Uansett hva ordningen kalles, mener vi det er helt feil at terrorister og deres familier skal belønnes for den typen aktiviteter. Det er forkastelig. Det er flere europeiske land og også andre land som har reagert på at palestinske selvstyremyndigheter har brukt penger på den typen ordninger. Fremskrittspartiet mener det er helt feil at norske skattebetaleres penger – bistandspenger – kan havne som lønn for terrorister. Videre påtaler det amerikanske utenriksdepartementet i samme rapport som jeg viste til, at forherligelse av terrorisme og opplæring i hat lever i beste velgående i bl.a. skolebøker og offisielle kilder i Det palestinske området. Ifølge NGO-er som har undersøkt dette, inneholder fortsatt spesielt skolebøker særlig problematiske karakteristikker av jøder. Norge gir store beløp til de palestinske selvstyremyndighetene. Jeg ønsker derfor å spørre utenriksministeren om han kan garantere at ikke våre penger går til å finansiere slike hatbudskap.

I et intervju med den israelske avisen Haaretz 23. april uttalte utenriksministeren at «pay-for-slay»-ordningen – der familiene til palestinske dømte terrorister får generøse pengeoverføringer fra den palestinske selvstyremyndigheten – er avsluttet, og at det har blitt en type velferdsprogram. Ifølge en ny rapport fra det amerikanske utenriksdepartementet til Kongressen fortsetter imidlertid selvstyremyndighetene med å utbetale ytelser til palestinske terrorister og deres familier, men under nye mekanismer og under et annet navn. Jeg ønsker derfor å spørre utenriksministeren på hvilket grunnlag han kan hevde at «pay-for-slay»-ordningen har blitt avviklet.

I forbindelse med terrorangrepet 7. oktober frarådet Utenriksdepartementet Det kongelige hoff å sende kondolanser til Israel. I en podkast med Henrik Beckheim sa nylig statssekretær i UD Andreas Kravik at dette var uheldig, og at dette ville blitt håndtert annerledes i dag. Det ser ut som en forskjellsbehandling, og det kan vi ikke være bekjent av, sa Kravik. Jeg vil be utenriksministeren utdype disse uttalelsene ytterligere. Hvorfor ønsket ikke regjeringen at Kongen den gangen skulle sende kondolanser?

Det er svært sterke følelser involvert i saker som berører Israel, palestinere og Midtøsten. Forskningen viser at det er en kobling mellom den offentlige debatten om Israel og hvordan det påvirker jøder her i Norge. HL-senterets holdningsundersøkelse viser at en tredjedel av respondentene sier at Israels krigføring i Gaza har gjort dem mer negativt innstilt til jøder generelt. Deres forskning viser også at antisemittiske holdninger er vanligere hos dem med en sterk anti-israelske holdning. Dette gjør det ekstra viktig å påpeke, særlig overfor Israels sterkeste kritikere, at jøder i Norge ikke har noe med krigen eller Israels regjering å gjøre, som vi også nettopp var inne på. Jeg vil derfor igjen spørre utenriksministeren, for vi ser stadig vekk rop i demonstrasjoner og andre sammenhenger som nører opp under antisemittiske holdninger: Hvorfor bidrar ikke regjeringen til dette ved å ta avstand fra disse holdningene og disse ropene, når uttalelser og tilrop som nører opp under hat og fiendtlighet mot jøder og israelere, stadig vekk forekommer i Norge?

Jeg har nevnt to eksempler på ytringer gjort i full offentlighet, der vi mener at regjeringen burde vært tydelige istedenfor tause. Jeg vil likevel ta opp et eksempel til: Under kvinnedagen, 8. mars, i 2024 ønsket flere jødiske kvinner å delta i markeringen i Oslo for å vise støtte til de kvinnene som ble seksuelt utsatt og voldtatt i forbindelse med 7. oktober-angrepet. Mange ble den dagen voldtatt på bestialsk vis før de ble drept, og vi vet også at mange av dem som var i fangenskap hos Hamas, ble seksuelt utnyttet. Kvinnene i Norge ble fysisk hindret fra å delta i markeringen og måtte beskyttes av politiet. Også den gang registrerte vi ikke at regjeringen tok avstand fra dette, eller ga klar beskjed om at det å utestenge jøder fra offentlige arrangementer på den måten, er uakseptabelt. Jeg vil derfor spørre hvorfor man ikke gjorde det. Vi føler at regjeringen ofte er altfor tause i disse sakene.

Jeg glad for det utenriksministeren sier, men gang på gang opplever norske jøder denne type behandling, og det er heller ikke første gang regjeringen har vært tause. Under markeringer og demonstrasjoner ropes ofte slagord som «global intifada» eller «ingen sionister i våre gater», og ingen må være i tvil om hva «global intifada» betyr. Det betyr terroraksjoner mot sivile jøder, både i og utenfor Israel, både voksne og barn. I mars ble tre menn pågrepet ved synagogen i Oslo, siktet for befatning med våpen og eksplosiver. I desember ble tolv personer skutt og drept i et målrettet angrep mot jøder og en hanukka-feiring i Sydney, og i forrige uke ble to jødiske menn knivstukket i London. Jøder angripes fordi de er jøder. Dessverre er også mediene veldig tause i dekningen av de ropene vi stadig vekk ser i demonstrasjoner, og jeg har heller ikke registrert at regjeringen har reagert på ropene vi stadig vekk ser mot jøder i ulike demonstrasjoner. Jeg vil derfor spørre om hvorfor utenriksministeren og regjeringen ikke viser tydeligere handling mot disse ropene som vi stadig vekk ser og opplever.

Mitt spørsmål går til utenriksministeren. Hundretusenvis av norske foreldre leverer hver dag sine barn i barnehagen i Norge, men den eneste gruppen som må forbi politisikkerhet for å levere barna i barnehagen, eller for å besøke sine gudshus og menigheter, er norske jøder. Det er en skam i 2026. Dagliglivet for vår jødiske minoritet, som består av mellom 1 500 og 2 500 personer, har forverret seg kraftig siden terrorangrepet den 7. oktober. Det oppleves av mange som utrygt å vise sin jødiske identitet, eller engang å ha sitt jødiske navn på postkassen. Mange barn opplever også mobbing i skolen på grunn av sin religion, så mye at i en undersøkelse som NRK gjorde i november 2023, svarte over 80 pst. av norske jøder at de nå vurderer om Norge er et trygt land for dem. Vi har altså en religiøs minoritet som ikke føler seg trygg i Norge. Mange føler nå at om de vil leve som jøder, må de flytte vekk fra Norge. Over halvparten av norske jøder sier at dette har vært et samtaletema i familien. Flertallet sier også, dessverre, at de ikke har tillit til den norske regjeringen i den vanskelige situasjonen de befinner seg i. Under et debattmøte arrangert av Sosialistisk Forum i Trondheim den 21. april kalte NTNU-professor Bassam Hussein Hamas’ terrorangrep den 7. oktober for «den vakreste ting som har skjedd i vårt århundre». Dette er en uttalelse som han senere ikke har angret på. NTNU-ledelsen nekter å avstand fra den uhyrlige uttalelsen og det jødehatet vi ser, under dekke av ytringsfriheten. Jeg minner om at under angrepet den 7. oktober ble 1 200 personer drept, mange på bestialsk vis. Statsminister Støre brukte den gang flere dager før han sa at dette var et terrorangrep. Jeg har imidlertid ikke registrert at regjeringen har tatt avstand fra disse uttalelsene. Jeg ønsker derfor å spørre utenriksministeren om hvorfor regjeringen ikke har tatt avstand fra disse uttalelsene, og hvorfor både utenriksministeren og resten av regjeringen er så fraværende i møte med slike antisemittiske holdninger.

I mitt siste spørsmål vil jeg komme tilbake til litt mer hjemlige forhold. Midt-Troms er som kjent et av tyngdepunktene i det norske forsvaret, og flyplassen i Bardufoss er derfor av stor betydning for både landsdelen, forsvaret og totalforsvaret. I Forsvarets forum kunne vi nylig lese at det er fare for at rullebanen på Bardufoss kan måtte stenge i 2028 som følge av en oppgradering av rullebanen en eller annen gang mellom 2029 og 2034. Dette vil medføre enorme konsekvenser både for de tjenestegjørende og ikke minst for beredskapen i landsdelen, og mange er derfor bekymret. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden om hva han vil gjøre for å sikre at rullebanen på Bardufoss vil være operativ også i årene framover, til 2034, slik at de konsekvensene som mange er bekymret for, ikke inntreffer.

Jeg vil tilbake til droner, for er det noe krigen i Ukraina og situasjonen i Midtøsten har vist oss, er det hvor viktig droner er både for monitorering og for direkte angrep på fiendtlig aktivitet. Nylig inngikk Norge en avtale med Ukraina som gjør det mulig å produsere ukrainske droner i Norge. Det er positivt, og det er positivt at norsk forsvarsindustri kan ta en større del i Ukraina-støtten. I Norge har vi mange aktører som produserer droner av ulike typer og med ulik teknologi. Enkelte produsenter har frikoblet seg fra kinesisk teknologi, mens andre fortsatt benytter seg av teknologi fra Kina – enten direkte eller indirekte. Jeg vil også minne om at Kina er et land som våre sikkerhetstjenester har advart mot, som driver etterretning mot Norge, og som har forsynt Russland med våpen og ammunisjon under den nåværende krigen i Ukraina. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden om han kan forsikre om at de dronene som blir solgt eller donert til Ukraina fra norske leverandører, ikke inneholder teknologi med opprinnelse fra Kina.

Som representanten Listhaug var inne på, trenger norsk forsvarsindustri mer strøm for å øke produksjonen av ammunisjon, krutt og raketter. Kraftselskapene har imidlertid sagt nei til Nammo. Vi vet også at norsk forsvarsindustri er tett sammenvevd, for Nammo er også avhengig av sprengstoff fra Chemring Nobel for å kunne øke produksjonen. Derfor er også økt kapasitet hos Chemring Nobel viktig for at Nammo skal kunne produsere mer. Men utallige høringer i Asker kommune og hensynet til turstier har forsinket arbeidet med Chemring Nobels nye produksjonsanlegg. Regjeringen varslet i januar at planarbeidet nå skulle gjennomføres gjennom statlig reguleringsplan, og da skulle man tro at ting gikk raskere, men det har ikke skjedd. Man er nå i gang med nye høringer og nye konsekvensutredninger som forsinker alt enda mer. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden om lokale turstier skal kunne settes foran Norges og NATOs sikkerhet, og om regjeringen har en plan for at forsvarsindustrien skal få prioritert tilgang på strøm uten en ventetid på flere år.

Droner spiller en helt avgjørende rolle i moderne krigføring. Utviklingen av kampdroner går i dag i lysets hastighet, men det samme kan ikke akkurat sies om det byråkratiske sirkuset og de lange saksbehandlingstidene som norsk forsvarsindustri møter på. Nammo har i flere år ønsket å teste kampdroner med panserbrytende våpen på Raufoss. Allerede i 2023 sendte derfor Nammo en søknad til myndighetene via Luftfartstilsynet om å teste M72-systemer på droner. Regjeringen sa den gangen at saken var gitt høy prioritet, men etter to år med venting fikk Nammo beskjed om at søknaden var blitt sendt til feil myndighet, og at saken måtte sendes videre til Norsk militær luftdyktighetsmyndighet. Nammo venter fortsatt på svar. Jeg ønsker å spørre statsråden hva det sier om regjeringens forståelse av den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen verden i dag står i, når offentlige organer bruker to år på å gi beskjed om at en søknad om noe regjeringen mener er en prioritert sak, er sendt feil, og Nammo fortsatt ikke har fått endelig svar.

La meg begynne med å gratulere presidenten med å bli valgt som ny visepresident. EU er Norges viktigste handelspartner. Vi ønsker et godt forhold til Europa og står inne for de forpliktelsene vi har som en del av EØS-avtalen. Samtidig er begrepet «mer katolsk enn paven» noen ganger brukt om hvordan vi angriper en del av EU-forordningene. Fremskrittspartiet er opptatt av at når vi implementerer EØS-forordninger, skal det ikke medføre unødvendige byråkratiske og inngripende tiltak som går lenger enn nødvendig. Til tider kan det virke som vi går lenger enn det andre europeiske land gjør. Derfor støtter vi intensjonen i dette forslaget – at vi sammenligner oss med ikke minst naboland og andre europeiske land for å sørge for at vi ikke innfører mer inngripende tiltak på våre innbyggere og bedrifter enn det som strengt tatt er nødvendig.

Jeg vil begynne med å svare ut Rødt og representanten Moxnes sitt angrep på Fremskrittspartiet. At Moxnes på autopilot kritiserer USA og Israel, er nok ikke noe nytt for noen av oss. Vi i Fremskrittspartiet står på det iranske folkets side i kampen for frihet – kampen for frihet fra et autoritært islamistisk prestestyre som har vært verdens største statssponsor av terrororganisasjoner og proxy-stater, enten det er Hizbollah i Libanon, Hamas, sjiamilitser i Irak og Syria, som for øvrig har angrepet også norske styrker på baser i disse landene, eller houthiene i Jemen, som har angrepet også norske skip i Adenbukta, i tillegg til jødiske mål i Europa og andre steder i verden. Dette er «legacyen» til det iranske prestestyret, det å være verdens største statssponsor av terrororganisasjoner. I tillegg har de skutt og drept tusenvis av egne borgere, som bare nå i januar og de siste ukene har protestert fredelig for demokrati og frihet i eget land. Jeg tror verden er et tryggere sted ved at dette autoritære styret er noen gode steg unna atombomber, som de har hatt ambisjoner om å utvikle over flere år. Jeg registrerer at Rødt denne uken var med på å arrangere en markering i Trondheim, hvor flere sørget over at mesterhjernen bak dette styret i Iran, altså ayatollah Khomeini, er gått bort, det samme regimet som har vært med på å drepe tusenvis av egne borgere den siste tiden. Fremskrittspartiet er iallfall trygge på hvor vi står i det som nå skjer i Iran. Det er på det iranske folkets side, og så får heller Rødt svare på hvor de står i det som nå skjer. Tilbake til det jeg egentlig hadde tenkt å snakke om: Vi ser en verden rundt oss i endring. Uforutsigbarhet og raske endringer har blitt den nye normalen. Vi trenger derfor en utenrikspolitikk og en utenrikstjeneste som evner å snu seg rundt og tilpasse seg, men som også hele tiden har grunnleggende norske interesser i førersetet. Det komplekse utenrikspolitiske bildet vi ser, stiller krav til oss, krav til å endre oss, men foreløpig har ikke i Norge fullstendig evnet å ta inn over seg noen av de testene som vi er blitt stilt overfor. Et eksempel er Russlands krig mot Ukraina. Det har vært en vekker for hele Europa, som over lang tid har tatt ut en såkalt fredsdividend, bygd ned forsvarene og latt være å gjøre nødvendige investeringer. Men istedenfor å ta inn over oss den nye, skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen og gjøre de endringene som trengs, f.eks. å forenkle både byråkratiske prosesser, tempo på tillatelser og bortrydding av unødvendige offentlige innsigelser, ser vi fortsatt at den type byråkratiske forsinkelser preger nødvendige prosesser, både i forsvar og forsvarsindustrien. Det er ikke godt nok. Jeg vil også framheve en annen mer eller mindre varslet katastrofe: beredskapstankegangen overfor kjente etterretningsaktører. Våre sikkerhetsetater har nå i mange år på rad varslet oss ved navn om hvilke land som driver aktiv etterretning mot oss, og det er spesielt tre land som går igjen: Kina, Russland og Iran. Til tross for dette var Russland et satsingsland på forskningssamarbeid helt til de angrep Ukraina, men Kina er fortsatt et satsingssamarbeidsland på forskning, til tross for at vi vet at de driver med aktiv etterretning mot oss. Vi ser også innkjøp fra statlige selskaper i bl.a. Kina til sensitive forsvarsforskningsprosjekter i Nord-Norge. Vi er nødt til å legge bort naiviteten når det gjelder beredskapstankegangen overfor kjente etterretningsaktører mot Norge. Dette er rett og slett ikke godt nok. En annen debatt som nå tvinger seg fram, er hva som er utenrikstjenestens viktigste oppgave. Nå som Epstein-avsløringene har ført til en sårt trengt gjennomgang og forhåpentligvis et oppgjør med mangeårig norsk bistandspolitikk, er også tiden inne for å diskutere hva som faktisk skal være hovedoppgaven til utenrikstjenesten, hva som best ivaretar norske interesser. For FrP er det ingen tvil om at det å hjelpe alminnelige norske borgere i utlandet som trenger hjelp, bør være en prioritert oppgave for norske myndigheter. Vi var i går tydelige på at vi bør gjøre mer for å hjelpe og tilrettelegge for at norske turister som sitter fast i Midtøsten, kan komme seg hjem. Dette gjør andre land, og dette gjør også norske bedrifter. Vi kan i dag lese om at både Kongsberg, Equinor og flere andre har fløyet hjem trolig over 100 norske ansatte som de har i regionen, mens statsministeren her i Stortinget i går svarte at det ikke var mulig å hente hjem folk på grunn av stengte luftrom. Det er åpenbart mulig å hente hjem folk hvis det er vilje, bl.a. gjennom buss til naboland og fly videre, og vi oppfordrer regjeringen til å gjøre det de kan for å legge til rette for at norske turister som sitter fast, og andre fortvilte nordmenn som vil hjem, får muligheten til å reise hjem. Det er åpenbart mulig å få til dette dersom viljen er til stede. Utenriksministeren var også innom viktigheten av Norges handelsforbindelser med EU og Europa i sin redegjørelse. EØS-avtalen er vår viktigste handelsavtale. Den er avgjørende for norsk næringsliv, og selv om det også er viktig å sørge for at norske bedrifter får tilgang til andre store markeder, slik som handelsavtalen med India er et godt eksempel på, er det viktig at vi som politiske ledere i Norge gjør det vi kan for å opprettholde norske bedrifters avgjørende tilgang til det europeiske markedet. Men partnerskapet med Europa går begge veier. Norge er kanskje et lite land, men vi er store når det gjelder energi, og vi er en viktig, stabil, forutsigbar og likesinnet partner for Europa. 95 pst. av vår gass går til Europa. Russlands krig mot Ukraina har gjort Norge til EUs kanskje viktigste energileverandør. Betydningen av dette har blitt enda tydeligere nå, når vi ser hvordan situasjonen i Midtøsten påvirker annen tilgang til energi og forsyninger. Energi er derfor ikke bare energipolitikk, det er også sikkerhetspolitikk. Det er også i aller høyeste grad utenrikspolitikk, og det er viktig at Norge bruker sin posisjon som en stabil, viktig og forutsigbar leverandør for Europa for å få gjennomslag for våre interesser. Energi bringer meg over på et annet tema, som utenriksministeren også var innom i sin redegjørelse, nemlig AI, kunstig intelligens. Det vi ser i verden i dag innenfor AI, er ikke bare et kappløp, men en krig, stort sett mellom USA og Kina, hvor det er viktig at vi som et lite land også holder oss relevante. Hvis vi lykkes med dette, vil dette også gi oss en høyere utenrikspolitisk betydning i tiden framover. Norge har imidlertid ikke en særlig imponerende stilling, foreløpig, i dette arbeidet. Vi har mange naturgitte forutsetninger – vi er et kjølig land, vi har mye vannkraft – men vi er nødt til å utvikle flere energikilder. Vi må sikre mer tilgang, enten det er gjennom økt utbygging av vannkraft, eller det er satsing på nukleære løsninger, hvis vi skal være relevante i dette AI-kappløpet som vi ser i verden. Det gjelder ikke bare tilgangen til kraft, men også til kritiske mineraler. Der Kina i dag nesten har dominans på tilgangen til mange slike mineraler, har vi mange forekomster, men da må vi vise vilje, og vi må vise handlekraft. Norsk olje og gass hadde ikke vært til noen nytte, verken for verden, Europa eller våre egne innbyggere, om det fortsatt hadde ligget under bakken. Det samme gjelder mineralforekomster. Beslutningene som vi tar nå, vil gi svar på om vi klarer å spille en viktig rolle på det feltet framover, både for egen økonomi og for å sørge for at verden ikke er avhengig av noen få land, som Kina, for tilgangen til disse kritiske mineralene. Mitt siste poeng på dette feltet er at vi må slutte å aktivt sende norske AI-bedrifter ut av landet. Vi har hatt noen av verdens mest spennende start-up-selskaper innenfor AI, men skatteregimet har sendt dem ut. Det kan vi ikke lenger leve med. Vi må ha flere bedrifter enn kun Kongsberg og Nammo å skryte av når vi snakker om AI, forsvar og andre felt på det området. Det har vært mange temaer i dagens debatt å prate om. Utenrikspolitikk handler om mye, sikkerhetspolitikk handler om mye, men avslutningsvis vil jeg, igjen, bringe opp den debatten som vi har hatt – både i går og tidligere i dag – om bistand og behovet for et oppgjør med det som har vært tradisjonell norsk bistandspolitikk. Jeg tror de fleste nordmenn, uavhengig av hva man mener om bistand og utviklingspolitikk, har sittet med et inntrykk av at norske bistandsmidler går til å hjelpe mange av verdens fattigste. Så kan man være enige eller uenige om effekten det har hatt, men inntrykket har vært at det er dit pengene går. Men Epstein-avsløringene og det som er kommet fram i kjølvannet av dem, viser at veldig mange av de milliardene som er delt ut, går til helt andre ting – opprettholde nettverk, institutter, arbeidsplasser, systemer – til veldig mye rart, men ikke til å hjelpe verdens fattigste. Fremskrittspartiet mener at bistandsnivået bør kraftig ned. Det som har hjulpet flest folk ut av fattigdom i verden, er handel og økonomisk vekst – ikke bistandsprosjekter uten fokus på resultater eller effekt. Det er på høy tid at vi tar et oppgjør med norsk bistandspolitikk, og det er egentlig litt trist at det måtte et jordskjelv til, som det Epstein-avsløringene er, før vi får tatt denne sårt trengte debatten.

Det er også andre sanksjonerte regimer som driver med støtte av aktiviteter vi absolutt ikke er glad for, og som er brudd på internasjonale regler – Putins Russland og også andre regimer jeg kunne nevne. Mener utenriksministeren det også ville være naturlig for Norge å ha kontakt med denne typen land, siden det er så viktig å ha kontakt med Iran?

I går kunne vi lese at det iranske regimets representant, deres ambassadør til Norge, hyllet regjeringen og statsminister Støre – en klam omfavnelse, vil kanskje noen si. Iransk UD har også sagt at utenriksministeren tidligere har takket Iran for deres bidrag til fredstiltak i regionen. Jeg ønsker derfor å spørre utenriksministeren om hvilke fredstiltak Iran, som er kanskje verdens største statssponsor av terror og terrororganisasjoner som Hizbollah, houthiene og andre, fortjener ros for.

Fremskrittspartiet er ikke imot humanitær nødhjelp eller en del overføringer, men det viktige for oss er hva pengene går til. Jeg går nå over til et annet spørsmål. Riksrevisjonen kom i 2021 med en rapport som slaktet Utenriksdepartementets tildeling av penger til IPI, organisasjonen som Terje Rød-Larsen ledet. Ekspedisjonssjefen som var ansvarlig for utbetalingene, var også selv medlem i et råd hos IPI. På bakgrunn av Riksrevisjonens rapport fremmet FrP og representanten Carl I. Hagen to forslag i 2022. Det ene forslaget var å be regjeringen vurdere om UD-ansatte, basert på Riksrevisjonens undersøkelser, kunne ha brutt loven i tildelingene. Det andre forslaget, fremmet sammen med Rødt, var at Riksrevisjonen måtte gå gjennom UDs tildeling av tilskudd for årene 2012 til 2018, altså ikke bare den tiden statsministeren var utenriksminister, men også årene etterpå. Arbeiderpartiet valgte å stemme imot disse forslagene, som ville kunne igangsatt flere av dagens granskinger allerede for fire år siden. Jeg ønsker derfor å spørre statsministeren om han har reflektert rundt om Arbeiderpartiet burde ha støttet disse forslagene allerede den gang, slik at vi kunne kommet tidligere i gang med gransking av disse skandalene.

Tallet 1 pst. har vel nettopp vært målet i mange år. Mens en håndfull land følger FNs anbefaling om 0,7 pst. av BNI, er vel Norge det eneste landet, meg bekjent, som bruker 1 pst. Vi deler altså ut dobbelt så mye per innbygger som britene, sveitserne, franskmennene, finnene, japanerne, østerrikerne, belgierne og kanadierne, eller det de fleste andre land, inkludert dem vi ofte liker å sammenligne oss med i NATO, OECD eller Europa, velger å gjøre. Vi gir faktisk bistand til omtrent 100 land hvert eneste år. Det er over halvparten av verdens land, inkludert noen av verdens raskest voksende økonomier, slik som Kina og India. Det er derfor betimelig å spørre statsministeren om over halvparten av verdens land virkelig trenger bistand fra Norge. Burde ikke noen av disse pengene heller gå til de mange uløste oppgavene vi har her hjemme i Norge, og som alminnelige nordmenn føler på hver eneste dag, bl.a. innen helse og omsorg og andre sektorer?

Epstein-avsløringene og andre saker har vist at norske bistandsmidler, som er vanlige nordmenns skattepenger, har gått til alt fra det som trolig er rekruttering av unge kvinner til menneskehandel og utnyttelse, svindel og korrupsjon, titalls millioner i utbytte til mellommenn og konsulenter og finansiering av institutter og nye arbeidsplasser for tidligere norske politikere og byråkrater, ofte bevilget av personer de nylig var kollegaer med. Glansbildet av den idealistisk baserte utenrikspolitikken som Norge har ført, har nå begynt å slå sprekker. Nå skal alt dette under lupen, og det er på tide. FrP har imidlertid lenge kritisert bistandspolitikken som føres, der målet er hvor mye vi bruker, altså 1 pst. av BNI – nå nesten 60 mrd. kr. Jeg ønsker å spørre statsministeren om han har tenkt å fortsette med en slik bistandspolitikk, hvor det å nå 1-prosentmålet er det som er i fokus, istedenfor resultater og kontroll, som åpenbart ikke har vært tilstrekkelig.

Jeg vil gi representanten Gunaratnam ros for å ta opp et viktig spørsmål. Det er sterkt å høre på hennes egen historie, som dessverre ikke er unik. Som det ble nevnt her, har vi en stor srilankisk diaspora og en stor tamilsk diaspora i Norge, som jeg er sikker på at også følger med og setter pris på denne debatten. Det vi så På Sri Lanka, var nok en av de mest brutale konfliktene i nyere tid, mellom singalesere og tamiler, hvor det også ble begått stor urettferdighet og overgrep mot ikke minst tamiler, indere og mange minoriteter. Det at man har klart å komme videre fra det til en velfungerende nasjon i harmoni – til tross for at den ikke er perfekt, det er fortsatt en lang vei å gå – er bra for verden, det er bra for dem som bor i Sri Lanka, og det er bra at man følger med og sørger for at den opprettholdes. Så har vi den siste tiden også hatt en debatt om Norge som fredsnasjon, mye om utviklingshjelp og bistand, og både jeg og mitt parti både har og har hatt sterke meninger om det, som vi mener er viktige refleksjoner. Men vi mener også det er viktig å gi skryt der skrytet fortjenes, og det er gjort mye god innsats, også på Sri Lanka, ikke minst av Erik Solheim og andre som bidro til å skape tillit fra begge parter, noe som nok bidro til at noe av det verste gikk over. Så er jeg sikker på at debatten og uenighetene vil fortsette om Norges rolle på den type felt, og det skal vi ta i riktige fora. Jeg vil takke utenriksministeren for svarene – at det følges med på at den harmonien som er nå, opprettholdes, og at de utfordringene som fortsatt er, går i riktig retning.

EU er Norges viktigste politiske og økonomiske samarbeidspartner. Ikke minst for norsk næringsliv er tilgangen til EUs indre marked av enorm betydning, og det er derfor viktig at vi kjemper for å beholde og styrke den, for å sikre at våre varer og tjenester har et marked, og for å ha et godt samarbeid med Europa og EU. Europa er mye mer enn EU. Vi er jo også med i NATO. Det er vel omtrent 80 pst. av NATO som nå er utenfor EU, også europeiske land som Norge og Storbritannia, men EU er en ekstremt viktig komponent i det. Vi ser at de samarbeidene som er viktige for Norge, går noe på kryss og tvers og overlapper. EU er en viktig del av det, men det er også mange samarbeid i Europa som står utenfor EU. EU er ikke bare viktig for Norge; Norge er også viktig for EU og Europa, ikke minst som energileverandør. Om jeg ikke tar feil, går vel nå 90 pst. av vår gass til Europa, og etter Russlands invasjon av Ukraina, har Norge vært en solid, forutsigbar og viktige energipartner for EU. Fremskrittspartiet er opptatt av at Norge skal ha en god tilknytning til EU. Det mener vi at vi har gjennom EØS-avtalen. Vi har derimot også sett utfordringer den siste tiden med toll og andre ting, som vi er nødt til å ta på alvor og løse, men vi mener i utgangspunktet at EØS-avtalen er riktig tilknytning for Norge til EU. Det også enkelte ting innenfor EU- og EØS-regelverket som vi mener er problematiske, og som vi på riktig tidspunkt bør ta opp, ikke minst når det gjelder trygdeeksport. Slik vi ser det i dag, er det ikke noe stort folkekrav om en EU-debatt. Vi mener derfor det ikke er behov for en utredning om norsk EU-medlemskap, slik det foreslås i denne saken. Derfor går vi imot forslaget.

Mitt siste spørsmål gjelder de store summene Norge gir til NGO-er, Flyktninghjelpen, Røde Kors og mange andre. Når man leser årsrapportene til flere av disse organisasjonene, har de opparbeidet seg store formuer i aksjer og andre investeringer, opptil flere milliarder kroner på bok. Mener statsråden det er hensiktsmessig at bistandsmidler indirekte går til å bygge opp NGO-ers formuer? Bør det stilles krav til mer egenbidrag fra organisasjoner som har flere milliarder kroner spart opp på bok, når de ber om støtte?

Det er vel ikke Fremskrittspartiet, men regjeringen og de andre partiene som er opptatt av prosenter, all den tid de har valgt å legge Norge på én prosent av BNI. Det er et mye høyere tall enn i nesten alle andre vestlige land som opererer med FNs anbefalte mål. La oss igjen se på hva pengene brukes til. Bistandsmidlene går som kjent ikke bare til nødhjelp, men også til kulturprosjekter. De kommer på toppen av EØS-midler som f.eks. finansierer Gjøkens dag i Romania, teatergrupper og idrettslag. I tillegg brukes altså bistandsmidler til å betale for ting som rockeskole i Bosnia, isskulpturfestival i Kosovo, hudpleieutdannelse for sjørøvere i Somalia og jazzfestival på Madagaskar. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden: Blir ikke regjeringen bekymret for skatteviljen blant nordmenn når det igjen og igjen dukker opp slike eksempler på bruk av norske skattepenger, som ikke akkurat kan kalles tradisjonell bistand?

Fremskrittspartiet støtter også hjelp til andre land, ikke minst i forbindelse med humanitære situasjoner og katastrofer. Men en av våre største kritikker mot norsk bistandspolitikk er at målet har vært hvor mye man gir, istedenfor hva pengene går til, og uten fokus på resultater. Finansavisen skrev i forrige uke at Norads resultatportal kunne ha publisert resultatet av 1 pst. av prosjektene som fikk bistandsmidler i 2024. Norge brukte over 55 mrd. kr på bistand dette året, men det mangler altså åpenhet om resultatene av 99 pst. av disse prosjektene. Mener statsråden at dette er godt nok og i tråd med åpenheten i øvrig norsk forvaltning generelt, og at fokuset og kontrollen på resultatet av bruken av norske bistandsmidler er god nok?

La oss se på hvilke områder bistanden brukes på. Bistand til klimatilpasning er tredoblet fra ca. 1 mrd. kr i 2020 til nå litt over 3 mrd. kr årlig. Riksrevisjonens dom er krystallklar. De sier at Utenriksdepartementet «ikke har en korrekt og helhetlig oversikt over størrelsen på den norske klimatilpasningsbistanden og hvilke resultater som oppnås». Det virker som at når det gjelder klima, finnes det ikke krav til utredninger eller resultater. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden: Hvordan kan regjeringen stå inne for å doble bistanden, faktisk tredoble bistanden, på et område der man ikke har oversikt over hva slags resultater pengene fører til?

Jeg registrerer at statsråden ikke svarer på spørsmålet om hvorfor Arbeiderpartiet stemte nei til gransking av IPI-tildelinger og bindinger som kan ha eksistert mellom de som ga penger, og de som mottok penger, da dette ble fremmet for fire år siden. Jeg går derfor videre til neste spørsmål. Som jeg nevnte innledningsvis, mottar omtrent 99 land bistand fra Norge. Dette er over halvparten av verdens nasjoner. Listen inkluderer også land som Kina og India, som utgjør noen av verdens raskest voksende økonomier. Dette er økonomiske stormakter. Er det riktig at norske skattebetalere skal betale millioner av kroner i bistand til slike land, samtidig som det mangler penger til medisiner, skolebøker og grunnleggende velferdstjenester her hjemme i Norge?

Statsråden tar feil når han sier at mange bekymringer ikke er kommet opp før. Han har helt rett i at Epstein-avsløringene har rystet oss alle, men allerede i 2021 kom Riksrevisjonen med en rapport som slaktet UDs tildeling av penger til organisasjonen IPI, som Terje Rød-Larsen ledet. I perioden 2007–2012, da Støre var utenriksminister, ble det utbetalt 57 mill. kr til IPI. Ekspedisjonssjefen som var ansvarlig for utbetalingene, satt også som medlem av IPIs internasjonale råd. På bakgrunn av Riksrevisjonens rapport fremmet FrP og representanten Carl I. Hagen to forslag i 2022. Det ene var å be regjeringen vurdere om UD-ansatte, basert på Riksrevisjonens undersøkelse, kan ha brutt loven i IPI-tildelingene, og det andre var et forslag sammen med Rødt, hvor vi ba Riksrevisjonen gå gjennom UDs tildelinger også for de andre årene, 2012–2018. Utviklingsminister Aukrust var den gang både nestleder i utenrikskomiteen og parlamentarisk nestleder i Arbeiderpartiet, men Arbeiderpartiet stemte ned disse forslagene. Jeg ønsker å spørre statsråden om han angrer på at Arbeiderpartiet ikke støttet de forslagene FrP fremmet allerede for fire år siden, slik at granskingene vi nå ser, kunne ha begynt tidligere.

Så sent som i dag kan vi lese i Finansavisen, for øvrig med et stort og flott bilde av både utviklingsministeren og utenriksministeren, at flere hundre millioner bistandskroner de siste årene har gått til konsulenter. Det har gått 47 mill. kr til McKinsey alene. Vi har også lest om et konkret norsk konsulentselskap som de siste ti årene har tatt ut nesten 70 mill. kr i utbytte for å forvalte bistandsutbetalinger, primært i Somalia. Her er også en av grunnleggerne gift med en sittende statsråd. Såkalt bistandsprofitt er nå blitt et nytt ord. Jeg ønsker derfor å spørre utviklingsministeren hva han tenker om at store bistandsbeløp har gått til å berike konsulenter og bistandsprofitører og til å bygge nettverk for norske politikere og byråkrater.

Glansbildet av den idealistisk baserte utenrikspolitikken Norge har ført i flere tiår, hvor det årlig deles ut titalls milliarder kroner til så mange land som mulig, har nå slått sprekker. Epstein-avsløringene og andre saker har vist at norske bistandsmidler, som er vanlige nordmenns skattepenger, har gått til alt fra det som trolig er rekruttering av unge kvinner til menneskehandel, til svindel og korrupsjon, titalls millioner i utbytte til mellommenn og konsulenter, og finansiering av institutter og nye arbeidsplasser for tidligere norske politikere og byråkrater. Vi har også sett et system hvor hundrevis av millioner er betalt ut av saksbehandlere og politikere til personer de nylig var kolleger med, har hatt vennskapelige eller andre bånd til, og hvor bekymringsmeldinger og andre advarsler er blitt ignorert. Prosessen med å granske alt dette er nå endelig i gang. Alt må fram. Fremskrittspartiets mangeårige kritikk mot norsk bistandspolitikk står ved lag og er enda mer relevant nå enn noen gang tidligere. Vi trenger derfor ikke å vente til disse granskingene er ferdige før vi endrer en bistandspolitikk som ikke fungerer, der målet er hvor mye vi bruker – altså 1 pst. av BNI, nå nesten 60 mrd. kr – selv om resultatene uteblir og kontrollen ikke er god nok. Ingen andre land i verden bruker en så stor del av statsbudsjettet som oss på bistand. Mitt spørsmål til utviklingsministeren er: Skal Norge fortsette å dele ut mer enn dobbelt så mye per innbygger som det britene gjør, det sveitserne gjør, det franskmennene gjør, det finnene gjør, det japanerne gjør, det østerrikerne gjør, det belgierne gjør, det kanadierne gjør, det nesten alle andre land i verden gjør? Vi gir dobbelt så mye per innbygger som nesten alle disse landene. Når resultatene uteblir, hvorfor skal vi fortsette å spre penger til over halvparten av verdens land hvert eneste år, slik vi gjør i dag?

De siste ukene og månedene har hundretusenvis av iranere tatt til gatene for å demonstrere for sin rett til frihet og mot det undertrykkende presteregimet i landet. For mange har dette vært med livet som innsats. Tusenvis er skutt og drept av landets styrker. Den 17 år gamle jenta Nazanin og 13 år gamle Abolfazl er bare to av dem som er blitt drept i de unges kamp for frihet i Iran. I motsetning til andre land var Norge dessverre sent ute med å kommentere det som nå foregår i Iran. I fjor inviterte også Norge den iranske utenriksministeren – og dekket mye av utgiftene – da han deltok på en fredskonferanse i Norge. Jeg ønsker å spørre utenriksministeren om han mener det var feil av Norge å være vertskap for Irans utenriksminister, en av de fremste representantene for det regimet, i fjor, om han nå støtter de iranske siviles kamp for frihet i Irans gater, og om han f.eks. har kalt Irans ambassadør inn på teppet for å uttrykke Norges budskap og holdning til det som nå skjer på gatene med Iran.

Men FN konkluderte altså selv med at ni arbeidere var involvert. Over til et annet spørsmål. Nettavisen har skrevet om at Riksarkivet for tjue år siden ba om å få utlevert dokumentene som de norske forhandlerne av Oslo-avtalen skal sitte på. Riksarkivaren fastslo at tilbakeholdelsen av dokumentene var et brudd på norsk lovgivning. UD den gang, under ledelse av Jonas Gahr Støre, uttalte at det «ikke finnes dokumenter fra de nevnte vedkommende fra Oslo-prosessen som er savnet i UDs arkiver, og de anslår saken som avsluttet». Før helgen svarte UD imidlertid følgende til Nettavisen: «Flere av disse dokumentene har historisk verdi og burde være en del av statens arkiver, (…).» UD kaller det også beklagelig at historiske dokumenter som burde vært i statens arkiv, ikke er der. Jeg ønsker derfor å spørre utenriksministeren om han mener det var feil av UD i forrige runde, noen år tilbake, å slå fast at det ikke manglet dokumenter, og avslutte denne saken, og om når man eventuelt endret holdning til dette.

Jeg kan opplyse om at det ikke bare er israelsk høyreside, men en rekke EU-land, også amerikansk UD, som er kritisk til palestinernes bruk av såkalte martyrfond og den type ordninger. Så til neste spørsmål. FNs egne undersøkelser etter 7. oktober-angrepet viser at ni UNRWA-arbeidere deltok i voldtekter, drap og bestialske nedslaktinger. Norge har bidratt med store summer til UNRWA, en organisasjon som kun er opprettet for palestinske flyktninger. Jeg ønsker å spørre hva slags konsekvenser dette har fått for Norges forhold til UNRWA og utbetalinger til denne organisasjonen. I en tid da norske bedrifter, foreninger og handelskammer, og andre som prøver å arbeide mot utlandet, opplever at de ikke får bankkonto, eller ofte må bruke flere uker eller måneder på å få konto, og må svare på spørsmål om terrorfinansiering og hvitvasking, hva gjøres fra den norske regjeringens side for å hindre at skattebetalernes penger går til terrorfinansiering eller annen aktivitet av den sort?

I dag kommer Mahmoud Abbas til Norge. Det er nok få som har mottatt like mye i bistand fra norske skattebetalere som den palestinske presidenten. Palestinske myndigheter betaler hvert eneste år ut store summer, ofte anslått mellom 2 og 3 mrd. kr – altså alt de mottar i bistand fra Norge, pluss mye mer – som lønn til terrorister og deres familier, en slags belønning for utført terror. Dette er blitt betalt fra deres martyrfond, fra offentlige budsjetter og gjennom andre såkalte «pay for slay»-ordninger. I tillegg har det vært flere varsler om jødehat og antisemittisk innhold i skolebøker, som palestinske myndigheter også har ansvar for. Jeg ønsker derfor å spørre utenriksministeren om hva han synes om palestinernes bruk av terrorlønn, eller såkalte «pay for slay»-ordninger, og om han kan slå fast at norske skattebetaleres penger ikke har gått til å lønne terrorister eller deres familier.

Mitt neste oppfølgingsspørsmål går til energiministeren. Forsvarssektoren, men også andre høyteknologiske sektorer, er helt avhengig av kritiske mineraler for produksjon av både ammunisjon og høyteknologiske systemer. Samtidig vet vi at land som Kina sitter på nesten all tilgjengelig kapasitet av flere av de mest kritiske mineralene, og at konfliktutsatte steder som Taiwan står for nesten for all foredling og produksjon av bl.a. halvledere og andre nødvendige komponenter. Norge har imidlertid store antatte forekomster av flere av de kritiske mineralene som det er store «supply chain»-bekymringer rundt, spesielt i en forhøyet sikkerhetspolitisk situasjon. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden hva vi bør gjøre for å sørge for at vi ikke er så avhengig av enkeltland som vi er i dag, når det gjelder viktig tilgang til mineraler og komponenter til både forsvar og annen industri. Vi sitter tross alt på mulige, store forekomster av kritiske mineraler.

Dagbladet har tidligere omtalt et brev fra de amerikanske kongressmedlemmene Raja Krishnamoorthi og John Moolenaar til USAs daværende utenriksminister Blinken og daværende forsvarsminister Austin, hvor det ble uttrykt sterk bekymring rundt kinesisk forskning på Svalbard. Det ble i etterkant av brevet også sendt en delegasjon fra USA til Norge. Avisen har, som jeg nevnte i stad, skrevet om byggingen av et avansert forskningsradaranlegg i Troms, hvor det er kjøpt inn tusenvis av antenner fra Kina. Jeg ønsker å spørre statsråden om han deler bekymringene som de amerikanske kongressmedlemmene tar opp rundt sikkerhet, beredskap og etterretning med tanke på kinesisk forskningsaktivitet i Norge.

På fredag legger landets sikkerhetstjenester fram den åpne trusselvurderingen for 2026. I fjor sa de at Norge ville utsettes for etterretning, påvirkning og potensiell sabotasje fra spesielt Russland og Kina, og jeg tror nok verken forsvarsministeren eller jeg blir særlig overrasket om det samme budskapet gjentas også på fredag. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har også sagt at en stor del av kinesiskprodusert teknologi kan brukes for å innhente ulovlig etterretning til fordel for Kina. Til tross for dette har vi bl.a. sett at Avinor valgte et kinesisk droneovervåkningssystem over norske flyplasser. Vi har sett at det er blitt kjøpt inn tusenvis av antenner fra et statlig kinesisk selskap for bruk ved et forsvarsforskningsanlegg i Nord-Norge, og vi ser også at politiet bruker kinesiske droner for å kontrollere grensen mot Russland. Listen over lignende eksempler fra sikkerhets- og beredskapssektoren er ganske lang, og det er den ikke minst også i sivil sektor. Noen vil kanskje kunne hevde at naivismen lever i beste velgående i norsk beredskapstenkning. Det er derfor betimelig å spørre om eksemplene jeg tar opp, er noe som forstyrrer forsvarsministerens nattesøvn når han tenker på sårbarheten i beredskapen, eller om han mener at sikkerhetstjenestene våre overdriver etterretningstrusselen fra de navngitte landene.

Det er en viktig liste forsvarsministeren nevner, og både Fremskrittspartiet og mange partier i denne salen har støttet de tiltakene. Men svaret bærer nok også preg av at listen ble skrevet før forsvarsministeren hørte spørsmålet. For spørsmålet mitt var: Hvilke regler, innsigelsesprosesser og andre byråkratiske prosesser er forenklet og kuttet ned for å sørge for at vi ikke ser de forsinkelsene og den unødvendige byråkratiske tidsbruken som vi dessverre ser på ulike områder i Norge? Når vi prøver å ruste opp Forsvaret, få fortgang i forsvarsindustrien, slik som i noen av de eksemplene jeg nevnte, at det tar lang tid å få tillatelser til skytebaner og skytefelt, at feltrasjoner står fast i tollen, den type forenklinger – hvilke forenklinger og kutt i byråkratiske prosesser har man foretatt for å få fortgang i slike prosesser?

Fire år har gått siden Russland på brutalt vis angrep Ukraina i en fullskalainvasjon, en krig på vårt eget kontinent. Krigen har vist oss hvor viktig det er for Norge å investere mer i forsvar, bygge ut produksjonskapasitet, ta i bruk ny teknologi, samarbeide med allierte og innta en helt annen holdning til beredskap. Selv om det nå har gått fire år siden denne vekkeren, har likevel for lite skjedd. Det har riktignok kommet mer penger, noe vi alle er enige i, og som er bra, men vi kjemper fortsatt en kamp mot handlingslammelse og byråkratiske prosesser. Vi har sett innsigelser som stopper skytebaner og skytetårn i flere år. Vi ser at alliertes feltrasjoner har stått fast i tollen i et års tid, og vi har nå sett en toårig forsinkelse i opprettelsen av den nye marinejegerbasen for både Norge og allierte i Ramsund. Jeg kunne dessverre nevnt mange flere eksempler på at Forsvaret ikke bare kjemper en kamp mot ytre fiender, men også en kamp mot byråkratiet innad i landet. Jeg ønsker derfor å spørre forsvarsministeren om hvilke tiltak som er gjort for å kutte ut unødvendige byråkratiske prosesser og innsigelser for å forkorte tidsbruken for nødvendige tillatelser og forenkle ulike regler, slik at Forsvaret raskere og mer handlekraftig kan få tilgang til det de trenger for å ruste opp norsk beredskap og stridsevne i det som må kalles den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i nyere tid.

Som flere har vært innom, står Norge og Europa i den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. De kjøpene som vi her tar stilling til i dag, de rammene vi tar stilling til, er av særdeles viktig betydning, både når det gjelder å øke antall nye ubåter, som er et av Norges strategisk sett viktigste virkemidler, men også innkjøp av langtrekkende presisjonsild til Hæren. Dette er av avgjørende betydning for å oppnå ønsket effekt overfor en motstander når det gjelder landmilitær avskrekking, og er derfor av stor strategisk interesse. Vi vil også vise til at når regjeringen har søkt sikkerhetsgarantier fra nære allierte ved kjøp av ubåter og stridsvogner fra Tyskland og fregatter fra Storbritannia, mener Fremskrittspartiet at regjeringen også burde ha gjort større bestrebelser for å få en eller flere norske og europeiske leverandører med i hele anbudsprosessen, også her. Når det er sagt, støtter vi det som er sagt tidligere fra talerstolen i dag om at vi på Stortinget ikke tar stilling til hvem man kjøper fra. Vi forholder oss til rammen, vi vedtar rammen, og vi framhever selvsagt viktigheten av disse kjøpene for norske kapasiteter og kapabiliteter. Vi vil derfor støtte innstillingen om innkjøp av langtrekkende presisjonsild, LLPI, og om økning av antall ubåter, men vil anmode regjeringen i det videre arbeidet med å realisere planen om å gjennomføre mer helhetlige og ikke minst raskere prosesser ved kjøp av strategisk viktig forsvarsmateriell. Disse prosessene tar fortsatt for lang tid, noe vi ikke kan være fornøyd med i den sikkerhetspolitisk krevende situasjonen som vi står i. Vi går for øvrig imot mindretallsforslagene. Selv om vi deler noen av bekymringene som andre partier har kommet med, mener vi det er viktig at vi foretar disse kjøpene, at vi foretar dem nå, og ruster opp det norske forsvaret så raskt som mulig.

Jeg takker for svaret. Energiforsyningen på Svalbard er ekstremt viktig for all tilstedeværelse og aktivitet og har vært et spørsmål som har vært oppe til diskusjon over mange år. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden om det er noen spesiell type løsning som ser ut til å peke seg ut for hva som kan være en varig løsning for framtidig energiforsyning på Svalbard.

Kulldriften på Svalbard ble vel endelig avsluttet tidligere i år. Dette er noe Fremskrittspartiet har vært imot. Vi mener det er et paradoks at vi avvikler kulldrift i Norge når vi samtidig importerer over 1 million tonn kull fra andre land. Jeg ønsker å spørre statsråden om det er mulig å se hva slags effekt denne avviklingen har på sysselsettingen og tilstedeværelsen av nordmenn på Svalbard.

Jeg takker statsråden for et godt svar, og jeg tror vi er enige om veldig mye når det gjelder dette. Men jeg vil utfordre statsråden mer direkte på om han vil ta initiativ til å senke enda flere av tollbarrierene utviklingslandene møter når de prøver å selge varer til Norge.

Når vi ser på de landene som på best måte de siste tiårene har lyktes med å løfte folk varig ut av fattigdom – hundrevis av millioner av mennesker – har det skjedd gjennom handel og varig økonomisk vekst. Vi ser også at vi, Norge, tilstreber å få stadig friere handelsbetingelser med flere land, selv om vi er et velstående land. Jeg ønsker derfor å spørre statsråden om hvilke tiltak regjeringen har gjort for å prøve å bygge ned handelsbarrierer, slik at flere utviklingsland kan handle med Norge med enda flere varer?

Statsråden var også innom temaet handelsbarrierer og tollmurer, og som vi vet, har Norge totalt en høyere tollbarriere mot USA nå enn det resten av EU har, en høyere prosentsats totalt sett. Jeg lurer på hva regjeringen nå gjør for å prøve å få den ned, og om statsråden anser det som realistisk at vi kan få en lavere tollsats den kommende tiden.

Jeg er enig i mye av det statsråden sa, ikke minst om vår felles kamp for å støtte Ukraina. Den andre konflikten som har preget mye av verdensbildet det siste året, er det som skjer i Midtøsten, og som jeg var inne på i mitt innlegg, har det også hatt stor påvirkning på situasjonen for norske jøder. Vi får stadig urovekkende meldinger om ubehagelige opplevelser og en følelse av usikkerhet. Har statsråden noen tanker om hva vi som både ledere og samfunn kan og bør gjøre for å sørge for at norske jøder ikke føler seg utrygge i eget land?

Det er et alvor som preger det utenrikspolitiske bildet. Det har det gjort de siste årene, og det bildet ser ut til å fortsette. Det er krig på vårt eget kontinent, det er konflikt i Midtøsten, og i mange andre områder i verden ser vi også at konfliktene eskalerer. Også det innenrikspolitiske bildet preges i større grad av det som skjer utenfor landets grenser. Frykten øker hos mange, og det vi har pleid å være vant til at skjer langt unna oss, preger i større og større grad også det som er vår nære hverdag her hjemme. Den viktigste oppgaven for oss politikere er å trygge våre innbyggere gjennom forsvaret av kongeriket. Jeg er glad for at partiene på Stortinget i stor grad står sammen om den støtten som Norge yter til Ukraina i sitt forsvar mot Russlands invasjon av landet. Når det gjelder utenriksbildet i det budsjettet som i dag vedtas her, står vi stort sett sammen om støtten til Ukraina, men også om den kraftige økningen til det norske forsvaret, som er helt nødvendig. Vi trenger flere investeringer, og vi trenger mer penger til opprusting av det norske forsvaret. Det burde strengt tatt ha vært startet for flere år siden, men nå er vi i gang med det arbeidet. Fremskrittspartiet legger inn 1 mrd. kr ekstra til Forsvaret, øremerket til øving og operativ virksomhet. Der ser vi at midlene trengs, men ikke alt innenfor forsvarsbudsjett og forsvarspolitikk handler om penger. Vi ser også at byråkrati, innsigelsesvesenet og lang saksbehandlingstid er med på å påvirke vår robusthet og vår handlekraft, f.eks. når det gjelder tillatelser til alt fra skytebaner til bygging av ammunisjonsfabrikk og annet, som stanses opp av det som dessverre er et overbyråkratisert norsk forvaltningssystem. Her er vi nødt til å ta inn over oss alvoret og få forenklinger, slik at ikke byråkrati, saksbehandlingstider og den slags står i veien for nødvendige og viktige handlinger og vedtak i Norge. Fremskrittspartiet har lenge ment at det er på tide å endre norsk utviklingspolitikk, og at det er på tide å ta et oppgjør med den tradisjonelle norske bistandspolitikken. Den har ofte handlet mer om hvor mye man gir, enn om hva pengene går til, og hvilken effekt man får ut av det. Bistand har sjelden hjulpet noen land ut av varig fattigdom. Det som har hjulpet land ut av fattigdom, er handel og økonomisk vekst gjennom aktivitet. Det er det mange gode eksempler på i verden, på samme måte som det dessverre er mange dårlige eksempler på at mange tiår med bistand ikke har gitt en varig økonomisk vekst i flere land. Vi trenger derfor en politikk for internasjonal utvikling som handler mer om partnerskap, handel og varig økonomisk vekst. Derfor ønsker FrP, slik vi tidligere har tatt til orde for, å redusere bevilgningene til tradisjonell bistand, men heller å fokusere på mer handel. Det har nå de siste årene blitt fokusert mye på både tollsatser og tollmurer, og det er også blitt kritisert av stort sett hele det politiske bildet. Samtidig er jo dette politikk som vi som nasjon har stått for i flere tiår overfor andre land, og det er på tide at vi også selv følger opp det vi ofte predikerer overfor andre når det gjelder lavere tollbarrierer og mer handel. Når det er sagt, mener Fremskrittspartiet at det er veldig viktig med humanitær nødhjelp i de katastrofene vi ser, enten det gjelder sultkatastrofer eller andre slags hendelser. Vi foreslår derfor å øke bevilgningen til humanitær nødhjelp med 2,5 mrd. kr, selv om vi foreslår en nedgang i tradisjonell bistand til nærmere det nivået som både FN og de fleste andre land foreslår. Det er et annet tema som dessverre har preget den siste uken, og som også i like stor grad gjelder Norge som resten av verden, og det er det økte hatet og den økte volden mot jøder. Det tragiske angrepet på det jødiske miljøet i Sydney er noe som har satt preg på oss alle, men dessverre er ikke det noe som er isolert til utlandet. Vi ser også at norske jøder stadig utsettes for trusler og sjikanering og føler på en utrygghet. Jeg vet ikke om noe annet gudshus i dette land bortsett fra synagogen hvor man må ha politibeskyttelse for å besøke sitt sted for å be til Gud, eller om noen annen barnehage i dette land hvor man må ha politibeskyttelse for at små barn skal kunne gå og oppholde seg der. Det er altså realiteten i dette landet, som i altfor mange andre land i Europa og ellers i verden, og noe som dessverre er blitt normalisert. Den siste ukens angrep er en påminnelse om det viktige arbeidet vi står overfor når det gjelder å beskytte og trygge norske jøder. De skal føle seg trygge i dette landet på lik linje med alle andre innbyggere, og det arbeidet er langt fra over, men det henger dessverre også altfor tett sammen med det utenrikspolitiske bildet og de debattene vi har her i salen.

Jeg takker for svaret og vil følge opp med å spørre om utenriksministeren tror det er sannsynlig at de tiltakene vi nå har opplevd, kan bli snudd. Og mener han at man har lyktes med å få fram overfor EU hvilken viktig partner, helhetlig sett, Norge er når det gjelder f.eks. energileveranser? Vårt partnerskap med EU går jo langt utover kun det EØS-rettslige.

I april sa Ursula von der Leyen at Norge er og vil forbli i EUs indre marked. Mitt spørsmål til statsråden er: Ser han noen forskjell på det som ble sagt den gangen, og det vi nå opplever av tiltak fra EU?

Det er et alvorlig bakteppe når vi ser på vårt kjære kontinent, Europa. Krigen pågår fortsatt på kontinentet vårt, etter 3,5 år, og vi ser utbredelse av alvorlig kriminalitet i mange land, lav økonomisk vekst mange steder og splittelse som skaper stridigheter internt i mange land. Vi ser også i mange land resultatet av en kontrolløs innvandring gjennom flere år og de integreringsutfordringene det nå skaper. Alt dette er en alvorlig kontekst for Europa og viser også viktigheten av at vi klarer å få mer vekst, mer handel og veksten på rett kurs. Ferrolegeringssaken er alvorlig for Norge. Den er alvorlig for norsk næringsliv, den er alvorlig for privat sektor, for eksportindustrien vår, for velstanden vår, for verdiskapingen vår. Den saken som har oppstått, skaper ny usikkerhet. Mange i næringslivet spør seg: Er dette et enkelttilfelle? Kan tiltakene forsterkes? Hvordan skal man fordele kvoten på den tollfrie delen av handelen? Norge er ikke medlem av EU, det har det norske folk bestemt, men vi er en del av EØS. Det gjør oss til en del av det indre markedet. Det er heller ikke noe vi har fått gratis sånn sett, vi bidrar mye til denne avtalen, både økonomisk, gjennom innlemmelse av EU-lovgivning og også som en partner på veldig mange områder – både der vi tar vår byrde, og der vi bidrar med å løse de felles utfordringene vårt kontinent står i. Derfor skal vi som utgangspunkt ikke rammes av den type handlinger vi nå ser. Også utenom det som er rammeverket for EØS-avtalen, er vi en stabil og viktig partner for Europa, spesielt på det som gjelder energi. Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina hadde Europa hatt et betydelig problem med å skaffe den nødvendige tilgangen på energi om det ikke hadde vært for Norges evne til å levere og prioritere Europa. Det er på tide at regjeringen kommer på jobb for norske interesser. Verken når det gjelder tollsatser og tariffer med hensyn til USA – hvor Norge har endt opp med en større totalprosent enn Europa – eller i denne saken kan man si at regjeringen har lykkes med å oppnå det beste resultatet for norsk næringsliv og norske interesser. Det er på tide at vi gjør alt vi kan for å snu det som har skjedd, og hindre at vi ser flere eller forsterkninger av denne type tiltak. Vi må lykkes med å få fram at Norge er en partner – ikke bare innenfor EØS-rammeverket, men også utenom EØS-rammeverket, spesielt som en energipartner. Det er helheten i vårt forhold, vårt partnerskap med Europa, som må vektlegges her for å hindre at vi ser mer av eller en fortsettelse av det tiltaket vi nå har sett.