Jeg merker meg jo at statsråden viser til hensynet til innvandringskontroll, men dette handler altså om mennesker som allerede er i Norge, som ikke har anledning til å reise hjem på egen risiko og for egen regning for å se sine nærmeste. Jeg vil påpeke at det er en vesensforskjell mellom andre mennesker i Norge som har fått beskyttelse av mer permanent art, og midlertidigheten som ligger i den kollektive beskyttelsen for ukrainere. Det er forskjell på å besøke familie ved et kort besøk til Vest-Ukraina, å møte familiemedlemmer der, og det å faktisk bo der med barna sine mens missil- og droneangrepene skjer. Ser ikke statsråden at det er en forskjell på den midlertidige, kollektive beskyttelsen kontra resten av regelverket?

Jeg registrerer at statsråden ikke kan være konkret på andre tiltak som blir vurdert samtidig med dette, men det er jo verdt å minne om at denne hjemreiseregelen er noe vi ikke finner i våre naboland. Det finnes i EUs retningslinjer et unntak fra den generelle regelen om at en ikke skal reise tilbake, som er gjeldende i EUs land. Den midlertidige, kollektive beskyttelsen som er implementert i EU-land, og det at regjeringen har fått anbefalinger fra ekspertgrupper som peker på nettopp det at ukrainere ikke har muligheten til å reise hjem på korte besøk, gjør at en svekker tilknytningen som en har til hjemlandet, både familiært og også til lokalsamfunn og mulige arbeidsgivere. Hvorfor ser ikke regjeringen at dette tiltaket konkret sett virker mot sin hensikt?

Takk for innlegget til statsråden. Jeg kan kanskje starte med nettopp midlertidigheten som ligger i den midlertidige, kollektive beskyttelsen. Statsråden sier både i innlegget nå og skriver også i brevet til komiteen at dette med korte besøk og adgangen til det er ett av flere tiltak som regjeringen vurderer for at ukrainere etter krigen skal reise hjem frivillig. Kan statsråden være litt mer konkret om hvilke andre tiltak en vurderer? Og når kan ukrainere i Norge, som opplever dette som en stor utfordring, forvente at en får et svar på om dette hjemreiseforbudet vil bli endret?

Over fire år har gått siden Russlands ulovlige og brutale fullskalainvasjon av Ukraina startet, og etter angrepet gikk det ikke mange timene før de første ukrainske flyktningene var på plass i Norge. Omfanget og de menneskelige kostnadene av krigen er fortsatt enorme. Hver dag mister hundrevis av soldater livet langs fronten, og det siste året har Russland intensivert drone- og missilangrepene mot ukrainske byer og energiinfrastruktur. Bare i vinter ble det sendt 27 000 droner fra Russland mot Ukraina, en økning på 80 pst. fra året før. 2025 var også det året så langt i krigen med de største sivile tapene. Det viktigste vi gjør for Ukraina, er den omfattende militære, sivile og humanitære støtten som alle partiene på Stortinget står bak, og behovene er enorme. Ifølge FNs har 10,8 millioner ukrainere behov for humanitær hjelp i 2026. Samtidig som vi skal fortsette å ta vare på ukrainerne som har søkt beskyttelse i Norge, støtter vi at regelverket for den midlertidige kollektive beskyttelsen kontinuerlig bør vurderes i lys av praksis i andre land og utviklingen på bakken i Ukraina. Mottakssystemet i norske kommuner er under betydelig press, og det må tas på alvor. Regjeringen er samtidig tydelig på at politikken er at ukrainernes opphold i Norge er midlertidig. Nettopp derfor er det vanskelig å forstå at regjeringen i dette spørsmålet fører en politikk som aktivt svekker ukrainernes tilknytning til hjemlandet. For hvis målet er at flest mulig skal reise hjem frivillig den dagen krigen er over, gir det veldig lite mening å innføre særnorske regler som motarbeider dette målet. Det er her dette såkalte hjemreiseforbudet kommer inn, for siden desember 2023 har ukrainere med midlertidig kollektiv beskyttelse i praksis ikke kunnet reise hjem på korte besøk uten å risikere å miste oppholdstillatelsen i Norge. Det er verdt å minne om at alle ukrainske menn over 23 år i utgangspunktet ikke har lov til å reise ut av landet. En konsekvens av dette er at mange ukrainske soldater ikke har møtt kona eller ungene sine på flere år, og i noen tilfeller er det faktisk da den norske regjeringen som har stått i veien. Dette er en norsk særregel som ingen av våre naboland har, og ekspertrapporter bestilt av regjeringen mener den virker mot sin egen hensikt. KrF tar opp det løse forslaget vårt i saken. Vi vil stemme subsidiært for forslag nr. 1, fremmet av SV og MDG.

J onas Andersen Sayed (KrF) [15:35:30]: Familieinnvandring er en av de største innvandringsårsakene til Norge. Fra 2014 til høsten 2025 har UDI innvilget over 137 000 søknader fra personer utenfor EU og EØS. KrF står fast på retten til familieliv, og muligheten for familiegjenforening er en viktig del av denne retten. Det er en ordning vi skal verne om. Samtidig mener vi det er rett å stille strengere krav til arbeid og inntekt før en kan hente familien til Norge. Derfor kommer vi i dag til å stemme for å øke underholdskravet til fire ganger grunnbeløpet, i overkant av 500 000 kr. Det er en rett innstramming. Hovedpoenget er enkelt: Den som henter familie til Norge, skal kunne forsørge dem. Det er ikke et urimelig krav. Det handler om å sikre at flere får en stabil tilknytning til arbeidslivet og bedre forutsetninger for integrering og deltakelse. Innstrammingen i seg selv er imidlertid ingen løsning på integreringsutfordringer. Derfor kommer KrF til å stemme for flere forslag som vil styrke integreringen for dem som kommer til Norge gjennom familieinnvandring: rett og plikt til norskopplæring, tilbud om introduksjonsprogram etter individuell vurdering og en styrking av Jobbsjansen. Samtidig avviser vi mange av innstrammingsforslagene som er fremmet i denne saken. KrF støtter ikke forslaget om et generelt krav om at familiemedlemmer i Norge må ha jobbet i minst fire sammenhengende år før familien kan komme. Det ville tvinge familier til å leve adskilt i lang tid, selv når inntekten er mer enn god nok, og det vil ramme norske bedrifter som er avhengig av høyt kompetent arbeidskraft fra utlandet. Vi vil også beholde unntaksbestemmelsene. De er ment å fange opp de helt urimelige tilfellene der det foreligger sterke menneskelige hensyn, eller er det er åpenbart at referansepersonen kan forsørge familien. Hovedhensikten med å øke inntektsgrensen er å sikre at de som henter familiemedlemmer til Norge, har en rimelig evne til å forsørge dem. Det gir bedre forutsetninger for integrering, for arbeid, og for deltakelse i det norske samfunnet.

KrF deler bekymringen som ligger bak dette representantforslaget. Den geopolitiske situasjonen har gjort det tydelig at digital infrastruktur ikke bare er et teknisk spørsmål, det er også et sikkerhets- og beredskapsspørsmål. Vi har blitt svært avhengig av noen få enkeltaktører, og det er god grunn til at mange land nå jobber med digital suverenitet. Samtidig er dette feltet både komplekst og kostnadsdrivende. KrF mener det ikke er forsvarlig av Stortinget å legge detaljerte føringer for viktige beslutninger om svært kompliserte saker, som opprettelse av en nasjonal skytjeneste eller konsesjonsordning for offentlige data, uten grundigere utredninger. Det er vår vurdering at mange av forslagene som er fremmet, er verken praktisk eller økonomisk realistiske eller egnet til å styrke Norges reelle digitale suverenitet i praksis. Samtidig støtter KrF å få mer kunnskap og bevissthet om dette, og vi vil derfor stemme for komiteens tilråding, der man ber regjeringen om kontinuerlig å kartlegge Norges digitale avhengigheter til andre land og jurisdiksjoner, og at den første rapporten skal bli levert til Stortinget innen utgangen av 2026. Jeg registrerer det som blir sagt fra SV her fra talerstolen, om at dette forslaget ikke lenger har flertall. Det synes jeg er beklagelig. Hvis man legger seg på denne linjen når forslag har en budsjettmessig konsekvens, er det jo veldig få av de andre forslagene som er fremmet av SV i denne saken, som de kan stemme for. Vi støtter også forslag nr. 9, om å tilrettelegge for pilotprosjekter for å sikre en diversifisering av IT-plattformer, etter dansk modell. Vi vil også stemme for forslag nr. 10, om å utrede felleskommunale innkjøpsordninger, det også etter dansk modell. Vi vil også stemme for forslag nr. 3, om å samarbeide tettere med nordiske og europeiske land om felles digitale løsninger. Digital suverenitet kan ikke bli bygd gjennom norsk alenegang. Det krever forpliktende samarbeid.

Vellykket integrering er avgjørende både for den enkeltes mulighet til å bygge et godt liv i Norge og for samfunnets samhold og tillit. Konsekvensene når vi ikke lykkes, ser vi tydelig. Vi ser det i sysselsettingstallene, og vi ser det i levekårsstatistikken: Dårlig integrering koster – både menneskelig, sosialt og økonomisk. De som kommer til Norge på lovlig måte, har rett til mye fra storsamfunnet. Da er det også rimelig at vi stiller krav tilbake. KrF mener at både dagens integreringskontrakt og regjeringens forslag til integreringserklæring i all hovedsak er symbolsk. De er ikke koblet til en oppholdstillatelse, og det vil i praksis ikke få noen konsekvenser for den enkelte å bryte innholdet. KrF kommer derfor til å stemme for forslaget om borgerkontrakt som en gjensidig forpliktelse. Den nyankomne forplikter seg til å ta ansvar for å bli en del av det norske samfunnet, og samfunnet tydeliggjør sine forpliktelser tilbake. Vi støtter også forslaget om å gjøre målgruppen for en sånn kontrakt bredere enn det regjeringen legger opp til i sin integreringserklæring. Regjeringen legger opp til at omfanget er begrenset til deltakere i introduksjonsprogrammet, men vi mener at den også bør gjelde flere som kommer til Norge gjennom familiegjenforening, tilsvarende den danske oppholds- og selvforsørgelseserklæringen.

KrF er opptatt av både rettssikkerhet og en forvaltning som møter mennesker med rimelighet. Reglene om tilbakekall av opphold og statsborgerskap skal ligge fast, men praktiseringen må være rettferdig. Derfor støtter vi forslaget om å lovfeste en forholdsmessighetsvurdering ved tilbakekall av oppholdstillatelse etter utlendingsloven paragraf 63. Dette gir et bedre vern mot urimelige inngrep. Det styrker rettssikkerheten uten å svekke kontrollen, fordi det regulerer hvordan vedtak blir fattet, ikke om de kan bli fattet. Vi støtter også å gjeninnføre ordningen kjent som Lex Amelie. Den åpner for at personer som er utvist og har innreiseforbud, kan få arbeidstillatelse i Norge. Så oppsummert: KrF vil stemme for disse to forslagene, men ikke de øvrige forslagene som er stilt i saken. KrF tar også opp et løst forslag om å utrede en foreldelsesfrist for tilbakekall etter statsborgerloven paragraf 26 andre ledd. Etter en viss tid bør saker få en endelig avklaring av hensyn til forutsigbarhet og tillit, med unntak for grove misbrukstilfeller og alvorlig kriminalitet. Representanten Jonas Andersen Sayed har tatt opp de forslagene han refererte til.

Tidsskriftet The Economist har omtalt norske diplomater og politikere sin omfattende kontakt med seksualforbryteren Jeffrey Epstein. De konkluderer med at saken skader Norges internasjonale rykte, og at tiden er inne for en grundig selvransakelse. Samtidig peker The Economist på noe viktig. Norske myndigheter tar saken på alvor og følger den opp, i motsetning til det vi har sett i enkelte andre land. Å vedta mandat og sammensetning av en stortingsoppnevnt uavhengig granskingskommisjon, slik vi gjør i dag, står helt sentralt i denne oppfølgingen. Parallelt behandles saken om kontroll og kultur i utenrikstjenesten i kontroll- og konstitusjonskomiteen med en egen åpen høring i mai. Det er et arbeid som ikke vil kunne gå like dypt eller langt tilbake som granskingskommisjonen, men kan forhåpentligvis sikre at noen spørsmål blir svart ut raskere, og at umiddelbare endrings- og forbedringsbehov blir avklart. Vi vet også at det pågår et strafferettslig spor der Økokrim etterforsker enkeltpersoner. Denne saken gir grunn til sterk uro. Ja, den gjør meg sint og frustrert, for hvordan kunne sentrale norske politikere og diplomater pleie kontakt med en mann som er ansvarlig for grusomme overgrep, menneskehandel og seksuell utnyttelse av unger? Opplysningene som er kommet fram, reiser svært alvorlige spørsmål – om misbruk av høytstående posisjoner, om norske myndighetspersoners deltakelse i lukkede nettverk med antidemokratiske og kriminelle elementer, og om manglende kontroll og ukultur i forvaltningen, spesielt i utenrikstjenesten. For KrF er det helt avgjørende å få alle fakta på bordet. Der det er ukultur, svikt i kontroll eller fare for kameraderi eller korrupsjon, må det opp og fram. Det handler om å rydde opp, det handler om å forbedre systemene, og det handler om å sikre tillit. Denne saken skal ikke bli en konkurranse om hvem som reagerer sterkest i denne salen. Vår oppgave er å sikre at det vi gjør, er det som er nødvendig for å få fram fakta, klargjøre ansvar og lære om det som er gått galt, slik at noe lignende ikke skjer igjen. Det er også viktig å si at mange ansatte i utenrikstjenesten som hver dag gjør en solid innsats for Norge, ikke fortjener den mistenkeliggjøringen de har blitt utsatt for den siste tiden. En stortingsoppnevnt granskingskommisjon er et ekstraordinært virkemiddel som bare blir brukt helt unntaksvis. At et samlet storting står bak dette, sender et tydelig signal. Den foreslåtte sammensetningen av kommisjonen framstår solid, og jeg vil takke presidentskapet for det arbeidet de har gjort, og at det ble gjort så kjapt som det ble. For KrF har det vært viktig at medlemmene er uavhengige, uten tette bånd til politikk eller utenrikstjenesten. Samtidig må de ha relevant kompetanse, bl.a. på bistand, korrupsjonsbekjempelse, etterretning og hvordan utenrikspolitikk blir utøvd. Det er naturlig at tildeling og bruk av bistandsmidler inngår i mandatet. Det støtter KrF. Vi ønsker et ambisiøst bistandsbudsjett, men enda viktigere er det at bistanden blir gjennomført med kvalitet og prioriterer effektive tiltak. Når bistanden blir gjort rett, er det ingen poster på statsbudsjettet som gir like mye velferd for hver krone. Norsk bistand har f.eks. reddet millioner av liv gjennom vaksineprogrammer og gitt skolegang til millioner av unger som ellers ville stått uten tilbud. Målet må være å gjøre bistanden bedre, mer effektiv og resultatorientert. The Economist har rett i at Epstein-saken har skadet tilliten til norsk politikk og diplomati. Den skaden har skjedd. Det må vi bare forholde oss til. Så må vi gjøre det vi kan, for å gjenoppbygge den tilliten. Det mener jeg vi tar enda et skritt mot i dag, og jeg vil ønske granskingskommisjonens leder og medlemmer lykke til med et viktig arbeid.

På vegne av representantene Jørgen H. Kristiansen, Hans Edvard Askjer og meg selv vil jeg fremme et representantforslag om obligatorisk beredskapskurs for alle i vernepliktig alder som ikke gjennomfører førstegangstjenesten.

På vegne av representantene Hans Edvard Askjer, Ida Lindtveit Røse og meg selv vil jeg fremme et representantforslag om å bruke apotekenes kompetanse bedre for å styrke helse- og omsorgsvesenet. På vegne av representantene Jørgen H. Kristiansen, Hans Edvard Askjer og meg selv vil jeg fremme et representantforslag om avgiftskutt i lys av de høye drivstoffutgiftene.

Dagen da ulykken med Kielland-plattformen skjedde, står igjen som den mørkeste i norsk industrihistorie. 123 liv gikk tapt. Det er over fire tiår siden, men smerten og savnet lever videre – i familier, i lokalsamfunn og i vår historie. Denne tragedien handler ikke bare om en tragisk ulykke. Den handler også om svikt. Boligplattformen var aldri godkjent. Det var mange feil og mangler under driften. Dører sto åpne, og det ble gitt dispensasjoner som aldri burde vært gitt. Det er klart at staten har et ansvar og hadde et ansvar. Ikke minst har staten et ansvar for at oppfølgingen av ulykken ble så dårlig som den ble, både når det gjaldt å granske og komme til bunns i de faktiske årsaksforholdene, og når det gjaldt å ta vare på dem som ble sittende igjen – de overlevende og etterlatte. Historiene er mange og vonde. Unger som mistet pappaen sin, fikk ingen oppfølging. Mødre som ikke klarte å ta vare på ungene sine, fikk ingen hjelp. Det tok over 40 år før Stortinget kom med en samlet unnskyldning. Men en unnskyldning alene reparerer ikke den tilliten som har blitt brutt. Stortinget vedtok 5. juni i fjor at det skal etableres en særskilt kompensasjonsordning for de overlevende og etterlatte. Det var rett og nødvendig. Vi visste allerede da nok om at staten hadde et ansvar, så denne strafferunden med Riksrevisjonen var i så måte unødvendig og endrer ikke på det faktum. Når det gjelder saken som vi har til behandling i dag, stiller jeg meg i all hovedsak bak innledningen til saksordføreren. Det som haster nå, er å få satt punktum. KrF forventer at regjeringen leverer på det vedtaket som Stortinget fattet i juni, og også i trontaledebatten i oktober, om at regjeringen skal legge fram et forslag til kompensasjonsordning for ofre og etterlatte etter Kielland-ulykken denne våren.

11:52] (ordfører for saken): Hva betyr egentlig klimatilpasning i praksis? For en bonde i Malawi kan det bety tilgang til mer robuste frøsorter når regnet svikter. For et lokalsamfunn i Mosambik kan det handle om flomvern eller bedre varslingssystemer når syklonene treffer. Kort sagt: Klimatilpasning handler om menneskers evne til å leve med et klima i endring. Jeg vil først takke Riksrevisjonen for en grundig og viktig rapport. Klimaendringene rammer ikke rettferdig. De landene som har bidratt minst til problemet, er ofte dem som rammes hardest av konsekvensene. Dette gjelder særlig fattige og sårbare samfunn. Derfor er klimatilpasning så viktig: for matsikkerhet, for å forebygge humanitære kriser og for å styrke samfunnets evne til å håndtere et mer uforutsigbart klima. Stortinget har sluttet seg til en betydelig opptrapping av denne bistanden. Nettopp derfor er det avgjørende at innsatsen er godt styrt og kunnskapsbasert, og at vi faktisk vet hvilke resultat den gir. Riksrevisjonen har undersøkt norsk klimatilpasningsbistand i perioden 2015 til 2025, med særlig vekt på Malawi og Mosambik, to viktige partnerland for Norge. Funnene er tydelige: Riksrevisjonen mener at Utenriksdepartementet og Norad ikke har sikret korrekt informasjon om hvor stor klimatilpasningsbistanden faktisk er. Samtidig får klimatilpasning for lite oppmerksomhet i planlegging og oppfølging av bistandsavtaler i landene som er undersøkt. Det pekes også på at det er vanskelig å dokumentere varige resultater i større skala, og at styringen i for liten grad sikrer en tydelig strategisk innretning. I tillegg gir rapporteringen til Stortinget ikke et helhetlig bilde av hvilke resultater som oppnås. Den overordnede vurderingen fra Riksrevisjonen er derfor at situasjonen ikke er tilfredsstillende. Det slutter komiteen seg til. Når Norge har økt innsatsen på klimatilpasning, er det enda viktigere med tydelige mål, god styring og bedre kunnskap om hva som virker. Bistand må ikke bare være godt ment, det må også være godt gjennomført. Komiteen vil også understreke at svak rapportering gjør det vanskeligere for Stortinget å føre kontroll med hvordan midlene blir brukt, og hvilke resultater som faktisk blir oppnådd. Riksrevisjonen kommer derfor med flere klare anbefalinger: bedre oversikt over bistanden, sterkere mål og resultatoppfølging, bedre deling av kunnskap mellom UD, Norad og utenriksstasjonene og en mer balansert rapportering til Stortinget. Komiteen støtter disse anbefalingene og forventer at de blir fulgt opp. Til slutt: Når Norge bruker betydelige midler på klimatilpasning, gjør vi det fordi vi ønsker å bidra til at mennesker og lokalsamfunn skal stå bedre rustet i møte med klimaendringene. Da må vi også sikre at pengene blir brukt så effektivt som mulig og gir dokumenterbare resultater. Så vil jeg legge til noen kommentarer om KrFs syn i saken. Klimaendringene merkes først og fremst ikke i rapporter og statistikker. De blir merket i menneskers hverdag – når avlingen slår feil, når flommen kommer, når tørken varer for lenge. Det var nettopp dette som lå til grunn da Norge valgte å trappe opp bistanden til klimatilpasning: en matsikkerhetskrise og en kraftig vekst i antallet mennesker som levde i sult. Tallene er alvorlige. Beregninger viser at uten tilpasningstiltak vil klimaendringene føre til en nedgang i global jordbruksproduksjon på opp mot 30 pst. fram mot 2050. Samtidig vil den globale etterspørselen etter mat øke med 50 pst. Det sier seg selv: Dette er en farlig utvikling. Derfor er det også svært alvorlig når Riksrevisjonen finner at forvaltningen av bistanden til klimatilpasning ikke er god nok. Effektiviteten er for svak, resultatorienteringen er for svak, og rapporteringen til Stortinget og offentligheten er for dårlig. Det gjelder dessverre ikke bare på dette feltet. I fjor kom det fram at Norad publiserer resultatene for bare 21 av 1 869 bistandsprosjekter på nettportalen bistandsresultater.no. Det er rett og slett ikke godt nok. Jeg håper statsråden kan bekrefte at man er på en bedre plass nå når det gjelder åpenhet og det å rapportere resultater. KrF mener det bør etableres en helhetlig og transparent ordning for resultatmåling av multilaterale organisasjoner og fond som mottar norsk bistand. Vi bør i større grad sammenligne organisasjonene etter hvilke resultater de faktisk oppnår, og hvor effektivt de bidrar til målene i norsk utviklingspolitikk. Sånne vurderinger bør også få betydning for hvordan framtidige midler blir prioritert. Det vil kunne styrke både åpenheten og effekten av norsk bistand. Til slutt: Alle land trenger å ha klare planer for klimatilpasning. Det er langt billigere å forebygge, å bygge beredskap, enn hva det koster å møte krisen uforberedt. Dette gjelder også i utviklingspolitikken. Mislykkes vi med klimatilpasning, vil resultatet bli mer nød, flere kriser og et enda større behov for humanitær nødhjelp. Derfor må vi lykkes bedre enn i dag.

Jeg vil takke for en god debatt så langt. Jeg vil bare understreke det jeg sa i mitt innlegg, at jeg er glad for at komiteen og Stortinget har jeg blitt enige om rammene for mandat og sammensetning av den eksterne granskingskommisjonen. Jeg hører representanten Myrli er i ferd med å skape en fortelling om at det er Arbeiderpartiet som har vært mest opptatt av at vi skal få alle fakta på bordet og sette ned en ekstern granskingskommisjon om denne saken. Det er en kreativ historieomskriving. Det var mye som skjedde i dagene etter at disse avsløringene kom. Det ble bl.a. fra Fremskrittspartiet her på Stortinget sendt et brev til statsministeren der de ba ham om å ta initiativ til å sette ned et eksternt granskingsutvalg. På det brevet svarte statsministeren kategorisk: «Et granskingsutvalg er, etter mitt syn, derfor ikke riktig virkemiddel for å opplyse saken. Ut fra det som hittil har kommet frem, reiser saken spørsmål om enkeltpersoners opptreden og det er deres ansvar å opplyse saken. Et slikt utvalg er heller ikke egnet for å ta stilling til enkeltpersoners personlige ansvar. Det ligger til påtalemyndigheten og domstolene. Et granskingsutvalg med de rammene du skisserer vil ha et svært vidt mandat, og jeg har vanskelig for å se at en slik prosess raskt vil kunne bringe klarhet i saken.» Videre blir det skrevet om den pågående gjennomgangen av både personellmessig art og oppfølgingen av UDs støtte til International Peace Institute. Det er vel og bra, og jeg er enig i at det rette er at det er Stortinget som setter ned en ekstern granskingskommisjon, men med respekt å melde: Det var uklart hva Arbeiderpartiets syn var på denne saken de første dagene etter avsløringene.

Tillit er ikke noe du erklærer. Det er noe du må fortjene hver eneste dag. Norge er et tillitssamfunn. Det er ikke en selvfølge eller noe vi kan vedta i denne salen. Det er noe vi har arvet, og som vi har et helt spesielt ansvar for å forvalte. Felles for oss som er stortingsrepresentanter, for statsministeren og for diplomatene som representerer Norge ute i verden, er at vi forvalter en tillit på vegne av folket. Det er et stort ansvar. Vi skal bedømmes strengere enn folk flest – selvfølgelig skal vi det. Vi har makt og privilegier til å ta avgjørelser som påvirker mange. Derfor gjør denne saken meg så sint og frustrert. Hvordan kunne sentrale norske politikere og diplomater pleie kontakt med en mann som er ansvarlig for grusomme overgrep, menneskehandel og seksuell utnyttelse av unger? Komiteen er samlet om at de opplysningene som har kommet fram, reiser svært alvorlige spørsmål om misbruk av høytstående posisjoner, om norske myndighetspersoners deltakelse i lukkede nettverk med antidemokratiske og kriminelle elementer, og om manglende kontroll og ukultur i forvaltningen, spesielt i utenrikstjenesten. Derfor er KrFs linje tydelig: Alt må på bordet. Vi var tidlig ute og krevde en uavhengig granskingskommisjon. Arbeiderpartiet var først imot, men ble for etter å ha tenkt seg om. Det er jeg glad for. Jeg vil takke alle partiene i komiteen for et konstruktivt og tillitsfullt samarbeid i arbeidet med denne innstillingen. Denne saken skal heller ikke bli en konkurranse om hvem som tar den mest på alvor, men vi skal gjøre vårt for at vi og alle der hjemme kan være trygge på at det vi har gjort, er alt vi kan for å få fakta på bordet, klargjøre ansvar og lære av det som har gått galt, sånn at vi unngår nye saker som denne. Det gjelder ikke minst de hundrevis av ansatte i utenrikstjenesten som går på jobb hver dag og gjør sitt beste for å fremme norske interesser. De fortjener ikke den mistenkeliggjøringen. Siden 1880-tallet har Stortinget opprettet åtte granskingskommisjoner. En stortingsoppnevnt granskingskommisjon er et helt ekstraordinært virkemiddel som bare bør benyttes helt unntaksvis. At et samlet storting i dag står samlet bak oppnevnelsen av en sånn kommisjon, er et veldig sterkt signal. Dette granskingsarbeidet vil ta tid. Det er viktig at vi også skal vedta en særlov som gir kommisjonen uinnskrenket tilgang på alle relevante opplysninger uten å bli hindret av taushetsplikt, samtidig som personer som blir berørt av granskingen, får prosessuelle rettssikkerhetsgarantier. Om kommisjonens sammensetning er det avgjørende at medlemmene har den nødvendige faglige kompetansen og integriteten. For KrF har det også vært viktig at medlemmene ikke bør ha nåværende eller tidligere partipolitisk tilknytning, ei heller tilknytning til den norske utenrikstjenesten eller andre institusjoner og virksomheter som kan bli direkte berørt av granskingen. Det er opplagt at tildeling og bruk av bistandsmidler skal være en del av mandatet. Det er KrF helt enig i. For oss er et ambisiøst bistandsbudsjett et mål, men størrelsen på budsjettet er ikke det samme som kvaliteten på bistanden. Bistanden må selvfølgelig ikke bare være godt ment. Den må prioritere de effektive tiltakene og prosjektene og være godt gjennomført. Når bistand blir gjort rett, er det ingen poster på det norske statsbudsjettet som gir like mye velferd for hver krone. Norsk bistand har gjennom vaksineprogrammer reddet millioner av liv og gitt skoleplass til millioner av unger som ellers ikke hadde hatt det. Denne tillitsskaden har skjedd. Det må vi bare forholde oss til, og så må vi gjøre det vi kan for at det skal være grunnlag for å gjenoppbygge. Det mener jeg vi tar et skritt mot i dag.

På vegne av representantene Jorunn Gleditsch Lossius, Harry Valderhaug, Ida Lindtveit Røse og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om langtidsplan for effektiv norsk bistand.

Vi diskuterer nå innstramminger som vil føre til at enda flere ukrainske familier vil bli splittet. Da er det verdt å minne om at regjeringen samtidig opprettholder et forbud mot kortvarig hjemreise for ukrainske flyktninger på midlertidig kollektiv beskyttelse. En forskningsrapport fra Oslomet bestilt av regjeringen selv viser til at dette forbudet svekker ukrainernes tilknytning til hjemlandet, og dermed vil gjøre det vanskeligere å nå målet om frivillig retur når krigen er over. Da er vi mange som stiller oss spørsmålet om det er litt spesielt at regjeringen på den ene siden sier at ukrainerne skal hjem etter krigen, og på den andre siden fører en aktiv politikk som kutter båndene ukrainerne har til hjemlandet sitt. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor vil hun ikke gi ukrainske familier muligheten til å møte hverandre?

La meg først være veldig tydelig på KrFs vegne: Vi står urokkelig med det ukrainske folket i deres kamp for fred, frihet og demokrati. Da Russland innledet fullskalainvasjonen 24. februar 2022, var vi også tidlig ute med å ta til orde for at Norge skulle gi ukrainske flyktninger midlertidig kollektiv beskyttelse. Det står vi ved. Omfanget og de menneskelige kostnadene av krigen er fortsatt enorme. Hver dag mister hundrevis av soldater livet langs fronten, og denne vinteren har Russland intensivert drone- og missilangrepene mot ukrainske byer og energiinfrastruktur. 2025 var også det året så langt i krigen med de største sivile tapene. Det viktigste vi gjør for Ukraina, er den militære, sivile og humanitære støtten, og behovene her er fortsatt enorme. Ifølge FN har 10,8 millioner ukrainere behov for humanitær hjelp i 2026. Samtidig som vi skal fortsette å ta vare på ukrainerne som har søkt beskyttelse i Norge, støtter vi at regelverket for den midlertidige kollektive beskyttelsen kontinuerlig bør vurderes i lys av praksis i andre land og også utviklingen på bakken i Ukraina. Mottakssystemet i norske kommuner er under betydelig press, og det må vi også ta på alvor. KrF støtter derfor at det blir innført innstramminger i den midlertidige kollektive beskyttelsen for ukrainske menn som ikke har lovlig unntak fra militærtjenesten etter ukrainsk lov. Det betyr at vi fortsatt mener at menn under mobiliseringsalderen på 25 år bør kunne søke, og få, beskyttelse, og at andre lovlige unntak, som særlige omsorgsbehov og funksjonshemminger, skal gjelde. Det er også viktig å understreke at endringene bare skal gjelde nye søkere, ikke de som allerede har fått beskyttelse i Norge. Det vil ikke være rimelig å nekte opphold for ukrainske menn som har tatt seg lovlig ut av Ukraina med de mange gyldige unntakene fra militærtjeneste som faktisk eksisterer. Dette opplever jeg også er i tråd med signalene som ukrainske myndigheter har gitt i dette spørsmålet, senest da utenriks- og forsvarskomiteen var i Kyiv for tre uker siden. Til slutt vil jeg minne om, og jeg mener det er rimelig å reflektere over det i denne salen når vi diskuterer denne saken, at innstrammingen vil bidra til at enda flere ukrainske familier vil bli splittet, så lenge regjeringens forbud mot kortvarige hjemreiser blir opprettholdt. KrF mener at denne regelen bør fjernes. Den motvirker også aktivt målet om frivillig retur etter krigen. Til slutt en stemmeforklaring: KrF vil ikke støtte mindretallsforslaget i saken, men er positiv til regjeringens prosess mot innstramming, og mener den bør bli rammet inn i tråd med de linjene jeg nettopp har vært inne på i mitt innlegg.

Takk til utenriksministeren for redegjørelsen. La meg være krystallklar: Folkeretten må ligge fast. En regelstyrt verdensorden er avgjørende, og selvsagt i Norges interesse. Det er både urimelig og uriktig når både statsministeren og utenriksministeren har vært ute og antydet at KrF mener noe annet. For en svikter ikke folkeretten bare fordi en ikke hyller regjeringens reaksjon like mye som det den iranske ambassadøren i Norge gjorde i Dagbladet i går kveld. Når regimets representant kaller regjeringens Palestina-linje for glimrende, bør det også mane til ettertanke. Det er vanskelig å få en tydeligere bekreftelse på at denne regjeringens Midtøsten-politikk har framstått ensidig Israel-kritisk, og hvorfor det bilaterale forholdet med Israel er på et historisk bunnpunkt. En svikter heller ikke folkeretten fordi en spør: Er det klokt av Norge å være det landet som sammen med Spania har vært de aller mest høylytte kritikerne av angrepet på terrorregimet i Teheran? Ville det virkelig vært et brudd på folkeretten om Norges reaksjoner lå noe nærmere viktige allierte som Tyskland, Canada, Frankrike eller Storbritannia? Den sterkeste kritikken mot regjeringen kommer heller ikke først og fremst fra KrF. Den kommer fra iranere i Norge som etterlyser sterkere støtte og kjærlighet til det iranske folket. I 47 år har regimet undertrykt sitt eget folk med fullstendig straffrihet. I januar ble ifølge rapporter over 30 000 demonstranter drept på to døgn. Det er disse menneskene folkeretten også er til for å beskytte. I januar ba KrF om sterkere reaksjoner fra regjeringen på det som utfoldet seg. Vi mente bl.a. at Norge burde vurdere å kaste ut den iranske ambassadøren. Svaret fra regjeringen var at det var uaktuelt. Dette regimet fengsler journalister, de har voldtatt og drept damer for å vise håret, de henger homofile, de forfølger religiøse minoriteter, og millioner av iranere lever i eksil. Samtidig har regimet eksportert terror i hele Midtøsten og jobbet videre med atomprogram og langtrekkende missiler. Når politi og etterretningstjeneste i europeiske land, inkludert Norge, gjør sine trusselvurderinger, blir alltid Iran omtalt som en trussel. Vi vet også at regimet har levert våpen til Russland som er brukt i Ukraina. Ja, situasjonen i Midtøsten er uoversiktlig. Ja, vi deler ønsket om en diplomatisk løsning. Ja, vi er bekymret for videre eskalering. Men midt i alt dette må vi også anerkjenne det mange iranere nå kjenner på: et håp. Det er sterkt å se iranere i Bergen og i Berlin og i Irans egne gater som jubler og våger å håpe på frihet. KrFs solidaritet er ikke med mullaen i Teheran, den er med det iranske folket. La meg avslutte med noen ord om Ukraina. Det er et paradoks at president Trump avviser diplomati med regimet i Teheran, men samtidig har nesten grenseløs tro på diplomati overfor Russland og Putin. For to uker siden var utenriks- og forsvarskomiteen i Kyiv. Ukrainerne legger bak seg en iskald vinter med daglige russiske angrep mot byer og energiinfrastruktur. Akkurat nå er krigen fastlåst, samtidig som Russland tar enorme tap. Ingen vi møtte i Kyiv, tror på en snarlig slutt på krigen, og ingen tror at Putin ønsker fred og har gått vekk fra målet om full politisk kontroll over Ukraina. Samtidig har ukrainerne konkrete planer for hvordan de skal presse Russland til reelle forhandlinger, og vår støtte gjennom Nansen-programmet er avgjørende for at disse planene kan gjennomføres. Den norske støtten til Ukraina handler likevel ikke bare om solidaritet med et land som har blitt brutalt angrepet av et naboland. Utfallet av krigen handler i økende grad om vår egen sikkerhet. Derfor bør vi utvide målsettingen for Nansen-programmet til også å omfatte styrking av norsk og europeisk forsvarsevne og avskrekking mot Russland. Alle ønsker fred i Ukraina, og ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folket. Men kapitulasjon er ikke fred, og en fred diktert av Putin vil ikke vare. Utgangspunktet hans er at han ikke anerkjenner Ukrainas rett til å eksistere. KrFs standpunkt er helt klart: Vi står urokkelig med det ukrainske folket i deres kamp for fred, frihet og demokrati.

Norge har forpliktet seg til å jobbe målrettet for å nå FNs bærekraftsmål innen 2030. Bærekraftsmålene dekker en bredde innen sosial, økonomisk og miljømessig utvikling. Meldingen vi diskuterer i dag, omhandler mest den nasjonale statusen, men jeg vil tillate meg å heve blikket, for bærekraftsmålene nr. 1 og 2 er å utrydde henholdsvis fattigdom og sult. Hvis en skal være i nærheten av de to målene, er det viktig at land som Norge bidrar med målrettet og effektiv bistand. Helt avgjørende for at disse målene skal nås, er utdanning, for nå står verden midt i en global læringskrise. Rundt 250 millioner unger har ikke mulighet til å gå på skole. Nærmere 600 millioner forstår ikke en enkel skriftlig tekst. Siden 2021 har Støre-regjeringen gjort dramatiske kutt i utdanningsbistanden, som ifølge Verdensbanken gjør at 2,6 millioner skoleplasser er vekk. Det er helt feil utvikling, og Norge bør gjøre mer enn det vi gjør i dag for å snu utviklingen. Målene om fattigdom, sult og utdanning er også viktige her hjemme. Det handler om et arbeidsmarked som gir muligheter, og om en velferdsstat som fanger opp dem det er behov for å fange opp, når det trengs. Skolen må ha nok lærebøker og lærere som har tid til elevene. Det handler også om ressursbruk og forvaltning. Å stille krav gjennom offentlige anskaffelser har en verdi, men det må ikke bli for regelstyrt, kostnadsdrivende eller i seg selv bidra til å låse oss til en gitt teknologi. KrF mener derfor det bør vurderes å bruke funksjonskrav i større grad enn at anskaffelsene er teknologispesifikke. Jeg tar opp KrFs løse forslag i saken. Til slutt en stemmeforklaring, i og med at vi ikke sitter i komiteen: KrF vil stemme for tilrådingen I, om at kommunene skal få større handlingsrom i areal- og naturforvaltning, og fjerne unødige sentrale restriksjoner. Vi vil stemme imot mindretallsforslagene.

Vi lever i en urolig tid med mange store utfordringer foran oss. Ingen av disse utfordringene kan løses alene, og selvfølgelig må vi samarbeide tett med dem vi deler verdier og interesser med. Her står samarbeid i Europa og med EU i en særstilling. Norge har en nær tilknytning til EU, med EØS-avtalen som hjørnestein. I tre tiår har EØS-avtalen tjent oss godt. Den gir norsk næringsliv tilgang til 440 millioner mennesker i EUs indre marked, som er vårt desidert viktigste eksportmarked. For et lite land med en åpen økonomi er EØS-avtalen helt avgjørende for verdiskapingen i norske bedrifter i hele landet. Samtidig er ikke EØS-avtalen perfekt, som vi så i høst da EU besluttet å innføre minstepriser på norsk ferrolegeringsindustri. Likevel: Som Eldring-utvalget slo fast, er det ikke realistisk å tro at vi vil være bedre tjent med en reforhandlet avtale eller alternativer som en sveitsisk handelsavtale. Det som derimot ville vært konsekvensen, er enda større usikkerhet for tusenvis av norske arbeidsplasser. I en uperfekt og uforutsigbar verden er det naivt å tro at et norsk EU-medlemskap alene vil løse de utfordringene vi står overfor. Vi vet at en opprivende EU-debatt, som dette forslaget indirekte handler om, samtidig i seg selv vil bidra til usikkerhet og utrygghet for mange norske bedrifter, lokalsamfunn og enkeltmennesker. Det er ikke mangel på kunnskap som gjør at et klart flertall av befolkningen er motstander av et EU-medlemskap. For KrF handler vårt nei grunnleggende sett om suverenitet og politisk handlefrihet de gangene våre interesser ikke sammenfaller med Brussel, spesielt når det gjelder naturressursene våre og viktigheten av å kunne ha en nasjonal landbruks- og fiskeripolitikk, for å kunne opprettholde bosetting og matproduksjon i hele landet og ha et minimumsnivå av matberedskap og selvforsørgelse av jordbruksprodukter. EU vil heller aldri kunne erstatte NATO i norsk sikkerhetstenkning. Vår viktigste allierte i Europa er Storbritannia, som heller ikke er en del av EU. Det aller meste av den militære kapasiteten i NATO kommer fra land utenfor unionen. Samtidig er det helt rett, som det blir sagt, at EU de siste årene har tatt en større sikkerhetspolitisk rolle og utvikler samarbeid med NATO på områder som militær mobilitet og styrking av kapasiteten i europeisk forsvarsindustri. I denne situasjonen har vi en gjensidig interesse av å samarbeide tettere. I en urolig tid skal vi samarbeide mer, ikke mindre, men vi skal gjøre det på en måte som ivaretar grunnleggende norske interesser, samtidig som vi tar del i løsninger som styrker Europa.

På vegne av representantene Ida Lindtveit Røse, Jorunn Gleditsch Lossius, Hans Edvard Askjer og meg selv har jeg den glede å fremme et representantforslag om en stortingsmelding om innvandring og integrering. Og på vegne av representantene Jørgen Kristiansen, Hans Edvard Askjer, Harry Valderhaug og meg selv har jeg den glede å fremme et representantforslag om å la ukrainere reise hjem.

Jeg viser bare til det budsjettet som er vedtatt. Siste spørsmål: Jeg registrerte en uttalelse fra utviklingsministeren til avisen Vårt Land for et par uker siden om at det er for mange FN-organisasjoner, at det fører til dobbeltarbeid, og at regjeringen ønsker mindre fragmentering i bistanden. Det er en situasjonsbeskrivelse som jeg langt på vei deler, spesielt i en tid der FN-systemet er under betydelig økonomisk press. UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, har over tid hatt en særstilling i den humanitære innsatsen for Palestina og i Midtøsten. Samtidig har vi etter 7. oktober 2023 sett at andre FN-organisasjoner har overtatt deler av arbeidet, bl.a. innen mat- og helsehjelp. Vil statsråden i den varslede bistandsreformen og gjennomgangen av FN-systemet også ta en kritisk vurdering av UNRWAs ansvar og om det kan ivaretas bedre av andre FN-organisasjoner?

Utviklingsministeren har fortsatt ikke gitt et godt svar på kritikken mot at bistanden har blitt så utvannet de siste årene, og at andelen som går til faktisk fattigdomsbekjempelse, er rekordlav. Av verdens 839 millioner ekstremfattige lever flertallet i Afrika sør for Sahara. Det er også her verdens yngste befolkning bor. Mer enn halvparten er under 20 år, og samtidig er læringskrisen enorm. Bare én av ti tiåringer i Afrika sør for Sahara kan lese og forstå en enkel setning. I tillegg blir regionen rammet av store humanitære kriser, bl.a. i Sudan, Nigeria og Kongo. Regjeringens svar i årets bistandsbudsjett er kutt i støtten til UNDP, kutt i støtten til UNICEF og kutt i regionbevilgningen til Afrika. Dette kommer på toppen av de dramatiske bistandskuttene vi har sett fra USA og flere andre europeiske land. Vi har også lagt ned utenriksstasjoner i Afrika sør for Sahara de siste årene. Ser utviklingsministeren at dette samlet kan framstå som at Norge følger andre vestlige land i å nedprioritere Afrika?

KrF støtter statsrådens ambisjon om at vi må effektivisere, konsolidere og konsentrere bistanden, og vi kommer til å engasjere oss i det arbeidet statsråden har varslet med bistandsreform. Men én ting er hva statsråden sier når han nå snakker om den reformen – noe annet er hva han faktisk har gjort det siste året, og hva som har vært politikken til Støre-regjeringen. Realiteten de siste årene er jo det motsatte. En har fått mindre langsiktighet også i bistanden, og vi vet at nettopp langsiktighet er det avgjørende for resultatene. Det gir bedre planlegging, sterkere institusjoner og mer effektiv bruk av midlene. I andre sektorer som samferdsel og forsvar har vi jo langtidsplaner, så mitt neste spørsmål til statsråden er egentlig ganske enkelt: Vil han i forbindelse med bistandsreformen også legge vekt på mer langsiktighet og kanskje ta inn mer langtidsplantankegang i en ny utviklingspolitikk?

Spørsmålet mitt går til utviklingsministeren. Norge bruker over 50 mrd. kr på bistand hvert år. Det er et stort beløp. Med et så stort beløp følger også et stort ansvar. For KrF er det avgjørende at hver krone vi bruker på bistand, er så effektiv og målrettet som mulig, og med dokumenterbare resultater. Bistand på sitt beste redder liv, gir unger skolegang, sikrer helsehjelp og legger grunnlaget for næringsutvikling og varig vekst. KrF mener at bistand i størst mulig grad bør gå til fattigdomsbekjempelse – til de fattigste landene og de mest utsatte menneskene, altså de som trenger det mest. Etter den siste tids diskusjoner og prosesser her på Stortinget mener vi at vi må gi mindre penger til tenketanker i Genève og New York og mer penger til fattigdomsbekjempelse i Afrika sør for Sahara. Dessverre viser analyser at med dagens regjering er andelen av bistand som går til faktisk fattigdomsbekjempelse, historisk lav. Norge var f.eks. en drivende kraft innen utdanning. Nå er den satsingen kraftig svekket – ja, nesten rasert. Samtidig brukes stadig mer av bistandsbudsjettet på flyktningutgifter i Norge, på brede globale formål og på dårlig dokumenterte klimatiltak, som i liten grad treffer de aller fattigste direkte. Det er lov å spørre: Har regjeringen mistet kompasset i bistandspolitikken? Mitt spørsmål til statsråden er ganske enkelt: Mener statsråden at dagens bistandsbudsjett faktisk prioriterer de fattigste først? Og hvis svaret er ja: Hvordan kan det da ha seg at andelen som går direkte til fattigdomsreduksjon i verdens fattigste land, er rekordlav?

Store investeringer i sykehusene er nødvendig for å møte framtidens behov, men dagens finansieringsmodell gjør at kostnadene ved nye bygg må håndteres innenfor de samme rammene som skal sikre god pasientbehandling. Når renter og avdrag øker, blir driften presset, og det betyr færre ansatte, høyere tempo og mindre tid til pasientene. Et første og helt nødvendig grep er å fjerne rentebelastningen på de statlige lånene som helseforetakene får. I dagens situasjon er det lite hensiktsmessig at sykehusene betale renteutgifter tilbake til staten, når disse pengene kunne gått til pasientbehandling. Når sykehus må betale ned milliardlån over driftsbudsjettet, betyr det at leger og sykepleiere må springe fortere for å få økonomien til å gå rundt. KrF står derfor fast på at drift og investeringer må bli skilt, og at store, nødvendige sykehusinvesteringer, som det nye universitetssykehuset i Stavanger, må fullfinansieres over statsbudsjettet – på samme måte som vi gjør med det nye regjeringskvartalet, universitetene og domstolene. Det gjør sterkt inntrykk når vi ser at helt nye rom ved det nye sykehuset i Stavanger må bli revet og bygget om kort tid etter åpning. Sånne feil er kostbare og binder opp ressurser. Når alt dette må dekkes opp av de samme rammene som skal sikre behandlingstilbudet, er konsekvensene uunngåelige. Dagens finansieringsmodell betyr for mange sykehus også at det blir bygget for smått, og hvorfor bygger vi for små sykehus? Det mangler ikke på advarsler fra fagfolk i forkant av de nye sykehusene, verken i Stavanger, Drammen, Østfold eller Kirkenes. Svaret er at politikerne har laget et system for bygging av sykehus som tvinger helseforetakene til å bygge smått, og det er dårlig samfunnsøkonomi. Dette kunne vært en dag der vi i Stortinget tok noen viktige grep for pasienter og ansatte i helsevesenet. Dessverre fortsetter systemtro partier som Arbeiderpartiet og Høyre å verne om en finansieringsmodell som ikke styrker norske sykehus. Jeg synes det er veldig skuffende at partier som SV og Rødt jubler for et vedtak ikke endrer på noe, og ikke er med på et vedtak som hadde sikret en ny finansieringsmodell i dag. For KrF er iallfall saken klar, og vi står for det vi har sagt hele veien. Så registrerte jeg at representanten Kristjánsson lurte på om representanten fra FrP hadde gått tidlig for å gå på Polet. Jeg undres om det ikke heller er representantene fra Rødt som har gått på Polet før de gjorde denne avtalen med Arbeiderpartiet. Til slutt en liten stemmeforklaring: Vi stemmer subsidiært for forslag nr. 6.

Takk til statsministeren for redegjørelsen. PST slår i sin ferske nasjonale trusselvurdering fast at Norge befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Slik verden ser ut i dag, er ikke det en overdrivelse, det er en nøktern beskrivelse. I usikre tider er det desto viktigere å stå tett sammen med våre allierte. Det viktigste fundamentet for norsk sikkerhet er NATO, og vår viktigste allierte er USA. I debatten så langt antyder enkelte partier at vi ikke lenger kan stole på NATOs sikkerhetsgaranti eller USAs forpliktelse. Det er etter mitt syn en feilaktig og forhastet slutning. Andre mener at løsningen er å koble oss tettere på EU i stedet. Det er heller ikke et godt nok svar. Et nært samarbeid med EU, vår viktigste europeiske allierte, er selvfølgelig viktig både militært, sikkerhetsmessig og økonomisk, men EU kan ikke erstatte NATO i norsk sikkerhetstenkning. Europa er selv avhengig av NATO-samarbeidet. Vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig: styrke samarbeidet med viktige allierte i NATO og samtidig bygge videre på vårt lange og dype samarbeid med USA. Vi må også være ærlige om trusselbildet. Selv om vi alle blir både fortvilet, skremt og sint av president Trumps framferd, er det ikke USA den reelle trusselen mot Norge og Europa kommer fra. I flere tiår har Norge hatt et nært og dypt samarbeid med USA om etterretning og overvåkning i nord. Vi er NATOs øyne og ører i nord. Vi er en pålitelig alliert, og det må vi fortsatt være, for Arktis blir stadig viktigere. USA, Russland og Kina viser økende interesse for nordområdene. Verdens største atomvåpenarsenal ligger bare noen få kilometer fra vår grense. Kina kaller seg en nær-arktisk stat og har lansert en polar silkevei, mens de siste ukene med all tydelighet har vist hvor strategisk viktig Grønland er. Alt dette understreker Norges strategisk viktige beliggenhet. Nordområdene er avgjørende for norske interesser. Svalbard er en del av Kongeriket Norge, og vi har en rett og plikt til å håndheve suvereniteten, med det ansvaret det innebærer. Her er det heller ingen grunn til å være naiv overfor Russland. Derfor mener KrF at vi må øke vår sivile og militære beredskap på Svalbard, innenfor handlingsrommet i Svalbardtraktaten. Vi må legge til rette for flere NATO-øvelser i nord, og vi bør sikre forhåndslagring av materiell, slik at vi mer effektivt kan beskytte øygruppen i en sikkerhetspolitisk krise. En defensiv, forutsigbar og tydelig tilstedeværelse er ikke eskalerende. Den er stabiliserende, og den viser ansvar. Samtidig er det Ukraina som i dag betaler den høyeste prisen for Putins imperialistiske ambisjoner. Krigen i Ukraina er den største sikkerhetspolitiske risikoen for Norge og Europa i dag. Det er en storkrig på vårt kontinent, og ukrainernes frihetskamp angår oss alle. KrFs standpunkt er klart: Vi står urokkelig med Ukraina i deres frihetskamp mot den russiske aggresjonen. Her hjemme er trusselbildet på et helt annet plan. Den største trusselen i Norge er ikke tanks over grensen, men angrep som holder seg under terskelen for krig – sabotasje, cyberangrep, spionasje og påvirkning. Dette er kriminalitet, hybride trusler, og det er politiet som står i førstelinjen. Tidligere var dette skillet klart. Forsvaret tok seg av ytre trusler, politiet av indre, men i dag bruker fremmede stater kriminelle nettverk som en del av sine strategier. Når vi ikke kan bevise at det er en stat som står bak, er det politiet som må etterforske, avsløre og stanse angrepet. Likevel er politiet alvorlig nedprioritert av denne regjeringen. Vi har sett cyberangrep mot energiinfrastruktur i Europa, vi har sett droneaktivitet rundt europeiske flyplasser, vi har opplevd IT-angrep mot Stortinget og mot sentrale infrastrukturselskaper, og PST advarer om at antallet cyberangrep og hybride trusler vil øke i tiden framover. Da kan vi ikke møte framtidens og dagens trusler med gårsdagens budsjetter. Derfor må også finansieringen til politiet opp, i tillegg til den satsingen vi skal ha gjennom Forsvarsløftet. Vi er nødt til å styrke politiets sentrale rolle i Norges totalberedskap, ikke som en støttefunksjon, men som en bærende søyle i vårt nasjonale sikkerhetsarbeid.

Denne saken handler i bunn og grunn om én ting: om Norge faktisk tar den teknologiske dimensjonen av nasjonal sikkerhet på alvor – ikke bare i ord, men i praksis. Det er ikke engang gått ett år siden statsministeren la fram en nasjonal sikkerhetsstrategi som eksplisitt peker på Kina som en økende sikkerhetsutfordring for Norge og våre allierte, særlig når det gjelder teknologisk avhengighet og etterretning. De åpne trusselvurderingene fra PST, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet er like tydelige. Nettopp derfor reagerte KrF da det i høst ble avslørt at Avinor har anskaffet kinesisk droneovervåkningsteknologi på norske flyplasser. Saken ble ikke bedre av at det senere viste seg at dette systemet bare kan oppdage droner fra det samme kinesiske merket. Det er et åpenbart hull i sikkerheten på norske flyplasser, og denne saken er et kroneksempel på hva silotenking i staten kan føre til. De neste tolv årene skal det brukes 1 600 mrd. kr på å styrke Forsvaret, men det gir veldig liten forsvarsevne og avskrekking hvis det bare er Forsvaret som tar inn over seg det nye trusselbildet. Alle sektorer må tenke sikkerhet og reduksjon av sårbarheter og avhengigheter framover, og vi må få en slutt på pekeleken som til tider finner sted mellom departementer og etater. Norske flyplasser er av helt sentral nasjonal sikkerhetsinteresse, og mange sivile flyplasser er avgjørende for Forsvarets operative evne, både for norske styrker og for alliert støtte og mottak. Når USA i tillegg satte foten ned for dette kinesiske systemet på Evenes, fordi flyplassen er en framskutt base for NATO-fly, burde Avinor og regjeringen ha tatt hintet selv og ikke latt seg overstyre av et stortingsflertall. Derfor støtter KrF forslaget om at Avinor så snart som praktisk mulig skal erstatte dagens dronedeteksjonssystem med løsninger fra land Norge har sikkerhetspolitisk samarbeid med. Vi støtter også forslaget om en samlet oversikt over teknologi fra autoritære stater som blir brukt i sikringen av kritisk infrastruktur, samt forslagene om å styrke analysemiljøene i PST som jobber med sammensatte trusler, og om å vurdere å etablere et nasjonalt dronedeteksjonssenter.

07:55] (ordfører for saken): I dag behandler Stortinget et grunnlovsforslag som berører selve fundamentet for statsformen vår: spørsmålet om Norge fortsatt skal være et konstitusjonelt monarki eller om vi skal innføre republikk. Det er ikke første gangen Stortinget står i denne diskusjonen. Tvert imot har tilsvarende forslag vært fremmet og grundig behandlet flere ganger tidligere, og hver gang har det blitt avvist. På vegne av hele komiteen vil jeg understreke at dette er et prinsipielt spørsmål om statsform, ikke en vurdering av innsatsen til dagens kongehus. Det er viktig å holde fast ved nettopp dette skillet. Vurderingen vår handler om institusjonen monarkiet, dens rolle i det norske demokratiet, og dens betydning for samfunnet som helhet. Når det er sagt – og på tvers av synet i det prinsipielle spørsmålet vi behandler i dag – er det all grunn til å uttrykke takknemlighet til kongen og hans lange tjeneste for landet. Kong Harald har fylt rollen som statsoverhode med verdighet, klokskap og en samlende kraft – i medgang og i motgang, i krise og i hverdagen. Monarkiet har dype historiske røtter i Norge. Det moderne konstitusjonelle monarkiet er et resultat av demokratiske kamper, maktbegrensning og folkestyre. Kongen styrer ikke, han samler. Han utøver ikke politisk makt, men representerer kontinuitet, fellesskap og samhold. I en tid preget av polarisering, uro og raske omveltninger har dette en egenverdi. Et samlende statsoverhode hevet over partipolitikken er ikke en demokratisk svakhet. For mange er det snarere en demokratisk styrke. Det er ingen tvil om at den reelle makten i det norske demokratiet ligger i denne salen, hos oss 169 folkets representanter. Det er en vakker tradisjon når kongen foretar den høytidelige åpningen av Stortinget hver oktober. Det er dypt symbolsk at den første plikten til en ny monark er å komme til Stortinget for å avlegge ed. La meg legge til at det i den siste tiden har vært flere alvorlige og krevende saker knyttet til enkeltmedlemmer av kongefamilien. Det har vært belastende for dem det gjelder, men også for institusjonen og for tilliten den hviler på. Det er avgjørende med åpenhet, ansvarlighet og opprydning, nettopp fordi monarkiet har en samlende rolle, fordi det har så stor tillit og støtte. Derfor må en også tåle offentlighetens krav og spørsmål. Når vi løfter blikket, er bildet klart: Monarkiet har bred og stabil støtte i befolkningen. Ifølge Norstat for NRK fra september 2025, ønsker 73 pst. av befolkningen å beholde monarkiet. Denne sterke støtten blir også gjenspeilet i denne sal. Komiteen er delt i synet på denne grunnlovsendringen, og det er både legitimt og sunt i et demokrati. Mindretallet vil redegjøre for sitt syn, men KrF og flertallet er klare på at vi fortsatt ønsker monarki som Norges statsform. Avslutningsvis vil jeg takke komiteens medlemmer for et godt samarbeid i behandlingen av denne saken.

Litt i forlengelsen av det: Et poeng som jeg synes har vært litt underkommunisert i debatten den siste måneden, er hvordan Norge ikke bare går glipp av en stor mulighet når den norsk-europeiske løsningen blir vraket, men at regjeringen også aktivt motvirker vår egen forsvarsindustri. Som forsvarsministeren var inne på i et av sine svar nå, bidrar jo Norge og Kongsberg sammen med Tyskland inn i utviklingen av missilet 3SM, med en rekkevidde på over 1 000 kilometer. Dette missilet er jo tett knyttet sammen med anskaffelsen av ubåter, men blir utviklet for både ubåt og landbasert utskytning. For utviklingen bidrar Norge og Tyskland sammen med 6,5 mrd. kr hver. Det er kjent at det norsk-europeiske systemet vil være fullt kompatibelt med Kongsbergs missiler, mens det blir oss fortalt at det foreligger store fysiske begrensninger i både det sørkoreanske og det amerikanske alternativet. Kan statsråden garantere at Norge ikke vil ende med et system der Kongsbergs missiler, som vi allerede investerer tungt i, i praksis ikke vil kunne bli benyttet?

I mediene har forsvarsministeren kommentert at det norsk-tyske alternativet er utelatt fra konkurransen fordi det ikke oppfyller kriteriet om en rekkevidde på 500 kilometer. Senest i debatten i dag bekrefter han at det er to alternativer som ligger til behandling om denne proposisjonen skal bli vedtatt med forslaget fra regjeringen. Samtidig er det på det rene at det opprinnelige tilbudet fra USA, som var grunnlaget for hele anbudsprosessen, kun inneholdt raketter med 300 kilometers rekkevidde. Skjønner statsråden da at det kan framstå som om det reelt sett ikke har vært en konkurranse i denne saken?

Jeg vil sitere fra regjeringens pressemelding om anskaffelse av ytterligere to ubåter: «Tyskland er en av Norges viktigste samarbeidspartnere, en nær alliert og et land vi har mange felles interesser med. Det tysk-norske forsvarssamarbeidet understreker viktigheten av langsiktige, strategiske relasjoner for å møte et mer uforutsigbart sikkerhetsbilde. Det strategiske partnerskapet samler ressursene til to nære allierte om felles sikkerhetsutfordringer. Felles investeringer og prosjekter innenfor ubåtteknologi, stridsvogner og luftvern gir begge land bedre operative kapasiteter.» Når regjeringen selv løfter fram strategiske partnerskap med nære europeiske allierte som avgjørende for å møte et mer uforutsigbart sikkerhetsbilde, blir det vanskelig å forstå at dette hensynet ikke er blitt tillagt vekt i anskaffelsen av langtrekkende presisjonsild. Mitt spørsmål til forsvarsministeren er: Hvorfor mener han og regjeringen at muligheten for strategiske partnerskap om langtrekkende ild ikke skal bli tillagt vekt i denne saken?

I dagens sikkerhetspolitiske bilde er det avgjørende for både vår egen og europeisk sikkerhet at vi tar et større ansvar for den konvensjonelle avskrekkingen på kontinentet vårt. KrF var med på forliket om langtidsplanen for Forsvaret sommeren 2024 og vil være konstruktive i samtalene om en reprioritering av planen denne våren. Anskaffelsen av ytterligere to ubåter og langtrekkende presisjonsild er to sentrale kapasiteter i langtidsplanen, og vi oppfatter at forsvarssjefen har vært svært tydelig på at dette er kapasiteter som uansett må prioriteres i en revidert plan. Økningen fra fire til seks ubåter vil gjøre at både den operative tilgjengeligheten og robustheten kan opprettholdes over tid. Evnen til sjønektelse og avskrekking vil bli betydelig styrket, og det samme vil evnen til overvåkning og suverenitetshevdelse. Derfor kommer Kristelig Folkeparti til å støtte denne anskaffelsen slik den foreligger i proposisjonen fra regjeringen. Langtrekkende presisjonsild er en strategisk kapasitet på linje med F-35, ubåter og fregatter. Med en prislapp på 19 mrd. kr og en levetid på flere tiår er dette blant de største og viktigste sakene Stortinget vil ta stilling til i denne perioden. For første gang vil Norge få landbaserte våpen med rekkevidde langt inn i fiendtlig territorium. Dette er en kapasitet som krigen i Ukraina har vist er helt avgjørende for et moderne forsvar og avskrekking. Når Stortinget nå skal ta stilling til en så sentral kapasitet i vårt framtidige forsvar, er det rimelig å stille krav til samsvar mellom ord og handling. Da regjeringen i fjor la fram Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi, var et av svarene på den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen et tettere alliert samarbeid i Europa. Dette hensynet er blitt vektlagt svært tungt i valg av leverandør og strategisk partner i anskaffelsen av ubåter og fregatter. Med dette bakteppet er det vanskelig å forstå at regjeringen i denne saken har valgt å utelukke det norsk-europeiske alternativet fra konkurransen. Her har Norge en reell mulighet til å styrke europeisk og norsk forsvarsindustri, sikre norske arbeidsplasser og bygge europeisk kapasitet innen kritisk militær evne. Denne muligheten velger regjeringen vekk. I samarbeid med Tyskland, Nederland og Danmark kunne Norge vært med på å utvikle og produsere neste generasjons system, basert på norsk missilteknologi i verdensklasse. Det er ikke, som det er blitt sagt fra denne talerstolen så langt i debatten, uprøvd teknologi. Tyskland skal motta de første utskytingsenhetene i tredje kvartal i 2027 og ha systemet operativt i januar 2028. Det norsk-europeiske systemet ville også gitt nettopp den fleksibiliteten som Forsvaret trenger, gjennom evnen til å integrere nye raketter og missiler, også dem som ennå ikke er ferdig utviklet, og dermed sikre at kapasiteten blir holdt i tiden framover. Som krigen i Ukraina tydelig viser, går utviklingen innen militær teknologi ekstremt fort. Det som i dag anses å være den fremste og beste teknologien, mister raskt operativ evne, hvis den ikke kontinuerlig blir forbedret og oppdatert, i møte med mottiltak som luftvern og GPS-jamming. Når vi vet at forsvarsanskaffelser i økende grad også er sikkerhetspolitikk, mener KrF at det er avgjørende at vi sørger for at mest mulig kontroll over produksjon, teknologi og beslutninger ligger hos nære allierte med tilsvarende sikkerhetspolitiske interesser som oss. Regjeringen har sagt at det nå er alvor. KrF forventer derfor at regjeringen handler deretter. Det betyr at store strategiske anskaffelser som skal bygge norsk forsvarsevne, ikke må gjøre oss mer avhengige eller sårbare, og at de også må bidra til å styrke europeisk autonomi og kritisk industrikapasitet. Vår oppfatning er at det norsk-europeiske og det sørkoreanske alternativet kan bli levert og være operativt innen fristen som er satt i anbudet. Derfor fremmer vi i denne saken, sammen med Senterpartiet og SV, et forslag om at det norsk-europeiske alternativet blir vurdert fullt ut, i tråd med den nasjonale sikkerhetsstrategien.

Det var et viktig gjennomslag for Kristelig Folkeparti i regjering at verdiene i Opplysningsvesenets fond skulle tilfalle Kirken, brukes til bevaring av kulturhistorisk viktige kirker og ikke gå inn i statskassen. I nysalderingen ser vi samtidig at en stor del av årets bevilgning på 300 mill. kr foreslås tilbakeført som følge av få søknader. Begrunnelsen fra departementet er at ordningen fortsatt er ganske ny, og at det er snakk om tidkrevende prosjekter. Det er ikke behovene det står på, og vi ser fram til at enda flere restaureringsprosjekter kan få støtte fra fondet i årene som kommer. Samtidig gjør årets mindreforbruk at vi har anledning til å rette opp i at restaureringen av Stavanger domkirke kun fikk småpenger i statlig støtte. Dette skyldes delvis at departementet brukte fire år fra Stortinget vedtok opprettelsen av fondet, til forskriften kom på plass. Stavanger domkirke er ikke en hvilken som helst kirke. Den blir regnet som landets best bevarte middelalderkatedral, og både kirken og kunsten er av svært høy kulturhistorisk verdi. Restaureringsprosjektet står i en særstilling når det gjelder omfang, kulturhistorisk betydning og kostnader. Likevel fikk Stavanger kommune bare i underkant av 30 mill. kr fra Kirkebevaringsfondet, av en samlet regning på 378 mill. kr. Hadde restaureringen startet i dag, ville en betydelig andel av kostnadene blitt dekket gjennom fondet. Når vi nå har penger ubrukt i 2025, foreslår KrF at 120 mill. kr går til Stavanger for å rette opp i dette. Det er mange partier som de siste årene har sagt at de mener at en større andel av restaureringen burde ha blitt dekket av staten. Nå har de muligheten til å følge dette opp. Dette er midler som uansett er låst til formålet, og alternativet er at de blir tilbakeført til en konto i Norges Bank. Ja, dette innebærer et avgrenset unntak fra hovedregelen om at ordningen ikke skal ha tilbakevirkende kraft, men dette er et unikt prosjekt i en unik kirke, som ikke bare er hjertet av Stavanger by, men også et av landets viktigste kirkebygg og en levende fortelling om kristendommens plass i Norge gjennom 900 år. Med det vil jeg ønske alle en riktig god jul.

I regjeringens forslag til statsbudsjett foreslås det å kutte støtten til Svalbard kirke med 1,5 mill. kr. Svalbard kirke er den eneste kirken som har en egen post på statsbudsjettet, og skiller seg derfor fra de andre kirkene i Den norske kirke med tanke på finansiering. Kirken på Svalbard har en helt unik rolle i lokalsamfunnet med sine samfunnsfunksjoner, som fellesskapsbygger, og som en viktig del av beredskapen i et sårbart og strategisk område. Hovedgrunnen til den anstrengte økonomien er at Statsbygg har økt leien av kirken betydelig. Det finnes ingen annen kirke på Svalbard og derfor ingen mulighet for Svalbard kirke til å redusere leiekostnadene. Det eneste kostnadskuttet er å si opp ansatte, men da står man igjen med en tom kirke uten tilbud. Mener statsråden at en sånn jojo-politikk er bra for en så viktig aktør for svalbardsamfunnet?

I den nasjonale sikkerhetsstrategien peker regjeringen eksplisitt på Kina som en sikkerhetsutfordring, bl.a. gjennom teknologisk avhengighet og etterretning. Samtidig har det denne høsten kommet fram at Avinor har anskaffet et kinesisk droneovervåkningssystem til norske flyplasser som kun kan detektere droner fra samme produsent. Dette systemet var i tillegg ute av drift under dronehendelsen på Gardermoen i september. Mange sivile flyplasser er viktige for Forsvarets operative evne, og amerikanerne satte foten ned for dette droneovervåkningssystemet på Evenes. Er forsvarsministeren komfortabel med denne typen kinesiske sårbarheter på norske flyplasser?

Uken etter at statsbudsjettet ble lagt fram, la Norad fram sin siste fattigdomsrapport. Nedgangen i antallet ekstremt fattige i verden har stoppet opp, og 839 millioner mennesker lever nå i ekstrem fattigdom. Norad peker på at utdanning både er en helt grunnleggende forutsetning for at fattige kan ta del i økonomisk vekst, og for at den økonomiske veksten kan skje, og de peker på hvor viktig utdanning er for jenters rettigheter. Samtidig har Arbeiderpartiet i regjering siden 2021 kuttet utdanningsbistanden med 70 pst., med 1,4 mrd. kr, noe som ifølge Verdensbanken tilsvarer 2,6 millioner skoleplasser i de fattigste landene. Er statsråden uenig med sitt eget fagdirektorat i at investering i utdanning er en effektiv måte å redusere ulikhet og øke inntekten til fattige på?

Jeg registrerer at regjeringen i sitt budsjettforslag reduserer regionbevilgningen til Europa og Sentral-Asia med 80 mill. kr. Inne i denne posten ligger også støtten til den belarusiske demokratibevegelsen. I 2024 bidro Norge med 10 mill. kr til etablering av et humanitært fond, initiert av denne demokratibevegelsen, med det formål å støtte tidligere politiske fanger og deres familier. I forrige uke ble 123 politiske fanger løslatt etter forhandlinger mellom Belarus og USA. I forbindelse med tidligere løslatelser har mange av de løslatte blitt deportert uten reisedokumenter og blitt stående igjen som papirløse flyktninger med store medisinske og psykologiske utfordringer. Det er rimelig å anta at dette også vil gjelde mange av dem som ble løslatt sist uke. Mitt spørsmål til utenriksministeren er om han vil prioritere å tilføre dette humanitære fondet mer penger, gitt de siste masseløslatelsene.

Som det er blitt sagt veldig mange ganger fra denne talerstolen de siste årene, står vi i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Russland fører en brutal angrepskrig i Europa. Stormaktrivaliseringen tiltar. FN og det regelstyrte multilaterale systemet er under kraftig press og i endring. Antallet væpnede konflikter i verden er høyere enn på flere tiår, og de blir stadig mer komplekse og langvarige. Å støtte Ukraina i deres forsvarskamp er ikke bare moralsk rett – det er også viktig for vår egen sikkerhet at Ukraina vinner en fred der landet selv får bestemme sin egen framtid. Det er bra at alle partiene på Stortinget står samlet om en betydelig militær og sivil støtte til Ukraina i 2026. Kristelig Folkeparti mener samtidig at dette må ses på som et gulv for støtten neste år. Norge står i en økonomisk situasjon som gir oss handlingsrom til å gjøre mer i en helt avgjørende fase for framtiden til sikkerhetsarkitekturen i Europa. Trusselen fra et stadig mer aggressivt Russland og behovet for å rette opp en skjev byrdefordeling i NATO gjør at vi trenger et sterkere forsvar enn det vi har i dag. En troverdig og avskrekkende forsvarsmakt, mobilisering og samvirke mellom sivile og militære ressurser i totalforsvaret og vår alliansetilknytning er helt grunnleggende for å kunne forsvare demokratiet og friheten vår. Nedgangen i antallet ekstremt fattige i verden har stoppet opp. 123 millioner mennesker er på flukt, og en ny studie viser at over 22 millioner mennesker, blant dem 5,4 millioner små unger, kan dø unødvendig innen 2030 som følge av store kutt i bistanden fra USA og flere europeiske land. I Sudan, som er i verdens største humanitære krise akkurat nå, har over 20 millioner mennesker – halvparten av befolkningen – akutt mangel på mat. Når bistanden blir gjort rett, er det ingen poster på statsbudsjettet som gir like mye velferd for hver krone. Et av de tydeligste eksemplene er vaksiner. Gjennom det globale vaksinesamarbeidet Gavi, der Norge har vært en sentral pådriver fra starten, er over 20 millioner liv reddet. Forskning viser at hver krone investert i vaksiner kan gi opptil 54 kr tilbake i samfunnsøkonomisk gevinst. Utdanning er et annet område hvor effekten av bistand er veldokumentert, både for å redusere fattigdom og for å fremme økonomisk vekst, likestilling og stabilitet i utviklingsland. Akkurat nå står verden i en læringskrise. 250 millioner unger går ikke på skole, og over 600 millioner unger mangler grunnleggende lese- og regneferdigheter. I dette bildet er det uforståelig at Støre-regjeringen, med støtte fra de andre rød-grønne partiene, siden 2021 har kuttet 1,4 mrd. kr av utdanningsbistanden. Dette tilsvarer over 2,6 millioner skoleplasser i de fattigste landene. I stort har vi sett en enorm utvanning av bistandsbudsjettet siden Støre-regjeringen tiltrådte. En analyse fra tankesmien Langsikt konkluderer med at andelen norsk bistand som går til fattigdomsreduksjon og utvikling, aldri før har vært lavere. KrF prioriterer annerledes. I vårt alternative statsbudsjett styrker vi bistandsbudsjettet med 4,5 mrd. kr samlet sett, samtidig som vi har den laveste oljepengebruken av alle partiene på Stortinget. Vi reverserer og øker støtten til utdanningsbistand, Afrika og FN-organisasjoner. Samtidig styrker vi støtten til sivilt samfunn og gjeninnfører posten om sårbare grupper for å kunne nå særlig marginaliserte grupper som personer med nedsatt funksjonsevne, ofre for menneskehandel og unger som blir truet av skadelige skikker som barneekteskap og kjønnslemlestelse. KrF har aldri vært en bremsekloss for en ambisiøs utviklingspolitikk, men viktigere enn hvor stor andel av BNI som blir godkjent som bistand av OECD, er det at bistanden vi gir, faktisk er effektiv og målrettet. Vi ønsker en mer rettferdig verden, og her er bistanden et helt avgjørende virkemiddel. Samtidig er bistand også en investering i en mer stabil verden, mot migrasjon, ekstremisme og nye pandemier, og det gir økt internasjonal innflytelse for Norge. Det er god verdipolitikk, og det fremmer norske interesser og sikkerhet i en urolig tid.

Takk for debatten. Jeg er veldig glad for at den norske støtten til Ukraina er så tverrpolitisk, og at vi er enige om hvorfor det er viktig at vi støtter Ukraina i deres frihetskamp. Jeg vil bare kjapt helt på slutten gå gjennom noen av de forslagene KrF har fremmet i saken, som jeg ikke rakk i mitt forrige innlegg. For det første mener vi, sammen med flere andre partier, at det er behov for forbedringer i den norske næringsstøtten. Engasjement fra næringslivet er helt avgjørende i gjenoppbyggingen av Ukraina. Her er det et viktig moment som også bør komme fram: Det er en misforståelse at gjenoppbyggingen først skjer når krigen er over. Bare i Kyiv-regionen som var delvis okkupert i 2022, er allerede over 70 pst. av de ødelagte bygningene gjenoppbygd. For å styrke den norske næringsstøtten vil jeg i likhet med representanten Eriksen Søreide spesielt vise til viktigheten av den statlige eksportfinansieringsordningen gjennom Eksfin. Vi bør lytte til de innvendingene som har kommet, både fra Eksfin og fra bedrifter som har sett på ordningen. Jeg mener det er et stort tankekors at Danmark gjennom sin eksportfinansieringsordning har bevilget støtte til over 20 prosjekter i hele Ukraina til en samlet kapasitet på over 7 mrd. danske kroner, mens den begrensede norske støtteordningen ikke har gitt noen resultater så langt. Jeg vil bare oppfordre regjeringen til å sette seg ned og lytte til både Eksfin og norsk næringsliv og finne ut hvordan norske selskaper kan investere og bidra i Ukraina i større grad enn i dag. Ukrainsk sivilsamfunn og humanitære organisasjoner blir stadig mer profesjonelle og tilpasset vestlige standarder. Ukrainske organisasjoner er samtidig store mottakere av prosjektmidler fra de multilaterale institusjonene og de internasjonale humanitære organisasjonene. For å sikre effektiv bruk av den sivile støtten og sikre at støtten i større grad bidrar til å bygge opp om langsiktig kapasitetsbygging i det ukrainske sivilsamfunnet, er jeg glad for at et flertall nå ber regjeringen vurdere om en større del av den sivile delen av Nansen-programmet kan gå direkte til ukrainske organisasjoner. Til slutt vil jeg også trekke fram vårt lille forslag om å introdusere en søknadsbasert ordning for transportstøtte. De siste årene har norske frivillige organisasjoner og ildsjeler transportert og donert utstyr og kjøretøy for store verdier, og dette blir høyt verdsatt av ukrainske myndigheter. Med de enorme behovene som eksisterer, er det helt opplagt at mye materiell i Norge kunne kommet umiddelbart til nytte i Ukraina. En begrenset støtteordning kunne bidratt til at enda mer hadde nådd fram. En trenger ikke se lenger enn til Tyskland for å finne en statlig ordning med gode resultater.

En viktig del av Nansen-programmet er nettopp fleksibiliteten, og at den skal svare ut ukrainske behov på de ulike tidspunktene. Den siste uken har det vært en sak i media knyttet til innkjøp av et munnbind, på Forsvarsdepartementets budsjett, til leveranse i Ukraina. Uten å gå inn i den saken konkret lurer jeg på om forsvarsministeren kan forsikre Stortinget om at alle anskaffelser som er gjort i Forsvarsdepartementet gjennom Nansen-programmet, har vært basert på konkrete ønsker og behov fra ukrainske myndigheter.

La det være helt klart: Norge er en stor og pålitelig partner for Ukraina, og det setter også ukrainerne veldig pris på og er tydelige på. Samtidig er det, slik vi har vært inne på i debatten så langt, også en klar norsk sikkerhetsinteresse at Russland ikke vinner denne krigen, og at Ukraina vinner en fred der de selv får bestemme over egen framtid. Når vi etter hvert skal gjøre opp statsregnskapet for 2025, kommer det til å vise at den samlede norske støtten til Ukraina i 2025 vil utgjøre 95,9 mrd. kr, mens vi med flertallets budsjettforlik vil lande på et betydelig lavere støttenivå, 74,1 mrd. kr, i 2026. Mitt spørsmål til forsvarsministeren er egentlig ganske enkelt: Mener han at Ukrainas behov for støtte, både militært og sivilt, er mindre i 2026 enn det vil være i 2025?

33:34] (ordfører for saken): På vegne av utenriks- og forsvarskomiteen vil jeg legge fram Innst. 46 S for 2025–2026, om et representantforslag fra Venstre om styrket norsk støtte til Ukraina for frihet, rettsstat og europeisk sikkerhet. Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av saken. Det er totalt tolv forslag i saken, som de ulike partiene skal få redegjøre for i debatten nå. Et av disse forslagene, fra Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Rødt og KrF, er tatt med i tilrådingen, og det er en anmodning til regjeringen om å vurdere om en større del av den sivile delen av Nansen-programmet kan gå direkte til ukrainske organisasjoner. Jeg vil nå legge fram KrFs synspunkter i saken. Snart tolv år har gått siden Russland annekterte Krym og støttet voldelige separatister i Donbas. I 2022 trodde president Putin at han kunne ta hele Ukraina på noen få dager. Han ville viske ut Ukraina som uavhengig stat og egen identitet, og han trodde at ukrainerne skulle ønske de russiske soldatene velkommen med blomster og applaus. Han kunne ikke tatt mer feil. Jeg har selv vært i Ukraina flere ganger siden fullskalainvasjonen startet, fra Lviv i vest til Kharkiv og Zaporizjzja i øst. En av kommunene jeg har besøkt flest ganger, er Butsja i Kyiv-regionen. I Butsja ble over 500 sivile drept, med bevis for tortur, voldtekt og henrettelse. Jeg har selv sett bildene og snakket med overlevende, og grusomhetene er virkelig ikke til å tro. Hva sier Russland om dette, både på egne pressekonferanser og i internasjonale organisasjoner? Jo, de sier at disse bildene og disse historiene om overgrep er juks, skuespill og løgn. Det sa de for snart fire år siden, og det sier de fortsatt. Alle ønsker fred i Ukraina. Ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folket, men kapitulasjon er ikke fred, og en fred diktert av Putin vil ikke vare. Utgangspunktet hans er at han ikke anerkjenner Ukrainas rett til å eksistere. All erfaring viser at Russland ikke aksepterer og respekterer avtaler, og at de derfor må møtes med tydelige krav og avskrekking. Vi må snakke sant om hva slags land Russland har blitt. Det er et land uten ytringsfrihet, uten politisk opposisjon, og der liv ikke verdsettes, verken egne soldaters eller sivile ukraineres. Norge er en stor og pålitelig partner for Ukraina, noe ukrainerne også er tydelige på og takknemlige for. Samtidig er det i klar norsk sikkerhetsinteresse at Ukraina vinner en fred hvor de selv får bestemme over egen framtid. Krigens utfall er ikke bare avgjørende for Ukrainas framtid som fri og selvstendig stat, den er også avgjørende for Europas og Norges sikkerhet og trygghet i mange år framover. Siden situasjonen på bakken, både militært og diplomatisk, er i kontinuerlig endring, er KrF enig i at Nansen-programmet i stort bør være fleksibelt, og at støtten hele veien må være basert på Ukrainas behov. Samtidig peker vi i denne saken på flere deler av den norske Ukraina-støtten som vi mener kan forbedres. Vi vil også signalisere gjennom et forslag at vi mener at Norge bør øke støtten i 2026. Det både kan og bør vi gjøre, samtidig som vi også jobber for at andre allierte blir med og bidrar etter evne. Jeg tar opp KrFs forslag i saken.

Jeg takker for redegjørelsen og stortingsmeldingen som er til behandling i salen i dag. I en ellers utførlig stortingsmelding om fredsdiplomati er det noe som ikke er nevnt så mye når det gjelder Norge, som jeg også var inne på i mitt innlegg, og det går på religionens betydning i fredsdiplomatiet og rollen til trosbaserte aktører. Som jeg var inne på i mitt innlegg, har mange konflikter sterke religiøse dimensjoner som også må forstås for at en skal kunne lykkes med en fredsprosess i det hele. Samtidig kan også religiøse ledere spille helt avgjørende roller i mange konflikter, ved å bygge tillit mellom partene og også skape rom for forsoning etter en konflikt. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Kan han si litt om hvordan en jobber i utenrikstjenesten både hjemme og ute med å styrke kunnskapen om religionens betydning i de landene og i de kontekstene en jobber i?

Bakteppet for at vi i dag i denne salen skal debattere en stortingsmelding om fred, er mørkt. Antallet konflikter i verden har ikke vært høyere siden slutten av andre verdenskrig, og konfliktene blir stadig mer komplekse. Vi ser en verdensorden i endring, med større geopolitisk spenning, svekket samarbeid i internasjonale institusjoner og økt press på folkeretten. Med Russlands ulovlige, uprovoserte og brutale fullskalainvasjon av Ukraina er også den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og Norge dramatisk forverret, og vårt forhold til naboen i øst er varig endret. Med økt konflikt i verden og i våre nærområder vil behovet for fredelig internasjonal konfliktløsning også øke. Diplomati for fred og konfliktløsning har lenge vært en prioritert og integrert del av norsk utenrikspolitikk, uavhengig av hvem som har styrt Utenriksdepartementet. KrFs tidligere utenriksminister Knut Vollebæk bør absolutt nevnes blant statsråder som har hatt et spesielt engasjement for fredsdiplomati, bl.a. gjennom hans innsats på Balkan under det norske OSSE-formannskapet i 1999. Fred er mer enn fravær av krigshandlinger. Vi ser nå en økning i hybride angrep, desinformasjon, cyberangrep og press på demokratiske institusjoner. Det er handlinger som hver for seg ligger under terskelen for krig, men som samlet sett undergraver tryggheten i demokratiske land. På grunn av trusselen fra et aggressivt Russland og for å rette opp den skeive byrdefordelingen i NATO trenger vi et sterkere forsvar enn det vi har i dag. En avskrekkende forsvarsmakt, mobilisering og samvirke av sivile og militære ressurser i totalforsvaret og alliansetilhørigheten vår er helt grunnleggende for å kunne forsvare demokratiet og frihetene våre. Samtidig må vi ikke miste det lengre perspektivet om en fredelig verden. Norge bør fortsatt stå opp for prinsippet om en kjernefysisk fri verden. Atomvåpen utgjør en eksistensiell trussel, og vi har et særlig ansvar som medlem av NATO for å arbeide for en verden uten denne typen masseødeleggelsesvåpen. Sikkerhet vil heller aldri bygges av militær makt alene. Det perspektivet må vi aldri glemme, i en tid der vi bruker mye tid og ressurser på å ruste opp. De fleste konflikter handler om makt, territorium og ressurser, men mange av dem har også sterke religiøse dimensjoner. Det ser vi i Midtøsten, på Balkan, i Nigeria og en rekke andre plasser. Politiske ledere har gjennom historien bevisst brukt ødeleggelse av hellige steder for å piske opp hat og polarisering. Derfor er interreligiøs dialog ikke et sidespor i fredsarbeidet, men helt sentralt. Dialog mellom religiøse ledere og lokalsamfunn kan bidra til å identifisere felles verdier, bygge tillit, dempe fiendebilder og skape rom for forsoning. KrF mener Norge fortsatt bør støtte både norske og internasjonale aktører som driver denne typen dialog lokalt og internasjonalt. Mange nordmenn har også lang og verdifull erfaring på dette feltet. Trond Bakkevig bygget gjennom sin rolle i Kirkenes Verdensråd bro mellom religiøse ledere i Jerusalem, førte dialog mellom jøder, muslimer og kristne, og bidro til tillitsbygging der politiske prosesser sto fast. Poenget er dette: Når diplomatisk erfaring blir kombinert med trosbasert forankring kan dører bli åpnet som ellers hadde forblitt lukket. Den kompetansen bør Norge bruke mer av, ikke mindre, der det er relevant.

EØS-avtalen har tjent Norge godt i over 30 år. Den har vært svært viktig for handel, klima, utdanning, Europas posisjon i verden og en lang rekke andre viktige punkter. Eldring-utvalgets EØS-utredning slo også fast at Norge er godt tjent med å være en del av et fritt og åpent europeisk marked. Samtidig mener KrF at EØS-avtalen ikke er perfekt, og den reflekterer også at det er en avtale der en har funnet et kompromiss. Likevel er KrF tydelig på at EØS-avtalen bør ligge fast. Betydningen av tilgang til det indre markedet er stor. Det gir norske bedrifter tilgang til 440 millioner mennesker. For norske eksportbedrifter er dette i mange tilfeller helt avgjørende. Den årlige eksporten mellom landene i det indre markedet var på 4 100 mrd. euro i 2024. KrF er opptatt av et konkurransedyktig og bærekraftig norsk næringsliv, og det indre markedet er derfor en viktig begrunnelse for KrF når vi sier at EØS-avtalen må ligge fast. Det er derfor svært bekymringsfullt at EU nå har besluttet å innføre minstepris på store deler av norsk ferrolegeringseksport. KrF er tydelig på at dette er et klart brudd med EØS-avtalen. Det er ingen tvil om at det hindrer fri flyt av varer i det indre markedet, og det vil kunne gå hardt ut over norske arbeidsplasser. Jeg vil rette en stor takk til den norske utenrikstjenesten, som virkelig har gjort en grundig innsats for å nå fram med det norske synet på dette, og selv om en ikke nådde fram, må vi forholde oss til at det var det som skjedde. Den tolkningen som EU-landene landet på, vil kunne ha store konsekvenser også for andre varegrupper. Det er bra at Europakommisjonens president, Ursula von der Leyen, har gitt muntlig beskjed om at dette var et engangstilfelle, men det er likevel grunn til bekymring. Von der Leyen bestemmer ikke dette alene. Rådgiveren til EUs handelskommissær Maroš Šefčovič hadde forrige uke, etter avstemningen, et møte med EFTA-/EØS-delegasjonen i Brussel. Der var han tydelig på at EØS-avtalen ikke var endret, men at verden var endret, og han argumenterte der for at det neste kunne være et tiltak på skrapaluminium. Konsekvensene av en sånn innstilling fra EU i den videre handelspolitikken vil kunne være store. Det er ingen tvil om at norsk industri og industrien til flere av EU-landene på flere områder er i direkte konkurranse. Norge må si tydelig fra, og vi må i større grad enn det regjeringen har vist, vise at vi mener alvor. Kristelig Folkeparti er imot at Norge skal holde tilbake strøm eller gass til EU. Det ville vært altfor radikalt og vil true helt avgjørende energisikkerhet. Derimot mener Kristelig Folkeparti at det er grunn til å holde tilbake en del av EØS-midlene i den situasjonen som vi er inne i nå. I vårt alternative budsjett foreslår derfor KrF å fryse EØS-midler for én og en halv milliard kroner for neste år. Kristelig Folkeparti er ikke motstander av EØS-midlene, men dette handler om å vise at der vi er nå, må vi innføre et moderat mottiltak for tydelig å vise vår posisjon. Det vil være mulig uten at det får de største konsekvensene. Det holder ikke med regjeringens framstøt med enda mer god stemning og høye kanapeer. KrF er en sterk forsvarer av EØS-avtalen, og da må vi sørge for at den består av de fire frihetene. Vi ønsker et velfungerende samarbeid med Europa, som bygger på gjensidig respekt. Det er viktig bl.a. når det gjelder klima. At EU har fått på plass et velfungerende kvotesystem og stiller betydelige krav, er viktig. Samtidig ser vi at norsk integrasjon på enkelte punkt kan være utfordrende. Eksempelvis vil kravene etter LULUCF-forordningen og avskogingsforordningen være krevende med tanke på norsk skog og hogst. I tillegg til at referansebanene er krevende, er det uheldig om en ikke skiller mellom beregningen av å hogge et tre for så å plante et nytt, og det å hogge et tre og legge asfalt. Det europeiske samarbeidet gjennom EU, Europarådet og OSSE har brakt landene og folkene i Europa nærmere hverandre og bidratt til fred og stabilitet, økonomisk vekst og demokrati. Norge må ha en europapolitikk som bidrar til fortsatt demokratibygging og gode fellesløsninger på viktige områder. Mange av dagens største utfordringer kan bare løses hvis vi samarbeider tett med andre europeiske land og i våre nærområder.

I går ble endelig de gjenlevende israelske gislene løslatt av Hamas. De enorme lidelsene i Gaza går med dette over, og dette hadde aldri skjedd om ikke USA og flere av de arabiske landene hadde lagt press på Hamas og Israel. I år markerer vi at det er 50 år siden 35 land på begge sider av jernteppet fant sammen i Helsingfors. Grunnlaget for FN og den nye verdensordenen etter verdenskrigen ble lagt i Jalta i 1945, men der Jalta var basert på vinnere og tapere og interessesfærer, markerte Helsingforserklæringen et veiskille. Den slo fast at sikkerhet ikke bare handler om militær styrke, men om respekt for grenser, staters suverenitet og fredelig konfliktløsning. Den sa at sikkerheten i Europa er udelelig, og at den bare kan bygges gjennom samarbeid og dialog på tvers av landegrensene. Samtidig ble sikkerhetsbegrepet utvidet til ikke bare å være politisk-militært, men til også å omfatte økonomi, miljø, demokrati, menneskerettigheter og rettsstat. Da Stortinget trådte sammen 1. oktober, kom jeg direkte fra Kyiv. I møte med krigens realiteter blir det veldig tydelig: Hvis vi lar verden falle tilbake til en tid da stormakter deler opp kartet i interessesfærer, mister folk i frie og demokratiske land retten til å bestemme over eget liv. Å støtte det ukrainske folket i deres forsvarskamp er derfor ikke bare moralsk rett – det er også i klar norsk egeninteresse at Ukraina vinner en fred der de selv får bestemme over sin egen framtid. Kristelig Folkeparti mener også at det haster å styrke vårt eget forsvar. Vi vil framskynde flere av investeringene i langtidsplanen for Forsvaret og nå minst 3 pst. av BNP til forsvarsrelaterte utgifter i 2027. For KrF er det uaktuelt at det er verdens fattige og forfulgte som skal betale prisen for Putins aggresjon i Ukraina. Hvis lekkasjene fra statsbudsjettet stemmer, velger Ap-regjeringen nettopp dette: å gjøre bistandspolitikken enda mer preget av kortsiktige utenrikspolitiske hensyn. I den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig må vi bygge videre på Helsingfors og ikke Jalta. Norges sikkerhet styrkes ikke bare av økte forsvarsbudsjetter – den blir også styrket når vi jobber for fred og demokrati internasjonalt, når vi tar klimaendringene på alvor, når vi gir flere unger rett til utdanning, og når vi sikrer vaksiner og helsehjelp til verdens fattigste.