Hørselsforbundet Agder – netto mottak av bingoinntekter i 2024: 152 269 kr. På to år har de tapt 63 953 kr i årlige inntekter. Hrani islandshestforening i 2024: 152 269 kr, tap 63 953 kr. Norges Astma- og Allergiforbund Lindesnes, Kristiansand og omegn lokallag – samme beløp, samme tap. Hisøy Idrettslag i 2024: 55 412 kr, tap 55 412 kr – bingoen er nedlagt. Sørfjell IL: 55 412 kr, tap 55 412 kr – bingoen er nedlagt. Mandals Turnforening i 2024: 164 955 kr, tap 95 674 kr på ett år de to siste årene. Idrettslaget Høvdingen: 127 310 kr, tap 73 840 kr. Agder og Rogaland Skikrets i 2024: 104 267 kr, tap 60 475 kr, Lillesand Seilforening: 53 165 kr, tap 30 836 kr, Lillesand Dykkerklubb for 2024: 36 428 kr, tap 21 128 kr. Jeg og to andre representanter fra Agder som sitter i familie- og kulturkomiteen, er da fra et fylke der man allerede har hatt tap på 5 609 221 kr i årlig inntekter på grunn av Arbeiderpartiets forskjellsbehandling av bingobransjen. Det er ingen av oss som underkjenner de problemer enkelte får av pengespill, men er det noe bedre at de går til spill som er enda mer aggressive og som har enda høyere grenser for tap? Det tror jeg ikke. I dag har mine to kollegaer fra Agder, og selvfølgelig alle andre, fremdeles mulighet til å redde disse viktige frivillighetspengene. Den muligheten håper jeg de griper.

Armlengdes avstand-prinsippet er vi veldig opptatt av, og det er nærmest som en hellig grunnlov å regne innenfor kulturpolitikken. For Høyre vil det aldri bli aktuelt å detaljdiktere hvilke kunstverk som stilles ut, eller hvilke stykker som settes opp. Men jeg mener samtidig at det må være rom for oss politikere til å delta i debatter og sette retning. Det virker vi å være enige om. Jeg tror vi politikere har blitt ganske redde for å bryte dette prinsippet og havne på kant med feltet, også der hvor vi har mulighet til å styre, kanskje særlig dersom styringen går i en annen retning enn den flertallet i kunst- og kulturfeltet ønsker seg – et felt der det er min påstand at det ofte er kort avstand og ikke noe veldig tydelig klart skille mellom hva som er fag, og hva som er smak og verdimessig og politisk overbevisning. Er statsråden enig i at vi politikere er litt for redde for å ta debatter om innhold, på grunn av prinsippet om den berømte lange armen?

En undersøkelse gjort på oppdrag av Stockholm Art Week viser at hver tredje svenske ikke kan navnet på en eneste nålevende kunstner. Jeg tror dessverre ikke situasjonen er bedre i Norge. Vi kommer ikke unna at den dannede kulturdebatten her i Norge har en tendens til å drukne, og at det som får oppmerksomhet, er kulturkrig fra ytterfløyene. Det er min påstand at disse kulturkrigene er en motreaksjon på det jeg oppfatter som en institusjonell konsensus blant en del fagfolk i feltet. For all del, jeg er helt enig i at tilstanden for norsk kulturliv er gjennomgående god. Jevne bevilgninger fra staten er selvsagt også en stor del av årsaken til det, men alle samfunnsfelt trenger utvikling, og dersom man skal klare å opprettholde en sterk offentlig finansiering også i framtiden, må engasjementet opp også utenfor våre bobler. Det ansvaret har både statsråden og jeg. Er statsråden enig i at verken hun eller jeg i tilstrekkelig grad klarer å sette en ordentlig kulturpolitisk dagsorden?

«Når kulturdebatten hovedsakelig handler om budsjett og prosenter, mister vi fort poenget. For oss i Høyre er ikke kulturpolitikk bare et spørsmål om hvor mye penger som brukes, men om hva vi får igjen, i form av kvalitet, mangfold, samhold og gode opplevelser. Er statsråden enig i at norsk kulturpolitikk i for stor grad har blitt en diskusjon om bevilgninger fremfor om innhold og retning, og ser statsråden et behov for en tydeligere kulturpolitisk kurs som flere opplever som relevant?»

Det er bred enighet om betydningen av armlengdes-avstand-prinsippet blant norske politikere. Det fordrer at vi politikere rigger et system som sikrer et reelt mangfold, et reelt meningsmangfold, om kunstsyn og kultursyn – ikke bare på papiret. Hvordan vil statsråden – når hun ikke ønsker å gå inn for dette forslaget – sikre dette i praksis?

Det vises til at regelverket allerede åpner for nordiske medlemmer i fagutvalgene. Samtidig vet vi at dette i svært liten grad benyttes. Mener statsråden at en slik teoretisk mulighet er tilstrekkelig når den ikke benyttes, og vil hun i det minste oppfordre til at man også ser utenfor landegrensene når man setter ned fagutvalg, for å sikre større tilfang av aktuelle kandidater?

Prinsippet om armlengdes avstand er nærmest som en bibel eller grunnlov å regne innen norsk kulturpolitikk – et prinsipp som innebærer at politikere ikke skal, uansett hvor mye de måtte ville det, diktere hvilke teateroppsetninger som skal få penger, eller hvilke malerier som skal henge i våre gallerier. Disse tildelingene og vurderingene skal foretas av likemenn: kunstnere med faglig tyngde og kompetanse. Kulturrådet spiller en helt sentral rolle i dette arbeidet. Gjennom forvaltningen av Norsk kulturfond fordeles årlig over en milliard kroner til kunst- og kulturprosjekter over hele landet. Rådets uavhengighet og prinsippet om armlengdes avstand til politiske myndigheter er for Høyre grunnleggende og skal ligge fast. Men uavhengighet er ikke nok. Uavhengigheten må også oppleves som legitim, og det blir den ikke dersom miljøene som tildeler, blir for snevre og oppleves som for lite reelt mangfoldige. De siste årene har det blitt avdekket svakheter ved Kulturrådets tildelingsprosesser. At det har vært mulig å sitte i fagutvalg samtidig som man selv søker og mottar støtte, er uheldig. Selv om det ikke nødvendigvis innebærer klare regelbrudd, har det rokket ved tilliten til systemet. I små fagmiljøer, slik vi ofte har i Norge, er risikoen stor for rolleblanding. Kameraderi er reelt – eller oppleves i det minste som reelt, og det er et like stort problem. Det er positivt at statsråden og Kulturrådet selv har tatt grep og endret praksis, og statsråden skal ha honnør for å ha tatt affære. Det er likevel ikke tilstrekkelig, slik Høyre opplever det. Vi trenger en bredere gjennomgang av hvordan midlene fordeles, med mål om større åpenhet, bedre representasjon og økt reelt mangfold, både blant dem som vurderer, og blant dem som mottar støtte. Da mener vi at vi må øke tilfanget av aktuelle kandidater som kan sitte i disse fagrådene. Ja, det kan selvfølgelig også løses innenfor Norges grenser, men forslaget om økt nordisk samarbeid om kunst- og kulturtildelinger ville vært et columbi egg: styrking av et nordisk fellesskap og med mindre risiko for hendelser som følger av små, tette fagmiljøer. Jeg håper at et flertall i denne sal ikke legger disse ideene i skuffen og slipper denne problematikken ut av syne. Det er politikkens rolle å rydde opp i systemer for å sikre et reelt mangfold innen kunst og kultur. Herved fremmer jeg Høyres forslag i saken.

Som det har blitt sagt tidligere i debatten: Roselottet er langt mer enn bare en kunstinstallasjon. Det er en tydelig og visuell, kraftfull påminnelse om hva som skjer når mørket senker seg over samfunnet, og hva det kreves av oss for å holde lyset brennende. Det er en klisjé, og jeg tror jeg har brukt akkurat denne setningen både to og tre ganger siden i høst, men vi lever altså i en tid da det liberale demokratiet er under press, og ikke bare langt borte, men også her i Europa. Vi ser autoritære krefter på frammarsj og hvordan falsk informasjon brukes som våpen for å splitte oss. I en slik tid er det ikke bare nok å ta friheten for gitt. Det er ikke en gave som vi har fått én gang for alle; det er en fellesoppgave vi må løse hver eneste dag: å holde fast ved friheten og de gode verdier som vårt samfunn er tuftet på. Vi kan heller ikke ta for gitt at den oppvoksende generasjonen bare har det i seg. Demokrati og humanisme må læres. Jeg må også få lov til å si at det er litt symptomatisk for venstresiden at når vi da står overfor et privat initiativ som fungerer godt, og som engasjerer hundretusener, og som leverer på alle mulige samfunnsoppdrag uten å vente på statlige utvalg og penger, blir venstresiden usikker. Istedenfor å finne faktiske løsninger, det blir jo pekt på noen løsninger i svarbrevet, gjemmer man seg til syvende og sist bak paragrafer her i dag. Det synes jeg er fryktelig synd, men heldigvis er det et flertall som vil noe annet. Så må jeg, som flere også har vært inne på, nok en gang være veldig tydelig på, også fra denne talerstolen, at stortingsflertallet nå forventer at det leveres fra regjeringen, og at dersom planen ikke er endelig vedtatt innen 31. desember 2026, og det er det mye som tyder på at den ikke er, skal det ikke komme en overivrig statsforvalter og be Roseslottet pakke sammen. Det ville i så fall være klart i strid med stortingsflertallets klare intensjon og vedtak. Vi kan ikke la byråkratisk nøling stå i veien for et så viktig prosjekt som Roseslottet. Det er på tide at Arbeiderpartiet og deres kamerater også legger vekk teknikaliteter, og heller ser den enorme verdien Roselottet har for vår felles dannelse og forståelse av frihet. Dette prosjektet er unikt, og dermed kan det ikke danne presedens.

På vegne av representantene Tone Wilhemsen Trøen, Tage Pettersen og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om fastsettelse av provenyeffekt av fritak fra merverdiavgift på levende lyd og bilde.

Jeg skal faktisk ærlig innrømme at jeg var fristet til å støtte KrF i denne saken. Det er til tross for at jeg støtter de offentlig ansatte som har etterlyst og mener det er behov for en slik veileder – det er det utvilsomt – til tross for at jeg anerkjenner at kjønnsuttrykk ikke kan begrenses til noe binært, og til tross for at jeg er så radikal at jeg mener at man skal få skifte juridisk kjønn uten fysiske inngrep. For vi kommer ikke unna at det er elementer i dette forslaget til veileder som er ganske radikale. Likevel kan jeg ikke støtte forslaget om å skrote hele veilederen. For halvannen uke siden representerte jeg Norge på FNs kvinnekommisjon i New York. Det var en selsom opplevelse. For i en tid hvor likestilling på mange steder i verden er i tilbakegang, var det full kulturkrig om definisjonen på kjønn som dominerte forhandlingen. Denne kulturkrigen er dessverre importert til Norge, av begge sider. Jeg mener det er grunn til å mene at det gjennom mange år i en del offentlige instanser har hersket en ganske radikal institusjonell konsensus om forståelsen av bl.a. disse spørsmålene – kall det woke – og de som føler seg fremmedgjort i denne virkelighetsbeskrivelsen, reagerer igjen overdrevet. Men er det ikke i min egeninteresse at denne kulturkrigen raser? Det stiller jeg spørsmål til meg selv om. Jo, helt sikkert, da ville vi i denne komiteen kanskje vært mer interessante for mediene, og i hvert fall for Vårt Land. Men for de aller fleste av oss som er moderate i disse spørsmålene, vil det også bety at vi blir tvunget til å velge side i spørsmål som er alt annet enn svart-hvitt. I kulturkrigene ønsker ikke sidene å forstå hverandre, og nyanser er kjedelige. Til Bufdir: Ikke strekk den progressive strikken for langt. Det er kontraproduktivt. Det gjør det bare mer krevende for oss som egentlig er enige i å stå i denne kampen, og vi kommer bare til å oppleve enda hardere motreaksjoner fra krefter på den andre siden. Til KrF: Ikke bli med på dansen. Det blir en negativ spiral. Ikke gjør ting større enn de egentlig er. Hvem har sagt at det finnes mer enn to biologiske kjønn? Jeg vet ikke hvem. Det er i så fall noe KrF må bevise. Det er ikke slik at denne kampen bør være en politisk kamp. Mange av disse spørsmålene er rene medisinske spørsmål og bør være det også i framtiden.

Jeg kommer fra en liten landsby – eller uthavn, som det heter på Sørlandet – ytterst i havgapet utenfor Arendal som heter Revesand. På Revesand er det bedehuset som er samlingspunktet i bygda – et hus som ble bygd for å prise Herren, men som nå er det eneste samlingspunktet i bygda. Det er ikke bare Gud og Jesus man kan høre om i bedehuset på Revesand lenger. Der settes det opp operaforestillinger og arrangeres kaféer, foredrag og konserter, bl.a. med det lokalpatriotiske bandet Revesound – shout-out! Revesand er ikke et unikt sted. Bedehus, kulturhus og forsamlingslokaler som dette er hjørnesteiner i den kulturelle infrastrukturen i Norge, for ikke å snakke om de viktigste og mange steder eneste forsamlingsstedene i bygder og byer rundt om i landet. Mange av byggene er eldre og drives på dugnad av lokale ildsjeler og foreninger. Høyre mener det er urimelig at frivillige lag og foreninger som allerede legger ned en enorm dugnadsinnsats, skal belastes med fulle merverdikostnader når de oppgraderer byggene sine for å møte offentlige krav og foreta nødvendig modernisering, f.eks. slik at hele bygda, også de som har en form for bevegelseshemming, skal få lov til å nyte kultur og være sosial. Denne dugnadsinnsatsen er gull verdt, både for å bygge lokal samhørighet og for å ta vare på det som mange steder er viktig kulturarv i seg selv. Den er også avgjørende for i det hele tatt å kunne ha et samlingspunkt mange steder. Disse samlingsstedene må vi ha for at det skal være attraktivt å bo og leve i distriktene, ikke minst for unge. Norge har ikke piazzaer og restauranter i hver eneste lille landsby, men vi har disse husene – huset i bygda.

Jeg kommer til å være litt mørk her i dag, og mye av det jeg skal si, smerter for en liberaler som hater reguleringer, men det er likevel nødvendig. Som vi alle sammen både har hørt i dag og kommer til å høre videre, er det slik at barn og unge i dag vokser opp i et digitalt samfunn der skjermene alltid er på. De er hovedregelen, ikke unntaket, og påvirkningen er konstant. Halvparten av niåringene er på sosiale medier, og en typisk 13-åring har en skjermtid på fire–fem timer om dagen. Algoritmestyrt innhold er, som vi alle vet, designet for å fange oppmerksomheten og gi raske belønninger. Enkelte har sammenlignet det med narkotika. Av egen erfaring kan jeg ikke late som at jeg ikke vet hva det skjermsuget handler om, for jeg har også blitt en skjermslave. Det er ingen tvil om at det samlede digitale skjermtrykket har blitt for høyt, både for stortingsrepresentanter på 30 år og for barn og unge. Derfor er det selvsagt positivt at vi nå får en stortingsmelding om barns oppvekst i et digitalt samfunn. Dette er et arbeid som haster, og jeg skulle aller helst sett at dette var en lovproposisjon, eller opptil flere lovproposisjoner, og ikke en melding. Som jeg sier: Det smerter en som er instinktivt liberal, å måtte si det, men vi er langt på overtid med hensyn til en tydeligere regulering av dette feltet. I møte med en maktkonsentrasjon der definisjonsmakten og fellesskapsarenaene potensielt havner på et par hender i Silicon Valley, er reguleringer avgjørende for å kunne opprettholde et liberalt samfunn. Jeg vet likevel ikke – og jeg er helt tydelig på at jeg er usikker på det – om vi noen gang kommer til å klare å komme teknologien i forkjøpet med lover og regler, for på dette feltet går antakeligvis utviklingen raskere enn et demokrati klarer å følge. Jeg sier det åpent: Jeg er teknologipessimist – eller teknologirealist, som det heter på nytale. Ja, enn så lenge er jeg det, for i møte med de store tekgigantene blir selv vi i denne salen små. Det betyr likevel ikke at vi ikke skal prøve. For Høyre er det avgjørende at barn og unge kan ferdes trygt på digitale plattformer. Det betyr at vi som samfunn må stille tydeligere krav til teknologiselskaper og tjenestetilbydere. Vi må få på plass aldersgrensene, men de må også kunne håndheves, og vi må ha en klar plan for hvordan vi skal sørge for god aldersverifikasjon. Avhengighetsskapende algoritmer må møtes med regulering og ikke naivitet. Vi kan f.eks. heller ikke tillate at barn sitter hjemme på gutte- eller pikerommet i det som for alle praktiske formål har blitt et kasino hvor man spiller på noe på en skjerm. Vi kan ikke akseptere at kommersielle aktører bygger forretningsmodeller på barns oppmerksomhet og sårbarhet. For Høyre er det samtidig et avgjørende prinsipp at reguleringer må være målrettede. De må være effektive, og de må være forholdsmessige. Vi må aldri skyte spurv med kanon. Norge kan ikke stå alene. Da lykkes vi ikke med dette lovarbeidet. Reguleringene må også være tydeligere. At vi som nasjon er liten, kan ikke bli en hvilepute. Nå har jeg snakket mye om reguleringer og behov for reguleringer, men ei heller det må bli en sovepute for foreldre, skoler og storsamfunnet for øvrig. Vi må trekke i samme retning. Alle sammen må ta ansvar for våre barn, for dette løses ikke av reguleringer alene. Politikk vil aldri kunne være tilstrekkelig i møte med denne typen store samfunnsutfordringer. Alt kan ikke løses med lovgivning. Dette var litt mørkt. Det handler ikke om å være fiendtlig mot teknologi, for det er også veldig mye bra ved denne teknologien, men det handler om å være ansvarlig. Barn og unge skal ikke være forsøkskaniner for globale forretningsmodeller. De må beskyttes, og da må Stortingets vedtak følges opp og reglene komme på plass – helst i går. Så får vi se om min pessimistiske realisme kan snus.

Jeg avslutter med et konkret spørsmål. Mener statsråden at det finnes kultur og kunst som objektivt sett er viktigere enn annen kunst og kultur?

I sitt innlegg presiserte statsråden at hun ser verdien av en større kulturpolitisk debatt for å kunne løfte blikket, men da altså likevel uten at hun ønsker å støtte dette forslaget. Mitt spørsmål til statsråden er da: Hvordan vil hun bidra til en slik bred folkelig debatt som kulturkanon var ment å bidra til, når hun ikke støtter dette forslaget?

I Norge lager vi innholdslister for mye. På skolene har vi f.eks. læreplanene, vi lager fredningslister m.m. – altså uttrekk av våre viktigste litterære verk, vår viktigste musikk, osv. Hva er den prinsipielle forskjellen, slik statsråden ser det, mellom det og en kulturkanon?

I 2030 markerer vi tusenårsjubileet for at Norges evige konge, Olav den hellige, døde i slaget på Stiklestad. Det slaget ble en milepæl i to avgjørende prosesser for framveksten av det Norge vi kjenner i dag: riksdannelsen og kristningen. 2030 er derfor også et nasjonaljubileum. Sist Norge markerte Olavsjubileum, var for 100 år siden. Da var vi en ung nasjon og et kulturelt homogent samfunn. Siden den tid har vårt land gjennomgått store forandringer, og vi har blitt et mangfoldig og flerkulturelt samfunn på grunn av både innvandring, teknologi og globalisering. Det er grunnleggende positivt. Samtidig må vi erkjenne at flerkultur kan skape utfordringer. Jeg er ikke blant dem som mener at norsk og felleseuropeisk kultur og verdier er truet av innvandring og fremmedkultur. Den trusselen, om den finnes, er det primært vi selv som utgjør gjennom en unnskyld-at-vi-er-til-holdning i møte med flerkultur, og oppvoksende generasjoners ignoranse overfor arven våre forfedre har gitt oss. Samtidig er uttrykkene ungdom flest vokser opp med i dag, forbigående, korte klipp på TikTok. I en slik virkelighet, hvor vi er stadig mer ulik hverandre, er sterke felleskulturelle referansepunkt og et felleskulturelt prosjekt bare enda viktigere. Det er klassisk misforstått toleranse å mene at samfunnet blir mer inkluderende dersom vi skjuler våre ulikheter og lar være å eksponere også majoritetens religiøse og kulturelle arv. Majoriteten i et samfunn må ha et felleskulturelt prosjekt, og det har vi langt på vei allerede i dag. Det burde ikke være kontroversielt, men det er ingen selvfølge. Fram mot nasjonaljubileet i 2030 kommer dette til å være et hovedspor i Høyres kulturpolitikk. En kulturkanon skulle være et første steg – på mange måter et symboltiltak, det kan jeg erkjenne, men også en anledning til å løfte blikket og stille de store spørsmålene. Hva er det som binder oss sammen som nasjon i dag, hvem ønsker vi å være, og hva ønsker vi å gi videre til kommende generasjoner? Å ta vare på dette er ikke et uttrykk for ekskludering, men helt avgjørende for å bygge tillit, tilhørighet og fellesskap. Skal vi lykkes med å bevare et sterkt fellesskap i møte med raske endringer, må vi slutte å be om unnskyldning for hvem vi er, og i stedet ta ansvar for hvem vi ønsker å være. Jeg erkjenner at slaget om kulturkanon nok er tapt, men vi skrider ufortrødent fram. Herved fremmes Høyres forslag.

Starten på det forrige svaret er kanskje litt av problemet her, at man har en kulturnæring som ikke er godt nok knyttet til kulturen som sådan. Vi har en hovedkomité for Nasjonaljubileet 2030, som har som mål at man skal løfte jubileumsarbeidet i alle sektorer i samfunnet, og som statsråden nevner, har Nasjonalbiblioteket arbeidet med å koordinere Ibsenåret 2028. Men tilbakemeldingen jeg får, er at forventningene fra regjering og finansiering ikke står i stil med ambisjonsnivået til institusjonene, og at enkelte føler at de ikke har ryggdekning til å gå i gang med nødvendig planlegging. Slik Høyre ser det, bør jo statsråden selv bringe Kulturdirektoratet, NRK, Norsk filminstitutt og alle de andre institusjonene vi har, i tale: Hva har de egentlig foretatt seg av Ibsen-forberedelser, og ikke minst: Hva kan andre ministre gjøre på sine felt? Vil statsråden bidra til en slik klargjøring overfor Stortinget og folket?

De kreative næringene i Storbritannia har i flere år stått for rundt 6 pst. av BNP. En betydelig del av sysselsettingen i Norge har det samme potensialet. Ibsen er, som statsråden nevner, en av verdens mest oppførte dramatikere. Hans stykker settes opp på scener fra Tokyo til Buenos Aires, og dette er en unik mulighet til å trekke internasjonalt besøkende til Norge og styrke norsk reiseliv og kulturnæring i hele landet. DNB mener at reiseliv kan være en av Norges viktigste vekstnæringer framover. Da må vi satse og bruke de mulighetene som ligger foran oss, bedre enn det dagens regjering legger opp til. Mitt spørsmål er: Hva har statsråden gjort konkret så langt for å sikre at vi utnytter denne muligheten nasjonalt, men også internasjonalt? Ibsen-jubileet er en stor mulighet til å tiltrekke flere turister til Norge – hva har statsråden tenkt å gjøre for det?

«I 2028 markerer vi at det er 200 år siden Henrik Ibsen ble født. Ibsen er Norges mest anerkjente dramatiker internasjonalt og har hatt avgjørende betydning for utviklingen av moderne teater og litteratur, både nasjonalt og globalt. Hvilke ambisjoner har statsråden for 200-årsmarkeringen i 2028, og hva ønsker statsråden å oppnå gjennom statens arbeid med å markere denne typen nasjonale kulturjubileer?»

På vegne av representantene Ove Trellevik, Mudassar Kapur, Tage Pettersen og meg selv har jeg den glede å framsette et representantforslag om en klarere strandsonepolitikk.

På vegne av representantene Tone Wilhelmsen Trøen, Anna Molberg og meg selv har jeg den store glede å framsette et representantforslag om mer åpenhet og demokrati i kultursektoren.

Flyskolen OSM Aviation Academy forsyner i dag de norske flyselskapene med ca. 40–50 pst. av pilotene de har behov for, så det er et stort samfunnsmessig behov som dekkes av at man har en flyplass på Gullknapp. Den flyplassen har imidlertid ikke livets rett uten at man får opp flybevegelsene, og for å få opp flybevegelsene må man ha en stedlig flytårntjeneste. Som statsråden nevner, er ikke den ordningen vi har i dag ment å gå til f.eks. å ivareta at man har behov for opplæring. Til sammenligning fikk f.eks. Notodden i 2025 en bevilgning på 19,3 mill. kr uten at det i det hele tatt var noen som helst form for kommersiell aktivitet der. Det er redusert til 10 mill. kr i inneværende år, og det er en erkjennelse, antar jeg, av at jeg har rett i det jeg sier. Er statsråden enig i at en flyplass som mottar statlig støtte basert på et aktivitetsnivå, bør fratas den når det ikke er aktivitet lenger, og vice versa når det er økt aktivitet?

Det er signaler det gleder meg å høre. Konkursen i Sandefjord rammer nå omkring 174 studenter. Som statsråden nevner, er det ikke veldig mange andre som har dette utdanningstilbudet. Av andre er den desidert største OSM i Arendal, på Gullknapp, og i overkant av 80 av studentene fra Sandefjord har nå søkt seg inn der. Som statsråden sier, er problemet der at de ikke får lov til å operere i nærheten så hyppig som de ønsker seg, og som behovet tilsier, og man har et sterkt behov for en stedlig flytårntjeneste. Boeing har anslått et pilotbehov globalt de neste 20 årene på 674 000 nye piloter. Bare de norske anslår 100–200 piloter hvert eneste år. Vil det være aktuelt for statsråden å øke eller omfordele de ikke-statlige tilskuddene til flyplasser der man ser et vesentlig økt behov for flere flybevegelser, når det er et samfunnsbehov for opplæring?

«Nylig gikk pilotskolen Pilot Flight Academy i Sandefjord konkurs. Samtidig melder norske og internasjonale selskaper om stor pilotmangel. Den andre store private pilotskolen i Norge, OSM Aviation Academy, sliter på sin side med myndighetspåførte begrensninger på antall flybevegelser som gjør at man risikerer å måtte flytte til Sverige eller USA. Dette er kritisk for utdanningen av norske piloter. Hva vil statsråden foreta seg for å sikre at det utdannes et tilstrekkelig antall piloter i Norge?»

Vi er alle sammen helt enig i at det er trist at nasjonens teater forfaller slik det gjør, og vi er selvfølgelig også helt enig i at vi må få fortgang i dette prosjektet. Men prosjektbanen i alternativet regjeringen går for, løper jo helt fram til 2042. Ny framtid for Nationaltheatret peker på en raskere framdriftsmodell, Marstrand sier fram til 2032, altså ti år tidligere. Hvorvidt dette er realistisk eller ei, kan ikke jeg bombastisk slå fast her i dag, på samme måte som statsråden ikke bombastisk kan slå fast det motsatte, for vi har ikke det samme gode grunnlaget for å ta den vurderingen som man har for de andre alternativene. Vi kommer heller aldri til å få vite det dersom statsråden står på sitt og ikke vil ha en ekstra runde – om så parallelt med utredningen av 14 nye Nationaltheatret-lokasjoner i Groruddalen: Jeg vet at man ikke liker hypotetiske spørsmål – politikere liker ikke det – men jeg tillater meg allikevel å spørre: Dersom dette viste seg i en privat initiert grundigere analyse, (presidenten klubber) ville man da gått en runde til? (Presidenten avbryter.)

Vi skal bygge et nytt nasjonalteater og pusse opp det gamle, uttalte statsråden i Nytt på nytt den 5. desember. Vi får anta at dette ikke var ment som en spøk. Høyre mener at Norge allerede har et nasjonalteater, og at vi ikke trenger et nytt eller nye andre steder i byen. Vi mener også at nasjonal kulturpolitikk først og fremst skal være nettopp det – kulturpolitikk og ikke byutviklingspolitikk i Oslo øst. Et teater som Nationaltheatret er noe mer enn en scene eller praktiske lokaler. Det er et viktig symbol for Norge som kulturnasjon, og slike institusjoner fortjener et praktbygg, med tyngde og beliggenhet som gjenspeiler rollen. Skissene som utvidelsen av Bulls teater viser, er elegante og en tidløs løsning som har ordentlig schwung over seg. Er statsråden enig med Høyre i at et nasjonalteater først og fremst skal være nettopp det ordlyden tilsier – et nasjonalteater for hele landet? Og er statsråden enig i at en slik tung, ærverdig institusjon aller helst bør ligge i sentrum av landets hovedstad?

Jeg må få lov til å si at de som har avskåret og forsinket denne saken først og fremst de siste årene, er Støre-regjeringen selv. Det er bra at Tullinløkka- planene ble skrotet, men det er fremdeles sånn at en rekke alternative lokasjoner for nye Nationaltheatret i Groruddalen må utredes nærmere, i tillegg til eventuelle andre ledige statlige eiendommer. Det vil også ta tid og koste penger. Høyre viste i sine merknader til statsbudsjettet at det er mulig å omdisponere penger som er avsatt til dette formålet, til også å vurdere Horn-gruppens forslag. Hvorfor vil statsråden bruke enda mer tid og ressurser på å utrede videre helt nye Nationaltheatret andre steder i byen, men ikke en utvidelse av dagens? Hvorfor har statsråden så dårlig tid, når hennes egne planer er stipulert til å ta ti år lengre tid enn utvidelsesalternativet?

Henrik Bulls nasjonalteaterbygning på Johanne Dybwads plass er et synlig minne om begynnelsen på Norge som en stolt kulturnasjon. Dessverre er den i dag også i sørgelig forfatning etter årevis med forsømt vedlikehold. De opprinnelige planene om å renovere bygningen fra 1899 og samtidig bygge et nytt anlegg på Tullinløkka under bakken har nå heldigvis blitt skrotet, og regjeringen går istedenfor inn for den såkalte minimumsløsningen: rehabilitere den gamle hovedbygningen i sentrum og etablere eksterne scener og saler. Hvor de skal ligge, eller hvor mange det kan bli, skal avklares senere, men steder som Økern har blitt nevnt som en del av et byutviklingsprosjekt i Oslo øst. I ellevte time kom det et privat initiativ fra aksjonsgruppen Ny framtid for Nationaltheatret. De mener det er mulig å bygge ut Henrik Bulls teater i samme stil til en billigere penge enn prisen for renovering av dagens bygg og etablering av eksterne scener, men underlaget er langt mindre detaljert og komplett enn alternativer som Statsbygg har utarbeidet. I rapporten fra Marstrand er kostnadene for minimumsalternativet ikke konkretisert, det er fremdeles en rekke ukjente faktorer, og tidshorisonten strekker seg 18 år fram i tid. Utvidelsesalternativet til den private aksjonsgruppen er av prosjektgruppen selv vurdert til 2,8 mrd. kr og av Marstrand til 3,7 mrd. kr, og kan stå ferdig i 2032. Utvidelsesforslaget er blitt kåret til årets tapte mulighet i Minerva, og Høyre mener det er tragisk at dette alternativet ikke får samme grundige vurdering som Statsbyggs forslag. Hvorfor lar statsråden en slik unik mulighet fare uten engang å utrede den ordentlig?

Prinsippet om armlengdes avstand er grunnleggende i norsk kunst og kultur, et prinsipp hele denne salen har vært enige om, og som også er et tydelig prinsipp presisert i SVs program. Likevel plukker SV ut veldig mange vinnere i sitt kulturbudsjett, helt ned til klassen under 1 mill. kr. I Klassekampen i oktober uttaler SV at de vil unngå disse årlige redningsaksjonene innen kunst og kultur i budsjettforhandlinger med regjeringen, de frykter at prinsippet om armlengdes avstand svekkes. Høyre er enig i at dette er en dårlig måte å lage budsjett på – det er uheldig – og vi har derfor valgt å ikke gi penger til enkeltprosjekter eller organisasjoner vi liker gjennom årets budsjett. Vi trenger rett og slett en prinsipiell diskusjon om hvordan dette prinsippet skal forstås. Er representanten enig i at armlengdes avstand-prinsippet kan bli uthulet av at man plukker ut en rekke enkeltvinnere, og er representanten åpen for en prinsipiell diskusjon om hvordan det skal forstås?

Høyre erkjenner at det å kutte i f.eks. Kulturrådet eller kunstnerstipender kan føre til færre kunstnerstipender og at folk blir nødt til å jobbe for å få inn penger, f.eks. gjennom en gaveforsterkningsordning eller at man øker skattefradraget på gaver til frivillighet, kunst og kultur. Vi flytter pengene, og det er rett og slett noe vi omprioriterer. Med frivillighetskutt ser jeg ikke helt hva det siktes til, men vi er helt ærlig på at vi har noen omprioriteringer i vårt budsjett, hvor vi legger insentivene inn for at vi skal bake kaken større framfor å gi direkte støtte til enkeltprosjekter og kunstnere over statsbudsjettet.

Det er fristende å stille et spørsmål tilbake, som representanten dessverre ikke får svare på: Er det noe bedre at 41 pst. av Kulturrådets tildelinger går til Oslo? Gaveforsterkningsordningen bidro til at man fikk ut penger fra det private i det ganske land til kunst- og kulturinstitusjoner i Agder, i Trøndelag, på Fosnavåg, på Vestlandet og ute i kommunene. Det vil alltid være sånn at Oslo er overrepresentert. Det er rett og slett her det er flest folk og mest kultur. Tallene for gaveforsterkningsordningen viser imidlertid en ganske mye mindre prosentvis andel til Oslo enn f.eks. statens eget verktøy, Kulturrådet, med 41 pst.

Vi må sørge for at flere får mulighet til å lese og skrive skikkelig. Det gjør vi gjennom en god skole. Jeg erkjenner at dette først og fremst er et fiskalgrep, altså en mva.-ordning som innebærer at vi får mer penger til staten og sørger for at statens utgifter ikke overstiger statens inntekter. Vi må erkjenne at dette er for å tette et hull i systemet, et hull i mva.-systemet, som har vært på bøker.

Kunsten og kulturens egenverdi er udiskutabel, og kulturens rolle og verdi blir bare sterkere av at vi lever i en stadig mer utrygg verden. Samlingspunkt og gode kulturelle leirbål hvor vi får noen felles referansepunkt, er helt avgjørende for å danne samlende fellesskap. Høyre danser ikke etter pipen til populistiske sløseriombudsmenn som vil kutte all offentlig finansiering av kunst, medier eller kultur, og heller ikke etter pipen til venstreradikale kulturfolk som tror at ethvert samfunnsproblem kan løses med mer penger til kunst og kultur. Vi går den gylne middelvei, slik vi alltid har gjort, og slik et fanatisk moderat parti alltid bør gjøre. Perspektivmeldingen viser at det økonomiske handlingsrommet vil reduseres i årene som kommer. Velferdsstaten er i ferd med å gå tom for folk. Prognosene tilsier at statens utgifter vokser langt raskere enn inntektene. Dette må alle vi i denne sal ta inn over oss og være ærlige om når vi diskuterer statens pengebruk. Vi må rett og slett erkjenne at tiden for de store, nye påplussingene på budsjettet er over. Inntil vi klarer å stoppe eller i det minste bremse veksten i utgiftene til pensjoner og trygder, vil vi ikke få andre store vinnere enn Nav og Forsvarsdepartementet på budsjettet. Vi må klare å snu det enorme tankskipet som heter utenforskap. Da må vi skape mer og få flere til å jobbe. Hvorfor snakker jeg om dette i denne debatten? Jo, jeg skulle veldig gjerne gitt veldig mye mer penger til kunst og kultur, men det kan jeg ikke gjøre uten et slikt handlingsrom, og det samme kunne jeg sagt i alle andre debatter som skal være i denne sal de kommende dagene. Med det sagt: Høyre mener at det offentlige skal være en forutsigbar bidragsyter til kulturlivet, og vi er ikke prinsipielt imot at det offentlige skal være den betydeligste aktøren i finansieringen. Samtidig må det legges til rette for at kulturen får flere ben å stå på og flere økonomiske inntektskilder, i tillegg til skattefinansiering. Det ene utelukker ikke det andre. Det finnes knapt ordninger på statsbudsjettet som bidrar til å gjøre kulturlivet mer økonomisk robust og mer uavhengig av direkte statsstøtte, eller som bidrar til å løfte kultur som næring. Forskjellen mellom høyre- og venstresiden er at Høyre ønsker å gi kulturlivet et bredere og mer uavhengig økonomisk grunnlag. Dette er ingen radikal idé utarbeidet av sløseriombudsmenn, men hvordan kunst- og kulturpolitikken stort sett er utformet i mange europeiske land og i Vesten. Ingenting gleder meg mer enn mesener som blar opp av egen lomme for å skape glede, gode lokalsamfunn og mer skjønnhet i en tidvis stygg verden, enten pengegavene er til det lokale barneteateret eller til Oslo-filharmonien. Kulturfeltet bør hylle dem som klarer det, og staten bør hylle og legge til rette for det gjennom egne ordninger. I vårt alternative budsjett er det forslag som vil styrke rammebetingelsene for dette offentlig-private samarbeidet. Vi gjeninnfører gaveforsterkningsordningen og kultur som næring-ordningen. Gaveforsterkningsordningen var en enorm kulturpolitisk suksess. Dessverre skrotet regjeringen Støre den av ideologiske årsaker. I tillegg vil Høyre øke skattefradraget for gaver til 30 000 kr. Staten skal ikke være en regissør for kulturen. Staten skal sikre rammene, scenene, infrastrukturen og friheten til å skape, for så å slippe kunstnerne til. Vi må ha mindre direkte støtte, men sterke institusjoner, gode rammeverk og flere insentiver, sånn at vi baker kulturkaken større og sikrer at flere kunstnere og kulturarbeidere får flere ben å stå på. Siden jeg har 25 sekunder igjen, avslutter jeg innlegget med det jeg ikke fikk sagt i stad. Jeg viser da til det som står i Aftenposten om julegaven som ikke blir en varig økning, men penger som må brukes opp på én uke.

Høyre og Fremskrittspartiet er enige om mange politiske saker, men innenfor bl.a. media og kultur skiller vi lag på mange måter. Fremskrittspartiet kutter i størrelsesorden 6 mrd. kr over natten. Det er kjent politikk. Selv om jeg er enig i at vi trenger mer privat kapital og mindre avhengighet av statlig støtte, at det er riktig retning, er det påfallende hvor stor differanse det er mellom disse kuttene og penger som er avsatt til ordninger som kan tiltrekke seg mer privat kapital til kulturen. Høyre erkjenner at endring tar tid, og at dette i små markeder, som i Norge, ikke nødvendigvis vil skje av seg selv. Dette er i grunnen essensen i forskjellen mellom et konservativt parti som Høyre og et liberalistisk parti som Fremskrittspartiet. Hvor mye mindre kultur og journalistisk produksjon tror representanten at Fremskrittspartiets alternative budsjett vil gi når det kuttes så raskt?

I budsjettavtalen med tuttifruttipartiene har Arbeiderpartiet valgt å sukre det allerede ganske søte godteriet med engangsbeløp på årets salderte budsjett. Dette er altså ikke varig økte midler og en rimelig kreativ måte å budsjettere på, særlig når det er tale om penger til ordinær drift i 2026. Det gjelder f.eks. SKUDA, Skuespiller- og danseralliansen, hvor dette helt konkret er tale om lønn til enkeltkunstnere, som nå innretter sitt liv etter penger som på ingen måte er varige. Høyre er i hvert fall helt ærlig om at vi ikke har funnet rom for en rekke av disse satsingene. Samtidig er det i dag et stort oppslag i Aftenposten, med overskriften: «Skulle unngå regjeringskrise. Nå får veldedige organisasjoner én uke til å bruke opp uventet milliondryss.» SV uttaler at dette er en julegave. Er postene som gis i nysalderingen, tiltenkt tilsvarende videreføring over det ordinære budsjettet, og kan disse organisasjonene innrette sin drift etter det? Er dette julegaver?

Gårsdagens grufulle handlinger i Australia er hjerteskjærende, men jeg kan – dessverre – ikke lenger si overraskende. Jøder, også her i Norge, er nå redde for å vise sin identitet. Når man f.eks. er i en jødisk begravelse, står folk vakt bortenfor begravelsen, bare i tilfelle – sannsynligheten for at noe skjer, er lav, men bare i tilfelle. Tror representantene i denne sal at man vil kunne gå gjennom Oslos gater med en kipa eller en davidsstjerne uten å oppleve en eller annen form for negativ oppmerksomhet? Svaret vil nok i altfor mange tilfeller være nei. Jødene i Norge føler seg alene – ikke nødvendigvis glemt, men alene – fordi de misforstås og blir nødt til å svare for ting de ikke har noe med. Høyre står sammen med norske jøder og mener det er behov for at det vi har vedtatt i denne salen, nemlig en handlingsplan mot antisemittisme for 2025–2030, må følges opp gjennom å styrke jødiske organisasjoner og inkludere jødiske perspektivers arbeid mot diskriminering og rasisme. Antisemittisme er en helt særlig og særskilt form for rasisme som ikke fanges godt opp gjennom de eksisterende ordningene. Den merknaden ble det dessverre ikke flertall for i komiteen, men jeg håper at salen stiller seg bak at dette er et arbeid som må fortsettes og jobbes med tverrpolitisk.

Jeg har lyst til å benytte denne strålende, vakre dagen til å gratulere Kristiansand og hele Sørlandet med kåringen av Kunstsilo som verdens vakreste museum og med prestisjetunge Prix Versailles, utdelt av UNESCO i Paris i går. Det er første gang et norsk bygg vinner en slik pris. Veien fram til i dag har vært lang og kronglete, og prosjektet fikk en trang fødsel. En mobbekampanje dominerte ordskiftet på Sørlandet i flere år, og verst gikk det ut over støttespillere og givere til Kunstsilo. Dette prosjektet hadde aldri blitt realisert uten private midler og rike mennesker som bryr seg om lokalmiljøet sitt og stedet de kommer fra. Ikke bare har Nicolai Tangen levert hver fjerde krone på budsjettet vi i dag diskuterer, han bidro også med nærmere en halv milliard kroner av egen lomme i kunst- og pengegaver til byen og Kunstsilo-prosjektet. Slike offentlig-private samarbeid trenger vi langt flere av i kunst- og kulturlivet, men da må også det offentlige legge ordentlig til rette for det. Solberg-regjeringen innførte i 2014 en gaveforsterkningsordning for å stimulere til økt privat finansiering av kunst og kultur gjennom pengegaver. Tilskudd i form av 25 pst. i gaveforsterkning ble gitt basert på gaver fra private givere, men denne ordningen ble skrotet av Støre-regjeringen i 2021 fordi de er redd for maktkonsentrasjon på pengesterke hender. Er det noe bedre at det utelukkende er staten og statsoppnevnte råd som avgjør hvor kulturpengene går? Høyre mener makten må spres, og derfor både gjeninnfører vi gaveforsterkningsordningen og øker skattefradraget for gaver i vårt budsjettalternativ. Vi må bake kulturkaken større. Takk til alle rike mennesker, og for så vidt også dem som ikke er rike, som bidrar til å bygge gode lokalsamfunn gjennom gaver til kunst, kultur, frivillighet og idrett, og som bidrar med penger til fotballbaner og kulturhus på øyer og fjorder på Vestlandet, og takk til banker og stiftelser som blar opp der sultefôrede kommuner kommer til kort. Staten bør verdsette dem enda mer. Avslutningsvis, til Nils, Einar, Tommy og resten av Kunstsilo-motstanderne: I dag koser jeg meg på deres bekostning.

I Aftenposten kan vi lese at regjeringen vurderer å innføre full byggestans i 100-metersbeltet langs Oslofjorden. Dette vil i praksis frata titusener av bolig- og hytteeiere råderett over egen eiendom. Det er et faktum at det er forskjeller mellom kommunenes praksis, noe dagens regler ikke tillater innenfor den enkelte forvaltningssonen. Vi i Høyre mener på vår side at loven må justeres slik at det i større grad blir mulig å ta lokale hensyn, og at differensieringen mellom nedbygde privatiserte arealer og jomfruelig strandsone blir tydeligere. I noen kommuner i mitt eget fylke tillates ikke et vindfang på 5 m² på baksiden av et hus 90 meter fra sjøen, mens andre tillater å bytte ut et lite anneks med en stor, ny funkishytte på 130 m² 11 meter fra sjøen. Det er det samme lovverket som gjelder begge steder – helt åpenbart ulik praksis. Statsråden skal selvfølgelig ikke kommentere enkeltsaker, verken i eller utenfor egen omgangskrets, men på generelt grunnlag: Hva vil statsråden gjøre for å unngå at loven tolkes så ulikt fra kommune til kommune?

Det er vel og bra at regelverket åpner for at det kan fastsettes lokale byggegrenser mot sjø, og vi er alle sammen helt enige om at dispensasjoner egentlig bør unngås, men de siste årene har det også blitt langt strengere krav til utredninger og vurderinger i plansaker, både for kommuner og for private. Dette, kombinert med en snevrere dispensasjonspraksis, fratar i praksis mange muligheten til å foreta helt kurante tiltak på egen eiendom, selv om tiltakene ikke fører til ytterligere nedbygging av strandsonen. Det gjelder f.eks. en familie i Kilsund, der jeg kommer fra, som av Arendal kommune ble nektet å bygge vindfang og kvist på et hus 90 meter fra sjøen, og pålagt regulering, som har en startpris på ca. 450 000 kr før spaden er satt i jorden. Har man råd til dyre konsulenter og advokater, er det lettere å få viljen sin, og man har råd til å lage en reguleringsplan. Det norske folk er i stor grad bosatt langs sjøen, og man trenger ikke å være blant de aller, aller rikeste for å ha et hus i 100-metersbeltet. Hva vil statsråden foreta seg for å gjøre det enklere for vanlige folk å bosette seg langs sjøen?

Likevel er det er altså sånn at ingen i fagutvalgene, i hvert fall ikke utad i mediene, har turt å påpeke de helt åpenbare utfordringene vi har i tildelingsprosessene. Det vitner om at det er noe som er alvorlig galt med ytringskulturen på feltet. Tidligere har vi også opplevd at når enkeltkunstnere har uttrykt seg kritisk, har det vært store protester. Det har vært forsøk på kanselleringer og underskriftskampanjer for å forsøke å kneble disse enkeltkunstnerne som har ytret seg kritisk. Hva synes statsråden om denne typen kampanjer?

I ytringsfrihetskommisjonens rapport ble ytringsrommet innad i kunstmiljøene tematisert. Den viste bl.a. til at flere av innspillene pekte på utfordringer med lav takhøyde og en svak kultur for uenighet. Kulturrådet var uenig i kommisjonens funn og skrev i sitt høringssvar bl.a.: «I fellesskap foretas krevende prioriteringer av begrensede midler.» Høyre stiller spørsmål ved hvordan et statlig utvalg som gjør «krevende prioriteringer av begrensede midler» kan ende opp med å gi 16,5 mill. kr til sin egen leder. Kulturrådet har sagt at de skal skjerpe seg. Høyre etterlyser konkrete tiltak før vi har tillit til det. I fagrådene som tildeler, går kunstnere på omgang og kommer i den situasjonen at noen år gir de støtte, andre år får de. Begrunnelsen er vi alle enige om, nemlig armlengdes avstand, men spørsmålet er om det er bedre å sette bukken til å passe havresekken. Mener statsråden at Kulturrådet i dag har den nødvendige tilliten hos kunstnere, folk og politikere? Hva vil statsråden gjøre for å styrke tilliten og ytringsrommet?

I sitt innlegg sa representanten Hashim Abdi at vi må gi mediene rom til å utvikle nye innganger og nye løsninger og sørge for at kvalitet faktisk kan konkurrere. Dette står unektelig i kontrast til å fjerne momsfritaket på lyd- og bildeinnhold. Det er jo nettopp innenfor det audiovisuelle feltet den reelle utviklingen av nye formater, nye innganger og nye fortellermåter foregår. Da er det fristende å spørre Arbeiderpartiet om hvilke medier og formater aktørene skal utforske dersom det ikke er innenfor området for bilde og lyd, som er nettopp det området som denne innovasjonen foregår på. Mediefeltet selv mener det er mulig å lage avgrensninger som unngår at fritaket blir gjeldende for de store tekgigantene og de store strømmeselskapene. Det er avgjørende for denne sal om momsfritaket lar seg gjennomføre innenfor en ramme på 180 mill. kr, eller om det koster nærmere 700 mill. kr. Det er krevende for oss å ta inn noe i et budsjett når feltet ikke engang er enig med Finansdepartementet om hvilke summer som skal legges til grunn. Så jeg oppfordrer nok en gang regjeringen og statsråden til å gå i dialog med mediefeltet, slik at man i det minste blir enige om hvilke tall man har å forholde seg til. Avslutningsvis vil jeg nok en gang oppfordre regjeringen til å gi en uforbeholden unnskyldning til Vebjørn Selbekk for det han ble utsatt for som en direkte konsekvens av daværende og nåværende regjeringsmedlemmers opptreden i forbindelse med karikaturstriden i 2006.

Som sørlending husker jeg godt hvordan den anonyme Facebook-siden Sørlandsnyhetene fikk raljere og sette dagsordenen i det offentlige ordskiftet før lokalvalget i 2019 i Kristiansand. Under dekke av å være det eneste alternativet til Fædrelandsvennen gikk siden til målrettede angrep på enkeltpolitikere, grove karakterdrap og forvrengning av sannheten. Dette var noe nytt i Norge og fikk direkte konsekvens for valgresultatet. De store redaktørstyrte mediene visste ikke hvordan de skulle agere, og valgte taushet. Siden har de angret, for dette var bare forsmaken. Siden 2019 har algoritmenes kraft bare blitt enda sterkere. De belønner sinne framfor sannhet, kunstig intelligens visker ut skillet mellom ekte og falsk, og den teknologiske utviklingen er nå så hurtig og akselererende at den får det foregående århundret til å framstå som den mørke middelalder. Kunstig intelligens utfordrer alle sider av samfunnet, og aller mest utfordrer den oss lovgivere. For det første er det krevende å regulere de store tekgigantene som opererer internasjonalt, og for det andre er et liberalt demokrati dømt til å havne bakpå i lovregulering av et felt hvor endring foregår fra dag til dag. Det er vanskelig å regulere noe som ennå ikke finnes. Det smerter alltid for et grunnleggende liberalt menneske å innrømme at flere reguleringer er veien å gå, men nå står faktisk kampen om noe så grunnleggende som sannheten. Da snakker jeg ikke om den subjektive sannheten som kommentarfeltkrigere og folk som faller ned i altfor dype kaninhull, forfekter og har overbevist seg selv om at er rett. Jeg mener at samfunnet tåler dem, og jeg tar kampen for konspirasjonsteoretikernes rett til å skape seg alternative sannheter. Den kampen fordrer imidlertid at vi setter dem som samfunnet har gitt en særlig rolle i å stå opp for den objektive sannheten – nemlig redaktørstyrte medier – i stand til å konkurrere med tekgigantene og digitale flater uten moderatorer, ikke minst for å nå de unge. I en moderne kontekst kan ikke ytringsfriheten forstås som en rett til å få sine meninger spredt ut til flest mulig, for når så grunnleggende verdier er under press, er det enkelt for en konservativ høyremann å innrømme at både regulering og offentlig initierte ordninger er nødvendige for å kunne styrke den kritiske medieforståelsen i befolkningen. Ytringsfriheten vår hviler på institusjonene, frie medier og klare lover – ikke på gode intensjoner og en fjern idé om at dersom alle bare holder fingrene av fatet, blir alt såre vel. Jeg vet utmerket vel at de grensedragningene vi skal foreta, kommer til å stille oss lovgivere på prøve. Det gjelder ikke minst hvordan vi skal forholde oss til forbudet mot forhåndssensur og unngå regler som gjør at ytringsrommet blir smalere, for det er det motsatte som er målet. Selv om politikerne i denne sal i stor grad er enige om disse overordnede visjonene, pågår det politiske og realpolitiske kamper. I statsbudsjettet for 2023 ble merverdiavgiftsfritaket for elektroniske nyhetstjenester avviklet. Dette var i hovedsak for å hindre at tv-kanalpakker og strømmetjenester kunne selges med redusert moms, men samtidig begrenset det hvor mye video- og lydinnhold en avis kunne ha og fortsatt omsettes avgiftsfritt. Nå er de livredde i mediebransjen for å produsere for mye av det innholdet vi vet at unge mediebrukere foretrekker. Høyre forventer at regjeringen i det minste møter aktørene i feltet for å få en felles forståelse av hva som er mulig å avgrense, og hvor mye dette vil koste. Mens Fremskrittspartiet vil selge NRK, vil Høyre beholde et offentlig finansiert, reklamefritt og allment tilgjengelig NRK, men jeg tillater meg i denne sammenheng og i samme åndedrag også å komme med en velment henstilling: Både redaktørstyrte medier og andre som har fått det ansvar og privilegium det er å ha en slags samfunnsakseptert høyhetsrett til å forvalte sannheten, må vokte seg for ikke selv å bli moralvoktere eller aktører som selv forvrenger sannheten, slik vi f.eks. opplevde med kryssklippingen av Donald Trumps tale. Det ansvaret kan ikke understrekes kraftig nok. Ekte liberalere må være opptatt av å flytte makt og ressurser fra virale klikk til redaktørstyrt journalistikk. Grunnloven § 100 gir ikke bare borgere rett til å ytre seg, den pålegger også myndighetene å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Kun da unngår vi nye Sørlandsnyhetene.

På vegne av representantene Tone Wilhelmsen Trøen, Anna Molberg, Tage Pettersen og meg selv har jeg den glede å framsette et representantforslag om å nedsette et utvalg som skal utarbeide en norsk kulturkanon.

Det er krig i Europa, fremmede makter truer oss og våre allierte med hybrid krigføring. I Oslos gater er skyteepisoder og granatkasting ganske dagligdags. Vår samfunnsorden er ikke umiddelbart truet, men under stadig press, og dette gjør bevissthet rundt norsk og felles europeisk kultur viktigere enn noensinne. Krigen i Ukraina dreier seg delvis om et russisk ønske om å utviske ukrainsk kulturell egenart. Bevaring av ukrainske kulturminner er en del av motstanden mot russisk aggresjon, og et stolt folk som står opp for seg selv, er et kraftfullt bolverk mot Putins terrorregime. Uten sammenligning for øvrig er også mange europeiske land i dag preget av splittelse, og tillit, trygghet, sosial samhørighet og fellesskap er under press. I for eksempel Sverige ser vi helt klart at etniske, religiøse og sosioøkonomiske skiller sammenfaller, og man får en innvandret befolkning som har lite til felles med resten av befolkningen. I denne situasjonen på det europeiske kontinent er det behov for å tydeliggjøre og tilgjengeliggjøre den kulturelle arven som har formet vår sivilisasjon, som en felles referanseramme i samfunnet. Det gjelder også her i Norge. Vi politikere skal vokte oss for å la egen smak styre kunst- og kulturpolitikken, men det må være plass til noe bestandig og udiskutabelt norsk og europeisk i et mangfoldig Norge og Europa. Vi nordmenn er ikke fremmede for offentlig å framheve verker og uttrykk som fortjener særskilt oppmerksomhet. Det må vi gjøre enda mer, f.eks. i en kulturkanon, og med større vekt på kulturarven i norsk skole. Jeg tror ikke at unge voldsutøvere blir snillere gutter av å lære seg sin Margrete Munthe og synge «Nei, nei, gutt, dette må bli slutt», men summen av disse kulturelle uttrykkene og referansene det tidligere var så naturlig at vi alle kunne, er jeg overbevist om at bidro til at man sto nærmere hverandre – som folk og som samfunn. Jeg har ikke noe behov for å gå i skyttergravene og gjøre meg selv til offer, slik enkelte andre konservative stemmer i kulturdebatten gjør. Jeg kan ikke fordra identitetspolitikk og kulturkrig, men det bør ikke være politisk ukorrekt å mene at å bevare norsk og felleseuropeisk kultur, verdier, identitet og arv bør prioriteres og være et hovedmål med kulturpolitikken. Dette handler om noe mer enn bare de kunstneriske uttrykkene i seg selv; det handler om samhold, tilhørighet og sivilisasjon.

Det lokale selvstyret er under press. Denne sal har de seneste årene pålagt kommunene stadig flere detaljkrav, ilagt unødvendig strenge vern og innskrenket lokale folkevalgtes muligheter til å ta vettuge valg og lokale hensyn. Norge er langstrakt og mangfoldig, og det som framstår som gode ideer i denne sal, er ikke nødvendigvis en god idé ute i alle kommuner. Det er en gryende erkjennelse, også langt inn i tuttifrutti-koalisjonen, om at vi har gått for langt, og at det er på tide med en dereguleringsreform av kommunal sektor og av plan- og bygningsregimet, slik at makten igjen flyttes fra staten og statsforvaltere til lokale folkevalgte. De negative eksemplene på hva våre velmente vedtak og forvaltningens oppfølging av dem betyr ute i kommuner og for folk og bedrifter, begynner å bli mange. I Setesdal har statsforvalteren lagt fram en tiltaksplan for villrein som vil gjøre bruken av natur vanskeligere for både setesdøler og turister. Bruken av støler og områder grunneiere har forvaltet godt i århundrer, innskrenkes med et stadig strengere verneregime. I Risør nektet statsforvalteren en familie å bygge en enkel, tradisjonell kvist på taket på huset, som ligger helt i utkanten av det bevaringsverdige bysentrumet. Er det ingen andre hus med kvist i området? Jo da, man kan telle minst syv innen hundre meter. Hele kommunestyret støttet kvisten, men det var i strid med overordnet plan, må vite. Denne sal ønsker både mer vern av natur, at kulturminner blir tatt vare på, og at strandsonen ikke bygges ned, men også folk og bedrifter i hele landet. Vi ønsker det beste for barna våre og de eldre, men også mer handlingsrom ute i kommunene. Alle disse konkrete vektingene av ulike hensyn er det umulig for oss i denne sal å foreta. Litt oftere må vi derfor stole på at vettet er jevnt fordelt, holde fingrene av detaljstyringsfatet og la kommunene selv bestemme litt mer. Byråkratiets makt må selvsagt utøves med klokskap og evne til å tolke de folkevalgte politikernes intensjoner, men vi trenger også flere folk i denne sal som kan si nei når velmenende kollegaer ønsker enda en regulering, plan eller lov. Ute i Eidsvollsgalleriet står en byste av sørlendingen Søren Jaabæk. Han fikk i sin samtid kallenavnet «Neibæk» for sin motstand mot økte offentlige utgifter og byrder. La oss ved inngangen til denne stortingsperioden alle sammen inspireres litt mer av Jaabæk og alltid stille oss spørsmålet, når vi skal ta stilling til en ny lov eller regulering: «Kan vi si nei»?