For Kristelig Folkeparti er menneskeverdet helt avgjørende. Det gjelder i alle sammenhenger, men ikke minst når mennesker er fratatt sin frihet og soner en straff. Også da har staten et ansvar for at straffegjennomføringen skjer på en måte som ivaretar grunnleggende verdighet, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Derfor er Kristelig Folkeparti enig i hovedintensjonen i denne saken. Det er både nødvendig og riktig å ta tak i de alvorlige utfordringene knyttet til isolasjon, manglende menneskelig kontakt og langvarig innlåsing i norske fengsler, forhold som er grundig dokumentert av Sivilombudet og andre kontrollorganer over tid. Samtidig ønsker jeg å understreke noen presiseringer, som vi også har vært tydelig på under komitébehandlingen. For det første: Lovfestede rettigheter må ha reelt innhold. KrF deler flertallets bekymring for at gode intensjoner ikke vil være tilstrekkelig dersom lovendringene ikke følges opp med nødvendige ressurser. Uten tilstrekkelig bemanning, kompetanse og egnede bygg risikerer vi at rettigheter blir løfter på papiret, og det er ikke godt nok. For det andre: Reduksjon av isolasjon handler ikke bare om antall timer utenfor cellen, men om kvaliteten på fellesskapet. Menneskelig kontakt må være reell, meningsfull og trygg. Det forutsetter faglig tilstedeværelse og godt samspill mellom kriminalomsorgen og helsetjenesten. Å forebygge og avhjelpe isolasjonsskader må være en kontinuerlig oppgave gjennom hele soningsforløpet. For det tredje vil Kristelig Folkeparti særlig understreke barns og unges sårbarhet. For innsatte under 18 år må bruk av isolasjon og tvangsmidler begrenses strengt og alltid være siste utvei. Barnets beste må være et reelt styrende hensyn, også bak murene. Kristelig Folkeparti støtter denne proposisjonen, for den er et viktig steg i retning av en mer human og rettssikker straffegjennomføring. Samtidig vil vi understreke at arbeidet ikke slutter med lovvedtaket. Skal intensjonene bli virkelighet, må dette også følges opp med politisk vilje, prioriteringer og ressurser. Å ta vare på menneskeverdet gjelder alltid, også når mennesker soner sin straff.

Meldingen har mange riktige og viktige mål, men veldig få tidfestede tiltak. Da er mitt spørsmål – igjen: Hva gjør statsråden for å sikre at dette ikke blir nok en melding med en god retning, men en med faktisk endring og forbedring?

Jeg må innrømme at blant veldig mange nye ting det siste halvåret har det å gå ut og inn av norske fengsler gjort inntrykk – å møte både ansatte og innsatte. Når vi ser hva slags arbeidsforhold de har, og ikke minst når det gjelder bemanning, opplever jeg at man får en dyp respekt for det de står i. Kan ministeren si noe om når det vil være tilstrekkelig bemanning til å redusere isolasjon og sikre faktisk aktivitet?

Straff skal virke, den skal redusere kriminalitet og gjøre samfunnet tryggere. På det punktet er KrF og regjeringen enige. Meldingen peker i riktig retning. Den erkjenner noe viktig: at straff uten innhold ikke forebygger – den administrerer bare problemet videre. KrF støtter derfor den overordnede retningen, men vi er også tydelige på at meldingen har et stort svakhetspunkt: Den sier mye om hva som skal gjøres, og for lite om når og hvordan. Kriminalomsorgen fungerer i dag ikke slik Stortinget har forutsatt – altfor ofte fordi det mangler folk på jobb. Når ansatte er for få, får innsatte mindre aktivitet, mindre fellesskap og mer isolasjon. Det er ikke ønsket politikk. Det er et resultat av underkapasitet. KrF støtter bachelorutdanning for fengselsbetjenter, men utdanning alene løser ikke en bemanningskrise her og nå. Det vi savner, er en konkret opptrappingsplan, tydelige tidslinjer og økonomiske rammer som faktisk monner. Uten tilstrekkelig bemanning faller hele ambisjonen om «straff som virker» i praksis. KrF vil også understreke ett punkt der meldingen er helt tydelig, og der Stortinget må være konsekvent: Fengsel for barn skal være siste utvei. Det handler ikke om å være naive. Det handler om kunnskap, rettssikkerhet og ansvar. Barn som begår kriminalitet, trenger raske reaksjoner og tett oppfølging, men vi vet at fengsling øker risikoen for videre kriminalitet – ikke motsatt. KrF forventer at regjeringen holder denne linjen også når debatten tilspisses. KrF støtter også dreiningen mot mer straff i frihet der det er forsvarlig – ikke fordi det er «snilt», men fordi det gir bedre resultater. Men også her er virkeligheten stram: Friomsorgen er presset, ettervernet er ujevnt, og kommunene mangler forutsigbarhet. Hvis regjeringen vil at mer straff skal gjennomføres utenfor fengsel, må også kapasiteten utenfor fengsel bygges opp – raskt og målrettet. KrF støtter meldingen, men vi er ikke fornøyd med tempoet og forpliktelsen i oppfølgingen. Straff som virker, krever mer enn gode formuleringer. Det krever politiske prioriteringer som merkes i hverdagen – i fengslene, i friomsorgen og hos ansatte. Det er der denne meldingen til slutt enten lykkes eller feiler. KrF heier på intensjonene og viljen, og vi håper vi lykkes bedre enn i dag – til alles beste.

Kristelig Folkeparti støtter hovedlinjene i proposisjonen om ny inkassolov. Det er nødvendig å modernisere et regelverk, som er fra 1980-tallet, i en tid der inkassoprosesser er blitt mer automatisert og mer omfattende, og der stadig flere mennesker opplever økonomisk sårbarhet. Samtidig er det viktig for KrF å være tydelig på hvorfor vi støtter loven, og hvilke forutsetninger som må ligge til grunn. For KrF handler dette i bunn og grunn om menneskeverd. Bak hvert inkassokrav står det et menneske – ofte en familie, ofte noen som allerede er i en vanskelig livssituasjon. Inkasso skal være et virkemiddel for å få løst reelle krav, ikke en mekanisme som forsterker utenforskap, gjeldsspiral og sosial utrygghet. Derfor har KrF i komitébehandlingen lagt særlig vekt på at den nye inkassoloven må sikre tre punkter: tydelig og forståelig informasjon til skyldner reell mulighet for dialog og løsning en praksis som er hensynsfull, ikke bare effektiv Vi støtter skjerpede krav til inkassobransjen, nettopp fordi profesjonalitet også må innebære ansvar og etisk bevissthet. Samtidig mener KrF det er viktig å være varsom med utvidet bruk av administrative sanksjoner, særlig når disse retter seg mot enkeltpersoner. Når staten ilegger alvorlige reaksjoner utenfor domstolene, må rettssikkerheten være krystallklar. Her har vi pekt på behovet for tydelige rammer og forholdsmessighet. KrF ønsker en inkassolov som bidrar til opprydding, ikke bare innkreving – en lov som stiller tydelige krav til bransjen, men som samtidig beskytter mennesker i sårbare situasjoner mot unødvendig press og eskalering. KrF støtter denne loven fordi vi mener den kan bli et viktig skritt i retning av et mer ansvarlig og menneskelig inkassosystem. Men vi vil fortsette å være en tydelig stemme for at effektivitet aldri må gå foran verdighet.

I denne saken står vi bl.a. overfor et valg mellom to ulike tilnærminger til bevisførsel i lagmannsretten: en rigid skal-regel, eller en fleksibel kan-regel. For Kristelig Folkeparti er svaret at det er kan-regelen som best ivaretar både rettssikkerheten, domstolenes arbeidsflyt og samfunnets behov for effektiv ressursbruk. Mindretallet, der KrF står sammen med FrP og MDG, peker i innstillingen på at avspilling av lydopptak i enkelte saker kan være mer tidkrevende enn å gjennomføre nye, konsentrerte forklaringer. I tillegg framgår det at eksistensen av opptak kan medføre økt arbeid i saksforberedelsen, uten at dette nødvendigvis gir en mer presis eller relevant bevisvurdering. Det er dommerne som kjenner den konkrete saken. Det er de som best kan vurdere om en full avspilling av flere timers opptak faktisk vil tilføre saken substansiell informasjon, eller om det bare vil stjele tid og ressurser. En skal-regel fratar domstolen denne vurderingsfriheten. En kan-regel gir den tilbake. Mindretallet understreker videre at ankeforhandlingen bør konsentreres om de omtvistede spørsmålene, og at tids- og ressursbruken må stå i rimelig forhold til sakens karakter og betydning. Det er et helt grunnleggende prinsipp i rettsstaten – en anke skal ikke utvikle seg til en gjentakelse av tingretten bare fordi regelverket tvinger lagmannsretten til å spille av alt som finnes av opptak, også når dette ikke bringer saken nærmere opplysning. Høye omkostninger i domstolene er i seg selv et rettssikkerhetsproblem. Mindretallet peker uttrykkelig på at kostnadsnivået i sivile saker er økende, og at prosessreglene derfor må utformes slik at de bidrar til en effektiv saksavvikling og til å holde kostnadene nede. En skal-regel vil gjøre mange saker dyrere, mer tidkrevende og mer belastende uten at dette nødvendigvis styrker kvaliteten på bevisene. La oss også huske at i større og mer komplekse saker fungerer tingrettens behandling ofte som en sondering av hva som faktisk er tvistetema. Tingrettens opptak vil i slike tilfeller ikke alltid være fullt relevante i anken og viktige oppfølgingsspørsmål kan ha kommet opp først i lagmannsretten. Dette er også eksplisitt påpekt i innstillingen. Dette handler om god dommerstyring, det handler om tillit til domstolenes skjønn, og det handler om effektiv ressursbruk og om en reell prioritering av de bevisene som faktisk bringer saken nærmere sannheten.

Vold i nære relasjoner er et av de mest alvorlige samfunnsproblemene vi står overfor. Bak hver statistikk finnes et menneske som har opplevd frykt, kontroll, krenkelser og i mange tilfeller seksuelle overgrep. Mange av disse kunne kanskje vært beskyttet dersom de hadde hatt mulighet til å få vite om en partners tidligere historikk med vold. Det er nettopp det forslaget om en norsk variant av Clare’s Law handler om: å gi potensielle ofre muligheten til å ta informerte valg før de går inn i et forhold som kan være farlig. Ordningen i Storbritannia gir mennesker mulighet til å be politiet om informasjon om en partners tidligere dommer for vold i nære relasjoner, etter en grundig vurdering av risiko, alvorlighet og personvern. Den norske varianten som foreslås, bygger på de samme prinsippene. Vi vet at vold i nære relasjoner ofte gjentar seg. Tidligere overgrep er en av de sterkeste indikatorene på framtidig risiko. Når vi sitter på kunnskap som kan forhindre nye overgrep, har vi også et ansvar for å bruke den. Det handler ikke om å dømme mennesker på forhånd, men om å gi andre en reell mulighet til å beskytte seg. Komiteens behandling viser at saken er grundig vurdert, med innspill fra både statsråden og flere høringsinstanser. Det understrekes at politiet skal gjøre konkrete, forsiktige vurderinger før eventuell informasjon deles. Ordningen er altså ikke et frislipp av sensitive opplysninger, men et målrettet verktøy for å forhindre vold. For meg er dette et tydelig prinsipp: Når vi må velge mellom risikoen for å utsette et uskyldig menneske for vold og risikoen for å dele begrenset informasjon om en historikk som allerede finnes i rettssystemet, da skal vi alltid velge å beskytte den som kan bli et offer. Vi kan ikke akseptere at mennesker skal gå inn i et forhold i god tro og i ettertid sitte igjen med livet i ruiner bare fordi vi unnlater å gi dem tilgang til informasjon som kunne ha reddet dem. Derfor mener jeg det er riktig at Norge innfører en ordning tilsvarende Clare’s Law. Det er et ansvarlig valg. Det er et forebyggende valg. Og aller viktigst: Det er et valg som setter ofrene først. Som jeg har gjentatt fra denne talerstol før: Vold i nære relasjoner er et fellestrekk ved mange av våre unge lovbryteres historie.

I svaret fra justisministeren kommer det tydelig fram at en svært høy andel av unge som begår alvorlige og gjentatte lovbrudd, selv har vært utsatt for omsorgssvikt og vold i nære relasjoner. Det er ikke bare en fotnote i statistikken, det er en grunnleggende forklaring på hvorfor noen barn utvikler destruktiv og voldelig atferd. Det er også et område som KrF er veldig opptatt av. For når barn vokser opp i utrygge hjem gjennomsyret av vold, kaos og mangel på trygg tilknytning, lærer de et språk – et språk som handler om makt, frykt og den sterkestes rett. Når dette er språket de har lært, er det også det språket de tar med seg ut i møte med andre barn, med voksne og etter hvert med politi og rettsapparat. Når samfunnet møter disse barna, enten i institusjon eller – i de mest alvorlige tilfellene – i fengsel, møter vi dem på et tidspunkt der de for første gang faktisk er i det offentliges varetekt over tid. Da har vi ikke råd til å mislykkes. Da må vi ha et opplegg som fungerer, ikke bare for å stanse volden i øyeblikket, men for å avlære vold som handlingsmønster og erstatte det med et nytt språk – et språk med trygghet, grenser, relasjoner og mestring. Det er derfor KrF støtter flertallsforslaget om å etablere en ungdomskriminalitetsnemnd og styrke institusjonstilbudene, både åpne og lukkede, med bred faglig kompetanse innen behandling og rehabilitering. Dette er nødvendig for å møte unge lovbrytere med tiltak som faktisk kan virke. Som innstillingen viser, er bakgrunnen for forslaget nettopp den alvorlige utviklingen i ungdomskriminaliteten og behovet for virkemidler som både forebygger nye lovbrudd og beskytter samfunnet. For KrF er det avgjørende at disse virkemidlene ikke bare handler om kontroll, men også om omsorg, behandling og endring. Å bryte en voldsspiral krever faglighet, tid og relasjoner. Det krever voksne med kompetanse til å håndtere barn som aldri har fått lære følelsesregulering, konfliktløsning eller tillit, og det krever at vi tar barns historie på alvor, ikke for å unnskylde kriminalitet, men for å forstå den godt nok til å stanse den. Dette er Kristelig Folkepartis utgangspunkt. Vi skal beskytte samfunnet, men vi skal også bryte onde sirkler før de blir neste generasjons tragedier. Jeg tar opp forslagene KrF fremmer alene.

Når justisministeren beskriver kriminalitetsutviklingen, høres det ut som om regjeringen står på trygg avstand og betrakter et uhell på motorveien. Problemet er bare at dette uhellet er en kjedekollisjon av dimensjoner med mange involverte og flere offer – og regjeringen sitter med hendene i fanget. For mens statsråden leverer nok en katalog av bekymringer, peker tallene i én retning: nedover for politiet, oppover for kriminalitet. Dette vet regjeringen. Det vet at oppklaringsprosenten har falt over år. De vet at antallet henleggelser på grunn av mangel på kapasitet øker. Dette er saker der politiet i praksis sier: Vi har ikke tid. De vet også at antallet politifolk ute i distriktene går ned, samtidig som kriminelle nettverk blir mer brutale og mer organiserte enn noen gang. Likevel står regjeringen og opptrer som om situasjonen er under kontroll. Det er den ikke. Dette er ikke utfordringer; det er en stille sikkerhetskrise. Barn rekrutteres av kyniske nettverk, politiet sakker akterut på grunn av ressursmangel, lokalsamfunn mister trygghet, og regjeringen velger å beskrive utviklingen istedenfor å stoppe den. KrF har, sammen med Høyre, vært tydelige: Regjeringen har ikke igangsatt de nødvendige tiltakene i møte med den alvorlige kriminaliteten. Jeg sier det rett ut: Denne passiviteten er ikke bare kritikkverdig, den er også uansvarlig. Dette er realiteten når oppklaringsprosenten faller. Da vinner de kriminelle. Når saker henlegges fordi politiet ikke har kapasitet, mister ofrene sin rett. Når politiet svekkes mens gjengene styrkes, har vi en politisk feilprioritering av historiske dimensjoner. Det minste man kan forvente av en regjering, er at den beskytter sine borgere, men denne regjeringen står og ser på mens kriminalitetsbildet forverres og kaller det endringer. KrF forventer mer, Norge fortjener mer. Og la meg være helt tydelig: Vi kommer til å fortsette å presse regjeringen for hver eneste politimann, hvert eneste tiltak og hver eneste satsing som faktisk gjør en forskjell, ikke bare fyller talepunkter. Trygghet skapes ikke av fine ord fra denne talerstolen. Trygghet skapes av handling, og det er på høy tid at regjeringen begynner å levere.

Politiet beskriver nå at det er en hel gruppe av saker man faktisk legger til side fordi man ikke har kapasitet til å ta disse. Det er på lang sikt en ganske stor utfordring med tanke på vår tillit til politiet. Det pådraget som statsråden omtaler, er noe som bare krever vår oppmerksomhet og krever tiltak her og nå. Når politiet sier at nå har de ikke mer å gå på, etterlyser vi: Hva gjør man for å gasse på, sånn at vi faktisk får flere politifolk ut i gatene?

Det er en alvorlig situasjon der ute. Jeg opplever at befolkningen er opptatt av hva vi gjør gitt den situasjonen vi har akkurat nå. Jeg opplever av politiet er det samme. Jeg er ikke opptatt av hva en statsråd fra FrP gjorde for noen år siden. Spørsmålet mitt er: Er justisministeren uenig med politiet i deres beskrivelse? Kan justisministeren berolige både politiet og befolkningen med noen tiltak som gjøres nå?

Jeg er takknemlig for Venstres forslag om en kraftinnsats for å forebygge og bekjempe ungdomskriminalitet. Kristelig Folkeparti er klare på at om vi mener alvor med å beskytte barn mot kriminalitet, og samfunnet mot kriminelle nettverk som bruker barn, må vi faktisk handle, ikke bare snakke. I denne innstillingen ser vi at flere partier leverer gode beskrivelser, men dessverre nøler når det gjelder grepene som virkelig monner. KrF nøler ikke. Politiet må rustes. Vi står overfor kriminelle miljøer som tenker internasjonalt, digitalt og profesjonelt. Da holder det ikke at politiet løper rundt med verktøy fra forrige tiår. Derfor krever KrF et betydelig teknologisk løft i politiet, slik at vi faktisk kan avdekke og stoppe den digitale kriminaliteten i det tempoet den begås i. Når kriminelle nettverk opererer sømløst over grensene, kan ikke Norge stå på sidelinjen. Derfor presser KrF på for styrket samarbeid med Europol og Eurojust innenfor Norges avtaler, men med maksimal politisk vilje. Å late som vi kan slå ned grenseoverskridende kriminalitet alene, er rett og slett naivt. De unge trenger voksne som stiller opp, ikke et system som svikter. KrF kommer ikke til å akseptere at barn som er utsatt for vold, omsorgssvikt eller rekruttering til kriminalitet, møtes av tilfeldige tilbud. Derfor foreslår vi MST-CAN i alle Bufetats regioner fordi tidlig innsats virker, flere forsterkede barnevernsinstitusjoner for barn med alvorlige og gjentatte lovbrudd, og likeverdig finansiering av barnevernet i Oslo, som i dag løfter oppgaver resten av landet får hjelp til. Dette er forskjellen på å håpe at kriminaliteten går ned, og faktisk å gjøre noe som virker. Oslo-modellen fungerer, derfor må én-til-én-oppfølging bli nasjonal standard. Det er nok venting – rull den ut nasjonalt. Ungdom i risikosonen i Alta, Drammen eller Kristiansand er like mye verdt som ungdom i Oslo. Når regjeringen vedtar at Norges eneste nasjonale avhopperprogram legges ned, ringer alle alarmklokker hos KrF. Dette er programmer som bokstavelig talt redder mennesker ut av gjengmiljøer og sparer samfunnet millioner av kroner. KrF aksepterer ikke at et av de mest effektive virkemidlene mot gjengkriminalitet legges ned, og vi er takknemlig for alle partiene som bidro til å overstyre regjeringen mot denne galskapen. Det finnes to måter å møte ungdomskriminalitet på: Man kan snakke om den, eller man kan ta den på alvor. KrF velger det siste: forebygging som virker, politiverktøy som fungerer, institusjoner som tåler trykket, og et samfunn som ikke gir opp de unge, men heller ikke gir etter for kriminelle miljøer. KrF fremmer dermed mindretallsforslagene nr. 2–10.

Voldtekt skal ikke foreldes, og straffen må opp igjen. Voldtekt er ikke bare et angrep på kroppen, det er et angrep på et menneskes verdighet, trygghet og identitet. For dem som rammes, varer overgrepet langt utover den natten det skjedde. Jeg har møtt mennesker som sier: Jeg venter på å bli meg selv igjen, jeg kjenner ikke kroppen min lenger. Dette er ord vi ikke skal ta lett på. Det er ord vi ikke kan sette en tidsfrist på. I denne saken pekes det tydelig på at voldtekt er så alvorlig at det bør behandles på samme måte som drap og grove overgrep mot barn når det gjelder foreldelse. Regjeringens egen gjennomgang i Prop. 132 L for 2024 –2025 viser også at fullbyrdet voldtekt allerede tidligere ble ansett så alvorlig at det ble unntatt foreldelse. For ofrene er det enda enklere: Overgrepet foreldes aldri. Traumene forsvinner ikke fordi det har gått 10 år, 15 år, 20 år. Når staten gir en tidsfrist for å søke rettferdighet, er det ikke overgriperen vi straffer. Det er den som allerede ble straffet, på det mest brutale vis. Da Stortinget i 2025 senket strafferammen for grov voldtekt fra 21 til 15 år, fjernet vi samtidig domstolenes mulighet til å reagere med den tyngden de mest brutale sakene fortjener. I dette forslaget understrekes det at dette har åpnet et gap der flere alvorlige overgrep ikke lenger faller inn under de strengeste straffebestemmelsene. Hvordan kan vi si til et menneske som er blitt knust, truet, kontrollert og fratatt sin egen kropp, at samfunnet reagerer mildere nå enn før? KrF mener dette går i feil retning. Strafferammen må opp igjen til 21 år – ikke fordi straff løser alt, men fordi straffens alvor sender et signal: Vi ser deg. Vi tror deg. Vi tar dette på det største alvor. Dette handler ikke om paragrafer, det handler om mennesker. Det handler om kvinner og menn som bærer en smerte vi ikke fullt ut kan fatte. Det handler om at staten aldri skal si at det er for sent. KrF står derfor fast ved to prinsipp: Ingen foreldelsesfrist for voldtekt, og strafferammen for grov voldtekt må tilbake til 21 år. Dette gjør vi fordi vi skylder ofrene rettferdighet, vi skylder dem verdighet, og vi skylder dem at denne salen står på deres side – ikke i det øyeblikket overgrepet skjedde, men i årene, tiårene og livet som følger etter et slikt overgrep.

Takk for svaret. Spørsmålet er om det er antall ansatte i politiet som er interessant, eller om det også er veldig relevant å se på hvem som faktisk er operative, og er ute i gatene, og hvilken betydning det har for å ivareta sikkerheten og for å gi signal om den tryggheten som befolkningen trenger.

Regjeringen inntok regjeringskontorene for – etter hvert – ganske lang tid siden. Kriminalitetsbildet har endret seg, og trusselbildet i verden har endret seg betydelig, og da blir en del av diskusjonen knyttet til hvem som gjorde hva for seks-sju-åtte år siden, ganske lite relevant. Spørsmålet mitt er: Hva mener statsråden den nye situasjonen krever av sittende regjering?

Det er noe grunnleggende galt når kriminaliteten øker, men politiet svekkes – når organisert kriminalitet får rotfeste i landet vårt, men regjeringen reduserer bemanningen, og når folk ber om trygghet, og regjeringen leverer utredninger. Regjeringen Støre har redusert antall politiårsverk i politidistriktene siden de tok over. Samtidig har vi en dokumentert økning i grov ungdomskriminalitet, og svenske kriminelle nettverk er nå etablert i alle politidistrikter. Kripos-sjefen omtaler organisert kriminalitet som den største trusselen mot Norge. Dette skulle ha vært alarmklokkene som fikk regjeringen til å handle, men mens vi står i en situasjon der kriminelle nettverk vokser i styrke, valgte regjeringen å redusere politiets nærvær. Dette er ikke bare manglende prioritering, det er politisk ansvarsfraskrivelse. Når regjeringen svekker politiet, svekker de tryggheten. Når de svekker tryggheten, svekker de tilliten, og når tilliten svekkes, svekker det hele rettsstaten. Det finnes ressurser, men regjeringen bruker dem ikke. Hundrevis av unge mennesker står klare til å bli politifolk. De består testene, de er motiverte, og de vil bidra, men regjeringen sier: Nei, vi har ikke plass. Når vi vet at kriminaliteten øker både på gaten og på nettet, og når vi vet at politiet mangler kapasitet, er det en politisk unnlatelsessynd ikke å øke antall studieplasser kraftig. Det er et spørsmål om vilje til å prioritere politi i en tid da tryggheten er presset. Trygghet er et grunnleggende samfunnsoppdrag, og akkurat nå svikter regjeringen det oppdraget. Kriminaliteten endrer seg. Den blir mer alvorlig, den blir mer kompleks, og den blir mer internasjonal. Regjeringen svarer med mindre politi, færre mål og langsomme prosesser. KrF støtter en opptrappingsplan for politiet – fordi situasjonen krever det. Vi trenger flere politifolk ute i gatene, flere etterforskere på nettet og flere som kan bryte opp de kriminelle nettverkene som nå opererer i alle politidistrikter. Det er virkeligheten slik politiet selv beskriver den. Trygghet kommer ikke av seg selv, den kommer av politiske valg. Regjeringen har valgt feil. De har valgt kutt, de har valgt passivitet, og de har valgt å overse en trygghetskrise som vokser. KrF velger noe annet: Vi velger trygghet, vi velger beredskap, og vi velger et politi som har muskler nok til å møte trusselbildet – ikke bare snakke om det. Norge fortjener et politi som er til stede når folk trenger det, ikke et politi som sliter fordi regjeringen ikke tar ansvar.

Endringen i sikkerhetsloven om opplysningsplikt ved autorisasjon er et viktig grep for å styrke tilliten og tryggheten i forvaltningen. For Kristelig Folkeparti er det et grunnleggende prinsipp at samfunnet vårt skal bygge på ansvarlighet, ryddighet og respekt for fellesskapets verdier. Nettopp derfor støtter vi tydeligere regler for egenopplysninger og autorisasjonsprosesser. Lovendringen gjør det klarere hvilke opplysninger som skal gis, og gir bedre rammer for å beskytte skjermingsverdige verdier uten å skape unødvendig byråkrati. Særlig viktig er det at vi nå får en forutgående opplysningsplikt også for nivået BEGRENSET, hvor det ikke tidligere har vært sikkerhetsklarering i forkant. I dagens sikkerhetspolitiske bilde er det avgjørende at vi ikke undervurderer risikoen på noen nivåer. Dette er en nødvendig oppstramming, men gjort på en måte som ivaretar forholdsmessighet og respekterer den enkelte. Det er god forvaltning i praksis. Samtidig styrkes varslingsplikten, noe som skaper større ansvarlighet og en kultur for å melde fra dersom forhold endrer seg. Flere høringsinstanser, som Legeforeningen, har pekt på at dette vil gi mer forutsigbarhet og enhetlig praksis – verdier som harmonerer godt med Kristelig Folkepartis ønske om en trygg og transparent forvaltning. For Kristelig Folkeparti handler denne lovendringen om mer enn tekniske justeringer. Det handler om å bygge et samfunn med høy etisk standard, der vi pleier tilliten mellom staten og borgerne, og der vi tar sikkerheten på alvor uten å miste mennesket av syne. Dette er en god og nødvendig innstramming som styrker fellesskapets trygghet og tillit, og det står Kristelig Folkeparti trygt bak. Mindretallsforslaget fra Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti om å gi rett til en klageadgang anbefales også.

Jeg tillater meg å være litt bestefar, for det er jeg faktisk. La meg først si at den økende bruken av narkotika er et betydelig samfunnsproblem, og KrF mener bestemt at rusforliket var et skritt i helt feil retning. En bagatellisering av hva rus gjør med den enkelte og deres omgivelser, er det stikk motsatte av hva vi trenger. Som bestefar kjenner jeg ofte på både glede og uro – glede over alt det gode barna våre bringer inn i livene våre, og uro fordi vi vet at verden de vokser opp i, ikke alltid er enkel å navigere i. Alle som har barn og unge i sin nærhet, vet hvor mye det betyr at de er trygge, sett og ivaretatt. Trygghet er ikke noe som kommer av seg selv. Den skapes og bygges gjennom tilstedeværelse, grenser og varme. Når barn har voksne som følger med og tar dem på alvor, får de også motet til å ta gode valg. Derfor kan vi aldri undervurdere betydningen av rollen vi voksne spiller. Barn legger merke til alt. De ser ikke bare hva vi sier, men hva vi gjør. De merker om vi står i det vanskelige, eller om vi vender oss bort. Derfor må vi være bevisste. Vi må være mennesker som sender tydelige signaler om hva som er rett, og hva som er galt. Vi må være rollemodeller som viser vei – ikke bare med ord, men med handling. Ingen av oss klarer det alene. Barn trenger et fellesskap rundt seg – foreldre, besteforeldre, lærere, trenere og andre voksenpersoner som drar i samme retning. Når vi samarbeider og deler ansvaret, blir vi i stand til å fange opp de barna som strever, før små problemer blir til store. I dag møter barn et press og et tempo vi voksne knapt kjenner igjen fra vår egen oppvekst. De blir eksponert for valg og fristelser lenge før de egentlig er klare for det. Nettopp derfor må vi være til stede. Vi må våge å stille de vanskelige spørsmålene, og vi må være voksne som ser – også det som er ubehagelig å se. Barn trenger oss – ikke bare de barn som roper høyest, men også de som er stille; ikke bare i solskinnsdagene, men også de dagene livet er tungt. Vi må være voksne som bryr oss, som følger med, og som tar ansvar når det gjelder. Vi må ikke gi barna signaler om at bruk av illegale rusmidler er bagateller. Barn er vår framtid, men de lever livet sitt akkurat nå. De trenger at vi møter dem med tydelighet, varme og trygghet. Hvis vi klarer det, legger vi grunnlaget for sterke og trygge unge mennesker som kan bære samfunnet videre. Barna våre trenger rusfrie, lovlydige forbilder. Det er på denne bakgrunn jeg sterkt anbefaler forslaget fra mindretallet i denne saken.

Det er ikke på autopilot når KrF støtter forslaget om å utarbeide en ny petroleumsmelding. Det er ikke fordi alt er som før, men fordi mye har endret seg. Den sikkerhetspolitiske situasjonen rundt oss er mer alvorlig enn på lenge. Europas behov for stabil og pålitelig energiforsyning er tydeligere, og norsk sokkel spiller fortsatt en viktig rolle, både for energisikkerhet, verdiskaping og arbeidsplasser. Samtidig vet vi at sokkelen er mer moden, at aktørbildet er i endring, og at framtidig aktivitet i større grad vil bestå av mindre funn nær eksisterende infrastruktur. I en slik situasjon er det avgjørende at Stortinget har et oppdatert og helhetlig kunnskapsgrunnlag. En ny petroleumsmelding handler derfor først og fremst om å få en samlet oversikt: Hvor står vi? Hvilke valg står vi overfor? Hvordan kan ressursene forvaltes på en ansvarlig, langsiktig og forutsigbar måte? For KrF er det viktig å understreke at støtte til en ny petroleumsmelding ikke rokker ved våre grunnleggende prinsipper. Vernede områder ligger fast, og klimahensyn skal fortsatt veie tungt.

Equinor har investert betydelige beløp og advarer om usikkerheten ved en reversering. Det tar Kristelig Folkeparti på alvor, og vi tar slett ikke lett på det. Samtidig viser denne stortingsbehandlingen at et reelt flertall nå mener at hensynet til natur, kraftsituasjonen, demokratisk forankring, tilgjengelig teknologi og annet veier tyngre enn hensynet til å gjennomføre et vedtak som aldri ble behandlet i Stortinget i utgangspunktet. La meg være tydelig: Kristelig Folkepartis program slår tydelig fast at elektrifiseringen av Melkøya skal reverseres, og at utslippsreduksjoner i stedet skal skje gjennom karbonfangst og lagring. Dette er vedtatt av mitt partis høyeste organ. Som stortingsrepresentant for dette partiet, valgt på dette programmet, er derfor mitt mandat klart. Jeg er her for å gjennomføre nettopp det velgerne og partiet mitt har gitt oss i oppdrag. Dette er forutsigbarhet. Det er forutsigbart for velgerne, partiet og næringslivet. Så på bakgrunn av dokumenterte konsekvenser mener KrF det er riktig og nødvendig at Stortinget nå ber regjeringen legge fram et reelt alternativ til elektrifisering, og at kraften som i dag er – eller er planlagt – bundet opp, frigis til annen samfunnsnyttig næringsaktivitet i Finnmark og til folk og familier. Saken lever fortsatt, og KrF vil ta stilling til de løse forslagene som er kommet inn.

Vi diskuterer i dag et prosjekt som både økonomisk, demokratisk og miljømessig har blitt langt mer problematisk enn det som lå til grunn da elektrifiseringen av Melkøya ble lansert av regjeringen. La meg begynne med det prinsipielle: Stortinget fikk aldri behandle elektrifiseringen av Melkøya da beslutningen først ble tatt, fordi kostnadene ble anslått til å ligge rett under grensen for stortingsbehandling. I ettertid vet vi at dette ikke holdt. Det er vanskelig å se dette som annet enn en svak demokratisk forankring av et prosjekt med svært store konsekvenser, først og fremst for helt vanlige folk, familier og næringsliv i nord. Kritikken her handler ikke om at KrF ønsker å la utslippene fra Melkøya fortsette som før. Utslippene må ned, men spørsmålet er hvordan. Elektrifisering med kraft fra land har generelt medført langt større konsekvenser for natur og kraftsystem enn det som først ble lagt til grunn, særlig i nord, med en allerede presset kraftsituasjon. KrF har derfor fra starten pekt på gasskraft med karbonfangst og -lagring som et reelt alternativ. Det er en løsning som reduserer utslippene, uten omfattende naturinngrep på land og uten å binde opp kraften som annet næringsliv i Finnmark har behov for. Det er også viktig å lytte til befolkningen. Et klart flertall av innbyggerne i Finnmark har uttrykt motstand mot elektrifiseringen av Melkøya. Når et statlig prosjekt griper så direkte inn i natur, krafttilgang og lokalsamfunn, må slike signaler tas på alvor. Og la det ikke være tvil: KrF ønsket å behandle spørsmålene knyttet til elektrifisering av sokkelen på en ryddig og helhetlig måte, gjennom ordinær komitebehandling – ikke gjennom løse forslag i trontaledebatten, slik Frp og MDG la opp til i høst. Samtidig er KrF kritisk til at arbeidet i komiteen – som KrF ikke er en del av – etter vårt syn heller ikke har vært så ryddig og forankret som en så viktig sak fortjener. Det har hele tiden vært klart hva KrF har i sitt program. Mitt mandat er et landsmøte og et partiprogram som er krystallklart, og det forholder jeg meg selvsagt til.

Vi kjenner til at det stadig bygges sterkt forurensende kraftverk mange steder i verden, bl.a. basert på kull. Mener statsråden at kjernekraft på et tidspunkt kan komme til å utgjøre en del av løsningen både for å dekke framtidig kraftbehov i Norge og som et bidrag til den globale klimakrisen? Hvordan vurderer statsråden i så fall tidslinjen for når denne teknologien realistisk kan få større gjennomslag internasjonalt og i Norge?

Energikommisjonen, NOU 2023: 3, Mer av alt – raskere, fikk i oppdrag å foreslå hvordan Norge kan sikre tilstrekkelig kraftproduksjon og styrke forsyningssikkerheten framover. Mandatet omfattet behovet for økt kraftproduksjon, men utelot vurderinger av kjernekraft som mulig bidrag til langsiktig energiforsyning. Erkjenner statsråden at det kunne vært hensiktsmessig å inkludere kjernekraft i kommisjonens mandat, gitt behovet for å utrede alle realistiske alternativer for å møte framtidens kraftbehov?

Jeg takker for svaret, som bekrefter at regjeringen nå er i bevegelse, og at det er et arbeid på gang, men man velger samtidig å avvente. Det er nettopp der det politiske skillet går, for mens regjeringen venter på nye utredninger, har kraftbehovet allerede meldt seg, og våre naboland går videre med konkrete investeringsbeslutninger for kjernekraft. Finland og Sverige utreder ikke lenger om kjernekraft skal bygges, men hvordan og hvor raskt. KrF mener at politisk lederskap i denne saken handler om mer enn å vente på konklusjoner, det handler om å legge til rette for at aktører som ønsker å investere i kjernekraft, faktisk kan gjøre det. Derfor er mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden: Mener energiministeren at Norge har råd til å innta en passiv rolle i utviklingen av kjernekraft i Norden, eller vil statsråden erkjenne at det nå trengs politiske beslutninger, ikke bare utredninger, dersom Norge ikke skal bli stående igjen?

Det var godt å få bevegd seg litt, for det var kaldt bak i salen her. Norge står midt i et energipolitisk veiskille. Kraftbehovet øker raskt, mens utbyggingen av kraft og nett går tregt. Samtidig har strømprisene stabilisert seg på et høyere nivå enn mange familier og bedrifter kan leve godt med over tid. I denne sammenheng må kjernekraft bli en del av den seriøse debatten om framtidens norske energipolitikk. KrF vedtok allerede på landsmøtet i 2023 å åpne for kjernekraftproduksjon i Norge, som det aller første partiet på Stortinget. Vi gjorde det ikke av teknologisk iver, men av nøktern realisme, for tradisjonelle kraftløsninger vil ikke lenger være tilstrekkelig dersom vi skal både kutte utslipp, sikre naturen og levere stabil kraft til et moderne velferdssamfunn, familier, industri og øvrig næringsliv. At statsråden endelig har gitt klarsignal til en konsekvensutredning, skal statsråden ha honnør for. Analyser fra FN og EU viser at moderne kjernekraft har lavere utslipp, lavere dødelighet og langt mindre arealbruk enn mange alternativer. Våre nordiske naboer Sverige og Finland har for lengst tatt konsekvensen av dette, mens Norge har ventet. KrF mener små modulære reaktorer med nordisk samarbeid kan være i drift innen 2040, kanskje før. Derfor er mitt spørsmål til statsråden: Vil energiministeren allerede nå, før kjernekraftutvalgets arbeid er ferdig, ta initiativ til å sidestille kjernekraft med andre grønne energikilder i virkemiddelapparatet, slik at Norges første reelle kjernekraftprosjekter ikke stoppes av politisk nøling, men formes av politisk ansvar for en ny tid?

Jeg har gleden av, på vegne av Bent-Joacim Bentzen, Anette Carnarius Elseth, Mari Holm Lønseth og meg selv, å framsette et representantforslag om å opprettholde et nasjonalt avhopperprogram.

Det har vært en del fokus den siste tiden på utfasing av olje. Det er en kjempesvær næring som har enorm betydning. Jeg skal ikke undervurdere betydningen torvnæringen har, men det er i dette tilfellet snakk om i størrelsesordenen 60 arbeidsplasser. Det vedtaket som vi kommer til å støtte i dag, gir god tid til omstilling. Vi snakker om 15 år med dagens driftsnivå. Vi erkjenner at for noen næringer, drivhusnæringen osv., finnes det i dag ikke erstatningsprodukter som kan ta over dette i overmorgen, men i det tidsperspektivet vi snakker om, har næringen god tid til å omstille seg, og vi tror at et sånt vedtak vil bidra til innovasjon, nytenking og nye løsninger. Myr er en sårbar ressurs. Den bygges én millimeter per år, den binder enorme mengder med CO2, og den er habitat for et stort artsmangfold og en del arter som er ganske sårbare. Det å benytte myr til å skaffe oss billig og næringsfattig jord i blomsterkassene og bedene våre er etter min og KrFs vurdering feil bruk av en ressurs som vi kanskje må finne oss i å bruke til høyere verdiskaping, drivhusvirksomhet, osv., i tiden framover. Klimatilpasning og naturmangfold er noe vi er nødt til å ta innover oss, og myr har en helt sentral rolle i forhold til dette. Det har allerede vært nevnt mange gode poenger, men at dette uttaket bidrar med like store CO2-utslipp som 58 000 biler, sier noe om at her er det mye å hente. Omkostningene er også relativt begrenset, og næringen får god tid til å omstille seg.

Det har vært en interessant dag. Noen temaer har fått stor oppmerksomhet. Det som er viktig, er at vi klarer å se helheten og hva som virkelig er viktig. Noe av det som bekymrer meg, er rammevilkårene til landbasert industri, og der er dette med kraft en betydelig innsatsfaktor som vi alle må jobbe sammen om å finne løsninger på. Der tror vi at også kjernekraft kommer til å ha en rolle i tiden som kommer. Jeg tok egentlig først og fremst ordet for å gi en stemmeforklaring. Det er en del mindretallsforslag fra Høyre og Venstre, og der støtter Kristelig Folkeparti forslagene nr. 1–7. Når det gjelder forslagene fra Venstre, støtter vi nr. 8, 15 og 16.

Takk for et godt og betimelig spørsmål. Vi er satt til å forvalte denne kloden og overgi den til våre etterkommere i minst like god forfatning som vi fikk den i. Det sliter vi alvorlig med. Både klima og miljø krever stor satsing. Vi har i dette budsjettet valgt å være veldig ansvarlige, på tross av at vi er et opposisjonsparti. Vi bruker altså 8 mrd. kr mindre enn det vedtatte budsjettet. Vi har gjort noen store satsinger, men jeg innser at vi gjerne skulle gjort enda mer – og kanskje vi burde gjort det, siden vårt budsjett aldri blir vedtatt. Representanten kan være trygg på at forvalteransvaret er noe vi tar tungt inn over oss.

Jeg takker for at vi finner hverandre på en del områder, og det tror jeg vi også skal kunne gjøre i fortsettelsen. Når det gjelder CO2-kompensasjon, har vi altså valgt å legge inn et støttetak på 200 mill. kr per bedrift. Vi tror det er en hensiktsmessig måte å innrette den ordningen på, sånn at bedriftene har et insitament for å gjøre de nødvendige tiltakene for å møte framtidens utfordringer på området.

Energi-, klima- og miljøpolitikken må gi trygghet og forutsigbarhet for folk og næringsliv her hjemme og samtidig bidra til reelle utslippskutt nasjonalt og globalt. Med Arbeiderpartiet i regjering har staten tjent enorme summer på høye strømpriser. Nå er vi på overtid for å betale tilbake til husholdninger og næringsliv. Regjeringens svar er norgespris. Norgespris er i praksis bare en fastpris på strøm – 40 øre per kWt pluss moms, som husholdningene må betale uansett om strømmen er dyr eller billig. Ordningen gjelder bare for husholdninger, ikke for næringslivet. Ordningen gir heller ingen belønning for å bruke strøm når strømmen faktisk er billig. Når husholdningene bruker mer strøm samtidig som kraften er knapp, blir det mindre igjen til næringslivet. Da er det bakeren, slakteren og andre helt vanlige bedrifter som fortsatt må ut i et dysfunksjonelt strømmarked med høye og ustabile priser. I vårt budsjett dekker staten 100 pst. av strømprisen over 50 øre per kWt. Til sammenligning inntraff regjeringens tidligere strømstøtte først når prisen ble 70 øre, og da dekket støtten kun 90 pst. av det overskytende. Kristelig Folkeparti stopper ikke med makspris. Ideelt sett vil vi også fullfinansiere strømnettet over statsbudsjettet, slik at ingen trenger å betale nettleie. Vi vil også la private aktører få delta i utbyggingen av strømnettet. Riksrevisjonen har tross alt rettet kritikk mot regjeringen fordi nettutbyggingen går for sakte. Og som statsråden vet, ønsker vi å samle alle strømprissoner i Sør-Norge for å sikre reelt grunnlag for sunn næringsutvikling over hele landet. Til det globale perspektivet: Kristelig Folkeparti øker innskuddet i klimainvesteringsfondet med hele 5 mrd. kr. Vi holder det i tillegg utenfor bistandsbudsjettet og øker risikokapitalen med 1,7 mrd. kr. Fondet ble etablert av Kristelig Folkeparti i regjering og investerer i fornybar energi i utviklingsland. På få år har fondets investeringer allerede bidratt til 17,6 millioner tonn årlig i unngåtte CO2-utslipp. Til sammenligning tilsvarer dette rundt 40 pst. av Norges samlede årlige utslipp. Et avgjørende slag mot klimakrisen står i utviklingsland. Disse landene trenger langt mer energi for å vokse ut av fattigdom. Hvis den energien ikke er fornybar, vil ikke bare de, men også vi, tape klimakampen vi alle vil vinne. Derfor er klimainvesteringsfondet god klima- og utviklingspolitikk og økonomisk politikk i en og samme satsing.

De jødiske miljøene i Norge melder om økende antisemittisme og et behov for økt trygghet. Samtidig viser regjeringens eget budsjettopplegg for 2026 at tiltakene de legger fram, i stor grad kun viderefører eksisterende ordninger, med små justeringer, til tross for at de selv peker på et skjerpet trusselbildet og behov for et krafttak. Hvordan kan statsråden forsvare at regjeringen, til tross for et skjerpet trusselnivå og uttalt politisk vilje, ikke legger fram mer omfattende, målrettet og forpliktende tiltak for å styrke sikkerheten, kapasiteten og beredskapen i de jødiske miljøene, utover de marginale justeringene vi ser i budsjettet deres?

Takk for spørsmålet. Jeg er veldig glad for at vi står på samme linje når det gjelder å ha en restriktiv narkotikapolitikk. Det er kjempeviktig. Noe av det vi kan gjøre, er å øke grensekontrollen. Nettopp derfor har vi gått inn og finansiert en skanner ekstra og to patruljefartøyer for tollvesenet. Den styrkingen vi gir til politiet, sammen med vår politikk på narkotikaområdet, mener vi at vil bidra til å bekjempe problemet.

KrF skjermer politiet. Vi målretter innsatsen og styrkingen i politiet med både flere utdannet ved politiutdannelsene og 300 mill. kr til flere politibetjenter. Det sies fra politiet selv at med måten politiet er organisert på, vil det kunne være mulig å hente en del på overordnet byråkrati, noe som gjør at de kan måtte se på en effektivisering og rasjonalisering, men ikke i den spisse enden.

Tusen takk for spørsmålet. Jeg kan ikke redegjøre for alt som er gjort i fortid. Det jeg kan si, er at vi skjermer og styrker kriminalomsorgen fordi vi mener det er viktig. Når det gjelder fotlenke, tror jeg representanten har misforstått. Vi kutter noe i totalbudsjettet fordi det er rimeligere å sone med fotlenke, så i motsetning til det spørsmålet kunne tyde på, tenker vi mer soning med fotlenke, og ikke mindre. Soning med fotlenke er rimeligere enn å sette folk bak lås og slå.

Vi går inn i en tid på året hvor det lyser i stille grender, hvor folk søker trygghet, varme og fellesskap, men rundt oss vokser en annen virkelighet fram – en virkelighet der kriminaliteten blir mer brutal, mer organisert og mer kynisk. Gjenger vokser, vold kjøpes og selges, barn brukes som verktøy av kriminelle nettverk. Dette er ikke en mørk fortelling fra et helt annet sted. Dette er ikke et eventyr som ender godt bare fordi det er jul. Dette er Norge i dag. Hva skulle man forvente av regjeringen og samarbeidspartiene på venstresiden? Et budsjett som tar alvoret inn over seg, et budsjett som – i en tid når mange håper på fred på jord, fryd på jord og trygghet for alle – faktisk gir politiet muskler, styrker grensekontrollen og sikrer kriminalomsorgen. Hva får vi? Et budsjett som knapt dekker lønns- og prisvekst, et budsjett som sender et tydelig signal: Vi har ikke tatt inn over oss realitetene. Politiet forteller at kapasiteten er sprengt. Regjeringens svar? Så går vi rundt om en enebærbusk. Tollmyndighetene roper varsku om manglende skannerkapasitet, grensekontroll og beredskap på sjø. Regjeringens svar? Julefryd, evige fryd. Kriminalomsorgen varsler om presset kapasitet og manglende ressurser til rehabilitering. Regjeringens svar? Glade jul, hellige jul. Nesten daglig roper politiledere og tollvesen varsku, uten å bli hørt. Dette budsjettet skaper ikke trygghet. Det føles som å gå baklengs inn i framtiden – mens vi synger julesanger om håp, men politisk får servert handlingslammelse. KrF har valgt en annen vei. Med vesentlig mindre oljepengebruk har KrF likevel prioritert – fordi vi forstår alvoret, fordi trygghet ikke er noe man kan ønske seg, som jul med din glede og barnlige lyst. Trygghet skapes av politiske valg. KrF styrker rammeområdet justis med 662 mill. kr – mer enn regjeringens framlagte budsjett. Vi gjør det regjeringen ikke gjør: 125 flere politistudenter, fordi vi trenger flere politifolk i gatene 300 mill. kr til økt bemanning i politiet, for å gi trygghet til folk flest dobling av antall soningsplasser for barn, fordi barn ikke skal sitte i fengsel med voksne kriminelle 50 mill. kr til bekjempelse av nettovergrep og menneskehandel styrking av fri rettshjelp og frivillige organisasjoner som gjør en uvurderlig innsats styrking av kriminalomsorgen med 100 mill. kr KrF har også tatt ansvar for å beskytte norske jøder mot økende antisemittisme. Terroren mot hanukka-feirende på Bondi Beach er en rystende påminnelse om hvor utsatt denne minoriteten fortsatt er. Dette må norske myndigheter ta inn over seg, enten det gjelder hva som ropes i demonstrasjoner, eller hvilke symboler vi velger å utsmykke regjeringskvartalet vårt med. KrF legger inn midler til tiltak for trygghet, og vi halverer egenbetaling for elever som reiser for å lære om de mørkeste kapitlene i vår historie, for kunnskap er det sterkeste lyset vi har i møte med hatets mørke, sterkere enn noen julelys moder tenner i desember. Til tolletaten legger vi inn midler til to patruljefartøy og en mobil skanner – konkrete tiltak, reell beredskap. Dette er forskjellen på politisk ønsketenking og praktisk handling. Forskjellen er krystallklar: Regjeringen leverer et budsjett som svikter tryggheten. KrF leverer et budsjett som styrker beredskapen, beskytter barn og forsvarer verdiene vårt samfunn er bygget på. Julens budskap handler om håp, lys og trygghet, men trygghet kan ikke bare synges fram i en fellessalme; den må bygges stein på stein, budsjettpost for budsjettpost. Trygghet er ikke et luksusgode, trygghet er en forutsetning for frihet, og KrF tar ansvar der regjeringen svikter.

Vi diskuterer i dag endringer i barnevernsloven, passloven og ID-kortloven – endringer som handler om å beskytte barn mot å bli sendt ut av landet til forhold som kan ødelegge liv. Bakgrunnen er klar: Vi har sett en kraftig økning i antall saker der barn frykter å bli sendt til utlandet mot sin vilje. I fjor ba over hundre barn og unge om hjelp fordi de var redde for nettopp dette. Det er en økning på 77 pst. fra året før. Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold håndterte over 1 400 saker. Da er det ikke lenger snakk om enkelttilfeller – det er et mønster. Hva er det vi ønsker å forhindre? Vi ønsker å stoppe tvangsekteskap. Vi ønsker å stoppe kjønnslemlestelse. Vi ønsker å stoppe at barn blir sendt til såkalte koranskoler i Somalia og Kenya, der vi har dokumenterte tilfeller av barn som blir utsatt for grov vold og tortur, og mister all kontakt med norsk skole og norsk samfunn. Dette er virkeligheten som vi må tørre å snakke om. Når barnet først er ute av landet, er norske myndigheter maktesløse. Da er det for sent. Derfor innfører vi et utreiseforbud som et forebyggende virkemiddel. Barnevernet og politiet får mulighet til å fatte vedtak om utreiseforbud, nekte utstedelse av pass og ID-kort, og straffeforfølge brudd på forbudet. Dette er kraftige virkemidler, og det må til, for vi snakker om barns rett til frihet, trygghet og beskyttelse mot vold. Dette er inngripende – ja, det er det. Her er alternativet å la barn bli sendt til mishandling, tvangsekteskap og omsorgssvikt. Vi setter en tydelig grense: Ingen barn skal tas ut av landet og utsettes for tvang, vold eller mishandling. Dette er ikke bare en juridisk endring, dette er et verdistandpunkt. Den nye loven og KrF sier her helt klart og tydelig: Barns rettigheter går foran foreldres negative og skadelige kontroll, og vi som lovgivere har et ansvar for å beskytte dem – før det er for sent. Dette er en lovendring som redder liv. Jeg håper Stortinget i dag står samlet om det.

Dette er en god dag. Kristelig Folkeparti er glad for at vi endelig kan vedta å inkorporere i norsk lov konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Det handler om menneskeverd, om likestilling og om verdien til hvert enkelt menneske. Det handler om å gi alle muligheten til å leve et godt liv – uavhengig av funksjonsvariasjon. Over 17 pst. av befolkningen har en funksjonsnedsettelse. Inkorporering sikrer at deres rettigheter blir like bindende som andre menneskerettigheter. Norge har ratifisert CRPD, men uten inkorporering er den kun en politisk forpliktelse. Ved å ta den inn i lovverket blir den rettslig bindende. I spørsmål til ministeren 3. april 2024 etterlyste den tidligere representanten Bollestad framdriften, og nå er vi endelig her. Inkorporering i menneskerettsloven gir CRPD forrang foran annen norsk lov ved konflikt. Det gir klarhet og styrker rettssikkerheten. Diskriminering og manglende universell utforming er fortsatt utbredt. Inkorporering gir et kraftigere verktøy for å fjerne barrierer. Norge profilerer seg som en menneskerettsnasjon. Å inkorporere CRPD viser at vi lever opp til våre forpliktelser. I dag er CRPD som sagt kun et tolkningsmoment. Inkorporering gjør den til bindende rett, noe som styrker rettspraksis og forvaltningens ansvar. CRPD sikrer retten til å leve et selvstendig liv, til å delta i samfunnet og til å ta egne valg. Dette er grunnleggende verdier i et demokrati. KrF har vært tydelig: Ja, det koster å likestille mennesker. Men hva er alternativet? Skal vi si at menneskeverdet bare gjelder så lenge det er billig? Nei, hvis vi tar menneskeverdet på alvor, finnes det ingen andre valg enn å gjøre dette. La meg fortelle om noen eksempler på hvordan noen med funksjonsvariasjoner opplever diskriminering og utenforskap: Emma på 10 år med nedsatt hørsel: Hun ser at læreren snakker, men hører ingenting. Det er ingen tegnspråktolk. Hun går hjem med følelsen av at hun er utenfor. Jonas på 16 år med dysleksi: Han elsker historie, men gruer seg til eksamen, for han vet at karakteren ikke vil gjenspeile kunnskapen hans – bare lesevanskene. Sara på 19 år med bevegelsesutfordringer: Hun drømte om universitetet, men bygget mangler heis. Hun blir hindret, ikke fordi hun mangler evner, men fordi vi ikke har vilje nok til å tilrettelegge. Dette er ikke små detaljer. Det er spørsmål om verdighet og likestilling. CRPD slår fast at alle har rett til utdanning, arbeid og deltakelse på lik linje med andre, men i dag bryter vi den retten hver eneste dag. Barn og studier er bare ett eksempel. La meg ta et annet: En eldre kvinne, kanskje svaksynt og i rullestol, skal ta bussen til lege. Hun møter en buss uten rampe og uten talemelding om holdeplassene. Hun blir stående igjen på fortauet, ikke fordi hun ikke har vilje til å delta, men fordi vi ikke har vilje til å tilrettelegge. Dette er hverdagen for mange, og det er uverdig. Dette er ikke bare en juridisk teknikalitet. Det er et verdivalg. Skal vi være en rettsstat som tar menneskerettigheter på alvor, eller skal vi fortsette å gjemme oss bak «godt nok»? Jeg gleder meg stort over vedtaket vi gjør i dag – tenk da hvor glade de er, de som har ulike funksjonsutfordringer og hver dag har kjent på utfordringer. Jeg tar opp forslaget Kristelig Folkeparti har alene.

Små og store prioriteringer i et budsjett betyr noe. KrF har i sitt budsjettforslag en rekke forslag som handler om trygghet, verdighet og framtidstro, men mange av disse er ikke prioritert av Arbeiderpartiet, og det er alvorlig. For det første: Når det gjelder infrastruktur, trenger Sørlandsbanen og Jærbanen fornyelse. Vi foreslår 90 mill. kr. Vi vil sikre framdrift på dobbeltspor mellom Sandefjord og Stokke med 50 mill. kr i planleggingsmidler. Det handler om å knytte landet sammen, men budsjettforliket prioriterer ikke dette. For det andre ønsker vi trygghet for barn og familier. Vi foreslår 25 mill. kr til familievernet, 5 mill. kr til Stine Sofie Senteret, vi styrker barnehusene og setter av 50 mill. kr til kampen mot nettrelaterte overgrep. Arbeiderpartiet snakker varmt om trygghet, men når vi ser på budsjettet, uteblir pengene. For det tredje: Innenfor frivillighet og kultur får frivilligsentralene en prisjustering på 17,5 mill. kr i vårt forslag. Vi retter opp kuttet til Dyrsku’n i Seljord med 1,8 mill. kr. Vi styrker sikkerheten ved Jødisk museum og støtter jødiske organisasjoner. Dette er små beløp med stor betydning, men budsjettet som vedtas, tar ikke dette med. For det fjerde: Innenfor beredskap og klima trenger Tolletaten to nye patruljefartøy og en mobil skanner. Vi setter av 70 mill. kr. Vi foreslår 300 mill. kr til Klimasats for lokale klimatiltak. KrF styrker justisfeltet med 661,8 mill. kr. Budsjettpartnerne snakker om beredskap og klima, men leverer ikke. Til slutt: Vi foreslår en sterk økning i Husbankens låneramme på 5 mrd. kr for å hjelpe folk inn i boligmarkedet. Folk trenger det, og bransjen trenger det virkelig. KrF viser her eksempler på prioritering av grunnleggende trygghet, beredskap og fellesskap. Når flertallsbudsjettet velger å ignorere disse prioriteringene, velger de å ignorere mennesker som trenger det mest.

Regjeringens forslag til budsjett for justissektoren er rett og slett uansvarlig. Det tar ikke inn over seg den alvorlige situasjonen vi står i. Politiets egen trusselvurdering for 2025 slår fast at trusselen fra organisert kriminalitet er svært høy, og den øker. Likevel leverer regjeringen et budsjett som svekker politiets mulighet til å gjøre jobben sin. Kristelig Folkeparti foreslår en helt annen kurs. Vi vil styrke politiet med 680 mill. kr. totalt – 300 mill. kr til økt bemanning, og vi vil øke inntaket på Politihøgskolen med 125 plasser. Det er mulig å få til raskt, uten store investeringer. Regjeringen nøyer seg med små grep. Vi leverer reelle løsninger. Vi ser også en bekymringsfull økning i ungdomskriminalitet. Regjeringen foreslår kun hurtigspor i noen distrikter. Det er altfor lite. Vi foreslår 90 mill. kr til å etablere hurtigspor i alle landets politidistrikter. Vi vil doble antallet soningsplasser for barn og styrke barnehusene med 5 mill. kr mer enn regjeringen. Forebygging må være første linje, men når lovbrudd skjer, må samfunnet reagere raskt og tydelig. Kriminalomsorgen er en annen sektor regjeringen svikter. Vi foreslår bl.a. 100 mill. kr mer enn regjeringen til kriminalomsorgen, slik at vi kan gi innsatte reelle muligheter til rehabilitering. Soning skal ikke avle mer kriminalitet, det skal gi mennesker en vei tilbake til samfunnet. Regjeringen har lagt fram et budsjett som ikke tar trusselen fra gjenger, narkotika og organisert kriminalitet på alvor. Kristelig Folkeparti gjør det. Vi prioriterer trygghet, rettferdighet og menneskeverd, og vi leverer konkrete tiltak: mer politi, bedre kriminalomsorg og en offensiv satsing på forebygging. Politiledere peker på en alvorlig sårbarhet: Vi risikerer å bygge et politi som ser robust ut på kartet, men som svekkes operativt. Budsjettforliket hensyntar ikke lønnsoppgjøret for 2025. I en personalintensiv etat betyr det direkte redusert kapasitet. Vi trenger rammer som prioriterer mennesker og kompetanse, slik at vi faktisk kan levere den tryggheten innbyggerne forventer. Det handler om synlige patruljer, etterforskere med kapasitet, grensekontroll, passutstedelser og en påtalelinje som håndterer saksmengden. Trygghet skapes ikke av bygninger alene, det skapes av mennesker med kompetanse og ressurser til å gjøre jobben. Det er dette Kristelig Folkeparti prioriterer. KrF styrker altså justissektoren med 661,8 mill. kr.

Politiets egen trusselvurdering for 2025 slår fast at trusselen fra organisert kriminalitet sjelden har vært høyere, og den øker. Likevel legger regjeringen fram et budsjett som ikke styrker politiets operative kapasitet, men binder midler i bygningsmasse og drift. Hvordan kan justisministeren forsvare at bemanning og kompetanse nedprioriteres når politiet selv advarer om økende trussel? Regjeringens budsjett tar ikke høyde for lønnsoppgjøret i 2025. I en etat som i hovedsak består av personell, betyr det direkte redusert kapasitet. Hvordan kan justisministeren forsvare at politiets operative styrke svekkes som følge av underbudsjettering på lønn?

Når det brenner i gatene, må vi pøse på med vann, og da må vi gjøre tiltak. Det er der det begynner å gå opp for oss alle sammen at det nå må settes inn tiltak når forbrytelsene er begått. Samtidig er det også noe med brann som har med forebygging å gjøre, og der har KrF en del forslag som går ut på styrking av familienes økonomi, særlig for lavinntektsfamilier, samt bedre tilgang til familievern, lavterskel rådgivningstjenester, fleksible arbeidstidsordninger og tidlig innsats i barnehage og skole, med relasjoner og trygghet i fokus. Det er ikke bare sosialpolitikk, det er kriminalitetsforebygging. Er statsråden enig i og villig til å støtte noen av disse tiltakene?

La det ikke være noen tvil: Narkotika er en stor driver – ja, kanskje den aller største driveren – for den alvorlige utviklingen vi ser. Bare siden Arbeiderpartiet tiltrådte i regjering, har Kripos meldt om en økning, fra 2023 til året etter, på 16 pst. i kokainbeslagene. Norgeshistoriens fire største beslag ble registrert med mer enn det ble beslaglagt totalt i hele perioden fra 2000 til 2022. Tollvesenet har også i de samme årene varslet om de største hasjbeslagene noensinne gjort i Norge, og i 2025 ble det slått alarm i en ny trusselvurdering som erkjente at Norge hadde blitt et transittland for kokain. Dette er bare et lite antall av altfor mange negative utviklingstrekk som tilnærmet har slått rekorder uke for uke. Vi kommer derfor ikke utenom å måtte stille statsråden spørsmålet: Hvordan kan liberalisering og normalisering av narkotika være et svar på å løse utfordringene med gjeng- og ungdomskriminalitet?

Takk til justisministeren. Justisministerens redegjørelse kommer på et tidspunkt der kriminaliteten blant barn og unge har nådd et nivå som krever mer enn bekymring; det krever ansvar – politisk ansvar. Ifølge Riksrevisjonen har antall siktede i aldersgruppen 5–14 år nå gått forbi aldersgruppen 15–17 år. Dette er barn – ikke ungdom – som begår grov vold, ran og alvorlige trusler. Det er en utvikling som ikke bare utfordrer rettssystemet, men som avslører en dyp svikt i samfunnets evne til å beskytte og til å forebygge. Tall fra straffesaksregisteret viser at alvorlige lovbrudd blant barn og unge har økt markant siden 2023. Dette er ikke tilfeldige utslag, det er en trend, og det er en trend som regjeringen har hatt all mulighet til å gripe fatt i, men ikke har klart å snu. KrF mener at forebygging er det viktigste virkemiddelet mot kriminalitet. Vi prioriterer tidlig innsats, og vi vet at politi, barnevern og skole må samarbeide tett for å lykkes. Når barn helt ned i barneskolealder begår alvorlige lovbrudd, da har samfunnet sviktet – og da har regjeringen sviktet. Riksrevisjonen er krystallklar: Myndighetene har sviktet. Etterforskningen av barn under 15 år er ofte fraværende, barn plasseres i fengsel med voksne, i strid med FNs barnekonvensjon, og det forebyggende arbeidet er ikke koordinert, ikke målrettet og ikke tilstrekkelig. KrF har konkrete tiltak for å snu utviklingen: Vi vil at SLT-modellen, samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak, skal brukes i alle kommuner. Vi vil videreutvikle og styrke multisystemisk terapi, som er et effektivt behandlingstilbud for familier med ungdom med alvorlige atferdsvansker, som gis hjemme og i nærmiljøet. Vi vil ha forebyggende dager i skolen med temaer som vold, rus og grensesetting fra 5. trinn og oppover. Vi vil etablere programmer for involvering av foreldre og rollemodeller i lokalsamfunnet. Vi vil styrke samarbeidet mellom politi og skole med jevnlige besøk for å bygge respekt og tillit. Vi vil føre en alkohol- og ruspolitikk som virker kriminalitetsforebyggende. Vi har sett til Danmark, som har etablert ungdomskriminalitetsnemnder, tverrfaglige, forpliktende strukturer som griper inn tidlig. I Norge har vi fortsatt et system der ansvar pulveriseres, og der barn i risikosonen faller mellom etatene. Jeg vil derfor utfordre justisministeren på dette: Hvorfor har regjeringen ikke levert en helhetlig strategi med klare ansvarslinjer og ressurser? Hvorfor svikter etterforskningen av barn under 15 år, når alvorlighetsgraden tilsier at samfunnet må reagere? Hvorfor har man ikke sørget for at barn som begår alvorlige lovbrudd, får en trygg og strukturert oppfølging, i stedet for å bli sendt tilbake til miljøer som forverrer problemet? KrF mener at trygghet skapes gjennom forebygging, fellesskap og ansvar, ikke bare gjennom straff. Vi må ta ansvar for barna, for bak enhver statistikk står et barn som har sviktet, ja, men som også har blitt sviktet. Vi trenger ikke flere redegjørelser, vi trenger handling, og vi trenger en regjering som tar ansvar for å beskytte, for å forebygge og for å gi barn en vei ut av kriminalitet. Jeg vil stille justisministeren et direkte spørsmål: Tror justisministeren det kan være en sammenheng mellom de rammebetingelser vi gir familiene, i form av både tid og økonomi, og faren for at barn faller ut i skadelige miljøer? KrF mener at familien er samfunnets viktigste fellesskap, og at trygge og stabile hjem er det mest effektive vernet mot kriminalitet. Når foreldre har for lite tid med barna sine, når økonomiske bekymringer overskygger hverdagen, og når støtteapparatet svikter, da øker risikoen for at barn søker tilhørighet andre steder, og noen ganger er det kriminelle miljøer som står klare til å ta dem imot.

Som fotgjenger i Oslos gater registrerer jeg snublesteiner i fortauet mange steder. De ligger der som tause påminnelser om en historie hvor jøder i denne byen ble hentet ut av sin hverdag og arrestert på bakgrunn av sin tilhørighet. Navnet på en av disse steinene er Ruth Maier. Hun flyktet fra Østerrike og trodde hun var kommet til et trygt sted i Norge og i Oslo. Hun ble deportert, og døde som 22-åring i Auschwitz. Hun var en av 532 jøder fra Oslo som ble deportert. De aller fleste led samme skjebne som Ruth. Det var norsk statspoliti i samarbeid med tysk okkupasjonsmakt som foretok deportasjonene. Dette mørke kapittelet i norsk historie må ikke glemmes. Den siste tiden har vi stadig sett og hørt hvordan Palestinakomiteen roper: «ingen sionister i våre gater» og «from the river to the sea». Da kjenner jeg på et sterkt ubehag og frykter at vi er på vei til et nytt mørkt sted når det gjelder å utsette våre jødiske medborgere for regelrett rasisme. Hvordan oppleves det å ha samme tilhørighet og religion som personene på snublesteinene i Oslo og Norge i dag? Når landslaget til deres nasjon kommer for å spille fotball, noen fra nasjonen skal delta i musikkonkurranser, eller legitime investeringer derfra blir utsatt for aksjoner og hat: Har de grunn til å føle seg trygge i dette landet, eller kan de som Ruth frykte å bli utsatt for personlige overgrep basert på sin tro og sin tilhørighet? Hva gjør statsministeren og justisministeren for å sikre at ingen jøder i dette landet skal utsettes for overlast? Kan vi stole på at statsministerens engasjement for egne borgere og særlig norske jøders sikkerhet og trygghet får like stort fokus som reiser verden rundt for å løse konflikter i andre land? Det er faktisk jøder i dag som i vurdering av egen sikkerhet finner det tryggere å forlate Europa og rømme til et hjemland i krig. Det er tankevekkende. Så en stemmeforklaring: Det har kommet flere løse forslag når det gjelder elektrifisering av sokkelen. Det er ingen tvil, Kristelig Folkeparti er imot elektrifisering av sokkelen, men vi tror på en annen prosess enn den som det legges opp til i denne debatten. Derfor oppfordrer vi flest mulig til å være med på en videre prosess hvor vi kan stoppe videre elektrifisering av sokkelen.

Vi har den siste tiden sett en urovekkende bølge av barn og ungdom som begår grov kriminalitet. Vi er alle enige om at vi ikke skal ha det slik i Norge, og vi ønsker alle å forebygge, men har vi vært for naive, som ikke så muligheten for at selv barn kan hive granater og er villig til å utløse eksplosjoner i tett befolkede områder? Hva gikk galt på veien, og hva førte oss til et slikt kriminalitetsbilde? Vi må nå være villig til å snu alle stener, sette inn tiltak og sette en stopper for denne skremmende utviklingen én gang for alle. Tillat meg: Kyniske, feige voksne som skyver barn foran seg, må spores opp og gis strenge straffer. Det bør være straffeskjerpende å være så kynisk og feig som disse bakmennene. Videre må vi finne hensiktsmessige måter å skjerme samfunnet mot barn som er kapable og villige til å utføre grov voldskriminalitet. Barn som tidlig havner i en kriminell løpebane, må få tilrettelagte og skreddersydde tiltak for igjen å delta i samfunnet som gode borgere. Vi trenger tempo og tverrpolitisk arbeid i kampen mot dette samfunnsproblemet. Historien har vist at naivitet og manglende evne til å se mulige trusler har fått store og skremmende konsekvenser. Kina har skaffet seg en dominerende rolle i utvinning og omsetning av sjeldne jordartsmetaller. Dette har vi visst om lenge, og man skal ikke ha all verdens fantasi for å forstå at et verdensherredømme på dette området er et effektivt våpen i hender på uvennlige aktører. Sjeldne jordarter er vesentlige bestanddeler i forsvarsmateriell, i hele vår hverdag og er helt avgjørende for det grønne skiftet. Vi ser nå en situasjon hvor Kina rasler med denne sabelen i form av trusler om vesentlige tollsatser på disse kritiske ressursene. Hvorfor har regjeringen gjort så lite og så sent med det faktum at vi i Fensfeltet i Telemark har Europas og kanskje en av verdens største forekomster av nettopp disse viktige ressursene? Vi må få opp tempoet og sette fart i hvordan vi som nasjon og som del av NATO kan bidra til mindre sårbarhet ved å ta ut disse ressursene raskere.