Vi har en mangfoldig og variert helsetjeneste i dette landet, men stadig flere er bekymret for at deres lokale helsetilbud skal bli borte, særlig i distriktene, hvor det ofte er lang reisevei. Mange er bekymret for om de får hjelp i tide, om ambulansen når fram, om legen er på vakt, om det er flyvær. Mange pasienter gruer seg for lang reisevei til behandling og undersøkelser som kunne vært utført av det lokale sykehuset eller poliklinikken – hvis den var åpen. Senest forrige uke behandlet vi et forslag om å gjøre forbedringer i pasientreiser, nettopp fordi lange avstander er så krevende og påfører pasientene økte kostnader. Hittil i denne stortingsperioden har vi behandlet utallige forslag som handler om å redde lokale sykehus, poliklinikker og behandlingstilbud i distriktene. Den stramme sykehusøkonomien har vært et gjennomgangstema, og særlig utfordringene med finansieringsmodellen, hvor sykehusene må låne penger av staten til investering i nye bygg og senere betale tilbake med renter, noe som går på bekostning av driften. I slutten av forrige uke var jeg på folkemøte i Ålesund, hvor temaet var Helse Møre og Romsdals store innsparingskrav, som foreslås dekket gjennom betydelige kutt i helsetilbudet – alt fra bemanning på sengeposter og kutt i ambulante psykisk helsetilbud til alvorlige kutt i ambulansetjenesten. Vi har en nasjonal helse- og samhandlingsplan som sier at det er et mål å utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet i Norge og flytte mer av den planlagte behandlingen til lokalsykehus. Vi har en plan som sier at vi skal styrke den lokale akuttberedskapen. Vi legger til grunn at regjeringen følger opp Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og at det jobbes aktivt med hvilke oppgaver som kan utføres av lokalsykehusene. Vi støtter intensjonen i dette representantforslaget. I tillegg vil vi hjelpe regjeringen med en god idé: Å få ned ventetidene er et viktig mål for denne regjeringen, så hvorfor ikke sikre at lokalsykehusene blir benyttet mer aktivt for å få ned ventetidene? Det fremmer vi i hvert fall forslag om. Selv om vi støtter intensjonen i forslagene, mener vi at mange av forslagene griper direkte inn i det arbeidet helsereformutvalget jobber med, og som vi venter i spenning på å få begynne å jobbe med. Derfor stemmer vi ikke for forslagene, men vi gjør et unntak. Vi mener en kritisk faktor i helseberedskapen er kapasiteten i ambulansetjenesten. Vi mener også at veien til å nå målene for responstid går gjennom en styrking av denne kapasiteten. Vi er bekymret for at ambulansetjenesten stadig blir utsatt for sparetiltak som heller svekker enn styrker beredskapen. Derfor støtter vi forslag nr. 1, om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan responstidsmålene for ambulansetjenesten kan nås i alle kommuner. Vi vet at det koster penger, men det vi ber om her, er forslag til hvordan – ikke at målene skal nås i dag. Hvis man vet hvordan, kan man jobbe systematisk mot målet for å sikre beredskapen for akutt syke i landet vårt. Jeg tar til slutt opp forslag nr. 3.

I mange år har Norges sovet i fred. Det har bl.a. ført til at nye sykehus som er bygget de siste tiårene, er bygget uten tilfluktsrom. Det har også ført til at eksisterende tilfluktsrom, både i sykehus og ellers i samfunnet, ikke er vedlikeholdt, ikke møter dagens krav eller brukes som lager, som bordtennisrom eller til andre aktiviteter. De siste årene har vi våknet til en stadig mer urolig verden. Selv om vi fortsatt ikke tror det, er det ikke lenger helt utenkelig at Norge kan utsettes for angrep. Det har ført til et stort fokus på forsvar og beredskap. SV mener dette fokuset må dreie seg om mer enn våpen. Skal samfunnet vårt fungere i en krise eller krig, må den sivile beredskapen være på plass. Det innebærer i høy grad en operativ helsetjeneste. Vi må derfor sørge for at sykehusene våre også kan operere i krig og krise. Å bygge tilfluktsrom koster penger, særlig i allerede eksisterende sykehus. Det er viktig å sørge for beskyttelsestiltak for helsepersonell og pasienter, men også å se på den totale helseberedskapen, som omfatter personell, infrastruktur og forsyningssikkerhet. Når det gjelder behov for tilfluktsrom, mener vi at det første vi må gjøre, er å kartlegge hvilke behov vi har. Vi må se om det finnes løsninger, og vi må finne ut hva dette kan komme til å koste. Så trenger vi en plan for hvordan vi skal løse behovene. Jeg har selv jobbet i sykehus, og vi har aldri snakket om tilfluktsrom. Det er egentlig litt rart. Det vi derimot har snakket mye om, er kraftforsyning. Et sykehus uten strøm er ikke operativt lenge. Derfor har alle sykehus reservesystemer for det. Det jeg ikke var klar over, og som vi aldri snakket om på jobben min, gjelder vann. Jeg ble litt sjokkert da jeg leste at et stort sykehus som Ahus kun kan holdes i drift i seks timer hvis vanntilførselen svikter. Derfor er det viktig at vi nå vedtar at alle helseforetak skal inkludere beredskap for vanntilførsel i sykehus i sine beredskapsplaner. Dette var en sjokkerende oppdagelse. Selv om vi mener tilfluktsrom er viktig, ser vi ikke økonomisk mulighet for å kreve umiddelbar bygging av tilfluktsrom i alle eksisterende sykehus, men vi mener nå at det er viktig å gi føringer og avklaringer om tilfluktsrom i sykehus som skal bygges framover. Vi mener også det må finnes finansieringsløsninger som gjør at bygging av tilfluktsrom i sykehus ikke går på bekostning av driften og pasientbehandlingen. Det kan vi kanskje se på å løse når vi skal få en ny modell for finansiering av helsetjenesten vår. Jeg tar opp forslagene SV er med på.

I dette forslaget diskuterer vi hvilken rolle de ideelle velferdsaktørene skal ha i vår felles helsetjeneste. De ideelle aktørene har over lang tid tatt et stort samfunnsansvar – de har tatt grep og opprettet både behandlingstilbud og utdanningstilbud der de har sett behov som den offentlige helsetjenesten ikke har hatt kapasitet til å dekke. Etter hvert har det også dukket opp kommersielle selskaper som leverer helsetjenester og konkurrerer i det samme markedet. Dette forslaget handler ikke om at de som jobber i kommersielle helsetjenester, gjør en dårlig jobb. Det handler om hvordan vi bruker skattebetalernes penger. Ingen kommersielle selskap driver tilbud uten å ha som mål å tjene penger. Det fører til at våre offentlige velferdskroner går til profitt for eierne av store konsern. SV mener dette er feil bruk av pengene, vi mener at alle pengene skal gå til bedre helse- og velferdstjenester, ikke til profitt for rike eiere. Vi har tidligere vedtatt at vi skal styrke vilkårene for ideelle aktører, og at vi skal øke andelen ideelle tilbydere i den offentlige velferden. Helseministeren har i svar til komiteen vist til at de regionale helseforetakene allerede har et handlingsrom for å reservere anskaffelser for ideelle aktører innenfor visse vilkår, og at dette står fast. Vi har til og med en høyesterettsdom som har slått fast at reservasjonsadgangen er i samsvar med EØS-retten. Det som er nødvendige nå, og som vi ventet utålmodig på, er å lovfeste en registerordning og en juridisk definisjon av ideelle velferdsaktører. Vi vet at det jobbes med det, og SV er glad for at det nå blir flertall i denne saken for at regjeringen skal sørge for å sende dette lovforslaget på høring innen utgangen av 2026. Det fremmes flere forslag i denne saken, og vi er med på et forslag om en etableringsstøtteordning for ideelle. Det handler om at ideelle som regel ikke starter opp med stor egenkapital, og at det kan være et push for å bidra til mer etablering. Vi har vedtatt å styrke og øke andelen ideelle i velferden, men så ser vi at andelen ikke øker i særlig grad fra år til år. Derfor ønsker vi også at regjeringen rapporterer på dette. Så vil jeg varsle at SV støtter forslagene nr. 6 og 7 fra KrF – om vekting av kvalitet foran pris, og om å utrede om anbudsprosesser egner seg for å sikre et godt, tverrfaglig spesialisert behandlingstilbud.

Pasientreiser er ment å være en ordning som sikrer at alle har råd til å reise til behandling på sykehusene våre. Det er ment å sikre likebehandling og likeverdige offentlige helsetjenester dekket av folketrygden, som er en av grunnene til at vi betaler skatt – og jeg betaler den med glede. Pasientreiser fungerer bra for veldig mange og leverer på opp mot 90 pst. av sine servicemål, men undersøkelser viser at det er store forskjeller i hvor godt det fungerer ulike steder i landet. Utfordringene er til dels store i deler av landet med dårlig kollektivdekning og lange avstander. Det har vist seg at dagens pasientreiseordning bidrar til et todelt helsevesen. Flere sykehus har bekreftet at de har fått flere avlysninger på konsultasjoner fordi folk ikke får ordnet med transport. Hvis mennesker med dårlig råd lar være å reise til sykehus for nødvendig behandling, er det en fallitterklæring for vårt felles skattefinansierte helsevesen. Konsekvensene blir særlig store for kronikere og folk som trenger langvarig behandling. Innspill fra Kreftforeningen viser at mange kreftpasienter har behandlingsforløp som strekker seg over måneder og år, og at hyppige reiser til behandling kan gi en betydelig økonomisk belastning. Mange av pasientreisene skjer med taxi på grunn av mangel på andre reisemuligheter. En del steder presses prisene så lavt at ingen seriøse taxiselskaper kan levere anbud hvis sjåførene skal ha en anstendig lønn. Det åpner slusene for useriøse aktører og plattformselskaper. Mange av utfordringene i taxinæringen skyldes frislippet som skjedde under Solberg-regjeringen, og selv om SV sammen med regjeringen vedtok innstramminger i forrige stortingsperiode, er mye skade skjedd. Noen reiser, særlig i nord og på Vestlandet, er så lange at de krever overnatting på hotell. I dag er standardsatsen for dekking av overnatting bare 711 kr, og det er langt fra hva det faktisk koster. Det pågår en forsøksordning med økt sats i nord, men den er heller ikke i nærheten av å dekke de faktiske utgiftene. Nå vedtar vi at dette skal evalueres, og at man skal vurdere å utvide ordningen og se på om vi skal ha en økt sats i hele landet. Det er en god start, men det er ikke nok. Ikke alle helseforetak og regioner har klart å få på plass en pasientreiseordning. Dette gjelder bl.a. glåmdalsregionen. Her får pasientene informasjon på pasientreisers nettside om at de må klare seg selv og legge ut for reisen. Det er svært ugreit og uakseptabelt. Vi fremmer derfor forslag om at regjeringen må sørge for at det snarest kommer på plass en pasientreiseordning i glåmdalsregionen. Jeg fremmer herved forslag nr. 4, fra SV og Rødt, og håper at selv om ikke komiteen støttet helhjertet opp om å få på plass en ordning i glåmdalsregionen, kan det hende at det er flertall i salen.

Ja, i den ideelle verden var det ingen som røykte eller brukte tobakksvarer, men slik er det ikke. Etter mange år med nedgang i antall røykere i Norge har vi dessverre de siste årene sett en økning. Det er ingen tvil om at røyking er den største årsaksfaktoren for en rekke sykdommer, særlig lungekreft og kols, men også hjerte- og karlidelser. Det å slutte å røyke er det beste forebyggende tiltaket man kan gjøre for sin egen helse, aller helst bør en aldri begynne. Den gangen røykeloven ble innført, var det et modig vedtak. Det var kjempestore protester, men jeg tror ingen i dag kunne tenke seg å gå tilbake til innendørsrøyking på arbeidsplassen, toget, flyet eller på restaurant. Selv om det ikke er forbudt, er det i dag svært få som røyker inne i hjemmet sitt eller i bilen. Røykeloven var et banebrytende folkehelsetiltak. Det er et prioritert mål i norsk folkehelsepolitikk å forebygge tobakksbruk, og det finnes i dag flere tilbud for røykeslutt. Som lungesykepleier nettopp ansatt i Vestre Viken helseforetak har jeg sett de gode erfaringene med gratis hjelp til røykeslutt i Vestre Viken, med tilbud om gratis behandling med godkjente legemidler og individuell oppfølging i etterkant. Denne typen oppfølging burde være noe å vurdere når regjeringen skal rulle ut det nasjonale røykesluttprogrammet. Helseministeren har uttalt at dagens tobakkspolitikk omfatter oppretting av et nasjonalt røykesluttprogram, der finansieringen skal håndteres i de ordinære budsjettprosessene. Vi heier på det og forventer at regjeringen tar det med i sitt forslag til statsbudsjett. SV er ikke imot økte avgifter på tobakk, og det er en god tanke at de som tjener penger på tobakksvarer, skal betale for å rette opp skadene røyking påfører befolkningen – litt sånn som forurenser skal betale for å rette opp i miljøskader. Men vi kan likevel ikke støtte dette forslaget i dag. Tobakksavgiften går i dag inn i statskassen og dekker flere utgiftsposter i statsbudsjettet, som vi skal være med på å forhandle. Vi mener derfor at avgiftsendringer ikke skal behandles i et representantforslag, men i den ordinære budsjettprosessen. Så håper jeg at det at vi løfter denne debatten her i Stortinget, fører til at regjeringen får fart på seg til å rulle ut et nasjonalt røykesluttprogram, for det er helt klart at det har stor betydning for helsen til folk i Norge.

Dette forslaget handler om nok et kutt i pasientbehandling i distriktene som ikke skyldes faglige vurderinger, men er basert kun på økonomiske innsparinger. Her står Helse Stavanger i en krevende økonomisk situasjon som skyldes kostnader knyttet til byggingen av nytt sykehus i Stavanger. Vi har hatt flere saker det siste året hvor helseforetak sliter økonomisk på grunn av finansieringsmodellen, hvor helseforetakene må låne penger av staten til bygging av nye sykehus, og hvor lånet må betales tilbake til staten med renter så fort det er ferdig. Dette går i dag ut over driften, og helseforetakene må snu hver stein for å spare. Jeg er glad for at vi har vedtatt at regjeringen skal legge fram forslag til en ny finansieringsordning for sykehus hvor investeringer ikke går på bekostning av midler til drift, men i mellomtiden strever helseforetakene fortsatt med økonomien, og nedleggingsforslagene kommer på løpende bånd. En nedlegging av sykehusdriften og poliklinikken i Egersund vil gå hardt ut over tilbudet til befolkningen i den sørligste delen av Rogaland og alvorlig svekke tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenester for befolkningen i Dalane. Vi har ganske nylig kjempet en kamp for det lokale behandlingstilbudet ved sykehusene i Sogn og Fjordane og dessverre tapt, og nå har vi også denne kampen å ta. Helseministeren kritiserer oss for å gripe inn i styringen av helseforetakene og legge premisser for det som eventuelt kommer i den store helsereformen utvalget skal komme med til høsten. SV mener tiden nå ikke er inne for å la helseforetakene rasere lokale tilbud mens vi venter på å komme i gang med helheten. SV vil ikke stemme for å opprette nye tilbud på nye steder i denne fasen, men vi mener det er et klart skille mellom å opprette noe nytt og det å kjempe for å beholde det vi har. Ikke minst mener vi det er feil vei å gå å legge ned lokale sykehustilbud bare begrunnet med økonomi, uten faglige grunner. Det å ha tilgang til helsetjenester i nærheten av der man bor, har stor betydning for trygghet og bolyst, og ikke minst er det mange sårbare pasienter som har utfordringer med lang reisevei til behandling. Hvis helseforetaket velger å legge ned poliklinikken i Egersund, skyver de kostnaden over på innbyggerne. Denne kostnaden mener vi staten må ta. SV mener Helse Stavanger HF må tenke om igjen og sikre at driften ved Egersund poliklinikk blir opprettholdt. SV mener regjeringen må vurdere andre tiltak mot den økonomiske krisen i Helse Stavanger. Til slutt: SV varsler at vi kan støtte forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Høyre. Vi står fortsatt ved forslag nr. 3, men vi fremmer ikke forslag nr. 2, da det vil fremmes andre forslag senere i denne debatten. (Innlegg er under arbeid)

Dette forslaget handler om en mer liberal bruk av tvang for å kunne sørge for behandling av pasienter som åpenbart trenger behandling, men som motsetter seg det. I 2017 ble regelverket for bruk av tvang skjerpet, fordi man så at en del tvang ble brukt for ofte, og at pasienters rettssikkerhet ble utfordret. Det var bred enighet om dette i Stortinget den gangen. Selv om hovedregelen nå er at en samtykkekompetent person kan si nei til behandling, er det fortsatt slik at tvang kan brukes ved fare for personens liv eller ved fare for andres liv. I denne saken står vi i et dilemma: Vi mener fortsatt at tvangsbehandling kun skal brukes etter dagens strenge kriterier, men vi hører også fra flere pårørende som er fortvilet over at deres sønn, datter eller partner kan si nei til nødvendig behandling og enkelt slippes ut på gaten når de åpenbart trenger helsehjelp. Nylig sendte NRK dokumentarserien Barbeint i snøen. Den belyser på en hjerteskjærende måte hvor galt det kan gå. Tv-serien belyser mange utfordringer som pårørende kjenner seg igjen i, og det handler om mye mer enn tvang. Det handler om mangel på sammenheng mellom tjenestene, utfordringer med manglende informasjonsflyt mellom ulike behandlingsnivåer, kommuner og instanser, og ikke minst handler det ofte om at pårørende ikke lyttes til eller blir tatt på alvor. Det er klart at mange pårørende skulle ønsket at deres kjære oftere ble holdt tilbake med tvang, men økt tvangsbruk løser ikke alle disse utfordringene. Derfor er SV glad for at vi nylig har fått flertall for å styrke psykisk helsevern, for å få en evaluering og styrking av opptrappingsplanen for psykisk helse og for økt kapasitet og flere døgnplasser innen psykisk helse og rus. Vi har også vedtatt en kraftig styrking av behandlingstilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser. SV støtter ikke en lovendring om adgangen til tvangsbruk, men vi lover å kjempe videre for å forbedre behandlingstilbudet i psykisk helse og for å sørge for en bedre sammenheng i tjenestene.

Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne, Høyre, for et veldig godt representantforslag. Det er faktisk så godt at komiteen er enig om nesten alt. Jeg vil også takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. I dette forslaget tar vi tak i en helseutfordring som rammer de aller fleste kvinner i en eller annen grad. Selv om overgangsalder er noe alle kvinner går gjennom og en normal del av kvinners livsfaser, er det så mange kvinner som opplever store plager med denne endringen i mange år. Overgangsalderplager gir hetetokter, verking i kroppen, utmattelse, hodepine, ustabil psyke og mye mer. Mange sliter med søvn og hukommelse, og med de ukontrollerbare plutselige hetetoktene som kommer når det passer som dårligst, og følelsen av at hodet er fullt av bomull. Uansett hvor mye man dusjer og skifter klær, føler man seg svett og ustelt. Disse plagene gjør arbeidslivet krevende for mange kvinner, faktisk så krevende at mange blir sykmeldt og altfor mange faller helt ut av arbeidslivet, for dette går ikke over i løpet av noen uker. Mange sliter i flere år, mens kroppen stenger ned reproduksjonen og hormonproduksjonen. Jeg er veldig glad for at vi er enige om at noe må gjøres. Vi trenger mer forskning og mer kunnskap hos helsepersonell, og denne kunnskapen må inn i utdanningene. Vi trenger mer kunnskap hos arbeidsgivere og en bedre arbeidshelsepolitikk som åpner for tilrettelegging av arbeidshverdagen slik at vi minsker frafallet fra arbeidslivet. Det er et stort tap for mange kvinner, men også et stort tap for bedriftene og for samfunnet. Dette er voksne kvinner med mye erfaring. Vi trenger dem alle på jobb. Vi må også sørge for riktig behandling av plagene, for det finnes behandling. Veldig mange kvinner får god hjelp av hormonbehandling. For min egen del var et lite østrogenplaster det som skilte mellom natt og dag. Men medisin koster, og dette er ikke bare en liten engangsutgift. Mange trenger denne behandlingen i flere år. Derfor har det lenge vært en kamp for å få medisiner mot overgangsplager inn på blåreseptordningen. Det handler om å likestille kvinner fra alle sosioøkonomiske lag. Det skal ikke være størrelsen på lommeboka som avgjør om man har råd til behandling for disse plagene. Jeg oppfatter at alle partiene er opptatt av dette, og at alle egentlig vil sørge for lik mulighet for hormonbehandling for alle kvinner som trenger det. Dette til tross har vi endt opp med en innstilling med tre lignende forslag, hvor ingen i øyeblikket har flertall. Høyre, FrP og KrF, som ikke trenger å tenke på budsjett, sier at dette skal vi bare gjøre. SV, Rødt og Senterpartiet, som er bundet av budsjettavtale med regjeringen, er litt mer forsiktige, men ber likevel regjeringen vurdere hvordan hormonbehandling kan innlemmes i blåreseptordningen. I tillegg vil Arbeiderpartiet vurdere hvorvidt dette skal skje. Jeg fremmer herved de forslag SV er med på, herunder det nevnte, som jeg håper vi kan få subsidiær støtte for. Det ville ha vært veldig trist å gå herfra uten flertall for et forslag som gir en klar beskjed til regjeringen, uten at vi bryter budsjettavtalen. Kvinner i hele landet fortjener det.

Dette forslaget handler om å gi lik tilgang til riktig medisin for alle barn. Små barn har vanskeligere for å ta medisiner i tablettform og må ofte ha spesiallagde miksturer som er mye dyrere. SV deler forslagsstillernes bekymring over at familienes økonomi kan avgjøre hvorvidt barn får riktig og målrettet behandling, særlig mot infeksjoner som krever antibiotika. Det er viktig for å bekjempe antibiotikaresistens og begrense bruken av bredspektret antibiotika i befolkningen, men mange av de smalspektrede, målrettede variantene finnes kun i tablettform og må spesiallages til en høy kostnad for å tilpasses barn. Forslaget om gratis legemidler for alle barn opp til seks år er et svært kostbart tiltak. Derfor må vi vurdere ressursbruken nøye opp mot kostnadene. I tillegg må vi vurdere avgrensninger som kan gjøre det mindre kostbart, men som likevel møter noen av utfordringene for familiene. Flertallet i komiteen ber også regjeringen utrede hvor mye det vil koste å sikre at barn under seks år får tilgang på mest mulig hensiktsmessig antibiotikabehandling ved smittsom sykdom. Generelt mener vi at det må gjøres en større jobb for å holde legemiddelprisene moderate, også for barn. I Norge er det en utfordring at vi er et relativt lite marked, og markedet for spesialtilpassede legemidler for barn er enda mindre. Dette utfordrer mulighetene for å holde prisene nede. Samtidig mener vi det er urimelig at enkelte familier må betale en uforholdsmessig kostnad for en enkelt behandling med mikstur tilpasset barn, som har lav kostnad i tablettform for resten av befolkningen. Vi mener derfor at man bør se på en form for delbetaling, f.eks. ved å innføre en egenandelsordning. Vi er derfor med på forslaget om at regjeringen skal utrede om egenandel for antibiotika til barn opp til seks år kan inngå i foreldrenes egenandelstak. Det er en stor utfordring i samfunnet at det brukes for mye og for bredspektret antibiotika. Vi er foreløpig heldige i Norge, som har hatt en mer restriktiv bruk av antibiotika enn mange andre land. Vi har vært heldige som har relativt sett lite antibiotikaresistens, men vi ser utfordringen hvor vi nærmer oss resten av Europa, og vi ser stadig oftere pasienter som innlegges på sykehus med bakterier som vanlig antibiotika ikke biter på. Det er avgjørende å bremse denne utviklingen så mye som mulig, slik at vi fortsatt har virksom antibiotika den dagen vi virkelig trenger det. Da er det viktig med riktig behandling. Vi har en legemiddelpolitisk målsetting om riktig legemiddelbruk til lavest mulig pris, som er raskt tilgjengelig for hele befolkningen. Vi har også vedtatt en målsetting om å bekjempe antibiotikaresistens. Da blir det rart hvis vi ikke skal gjøre det vi kan for å tilby den beste behandlingen som gir minst risiko for barna våre. (Innlegg er under arbeid)

Vi snakker mye om behovet for å rekruttere mer helsepersonell, men altfor lite om hvordan vi kan beholde flere. Det er viktig for helsetjenesten. Vi må gjøre arbeidsplassene mer attraktive, og da trenger vi mer livsfasepolitikk og å ta mer hensyn til de sykdommene som oftest rammer kvinner. Kvinner får oftere kroniske belastningslidelser som kommer snikende på, og mange kvinner biter tennene sammen og går på jobb helt til de kollapser. Dette er ofte sykdommer som prioriteres mindre. I fjor fikk vi endelig gjennomslag for at flere av disse belastningslidelsene skulle regnes som yrkessykdommer med rett til erstatning. Det var en viktig seier. Men er statsråden enig i at det trengs mer forskning og bedre behandling for mange av disse sykdommene, for at kvinner skal få hjelp før de faller ut av arbeidslivet? Og hvordan vil han sørge for bedre helsehjelp til kvinner i helsetjenesten vår?

I min tid som tillitsvalgt opplevde jeg at selv om det er viktig å ha en lønn man kan leve av, så var arbeidsmiljø og arbeidsforhold det jeg fikk flest henvendelser om. Kollegaene mine var opptatt av nettopp dette med en turnus som var forenlig med et liv med barn som skal følges opp, med mulighet for fritidsaktiviteter og med krefter til å kunne engasjere seg i samfunnet. Og så var de opptatt av at det var nok folk på jobb, så de rakk å gjøre hele jobben uten å løpe, så de rakk å spise, og så de slapp å gå hjem med dårlig samvittighet for alt de ikke rakk. Det påvirker ikke bare sykefraværet, men også evnen og viljen til å bli i et krevende yrke. Det finnes mange utredninger og etter hvert god forskning på effekten av gode turnuser og økt grunnbemanning. Er dette noe helseministeren vil ta tak i for å beholde helsepersonell og minske frafallet?

Det er en kjent sak at vi allerede har en mangel på helsepersonell i flere yrkesgrupper. Særlig kritisk er den økende mangelen på sykepleiere og helsefagarbeidere. Så mange som 90 pst. av Sykepleierforbundets medlemmer er kvinner, og så mange som 70 pst. av Fagforbundets medlemmer er kvinner. Disse kvinner jobber oftere deltid enn menn, og de presses ofte til å jobbe mer i helger og tøffere turnuser for å øke stillingsbrøken. Dette gir en økt belastning som fører til at flere blir syke. I tillegg vet vi at kvinner gjennomgår flere livsfaser, som statsråden nevnte, og svingninger i livet som påvirker arbeidsevnen. Et av utvalgets tiltakspunkter handler om å ta hensyn til disse livsfasene og skape forståelse for at man ikke alltid kan tåle den samme belastningen. Det kan handle om menstruasjonsplager, svangerskap eller f.eks. overgangsplager, som statsråden nevnte. Ser statsråden at dette er et viktig tiltak å ta tak i, og hvordan vil han gå fram for å bidra til en bedre livsfasepolitikk i helsetjenesten vår?

Nå er det snart 1. mai, og vi skal ut i gatene og feire dagen, men også markere de kampene som fortsatt gjenstår. Halvparten av dem som fortsatt kjemper for et rettferdig og godt arbeidsliv, er kvinner. Mange står i krevende arbeid i vår felles helsetjeneste, men dessverre er det mange som ikke klarer å bli et helt yrkesliv. Sykefraværet er høyt, og altfor mange ender med uføretrygd lenge før pensjonsalder. I det siste har debatten om kvinnearbeidshelse blitt løftet, nå senest i en artikkel i Aftenposten, hvor man undrer seg over hvorfor man ikke snakker mer om helsen til de kvinnene som jobber nettopp i helsevesenet. Takket være SV ble det satt ned et kvinnehelseutvalg, som leverte sin NOU for ganske nøyaktig et år siden. Der slår man bl.a. fast at kvinners fravær og frafall fra arbeidslivet koster samfunnet om lag 59 mrd. kr årlig. Det er kanskje noe å ta innover seg når vi har en debatt om hva vi skal og ikke skal bruke penger på. Utvalget foreslår flere tiltak, og nå er mange utålmodige etter handling. Hvordan vil statsråden følge opp utvalgets anbefalinger, og hvilke tiltak er satt i gang så langt?

Representanten Toppe fra Senterpartiet beskylder oss for å snu, for å ikke være for å skille drift og investering. Det er i beste fall tendensiøs retorikk. I mitt tidligere innlegg gjorde jeg et forsøk på å dempe konfliktnivået fordi jeg faktisk er veldig glad for at alle partier i denne sal er enige om at dagens finansieringsmodell må endres. Vi er overbevist om at skillet mellom drift og investering er smart. Å skille mellom drift og investering er et av alternativene som skal legges fram med en god utredning av konsekvensene, så vi kan vurdere hvilke fordeler og mulige utfordringer modellen gir. Da kan vi vurdere om deler av eller elementer i modellen må justeres for at det skal bli bra og stå seg i framtiden. Det viktigste elementet her er at driften av helsetilbudet vårt ikke skal kuttes i eller reduseres på grunn av nødvendige investeringer. Så er jeg også klar over, som flere har nevnt her, at det ikke er nok å endre modell. Når økonomien skranter, som flere har vært inne på, vil helsetjenesten vår kreve bedre finansiering i framtiden, men det må vi altså komme tilbake til når vi forhandler budsjett.

Mange er utålmodige nå, for mens vi står her, diskuteres og besluttes sentralisering, nedleggelse av tilbud og oppsigelse av personell. Derfor mener vi at selv om finansieringen må være forsvarlig, haster det. Mange er nå bekymret for om de endringene vi vedtar her, vil bli skjøvet ut i tid, i flere år framover. Alle er nå enige om å endre finansieringsmodellen, så det er et arbeid som burde kunne skyte skikkelig fart. Derfor lurer jeg på om statsråden kan forsikre Helse-Norge om at de vedtakene vi fatter i dag, vil bli prioritert og levert på, på raskest mulig måte.

Jeg har kjent det på kroppen, i hodet og i beina hvordan det er å jobbe lange vakter på et sykehus med alt for få kollegaer på jobb – når sykehusøkonomien gjør at bemanningen er skåret til beinet, når alt for mange blir syke fordi de er så slitne, og når man ikke klarer å skaffe nok folk til å dekke vaktene. For alle dem som i dag jobber på nedbemannede og underfinansierte sykehus er vedtaket vi fatter i dag, enormt viktig. Det er starten på en ny sykehuspolitikk. Det er et nytt flertall i Stortinget, og det betyr ny politikk. For helsevesenet er det godt nytt. Det er fortsatt et stykke fram, men regjeringen og Høyre kan være sikre på at dette flertallet skal fortsette å holde presset oppe i årene som kommer, slik at vi når målstreken. For dette er ikke bare fine ord; det er en klar marsjordre. Dette er en god dag for helsepolitikken og folk, for nå starter endelig arbeidet med å ta tilbake kontrollen med helseforetakene. SV er stolt av å ha forpliktet regjeringen til å legge fram alternative forslag og være så tydelig på at store sykehusinvesteringer ikke lenger skal gå utover drift. Den store frustrasjonen i Sykehus-Norge er nettopp koblingen mellom drift og investeringer. Når man har gjort store investeringer, gjør dagens finansieringsmodell at sykehusene må kutte i driften for å klare å finansiere dem. Det går utover de ansatte, og det går utover pasientene. Stadig ser vi eksempler på folk som mister sitt lokale sykehustilbud – ikke fordi det ikke er faglig godt nok, men rett og slett fordi helseforetaket må spare penger. Denne utarmingen av Sykehus-Norge og beredskapen i distriktene våre kan vi ikke fortsette med. SV har lenge ment at helseforetaksmodellen og dagens finansieringsmodell for sykehusene har gått ut på dato og må endres. Det arbeidet skal starte nå. Selv om vi i dag er uenige om hvilket forslag som er best, er et samlet storting nå enig i at finansieringsmodellen for sykehus må endres, og at Stortinget må ta mer styring over investeringsbeslutningene for nye sykehusbygg. Vi mener forslaget fra Arbeiderpartiet som SV og Rødt har vært med på å styrke og gjøre bedre, er det som klarest sikrer en modell hvor investeringer i nye sykehus ikke skal gå utover driften av sykehusene våre. Det løse forslaget fra FrP er også et godt forslag, men vi mener dette er bedre. SV varsler derfor at vi går ut av flertallsforslagene i den opprinnelige innstillingen. Vi støtter de løse forslagene nr. 5 og 6 fra Arbeiderpartiet, og vi går ut av det løse forslaget nr. 4, men varsler at vi sekundært vil stemme for det.

Jeg vil gjerne presisere at SV ikke er imot at Bodø eller Ålesund skal få døgnåpent PCI-tilbud. Hvis retningslinjen som er under utarbeiding, og den faglige utredningen vi nå ber om, viser at dette er steder som bør prioriteres, skal vi være de første til å stemme for det, men det er også andre steder i landet – som helseministeren sa – som gir uttrykk for det samme behovet. Da trenger vi en nasjonal plan for prioritering. Vi må vite at vi har nok spesialisert personell og nok ressurser til å drifte tjenesten. Som representanten Svardal Bøe sa i sitt første innlegg, er det ikke bare selve PCI-tilbudet som må på plass. Vi må ha tilstrekkelig kapasitet i ambulansetjenesten både på vei og i luft. Jeg har som sykepleier jobbet med hjerteinfarktpasienter, og erfarer at det stemmer at stadig flere overlever. De fleste som dør i dag, dør faktisk fordi de ikke kommer i kontakt med helsevesenet i det hele tatt. Derfor er den prehospitale beredskapen av avgjørende betydning. Jeg vet ikke om presidenten eller noen her i salen har hørt om MONA. Det er kanskje å gå litt langt ned i grøten, men MONA står for morfin, oksygen, nitroglyserin og acetylsalisylsyre og er den behandlingen som først gis akutt av ambulansepersonell når de kommer på stedet. Det redder faktisk veldig mange liv. Jeg er svært bekymret for helseforetak som kutter i prehospitale tjenester, legger ned ambulansestasjoner og reduserer antall biler. Derfor er jeg svært opptatt av at vi skal styrke denne tjenesten, slik at vi når akseptable responstider i hele landet. Dette må vi også sikre at er på plass, sånn at vi får en helhetlig behandlingskjede hvor vi ikke bare åpner PCI-sentre, men også sørger for at vi har det personalet som skal ut og hente pasienten, gi akuttbehandling på stedet og bringe pasienten tilbake. Hvis vi ikke har hele behandlingskjeden på plass, hjelper det ikke med PCI-sentre i hele landet, så det må på plass.

Norge har et godt tilbud for behandling av hjerteinfarkt, men det er helt klart geografiske forskjeller på hvor fort man får hjelp. Det er faglig stadfestet at den beste behandlingen ved akutt hjerteinfarkt er PCI, og at man bør komme til behandling innen 90–120 minutter. Norge er et langstrakt land, med mye fjell og kyst og rufsete vær. Det kan mange ganger være en utfordring for ambulansen å rekke fram i tide, og noen steder er man avhengig av at det er godt nok flyvær. Dette er bakgrunnen for at flere utkanter og distriktsområder ønsker at deres lokale sykehus skal kunne tilby PCI-behandling. Særlig gjelder dette i de tre nordligste fylkene. I nord er det i dag som kjent bare Tromsø som har døgnåpent PCI-tilbud. I Bodø har de PCI-tilbud på dagtid i ukedagene. I hele Helse-Norge pågår det nå en kamp mot at ulike behandlingstilbud blir lagt ned. Den kampen står vi gjerne sammen med lokalbefolkningen i. Det er imidlertid en forskjell på å prøve å redde noe som eksisterer, og det å fra Stortinget bestemme at et nytt, avansert behandlingstilbud skal opprettes eller utvides på bestemte plasser. SV mener at vi her trenger et bedre kunnskapsgrunnlag og faglige råd om hvor i landet vi skal etablere PCI-sentre. Derfor vil vi i dag ikke gå inn for å støtte forslagene om å sikre døgnåpent PCI-tilbud i Bodø og opprette PCI-tilbud i Ålesund. Det er ikke fordi vi er imot at det opprettes, og vi mener at å utvide tilbudet i Bodø er en relativt lavthengende frukt. SV mener vi må få et fullverdig PCI-tilbud i hele landet, og at faglige vurderinger må ligge til grunn for lokalisering og dimensjonering. Vi mener at en helhetsvurdering må ta høyde for prioriteringskriteriene om nytte, ressurstilgang og alvorlighet. Vi må få en faglig vurdering av tilgangen på kvalifisert personell, pasientgrunnlag, geografiske avstander og utfordringene knyttet til kapasiteten i prehospitale tjenester. Vi ber derfor regjeringen gjennomføre en faglig utredning av hele behandlingskjeden for hjerteinfarkt i Norge og få på plass en nasjonal plan som er tilpasset norske forhold. Vi ber også regjeringen sikre at PCI-tilbudet og fagmiljøet ved Universitetssykehuset Nord-Norge ivaretas og styrkes. I tillegg fremmer vi, sammen med Senterpartiet, forslag om at det etablerte PCI-tilbudet ved Nordlandssykehuset i Bodø videreføres, og at det arbeides for en utviding til døgntilbud, samtidig som man ivaretar det helhetlige fagmiljøet og kvaliteten i tilbudet. Vi mener dette er det nærmeste stedet og få til et døgnåpent tilbud da de allerede har et etablert senter, og vi synes det er viktig at man i det videre arbeidet med å sikre et fullverdig PCI-tilbud i hele landet starter med å vurdere dette. Vi ser fram til å få på bordet en god faglig vurdering og en nasjonal plan for hvor nye PCI-tilbud bør etableres. Målet er å sørge for best mulig behandling for hjerteinfarkt, uavhengig av hvor man bor i vårt langstrakte land. Jeg tar opp forslaget vi er med på.

Helseministeren sier at han har fått kastet på seg dette forslaget, og det kan godt hende – men forslaget om å annullere anbudsrundene og videreføre dagens avtaler, har jo ligget skriftlig i helsekomiteens portal i tre uker, uten at Arbeiderpartiets representanter i komiteen har reagert. Ingen har snakket med meg, i hvert fall, om at det var problematisk. Først da det ble klart at det blir flertall for det, for to dager siden, kom reaksjonen. Da er det veldig sent. Da er det veldig vanskelig å gå sammen, finne andre løsninger og se hvordan vi kan rokke på det. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde kunnet finne en annen minnelig løsning, men på den korte tiden var det ikke mulig å få helt klarhet i hvordan det eventuelt kunne vært løst. Det sagt mye om store ekstrautgifter her. Vi skjønner at dette vedtaket vil kunne føre til ekstrautgifter. Hvilke utgifter, eller hvor store de blir, er jo høyst uklart på dette tidspunktet, men vi skal være konstruktive og sikre flertall for et budsjett hvor vi regner med at vi blir nødt til å sørge for ekstrabevilgninger til dette feltet. Vi er enig med flertallet her om at det må ryddes opp i hvordan anbudene ser ut, men vi er ikke enig med Fremskrittspartiet i at konkurranse er det saliggjørende, bare så det er sagt. Vi ønsker i grunnen langsiktige avtaler med de gode kreftene, men da må vi også akseptere at noen avtaler blir gamle, uten at det å ha en gammel avtale, gjør at den er feil. Jeg er ikke spesielt begeistret for denne måten å løse utfordringene i helsetjenesten på, men her har det handlet om noen tilbud som ingen andre står klar til å overta. Her har det handlet om å redde både fagmiljøer og veldig mange arbeidsplasser. Det at tilbudet faktisk forsvinner, er av avgjørende betydning. Jeg håper at vi i framtiden kan løse sånne saker på en bedre måte, og at vi alle sammen kan være flinkere til å snakke godt sammen om sakene våre på et tidligere tidspunkt i prosessen, for da kunne vi ha landet bedre.

Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for å sette rehabilitering på dagsordenen. Over tid har vi sett og hørt både fra pasienter og fra dem som jobber med rehabilitering, at det er for lite kapasitet i rehabiliteringen. Det er lange ventetider, og mange opplever at de får tildelt for lite tid til faktisk å bli godt rehabilitert. Særlig har det blitt kritisert at det i det siste har skjedd en vridning fra døgn- til dagbehandling. Vi vet at god arbeidsrettet rehabilitering er av avgjørende betydning for at folk skal komme seg tilbake til et godt liv og tilbake til arbeid etter sykdom og skade. Jeg har en skikkelig sprek og tøff mamma, men for et par år siden måtte hun få kneprotese – først på det ene kneet og så på det andre. Da var hun så heldig å få komme på rehabilitering med døgnopphold på Godthaab. Det var avgjørende for at hun i dag fortsatt kan klare seg alene i egen bolig, og i sommer klarte hun faktisk å gå over en mil i fjellet. Hvorfor forteller jeg dette. Jo, fordi man kanskje tenker at dette med døgnrehabilitering bare er viktig for dem som bor i distriktene og har lang reisevei, men mamma bor midt i Oslo. Likevel hadde det vært umulig for henne å reise kollektivt til rehabilitering. Når man ikke engang får på seg sko eller får handlet mat til seg selv, sier det seg selv. Vi er glade for at hele komiteen står sammen om at vi i løpet av 2027 skal få en konkret handlingsplan for rehabiliteringsfeltet hvor også behovet for flere døgnplasser skal vurderes. Vi er enige om målet: likeverdig rehabiliterings- og habiliteringstilbud i hele landet. Nå er jo min mor en eldre dame som ikke skal tilbake til arbeid, men mange skal det. Derfor er det viktig å satse på arbeidsrettet rehabilitering også for de unge. Vi mener det ikke er noen tvil om at det trengs flere døgnplasser. Derfor ber vi regjeringen sørge for en opptrapping med etablering av flere døgnplasser. Vi mener også at det i dag er altfor varierende standard og kvalitet i rehabiliteringsfeltet, og at vi trenger en nasjonal standard. Mange har vært frustrert over den siste anbudsrunden innen rehabilitering. Flere godt etablerte fagmiljøer har ikke fått forlenget sine anbud, og flere av dem som har blitt tildelt anbud, har fått anbud som medfører omlegging av drift og tilbud. De fleste har fått denne dreiningen fra døgn- til dagopphold. Det medfører mindre penger inn, men samtidig behov for bemanning og andre døgnbaserte utgifter. I denne anbudsrunden har også pris blitt vektet mye høyere enn kvalitet, og det framstår klart som at alt som er gjort her, er tiltak for å spare penger. Vi mener det er behov for å rydde opp i det. Vi er med på å fremme et forslag i denne saken om å stanse utrullingen av de anbudene som ennå ikke er kontraktsfestet, forlenge avtalene med dem som driver i dag, og gå tilbake til tegnebrettet og utlyse nye anbud etter at man har definert kvalitetskravene på nytt. Dette har fått massiv støtte i fagmiljøene, og mange er veldig glade for dette forslaget. I dag handler ikke dette om ideologi knyttet til om det er private eller offentlige som driver, det handler om at tap av disse anbudene vil medføre at tilbud forsvinner, og at mange blir arbeidsledige. Jeg tar opp forslaget SV er en del av.

Årsaken til at vi står her i dag og krever at helseministeren tar grep, er den sørgelige historien vi nå har, hvor det faktisk ikke finnes et eneste rom på Drammen sykehus som er avsatt kun til pause. Det handler jo om helseforetakenes stramme budsjetter som de må forholde seg til, og i tilfellet med Drammen også om det at de fikk økte byggekostnader og har utfordringer med grunnforholdene, og da måtte de nedskalere. Når det ikke skal gå ut over pasientbehandling, ender det med å gå ut over de ansatte. Når de ansatte på sykehusene, som står i krevende emosjonelle situasjoner til daglig, ikke har et egnet pauserom hvor de kan restituere og hente seg inn, skaper det frustrasjon og uhelse, og mange snakker om å slutte. Ser ikke helseministeren at forholdene for de ansatte unektelig henger sammen med god pasientbehandling, og hva vil han gjøre for å bidra til at nye Drammen sykehus kan få muligheten til å rette opp i mangelen på pauserom?

Som helseministeren sier, vil han i sine oppdragsbrev kreve at det bygges pauserom og andre fasiliteter som er nødvendige for god arbeidsflyt. Samtidig ser vi at sykehusene har krav på seg til å levere nok sengeplasser og nok behandlingsareal ut fra gitte rammer. I den finansieringsmodellen hvor foretakene låner penger av staten og må betale tilbake med renter, utfordrer det driftsbudsjettene og fører til lavere bemanning og en mer stressende hverdag. I en tid hvor vi står i en bemanningskrise, er det avgjørende at vi klarer å beholde fagfolkene våre. Hva vil helseministeren gjøre for å sikre arbeidsmiljøer med nok folk på jobb og rom for den kaffepausen som han lovet i helsetalen sin nylig?

«I Drammen og Stavanger åpnes det nå moderne sykehus, begge med problemer. Fra Drammen hører man om dårlig kapasitet fra dag én, korridorpasienter og fravær av pauserom. Ved Stavanger universitetssjukehus rives vegger fordi enerommene er for kostbare. I Helsetalen 2026 viste statsråden til hvor viktig det er at ansatte får tid og rom til pause. Hva har skjedd som gjør at statsråden sier en ting og sykehusene gjør noe annet, og hva gjør han nå for å rydde opp i dette og sikre at det samme ikke vil skje i de nye sykehusene som skal bygges?»

Som saksordfører redegjorde for, handler denne saken om mindre endringer og presiseringer i en rekke lover for helsepersonell – pasientjournalloven osv. Hovedtrekkene i de endringene som legges fram, er, slik jeg har forstått det, å gjøre helseopplysninger mer tilgjengelige for behandling av pasienter, gjennom informasjonsdeling, og å gjøre informasjonen mer digitaliseringsvennlig. Ellers har også hensikten med endringen vært å tydeliggjøre regelverket, sånn at det blir lettere å forstå og bruke. Når man vedtar endringer som skal gjøre det lettere å dele pasientopplysninger, er det viktig at man samtidig tydeliggjør regelverket rundt taushetsplikten, for det er viktig at pasientene føler seg trygge på at deres opplysninger ikke havner på avveie. Jeg så i utgangspunktet ingen problemer med de lovendringene som ble lagt fram for behandling i Stortinget, og har derfor støtte de foreslåtte endringene under behandlingen i komiteen. Så kom det fram noen kritiske bemerkninger, spesielt fra Legeforeningen, når det gjelder endringer i noen av paragrafene. Vi har tenkt, vurdert og sett at å la være å gjøre de endringene som Legeforeningen var kritisk til, ikke ser ut til å svekke regelverket i særlig stor grad. SV har derfor besluttet at vi vil stemme for flertallets innstilling i saken, og tror likevel at dette blir et bra lovvedtak.

I denne saken fremmer vi forslag som er både overordnede og prinsipielle og et forsvar mot nedleggelse av konkrete distriktspsykiatriske sentre som vi vet det er planer om å legge ned, eller hvor man planlegger å legge ned døgnplassene. Det er stort behov for psykisk helsehjelp i hele landet, og for mange er det viktig å kunne få den hjelpen i nærheten av der de bor og lever sitt liv. Man skal ikke behøve å bo i en større by for å ha psykisk helsehjelp innenfor rimelig reiseavstand. Det er jo hele kjernen i at man i sin tid satset på å få spesialisert psykisk helsehjelp ut av de store sykehusene i form av DPS-er. Altfor mange med psykiske helseplager får ikke den hjelpen de trenger. Mange oppsøker ikke hjelp og mange av dem som ber om hjelp, får ikke hjelp, eller de får hjelpen altfor sent. Kapasiteten innenfor psykisk helsevern er rett og slett for lav. Vi har en opptrappingsplan for psykisk helsehjelp, men i dag tror jeg det er mange som ikke opplever noen opptrapping. Særlig er jeg bekymret for at så mange unge sliter med psykisk uhelse. Det er selvfølgelig kritisk for den enkelte som får et vanskelig liv, men også for samfunnet når stadig flere unge ender opp som uføre. Skiftende regjeringer har sagt de skal satse på psykisk helse i mange år, og det vises til statistikker som sier at det er like mange døgnplasser i psykisk helsevern nå som for noen år tilbake. Men opplevelsen der ute er en helt annen. Stadig hører vi om fortvilte mennesker som opplever at deres distriktspsykiatri legges ned. Fra et stort helseforetaks side kan det virke bagatellmessig å legge ned en sengeplass her og der, eller endog å flytte sengene et annet sted. Men for dem som lever sitt liv i et distrikt hvor den helsehjelpen de visste var i nærheten, ikke lenger er der, er dette dramatisk. Jeg er enig i at helsetilbudet i Norge ikke styres best gjennom enkeltvedtak i Stortinget, men gjennom gode utredninger og god planlegging av det totale tilbudet. Men vi kan ikke bare sitte her og se på at psykiatrien bygges ned og sengeplasser flyttes og legges ned, samtidig som alle er enige om at vi skal styrke psykiatrien, og samtidig som vi faktisk har en opptrappingsplan som skal gi bedre og mer psykisk helsehjelp – ikke mindre. Derfor støtter SV forslagene om bevaring av DPS-tilbudet i Seljord og i Troms. SV støtter alle forslag som fremmes i saken og er godt fornøyd med at det er flertall i komiteen for å gjøre en helhetlig faglig gjennomgang av tilbudet innen psykisk helsevern, og at det skal fremmes en konkret og tidfestet plan for utvikling av distriktspsykiatriske sentre i hele Norge. Vi er også godt fornøyd med at det er flertall for å be regjeringen sikre at inntil vi har denne planen på bordet, skal alle planer og vedtak om nedleggelser eller svekking av døgnplasser stilles i bero. Og vi er fornøyd med at vi skal få til en satsing på utdanning og rekruttering av helsepersonell innen psykisk helsevern. Med dette vil jeg bare si: Godt nytt psykisk helseår til alle!

På vegne av stortingsrepresentantene Marian Hussein, Anne Lise Gjerstad Fredlund og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om et bedre tilbud innen psykisk helsevern. På vegne av stortingsrepresentantene Anne Lise Gjerstad Fredlund, Sunniva Holmås Eidsvoll, Ingrid Fiskaa og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om mer forutsigbare og langsiktige tilskuddsordninger for frivillige og ideelle organisasjoner i helsefeltet.

Statsråd Vestre var i VG i dag og sa at han ville åpne dørene for flere private helsetilbydere for å redusere ventetidene. LOs største organisasjon, Fagforbundet, er skeptisk og påpeker at dette kan legge til rette for en storstilt privatisering dersom Høyre og FrP kommer til makten. Det vil skape et todelt helsevesen, hvor de med høye inntekter som bor i sentrale strøk, får den beste helsehjelpen. Mitt spørsmål til statsråden er om han også er av den oppfatning at kommersialisering av helsevesenet vil løse bemanningskrisen, eller om han ser at det er det samme helsepersonellet som spres på flere arbeidsgivere, og at dette er med på å skape enda større mangel på helsepersonell i det offentlige helsevesenet?

Vi hadde ganske mye mer til kvinnehelse i SVs alternative budsjett. Så er det ikke alt man får gjennomslag for i hvert enkelt budsjett, men dette er viktige saker for meg som jeg kommer til å jobbe med videre, og jeg kommer til å jobbe hardt for å ta tak i alle de tiltakene som var foreslått av kvinnehelseutvalget. Der var det veldig mye viktig, og det er mange lavthengende frukter som vi virkelig bare kan sette i gang med, og som vil hjelpe veldig mange kvinner. Det handler bl.a. om lik tilgang til en del medisiner, det handler om tilgang til vaksiner, og det handler om behandling av en del sykdommer som bare rammer kvinner, og som det dessverre er for lite forskning på. Det vil jeg absolutt følge opp videre.

Det som er viktig i sammenhengen når det gjelder tjenester som ytes av kommunene, er at kommunene har økonomi til å bære dem. Vi ser dessverre i dag at veldig mange kommuner har forferdelig dårlig råd, og så er det veldig ulikt rundt omkring hvordan kommunene bruker pengene sine. Nå er det jo en konflikt mellom hvor mye som skal være øremerket, og hvor mye som skal være frie midler. Det som har skjedd i dette budsjettet, er at ganske mange poster er flyttet fra øremerkede tilskudd til rammen, sånn at pengene ikke egentlig er kuttet, men bare flyttet til de frie midlene, sånn at kommunene selv skal kunne vurdere hvordan de bruker dem. Det kan være dumt noen ganger. Det kan også være fint, for kommuner er forskjellige og har forskjellige behov.

Takk for et veldig komplisert spørsmål. Det er sånn at man ofte må velge sine kamper og ikke alltid treffer spikeren helt på hodet. Vi er også opptatt av at alle skal ha gode tjenester i kommunene sine, og særlig mennesker med utviklingshemming. De er jo ofte veldig forsvarsløse og kan ofte ikke tale sin egen sak. Det er trist hvis tilbudet til den gruppen blir dårligere, men jeg håper jo at kommunene tar tak i utfordringen og sørger for å gi sine mennesker med utviklingshemming de tjenestene de skal ha.

Med denne budsjettenigheten tar tannhelsereformen et stort skritt framover. Etter flere års arbeid og press fra SV har vi endelig målstreken i sikte. Nå satses det nesten 400 mill. kr ekstra på tannhelse, og regjeringen sender snart ut forslag til en full tannhelsereform. Målet er enkelt: Tannhelse skal behandles på samme måte som resten av helsetjenesten. Nå tetter vi hullene i systemet og i tennene. Allerede høsten 2026 kommer ulike modeller for hvordan reformen kan tas i mål, og i 2027 skal det legges fram et konkret lovforslag. Dette skal gå fort, og det er satt av mye penger for at prosessen skal gjennomføres grundig. Dette bygger videre på fire år med utredning og over 1,5 mrd. kr som allerede er brukt på å styrke den offentlige tannhelsen. Dette er et stort gjennomslag for SV og viser at langvarig politisk arbeid gir resultater. Tennene er en del av kroppen, og endelig skal det lages en tydelig plan for å gjøre tannhelse til en del av vår felles helsetjeneste. Vi er også glad for at vi stanset regjeringens forsøk på å kutte i tannhelsen til mennesker med nedsatt evne til egenomsorg, og vi styrket tilskuddsordningen til tortur- og overgrepsutsatte. I dette budsjettet styrker vi psykiatrien med 100 mill. kr til flere døgnplasser innen psykisk helse, rus og vold. Vi styrker også aktivitetstilbudet til mennesker med rusproblemer. SV skulle gjerne sett at vi fikk til mer på tverrfaglig spesialisert behandling som styrking av ACT, FACT og FACT ung-team og mer til lavterskeltilbud i kommunene. Det er noe vi vil jobbe videre med. De tverrfaglige teamene har vist gode resultater og er noe alle fagorganisasjonene stiller seg bak. Vi vil også jobbe videre med å styrke distriktspsykiatriske sentre. For mange med psykisk uhelse er terskelen for å oppsøke hjelp høy, og mange av dem som oppsøker hjelp, synes det er vanskelig å få hjelp. SV mener derfor det er viktig å styrke tilbud så nært folk som mulig. I likhet med flere andre partier mener SV at sykehusøkonomien er kritisk og trenger et realt løft. I vårt alternative budsjett hadde vi en økning på 1,2 mrd. kr i tillegg til regjeringens økning. Nå ble resultatet av budsjettforliket en økning på 500 mill. kr. Det er en liten håndsrekning, men langt fra nok til å redde alle de tilbudene som står i fare for nedleggelse, flytting og effektivisering. Særlig kritisk ser vi at det er for de helseforetakene som har måttet bygge nye hus. Med dagens finansieringsordning, med lån fra staten som må betales tilbake med renter, kommer mange sykehus i den situasjon at de må kutte i driften. Det er ikke en bærekraftig og framtidsrettet ordning for å utvikle vår felles helsetjeneste og redusere ventetider. I SVs alternative budsjett hadde vi satt av 150 mill. kr til styrking av føde- og barseltilbudet. Vi ønsket også å følge opp flere av tiltakene fra kvinnehelseutvalgets rapport, bl.a. etablering av en nasjonal faglig komité for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv og en egen tilskuddsordning for arbeid med kvinnehelse. Vi satte også av penger til å sette i gang arbeidet med å få medisiner mot overgangsaldersplager på blå resept. Mange av de sykdommene som bare eller i størst grad rammer kvinner, blir mangelfullt behandlet og i liten grad forsket på. I tillegg får kvinner ofte dårligere behandling for sykdommer som rammer begge kjønn, fordi forskningen er gjort på menn. Når vi vet at kvinner har høyere sykefravær enn menn, og at kvinner er i stort flertall blant ansatte i helsetjenesten vår, blir satsing på kvinnehelse en kritisk viktig del av å sørge for bedre arbeidshelse og å beholde viktig kompetanse og arbeidskraft i arbeidslivet, og særlig i helsetjenesten vår. Dette er et område SV vil prioritere framover. Vi er glade for at vi klarte å styrke tilskuddsordningen og fortsatt øremerke midler til Amathea. De fyller en viktig rolle i rådgivning og samtaler rundt den vanskelige og for mange usikre tiden før, under og etter abort. Her er det et stort behov for fagpersoner som kan være til stede for dem som er usikre på om de skal fullføre et svangerskap, for dem som har bestemt seg, og for dem som opplever spontanabort og sitter igjen med tunge tanker. Vi er godt fornøyde med at vi nå endelig ser ut til å komme videre med en helhetlig tannhelsereform, og vil selvfølgelig følge opp arbeidet med den svært tett. Det er mye annet arbeid i helsesektoren som fortsatt trenger fokus og tydelige prioriteringer. Vi må gjøre viktige grep for å bøte på bemanningskrisen. Vi må sørge for at helsepersonell har et arbeid de ikke bare holder ut med, men også trives med og har helse til å stå i. Vi må sørge for en kommuneøkonomi som sikrer forebyggende tjenester og eldreomsorg. Vi må også verne om vår felles helsetjeneste, hvor man får hjelp og behandling uansett hvor man bor, og hvilke ressurser man har. Det skal ikke være størrelsen på lommeboka som avgjør om man får den hjelpen man trenger.

Det er ingen hemmelighet at Høyre ønsker alle private velkommen inn i helsevesenet, og som andre beskylder Høyre ofte SV for å være imot private av ideologiske grunner. SV er ikke imot private, men vi er imot at kommersielle skal tjene penger på velferden vår. Vi mener at alle pengene skal gå til tjenestene, men det er ikke det som er spørsmålet. I trontaledebatten spurte jeg Høyres Erna Solberg om hun tenkte at det å slippe til flere kommersielle i helsetjenesten ville løse bemanningskrisen. Da svarte representanten Solberg at hun mente det ble flere leger og sykepleiere av å ha flere tilbydere i tjenesten. Mitt spørsmål er hvordan representanten ser for seg at helsepersonell formerer seg eller øker i antall ved at det blir flere kommersielle helsetilbydere.

Den forrige replikkvekslingen var ganske interessant med tanke på statlig eldreomsorg og statlig BPA, for sånn jeg kjenner FrP, ønsker de en massiv privatisering av helsevesenet, og de beskylder ofte SV for å være imot alt som er privat. SV er ikke imot private, men vi er imot kommersielle som skal tjene penger på velferden vår. Vi mener at alle pengene skal gå til gode velferdstjenester og gode helsetjenester, ikke til rike eiere. Pengene skal altså gå til mer helse for folk. Spørsmålet mitt er: Mener FrP at privatisering skaper mer frihet – og frihet for hvem? Er ikke FrP opptatt av at vårt felles helsevesen skal være for alle, uavhengig av økonomi og hvor i landet man bor?

Jeg vil starte med å takke saksordføreren for en god redegjørelse for saken. Det er ikke egentlig så mye mer jeg trenger å si, annet enn at vi i SV også forstår det nye trusselbildet og ser at verden er litt annerledes enn den har vært tidligere, og derfor støtter dette lovforslaget. Vi har også registrert at den egentlig eneste innvendingen som har vært fra høringsinstansene i saken, er at begrensninger i deling av data ikke må gå ut over forskning. Det er den eneste «catch»-en vi har ønsket å ta opp. Vi har ikke gått så langt som Høyre og Fremskrittspartiet, som ber om en redegjørelse for Stortinget, men vi har også fremmet et forslag i saken, for vi forutsetter at etablerte, viktige forskningsinstitusjoner fremdeles skal ha tilgang til de dataene de har behov for. Derfor har vi fremmet et forslag om at vi ber regjeringen etablere fora og rutiner for dialog med medisinske og helsefaglige forskningsmiljøer og slik sikre at sikkerhetstiltak ikke blir til hinder for forskning og utvikling på helsefeltet. Med dette tar jeg opp forslaget SV er med på i saken.

Med denne budsjettenigheten tar tannhelsereformen et stort skritt framover. Etter flere års arbeid og press fra SV har vi endelig målstreken i sikte. Nå satses det nesten 400 mill. kr ekstra på tannhelse, og regjeringen sender snart ut forslag til en full tannhelsereform. Målet er enkelt: Tannhelse skal behandles på samme måte som resten av helsetjenesten. Nå tetter vi hullene – i systemet og i tennene. Allerede høsten 2026 kommer ulike modeller for hvordan reformen kan tas i mål, og i 2027 skal det legges fram et konkret lovforslag. Dette skal gå fort, og det er satt av mye penger for at prosessen skal kunne gjennomføres grundig. Det bygger videre på fire år med utredning og over 1,5 mrd. kr som allerede er brukt for å styrke den offentlige tannhelsetjenesten. Dette er et stort gjennomslag for SV og viser at langvarig politisk arbeid gir resultater. Tenner er en del av kroppen, og endelig skal det lages en tydelig plan for å gjøre tannhelse til en del av vår felles helsetjeneste. SV mener at god tannhelse skal være en rettighet, ikke en luksus. Vi starter allerede nå. Vi bevilger 20 mill. kr til reformarbeidet og 25 mill. kr til ordningen for tannhelse til tortur- og overgrepsutsatte og mennesker med ekstrem tannlegeskrekk. Vi har reddet tilbudet til mennesker med liten evne til egenomsorg, med 35 mill. kr, og vi bevilger 20 mill. kr til kompetansesentrene. HELFO får 315,7 mill. kr for å redusere egenbetaling. SV har kjempet for dette i årevis. Vi gir oss ikke før alle kan smile med verdighet, eller bite fra seg ved behov. Et av de viktigste gjennomslagene i forrige stortingsperiode var vedtaket om at barnetrygden skulle holdes utenfor ved beregning av sosialhjelp. Sjokket var derfor stort da regjeringen foreslo å reversere dette i sitt budsjettforslag. Jeg trodde oppriktig at en seier var en seier, og at dette var sikret for framtiden. Derfor var det ekstra viktig for oss å få det på plass igjen nå. Jeg er glad og lettet over at vi nå igjen har sikret at alle barn skal få beholde barnetrygden i hele denne stortingsperioden. Barnetrygden er det enkelttiltaket som har hatt størst betydning for at det i dag er færre barn som vokser opp i fattige familier. Jeg har alltid vært opptatt av et inkluderende arbeidsliv og å legge til rette for at flest mulig kan gå på jobb. Samtidig har det vært viktig å sikre at de som ikke kan jobbe, har gode nok ytelser til å leve et verdig liv. SV har vært opptatt av at man ikke skal straffes hvis man har litt arbeidsevne og vil bruke den. Derfor er det et viktig steg at vi nå øker fribeløpet for uføre til 1 G. Det er en seier for rettferdigheten. Det handler om verdighet og om å anerkjenne at mennesker er mer enn helsen sin, og at de som kan og vil jobbe litt, skal få gjøre det uten å miste tryggheten i ytelsene sine. SV har jobbet lenge for dette, og det viser at kamp nytter. Nå fortsetter vi arbeidet for et trygt, rettferdig og inkluderende arbeidsliv for alle.

Årets stortingsvalg ble et valg for fellesskap, mindre forskjeller og bedre løsninger for klima og natur. Gjennom det rød-grønne flertallet har vi fått mandat til å jobbe for de beste løsningene for å fordele makt og rikdom jevnere i befolkningen. Med dette bakteppet er jeg utrolig stolt og glad for at jeg skal få lov til å jobbe aktivt for et felles offentlig helsevesen som tar vare på alle, uavhengig av hvor i landet man bor, og uavhengig av hvor mye penger man har i lommeboka. Helsetjenestene våre skal være til for folket, ikke for kommersielle foretak som tar ut profitt og gjør eierne sine rike på våre skattepenger. Sykehusene skal konkurrere om å levere de beste helsetjenestene, ikke om å ha de høyeste direktørlønningene. Man har en slags forestilling om at man bare får tak i de beste direktørene hvis man tilbyr skikkelig høy lønn. Det tror jeg ikke er sant. Som sykepleier mottok jeg en helt normal lønn. Jeg hadde selvfølgelig blitt veldig glad hvis jeg fikk 100 000 kr i lønnsøkning, men jeg hadde gjort den samme jobben, verken dårligere eller bedre. Nyutdannet helsepersonell begynner på bunnen av lønnsstigen. Da er det svært umusikalsk at direktørene skal starte på topp, før de i det hele tatt har vist hva de kan. Spesielt umusikalsk blir dette når sykehuset de skal lede, må spinke og spare og kutte i bemanningen. Jeg ser flere utfordringer i hvordan vi organiserer helsetjenestene våre. Det er store forventninger til utvalget som skal se på en helsereform. Vi snakker mye om å dele på oppgavene og jobbe smartere, men da må vi ha noen å dele oppgavene med. Vi er på full fart inn i en enorm mangel på helsepersonell. Hvis vi fortsetter som nå, vil vi mangle tusenvis av både leger, sykepleiere og helsefagarbeidere. Derfor må vi dele oppgavene på en smartere måte, ikke bare mellom helsepersonell, men også mellom helsepersonell og andre yrkesgrupper. Etter flere år som sykepleier på både sykehjem og sykehus, på sengepost og på intensivavdeling har jeg mange ganger lurt på hvorfor sykepleiere skal vaske pasientrom når vi har fagutdannede renholdsarbeidere, hvorfor sykepleiere skal trille senger når vi har fagutdannede portører, og hvorfor man må være sykepleier for å smøre brødskiver. Som hovedtillitsvalgt på Drammen sykehus var helsefremmende turnuser noe av det jeg jobbet mest med. Smak på det – helsefremmende turnus – når vi vet at nattarbeid gir helseutfordringer, ny forskning viser at kort hviletid mellom vakter gir høyere sykefravær, og at mange turnuser ikke er forenelig med normalt familieliv eller fritid. Stadig oftere bør vi se til arbeidsmiljølovens formålsparagraf, som lyder: «Lovens formål er å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon.» Stadig flere helsepersonell kjenner på at uansett hvor meningsfylt arbeidet er, svikter det på resten. Det har vi ikke råd til hvis vi skal være verdens beste helsetjeneste. Det er ikke bra for dem som jobber der, og det er heller ikke bra for pasientene, som helsevesenet er til for.

OUS la i vår ned 20 døgnplasser i DPS, og nå kommer de med store kutt i barne- og ungdomspsykiatrien. Vi står midt oppi en psykisk helsekrise, og det er spesielt sårbare ungdommer som rammes. De ansatte ved BUP er dypt bekymret over dilemmaene de havner i, når de f.eks. må velge mellom en psykotisk gutt med voldsfantasier og en dødssyk anorektiker, som de sier selv. Helseforetaksmodellen, som Arbeiderpartiet sto i spissen for å innføre, gjør at vi driver helsetjenestene våre som en butikk som skal tjene penger – på tross av folkevalgtes signaler og på tross av fagfolks advarsler. Det burde ikke være noen overraskelse at helse koster penger. Derfor er jeg veldig glad for at helseministeren nå varsler samarbeid rundt en helsereform og en helsepersonellplan. Det jeg lurer på, er om helseministeren kan garantere at helsereformutvalget leverer forslag som igjen gjør det mulig å styre spesialisthelsetjenestene etter demokratiske og faglige vurderinger.

Høyres mantra er å slippe alle gode krefter til i helse- og omsorgssektoren – en omskriving av å slippe alle mulige slags aktører inn i helsetjenesten. Vi står nå midt oppe i en helsekrise. Det offentlige helse- og omsorgstilbudet sliter med å rekruttere og beholde kvalifisert personell. Det blir ikke flere leger og sykepleiere av at det blir flere tilbydere, det gjør bare at vi sprer personellressursene tynnere ut. I vår vedtok Stortinget å gjøre det mulig å begrense veksten i kommersielle tilbud for å sikre at vi har nok personell i den offentlige helsetjenesten. Vil Høyre være med på å sørge for at vi klarer å beholde nok personell i den helsetjenesten som skal ta vare på oss alle, uavhengig av bosted og lommebok? Vil Høyre være med på å stanse profittfesten til de kommersielle aktørene i helsetjenestene våre?