Det brede flertallet er for så vidt ikke i salen nå heller, for både Høyre og Fremskrittspartiet foreslår å gjøre grep som enten pauser dette, eller – som vi foreslår – å øke bunnfradraget i formuesskatten på en slik måte at de som nå har fått kraftige skatteøkninger, slipper dem, samtidig som det blir en riktigere verdsetting for dem som har fått lavere skatt. For å følge opp spørsmålet fra representanten Jonsterhaug er jo den store forskjellen på eiendomsskatten, som jo verdsettelsen vil baseres på, at der trekker man ikke fra f.eks. lån. Det betyr at den vil ramme mennesker som kanskje er i etableringsfasen, som har store lån, men som allikevel da får en økt eiendomsskatt. Vil finansministeren, dersom statsråden får et skriftlig spørsmål om det, kunne redegjøre for det spørsmålet Jonsterhaug stilte, nemlig: Hva vil dette bety i proveny basert på de nye beregningene?

Jeg tror noe av grunnen til at det blir mye diskusjon om dette, er at hvilken skatt man betaler på boligen man bor i, basert på verdien, hvis man hadde solgt den, ikke nødvendigvis gjør at man har evnen til å betale den skatten hver måned. I dag har finansministeren – fortjenstfullt nok, egentlig – avklart at man ikke kommer til å gå videre med å innføre en lignende modell for hytteskatt. Da er det verdt å spørre finansministeren hvorfor. Vi har jo hørt i debatten i dag hvor ivrig finansministeren argumenterer for å gjøre det grepet på bolig som statsråden har gjort. Hvorfor er det ikke hensiktsmessig å gjøre det samme på hytter?

Trygghet for eget hjem er en av de mest grunnleggende verdiene vi har i samfunnet. Folk skal kunne stole på at skattesystemet er forutsigbart, rettferdig og bygger på riktige forutsetninger. I statsbudsjettet for 2026 innførte regjeringen en ny modell for verdsetting av bolig. Dette ble presentert som en teknisk justering – en forbedring som skulle gi riktigere verdier, og som for de aller fleste skulle ha liten eller ingen betydning for skatten. Finansdepartementet anslo en moderat økning i inntektene fra formuesskatten og signaliserte at bare et lite mindretall ville få økt skatt. Fasiten viser noe helt annet. Folk som har jobbet et langt liv, samvittighetsfullt betalt ned boliglånet sitt og tilfeldigvis bor i et område der mange ønsker å kjøpe boligen deres, fikk en kraftig skatteøkning. Nye anslag fra SSB viste at skatteøkningen er nær dobbelt så høy som først antatt – nærmere 1 mrd. kr. Enda viktigere: Langt flere mennesker enn forespeilet fikk økt skatt. Cirka 200 000 personer fikk høyere formuesskatt, mange av dem med helt vanlige boliger og inntekter. Skattesystemet må være til å stole på. Det skal ikke være slik at vanlige boligeiere i pressområder plutselig blir definert som rike og får økt skatt fordi verdigrensene ikke har holdt tritt med virkeligheten. Samtidig har noen husholdninger også fått lavere skatt som følge av den nye modellen. Det er viktig å bevare forutsigbarheten også for dem. Derfor trenger vi en løsning som er målrettet, rettferdig og balansert. Høyres forslag i denne saken er nettopp det. Vi foreslår å heve grensen for den gunstigere verdsettelsen fra 10 til 20 mill. kr. Ved å heve grensen vil vi motvirke de urettferdige skatteskjerpelsene som har oppstått, uten å øke skatten for dem som allerede har fått lettelser. Dette handler om tillit – tillit til at politiske vedtak bygger på riktige tall, tillit til at skattesystemet er rettferdig, og tillit til at Stortinget griper inn når konsekvensene blir urimelige. Når en reform gir så store og uforutsette utslag, kan vi ikke bare se på. Vi må korrigere kursen. Så har regjeringen varslet at de vil øke grensen for lavere verdsettelse fra 10 til 14 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett. Men det er altså ikke vedtatt, og flere av regjeringens budsjettpartnere har signalisert at de ikke vil være med på en slik endring. Derfor har Stortinget i dag muligheten til å gi folk den forutsigbarheten de fortjener, og allerede nå avklare hvordan systemet skal se ut – og dermed også stemme for Høyres forslag. Med det tar jeg opp forslaget Høyre har.

La meg begynne med å takke saksordfører for svært godt arbeid i å lose denne viktige, men også kompliserte saken gjennom Stortinget på en god måte. Denne saken handler i bunn og grunn om noe av det viktigste vi har i vårt velferdssamfunn: tryggheten for egen pensjon. Det handler om å sikre at folk får det de har opptjent, men også å sørge for at pensjonsmidlene forvaltes på en trygg måte som gir best mulig avkastning over tid. I dag behandler vi forslag til endringer i regelverket for garanterte pensjonsprodukter. Bakgrunnen er en vedvarende utfordring: balansen mellom trygghet og avkastning. For strenge regler har ført til at store midler blir stående i bufferfond uten at det kommer pensjonistene til gode. Høyre mener derfor at det er på høy tid å justere kursen. Vi støtter forslagene som legger bedre til rette for at overskudd i større grad kan komme kundene til gode, samtidig som pensjonsleverandørene får mer hensiktsmessige rammer for risikostyring. Dette er sunn økonomisk politikk – trygghet kombinert med nødvendig fleksibilitet. Et viktig grep er innføringen av såkalt lånt egenkapital. Dagens regelverk kan gjøre pensjonsleverandørene unødvendig forsiktige fordi kapital som brukes for å dekke avkastningssvikt, i praksis blir låst. Med de foreslåtte endringene kan kapital tilføres midlertidig og tilbakebetales når avkastningen blir bedre. Det gir bedre investeringsbeslutninger og over tid også høyere pensjon. Regelverket for fripoliser har blitt komplisert og lite tilpasset vanlige folk, særlig for dem med små pensjonsytelser. Derfor er det bra at det foreslås enklere regler, bedre informasjon og større fleksibilitet, bl.a. når det gjelder investeringsvalg og utbetalingstid. Dette vil redusere byråkrati og kostnader og gjøre ordningen mer forståelig. Høyre har et tydelig mål: Vi skal ha et pensjonssystem som både er trygt og gir god avkastning. Folk skal kunne stole på at pengene deres er sikre, men også at de forvaltes på en måte som gir best mulig resultat. Denne innstillingen er et skritt i riktig retning. Den kombinerer ansvarlighet med modernisering, og den setter pensjonistenes interesser først. Derfor vil Høyre også støtte innstillingen i saken.

Det som er paradoksalt med Arbeiderpartiets skatteløfter i situasjonen vi er i nå, er at de ikke bare har lovet i sum ikke å øke skattene – de har også lovet i sum ikke å senke dem. Det er vel og bra med ansvarlig økonomisk politikk, det er bra at budsjettforlikene kommer i havn osv., men gjennom de budsjettforlikene har man altså økt utgiftene med til sammen 58 mrd. kr, og da tar jeg ikke med støtten til Ukraina. 58 mrd. kr kunne ha vært nok til å gi vanlige familier 30 000 kr i lavere skatt. Finansministeren vil kanskje si at pengene også har gått til gratis ferger eller billigere barnehage, men for veldig mange hjelper ikke det på deres økonomi, fordi de enten ikke tar ferge eller ikke har barn i barnehage. Derfor har Høyres løsning hele veien vært å redusere inntektsskatten betydelig, særlig for dem med lavere inntekter. Hvorfor vil ikke regjeringen gi skattelette til folk så det monner, i en situasjon hvor mange har det vanskelig?

Boligprisene stiger naturligvis mye fordi det ikke bygges nye boliger, og det bygges ikke nye boliger fordi byggekostnadene er høye, og fordi rentene er høye. I svaret på et tidligere spørsmål kunne jeg heller ikke unngå å høre finansministeren si at han – og dette er ganske politisk – ikke vil utelukke å vurdere å komme med tiltak. Det handlet da om at folk nå har dårligere råd. I debatten som har pågått nå i dag, og for så vidt på NRK i går, sa finansministeren at hvis han først skulle bruke 16 mrd. kr, ville han bruke det på skattelette i stedet for på avgiftslettelser – men det er jo da hvis finansministeren har tenkt å bruke ytterligere 16 mrd. kr på skattelettelser. Spørsmålet mitt er om det finansministeren nå har varslet, er at han kommer til å komme med store lettelser på inntektsskatten til folk, eller om han bare setter det opp mot et tenkt alternativ, uten egentlig å love noe av det?

Dette er naturligvis viktig, for boligkjøp er den største investeringen de fleste av oss gjør gjennom livet. Derfor er også renten viktig for folk. I tillegg vet vi at boligmarkedet er i ferd med å bli en ulikhetsmaskin, hvor unge som ikke har foreldre som kan hjelpe dem, heller ikke får kjøpt sin egen bolig. I går varslet SSB at de ikke tror renten kommer til å gå ned, men samtidig varslet de at de tror boligprisene kommer til å øke med 20 pst. de neste årene. Dette er til tross for at regjeringen også har satt et boligmål som de ikke er i nærheten av å nå. Så langt viser tall fra Boligprodusentenes Forening at antallet igangsettelser i januar var på det laveste siden 2010, og det er det året foreningen begynte å føre denne statistikken. Den viktigste årsaken til at boligbyggingen er lav, er de kraftige renteøkningene. Denne regjeringens finanspolitikk har altså bidratt til renteøkningene, og det slår også Norges Bank fast. Vil finansministeren erkjenne at hans regjering har et ansvar for at boligbyggingen nå er lav, og at prisene er i ferd med å stige mye?

Jeg spurte altså ikke om sammenhengen mellom finanspolitikk og rente. Det er godt kjent. Det det handler om, er alle i Norge som hver måned nå sitter rundt og kjøkkenbordet og prøver å få regningene sine til å gå opp, som håper at boliglånet skulle bli rimeligere, og som nå kjenner på uro for sin økonomi. For dem er ikke rente økonomisk teori – det er hverdagen deres. Faktisk stilte finansministeren sammen med Aftenposten i valgkampen opp på et intervju hos familien Neshavn i Haugesund. Der ble Arbeiderpartiets løfte gjentatt: «Rentekutt for alle». Familiefaren svarte: «Jeg tror på det når finansministeren sier det.» Jeg spør på nytt: Kan finansministeren fortsatt love at folk skal få lavere rente, slik han gjorde i valgkampen?

At Norges Bank setter renten, må vi nesten forvente at finansministeren var klar over også da partiet hans rullet ut store reklamekampanjer i valgkampen. Der sto det: «Rentekutt for alle. Stem Arbeiderpartiet». I løftet sto det ikke: Vi skal gjøre så godt vi kan, men det er Norges Bank som setter renten – heller ikke med liten skrift. Jeg kan også avsløre for finansministeren at ingen partier i valgkampen gikk til valg på å føre en politikk som skulle øke renten, men det var altså bare Arbeiderpartiet som lovet at en stemme på dem ville bety lavere rente. Jeg ønsker derfor å spørre igjen: Kan finansministeren fortsatt love at folk skal få lavere rente, slik partiet hans gjorde i valgkampen? Hvis det ærlige svaret på det er nei, synes jeg finansministeren skal si det rett ut.

Under Støre-regjeringen har mange opplevd et kraftig tilbakeslag i privatøkonomien. Bakgrunnen er energikrisen etter Russlands angrep på Ukraina. For mange familier har de siste årene vært tøffe, med høyere renter og priser, som har gjort hverdagen dyrere. Først nå er kjøpekraften tilbake på nivået da regjeringen overtok. Nå ser vi igjen en kraftig økning i oljeprisen, utløst av krigshandlingene i Midtøsten. Det kan blåse over, men det kan også bli et nytt kostnadssjokk. Hvis vi får den samme situasjonen som ligner på 2022 og 2023, er det åpenbart behov for tiltak. Da trenger vi bl.a. målrettede skattelettelser som styrker økonomien til dem som trenger det mest. Vel så viktig som hastetiltak, er det at vi ruster norsk økonomi for neste krise – tiltak som gjør både økonomien i Norge og økonomien til folk sterkere. Det er her regjeringen ikke har gjort jobben. Har regjeringen gitt skattelette som virkelig styrker privatøkonomien? Nei. Har regjeringen gjennomført store reformer som styrker næringslivet? Nei. Har regjeringen tatt et krafttak mot sløsing i staten? Nei. Har regjeringen fått ned renten slik flere av våre naboland har gjort? Nei. Arbeiderpartiets viktigste økonomiske løfte til folk i valgkampen var lavere rente. De sa faktisk at valget sto mellom lavere skatt og lavere rente. Fasiten så langt er altså at mange boligeiere har fått kraftig økt skatt, og skal vi tro SSB, Statistisk sentralbyrå, skal renten heller ikke ned med det første. Nordea forventer faktisk at renten kommer til å bli hevet. For å følge opp representanten Raja: Jeg håper finansministeren kan svare tydelig ja eller nei på mitt spørsmål. Kan finansministeren fortsatt love at folk skal få lavere rente?

Jeg kan for så vidt forstå finansministeren og Finansdepartementet – som jo er kjent for å være, og det er godt, et konservativt departement som holder igjen på ideer – men dette har vært utredet og foreslått i et statsbudsjett tidligere, så det er jo mulig for finansministeren å ta stilling til om dette i det minste er noe han vil signalisere at han vil vurdere inn i et statsbudsjett som kommer til høsten. Mitt spørsmål er: Med tanke på de gode effektene det vil ha for dem som ønsker å prøve ut en idé, eller kombinere det å være i jobb med å starte en liten bedrift ved siden av, og at det til og med kan øke provenyet til staten, er det noe finansministeren vil stille seg positiv til å vurdere i statsbudsjettet for 2027?

Finansministeren sa i sitt innlegg at forenkling for næringslivet var en av regjeringens viktigste oppgaver. Det finansministeren har sendt finanskomiteen i denne saken, bærer ikke så mye preg av det. Det handler først og fremst om å finne problemer med forslag til løsninger. Et av forslagene som de fire borgerlige partiene står bak, er å heve grensen for avgiftspliktig omsetning til 100 000 kr før et selskap må registrere seg i Merverdiavgiftsregisteret. Det fører til mindre byråkrati. Det gjør det lettere for mennesker som er i lønnet arbeid, å kombinere med en liten næringsvirksomhet, eller at man kan teste ut en idé. I finansministerens svar til komiteen påpeker han selv at Solberg-regjeringen foreslo dette og kunne påvise at det faktisk ville gi noe økt proveny til staten. Med tanke på hvor mye enklere det vil være for noen å teste ut en idé, og at det gir økte inntekter til staten, burde ikke det i det minste være noe finansministeren kan være åpen for?

La meg begynne med å berømme Venstre for å fremme et viktig representantforslag. Både Norge og Europa må nå gjøre store endringer for å bedre vilkårene for næringslivet. Vi er nødt til å øke vår konkurransekraft og vår produktivitet. Det handler om mange viktige saker: om skatt, om utdanning, om å bygge landet sammen med infrastruktur og – som jo er tema i dette forslaget – om at vi må redusere skjemaveldet og byråkratiet som møter næringslivet. Verdiene som skal brukes på velferden, på Forsvaret og på investeringer for fremtiden, må først skapes. Derfor trenger vi en bedre politikk som gjør det lettere for små og mellomstore bedrifter, som gjør det lettere for gründeren som våger å satse, og som skaper jobber. Høyre er en del av en rekke forslag i denne innstillingen som gjør det enklere, mer forutsigbart og gir bedre rammevilkår for de som driver eller ønsker å starte bedrift i Norge. Altfor ofte opplever næringsdrivende at regelverk, rapporteringskrav og kompliserte skatteregler er en altfor stor kostnad for dem, ikke bare i kroner og øre, men også i verdifull tid. Representantforslaget som ligger til behandling i dag, handler nettopp om det: forenkling for næringslivet. Det handler om å fjerne unødvendige byrder, unødvendig rapportering og tidkrevende krav, slik at norske bedrifter kan bruke sin tid på det de er best til: å skape verdier og arbeidsplasser. Derfor er Høyre med på å fremme en rekke praktiske, gjennomførbare forslag som gir konkret effekt: Vi vil innføre sjablongregler for fordelsbeskatning av reise og diett og tydeligere definisjoner for pendler- og yrkesreise, noe som særlig vil hjelpe mindre virksomheter. Vi vil samordne rapportering mellom skatt, avgift og offentlige registre, slik at opplysninger bare må leveres én gang – og ikke til flere ulike offentlige myndigheter. Vi vil øke terskelen for revisjonsplikt og forenkle kravene til små foretak, slik at mer tid og ressurser kan brukes på verdiskaping fremfor på byråkrati. Vi vil fjerne kravet om at næringsdrivende må ta imot kontant betaling i alle tilfeller, med fornuftige unntak, slik at bedriftene selv kan velge betalingsløsninger ut fra behov og kostnadseffektivitet. Dette er ikke generelle formuleringer i festtaler; dette er praktiske grep som kan gi betydelige lettelser for næringslivet, redusere kostnader og stimulere til økt aktivitet og vekst. Høyre vil at Norge skal være Europas beste land å starte bedrift i. Vi vil at arbeid skal lønne seg, at flere skal komme i jobb, og at norske bedrifter skal kunne konkurrere internasjonalt. Forenklingstiltakene i dette forslaget er konkrete steg i den retningen. Så vil jeg ta opp de forslagene som Høyre er en del av.

På vegne av representanten Nikolai Astrup og meg selv har jeg æren av å fremsette et representantforslag om lavere og mer forutsigbar skatt på folks bolig.

29:25] (ordfører for sakene): La meg begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. EU vedtok i 2019 nye regler for hvordan verdipapirforetak, dvs. selskaper som driver med investeringer, analyse, rådgivning og handel i finansielle instrumenter, skal ha kapital og likviditet for å sikre trygg drift. Proposisjonen innebærer at Norge innfører et nytt EU-regelverk. Reglene er fullharmonisert, som betyr at Norge er forpliktet til å gjennomføre dem slik de kommer fra EU, i henhold til EØS-avtalen. De nye reglene bestemmer hvor mye kapital og likvide midler verdipapirforetak må ha, og hvordan de skal vurderes og følges opp. I dag er finansforetakene underlagt de samme strenge kravene som bankene, mens dette nye regelverket er bedre tilpasset finanssektorens egenart. Derfor deles også foretakene opp i tre kategorier etter størrelse, for å sikre en mest mulig riktig regulering, som dermed er mer treffsikker og bedre tilpasset risikoen i bransjen. Finanssektoren støtter i stor grad regelverket. Det er derimot verdt å merke seg at regjeringen har brukt svært lang tid på å fremme denne saken. Regelverket ble vedtatt i EU i 2019 og ble sendt på høring her hjemme i 2021. Allikevel har ikke regjeringen kommet til Stortinget med denne proposisjonen før nå. Fire til fem år er unormalt lenge for en EØS-sak som Norge ikke kan påvirke. Det skaper usikkerhet for norske selskaper som konkurrerer i et europeisk marked hvor regelverket for lengst er innført. Det er et bredt flertall som stiller seg bak innstillingen om å innføre reglene i Norge, men SV og Rødt har andre forslag og stemmer dermed mot innstillingen.

Det har blitt diskutert veldig mye forskjellig gjennom denne debatten, men også en del om planen som regjeringen har lagt frem. Da jeg så starten av pressekonferansen til statsministeren hvor denne planen ble lagt frem, må jeg innrømme at jeg syntes det var en veldig interessant måte å jobbe på. Det er en tid hvor mye forandrer seg raskt, og det betyr at man nok må justere kursen underveis, ikke bare se på en regjeringserklæring som er laget høsten etter et valg, og som skal vare i fire år. Utfordringen med denne planen, nettopp fordi man da varsler en annen måte å jobbe på, er imidlertid at den er ekstremt generell, og det er litt uklart hva det egentlig er. Hva betyr det f.eks. at noe ikke står i planen? Noe av det som ikke står i planen, er Arbeiderpartiets løfte om å ikke øke skattene ytterligere, etter tidenes skattesjokk i forrige periode. Derfor måtte jeg stille et skriftlig spørsmål til finansministeren om det var et signal at det ikke lenger sto i planen til regjeringen at man ikke skulle øke skattene. Det var det naturligvis ikke. Det var bare en tilfeldighet at det ikke sto i akkurat denne planen. Da statsministeren hadde pressekonferansen hvor han la frem planen for Norge, klarte han etter gjentatte spørsmål ikke en eneste gang å si hva som var prioritert ned i planen. Jeg tror med andre ord det er uklart på Stortinget hva det er vi nå diskuterer, sammenlignet med den politikken som føres hver dag. Spørsmålet er jo hva denne planen og disse målene, som jeg tror stort sett alle i Stortinget kan være for – at det skal være trygt og godt å bo i Norge – har å si for innbyggerne i landet vårt og for de bekymringene de opplever i sin hverdag. For å være helt ærlig tror jeg folk begynner å bli lei av runde politiske formuleringer pakket inn i glanset papir. De vil ha politiske svar på de utfordringene de møter i sin hverdag. Folk lever ikke sitt liv i politiske dokumenter – de lever det ute i lokalmiljøene sine, på skolen, på arbeidsplassen og ikke minst hjemme med sin familie. Da er utfordringen de faktisk opplever, at f.eks. kriminaliteten øker – samtidig som man kan åpne lokalaviser over hele landet hvor de forteller om nedbemanning eller underbemanning og at man ikke klarer å håndtere den kriminaliteten som vokser. Mange foreldre er urolig når deres tenåringsbarn er ute på kveldstid, men i planen sier man bare at politiet skal ha ressurser til å bekjempe kriminalitet. Det budsjettet som akkurat har blitt vedtatt for 2026, året som denne planen gjelder for, har altså en mindre økning til politiet enn pris- og lønnsvekst. Det andre jeg tror mange er opptatt av, og da særlig unge mennesker, er økonomien. Nå er arbeidsledigheten blant unge i Norge på 15 pst. Samtidig ser mange at de sliter med å komme inn i boligmarkedet, og at det lønner seg for dårlig for dem å jobbe, hvis de da først får en jobb. Det er derfor Høyre har foreslått både å øke frikortgrensen til 150 000 kr, innføre et jobbskattefradrag, sørge for at det skapes flere jobber i Norge, og at det blir lettere å ansette unge. Det er politisk konkrete tiltak, ikke luftige ord i en plan. Vi har i denne debatten hørt om igjen og om igjen fra regjeringspartiet Arbeiderpartiet at det er et rekordstort løft i kommuneøkonomien, og at det er ingen grunn til å være bekymret for den situasjonen som er ute i kommunene. Dette er et typisk eksempel, særlig når man har styrt veldig lenge, på at når noen forteller deg hvilken situasjon de lever i, kommer man og sier: Her er en graf som viser hvordan du egentlig har det. Sånn kan man ikke styre et land. Sannheten er: Reis ut, se på situasjonen i røde og blå kommuner og hvordan man må prioritere mye hardere og kutte i noe av det som er kjernevelferden i folks liv. Derfor foreslo Høyre 4 mrd. kr mer enn Arbeiderpartiet i frie inntekter til kommunene. Vi fjernet øremerking for 1 mrd. kr, for å gi kommunene handlingsrommet til å yte den velferden folk trenger. Det holder ikke med løfter i en plan om at kommunene skal være i stand til å yte velferd, hvis man ikke følger opp i budsjettene, følger opp med den politikken som vedtas. Helt til slutt: Det er en utfordring i Norge – og det har vi sett nå under budsjettforhandlingene – at man ikke prioriterer det som er kjernevelferden, de oppgavene som folk forventer at skal fungere, at de fungerer godt nok. Velferdsstaten eser ut i ytterkantene – nye løfter, nye velferdsreformer, som koster milliarder – istedenfor at politiet får ha nok folk, og at man får sykehusene til å fungere. Det som skal være kjernevelferden, må fungere godt. Alt dette er utfordringer før Arbeiderpartiet har tatt planen sin med seg til fire andre partier de trenger for å faktisk vedta politikk, og ingen av dem har gitt uttrykk for at dette er deres plan.

Det er helt riktig at vi i dag debatterer en plan for Norge, men Norge og nordmenn lever ikke i en plan. De lever i en hverdag hvor de opplever ulike utfordringer. En av de utfordringene er at ute i kommunene de bor i, opplever de nå at det er store utfordringer med å få tak i arbeidskraft, og også å ha nok ressurser til eldreomsorg, til skole, man skal bosette mange ukrainske flyktninger som kommer til Norge, og det går utover hverdagsvelferden som veldig mange opplever. Dette er ikke en debatt om budsjettforliket, men om Arbeiderpartiets plan for Norge, og dermed også Arbeiderpartiets budsjettforslag. Noe av det representanten Brenna gjorde seg bemerket med da budsjettforslaget kom, var at hun mente kommunene ikke trengte mer penger. De burde prioritere tøffere. Den samme regjeringen og det samme flertallet som altså øste ut enda mer penger fra staten, mener at kommunene skal prioritere tøffere, der hvor Høyre har foreslått å flytte både makt og penger fra staten og ned til kommunene. Hvorfor mener representanten Brenna det ikke er nødvendig å øke kommunenes rammer?

Nå går denne debatten mot slutten, så jeg tenkte egentlig bare å benytte sjansen til å gi en stemmeforklaring fra Høyre. Som tidligere varslet i debatten kommer Høyre altså til å stemme for forslagene nr. 6 og 7, fra FrP, Venstre og KrF. Vi kommer også til å stemme for forslag nr. 9, fra Fremskrittspartiet, om NORWEP. Dette er to tiltak som vi også har inne i vårt alternative budsjett, og derfor mener vi det er helt rimelig også å stemme for at regjeringen skal følge opp det. Så vil jeg benytte anledningen til å ønske Stortinget, statsråden og ikke minst presidenten riktig god jul.

Nysalderingen skal i utgangspunktet være en orienteringssak. Bevilgningsreglementets § 11 er veldig tydelig: Dette er regjeringens oppsummering av uforutsette og nødvendige endringer som har oppstått gjennom budsjettåret. Det vi behandler i dag, er noe helt annet. Endringene flertallet foreslår, er i realiteten et resultat av forhandlingene om neste års budsjett. Flertallet viser selv til budsjettforliket for 2026, samtidig som de legger inn flere milliarder i økte utgifter helt på tampen av inneværende budsjettår. Bakgrunnen er enkel: Det forelå ikke flertall innen fristen for budsjettforhandlingene. Da SV og MDG brøt, ble løsningen å skyve nye utgifter inn i nysalderingen. Resultatet er en lang liste med store beløp som i realiteten gjelder aktivitet i 2026. Denne måten å bruke nysalderingen på uthuler budsjettsystemet. Den svekker budsjettdisiplinen og gjør det vanskeligere å få oversikt over reell pengebruk. Når utgifter som hører hjemme neste år, føres på årets budsjett, fremstår oljepengebruken i 2026 som kunstig lav. Man kan være politisk enig eller uenig i enkeltpostene, enten det gjelder nødhjelp til Gaza, skogvern eller investeringer i landbruket, men da må man også ta konsekvensen av det og prioritere dem åpent i budsjettet for neste år, opp mot andre formål. Det som gjøres her, er ikke prioritering – det er en omgåelse. Budsjettreglene er ikke til pynt. De er der for å holde pengebruken under kontroll og sikre politisk ansvarlighet, særlig i en tid der vi vet at handlingsrommet blir mindre og prioriteringene tøffere. Endringene flertallet vedtar i dag, betyr i praksis økt pengebruk neste år – bare litt mindre synlig. Høyre kan ikke støtte denne praksisen, og vi kommer derfor ikke til å stemme for endringene som fremmes. To saker til slutt: I proposisjonen varsler regjeringen at tilskuddet til Leverandørutviklingsprogrammet settes i bero neste år, og det begrunnes med statsstøttereglene. Det er uheldig. Programmet er et viktig og velfungerende tiltak som bidrar til innovative anskaffelser, bedre løsninger og økt effektivitet i offentlig sektor. Høyre ber derfor regjeringen avklare statsstøttespørsmålene så raskt som mulig, slik at formålet med programmet kan videreføres innenfor regelverket. Venstre, FrP og KrF har fremmet forslag som skal sikre fortsatt svømmeopplæring til barnehagebarn i 2026. Dette forslaget kommer av at flertallet i sitt budsjettforlik har kuttet hele denne potten som kommunene kan søke statsforvalteren om. Dette var et tiltak som kom på plass under Solberg-regjeringen. Høyre har også videreført denne støtten i sitt alternative budsjett. Når venstresiden nå fjerner støtten, kommer vi til å stemme for forslagene fra Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

Etter lange forhandlinger vil et flertall i dag vedta et statsbudsjett for 2026. Det har vært mye oppmerksomhet om kriser og brudd i forhandlingene, antall mandater som trengs for å få flertall, eventuelle utfall og politisk spill. For Norge har det også en kostnad. For mye spill, bråk og forhandlinger skygger i den offentlige debatten for de viktige, politiske veivalgene vi er nødt til å gjøre som land. Arbeiderpartiet har valgt å legge kursen til venstre ved å basere flertallet for det viktigste styringsverktøyet i Stortinget, nemlig statsbudsjettet, på støtte fra Rødt, SV, MDG og Senterpartiet. Høyre mener at summen av den politikken disse fire partiene nå er enige om, ikke gir svar på det Norge trenger fremover. Tvert imot trekker det på en rekke områder landet i gal retning. I statsbudsjettet skriver regjeringen selv at vi i neste stortingsperiode vil oppleve at utgiftsveksten blir høyere enn inntektsveksten. Dette gapet vil øke drastisk de neste tiårene. Med andre ord vil prioriteringene bli tøffere også når man fortsetter å fase inn oljepenger. For å sørge for at vi legger grunnlaget for et bærekraftig velferdssamfunn som også kommer våre barn og barnebarn til gode, må vi gjøre flere ting: Vi må skape verdier i Norge. Da må det blir lettere å starte og drive bedrift. Vi kan ikke ha et skattesystem som gjør at gründere og de som har en god idé, forlater landet. Der den rød-grønne fempartikoalisjonen ikke gjør noe som helst for å gjøre det lettere å starte og drive bedrift i Norge, har Høyre en klar politisk retning: Vi senker skatten på norsk eierskap, vi bedrer opsjonsbeskatningen, og vi endrer den såkalte exitskatten. Sammen med økt satsing på forskning gir dette muligheter og frihet til å skape verdier og arbeidsplasser – ikke politisk vedtatte arbeidsplasser, men de som vokser frem av folks skaperkraft, harde arbeid og vilje til å satse. I tillegg til å skape mer må vi også sørge for at ikke utgiftene fortsetter å øke. Vi må slutte å sløse med penger, og ikke minst må vi slutte å sløse med mennesker. I Norge har vi nå 700 000 mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet. Budsjettet legger opp til at dette tallet vil fortsette å øke i 2026, og at utgiftene til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd vil øke med om lag 17 mrd. kr. Dette har ikke preget overskriftene når partiledere har gått inn og ut av dører kl. 03 om natten. Det har heller ikke preget kravene som har blitt fremmet i forhandlingene, tvert imot. Likevel er utgiftene til å holde mennesker utenfor arbeidslivet i realiteten en av de neste års største budsjettvinnere. Med det som bakteppe er det synd å se at flertallet i dag vil vedta en svekket arbeidslinje, også sammenliknet med det forslaget regjeringen selv la frem. Flertallet dropper forslaget om å legge barnetrygden inn i beregningen av sosialhjelp, og med unntak av at fribeløpet for uføre øker, kommer det ingen nye tiltak for å hjelpe mennesker tilbake i jobb. Er det én ting vi vet med sikkerhet, med den sammensetningen Stortinget nå har, er det at når nye budsjetter skal forhandles, vil summen av disse partiene ikke ta de nødvendige grepene for å styrke arbeidslinja, slik at flere får insentiver og muligheter til å jobbe og færre blir dømt til et liv i utenforskap. Igjen ser vi en klar forskjell på venstresiden og Høyres alternative budsjett. Vi foreslår langt flere dører inn i arbeidslivet og færre dører ut. Derfor foreslår vi å sette i gang forsøk med arbeidsorientert uføretrygd, slik at flere kan jobbe mer selv om de er uføre. Derfor setter vi av penger til å rulle ut en nasjonal ungdomsytelse for dem under 30 år, slik at flere blir møtt med aktivitet og hjelp, ikke passive ytelser. Derfor senker vi skatten på arbeidsinntekt. Da blir det mer lønnsomt å jobbe, og vi kan styrke arbeidslinja uten å holde ytelsene på et for lavt nivå for dem som ikke er i stand til å komme i jobb. Det alvoret regjeringen selv viser til i sitt budsjett, ser ikke ut til å ha preget de vedtakene Stortinget vil gjøre i dag. Det tas ingen grep for å skape mer, insentivene for å jobbe blir svekket, ikke styrket, og pengebruken øker fremfor at man får kontroll på utgiftsveksten.

Jeg er enig i at det er noen penger igjen, men man halverer altså driftsbudsjettet til Utenriksdepartementet. Jeg tror salen kan dele representanten Limis poeng om at man må passe på politi, helsevesen osv. i Norge, men når man ser hvilken innvirkning det har på Norge, på verdiskaping i Norge og på arbeidsplassene i Norge, hvordan andre land f.eks. agerer overfor Norge, eller hvordan vi faktisk er til stede på de arenaene hvor det forhandles også om norske vilkår ute i verden, mener jeg det er en rar prioritering å si at man da skal halvere det driftsbudsjettet og eventuelt legge ned en lang rekke ambassader rundt om i verden. Mitt spørsmål til representanten er egentlig litt det samme igjen: Mener representanten dette er en nødvendig og riktig prioritering når man vet at det også vil ha mye å si for tryggheten til norske innbyggere her hjemme i Norge?

På en lang rekke områder går Høyre og Fremskrittspartiet i samme retning i sine budsjetter, og det er godt å se, men ikke på alt. Vi lever nå i en verden som er svært, svært komplisert, og farligere enn den har vært på lenge. Både administrasjonen i USA, som må sies å være uforutsigbar, Russlands invasjon av Ukraina og det faktum at Kina driver handelskrig mot Europa, gjør at det for et lite land som Norge er i vår interesse å ha kontaktnettverk ute, men også å være godt bemannet på utenrikssiden. I Fremskrittspartiets alternative budsjett foreslår man så å si å halvere Utenriksdepartementets driftsbudsjett. Det vil altså bety å si opp omtrent halve staben i Utenriksdepartementet. Hvis dette budsjettet ble vedtatt, ville man måtte stenge en lang rekke ambassader gjennom juleferien. I den urolige verdenen vi lever i nå, mener representanten Limi at dette er en klok prioritering og trygg styring?

Svaret på spørsmålet mitt var tydeligvis nye utgiftsøkninger, og at det at man stadig øker utgiftene, viser at man styrker velferdsstaten. Det andre man gjør, er å hemme det som reduserer utgiftsveksten, og å svekke veksten i økonomien. Man har helt konkrete grep for å styrke arbeidslinjen, for å hindre fattigdomsfeller og for å få flere fra passivitet til arbeid – som er det viktigste man kan gjøre for å styrke inntektene til staten – som åpenbart svekker arbeidslinjen, men også bærekraften i velferden. For å ta et eksempel, er jo Nav en av de store budsjettvinnerne – det er slik pressen snakker om politikk: at de som får mest, er de som vinner. Det er 17 mrd. kr i forventede økte utgifter neste år, på sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Hvorfor har ikke Arbeiderpartiet foreslått nye grep selv, men også i forliket stått på at man skal gjøre mye mer for å få ned sykefraværstallene og utenforskapstallene, istedenfor bare å bruke mer penger fra oljefondet?

I statsbudsjettet skriver regjeringen selv at i neste periode vil utgiftsveksten overgå inntektsveksten. Trygg styring må også forutsette at man fører en politikk som gjør nødvendige grep for både å redusere veksten i utgifter og skape større verdier. I det forliket et flertall i Stortinget i dag kommer til å vedta, øker man reelt oljepengebruken med 7 mrd. kr, hvis man tar med kreativiteten i nysalderingen. Det startes en innfasing av en tannhelsereform med kostnad på opp mot 16 mrd. kr. Man stopper en innstramming i overgangsstønaden, som regjeringen selv hevder reduserer arbeidsinsentivene og skaper fattigdomsfeller. Man skal sette ned en kommisjon som ifølge to av forlikspartnerne skal starte utfasing av norsk olje og gass. Helt ærlig – og representanten Moflag er en ærlig politiker: Styrker eller svekker dette forliket bærekraften i velferdsstaten?

Jeg er glad for, og tror for så vidt også på, at man ikke har sittet stille i Finansdepartementet og ikke gjort noe, men det har jo ikke kommet noen informasjon til Stortinget. Tvert imot har diskusjonene handlet om helt andre ting. Finansministeren forsøkte nå å forklare Stortinget hvordan dette fungerte – dette har jo vært grunnlaget for alle mine spørsmål – det er finansministeren og Finansdepartementet som fastsetter etikkreglene, og det må forankres i Stortinget, informeres om i Stortinget. Men det som har skjedd her, er at finansministeren selv har uttalt at han fikk beskjed om dette i august. Han visste at dette var i ferd med å bli et problem. Han har ikke laget en kort stortingsmelding til Stortinget for å informere om dette. Han har ikke gjort noe annet enn, som det ble sagt nå, på fredag å begynne å jobbe med forslag som skulle fremmes og vedtas på tirsdag. Den redegjørelsen finansministeren holdt, var jo en bestilling fra Stortinget. Det var ikke noe som finansministeren selv initierte overfor Stortinget. Derfor er mitt siste spørsmål: Når man ser tilbake på dette nå, er finansministeren enig i at man her har vært bakpå med å håndtere disse problemene, og at man kunne gjort dette på en bedre og mer forutsigbar måte enn vi endte med å gjøre i går?

Det er ingen som er uenig i noe av det finansministeren sa nå – at det er viktig å ha midlertidige regler mens vi gjør en grundig utredning. Dette har 140 av 169 representanter stemt for. Det som imidlertid har fremkommet i svarene, og for så vidt i mediene og i Stortinget i går, er at dette var varsler som kom til finansministeren i august, som svar på en henvendelse han hadde sendt til dem. Det ble ny uro med Caterpillar i september og oktober. Hvorfor har ikke da finansministeren – som altså har ansvaret for etikkreglene, for at dette skal være skikkelig styrt, og egentlig også et ansvar for å informere Stortinget – foretatt seg noe? Hvorfor endte det da, to–tre måneder etter at dette varselet kom, med at det i går kom løse forslag i salen som ble vedtatt samme dag? Det er jo en veldig uryddig måte å styre oljefondet på. Er finansministeren enig, i etterpåklokskapens lys, i at han burde foretatt seg mer og vært mer forutsigbar overfor Stortinget, og kanskje kommet med en egen sak i Stortinget da han så disse problemene bygge seg opp?

Det er august som da blir interessant, for i august ba finansministeren Etikkrådet om å starte en ny gjennomgang av de etiske retningslinjene. Derfor svarte Etikkrådet i et brev til finansministeren av 18. august at de varslet «egne gjennomganger av offentlige lister over ikke-israelske selskaper». Dette er jo slike selskaper og lister som finansministeren har advart mot, selskaper som Microsoft, Alphabet og Amazon. Rådet varslet altså nye, systematiske, jevnlige gjennomganger av selskaper i et brev av 18. august, som svar på en henvendelse fra finansministeren om å gå gjennom det på nytt. Da blir mitt spørsmål til finansministeren: Er det endringer etter gjennomgangen finansministeren selv ba Etikkrådet om å gjøre, som førte til at det nå ble hastverk om midlertidig å suspendere etikkreglene?

Finansministeren sa selv at det var en kombinasjon av mange ting, og da er vi nødt til å finne ut: Hva var kombinasjonen av alle de tingene? Det er naturligvis veldig viktig for måten vi forvalter oljefondet på, at det også er forutsigbart og stabilt. Det er regjeringen som fastsetter de etiske retningslinjene, og som har myndighet til å endre dem etter å ha informert Stortinget. Det er regjeringens ansvar å sikre at regelverket fungerer godt, og at vi ikke havner i den situasjonen som vi havnet i i går, med brå endringer fremmet og vedtatt på samme dag. Hva er det da som har endret seg fra juni, da finansministeren sa at etikkreglene fungerte godt, til oktober, da det plutselig ble behov for et hastevedtak i Stortinget?

Jeg må nesten beklage til landbruks- og matministeren, men også dette spørsmålet går til finansministeren. Det var helt riktig, det som vi i fellesskap i Stortinget gjorde i går, både å vedta en større gjennomgang av forvaltningen av oljefondet og å sørge for at forvaltningen er i tråd med det som er Stortingets intensjon. Samtidig er det veldig viktig i en trygg styring av oljefondet at det styres forutsigbart, og at vi har kontroll. Vi er bekymret over den prosessen som har ledet opp til dette, og hvilken presedens det legger for styringen av fondet i framtiden. Klokken 8.30 i går morges foreslo Arbeiderpartiet et hastevedtak i Stortinget om midlertidig å suspendere oljefondets etiske regler. Klokken 15 var det altså vedtatt. Et av verdens største pensjonsfond bør ikke styres gjennom hasteløsninger i Stortinget. Det tror jeg finansministeren er enig i at man burde ha unngått. Mange har spurt hvorfor dette ble så akutt. Litt av bakgrunnen kjenner vi: Ifølge finansministeren var Etikkrådets håndheving av reglene i ferd med å bli et alvorlig problem for fondet. Finansministeren sa bl.a. i sin redegjørelse: «Tidligere i år skrev Etikkrådet at de hadde flere teknologiselskaper under utredning knyttet til kriteriene for menneskerettigheter og krig og konflikt.» At Etikkrådet undersøkte store teknologiselskaper, var imidlertid ikke ny informasjon. Dette sto allerede i årsrapporten deres, som kom i mars. I juni behandlet Stortinget fondets etikkregler i fondsmeldingen. Da sa finansministeren at systemet rundt oljefondet fungerte godt, og at han hadde «tillit til at Etikkrådet og Norges Bank følger opp retningslinjene på en god måte». Mitt spørsmål blir derfor: Når finansministeren allerede i mars visste at Etikkrådet undersøkte flere av verdens største selskaper, hvorfor tok han da ikke tak i dette problemet tidligere?

Det vedtaket vil finansministeren få i dag, også med Høyres stemmer. Det er svært viktig at dette forvaltes på en skikkelig måte. En viktig del av det å forvalte oljefondet, som er et av verdens største fond og folkets sparepenger, er at det gjøres forutsigbart, og uten at det er veldig store endringer over kort tid. Når man har løftet denne problemstillingen under finansministerens tid som finansminister, hvor finansministeren selv har avvist at dette er nødvendig å gjøre en utredning av, er det derfor litt spesielt. Det kan jo ikke være sånn at verden har forandret seg dramatisk fra juni og frem til november. Spørsmålet er derfor hvorfor finansministeren ikke informerte Stortinget i fondsmeldingen eller anbefalte den utredningen vi foreslo, da man behandlet fondsmeldingen i juni, og hvorfor dette nå haster så mye at det må vedtas allerede i dag.

På finansministeren kan det nå noen ganger høres ut som at dette nærmest har oppstått som et forslag bare i Stortinget, men dette kommer som et resultat av redegjørelsen finansministeren selv har gitt. Stortinget behandler de etiske retningslinjene for oljefondet i fondsmeldingen hvert år, senest i juni i år. Den gangen fremmet Høyre et forslag om å gå grundig gjennom det etiske rammeverket, nettopp av de årsakene finansministeren nå trekker frem, f.eks. at verden er mer komplisert og selskapene større. Den gangen forsikret finansministeren, og uttalte også til Stortinget, at han hadde tillit til at både Etikkrådet og Norges Bank fulgte opp retningslinjene på en god måte. Så får vi et inntrykk av at det nå haster så mye at vi altså i dag skal behandle et forslag som er lagt frem kl. 8.30 i morges, og vedta det i Stortinget kl. 15. Hva er det som har endret seg siden behandlingen av fondsmeldingen, og hva er det som gjør at dette nå haster veldig å få vedtatt i Stortinget?

Dette er en krevende og alvorlig sak. I redegjørelsen 23. oktober informerte finansministeren om at Etikkrådet nå undersøker om flere av verdens største selskaper kan anses å bryte de etiske retningslinjene for oljefondet slik reglene håndheves i dag. Årsaken er bl.a. at reglene praktiseres med noe lavere terskel enn tidligere, og at skillelinjen mellom sivile og militære forsyningskjeder har blitt mer uklar. For eksempel kan de samme systemene for kunstig intelligens og IKT brukes både til gode og til skadelige formål. Stortinget har alltid lagt til grunn at oljefondet skal forvaltes indeksnært, altså at fondet skal eie en liten andel av selskaper verden over. Det gir god avkastning, lave kostnader og akseptabel risiko. I tillegg bidrar små eierandeler til at andre land ikke ser fondets investeringer som kontroversielle eller politisk motiverte. For at dette skal være mulig, må oljefondet kunne være investert i verdens største selskaper. Ifølge finansministeren er det nå en reell fare for at fondet får råd om å selge seg ut på grunn av måten de etiske reglene tolkes på. Det utfordrer selve bærebjelken for hvordan vi forvalter oljefondet, og det vil bety at verken oljefondet eller etikkregelverket forvaltes i tråd med det som har vært Stortingets intensjon. Konsekvensene for vår felles velferd kan bli store. Dersom fondet trekkes ut av de største selskapene, vil risikoen øke og avkastningen bli lavere. De sju største selskapene utgjør alene 16 pst. av fondets aksjeindeks. Hadde vi ikke vært investert i disse selskapene de siste fem årene, ville fondet vært 1 140 mrd. kr mindre verdt i dag. Frem til nye retningslinjer er på plass, vil det også være nødvendig at verken Norges Bank eller Etikkrådet fatter beslutninger basert på dagens etikkregelverk. Det er den logiske konsekvensen av det finansministeren har sagt, og det er en situasjon vi burde ha unngått. Når systemet ikke lenger fungerer etter hensikten, er det regjeringen og Finansdepartementet som har ansvaret. Det er regjeringen som fastsetter de etiske retningslinjene, og som har myndighet til å endre dem, etter å ha informert Stortinget. Det er regjeringens ansvar å sikre at regelverket fungerer godt, og at vi ikke havner i den situasjonen vi nå står i. Finansministeren har flere ganger forsikret Stortinget og offentligheten om at både retningslinjene og systemet rundt oljefondet fungerer godt. Nå har finansministeren selv slått fast at det ikke er tilfellet. Det reises spørsmål ved om han og departementet har fulgt godt nok med på fondet. Høyre foreslo allerede i juni en full gjennomgang av de etiske retningslinjene. Da mente regjeringen at det var for tidlig. Høyre mener det hadde vært ryddigere om regjeringen kom til Stortinget med en sak om hvordan fondet skal forvaltes i påvente av nye retningslinjer. Det ble ikke gjort fordi finansministeren mente regelverket fungerte godt, og at det derfor ikke var nødvendig å gjennomgå dette på en ryddig og forutsigbar måte. Det viser seg nå at dette ikke stemmer. Nå står vi altså i en situasjon hvor vi forvalter et av verdens største fond gjennom hastevedtak i Stortinget. Da er regjeringen bakpå. Dette er ikke trygg styring. Høyre vil sikre at oljefondet fortsatt skal være et bredt globalt fond. Samtidig vil vi ha tydelige og etterprøvbare etiske standarder. Det krever retningslinjer som både tåler virkeligheten og varer over tid. Oljefondet er et resultat av flere generasjoners arbeid, kloke politiske valg og tillit til at vi forvalter det norske folks sparepenger langsiktig og ansvarlig. For Høyre handler dette om å sikre Norges interesser og forvalte sparepengene slik at også kommende generasjoner får nytte av dem. I den situasjonen vi nå er i, kommer Høyre derfor til å stemme for alle de fire forslagene fremmet av Arbeiderpartiet.

Sverdrup-utvalget kom med sin utredning i 2022, hvor de bl.a. skriver at Stortinget kan gjøre seg til en investeringskomité. De advarte altså mot en politisering i Stortinget hvor man får debatter om enkeltkonflikter. Jeg mener debatten vi har hatt her i dag, også har båret preg av det. Den har egentlig handlet mer om den alvorlige konflikten i Midtøsten enn om oljefondet og pensjonsfondets investeringer. Slik de ulike partiene ordlegger seg i denne debatten så langt, ser det ut til at det er et ganske solid flertall og støtte til den tilnærmingen finansministeren tar, men det flertallet er kanskje et annet flertall enn det flertallet som skal forhandle om de årlige budsjettene. Mitt spørsmål er egentlig: Ser finansministeren for seg å involvere bredt i Stortinget når vi nå skal diskutere dette, og se det adskilt fra de budsjettforhandlingene som skal pågå denne høsten?

Jeg vil gjenta takken til finansministeren for en god og prinsipiell tilnærming til dette, og finansministeren sa bl.a. i sitt innlegg at vi må jobbe for at fondet ikke oppfattes som et politisk redskap. Landets statsminister uttalte på Zerokonferansen i 2019 at vi må venne oss til at pensjonsfondet er et politisk redskap. Hvorfor er det viktig at fondet ikke er et politisk redskap?

La meg først takke finansministeren for redegjørelsen. Jeg skal knytte noen kommentarer til den konkret, men jeg har lyst til å starte med det store bildet aller først. Pensjonsfondet er et av de beste eksemplene på at vi i denne salen kan finne sammen, på tvers av skillelinjer i norsk politikk, og lage gode løsninger som står seg over tid. Pensjonsfondet ble etablert i 1990. Den gangen satt Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen i regjering. I 2001 var det regjeringen til dagens finansminister som foreslo handlingsregelen for bruken av fondet. Pensjonsfondet og handlingsregelen innebærer at vi sparer oljeinntektene og bare bruker avkastningen. Det betyr at også fremtidige generasjoner kan få nyte godt av de inntektene vi får av olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel. I dag høres det kanskje selvinnlysende og klokt ut, men det var ingen selvfølge at vi som land skulle få til dette. På 1970-tallet, da vi nettopp hadde funnet olje, falt Norge i kredittkortfellen. Vi begynte å bruke oljepenger på forskudd, før vi hadde tjent dem, og etter hvert brukte vi oljepengene løpende. Samtidig økte oljeprisen til stadig nye høyder. Det var ikke bærekraftig. I 1986 fikk vi et kraftig fall i oljeprisen og et massivt underskudd på statsbudsjettet, og det måtte gjennomføres betydelige innstramminger i budsjettene. Så holdt oljeprisen seg lav i mange år. I Norge snakket mange om at de beste årene i oljealderen sannsynligvis var over. Det første innskuddet i oljefondet ble gjort i 1996, ti år senere, og det er først de siste tjue årene at oljefondet virkelig har blitt stort. Vi har gått fra å være en oljestat til å bli en investorstat. Mer enn 1 av 4 kr på statsbudsjettet vi nå har til behandling, kommer fra avkastningen av pensjonsfondet, og mens vi tidligere var eksponert for utviklingen i oljeprisen, er nå utviklingen i verdensøkonomien og finansmarkedene avgjørende for størrelsen på fondet og hva vi kan finansiere over statsbudsjettet. Oljefondets suksessoppskrift har vært indeksnær forvaltning, altså at vi eier en liten andel av børsene verden over. Det gir god avkastning, lave kostnader og en akseptabel risiko. Det er også gjennomsiktig og forutsigbart for andre land. At statlige fond kjøper seg inn i andre lands næringsliv, er ikke ukontroversielt, men fordi vi verken har kontrollerende andeler eller kan utøve stort økonomisk press på selskapene, oppfattes pensjonsfondet som en trygg, forutsigbar og upolitisk investor. Derfor er Norge velkommen til å investere utenlands, og slik må det fortsette å være. For Høyre har det derfor alltid vært viktig å sikre at pensjonsfondet ikke har vært, ikke er, og ikke skal bli et utenrikspolitisk virkemiddel. Utenrikspolitikken føres av regjeringen og forankres i Stortinget. Den verken føres av eller forankres i Norges Bank. Derfor ba også Høyre om en gjennomgang av det etiske regelverket i fondsmeldingen før sommeren. Pensjonsfondet er folkets sparepenger, som er ment å sikre fremtidige generasjoner av nordmenn. Det er vår jobb å tilpasse forvaltningen på en slik måte at vi opprettholder det løftet som er gitt mellom generasjoner. Det har oppstått, og det vil oppstå, nye problemstillinger vi som folkevalgte vil måtte ta stilling til, og jeg vil takke finansministeren for å ha redegjort for dem på en god måte i dag. Vi har allerede et etisk rammeverk, og vi har et etikkråd. Stortinget har ved flere anledninger også lagt inn nye kriterier for å utelukke investeringer, f.eks. i tobakk, kull og enkelte våpen. Samtidig kan dette utfordre inntrykket av at oljefondet ikke er politisk, men en forvaltning av folkets penger. Med økende globalisering, store multinasjonale konserner og utvikling av teknologi som kan brukes til både godt og vondt, kan også våre etiske retningslinjer bli krevende å håndheve strengt og prinsipielt i hver enkelt investering. Derfor ønsker Høyre velkommen den redegjørelsen finansministeren har gitt i dag, og ser også frem til videre dialog. For Høyre vil inngangen da være å sikre best mulig Norges interesser og våre felles sparepenger, som skal komme kommende generasjoner til gode.

Jeg holdt et innlegg som advarte mot polarisering, og noe av det jeg opplever at representanten nå startet sitt spørsmål med, var et forsøk på å polarisere ved å gi inntrykk av at det jeg har uttrykt, er en slags motstand mot velgernes sammensetning av Stortinget. Det har jeg selvfølgelig ikke gjort – det kan sikkert bli et fint klipp på TikTok, men det har jeg selvfølgelig ikke gjort. Det jeg har sagt, er at Stortinget de facto har satt sammen et mer fragmentert storting. Det kommer representanten selv til å merke når han ikke skal forhandle med bare to partier om et statsbudsjett, men med fem, så det er et faktum. Så spør representanten om man ser for seg et mer distriktsvennlig Høyre. Jeg tror at den store forskjellen på Høyre og Senterpartiet aldri har vært f.eks. synet på å flytte ut statlige arbeidsplasser – det har vi hatt et felles syn på – men at distriktspolitikk også er f.eks. god næringspolitikk, og at man sørger for at man f.eks. ikke legger en svær ekstraskatt på noen av kystens aller viktigste næringer, eller har en altfor høy beskatning av norsk, lokalt eierskap. Det er også distriktspolitikk, for det skaper arbeidsplasser over hele landet.

Grunnen til at SV forhandlet inn dette og fikk med seg regjeringspartiene på å innfase dette for de aldersgruppene de gjorde det for, er at det er det billigste stedet å begynne. Dette er de gruppene som har de laveste utgiftene, fordi de har de friskeste tennene. Når et rikt land som Norge skal prioritere velferden sin, velger jeg vår løsning, som f.eks. er å prioritere rusavhengige – ikke bare de som er i aktiv rus, men også de som er ute av aktiv rus – slik at de får den offentlige støtten de trenger for å få reparert tennene sine. Det er veldig mange grupper som trenger dette før friske 20-åringer, og uansett hvor man er plassert på høyre–venstre-skalaen, må man prioritere både penger og personressurser til de gruppene som trenger det mest. Jeg mener helt bestemt at de gruppene man prioriterte nå, prioriterte man ikke fordi de trenger det mest, men fordi de utgjorde den laveste kostnaden på statsbudsjettet, fordi de trengte minst behandling.

Det mener jeg på ingen måte. Det er helt åpenbart at den typen investeringer skal gjøres av næringslivet, som søker og som også kan gjøre en vurdering av hva som er lønnsomt, og hva som er mulig. Norge har imidlertid en ganske lang historie med også å ha en næringspolitikk som gjør at man f.eks. bygger opp og gir muligheten til å investere i og teste ut ny teknologi. Representanten er selv fra Vestlandet, og jeg tror at Fremskrittspartiet, hvis det er denne linjen man skal legge seg på, kommer til å få en utfordring når leverandørindustrien i 2026 og 2027 opplever stor nedgang i aktiviteten. Spørsmålet er om også vi skal være inne for å sørge for at vi får opp nye, spennende teknologier. Det er en stor forskjell på det Høyre og Fremskrittspartiet gjorde sammen i regjering, f.eks. da vi sørget for å få på plass karbonfangst og lagring – vi bidro til forskning på det – og på å peke på vinnere. Det at vi gikk sammen i regjering og investerte store beløp for å få opp den teknologien, gjør at industrien, på konkurransedyktige vilkår, kan kutte sine utslipp, spare CO2-avgift og konkurrere i Europa.

Jeg skal ikke ta en veldig lang historiebeskrivelse, men den historien skriver seg egentlig tilbake til 2023. Da kom Torvik-utvalget med sin NOU, og da sa vi at vi burde sette oss ned i Stortinget, med Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen, og forsøke å få til et forlik i hvert fall om det vi kan bli enige om. Den gangen svarte Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen at det var uaktuelt fordi man hadde gjort så store endringer i skattesystemet allerede. Man hadde innført nye skatter, midlertidige skatter osv. Vi er et parti som er positivt til brede forlik og enigheter, f.eks. innenfor skattefeltet. Det inngikk Høyre og Fremskrittspartiet i 2016, da vi bli enige om å redusere selskapsskatten betydelig. Det opplegget som finansministeren nå har skissert, tyder på at man kanskje ikke vil få virkning av et slikt forlik før så sent som høsten 2029. Det må jo være paradoksalt for Arbeiderpartiet nå at de fire borgerlige partiene går sammen om å etterlyse fortgang i en slik reform. Da inviterer jeg gjerne Arbeiderpartiet til å si til Stortinget: La oss sette oss ned med dem som nå er valgt av folket, for å lage et forlik om skatt.

Disse debattene blir fort til en slags kamp om virkeligheten. Der regjeringen gir inntrykk av at det aller meste går på skinner, kan opposisjonen gi inntrykk av at det meste går galt. Sannheten er at ingen av de historiene stemmer helt. Det som samler oss, er at vi er utrolig stolte av Norge og alt det vi får til sammen. I en urolig verden er vi et samfunn hvor vi stoler på hverandre, hvor vi har en fri og uavhengig presse, og hvor minoriteter respekteres og vernes om. Det skal vi i fellesskap ta vare på. Norge har også mangler. Derfor er det et stort behov for å tenke nytt. Vi må være villig til å utfordre noen av de systemene vi har, som ikke klarer å gjøre hverdagen og folks liv bedre. Også vi kan risikere å sitte fast i gamle mønstre. I flere europeiske land øker nå polariseringen. På den ene siden har man en venstreside som forsvarer systemer som ikke leverer for folk, og på den andre siden finner man ofte protestpartier uten reelle løsninger. I Norge er ikke polariseringen like sterk, men også her har velgerne satt sammen et storting som er mer fragmentert enn det var før. Løsningen kan da verken være å bli systemforsvarere eller å kaste på båten alt det vi har bygget opp sammen. Vi kan heller ikke tro at vi skal løse store internasjonale problemer uten å jobbe tett sammen med våre nærmeste allierte i Europa. Vi må erkjenne utfordringene vi står i, og vi må finne løsninger som kan samle befolkningen også på de mest betente politikkområdene. Høyres mål er at våre barn og barnebarn skal arve et velferdssamfunn som er bedre, sterkere og tryggere enn det vi har i dag, og målet må være at alle har trygghet og frihet til å leve sitt liv slik de ønsker, og ha overskudd til å ta ansvar for seg selv og for andre. Samtidig må vi ha en sterk velferdsstat for dem som trenger en ny sjanse, eller dem som simpelthen ikke klarer seg på egenhånd. Da må vi prioritere det viktigste. Velferdsstaten må være mer for dem som trenger det mest, og ikke bare litt for alle. Nå står vi i en situasjon hvor barnevernet vårt har store mangler. Noen av våre mest sårbare barn opplever at samfunnet svikter dem når de trenger hjelpen mest. Det skjer etter fire år med venstresidens prioriteringer, ikke fordi de ønsker at det skal være slik, men fordi de har vært mer opptatt av å prioritere kostbare velferdsløfter som billigere tannlege til friske 20-åringer enn faktisk å prioritere barna som opplever omsorgssvikt i vårt samfunn. Pasienter blir stående i helsekø. For mange som kan jobbe, står utenfor arbeidslivet, og unge opplever ikke å slippe inn på boligmarkedet slik deres foreldre gjorde. Skaperkraften i samfunnet vårt trues av et lite gründervennlig skattesystem og en konkurransekraft som reguleres bort av overivrige politikere. Venstresiden tror ofte at løsningen er mer stat og mer system, men å forsvare et system som ikke virker, skaper ikke trygghet. Ansvarlighet nå er ikke å bevare status quo, det er å våge å endre. Derfor vil Høyre ha en annen politisk kurs enn den venstresiden peker på. Høyre vil at folk skal få beholde mer av sin egen lønn. Det er også velferd å vite at man kan betale regningene sine, og at man sitter igjen med litt mer hver måned. Derfor vil vi ta 1 000 kr mindre i skatt hver måned for alle som går på jobb. Norge burde være et av de beste landene å drive bedrift i, men vår, og egentlig Europas, politikk har overregulert og gjort at nye vekstbedrifter ikke etableres her. Derfor vil Høyre sørge for at for hver ny regel som innføres, skal minst to vekk. Vi må regulere mindre, vi må skatte mindre, og vi må skape mer. Høyre vil også gjenreise kunnskapsskolen som gir muligheter for alle, en skole som ikke bare lærer elevene å lese og skrive, men som faktisk sikrer det samfunnslimet vi trenger i et samfunn som endrer seg og blir mer polarisert. Høyre er valgt til å jobbe for Høyres politikk, og det er veldig bra om vi kan få til forlik som også flytter politikken i vår retning, men mange av de reformene Arbeiderpartiet snakker om, følges i dag opp av kommisjoner, og egentlig mistenker vi at det handler om å sette i gang lange prosesser for å komme unna det flertallet man er valgt til å styre sammen med. Det kommer ikke Høyre til å være en garantist for å bidra til.

La meg begynne med å gratulere representanten Listhaug med et svært godt valgresultat og en stor partigruppe, som Fremskrittspartiet nå kommer inn på Stortinget med. Det Stortinget vi skal ha de neste fire årene, er et storting som har et svært fragmentert flertall på venstresiden, en form for tuttifrutti-koalisjon som kanskje vil slite med å bli enige om mange saker. Representanten Listhaug varslet selv i sitt innlegg, på vegne av Fremskrittspartiet, at de kom til å stemme for det de er for, og mot det de er mot. Det tror jeg alle partiene i Stortinget kommer til å gjøre. Likevel: Av og til, og særlig når Stortinget er så fragmentert som det er nå, kommer det til å bli mulig å bli enige om noe som kanskje ikke er det primære standpunktet man hadde, men som er bedre enn det kunne blitt. Derfor er mine spørsmål knyttet til en interesse for hvordan Fremskrittspartiet vil se på dette. Vil Listhaug og Fremskrittspartiet være åpne for å finne enigheter både på borgerlig side og på tvers av blokkene i store saker? I så fall: Kan representanten nevne noen av de sakene hun ser for seg å finne brede enigheter om?