Det er ingen som prøver å snakke ned det viktige vaktoppdraget og sikringsoppdraget politiet har. Problemet er at det tar voldsomt med ressurser, og politiet melder selv at det går på motivasjon løs og kapasiteten løs til å løse andre oppdrag. Det er der man trenger langt flere kollegaer til å løse oppdragene. Statsministerens svar er som justisministeren sitt, at man er fornøyd med å ha ansatt mange i sivile stillinger, som er vel og bra, mens politiet skriker etter flere kollegaer. I går kunne ikke justisministeren svare på om hun støttet FrPs forslag, og statsministeren sier nå at man egentlig ikke ønsker å gå inn for en annen løsning. Med regjeringens satsing vil man stå på stedet hvil i politidekning framover. Hvis man skal nå et mål på tre stk. per 1 000 innbygger, vil det ta 220 år. Kan statsministeren svare på om han er enig i at kanskje ikke alle politifolk trenger akkurat den samme utdanningen når de skal ut i arbeid og gjøre vidt forskjellige oppgaver?

De siste fem årene har sikkerhetssituasjonen blitt dramatisk forverret, og det krever enorme ressurser fra politiet. I tillegg har kriminelle nettverk etablert seg i hele landet, og samtidig har ungdomskriminaliteten økt kraftig. Dette har ført til betydelig økt arbeidsmengde hos politiet. Dagens besøk av president Zelenskyj, som både er viktig og riktig å gjennomføre, er et godt eksempel på hva som spiser kraftig av politiets ressurser. Oppklaringsprosenten går ned, og henleggelser på grunn av ressursmangel går opp. I denne perioden har også befolkningen økt, mens antallet politifolk har gått ned. Alt dette har skapt en bemanningskrise i politiet, som det ser ut som regjeringen ikke har noen forslag for å løse. Tvert imot advarer regjeringen mot i det hele tatt å sette seg mål om hvor mange politifolk vi skal ha. Politibudsjettet har blitt økt under denne regjeringen, men det har kun ført til flere sivile stillinger, som helt sikkert har vært riktig og nødvendig, men antallet politifolk har gått ned. Politifolk skriker nå etter flere kollegaer, og i går varslet politimesteren i Oslo at de framover kanskje ikke har kapasitet til lenger å ta på seg på prioritet to-oppdrag. Det er relativt alvorlig kriminalitet politiet nå varsler at de trolig ikke kan håndtere. Oslo er det distriktet som har fått størst økning i arbeidsmengde, og de har også fått en lavere politidekning per 1 000 innbygger under denne regjeringen. Mens budsjettene ble økt med rundt en milliard kroner i året fram til 2025, har økningen nå stanset, ved at man i 2026 tildelte 196 mill. kr, noe som er litt under lønns- og prisvekst. Det betyr vel at regjeringen er fornøyd med dagens politidekning. Innser statsministeren at det er en bemanningskrise i politiet, og hva er regjeringens konkrete plan for å raskt øke politidekningen og sikre et trygt samfunn framover?

På vegne av Fremskrittsparti-representantene Anette Carnarius Elseth, Stian Storbukås, Finn Krokeide og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om hastetiltak for å sette politiet bedre i stand til å trygge samfunnet i en usikker tid.

Det er helt tydelig, synes jeg, at kriseforståelsen hos Arbeiderpartiet med tanke på den sikkerhetspolitiske situasjonen og den situasjonen politiet står i, ikke har nådd inn. Innleggene vi her har hørt, handler om å forsvare tidligere bevilgninger over statsbudsjettet. Det handler om å forsvare de prioriteringene som er gjort, uten at man egentlig har noen støtte noe sted i politiet. Jeg og resten av komiteen, og kanskje spesielt FrPs fraksjon, har brukt mye tid på å besøke politiet rundt omkring. Det som unisont er tilbakemeldingen, uansett på hvilket nivå i politiet man snakker med noen, er at de trenger flere politifolk. De snakker ikke ned at de trenger sivilt ansatte, men de mener at de også trenger flere politifolk. Denne diskusjonen er veldig illustrerende for hva som er problemet, for regjeringen og Arbeiderpartiet er såpass redd for detaljstyring at de har mistet all styring. De har ingen mål for hva politiet skal være. Da vi styrte, hadde vi et mål om at vi skulle øke politibemanningen til to per tusen innbygger, og vi nådde det målet. Det gikk ikke på bekostning av noe annet. Det er helt riktig det som har kommet fram, at politiet som etat har blitt styrket med ca. 1 mrd. kr i året – over noen år. Det er vel og bra, men det som har skjedd, er at alle nyansettelser i politiet har vært sivilt ansatte, og antallet politifolk med politiutdanning har gått ned. Når politiet er så tydelig på at de trenger flere, ja, da bør vi lytte noe mer til politiet – i hvert fall finne en mellomting i stedet for å sitte helt på sidelinjen med hendene i været og si at man ikke skal styre. Det har ikke fungert. Når det sies fra Arbeiderpartiet at politiet må ha tillit til at myndighetene gir de satsingene som trengs, hadde vel Politiforum en spørreundersøkelse her om dagen som viste at nesten 90 pst. av politifolk ikke har tillit til at denne regjeringen har det som trengs for å ruste opp politiet fram mot en eventuell krig. Det er alvorlig. Ikke engang politifolk vet hva de skal gjøre dersom det blir en krig. Det er ingen i denne sal som ønsker detaljstyring med tanke på hvor hver enkelt skal ansettes – man ønsker bare styring slik at vi når et mål, og at vi klarer å ruste opp politiet til det politiet skulle vært. Vi har et høyt frafall i politiet, noe regjeringen virker handlingslammet med tanke på å ta imot. Rekrutteringen er svært begrenset, og Politiets Fellesforbund har regnet seg fram til at hvis dagens situasjon med de styrkingene på rekruttering som ligger inne, blir stående, og at det frafallet som nå er gjeldende, blir stående for inneværende år, vil antall politifolk gå ned med over 500 i inneværende år. Det er vel og bra å snakke om styrkinger som er gjort tidligere, men den styrkingen av politiet over budsjettene som regjeringen har stått for, og som de skal ha kred for, har også stoppet opp. I budsjettet for inneværende år fikk politietaten en styrking på 196 mill. kr. Det er litt mindre enn lønns- og prisvekst. Så allerede før man klarte å styrke politiet med én eneste ekstra politimann eller -kvinne, har man stanset de økte bevilgningene. Da sitter man igjen med et resultat der politiet har fått mange flere IT-folk, og det er vel og bra. Kapasiteten for å ta den økte sikkerhetsutfordringen vi har, er helt fraværende. Man kan spørre en hvilken som helst politimann eller -kvinne på et hvilket som helst nivå i politiet, og man vil få en bekreftelse på de påstandene. Da synes jeg det er på tide at man begynner å styre, at man begynner å ha mål, og at man begynner å ha visjoner, at kriseforståelsen begynner å gå inn. Når politiet må ta folk fra etterforskning og sette dem på vakt foran en ambassade på grunn av mangelen på personell, nytter det ikke lenger å gjemme seg bak at man ikke skal detaljstyre, og at politiet skal styre seg selv, og man samtidig for inneværende år struper alle økte bevilgninger. Det kommer til å gå galt av sted, og jeg er veldig bekymret for den utviklingen vi nå står overfor.

15:11] (komiteens leder): Kriminaliteten har blitt råere, og det er færre som soner i fengsel. Det betyr at de som soner, ofte er mer krevende og har flere utfordringer. Samtidig er psykiatrien blitt svekket. Antall akuttplasser har gått ned, og mange som kanskje burde vært i psykiatrien, havner i et fengsel. De ansatte opplever mer vold og flere trusler. De ansatte har over tid mistet makt og myndighet i fengslene og møter på stadig større utfordringer. Vi har en situasjon hvor ansatte slutter, bl.a. fordi de ikke føler de har virkemidler eller kapasitet til å håndtere situasjonene som oppstår i fengselet. De føler seg rett og slett maktesløse. Denne saken fra regjeringen er feil medisin for alle de problemene jeg ramset opp. Dette er nok et ledd i iveren etter å beskytte kriminelle mot straff i stedet for å beskytte samfunnet mot kriminalitet og, i denne situasjonen, ansatte mot vold, trusler og en ukontrollert situasjon i kriminalomsorgen. Det er underlig at regjeringen og flertallet ikke ser at det fortsatt er behov for de maktmidlene som man nå foreslår fjernet. Vi har eksempler fra nyere tid der det i ungdomsenheter har vært omfattende vold og trusler, både mot medinnsatte og mot ansatte. I det ene tilfellet viste det seg at den innsatte på grunn av en naiv innvandringspolitikk hadde fått opphold etter å ha løyet på seg en lavere alder enn det vedkommende egentlig hadde, så havnet i fengsel i en ungdomsenhet og der sto for omfattende vold mot både medinnsatte og ansatte. Svaret burde være å gi de ansatte flere virkemidler for å beskytte seg mot dette, ikke å innskrenke muligheten man har til å beskytte seg når man står i en sånn krevende situasjon som myndighetene faktisk har satt dem i. Spyttbeskyttelse er et verktøy som trengs også når det gjelder dem under 18 år. Det man signaliserer her, er at ansatte bare må tåle å bli spyttet på fordi innsatte under 18 år kommer til å gjøre det. Bruk av sikkerhetsseng og andre virkemidler er vi alle enige om at er inngripende og må begrenses til et absolutt minimum, men noen ganger er det behov for det minimumet, og da burde vi ikke fjernet dette.

Først vil jeg bare nok en gang presisere at det er nyanseforskjeller på det FrP har foreslått, og det som er regjeringen og Arbeiderpartiets forslag. Det går f.eks. på om bagatellmessige feil skal føre til at man ikke kan ha kostnadsdekning på kravet, når det ikke har hatt noen betydning. Da snakker vi om formuleringer som er å endre fra kunne hatt betydning eller har hatt betydning. At to representanter fra Arbeiderpartiet bruker så mye tid på å snakke om FrPs nyanseforskjeller, synes jeg er underlig. Jeg vil bare si at FrP kanskje har tatt det største steget for å beskytte skyldnere i inkassosaker i hele denne salen. Da vi satt i regjering, sørget vi for å redusere inkassosalærene og fryse dem. Dersom FrP ikke hadde gjort de grepene, ville et lett inkassosalær i dag vært på 445 kr, men det er på 175 kr. Det er et grep vi gjorde for å beskytte skyldnere. Det var nødvendig å gjøre, fordi man har fått mer automatisering, man har fått andre metoder, kostnadene for inkassobyråene har gått ned, og kostnadene for vanlige folk har økt. Da var det riktig å gjøre. Vi står absolutt på skyldnernes side, men har noen nyanseforskjeller på enkelte punkt. Grunnen til at jeg egentlig tok ordet, var å komme med en litt nærmere stemmeforklaring. Presidenten spurte om jeg tar opp forslagene. Ja, jeg gjør egentlig det. Jeg tar opp forslagene nr. 2, 3 og 5, men jeg ønsker å trekke forslag nr. 4 og erstatte det med vårt løse forslag som er fremmet i dag.

I lovforslaget åpnes det for sanksjoner til forskjellige aktører, bl.a. eiere, daglig ledere og også fagansvarlige. Det har blitt nevnt fra talerstolen fra flere at det er viktig med rettssikkerheten når man skal ilegge sanksjoner mot en enkeltpersoner. FrP har vært skeptisk til å ta med fagansvarlige fordi de kan havne i en veldig vanskelig situasjon, f.eks. når de ikke har kontroll på de rutinene som ledelsen innfører, men jobber etter dem, og de er også underlagt styringsretten fra arbeidsgiver. Da lurer jeg på hvordan statsråden vil forsikre om at rettssikkerheten blir godt nok ivaretatt når man innfører denne ordningen, sånn at man f.eks. ikke blir ilagt personlige sanksjoner for feil man ikke kunne noe for.

06:31] (komiteens leder): FrP er i all hovedsak enig i regjeringens forslag og synes dette er en bra lov. Forrige taler kan umulig ha lest Frps merknader eller satt seg godt nok inn i de få avvikene vi har fra regjeringens forslag. Det er viktig med en seriøs bransje. Det er viktig for næringslivet at de har sikkerhet for å få dekket sine krav. Det er også viktig for skyldnere at de har rettssikkerhet og en ryddig bransje. Dette står vi trygt bak. Vi har noen få endringsforslag til regjeringens forslag. Vi mener det er viktig at dersom inkassobransjen gjør feil, skal de ikke ta betalt for det. I dag er det sånn at bagatellmessige feil fra inkassobransjen som ikke har hatt betydning for noen, kan føre til at man mister inndekningen. Det kan man etter vårt syn fortsatt med den nye loven. Derfor har vi foreslått noen få endringer som presiserer at bagatellmessige feil – ikke bare som ikke kunne fått, men som ikke har fått betydning – ikke skal føre til tap av kostnadsdekning. Vi har også et forslag om sammenslåing av krav der vi mener det f.eks. bare skal skje dersom kravene er på samme stadium og ikke er omtvistet. Ved en inkurie har vi fått med et forslag som tilsier at forskjellige inkassobyråer kan måtte slå sammen krav. Det retter vi opp med et løst forslag. Vi mener også at dersom det har blitt gjort feil og er brudd på god inkassoskikk, er det riktig å ilegge overtredelsesgebyr. Vi mener imidlertid det er feil og gir svak rettsikkerhet å gi dette til fagansvarlige som jobber langt ned i organisasjonen og har lav påvirkning på hvilken avgjørelse som blir tatt, og hvilke rutiner som følges i hvert enkelt byrå. Vi mener også at regjeringens begrunnelse for at advokater ikke lenger skal drive med fremmedinkasso, ikke er god nok. Vi er enig med bl.a. Høyre i at dette bør de fortsatt få lov til, som i dag. Vi har også en siste endring, som går på bevilling for oppkjøp og fremmedinkasso. Vi mener det ikke er et problem at det er i samme foretak, all den tid det ikke i dag er et problem at de har samme eiere.

Jeg ønsker å komme med en stemmeforklaring til de løse forslagene fra KrF. FrP ønsker å støtte forslag nr. 7, om evaluering av ungdomsstraff. De øvrige forslagene mener vi enten er på et lavere ambisjonsnivå enn det vi selv har lagt oss på, eller er tiltak som enten er gjennomført eller som det er muligheter for å gjennomføre i dag. Så vil bare støtte forslag nr. 7.

Takk for svaret. Vi har også et forslag i denne saken, om å styrke samfunnsvernet. Det er vel og bra at barnets beste skal legges til grunn i vurderinger rundt barn, og det er nok et prinsipp som også FrP støtter, men vi mangler en hjemmel eller et hensyn til også å beskytte samfunnet mot f.eks. kriminalitet. Noen av de yngste gjengangerne kan begå alvorlig kriminalitet, og vi har sett eksempler på at det også har skjedd drap. Da må vi kunne gjøre flere vurderinger enn bare barnets beste. Det er grunn til å tro at flere barn som er i disse miljøene, hadde hatt mer godt av å være lukket inne et sted enn å være ute i det kriminelle miljøet. Har statsråden noen tanker rundt hva vi trenger for å styrke samfunnsvernet?

Jeg ser fram til at statsråden kan komme tilbake med konkret hva man ønsker å legge fram, for dette er veldig interessant. Det har vært en stor suksess i Danmark, den nye modellen de innførte for en god del år siden. I Norge har vi ikke virkemidler overfor de yngste kriminelle, og det har politiet advart mot en rekke ganger. De er ute på gaten igjen og begår ny kriminalitet veldig raskt. Vi er det eneste landet i Europa som ikke har lukkede institusjonsplasser for de yngste, og vi er også det landet som har hatt størst økning i ungdomskriminalitet. Vi er blant de landene som har de mildeste straffene for ungdom, noe som også Sverige fikk innført litt før oss, med de resultatene vi vet derifra. Tror statsråden at det kan være en sammenheng mellom disse manglene og milde tiltakene og den skyhøye økningen i ungdomskriminalitet som vi har hatt?

Takk for svaret. Det var først på slutten her statsråden kom inn på det jeg lurte på, nemlig at man har vurdert og funnet ut at det er elementer her som man kan implementere. Men spørsmålet var hvilke elementer, hva anbefalingene er, når det kommer, og hva som blir innført. Da kan statsråden kanskje få litt av min taletid til å svare mer utfyllende på det?

I innlegget snakker statsråden om en del ting som regjeringen gjør. Mye av dette støttes av Fremskrittspartiet, men vi mener at ting går sakte. Statsråden nevner at de har vurdert om det er elementer fra det danske Ungdomskriminalitetsnævnet som kan utfylle de norske modellene. Jeg vil forstå det som at man har vurdert og også er klar til å konkludere, så da er spørsmålet: Hva endte vurderingen med? Hva er anbefalingen, og hva kan brukes?

38:40] (komiteens leder): I dette forslaget adresseres noen av de største utfordringene som politiet og samfunnet står overfor, nemlig at vi i Norge skiller oss ut som det eneste landet i hele Europa som ikke i praksis har virkemidler som fungerer mot unge kriminelle gjengangere. Politiet har i en årrekke advart om at man står fullstendig handlingslammet overfor de yngste kriminelle gjengangerne som raskt er ute på gaten igjen og begår ny kriminalitet etter at de er blitt tatt av politiet. Igjen har det vært en voldsom handlingslammelse og sendrektighet. Fremskrittspartiet er enig i at vi skal ha tiltak som fungerer, og vi er enig i at det skal utredes og gjøres i riktig rekkefølge. Men når vi har vært klar over disse problemene i så lang tid, er det helt uforståelig at først etter at FrP fremmer et sånt forslag, kommer regjeringen på banen og sier at de skal vurdere å se til Danmark og suksesshistorien de har der. Dette burde vi jo hatt på plass for lenge siden. Fremskrittspartiet foreslår i praksis en ungdomskriminalitetsnemnd etter modell fra Danmark. Det fikk mye motbør da det ble foreslått og innført der, men det har snudd fullstendig fordi alle ser at det har fungert. Høyre og Kristelig Folkeparti har forslag nr. 3, som går nesten på det samme, bare at de ønsker å begrense det til dem som er under den kriminelle lavalder. Det er der skoen trykker mest, og FrP ønsker subsidiært å støtte det, for det er også et godt forslag. Det er bra at noen av Fremskrittspartiets forslag, i hvert fall her, får flertall i komiteen, og så får vi se hva voteringen i Stortinget vil føre til. Jeg er redd at det ikke går like godt der. At vi nå trenger mulighet for å holde de verste kriminelle gjengangerne borte fra gaten, bort fra å begå ny kriminalitet og sørge for at vi beskytter samfunnet, burde være en selvfølge. Vi har også et forslag i denne saken om å innføre lovhjemler som gir myndighetene, barnevernet, mulighet til å ta hensyn og beskytte samfunnet mot de kriminelle. Vi skal behandle barn på en ordentlig måte, vi skal ta hensyn, men vi må se to ting. Det er at vi ikke bare må beskytte samfunnet, men også barna selv mot kriminalitet. Jeg tar med dette opp våre forslag til saken.

Det er sikkert mange gode grunner til å se på aldersgrense på sosiale medier, men dersom man tror at aldersgrense på sosiale medier vil redusere kriminaliteten, er det i beste fall noe naivt. Hvis man er kapabel til å kaste håndgranater i gatene, er man sannsynligvis også kapabel til å laste ned en ulovlig app. Det er flere i denne debatten som har snakket om FrPs ønske om strengere straffer, de fleste, kanskje, bortsett fra FrP. Det har blitt pekt på at noen prøver å skape et kunstig motsetningsforhold mellom det å være tøff og det å drive med forebygging. Det er ikke riktig at vi prøver å skape et motsetningsforhold der. FrP – egentlig en samlet høyreside – har vært tydelig i våre bekymringer om at kapasiteten i politiet går ut over den forebyggende kapasiteten. Det er en bekymring vi har, for vi mener vi skal gjøre begge deler. Det er noen som tror at strengere straffer vil være som å helle bensin på bålet, og at det blir verre av det. Da må vi se på hva som har skjedd i forskjellige land. Sverige strammer nå kraftig inn på straffene og har et kraftig fall i ungdomskriminaliteten. Danmark har gjort det lenge og har hatt kontroll på utviklingen over tid. I Norge har vi gjort fint lite, og vi har hatt den høyeste økningen i ungdomskriminalitet. At det har vært viktigere for flertallet i denne sal – spesielt for regjeringen – å beskytte ungdom mot straff enn å beskytte samfunnet mot kriminalitet, har hatt negative effekter. Strengere straffer har preventive effekter som vi bør se nærmere på. Jeg er litt bekymret for en utvikling vi har sett lokalt i Drammen. Partiet MDG har helt klart lagd en ny strategi for hvordan man skal drive politisk debatt, som tydeligvis har blitt adoptert til Stortinget. Der sprer de usannheter om andre partier for å få oppmerksomhet om seg selv. I sted ble det i salen sagt at undertegnede, som leder av justiskomiteen, har avvist NYC, Norwegian Youth Center, en organisasjon som er til stede her i dag. Det er helt feil. Undertegnede har hatt flere møter med organisasjonen og enkeltpersoner der, og også vært positiv til det arbeidet de driver med. Jeg sørget også for et flertall for å ansette flere erfaringskonsulenter i Drammen etter et møte med denne organisasjonen. Det å spre usannheter om andre partier i en politisk debatt er noe man driver med andre land, og noe vi har vært forskånet for i Norge. Jeg håper at MDG kan legge det fra seg, og at det ikke det lar seg etablere i norsk politikk.

Jeg måtte ta en replikk til, for det er riktig at FrP satt i regjering da denne loven ble implementert, som ble vedtatt før FrP gikk i regjering. Før 2014 gikk ungdomskriminaliteten ganske bratt nedover. Så fikk vi loven implementert i 2014, og da begynte ungdomskriminaliteten å stige. Vi vet jo ikke hvilken sammenheng det har, men det er uheldig at det har steget hvert år etter at vi innførte ungdomsoppfølging og ungdomsstraff. Men spørsmålet mitt var: Hvilken effekt vil doblet strafferamme for bæring av våpen på offentlig sted ha for ungdom under 18 år? De er mest utsatt for det, og økningen har vært størst blant dem. Hvilken effekt vil det ha for dem – all den tid vi har ungdomsoppfølging og ungdomsstraff for den gruppen, uansett hva de blir tatt for – med en sånn strafferamme som man vil ha nå eller etter endringen?

Over til et litt annet tema. Strengere straffer er mye diskutert. Det virker som flertallet i denne sal er kritisk til strengere straff, selv om man ser at det har hjulpet både i Sverige og Danmark. Regjeringen er litt opp og ned når det gjelder dette. Nå har de sagt at straffen for bæring av våpen på offentlig sted skal dobles, noe som i utgangspunktet er bra. Men når det gjelder de yngste, der økningen av våpen har vært størst, får de aller fleste ungdomsoppfølging og ungdomsstraff, nesten uansett hvilke handlinger de har begått. Så selv om man øker eller dobler strafferammen for dem under 18 år, vil vel de fortsatt få ungdomsoppfølging og ungdomsstraff. Hvilken effekt vil egentlig en doblet strafferamme for dem under 18 år få hvis man innfører det?

Det er bra at man ønsker, eller signaliserer, at man kanskje skal støtte eller styrke budsjettene i ordinære budsjettrunder. Det har vi sett for lite av i det siste, og det er tidligere eksempler på at man har kommet med midler når det trengs. Det jeg egentlig var på jakt etter, var et svar på hva man gjør av hastetiltak nå for først og fremst å hindre frafallet av politifolk i etaten, som kanskje er det mest kritiske. Å øke opptaket er vel og bra, men veldig mange som kommer inn i politiet, slutter fordi de blir skuffet over oppgavene de får, og over at det er en så presset situasjon. Da må det vel være noen tiltak regjeringen jobber med eller planlegger for å hindre at mange flere nå skal slutte på grunn av arbeidspresset, på grunn av rammene de har, og alle de kritiske faktorene som jeg snakket om. Så: Har man noen tiltak man jobber med?

En av de faktorene som nå er mest prekære, er at politiet står uten tilstrekkelig mannskap til å håndtere situasjonen. Sikkerhetsutfordringene har blitt betydelig forverret de siste årene, noe som tar masse ressurser fra politiet etter vakt, sikring og etterretning og mye mer, samtidig som ungdoms- og gjengkriminaliteten har økt. Dette treffer politiet veldig hardt fordi de ikke har folk som kan ta oppgavene. Man må omdisponere – fra etterforskning og forebyggende tiltak til å stå vakt i gatene. Dette tærer på politiet, politifolk slutter, og man får en ond spiral som blir selvforsterkende og negativ. Regjeringen har vært tydelig på at de advarer mot strategier eller målsettinger om et visst antall politifolk, slik FrP hadde da vi styrte. Men nå som vi ser at det er fare for at antall politifolk kan gå ned av ren mangel på nye, og mange slutter, hva har regjeringen av hastetiltak for å løse den utfordringen?

17:17] (komiteens leder): Den alvorlige situasjonen vi nå står i, har vart en stund. Dessverre er det fortsatt sånn at kriseforståelsen, spesielt hos regjeringen, er fraværende. Nå har komiteen fått tid til å jobbe en del. Vi er ute både som komité og som enkeltrepresentanter og møter mange, spesielt fra politiet. Jeg har aldri før hørt politiet i så sterke ordelag advare mot den situasjonen vi står i, og den manglende handlekraften. På torsdag i forrige uke møtte komiteen Oslopolitiet, og man må kunne si at det ble brukt ganske uparlamentariske ord om den situasjonen vi står i, og at det går så forbannet tregt, som det ble sagt fra Oslopolitiet. Da er det på tide at vi handler. Vi har tidligere stått i andre typer kriser, som vi har håndtert på en helt annen måte – med handlekraft. La oss ta pandemien som eksempel: Da man skjønte at man sto i en krise, viste regjeringen og Stortinget den gangen at det var mulig å handle raskt. Den samme tankegangen og den samme kriseforståelsen burde vi nå få på dette feltet. Land rundt oss strammer kraftig inn. Sverige og Danmark har fått mer kontroll. I Sverige går ungdomskriminaliteten ned, og i Danmark har det vært en flat utvikling fordi de har strammet inn på alle områder. Denne regjeringen, altså i Norge, gjør fint lite hvis de ikke blir presset til det gjennom flertallsvedtak i Stortinget. Når vi er de som handler minst, og som har hatt Europas største økning i ungdomskriminalitet, da signaliserer vi til de kriminelle gjengene at Norge nå er minste motstands vei for kriminalitet. Det kommer til å få konsekvenser. FrP har fremmet en rekke forslag gjennom lang tid for å få fortgang. Jeg vil bare korrigere forrige taler, som sa at FrP hadde lagt det med inndragning i en skuff: Det er feil; det var FrP som startet det arbeidet. Rapportering fra politiet til oss sier også at det er vanskeligere å drive med inndragning nå enn da dette første gang ble innført, for bevisbyrden er så stor. Jeg vil avslutte med å si at FrP ønsker å støtte forslagene nr. 1, 6, 8 og 10.

Jeg tror det bare er statsråden som forstår hva statsråden prøver å si her nå. Det er jo sånn at det er den lovgivende forsamling her som lager lovene, og så er det den dømmende makt som skal tolke lovene. Og når vi så raskt fikk en rettspraksis som helt tydelig viser at vi nå har fått en lavere strafferamme for konkrete handlinger, så har vi bare rettsavgjørelser å forholde oss til. Da hjelper ikke det statsråden sier om at det ikke ville hatt effekt, for det har fått effekt, og da har man bommet på intensjonen, man har bommet på utredningen. Det er heller ikke riktig at det ikke vil få effekt, for vi foreslår nå å gå tilbake til slik det var – og «slik det var» var det 21 år for akkurat det som skjedde i Frosta, for å bruke det eksempelet. Hvordan kan statsråden prøve å bortforklare at den praksisen vi har fått, faktisk har skjedd?

Vi har jo en situasjon der vi i en enkeltsak, i Frosta-saken, havnet der at tingretten la seg på en straff på 21 år, og at det i ankesaken – etter at Stortinget hadde gjort en endring – endte på 16 år. Så endringen har fått effekt. Da synes jeg det er underlig at man fortsetter å holde på den linjen at siden det ikke var intensjonen, har det liksom ikke skjedd. Nå har jo Stortinget signalisert – til hele landet – at det som skjedde i den saken, og i tilsvarende saker, ikke lenger er ansett som så alvorlig som det var før. Det er jo et ganske alvorlig signal å gi til de involverte. Vil ikke statsråden se at når vi da har fått en rettspraksis så fort, trenger man ikke å forske på om det faktisk stemmer, for å rette opp en feil?

Da Stortinget vedtok å senke strafferammen, advarte FrP kraftig mot det og stemte imot. Det er godt å se at det er flere partier som nå har snudd og sett at dette likevel ble feil. Men det som er underlig, er å se begrunnelsen fra både statsråd og Arbeiderpartiet i komiteen, der man legger seg på den linjen at det ikke var intensjonen at man skulle redusere straffen – og derfor skal man ikke snu, når man ser at effekten ble en annen enn intensjonen. Da lurer jeg på om statsråden nå er enig i at vi har sett og fått rettspraksis som viser at FrPs advarsler var riktige.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært veldig opptatt av hva FrP og Høyre gjorde da vi satt i regjering. For å gjøre det klinkende klart: Da vi satt i regjering, styrket vi politiet betraktelig. I de årene FrP hadde en hånd på rattet, økte antallet årsverk i politiet med politibakgrunn med over 2 500. Etter regjeringsskiftet og med nåværende regjering har antallet gått ned med rundt 150. Vi satte oss et mål om at vi skulle ha to politifolk per 1 000 innbyggere, og vi nådde det målet. Det blir jo meningsløst for dagens situasjon å diskutere hvor høyt opptaket på Politihøgskolen var for mange år siden, for situasjonen har endret seg mye fra den gangen, da vi sto med for mange utdannede i forhold til det det var behov for, til den situasjonen vi står i nå, med økt ungdomskriminalitet, økt gjengkriminalitet og en helt forandret sikkerhetssituasjon. Regjeringen har ikke fulgt med og endret opptaket i tråd med det behovet som har endret seg. Det er urovekkende å se på at regjeringen er mer opptatt av å utrede enn å handle. Nå har vi akkurat fått høre at regjeringen skal utrede å innlemme Politihøgskolen i universitetet. Det er helt feil vei å gå. Politiet trenger mer muskler, og de trenger mer handlekraft, ikke mer akademisering. Regjeringen forstår ikke den situasjonen vi står i, og den situasjonen politiet står i. Når vi nå ønsker et langsiktig mål om tre politifolk per 1 000 innbyggere, er jo det noe vi får støtte for når vi er ute og besøker organisasjoner og politi rundt omkring. Behovet er der. Det vi ber om nå, er at man skal lage en plan for hvordan det kan gjennomføres uten at det går på bekostning av det politiet trenger. Saken i dag er jo at den satsingen på sivile, som sikkert er vel og bra, går på bekostning av satsingen på nok politikraft, stikk i strid med det justisministeren sier. FrP ønsker ikke en lokaliseringsdebatt, sånn Senterpartiet ønsker. Vi ønsker ikke å bruke Politihøgskolen som en lokaliseringsstrid med mål om bare å flytte Politihøgskolen ut Oslo for å flytte den. Det kommer det ingenting godt ut av. Det er også litt av bakgrunnen for at vi fremmet dette forslaget. Oslo trenger en politiskole, det har med rekruttering og trygghet å gjøre, og vi ønsker å slå fast at sånn skal det være.

På vegne av FrP-representantene Stian Storbukås, Finn Krokeide, Anette Carnarius Elseth og meg selv vil jeg fremme et representantforslag om mer effektiv kamp mot organisert bedrageri og registerkriminalitet.

På vegne av Fremskrittsparti-representantene Stian Storbukås, Anette Carnarius Elseth, Finn Krokeide, Helge André Njåstad og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å utløse opsjon på tre politihelikoptre.

20:54] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet forslag om endringer i vergemålsloven om dekningsansvaret for vergeutgifter og kompetansen til å ta imot søksmål. I dag er hovedregelen at den som har verge, skal dekke kostnadene ved dette, og det finnes noen unntaksregler ved lav inntekt eller lav formue. Det er sånn at dagens regler kan slå urimelig ut, spesielt for barn eller andre spesielle situasjoner, og da ønsker regjeringen å innføre muligheten til å gjennom forskrift lage unntaksbestemmelser som gjør at flere – noen flere – kan få dekket sine kostnader. Videre foreligger det forslag om å gi statsforvalteren kompetansen til å ta imot søksmål om endring eller opphevelse av dom om begrensninger i rettslig handleevne. Komiteen mener at dette er fornuftige forslag, og det er en samlet komité som står bak innstillingen. Komiteen har også merket seg at det ikke vil koste store summer dersom dette blir innført. Dermed er det en rørende enighet i komiteen, og vi går inn for regjeringens forslag.

Det er en veldig viktig og veldig alvorlig rapport Riksrevisjonen har laget, som peker på et problem FrP har forsøkt å sette på dagsordenen i veldig mange år. Endelig er vi i hvert fall der at vi begynner å få en noenlunde felles forståelse for hva problemene består i, og hvor alvorlig det er. Vi har sett hvor galt det kan gå dersom politikerne ikke følger med i utviklingen, og dersom man gir etter for en hodeløs og ansvarsløs innvandringspolitikk og mislykkes med integreringen. Vårt naboland har smertelig erfart hvor galt det har gått, og de har nå på det sterkeste begynt å advare norske myndigheter mot å gjøre de samme feilene. Noen av disse forholdene påpekes i rapporten. Noe av lærdommen fra Sverige er at man i altfor lang tid var for naiv i tilnærmingen til problemene som vokste fram. Man turte ikke å snakke åpent og ærlig om det. Man reduserte og så godt som fjernet straffer for de aller yngste og manglet totalt oppfølging. Det har vist seg at vi ikke er rustet. Sverige var heller ikke rustet for det som møtte dem, og når svenskene nå advarer oss så tydelig, må vi lytte. Det er også urovekkende at vi de siste ukene har fått diskusjoner om vi har en alvorlig økning i ungdomskriminalitet eller ikke, som SSB har gått i bresjen for å så tvil om. Jeg er likevel glad for at man i denne rapporten har brukt tydelige tall, med de begrensninger tallene har, og vært ærlig på det som gjelder, for å få fram et riktig bilde. Og et riktig bilde er at det er de yngste som har den største økningen, og det er den alvorligste kriminaliteten som øker mest. Det er det alvorlige bildet som vi må ta på høyeste alvor, og på ingen måte underkommunisere eller prøve å tåkelegge. Det er også sånn at innvandrere er grovt overrepresentert. Tall som FrP har bestilt fra SSB, viser at over litt lengre tidsintervaller begås den mest alvorlige kriminaliteten her i byen, rundt 80 pst. av all kriminalitet, av innvandrerungdom. Det er alvorlig. Vi vet også at integreringen ikke går seg til, for de som er født og oppvokst i Norge, begår mye mer kriminalitet enn foreldregenerasjonen eller de som innvandret selv. Myndighetene har feilet i hvordan man håndterer dette. Det er dårlig koordinering, det er dårlig samhandling, og vi mangler virkemidler. Politiet mangler også midler. Politiets trusselbilde har økt, og dermed også arbeidsmengden. Det fører bl.a. til, som rapporten peker på, at politiet må nedprioritere forebyggende arbeid. Og når politiet nedprioriterer forebyggende arbeid, begynner også kommunen å famle mer i blinde, fordi de ikke har mulighet til å drive dette alene. Jeg synes det er urovekkende at dagens regjering nærmest har advart mot en politikk som har som målsetting å øke antall politifolk ute i gatene. FrP har sagt at for å møte den situasjonen ønsker vi å gjøre det samme som Sverige, som sier vi må ha tre politifolk per tusen innbyggere. Da vi satt i regjering, satte vi et mål om to politifolk per tusen innbyggere, og vi nådde det målet. Uten tydelige målsettinger og uten å sette politiet i stand til å løse den alvorlig økte arbeidsmengden, kommer vi heller ikke til å klare det. Det er kanskje når det gjelder virkemidlene mot de aller yngste, det skorter mest. Vi er kanskje det eneste landet i Europa som ikke har lukkede institusjoner for kriminelle ungdommer. Da står vi helt uten virkemidler mot de aller yngste, noe politiet har påpekt gang på gang. Når de da kommer inn i et straffespor, og blir gamle nok, har de allerede kommet så langt på vei i en kriminell løpebane at det er for sent å stanse dem. Her somler regjeringen med å få på plass tiltak som virker raskt nok, og nå må vi få opp farten.

Jeg forsto justisministeren dit hen i replikkordskiftet at hun mente vi kanskje trengte en form for parterapi fordi vi ikke forstår hverandre. Nå har ikke jeg noen ambisjoner om et langvarig forhold til justisministeren, men det kunne i hvert fall blitt en artig episode i NRKs Parterapi. Det har vært en interessant debatt å følge. Det er tydelige skillelinjer mellom de forskjellige partiene, og det skal det være. Når Arbeiderpartiet gjentatte ganger er oppe og kritiserer FrPs innsats i regjering, glemmer man noe vesentlig: Hva som skjedde for ti år siden, er ikke så interessant for det som skjer ute i gatene nå, men det er riktig at FrP har styrt, og i den perioden økte vi antallet politifolk med 2 552 årsverk. I denne perioden hvor Arbeiderpartiet har styrt, har antallet politiårsverk gått ned med 150. Det er en vesensforskjell mellom hva man ønsker å satse på. Vi nådde våre mål, regjeringen har ingen mål om å øke politibemanningen. Når man fra Arbeiderpartiets side snakker om at det er forskjell på retorikk og politikk som gir trygghet, må vi minne om at det ikke har blitt tryggere. Kriminaliteten har økt, trusselsituasjonen har økt, alt har blitt verre. Man kan ikke skylde direkte på regjeringen for det, men man kan skylde på regjeringen for at man ikke stiller opp med nødvendige midler selv om alle alarmklokker ringer. Straff og straffenivå for ungdom har vært viktig i denne debatten. Det er ingen som mener at straff er løsningen på alt, men det er en viktig del av det. Jeg synes det er litt skremmende når vi får utsagn som går på å slippe fangene fri, og de kriminelle omtales som «de mest sårbare». La oss slå fast at det er ofrene for de kriminelle handlingene som er de sårbare, ikke de kriminelle. Nå må vi slutte å fokusere så mye på å beskytte de kriminelle mot straff, og begynne å satse på å beskytte samfunnet mot kriminalitet. Jeg registrerte at MDG var bekymret for at det ikke snør ute, men det snør i Oslo – dessverre i form av kokain og andre rusmidler, som har økt kraftig de siste årene. Dette er en av inntektskildene til de kriminelle nettverkene, og flertallet i denne salen har lagt til rette for en økt bruk av dette, ufarliggjort det og vært med på å gå i retning av mer legalisering. Dette er ikke måten å løse problemene vi står overfor på. Nå er det på tide at vi begynner å stramme inn på alle områder, sånn at vi kan få kontroll.

Jeg ble så oppslukt av å høre på svaret fra statsråden at jeg glemte å be om en siste replikk, for jeg fikk dessverre ikke svar på det jeg lurte på, men jeg vil gå over til et annet tema. Vi har fått en rapport fra Sivilombudet når det gjelder situasjonen ved ungdomsenheten ved Bjørgvin fengsel. Det var rystende å lese. Statsråden var også ute og kommenterte, allerede før hun hadde lest rapporten, at dette var uakseptabelt. Etter at det har kommet mer informasjon, viser det seg at mye av det verste her sannsynligvis kan tilskrives én enkelt person som slett ikke var et barn, og som aldri skulle vært der, og at de som jobber på disse enhetene, står i særdeles krevende utfordringer. Jeg lurer på om statsråden kanskje var litt raskt ute med å komme med kritikk, eller om hun i det minste kan forstå at det kan føles vanskelig for dem som jobber ute på disse enhetene, å få kritikk for en situasjon politikerne har satt dem i.

Jeg føler ikke at jeg ble noe særlig klokere på hvilket problem man prøver å løse ved dette grepet. Det var vel cirka det samme som sto i statsbudsjettet. For å gå til et annet tema: Underveis i debatten har det kommet en nyhet fra regjeringen om at de ønsker å doble straffenivået for bæring av våpen. Bæring av våpen og økningen der har hovedsakelig skjedd blant de yngste. Det er der man ser en urovekkende utvikling. Vi har det systemet vi har i Norge, med at de yngste, altså de under 18 år, får ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, og de har flere ledd med strafferabatt fordi de er unge. Dersom regjeringen ønsker å slå ned på økende bruk av våpen på offentlig sted blant ungdom, og ønsker å doble straffene, må det jo være fordi man tror at økte straffer vil fungere. Det er bra, men hvilken effekt vil dette konkret ha for ungdom under 18 år, som uansett sannsynligvis vil ende med en ungdomsoppfølging?

I regjeringens budsjett ligger det inne at Politidirektoratet, POD, skal innlemmes i politibudsjettet. Sånn var det vel også for en del år siden, hvis jeg ikke tar feil, og de tre siste årene har POD hatt sitt eget budsjett. Så vidt jeg kan se på utviklingen i det budsjettet, har den vært ganske stabil de siste tre årene. Det er vanskelig å finne regjeringens begrunnelser for å ta det grepet, så jeg ønsker å benytte anledningen til å spørre justisministeren: Hvilket problem er det man forsøker å løse ved å legge POD inn i politibudsjettet?

Det er vi nok enige om at vi ikke skal styre, men jeg synes det er viktig at politikere går inn i disse debattene. I akkurat denne debatten er det egentlig brakt på det rene at formidlingen av forskningsresultater fra Politihøgskolens representant var feilaktig eller sterkt overdrevet, men det fikk mye kritikk. I universitets- og høyskoleloven står det et kapittel om akademisk frihet, som jeg stiller meg bak, men det akademiske ansvaret er nevnt i samme overskrift, og det står at institusjonene skal sørge for at man har et høyt faglig nivå, forholder seg til vitenskapelige prinsipper osv. Oppfordringen fra undertegnede gikk på at man må gjennomføre sin lovpålagte plikt. Står representanten fortsatt ved at det var et overtramp fra undertegnede å be om at f.eks. Politihøgskolen forholder seg til loven og sin lovpålagte plikt om kvalitet?

Representanten var i sitt innlegg opptatt av dette med straff, og at det ikke er det viktigste. FrP kan nok også være enig i at det finnes et bredt spekter av tiltak vi må gjøre, men straff er en viktig del av jusspolitikken. Tidligere i høst startet en debatt på Facebook om hvordan straff fungerer – spesielt overfor ungdom – som også representanten kastet seg inn i. Hun kom med diverse beskyldninger mot undertegnede, bl.a. referanser til Trump, fordi undertegnede hadde vært ute og kritisert forskningsformidlingen ved Politihøgskolen. Dette har ført til en debatt som har hatt mange stemmer og tatt mange retninger, og som jeg tror har vært sunn, men representanten mener tydeligvis at denne typen debatt er usunn. Ser representanten at det er viktig hvordan spesielt Politihøgskolen formidler forskningsresultater?

Jeg prøver jo nå å snakke om dette alvoret. Jeg spør igjen, for jeg ønsker oppriktig å få svar på det spørsmålet jeg har. Det er om SV ser at det kan være en sammenheng mellom høy andel innvandring, den innvandringen vi har hatt i Norge, og den økende ungdoms- og gjengkriminaliteten som er. For ikke å snakke oss helt bort stiller jeg spørsmålet nå for tredje eller fjerde gang: Ser SV at det kan være en sammenheng mellom innvandringen vi har hatt i Norge, og i Sverige, og den økende kriminaliteten?

Jeg føler jeg ikke fikk svar på spørsmålet mitt, som var om SV ser at innvandring og innvandringstakten kan ha noe å si for utviklingen innen kriminalitet. Det hadde det vært interessant å få svar på. Så er representanten inne på et helt annet, men også interessant tema, som er barn i fengsel. Det er et sammensatt tema. Det er ingen som ønsker å hive barn i fengsel, hive nøkkelen og ikke ta vare på dem. Norske fengsler er gode, det fikk vi i justiskomiteen innsikt i i går, vi behandler barn på en god måte. Vi ble også kjent med at det sannsynligvis er en enkeltperson som står for disse sakene, som slett ikke er et barn, men en voksen asylsøker fra Marokko, som har en lang rekke dommer og tiltalepunkter på seg for vold og trusler, bl.a. mot fengselsansatte. Her er det politikken som har spilt fallitt, en politikk SV står for, som også har med innvandring å gjøre, at voksne marokkanere kan komme i et ungdomsfengsel i Norge. Er det noe man reflekterer over?

Jeg vil takke representanten for en interessant historiegjennomgang i starten, som jeg deler hundre prosent. Det er nok verdier og en utvikling vi alle setter pris på. Vi har jo også hatt en annen utvikling på dette feltet i mer moderne tid, hvor kriminaliteten har økt, spesielt gjengkriminalitet og ungdomskriminalitet. I Sverige kom de etter hvert til en erkjennelse om at dette hovedsakelig er drevet av innvandring, og det turte de å snakke om. SV har vært et parti som lenge har pekt på Sverige som et forbilde i Europa når det gjelder innvandrings- og integreringspolitikken. Nå har vi begynt å få de samme tilstandene i Norge som de har hatt i Sverige. Det som da er interessant å spørre representanten om, er om også SV nå kan komme til en erkjennelse om at det har noe å si for kriminalitetsutviklingen hvor høy andel innvandring vi har. Er det noe representanten har reflektert over?

Vi er nok enig i at hele kjeden må styrkes for at vi skal lykkes, og der mangler det mye fra regjeringen når det gjelder bl.a. ressurser – det har vi vært inne på. Ved besøket i Oslo tingrett ble det sagt at de som jobber der, hadde hørt at politikere sier at det hadde blitt så strengt – strengere straffer for ungdom. De avkreftet at det var tilfellet. Jeg oppfattet at Oslo tingrett prøvde å fortelle oss at det her er noe galt med det politikerne har lagt fram som rammer for det den dømmende makt skal utføre, og det ble bl.a. sagt at noen nok har det bedre i et ungdomsfengsel enn i sitt kriminelle miljø. Jeg synes representanten går mye rundt grøten når det gjelder dette temaet, for jeg er ute etter å vite: Mener Arbeiderpartiet at strengere straffer vil få ned kriminaliteten, eller mener de det ikke?

Jeg synes det var vanskelig å få tak i svaret på det jeg spurte om her, og det er vanskelig å få tak i hvor Arbeiderpartiet egentlig står når det gjelder et så viktig tema som straff og straffenivået. Regjeringen har varslet at de vil skjerpe straffene for bæring av våpen. Den utviklingen vi har sett de siste årene, er at det har vært en kraftig økning blant de yngste når det gjelder bæring av våpen, altså blant dem under 18 år. Dette var også et spørsmål og et tema ved besøket til Oslo tingrett. De sier at det nok vil ha lite å si å skjerpe straffene på den måten regjeringen legger opp til, for de ungdommene vil først få mye fratrekk, og så ender det stort sett, for de fleste, opp med ungdomsoppfølging, som vil være det samme uansett. Kunne representanten ha redegjort noe bedre for hva Arbeiderpartiet egentlig mener? Fungerer det med strengere straffer? Har Arbeiderpartiet tenkt på hvilken effekt det egentlig får der ute dersom man skal skjerpe straffene for ungdom?

Først må representanten få kred for julesangreferansene sine. Det er imidlertid et alvorlig tema vi snakker om. Representanten var i sitt innlegg inne på at man må styrke hele kjeden, og at Arbeiderpartiet også er opptatt av straff og rehabilitering. I går var vi, som representanten var inne på, hos Oslo tingrett. Det ble framlagt fem saker for oss, konkrete eksempler. Det er de som står for 50 pst. av alle fengslingene i Oslo tingrett i år, tror jeg. Der kunne man enkelt lese seg opp på hva tiltalen og dommen besto av, og hva som ble straffen. En enkeltperson som vel hadde godt over 50 tiltalepunkter mot seg, fikk i den ene dommen elleve måneders fengsel. Synes representanten at det vi fikk høre i går, står i stil med allmenn rettsoppfatning når det gjelder straffenivå?

Vi mener vi har gode ordninger for å følge opp kvaliteten, bl.a. viser Sivilombudets rapport at vi har masse kontrollmekanismer. Det er bra. Vi er ikke imot at man kontrollerer, men vi ønsker også at man skal ettergå resultatene på en grundig måte, sånn at vi får de rette svarene på, og de rette årsakene for, hvorfor det er sånn. Jeg pekte på noe i mitt innlegg. Vi mener vi har høy kompetanse i norske fengsler, og at det er viktigere å prioritere at de får de ressursene de trenger for å gjennomføre det de ansatte i fengslene vet må til for å drive fengslene godt. Vi har nok kontrollmekanismer, men der vi mangler ressurser, er til antall ansatte. Der er det stor mangel i norsk kriminalomsorg, og det er der vi har satt av midlene.

Igjen er det underlig å få slike beskyldninger mot seg når vi står for et budsjett som styrker kriminalomsorgen med mer penger enn det budsjettpartnerne som har flertall, har gjort. Det vil bli mer ressurser til politiet, og spesielt til ungdomsenhetene, med vår politikk. Som jeg var inne på i mitt innlegg, var vi og besøkte et ungdomsfengsel denne uken, og det er bra å se hvor godt drevet det er, og hvor flinke folk som er der. Jeg synes vi skal slutte å snakke ned dem som jobber med dette hver eneste dag, og heller sette pris på den jobben de gjør. Vi må bort fra å mene at straff ikke er rehabilitering. Straff er rehabilitering i Norge, og det finnes det masse god forskning på. Det gjelder nok også for ungdom, for vi behandler dem på en god måte i Norge. Derfor tror jeg vi skal lytte til de stemmene, bl.a. fra Oslo tingrett, som observerer og er godt kjent med sakskomplekset de får. De sier at noen ungdommer har det bedre i et norsk veldrevet fengsel enn ute på gaten.

Jeg vil først si at det er bra at FrP har gått foran. Høyre har kanskje kommet nærmest etter, og Arbeiderpartiet kommer diltende etter en 10–15–20 år bak der igjen. Det er bra at det skjer noe, og vi har flyttet hele det politiske landskapet i retning av vår politikk. Den største hovedforskjellen tror jeg er at vi tør å være ærlige på hva vi trenger. Vi tør å si at vi må stoppe dagens asylinnvandring og sørge for at man ikke får opphold ved å søke asyl i Norge. Det er en viktig faktor fordi asylinnvandringen har spilt fallitt. Det er en ordning som ikke hjelper dem som trenger det mest, og som blir grovt utnyttet på veldig mange områder. Da hadde vi nok håpet at enda flere partier kunne være åpne og tydelige på at vi må stanse dagens mulighet til å få opphold ved å søke asyl i et europeisk land, også Norge.

Vi mener det er grunnlag for å kutte i byråkrati i de aller fleste sektorer innenfor statlig forvaltning. Vi kan alltid bli mer effektive. Vi skjermer de operative stillingene i våre kutt, men vi ønsker å få ned byråkratiet, og det er det grunnlag for. Jeg synes det er underlig at Arbeiderpartiet, som representerer regjeringen, prøver å skape et bilde av at FrPs politikk vil redusere kapasiteten i politiet eller i fengsler, når det motsatte er tilfellet. Vi fjernet fengselskøene da vi satt i regjering, og vi økte bemanningen i politiet kraftig. Det som har skjedd etterpå, er at politibemanningen har gått ned, og det har blitt økende køer og utfordringer i kriminalomsorgen. Her er det en representant som burde tatt opp dette i egne rekker, og ikke pekt på FrP, som faktisk styrket situasjonen da vi hadde hånden på rattet.

Dette er en historiefortelling som ikke gjenspeiler virkeligheten, for da vi satt i regjering, satte vi oss et mål om at vi skulle øke bemanningen i politiet til to politifolk per tusen innbyggere. Dette målet nådde vi. Vi overoppfylte det målet. På den tiden var det grunnlag for å ta opptaket til Politihøgskolen noe ned, og det gjorde vi også. Det som skjedde etter at vi gikk ut av regjering, var at målet om to politifolk per tusen innbyggere ble fjernet, og bemanningen begynte å gå ned. Dersom vi ikke hadde tatt ned bemanningen den gangen, hadde den påfølgende regjeringen hatt enda mange flere som gikk gjennom Politihøgskolen og ikke fikk jobb, for regjeringen klarte ikke i det hele tatt å sysselsette dem som gikk ut av Politihøgskolen, de første årene. Veldig mange sto uten arbeid. Vi økte med 1 500 politifolk da vi satt i regjering, mens det har gått ned med over 150 mens denne regjeringen har sittet.

01:31] (komiteens leder): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet. Jeg regner med at i denne debatten vil de respektive partier snakke for egen politikk. Vi står i en svært alvorlig situasjon som jeg tror de fleste ikke fullt ut er klar over, og som iallfall denne regjeringen ikke er klar over. For noen uker siden rykket justisministeren ut i Aftenposten og angrep FrP for at vi ikke forstår kriminalitetsbildet. Dette gjorde hun bl.a. fordi FrP ønsker seg et mål om flere politifolk per innbygger. Rett etter rykket politimesteren i Oslo ut og sa bl.a. at politiet ikke har de ressursene de trenger for å løse samfunnsoppdraget sitt, og at de trenger flere politifolk. Denne uken var Politiets Fellesforbund og enda flere politimestere ute med et lignende budskap. Det er ikke slik at internett har tatt over for mer tradisjonell kriminalitet, og at vi derfor ikke trenger flere politifolk, eller at rekrutteringen har flyttet seg til nett. Det som har skjedd, er at vi har fått mer av alt det vi hadde fra før, pluss nye elementer. Kriminaliteten har gått opp, og politiets arbeidsmengde har også gått opp, mens antall politifolk under denne regjeringen har gått ned. Det er dagens regjering som ikke forstår kriminalitetsbildet. Landene rundt oss har strammet kraftig inn på både politikk og straff og fått flere politifolk. Sverige advarer oss mot å gjøre de samme feilene de gjorde, og det beste vi kan gjøre, er å lytte til dem. Dersom ikke Norge raskt kommer med en massiv satsing hvor vi strammer inn på alt fra innvandring til straffenivå og satser massivt på flere politifolk, vil Norge bli minste motstands vei for kriminelle. Regjeringen gir stadig inntrykk av at de skal stramme inn, men tiltakene står ikke i stil med de utfordringene vi står overfor, og kriseforståelsen er på ingen måte til stede. Ett eksempel på dette er situasjonen i PST, som akkurat har blitt avdekket av Riksrevisjonen. Dette handler om nasjonens sikkerhet, og regjeringen har gang på gang avfeid kritikk med at de har styrket politiet og PST, men problemet er gjennomgående at styrkingen ikke står i forhold til den vesentlig forverrede situasjonen vi står i. På mandag var FrPs justispolitikere på besøk ved ungdomsenheten ved Agder fengsel. Der møtte vi dyktige ansatte som hver dag gjør en forskjell. Jeg tror det er få i denne sal som klarer å sette seg inn i den situasjonen de ansatte står i. Tidligere i høst kom en rapport fra Sivilombudet med skarp kritikk mot ungdomsenheten ved Bjørgvin fengsel. Justisministeren var raskt ute og kalte beskrivelsene i rapporten uakseptable. Senere er vi blitt kjent med at episodene ved Bjørgvin fengsel trolig i stor grad handler om én enkelt multikriminell voksen asylsøker som har løyet på alderen da han søkte asyl og blitt behandlet som et barn, selv om han er voksen. Vedkommende har en lang rekke saker med vold og trusler mot fengselsansatte mot seg, og jeg synes justisministeren burde ha vist forståelse for den vanskelige situasjonen politikere har satt de fengselsansatte i, heller enn å kritisere. I går besøkte justiskomiteen Oslo tingrett. Der fikk vi innsikt i hvordan mindreårige håndteres i norsk rett, og hvordan man kan slippe unna med svært milde straffer etter å ha begått gjentagende alvorlig kriminalitet. De overbeskyttende reglene vi har for å skåne ungdom, virker dessverre flere ganger mot sin hensikt. For eksempel er det ikke skånsomt mot ungdom at vi bare kan varetektsfengsle dem for to uker av gangen, og ikke fire. De slår seg ikke til ro og er ikke mottagelig for hjelp når de tror de skal sitte der i kort tid. Vi har altfor lenge lyttet til gode intensjoner uten faglig grunnlag, og det har gått galt. Det er faktisk noen ungdommer som har det bedre i et veldrevet norsk ungdomsfengsel enn i sitt eget kriminelle miljø. Det er et faktum at ungdomskriminaliteten har snudd fra å gå nedover til å gå oppover, etter at vi la om til mildere straffer for ungdom i 2014. Det samme skjedde i Sverige, men på et tidligere tidspunkt. Vi skal behandle ungdom på en god måte, også de som begår kriminalitet, men vi må ikke gjøre samfunnet eller ungdommen en bjørnetjeneste. Det er alvor nå, og jeg håper det alvoret sakte siger inn i hele denne salen, og at vi får et taktskifte i norsk kriminalpolitikk.

Først vil jeg faktisk takke justisministeren for å gi et balansert og godt bilde av hva denne saken handler om. Det er dessverre ikke tilfellet når det gjelder mange av de andre innleggene vi har hørt her i dag. Det er noen representanter og partier som prøver å tegne et kunstig bilde av at det er forskjell mellom partiene i denne sal når det gjelder hvem som støtter rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser, og hvem som ikke gjør det. Det handler ikke denne saken om. Det er ingen nye rettigheter vi innfører i dag, og dette sa justisministeren på en forbilledlig måte. Det er ikke en endring som blir innført. Når da noen partier sier at ikke alle har kjempet, at noen mener at intensjoner er nok, og at rettighetene nå blir bindende, så er det feil. Vi har alle i denne sal den samme intensjonen: at rettighetene skal gjelde for alle, og at diskrimineringen skal fjernes. Men det denne saken, eller diskrimineringen, egentlig handler om, er ressurser ute i kommunene til dem som skal levere de tjenestene til dem som i dag blir diskriminert. I samfunnet i dag har vi mange svake grupper som kommunene har ansvaret for, og som de må finne ressurser til. Hvis vi som politikere skal begynne å gi enkelte av de svake gruppene forrang i norsk lov framfor andre svake grupper, og tro at det løser problemene – ja, da er vi på feil vei. Det er en kamp om ressurser, og vi har alle den samme intensjonen om at vi skal levere de ressursene som kreves. Da har det ikke så mye å si om vi innfører en inkorporering av dette eller ikke, for dette er gjeldende rettigheter i dag. Fremskrittspartiet mener imidlertid prinsipielt at det er feil å gjøre det, for det løser ingen problemer. Det er ressurser ut til dem som trenger tjenestene, som er løsningen også her, og vi er i tilfelle bare med på å overskygge det underliggende problemet, som gjør at altfor mange ute i norske kommuner ikke får de tjenester de ønsker. Det kan være flyktninger som ikke får den integreringen de har krav på, det kan være eldre som ikke får de tjenestene de trenger, og det er funksjonshemmede som ikke får de rettighetene de trenger. Hvis vi tror at det blir løst på denne måten, tar vi dessverre feil, men vi har alle den samme intensjonen og ønsker å løse dette på best mulig måte. FrP ønsker å kjempe for at kommunene blir i stand til å levere tjenester. Der ligger løsningen.

Etter budsjettenigheten sa statsminister Støre at dette er «et budsjett som sikrer trygghet for folks økonomi, for våre grunnleggende velferdstjenester og for landet i en urolig tid». Dette er altså hvordan statsministeren omtaler et statsbudsjett som bruker mer enn dobbelt så mye penger på bistand som til politi, som i praksis svekker politiberedskapen, og som ikke tar kriminalitetsbildet på alvor. Gjennom hele høsten har vi hørt nye historier om granatangrep, knivstikkinger og skyteepisoder. Dette er ikke lenger et varselskudd om svenske tilstander, men et tydelig bevis på at de har fått etablere seg i Norge. I flere tiår har Fremskrittspartiet advart mot utviklingen, mot gjengproblematikk og høy innvandring. Hver eneste gang har Arbeiderpartiet stukket hodet i sanden, og hver eneste gang har FrP fått rett. Da vi advarte mot svenske tilstander i 2017, ble vi beskyldt av Støre for å drive med skremming. I 2023 mente statsministeren at temaet svenske tilstander hørte mer hjemme i Riksdagen enn i Stortinget, og senest i valgkampen i høst mente statsministeren at norske gjengmiljøer var veldig ulike de svenske. Bare noen uker senere ble det kastet granater på åpen gate i Oslo. Det sies at galskap er å gjøre det samme om igjen og om igjen, og forvente et annet resultat. I så fall er det ingen tvil om at Arbeiderpartiets politikk er gal. At de ikke hører på FrP, er ikke noe nytt, men at de ikke engang lytter til advarslene som kommer fra Danmark og Sverige, er urovekkende. Sverige og Danmark har strammet kraftig inn på politikken og gir de kriminelle motstand bl.a. gjennom et massivt løft til politiet. I Norge har politiet blitt bygget ned i en tid der vi har hatt Europas høyeste vekst i ungdomskriminalitet. De kriminelle velger minste motstands vei, og akkurat nå er Norge minste motstands vei. Det trengs en massiv satsing på politiet, men Politiets Fellesforbund har sagt om regjeringens budsjettforslag at det ikke engang vil dekke lønns- og prisveksten i politiet. Fremskrittspartiet vil ha et kraftfullt løft i møte med dagens kriminalitetsbilde. Politiet må få ressurser til å styrke alle ledd i sitt arbeid. Når både nettbasert kriminalitet og vold og ran i gatene øker, må man ikke ta ressurser fra politiet i gatene og overføre dem til nettbasert kriminalitet. Da må begge deler styrkes. På flere felt i samfunnet har vi lyttet til forskere og eksperter som har sagt at barn og ungdom ikke tåler å få reaksjoner. I skolen er nesten alle verktøy for lærere for å slå ned på dårlig oppførsel blitt fjernet, og på kriminalitetsfeltet har vi nærmest fjernet alt som minner om straff. Hadde vi sett at effektene av dette var at det ble mindre mobbing, bråk og uro i skolen, og lavere ungdomskriminalitet, hadde sannsynligvis den utviklingen vært riktig. I stedet ser vi at det blir mer bråk, det blir mer uro, det blir mer mobbing i skolen, og det blir mer ungdomskriminalitet. Nå har vi forsøkt den oppskriften ekspertene anbefalte. Det gikk fryktelig galt, og nå må vi snu. Vi må fjerne silkehanskene overfor de tunge kriminelle og begynne å fokusere på ofrene. Kriminelle skal ikke få fortsette sin virksomhet, uansett hvor gamle de er. Vi må gjeninnføre reaksjoner mot kriminelle ungdommer som har en viss preventiv effekt. Vi kan ikke lenger være det eneste landet i Europa som ikke har lukkede barnevernsinstitusjoner. Fremskrittspartiet foreslår i vårt alternative budsjett et kraftig løft for politiet, der vi øker grunnfinansieringen med 1,4 mrd. kr, noe som vil tilsvare 1 000 nye politifolk. Vi gir politiet ytterligere 150 mill. kr til å bekjempe gjengkriminalitet og 100 mill. kr til å bekjempe ungdomskriminalitet. Dessuten overfører vi mer til kriminalomsorgen, 200 mill. kr, for å sikre flere soningsplasser, spesielt for unge lovbrytere. Dette er alle helt nødvendige tiltak for at vi skal gjøre Norge bedre i stand til å bekjempe utviklingen vi ser, men dessverre har ikke flertallet i denne sal forstått alvoret. Det er synd for alle de nordmenn som ønsker mer trygghet i hverdagen.

Justisministeren har jo sagt på inn- og utpust, at man ikke skal detaljstyre, og at politiet må få den friheten de trenger til å prioritere selv. Det er riktig at det er flere politiansatte, men det er ikke flere politifolk. Det er flere sivilt ansatte, byråkrater og ansatte med IT-kompetanse og annet, men det har blitt færre politifolk ute i gatene. Politiet selv sier at de ikke har den budsjettmessige friheten til å satse på det de ønsker. De forteller oss at det første som ryker på grunn av de trange budsjettene man har fått fra regjeringen, er bl.a. forebyggende arbeid. Da er jo ikke det en måte å gi politiet frihet til å prioritere det de mener er viktig. Ministeren sa også i sitt innlegg at det bare er rundt 200 kriminelle gjengangere. Det er ekstreme gjengangere. Har ministeren egentlig peiling på hvor mange som begår under ti lovbrudd i året?

Jeg synes dette er litt andre og nedtonede toner fra justisministeren i forhold til for bare en uke tilbake, da hun brukte det jeg leste opp, til bl.a. å forsvare at man ikke satser på flere politifolk – at det ikke er et behov. En justisminister som forstår kriminalitetsbildet, vil sannsynligvis ha fått med seg at gatekriminaliteten, som vold og ran og det som verre er, har økt betydelig, samtidig som vi har fått noen nye elementer. Det er f.eks. logisk at man bemanner opp IT-kompetansen i politiet når man får mer av det, men det virker som justisministeren ikke har forstått at kriminaliteten egentlig ikke har flyttet seg, vi bare har fått mer av begge deler. Hvordan kan da ministeren, på bakgrunn av dette, forsvare at det har blitt færre politifolk i gatene, etter at vi faktisk har hatt Europas største økning i ungdomskriminalitet?

Justisministeren var nylig ute og mente at FrP ikke forstår kriminalitet. Hun sa at de kriminelle har beveget seg fra å lempe minibanker på lastebiler til å sitte trygt bak datamaskiner, og at rekrutteringen til kriminalitet skjer på nett. I en debatt vi hadde, sa justisministeren at FrP «ikke ser hvordan kriminaliteten har blitt fullstendig grenseløs. Den skjer på digitale plattformer i stor grad, det er der det planlegges, det er der det rekrutteres, det er der det deles ut oppdrag og det betales». Det er riktig at vi har hatt en utvikling på disse feltene, men det jeg lurer på i første omgang, er: Hvor mener justisministeren mesteparten av rekrutteringen til ungdomskriminalitet faktisk skjer?

Fremskrittspartiet er enig i at vi må ha en enhetlig eller helhetlig tilnærming til kriminalitetsbekjempelse. Det er viktig å styrke mer enn politiet. Det er vi helt enig i, men vi har prøvd å utfordre på dette med politiet av en grunn, for Arbeiderpartiet har prøvd å bygge opp en historie om at kriminaliteten har endret seg fra å være ute i gatene til f.eks. å være bak dataen, og da må man styrke IT-kompetansen. Det er vi enig i. Det vi ikke er enig i, er når det har gått på bekostning av operative tjenestemenn og -kvinner i politiet ute i gatene, for det som også har økt på den samme tiden, er jo vold, ran, trusler og utpressing – den gatekriminaliteten som skjer. Den største rekrutteringsarenaen er fortsatt ute i ungdommenes nærmiljø, og spydspissen for å ta det er politiet. Hvorfor styrker man ikke da politiet?

Det var nettopp forliksteksten jeg hadde lest, og der sto det ingenting. Det var riktignok noen symbolske summer til politiet i tallbudsjettet som jeg hadde oversett – det var vel så små summer at jeg ikke så dem. Det ble i hvert fall ryddet opp i. Jeg synes det er interessant at f.eks. politiet i øst har hatt en ganske kraftig nedgang i politidekning, og jeg hørte justisministeren forklare meg at man hadde en oppgang under koronapandemien, da man måtte ha styrket politi, grensekontroll og den type ting. Nå har vi en tilstrømning av svenske kriminelle som er ganske dramatisk. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det var viktigere å styrke politiet da vi hadde en pandemi, og ikke når vi har overstrømmende kriminalitet fra Sverige og den alvorlige utviklingen vi har sett. Da har altså Arbeiderpartiet bygget ned politiet, og spesielt i enhet øst.

Noe som ikke ble prioritert i statsbudsjettet og heller ikke i talen fra representanten, er politiet. Vi står i en situasjon hvor våre naboer strammer kraftig inn. De advarer oss mot utviklingen. De både strammer inn på politikk og øker bevilgningene kraftig til politiet og hele justissektoren. I Sverige har de f.eks. fra 2025 til 2026 økt politibudsjettet med 7 pst., mens man i Norge økte det med 4,3 pst., som da blir spist opp av lønns- og prisvekst. Til kriminalomsorgen økte svenskene med over 15 pst., mens man i Norge økte med 5,2 pst. Kriminelle velger som regel minste motstands vei, og med denne utviklingen er jeg redd Norge kommer til å bli minste motstands vei. Hvorfor lytter ikke da Arbeiderpartiet til advarslene fra Sverige og styrker politibudsjettet kraftig?

La meg først si at jeg har vært en storbruker av Oslofjorden siden jeg var liten, og fortsatt er det. Hvis det er noe vi kunne ha gjort som kunne hjelpe Oslofjorden, skulle jeg mer enn gjerne vært med på å gjøre det. Det som er synd med dette tiltaket, er at det kun er gjort for å vise at man gjør noe, og man har ingen kunnskap om effekten. Det har kommet fram hvor lite kunnskap man har, men jeg mener at det fortsatt er underkommunisert hvor usikkert dette tiltaket er. Jeg merker meg at det fra Arbeiderpartiet og MDG står i innstillingen – og dette gjentok også ministeren fra talerstolen – at «Fiskeridirektoratet i sine anbefalinger har vært tydelig på at dette er det fiskeritiltaket som er forventet å ha størst effekt». Det er feil. Det som står i kunnskapsgrunnlaget fra Fiskeridirektoratet, er «tiltak som med mer sikkerhet kan gi større effekter». Man vet ingenting, kommer det fram flere steder. Videre i dette notatet fra Fiskeridirektoratet står det bl.a.: «Det er også utfordrende at det ikke finnes noen særlig sikker kvantitativ kunnskap om hvilken effekt vi kan forvente av tiltak innenfor den enkelte sektor hver for seg. For eksempel hvor mye bedre tilstand som kan forventes av å redusere utslipp av nitrogen med en bestemt mengde eller ved å stanse et fiskeri.» Man vet ikke, men regjeringen gjør dette for å vise handlekraft og ofrer en hel næring. Videre står det i kunnskapsgrunnlaget: «Den største kunnskapsmessige utfordringen er knyttet til de strengeste tiltakene som er tatt inn her, områder hvor alt fiske forbys, og den handler om at det ikke er mulig å si noe kvantitativt om effektene. Vi vet mye om hvilke kvalitative effekter vi kan få og for hvilke arter og naturtyper, men ikke noe konkret om hvor store de kan bli.» Det betyr at vi kan risikere å få to flere fisk i Oslofjorden ved å gjøre dette, og da har man så dårlig kunnskap at vi burde ha ventet med å innføre det til vi visste mer. Det er helt åpenbart at vi burde ha gjort det. Det er også sånn at Miljødirektoratet i 2023 meldte at de tiltakene som samlet kan gi best effekt, tiltak som står i Oslofjordplanen, ikke har blitt fulgt opp. Regjeringen kunne bare ha startet med å følge opp en allerede vedtatt plan. Da skulle vi ha fått bedre effekt enn ved å gjøre dette høyst symbolske tiltaket som raserer og ofrer en næring for at regjeringen skal se bra ut på papiret.

Jeg vil på vegne av meg selv og Fremskrittsparti-representantene Finn Krokeide, Anette Carnarius Elseth, Stian Storbukås, Liv Gustavsen og Tor André Johnsen framsette et representantforslag om innføring av ungdomskriminalitetsnemnd og lukkede institusjoner for mindreårige kriminelle.

Tallene fikk jeg i et skriftlig svar på et skriftlig spørsmål fra justisministeren i forrige uke. Der kan man finne tilbake til dem, hvis man lurer på det. Jeg er ikke på jakt etter at statsråden skal overprøve dommer, men om vi har et nivå på reaksjonene som gjenspeiler alvorligheten. Jeg har tidligere påpekt at etter at vi i 2014 innførte svært milde reaksjonsformer i form av ungdomsoppfølging og ungdomsstraff, begynte ungdomskriminaliteten å stige fra året etter, altså 2015. Så har det steget mer og mer for hvert år. Dette var en påstand justisministeren avviste i går. Hun advarte også mot symboltiltak i møte med den alvorlige situasjonen. Jeg antar at det var adressert til FrP. Da vil jeg spørre: Mener statsråden at det er symboltiltak når FrP fremmer forslag som er noe strengere, men som både Danmark og Sverige sier de har lyktes med, f.eks. strengere straffer, mer overvåkning av kriminelle nettverk osv.?

Det er svært få ungdommer som får inngripende tiltak, som kontaktforbud, oppholdsforbud eller pålagt oppholdssted, som en del av sin straff. Av 198 saker fra september i fjor var det kun i ni saker det var idømt kontaktforbud overfor den fornærmede. Det er benyttet oppholdsforbud i to av disse sakene, mens det er ingen som f.eks. har blitt idømt pålagt oppholdssted. Det framstår dermed som om tiltak som beskytter samfunnet og ofrene og er noe mer inngripende overfor den kriminelle, svært sjelden blir brukt mot dem som er under 18 år. Synes statsråden at omfanget av virkemidler som beskytter samfunnet og ofrene, gjenspeiler alvorlighetsgraden i dagens kriminalitetsbilde?

Jeg føler ikke helt at det var et svar på spørsmålet om i hvor stor grad det er vårt samfunn som ved vår ekskludering og diskriminering gjør ungdom mer kriminelle. Men la nå det ligge. Dette ble også sagt av statsråden i går: «Forebygging handler om å ta tak i de faktorene vi vet er av betydning. Fattigdom, egne voldserfaringer og fravær av trygge voksne øker sannsynligheten for at barn og unge havner i kriminalitet.» Det er lite som tyder på at fattigdom gjør noen mer kriminelle, men flere av disse andre faktorene kan det nok være bred enighet om. Jeg lurer på om statsråden ser at det også kan være andre forebyggende tiltak som kan ha effekt, som f.eks. redusert innvandring, innlåsing i de verste tilfellene, fotfølging av de kriminelle og straffer med en viss preventiv effekt.

I gårsdagens redegjørelse til Stortinget om kriminalitetsbildet sa statsråden: «Manglende anerkjennelse, selvopplevd ekskludering og diskriminering kan være viktige motivasjonsfaktorer for å la seg rekruttere til gjengfellesskap.» Det kan med det høres ut som om det er vårt samfunn som er så diskriminerende og ekskluderende at det bidrar til at f.eks. langt flere innvandrerungdommer lar seg rekruttere til det ministeren kaller gjengfellesskap – som jeg kanskje ville kalt kriminelle bander. Jeg lurer på: Hvor stor del av skylden mener ministeren at samfunnets ekskludering og diskriminering har for den økende ungdomskriminaliteten spesielt blant innvandrerungdom?

Jeg er litt glad for at vi skiller oss der vi ønsker å bevilge mer penger, sånn at politiet får de ressursene de trenger til å utføre det samfunnsoppdraget de har. Det er ikke snakk om noen detaljstyring på hva de skal gjøre, men når politiet sier at de må kutte i forebyggende arbeid fordi de ikke har rammer til det, er det klart at vi må bevilge de midlene som trengs. I forrige uke var Sveriges justisminister, Gunnar Strömmer, ute og advarte om at Norge ikke måtte gå i den samme fella, vi måtte ikke ha den samme naive tilnærmingen, og vi måtte møte dette på en annen måte når vi står der med bomber, granater, skytinger og rekruttering av barn og unge inn i kriminelle nettverk. Han mener at Sverige har gjort en rekke feil. Spørsmålet er om justisministeren nå vil lytte til den svenske justisministeren, som advarer om at man hadde for milde tiltak og for milde straffer i Sverige.

Da forstår jeg at justisministeren mener at Politiets Fellesforbund tar feil når de sier at det ikke er noen satsing, og at kriminalitetsbekjempelsen kommer til å bli dårligere. Mens det i Sverige har blitt 1 863 flere politiansatte mellom 2022 og 2024, har det i Norge blitt 217 færre politiansatte. Riktignok har det blitt en noe høyere konsentrasjon av politifolk i Oslo, men også i Oslo vil det være færre politifolk hvis man ser det i sammenheng med befolkningsutviklingen. Mener statsråden at politiet blir bedre eller dårligere rustet til å møte den stadig grovere og mer omfattende kriminalitetsutviklingen når det ble 217 færre politifolk i Norge mellom 2022 og 2024 – under denne regjeringen?

Mitt spørsmål går til justisministeren: I ukene før statsbudsjettet ble lagt fram, har det gått av to håndgranater i sentrum, kastet av tenåringer. Fire gutter mellom 12 og 15 år er siktet etter en skyteepisode i Sarpsborg. En 13-åring har knivstukket en annen 13-åring på Haugerud, og en 14-åring har blitt kuttet i ansiktet med kniv på Stovner. Nærmest daglig har vi fått nyhetsvarsler om kniv- og skyteepisoder. Til tross for at kriminaliteten blir stadig grovere og mer alvorlig, klarer knapt regjeringen å bevilge nok penger til politiet til å dekke lønns- og prisveksten. Politiets Fellesforbund har etter budsjettframleggelsen vært tydelig på at kriminalitetsbekjempelsen kommer til å bli dårligere med dette forslaget til statsbudsjett. Til tross for at bevilgningene til politiet knapt dekker lønns- og prisveksten, sier justisministeren på regjeringens egne nettsider at hun forventer å se resultater av pengene vi prioriterer. Hvilke resultater mener statsråden det er naturlig å forvente når politiets budsjett i stor grad blir spist opp av pris- og lønnsvekst, utover at kriminalitetsbekjempelsen kommer til å bli dårligere, som Politiets Fellesforbund har påpekt?

Jeg vil takke ministeren for redegjørelsen. Jeg vil starte med å si at det egentlig er synd at vi står her i dag, for dette kunne vært unngått dersom flertallet i denne sal hadde tatt signalene på alvor på et langt tidligere tidspunkt. Jeg snakker ikke nødvendigvis om å bygge opp politiet eller bygge flere soningsplasser for 15–20 år siden, men jeg snakker om å iverksette forebyggende tiltak for 15–20 år siden. Forebyggende tiltak er mer enn fritidsklubber og flere miljøterapeuter. Forebyggende tiltak for 15–20 år siden kunne vært å ikke føre en hodeløs innvandringspolitikk som er nødt til å skape problemer. Forebyggende tiltak kunne vært ikke i praksis å fjerne straff for ungdom, sånn at terskelen for å begå kriminalitet senkes. Dessverre lyttet ikke flertallet til advarslene den gangen, og nå står vi her i dag med alle konsekvensene som det ble advart mot. Det som opprører meg enda mer, er at vi har en regjering som fortsatt ikke ser ut til å forstå alvoret. Senest i forrige uke fikk vi en ny påminnelse, da regjeringen leverte et forslag til statsbudsjett som på ingen måte tar inn over seg de utfordringene samfunnet står i. Politiet trenger en betydelig tilførsel av ressurser for å håndtere situasjonen, men satsingen på politiet er nærmest helt fraværende i statsbudsjettet. De siste fire årene har vi sett en eksplosiv økning i ungdomskriminalitet, men dessverre har regjeringen vært mer opptatt av å prate om at vi ikke har svenske tilstander, enn av å sette inn mottiltak. Men la meg gjennomgå hva svenske tilstander handler om. Det handler om at kriminelle gjenger åpenlyst kriger i gatene. Det handler om at det brukes bomber, granater, skytevåpen og unge voldsutøvere i et omfang som er helt fremmed for oss. Det handler også om en naiv tilnærming fra politikerne. Det handler om at noe åpenbart skjer rett foran øynene våre, mens politikerne nekter å ta realitetene inn over seg. Og når statsministeren bare for et par år siden avfeide advarslene med å si at diskusjonen om svenske tilstander hører hjemme i den svenske Riksdagen, er det åpenbart at vi har å gjøre med en regjering som ikke forstår alvoret. Vi har bomber, granater, skyting og unge leiesoldater etter samme modell som Sverige, og vi har også politikere som ikke forstår alvoret. Vi har dermed svenske tilstander. La oss nå ta dette skikkelig på alvor. For å få til dette trengs det en framoverlent regjering som tar inn over seg situasjonen vi står i, og kommer opp med et spekter av nye tiltak. Lærdommen fra Sverige var at de handlet for sent. De hadde for milde straffer, de klarte ikke å bygge opp politiet, og de turte ikke å diskutere de reelle årsakene. Vi må også innse at det er for sent med forebyggende tiltak når håndgranatene suser i gatene. Vi må i det minste utvide forståelsen av hva forebygging er. Har man vist vilje og evne til å kaste håndgranater i gatene, hjelper det ikke med flere fritidsklubber. Det beste forebyggende arbeidet vi da kan gjøre, er å hindre dem fysisk i å gjøre det på nytt. Unge gutter blir rekruttert av en veldig enkel hovedgrunn. De har lav eller ingen risiko for straff, og det er underlig at regjeringen forsøker omtrent alle andre tiltak enn å gjøre noe med selve problemet. Det er f.eks. naivt å tro at aldersgrense på sosiale medier vil hindre gjengene i rekruttering av ungdom. For dersom en ungdom er kapabel til å kaste håndgranater i gatene, er han sannsynligvis også kapabel til å laste ned en ulovlig app. Og når 14-åringer helt slipper straff, og 15-åringer får reaksjoner som på ingen måte minner om straff, er det her vi må sette inn tiltakene. Vi må gjennomføre straffer som har en viss preventiv effekt. Den gangen vi hadde det, gikk kriminaliteten nedover, og nå går den oppover. Vi må også sette politiet i stand til både å drive forebyggende arbeid og fotfølge de kriminelle, slik vi har lykkes med før. Da må det store ressurser til. Men det har denne regjeringen vist gjennom forslaget til statsbudsjett at de ikke er villig til. Jeg er redd for at det vil få store konsekvenser.

Debatten om Politihøgskolen på Majorstua har pågått i årevis. Kriminalitetsutviklingen og regjeringens nedbygging av politiet tilsier at vi må handle raskt og effektivt for å bygge politiet opp igjen. Da har vi verken tid eller penger til å flytte en av de viktigste rekrutteringsarenaene vi har for politiet, uten at det er strengt nødvendig. FrP ønsker å øke ambisjonene til at vi skal ha tre politifolk per tusen innbyggere. Det vil si at det vil bli behov for at flere politifolk skal utdannes i årene som kommer. Det vil dermed trolig bli behov for å utvide utdanningstilbudet, og dette mener FrP – hvis vi får det som vi vil – kan gjøres ved å utvide kapasiteten og legge det til Moss, Kongsvinger eller Stavern. Regjeringens siste utspill er at de ønsker å lokalisere ny politihøyskole på Søndre Nordstrand. Det kan dermed se ut som regjeringen allerede har besluttet at Politihøgskolen skal flyttes fra der den ligger i dag. Dette er i så fall en beslutning som regjeringen har tatt før det er utredet. Regjeringen vet altså ikke engang om det er nødvendig å flytte, men er ute i mediene og peker på nye lokasjoner. I altfor lang tid har vi sløst bort penger på dyre bygg og fasiliteter, i stedet for det som er viktig. I dette tilfellet er det viktigste at vi utdanner flere politifolk og opprettholder rekrutteringen og attraktiviteten for politiet. Da er det først og fremst innhold og ikke bygg som er viktig. En stor og vanskelig lokaliseringsdebatt er ingen tjent med, og det ønsker heller ikke FrP å bidra til. Gjennom flere uttalelser er det tydelig at både Politihøgskolens ledelse og studentene ønsker å beholde dagens lokasjon på Majorstua. Det er riktignok noe uenighet om tilstanden til lokalene på dagens lokasjon, men forutsatt at man får hevet standarden der det trengs, er dagens lokasjon et klart ønske. FrP kommer dermed ikke til å støtte forslag nr. 24, men vi kommer til å komme tilbake til Stortinget med egne forslag som peker på at hovedprioriteringen framover skal ligge på å videreutvikle de lokasjonene vi allerede har, og at eventuelle utvidelser i kapasiteten gjøres ved å se til Moss, Stavern eller Kongsvinger.

Jeg har aldri hørt noen fra politiet si at det ikke vil fungere å fotfølge de kriminelle mer. Senest i går sa Politiforbundet at Oslo mangler rundt 100 politifolk for å løse sitt samfunnsoppdrag, og flere distrikter har meldt om at de må kutte i bl.a. forebygging fordi de har for få ressurser. Antall politiårsverk i de store distriktene, som Oslo, Innlandet, Øst og Sørøst, er redusert med hele 228 med denne regjeringen, og det har skjedd samtidig som disse politidistriktene har fått mer å gjøre med bl.a. sikkerhetsoppdrag og den type belastninger. Til sammenligning, da FrP satt i regjering og hadde en hånd på rattet, ble de samme politidistriktene styrket med over 1 300 politiårsverk. Hvordan kan statsministeren forsvare at regjeringen bygger ned politiet i de største distriktene når arbeidsmengden øker?

Statsministeren snakket i sitt innlegg nå om bl.a. én-til-én-oppfølging av kriminelle ungdommer, og det er vel og bra. Samtidig har vi også tidligere erfaring med å bekjempe gjengkriminalitet i dette landet. Vi hadde bl.a. et prosjekt som fikk store ressurser og gode rammer for å kjempe mot gjengkriminaliteten. Én av suksessfaktorene for at politiet lyktes den gangen, var at politiet fotfulgte de kriminelle, slik at de ble tatt for alt de gjorde. Det var massivt med razziaer, beslag hele tiden, og de fikk aldri fred til å begå ny kriminalitet. Det førte etter hvert til at mange av dem rett og slett gikk lei og ga opp det å være kriminell. Det var noe som fungerte før. Da var det altså politiet som drev en én-til-én-oppfølging, og det fungerte. Hvorfor mener statsministeren nå at det denne gangen er riktig med færre politifolk, og at det som fungerte før, ikke lenger fungerer?

Det er politiet som har bedt om virkemidlene, men hvem som får hjemlene, tror jeg er revnende likegyldig for både FrP og politiet, bare man får innført muligheten til å holde de kriminelle barna og ungdommene borte fra gaten. Statsråden var også innom i sitt innlegg at regjeringen skal legge fram et forslag om å skjerpe straffene for å bære våpen. Dette er jo et forslag FrP har fremmet i Stortinget gang på gang, og som har blitt nedstemt av bl.a. Arbeiderpartiet. Sist gang vi fremmet det, ble riktignok regjeringen presset til å snu og stemme for det. Det er fint at regjeringen har tenkt å følge opp det Stortinget har bedt regjeringen følge opp, men det er jo ikke noe nytt tiltak fra regjeringen, og det er besynderlig at vi gang på gang må dra regjeringen etter oss. Har statsråden andre tiltak, og mener statsråden nå at skjerpede straffer kan ha en preventiv effekt?

Statsråden snakker om å gi politiet nødvendige hjemler for å gjøre det som skal til, hvis jeg forstår det riktig, for å bekjempe ungdomskriminaliteten. Det jeg mener politiet har bedt om flest ganger, er hjemler og muligheter til å gjøre noe med spesielt de som er under den kriminelle lavalder, som begår til dels alvorlig kriminalitet, og som veldig raskt etter at de har begått kriminalitet, er ute igjen og begår ny kriminalitet. Politiet vil altså ha hjemler til å holde disse bak en lukket dør. Hva konkret har regjeringen lagt fram, eller har tenkt å legge fram, for å gjøre det politiet senest i dag ba om og sa at de trengte – hjemler til å lukke dørene etter det behovet som er, som statsråden selv pekte på?

Jeg og Fremskrittspartiet deler synet på at det er viktig å ha beredskapsressursene tilgjengelig og spredt, men vi deler ikke synet på at det har en sammenheng med f.eks. å måtte beholde et fordyrende og unødvendig tungrodd byråkrati, som fylkeskommunen faktisk er. Jeg har mer tro på at vi kan få mer ut av ressursene, at vi kan få mer beredskap for pengene, dersom vi fjerner unødvendig byråkrati og unødvendige forvaltningsledd og heller flytter dem over til organer som kanskje kjenner lokalsamfunnene og behovene enda bedre. Det fylkeskommunen driver med i dag, kan tas over av andre, f.eks. kommunen, om så måtte være. Jeg ser ikke sammenhengen mellom den problemstillingen representanten forsøker å ta opp, og vår politikk om å legge ned fylkeskommunen.

Jeg har stor respekt for at representanten Velle har som en prioritet – blant mange – å ivareta også russens frihet til å gjøre sånn som de ønsker, men det er ikke riktig at Fremskrittspartiet har som en hovedprioritet å bekjempe sidestilte seter i bussen. Vi har som vår hovedprioritet å bekjempe den økende ungdomskriminaliteten. Det var det mitt innlegg handlet om, og det er der vi kommer til å sette inn de store ressursene, hvis vi klarer å få flertall for det, fordi det er der problemet ligger. Da hadde det, som jeg var inne på, vært bedre om Arbeiderpartiet, dersom de er bekymret for utviklingen i rusbruk blant ungdom og russen, hadde latt være å liberalisere regelverket, sånn at det nå er enklere både å selge og bruke rusmidler, og at man skaper et inntrykk av at rusbruk er greit. Den utviklingen må nesten Arbeiderpartiet ta på seg selv.

Jeg er vel mer overrasket over at replikanten bruker sin replikk på å ta opp dette som Arbeiderpartiets viktigste tilnærming til ungdomskriminalitet, for jeg tror ikke at hvordan man har stilt setene på russebussene, har noe som helst å gjøre med den utviklingen vi har sett i ungdomskriminalitet. Det er helt riktig at Fremskrittspartiet ikke støtter de forslagene, men det er ikke riktig at vi har nevnt noe som helst sted at vi mener det er det viktigste tiltaket. Det viktigste tiltaket mot ungdomskriminalitet er å få preventive straffer, det er å få mer politi, det er f.eks. å få dømt flere av dem som driver med dopsalg. Noe av det man tar opp i denne replikken, handler om kokainsalg, der Arbeiderpartiet har vært med på å liberalisere lovverket sånn at vi har fått en økning.

De dystreste spådommene har blitt en virkelighet. Det trygge samfunnet vi har brukt generasjoner på å bygge opp, er på vei til å smuldre opp rett foran øynene våre. Det er trist at norske politikere har latt dette skje. For dem som har fulgt med en stund, er det dessverre ikke overraskende at vi har havnet her. Dersom man følger en spesiell oppskrift, bør det ikke være overraskende at man får et spesielt resultat. Oppskriften Norge har fulgt, er at flertallet har ført en hodeløs innvandringspolitikk som har vært basert på følelser, ikke på fakta. Vi har tatt imot langt flere innvandrere enn det vi har klart å integrere. I likhet med alle andre land som har fulgt denne oppskriften, har også vi fått alvorlige problemer. Selv om det kan se mørkt ut, kan vi likevel ikke tillate oss å gi opp. Vi kan fortsatt snu utviklingen, men da må vi handle raskt og kraftfullt. Vi skal ikke gjøre noe overilt, men vi må ta inn over oss den lærdommen andre land har skaffet seg som følge av en dumdristig og hodeløs innvandringspolitikk. Sverige har innsett at de reagerte for sent, de var for naive, de hadde for milde straffer, og de turte ikke peke på de egentlige årsakene til problemene. I all moderne tid har kriminaliteten i det store og hele gått nedover. Det gjorde også ungdomskriminaliteten i Norge år for år fram til 2014, spesielt for vold, ran, utpressing, mishandling osv., men etter 2014 skjedde det noe. Den positive utviklingen stanset helt opp, og ungdomskriminaliteten begynte å stige. Det som skjedde i 2014, var at vi innførte ungdomsstraff og ungdomsoppfølging som nye reaksjonsformer mot kriminelle ungdommer. Ungdomsoppfølging, som er det som brukes mest mot kriminelle ungdommer som har begått til dels grov kriminalitet, består av tiltak som samtaler, terapi, jobbsøking, skolegang og en rekke andre tiltak som ikke minner om straff. Året etter at vi innførte denne svært milde formen for straff, begynte kriminaliteten å stige for alle alderstrinn som var omfattet av den. Derimot hadde 18-åringene, som tradisjonelt alltid har begått mest voldskriminalitet, ingen økning – de fortsatte nedgangen. 18-åringene hadde da heller ingen endring i oppfølgingen i 2014. Skal vi bare anta at det var en tilfeldighet at det meste på kriminalitetsstatistikken ble snudd på hodet samtidig som vi innførte svært milde straffer for ungdom? Ungdom som begår kriminalitet, er som regel raskt ute på gata og begår ny kriminalitet. Dette skjer fordi politikerne er mer opptatt av å beskytte de kriminelle mot straff enn av å beskytte samfunnet mot kriminalitet. Politiet har i en årrekke bedt om å få virkemidler til å bruke mer tvangsmidler for å holde kriminelle ungdommer borte fra gatene – senest i dag ba politiet om det – men svært lite skjer. Det siste eksempelet vi fikk, var to ungdommer som ble tatt for å være involvert i håndgranatkasting på Strømmen, og den ene måtte løslates for å få plass til den andre. Sånn kan vi ikke ha det. Regjeringen har slept beina etter seg lenge i møte med en eksplosiv utvikling i ungdomskriminalitet. Regjeringen mener selv at de forstår kriminalitetsbildet, men politikken de fører, røper at de dessverre forstår veldig lite av hva som skjer. Det trengs en helhetlig politikk, og det evner ikke regjeringen å legge fram. Det hjelper f.eks. fint lite med et hurtigspor for ungdom dersom det bare fører til et hurtig klapp på skulderen, og ikke til en straff som har en preventiv effekt. Det hjelper også fint lite med én-til-én-oppfølging for kriminelle ungdommer så lenge det skal utføres av miljøarbeidere som egentlig kan sendes hjem hvis ungdommen har tenkt å begå ny kriminalitet. En av suksessfaktorene da vi knuste A- og B-gjengen, var at det var politiet som drev én-til-én-oppfølging, og det var politiet som fotfulgte de kriminelle slik at de ble tatt for alt de gjorde. Fremskrittspartiet har fremmet en lang rekke forslag i Stortinget som kunne ha gjort en forskjell. Noen av disse forslagene har fått flertall, men regjeringen jobber veldig sent for å følge opp disse forslagene, og vi har ikke lenger råd til at det skal gå prestisje i ikke å følge opp gode forslag fra FrP når de fremmes, og at man heller venter.

Jeg har registrert at Venstre-representanten Abid Raja har vært ute i mediene og snakket mye om strengere tiltak, men det er vanskelig å se igjen dette i Venstres forslag. Jeg har gått gjennom Venstres forslag som ble fremmet i dag, og der snakkes det egentlig utelukkende om sårbare barn og veldig lite om hvordan man beskytter samfunnet mot kriminalitet. Etter at vi i 2014 vedtok ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, som er en mye mildere straffereaksjon enn det vi hadde, snudde kriminalitetsutfordringen og gikk fra en nedadgående trend over mange år til å gå oppover igjen hvert år etter 2015 – da vi innførte denne milde tilnærmingen til kriminelle ungdommer. Da vil jeg jo tenke at det er på tide å se om det er en sammenheng. Spørsmålet til Venstres representant er: Mener Venstre at det utelukkende er tilfeldig at kriminalitetsstatistikken snudde og det ble mer ungdomskriminalitet fra året etter at vi innførte ungdomsstraff og ungdomsoppfølging?

Representanten snakket mye om internasjonal trygghet i sitt innlegg. Det er viktig, og det er bra, men vi har også en situasjon her i landet hvor vi har mistet trygghet. Vi har fått en alvorlig utvikling som har gått i gal retning, spesielt når vi tenker på ungdomskriminalitet. Partiet Venstre har i mange år advart mot f.eks. FrP når vi har hatt diskusjonen om svenske tilstander og ungdomskriminalitet. Det er et parti som gang på gang har gått imot innstrammingstiltak og ment at vi ikke står overfor en trussel. Vi har hatt representanter som Abid Raja, som har sagt at han er mer redd for Sylvi-tilstander enn for svenske tilstander. Da er mitt spørsmål: Er Venstre enig i at vi trenger strengere tiltak for å håndtere den situasjonen vi nå står oppi?