Jeg registrerer at forrige taler fra Senterpartiet forsøker å gjøre dette til et spørsmål om lokale og regionale arbeidsplasser. Det er ikke det dette handler om. Dette handler om hvordan staten bruker sine midler i klimapolitikken, hva som gir resultater, og hva som ikke gjør det. Rødt er ikke redd for å bruke penger på klimatiltak – det viser vi i alle våre alternative budsjetter – men de bør jo ikke måles ut fra hvor mye penger som totalt sett brukes over statsbudsjettet, men på om man sørger for at de store forurenserne faktisk betaler for seg, og om utslippene faktisk kuttes. Nysnø har fått enorme overføringer fra staten gjennom mange år, selv om klimaeffekten ikke er målbar, og denne typen subsidierte investeringer i private selskaper representerer både dårlig klimapolitikk og uklok næringspolitikk. Risikoen bæres i praksis av skattebetalerne, men den potensielle gevinsten, profitten, tilfaller de private eierne i selskapene som det er investert i. Det er opplagt at det er mange prosjekter i Norge som bør prioriteres framfor sånne prosjekter som dette når fellesskapets penger skal fordeles. Kort sagt har opprettelsen av Nysnø vært en dårlig forvaltning av fellesskapets ressurser. Regjeringen har bekreftet at det står store summer i dette selskapet. Disse pengene kan fortsatt reddes og tilbakeføres for å brukes til mer fornuftige formål. Det kan bl.a. være rettferdige, effektive klimatiltak hvor investeringene ikke går til å berike private bedriftseiere, men til faktiske utslippsreduksjoner som er målbare, nyttige og positive for folk flest. Dette kan være støtte til energieffektivisering hjemme, et bedre kollektivtilbud eller penger til utslippskutt på offentlige avfallsanlegg, for å nevne noe. Rødts hovedpoeng her er ikke at Nysnø har tapt penger, slik som SV framstiller det. Nei, vårt hovedpoeng er at dette ikke er måten å bruke penger på. Når klimapolitikken er så viktig som den er, må vi jo sørge for å få mer klima for hver krone. Det bidrar ikke Nysnø til, og med det viser jeg igjen til forslagene Rødt er med på.

Det hjelper lite at det er tverrpolitisk enighet om situasjonsforståelsen i det norske dagligvaremarkedet. Det rapporteres fra høyre til venstre og alt imellom at situasjonen er usunn, og at den går ut over kundene og også ut over produsentene. I midten av dette har vi altså NorgesGruppen, Coop Norge og Reitan. De kontrollerer så godt som hele markedet, og stordriftsfordelene og de enorme mengdene kapital som er investert i leverandør-, grossist- og distribusjonsleddet, gir disse aktørene mulighet til full dominering i hele verdikjeden – fra jord til bord. Vi er altså i sluttfasen av den konkurransen som særlig høyresiden ideologisk så ofte henger seg på og fremmer. Den siste lokale kjøpmannen er allerede utkonkurrert. Dørene er stengt. Det er lagt ned. Det er en overetablering av dagligvarebutikker i de sentrale områdene og butikkdød i distriktene. Det er noen av konsekvensene av den såkalte konkurransen som har virket, og som nå har sluttet å virke totalt. Her sitter altså oligarker og deler markedet mellom seg. Med alle privilegiene de har i sine posisjoner, kan de diktere betingelsene for alle i hele verdikjeden, helt fra bonden som setter frøet i jorda, til kunden – oss alle sammen – som er avhengig av å ha mat på bordet. Når vi nå ser på de 15 forslagene, kommer ingen av dem til å få flertall. Da Rødt hadde disse forslagene oppe i Stortinget i forrige sesjon i sin fulle bredde – 43 forslag, alt fra de helt moderate som alle egentlig kunne slutte seg til, til litt mer radikale og inngripende forslag – gikk ingen av dem igjennom. Det var en total berøringsangst for å ta de nødvendige grepene som er helt avgjørende for at vi skal få en rettferdig og god dagligvarehandel i Norge. Det er jo også av strategisk interesse at dette fungerer, slik verden ser ut. Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Det er én mulighet som statsråden ikke har nevnt i noen av svarene, verken i denne runden eller i den forrige som vi hadde før påske, og det er at Norge ser bort fra ESAs betingelser og opprettholder dagens tilskuddsordning slik den er, og slik den fungerer meget godt for norsk sjøfart. Hva mener statsråden ville være det verste som kunne skje om vi sørget for å holde norske skip under norsk flagg, trygget arbeidsvilkårene og lønnsvilkårene for norske sjøfolk, og førte vår egen politikk til beste for Norge og norske sjøfolk? Hva ville være den verste konsekvensen?

Det er også sånn at i den tiden vi lever i, i den svært så spente geopolitiske situasjonen, er beredskapen, også beredskapen til sjøs, viktigere enn på lenge. Det er mange høringsinstanser som har advart om at forslaget kan føre til utflagging, og som er helt klare på at dette svekker totalberedskapen i Norge og Norge som sjøfartsnasjon. Da er det uforståelig at regjeringen så og si heller vil gå til kamp mot norske sjøfolk og norsk maritim næring enn å ta det nødvendige generaloppgjøret med ESA og EØS-regelverket, som gjør dette så usikkert som det er. Hvordan kan regjeringen gå videre med forslaget uten å ha oversikt over de sikkerhetspolitiske konsekvensene av dette?

Takk for svaret. Man er her kanskje i ferd med å renotifisere en masse skip ut av norsk flagg og også skape stor usikkerhet rundt framtiden for norske sjøfolk og deres lønnsvilkår, slik det store flertallet av alle høringsinnspillene i denne saken har vært inne på. Det er i beste fall uryddig, om ikke uansvarlig, å komme til Stortinget med en lovendring som er av denne karakteren, samtidig som konsekvensene av den samme lovendringen skal utredes. Vi som til syvende og sist har ansvaret for dette, blir jo parkert. ESA har godkjent en midlertidig forlengelse av denne tilskuddsordningen fram til 1. mars 2027. Det hadde gitt god tid til å gjennomføre en grundig konsekvensutredning av forslaget før det kom hit. Hvorfor velger statsråden likevel å gå videre med denne lovendringen nå?

Mitt spørsmål går til fiskeri- og havministeren. Norge har til alle tider vært en stor sjøfartsnasjon. Vi har skip på alle verdenshav, med norske sjøfolk om bord, som seiler under norsk flagg. Vi bruker ganske mye penger på å ha det sånn. Det har tjent oss godt. Det er nettolønnsordningen som sørger for at vi fortsatt har skip under norsk flagg og med norske sjøfolk om bord. Dette er ikke EU spesielt fornøyd med, og nå foreslår regjeringen i Prop. 84 L for 2025–2026 å tilpasse nettolønnsordningen etter EUs og ESAs krav og endre loven om tilskudd til sjøfolk, sånn at den skal gjelde alle skip i hele EØS-området. Dette gjør regjeringen til tross for at en samlet maritim næring har advart om at det kan føre til massiv utflagging av norske skip, tap av norsk kompetanse og svekket nasjonal beredskap. Statsråden har tidligere også her i spørretimen erkjent den bekymringen og bl.a. varslet at hun vil sette ned en arbeidsgruppe som skal utrede konsekvensene av forslaget og gi innspill til forskriftsarbeidet. Hvordan kan statsråden forsvare å be Stortinget om å vedta disse lovendringene nå, når hun samtidig mener at det er nødvendig å utrede hvilke konsekvenser de faktisk kan få for den norske flåten?

50:52] (ordfører for saken): Jeg vil først benytte anledningen til å takke næringskomiteen for samarbeidet om denne saken, som altså har sitt utgangspunkt i et representantforslag fra stortingsrepresentantene Geir Pollestad, Trygve Slagsvold Vedum og Bengt Fasteraune om en kompensasjonsordning for grønnsaksprodusenter som rammes av nye grenseverdier for kadmium. Det er fremmet et mindretallsforslag i denne saken, og jeg regner med at forslagsstillerne selv kommer opp og redegjør for det. Komiteen åpnet for en skriftlig høring i denne saken. Det har kommet to innspill. Komiteen har også fått flere brev fra statsråden, som er landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen, som har uttalt seg i saken. Komiteen merker seg EU-direktiv 2021/1323, hvor det er vedtatt nye og lavere grenseverdier for tungmetaller i matvarer. For løkprodusenter som dyrker løk i jordsmonn rikt på alunskifer, anslått til mer enn 40 pst. av den totale norske produksjonen av løk, medfører direktivet en betydelig usikkerhet foran vekstsesongen 2026. Denne saken handler altså om en kompensasjonsordning for de som blir rammet av dette direktivet. Jeg vil på vegne av Rødt si noen ord om saken. Vi er veldig glade for at vi endelig får laget et flertall for en anstendig kompensasjonsordning for de produsentene som har blitt rammet av dette, men det politiske arbeidet som er gjort i forkant, får strykkarakter. Først sitter regjeringen i år etter år på et EU-direktiv, som de så tar opp av skuffen og innfører uten at denne næringen, som produserer mat – løk – har fått nødvendig tid til å omstille seg. I Stortinget klarte vi så å gi disse produsentene ett års utsettelse, slik at de skulle få rimelig med tid til å kunne jobbe med sin produksjon. Men så, to måneder etter det flertallsvedtaket, snur Høyre, og Arbeiderpartiet hopper på et løst forslag – og dette direktivet blir da likevel tvangsinnført, hasteinnført, egentlig uten den politiske behandlingen det skulle hatt. Vi har et mål om økt nasjonal selvforsyning av mat, spesielt av plantevekster. Det som har skjedd i denne saken, har vært helt i strid med vedtatt politikk på området. Jeg må ærlig talt si at Stortinget, spesielt partiene Høyre og Arbeiderpartiet, ikke tar seg bra ut overfor denne næringen, som de selv mente skulle ha forutsigbarhet.

Jeg fikk på en måte ikke svar på det jeg spurte om. I mitt forrige spørsmål refererte jeg til Rederiforbundet, sjømannsorganisasjoner, LO og slike, som jeg opplever ikke blir hørt her. Også Sjøfartsdirektoratet, som er regjeringens fremste faglige ekspertise på området, har uttalt seg i denne saken. De skriver i sitt høringssvar: «Vi vurderer at forslaget kan gi betydelige konsekvenser for antall skip under norsk flagg, norske sjøfolk og konkurransesituasjonen for NOR og NIS.» Da må jeg igjen stille følgende spørsmål til statsråden: Har dere lagt trykk på EU for å få stanset denne ordningen før denne forskriften ble sendt ut på høring?

Rødt er enig i at regjeringen har vært opptatt av rammevilkårene for norske sjøfolk, og at vi skal ha skip under norske flagg. Vi har vært enige om det, men vi har vært uenige om størrelsen på ordningen. Men det er fram til at dette forslaget kom. Jeg leser statsrådens svar dithen at dette ikke er regjeringens politikk, men at dette er noe som kommer fra EU og ESA. Det berører 14 000 norske sjøfolk og 650 skip under norsk flagg – et antall som er stadig minkende. Da blir det naturlige spørsmålet: Før dette forslaget ble sendt ut på høring, hva har regjeringen gjort overfor EU, EØS og de som kommer med dette til oss, for å få unntak eller eventuelt få stanset alt dette som vi ser kommer til nesten å rasere norsk sjøfart framover?

«Regjeringens forslag om å åpne nettolønnsordningen for alle skip i hele EØS-området har sendt sjokkbølger inn i hele det maritime Norge. Nettolønnsordningen har tjent Norge godt. Den sikrer anstendig lønn for våre sjøfolk, og bidrar til at norske skip seiler under norsk flagg. Rederiforbundet, LO og sjømannsorganisasjonene skriver i felles brev: «Etter vårt syn inneber dette forslaget ei vesentleg svekking av rammevilkåra for det norske flagget og Noregs posisjon som maritim nasjon». Hva ønsker regjeringen å oppnå med forslaget?»

På vegne av representantene Remi Sølvberg, Hanne Beate Stenvaag og meg selv har jeg gleden av å fremme et representantforslag om å heve vraket av fregatten KNM Bergen utenfor Andøya.

Jeg registrerer at statsråden både i innlegget og nå i replikkrunden ser ut til å tro at det skal finnes det privilegiet å velge mellom ulike faglige uttalelser, alt etter hva som passer Arbeiderpartiets politikk best. Dette synes jeg er politisk ansvarsfraskrivelse. De fremste hjertespesialistene ved Ahus, ved en av Norges største hjertemedisinske avdelinger, sier i høringsinnspill at det er stor bekymring for dagens struktur og sterke faglige argumenter for å etablere flere PCI-sentre i landet. Dette sier altså noen av de fremste fagfolkene på området. Da må jeg spørre statsråden: Har han ikke i det hele tatt et politisk ansvar for hvordan akuttilbudet for hjerteinfarktpasienter i Norge ser ut?

Vi nordlendinger, og for så vidt også folk på Vestlandet, er vant til å planlegge for det uforutsette. Lange avstander, vanskelig geografi, dårlig samferdsel – sånne ting har over generasjoner gjort oss gode til å improvisere. Men hjerteinfarktet kan vi ikke planlegge for innenfor kontortiden. Slik var det også for Alf Willy Johansen fra Lurøy, som vi kunne lese om i dag i NRK Nordland. Han var i skogen i forrige uke, og kl. 12 inntraff hjerteinfarktet. Han kom seg til Bodø for PCI-behandling, før porten gikk igjen kl. 16. Det reddet Alf Willys liv. Vi har en helseforetaksmodell som er sånn at akuttpasienter er pluss eller minus på bunnlinjen til akuttberedskapen. Sånn kan vi ikke ha det. Vi har et skakkjørt system, som er sånn at fagfolk og spesialister, som egentlig har all interesse av å stå sammen, blir satt opp mot hverandre på grunn av helseforetakssystemet. Vi ser at det preger denne debatten i altfor stor grad. Vi har et PCI-tilbud, en PCI-lab, i Bodø. Dette er ikke et lokaliseringsspørsmål. I Nordland har vi det vi trenger for å behandle akuttpasienter som har behov for PCI døgnet rundt. Nei, dette er et folkekrav. Statsråden sitter her. Han har hørt bodøværingene, og han har sett de mange underskriftene – 10 000 – om denne saken. Så er spørsmålet: Skal vi ha et likeverdig akuttilbud for alle i hele Norge, eller skal ikke nordlendingene og vestlendingene være med i den gode beredskapen som vi har ellers? Hvis noen av oss som er her, eller folk utenfor denne salen, har behov for et PCI-tilbud – får et hjerteinfarkt og må av gårde – er det i denne regionen ikke mindre enn tre døgnåpne PCI-tilbud som kan hjelpe folk. Det har man bygd ut her. Men Nord-Norge og Vestlandet skal altså ikke få lov til å ta del i dette, på grunn av en meningsløs profesjonskamp som er drevet fram av helseforetaksmodellen, hvor alle sitter og passer på sitt og ikke kan jobbe for en bedre og større helhet. Det er svært trist å være vitne til at vi ikke klarer å få til dette denne gangen, men vi i Rødt kommer ikke til å gi oss.

Man kan undres på hvordan man klarte å komme hit. Vi skal altså rigge kraftsystemet i en hel landsdel rundt ett eneste selskap. Jeg trodde faktisk vi var bedre, men det viser seg ikke å stemme, sånn som denne saken har gått. Det er fossilindustrien og vindkraftkapitalen som er regjeringens foretrukne partnere når det gjelder å skape vekst og utvikling i Nord-Norge. Det ser vi tydelig. Den eksisterende industri – prosessindustrien, primærnæringene, reineierne og kystfiskerne – er ikke med. Mange av dem som har planer i nord, må stille seg i kø fordi kraften går til å grønnvaske én eneste bedrifts virksomhet på en holme utenfor Hammerfest, selve spydspissen i nordområdesatsingen. Det er ikke et folkekrav i Nord-Norge at vi skal ha mer av dette – tvert imot. Jeg trodde faktisk vi var bedre, at vi var et opplyst demokrati, ikke et uopplyst pengevelde. Men det er ikke rart å skjønne hvordan vi har havnet her. Følger vi de private og statlige multinasjonale oljeselskapene og gassprodusentene rundt om i verden – i Sahara, Sudan, Sør-Amerika, de arktiske urfolkområdene, Canada, Kautokeino og Karasjok – ser vi nøyaktig den samme metoden. Bare de får det akkurat som de vil, blir det vekst og utvikling og en lys og fager framtid for alle sammen. Det er det samme vi ser her: at Norge er et oljeselskap med et land på slep. Det er den makten som har blitt brukt i denne saken. Det er det vi ikke lenger kan akseptere. Hvis vi i Rødt hadde lagt fram et representantforslag om at vi skulle gjøre nettopp det – å rigge hele kraftsystemet i nord rundt ett eneste selskap – hadde vi blitt latterliggjort. Vi hadde blitt fortalt at dette mest sannsynlig er helt ulovlig å gjøre. Men det er de praktiske realitetene av denne saken. Prisen for dette er det reineierne på vidden som må betale. De skal flyttes fra sine områder, sine tradisjonelle områder som de har rettigheter på, når all denne vindkraften kommer i gang – hvis den gjør det. Det er også kystfiskerne og alle dem som har satset sin framtid på kysten, som må vike plassen for havvind når dette skal presses fram.

På vegne av representantene Sofie Marhaug, Mímir Kristjánsson og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om Nysnø

Det er fortsatt like uforståelig når man har et sted litt unna den store bybebyggelsen i Bodø, Nordlands største by, nemlig et militært anlegg i fjell, Reitan, som også har andre funksjoner, at man da velger å legge denne NATO-kommandoen så nært innpå byområdene, slik man har gjort. Eksperter på folkerett og disse tingene har uttalt at dette er i strid med Genèvekonvensjonen, eller i hvert fall helt på grensen. Dette gjelder både Norges Røde Kors og Den norske Helsingforskomité, som har vært kritiske til denne plasseringen. Når vi nå hører at dette handler dels om tid, dels om kostnader, og vi vet at vi framover skal bygge ut mye forsvarskapasitet i nord, kan statsråden si noe om denne type plassering av sentrale kommandoanlegg, og om vi vil vi se mer av det framover?

Takk for svaret. Det er fortsatt veldig uforståelig at man har lagt denne NATO-kommandoen hit. Jeg regner med at statsråden vil være enig med meg i at i en krigssituasjon vil enhver fiende forsøke å ta ut helt strategiske kommandosteder. Sånn vi har forstått det, var ikke denne plasseringen regjeringens førstevalg, men av ukjente årsaker havnet man der, og man har altså, for å si det på godt nordnorsk, plassert en strategisk NATO-kommando nærmest i hagen til folk. Det hører med til historien at man i Bodø har et stort prosjekt på gang, med ny byflyplass. Man regulerer altså et område for 10 000 nye innbyggere. Samtidig får man en NATO-kommando tett opp til dette. Er dette bare et sparetiltak?

«Røde Kors og Den norske Helsingforskomité har advart mot å plassere NATOs nye luftkommando ved Bodø by, med henvisning til Genèvekonvensjonen og folkerettens bestemmelser om at militære mål ikke lokaliseres nær sivil bebyggelse. I oktober 2025 godkjente regjeringen at den midlertidige plasseringen av senteret ved byen ble permanent. Hvilke vurderinger har regjeringen gjort av risikoen for sivilbefolkningen ved en slik plassering, og hvordan vil regjeringen sikre at folkerettslige forpliktelser om beskyttelse av sivile ivaretas?»

Det avviste forslaget i presidentens forslag er Rødts forslag innlevert her tirsdag 27. januar, om å avvikle det statlige klimafondet, Nysnø. Begrunnelsen fra presidentskapet har vært at dette var behandlet i desember – i forbindelse med Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag. Vi i Rødt vil likevel opprettholde dette forslaget, og vi foreslår at dette representantforslaget blir sendt til næringskomiteen og behandlet som et ordinært Dokument 8-forslag.

Når det offentlige Norge handler, handler vi for et beløp på rundt regnet 835 mrd. kr hvert år. Dette gir oss en betydelig innkjøpsmakt. Det er også sånn at når vi velger hvem vi handler med, og på hvilken måte vi handler, forteller det litt om hvem vi er, og hvilke seriøsitetskrav det offentlige Norge skal stille til dem vi kjøper tjenester og varer fra. Vi i Rødt er glad for at vi er kommet ganske mye lenger enn vi var, i denne loven om offentlige anskaffelser. Jeg vil takke komiteen og samarbeidspartene for en veldig ryddig og god prosess, som har gjort at vi får et sluttresultat som vi i Rødt kan inngå i et flertall om, og støtte opp om. Det at vi nå klarer å øke innslagspunktet opp til 500 000, betyr at vi får en slutt på den politikken som har vært rundt dette tidligere, den lovgivningen som har vært, hvor lokale og mindre produsenter har blitt diskriminert. Vi får det ganske mye bedre nå framover, og friheten til å velge lokale tilbydere blir større. Det er vi veldig glad for. Vi er også veldig glad for at det settes tydelige krav om bruk av lærlinger. Det kommer til å bli mye bedre for de bedriftene som er seriøse og tar ansvar for framtiden ved å ha lærlinger i bedriftene, så det er vi veldig glad for. Men igjen: Det er jo sånn at når vi lager en lov, er det lover som står over. Det er fortsatt sånn at den loven vi lager i dag, er sterkt preget av at vi er medlemmer av EØS og ikke har fullstendig frihet til selv å lage våre egne lover. Det er likevel der vi er i dag, og vi er fra Rødts side alt i alt fornøyd med sluttproduktet.

Vi er fortsatt på denne saken med det løse forslaget som kom i dag, og som nå Arbeiderpartiet har tydeliggjort at de vil komme til å støtte. Dette er useriøst, dette er uverdig, dette er en finger i øyet på norsk matproduksjon og de produsentene som har basert seg på at de hele våren skulle plante ut sine produkter og få lov til å drive sin næring ut fra det stortingsflertallet har bestemt. Det er bare å konstatere at for Arbeiderpartiet, for MDG og for Høyre er lydighet overfor EU-direktiver som ikke i det hele tatt er tilpasset norske forhold, viktigere enn vår egen selvforsyning og framtiden til de familiene som nå blir rammet av det disse partiene kommer til å stemme for her om noen få timer.

Rødt og flere andre partier går jo ikke av veien for en god omkamp når vi finner det nødvendig, men det må da – med all respekt – være grenser for omkamper her. I forrige periode vedtok vi med et bredt flertall i denne sal Meld. St. 11 for 2023–2024, hvor vi satte noen politiske mål for vår egen selvforsyning av landbruksprodukter. Vi skal opp på 50 pst. innen 2030. Det er et godt og ambisiøst mål å få til, og norsk planteproduksjon, korn, rotgrønnsaker, frukt og grønt er de sentrale elementene for å nå dette politiske målet. Så får vi da et pålegg, et direktiv fra EU, som vil ramme opp mot 50 pst. av norsk løkproduksjon, hvor vi har hatt en sunn og god løkproduksjon med de kadmiumverdiene som har vært. Få dager etter dette vedtaket i desember, kom regjeringen og sa at opposisjonen på Stortinget vil øke kadmiuminnholdet i norsk løk. Det er direkte feil. Dette skrev altså regjeringen på sine egne sider. Dette er feil. Det vi har sagt, er at vi skal bruke lengre tid, og så skal vi på gode måter få tatt ned kadmiuminnholdet i norsk løk. Dette skal vi gjøre selv, og dette skal vi ikke gjøre med utgangspunkt i et EU-direktiv som ikke i det hele tatt er tilpasset norsk jordsmonn. Den norske løken vi produserer i de områdene hvor produksjonen er veldig stor, og hvor det er høyt innhold av alunskifer i jorda, er ikke helsefarlig. Den er ikke helsefarlig på de nivåene vi bruker løk i Norges kosthold i det hele tatt. Dette er regler som har kommet fra EU, fordi de har helt andre måter å drive sin produksjon på enn det vi gjør, og i mange land er løkforbruket det tre-firedobbelte av det norske forbruket. Dette gir ingen mening. Det gir mening for EU, det gir ikke mening for Norge, det gir ikke mening for den næringen og dem som er nødt til å investere – med mange, mange måneder fra de investerer og forbereder neste års produksjon, til de kan hente inntekten sin fra sine produkter. Det er ikke overraskende at vi i Rødt er sterkt kritisk til dette forslaget, vi kommer til å stemme imot. Vi forutsetter at regjeringspartiet Arbeiderpartiet, som står i Meld. St. 11 for 2023–2024, om økt norsk selvforsyning, også er med på å avvise dette forslaget fra MDG og Høyre. Jeg må si MDG skuffer stort her, for de har hele veien vært med på en landbrukspolitikk som ikke kommer til uttrykk her.

Den eneste årsaken til at et lite fotballag fra en forblåst halvøy i Nord-Norge kan være med og kjempe i de øverste divisjonene, er at det finnes regler, og at det finnes en upartisk dommer – slik at her er det straffe, her er det rødt kort, her er det disse reglene, og de gjelder for alle. Verdens handelspolitikk har aldri vært styrt etter slike regler som skulle gjelde for alle. Det har ikke vært slik, verken før Trump eller før EU, at de 166 landene i WTO representerer et demokrati. Nei, det har alltid vært slik at det er de globale storselskapene og de største maktene som har laget disse reglene. Derfor kan vi si at verdens handelssystemer alltid har vært svært urettferdige. Da er det interessant at næringsministeren i sin redegjørelse framstiller handels- og investeringsavtaler nærmest som om de var helt nøytrale økonomiske verktøy. Det er de jo ikke. Dette er politiske avtaler som setter handelen og storselskapenes interesser framfor arbeidsfolks rettigheter og foran klima og miljø, og som i så altfor mange tilfeller innskrenker det politiske handlingsrommet til å bekjempe de sosiale forskjellene. Næringsministeren sier også at EØS-avtalen bidrar til å trygge våre interesser, våre rettigheter og vår økonomi. Men vi skal bare tilbake til november i fjor: Da fikk norsk industri og norske arbeidstakere i metallindustrien sjokk da EU kom med beskjeden om at det kom toll på ferrolegeringer for Norge, som er et EØS-land. EØS-avtalen skal sikre vår tilgang til et indre marked, men EU klarte altså å lage et indre marked for seg selv og et annet marked for de andre, stikk i strid med det som er selve intensjonen med hele denne avtalen, og stikk i strid med alle ofre Norge har gjort når det gjelder selvråderett, for å få være med i og få tilgang til dette markedet. La oss nå bli litt inspirert av EU: EU, som lå under press fra Kina, fra Russland og ikke minst fra USA, kom i 2023 med sitt antitvangsinstrument, «handelsbazookaen». I dette tungrodde byråkratiet så man seg nødt til å ha maktmidler til å sette inn i tilfelle noen ville utfordre EU på toll og handel, og dette gjorde de. Men hvor er Norges «handelsbazooka»? Hva er våre verktøy, hva har vi i verktøykassen når noen vil plassere oss og bølle med oss i den internasjonale handelen? Nei, vi har ikke slike tiltak. Vi har ingenting. Vi har en underdanig servilitet i forhold til EU. Det er det vi svarer tilbake. Nå skal vi så å si raske på med å innføre helt meningsløse direktiver som ikke har gått gjennom denne salen, for å blidgjøre EU, i håp om at neste gang skal de være snille med oss. Det er en grenseløs naivitet. Norge er en handelspartner og på mange måter en viktig partner for EU, men hvor er verktøyene våre for å sette hardt mot hardt når noen truer våre interesser og våre rettigheter? Hva kan vi gjøre med de milliardene som vi betaler inn i EØS-midler, når EØS-avtalen ikke tjener oss? Skal vi fortsatt si til alle EU-selskaper at vær så god, kom hit og vær partnere på norsk sokkel, her kan dere tjene milliarder? Hva skal vi gjøre med dette? Vi kan på en måte ikke fortsette med å ha denne servile og underdanige holdningen til EU, for slik verden utvikler seg, kan vi bare se på klokka og kalenderen før det neste tiltaket fra EU kommer mot oss og rammer vårt næringsliv, vår industri og våre arbeidsplasser.

På denne dagen, ved Arthur Arntzens bortgang, kan det være verdt å minne om et berømt sitat: Det skal ganske mange unger til for å opprettholde en så stor fraflytting fra distriktene. Landbruket er selve bufferen mot fraflytting i mange distrikter. Vi er fornøyde med budsjettforliket, men likevel ser vi reaksjonene fra landbruket når det gjelder velferdsordningene. Det er veldig fint at statsråden er fornøyd med at vi får veldig mange unge voksne inn i landbruket. Vi håper at presset fra både bondeopprøret, Rødt og mange andre har vært med og bidratt til det, men man blir fortsatt straffet økonomisk hvis man har et annet arbeid, og det handler om samordningsregelen. Man må kanskje gå i fjøset mens man er høygravid eller syk, og dette rammer spesielt de unge familiene i landbruket. Kan statsråden anerkjenne at dette er et uløst problem?

Jeg er ikke enig med representanten Lillestøl i premisset om at norsk havbruksnæring er viktig for beredskapen. Det er bare 8 pst. av det man putter inn i oppdrettslaksen, som kommer fra norskproduserte ressurser. Tvert imot vil jo stor avhengighet av oppdrettsfisk svekke vår egen totalberedskap, gitt at det meste av det vi putter i laksen, kommer fra andre land, og at vi er avhengige av svært sårbare handelssystemer.

Ja, det skal jeg forklare. Vi vil gjerne at dette skal slå direkte inn i økte kostnader for dem som bruker soya fra urskogsområdene i Sør-Amerika, for å tvinge fram en annen og mye mer bærekraftig fôrproduksjon enn den vi har i dag. Vi vil ha helt slutt på soyaimporten slik den foregår i dag. Vi er klar over at noen kan smykke seg med at det finnes miljøsertifisering og sånt på dette, men vi vet både at denne industrien driver urfolk ut av sine tradisjonelle områder, og at det er svært lite bærekraftig å frakte, med diesel som drivstoff, alle disse fôringrediensene over alle verdenshavene. Så svaret på spørsmålet er at vi ikke ser med veldig stor bekymring på at kostnadene for å bruke soya i fôr øker.

Aller først må jeg få lov til å gratulere oss alle. Det er mindre enn et døgn siden den norsk-russiske fiskerikommisjonen klarte å bli enige om en fiskeriavtale med Russland for 2026. Dette altså den femtiende gangen vi klarer å gjøre det, og begge parter har igjen vist seg som ansvarlige kyststater og levert på det oppdraget som FNs havrettskonvensjon har gitt Norge og Russland, om å ha en ansvarlig forvaltning av de enorme og evigvarende milliardverdiene i de nordlige havområdene. Jeg tror jeg har med meg både fiskerne på havet, industriarbeiderne i filethallene og alle de fiskeriavhengige kommunene langsmed kysten, og ikke minst alle de ungdommene som har satset på en framtid i denne fine næringen, når jeg vil berømme både dem som har forhandlet direkte, og Nærings- og fiskeridepartementet, ved statsråden, for å ha dratt dette i land i et svært vanskelig forhandlingsklima. Dette er grunnlaget for framtidens næringspolitikk. Vi klarte det i år også – selv om det var vanskelig – og vi håper at dette kan peke framover mot forhandlinger vi skal ha senere. Næringspolitikk er så mangt. I mitt hjemfylke, Nordland, er arbeidsledigheten på ca. 1,4 pst. – nest lavest i landet. Næringspolitikk er mer enn stortingspolitikere ikledd hjelm i lag med en eller annen direktør eller investor med en kjempeplan for tusener på tusener av arbeidsplasser. Nei, det er ikke det vi trenger nå. Det vi trenger utenfor de store pressområdene, er gode samfunn som folk kan leve, bo og ha et godt liv i. Det er det som er næringspolitikk. Vi ser så altfor mye av «fly in, fly out» – folk bor et annet sted og jobber i de ressursrike områdene i Nord-Norge og på Vestlandet. God næringspolitikk er å ha gode velferdsordninger og en god kommuneøkonomi og å sørge for at skolen ikke blir nedlagt, at barnehagen finnes – alt vi trenger for å ha folk på jobb og boende rundt på disse plassene. Rødt har lagt fram sitt eget alternative statsbudsjett for 2026. Det er rødt i fargen og rødt inni. Det ble riktignok ikke akkurat like rødt etter at det var vasket igjennom et forlik, men vi har satt et betydelig avtrykk også på forliket vi står inne i. I forrige stortingsperiode kom det ikke flere frie midler til kommunene i noen av forhandlingsrundene mellom regjeringen og støttepartiene, men det gjorde det i år. Dette er første gang på mange, mange år. Det er en stor seier for velferdsstaten at vi nå kan legge til tre ekstra milliarder med frie midler til kommunene og én milliard ekstra til fylkeskommunene. Dette er næringspolitikk, og vi er nødt til å si det som det faktisk er. Når det gjelder landbruket, er vi glade for at vi fikk være med og stoppe avgiften på kunstgjødsel, som var foreslått. Den ville dratt oss i helt motsatt retning av de målene et felles storting har om å øke selvforsyningen. Det fikk vi stoppet. Vi fikk også i denne runden, i samarbeid med gode forhandlingsvenner, gjort om på bortfallet av beredskapstilskuddet for matproduksjon i Nord-Norge. Det kunne også tatt oss i helt feil retning. Når vi skal ha en totalberedskap, inngår matproduksjon og industriarbeidsplasser i matvareindustrien som en del av det. Til slutt må jeg si noen ord til regjeringen og statsråden, som i praksis utøver det norske eierskapet i de statlige selskapene, om forventninger vi har til det. Vi ser nå skandalen med Telenor i Myanmar. Vi er vel kanskje ikke ferdig med hele den saken, men vi ser at den statlige eierskapsutøvelsen i disse selskapene er for svak. Telenor i Myanmar er ett eksempel, men vi har også Statkraft i Chile. Vi har årlige besøk av delegasjoner av urfolk derfra som mener at den norske staten bryter internasjonal rett. Vi forventer et sterkere statlig eierskap og tydelige grep på dette framover.

Det er interessant å høre statsråden stå på denne talerstolen og hevde at datasenternæringen er godt nok regulert. Vi har så uendelig mange eksempler på det motsatte. Vi har gjort noen valg opp gjennom 1900-tallet og 2000-tallet her i Norge. I kommuner som Narvik, Rana, Sørfold, Meløy og Glomfjord har vi kommet så langt at vi har lagt mellom 80 og 90 pst. av alt rennende vann i disse kommunene i rør. Dette har vi gjort fordi vi skulle gjøre det bedre for folk, vi skulle ha trygge, gode lokalsamfunn, vi skulle ha arbeidsplasser og produksjon rundt om i det ganske land. Hva ser vi at skjer nå? Jo, datasenternæringen – ikke bare kryptovaluta, men hele næringen – kommer nå inn og legger beslag på dette flytende, hvite gullet fra fossene vi har. I min kommune, Hadsel, har vi fått et datasenter nå. Jeg tar det opp som et eksempel på hvor lite regulert denne næringen er. Vi har altså fått en avgjørelse inne på formannskapets kontor, med ordførerens dobbeltstemme, om å etablere et datasenter og et kryptovalutasenter – en kombinasjon av disse. Dette er det strøm til. Dette kan skje hos lokalpolitikerne, med åtte stykker som sitter der og gjør denne vurderingen. Samtidig, i nabokommunen Vågan i Lofoten, står Polarfeed klar til å etablere åtti industriarbeidsplasser på en fiskefôrfabrikk. Den heter Polarfeed. De har midlene som skal til for å investere, de har regulert, de har alle planene klare, men de får beskjed fra Statnett om at det ikke er kraft nok, så de kan ikke tilrå den etableringen å komme – det vil belaste strømnettet i regionen på en sånn måte at de ikke kan få det. Samtidig står det et datasenter i nabokommunen med full forutsigbarhet for den samme kraften. Det er bare noen få kilometer mellom disse kommunene. Denne næringen er ikke regulert. Dette har vært først til mølla så mange steder. Det gjelder spesielt Øst-Finnmark, hvor vi nå hører at regjeringen går og varsler en slags kraftkrise, og at vi må bygge ut og bygge ned enda mer natur. Samtidig har man altså etablert det ene datasenteret før og det andre etter. Det har vært helt texas fra myndighetenes side, der den første som har kommet, har fått lov til å reservere kapasitet i strømnettet og fått lov til å etablere seg. Derfor ser vi at i Mo i Rana, dette gode, trygge industristedet gjennom 100 år, står serverne inne på industriområdet. Det samme skjer i Glomfjord, og det samme skjer nå i Narvik. Dette går på bekostning av naturen vår, det går på bekostning av primærnæringene, og det går på bekostning av annen industri. Ikke minst vil dette føre til at det største konkurransefortrinnet vi har i Nord-Norge – den billige kraften, den rene energien vi kan tilby til dem som faktisk vil gå i gang med ordentlige produksjonsarbeidsplasser – er reservert av disse datasentrene. Sånn kan vi ikke ha det. Vi skal ha et godt og trygt samfunn å leve i, med gode, trygge industriarbeidsplasser rundt omkring i det ganske land. Denne ukontrollerte datasenteretableringen vi ser nå kommer i Nord-Norge spesielt, tar oss i motsatt retning.

Jeg vil først benytte anledningen til å takke forslagsstillerne for å ha framsatt dette forslaget. Selv om vi i Rødt ikke er enig i å oppheve de nullfiskesonene vi har fått, er det nok en anledning til å fokusere på den viktige og kritiske situasjonen ikke bare for Oslofjorden, men også for fiskerne og deres situasjon. Vi vet at ingen kan leve av en død fjord. Det er ingen fiskere som kan leve av det, og det er ingen som bruker fritiden sin til å fiske i Oslofjorden som kan nyte godt av det når det er slutt. Derfor er vi kommet til det punktet hvor det ikke er noen annen utvei enn å innføre nullfiskeområder. Den situasjonen som har oppstått i Oslofjorden, er ikke fiskernes skyld, men det å ha områder hvor fisken og det marine mangfoldet kan få lov til å være noe mer i fred, er en del av den løsningen som vi er nødt til å gå for, for at vi skal få Oslofjorden god og frisk og ren framover. Det er en fjord som er i en kritisk tilstand, og det er i all hovedsak overgjødsling, industri og nitrogentilførsel som er hovedproblemet. Det er 118 kommuner som har avrenningsområde til Oslofjorden, i tillegg til den industrien som finnes. For landbrukets del er det gjort veldig gode tiltak, med gjødslingsplaner og annet, men vi kan fortsatt jobbe videre der. Vi må også se litt på det som går i feil retning: Chemring Nobel, som lager våpen og sprengstoff, fikk altså i 2024 – med all den kunnskapen vi har om denne fjorden – lov til å slippe 200 tonn nitrogen ut i fjorden. Den opprinnelige tillatelsen var på 41 tonn, men de fikk altså lov til å slippe ut 200 tonn. Nå viste det seg at denne fabrikken ikke trengte denne utslippstillatelsen, men likevel fikk de doble utslippene til 95 tonn nitrogen til denne fjorden som vi vet er overgjødslet allerede. Så vi er nødt til å ha en mengde tiltak her. Nullfiskeområdene løser ikke problemet, de er en del av det hele, men vi er nødt til å ha en samordnet innsats, og det berører også fiskerne. Jeg er veldig glad for den støtten vi ser ut til å få til forslag nr. 8, hvor vi ber regjeringen komme tilbake allerede i januar 2026 med en rapport om hva man har gjort for å ivareta fiskerne. Dette er jeg veldig glad for, jeg takker for støtten og tar med dette opp forslaget. I likhet med SV og MDG går Rødt ut av forslag nr. 1.

Det ligger godt til rette for at norsk industri skal ha flere bein å stå på, og at vi skal kunne utvikle teknologi og nye næringer i romfarten, men dessverre kan forutsigbarhet for én næring også være uforutsigbarhet og usikkerhet for en annen næring. Jeg snakker om fiskerinæringen, hvor vi i Nord-Norge allerede har konflikter mellom vår viktigste fornybare næring, fiskeriene, og romindustrien, som nå etablerer seg. I Rødt er vi glad for denne loven, og for at vi skal kunne drive med romfart i Norge. Den forrige loven er fra 1969, så vidt jeg forstår, så det er jo på høy tid at vi oppdaterer oss. Loven har imidlertid en stor mangel. I havenergiloven er fiskerinæringen utpekt som en næring som kan ha krav på erstatning hvis den blir fortrengt av andre næringsaktører. Det samme ser vi i petroleumsloven. Hvorfor er ikke dette satt på plass i romloven, når vi allerede ser at vi har konflikter som går ut over fiskerne? Vi i Rødt er derfor glad for å kunne få være med og foreslå at regjeringen kommer tilbake med et lovforslag som inkluderer objektivt erstatningsansvar for økonomisk tap og direkte eller indirekte skade som følge av romaktivitet også i fiskeriene. Vi vil også ha opprettet et fond for utbetaling av erstatning ved direkte eller indirekte skade og økonomisk tap i fiskerinæringen som følge av romaktiviteter. Med det tar jeg opp de forslagene Rødt er med på.

Det vi vel åpenbart ser her, når dette er varslet som et tiltak, er en betydelig strategisk posisjonering nå framover – nettopp for å få kommet i gang før et eventuelt midlertidig forbud er på plass, sånn som statsråden annonserer her. Kan statsråden si noe om hvorvidt et slikt midlertidig forbud – eller et totalforbud, som vi i Rødt ønsker og skal jobbe for – kan gis noen form for tilbakevirkende kraft, sånn at vi framover kan ta litt bedre kontroll over de verdifulle vannkraftressursene vi har i Norge, sånn som vi har klart å gjøre det i dag?

Da takker jeg for svaret, og så undres jeg fortsatt videre på: Hvor blir det av handlekraften? Hvor blir det av tempoet? Dette er på ingen måte nytt. Vi har stått her mange ganger – både undertegnede og flere andre representanter – og etterlyst handling når det gjelder kryptosentrene. Vi i Rødt er også på lag med industrien, og vi er på lag med fagbevegelsen, som i lang tid nå har krevd handling. Senest i går kom Harald Solberg, direktør i Norsk Industri, og sa følgende til E24: «Vi trenger ikke kryptosentre. De gir ingen vesentlig verdiskapning for Norge.» Dette haster det altså å komme i inngrep med. Kan statsråden anslå når man er ferdig med utredninger og omveier her og kommer i gang med et regelverk som setter en stopper for denne kraftsløsende virksomheten?

«Vi har de siste årene sett en stor etablering av kraftkrevende kryptosentre i Nord-Norge. I Kirkenes opererer nå fem kryptosenter, og NVE advarer om at det er snakk om et titalls kryptosentre bare i Øst-Finnmark. Vil regjeringen følge intensjonen om et midlertidig forbud mot kraftsløsende kryptoutvinning, slik som statsråden sa til E24 11. oktober, eller ser regjeringen på andre måter å sikre at norsk vannkraft ikke sløses bort på å utvinne kryptovaluta for å berike kryptomilliardærer i andre land?»

Det var interessant å høre trontalen på lørdag og de samme ordene som ble gjentatt av statsminister Jonas Gahr Støre i salen her i dag: Privat kapital er og skal være driveren i utvikling av næringsliv. Dette høres jo tilforlatelig flott og fornuftig ut, men vi må kikke i bakspeilet på hva slags valgkamp vi har lagt bak oss. Vi kan si: Folkestyre og demokrati, farvel, for her kommer laksemilliardærene. Vi har vært vitne til et spleiselag som består av de aller rikeste folkene i dette landet, som mer enn noen gang før har levert inn millioner på millioner til de partiene som taler deres sak. Det er jo ikke noe nytt i det private næringslivet at man gjerne investerer noen millioner for å tjene enda flere millioner. Vi har vært vitne til dette spleiselaget gjennom Aksjon for borgerlig valgseier, som 1. juli var nødt til å oppgi kildene til disse millionene som gikk direkte inn i politisk påvirkning, etter forslag fra Rødt, og Fellesaksjonen for verdiskaping og privat norsk eierskap, som det så fint heter. De har gjort inntrykk på svært mange som arbeider for det reelle folkestyret her i Norge. Vi registrerer at regjeringen også sier at regjeringens oppgave er å gi stabile rammevilkår nettopp for denne private kapitalen. Jeg som kommer fra et svært fiskeriavhengig fylke, Nordland, må konstatere at vi har mistet 10 pst. av vår fiskeflåte de siste fire årene på Arbeiderpartiets vakt, og det er nettopp fordi kapitalen har fått så stabile rammevilkår. Man kan ikke trekke den slutningen at det som er godt for de aller største selskapene, er godt for kysten eller for folket generelt. Det er vi nødt til å ta med oss. Filosofen John Dewey oppsummerte i 1931 amerikansk politikk som skyggen som «big business» kaster inn over vårt samfunn. Disse ordene falt midt under den store depresjonen, og de siktet til samrøret mellom snevre næringsinteresser og politikere som hindret at det ble iverksatt nødvendige grep for å ta millioner av mennesker ut av nød. Vi skal ikke dit, Norge skal ikke dit, og Rødt skal være garantisten for at vi ikke kommer dit.

Norge driver næringsvirksomhet i alle verdensdeler og i veldig mange land. En stor del av denne virksomheten utøves av selskaper der staten enten er majoritetseier eller heleier av de norske selskapene. I Rødt forventer vi at statlige selskaper følger de standarder og det regelverket som gjelder hjemme i Norge, når de opererer i utlandet, men når vi ser hva som skjer i praksis, ser vi at dette ikke er tilfellet. Dette gjelder Statkraft, som har kjøpt seg inn i vannkraftlisenser vi kan spore helt tilbake til Augusto Pinochets militærdiktatur i Chile, og det gjelder ikke minst Telenor, som var en stor aktør i telemarkedet i Myanmar. Vi vet nå at 474 organisasjoner i Myanmar har klaget Telenor inn for OECD for dårlig forretningsskikk, og Norges fremste folkerettseksperter mener dette er et brudd med menneskerettighetene. Vil statsråden ta egne initiativ for å frambringe klarhet i om Norge, gjennom de statlige selskapene i utlandet, bryter menneskerettighetene?