La meg først takke for grundig og godt arbeid i denne saken. Jeg håper at jeg nå i denne saken kan stå og smile på talerstolen, for dette er ikke bare en teknisk ordning, det er politikk som virkelig betyr noe i hverdagen til folk over hele landet vårt. Det betyr masse for de fantastiske menneskene i idrettslaget, i korpset, i ungdomsklubben og for alle som skaper aktivitet og fellesskap. Momskompensasjonsordningen er helt avgjørende for frivilligheten i Norge. Nettopp derfor er forutsigbarhet så viktig. SV har lenge ment at denne ordningen må bli regelstyrt. Frivillige organisasjoner skal vite hva de får, og ikke måtte håpe og gruble fra år til år. Dette vil gjøre det lettere å drive frivillig arbeid i absolutt hele landet, og det gjør frivilligheten mer robust og mer tilgjengelig. Derfor er vi også veldig glade for at Senterpartiet nå har snudd og støtter det samme prinsippet som SV tidligere har fremmet, og som Senterpartiet har stemt imot. Det er bra. Dette handler likevel ikke om hvem som hadde rett først, men om å få på plass bedre politikk. Frivilligheten er en av de viktigste bærebjelkene vi har. Den skaper tilhørighet, den skaper og bygger fellesskap, og den gir barn og unge en plass å høre til. Men den er også sårbar. Derfor er det vi skal gjøre i dag, så viktig. Egentlig er det ganske enkelt: Når frivillige stiller opp uke etter uke, uten lønn, men med en enorm innsats og entusiasme, er det minste vi kan gjøre, å gi dem forutsigbare rammer. De bygger aktivitet i lokalsamfunn over hele landet, de gir barna våre en plass å høre til, og de skaper fellesskap der det ellers kunne vært utenforskap. Da kan vi ikke møte dem med usikkerhet. Så ja, nå er det bra, vi beveger oss i riktig retning. Det er veldig bra at flere nå støtter en løsning som SV har løftet i lang tid. Men viktigst av alt: Dette handler ikke om oss på denne talerstolen, i denne sal. Det handler om alle dem som står ute i hallene, som står på banen uansett vær, dag ut og dag inn. Alle i frivilligheten som stiller opp hver eneste dag, og som får samfunnet vårt til å gå rundt, fortjener bedre enn tilfeldighet. De fortjener forutsigbarhet. Jeg vil gjerne rette en stor, varm takk til alle som står på hver eneste dag i hele landet vårt.

Denne saken handler om retningen i norsk pengespillpolitikk og hvordan vi best kan forvalte en ordning som berører både enkeltmennesker og fellesskapet. For SV er svaret klart: Den skal tjene fellesskapet. I SV ønsker vi en ansvarlig spillpolitikk som ikke drives av vekst og markedsføring, men av kontroll, tillit og gode formål. Derfor kan vi ikke støtte forslag som bl.a. utfordrer enerettsmodellen, men vi ønsker å sikre frivilligheten midler og kommer derfor med flere forslag. Den norske modellen er sterk fordi inntektene går tilbake til samfunnet – til idrett, kultur og frivillighet i hele landet. Det skaper aktivitet og fellesskap, men det forutsetter at vi prioriterer riktig. Derfor mener SV at vi må redusere markedsføringspresset og sørge for at mer av midlene faktisk går til formålene. Dette handler om en tydelig politisk prioritering: mer til fellesskapet og mindre til reklame. Ansvarlighet handler også om tillit. Når staten forvalter pengespill, må det gjøres med åpenhet og integritet. SV mener derfor at norsk Tipping må ta tydeligere ansvar for egen ressursbruk, og at vi må stille strengere krav til hvordan fellesskapets penger forvaltes. For SV er ikke dette en detaljdiskusjon, men et spørsmål om tillit til hele modellen. SV mener også at pengespill og politikk må holdes tydelig atskilt. Derfor foreslår SV at politiske partier ikke skal kunne motta inntekter fra bingospill. Det handler om ryddighet og om tilliten til demokratiet vårt. Til syvende og sist handler dette om retning. SV vil styrke den norske modellen, ikke svekke den. Vi vil ha mindre kommersielt press, mer kontroll og sterkere støtte til frivilligheten. Dette handler ikke bare om spill, det handler om hvilke verdier vi bygger samfunnet på, og hvem politikken skal være til for. Jeg tar med dette opp de forslagene SV er med på.

Det begynte med en kamp for å bli sett som menneske, ikke som eiendom, ikke som arbeidskraft, ikke som en kropp som andre kunne ta seg til rette med. Kvinner, minoriteter og urfolk har båret denne kampen i generasjoner, ofte alene og veldig ofte i stillhet – men stillheten brast. Da metoo-bevegelsen eksploderte, var det millioner som endelig sa «nok!». Stemmer som hadde vært kvalt av frykt, skam og maktmisbruk ble endelig umulig å ignorere. Vi er mange som har latt være å snakke. Vi er mange som har kviet oss for å si hva som egentlig var sannheten. Saker som den om Jeffrey Epstein viste verden hvordan systemer kan beskytte overgriperne og svikte ofre igjen og igjen og igjen. Det skjer fortsatt, hver eneste dag. Det er ikke bare enkeltpersoner som nå har blitt avslørt, men hele strukturer som har latt uretten leve. Hvis vi fortsatt tror at vi som samfunn har oppnådd reell likestilling, kan jeg fortelle historier fra mitt eget liv og mine egne erfaringer. Jeg kan fortelle at vi er langt fra likestilling. Samtidig står fortsatt mennesker, her i Norge og i verden for øvrig, i en kamp mot rasisme. Minoriteter blir stoppet, mistenkeliggjort og oversett. Det finnes krefter som vil skru tiden tilbake, som angriper kvinners rett til å bestemme over egen kropp, som håner likestilling som overdrivelse, som hevder at rasisme ikke finnes, og at seksuell trakassering bare er en misforståelse. Enkelte innlegg i denne salen i dag skremmer meg oppriktig som person. Det gjør at jeg må jobbe enda hardere. Kampen for et likestilt samfunn fortsetter, rett og slett fordi uretten fortsatt finnes. Å tro noe annet er naivt. At vi alle skal ha like rettigheter, uansett hvem vi er, burde ikke være en politisk kamp. Det burde være en selvfølge for hver og en av oss.

Denne uken kom det en ny rapport fra IMDi, som beskriver diskriminering i norsk arbeidsliv. Den slår fast at ansatte med innvandrerbakgrunn i Norge har mindre sjanse for opprykk, og de opplever oftere mobbing på arbeidsplassen. I tillegg er det lønnsforskjeller mellom ansatte med og uten innvandrerbakgrunn. Rapporten slår også fast at flere med innvandrerbakgrunn er sykmeldt på grunn av forhold på jobben, bl.a. mobbing. Rasisme og diskriminering er et utbredt og vedvarende problem i Norge. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva tenker statsråden om dette, og hvilke tiltak mener statsråden bør iverksettes?

La meg begynne med å takke statsråden for en viktig og grundig redegjørelse. Likestilling og mangfold er ikke bare temaer vi diskuterer; det er selve grunnlaget for et rettferdig samfunn. Men vi må være ærlige. Det holder ikke å beskrive utfordringene. Vi må løse dem. Ulikhet oppstår ikke av seg selv. Det skapes av politiske valg. I dag ser vi et Norge der forskjellene øker og der likestillingen er under et stort press, og da kan vi ikke nøye oss med små justeringer. Vi trenger en tydeligere politisk retning. Vi må stå opp mot krefter som er ute etter å bryte ned ulike minoriteters rettigheter – kvinner, skeive, personer med funksjonsnedsettelser og andre som fortsatt den dag i dag ikke får sine rettigheter oppfylt. Det beste vi kan gjøre, er å fortsette kampen for likestilling for alle, for vi er ikke ferdige. For SV handler likestilling om makt og økonomi. Det handler om hvem som har frihet i hverdagen, og hvem som ikke har det. Derfor er kampen for faste hele stillinger en av de viktigste likestillingskampene i vår tid. Altfor mange, og særlig kvinner, jobber deltid. Det er ikke fordi de vil, men fordi systemene tvinger dem til det. Likestilling starter i oppveksten. Vi vet at altfor mange gutter faller fra i skolen, og at utdanningsvalg fortsatt er sterkt kjønnsdelt. SV mener løsningen er en skole som ser flere, en mer praktisk og inkluderende skole, og et mye sterkere fellesskap med fellesskapsløsninger som utjevner forskjeller allerede fra starten av. Derfor kjemper vi bl.a. for gratis barnehage og en skole som gir alle like muligheter. Likestilling handler også om trygghet. Tallene for vold og overgrep er alvorlige. Vi må forebygge mer, styrke krisesentrene og følge opp langt bedre. Og vi må være tydelige. Et likestilt samfunn tåler ikke rasisme, hat og diskriminering. Hat mot likestilling og minoriteters rettigheter er ofte en del av høyreekstreme ideologier. Likestilling i Norge er ikke noe vi har fått. Det er noe vi har tatt. Likestilling er bygget av kvinner som krevde stemmerett, av arbeidere som organiserte seg for verdighet, av mennesker som nektet å godta at hvem du er, skal bestemme hva du er verdt. Hver rettighet vi i dag tar for gitt, har vært en kamp. Historien har lært oss en ting: Når vi slutter å kjempe for likestilling, begynner den å glippe. Derfor holder det ikke å forvalte det vi har. Vi må videre, og særlig nå når mange tar til orde og angriper rettighetene våre som er kjempet fram for så mange. Vi må våge å flytte makt, vi må våge å utjevne forskjeller, og vi må våge å ta side for rettferdighet. Likestilling er ikke et mål vi har nådd. Det er et prosjekt vi enten forsterker eller mister. SV kommer aldri til å være fornøyd så lenge noen mangler økonomisk frihet, trygghet i eget liv eller reelle muligheter. Vi har en lang tradisjon, og vi har et ansvar for å levere et samfunn som er mer rettferdig og med mer likestilling – ikke mindre – til dem som kommer etter oss. Det er vårt oppdrag, og det er vårt valg.

Det er meg en ære, på vegne av representantene Anne Lise Gjerstad Fredlund, Ingrid Fiskaa, Sunniva Holmås Eidsvoll og meg selv, å framsette et representantforslag om å bekjempe voldelige og ekstremistiske digitale nettverk rettet mot barn og unge.

Vi lever nå i en tid hvor alt beveger seg raskere, og usikkerhet blir et konstant bakteppe for oss som skal lede i tiden vi befinner oss i. De globale konjunkturene slår direkte inn i vår lokaløkonomi og gjør med ett at det ikke bare er verdens børser som rister, men også folk i norske distriktskommuner, som får kjenne det på kroppen helt personlig og langt ned i lommeboka. Prisene stiger, og rentene skal sannsynligvis opp. For mange er ikke dette abstrakte kurver. Det er rett og slett hverdagen som ikke går opp. Det holder ikke med enkle svar på kompliserte problemer. Høyresiden vil hastebehandle et forslag om å kutte i drivstoffavgifter. De vil bruke raske politiske grep som virker i øyeblikket, men uten å vurdere konsekvensene. Dette er politikk som ser handlekraftig ut, men som i realiteten er uansvarlig. For når oljeprisen stiger, stopper ikke konsekvensene ved bensinpumpen. De brer seg gjennom hele økonomien: til matprisene, til transporten og til hverdagsutgiftene våre. Det rammer alle, fra alenemoren til studenten og pensjonisten. Skal vi bruke fellesskapets midler – og dette er mye av fellesskapets midler – må vi gjøre det grundig og rettferdig. Det handler om å bygge landet nedenfra og om å sikre at de som har størst behov, får den støtte som virkelig gjør en forskjell. Derfor foreslår SV noe helt annet. Når staten nå får ekstraordinære inntekter, mens folk for ekstraordinære utgifter, skal pengene direkte tilbake til folk. Kontantutbetalinger til dem med vanlige og lave inntekter – det er raskt, treffsikkert og rettferdig. Samtidig må vi styrke velferden. Fellesskapet skal ikke trekke seg tilbake i urolige tider. Det skal stå tydeligere fram. Vi må bygge landet nedenfra. Det betyr å handle sånn at de som har størst behov, får den støtten som virkelig gjør forskjell, og det trengs nå. Vi advarer derfor mot forhastede avgiftskutt. Erfaringen viser at store deler av gevinsten ofte blir igjen hos aktører i markedet i stedet for å komme nettopp folk til gode. SV mener dette er altfor alvorlig til å hastebehandles. Det siste vår tid trenger, er folkevalgte som lar korte politiske poenger gå foran folks trygghet og økonomiske sikkerhet.

Dette er mer enn en lovsak. Bak denne loven ligger historier vi aldri må glemme – barn som ikke ble sett, barn som ikke ble hørt, barn som ble sviktet av systemer som var ment å skulle beskytte dem. Derfor er SV veldig glad for at en enstemmig komité nå har avgitt sin innstilling om barnevoldsundersøkelsesloven. Det er et viktig og etterlengtet steg i arbeidet med å beskytte barn mot vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Bak dette lovforslaget ligger en erkjennelse vi ikke kan se bort fra. I flere av de mest alvorlige sakene har ikke systemene rundt barna fungert godt nok. Tjenester har ikke samhandlet godt nok, varsler har ikke blitt fulgt opp, og barn har ikke blitt sett eller hørt i tide. Når det svikter, kan konsekvensene bli fatale. Nettopp derfor trenger vi denne loven, for svikten skjer veldig sjelden ett sted alene. Den oppstår nettopp i overgangene – når informasjon ikke deles, når ansvar blir uklart, og når ingen helt har oversikt over hele situasjonen til barnet. Derfor er det så avgjørende, slik komiteen understreker, at ordningen er uavhengig, har tilgang på nødvendig informasjon og tilføres den kompetansen og de ressursene som kreves. Samtidig må en forpliktelse ligge fast: barnas perspektiv, barnas erfaringer og ikke minst barnas rettigheter. For SV er det avgjørende at dette ikke blir stående som erkjennelser på papir. Læring må føre til endring. Den må merkes ute i tjenestene, i barnevernet, i skolen, i helsetjenestene og ikke minst i møte med hvert enkelt barn. Denne enstemmige innstillingen viser vilje til å ta ansvar, men den forplikter også oss alle til å handle tidligere, se tydeligere og arbeide tettere sammen, for vi skylder barna mer enn gode intensjoner. Vi skylder dem et system som faktisk virker. Da må vi stå sammen, slik vi gjør i dag, på barnas side, hver eneste gang.

På vegne av SVs stortingsrepresentanter Ingrid Fiskaa og meg selv har jeg den ære å framsette et representantforslag om styrket vern av opphavsrett i møte med kunstig intelligens.

Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet igjen i denne saken, men hvis jeg ikke hadde tatt ordet nå, ville jeg ikke hatt det godt med meg selv. Dette handler ikke om valg av garderobe. Dette handler om valg om kunnskap. Dette handler om en særdeles sårbar gruppe i samfunnet vårt og våre egne barn. Tenk deg å være i en familie hvor du står i særdeles krevende situasjoner hver eneste dag, og at vi da som samfunn skulle velge å si: Nei, din diagnose, din tilstand er ikke alvorlig nok. Den bør vi legge i en skuff, den skal ikke ansatte på skoler, i helsetjenesten, i barnevernet eller i Nav bry seg om. Når en stortingsrepresentant fra KrF sier at disse rådene til disse barna bør vi legge i en skuff, kunne jeg være fristet til først kanskje å trekke litt på smilebåndet og tenke at det ikke er så alvorlig, men jo, fordi det kommer fra en stortingsrepresentant i denne sal, er det alvorlig. Da er det politiske signaler. Jeg stilte til valg i Agder nettopp på grunn av denne typen utsagn, for det er så viktig i vår tid, hvor konservative krefter brer om seg, og hvor vi ser en økende tendens til fordømmelse av grupper i samfunnet, at vi som samfunn tar ansvar, står rak i ryggen og tar til motmæle. Kjønnsinkongruens er en diagnose med ICD-kode, akkurat som med andre diagnoser. I likhet med barn med andre diagnoser må vi ta disse barna på alvor og møte dem med kunnskap og veiledning, for det skylder vi dem som samfunn. For meg er det leit å høre at KrF sier at vi skal si nei til kunnskap som vil bidra til å hjelpe barn og familier – og ansatte – som står i kanskje noen av sitt livs aller tøffeste valg og situasjoner. KrF sier de er skuffet over Høyre. I dag vil jeg si at jeg er særdeles skuffet over Kristelig Folkeparti.

Enten man er cis, trans eller ikke-binær er det helt grunnleggende for SV at ingen skal måtte bære minoritetsstress eller møtes med fordommer i møte med det offentlige. Dette forslaget om å skrinlegge Bufdirs råd om kjønnsmangfold i offentlig sektor er ikke bare et teknisk grep. For meg oppleves det som et politisk signal som er både polariserende og stigmatiserende. Transpersoner som gruppe er oftere utsatt for trakassering, diskriminering, overgrep og vold enn andre. Noen transpersoner kan ha opplevd dette i møte med det offentlige og offentlige tjenester, i møte med nye mennesker og ved å bevege seg i et offentlig rom. Disse rådene er nettopp laget for lærere, barnehageansatte og helsepersonell, mennesker som hver eneste dag møter barn som prøver å forstå hvem de er. Å fjerne rådene vil ikke skape mer trygghet, det vil skape mer usikkerhet. Hvem er det egentlig dette rammer? Det er barn og familier som allerede står i krevende livssituasjoner, barn som opplever utenforskap, barn som trenger voksne som møter dem med kunnskap, respekt og trygghet, ikke med politisk styrt taushet og fordømmelse. SV mener vi må være tydelige: Å være et mangfoldig samfunn er en styrke. Jeg stiller meg undrende til KrF og FrP, som hevder at rådene svekker ytringsfriheten. Å gi ansatte verktøy for å møte mennesker med respekt er ikke å begrense ytringsrommet, det handler om å profesjonalisere offentlig sektor. Dette handler om hvordan vi møter andre mennesker i kraft av rollen vår. Jeg vil være en person som står opp mot fordommer, for jeg vet at inkludering virker. Vi vet at kunnskap forebygger mobbing, psykiske helseutfordringer og utenforskap, og vi vet at det motsatte – uvitenhet og stigma – kan få alvorlige konsekvenser. Derfor er SV krystallklart: Vi skal ikke skru klokken tilbake, vi skal framover. Dette forslaget bør avvises – ikke bare fordi det er dårlig politikk, men fordi det sender feil signal til barn og unge som trenger å høre det motsatte: Du er god nok som du er, og samfunnet står på din side.

Barn som begår lovbrudd, er først og fremst barn og ikke kriminelle som skal møtes med straff. Staten har etter FNs barnekonvensjon og den europeiske menneskerettskonvensjonen en klar plikt: Vi skal beskytte barn, forebygge kriminalitet og sikre at barnets beste alltid er et grunnleggende hensyn. Representantforslaget om en ungdomskriminalitetsnemnd reiser derfor prinsipielle spørsmål. Når det åpnes for elementer av straff og plassering i lukkede institusjoner så lenge det er behov, beveger vi oss farlig nær å innføre straff i praksis for barn under kriminell lavalder. Det er ikke hva vi kaller tiltaket for som er avgjørende, men hvordan det oppleves og hvordan det virker. Frihetsberøvelse med avskrekkende formål vil etter menneskerettighetene kunne regnes som straff. Sosialistisk Venstreparti vil advare mot en slik utvikling. Frihetsberøvelse av barn skal være siste utvei, for kortest mulig tid og med et klart pedagogisk og behandlingsrettet formål. Forslaget, slik det foreligger, gir ikke tilstrekkelige garantier for dette. Utfordringen vi står overfor, er reell. Barn rekrutteres til kriminalitet, og andre barn utsettes for vold og overgrep. Men løsningen er ikke å etablere et nytt straffelignende spor. Løsningen er å styrke det vi vet virker – et barnevern med kapasitet, kompetanse og tidlig innsats. Rapporter viser at institusjonstilbudet i dag ikke er godt nok. Da må vi bygge det opp, ikke omgå det. Et styrket barnevern, bedre samarbeid mellom politiet og hjelpeapparatet og målrettet oppfølging av barn i risikosonen vil både forebygge kriminalitet og ivareta barns rettigheter. Å møte barn med mer kontroll og inngripen uten tilstrekkelig rettssikkerhet er ikke bare feil vei, det kan også være et brudd på våre menneskerettslige forpliktelser. SV mener derfor at Stortinget bør avvise forslaget i sin nåværende form og heller satset på en helhetlig, kunnskapsbasert styrking av barnevernssporet. FrP roper høyt om strengere straffer og lukkede institusjoner, men de glemmer en vesentlig detalj – barn har også krav på rettssikkerhet i vårt land.

Når vi diskuterer ungdomskriminalitet, er det lett å la frykten styre, men god politikk må styres av kunnskap – ikke av panikk og krise, slik som FrP virker å gjøre. Forslagsstillerne peker selv på noe viktig: Strengere straffer alene virker ikke. Erfaringer fra Danmark viser at hardere straff ikke nødvendigvis gir mindre kriminalitet. Pedagogiske og behandlingsrettede formål er viktige, slik dette representantforslaget foreligger, men det er ikke alltid tilstrekkelige garantier for dette. Utfordringene vi står overfor, er reelle. Ja, barn rekrutteres til kriminalitet, og andre barn utsettes for vold og overgrep, men løsningen er ikke å etablere flere og strengere straffer, slik bl.a. FrP sterkt tar til orde for. Når barns rettigheter nå svekkes, som noen av partiene er med på å gjøre, må vi tenke og handle klokt. Det er vårt ansvar i dag å sikre at ungdom ikke rekrutteres til kriminalitet via sosiale medier eller lokkes med penger og tilhørighet. Vårt svar må være at vi må være sterkere enn de kriminelle miljøene. Det er vi ikke i form av strengere straff, men i form av et samfunn med trygghet, muligheter og fellesskap. Hvis vi virkelig mener alvor med en kraftinnsats, må vi tørre å prioritere det som virker best, selv om det tar tid. SV støtter målet om å bekjempe ungdomskriminalitet, men vi vil advare mot tiltak som ikke går til roten av problemet. Det er der kampene vinnes, og det er derfor Stortinget nå må prioritere en helhetlig og kunnskapsbasert innsats som setter forebygging først.

På vegne av representantene Marian Hussein, Anne Lise Gjerstad Fredlund, Andreas Sjalg Unneland, Audun Hammer Hovda og meg selv fremmer jeg representantforslag om ti tiltak for å forebygge og bekjempe voldtekt.

Flere voldtektssaker foreldes før de kommer til domstolene. Med det forslaget vi behandler i dag, er det mulig å få flere unntak, slik at det kan åpnes flere saker og at flere saker nå kan etterforskes og pådømmes selv etter lang tid. Hvorfor er dette så viktig? Voldtekt er blant de mest alvorlige krenkelsene et menneske kan utsettes for. Samtidig vet vi at mange som har vært utsatt for voldtekt, bruker lang tid før de klarer å fortelle om hva som har skjedd. Skam, frykt, traumer og maktforhold gjør at mange bærer på historien sin i årevis før de faktisk orker å gå til politiet. Det gjelder særlig for dem som ble utsatt for det som unge, dem som ble utsatt for det av noen de kanskje kjente eller faktisk sto i et avhengighetsforhold til, og dem som først i voksen alder klarer å forstå og sette ord på det de opplevde. Når noen endelig finner mot til å fortelle, må ikke samfunnet møte dem med at det er for sent. Straffeloven § 91 handler om hvilke forbrytelser som er så alvorlige at straffansvaret aldri foreldes. I dag gjelder det bl.a. drap og enkelte av de mest alvorlige lovbruddene i straffeloven. Spørsmålet vi må stille oss er derfor ganske enkelt: Skal virkelig voldtekt være en forbrytelse hvor tiden kan løpe fra rettferdigheten? SV mener at det må den ikke. For altfor mange overgrepsutsatte forsvinner jo ikke konsekvensene med tiden. Tvert imot, det kan ta mange år å forstå hva man faktisk har vært utsatt for og enda lengre tid for å klare å fortelle det til noen andre. Derfor er de endringene som nå foreslås om foreldelse i § 91, uendelig viktige. Det handler om dem som endelig våger å fortelle, men som i dag risikerer å få høre at saken deres ikke kan behandles fordi tiden har gått. Å forlenge foreldelsesfristen for voldtekt handler derfor ikke bare om straff. Det handler om anerkjennelse fra og tillit til vårt rettssystem. Det handler om å slå fast at noen handlinger er så alvorlige at tiden ikke skal kunne viske dem bort. SV vil stemme for å endre straffeloven § 91, slik at straffansvaret for langt flere voldtektssaker ikke kan foreldes. Og vi viser også til behovet for bedre etterforskningskapasitet, raskere saksbehandling og økt kompetanse om seksuallovbrudd.

Jeg vil begynne med å takke. Jeg vil takke alle organisasjonene og innbyggerne våre som har sendt oss innspill til denne stortingsmeldingen og til den høringsrunden som har vært. Det gjør meg veldig stolt og gir meg stor glede å se hvor mange det er som jobber for barnets beste i samfunnet. Det betyr veldig mye å se dette engasjementet, og at alle ønsker det beste for våre barn. Så en stor takk til dere! Samtidig står jeg her i dag med en dyp overbevisning: Et barns framtid skal aldri avgjøres av familiens økonomi, bakgrunn eller av om barnet har en funksjonsnedsettelse. Hvert barn – hvert eneste ett – skal ha like muligheter, og vår jobb som folkevalgte er å gjøre disse mulighetene virkelige. Denne stortingsmeldingen gir oss kunnskap og et riktig grunnlag for veien videre. Men i SV har vi vært tydelige: Det holder ikke å beskrive utfordringene; vi må handle. Det må gjøres en forskjell i barns liv nå. Derfor er jeg også bekymret, for den generasjonen som vokser opp i dag, kan bli den første på 100 år som får det mindre trygt enn foreldrene sine her i Norge. Det som er viktig, er starten på livet, begynnelsen på ethvert barns tid. De aller første tusen dagene er, som stortingsmeldingen beskriver, avgjørende for barns livsløp. Det er viktig å følge opp denne meldingen, og at vi reflekterer kunnskap om hvordan alvorlige barndomsbelastninger påvirker levekår, utenforskap og ulikhet, og at dette forstås som en forutsetning for å lykkes. Tidlig innsats må være et førende prinsipp, og jeg håper at regjeringen utvikler en strategi for å integrere kunnskap om barndomsbelastninger og vold som et folkehelseproblem, med særlig vekt på arenaene hvor barn befinner seg daglig. Vi i SV er også opptatt av retten til hjemmebesøk av jordmor, og at den lovfestes, som en del av oppfølgingen for småbarnsfamilier. En god start på livet handler om å styrke barnetrygdens særtillegg for enslige forsørgere. Uansett hva slags foreldre vi er, enten vi er sammen eller alene, skal barna ha like gode forutsetninger. Vi må også sørge for å øke den ordinære barnetrygden. Tiltakene må derfor i større grad ta hensyn til enslige forsørgeres situasjon. I tillegg er vi opptatt av viktigheten av at vedtak nr. 614 for 2023–2024 gjennomføres, slik at hjemmebesøksprogrammet Nye familier i Oslo testes ut i minst ti kommuner – aller helst vil vi ha det i hele landet – med mål om nasjonal utrulling til helsestasjoner. Da får vi styrket kunnskapsgrunnlaget og bidratt til varige strukturer for tidlig innsats. Vi ønsker at alle barn skal bli tatt vare på her i Norge. Derfor gjør det vondt når jeg hører representanten fra FrP, som skiller mellom barn. Alle barn er våre barn, og det kan ikke være slik at bare noen barn skal tas hensyn til, slik FrP ønsker. Og det at representanten fra FrP får denne stortingsmeldingen til å handle om innvandring, er for meg uforståelig. Jeg vil også framheve barns rett til deltakelse og medvirkning, og at personer med funksjonsnedsettelser må inkluderes fullt ut i oppvekstspolitikken. Komiteens merknader viser at dette er en stor og viktig gruppe, som altfor ofte faller utenfor. SV er tydelig på at barn med funksjonsnedsettelser skal ha samme muligheter som alle andre til å delta, utvikle seg og til å høre til i fellesskapet. Jeg avslutter med følgende: Vi må, som det står i stortingsmeldingen, gi hvert eneste barn tro på sin egen framtid, uansett bakgrunn. Jeg fremmer herved forslagene som SV er en del av.

Jeg har et oppfølgingsspørsmål, i og med at det ikke kom helt tydelig fram om EU faktisk har et forbud på plass. Mitt spørsmål er da: Har Norge mulighet til å ha strengere nasjonale regler for å beskytte barn og unge, uten å bryte EØS-reglene?

Jeg vil begynne med å takke statsråden for hennes engasjement på dette området. Det er viktig. Over 50 av EUs lovgivende organer ba senest i januar EU-kommisjonen om å avklare om Grok og lignende nakenapper er ulovlige, og de etterlyste et uttrykkelig forbud. Det de sa, var at verken DSA-forordningen eller KI-forordningen gir tilstrekkelig beskyttelse mot seksualiserte «deep fakes». Mitt spørsmål er derfor: Kan statsråden si at EU har på plass et forbud mot seksualiserte «deep fakes» og apper som Grok?

Jeg står her med en stor uro jeg tror flere deler med meg. Akkurat nå er det liksom ikke lenger som om vi alene setter rammene for barns oppvekst. Det er globale selskaper som aldri har møtt et eneste av barna våre, men som allikevel kjenner hvert klikk, hvert sveip, hver svakhet og hvert spørsmål barna stiller i fortrolighet på nett. Disse store teknologiselskapene vet mer om barna våre enn barna vet om seg selv, og disse selskapene tjener milliarder på det. Denne stortingsmeldingen viser en virkelighet der barn vokser opp i systemer de ikke forstår, styrt av kyniske algoritmer som ikke ønsker dem vel, men algoritmer som ønsker dem engasjerte, avhengige og tilgjengelige. Jeg må si det helt tydelig: Dette er ikke barnas skyld, det er vårt ansvar. Det er vi som lovgiver og myndigheter som må ta dette ansvaret. SV mener at Norge må gå foran. «Big Tech» må reguleres som andre produkter som kan skade barn. Vi må innføre tydelige aldersgrenser, slik at barn ikke eksponeres for innhold og funksjoner de ikke er modne for. SV foreslår flere kraftgrep. Vi ønsker å modernisere skadelighetsbegrepet i bildeprogramloven. Manipulerende algoritmer, datainnsamling, «autoplay» og evighetsskrolling må regnes som skadelig. Vi ønsker forbud mot atferdsbasert markedsføring. SV mener at plattformene må få et absolutt juridisk ansvar for å fjerne skadelig innhold – proaktivt, raskt og for alle brukere. Dette skal ikke overlates til enkeltbarn eller foreldre. Vi mener at vi må ha en full implementering av Digital Services Act og Digital Markets Act, med nasjonal styrking der barnets rettigheter krever det. Vi må også få et totalforbud mot ulovlig KI-genererte manipulasjoner av barn. Seksualiserte «deepfakes» og manipulerte bilder er digital vold. Selskaper som sprer dette, må bøtelegges hardt. Dette er alvorlig. SV er veldig glad for denne stortingsmeldingen, men realiteten er at de siste månedene har vist oss hva som skjer når reguleringene ikke er tydelige nok. Grok-skandalen er et varsko. I løpet av elleve dager produserte Grok over 3 millioner seksualiserte bilder, inkludert 23 000 som så ut til å være av barn. Ingen av disse menneskene hadde samtykket til dette. Det er et stort alvor, for dette handler om hvem som former barndommen i Norge. I dag står vi overfor et tydelig valg her i Stortingets sal: Skal vi la teknologiselskaper fortsette å sette premissene for barns hverdag, eller skal vi som lovgiver ta tilbake kontrollen? Norge har aldri vært redd for å regulere industrier som kan skade barn. Vi gjorde det med tobakk, vi gjorde det med pengespill. Nå må vi gjøre det med «Big Tech». I dag er det i altfor stor grad barnet og foreldrene som må håndtere dette alene. Det er ikke rimelig, for dette er et klart myndighetsansvar. Jeg legger herved fram SVs forslag og de forslag vi er en del av.

Noen saker handler ikke bare om politikk; de handler om hva slags land og samfunn vi vil være. Dette er en slik sak. Bak tallene og tabellene finnes det barn som legger seg utenfor fellesskapet, familier som ikke får endene til å møtes, og ungdom som starter voksenlivet med ulemper de aldri har valgt selv. Sosiale forskjeller er ikke er abstrakte; de er konkrete, de er urettferdige, og de rammer dessverre barn i Norge hver eneste dag. Representantforslaget vi behandler, peker på nettopp dette: behovet for en helhetlig og forpliktende tiltakspakke for å redusere sosiale forskjeller. SV deler dette utgangspunktet, og vi fremmer forslag som tar barnas virkelighet på alvor. Vi foreslår å prisjustere barnetrygden årlig, slik at familier faktisk kan stole på den. Vi foreslår gratis barnehage for barn i lavinntektsfamilier, for økonomi skal aldri være et hinder for trygg tilhørighet og tidlig læring. Vi vil heve sosialhjelpsstønaden til SIFO-nivå, for barn kan ikke leve på ytelser som ikke dekker helt grunnleggende behov. SV foreslår også å sikre barnehageplass rett etter permisjon, slik at alle barn får en god start, ikke bare de som tilfeldigvis bor i riktig kommune. Vi foreslår bedre støtteordninger for enslige forsørgere, utvidet ramme i Husbankens startlån og at kommunale garantier skal telle som egenkapital, slik at enda flere familier faktisk kan eie sitt eget hjem og ha trygghet. Dette er ikke luksuspolitikk; det er grunnmuren i et rettferdig samfunn. Forskjeller vokser ikke av seg selv. De vokser når politikken svikter. Forskjellene kan reduseres når politikken våger å prioritere. SV mener helt klart at alle barn skal ha en reell mulighet i livet, uansett hvor de kommer fra. Det krever politiske valg som setter barna først, ikke budsjettdisiplin eller tilfeldigheter. Dette er vårt ansvar, og det er vår plikt å handle nå. Jeg legger herved fram SV sine forslag og de forslagene SV er en del av.

SV mener dette forslaget reiser viktige problemstillinger knyttet til kapasitet, kvalitet og ikke minst rettssikkerhet i barnevernet. Vi viser til at disse utfordringene over tid har vært særlig tydelige også i hovedstaden. SV viser til reelle og vedvarende utfordringer, der barnevernet over tid har hatt høyt arbeidspress og krevende saker. SV har gjennom flere år jobbet systematisk for å styrke barnevernet i Oslo gjennom budsjettarbeid, både lokalt og nasjonalt. I Oslos kommunebudsjetter har SV prioritert økte midler til barnevernet og tilknyttede tiltak for utsatte barn og unge, med særlig vekt på bemanning, tidlig innsats og kvalitet i oppfølgingen. Videre har SV gjennom budsjettforhandlinger på Stortinget bidratt til å styrke kommuneøkonomien, noe som har vært viktig for Oslos handlingsrom til å følge opp handlingsrommet. Vi mener det er viktig å sikre riktig tiltak for å styrke barnevernet i Oslo og sikre bedre oppfølging av barn med behov for hjelp og beskyttelse. Derfor vil vi støtte forslag nr. 1 i dette representantforslaget. Det handler om å gi barnevernet tilstrekkelige ressurser og økt forutsigbarhet. Vi kommer ikke til å støtte forslag nr. 2, fordi vi mener dette forslaget reiser prinsipielle spørsmål som ikke er tilstrekkelig utredet, og som kan få betydelige konsekvenser for organisering av barnevernet og for barns rettssikkerhet. Vi viser også i denne sammenheng til at det pågår et utredningsarbeid gjennom Stene II-utvalget, og mener at behandling av saken må ta høyde for dette arbeidet. Vi understreker at SV vil følge saken videre nøye, særlig utviklingen knyttet til eventuelle endringer i ansvars- og oppgavefordelingen mellom stat og kommune. Eventuelle strukturelle endringer i barnevernet må baseres på et solid kunnskapsgrunnlag og sikre at hensynet til barnets beste og rettssikkerhet ivaretas på en god måte. Denne saken handler om noe av det viktigste vi har. Den handler om barns sikkerhet. Barnevernet er ikke en ordinær kommunal tjeneste, det er samfunnets siste sikkerhetsnett for barn som ikke har noe annet. Derfor vil vi støtte forslag nr. 1 i saken.

32:03] (ordfører for saken): Jeg har gleden av å legge fram familie- og kulturkomiteens innstilling i saken om representantforslag om å nedsette et utvalg som skal utarbeide en norsk kulturkanon. Saken springer ut av Dokument 8:26 S for 2025–2026, fremmet av representanter fra Høyre. Komiteen har behandlet saken i tråd med Stortingets regler og har mottatt skriftlige innspill fra tolv ulike aktører i kultursektoren. Forslagsstillerne ønsker å etablere et offentlig oppnevnt utvalg som skal utarbeide en norsk kulturkanon, en liste over sentrale verk i norsk kunst og kulturarv. Flertallet i komiteen, alle unntatt Høyre og KrF, mener at en statlig kulturkanon ikke er et egnet virkemiddel. Flertallet viser til at kulturarv best forvaltes gjennom åpne og mangfoldige prosesser i kulturinstitusjoner og fagmiljøer, og at en kanon kan virke begrensende. Mindretallet fra Høyre og KrF støtter forslaget og fremmer egne forslag i innstillingen, som de sikkert vil redegjøre for. Komiteens tilråding er at representantforslaget ikke vedtas. Med dette legger jeg fram komiteens innstilling og anbefaler Stortinget å gjøre vedtak i tråd med tilrådingen. Jeg vil også redegjøre for SVs syn i saken. SV mener at norsk kulturarv er rik, mangfoldig og i stadig utvikling, og nettopp derfor mener vi at den ikke skal reduseres til en statlig definert liste. En kulturkanon kan lett bli et politisk prosjekt som snevrer inn hva som anses som viktig, og som risikerer å overse stemmer, uttrykk og historier som ikke har hatt plass i de tradisjonelle maktstrukturene. Alle høringssvarene som kom inn, viste også til dette og var negative til forslaget. Kulturlivet i Norge er fullt av fagmiljøer, institusjoner og kunstnere som hver dag løfter fram og formidler kulturarven vår. Det er gjennom deres arbeid og gjennom et bredt og åpent kulturliv at mennesker får tilgang til kunst og kultur som berører, utfordrer og utvider perspektiver. SV mener at staten skal legge til rette for mangfold, ikke definere hva som er den norske kulturarven. Derfor støtter vi komiteens flertall og går imot forslaget om en kulturkanon.

Jeg vil gjerne stille et spørsmål om inkludering av flere via aktivitetshjelpemidler. Vi vet at en av de aller største barrierene for idrettsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne er mangelen på utstyr tilpasset deres individuelle funksjonsnedsettelse og kropp. I en rapport utarbeidet av Oslo Economics i 2020 sa halvparten av respondentene at manglende tilgang til aktivitetshjelpemidler har begrenset deres idrettsdeltakelse. Aktivitetshjelpemidler for personer over 26 år er en overslagsbevilgning. I 2025 gikk denne ordningen tom for penger 6. januar. Det var altså i går, for ett år siden. Etter dette får ingen med nedsatt funksjonsevne over 26 år støtte til aktivitetshjelpemidler. Den samme rapporten viser at potten minimum bør økes til 200 mill. kr for å sikre at alle med funksjonsnedsettelse får aktivitetshjelpemidler. Mitt spørsmål er: Vil statsråden gjøre noe med dette og rettighetsfeste aktivitetshjelpemidler for personer over 26 år?

Jeg er fortsatt veldig bekymret. Selv om statsråden svarer som hun gjør, tror jeg vi trenger mer forutsigbar finansiering til idretten, for de melder så tydelig om det. Med hensyn til spillemidlene ser vi at det går ut over anlegg og aktivitetsutstyr man er helt nødt til å bruke. Jeg spør derfor igjen: Hvordan vil statsråden sørge for at staten gir idrettslagene forutsigbare rammer over statsbudsjettet, slik at kostnadspresset på familiene reduseres og barn ikke mister tilgang til aktivitet og sosialt fellesskap?

Jeg vil begynne med å ønske vår kulturminister et riktig godt nytt år, og jeg ser fram til en ny, spennende sesjon. Økonomi er fortsatt en av de største grunnene til at barn og unge faller utenfor idretten, og jeg har tidligere uttalt at idretten er en av våre aller største arenaer for inkludering. Nå peker rapporter på at økte kostnader de siste årene har gjort økonomi til en barriere for flere, og at dette først og fremst skyldes den generelle prisveksten i samfunnet. Som norsk idrett selv uttrykker, skal økonomi ikke være en begrensning for deltakelse, og de understreker at behovet for offentlige rammevilkår må støtte aktivitetstilbudene, slik at barn fra familier med lav inntekt får delta. Manglende deltakelse kan bety at noen barn går glipp av både fysisk aktivitet og sosial tilhørighet. Vi i SV mener at spillemidler alene ikke kan løse dette problemet, for øremerking til økonomisk inkludering kan jo gå på bekostning av finansiering til anlegg og aktivitet, som også er avgjørende for at barn skal kunne være aktive. Derfor mener vi i SV at innsatsen mot økonomi som barriere må suppleres med midler over statsbudsjettet og gjøres til en varig og forutsigbar ordning – ikke bare med uforutsigbare enkeltbevilgninger, slik det har vært gjort de siste årene. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil man sikre at arbeidet mot økonomi som barriere i idretten blir langsiktig og forutsigbart, slik at barn og unge faktisk får mulighet til å delta i aktivitet, fellesskap og mestring, også etter at midlertidige ekstrabevilgninger tar slutt?

Vi står midt i en naturkrise og en klimakrise. Myrene våre dekker bare 7 pst. av Norge, men de lagrer mer karbon enn alle norske skoger til sammen. Globalt dekker myr 3 pst. av jordens landareal, men lagrer hele 30 pst. av karbonet i jord. Myr er naturens klimabank, og det er en bank vi ikke har råd til å tømme. Når vi drenerer og tar ut torv, slipper vi ut enorme mengder klimagasser. Som det ble sagt her av representanten fra Høyre, er det enorme utslipp som kommer ut ved disse torvuttakene, like mye som 58 000 bensinbiler – så det er enorme utslipp. Samtidig mister vi natur som gir oss gratis flomvern, vannrensing og leveområder for rødlistede arter. Myr er ikke bare jord og torv, det er liv, beredskap og en klimabrems i en tid med ekstremvær. Lovendringen vi behandler i dag, er et helt nødvendig skritt. Et forbud mot nye næringsmessige uttak av myr er et tydelig signal om at vi her på Stortinget tar naturkrisen på alvor. Men vi må gjøre mer. Vår tid krever enda mer og større handling. Vi må hindre planlagte uttak som ikke er startet, lage en nasjonal plan for utfasing og restaurering og stoppe karbonlekkasje gjennom import. Hvorfor? Jo, fordi myr gir oss gratis klimabrems, gratis flomvern og naturmangfold. Det er en rødlistet naturtype, og vi vet at mange arter er truet. I vår tid utrydder vi mer arter enn noensinne, og når vi restaurerer myr, snur vi karbonbalansen fra utslippskilde til karbonlager. Det er et av de mest kostnadseffektive klimatiltakene vi har. Dette handler om ansvar for klimaet, for naturen og for kommende generasjoner. Ved å vedta lovendringen og styrke den med en helhetlig strategi viser vi at her i Norge går vi foran. Vi velger naturen, vi velger klimaet, og vi velger framtiden. Jeg legger herved fram forslagene fra mindretallet.

SV er veldig glad for at budsjettenigheten har ført til at vi styrker kriminalomsorgen. I Norge liker vi å omtale oss selv som en human rettsstat, men ser vi på hvordan mange, særlig kvinner, barn og unge, behandles i norsk kriminalomsorg, er det grunn til alvorlig bekymring. Sivilombudet har dokumentert at mindreårige plasseres i fengsel sammen med voksne, ofte i høysikkerhetsfengsler og over lengre tid. Dette skjer i strid med både norsk lov og FNs barnekonvensjon, som slår fast at barn skal holdes atskilt fra voksne, og at fengsling kun skal brukes som siste utvei. Likevel sitter barn i norske fengsler i uker og måneder under slike forhold, uten at barnets beste er vurdert. Bruken av varetekt og isolasjon overfor barn og unge er særlig alvorlig. Norge har fått gjentatt kritikk for dette, også internasjonalt. Tall viser at mer enn 50 barn under 18 år har blitt sittende i varetekt, og tallene stiger – mange av dem uten dom, skolegang og nødvendig helsehjelp. Dette er ikke rehabilitering, dette er systemsvikt. Kvinner i fengsel rammes hardt av manglende tilrettelegging. Vi ser stor bruk av isolasjon, vi ser stor grad av selvskading og dessverre også selvmord i våre fengsler. Sivilombudet har pekt på det mange ganger, og vi har et stort ansvar for å forbedre dette. Dette skjer ikke fordi de ansatte i kriminalomsorgen ikke gjør jobben sin. Tvert imot, de ansatte står i krevende situasjoner med for lav bemanning og for svake rammer, og når kapasiteten sprenges, rammes de mest sårbare hardest. Derfor er det avgjørende for SV i denne perioden at vi på rød-grønn side fortsetter å styrke kriminalomsorgen. Bedre arbeidsforhold, høyere bemanning og mer fagkompetanse gir tryggere ansatte, mindre bruk av isolasjon og en langt bedre mulighet til alternative reaksjoner der det er riktig. I kontrast prioriterer Fremskrittspartiet lengre varetekt og mer fengsel – uten å ta konsekvensene. Fremskrittspartiets politikk gjør et presset system enda hardere, og det bryter med grunnleggende rettigheter. Å låse folk inne er ingen varig løsning. Et samfunn må måles på hvordan det behandler sine mest sårbare, og Norge må gjøre mer. Jeg håper Stortinget i kommende periode vil være med SV på å ta en helhetlig gjennomgang av soningsforholdene i norske fengsler.

Jeg hører at representanten fra FrP blander gjengkriminalitet og kriminalitet generelt og innvandring. Vi har hatt en stor innvandring nå – på grunn av en krig i vårt eget nærområde – fra Ukraina. Det gjør at regjeringen har tatt grep, et grep vi ikke er helt enig i. De har rett og slett redusert antall kvoteflyktninger til 100, som vi mener er et lavmål – det er rett og slett på grunn av innvandring fra ikke-vestlige land. Vi må ha en langt bedre inkluderingspolitikk, og det håper jeg at også Fremskrittspartiet vil være med på.

Det slår meg at FrP i sitt alternative statsbudsjett har kuttet enorme summer til inkludering. Jeg ser at det foreligger en enormt manglende satsing på inkluderingspolitikk i FrPs partiprogram. Jeg undrer meg over hvordan FrP skal løse de utfordringene vi står foran framover. Vi må jammen tenke langsiktig, for den tiden vi befinner oss i nå, er særdeles urolig. Jeg håper at FrP en dag vil komme tilbake til virkeligheten – ikke bare se på Cops og Police Interceptors, men faktisk ta inn over seg det alvoret og de menneskeskjebnene som vi må ut og se på hver eneste dag.

Det var interessant å lese både FrPs og Høyres alternative statsbudsjett. I FrPs alternative statsbudsjett står det at de i flere tiår har advart mot den utviklingen som nå finner sted, og i Høyres var det litt mer beskjedent, hvor det sto flere år, hvis jeg husker riktig. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser hvordan FrP bruker sårbare grupper i samfunnet i sin argumentasjon for å låse barn og unge inn på sikkerhetsceller og bryte norsk lov og barnekonvensjonen. Det gjør oppriktig vondt. Jeg skulle ønske FrP ville bruke mer tid på inkludering, på forebygging og på å gjøre det som virkelig hjelper, sånn at vi slapp å bygge flere fengsler.

Da jeg var jusstudent, var rettshistorie et av fagene som gjorde aller sterkest inntrykk på meg. Det var ikke fordi det handlet om gamle lover og årstall, men fordi rettshistorien viser hvordan demokratiet og rettssikkerheten i Norge er blitt til. Den forteller historien om en gradvis maktforskyvning fra kongemakt og vilkårlighet til folkestyre, likebehandling og lovbundne myndigheter. Allerede med Magnus Lagabøtes landslov i 1274 ble et grunnleggende prinsipp slått fast: Loven skal gjelde for alle. Det var radikalt for sin tid, og gjennom århundrene har retten utviklet seg fra å være et redskap for makthaverne til gradvis å bli et vern for oss, individene. Rettssikkerheten her i landet har i takt med demokratiet vokst til dagens rettsstat, hvor staten ikke bare skal avstå fra overgrep, men har et ansvar for å sikre reell rettssikkerhet for alle – akkurat slik jeg utfordret Høyre på litt tidligere. Som jusstudent var jeg også med på å etablere og drive rettshjelpstiltak. Jeg har møtt enormt mange mennesker som trengte juridisk hjelp. Min erfaring er klar: Altfor mange i Norge får i dag ikke den rettshjelpen de har behov for. Budsjettenigheten SV er en del av, er et veldig godt utgangspunkt, men SV vil mer. Vi vil bruke denne perioden til å gjøre rettshjelp tilgjengelig for flere, etablere en førstelinjetjeneste, styrke kriminalomsorgen og fokusere særlig på kvinner, barn, psykisk helsehjelp, Rosa kompetanse og et tilgjengelig politi i hele landet, rigget for å forebygge, avdekke og stanse kriminaliteten. Rettssikkerhet skal ikke være et privilegium. Det er en rettighet. SV prioriterer rettssikkerhet og tilgjengelig rettshjelp, rett og slett fordi rettsstaten ikke fungerer når de mest sårbare står alene mot systemet. Da regjeringen i sitt opprinnelige budsjettforslag kuttet i rettshjelpstiltakene, rammet det nettopp disse menneskene. Jussbuss, Rettssenteret, NOAS, JURK og Gatejuristen mfl. er helt avgjørende for at folk faktisk får tilgang til rettigheter. Derfor har SV kjempet for å reversere disse kuttene. Vi vil bygge en sterk førstelinjetjeneste i hele landet, for vi vet at juridisk hjelp forebygger konflikter og hindrer at mennesker faller utenfor. Kvinner i fengsel har ofte en bakgrunn med vold, omsorgsansvar, rus og psykiske helseutfordringer. Likevel har de i årevis hatt dårligere soningsforhold enn menn, med mer isolasjon, færre tilbud og større avstand til familie. Da Norges største kvinnefengsel, Bredtveit, måtte stenge på grunn av uforsvarlige forhold, var det et alvorlig varsku. Etter Sivilombudets besøk i 2023 ble det varslet om kritiske og livstruende forhold. Rapporten dokumenterte uholdbare soningsforhold. SV vil i denne perioden prioritere kvinner i kriminalomsorgen fordi deres situasjon har konsekvenser både for dem selv, for barna deres og for muligheten til rehabilitering. SV vil kreve en gjennomgang av soningsforholdene i norske fengsler, hvor vi prioriterer kvinner, fordi verdige soningsforhold og helsehjelp er avgjørende for rehabilitering. Psykisk syke i norske fengsler må få den helsehjelpen de trenger, ikke bare bli låst inne. Barn og unge i fengsel er et annet kritisk punkt. Vi har sett ungdom isolert i sikkerhetsceller, alene og nakne på betonggulv. Dette er ikke statistikk; dette er barn. Isolasjon kan gi alvorlige helseskader og øker risikoen for selvmord og selvskading. SV vil prioritere barn og unge i kriminalomsorgen, for ingen barn skal sone under forhold som bryter barnekonvensjonen og ødelegger framtiden deres. Rosa kompetanse er ikke pynt; den er livsviktig. Skeive innsatte møter diskriminering bak murene. Derfor vil SV prioritere Rosa kompetanse og generell faglig styrking, sammen med et sterkt politi og sammen med nærvær, profesjonalitet og tillit. Det er helt avgjørende i hele landet. Alt henger sammen. Jeg takker presidenten for at vi får lov til å sitte i denne salen i dag og ha denne debatten om vår rettssikkerhet.

Jeg kan ikke se at Høyre har lagt inn en styrking av rettshjelpstiltakene i sitt alternative budsjett. Senest her forleden kunne jeg lese at en av Høyres representanter foreslår at det nå skal tas betaling for å klage til statsforvalteren på vedtak. Jeg er veldig opptatt av rettssikkerhet, og staten har et ansvar for å sikre reell sikkerhet for alle våre innbyggere. Mitt spørsmål til Høyre er: Hvordan vil Høyre i sitt alternative statsbudsjett sikre reell rettssikkerhet for alle innbyggere, også de uten betalingsevne?

Av og til lurer jeg på om FrP har sett litt mange episoder av Cops og Police Interceptors, for FrP fokuserer veldig mye på straff og å putte litt slitne folk i fengsel. Jeg skulle ønske at FrP fokuserte mer på å ta de store, organiserte kriminelle, hvor vi snakker om kriminelle nettverk som stjeler i hundremillionersklassen fra vårt fellesskap. FrP prioriterer mer straff og fengsel framfor rehabilitering og trygghet, og vi har sett konsekvensene i praksis: barn og ungdom isolert i sikkerhetsceller, kvinner som soner under uverdige forhold, og innsatte uten nødvendig støtte for psykisk helse. Mitt spørsmål er: Hvordan kan FrP forsvare et budsjett som svekker barn, ungdom og de mest sårbare i kriminalomsorgen, i stedet for å bygge dem opp?

Mitt svar til representanten fra Høyre er at SV i vårt alternative budsjett og gjennom alle år har ønsket og jobbet for å styrke den frie kunsten og de frie mediene. Det er særdeles viktig for oss at midlene blir rettferdig fordelt. Vi har derfor vært med på å reversere kuttene til regionale kulturfond, og vi har støttet opp om de nasjonale fondene. Vi er enig i at vi trenger rettferdige og gode ordninger, men samtidig ser vi at med dagens system er ikke det mulig. Vi er noen ganger nødt til å gå inn og se enkeltprosjekter, for vi vet hva hver eneste krone betyr på dette feltet. Vi skal bidra til mer mangfold, mer inkludering og mer kultur i hele landet for alle.

I en tid med økende desinformasjon og polarisering er det, som jeg nettopp sa, viktigere enn noen gang å styrke mediemangfoldet. En sterk og uavhengig presse er derfor avgjørende og viktigere enn på lenge. Derfor er det gledelig at flere redaktørstyrte medier ser dagens lys. Vi i SV foreslår å øke pressestøtten, i motsetning til FrP. Vi foreslår å etablere en egen ordning for unge lesere, og vi jobber for at merverdiavgiften skal være plattformnøytral, slik at den gjelder for både papir og digitale medier.

Budsjettenigheten mellom de rød-grønne partiene for 2026 viser at vi setter fellesskap, kultur og likestilling høyt. I SVs alternative statsbudsjett har vi vært tydelige: Vi vil styrke kunstnerøkonomien, sikre arbeidsrettigheter for kunstnere og løfte den frie kunsten og kulturen i en tid da den er mer nødvendig enn noen gang. Kunst og kultur er ikke pynt: Det er selve grunnlaget for et levende demokrati. Det er fellesskapets hukommelse og framtidens fantasi. Når vi investerer i kultur, investerer vi i ytringsfrihet, i mangfold og i et samfunn som tåler uenighet. SV har derfor prioritert høyt å styrke kunstnerøkonomien. Altfor mange kunstnere lever i dag under utrygge økonomiske forhold, med inntekter langt under gjennomsnittet og uten de samme rettighetene som andre arbeidstakere. Vi mener at kunstnere skal ha rett til faste inntekter, pensjon og sosiale rettigheter, ikke bare applaus. Vi vil styrke ordninger som SKUDA og Musikeralliansen, noe som gir et sikkerhetsnett og en vei inn i et mer rettferdig arbeidsliv. Gjennomslaget med SKUDA har derfor vært veldig viktig for SV. Dette er eksempler – både SKUDA og Musikeralliansen – på politikk som virker. Gjennom SKUDA får dansere og skuespillere ansettelse og mulighet for å jobbe kontinuerlig, og de gir publikum over hele landet tilgang til profesjonell scenekunst. Jeg håper at de andre samarbeidspartiene vil opprettholde disse viktige ordningene ut perioden. Vi vil også sikre at kunstnere har vern om sitt arbeid. I en tid da kunstig intelligens kan generere bilder, musikk og tekster på sekunder, blir åndsverkloven og opphavsretten enda viktigere. Kunstnere må ha rett til å eie sitt eget arbeid, og samfunnet må beskytte den skapende kraften mot å bli utnyttet av kommersielle aktører. Den frie kunsten må jo være nettopp fri, ikke en råvare som kan kopieres og selges uten respekt for den som skapte den. Vi lever i en tid preget av uro og usikkerhet. Demokratiet utfordres, polariseringen økes, og desinformasjon sprer seg raskere enn noen gang. Nettopp derfor er den frie kunsten og de redaktørstyrte mediene så avgjørende. Vi trenger medier som unge kan stole på, som gir kvalitet og sannhet i en tid der algoritmer og falske nyheter dominerer. Vi trenger kultur som gir rom for kritikk, refleksjon og nye perspektiver. For SV har det vært viktig å vise at vi ønsker å styrke Kulturfondet og Filmfondet, og vi styrker folkebibliotekene i vårt alternative statsbudsjett. SV vil ha en solid satsing på folkebibliotekene for å sikre leselyst og kunnskap i hele landet. Vi løfter samisk og kvensk kultur som en del av Norges felles arv. Vi vil fjerne økonomiske barrierer for deltakelse og prioritere tilskudd til idretten og fritidsaktiviteter, nettopp for å øke deltakelsen i hele landet. Vi styrker kulturskolene, museer og kulturminner – for vi vet hvor viktig det er. Når høyresiden kutter i kultur, kutter de i demokratiets livsnerve. FrP, Høyre og KrF velger skattekutt til dem som har mest, framfor å sikre at kunstnere kan leve av arbeidet sitt. Konsekvensene er jo klare: færre tilbud til barn og unge, mindre mangfold i kulturlivet og en ytterligere svekkelse av kunstnernes økonomiske trygghet, i tillegg til økte geografiske og sosiale forskjeller. SV og de rød-grønne, vi velger en annen vei. Vi styrker kulturbudsjettet, vi investerer i kunstnerøkonomi, og vi sikrer arbeidsrettigheter for dem som skaper og formidler. Vi vet at et samfunn uten fri kunst blir fattigere, ikke bare kulturelt, men også demokratisk. Derfor er jeg glad og stolt av budsjettenigheten mellom de rød-grønne partiene. Den viser at vi kan prioritere fellesskapet framfor skattekutt. Den viser at vi kan styrke kunstnerøkonomien og arbeidsrettighetene. Den viser at vi kan løfte den frie kunsten og kulturen, og vi i SV skal fortsette å jobbe for å beskytte åndsverk, motvirke desinformasjon og sikre redaktørstyrte medier for unge og fjerne økonomiske barrierer for deltakelse. Vi vet at et samfunn uten fri kunst ikke er et fritt samfunn, og hver krone bevilget til dette feltet gir så enormt mye tilbake.

Høyre snakker ofte om kulturens betydning for demokrati og samfunn, men i deres alternative budsjett ser vi kutt i støtte til kunstnere og frivilligheten. Det er jo nettopp disse som gjør at kulturtilbudet vårt når ut til folk flest, og som sikrer mangfold og deltakelse. Vi har også sett Høyres forslag om en kulturkanon, hvor man vil rangere kunst og hva som er innenfor, men man sier dessverre svært lite om alt som faller utenfor. Mitt spørsmål til representanten fra Høyre er: Hvordan kan Høyre forsvare at partiet kutter i støtten til kunstnere og frivilligheten samtidig som man sier at man vil styrke kulturens rolle i samfunnet, og at man ønsker flere private investeringer? Hvordan skal dette sikre at kunsten og pressen fortsatt vil være fri og mangfoldig?

Mitt perspektiv er at kultur ikke er luksus. Kultur er rett og slett en grunnleggende del av vårt fellesskap. Det handler om barns mulighet til å delta i fritidstilbud, om kunstnere som gir oss nye perspektiver og om frivilligheten som binder samfunnet sammen. Når kulturbudsjettet svekkes, er SVs oppfatning at det ville ramme både ytringsfriheten og demokratiet. Det ville ramme likestilling og mulighet for deltakelse og inkludering. Mitt spørsmål til representanten fra Fremskrittspartiet er derfor: Hvordan kan det forklares at partiet velger å kutte i kulturbudsjettet når konsekvensene er færre tilbud til barn og unge, samtidig som de prioriterer skattekutt til dem som har aller mest?

Vi ser dessverre en økning i tall når det gjelder vold i nære relasjoner. Når en partner utøver vold, kontroll eller trusler, er det ofte nettopp muligheten til å gå fra situasjonen som kan redde livet til den andre eller redde barnas oppvekst. Det har vært uttalt fra representanter fra KrF at de med sitt budsjettgrep ønsker å gjøre det vanskeligere å skilles. Mitt spørsmål til representanten fra KrF er derfor: Hvordan kan de forsvare at en satsing på å gjøre det vanskeligere å skille seg vil forlenge oppholdet i voldelige relasjoner for voksne og barn som trenger å komme seg ut og søke trygghet?

Jeg synes det er et fint spørsmål som reises. Det viktigste vi kan gjøre i den sektoren som omhandler barnevernet, er å forebygge. Jeg er veldig glad for at vi nå satser stort på forebygging, slik at vi kan få ned tallene til barnevernet. Når det gjelder Oslo, er de organisert på en annen måte. Jeg håper vi kan sette oss ned sammen og få en god diskusjon om framtidig organisering av barnevernet, slik at vi får alle fakta på bordet, som er til det beste for barna.

SV vil alltid forsvare barnet. Jeg kommer selv fra Sørlandet – Agder – hvor det over årtier har vært etablert private barnevernsbedrifter. De har tjent enorme summer på det tilbudet de har gitt. Til tross for alle disse private etableringene og inntektene som er tjent hos disse institusjonene, kan vi dessverre lese at man framskriver at det vil være flere barn som vil trenge barnevernet framover. Jeg kan derfor ikke se at Høyres forslag løser dette viktige, store problemet vi har i samfunnet. Vi har et ansvar for disse barna, og jeg tror ikke konkurranseutsetting, slik Høyre og borgerlig side ønsker, er den riktige løsningen.

Takk for et godt spørsmål fra FrP. Det har dessverre ikke så mye rot i virkeligheten. Er det noe som er sikkert, er det at SV alltid vil kjempe for de mest sårbare barna. Er det noe som er sikkert, er det at vi alltid vil stå imot den konkurranseutsettingen som dere gjør. Barn skal aldri ut på anbud. Vi skal fortsette å ta vare på dem. Vi fortsetter å øke barnetrygden. Vi har i disse forhandlingene vært pådrivere for at den skal prisjusteres. Vi vet at barnetrygden er et av de aller viktigste tiltakene vi kan ha for å løfte familier og barn ut av fattigdom.

La meg begynne med et barn – et barn som ble hentet sent på kvelden, en akutt plassering, en bag som aldri rakk å bli ferdig pakket, først et midlertidig sted, så en institusjon, nye voksne og nye regler, til slutt et fosterhjem, og så et nytt brudd. Hun lærte seg tidlig ikke å tilknytte seg for sterkt, for hun visste at voksne kunne forsvinne igjen. Forskjellen på om dette barnet fikk det bedre eller bare lærte seg å overleve, handlet ikke om et skjema eller et vedtak. Det handlet om én ting: om det fantes voksne som hadde tid, tid til å bli, og tid til å tåle dette barnet. Barn velger ikke hvilket liv de blir født inn i, de velger ikke fattigdom, vold, rus eller omsorgssvikt, men de lever med konsekvensene, ofte resten av livet. Derfor er barns oppvekst ikke et sidekapittel i politikken, det er selve målestokken på hvilket samfunn vi er. SV mener at alle barn har rett til en trygg, varm og kjærlig oppvekst, og at når foreldrene ikke kan gi det, er det vårt fellesskaps ansvar å gjøre det. Barnevernet er samfunnets løfte til barna om at de ikke står alene. Det er et løfte som bare er verdt noe om det kan holdes. Derfor må barnevernet ha kvalitet, tid, kompetanse og kontinuitet. Barn som allerede har opplevd svik, skal ikke møte nye brudd skapt av systemet selv. Vi vet også at altfor mange barn vokser opp med vold i nære relasjoner – barn som lever med konstant utrygghet i sitt eget hjem, barn som lærer å være stille for ikke å gjøre situasjonen verre. Barn og voksne som forteller om vold, skal ikke møtes med tvil, de skal møtes med beskyttelse. Jeg er glad for at det er enighet på rød-grønn side i dette statsbudsjettet om et tydelig kvalitetsløft for barnevernet, og at barnevernet er en hovedprioritet. Styrkingen av Barne- og familiedepartementets budsjett i 2026 er enormt viktig. Barnetrygden økes og prisjusteres fordi økonomisk trygghet er grunnmuren i barns liv. Familie- og oppveksttiltak styrkes betydelig, særlig oppfølgingstiltak for familier som strever. Når det gjelder barn og familiens trygghet og omsorg, står vi samlet. For SV handler dette om langt mer enn tall i et budsjett. Det handler om et barnevern som faktisk har kapasitet til å følge opp barn over tid, om at færre barn må flytte, og om at flere voksne kan bli. SV vil framover fortsette å arbeide for å styrke det kommunale barnevernet. Vi satser på flere og bedre spesialiserte fosterhjem, og vi prioriterer ideelle aktører med langsiktighet og kvalitet, ikke kortsiktig profitt, for barn som vokser opp i fosterhjem eller institusjon, trenger mer enn trygghet på papiret. De trenger stabile voksne som blir værende, voksne som aldri gir opp, heller ikke når barnet tester om de virkelig mener det. For SV er det derfor også viktig å prioritere kampen mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Vi styrker krisesentrene og sentrene mot incest og seksuelle overgrep. Vi ser det viktige arbeidet som Stine Sofies Stiftelse gjør, og Statens barnehus og politiets arbeid med vold og overgrep. Dette må vi styrke. La meg være tydelig: Det er reelle forskjeller i denne salen. Der høyresiden vil åpne for mer marked og konkurranse i barnevernet, vil SV og den rød-grønne siden bygge fellesskap, faglighet og stabilitet. Barn som har opplevd omsorgssvikt, trenger ikke flere leverandører, de trenger færre brudd. For forebygging er den viktigste politikken vi har. Derfor mener SV at vi må styrke barnefamiliene, sikre at alle barn har mulighet til å delta i meningsfull aktivitet, og fjerne de økonomiske barrierene for deltakelse. Felleskap forebygger utenforskap, og trygghet forebygger kriminalitet. Når ungdom begår kriminalitet, skal det møtes med alvor, men trygghet bygges ikke med frykt alene. Det bygges med voksne som er til stede, tidlig. Dette budsjettet handler ikke bare om økonomi, det handler om hvilke minner barn bærer med seg videre i livet.

Høyre snakker om frihet og om å gi mer til kommunene, men når det gjelder barn som trenger barnevernet, blir friheten en konkurransearena. Dere foreslår flere skattekutt og mer ansvar til kommunene, men uten å vise hvordan barn som allerede har opplevd svik, skal få stabil voksenoppfølging over tid. Mitt spørsmål til Høyre er: Hvordan vil dere konkret sørge for at barn som har opplevd vold, omsorgssvikt og utrygghet, ikke møter flere brudd i sitt liv som følge av organisatoriske endringer og økt konkurranseutsetting av våre aller mest sårbare?

FrP sier at de vil tilpasse barnevernet etter den nye virkeligheten. For dem betyr det mer tvang, flere lukkede institusjoner og mer makt over barn og unge som har det vanskelig. I stedet for å styrke kvaliteten i barnevernet og gi barn stabile relasjoner til trygge voksne vil FrP låse inn barn og bruke tvang mot dem. Det gjelder også ungdom som har gjort feil, uten at vi vet om hjelpen er av god faglig kvalitet. La meg være klar: Det er forskjell på å beskytte samfunnet mot farlig kriminalitet og på å snu barnevernets ansvar fra omsorg og trygghet til kontroll og tvang. Det er forskjell på å styrke forebygging og å sende barn inn i systemet med makt. Mitt spørsmål er: Hvordan kan FrP rettferdiggjøre en politikk som i praksis øker bruk av tvang og lukkede institusjoner for sårbare barn?

Takk for svaret. Vi ser jo en utvikling som gradvis uthuler regelverket. Vi hører at det er sendt brev, og man ønsker å stramme inn på dette, men utviklingen går den veien den gjør, og det er alvorlig. Det er forståelig at mange steder ønsker det. Mange steder har utfordringer når det gjelder handel og arbeidsplasser, og det er tøffe tider for mange av kommunene. Gjør dette at det er behov for en innstramming av regelverket og en enda bedre gjennomgang av regelverket? Mitt spørsmål konkret er: Vil statsråden selv ta initiativ til å revidere regelverket for å sikre at søndagen fortsatt har en særstilling i norsk arbeids- og familieliv?

Takk for svaret fra statsråden. Det er et økende antall typiske turiststeder, og vi ser at stadig flere kommuner, både små og store, som det her ble sagt, får unntak fra hovedregelen om disse søndagsstengte butikkene. Det utfordrer hele intensjonen bak lovverket, og vi er veldig bekymret for at det kan føre til en normalisering av søndagsåpne butikker. Jeg er veldig glad for å høre at dere har sendt et brev. Mitt spørsmål er: Vil statsråden sikre en klarere veiledning fra departementet, slik statsforvalterne ber om, og er det tilstrekkelig, det som jeg nå hører er gjort?

Lov om helligdager og helligdagsfred har som formål å sikre søndagen som en annerledesdag – en dag for hvile, fellesskap og familieliv, og ikke minst en dag for fritid og å komme ut av tidsklemmen. Nå ser vi en utvikling som utfordrer dette prinsippet. Statsforvalterne i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus melder om en økende mengde henvendelser og søknader om status som typisk turiststed. De etterlyser klarere veiledning fra departementet. Statsforvalterne har bl.a. spurt om departementets syn på om gjeldende regelverk fortsatt skal forstås slik at sentrumsnære områder i større byer i utgangspunktet ikke kan defineres som typiske turiststeder, for det var jo aldri meningen at denne ordningen skulle åpne for søndagsåpne butikker i bysentrum. Intensjonen var å gi unntak for sesongbaserte turistområder. Når vi ser at antallet vedtak øker, og at stadig flere kommuner får unntak, er det grunn til bekymring. Dette kan uthule lovens intensjon og skape et press på arbeidstakere i handelsnæringen, som vil miste retten til en felles fridag. Mitt spørsmål til statsråden er: Mener statsråden at søndagen fortsatt skal bevares som en annerledesdag?

Som jeg sa i mitt tidligere innlegg, er dette en historisk dag. Jeg er dypt takknemlig for at vi beveger oss mot et samfunn som åpner opp for mer likestilling, mer mangfold og mindre diskriminering. Det har vært en veldig god debatt. Jeg vil takke dere som har vært i salen i dag og lagt fram deres støtte, og særlig for hvordan komiteen har jobbet med denne saken. Jeg vil også veldig gjerne komme med en stemmeforklaring. Det er kommet inn flere gode forslag i saken, og jeg vil derfor gå gjennom noen av forslagene. To av mindretallsforslagene går på dette med kommuneøkonomi. La det være tydelig: SV vil styrke kommunenes økonomiske handlingsrom, så de kan gi et likeverdig tilbud uansett hvilken kommune man bor i. Vi må sikre lik praksis, et likt og godt tjenestetilbud i hele Kommune-Norge. Men sånn som disse forslagene er fremmet, vil vi ikke stemme for dem i dag. Det samme gjelder forslaget fra MDG om tolkningserklæringene. Vi tenker at det er et godt forslag, men sånn som det er fremmet her i dag, kommer vi ikke til å støtte det forslaget. Det synes jeg også er godt redegjort for tidligere, av justisministeren. Det vi imidlertid vil stemme for, er forslag nr. 3, om å ratifisere tilleggsprotokollen. Det vil vi absolutt støtte opp om. Så til forslaget om en sannhets- og forsoningskommisjon: Vi støtter helhjertet intensjonen i dette, og vi har også et sterkt ønske om å kunne gå videre i dette arbeidet, men med dette navnet, en sannhets- og forsoningskommisjon, mener vi det blir litt for tett koblet opp til f.eks. urfolksrettigheter. Vi støtter helhjertet intensjonene i forslagene, men det er altså forslag nr. 3 vi vil stemme for.

I dag står vi ved et historisk veiskille. Dette er ikke bare et vedtak, det er et øyeblikk som har blitt kjempet fram, og som vil bli husket – et øyeblikk der vi sier til tusenvis av mennesker i Norge: Dere skal ikke lenger akseptere diskriminering. Norge skal ikke lenger akseptere diskriminering av personer med funksjonsnedsettelser. Dette handler ikke om paragrafer og teknikaliteter. Det handler om liv, om mennesker som hver eneste dag møter barrierer i skolen, arbeidslivet, helsevesenet og det offentlige rom. Kampen for CRPD har vært enormt lang. Den har vært båret fram av mennesker som har kjent diskrimineringen på kroppen, foreldre som har kjempet for sine barns rett til utdanning og likeverdige liv og muligheter, og aktivister som har reist seg igjen og igjen, selv når dørene har blitt lukket. Organisasjoner har brukt utallige timer på å rope, skrive, marsjere og kjempe, alt for å bli hørt og sett. Denne kampen har kostet tårer, krefter og livsenergi, men den har båret håp. SV har stått sammen med denne bevegelsen. Vi har kjempet fordi vi vet at rettferdighet aldri kommer av seg selv. Vi har kjempet fordi vi nekter å akseptere at noen skal leve med mindre frihet, mindre verdighet og mindre rettssikkerhet enn andre. Sist uke var jeg på besøk hos Aust-Agder museum og arkiv i Arendal. De la fram prosjektet Fram i lyset. For første gang er funksjonshemmedes historie systematisk kartlagt i arkiv og museum i Agder. Det er mange skjebner som gjemmer seg i disse gamle papirene. Til tider var det enormt tøff lesning, og jeg skal innrømme at jeg gråt. Deler av rapporten var enormt tøffe å lese, for diskrimineringen og uretten som mange av disse personene har vært utsatt for gjennom historien, har vært stor og til tider grufull. Dette handler om menneskesyn, om hvordan samfunnet har sett på personer med funksjonsnedsettelser gjennom tidene, og hvorfor vi må endre kurs nå. Heldigvis har vi beveget oss inn i en tid med mer inkludering, mangfold og likeverd. Vi må også være ærlige og tydelige. Ikke alle partier har kjempet for og støttet denne kampen. Noen partier sier nei. De mener intensjonen kan ivaretas uten inkorporering. Men mitt spørsmål er: Hvordan kan vi si til mennesker som daglig opplever diskriminering, at intensjoner er nok? Intensjoner gir ikke rettigheter, intensjoner gir ikke beskyttelse. Intensjoner gir ikke verdighet. Derfor: Når CRPD nå inkorporeres i menneskerettsloven, betyr det at rettighetene blir bindende, at domstolene må ta dem på alvor, at staten må holdes ansvarlig. Det betyr at mennesker med funksjonsnedsettelser endelig kan få et verktøy som gir dem den rettslige beskyttelsen de har krav på. Dette er en seier, en seier for rettferdighet, en seier for likestilling, en seier for alle som har kjempet, ventet og håpet. I dag skriver vi historie, med stolthet, glede og dyp respekt for alle som har stått i denne kampen. Tusen takk til alle dere som har kjempet og kjempet, uten å gi opp. I dag skriver vi historie.

Hvis jeg kunne ult for å varsle, ville jeg ult nå, for på vår vakt og i denne stortingsperioden har vi et stort ansvar. Med kultur- og likestillingsministeren i spissen må vi være ytringsfrihetens og pressefrihetens beskyttere. Selv om pressefriheten scorer høyt i Norge, bor nå halvparten av verdens befolkning i et land der situasjonen for pressefriheten er kritisk. I dag er den globale pressefriheten på det laveste nivået siden pressefrihetsindeksen ble laget i 2002, og det skremmer vettet av meg, for pressefriheten trues også i land som vi liker å sammenligne oss med, og dette kryper stadig nærmere. Vi vet at måter å strupe pressefriheten på, er ved effektivt å svekke medieøkonomien, ved politikk med trusler og føringer og ved å svekke medienes mulighet til å kritisere og se makten i kortene. Noe av det jeg er mest stolt av her i Norge, er nettopp styrken i demokratiet vårt. Vi må anerkjenne at et mangfold av uavhengige, redaktørstyrte medier er grunnleggende i et demokrati som vårt. Derfor er det jeg på vår vakt oppfordrer statsråden og alle mine kollegaer i Stortinget til å stå opp for en fri og uavhengig presse, for makthavere og myndigheter trenger en skikkelig vaktbikkje. De skal se oss i kortene. De må stille oss til ansvar for våre handlinger. Samtidig vil jeg gi en oppfordring til alle mediene vi har ute i hele landet vårt, til lokalradioene og lokalavisene. De har et kjempeansvar for at alle i vårt land skal kunne ytre seg fritt og for å være en trygg og god plattform hvor det er trygt for alle å ytre seg. Jeg er livredd når jeg ser at et parti som Fremskrittspartiet, som nå er et av Norges aller største partier, vil kutte stort i pressestøtten. Da mener jeg vi må reagere. Det må ikke få skje på vår vakt. Til slutt vil jeg rette en stor takk til alle som hver dag går på jobb i presse- og mediebransjen. De utgjør en viktig del av vårt demokrati.

Takk til kultur- og likestillingsministeren for en grundig redegjørelse. Analysen treffer. Algoritmer belønner det som vekker følelser framfor refleksjon. Generativ KI gjør skillelinjene mellom sant og usant mer uklare. Dette er jo ikke nytt, men det begynner å bli langt mer presserende. Grunnloven § 100 forplikter oss til å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale i praksis, ikke bare på papiret. En bred offentlig samtale og et levende mediemangfold i et åpent samfunn er det som skaper tillit. Ytringsfrihet er ikke bare retten til å snakke, det er også muligheten til å bli hørt. Når unge ikke vet hva de kan stole på, når minoriteter og journalister møter hets og trusler, når redaksjoner kutter i undersøkende journalistikk og konkurrerer mot KI – da svikter vi samfunnsoppdraget. Derfor mener SV at det er tre realiteter vi må handle på nå: For det første er det plattform-makten: Meta og Google tar nær halvparten av det norske annonsemarkedet. Det tømmer redaktørstyrte medier for inntekter og undergraver finansiering av den journalistikken som koster mest, men som også trengs mest. For det andre: Desinformasjon er blitt infrastruktur. EU har forsterket bransjenormen mot desinformasjon og integrert den i DSA. Det forplikter plattformene, men det krever også norsk håndheving så det monner. For det tredje er det skjør tillit hos unge, særlig unge menn. Medieundersøkelsen 2025 viser lavere tillit og sterkere dreining mot sosiale plattformer. Hvis vi mister de unge, mister vi framtidens offentlighet. SVs svar er klart: Vi må bygge ytringsrommet mye større, med mer innsikt, tydeligere ansvar og sterkere institusjoner. Høy tillit til mediene er ikke noe vi kan ta for gitt. Det er nødvendig at redaktørstyrte medier og redaksjonell uavhengighet styrkes og sikres. De er en viktig skranke i et demokrati. Dette er i tråd med SVs program: å øke mediestøtten, gjøre momsfritaket plattformnøytralt for tekst, lyd og levende bilder, og regulere sosiale medier langt tøffere for å ivareta demokratiet. Det er vist til strategien, hvor det er fem grep som er helt nødvendige nå, og vi er enige. Vi trenger ung satsing i mediestøtten. Vi må etablere en tydelig pott for redaksjonelt innhold til de unge på deres flater, men med full redaktørstyring. Prioriter gjerne nynorsk, samiske språk og mangfold, og husk også på distriktene. Klikk kan ikke være valutaen for demokratiet – kvalitet må alltid lønne seg. Når det gjelder plattformansvar som kjernepolitikk: Vi må gi Medietilsynet muskler og sanksjonsmidler til å håndheve DSA. Krev norskspesifikk rapportering, algoritmisk åpenhet, rett til ikke-profilerende feed og merking av KI-generert politisk innhold. Vi er jo gode i dette landet på å regulere strømnettet og veiene våre. Nå må vi også regulere informasjonsveiene. Videre må vi ha en nasjonal ytringsberedskap mot desinformasjon. Det betyr, som det også vises til i strategien, en tverrsektoriell enhet som samordner kultur, justis, utdanning og forsvar, og det betyr å støtte opp om kommunene, skoler og redaksjoner med koordinerte påvirkningsforsøk. Det er også viktig at vi har trygge ytringsrom for journalister og kilder. Vi må styrke ordninger for sikkerhet, digital beskyttelse og psykologisk oppfølging, og verne kildevernet i en tid med KI og overvåkning. Jeg har i dag tre utfordringer til kulturministeren. Nummer en handler om tempo: Når får Stortinget forslag om plattformnøytralt momsfritak, slik at mediene kan møte unge der de er, uten å straffes skattemessig? Jeg har et spørsmål til, om transparens: Vil regjeringen kreve norskspesifikk rapportering fra plattformene og obligatorisk merking av KI-innhold i politisk reklame før neste valg? Og siste spørsmål, om tilsyn: Når får Medietilsynet reelle sanksjonsmidler og ressurser som trengs for DSA-tilsynet? Dette handler ikke om å gjøre uenigheter mindre, det handler om å gjøre kunnskapen større. Vi skal ikke straffe oss til en bedre offentlighet. Vi skal bygge den med uavhengige redaksjoner, trygge rammer for deltakelse og tydelig ansvar for dem som styrer informasjonsstrømmen.

I Norge bor det 1,1 millioner barn. De aller fleste har det trygt, men noen trenger mer, og det er vårt ansvar. I 2024 fikk over 40 000 barn og deres familier hjelp fra barnevernet. Rundt 2 500 barn bodde på institusjon i løpet av året. Disse barna trenger trygghet, omsorg og støtte til å utvikle seg. Disse barna trenger mer enn bare et tak over hodet. Barna selv har vært tydelige: Å bo på institusjon må kjennes trygt og meningsfylt. De ønsker mer hjemmefølelse, mer stabilitet og voksne som ser dem og lytter. Fagfolk, ledere og ansatte i institusjonsbarnevernet som hver dag gjør sitt aller beste og har et brennende engasjement, uttrykker nå at de også er frustrert over uforutsigbarhet og svekket tillit. Barnevernet skal være barnas trygghet når alt annet svikter, men Stene-utvalgets rapport viser at vi står overfor alvorlige og vedvarende utfordringer i den statlige delen av barnevernet. Det er manglende kontroll på kvalitet, kapasitet og kostnader. Det er dessverre barna som betaler prisen. Vi har fått rapporter om barn som ikke får plass når de trenger det, om institusjoner som ikke er tilpasset barnas behov, og om et system som er så fragmentert at det er vanskelig å vite hvem som til enhver tid tar ansvar. Dette er ikke enkeltstående tilfeller. Det er dessverre et nasjonalt mønster. I Agder, hvor jeg selv kommer fra, har vi sett ungdommer i barnevernsinstitusjoner som har vært involvert i veldig alvorlige hendelser: branner, vold og rus. Men det er ikke ungdommene det er noe galt med, det er systemet som svikter dem. Vi har hørt mange historier som gjør dypt inntrykk – at oppholdet i barnevernsinstitusjon ikke hjalp, men tvert imot gjorde det verre. De beskriver hvordan de mistet tillit, mistet håpet, og noen hvordan de til slutt tente på rommet sitt for å få oppmerksomhet, ikke fordi de var farlige, men fordi de var fortvilte. Noen av disse barna har fått fengselsstraff. Vi må slutte å behandle barn som pakker som flyttes mellom sju nivåer i et system ingen har oversikt over. Fellesorganisasjonen og Virke har vært tydelige: Dagens modell er fragmentert og uforutsigbar. SV mener vi må gå over til en trenivåmodell med tydelig ansvar, bedre oversikt og mer trygghet for barna, og vi må styrke tilbudet av spesialiserte fosterhjem. Senest i dag ble dette løftet. Disse hjemmene er ikke bare et alternativ til institusjon – de er ofte det beste alternativet. Barn med komplekse traumer, psykiske helseutfordringer eller alvorlig omsorgssvikt trenger mer enn et vanlig fosterhjem kan gi. De trenger voksne som har tid, kompetanse og støtte til å møte dem med trygghet og kjærlighet, også når smerten kommer til uttrykk som sinne, avvisning eller selvskading. Spesialiserte fosterhjem gir barn muligheten til å bygge tillit, tilhørighet og selvfølelse i et hjem, ikke en institusjon, men i dag er det dessverre altfor få slike hjem. Mange fosterforeldre vurderer å avslutte oppdraget fordi de ikke får nok støtte. Vi vet at flere har etterlyst bedre veiledning og oppfølging, og mange har dokumentert at mange av disse fosterhjemmene føler seg alene i en veldig krevende oppgave som de brenner for, men føler seg maktesløse i. Dette handler ikke bare om systemer og modeller. Det handler om barn, våre barn, om trygghet, om å bli sett, og om å få hjelp når livet er på det aller vanskeligste. SV vil ha et barnevern som setter barnet først, ikke systemet.

Bak tallene om ungdomskriminalitet finnes barn – barn som har opplevd vold, kanskje overgrep og svik fra voksne som skulle ha beskyttet dem, barn som vokser opp med tomme kjøleskap, utrygghet i hjemmet og en følelse av manglende tilhørighet og av å være uønsket. Når disse barna roper om hjelp, skal ikke vi som samfunn møte dem med håndjern. Vi skal møte disse barna – for de er barn – med trygghet, veiledning og tilstedeværende voksne. Vi må bruke de riktige verktøyene. SV mener at forebygging må være fundamentet i all politikk for barn og unge. Vi vil investere i skole, helsetjenester, fritidstilbud og psykisk helse, styrke barnevernet og sørge for at barn får hjelp før de havner i krise, ikke etter. Innlåsing og isolasjon er kortsiktige løsninger. Mange av disse ungdommene har svært dramatiske historier. Ungdomskriminalitet er ikke et resultat av svake individer, men av sviktende systemer – systemer vi har ansvar for. Det er klasseskiller som skaper utenforskap, det er fattigdom som skaper desperasjon, og det er politisk svikt som lar disse barna falle mellom alle stoler. Fremskrittspartiet vil sette barn i fengsel. SV vil isteden møte ungdom med fellesskap, med muligheter og med respekt. Vi vet at tidlig innsats virker, vi vet at trygghet forebygger, og vi vet at straff ikke helbreder traumer. Våre barn her hjemme må gis håp. Det handler om å regulere og hjelpe disse barna med sine følelser. Vi utfordrer regjeringen til å prioritere barn, ikke bare i festtaler, men i budsjetter. Vi inviterer de rød-grønne partiene til å stå sammen for en politikk som ser hele barnet, hele familien og hele samfunnet. Vi sier til høyresiden at barn trenger håp, ikke straff. De trenger trygghet, ikke mistenkeliggjøring, og vi trenger politikere som ser dem, og som står opp for dem. Den mest treffsikre forebyggingen er å forhindre at barn begår kriminalitet for første gang eller søker tilhørighet i kriminelle miljøer. La oss forebygge sammen og ta vare på våre barn.

Det er fint at vi møtes her som sørlendinger. Jeg er bekymret for barna våre. Mange av de barna som begår grove lovbrudd, er selv ofre for alvorlig kriminalitet. Noen har blitt utsatt for overgrep, omsorgssvikt og vold i hjemmet. Ofte har disse barna blitt sviktet, ikke bare av de voksne i livet sitt, men av samfunnet og fellesskapet. SV mener at vi ikke gjør nok for å beskytte og forhindre vold mot barn, og det ødelegger liv. Mitt spørsmål er: Hva konkret har statsråden tenkt å gjøre for å stanse voldsspiralen og forhindre at utsatte barn sviktes av dem som skal beskytte dem?

Vi er valgt til det 170. storting, og det i en tid som krever mer av oss enn bare forvaltning. Vår tid krever mot. Vår vakt krever handling. Vi står midt i en epoke der klimakrisen, naturkrisen og ulikhetskrisen truer både livsgrunnlaget og fellesskapet. Samtidig ser vi en urolig verden der autoritære krefter utfordrer ytringsfrihet og demokrati. Dette må vi møte med solidaritet, rettferdighet og vilje til å stå opp imot, her på vår vakt. Vi i SV går inn i denne høsten med stolthet. Vi er ikke her for å administrere status quo. Vi er her for å flytte på makt, fordele rikdom og redde naturen, for vi ser det tydelig: Naturen bygges ned, bit for bit. Høyresiden kaller det vekst. Vi kaller det tap – tap av artsmangfold, tap av livsgrunnlag, tap av framtid. SV vil stanse nedbyggingen, styrke vernet og gi naturen rettigheter, for naturen er vårt felles ansvar – lokalt, nasjonalt og globalt. Klimakrisen er ikke lenger en trussel i horisonten. Den er her, og den krever betydelig handling nå. Temperaturen må ned, og naturen under vann og på land må vernes. Klimaendringene rammer skjevt. Derfor må klimapolitikken være rettferdig. SV vil kutte utslipp, men også kutte forskjeller. Vi vil ha billigere kollektivtrafikk. Vi vil ha støtte til energitiltak og grønne jobber der folk bor. Vi vil ta kraften av børs og få ned strømprisene. Det gjelder særlig i mitt hjemdistrikt, Agder, der næringslivet sliter og vanlige folk er de som betaler prisen. Det grønne skiftet må være sosialt bærekraftig, og vi må ha en klok og langsiktig arealforvaltning og klimaforvaltning. Vi vil også løfte blikket utover. SV står i solidaritet med det palestinske folket. Vi krever varig våpenhvile, humanitær tilgang og respekt for folkeretten. Norge må være en stemme for fred og ikke en tilskuer. Som SVs stortingsrepresentant for Agder, den andre i historien, vil jeg si: Agder er ikke bare en enormt vakker landsdel. Det er en region med kraft, kunnskap og vilje til å gå foran. Agder er en nøkkelregion i det grønne skiftet. Vi har kraften, kompetansen og ikke minst viljen, men vi trenger en politikk som ser hele Agder, og som investerer i folk, i lokalsamfunn og i framtidens arbeidsplasser. Jeg vil være en tydelig stemme for Agder her i denne salen. SV er klare. Vi utfordrer regjeringspartiet. Vi inviterer de rød-grønne partiene til å stå sammen. Vi sier til høyresiden: Framtiden er ikke til salgs. Den skal bygges – rettferdig, grønn og solidarisk på vår vakt. På vår vakt skal ikke naturen være prisgitt markedet. På vår vakt skal ikke barn vokse opp i skyggen av ulikhet. Vår tid krever handling, langsiktighet og klokskap. La oss – det 170. storting – vise at vi tar dette ansvaret.

Representanten Listhaug og Fremskrittspartiet vil åpne opp for å sette barn i fengsel – barn som allerede er sviktet av samfunnet, barn som vokser opp med tomme kjøleskap, fravær av trygge voksne og en følelse av å være uønsket. SV spør: Hva slags samfunn er vi når barns desperasjon møtes med låste dører og straff? Gir vi ofrene bedre trygghet når vi baserer politikken vår mer på ideologi og lettvinte løsninger enn det vi vet virker? Skal vi virkelig møte barn med håndjern istedenfor med hjelp? SV velger fellesskapet – Fremskrittspartiet velger straff.