Norge har stått, og skal fortsette å stå, skulder ved skulder med det ukrainske folket i deres kamp for frihet, demokrati og selvstendighet. I Høyre er vi stolte over den brede enigheten i dette huset om Nansen-programmet og vår omfattende støtte til Ukrainas forsvarskamp. Samtidig krever en ansvarlig politikk også at vi har et asyl- og flyktningsystem som er forutsigbart, rettferdig og bærekraftig over tid. Saken vi behandler i dag, berører et vanskelig, men nødvendig balansepunkt: Hvordan håndterer vi flyktninger med midlertidig beskyttelse som ønsker å reise tilbake til hjemlandet sitt på kortere besøk? Vår politikk er tydelig: Midlertidig kollektiv beskyttelse er nettopp midlertidig. Det er en ordning for dem som har et reelt behov for beskyttelse fordi det er utrygt å oppholde seg nettopp i deres hjemland. Høyre mener det er viktig at regelverket praktiseres likt og rettferdig. Hvis man gjentatte ganger reiser tilbake til områder som ukrainske myndigheter selv definerer som trygge nok til å besøke, må vi også tørre å stille spørsmålet om hvorvidt behovet for beskyttelse i Norge fortsatt er til stede. Vi kan ikke ha et system som undergraver asylinstituttets legitimitet. Samtidig må vi ha to tanker i hodet på en gang. Vi ønsker at ukrainere som er her, skal integreres, lære norsk og komme i jobb, men vårt langsiktige mål er at Ukraina skal vinne krigen, og at landet skal gjenoppbygges. Da vil Ukraina trenge sine egne borgere der hjemme. Høyre vil derfor styrke arbeidet med frivillig tilbakevending og gjøre det enklere for dem som ønsker å reise hjem for å bidra til gjenoppbyggingen av sitt fedreland, når vi kommer så langt. Vi må sikre at Norge ikke har særordninger som avviker vesentlig fra våre naboland, slik at vi unngår en uforholdsmessig stor tilstrømming som utfordrer kapasiteten ute i våre kommuner. La det likevel ikke være noen tvil: De ukrainerne som trenger beskyttelse, skal få det i Norge så lenge krigen pågår. Samtidig må vi ha et regelverk som reflekterer virkeligheten på bakken, og som forbereder oss på den dagen krigen er over og gjenoppbyggingen for alvor starter.

Samisk kultur, språk og næringsutøvelse er ikke bare en viktig del av Norges historie. Det er en uerstattelig del av vår felles identitet som nasjon. Høyre tar på alvor vår grunnlovfestede plikt til å legge til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt samfunnsliv. Representantforslaget vi behandler i dag, berører selve kjernen i hvordan vi som storsamfunn skal balansere ulike legitime interesser. For Høyre er det avgjørende at vern av samiske rettigheter ikke bare er ord på et papir, men at det fungerer i praksis gjennom forutsigbarhet, dialog og gjensidig respekt. Samisk kultur og identitet er mangfoldig, og en politikk som systematisk støtter reindriften på bekostning av annen næringsutvikling, infrastruktur og lokalsamfunn, kan paradoksalt nok svekke livsgrunnlaget for de mange samene som ikke har tilknytning til reindriften. En god politikk må derfor ivareta bredden i samiske interesser og ikke redusere samisk kultur til en enkeltnæring. Finnmark og Troms er et svært viktig strategisk område, og et fungerende totalforsvar forutsetter robuste sivilsamfunn, levende lokalsamfunn og et aktivt næringsliv i denne regionen. Kraftunderskuddet i nord er allerede i dag en alvorlig hemsko for næringsutvikling og bosetting. Forsinkelser i nødvendige utbyggingsprosjekter som følge av flere uforholdsmessige, tunge utredningskrav eller statlig finansierte, rettslige prosesser vil svekke både den sivile og den militære beredskapen, i en tid da dette er viktigere enn noensinne. Oppfølgingen av sannhets- og forsoningskommisjonen rapport er viktig, og det samme er håndtering av krevende arealkonflikter. Når prosessene blir uklare og trekker ut i tid, taper alle, både de samiske næringsutøverne som opplever utrygghet for sine tradisjonelle områder, og det øvrige næringslivet, som trenger avklaring for å kunne investere i landsdelen. Derfor må politikkutforming skje i tett samarbeid med de samiske miljøene, og Høyre mener at nøkkelen til å styrke vernet ligger i tidlig involvering og gode konsultasjonsprosesser. Vi er skeptiske til å etablere statlige tilskuddsordninger øremerket reinbeitedistriktenes juridiske apparat. Det tror vi heller vil bidra til å øke konfliktnivået. Norge står overfor store oppgaver. Vi trenger mineraler til det grønne skiftet, og vi trenger mer fornybar kraft. Mye av dette finnes i områdene med samiske interesser. Høyre mener det er fullt mulig å kunne kombinere verdiskaping og utvikling med et sterkt vern av samisk kultur, men det krever at vi prioriterer, og det krever klare rammebetingelser. Høyre vil derfor ha bedre konsultasjonsprosesser og mer forutsigbare rammer, ikke det som kan bidra til en eskalering av konfliktnivået.

Aller først: Statsråden tok opp dette med høykompetent arbeidskraft i sitt innlegg. Da vil jeg bare minne om det undertegnede sa i sitt innlegg, at det er noe vi som står bak forslaget, mener regjeringen må se på før man eventuelt kommer tilbake til Stortinget med en sak for hvordan et slikt regelverk skal utformes – bare for å gjenta det. Ellers er det forholdsvis enkelt å være i regjering for tiden, for man kan enten si at det er den andre statsrådens ansvarsområde, eller man kan si at vi for tiden holder på å utrede akkurat dette. Det er jo ganske mye i denne diskusjonen som regjeringen egentlig gjemmer seg bak, ved at man utreder. Så blir det jo spennende å se, for i merknadene skriver Arbeiderpartiet nettopp det, at man har flere forslag til innstramming under arbeid – og så, i neste setning, at «hvorvidt det er rom for» å stramme inn, må de komme tilbake til. Spørsmålet til statsråden er: Danmark har gjort ganske mye for å utfordre nettopp det regjeringen tar mange forbehold overfor, nemlig menneskerettighetene. De har utfordret regelverket og fått på plass et mye strengere regelverk på dette området. Vil regjeringen og statsråden se på hva danskene gjør, og lære av dem?

Tage Pettersen (H) [15:13:31] (ordfører for saken): La meg starte også her med å takke komiteen for samarbeidet i saken, som inkluderer to representantforslag fremmet av representanter fra henholdsvis Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Jeg regner med at de enkelte partiene vil redegjøre for sine standpunkt langt bedre enn jeg vil klare. Derfor konsentrerer jeg meg om Høyres posisjoner. Familieinnvandringen er i dag den største kilden til innvandring fra land utenfor EØS, hvis vi ser bort fra Ukraina. For Høyre er det et grunnleggende utgangspunkt at familier skal få leve sammen, men det er en like stor selvfølge at dette må skje innenfor de rammene som er bærekraftige for det norske velferdssamfunnet. Dessverre ser vi i den saken vi nå behandler, at Arbeiderpartiet står i sin sedvanlige spagat sammen med sine tuttifruttivenner, men også med seg selv, vil jeg si. Gjennomgående i merknadene skriver de at regjeringen har forslag til innstramming i sitt arbeid, men samtidig med det faste forbeholdet om at eventuelle ytterligere innstramminger må vurderes opp mot de menneskerettslige forpliktelsene. Igjen ser vi en tøff retorikk, men ikke en like tøff politikk. Høyres politikk bygger, som jeg har vært inne på i innlegg tidligere i dag, på et enkelt prinsipp: Stilles det krav, viser man samtidig at man har tro på folk. For det første må vi sikre at de som henter familien sin til Norge, faktisk er i stand til å forsørge den. Høyre er derfor med på å foreslå å styrke underholdskravet til minst 4 G. Det skal ikke være slik at fellesskapet skal ta regningen fra dag én fordi den som garanterer for oppholdet, ikke har tilstrekkelig inntekt. For det andre står vi i denne saken sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet der vi ber regjeringen fremme forslag som stiller krav om at referansepersonen må ha jobbet i Norge i til sammen fire år. Her er det behov for å komme med en presisering om at regjeringen i sitt arbeid, dersom dette punktet skulle bli vedtatt, må hensynta norske bedrifters behov for å rekruttere høykompetent arbeidskraft fra tredjeland utenfor EØS. Den ordningen brukes bl.a. til å dekke behovet for nøkkelkompetanse som ikke finnes i tilstrekkelig grad i Norge i dag. Ifølge SSB sin rapport «Monitor for arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området», fra 2025, er de største avsenderlandene Storbritannia, India, Serbia og USA. Jeg kommer tilbake til de øvrige forslagene til Høyre i et senere innlegg, men jeg er uansett glad for at det ser ut til at vi får flertall for å stramme inn i underholdskravet for å kunne hente familie til Norge. Dette er et viktig skritt i riktig retning for å heve terskelen noe for å få lov til å etablere seg i landet. Samtidig håper jeg vi kan samle flertall for flere av de andre foreslåtte tiltakene som ligger i innstillingen. Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er en del av.

Da benytter jeg meg av den invitasjonen til å komme med forslag. I mitt innlegg sa jeg bl.a. at vi trenger en opprydding i antall fritaksgrunner fra å ta statsborgerprøven. I et svar til representanten Wiborg sa statsråden at en statistikk fra september 2020 til mars 2026 viser at 16 pst. av respondentene, for å kalle dem det, fikk fritak av ulike grunner – altså en forholdsvis stor andel av dem som kom, skulle gjennom opplæring og ta en eksamen i den andre enden. Da er en helt konkret utfordring til statsråden om hun er villig til å se på fritaksgrunnene når hun nå jobber med en revidering av statsborgerloven.

Jeg er litt i villrede og håper at statsråden kan hjelpe meg litt. Arbeiderpartiet har blitt langt tøffere i retorikken, og det bekrefter bl.a. SV i sitt innlegg her, men jeg vil si ikke tøffere i politikken. I svarbrevet til statsråden til komiteen skriver hun både at statsborgerskapet skal henge høyt, og at det i dag ligger på et riktig nivå, mens i programmet til statsrådens parti står det at Arbeiderpartiet skal ha en gjennomgang av reglene for statsborgerskap. Da lurer jeg litt på: Hva er det Arbeiderpartiet egentlig ønsker her? Og hvis de skal ha en gjennomgang, er det for å gjøre det mykere eller strengere?

Tage Pettersen (H) [14:29:08] (ordfører før saken): La meg starte med å takke komiteen for samarbeidet i saken. Jeg regner med at samtlige partier vil redegjøre grundig for sine standpunkter, og jeg vil derfor bruke tiden på Høyres posisjoner. Norsk statsborgerskap er kanskje noe av det mest dyrebare vi har. Det er ikke bare et juridisk dokument eller et reisebevis, men det er en kontrakt mellom den enkelte og det norske fellesskapet. Man kan kanskje si det er selve kronen på verket i en vellykket integreringsprosess. Høyre mener at statsborgerskapet skal henge høyt. Det skal være noe man skal gjøre seg fortjent til gjennom deltakelse, innsats og en tydelig vilje til å bli en del av det norske samfunnet. Høyres politikk er klar. Vi vil stille strengere krav fordi vi har tro på at krav fungerer. Språk er på mange måter nøkkelen til alt – til arbeid, til venner og til å forstå det samfunnet man lever i. Høyre vil derfor evaluere dagens språkkrav om B1, som nå har virket siden oktober 2022, og vurdere å øke dette for muntlige ferdigheter til B2-nivå. Vi kan ikke akseptere at nye statsborgere blir stående på utsiden av arbeidslivet eller samfunnsdebatten fordi de ikke behersker språket godt nok. Like viktig er det med en kraftig opprydning i antallet fritaksgrunner for å ta statsborgerprøven. I dag slipper altfor mange unna gjennom nettopp unntaksbestemmelser. Vi må også styrke arbeidslinjen. Tiltak for dette har vi fremmet i vårt forslag om en borgerkontrakt, som vi diskuterte tidligere denne uken. Vi mener det er rimelig å kreve at man forsørger seg selv gjennom arbeid før man får permanent opphold, som er den naturlige veien til statsborgerskap. Vi foreslår i dag også at man ikke kan ha gjeld til det offentlige, enten det er ubetalt skatt eller krav om tilbakebetaling av ytelser, dersom man skal bli norsk statsborger. Man må bidra til fellesskapet før man får full tilgang til alle dets privilegier. I innstillingen skriver Arbeiderpartiet at norsk statsborgerskap skal henge høyt, men samtidig slår de fast at dagens krav er tilstrekkelige. Der er altså Høyre uenig. Vi mener integrering krever økt tydelighet. Vi må tørre å si at med rettigheter følger det også plikter. Norsk statsborgerskap skal være et bevis på at man er en del av laget. Høyres forslag i dag sikrer at statsborgerskapet forblir det symbolet på fellesskap og tilhørighet som det er ment å være. Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Takk for svaret. Når man har hørt på debatten her, kan man jo få et inntrykk av at de to sidene i salen her vekter dette med nasjonal kontroll noe ulikt. Noen gir inntrykk av at nasjonal kontroll betyr at man bør holde det meste innenlands, mens jeg i mitt innlegg var inne på at vi nettopp ikke må gå i den fellen å tro at suverenitet betyr isolasjon. Som statsråden også var inne på, er jo en av årsakene til at Norge er så digitalisert og foreløpig såpass sikkert som det er i dag, nettopp at vi har et tett og godt samarbeid med verden, også utenfor Norges grenser. Kan statsråden si litt om hvordan man i disse spørsmålene jobber sammen med andre? Det er foreslått samarbeid med Norden, men også med Europa og EU i denne saken.

Statsråden var jo litt inne på det, men jeg har likevel lyst til å bore litt i det: Det forslaget som fremmes av det noe fargerike mindretallet her om å etablere en sky som skal eies og driftes av det offentlige, har jo i hvert fall delvis vært utredet gjennom en KVU og kvalitetssikring. Jeg kunne tenke meg at statsråden kan si lite grann om de vurderingene som er gjort, utover det som var i statsrådens svarbrev til komiteen.

Vi lever i en tid preget av dyp uro. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er den mest alvorlige på tiår, og trusselbildet har flyttet seg fra de fysiske slagmarkene til de digitale nettverkene som holder samfunnet vårt i gang. Digital suverenitet er ikke lenger et teknisk begrep for spesielt interesserte, det er selve fundamentet for vår nasjonale sikkerhet. For Høyre handler digital suverenitet om kontroll – kontroll over våre egne data, kontroll over kritisk infrastruktur, som undersjøiske kabler og datasentre, og kontroll over hvem vi stoler på når vi bygger framtidens digitale løsninger. Likevel må vi ikke gå i fellen og tro at suverenitet betyr isolasjon. For et lite land som Norge er den eneste veien til reell digital styrke gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Høyre er tydelig: Norsk sikkerhet og digital suverenitet styrkes ikke ved å stå alene. Vi må koble oss tettere på EU, spesielt innenfor områder som kunstig intelligens, skytjenester og cybersikkerhet. Når EU utvikler regelverk og styrker sitt digitale forsvar, har ikke Norge råd til å stå på gangen. Vi må være i rommet der beslutningene tas, for å sikre norske interesser. Vi må også sikre at vi har nasjonal handlekraft. Høyre har i våre alternative budsjetter prioritert å investere tungt i ny teknologi. Vi kan ikke akseptere at kritisk infrastruktur er sårbar for sabotasje eller at vi gjør oss avhengig av teknologi fra land vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Vi må også spille på lag med det private næringslivet. Det er norske teknologibedrifter som sitter på mye av den fremste kompetansen vi trenger for å sikre vår digitale suverenitet. Venstresiden – og i dag kanskje også merkelig nok Fremskrittspartiet – må ikke se på private aktører som et problem, men heller se på dem som en avgjørende del av vår samlede beredskap. Jeg var fram til i dag glad for at det så ut til at vi hadde et flertall bak innstillingen. Vi får se hvordan det ender ved voteringen til uken, men for Høyre er det naturlig å kartlegge Norges digitale avhengigheter til andre land og jurisdiksjoner som tiltak for å sikre tilstrekkelig nasjonal kontroll. Dette vil være et viktig verktøy for nettopp å kunne sette inn de rette tiltakene framover. Jeg håper selvfølgelig også på støtte for våre to andre forslag, om å tilrettelegge for pilotprosjekter for mer diversifisering av IT-plattformer i forvaltningen og om å utrede felleskommunale innkjøpsordninger etter den danske modellen. Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er en del av.

Takk for svaret. Vi kan jo stille oss spørsmålet retorisk om det virker godt nok i dag, om det er tydelig nok i dag, all den tid vi får tilbakemeldinger fra både kommuner og andre der ute om at man virkelig sliter med integreringen. Det ser man på en rekke områder både i sosialhjelpsbudsjettet og i en rekke bydeler i flere byer, som også statsråden har besøkt. Venstresiden har i debatten i dag sagt at forslaget vårt innebærer nettopp kontroll og sanksjoner, mens Fremskrittspartiet sier at de ikke ser noen reelle konsekvenser. Jeg vil være tydelig på at skal vi lykkes, må vi åpenbart ha færre unntak, og vi må ha tydeligere krav enn det vi har i dag, for vi lykkes ikke godt nok i dag. Da spør jeg igjen: Hva er det statsråden mener at regjeringens forslag vil innebære av tydeliggjøring, som hun nå har nevnt flere ganger i sine innlegg?

I Danmark har oppholds- og selvforsørgelseserklæringen en rekke tydelige forpliktelser og også en betingelse for senere permanent opphold. KS skriver i sitt innspill til Prop. 70 L for 2025–2026 at «dersom det ikke knyttes noen form for sanksjoner til manglende etterlevelse eller signering av erklæringen, er risikoen større for at dokumentet får mindre av den ønskede virkningen.» Regjeringen selv skriver i sin vurdering: «Til forskjell fra kontrakter, skaper ikke en erklæring gjensidige forpliktelser.» Da er det et relevant spørsmål å stille statsråden: Hva er det som da gjør at regjeringens forslag, sett med statsrådens øyne, er like tydelig som en borgerkontrakt fremmet av Høyre i Stortinget?

Det norske samfunnet er bygget på en grunnleggende kontrakt mellom den enkelte og fellesskapet. Dette er selve fundamentet for vår velferdsstat og den høye tilliten vi har til hverandre, men for at denne kontrakten skal fungere, må den være tydelig. Derfor har Høyre fremmet dette forslaget om en forpliktende borgerkontrakt. Integrering er ikke noe som skjer av seg selv. Det krever en aktiv innsats fra den enkelte, og det krever tydelige forventninger fra storsamfunnet. En borgerkontrakt skal ikke bare være en symbolsk erklæring, slik Støre-regjeringen legger opp til. Den må ha reelle konsekvenser. Vår modell for en borgerkontrakt er tredelt. Den gir rettigheter, som tilgang til introduksjonsprogram og stønad, den er tydelig på det offentliges ansvar, og den stiller ufravikelige krav. For det første må man delta aktivt i norskopplæring med krav til progresjon. Språket er nøkkelen til alt – til jobb, til venner og til å forstå det samfunnet man er en del av. Man må gjennomføre et obligatorisk borgerkurs om norsk historie, verdier og samfunnsstruktur. Man må følge norsk lov, og man må forstå og respektere verdier som likestilling, ytringsfrihet og religionsfrihet. Man skal være i aktivitet, utdanning eller arbeidssøking fra dag én. For det andre må det offentlige stille opp med en individuell plan for opplæringen. For det tredje, det som er de reelle konsekvensene: Fullføring av borgerkontrakten skal være en forutsetning for å motta ytelser og – i forlengelsen – for å kvalifisere til permanent opphold og statsborgerskap. Vi må tørre å si at det å bli en del av samfunnet krever at man stiller opp for fellesskapet. Regjeringens forslag til en integreringserklæring er i realiteten lite mer enn et uforpliktende papir uten sanksjonsmuligheter. Når det ikke får konsekvenser å bryte kontrakten, mister den på mange måter sin verdi. Vi ser i dag at altfor mange blir stående utenfor arbeidslivet. I enkelte kommuner går en uforholdsmessig stor del av sosialhjelpen til personer med innvandrerbakgrunn som ikke har kommet i jobb. Dette er ikke bærekraftig for velferdsstaten, og det er urettferdig overfor den enkelte, som fratas muligheten til å kunne forsørge seg selv og sin familie. Høyres borgerkontrakt med konsekvenser er ikke å stille for strenge krav, det er å bry seg. Det er å ta integreringen på alvor og å gi folk de verktøyene de trenger for å lykkes i Norge. Nettopp derfor håper jeg at flere partier vil slutte seg til de forslagene Høyre fremmer i denne saken i dag. Når Fremskrittspartiet sier at det faktisk er et steg i riktig retning, har jeg også en forhåpning om at Fremskrittspartiet har lyst til å være med og ta det steget i riktig retning. Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Høyre og regjeringen er enig i at tilbakekall er et viktig verktøy å ha i verktøykassen. Samtidig ser vi at vi som samfunn bruker store ressurser i dag på å ettergå mange enkeltsaker, og veldig mange enkeltsaker handler om mennesker som har blitt godt integrert og er en del av et lokalsamfunn. Vi ser derfor også at veldig ofte stiller lokalsamfunn opp for den enkelte som dette handler om. Jeg sa noe i mitt innlegg om at i en ideell verden må vi rute mer av innsatsen inn i tidligfasen for å unngå dette, for det at vi havner i disse situasjonene, er på mange måter et symptom på at vi ikke har klart å saksbehandle godt nok tidligere. Derfor utfordrer jeg statsråden på om hun på 1 minutt kan reflektere litt rundt hvordan vi politisk faktisk kan legge til rette for at utlendingsmyndighetene settes i stand til å gjøre en grundigere jobb i tidligprosessen for å unngå at man havner i slike situasjoner – både de som er her ulovlig, som skulle vært luket ut tidligere, og de som kanskje er her, og som er i en litt vanskeligere situasjon.

For Høyre er det et grunnleggende prinsipp at vi skal ha en innvandringspolitikk som er både streng, rettferdig og forutsigbar. Tillit er selve grunnmuren i det norske samfunnet, og asylsystemet vårt er helt avhengig av at de opplysningene som gis, er korrekte. Når noen bevisst gir uriktige opplysninger for å få opphold, utfordrer det rettferdighetsfølelsen og legitimiteten til hele systemet vårt. Vi kan ikke akseptere at juks lønner seg. Samtidig må vi aldri miste av syne at politikk handler om mennesker. Vi behandler i dag en sak om tilbakekallspraksis – et område hvor vi må balansere behovet for strenge reaksjoner mot verdien av inkludering og menneskelige hensyn. Høyre mener at botid og integrering må veie tungt i vurderingen av forholdsmessighet. Når en person har bodd i Norge i mange år, kanskje i mange tiår, har jobb, betaler skatt og er en aktiv del av lokalsamfunnet, har vedkommende bygget opp en sterk tilknytning til landet. Hvis det i tillegg er barn inne i bildet – barn som er født og oppvokst her, som snakker norsk og har hele sitt sosiale liv her – da må vi utvise klokskap. Vi kan ikke ha en praksis som i blind rettferdighet river opp røttene til mennesker som for lengst har blitt en del av de mange lokalsamfunnene. Inkludering er ikke noe som skjer på papiret. Det skjer på arbeidsplassen, i idrettslaget og i nabolaget. Når man vurderer tilbakekall, må man også verdsette den innsatsen den enkelte har lagt ned for å bli en del av Norge. Det er også viktig med en praksis som anerkjenner langvarig botid, og at sterk tilknytning kan veie tyngre enn feil begått langt tilbake i tid. I en ideell verden må vi øke ressursinnsatsen ved behandlingen av søknader. Saksbehandlingstiden må ned og kvaliteten opp. Resultatet kan da bli at samfunnet senere bruker færre ressurser på kontroll, etterforskning og eventuelt tilbakekall av statsborgerskap. Rapporten fra Oslo Economics i juni i fjor skal vi ta på alvor. Statsråden har med bakgrunn i rapporten, i januar i år, revidert UDIs instruks om tolkning av statsborgerloven § 26. Dette, samtidig som vi påpeker at det er viktig å følge opp Stortingets intensjoner fra behandlingen av Prop. 141 L for 2018–2019, gjør at Høyre i dag ikke støtter de framlagte forslagene. Høyre ønsker en tilbakekallspraksis som er rettferdig, som er forholdsmessig og som også bekrefter vår forpliktelse til integrering.

Dette er en fin måte å avslutte april på. At en enstemmig komité slutter seg til representantforslaget vårt, betyr faktisk veldig mye for veldig mange. I dag behandler vi en sak som bokstavelig talt handler om tikkende bomber i norsk natur. Fra krigens dager og tidligere militær aktivitet ligger det enorme mengder etterlatt sprengstoff og ammunisjon i skogene våre, i innsjøene våre og langs den langstrakte kysten vår. Det er ikke bare et historisk problem; det er en høyst aktuell risiko for både miljøet og samfunnssikkerheten i nåtid. Den 28. desember 1944 ble MS «Nordvard» senket av britiske fly i Mossesundet. Det skipet var et forsyningsskip for tyske ubåter. I mine seks år som ordfører i Moss var det en stor utfordring med regelmessige oljelekkasjer fra vraket, men nettopp på grunn av store mengder ammunisjon og eksplosiver om bord ble oljetømmingen en tidkrevende og utfordrende jobb. De senere årene har fokuset vært på hvordan man kan sikre lokalsamfunnet fra den faren som eksplosivene på havbunnen utgjør. I den sammenheng blir en kommune ganske så rådvill når departementer, etater og direktorater peker på hverandre. Jeg er derfor glad for at fiskeri- og havbruksministeren nå har innkalt til et møte, og jeg håper at hun der tar tak i de to vedtakene Stortinget nå etter hvert beslutter. Det er på høy tid at vi får en helhetlig og systematisk tilnærming til dette arbeidet, for vi kan ikke lenger basere oss på tilfeldige funn eller stykkevise og delte håndteringer. For Høyre er det viktig at dette arbeidet koordineres godt mellom Forsvaret, miljømyndighetene og politiet, og vi må sikre at vi har den nødvendige kompetansen og teknologien til å gjennomføre disse ryddeoperasjonene på en trygg og effektiv måte. Vi kommer ikke utenom at en plan for prioritering og rydding av sprengstoff og ammunisjon må følges opp av påfølgende handling. Norge skal være et trygt land å ferdes i, og vi skal ha et rent havmiljø. Ved å støtte forslaget om en nasjonal plan for håndtering av etterlatt ammunisjon tar vi nettopp et nødvendig skritt for å fjerne en fare som har fått ligge altfor lenge i det skjulte. Vi forventer nå fra Stortingets side at regjeringen følger opp vedtaket som etter hvert kommer, med kraft, slik at vi får en plan som det faktisk følger handling etter, og ikke bare blir liggende. Fra oss forslagsstillernes side og fra Høyres side vil vi i hvert fall komme til å følge dette tett i tiden som kommer, både for sikkerheten til folk og for naturens skyld.

Den som får opphold i Norge, inngår en grunnleggende kontrakt med det norske samfunnet, en kontrakt om å følge norske lover, respektere fellesskapet og bidra til det landet som har gitt deg en mulighet. Høyres forslag om en borgerkontrakt tydeliggjør dette ytterligere og ansvarliggjør den enkelte utover dagens regelverk. Alvorlig kriminalitet er et fundamentalt brudd på kontrakten – overfor samfunnet, overfor ofrene og overfor de mange lovlydige innvandrerne som gjør alt riktig. Høyre deler intensjonen om at terskelen for utvisning ved alvorlig kriminalitet må senkes. Høyres program er klar på at gjeldende regelverk og praksis skal gjennomgås med sikte på at flere straffbare handlinger skal føre til utvisning, og at utenlandske innsatte som en hovedregel skal sone i hjemlandet. Vi ser dessverre at Støre-regjeringen har vært altfor trege med å ta de nødvendige grepene. Mens kriminelle nettverk har fått bite seg fast her, har regjeringen brukt tiden på utredninger og kompromisser med partier som prioriterer andre hensyn. I denne sammenhengen er den danske utvisningsreformen fra januar i år interessant. Det sentrale i den modellen er ikke en absolutt og betingelsesløs utvisningsregel, men en betydelig skjerping av utgangspunktet ved alvorlig kriminalitet, der den kriminelles tilknytning til landet skal tillegges mindre vekt enn i dag. Høyre mener dette er en tilnærming Norge bør undersøke nærmere. Danmark er et nært naboland med sammenlignbare rettslige forutsetninger, og erfaringene derfra er derfor høyst relevante. Så vil jeg understreke at menneskerettighetene ikke er en unnskyldning for passivitet. De er et rammeverk for å finne gode og varige løsninger. Europadomstolen har i nyere praksis gitt statene en stadig bredere skjønnsmargin ved utvisning av utlendinger som har begått alvorlig kriminalitet. Regjeringen bør ikke nøye seg med å peke på folkerettslige forpliktelser som begrensning – den bør også aktivt utforske mulighetsrommet. Mens vi venter på tiltak, har Høyre i vårt siste alternative statsbudsjett bl.a. foreslått flere hurtigspor for utvisningssaker og økt bruk av varetekt og meldeplikt for dem som venter på utsendelse. Statsråden varsler en gjennomgang av regelverket i 2026. Det er bra, men det er ikke tilstrekkelig å slå fast at endringer skal utredes. Stortinget må få seg forelagt konkrete lovforslag innen utgangen av 2026. Høyre fremmer derfor to forslag her i dag: en helhetlig gjennomgang av utvisningsregelverket med vurdering av den danske modellens overførbarhet og et formalisert samarbeid med Danmark om erfaringsutveksling knyttet til utvisning, retur og bekjempelse av kriminelle nettverk. Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er med på.

Det er en rekke utredninger, en rekke initiativ som listes opp. Regjeringen Solberg la fram en nasjonal strategi nettopp for sosial boligpolitikk, som het Alle trenger et trygt hjem – Nasjonal strategi for den sosiale boligpolitikken. Strategien rettet seg nettopp mot de mest sårbare gruppene, og den planen har ikke Støre-regjeringen valgt å fornye. Derfor fremmet Høyre forslag om ny nasjonal boligsosial strategi i juni i fjor, og vi gjorde det igjen denne våren. Begge gangene stemte Arbeiderpartiet imot. Det handler nettopp om at en slik strategi kan se alle disse tiltakene i sammenheng. Kirkens Bymisjon forteller at familier i ustabile boforhold ofte får hjelp først når situasjonen har blitt akutt, og det er nettopp mangel på stabil bolig som gjør det vanskelig for tjenester som helsestasjon, barnevern og Nav å følge opp familiene tidlig og over tid. Vil statsråden legge fram en konkret, koordinert plan, og helst en ny boligsosial plan, for å bidra til å sikre stabile boliger for denne gruppen?

Takk for svaret. Kripos dokumenterer at 78 pst. av familiene i saker om vold mot små barn hadde en eller flere kjente sårbarhetsfaktor, som psykiske helseplager, rusproblemer, manglende tilknytning til arbeid og tidligere kriminalitet. I de mest alvorlige sakene var mange av familiene allerede kjent av hjelpeapparatet. Samtidig rapporterer nå Kirkens Bymisjon at stadig flere barnefamilier på Arbeiderpartiets vakt lever med ustabile boforhold, og at antall familier i midlertidig botilbud har økt kraftig de siste årene. Slike boforhold innebærer ofte trangboddhet, stress og manglende stabilitet, forhold som kan forsterke nettopp de kjente risikofaktorene. Vil statsråden sørge for at boligsituasjonen systematisk kartlegges i det tverretatlige arbeidet med å identifisere nettopp de risikoutsatte barnefamiliene, og vil regjeringen styrke den koordinerende oppfølgingen på tvers av barnevern, Nav og boligsektoren, som statsråden har ansvaret for?

«Kripos’ nye rapport viser at små barn er overrepresentert i saker om alvorlig vold. Volden skjer ofte i hjemmet, uten vitner, og er krevende å avdekke. Husbankens ferske rapport viser at antall bostedsløse i Norge har økt med 26 pst. siden 2020. Rundt 1 000 bostedsløse har mindreårige barn. Mange barnefamilier bor under dårlige og trange kår, og økte sosiale forskjeller bidrar til at det er vanskeligere for mange å komme seg inn på boligmarkedet. Hva kan statsråden gjøre for å sikre flere barn en oppvekst i en trygg bolig?»

Som statsråden var inne på i sitt innlegg, var Menon-rapporten – hvor jeg skal være helt ærlig og si at jeg ikke har rukket å lese hele, siden den kom i går, men jeg har fått det med meg – veldig tydelig på at en av utfordringene nettopp er sektorprinsippet, og at det er vanskelig i dag å få en helhetlig løsning på dette. Statsråden nevnte så vidt i sitt hovedinnlegg at hun og regjeringen er opptatt av å se helheten. Så spørsmålet mitt blir: Hvordan skal regjeringen klare å se over sektorprinsippet i en så alvorlig sak, hvor det er påpekt fra så mange instanser at sektorprinsippet faktisk er noe av det som gjør dette veldig utfordrende?

Jeg vil minne statsråden om at det er veldig lenge siden 2021, og at det har skjedd utrolig mye i verden siden den gang. Samtidig er det godt å høre at regjeringen tar sårbarheten på alvor. Vi er alle enige om at det er viktig med korrekt tid, det har debatten her vist oss. Men det er også viktig at vi ikke bruker for lang tid på å få til de nødvendige endringene som vi her snakker om. Land som Storbritannia, USA, Sør-Korea og flere EU-land har allerede vedtatt eller innført alternative løsninger, og det er land med både mindre havområder og mindre krevende geografi og avstander enn det vi har i Norge. I statsrådens svarbrev skriver hun at utredningene vil gi regjeringen et godt grunnlag for å vurdere om det er hensiktsmessig å etablere alternative løsninger. Det er litt skremmende. Spørsmålet mitt er todelt: Hvordan skal vi tolke det? Og: Hvordan jobber regjeringen og statsråden sammen med andre land med tanke på å få på plass internasjonale løsninger?

Vi lever i en tid der geopolitisk spenning preger våre nærområder, og der hybride trusler har blitt en del av hverdagen. Jamming og forstyrrelser av satellittsignaler er ikke lenger noe vi leser om i framtidsscenarioer. Det skjer her og nå, i Norges nærområder. Satellittbaserte systemer for posisjonsbestemmelse, navigasjon og tidsbestemmelse er ikke bare tekniske hjelpemidler. Det er på mange måter ryggraden i det moderne samfunnet. Strømnettet er avhengig av det. Telenettets synkronisering hviler på det. Bankenes betalingssystemer, nødkommunikasjon, DAB-nettet, vann og avløp – alt dette krever presis tid, med nøyaktighet ned til mikrosekund. Mister vi tilgangen, setter vi i Norge i en reell krise. Jeg synes det er mye interessant og skremmende i den helt ferske rapporten fra Menon Economics. De skriver ikke overraskende at satellittbaserte tjenester for posisjonsbestemmelse, navigasjon og tidsbestemmelse, har blitt en grunnleggende del av infrastrukturen i det moderne samfunn. De påpeker at mange virksomheter ikke bruker teknologien direkte, men avhenger av systemer og infrastruktur som gjør det. Basert på sektorvise analyser har de anslått at de samlede direkte kostnadene ved et syvdagers bortfall vil være på rundt 3,4 mrd. norske kroner. Det omfatter direkte produksjonstap, forsinkelser og ineffektiv drift i virksomheter som er avhengig av PNT-tjenester i sine operative prosesser, men det inkluderer f.eks. ikke forsvarssektoren. I arbeidet med rapporten har Menon gjennom intervjuer med aktører i ulike sektorer hentet innspill til tiltak som kan bidra til å redusere sårbarhet ved bortfall eller forstyrrelser i satellittbaserte PNT-tjenester, og innspillene reflekterer erfaringer fra operativ drift og beredskap i virksomheter som i ulik grad er avhengig av presis posisjon, navigasjon og tid. Dette bygger godt opp under Høyres forslag, nr. 2, i denne innstillingen. Flertallet i komiteen viser til at utredninger er igangsatt. Det er ikke et svar som står i forhold til alvoret i situasjonen. Teknologirådet har slått fast at Norge i dag ikke har noen reserveløsning for navigasjon, posisjonering eller presis tidsmåling dersom satelittsignalene forstyrres. Nkom og Justervesenets rapport fra juni 2025 anbefaler umiddelbar oppstart av en nasjonal tidstjeneste og påpeker at leveringstiden på industrielle cesiumklokker er opptil ett år. Jeg er glad for at det ser ut til at et flertall i dag vil be regjeringen om å gjennomføre en risikovurdering sammen med GNSS-brukerne og komme tilbake til Stortinget med en konkret plan. Dette handler ikke, som jeg har sagt, om teknologivalg. Det handler om nasjonal sikkerhet og handlekraft. Med det tar jeg opp det forslaget Høyre er med på.

Dette representantforslaget handler egentlig om hvordan vi nasjonalt kan bidra til at lokalpolitikerne får flere muligheter til å beslutte en politikk lokalt som treffer behovene til befolkning og næringsliv. De behovene kjenner de selvfølgelig best nettopp lokalt. For Høyre gjelder det å ha to tanker i hodet samtidig. Den første er å gi kommunene en økonomisk ryggrad som er forutsigbar. Det leverte vi på under Solberg-regjeringen, og vi fikk for så vidt gode skussmål for det i de første rød-grønne budsjettene. Det har vi levert på i våre alternative budsjetter, hvor vi ved siste korsvei vel overgikk godt det de rød-grønne fant rom til å bevilge til kommunal sektor. Men det andre vi diskuterer, handler om å sette kommunene fri fra mange av de over tusen oppgavene de har i dag, gjennom lover og forskrifter vedtatt nettopp av oss – gi lokalpolitikerne friheten til å levere de tjenestene de mener er rett, på den måten de mener de best kan leveres, ved å bruke minst mulig tid på rapportering og byråkrati. Summen av dette vil jo være nettopp bedre og mer treffsikre tjenester over hele landet. La meg ta et eksempel lokalt, fra Østfold og Fredrikstad. Der har kommunen i en planprosess innrettet planen etter gode råd fra en avdeling hos Statsforvalteren, med det resultatet at en annen avdeling hos den samme Statsforvalteren har fremmet en innsigelse. Sånn kan vi ikke ha det, og det kan vi gjøre noe med om vi får flertall for et av forslagene som fremmes i dag. I denne saken gjemmer – som er ordet jeg vil bruke – Arbeiderpartiet seg bak kommunekommisjonen. De velger å ikke mene noe om flere av forslagene som fremmes, nettopp med kommisjonen som begrunnelse, og det er egentlig ganske oppsiktsvekkende. Først dras Arbeiderpartiet med av et stortingsflertall og setter ned en kommisjon. Det er prisverdig. De har jobbet. Så går det ikke mer enn fem minutter etter at kommisjonen har lagt fram sin første rapport, og for så vidt fått skryt av de to statsrådene som tok den imot, før enkelte i partiet her på Stortinget radbrekker forslagene som fremmes. Da må jeg si at jeg blir litt i stuss, men bare tiden vil vise hva som blir utfallet av dette. De fleste av oss i vår komité har vært lokalpolitikere, og flere av oss har også vært ordførere. Da vet vi egentlig ganske godt hvor skoen trykker, hva som hjelper, og hva som er behovet der ute. Derfor håper jeg i dag at flere vil være med på å samle flertall for de forslagene som fremmes, og som vi har tatt initiativ til i dette representantforslaget, for det gir nettopp svarene på mange av de utfordringene som mange av lokalpolitikerne der ute står i hver eneste dag.

Både som selvoppnevnt ambassadør for Roseslottet, som initiativtaker til representantforslaget vi behandler, og som en forsvarer av demokratiet, er dette en stor dag. Med fortellingen om de fem krigsårene som bakteppe, klarer Roseslottet å løfte fram grunnpilarene i samfunnet vårt: rettsstaten, demokratiet og humanismen – og formidle disse på en måte som fanger både de yngste og eldste blant oss. Dette er avgjørende viktige verdier som må forsvares hver dag, og som utgjør motstandskraften i enkeltmennesket og i samfunnet. Da Roseslottet åpnet i 2020, visste man ikke at en storkrig i Europa skulle bryte ut om bare to år. Man visste ikke at demokratiske prinsipper igjen skulle komme under press fra flere statsledere. Da Roseslottet ble etablert, var det ingen som forutså hvilken aktualitet det senere skulle få. På porten inn til Roseslottet står det: «Den som sover i et demokrati, våkner opp i et diktatur». Med økende uro i verden og angrep på demokratiske verdier også i vår egen tid, er behovet for å formidle disse historiene og verdiene større enn noen gang. Med dette bakteppet skulle man tro at det var en enkel kamp å kjempe for Roseslottets eksistens på toppen av Oslo. Det har det ikke vært. Dette er en sak som ble løftet i Stortinget flere ganger i forrige periode, og det er stilt utallige spørsmål – fra flere – til ulike statsråder. Men i dag lykkes vi. Takk til flertallet som i dag bidrar til at regjeringen får beskjed om å gjennomføre en statlig arealplan for å hjemle et unntak fra byggeforbudet i markaloven for å sikre en varig løsning for Roseslottet. Det må også bety at nødvendige dispensasjoner må gis fram til arbeidet er ferdigstilt. Jeg vil også takke statsråden. Svarbrevet hans til komiteen er det mest konstruktive jeg har sett fra en statsråd. Ja, han er uenig i representantforslaget – og uttrykker det – men samtidig anerkjenner han at det kan være flertall for noe annet, og han lister opp ulike alternativ for å sikre en varig løsning for Roseslottet. Dette er noe flere av hans kollegaer burde ta lærdom av. Jeg synes det er synd at Arbeiderpartiet skyver Oslo kommune foran seg i denne saken. Byrådet har vært aktivt i møter med flere statsråder, med statsforvalter og ikke minst i media. Oslo kommunes nåværende ledelse ønsker å sikre Roseslottets framtid nettopp på Frognerseteren og har vært veldig tydelig på det. Men la oss nå først og fremst glede oss over at Roseslottet i dag sikres sin framtid på toppen av Oslo.

På vegne av stortingsrepresentantene Anne Kristine Linnestad, Ove Trellevik, Haagen Poppe og meg selv har jeg gleden av å legge fram et representantforslag om å be regjeringen stanse Statsforvalteren i Agder sin prosess med å omgjøre rettskraftige kommunale dispensasjonsvedtak.

Grunnlaget for Høyres politikk er faktisk å skape muligheter for alle. Som jeg har vært innom, ønsker Arbeiderpartiet i Trøndelag at regjeringen skal lempe på kravene til familiegjenforening, altså gjøre det enklere enn det er i dag. For Høyres del er vi tydelige på at vi tvert imot må gjennomføre en innstramming. Ifølge Nettavisen kom det i løpet av fjoråret hele 11 695 mennesker på familiegjenforening til Norge. Sammenlignet med året før er det en vekst på hele 29 pst. Høyres landsmøte vedtok nylig at vi skal stille høyere krav til inntekt, vi skal stramme inn på definisjonen av familie, og vi skal gjøre det til hovedregelen at enslige mindreårige asylsøkere ikke får familiegjenforening. Det er en politikk vi skal levere her på Stortinget. Til NRK i dag tidlig sa statssekretær Øren at han var negativ til innstramminger for enslige mindreårige asylsøkere. Spørsmålet til statsråden blir da: Hvilken plan for Norge har egentlig regjeringen på dette området når det gjelder familiegjenforening?

Jeg velger faktisk å tolke statsråden slik at hun ikke mener det er behov for å stille tydeligere krav til de nyankomne. I hennes vurdering av Høyres borgerkontrakt skriver hun at utfordringen i integreringspolitikken ikke primært ligger i manglende krav. Statsråden aksepterer dermed ikke at integreringen krever noe av begge parter. Samfunnet stiller opp med opplæring, oppfølging og økonomisk støtte, og da er det rimelig å kreve tilbake at man lærer norsk, at man søker arbeid, og at man selvfølgelig respekterer verdiene samfunnet vårt er bygget på. Dette er på mange måter kjernen i Høyres borgerkontrakt: Frihet og ansvar hører sammen, og brudd må få konsekvenser. Denne runden vi har hatt nå, bekrefter min bekymring: Regjeringen fronter en innstrammingsretorikk, men uten å levere en innstrammingspolitikk. Spørsmålet blir da: Hvis utfordringen i integreringspolitikken ikke ligger i manglende eller utydelige krav, hvordan mener da statsråden at regjeringens politikk er en reell innstramming, som hun nå har sagt at hun faktisk ønsker seg?

Jeg er glad for at statsråden er tydelig på at hun ønsker en innstramming eller grep, og da noterer jeg for så vidt at Trøndelag Arbeiderparti, som mener at Norge skal si nei til enhver innstramming, ikke har gjennomslag i sin egen regjering. Det er godt. Høyre har foreslått en borgerkontrakt, som er en tosidig avtale mellom samfunnet og den nyankomne, med tydelige krav og reelle konsekvenser ved manglende oppfyllelse. Regjeringen har valgt en annen vei, som vi har vært innom. De skroter altså Solberg-regjeringens integreringskontrakt til fordel for det de selv kaller en integreringserklæring. Fra en avtale til symbolske uttalelser – det er ikke en innstramming, det er en oppmykning. For at en integreringserklæring skal være mer enn symbolpolitikk, må den være forpliktende og faktisk medføre reelle konsekvenser ved et brudd. Mitt spørsmål blir derfor: Vil integreringserklæringen stille flere krav og gi reelle konsekvenser ved brudd på disse, eller er det kun en tydeliggjøring, som statsråden sa i sitt første svar?

Høyre er glad for at Arbeiderpartiet endelig erkjenner at innvandringspolitikken har vært feilslått, og særlig etter at Støre i sin tid kritiserte Solberg-regjeringen for å være for streng. Jeg er likevel bare forsiktig optimist. Det meste som har kommet fra Støre-regjeringen, er høringer og utredninger, og resultatene lar vente på seg. Jeg er bekymret for at når prosessen endelig er over, ender vi opp uten reelle innstramminger. AUF har kritisert Støre-regjeringen for å dilte etter høyresiden, og de har et poeng. Arbeiderpartiet har lenge frontet en liberal linje i innvandringspolitikken. Det måtte en høyrebølge til før Arbeiderpartiet nå markedsfører seg som et innvandringskritisk parti. De svøper seg på mange måter inn i en blå kappe, men er vel egentlig et får som ikler seg ulveklær. Det ser vi tydelig i Trøndelag, der Trond Giske og hans fylkeslag nylig vedtok at Norge skal si nei til enhver innstramming av asyl- og flyktningpolitikken. Arbeiderpartiets fylkeslag vil at regjeringen skal lempe på kravene til familiegjenforening, ta imot enda flere kvoteflyktninger og verken utrede eller samarbeide med europeiske land om asylbehandling i tredjeland. Med andre ord: Norge skal bli en frihavn for asylsøkere i Europa. Samtidig vet vi at regjeringen må forhandle budsjett med den ytre delen av venstresiden i norsk politikk, som er enda mer liberale enn AUF og Trøndelag Arbeiderparti. Som statsråden da sikkert forstår, er jeg bekymret for at regjeringens innstramminger forblir retorikk. Solberg-regjeringen innførte i sin tid en integreringskontrakt mellom innvandrer og kommune. Regjeringen har nå sendt en integreringserklæring på høring. Mitt spørsmål er enkelt: Er denne nye såkalte integreringserklæringen egentlig en innstramming fra dagens praksis?

Jeg tror vi alle blir glade når både statsråden og Wiborg er glade. I mitt innlegg sa jeg at det er viktig at regjeringen i de prosessene vi snakker om her, fører en tett dialog spesielt med Ukraina, men også med andre europeiske myndigheter, og at ikke vår politikk på dette området blir utformet i et vakuum her hjemme hos oss. Norge er selvfølgelig heller ikke det eneste landet som opplever økte ankomster fra Ukraina, og derfor har store deler av Europa de samme utfordringene som vi står i. Kan statsråden redegjøre for hvilken dialog regjeringen har hatt nettopp med Ukraina og andre europeiske myndigheter i forbindelse med koordinering av beskyttelsesordning, og om man også eventuelt har tatt initiativ til en felles europeisk tilnærming i dette spørsmålet?

Ukraina kjemper for sin overlevelse. Ukrainas kamp er vår kamp, og deres seier er helt avgjørende for sikkerheten i både Norge og resten av Europa. Vi må gi Ukraina det de trenger for å vinne, ikke bare det de trenger for å overleve. For Høyre er det viktig å følge flere spor i vår Ukraina-politikk. Det handler om en tydelig og forutsigbar økonomisk støtte, en offensiv militær støtte, å bidra til et internasjonalt samarbeid som gir Ukraina varige garantier for egen sikkerhet, en kraftsatsing for gjenoppbygging når vi kommer dit – i sum et Nansen-program med forutsigbarhet. I denne situasjonen er det selvfølgelig avgjørende at Norge også er tydelig. Derfor mener Høyre det nå er riktig å vurdere om ukrainske menn mellom 18 og 60 år ikke lenger skal få midlertidig kollektiv beskyttelse i Norge. De kan selvfølgelig fortsatt søke asyl etter ordinære regler, men den automatiske gruppebeskyttelsen bør ikke lenger gjelde denne gruppen. Dette er en nødvendig tilpasning. Ordningen med kollektiv beskyttelse ble innført i en akutt situasjon for å gi rask hjelp til mennesker på flukt fra krig, men situasjonen har endret seg. Høyre støtter derfor regjeringen, som har sendt på høring et forslag om nettopp dette. Fra Høyres side er vi også svært opptatt av at regjeringen i det videre arbeidet fører en tett dialog med selvfølgelig ukrainske, men også med øvrige europeiske myndigheter i spørsmål knyttet til beskyttelse for ulike grupper av ukrainere. Alle land trenger sine borgere. Ukrainas mobiliseringslovgivning reflekterer dette, og vi bør ikke ha en ordning som i praksis undergraver en nasjons evne til å kunne forsvare seg selv. I september kom over 700 ukrainske menn mellom 18 og 22 år til Norge i løpet av en måned, men likevel brukte regjeringen måneder på å handle – før de nå nylig varslet at de vil sende en innstramming på høring. I en tid der sikkerhetssituasjonen i Europa krever rask og tydelig politikk, er ikke dette godt nok. Høyre mener regjeringen må føre en tettere dialog med ukrainske og europeiske myndigheter om nettopp disse spørsmålene. Norges politikk på dette området bør ikke utformes i et vakuum, men koordineres med våre allierte og med Ukraina selv. Beskyttelsesordninger, mobiliseringspolitikk og byrdefordeling i Europa henger nøye sammen. Denne saken handler til syvende og sist om troverdighet. Vi kan ikke si at vi støtter Ukrainas kamp for frihet og samtidig opprettholde ordninger som svekker deres egen evne til å føre den kampen. Høyre støtter ikke Fremskrittspartiets forslag, fordi det er viktig å ramme inn en ordning, noe jeg håper og tror regjeringen vil gjøre med det de nå har sendt på høring, og derfor velger vi i dag å stemme imot forslaget som er fremmet.

Representanten Busch sa at Arbeiderpartiets mål er en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk. Det tror jeg vel alle i denne salen er enige om. Så er det store spørsmålet: Hva er det? Fram til vi har klart å definere det, og fram til vi eventuelt er der, er det selvfølgelig vesentlig at vi må ha en statlig politikk som av og til setter noen rigide mål for å lykkes med dette. Skal vi lykkes med en god integrering, som jeg også tror alle i denne salen er opptatt av, krever det ganske mye. Mange kommuner løser dette på en god måte i dag, som vi har hørt flere eksempler på også fra denne talerstolen. Men utfordringen er at altfor mange kommuner ikke lykkes med dette arbeidet, og da er det jo vår jobb og denne sals oppgave å føre en politikk som bidrar til at vi kan hjelpe de kommunene og de innvandrerne som bor i de kommunene, slik at de lykkes med integreringen. Så skal vi selvfølgelig heie på alle kommunene som klarer dette på en god måte, men vi må bare erkjenne at det er for mange kommuner som ikke lykkes. Det medfører igjen problemer for andre kommuner, gjennom sekundærbosetting, som gjør at enkelte kommuner, og ofte bykommuner, påføres store utfordringer. Jeg sa i mitt innlegg at det er på tide at partier som deler virkelighetsoppfatning, våger å stå sammen i større grad enn i dag. Jeg må jo bare være så ærlig å si at det hjelper ingen, verken i denne sal eller utenfor, å si at vi foreslo dette for x antall år siden, eller at forslagene ikke går langt nok. Jeg mener derimot at hvis man mener at noen av de forslagene som ligger på bordet, er steg i riktig retning, er det vesentlig at vi støtter opp om dem, slik at vi kan få til en progresjon i denne politikken og i dette arbeidet, som vi alle sammen har tatt til orde for. Da blir det feil når representanten Wiborg sier at det kun er Fremskrittspartiet som fremmer konkrete forslag i denne saken. Det er det åpenbart ikke – det er jo bare å lese innstillingen. Jeg vil oppfordre Fremskrittspartiet til å støtte Høyre og Senterpartiets forslag, nr. 6. Da kan vi faktisk risikere at det forslaget får flertall når vi kommer til votering, hvis et av de andre partiene vil være med oss. Helt avslutningsvis vil jeg gå foran med et godt eksempel og si at Høyre subsidiært støtter forslag nr. 1, fremmet av Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Statsråden og jeg er helt enige om at integreringen må lykkes, men frihet for noen kommuner her medfører åpenbart et fravær av frihet for andre kommuner. Jeg var i mitt innlegg inne på menneskerettighetene, som statsråden og regjeringen ofte bruker som en forklaring på hvorfor man ikke kan gjøre tiltak. Høyre er også veldig tydelig på at menneskerettslige forpliktelser skal ligge til grunn for all politikk vi bedriver. Men de gir oss ikke bare begrensninger, de gir oss jo også et handlingsrom. Det ser vi ikke minst i det arbeidet som EU nå bedriver når det gjelder å utrede og utforske det handlingsrommet som ligger der. Kan statsråden si lite grann om hvorfor regjeringen oftest så langt har brukt nettopp menneskerettighetene til å forklare hva man ikke kan gjøre, i stedet for å bruke dem til å vise det rommet – og å utvikle politikken i dette rommet – som de faktisk gir oss?

Nei, ingen skal beskylde regjeringen for ikke å ha igangsatt mange utredninger de siste fire årene, men jeg skal la det ligge i dette replikkordskiftet. Flere har i denne debatten tatt til orde for det kommunale selvstyret og sagt at beslutninger om bosetting må ligge ute i kommunene, og at staten ikke skal blande seg inn eller overstyre. Høyre sier i et av sine forslag bl.a. at IMDi ikke skal anmode om bosetting i kommuner med dårlige integreringsresultater, av den grunn at det veldig ofte fører til sekundærflytting. Da blir utfordringen til statsråden om ikke hun også deler det faktum at et fravær av statlig styring nettopp betyr at mange kommuner mister sitt eget lokale selvstyre, f.eks. Sarpsborg, som påføres en kostnad på flere hundre ekstra millioner hvert eneste år fordi de får sekundærbosetting i sin kommune fra andre kommuner, som åpenbart ikke har lyktes med integreringen.

14:23] (ordfører for saken): Takk til forslagsstillerne og komiteen for arbeidet. Det fremmes i denne saken ni forslag, og jeg regner med at det enkelte parti vil redegjøre for disse. I mange byer ser vi utfordringer med at flyktninger kommer flyttende dit etter at de har bodd et annet sted i Norge de første fem årene. Sekundærbosetterne velger ofte å bosette seg i områder der det allerede bor mange med samme landbakgrunn, og hvor det er enkelt å bygge nettverk med sine egne. Ofte ser vi at disse menneskene flytter fra aktivitet til passivitet i den nye kommunen. I kommune etter kommune ser vi det samme bildet: sekundærbosetting som legger et enormt press på skoler, barnevern og helsetjenester. I Sarpsborg går 84 pst. av sosialhjelpen til primær- og sekundærflyktninger og merkostnadene totalt sett for kommunen er beregnet til 380 mill. kr. Tallene forteller oss noe vi ikke lenger kan overse: Integreringspolitikken har ikke fungert godt nok. Høyre mener det er på tide å handle. I det ligger det også at tiden er inne for at alle partier som deler virkelighetsoppfatningen, faktisk bør kunne stå sammen. Hvis partiene mener retningen er riktig, bør vi ta det ansvaret sammen, selv om man ideelt sett ville gått et skritt eller tre lenger. Høyre fremmer i dag tre forslag. For det første foreslår vi bosettingsstopp i områder der innvandrere utgjør mer enn 25 pst. av befolkningen. Integreringen lykkes åpenbart der den nyankomne møter et norsk hverdagsmiljø. Å fortsette bosetting i allerede segregerte områder eller i kommuner med høy innvandrerandel, er å planlegge med at mennesker ofte skal mislykkes. For det andre: IMDi skal ikke anmode kommuner med dårlige integreringsresultater og svakt arbeidsmarked om å bosette flyktninger. Det er uansvarlig, mener vi, å bosette mennesker der vi erfaringsmessig vet at mange etter hvert flytter ifra – uten å beherske norsk og uten å være integrert godt nok. For det tredje: Hensynet til barnets beste må få reell betydning. Barn som har gått i norsk skole, lært språket og fått venner, skal ikke dras opp fordi foreldrene velger å flytte til områder som ofte kan føre til reintegrering av barnet. Vi foreslår at det skal gjennomføres en barnets beste-vurdering før sekundærbosetting kan utløse rett til sosiale ytelser i en ny kommune. Regjeringen sier at nye tiltak må skje innenfor rammen av menneskerettslige forpliktelser. Høyre er helt enig i det, men menneskerettighetene er ikke en unnskyldning for passivitet – de er et rammeverk for å kunne finne gode løsninger. Norge trenger en integreringspolitikk som stiller tydelige krav, som tar barnas framtid på alvor, og som gir kommunene det de trenger for å lykkes. Det er noe av det Høyre leverer i våre forslag i dag. Med det er våre forslag tatt opp.

På vegne av representantene Mudassar Kapur, Anna Molberg, Mathilde Tybring-Gjedde og meg selv har jeg gleden av å legge fram et representantforslag om en borgerkontrakt.

Regjeringen Støre er ansvarlige for et historisk skattesjokk til næringslivet. I en tid da politikken nettopp skulle ha gitt trygghet, valgte de å skape politisk risiko. Konsekvensen er at investeringer, kapital og talent flytter ut av Norge, og gründere velger seg andre land. Næringslivet har oppfordret oss politikere til en enighet som kan stå seg over tid. Regjeringen har invitert til en skattekommisjon, og her har alle utenom Fremskrittspartiet sagt ja til å bidra. Mandatet er å få til et konkurransedyktig skattenivå for norsk næringsliv og bidra til skattelettelser. Ingen, heller ikke Høyre, har bundet seg til det kommisjonen vil foreslå, men åtte av ni partier er villige til å gjøre et forsøk for å se om vi kan finne løsninger. Ingen skal betvile at Høyre og Fremskrittspartiet deler motstanden mot slagord og heller ønsker handlekraft, og da blir spørsmålet: Hvorfor har Fremskrittspartiet meldt seg ut før arbeidet i det hele tatt har startet?

Takk for svaret. Et av svarene til regjeringen er jo denne integreringserklæringen, der man skal tydeliggjøre at innvandrere skal lære seg norsk, delta i samfunnet, komme i jobb og forsørge seg – med andre ord egentlig selvfølgeligheter, som det er fint at tydeliggjøres – men nå sa statsråden nettopp at det er vanskelig å tvinge dem til å lære seg norsk. Da er spørsmålet: Hva er intensjonene og hensikten med denne integreringserklæringen? Eller spurt på en annen måte: Hva er konsekvensene hvis man ikke innfrir det vi som storsamfunn forventer, og som kommer fram av en slik integreringserklæring? Eller igjen: Hva er statsrådens ris bak speilet hvis man bryter den erklæringen regjeringen har tenkt å presentere dem som kommer til Norge?

Statsråden skriver i et brev i en annen sak til komiteen at hun var i Fredrikstad og Sarpsborg i november. I Sarpsborg, som jeg har vært inne på, mottar flyktninger som har blitt bosatt i en annen kommune før de kommer til Sarpsborg, over 50 pst. av uttaket av økonomisk sosialhjelp. Statsråden skriver i brevet at hun har stor forståelse for kommunene, men minner om at to av tre flyktninger blir boende i bosettingskommunen. Da blir spørsmålet – «I’ve got a feeling» av hva svaret vil bli – hva hun vil bidra med, utover å uttrykke nettopp en forståelse og si at det egentlig ikke er så ille, fordi snittet er penere. Det blir litt som min gode kollega tidligere i replikkordskiftet i dag sa, at man lykkes på Røros. Det er jo veldig fint for Røros, men det hjelper på en måte ikke Sarpsborg, Fredrikstad, Drammen, Lillestrøm og veldig mange andre som står med enorme utfordringer foran seg.

Skikkelig og ordentlig har så langt tatt fire og et halvt år, så vi får se når konklusjonene kommer. Kjell Werner skriver i Dagsavisen i dag om denne planen for Norge: «Samtidig kan regjeringen mistenkes for å tenke taktisk, ved å ta styringen for å unngå nederlag.» Og videre: «På den annen side sørger Ap nå for å irritere de rødgrønne partiene på venstre flanke.» Veldig mye av grunnlaget for politikken på integrerings- og innvandringsfeltet legges i statsbudsjettet. I statsbudsjettet har Arbeiderparti-regjeringen forlovet seg med de rød-grønne partiene, som, med unntak av Senterpartiet, har et helt annet ståsted enn det Arbeiderpartiet nå varsler i planen for Norge. Hvordan ser justisministeren for seg at innholdet i denne planen for Norge skal kunne settes ut i livet, uten å få det til gjennom de årlige budsjettene, hvor Rødt, SV og MDG helt åpenbart vil bidra til å sette foten ned for mange av de tiltakene man nå vurderer?

Vi har snakket mye om planen for Norge i dag, og ifølge VG har Støre sagt at det nå er riktig med en tydeligere og strammere innvandringspolitikk. Vi kan vel diskutere om ikke «nå» burde vært litt tidligere. Jeg fortsetter litt der representanten Wiborg nesten slapp, når det gjelder hvilke tiltak man ser for seg at denne planen for Norge skal inneholde. Foreløpig er det jo bare en erkjennelse av at det er behov for en innstramming. Har man hørt på debatten nå, har man hørt justisministeren si: Vi følger med, vi er i beredskap, vi ser på virkemidler, vi vurderer om det er behov for, osv. Det er ingen konkrete tiltak. At man styrker returordningen, har vært nevnt, men ikke konkret hvordan det skal gjøres. Wiborg spurte om man ville se det i sammenheng med bistand. Jeg vil stille spørsmålet: Har regjeringen vurdert å se det i sammenheng med visum, som Storbritannia nå vurderer, og nekte andre lands innbyggere visum hvis man ikke klarer å etablere en returordning?

Representanten sa at det er viktig å ha hele lokalsamfunnet med på laget for å lykkes med integreringen. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det handler for så vidt om legitimiteten til hele ordningen. Når vi da har byer som Sarpsborg, hvor sekundærbosatte representerer 50 pst. av sosialhjelpsbudsjettet, eller flyktningbefolkningen på 25 pst. totalt sett representerer nesten 80 pst. av sosialhjelpsbudsjettet, er det klart at man utfordrer legitimiteten i lokalsamfunnet når man skal prioritere skattepengene i så skjev grad. Representanten sa at vi må lykkes, og da er jo spørsmålet hvordan. Representanten var litt inne på det i sitt innlegg og nevnte også planen for Norge. Jeg stilte spørsmål til Rødt tidligere i dag om at realpolitikken her vel er helt avhengig av partier til venstre for Arbeiderpartiet for at de skal få gjennom budsjettene sine, noe som jo legger premisset også for integreringspolitikken. Hvordan ser representanten for seg at den nye, strenge linjen som ligger i planen for Norge, skal loses gjennom sammen med de andre rød-grønne partiene i Stortinget?

Som jeg sa: Årsaken til at vi stemte imot systemet, var at vi mente at systemet ikke var utredet helhetlig nok til at vi ville stemme for det, for det var som sagt flere elementer vi mente burde vært med i en slik type prosess. Et eksempel på en skattesvak kommune som kommer dårligere ut med modellen, er Moss kommune, som helt åpenbart er definert som en skattesvak kommune, men som taper på den beslutningen fordi det nedtrekket man gjorde i formuesbeskatningen, rammer en kommune som Moss. Man finner også eksempler på kommuner stortingsflertallet nok ville belønne, men som har kommet dårligere ut enn det de gjorde før omleggingen til det rød-grønne flertallet i forrige periode.

Premisset for spørsmålet blir jo ikke noe riktigere når representanten stiller det til meg, enn da han stilte det til representanten Kapur i et tidligere replikkordskifte. Utgangspunktet for hele diskusjonen handler om at da inntektssystemet ble behandlet, mente Høyre at det var for mange elementer man ikke hadde vurdert grundig nok, f.eks. at i dag kan kommuner som tjener store penger på kraft, allikevel beregnes som skattesvake kommuner. Det er ett eksempel. Like fullt er svaret tilbake til Senterpartiet at i dette budsjettet legger Høyre inn mer friske penger. Høyre frigjør mer penger: Vi omgjør bundne penger – altså øremerkede penger – til frie penger. Vi har fremmet et representantforslag om kanskje det viktigste for kommunene. Vi skal behandle det i løpet av vinteren, og det handler om hvordan kommunene kan få friheten til å kunne forvalte de pengene de har, på en best mulig måte.

Utfordringen med at Fremskrittspartiet bruker færre skattepenger på integrering, er at regnestykket ikke går opp, for veldig mange av dem som allerede er i et integreringsløp i Norge, veldig mange av dem som allerede sitter i et mottak i dag, og som skal plasseres ut i en kommune, er her, de kommer til å forbli her, og det koster penger å integrere dem på en god måte. Det er den store svakheten med tallene Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett. Når det gjelder utfordringen med sekundærbosetting, som jeg berørte ganske omfattende i mitt innlegg, har vi begge i vårt valgdistrikt bl.a. Sarpsborg, som har jobbet mye med dette. Løsningene i Høyres program på det området er igjen ikke så langt unna Fremskrittspartiets. Vi sier at vi må vurdere, med tanke på integreringstilskudd, å forlenge kravet til antall år man skal bosettes, utover dagens fem. Vi har sagt at kommunene skal få større myndighet til å si nei til bosetting i deler av kommunen, eller i hele kommunen, dersom det er levekårsutfordringer eller man har passert en prosentsats. Vi har sagt 25 pst. i vårt program. Dette er to konkrete eksempler.

Takk for de hyggelige ordene innledningsvis. Som vi også var inne på i et tidligere replikkordskifte, er det mange likhetstrekk mellom Fremskrittspartiets og Høyres politikk på dette området, men en av de store forskjellene er bl.a. ca. 6 mrd. kr Fremskrittspartiet har fjernet, som handler om integreringspolitikk, som jeg brukte mesteparten av mitt innlegg på å snakke om. Så det er også store forskjeller mellom de to partiene. Siden representanten snakket om et eksempel fra før sommeren: Det har vært et stortingsvalg, som vi begge har erfart resultatet av, riktignok med litt ulike fortegn. Det er klart at det også har medført at vi har et annet partiprogram i inneværende periode enn vi hadde i forrige periode, og vårt program er åpenbart mye strengere på en del av det dette replikkordskiftet handler om.

I fire år har Arbeiderpartiet sovet på vakt, og nå våkner de til at alarmen går over hele Kommune-Norge. La meg sitere min partikollega Magnus Arnesen, som er ordfører i Sarpsborg: «Jeg ønsker av hele mitt hjerte å gjøre det jeg kan på min vakt for å overlate kommunen i litt bedre stand til de som skal ta over. Men hvis det skal bli virkelighet, så må feilslått integreringspolitikk reformeres». Han og det politiske flertallet i kommunen har fått en utredning rundt flyktningsituasjonen i Sarpsborg. Et av funnene viser at flyktninger som har blitt bosatt i andre kommuner før de kom til Sarpsborg, mottar over halvparten av sosialhjelpen som blir utbetalt, og de utgjør over 42 pst. av elevene som får tilpasset opplæring og forsterket norskopplæring. Dette er tall som viser hvordan altfor mange står utenfor arbeidslivet, og at barna deres ikke kan godt nok norsk. Tallene forteller historier om mange liv i utenforskap, og ofte i fattigdom. Jeg mener vi må erkjenne at dagens integreringspolitikk er feilslått. Hvis flyktningene hadde møtt et system som integrerte dem bedre, ville de i langt større grad vært satt i stand til å leve uten offentlige ytelser. Da hadde ikke kommuner som Sarpsborg måttet finansiere gapet mellom de merutgiftene kommunen har til flyktninger, og det staten kompenserer dem for. Innenfor de tjenestene utredningen om flyktningsituasjonen i Sarpsborg har kartlagt, er utgiftene til sekundærbosatte flyktninger alene på 170 mill. kr. Disse pengene må lokalpolitikerne hvert år finne i en bunnskrapt kommunekasse, og det er ikke til å komme utenom at det rammer andre, viktige tjenester. I mange kommuner går debatten om de skal eller ikke skal gjennomføre tilsvarende utredninger som i Sarpsborg. Jeg skjønner ikke at noen er redd for tall og fakta. Det vil tvert imot heller gjøre debatten mer ærlig. En annen måte vi kan se at store deler av Kommune-Norge nå har nådd et metningspunkt på, er når de nå i desember behandler IMDis anmodning om bosetting for 2026. La meg trekke fram noen eksempler: I Fredrikstad sier de nei til å bosette noen neste år. Beslutningen begrunnes med kommunens anstrengte økonomi og høye utgifter knyttet til flyktninger. På Nesodden ser det ut til at de går for en halvering av anmodningen, og kommunedirektøren beskriver et tydelig press i sosialtjenesten, helse, Nav, bolig, oppvekst og barnevern. Bykle sier enstemmig nei til å ta imot de fem de er anmodet om. Der peker man på begrenset kapasitet i helsetjeneste og barnehage samt utfordringer med å få dem ut i jobb. Jeg kan liste opp Fedje, Modalen, Leka, Vardø, Åseral, Evje og Hornnes og Birkenes som andre eksempler. Det disse har til felles, er at det er alle regnbuens farger i den politiske ledelsen av kommunene. En tredje måte vi kan se en feilslått integreringspolitikk på, er i barnevernsstatistikken. Ifølge barne- og familieministeren utgjorde barn med minoritetsbakgrunn ved utgangen av 2024 44 pst. av alle mellom 0 og 17 år med barnevernstiltak. Skal vi lykkes med innvandring og integrering, vil jeg være tydelig og si at det må et annet politisk flertall til enn det som nå står sammen bak budsjettet vi debatterer i dag. Senterpartiet har riktignok våknet etter at de gikk ut av regjeringskontorene, og jeg merker meg at Arbeiderpartiet nå spisser retorikken i spørsmålet om innvandring og integrering. Det vil jeg si var på høy tid. Vi har i lang tid sagt at vi ikke kan ta imot flere enn vi klarer å integrere på en god måte. Problemet er at dette er nettopp retorikk, eller en alternativ virkelighet hvor Arbeiderpartiet håper at vi alle skal glemme hvor lenge de på dette området har sovet på sin vakt, men realpolitikken endres ikke så lenge det er partiene til venstre for Arbeiderpartiet som får diktere løsningene. I Høyres alternative budsjett er det aller viktigste – også for integreringspolitikken – en kraftig styrking av kommuneøkonomien, men vi legger også inn 500 flere plasser i Jobbsjansen, vi legger inn 100 mill. kr til å gjenopprette tilskuddsordningen til utleieboliger, og vi tredobler returstøtten for å flere til å velge å reise tilbake til sitt opprinnelige hjemland. Sist, men ikke minst: Skal vi lykkes med integreringspolitikken, må vi også tørre å føre en mer restriktiv politikk som bidrar til at færre søker til Norge som sitt neste land.

Unnskyld, jeg mente å si «representanten».

Representanten og jeg er enige om at vi trenger boliger. Det er nok ikke sånn at man fødes i stall og i låve nå for tiden, selv om man kanskje gjorde det i en fjern fortid. Representanten listet opp en rekke punkter jeg tror, som også representanten sa, vi tverrpolitisk er mer eller mindre enige om er viktige grep for å få en økt boligbygging. Både representanten og jeg har imidlertid vært ordførere, og jeg tror vel at en av de største frustrasjonene ordførerne og kommunestyrene står i der ute – sammen med veldig mange utbyggere – for å realisere flere boliger, er nettopp fylkeskommunen og statsforvalteren, som representanten var veldig lite innom i løpet av sine 5 minutter om boligpolitikk. Jeg tror at det har vært en utfordring også i Hallingdal, både når det gjelder næring, og ikke minst når det gjelder boligutvikling. Spørsmålet er: Hva tenker statsråden om de hemskoene som er der ute, knyttet til at kommunene skal få utvikle attraktive områder for nybygging av boliger?

Som jeg sa i finansdebatten for noen uker siden, virker det som om Senterpartiet møtte sine overkvinner i budsjettforhandlingene. Resultatet er på mange måter at partiet har måttet abdisere som kommunepartiet. Da hjelper det for så vidt lite om representanten gjemmer seg bak at hans eget partis alternative budsjett var bedre. Realiteten er at representanten i dag støtter en økning til kommunene som er langt lavere enn satsingen f.eks. Høyre har lagt inn. Noen helt tilfeldige eksempler på utslag av dette er Dovre kommune, som ville fått 200 000 kr mer med Høyres budsjett, Moss kommune, som ville fått 10 mill. kr mer med Høyres budsjett, eller Oslo, som ville fått 156 mill. kr mer. I tillegg frigjør også Høyre i sitt alternative budsjett 1,4 mrd. kr fra øremerking. Er det med en litt bitter bismak representanten står her og må forsvare denne enigheten, når han vet godt at kommunene har behov for så uendelig mye mer i hverdagen der ute?

Fremskrittspartiet og Høyre er enige om mye, bl.a. at dagens innvandringspolitikk ikke er bærekraftig. Jeg sier det med utgangspunkt i at vi ikke lykkes godt nok med integreringen der ute. Sarpsborg og Fredrikstad, som er i representantenes hjemfylke, er gode eksempler på de utfordringene. Samtidig har begge vi som står her, styrt Moss kommune sammen og sett betydningen av nettopp godt integreringsarbeid. I budsjettet til Fremskrittspartiet kutter de 3,7 mrd. kr i integreringstilskuddet, 640 mill. kr til enslige mindreårige og 370 mill. kr i norsk og samfunnsfag, bare for å nevne noen eksempler. Alt det rammer nettopp integreringen, og det rammer også integreringen av mange av dem som nå er i et integreringsløp i kommunene, som sitter i mottak der ute. Da blir spørsmålet til representanten: Hvordan kan Fremskrittspartiet, som er opptatt av en god integrering av dem som faktisk skal være her, forsvare at man gjør de kuttene i dette budsjettet?

La meg starte med å gratulere Rødt med en historisk budsjettenighet med regjeringen. Jeg vil også bruke replikken på det representanten trakk fram som nederlaget i forhandlingene. Det er å gå fra 5 000 til 100 kvoteflyktninger i løpet av noen netter med forhandlinger. Regjeringen har nettopp lagt fram det de har kalt Regjeringens plan for Norge, og jeg vil si at det kanskje er gjort uten vert, ikke minst på dette området. De har jo sagt at de ønsker en innstramming i innvandrings- og integreringspolitikken, stikk i strid med det som er Rødts utgangspunkt. Det kan legge grunnlaget for ganske mange tøffe nederlag i de kommende budsjettforhandlingene i inneværende periode. Spørsmålet til representanten er: Hvordan ser hun for seg at partiet hennes skal kunne samarbeide med regjeringen på dette området, som er så viktig for Rødt, når man i planen for Norge har signalisert en enda strammere kurs enn det man opplevde i budsjettforhandlingene?

På vegne av representantene Mudassar Kapur, Silje Hjemdal, Morgan Langfeldt, Bjørn Arild Gram, Jonas Andersen Sayed og meg selv har jeg gleden av å legge fram et representantforslag om å gi Roseslottet en varig løsning.

Kommune-Norge står i en krise. Det kuttes overalt i norske kommuner, og økt press på oppgaver fra statlig hold er krevende. Kommuneøkonomien rapporteres som den verste på mange år. Over halvparten av kommunene gikk med underskudd i fjor. Til tross for dette mener Arbeiderparti-regjeringen at kommunene har nok penger. Det er bare å lytte til nestleder Tonje Brenna, som ber lokalpolitikerne ta ansvar for sin egen økonomiske situasjon – eller som statsministeren selv sa i spørretimen på onsdag: «Kommuneøkonomi er et litt anonymt ord i den norske politiske håndboken.» Ja, det er mulig det er anonymt for ham og regjeringen, men i den virkelige verden har det stått høyt på agendaen for veldig mange de siste årene. Kommune-Norge skal være glad for at Arbeiderpartiet ikke har all makt. Da hadde det ikke blitt flere midler til kommunene – som kan forhindre en del av de kuttene vi nå ser rundt oss. For første gang i historien har vi ikke bare ett budsjettforlik, men vi har to. Det første, som ble lagt fram på lørdag, var riktignok verdiløst, men ble likevel slått opp med brask og bram. Til tross for to runder med forlik sitter kommunene allikevel ikke igjen med en økning i frie inntekter på mer enn 3 mrd. kr. Det er riktig nok 3 mrd. kr mer enn Arbeiderpartiet ville gi, men samtidig er det 1 mrd. kr mindre enn hva kommunene hadde fått i økte frie inntekter med Høyres forslag. På tross av disse tallene står Brenna her i dag og sier – feilaktig – at Arbeiderpartiet alltid prioriterer kommunene høyere enn høyresiden. Høyre foreslår 4 mrd. kr mer i frie inntekter til kommunene. Dette gjør vi fordi vi anerkjenner og forstår kommunenes situasjon og at mange av kuttene som nå foregår, ikke bidrar til omstilling, men til å svekke velferdstilbudet dramatisk – det være seg skoler, sykehjem eller annen aktivitet. I tillegg vil Høyre gi mer makt til kommunene. Vi vil fjerne 1 mrd. kr i øremerkede midler og heller gi disse pengene som frie inntekter. Kommunene kan altså bruke dem på det de selv ønsker, framfor hva staten peker på. Det er lokaldemokrati i praksis. I vårt budsjett frigjør vi også nesten 900 mill. kr til fylkeskommunene, som kommer i tillegg til 500 mill. kr til fylkesveiene. Samtidig som kommunene har det svært krevende økonomisk, prakker Arbeiderpartiet enda flere oppgaver og utgifter på kommunene. Deres valgløfter de siste årene finansieres nemlig ikke fullt ut av staten – som f.eks. når større deler av SFO blir såkalt gratis og flere bruker tilbudet, uten at finansieringen fra staten tar inn over seg denne økningen. Kommune-Norge har i dag om lag 1 100 lovpålagte regler og oppgaver. Det er vi nødt til å gjøre noe med. Når staten legger flere krav og føringer på kommunene, uten samtidig å gi rom for lokale prioriteringer, går tiden og pengene til rapportering og søknadsregimer – ikke til pasienter, ikke til elever, ikke til innbyggerne. Nettopp derfor har Høyre denne høsten fremmet to representantforslag: ett for å berede grunnen for å legge ned fylkeskommunene, og et annet om mindre statlig detaljstyring av kommunene. Med Høyres politikk får kommunene med andre ord både mer frie penger og økt politisk frihet – akkurat det kommunene selv ønsker seg. Denne friheten til kommunene og kommunepolitikerne er det ikke nødvendigvis alle i denne sal som slutter seg til. Fremskrittspartiet både sier og skriver at de vil sikre «større frihet til å prioritere det som betyr mest for innbyggerne», samtidig som de pengene de prisverdig foreslår til sektoren, er bundet opp som øremerkede midler. Friheten til å prioritere det som betyr mest, betyr åpenbart ikke så mye. Vi kan også alle bare observere at Senterpartiet i budsjettforhandlingene åpenbart har møtt sine overkvinner, som har parkert partiet som tidligere var det store ordfører- og kommunepartiet. Høyre mener at samfunnet blir best når enkeltmennesker, familier og bedrifter får frihet til å skape og frihet til å ta ansvar. For å få til det må kommunene settes i stand til å levere god velferd. Det er i kommunene alle vi innbyggere lever livet vårt – og nå hadde kommunene åpenbart fått mest igjen med Høyres alternative budsjettforslag.

På Hvaler er kystkultur og fiske en stor del av DNA-et, og i store deler av Østfold er det mange som bruker Ytre Oslofjord til rekreasjon i ulike former. Jeg oppfatter at de fleste er opptatt av at fjorden må reddes, og mange har også stor forståelse for fiskeforbudet. Selv har jeg det siste halvåret brukt mye tid på å tilegne meg kunnskap og har vært med fiskerne ut og deltatt på mange møter med næringen. Det vi fra Høyres side har vært tydelige på siden forskriften ble lagt fram, er at det må på plass en kompensasjon til fiskerne. Jeg syntes det var oppsiktsvekkende da det eneste svaret fra statsministeren da han ble konfrontert med dette før sommeren, var at han skulle ha dialog med fiskerne. At regjeringen ikke hadde en løsning på plass etter å ha jobbet med forskriften i så lang tid, er rett og slett for dårlig. Jeg skulle likt å se en tilsvarende behandling av andre matprodusenter. Som et unntak kan det kanskje gjelde løkprodusentene, som var oppe til debatt i forrige sak. Det er nesten like oppsiktsvekkende at nærings- og fiskeriministeren, i sitt svarbrev og for så vidt i debatten i dag, skriver og sier at regjeringen arbeider med å vurdere hvordan de avsatte midlene skal brukes. Vi skriver i dag 4. desember. Forbudet trer i kraft om fire uker, og regjeringen vet fortsatt ikke hvordan de skal etablere en kompensasjonsordning for fiskerne. Den næringen, de fartøyene og de fiskerne som blir berørt, har ressurser og kompetanse som vi må benytte oss av. Det har tidligere vært gitt tilskudd til fiske av spøkelsesteiner, og vi har stort behov for marin opprydding i fjorden. I tillegg må vi vurdere behov for omstillingsstøtte. Vår jobb er å legge til rette for at det er både fiskebåter og fiskere med kompetanse til stede den dagen vi igjen kan åpne fjorden for ordinært fiske. Selv om Høyre er enig i beslutningen om fiskeforbud i store deler av Oslofjorden – det bør heller ikke overraske Senterpartiet – har vi hele veien vært opptatt av at det må være en god dialog med berørte kommuner og fiskere for å se hvordan dette kan gjennomføres på en best mulig måte. Det handler også om grensene for hvor et fiske skal være mulig de nærmeste årene. Nesten to millioner nordmenn bor i nærheten av Oslofjorden, og tilstanden har vært kritisk lenge. Situasjonen kan ikke fortsette, og dette krever tiltak. Det rammer fiskenæringen, og spesielt de minste fartøyene, som et knyttneveslag i magen. Da er det vår jobb som beslutningstakere å sørge for at vi skaper den tryggheten og forutsigbarheten som de fortjener.

Vi har trolig med ordet avdirektørifisering meldt oss på i konkurransen om årets nyord. Det er noe ekstra sjarmerende med etterpåklokskap i politikken, og det har for så vidt også sin egen sjarm når man gjør noe mens man er i regjering, og deretter mener noe annet når man er utenfor. Men i bunn og grunn viser det vel ofte at det kan være vanskelig å levere på den politikken man har som intensjon å levere på. I representantforslaget skriver forslagsstillerne at direktørifiseringen har skapt en lønnsadel og en avstand til dem som faktisk utfører jobbene i offentlig sektor. La meg skyte inn at jeg forventer at også direktørene gjør jobber i vår offentlige sektor. Er dette nye toner fra Senterpartiet? Nei, det er ikke det. Til ABC Nyheter i desember 2019 uttalte Slagsvold Vedum: «Senterpartiet ønsker å begrense lønnsveksten i staten og viser til at det i byråkratiet er 67 personer som tjener over 1,5 millioner kroner. Partiet mener det må legges et tak på lønningene til mellomledere og ledere i staten, og at de som tjener over 1,5 millioner kroner i dag, ikke får lønnsvekst de neste årene.» I Nettavisen nå i mai 2025 kunne vi lese at det er atten personer som tjener over 2 mill. kr, og to som tjener nøyaktig 2 mill. kr. Ser vi på partiets valgprogram for 2021, lovet partiet å redusere antall direktorater og statlige tilsyn og sørge for at det statlige byråkratiet i sum reduseres, målt mot 2019-nivå. Jeg tror de fleste vet hvordan det har gått, selv med Senterpartiet i regjering tre og et halvt år av den siste stortingsperioden. Jeg skal likevel ikke hovere over det, for også Høyre deler forslagsstillernes mål om en mer effektiv, brukerorientert og bærekraftig offentlig sektor, der mest mulig av ressursene går ut til nettopp førstelinjen. Vår vei er imidlertid å redusere byråkrati og kostnader gjennom en systematisk effektivisering, bedre organisering, økt bruk av digitalisering og tydeligere prioriteringer. Også på denne veien er det mulig å gå seg bort i gode intensjoner. Når Senterpartiet i sitt siste alternative budsjett foreslår å spare 161 mill. kr ved å kutte byråkrati i Forsvaret, tror jeg det mangler forankring i virkeligheten, da dette kommer i tillegg til det som allerede ligger inne i effektiviseringsmål i langtidsplanen for sektoren. Denne debatten handler egentlig om hvordan vi kan få mest mulig ut av hver krone vi putter inn i det offentlige. Her er nok de fleste partiene enige om målet, men kanskje ikke nødvendigvis om veien. For Høyre er det et mål å arbeide for moderate lederlønninger i offentlig sektor og offentlig eide selskaper. Vi må også gjøre veldig mye mer, og derfor har vi nå i høst bl.a. levert to representantforslag om effektivisering av offentlig sektor.

Da slipper jeg å invitere statsråden på tur i dette replikkordskiftet, for hun er allerede invitert – det er bra. Jeg flytter meg til Sarpsborg. Der er andelen innvandrere i dag 24,4 pst. mot 20,8 pst. for landet. I tillegg viser tallene deres at nær 51 pst. av innvandrerbefolkningen i byen har bakgrunn som flyktninger. Tallet på nasjonalt nivå er 34 pst. Derfor har politikerne i Sarpsborg bestemt at de skal lage en strategi for hvordan de kan redusere andelen flyktninger. Vi vet at varig integrering handler om arbeid. Høyre vil legge betydelig vekt på kommunenes integreringsresultater i bosetningspolitikken og særlig overgang til arbeid. Per nå står nettopp mange ukrainske flyktninger lenge i kø for kvalifisering, mens kommunene mangler kapasiteten til norskopplæring og et hurtigspor. Vil statsråden kunne forplikte seg til en modell der bosetningsanmodningene kobles til konkrete arbeids- og kvalifiseringsløp, og der kommunene med best overgang og de som lykkes best med dette arbeidet, prioriteres nettopp for bosetning og også økonomiske virkemidler?

Takk for svaret. Høyre har også vært tydelig på at bosetning må være styrt og spredt, og at flyktninger som hovedregel ikke skal bosettes i områder med levekårsutfordringer eller en innvandrerandel på over 25 pst. Jeg er glad for at regjeringen har strammet noe inn allerede. Fredrikstad har bosatt over 1 000 flyktninger de siste årene, og i 2025 – altså i år – valgte bystyret å si nei til å bosette flere. Det var ikke et uttrykk for manglende vilje til å hjelpe, men et resultat av en kommuneøkonomi og et tjenesteapparat som er presset til bristepunktet. Samtidig har regjeringen fjernet tilskuddet til utleieboliger i 2024, mens vi har foreslått å øke dette, nettopp for å lette bosetningen. God dialog bosetter ingen, og dekningsgraden for kostnader knyttet til integrering har falt fra 97 til rundt 91 pst. på få år. Det merker kommunene. For å gjenta det første spørsmålet: Hva vil statsråden faktisk gjøre hvis kommunene ikke sier ja til å bosette de 13 000 som er anslått å komme? Blir det da tvang?

«Siden 2022 har Norge tatt imot nær 100 000 flyktninger. Siden 2024 har antallet bosatte flyktninger gått noe ned, men nå øker tallene igjen, og neste år blir kommunene bedt om å ta imot 13 000 flyktninger. Samtidig ser vi at stadig flere kommuner sier nei til å bosette det antallet Integrerings- og mangfoldsdirektoratet anmoder dem om. Hvordan forholder statsråden seg til at mange kommuner nå ikke har kapasitet til å bosette flyktninger i tråd med anmodningene?»

Det er nå nøyaktig 1 489 dager siden Støre-regjeringen tiltrådte. I 212 uker har regjeringen hatt ansvaret for barnevernet i Norge. Det betyr at ansvaret for de om lag tusen barna som til enhver tid bor på institusjon, har ligget – og ligger – hos denne regjeringen. Ja, det er en liten gruppe, men det er den mest sårbare gruppen av barn og unge i landet vårt. Til syvende og sist er det den sittende regjeringen som bærer ansvaret for innholdet i tilbudet til barna, for kontroll på kapasiteten, for forsvarlig bruk av fellesskapets penger – og for at barn som trenger hjelp, faktisk får den hjelpen de har krav på. La oss oppsummere status på barnevernsfeltet etter mer enn fire år med Støre & Co.: Brudd på bistandsplikten har økt kraftig siden 2022 – en utvikling som henger tett sammen med regjeringens ideologiske korstog mot kommersielle aktører, enten man liker det eller ikke. Køen for fosterhjem er rekordlang. Mange kommunale barnevernstjenester mangler ressurser til å gjøre jobben sin. Samarbeidet mellom barnevernet og andre tjenester svikter, og barna faller mellom flere stoler. Grunnkapasiteten i institusjonene er for lav. Bufetat har gjort seg avhengig av enkeltkjøp for å håndtere svingninger i behovet for institusjonsplasser. Samarbeidet mellom det statlige og det kommunale barnevernet fungerer for dårlig. Og som om ikke det var nok: Regjeringen har fjernet kompetansekravene til veldig mange av de ansatte i barnevernet. Samtidig viser tallene at Støre-regjeringen ikke har kontroll på økonomien. Bufetat har de siste årene hatt gjentatte merforbruk på mange hundre millioner kroner, og i budsjettforslaget for 2026 slår regjeringen fast at de vil kjøpe dyre enkeltplasser framfor å inngå langsiktige rammeavtaler hos de kommersielle. I disse årene har jeg utallige ganger utfordret Støre-regjeringen om krisen i barnevernet, her i denne sal. Jeg sier som Riksrevisjonen: Det er «kritikkverdig at årsakene til utfordringer i barnevernet har vart over lang tid». Dette er intet mindre enn alvorlig. Høyre kan ikke leve med dette, og de sårbare barna kan ikke leve med dette. Regjeringens politikk fungerer ikke på dette området, og da nytter det ikke å kalle inn til møter og bestille den ene utredningen etter den andre. De som lever i dette hver eneste dag, her og nå, fortjener faktisk at tiltak iverksettes. Med den alvorlige og høye ungdomskriminaliteten i landet skulle vi ha trodd at barnevernet var en av de fremste prioriteringene til regjeringen. I går samlet Høyre fagmiljøer til rundebordskonferanse for å diskutere hvordan samfunnet kan forebygge og forhindre at barn og unge havner i kriminelle miljøer. Vi fikk én tydelig tilbakemelding: at barnevernet må styrkes og jobbe bedre, smartere og mer effektivt. Jeg deler alle de vurderingene. Barnevernet skal nettopp sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får riktig hjelp og omsorg til rett tid. Under Støre-regjeringen er ikke dette tilfellet for alle. Det lover heller ikke godt når kommunalministerens svar på elendig kommuneøkonomi er at tiden nå er inne for å vri ressursene over fra de unge og oppvekst og til omsorg ute i Kommune-Norge. Det er feil svar på den utfordringen vi nå diskuterer. Kvalitetsløftet har mye godt i seg, men det løser langt fra alle problemstillingene som diskuteres i interpellasjonsdebatten i dag. Stene-utvalget, det siste av dem, er overtydelig på at dårlig organisering har mye av skylden for den situasjonen vi er i. Da spiller det mindre rolle om statsråden mener at utvalget har gått utover sitt mandat. Da kler det heller ikke statsråden å kritisere Høyre for å snakke om at vi må se på organiseringen av det statlige barnevernet, i tråd med anbefalingen – dog utenfor mandatet – til Stene-utvalget. Spørsmålet er ikke hvorvidt vi er for eller mot profitt i barnevernet. Spørsmålet er: Er vi for eller mot å ha barnevernsplasser til de barna som trenger det? Det svaret er ganske enkelt – og jeg håper det er opplagt for alle – og det er at vi trenger kapasitet til å hjelpe de barna som har behov for det. Regjeringen har hatt fire år på å snu utviklingen, og situasjonen har ikke blitt bedre. Da er spørsmålet: Hva konkret vil statsråden gjøre annerledes fra i dag?

Takk for svaret igjen. Som statsråden vet, står Kommune-Norge i knestående når det gjelder arbeidet med asylsøkere og bosetting. Sarpsborg kommune har vedtatt å lage en strategi for å redusere andelen flyktninger før bystyret tar stilling til bosettingsvedtaket for 2026. I regjeringens budsjett er det foreslått å kutte 666 mill. kr til drift av asylmottak, 73 mill. kr til vertskommuner for asylmottak og 114 mill. kr i støtte til beboere på asylmottak. Flere ankomster enn det er budsjettert for, resulterer da veldig fort i økte kostnader for nettopp kommunene og vertskommunene. I tillegg framkommer det også av regjeringens budsjettforslag at integreringstilskuddet ikke dekker mer enn 90 pst. av kommunenes kostnader. Med andre ord må kommunene hente en tikroning fra andre områder for hver hundrelapp de bruker på integreringsarbeid, eller som de får dekket av regjeringen. Hvordan kan da statsråden trygge kommunene på at man skal begrense ankomstene utover anslaget på 10 000 og dekke kostnadene kommunene vil få dersom anslaget bommer, og det blir høyere ankomsttall?

Takk for svaret. Det er helt riktig, som statsråden sier, at etter de innstrammingene som er gjennomført, ble det lavere ankomsttall, men per forrige uke er det altså registrert 9 312 søknader om kollektiv beskyttelse, i tillegg til rundt 1 000 ordinære asylsøknader. Ser vi på de siste fem ukene, har det vært omtrent en tredobling i antallet ankomster per uke. Da må jeg gjenta spørsmålet om hvor trygg statsråden er på de anslagene som ligger til grunn i statsbudsjettet for 2026, der man også skriver at det er spesielt stor usikkerhet knyttet til fordrevne fra Ukraina. I forrige spørsmålsrunde her, om kvoteflyktninger, ble det fra statsrådens side sagt at man har satt det tallet så lavt fordi man er usikker på prognosene. Spørsmålet er hvordan statsråden kan trygge storsamfunnet på at man faktisk kan forholde seg til de 10 000 – at det er reelle tall – som ligger i budsjettet.

«Regjeringen anslår i forslaget til statsbudsjettet for 2026 at det vil komme 14 000 asylsøkere til Norge i 2026, hvorav 10 000 ukrainere. De siste ukene har vi sett en stor økning i ankomstene av særlig unge ukrainere. Tror statsråden fortsatt at disse tallene vil holde, og hva vil hun eventuelt gjøre for å redusere ankomstene eller sette kommunene i stand til å håndtere dem?»

Flere har i denne debatten vært innom inn- og utflytting av offentlige arbeidsplasser, og da ofte fra større byer som Oslo til områder litt lenger unna maktsentrum. Det kan være mange gode grunner til at dette er en fornuftig politikk. Det handler om press på arealer i de tettest befolkede områdene, det handler om økonomi, og det handler om å redusere presset på veier og kollektivtrafikken inn til f.eks. Oslo, for å nevne noe. Dette er jo ingen ny debatt. Solberg-regjeringen flyttet eller etablerte, ifølge Nationen, over 800 offentlige arbeidsplasser utenfor Oslo. Støre-regjeringen klarte 365 i sin første periode. Etter at Senterpartiet gikk ut av regjering, vil det kanskje gå enda saktere, all den tid Arbeiderpartiets mål nå er å flytte statsansatte ut av Oslo sentrum. Sammen med Senterpartiet har Høyre fremmet et forslag der vi ber regjeringen om ikke å igangsette arbeidet med å flytte Politihøgskolen internt i Oslo før en har utredet alternativer med lokalisering av Politihøgskolen til Moss, Stavern eller Kongsvinger, og om å legge fram en sak for Stortinget med sammenlignbare vurderinger av disse alternativene. Jeg håper at et flertall i dag blir med oss på å sikre en slik utredning. Statsministeren selv har ikke en lang liste over argumenter for ikke å flytte skolen lenger enn internt i Oslo by, ifølge mediene. Han mener at siden Politihøgskolen ligger i Oslo, bør den ligge i Oslo. Ja vel, sier jeg da. Da han besøkte Mortensrud-festivalen i valgkampinnspurten, slo han fast at den nye politihøyskolen burde flyttes dit, fordi bydelen Søndre Nordstrand over tid har hatt utfordringer med arbeidsledighet og kriminalitet. Jeg vil nok advare mot at morgendagens politistudenter primært skal rekrutteres med dette som utvalgskriterier. Det er mange gode grunner til at skolen kan ligge i Oslo. Det samme finnes helt sikkert for Kongsvinger, og siden jeg selv har en sønn som har studert ved Politihøgskolen i Stavern, vet jeg også hvilke kvaliteter den lokasjonen har. Likevel slår selvfølgelig ingen av disse lokasjonene Moss. Allerede i min tid som ordfører i byen startet vi jobbingen med å få skolen til å se på nettopp de kvalitetene som Moss kunne tilby midt i sentrum, med beliggenhet, infrastruktur, kommunikasjon og øvingsfasiliteter som noen viktige elementer. La det ikke herske noen tvil om at det er politiets beste som må ligge til grunn for valg av lokalisering. Det er også derfor vi nå inviterer Stortinget til å be regjeringen om å utrede alternative lokaliseringer før de legger fram en egen sak for Stortinget med nettopp disse vurderingene.

Fra Høyres side skal vi fortsette vårt arbeid for at samfunnet skal bidra til å gi muligheter til alle, men da må vi sammen levere på en av statens viktigste oppgaver, som er å sikre befolkningen trygghet. Her opplever mange at samfunnet ikke leverer i dag. Altfor mange opplever økende trusler og uro i sine nabolag. Enkelte er mest opptatt av å diskutere om vi har fått svenske tilstander eller ikke. Det vi alle bør kunne være enige om, er at vi nå har tilstander som nærmer seg det Sverige har hatt i lang tid. Derfor var det en merkelig historiefortelling da SVs leder i dagens debatt sa at det er høyrepolitikk som har gjort Sverige til et farligere land. Hun nevnte passende nok ikke innvandring med ett eneste ord. Politiinspektør Gunnar Appelgren, som i over 30 år har jobbet mot organisert kriminalitet i Sverige, sier til TV 2 i kveld at Norge nå er i det dystre framtidsscenarioet han tegnet i januar 2023. Dramaserien «Den tynne blå linjen» tar for seg politiets arbeid og hverdagsliv i Malmö. Serien er fra 2021, men kunne dessverre like godt vært spilt inn i Oslo, i Sarpsborg eller på Strømmen de siste ukene – da ikke som fiksjon. Det må være rom for en politisk diskusjon som reflekterer frykt for kriminalitet og innvandring på den ene siden, i kombinasjon med en bredere debatt om sosiale og økonomiske forhold. Vi kan ikke tillate at det finnes unnskyldninger om hvorfor eller hvordan 12-, 13- eller 15-åringer blir kriminelle. Vår jobb som politikere er å hindre dette. Trontalen sa litt om straffereaksjoner, men dessverre langt mindre om manglende integrering, nyrekruttering og forebygging. Jeg håper det var en glipp. Medieoppslag rundt de svært alvorlige kriminelle handlingene med håndgranater, skytevåpen og kidnapping de siste ukene, har vist at svært mange av gjerningspersonene er under den kriminelle lavalder, de er ikke etnisk norske, og mange har vært eller er i barnevernets omsorg. Dette er kunnskap vi ikke kan overse når vi nå må diskutere løsninger. Derfor bør heller ikke det samme barnevernet overta ansvaret for mindreårige flyktninger over 15 år. Vi må gi politiet ressurser til å etterforske alle de mindreårige asylsøkerne som faktisk forsvinner fra mottak rundt i Norge. Mange av disse slår ikke inn på samfunnets radar før det dessverre er altfor sent. Nå fortjener samfunnet handling og tiltak – ikke flere av oss bekymrede politikere hver gang det smeller der ute. Da bør regjeringen se til høyre og ikke til venstre når de skal finne de bærekraftige løsningene på dette området i den kommende perioden.

Svenske tilstander har vært løftet fram av bl.a. SV i debatten i dag, og SV-leder Bergstø sa i sitt innlegg at det er høyrepolitikk som har gjort Sverige til et farligere land. Det framstår som en kunnskapsløs uttalelse. Det virker som man helt neglisjerer den egentlige grunnen, som er stor innvandring og ikke minst dårlig integrering. Jeg minner om at venstresiden har styrt Sverige i 20 av de 30 siste årene, og at årene med den desidert største innvandringen var fra 2015 til 2018, med 163 000 ankomster bare i 2016, mens sosialdemokraten Stefan Löfven var statsminister. Når vi ser den siste utviklingen her hjemme med svært unge kriminelle, mange av dem med innvandrerbakgrunn, mener da representanten at innvandring, og ikke minst dårlig integrering, ikke er noe av årsaksbildet i Norge, eller er det også her slik at en Arbeiderparti-regjering støttet av SV fører en høyrepolitikk som er årsaken til det vi nå ser rundt oss?