å gå inn i pensjonsspørsmålet. Mitt poeng var: Hvis domsavsigelsen i Høyesterett er til departementets ugunst, har man da lagt en plan slik at man ikke taper tid, men kan få løst dette spørsmålet i henhold til det vedtaket Stortinget har gjort? Jeg legger merke til at statsråden ikke svarer på om Stortinget har grunn til å være engstelig for at kostnadsrammene og tidsplanene for materiellinvesteringer vil sprekke. Vel, det er jo et svar det også.

Fundamentalt for vår egen sikkerhet og alliert sikkerhet er at vi har kontroll på de russiske ubåtene som er stasjonert på Kolahalvøya. Skulle disse komme seg ut på dypet i Atlanterhavet når de har seilt ut forbi Hammerfest og resten av Finnmark, vil de binde opp veldig mye alliert kapasitet og utgjøre en direkte trussel mot USAs østkyst og Europa. Fregattene har en svært viktig rolle i å kunne ha kontroll på disse ubåtene, forutsatt at de er utstyrt med helikopter som har antiubåtkapasitet. Forsvarsministeren har opplyst komiteen om at dagens fregatter i Nansen-klassen ikke vil bli utstyrt med helikopter med antiubåtkapasitet. Disse fregattene skal faktisk seile i ti år til, helt fram til 2035. NATO har også påpekt denne mangelen ved vårt forsvar, så det haster å få satt de nye fregattene i bestilling slik at de kan være operative fra 2035. Spørsmålet til ministeren er: Hvilke avbøtende tiltak setter man inn fra norsk hold for ikke å gjøre situasjonen verre enn den egentlig er? La nå det være sagt: Jeg kjenner årsaken til dette, det er jo det mislykkede NH90-prosjektet. Regjeringen varslet i statsbudsjettet at prisøkningen på våpensystemer vil være større enn det som er lagt til grunn i langtidsplanen. Konsekvensen kan bli problemer med å gjennomføre prosjektene innenfor den kostnadsrammen som er satt, og de tidsplanene som er lagt. Dette illustrerer betydningen av at regjeringen rapporterer tilbake til Stortinget én gang per år hva som er status i gjennomføringen av langtidsplanen. Spørsmålet til ministeren er – og jeg er klar over at dette ikke er en spørretime, men det kan allikevel være greit å få svar på noen spørsmål: Har Stortinget allerede på dette tidspunktet grunn til å bekymre seg og være engstelig for at kostnadsrammene vil sprekke betraktelig i forhold til det som er lagt til grunn i langtidsplanen? Den er jo bare et halvt år gammel.

Godt begynt er halvt fullendt. 2025 er det første året av gjennomføringen av langtidsplanen, fra 2025 til 2036. Stortinget bevilger 110 mrd. kr til forsvarssektoren for 2025. Det er i tråd med opptrappingsplanen Stortinget enstemmig har vedtatt. Stortinget vedtok under behandlingen av langtidsplanen hvor mye som skal brukes på Forsvaret de neste 12 årene, og hva pengene skal brukes på. Anskaffelsen av 52 F-35 kampfly utgjør hovedkampsystemet i Forsvaret. Det er et dårlig langtidsvarsel for gjennomføringen av forsvarsforliket når SV, regjeringens budsjettpartner, ikke vil utruste kampflyene som forutsatt. SVs påfunn blir ekstra merkverdig sett i lys av at samtlige 52 F-35 kampfly vil være levert i løpet av neste år. Det er helt avgjørende for gjennomføringen av planen at den til enhver tid sittende regjering tar ansvaret og forvalter forsvarsforliket på en ansvarlig måte. Vi vet hvor vi skal, og vi vet hvorfor. Russland er farlig, ustabilt og uforutsigbart, og de er på ytterst brutalt vis villig til å bruke militær makt mot sine naboland. Reaksjonene var sterke etter at regjeringen i statsbudsjettet foreslo kun 15 mrd. kr i støtte til Ukraina neste år, faktisk 12 mrd. kr mindre enn den reelle støtten har vært i 2024. Dersom Ukraina taper krigen grunnet manglende støtte fra Vesten, vil konsekvensene være katastrofale og historiens dom nådeløs. Høyre bevilger derfor i sitt alternative budsjett 45 mrd. kr til Ukraina – 30 mrd. kr mer enn det regjeringen foreslo i sin grunnbevilgning. Det tar lang tid å anskaffe og fase inn nye våpensystemer og nytt materiell i Forsvaret – for lang tid, mener Riksrevisjonen. Hadde det gått raskere, med fare for at grensene for forsvarlig forvaltning ville blitt tøyd, ville antakelig Riksrevisjonen ment at det gikk for fort i svingene. Forsvarsministeren mener også at det går for tregt. Spørsmålet blir da hvordan investeringene skal kunne gjøres raskere uten å komme på kant med regelverket. Det hadde vært interessant å høre ministerens refleksjon rundt det. Det er ikke mer enn tiden og veien før de nye fregattene må kjølstrekkes for at fartøyene skal være operative i 2025. Det kan ligge gammel lærdom for de nye flåteplanene i gjennomføringen av flåteplanen fra 1960. Da som nå skal tilnærmet hele flåten byttes ut. En av lærdommene var å engasjere teknisk ekspertise utenfra, for Sjøforsvaret erkjente tidlig at oppgaven var altfor omfattende til at de alene kunne håndtere alle de tekniske utfordringene. Forsvarssjefen har sagt at det viktigste enkelttiltaket for å beholde personell i Forsvaret er at en større andel av personellets inntekter faktisk blir pensjonsgivende. Stortinget ba regjeringen legge til rette for dette i et eget vedtak i forbindelse med behandlingen av langtidsplanen. Siden har Statens pensjonskasse anket dommen til Høyesterett, og avgangen av personell fortsetter. Høyre forutsetter at regjeringen og forsvarsministeren har både en plan a, b og gjerne c alt etter utfallet av behandlingen i Høyesterett. Stortinget har vedtatt at 1 635 mrd. kr skal omsettes i økt forsvarsevne de neste 12 årene. Nok personell er forutsetning nummer én for at langtidsplanen skal kunne gjennomføres. Da må pensjonsspørsmålet løses, og det må løses raskt.

Takk for svaret. Totalt er det 352 ulike direktører og seksjonssjefer i forsvarssektoren samlet sett, har forsvarsministeren svart på skriftlig spørsmål fra meg. Etter fire uker har forsvarsministeren ennå ikke svart på en henvendelse fra Forsvarets forum om hans oppfatning av det høye antallet direktører og seksjonssjefer i sektoren og hvordan forsvarsbyråkratiet skal effektiviseres. Da stiller jeg spørsmålet: Vil forsvarsministeren effektivisere forsvarsbyråkratiet og redusere det høye antallet sivile høvdinger i forsvarssektoren?

Det står skrevet i langtidsplanen at forsvarssektoren har en rekke utfordringer knyttet til strategisk styring og måloppnåelse. Det står også at den sikkerhetspolitiske situasjonen forsterker behovet for å gjøre endringer i styringen av sektoren. Regjeringens svar på utfordringene er den såkalte tillitsreformen. Forsvarsministeren og Forsvarsdepartementet bruker derimot forsvarsreformen F24 som begrep i forsvarssektoren, en ukjent og ubeskrevet reform i regjeringens dokumenter til Stortinget. F25 er for øvrig noe helt annet, som ministeren antakelig vet. Mitt spørsmål blir: Hva er F24? Er tillitsreformen skrotet, og hva er sammenhengen mellom disse to reformene?

Det var representanten Hanssen fra Finnmark som fikk meg til å ta ordet. Jeg må minne om at den oppbyggingen av Forsvaret som skjer i Finnmark i dag, er en konsekvens av de to forutgående langtidsplanene som regjeringen Solberg la fram. Finnmark landforsvar er gjenopprettet, Garnisonen i Sør-Varanger er tilført et jegerkompani og bærbart luftvern, slik at denne grensevakten nå er blitt en jegerbataljon. Aktiviteten på Garnisonen i Porsanger er gjenopprettet, og der etableres det nå en kampbataljon, som også er et resultat av vedtak gjort i de to forutgående langtidsplanene. Det ligger nå vel til rette for å etablere den nye brigaden i Finnmark, men for at vi skal få til det, må man tilføre noen nye avdelinger, som er vedtatt i den langtidsplanen Stortinget behandlet i vår. Jeg vil si til representanten Foshaug: Æres den som æres bør. Like over nyttår i fjor satte opposisjonen og regjeringen seg sammen og forsøkte å etablere et felles situasjonsbilde og hva man måtte gjøre videre for å bygge opp Forsvaret i lys av den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen. Vi hadde en rekke møter utover vinteren og våren i fjor før langtidsplanen ble lagt fram. Det er altså et samlet storting som står bak denne planen, uten særmerknader og uten enkeltforslag fra noe parti. Det burde egentlig være unødvendig å gå ti år tilbake i tid, men det er et faktum at det Forsvaret som regjeringen Solberg overtok i 2013, hadde en begredelig standard. Den gjennomgangen som da ble gjennomført av forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen og forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide, viste at tingenes tilstand i Forsvaret var langt dårligere enn det man trodde. Man måtte starte helt på bunnen og bygge dette opp suksessivt. Hvis representanten Foshaug og jeg har vært i de samme møtene, vet vi at forsvarssjefen har fortalt Stortinget at Forsvarets operative evne er vesentlig bedret siden den gang, og det framgår også av regjeringsdokumenter til Stortinget. Det er det totale bildet i denne saken.

Jeg tror det er betimelig å minne om at vi trenger flere som kan bidra til statsbudsjettets inntektsside. Næringslivet i 2050 handler i stor grad om teknologi og bedrifter som ennå ikke er skapt, og en langt lavere pengestrøm fra olje- og gassvirksomheten som kan sluses inn i statsbudsjettet. Bedrifter i oppstartsfasen er sårbare. Fem år etter oppstart er det kun 25 pst. av bedriftene som fortsatt er aktive, ifølge en rapport fra SINTEF. Støre-regjeringens skattepolitikk har gjort livet for bedrifter i oppstartsfasen enda vanskeligere. Tilbakemeldingen fra jobbskaperne og eierne av små og mellomstore bedrifter er unison: Reduser formuesskatten så det monner. Som kjent vet den som har skoen på, hvor den trykker. Høyre har lyttet, og vi følger det opp i vårt alternative statsbudsjett. Formuesskatten skal reduseres ved å øke verdsettelsesrabatten på driftsmidler og aksjer til 50 pst. Den rekordhøye eierbeskatningen som Støre-regjeringen har påført næringslivet nærmest over natten, rammer hardt. Det svekker bedriftenes investeringsevne, og det svekker sysselsetting og vekstmuligheter. Det er trist at regjeringen vender det døve øret til dem som tar betydelig risiko og pantsetter det de har for å skape ny næringsvirksomhet. Skatt skal betales på overskudd, ikke på driftsmidler, og slett ikke på driftsmidler i underskuddsår. Det svekker soliditeten og tapper selskapene for investeringskapital. Høyre vil stimulere til norsk eierskap, ikke skatte formuer ut av landet, kapital som kunne ha vært reinvestert i Norge og skapt nye arbeidsplasser. Foretaksomme mennesker som skaper arbeidsplasser, er samfunnsbyggere. Vi trenger alle som én av disse her i landet. Det er en feilslutning å tro at skatteøkninger automatisk fører til mer velferd. Skattelettelser frigjør kapital til investeringer, utvider skattegrunnlaget og gir økte skatteinntekter til fellesskapet, nettopp det Stortinget vedtok i 2001, da handlingsregelen ble innført. Næringslivet er påført det ene skattesjokket etter det andre under Støre-regjeringen, uten faglige utredninger, servert i en eierfiendtlig retorikk. Det er unorsk, og i det lange løp vil vi alle bli tapere av en slik politikk.

Jeg må si jeg savner en etisk refleksjon i det innlegget som var før meg. Et 18 uker gammelt barn har det meste, men har ingen stemme. Den stemmen befinner seg i mindretallet i salen i dag. Dessverre er det et mindretall. I den loven som blir vedtatt i dag, sørget flertallet for at barnet ikke skal ha en stemme og et rettsvern før 18. uke. Flertallet ønsker en abortlov som muliggjør abort nær opp til grensen for overlevelse. Med dette flyttes grenser, og menneskeverdet svekkes. Det er alvorlig. Abortdebatten i 2024 er vesentlig forskjellig fra abortdebatten for 46 år siden, selv om fosterutviklingen er akkurat den samme i dag som den gang. Fosterets rett til liv og juridiske status vektlegges vesentlig mindre nå enn for 46 år siden. Dette er langt på vei blitt et rettighetsspørsmål for kvinnen. Det er en urett mot det ufødte liv, som ingen stemme og intet forsvar får før man er nesten halvveis i svangerskapet. Det er hevet over enhver tvil at det er dyp uenighet i Stortinget om hvilket rettsvern barnet i mors liv skal ha. De som taler for kvinnens autonomi, taler påfallende lite om fosterets egenverdi, kanskje fordi det er krevende og uforenlige hensyn. Paradokset i det hele er at mens den medisinske utviklingen muliggjør å bære fram et foster stadig tidligere, flytter man altså grensen for abort lenger fram. Den logiske konsekvensen av den medisinske utviklingen burde jo være at man la et føre-var-prinsipp til grunn og var forsiktig med å utvide abortgrensen.

Norges suverenitet over Svalbard er ubestridt og nedfelt i Svalbardtraktaten. Slik har det vært siden 14. august 1925, da Svalbardtraktaten trådte i kraft. Fra samme dag ble Svalbard en udelelig og uavhendelig del av kongeriket Norge. Enhver fremmed militær aktivitet på Svalbard, uten norsk samtykke, er forbudt og ville innebære en grov suverenitetskrenkelse. Spørsmålet om hvorvidt en militær aggresjon som er rettet mot Svalbard, vil omfattes av NATOs artikkel 5, kommer tidvis opp i den sikkerhetspolitiske debatten. Tidligere forsvarsminister i USA, James Mattis, ble konfrontert med dette spørsmålet under Army Summit for en del år siden, og da svarte han: For USA er det ingen forskjell på Svalbard og Oslo. Det var betryggende å høre. Sett i lys av Svalbards beliggenhet og nordområdenes strategiske betydning er de sikkerhetspolitiske aspektene viet liten oppmerksomhet i svalbardmeldingen. Kina definerer seg som en «nær-arktisk-stat», og den kinesiske forskningsaktiviteten på øygruppen er økende. Et søk på ordet «Kina» i svalbardmeldingen gir faktisk null treff. Beijing lanserte i 2017 den polare silkeveien, med russisk støtte. Kina forsøker å bli anerkjent som en sentral aktør i polarområdene. Det er Russland som er Kinas brohode i nord. I en felleserklæring like før den russiske invasjonen av Ukraina ble mulighetene for samarbeid i Arktis presisert. Sett i lys av at Russland og Kina beskriver forholdet som grenseløst, er det grunn til å være på vakt mot Kinas gjøren og laden i Arktis. Svalbards natur er lettere tilgjengelig enn noe annet høyarktisk område. Ferdselen har spredt seg til stadig nye områder, med økt belastning på denne unike og sårbare naturen. Dette er forhold som utfordrer svalbardmiljølovens formål om å opprettholde et tilnærmet uendret naturmiljø. Det må vurderes om dagens vernebestemmelser er tilstrekkelige for å håndtere konsekvensene av klimaendringer og økt aktivitet framover. Begrensningene i cruisetrafikken er riktige og nødvendige. Det er ikke bare naturen som er sårbar på Svalbard; det er også infrastrukturen. For snart to år siden ble en av kablene mellom Svalbard og fastlandet ødelagt. Vi har sett slike hendelser nylig også i andre deler av Europa. Russland meldte i fjor at det russiske statseide selskapet Trust Arktikugol ville utvikle en arktisk forskningsstasjon i samarbeid med BRICS-landene, og Kina har uttalt at de skal ha seg frabedt norsk innblanding i sine forskningsprioriteringer på Svalbard. Økt interesse for Svalbard gjør norsk tilstedeværelse udiskutabelt viktig. Det er opp til norske myndigheter å regulere forskningsvirksomheten. Likebehandling betyr ikke lik tilgang til ressurser. Denne svalbardmeldingen omtaler, i motsetning til tidligere meldinger, forskningsstasjonen i Ny-Ålesund som en norsk forskningsstasjon. Universitetssenteret skal dessuten være den eneste tilbyderen av høyere utdanning på Svalbard. Det er tydelige signaler som sendes gjennom de to presiseringene. Norsk suverenitetsutøvelse er konsistent og preges av fasthet og forutsigbarhet på Svalbard. Slik må det være, selv om Russland med jevne mellomrom krever en særstatus på Svalbard og ønsker bilaterale konsultasjoner med Norge. Det gjennomfører vi ikke med andre land, og det er heller ingen grunn til å gjennomføre det med Russland. I 2020, da det var hundreårsjubileum for Svalbardtraktaten, henvendte russiske myndigheter seg til Norge og påklaget begrensningene på helikopteraktivitetene, og de har tidligere ment at naturvernsonene legger begrensninger på næringsvirksomheten fra russisk side. Vi må fortsatt regne med at Russland med jevne mellomrom vil gjøre krav på en særstatus på Svalbard. Desto viktigere er det at Norges linje i håndteringen av svalbardpolitikken ligger fast, med utgangspunkt i traktaten.

Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina gjør at vi står overfor en ny og svært krevende sikkerhetspolitisk virkelighet. Arbeidet for atomsikkerhet og miljø er avgjørende for Norges sikkerhet og var lenge et eksempel på et vellykket samarbeid med Russland. Nå er et slikt samarbeid med Russland i all hovedsak ikke lenger mulig. Det har dramatiske konsekvenser, ikke bare for Europas stabilitet, men også for den globale atomsikkerheten. Norge har oppnådd mye gjennom tiårene med internasjonalt samarbeid om atomsikkerhet. Vi har sikret atomubåter, fjernet radioaktive kilder fra fyrlykter og redusert risikoen for atomulykker i Nordvest-Russland. Dette arbeidet har ikke bare redusert risikoen for miljøkatastrofer, men også beskyttet liv og helse i Norge og våre naboland. Nå er tyngdepunktet i vårt arbeid flyttet til Ukraina. Det er både nødvendig og riktig. Ukraina står overfor en historisk krevende situasjon med fire operative kjernekraftverk og Europas største anlegg, Zaporizjzja, under russisk okkupasjon. Norges støtte til Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, har vært avgjørende for å overvåke og rapportere situasjonen ved dette anlegget, og jeg vil benytte anledningen til å gi honnør fra Stortingets talerstol til IAEA-ansatte som fortsetter å jobbe under svært krevende forhold i Zaporizjzja. Høyre støtter hovedlinjene i regjeringens melding, men vi mener at innsatsen må intensiveres på visse områder. Spesielt vil jeg trekke fram stiftelsen NORSARs arbeid. Som vi påpekte da vi behandlet stortingsmeldingen om Nansen-programmet for Ukraina, har denne virksomheten teknologi for å overvåke atomkraftverk og spore opphavet til store jordrystelser. Slik kunne NORSAR bidra til å avdekke hvem som sto bak sprengingen av den store demningen i Ukraina i fjor. Dette arbeidet betyr mye både for atomsikkerheten i Ukraina og for å ansvarliggjøre Russland for deres forbrytelser. Vi var glade for å høre statsministeren informere de parlamentariske lederne på Stortinget 20. september i år om at NORSAR ville bli tilført midler gjennom Nansen-programmet, men jeg hører gjerne utenriksministeren si mer om når og hvordan denne støtten vil bli operasjonalisert. Jeg kan ikke se at dette er nevnt i budsjettforslaget som ligger til behandling i Stortinget. Mens det praktiske og umiddelbare arbeidet med atomsikkerhet nå i stor grad dreier seg mot Ukraina, må vi holde fast ved det langsiktige arbeidet for kjernefysisk nedrustning. Her har Norge et fotavtrykk. Her er vi kjent som en pålitelig, tålmodig og kompetent aktør. Vår ledelse av ekspertgruppen for verifikasjon av kjernefysisk nedrustning er et godt eksempel. Nå er et slikt samarbeid som inkluderer Russland, selvfølgelig helt umulig. Det beste bidraget vi kan gi til atomsikkerhet, er en verden uten kjernefysiske våpen. Det må være målet på lang sikt, men så lenge kjernefysiske våpen finnes, skal NATO være en allianse med atomvåpen. Arbeidet med atomsikkerhet er et eksempel på hvordan utenrikspolitikk kan gjøre en konkret forskjell i menneskers liv. Norges innsats har reddet liv, redusert risikoen for katastrofer og bidratt til et tryggere Europa. Vi må fortsette denne innsatsen og samtidig møte nye utfordringer med ambisjoner, handlekraft og samarbeid.

Forsvarsindustrien og eksportkontrollen er en integrert del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Meld. St. 17 for 2020–2021, Samarbeid for sikkerhet – Nasjonal forsvarsindustriell strategi for et høyteknologisk og fremtidsrettet forsvar, som regjeringen Solberg la fram, er et godt grunnlag for å videreutvikle vår nasjonale forsvarsindustri. En styrket forsvarsindustri er en viktig forutsetning for å øke vår egen forsyningsberedskap og forsvarets operative evne. Grunnleggende sett er forsvarsindustriens oppgave å ivareta nasjonale og alliertes sikkerhetsbehov. En ren forretningsmessig tilnærming er ikke tilstrekkelig for å ivareta de nasjonale beredskapsbehovene. Det avdekkes når den sikkerhetspolitiske situasjonen brått forverres. Våpensystemer utviklet og produsert av norsk forsvarsindustri er internasjonalt etterspurt. Uten det norskutviklede NASAMS-luftvernsystemet ville Ukraina vært vesentlig dårligere beskyttet mot de russiske missilangrepene. Norsk forsvarsindustri er verdensledende innenfor enkelte teknologiområder. Forsvarsindustrien bidrar til teknologiutvikling langt utover det militære. Om lag 9 000 årsverk er tilknyttet norsk forsvarsindustri i hele 250 virksomheter over det ganske land. Det norske eksportregelverket er strengt og tydelig og gir samtidig en nødvendig forutsigbarhet. Utenlandske kjøpere av norsk forsvarsmateriell er avhengig av forutsigbarheten som leverandørens eksportlisenser innebærer. Vårt eget hjemmemarked alene er for lite til å opprettholde en levedyktig norsk forsvarsindustri. Norsk forsvarsindustri er avhengig av eksport og deltakelse i internasjonale utviklings- og produksjonssamarbeid. Det er svært viktig at forsknings- og høyere utdanningssektoren erkjenner at utenlandske aktører på en fordekt måte forsøker å anskaffe sensitiv informasjon og kunnskap fra norske teknologimiljøer til militær bruk, i strid med våre sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser. Sektoren har gjennom flere år ikke i tilstrekkelig grad erkjent denne utviklingen. Arbeidet med å stramme inn dette regelverket begynte under regjeringen Solberg. Det er uheldig at regjeringen ennå ikke har ferdigstilt eksportkontrollforskriften. Høringsfristen gikk ut så langt tilbake som i juni 2022, og ferdigstillelsen utsettes stadig. EOS-tjenestene har gjennom en årrekke advart mot norske forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoners praksis for samarbeid med forskere med opphav i autoritære regimer. Svært alvorlige sikkerhetsbrudd har gjentatte ganger forekommet som en følge av at advarslene ikke i tilstrekkelig grad er tatt på alvor. Lisensplikt for kontroll med kunnskapsoverføring av strategiske teknologier vil i betydelig grad kunne bidra til å hindre omgåelse av eksportkontrollregelverket og dermed forhindre at autoritære regimer tilegner seg norsk teknologi til militær bruk. Høyre støtter regjeringens forslag om å opprette en egen etat i Utenriksdepartementet som skal håndtere eksportlisenser. Dette er nødvendig sett i lys av at departementet har til behandling flere tusen søknader per år, og at kompleksiteten i sakene øker. Men innretningen på denne nye etaten skulle Stortinget gjerne ha hørt litt mer om, så det kan ministeren kanskje komme tilbake til. Til slutt: Tiden etter Russlands invasjon i Ukraina har gitt en brutal påminnelse om hva utenrikspolitikk egentlig handler om, nemlig å sikre Norges utenrikspolitiske interesser. Det understreker viktigheten av å ha et fleksibelt regelverk for løpende å kunne utøve Norges utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske interesser.

Først vil jeg takke utenriksministeren for en veldig interessant redegjørelse om Norges forhold til EU, et forhold som er i stadig utvikling, med utgangspunkt i EØS-avtalen. Vi ser nå et EU som gir sikkerhetspolitiske spørsmål meget høy prioritet. EU kobler i langt sterkere grad saksområder for å øke sikkerheten, motstandsdyktigheten og selvforsyningsgraden i Europa. Dette er en merkbar dreining sammenlignet med for få år tilbake. Europa må være forberedt på en langsiktig og eksistensiell trussel fra Russland. Hele repertoaret av sammensatte virkemidler tas i bruk for å destabilisere og splitte Europa. En samlet og koordinert respons er helt nødvendig. Vi ser et EU som setter seg i førersetet, og EU er redskapet. Ti år har gått siden Russland gjennomførte en fordekt militær okkupasjon av Krim, og ti år senere er krigen i Ukraina på sitt mest intense. Det forteller om langsiktigheten i Kremls tenkning. Vi må forholde oss til et militarisert Russland, blottet for demokratiske tradisjoner. Det krever langsiktighet og politisk stamina fra Europa. Russlands omlegging til krigsøkonomi avgrenses neppe til ambisjonene om å knuse Ukraina. Første bud for Norge er at vi feier for egen dør. Vår egen langtidsplan for Forsvaret må og skal gjennomføres. Heldigvis er vi forskånet for manglende politisk oppslutning om å styrke vårt eget forsvar, i motsetning til det vi ser i enkelte andre land i Europa i disse dager. Vi ser nå et EU som setter klarere grenser for hva det vil si å være medlem av EU, og det å stå utenfor. EØS-avtalen gjør det enklere for oss å løse de store oppgavene sammen, sa utenriksministeren. Helt korrekt: Uten EØS-avtalen ville vi ha vært henvist til tribunen og måtte ha kavet rundt. Utenriksministeren sa det ikke, men det er ikke til å misforstå. Det blir stadig mer krevende å stå utenfor EU. For to uker siden deltok jeg i et fellesmøte i Budapest for Europakomiteene i de europeiske parlamentene. Ungarn har formannskapet i EU dette halvåret, og Ungarns statsminister, Viktor Orbán, skulle ha deltatt på møtet. Han reiste i stedet til Georgia og gratulerte den russiskvennlige statsministeren med valgresultatet – et valgresultat som høyst sannsynlig er sterkt manipulert. Orbáns undergraving av rettssystemet og demokratiet i Ungarn er ikke forenlig med de verdier som EU og for så vidt Europa er tuftet på. Europas sivilisasjon er tuftet på demokrati og grunnleggende menneskerettigheter. Vi skal konsekvent ta avstand fra antidemokratiske strømninger og forene krefter med dem som hegner om Europas umistelige fundament. I etterdønningene av valgresultatet i USA har enkelte tatt til orde for et forsterket europeisk sikkerhetssamarbeid. Det er fornuftig, uavhengig av utfallet av presidentvalget i USA. Sterkere europeisk forsvarssamarbeid og et transatlantisk samarbeid er ikke motsetninger – de utfyller hverandre. Trygghet i Europa handler om sterkere samordning av NATOs militære makt og EUs politiske kraft i utenriks- og forsvarspolitikken. Det er ingen grunn til å tro at det transatlantiske forsvarssamarbeidet blir mindre viktig for Europa – tvert imot, og slett ikke for Norge. Det er et samarbeid som for øvrig har tjent Norge veldig godt de siste 75 årene. Til slutt: Norge har et satellittmiljø i verdensklasse som er avhengig av et tett samarbeid med Europa for å videreutvikles. Det haster å få på plass en avtale med EU på dette feltet. Da vil jeg til slutt spørre ministeren: Hva er status for arbeidet med å få på plass en slik avtale, og ser han tegn til at Sverige kan hjelpe oss med å dra dette i land, som de har gjort på mange andre områder?

Jeg vil minne om det helt grunnleggende, nemlig at Etterretningstjenesten er underlagt demokratisk kontroll. Rammene for E-tjenesten ble fastlagt av Stortinget gjennom behandlingen av lov om Etterretningstjenesten, den 15. juni 2020, etter en lang og grundig prosess, med utredninger i flere omganger. Spørsmålet som reises i dette representantforslaget, er grundig behandlet i det forberedende arbeidet til ny etterretningslov og i debattene i Stortinget. Blant annet er det innført domstolskontroll i flere ledd av tilrettelagt innhenting. Med de strenge reglene for forhåndsgodkjenning og kontroll knyttet til tilrettelagt innhenting er det oppnådd en god balanse i måten å ivareta nasjonal sikkerhet på. For at E-tjenesten skal kunne gjennomføre samfunnsoppdraget, må virksomheten i stor grad være skjermet. Høyre føler seg trygg på at det stortingsoppnevnte EOS-utvalget ivaretar den uavhengige kontrollen av våre etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenester. Utvalget er opprettet og utrustet med nødvendig kompetanse, ekspertise, innsyn og hjemmelsgrunnlag til å kontrollere tjenestens virksomhet på samfunnets vegne. Det er langvarig praksis for at forsvarsministeren årlig orienterer Stortingets president om E-tjenestens virke, der stortingspresidenten mottar orienteringen på vegne av Stortinget sammen med lederen for utenriks- og forsvarskomiteen. Det må ikke herske noen tvil om at Etterretningstjenesten er underlagt full nasjonal kontroll. Som Norges utenlandsetterretning er E-tjenesten et viktig sikkerhetspolitisk virkemiddel. Oppdraget til tjenesten er å gi norske myndigheter informasjon om utenlandske forhold. På denne måten bidrar E-tjenesten til å beskytte vårt demokrati og vår suverenitet. Etterretningsloven regulerer E-tjenestens virke detaljert. Regelverk som tidligere var gradert, er nå innarbeidet i loven. Vårt demokratiske system er basert på tillit. Det er derfor viktig med åpenhet også rundt E-tjenesten, så langt det lar seg gjøre. Den årlige ugraderte trusselvurderingen, som utgis hver vinter, er et eksempel på dette. Til slutt: God etterretning er avgjørende for Norges forsvar og sikkerhet. Vi må følge med på det som skjer rundt oss.

Russlands invasjon av Ukraina har ført til dyptgripende endringer i europeisk sikkerhetspolitikk. Sverige og Finland har etter henholdsvis 200 og vel 100 år med alliansefrihet og nøytralitet valgt å gå inn i NATO. Danmark har som nevnt fjernet sitt forsvarsforbehold og er nå en fullt ut integrert del av EUs forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Her hjemme har vi en forsvarskommisjon som har anbefalt at Norge bør inngå en rammeavtale med EU på disse områdene. Jeg merker meg at ministeren ikke vil ta stilling til det spørsmålet, men det er nok et spørsmål som kommer på den politiske agendaen etter hvert. De nordiske landene har samarbeidet om forsvars- og sikkerhetspolitikk i mange år. Den store forskjellen nå når Finland og Sverige går inn i NATO, er at dette skal skje innenfor rammen av NATO, og at samtlige land beskyttes av artikkel 5 – én for alle og alle for én. Norge er ikke lenger alene om å være NATO i nord. Sverige og Finland kommer inn, men vi må ikke forledes til å tro at Sverige, Finland og Norge vil ha 100 pst. sammenfallende strategiske interesser. Finland og Sverige vil ha sitt strategiske fokus rettet mot Østersjøen fordi mesteparten av folket bor i disse områdene, og det er derfra deres dimensjonerende trussel, Russland, kommer. Norge har sitt strategiske fokus rettet mot våre store havområder, knyttet til de enorme økonomiske interessene og de strategiske interessene som ligger i det området. Norden blir nå et felles operasjonsområde med muligheter for å samkjøre trening. Anskaffelse av militære systemer blir underlagt samme kontroll- og varslingssystemer og ikke minst den NATO-kommandoen som nå er under opprettelse i Norfolk. Alt dette vil gi en økt kollektiv beskyttelse og langt sterkere evne til avskrekking. Norge får en nøkkelrolle hva gjelder mottak av alliert hjelp. Det vil være en formidabel oppgave å tilrettelegge dette. Oslofjordområdet, ofotfjordområdet og trondheimsfjordområdet er i dag mottaksområder for alliert hjelp til Norge, men vil i framtiden bli transittområder til militære forsterkninger til Sverige og Finland. Her går utviklingen veldig fort. I vår ble det deployert en brigade fra US Army til ofotfjordområdet. Det er faktisk første gang en brigade fra US Army har vært deployert til Norge – man har tidligere deployert brigader fra marinekorpset – og denne brigaden ble altså videreført til Sverige og Finland for å trene og øve der. Det er veldig interessant at Norge og Sverige nå går sammen og anskaffer jernbanemateriell for å kunne frakte militære styrker raskt over disse aksene.

Nå har det seg slik at ministeren både er minister, nestleder i Senterpartiet og leder i Senterpartiets programkomité. Den påpekingen som forsvarskommisjonen har kommet med, viser begrensningen som ligger i EØS-avtalen. Da er mitt spørsmål til henne som minister – pluss de andre hattene hun har: Står hun fortsatt på standpunktet om at EØS-avtalen bør sies opp med Norge?

Danmark har som kjent fjernet sitt forbehold knyttet til forsvarspolitisk samarbeid med EU og er nå, sammen med Sverige og Finland, en integrert del av EUs politikkutforming knyttet til utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Forsvarskommisjonen anbefalte at Norge burde inngå en rammeavtale med EU knyttet til utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Hvordan ser ministeren på forsvarskommisjonens anbefaling på dette konkrete området?

Bakteppet for denne trontaledebatten er ytterst alvorlig. Vi ser et Russland som bruker militærmakt for å nå sine utenrikspolitiske mål, og vi ser et Midtøsten som er på randen av en storkrig. Regjeringen prioriterer konfliktløsning høyt i utenrikspolitikken, ifølge meldingen om rikets tilstand. Da er det bare å konstatere at i Midtøsten har regjeringen dessverre svekket Norges posisjon som en mulig brobygger. Behovet for omstilling går som en rød tråd i perspektivmeldingen. Begrepet omstilling er ikke nevnt i trontalen. Det savnes sterkt, sett i lys av den svake produktivitetsveksten som er i norsk økonomi sammenlignet med andre land. Perspektivmeldingen er et økonomisk uværsvarsel. 180 000 flere trengs i helse- og omsorgssektoren i 2060, men økningen i økonomien er altså 75 000. Likevel konkluderer man i perspektivmeldingen med at helse- og omsorgstjenesten vil tiltrekke seg den nødvendige arbeidskraft. Ja vel, hvordan kan man løpe så raskt til en slik konklusjon? I så fall bør jo alarmklokkene ringe i alle andre sektorer, som da ikke vil klare å skaffe seg den nødvendige arbeidskraft. Vi trenger reformer og ikke reversering av godt faglig begrunnede reformer. Regjeringens skattepolitikk bryter med den norske skattemodellen, der endringer i skattesystemet er godt utredet på forhånd, og der man søker brede kompromisser i Stortinget. Vi trenger flere som bidrar til statsbudsjettets inntektsside, og vi trenger en regjering som verdsetter bedriftseiere og gründere, og som omtaler disse på en respektfull måte. «Baroner» og «profitører» har ingenting i det vokabularet å gjøre. Vi trenger et skattesystem som motiverer for å investere i Norge, og som ikke favoriserer utenlandsk eierskap. Alt tyder på at vi trenger en ny regjering.

Sett i lys av de krevende oppgavene som ligger foran på det forsvarspolitiske feltet, må jeg si at jeg er en smule overrasket over at Arbeiderpartiet, ved representanten Foshaug, er så tilbakeskuende i sitt innlegg. Påtar man seg først oppgaven med å skrive historien, får man skrive den hele og fulle historien. Faktum er at da Solberg-regjeringen inntok regjeringskontorene i 2013, satte man i gang en grundig undersøkelse av tingenes tilstand i Forsvaret. Konklusjonen var entydig. Hvis Forsvaret ikke ble styrket med betydelige bevilgninger raskt, ville Forsvaret gå inn i en styrt avvikling – for å sitere daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen. Det ble også nedsatt et eksternt ekspertutvalg som kom til samme konklusjon. Faktum er at bevilgningene til Forsvaret under Solberg-perioden faktisk ble økt reelt med 38 pst. – i motsetning til perioden 2002–2013 under Stoltenberg, da bevilgningene reelt gikk ned med 3 pst. Dette finner man i gul bok, statsbudsjettet 2022. Dette var kanskje grunnen til at tidligere generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, under et besøk til utenriks- og forsvarskomiteen i forrige periode ga et velment og sympatisk råd. Han sa at det kanskje ikke var hans forsvarspolitikk under hans regjeringsperiode som skulle danne standarden og malen for den forsvarspolitikken som skulle føres framover. Resultatene har også meldt seg i positiv forstand. I en melding til Stortinget fra 2022, Meld. St. 10 for 2021–2022, skrives det: «Forsvarets operative evne er styrket gjennom en rekke satsinger i forsvarssektoren de siste årene. Det har vært helt nødvendig å øke tilgjengeligheten, reaksjonsevnen og utholdenheten til Forsvaret.» I langtidsplanen skriver regjeringen: «Retningen som tidligere planer har lagt opp til har gitt et godt utgangspunkt for styrkingen av Forsvaret.» Slik er fasiten, men jeg synes ikke vi skal bruke så veldig mye tid på å se bakover. Vi står overfor svært krevende oppgaver når den vedtatte langtidsplanen nå skal realiseres. Husk at denne langtidsplanen ble utviklet i et samarbeid mellom regjering og opposisjon, gjennom en rekke møter før planen ble lagt fram. Dette er en plan som har betydelig risiko. Den er ambisiøs, og den krever knallharde prioriteringer fra Stortingets side. Det er oppgaven vi sammen skal løse – ikke å se tilbake og drive med en fortegnet historiefortelling.

Russlands invasjon av Ukraina viser hvor sårbart et naboland til Russland er uten nære allierte. Det har ført til at nabolandet Finland søkte medlemskap i NATO, og det gjorde også nabolandet til Finland, Sverige – nettopp for å være beskyttet av NATOs kollektive sikkerhetsgaranti. Rødt ønsker å trekke Norge ut av NATO. Hvordan vil Rødt kompensere og sørge for at vår evne til forsvar og avskrekking opprettholdes på samme nivå som gjennom et NATO-medlemskap, når vi skal trekke Norge ut av NATO?