President! Sosialistisk Venstreparti skal også støtte forslaget.

Rettferdighet er viktig, og det er derfor det har vært viktig for SV å løfte denne saken. Hva vil statsråden gjøre nå når Stortinget fatter vedtak? Er det slik at ofrene, klagenemnden og Stortinget kan regne med at rapporten ikke treneres av regjeringen, og at vi får den framlagt innen 1. mai i år?

Nå er det klart at det blir flertall for SV, FrP og Rødts forslag om både å framlegge rapporten for Stortinget og nemnden og at klagenemnden skal fortsette å virke til etter 1. juni. Der oppe på galleriet sitter Nav-ofrene og leder og nestleder for foreningen. Jeg har lyst til å spørre statsråden hva hun ønsker å si til ofrene for skandalen – folk som har møtt opp i retten, møtt opp i klagenemnden og i flere år, etter selv å ha blitt feilaktig dømt, har måttet kjempe mot en stat som ikke har vist nåde?

I dag vil jeg først og fremst takke ofrene som sitter her oppe og følger debatten. De har stått på og stått på, og de har også stått på for å opplyse både offentligheten og oss som sitter her på Stortinget. Dette er mennesker som i årevis har blitt behandlet som lovbrytere, ikke fordi de hadde gjort noe galt, men fordi den norske stat feilpraktiserte EØS-regelverket. Det er vanskelig å finne ord som fullt ut beskriver alvoret i denne trygdeskandalen. Dette er en av de største rettsskandalene i nyere norsk historie. Man har fått tall på at rundt 7 500 mennesker hadde blitt rammet da skandalen sprakk, at 58 av disse var uriktig dømt, og at 48 av dem har måttet sone i fengsel helt uberettiget. De mistet friheten, inntekten og tilliten til staten og fellesskapet – ikke på grunn av kriminalitet, men på grunn av systemsvikt. Disse menneskene har ventet altfor lenge på rettferdighet. Klagenemnda for EØS-saker har i flere år kjempet om å få innsyn i denne rapporten fra 2014. Jeg hører at saksordfører bruker granskingsutvalget for å si at her er det gjort et arbeid, men Arnesen, som ledet granskingsutvalget, har vært ekstremt tydelig på at klagenemnda må få se rapporten, og at det kanskje ville gjort at flere hadde fått erstatning. Statens advokater har brukt Arnesen-utvalget feil. Men jeg er glad i dag. Jeg er glad for at vi nå får et flertall for åpenhet, at ofrene endelig blir trodd, og at vi endelig får gjort om på denne uretten som de har vært utsatt for. Vi i SV forventer derfor at arbeids- og inkluderingsministeren straks følger opp vedtaket som gjøres på torsdag, og sørger for at rapporten blir tilgjengelig fra 1. mai. Vi ser ikke på åpenhet som en trussel mot forvaltningen, men det er en forutsetning for tillit. Ofrene for trygdeskandalen fortjener mer enn tomme beklagelser. De fortjener å se sannheten, og de fortjener en rettferdig behandling.

Denne debatten er ekstremt interessant. Den er interessant i den forstand at når FrP først er bekymret for en gapestokk, er de bekymret for hvilke bedrifter det er som risikerer å bli hengt ut, og ikke for hvordan arbeidsfolk har det. Jeg har møtt mange arbeidsfolk som har opplevd at arbeidsgiveren har bestridd sykmeldingen deres. De har jobbet på lager, de har vært vektere, og de har jobbet som renholdere. Det er veldig bra at vi er flere partier som ønsker å kartlegge hvilke bransjer og bedrifter det er som bruker urimelige bestridelser. Samtidig har det rød-grønne flertallet i dette Stortinget mulighet til å legge fram lovforslag om å snu bevisbyrden, slik at du ikke må automatisk vente i fire til tolv måneder fordi arbeidsgiveren din har bestridd sykmeldingen, men at arbeidsgiveren må framlegge faktiske bevis. Det tar altfor lang tid å få utbetalt sykepenger. Vi vet om flere arbeidsfolk som har gått under fordi det har tatt for lang tid, og flere har falt helt ut av arbeidslivet. Nå er det mange som har sagt ifra i altfor lang tid. Kvinnfolk som jobber innen helse og i barnehager, har sagt ifra. De som jobber i hotell- og restaurantbransjen, er i disse dager ute og streiker fordi de ønsker forskuttering av sykepengene sine. Samtidig sitter vi her inne på Stortinget og later som at en kartlegging kommer til å gi oss alle svarene, istedenfor at vi nå tar ordentlig tak og sørger for at sykepengeordningen faktisk rustes opp – at Nav får bedre ressurser til å følge opp folk, og også at de får ned sitt eget sykefravær ved at vi øker bemanningen, slik at folk får penger når de trenger det. Jeg tror at voteringene blir interessante. Det er faktisk viktig at venstresiden går sammen og sørger for at vi ikke bare går mot høyresiden når de foreslår endringer og svekkelser av sykelønnsordningen, men at vi faktisk ikke lar det gå et helt år til før vi følger opp anbefalingene fra kvinnearbeidshelseutvalget. Det er et forslag fra SV som minner statsråden på at han er nødt til å følge opp de tiltakene som ble foreslått i NOU-en.

I 2022 fikk SV gjennomslag for å sette ned kvinnearbeidshelseutvalget, og det utvalget anslo at kvinners arbeidsrelaterte langtidsfravær kan koste samfunnet opptil 59 mrd. kr i året. I dette forslaget har vi bedt regjeringen styrke forskningen på helseeffektene av kombinert og akkumulert belastning, på tvers av bransjer og kjønn, for vi ser at i barnehager, i helsesektoren og i Nav – der man jobber mest med mennesker – er det høyere sykefravær. Hvilke tiltak vil statsråden gjøre hvis Arbeiderpartiet nå stemmer mot dette forslaget, for å få ned sykefraværet og øke kunnskapen om dette?

Marian Hussein (SV) [16:56:14] (komiteens leder): Sykepengeordningen handler om tillit, tillit mellom oss. Det handler også om en samfunnskontrakt om at når man blir syk – når kroppen eller hodet ikke holder til arbeidsdagen – så står fellesskapet der, slik vi har avtalt. Sykepengedebatten handler i bunn og grunn om nettopp den tilliten og den samfunnskontrakten. Da Stortinget innførte full dekning ved sykdom i 1977, valgte man tillit framfor mistillit mot arbeidsfolk. Høyres daværende leder, Jo Benkow, sa det rett ut: Det er ofte de mest privilegerte, de med trygg økonomi og god helse, som er raskest til å mistenkeliggjøre andres arbeidsmoral. Den gangen tok Stortinget et bevisst valg, et valg for tillit til arbeidsfolk. I dag står vi i en situasjon hvor det samme partiet, Høyre, stadig vekk utviser en mistillit til arbeidsfolk. Man problematiserer, men lytter ikke til den kunnskapen som finnes. STAMI, Statens arbeidsmiljøinstitutt, har vist at veldig mange er sykmeldte på grunn av forhold ved arbeidsplassen. Kvinnearbeidshelseutvalget viste veldig tydelig at det er behov for mer kunnskap hos ledere i bedrifter for å få ned og for å forebygge sykefravær. Historien har vist oss hva som står på spill: Når tilliten forsvinner, svekkes arbeidslivet. Når vi erstatter tillit med mistillit i sykepengeordningen, undergraver vi ikke bare en rettighet, men svekker også selve samfunnskontrakten. For oss i SV er det ikke bare viktig å forsvare sykepengeordningen mot angrep fra høyresiden, men også viktig å se at når ordninger forvitrer, og når kunnskapen er der, så er vi villig til å bruke den til å styrke ordninger. Altfor mange arbeidstakere får i dag ikke sykepengene sine utbetalt i tide, ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi saksbehandlingen tar altfor lang tid. Utbetalingene uteblir, folk blir stående uten inntekt og må låne penger for å betale husleie og mat fordi Nav ikke utbetaler sykepenger i tide. Venstresiden kan ikke bare stå sammen for å forsvare sykepengeordningen mot høyresiden – vi må også styrke den når vi har ansvar. Med det tar jeg opp SVs forslag i denne saken.

Som følge av innstrammingene til Solberg-regjeringen har supplerende stønad blitt mye lavere enn den var, sammenlignet med minstepensjon. Det siste halvåret har det vært kamp i media om å synliggjøre hvor store økninger det er for kommunene at innvandrere mottar sosialhjelp. Hvilke tiltak vil statsråden foreslå for at denne stønaden igjen kan være god nok til å leve av for dem det gjelder, slik at de ikke blir avhengig av supplerende sosialhjelp fra kommunen og på den måten bli en byrde for kommunen?

I dag er det ganske mange av dem som mottar denne stønaden, som opplever at den er mer krevende å forholde seg til, og at dette lovforslaget bidrar til at supplerende stønad minne mer om sosialhjelp enn en trygdeytelse som skal møte en aldrende befolkning. Hvilke tiltak vil statsråden gjøre i tillegg til dette lovforslaget for å gjøre informasjonen mer tilgjengelig for dem det gjelder, og for at stønaden forblir en del av folketrygdloven og ikke minner like mye om sosialhjelp og andre behovsprøvde tiltak?

I innlegget viser statsråden til høringssvarene som uttrykker bekymring for at dette lovforslaget bidrar til strengere og lite tillitsbasert praksis, og til at mottakerne ikke skal møtes med flere krav, men at dette bare er en presisering. Da er spørsmålet: Hvorfor er det viktig for Arbeiderpartiet å foreslå endringer som for dem som representerer dem dette gjelder, oppleves som mer krav, og hva ønsker man å oppnå med denne regelendringen?

La meg starte med å slå fast det som burde være et felles utgangspunkt for denne salen, og det er at eldre mennesker i Norge skal ha økonomisk trygghet. Dette må også gjelde eldre innvandrere med kort botid. SV mener det er positivt at Arbeiderpartiet understreker betydningen av et økonomisk fundament for denne gruppen, og registrerer også saksordførers innlegg om at supplerende stønad er viktig for å sikre at mennesker som ikke har opptjent fulle rettigheter i folketrygden, likevel kan leve verdige liv uten å bli henvist til økonomisk sosialhjelp. Samtidig er det bekymringsfullt at det finnes forslag om innstramminger som kan svekke denne ordningen. Forslaget fra FrP er jo ikke en overraskelse. FrP har lenge ment at supplerende stønad skal avvikles, og under Solberg-regjeringen klarte FrP å få gjennomslag for å avvikle den koblingen som var mellom minstepensjon og supplerende stønad. I dag har vi fått et økende gap mellom supplerende sosialhjelp og minstepensjon, og i dag vet vi at i veldig mange kommuner er det mange eldre innvandrere som er nødt til å ha både supplerende stønad og supplerende sosialhjelp. Jeg har møtt mange av dem. Dette er det som blir konsekvensen av at man ikke tar politisk ansvar for denne gruppen, og det har ikke Arbeiderpartiet gjort så langt i denne perioden. Vi vet at det er mange som ikke har klart å opptjene seg rettigheter, og nå får vi en mer mangfoldig gruppe eldre, som kom hit i voksen alder, og som har jobbet i Norge, men ikke har fått mulighetene. Sist gang jeg snakket med dem som har kjørt T-bane og trikk i denne byen, fikk jeg tilbakemelding om at mange av dem ikke har fått muligheten til å få minstepensjon og ender opp på supplerende stønad. Når den stønaden er for lav, betyr det i praksis at vi aksepterer at en gruppe eldre mennesker lever med vedvarende økonomisk utrygghet. Vi viser også til MiRA-Senterets høringssvar, som SV støtter i denne saken.

Representanten Melby sa at SV har gitt en blankofullmakt til Støre, men jeg lurer på om representanten muligens har vært i en parallell verden de siste timene. I dag er det partiene Høyre og FrP, som hun har gått til valg sammen med, som har fremmet forslag om å bruke 6–7 mrd. kr – penger vi kunne ha brukt til gratis barnehage, å øke minstepensjonen eller utbetalt til dem som trenger det mest. Det er ikke regjeringen som har fremmet dette forslaget til Stortinget i forbindelse med revidert statsbudsjett, dette er et forslag som ble fremmet i går, av partiet Høyre, som i dag utviser ganske uansvarlig pengebruk. Dette er et ikke et forslag som kommer fra verken SV eller Støre, det kommer fra Venstres foretrukne samarbeidspartnere, FrP og Høyre.

Forskjellene i Norge øker. Ulikhetene i Norge er større enn de har vært på hundre år. Det har negative konsekvenser for folks livskvalitet, for tillit og samhold i samfunnet og for produktiviteten i næringslivet. Store forskjeller gir noen grupper langt mer makt enn andre, og det gjør at en vanlig jobb ikke strekker til, slik Maria opplever, for å kjøpe seg bolig i byene. Store forskjeller gjør det også vanskeligere å bekjempe fattigdom. Derfor bør det være et politisk mål å redusere forskjellene her i landet. Jeg fant ikke et eneste ord om å redusere fattigdommen i regjeringens plan for Norge. Er statsråden enig i at det er et mål å redusere forskjellene i Norge? Tror statsråden i så fall at forskjellene vil øke eller minke på denne regjeringens vakt og i denne stortingsperioden?

Jeg hørte ikke et svar – for statsråden har ansvar for at sosialtjenesteloven følges, og at kommunene og staten samarbeider om boligsosiale tiltak for disse gruppene. Samtidig har Frelsesarmeen i sitt fattigdomsbarometer lagt fram nye tall som burde få alle varsellamper til å blinke for regjeringen, for de viser at presset på familier øker kraftig, og at rundt 200 000 husholdninger med barn sliter med å få kjøpt mat. Vi vet også at Fafos rapport viste at to tredjedeler av dem som står i matkø i Norge, er folk som allerede mottar ytelser. Hvilke konkrete tiltak har Arbeiderparti-regjeringen for å styrke velferden og redusere fattigdommen i Norge, slik at de som har minst, ikke må betale for festen enda en gang?

I går kunne vi lese om «Maria» i Aftenposten. «Maria» har barn og er bostedsløs. Hun har en jobb og utdanning, men selv om hun følger arbeidslinjen, inngår hennes familie i en statistikk som er uverdig for velferdsstaten Norge. I går lanserte Kirkens Bymisjon en rapport som viser at «Maria» og hennes datter ikke er alene. Den viser at det har vært en tredobling av bostedsløse familier de siste årene. 666 familier trengte bistand til midlertidig bosted, det var en dobling i byer som Bergen og Oslo, og det er nå over 1 000 norske barn som ikke har et sted de kan kalle et hjem. Vi vet at mange blir stresset og ensom og får dårligere fysisk og psykisk helse av ikke å ha et sted å bo. Kirkens Bymisjon peker på politisk svikt når det gjelder boligsosiale spørsmål. I samtaler med arbeidstakerorganisasjoner i Nav får jeg stadig vekk høre at det boligsosiale arbeidet mangler og er viktig. Statsrådens kollega og etterfølger som kommunal- og distriktsminister avviste en boligsosial strategi fra regjeringen da en sak om det ble behandlet i Stortinget. Han viste til bostøtte og økte rammer til Husbanken, tiltak som regjeringen først har gått med på etter forhandlingsrunder med oss i SV. Mitt spørsmål er: Hvilke sosiale tiltak ser statsråden for seg å innføre på sitt felt for å redusere antall bostedsløse familier i Norge, og også for å følge opp sosialtjenesteloven, som sier tydelig at man skal løse dette?

På vegne av stortingsrepresentanten Ingrid Fiskaa og meg selv ønsker jeg å framlegge et representantforslag om at arbeidsfolk skal ha god pensjon.

Nav er et politisk verktøy. Ytelsene de Nav-ansatte forvalter, er politisk bestemt. Det er vi som sitter i denne salen, som bestemmer hvorvidt folk skal ha nok å leve av, eller om de skal stå foran Fattighuset. Så ble det sagt av en foregående taler at Arbeiderpartiet snakker med de ansatte, er ute og møter folk og er opptatt av de erfaringene, men da er det litt underlig at Arbeiderparti-regjeringen klarte å sette ned et utvalg uten en eneste ansatt, uten en eneste bruker, men kun med fire direktører. Jeg håper at den helhetlige gjennomgangen av Nav nå framover får oss videre i denne debatten, at vi faktisk klarer å snu en topptung skute, som Nav har blitt, til å bli en mer tillitsbasert skute, hvor de ansatte og brukerne opplever at de kan snakke og søke hjelp uten å være redde for Nav, men også at de ansatte opplever at de får gjort jobben sin. Vi i SV ønsker denne gjennomgangen velkommen. Vi ser fram til å få disse analysene, men vi vil også advare mot å tro at det blir lettere hvis man bare får digitalisert mer, eller automatisert mer, eller får fjernet flest mulig ytelser. Forskjellene i Norge har aldri vært større. Det har aldri vært flere mennesker som trenger bistand fra Nav, som ikke har fått det, og vi trenger at Nav fungerer bedre for folk i Norge, og det er et politisk ansvar at Nav fungerer bedre. Jeg er ikke opptatt av å privatisere Nav, som enkelte i FrP har tatt til orde for, men at vi faktisk løser disse samfunnsoppdragene. Det er også ganske mange rapporter som har vist at Nav kanskje burde ta flere tiltak tilbake i egen regi for å ta vare på den kunnskapen og kompetansen som ligger i Nav-systemet. Uansett: Nå ser vi fram til hvordan denne gjennomgangen blir. Så er vi glad for at det blir flertall for vårt forslag om å ha brukerekspertene og ansattekspertene inn i ekspertutvalget, for deres ekspertise trengs hvis Nav skal lykkes med samfunnsoppdraget sitt.

Dette er ikke kun et ønske fra Stortinget, det er også et signal fra et storting som ser at vi ikke må gjøre Nav mer topptungt. Det kan ikke kun være direktørene som skal sitte ved bordet, og som skal lese analysene og løsningene fra der de sitter, uten at representanter fra ansatteorganisasjonene, fra brukerne som ser dette rigide systemet, får delta. Det viktigste for SV er at vi evner å flytte tillit og oppgaver ned, slik at mennesker får den hjelpen de trenger, når de trenger det, ikke at det skal bli enda mer byråkratisering og mer kontrollregime, som de ansatte og brukerne har sagt ifra om. Det er det vi ønsker. Jeg lurer på hvordan statsråden nå ser for seg at hun skal jobbe med mandatet slik at de ansatte og brukerne opplever at deres innspill kommer med.

Nav har blitt for topptungt, med for mye målstyring, med for mange leveringer oppover i linja, og det har blitt en plass hvor de ansatte i førstelinja opplever at de har mindre tid og tillit til å levere til de folkene som trenger Nav mest, som er brukerne. Samtidig som dette har skjedd, og samtidig som flere har henvist til de ulike rapportene som viser at Nav ikke leverer på samfunnsoppdraget, har statsråden satt ned et ekspertråd hvor man ikke klarte å finne plass til en eneste brukerekspert eller ansattekspert som har levd med denne reformen i 20 år. Da lurer jeg på hvorfor statsråden ikke fant plass til noen av disse perspektivene, altså ansattperspektivet og brukernes perspektiv, men klarte å finne plass til fire direktører.

Det er lett å tro at Nav først og fremst er et system, at det handler om datasystemer, statistikk, organisasjonskart og et komplekst system, som noen andre har kalt det, men for meg og veldig mange andre handler Nav først og fremst om mennesker – mennesker som får livet sitt snudd på hodet over natten, og mennesker som kan møte de menneskene der de er, slik jeg gjorde, og slik veldig mange av mine tidligere kollegaer gjør hver eneste dag. Dette er mennesker som forsøker å gjøre sitt aller beste, men som ikke nødvendigvis alltid har muligheter til å hjelpe de menneskene. Det er ikke alltid systemet er rigget sånn at de som står i førstelinja, kan gjøre alt. Noen ganger opplever de menneskene som trenger hjelp, flere hinderløyper, til tross for hederlig innsats fra de menneskene som jobber i Nav, men som ikke alltid har de verktøyene de trenger, eller den tiden de trenger. Nav må bli et sted der hjelperne, de ansatte, har tid og tillit til å hjelpe på en god måte. Hvis de neste 20 årene med Nav skal bli bedre enn de forrige, må vi starte med å lytte til de ansatte og brukerne og lære av deres erfaringer. Vi må ha tillit til at de historiene som fortelles, kan gi oss en vei videre. Som det ble sagt, har regjeringen satt ned et ekspertutvalg hvor de klarte å finne plass til fire ulike direktører, men ikke til en eneste ansatt, ikke en eneste bruker som skjønner systemet, og som har gått inn med krum rygg. Det er gledelig å se at Arbeiderpartiet, etter å ha jobbet hardt med dette ekspertutvalget, nå klarer å snu i tolvte time og vil stemme for våre forslag. Jeg skulle bare ønske at analysen av hvorfor vi trenger en evaluering av Nav, ikke bare kom fra toppetasjen, men at man også klarte å lytte til de ansatte, som har ønsket en helhetlig gjennomgang flere ganger, og som har sagt ifra. Vi i SV mener også at utvalget som nå settes ned, må se på rapporteringspresset, kontrollregimet, og dagens interne styring, hvor man bruker altfor mye tid på ting som ikke kommer menneskene til gode. Enden på denne visa må bli et Nav som fungerer for folk. Med det tar jeg opp de forslagene SV er en del av.

Jeg reagerer på at det fra talerstolen er sagt at det er mange dumme HMS-tiltak i Norge, for arbeidstakere under 25 år skader seg oftest på jobb, og nylig fikk vi tall som viste at det ikke har dødd flere på jobb enn i 2025. Vi er nødt til å ta HMS og arbeidsmiljøloven mer på alvor. Vi i SV ønsker at det skal skapes flere ungdomsjobber, men det vi reagerer på, er at høyresiden ikke virker å ha andre forslag enn å gå løs på arbeidsmiljøloven, som beskytter barn og unge, og som beskytter arbeidstakere. Akkurat nå trenger vi faktisk flere jobber for ungdommer, men vi trenger ikke å utsette de samme ungdommene for flere farlige situasjoner, eller si at flere unge skal jobbe i sektorer som er ganske utsatt for utrygghet. Det er ikke et like seriøst arbeidsliv. Det er flere som melder fra om trakassering, men også flere som melder fra om lønnstyveri og uordnede forhold. Vi trenger kanskje at Høyre og Fremskrittspartiet viser at de faktisk prioriterer ungdom og ungdomsjobb i sine egne budsjetter, ikke at de går løs på beskyttelsesfaktoren arbeidsmiljøloven er for unge mennesker.

Det er bred enighet i arbeids- og sosialkomiteen om målet med dette forslaget om at flere unge skal få en god og trygg start i arbeidslivet. De ulike partigruppene kommer til å redegjøre for sine forslag. Så må jeg si at høringsinnspillene viser en tydelig støtte også til intensjonen om å gi ungdom arbeidserfaring, men det er ikke enighet om at forslagene i representantforslaget faktisk vil gi flere unge reelle muligheter. Denne uken er jeg så heldig at jeg har to ungdommer på arbeidsuke. En av dem skrev: Jeg synes at ungdommer fra 15 år burde få muligheter til å jobbe for å få egen erfaring og føle seg mer selvstendig. Man kan lære mer om arbeidslivet og forskjellige yrker og hvordan man kan hjelpe samfunnet og sin egen familie. Hun andre sa: Jobb er det første steget i arbeidslivet for å se hvordan voksne har det, og få erfaring for framtiden. For mange ungdommer betyr jobb frihet og måter å vise at man klarer seg på. Dette er jo veldig fine erfaringer fra ungdommer. Samtidig er det streke eksempler som viser at det ikke har vært godt nok fokus på å få ungdommer ut i arbeid. I bydel Alna i Groruddalen søkte 851 ungdommer om sommerjobb i fjor – på 160 plasser. Det er fem ganger så mange søkere på stillingene som det er muligheter. Det ungdommen mangler, er muligheter. Ungdomstiden er en tid for identitet, utvikling og håp, og håpet kan vi være med og skape hvis vi gir disse ungdommene muligheter. Når ungdom opplever at samfunnet ikke stiller opp, kan veien til utenforskap eller til destruktive miljøer, som man eller snakker om, bli veldig kort. Vi ser at det er en urovekkende utvikling hvor veldig mange ungdommer er utenfor arbeidslivet. Det gjelder ikke kun de ungdommene som trenger lavterskeljobber, som ikke har utdanning, eller som er i 16–17-årsalderen, men også ferdigutdannede ungdommer. Ledigheten blant ingeniører og teknologer har økt med 28 pst. de siste årene. Med det tar jeg opp SVs forslag.

På vegne av representantene Marie Sneve Martinussen, Alf Erik Andersen og meg selv – representanter fra Rødt, Fremskrittspartiet og SV – vil jeg legge fram et representantforslag om åpenhet og rettferdighet for ofrene i trygdeskandalen.

Akkurat i dag kan man si at Lærdal sjukehus står på tre bein medisinsk. Det er medisinsk avdeling, det er anestesitilbudet, og det er ortopedisk avdeling. Når man fjerner det ene beinet ortopedien og operasjonsmulighetene der medfører, vil det si at det er omfattende endringer. Derfor opplever jeg ikke at statsråden egentlig svarer på at dette er et avvik fra loven, slik den er i dag. Det burde være Helse vest som tar denne avgjørelsen, eller det burde ha blitt løftet lenger opp. For en statsråd som egentlig pleier å forsvare helseforetaksloven, burde det være viktig at man faktisk forholder seg til loven når det gjelder omfattende endringer i tjenestetilbudet. Jeg opplever ikke at statsråden egentlig svarer på hvorfor man ikke følger § 30 her.

Konsekvensene av nedleggelsen av ortopediavdelingen i Lærdal kan bli at eldre med hoftebrudd må kjøres timevis med ambulanse for å komme til steder hvor de kan få den helsehjelpen framover. I helseforetaksloven § 30 står det at vedtak i saker av vesentlig betydning for sykehusenes virksomhet skal tas i det regionale foretaket. Her er det Helse vest. Når helsetilbudet til befolkningen i Indre Sogn blir så omfattende endret, lurer jeg på hvorfor det er Helse Førde som tar denne beslutningen, og ikke Helse vest? Vi i SV ønsker at disse avgjørelsene skal tas her på Stortinget – det er jo vår rolle. Hvorfor mener statsråden at Helse vest ikke skal ta denne avgjørelsen?

Lokalsykehus rundt omkring i landet opplever stadig presset økonomi. De opplever også stadig flere spøkelser som henger over dem, og fagmiljøer blir stadig vekk utfordret av disse spøkelsene. Forrige uke var jeg og besøkte Lærdal sykehus. Der har avgjørelsene i Helse Førde ført til at helsepersonell som har et ønske om å jobbe i Lærdal, har sagt opp jobbene sine. Lokalsykehusene er nav i lokalsamfunn rundt omkring i landet vårt – de sikrer trygghet for at folk kan bosette seg der, og vite at de får helsehjelp når de trenger det. Som mamma vet jeg at det er viktig å ha en skadelegevakt og ortopediske miljøer tilgjengelig når barnet ditt brekker en kroppsdel. Jeg vet også at ortopedi er ikke noe du dør i påvente av å få utført, og at veldig mange lokalsykehus bruker mye av ortopedikompetansen sin til planlagte operasjoner, istedenfor øyeblikkelig hjelp, som mitt lokalsykehus på Ahus gjør. Tellekantene i helsevesenet vårt blir altså brukt på ganske ulike måter. I Lærdal har de en ortopediavdeling som har markert seg godt. De har bygget et fagmiljø på det vi pleier å snakke om i denne salen; de deler oppgaver, og veldig mange av sykepleierne og de ulike faggruppene, som fysioterapeuter og diverse andre, har ganske klare roller. Det er ikke bare ortopeden som er det viktigste. Jeg var også i en fullsatt sal i Lærdal, hvor folk kjemper med nebb og klør for sykehuset sitt, for ortopediavdelingen sin. For mange handler dette om trygghet. Folk har ikke lyst til å reise til verken Bergen eller Førde for å få helsehjelp. De har lyst å ha lokalsykehuset sitt. Vi i SV støtter de forslagene som har blitt lagt fram av Senterpartiet om å beholde lokalsykehuset i Lærdal.

På vegne av SVs stortingsrepresentanter Marthe Hammer, Mirell Høyer-Berntsen, Kirsti Bergstø, Ingrid Fiskaa, Kathy Lie, Anne Lise Gjerstad Fredlund og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om å kutte sykefravær, ikke sykelønn.

Jeg hører at det er en selektiv historiefortelling om hva innleieforbudet egentlig betyr for unge eller, som representanten fra Østfold sier, innvandrere, og at det kanskje er innleiebransjen som skal få dem ut av fattigdommen. Sist Høyre styrte, var det så å si regelrett mafiavirksomhet i byggenæringen i Oslo. Som foregående taler var inne på, var det ekstremt vanskelig å rekruttere unge mennesker til å ta yrkesfag. Jeg deler bekymringen når det gjelder at vi trenger å få flere i fast arbeid, og særlig folk med innvandrerbakgrunn, men da kan man ikke samtidig gjøre seg blind for det som rapport etter rapport som har undersøkt dette med hvordan innleieforbudet har fungert, viser. Det rapportene forteller, er at flere av disse menneskene, og særlig menn med innvandrerbakgrunn, har fått bedre lønn og arbeidsvilkår, risikoen for utnyttelse er blitt mindre, og de har fått faste jobber, som gjør det mulig for dem å starte et familieliv og ha fast tilknytning til Norge. Det ble sagt tidligere her at vi har regler. Arbeidstilsynet og Fair Play har imidlertid vært veldig tydelig på hvordan disse reglene tidligere ble regelrett unngått og ikke fulgt opp av de useriøse aktørene. Men nå har vi en venstreside som ønsker å satse på Arbeidstilsynet, og som ønsker å lytte. Jeg lyttet veldig nøye da Høyres og Fremskrittspartiets representanter var på talerstolen, og ikke en eneste gang nevnte de det som hele det organiserte arbeidslivet er enige om. De ville heller sørge for fleksibilitet for arbeidsgiver enn trygghet for arbeidstakere. For oss i SV har det ikke vært snakk om hvilken side vi ønsker å stå på, for vi vet at med trygghet i arbeidslivet, med faste ansettelser, med fagfolk og arbeidsfolk som står sammen, får man det beste. Når arbeidstakere forener seg og organiserer seg, produserer de også bedre, og det er det beste for både oss og kommende generasjoner.

Vi er i en tid da partiene Høyre og FrP har mest lyst til å snakke om sånn ting var i fortiden. De ser seg tilbake, til en eller annen ideologisk eller idealistisk fortelling om hvordan livet var før de rød-grønne tok over makten her på Stortinget. Å skru tiden tilbake til arbeidspolitikken i 2019, slik Høyres representanter tar til orde for, uten å reflektere over de ansattes rettigheter eller snakke om hvem som tjener på den tryggheten fast arbeid gir i dag, er uansvarlig. Det vi ser i dag, med innleieforbudet, er at arbeidsfolk har fått trygghet gjennom fast ansettelse – og ikke løsarbeid. Det har gjort det lettere å rekruttere unge mennesker til å ta yrkesfaglig utdanning, at de kan tenke at de også kan få fast jobb med skikkelige arbeidsforhold. Jeg vet at partiene Høyre og FrP har representanter som ønsker å gjøre livet bedre for arbeidsfolk – noen ganger – men de har noen ideologiske skylapper som står i veien for dem. Mer løsarbeid og flere midlertidige jobber er farlig for det arbeidslivet vi ønsker, for det gir ikke faste ansettelser. I min gamle jobb, da jeg jobbet i Nav, tok jeg imot en del ansatte som hadde mistet midlertidige stillinger i bemanningsselskapene. Da så jeg veldig fort at det var veldig få som tok ansvar for sine ansatte når helsa ikke holdt. Jeg møtte damer som hadde jobbet åtte måneder i et bemanningsselskap, men når de ble gravide eller hadde andre helseutfordringer, var det ikke flere vakter å få. Det vi forsøker å gjøre, er å sørge for at unge mennesker, når de kommer inn i arbeidslivet, skal vite at de har en fast, trygg jobb, hvor de kan ta utdanning, hvor de kan lære seg et yrke, men også hvor de kan tenke seg en framtid med både boliglån og trygghet for hverdagen sin. Det får man ikke med løsarbeid. Jeg håper at partiet Høyre etter landsmøtet sitt begynner å tenke nytt og å tenke ansvarlig, og slutter å se bakover. Jeg er også glad for at vi fortsatt har rød-grønt flertall i denne salen.

Det sies at det skal være trygt å gå på jobb. For Tamima var det ikke trygt å gå på jobb. Vitner har fortalt at Tamima sa ifra om at hun følte seg utrygg på jobb. Samtidig sier statsråden at vi har et regelverk, men hvis det er slik at folk dør på jobb i Norge fordi vi ikke klarer å etterleve disse reglene, må man jo se på hvordan man kan stramme inn på bruken av alenearbeid. Dette gjelder ikke kun barnevernsansatte. HK, som organiserer dem som jobber på bensinstasjoner, forteller om flere alvorlige hendelser, og da må det få konsekvenser. Er det ikke på tide at statsråden også ser på hvordan man kan stramme inn, sånn at det ikke opprettes tiltak på hvert eneste gatehjørne som ikke sikrer de ansatte eller tar dem på alvor?

En undersøkelse fra Statens arbeidsmiljøinstitutt i 2023 viste at vold, trusler og netthets var utbredt blant barnevernsansatte, og 81 pst. av dem som jobbet i barnevernsinstitusjoner, meldte fra om at de hadde opplevd vold eller trusler de siste seks månedene. Over 18 pst. av dem opplevde også verbal aggresjon, og det ble rapportert om alvorlige fysiske hendelser som angrep med skarpe gjenstander og kvelningsforsøk. Både barn og unge var skyldige i disse hendelsene. Et av kravene fra LO i Oslo, Fagforbundet og Fellesorganisasjonen er at alenearbeid må forbys. De opplever at regelverket ikke etterfølges tilstrekkelig av arbeidsgivere, og at det har vært mange situasjoner som har oppstått den siste tiden. Hva vil statsråden si til disse ansatte?

«Funnene etter drapet på Tamima Nibras Juhar viser alvorlige brudd på rutiner og at ansatte ble sendt ut i risikofylte situasjoner alene. Hvordan kan statsråden akseptere at alenearbeid fortsatt brukes i tjenester med kjent høy risiko, og hvilke umiddelbare grep vil regjeringen ta for å sikre at arbeidstakere ikke settes i livsfarlige arbeidssituasjoner videre?»

Det er sjelden jeg er enig med representanten Listhaug, men jeg er enig med henne om at eldre minstepensjonister skal få økt økonomisk handlingsrom. Samtidig etterlyser representanten politikere som er handlekraftige og leverer når de er på vakt, og her i byen er FrP i en avgjørende situasjon for å sikre Venstre og Høyre i byrådet flertall. Men istedenfor å bruke sin makt til faktisk å gi de eldre bedre økonomisk handlingsrom, avvikler nå dette byrådet den kommunale bostøtten, noe som gjør at Inger Karin Amundsen, som jeg traff i bydel Gamle Oslo før jul, brukte tiden før jul til å grue seg til det nye året: Hun skulle miste bostøtten, for den skulle ikke eldre som bor i Omsorg+-bolig, få lenger. Mitt spørsmål til representanten er: Hvorfor svikter FrP når de faktisk har makt?

Jeg forstår at jeg må ha gått glipp av noen heftige innlegg. Saken om en kompensasjonsordning for oljepionerene har et bredt stortingsflertall bak seg – enstemmig. I mange andre debatter har jeg sammenlignet det litt med forsvarsforliket vi har på Stortinget. Da regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett, var det ikke sånn at de la inn et mindre beløp til forsvarsbudsjettet enn det det var enighet om i Stortinget, og det var ingen som stilte spørsmål om hvilke partier som har økning i forsvarsbudsjettet i sine alternative statsbudsjetter. Måten man har argumentert på i innleggene her, viser kanskje litt den måten argumentene fungerer på hos noen partier. Det viktigste for oss er å sikre flertall. Derfor kommer vi i SV til å stemme for forslagene nr. 6 og 8. Det viktigste er at vi får et flertall og en bedre kompensasjonsordning.

Ett år har gått siden et samlet storting vedtok at oljepionerene skal få en særskilt kompensasjon for de skadene de ble påført av direkte helsefarlige arbeidsforhold i den tidlige oljealderen. I dag står slaget og avgjørelsen: Vil de politiske partiene stå ved det vi lovet i fjor? Grunnlaget for en særskilt erstatning er grundig dokumentert gjennom flere offentlige utredninger. Mange av de tidligere oljearbeiderne – noen av dem sitter på galleriet her i dag – har jobbet under forhold som var langt verre enn i industrien på land på samme tidspunkt, med nærkontakt med farlige kjemikalier og uten verneutstyr. Som mange har sagt, var det vill vest på sokkelen, med lange arbeidsdager og lange opphold på plattformene, noe som forsterket den skadelige påvirkningen fra kjemikaliene. Oljepionerene har heller ikke nådd fram gjennom de vanlige ordningene for yrkesskade, som de fleste andre yrkesgrupper dekkes av. Alle andre muligheter er oppbrukt. Det som gjenstår nå, er å rette opp en historisk urett og ta ansvar der velferdsstaten har sviktet dem som har bygd velferden for oss alle, som vi kan nyte godt av i dag. Historiene oljepionerene og deres pårørende forteller, er brutale: om kontakten med helseskadelige kjemikalier, om sykdom, om tidlig død, om kamerater som ikke lenger er her, etter at de ble syke, og om å bli avvist av den staten de trodde var en velferdsstat. Enda en gang skal de bli sviktet. Regjeringspartiet var selv med på å vedta en særlig kompensasjon for ett år siden. Det var et enstemmig storting. Det neste som skjedde, var at man gikk tilbake til start. Regjeringen la fram et skambud på 1 mill. kr i kompensasjon, som langt fra dekker de skadene og utgiftene oljepionerene allerede er påført – og ikke bare det: Regjeringen argumenterer nå som om den offentlige rapporten og Stortingets vedtak ikke finnes. Nå er det opp til resten av Stortinget. FrP og SV har fremmet forslag som vil sikre en verdig slutt på et uverdig kapittel i norsk arbeiderhistorie: en erstatning tilsvarende det nordsjødykkerne fikk, på 8 mill. kr, 65 G. Dersom de partiene som tidligere har sagt at de støtter en slik kompensasjon, faktisk stemmer for det, blir det i dag flertall. Utfordringen går da særlig til partiene Senterpartiet, Rødt, MDG, KrF og Venstre. Vil de stå sammen med oss – og på riktig side av historien? Oljepionerene fortjener ikke å bli sviktet på målstreken. De har kjempet en lang kamp for rettferdighet, og det vil være flaut om ikke Stortinget kan ta det ansvaret vi har sagt at vi skal ta. En annen sak som også er viktig, er samordningfella i pensjonssystemet, som må bort. Den rammer folk som har stått på i jobb i offentlig sektor etter pensjonsalder. Dette gjorde de bl.a. fordi Arbeiderpartiet og andre partier har messet om og om igjen: Det skal lønne seg å jobbe. Likevel har de som har stått lenger i arbeid, tvert imot tapt på å jobbe. De har fått redusert tjenestepensjonen sin som følge av dette. Det er dypt urettferdig. Det bryter ikke bare med Arbeiderpartiet og mange andre partiers visjoner om hva arbeidslinja skal handle om, men også med grunnleggende prinsipper om hvordan pensjonssystemet vårt skal fungere. Derfor vil jeg igjen spørre statsråden: Vil hun rydde opp i samordningsfella, eller skal de som jobber lenger enn pensjonsalderen, fortsatt straffes, i en tid da vi trenger at enda flere står lenger i arbeid, hvis helsa tillater det?

Samordningsfella har jeg lyst til å spørre statsråden om, for den rammer folk som har stått i jobb i offentlig sektor etter pensjonsalder. Det er gang på gang vist til ulike mennesker, som f.eks. Marie Harstad, som var sykepleier, og som har jobbet det lille ekstra vi også framover kommer til å trenge – at folk står lenger i arbeid for at vi skal løse de omsorgsoppgavene vi har. Samtidig opplever hun at hun blir straffet, og at hun nå etter et langt arbeidsliv mottar mindre enn en minstepensjonist. Arbeidsorganisasjonene – Fagforbundet, LO, Unio – har alle vært krystallklare på at denne ordningen må moderniseres, og at det er urettferdig at vi straffer folk for at de har jobbet for lenge. Forstår Arbeiderpartiet at det i dag ikke lønner seg å jobbe lenger, med dagens samordningsfelle?

Jeg tror veldig mange av oss skulle ønske at det skjedde mer, at regjeringen fulgte opp flere av vedtakene Stortinget har gjort. Samtidig ser vi etter både debatter og etter å ha kommunisert med ulike aktører innenfor arbeidslivet, at de kriminelle nettverkene har vært et hestehode foran det organiserte arbeidslivet og oss politikere. Jeg tror at det blir ekstremt viktig framover å jobbe tverrfaglig og tverrpolitisk med disse spørsmålene for å slå ned de kriminelle nettverkene. Jeg tror også at vi i denne salen må ta en diskusjon om hvordan våre tillitsbaserte systemer egentlig kan stå seg over tid i møte med kriminelle nettverk.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg oppfattet et spørsmål der, men det er veldig mange forslag i det representanten leste opp, som vi i SV også er enig i. Når jeg trekker fram at vi nå styrker Arbeidstilsynet ytterligere sammenlignet med det forslaget regjeringen la opp til, gjør vi det fordi vi har fått de tilbakemeldingene. Når Arbeidstilsynet har for få folk som kan drive med stedlig tilsyn, er det vanskelig å følge opp alle disse reglene. Jeg tror mer på at vi er nødt til å styrke virkemidlene, både til politiet og til Arbeidstilsynet, i stedet for å fortsette å utrede flere forslag her på Stortinget som aldri får effekt i den virkelige verden. De ansatte i Arbeidstilsynet og politiet som skal jobbe målrettet mot disse bransjene, trenger flere ressurser.

SV har hatt ønske om at vi gjør mer, og de siste årene har vi støttet økningene i bevilgningene til a-krimsentrene, til Arbeidstilsynet og til Fair Play Bygg. Vi tror på et regulert arbeidsliv hvor partene samarbeider, men hvor det også er muligheter for å drive med både tilsyn og hardere straff. Vi tror også på partenes samarbeid og sterke fagforeninger. Der er dessverre Høyre på litt feil side av historien, for Høyre foreslår å fjerne fagforeningsfradraget og tar bort den tryggheten i arbeidslivet som arbeidsfolk trenger. De trenger at noen står sammen med dem, at de har en klubb, og at man mobiliserer flere av de nye arbeidstakerne til å delta i det organiserte arbeidslivet. Høyre er jo da med og tilrettelegger for denne arbeidslivskriminaliteten.

38:10] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke alle partiene og hele komiteen for samarbeidet for å få dette budsjettforslaget i havn. Jeg vil bemerke at både det nye stortinget og arbeids- og sosialkomiteen er preget av mange nye representanter – men jammen har vi klart å levere igjen. Jeg vil rette en særlig takk til SVs forhandlere i år, førstereis Marthe Hammer og partileder Kirsti Bergstø, som har klart å lande en enighet i en avgjørende tid. Jeg vil takke alle involverte for at vi i fellesskap klarte å lande et budsjett som tar Norge i en mer rettferdig og grønnere retning. Med dette vil jeg vise til at partiene tar opp sine egne forslag. I forhandlingene har det vært nødvendig både å forhindre usosiale kutt og å drive fram arbeidet for trygghet i hverdagen, gjennom velferd og sterkere fellesskap. Jeg vil si at vi har klart begge deler. Da SV for noen år siden fikk på plass at de som har aller minst, også skulle beholde barnetrygden, ved at man ikke lenger skulle regne barnetrygden som en del av foreldrenes inntekt ved beregning av sosialhjelp, var det et veldig viktig steg i kampen for å redusere forskjellene. Jeg er veldig glad for at vi nå har et flertall som anerkjenner dette, og som har lyttet til de 70 organisasjonene, bl.a. Redd Barna og Aleneforeldreforeningen, fagbevegelsen og alle dem som på vegne av dem som ble rammet, har løftet opp kravet om at denne endringen ikke måtte skje, og at vi i tillegg til å redusere forslaget om usosialt kutt har klart å prisregulere barnetrygden. Jeg håper dette er siste gang vi må ta opp kampen mot et målrettet og usosialt kutt. Det samme gjelder engangsstønaden, som er helt nødvendig for å skape trygghet for foreldre uten inntekt, som ikke har rett på foreldrepenger. De siste årene har det blitt dyrere å leve i Norge, og for mange har tryggheten forsvunnet. Folk som før klarte seg greit, står nå i matkø. Folk som er i fulltidsarbeid, mottar nå støtte fra Nav for å få endene til å møtes. Altfor mange av dem som står i matkø, er folk som er uføre, pensjonister og enslige foreldre – mennesker som skulle ha vært sikret av fellesskapet. I denne dyrtiden er det ekstra viktig at vi øker muligheten for at folk som har mulighet til å jobbe, kan jobbe litt mer. I for mange år har arbeidslinja blitt brukt som et argument for lavere ytelser og strengere krav. Virkeligheten er at i Norge blir folk fattige av å være syke og syke av å være fattige. Derfor trenger vi en ny kurs der velferdsordningene faktisk hindrer at sykdom og skade fører til evig fattigdom. Det har derfor vært viktig for SV at flere uføre som har en restarbeidsevne, kan delta i arbeidslivet. I dag straffes uføre økonomisk for å bruke den arbeidsevnen de har. Derfor har det vært viktig for SV, sammen med de andre partiene på rød-grønn side, å sikre at fribeløpet for uføre økes. Det betyr at uføretrygdede kan jobbe mer uten at trygden blir redusert og avkortet. Dermed har de en reell mulighet til å delta i arbeidslivet. Det gir trygghet, fleksibilitet og en reell mulighet for deltakelse – uten frykt for å miste ytelsen. Det er en inkluderende arbeidslinje, og ikke en straffende. Kampen for et seriøst arbeidsliv må tas på alvor. Vi har sett hvordan kriminelle nettverk har styrket seg de siste årene, med grenseoverskridende kriminelle handlinger. Derfor har det vært viktig for SV å styrke Arbeidstilsynet, å styrke Fair Play-ordningen og å styrke overnattingstilbudet, og at vi i en travel tid sikrer at de menneskene som har minst, får mer å rutte med. Med det tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Kampen mot rasisme og hatkriminalitet er en kamp vi er nødt til å ta, både her inne og i våre nabolag. Det er ikke lenge siden jeg og representanten Viljugrein sto sammen i bydel Gamle Oslo etter at en kvinne, som er en nær venninne av meg, ble slått ned midt på åpen gate i sitt eget nabolag. Drapet på Tamima Nibras Juhar i barnevernsinstitusjonen på Kampen og tidligere drap på mennesker med minoritetsbakgrunn i dette landet er ikke noe nytt. Ideene til dem som har drept dem, er kjente, men de ryster oss hver eneste gang og viser et mønster av svikt – svikt i sikkerhet og svikt i at vi aldri tar på alvor at ord blir til handlinger, og at noen ideer er farlige og dreper. Samtidig viser det at når systemet svikter i både sikkerhet, HMS og oppfølging av ansatte, er det noen som er særlig utsatt, og det er de med minoritetsbakgrunn. Det vises til Arbeidstilsynets foreløpige rapport og de alvorlige bruddene. For oss i SV har det vært viktig å prioritere mer ressurser til Arbeidstilsynet, mer ressurser til faktisk å drive med mer tilsyn, men det er også viktig at vi ser bredere på dette, for det er ikke kun i barnevernsinstitusjoner dette skjer. Vi ser også at ansatte med minoritetsbakgrunn i ulike førstelinjetjenester rapporterer om langt høyere grad av trusler, trakassering og vold. Forskning fra HL-senteret har tidligere også vist at mange arbeidsgivere unngår å ansette folk med minoritetsbakgrunn, for de blir utsatt for diskriminering, og det orker kanskje ikke noen av disse arbeidsgiverne. Mange ansatte med minoritetsbakgrunn opplever at ledere ikke registrerer eller følger opp hendelser, og at det mangler tydelige prosedyrer. Da jeg tidligere i høst hadde en samling med kvinner med muslimsk bakgrunn som hadde opplevd rasisme, begynte jeg å gråte. Jeg trodde jeg hadde hørt det meste, men ble overrasket over hvor mange som satt med så mange hendelser. Det var kvinner som opplevde å nesten bli påkjørt på vei hjem, kvinner som opplevde at de ble spyttet på på vei hjemmefra, kvinner som opplevde at de ble skreket til og skjelt ut og dyttet på jobb, uten at noen snakket med dem om det de opplevde. Mange av dem jobber i offentlig sektor. Hatkriminaliteten økte i 2024, uten at vi har snakket noe særlig om det. Av den økte hatkriminaliteten var 58 pst. rasistisk motivert. Samtidig fjernet Riksadvokaten hatkriminalitet som et prioritert område, og dette både svekker forebyggingen og gir et signal nedover i påtalebestemmelsene. Drapet på Tamima føyer seg inn i et bilde hvor «rasifisert» vold, høyreekstreme narrativer og institusjonell svikt henger sammen. Nylig la Antirasistisk Senter fram en rapport om rasisme og diskriminering i helsevesenet. Jeg er glad for at helseministeren sitter i salen, for to av tre ansatte som utsettes for rasistiske eller diskriminerende hendelser, rapporterer det ikke, for de forventer at ingenting skjer. Derfor blir det viktig framover at man innfører nasjonale standarder for HMS-arbeid, der rasisme og diskriminering eksplisitt inngår som en del av arbeidsmiljørisikoen. Jeg er lei av å møte folk som jobber i førstelinjen i vår helsetjeneste eller vår velferdstjeneste som forteller at det ikke hjalp å si ifra, at det ikke hjalp å være sykmeldt. Det er de som må ta konsekvensene av rasismen, for de ender med å slutte i jobbene sine. Det er viktig å sende et tydelig politisk signal om at vold og trusler mot ansatte innen velferden, uansett hvordan de ser ut, og særlig når det er rasisme, ikke er akseptabelt.

Før jeg kom inn på Stortinget, hadde jeg den ærefulle jobben å være veileder i Nav. De siste årene har jeg brukt mye tid på å tenke på mine kollegaer. Har porteføljene deres blitt mindre? Opplever de like dårlig samvittighet hver gang? Eller har det blitt litt lettere – har de opplevd mer tillit i hverdagen sin? Nylig var jeg og besøkte kontoret. De opplevde at de hadde det like travelt som før. Det har heller ikke blitt mer tillit, men kanskje litt større utfordringer. De er også veldig tydelige: Vi må sikre mer tid, mer tillit og mer medbestemmelse for de ansatte i og brukerne av Nav. Det er svært fint at vi får en debatt i Stortinget i dag om hvordan vi kan forbedre Nav – hvordan Nav kan løse samfunnsoppdraget sitt bedre. Samtidig er det litt rart at partiet som ønsker å fjerne tillitsreformen i Nav og å gjeninnføre ABE-kutt, er det samme som vil se på hvordan Nav kan forbedres. Jeg er veldig lei av mål- og resultatstyring i Nav som bare blir vedtatt politisk, uten at det er tilpasset de folkene som jobber i Nav, og de folkene som skal motta hjelp fra Nav. Vi må ha et system som faktisk gjør det lettere for mine kollegaer å løse den jobben de brenner for, hver eneste dag. Da må det bli slutt på skjemavelde og målinger som kanskje gir noen indikasjoner til politikere, men uten at arbeidshverdagen til de ansatte i Nav egentlig går opp. Jeg er også lei av forslag som har vært fremmet i denne salen tidligere, hvor enkelte tror at hvis folk blir fattige nok, blir de som er syke, friske, eller at de blir friske av at vi kutter i ytelsene de får. En ny kurs må også innebære at de sosiale ordningene og ytelsene sørger for at ingen blir fattige av å være syke, at folk blir møtt med verdighet, og at systemet man møter, er der for å hjelpe og ikke for å pålegge folk enda større skyld og skam. Nav er snart 20 år. Jeg ser fram til å diskutere flere av de forslagene som tidligere i dag ble varslet lagt fram, etter nyttår i Stortinget, og at vi i arbeids- og sosialkomiteen kan gjøre et arbeid. Samtidig kan det ikke være sånn at vi kun ser på systemet fra Stortinget, vi må også se på Nav som et verktøy som skal hjelpe oss til å få et samfunn med mindre forskjeller, og hvor de ansatte – som hver eneste dag står opp og brenner for å inkludere flere i arbeid – får større muligheter. Det må bli lettere å få tett og individuell oppfølging av Nav for alle som har behov for det, og det må bli lettere for de ansatte i Nav å bruke kompetansen sin for å få flere inn i arbeidslivet, i stedet for kun å være administratorer av et system som de ikke opplever at har tillit til dem. På den andre siden må vi sikre og slåss for et seriøst arbeidsliv med plass til alle, og på den måten gjøre det vanskeligere for kriminelle nettverk å utnytte mennesker i en sårbar livssituasjon.

I dag diskuterer vi et forslag fra partiet Høyre om å øke mulighetene for at flere kan delta i arbeidslivet, fjerne regelen om at man kun har muligheten til å delta i varig tilrettelagt arbeid fram til man er 67 år, og flytte denne grensen og sammenligne den med andre grupper i arbeidslivet nå som vi har flyttet pensjonsalderen. Det er en intensjon som vi i SV støtter, at de samme reglene som gjelder for øvrige ansatte i arbeidslivet, også skal gjelde for mennesker som er avhengige av varig tilrettelagt arbeid. Tidligere denne uken stusset jeg over at det samme partiet – Høyre – som i Stortinget slåss for at man skal ha regler som er like for alle, også er det partiet som i Bergen foreslår at man får kommunale dagsentertilbud kun til man er 62 år. Der går byrådet inn for at mennesker over 62 år ikke skal få lov til å delta i et fellesskap, ikke skal få ha struktur i hverdagen sin og ikke skal få bruke alle sine muligheter i hverdagen. Det er en hederlig kamp Høyre slåss her i Stortinget, men jeg skulle ønske at det var mulig å se noen prinsipielle innganger til Høyres kamper. Vi i SV har levert inn et forslag hvor vi ønsker å gå et skritt lenger – ikke bare at folk skal få lov til å delta lenger i arbeidslivet, men at man også skal få de samme rettighetene ved sykefravær som andre grupper har. Det bør være en gledens dag når vi, samtidig som vi ikke har klart det Stortinget egentlig har vedtatt om opptrapping, har klart å komme et stykke på vei etter budsjettforhandlingene. Det er underlig at man ikke kan enes om å feire de framgangene man har, selv om ikke alle er enige om farten i hvordan opptrappingen av antall VTA-plasser går. Det hadde virkelig vært interessant å høre hvilke prinsipper Høyre egentlig går etter når man i de kommunene man styrer, foreslår nye regler for mennesker med funksjonsnedsettelser. Vi i SV har gjort en endring i vårt forslag, og det er det løse forslaget – som ser for seg budsjettet i 2027 – som det blir riktig å ta opp til votering senere i dag.

Denne talerstolen som står på gulvet, er den mest tilgjengelige i stortingssalen, og jeg velger å benytte den i dag. Da Tove Linnea Brandvik kom inn på Stortinget for over 20 år siden, måtte Stortinget tilpasse seg, for da hadde vi en folkevalgt som var avhengig av rullestol for å gjøre sitt folkevalgte verv. Denne dagen er historisk fordi mange har kjempet i mange år for at samfunnet vårt skal være annerledes og like tilgjengelig for alle mennesker. Jeg vil i denne anledningen i det følgende låne ord av en av de klokeste damene jeg kjenner, Camilla Huggins Aase. CRPD etablerer et paradigmeskifte i hvordan vi ser på funksjonshindrede, fra å bli sett på som personer som trenger omsorg og er mottakere av pleie, til selvstendige rettighetshavere. Selv om intensjonene kanskje var gode ved å ønske å pleie og gi omsorg til en gruppe som falt litt utenfor, har dette ført til begrensninger i selvbestemmelse, muligheter, deltakelse og likestilling for funksjonshindrede. CRPD markerer et skifte og understreker viktigheten av å anerkjenne funksjonshindredes iboende menneskerettigheter, deres potensial, bidrag og verdighet. Videre peker CRPD på at mangelen eller feilen ikke ligger hos den enkelte, mens hos samfunnet, som ikke er tilrettelagt for en mangfoldig befolkning. Vi i SV har foreslått en inkorporering av CRPD flere ganger tidligere. Vi er nå snart ferdig med 2025, og det er en glede å kunne sikre denne loven flertall i dag. Mange av oss tar for gitt at vi kan bo der vi vil, med hvem vi vil, innenfor rammene av egen personlig økonomi og egne ønsker. Slik er det ikke for mange funksjonshindrede. De fleste av oss tar for gitt at vi kan dusje når vi selv ønsker det, og gå på toalettet når vi selv ønsker det. Slik er det ikke for mange mennesker med funksjonshindringer. Vi tar for gitt at vi kan gå på den restauranten vi vil, ta en spontan togtur eller besøke bestemor. Vi kan være på fest så lenge vi vil, og vi kan dra på de konsertene vi ønsker. Funksjonshindrede i Norge blir fortsatt diskriminert på alle samfunnsområder. Derfor er det en gledens dag at vi nå endelig får denne konvensjonen inn i norsk lov, der den hører hjemme, nemlig i menneskerettsloven. Vi som er funksjonsfriske, har et ansvar. Vi har et ansvar for å sørge for at denne selvbestemmelsen blir reell for alle. Ingen er fri før alle er fri, og jeg gleder meg til å vedta denne loven i dag.

De andre organisasjonene består jo også av arbeidsgivere, og ikke bare fiskere, mens Norsk Sjømannsforbund er den eneste organisasjonen som er en ren arbeidstakerorganisasjon her. Det som også er litt underlig, er at dette lovforslaget ble lagt fram for Stortinget til behandling før valget, og da var det veldig tydelig at det ikke var flertall for det. Så velger regjeringen fortsatt å ta forslaget til behandling nå, når man vet at det ikke er flertall i Stortinget, og at man heller ikke har gjort jobben grundig nok. Ser statsråden at det kanskje hadde vært bedre om regjeringen trakk forslaget og satte ned et sammensatt arbeidsutvalg, istedenfor å gå på et nederlag i og med at loven i dag ikke blir vedtatt?

Statsråden sa at den partssammensatte arbeidsgruppen hadde klare anbefalinger. Det er en sannhet med modifikasjoner, for Norsk Sjømannsforbund har hele tiden vært tydelig på at de forslagene som regjeringen valgte å gå videre med, ikke ivaretok fiskernes behov, og de har kjempet for at alle fiskere i Norge skal ha en lovpålagt rett til pensjon. Spørsmålet er: Mener statsråden at det er en riktig framstilling av dette partssamarbeidet som har vært, når fiskerne har vært veldig tydelige i dette trepartssamarbeidet – som man vanligvis henviser til med stolthet – på at man har valgt å følge en linje hvor arbeidsgiverne har fått lov til å definere loven?

I dag behandler vi et lovforslag som ikke bare handler om tall, men om hvilket Norge vi skal være framover. Det handler om tryggheten til dem som har båret Norge gjennom stormene, bokstavelig talt: fiskerne. Pensjonstrygden for fiskere ble etablert i 1958 fordi man som samfunn forsto at dette yrket er tøft, det er krevende, og fiskerne har lange dager. De har tunge løft, utsetter seg for livsfarer og opplever slitasje som ikke kan måles i kroner og øre. Denne ordningen har gjort det mulig for fiskere å trappe ned etter et langt arbeidsliv, i tråd med den såkalte arbeidslinjen. Den har gitt muligheter til å avslutte yrkeslivet med verdighet. Forslaget som foreligger fra regjeringen, vil avvikle ordningen. Hvis dette skjer, blir fiskerne den eneste yrkesgruppen i Norge uten lovfestet pensjon. Mange andre har fått styrkede ordninger siden 1958 og etter pensjonsreformen. Sjøfolk har fått modernisert sin ordning, offentlig ansatte har fått litt bedre AFP – uansett hva man mener om den ordningen – og mange i privat sektor har fått pensjon fra første krone. Men fiskerne står igjen, og nå står de i fare for å miste det lille de har. Dette forslaget er også et tillitsbrudd. Etter 22 år med løfter om modernisering ble det lagt fram et forslag som ikke behandlet det opprinnelige forslaget som departementet unnlot å behandle, fra det utvalget som representanten Kjølmoen henviste til i sitt innlegg. Vi i SV har alltid stått skulder ved skulder med fiskerne. Vi har kjempet mot kvotebaronene, vi har kjempet for lokalt eierskap, og vi har kjempet for at havets verdier skal komme fellesskapet til gode. Nå kjemper vi for pensjon for fiskerne, for deres trygghet og verdighet. Hvis tidsestimatet i flertallsforslaget fra komiteen var et problem, har vi i dag levert et forslag som gir regjeringen og utvalget mulighet til å jobbe fram til våren 2027. Med det tar jeg opp det løse forslaget. SV trekker også da det opprinnelige forslaget, slik at det er det nye forslaget vi primært støtter, eller vi kan stemme subsidiært for det nye forslaget.

Det er bemerkelsesverdig at statsministeren har behov for å fortelle en tidligere sosialarbeider, som har jobbet med disse familiene, om betydningen av hva sosialhjelp skal dekke. Endringen i sosialtjenesteloven var imidlertid viktig, for vi vet at veldig mange kommuner ikke følger SIFOs referansebudsjett, og vi vet at ulike barn også utløser ulike SIFO-satser. Når du bruker referansebudsjettet til SIFO, vet vi at de aller eldste barna utløser mest, mens de yngste, i den sårbare alderen, får mindre. Det betyr at de påplussingene vi i SV har gjort i barnetrygden for disse familiene, blir borte. Samtidig vet både jeg og veldig mange sosialarbeidere at det viktigste vi kan gjøre for å få flere i arbeid, er å sikre disse foreldrenes økonomi, for det er lettere å lære språk når du vet at du har tak over hodet og kan gi mat til barna dine på slutten av dagen (presidenten klubber). Hvorfor er det disse familiene Arbeiderpartiet mener skal stå som et usosialt budsjettsymbol?

I 2021, da statsministeren gikk på som statsminister for første gang, forhandlet han med SV, og vi fikk gjennomslag for en svært viktig endring i sosialtjenesteloven. Tidligere var det slik at hvis man mottok sosialhjelp, mistet man barnetrygden, for det ble regnet som inntekt. Samtidig har vi – også Arbeiderpartiet – hatt en valgkamp i år om å bygge et Norge der vi fordeler ressurser og stiller opp for fellesskapet. Hva betyr dette hvis vi ikke stiller opp for dem som trenger fellesskapet aller, aller mest? Valgkampens tapere var høyresiden, som ville prioritere milliardærene og ikke fellesskapet. Derfor ble jeg overrasket og sjokkert over at Arbeiderpartiet så på valgresultatene og tenkte at nå var tiden inne for å gjeninnføre Erna Solbergs usosiale kutt fra årene før. Det er ikke Erna som er statsminister, men nå skal vi altså tilbake til en situasjon der vi kutter i barnetrygden til de aller fattigste familiene. Det er hjerterått. Det er 80 000 barn som lever i familier som mottar sosialhjelp. Halvparten av foreldrene som mottar sosialhjelp, sliter med å gi barna sine det de trenger, ifølge en rapport fra Røde Kors. I Frelsesarmeens fattigdomsbarometer forteller disse foreldrene at barnetrygden er viktig for å kunne betale for boligen, for å kunne ha nok mat, nok klær og nok til fritidsaktiviteter. Vi vet at barnetrygden utgjør 13 pst. av inntekten til disse familiene. Å viske ut effekten av barnetrygden for disse familiene er alvorlig. Mitt spørsmål til statsministeren er: Hvorfor skal effekten av barnetrygden nulles ut for de familiene som har aller, aller dårligst råd i dette landet?

Det er spesielt å komme etter foregående taler, som ikke med ett eneste ord tok for seg de etiske vurderingene som vi er nødt til å ha med oss. Det er også slik at gode tjenester i Norge uten respekt for folkeretten ikke gir et samfunn som våre barn kan vokse opp i, med de riktige verdiene. FNs generalsekretær, António Guterres, kalte det som har skjedd i Gaza mot palestinerne de siste årene, et svik mot menneskeheten. Det er absurd å høre debatten her uten å ta inn over oss: Hva er det egentlig som har skjedd når en mann i den posisjonen bruker så sterke ord? Vi vet at det som har skjedd mot palestinerne, har vært opprettholdt gjennom medvirkning fra tredjeland, medvirkning som har muliggjort Israels langvarige og systematiske brudd på folkeretten. Vi har normalisert Netanyahus regjering. Finansministeren pekte i sitt innlegg på amerikanske Lockheed Martin, som er et selskap også vi i Norge har samarbeidet med. Samtidig er vårt forhold til amerikanerne – og til andre europeiske land – kanskje også en del av de utfordringene. Da Trump holdt sitt innlegg til Knesset, sa han: «We make the best weapons in the world, and we have given a lot to Israel (…) and you used them well.» Hva er det israelerne har brukt våpnene til som de har fått av amerikanerne? De er blitt brukt til å lemleste barn, de er blitt brukt til å legge Gaza i grus, og de er blitt brukt til det som mest sannsynlig kommer til å bli en dom for folkemord – til å tilintetgjøre hele familier på Gazastripen. Israel er sterkt avhengig av internasjonal handel og økonomisk samarbeid. Deres statsfinanser og deres krigsøkonomi er avhengig av den normaliseringen europeere og amerikanere har gjort over tid, og Norge har et ansvar. Og kjære Abid: Tillit handler også om at man snakker sant. SV har sagt at vi tar med oss vårt krav for å fortsette å kjempe for palestinernes rettigheter. Vi har endret strategi. Det er litt viktig at vi også fortsetter å snakke sannferdig fra denne talerstolen.

Det er absurd å høre at det området jeg bor i og har vokst opp i, med levekårsutfordringer, og de damene som er naboene mine, skal brukes i et sånt spill i forhandlinger her på Stortinget. Man kutter i inntekten deres og sier at dette er arbeidslinjen, og i neste omgang er det forhandlinger på Stortinget som skal rette opp i dette. I en video fra valgkampen i 2021 leste statsrådens partifelle og regjeringskollega Cecilie Myrseth opp en liste med Solberg-regjeringens usosiale kutt. Det andre punktet Myrseth leste opp, handlet om innstrammingen av barnetillegget for de uføre – folk som er så syke at de ikke kan jobbe, men som har barn. I videoen beskriver Myrseth kuttet i overgangsstønaden og andre usosiale kutt. I Arbeiderpartiets forslag til statsbudsjett for neste år varsles disse kuttene. Er statsråden enig med Arbeiderpartiets valgkampmateriell, og mener hun at kuttet i barnetillegget for uføre kan betegnes som et usosialt kutt?

Det er rart at det skjer etter at valgresultatene kom. Jeg hører at statsråden mener disse kuttene vil stimulere flere til å komme i arbeid. Det er fribeløpet uføre spør om skal heves, ikke barnetrygden. Jeg vil anbefale statsråden å spørre dem som jobber for henne, som faktisk vet hvor skoen trykker. Nav leverte en undersøkelse før sommeren der de var krystallklare på at faste, kontinuerlige økonomiske belastninger hindrer fattigfolk, særlig barnefamilier, i å komme seg nærmere å få jobb. Det vi vet, er at fattigfolk ikke blir motivert av å ha dårlig råd. De går under, blir enda sykere og blir stående uten arbeid i lengre tid. Økonomisk stress gir dårligere helse. Hvorfor vil ikke statsråden bruke den kunnskapen de ansatte sitter med om hva som gir økonomisk trygghet til barnefamilier som lever med vedvarende lav inntekt, i stedet for å bruke en pisk som ikke fungerer?

De siste fire årene har SV snudd en viktig trend. Det er nå færre barn som vokser opp i familier med dårlig råd enn da Erna Solberg styrte. Dette er fordi SV i budsjett etter budsjett har tvunget Arbeiderpartiet og Senterpartiet til å øke barnetrygden. Arbeiderpartiet skriver forresten på nettsidene sine at de har økt barnetrygden, men jeg må bare nevne at arbeiderpartiregjeringen aldri har lagt fram et budsjett der de øker barnetrygden. Det har SV sikret i Stortinget. Arbeiderpartiet gikk ikke til valg på at arbeidslinjen skal bety at de aller fattigste barna skal miste den økte barnetrygden. Da lurer jeg på: Når og hvorfor bestemte arbeiderpartiregjeringen seg for å gjeninnføre de usosiale kuttene fra Solberg-regjeringen, når det gjelder uføretrygdedes barnetillegg, overgangsstønaden og at de fattigste barna skal miste barnetrygdøkningen?

Jeg inviterer gjerne opp en savnet sosialminister, selv om mange også savner en finansminister i salen. I årets budsjettforslag fra Arbeiderpartiet kommer de med svært treffsikre forslag til kutt som vil ramme de aller, aller fattigste familiene i Norge. Samtidig er køene til Fattighuset og matutdeling lange som et vondt år. Jeg syntes det var ekstremt vondt å besøke Fattighuset i Oslo i sommer, for der sto det barn som brukte sommerferien sin i den køen istedenfor i Tusenfryd-kø eller i ferjekø, som vi har hørt så mye om. I valgkampen var Arbeiderpartiet ute og advarte tydelig mot høyresidens usosiale kutt, for dette kunne betale for milliardærenes skattekutt. Blant kuttene de advarte mot, var tidligere statsminister Solbergs kutt i barnetillegget for uføre. Samtidig reklamerte Arbeiderpartiet for at de ville sørge for at barnetrygden fortsatt skulle holdes utenfor når sosialhjelpen blir beregnet. I dag, hvis man går til Arbeiderpartiets nettsider, finnes ikke dette. Man får feilmelding: Beklager, denne siden finnes ikke. Det er ikke rart at den nettsiden måtte endres, for nå foreslår Arbeiderpartiet å kutte i barnetillegget til uføre, og de åpner igjen for muligheten til å kutte i sosialhjelp til barnefamilier. Det er disse tiltakene Arbeiderpartiet forsvarte i valgkampen. I tillegg kommer kutt i overgangsstønad og engangsstønad. For meg framstår disse kuttene hjerterå. Er det et mål for Arbeiderpartiet at de aller fattigste familiene skal få dårligere råd?

Det er ingen av oss som tar lett på at barn begår alvorlig kriminalitet. Veldig mange av de voldshandlingene vi har vært vitne til de siste ukene, har også skremt meg. Jeg har oppdratt barn i denne byen og vet at man skal gi barn frihet, men man skal også passe på, og jeg har opplevd at ekstremt mange foreldre har vært bekymret de siste ukene etter det de har sett. Det er lett å kjenne på den utryggheten i møte med utviklingen vi har sett de siste ukene og månedene. For oss som er folkevalgte fra denne byen, er det også behov for å si fra om at noe må skje, og det må skje raskt. Samtidig er jeg skremt av at det som nå kanskje ser ut til å skje raskt, gjelder mange av de tiltakene som disse barna nettopp ikke trenger. Vi ser at barne- og ungdomspsykiatrien legger ned plasser og kapasitet, vi ser at veldig mange ungdomstilbud er truet med nedleggelse, vi ser at lærere, som er viktige personer for veldig mange av disse barna, slutter og har høy turnover. Vi ser et barnevern som sier at de ikke har ressurser til å drive med den oppfølgingen de trenger. Jeg har møtt ekstremt mange mødre som har vært kasteballer i et system hvor de tar kontakt med sosiallærere, med barnevernstjeneste og med SaLTo-koordinatorer, og opplever at ressursene i tjenestene ikke strekker til for å beskytte disse barna. Vi ser også at andre land som har hatt lignende utfordringer, har sett på menneskehandelslovgivningen for å beskytte barna mot de kriminelle nettverkene. Det er ganske skremmende å lytte til debatten, for Storberget-utvalget advarte mot at man skulle ta forhastede beslutninger og gripe til enkle løsninger som fokuserer på straff, politi og lukkede dører. På den måten risikerer vi å overskygge det som faktisk virker – på bekostning av barna og barnas rettigheter. Fengsling og frihetsberøvelse av barn skal alltid være siste utvei, og her kuttes det stadig i mange av de tiltakene som vi vet funker. Det vi trenger, er å styrke barnevernet og øke midlene til deltakelse i aktivitet. Vi så nylig at Riksrevisjonen slaktet forebyggingsarbeidet. Det er nesten ingen som ser det som sin oppgave å forebygge. Når jeg hører hvilke konkrete tiltak regjeringen har, blir jeg egentlig enda mer skremt. Jeg frykter at regjeringen ikke kommer til å satse på det som funker, det som er evidensbasert, det som er kunnskapsbasert, og det er å se på forebyggingssporet. Jeg savner tiltak for å hindre vold mot barn og unge og bedre ivaretakelse av de voldsutsatte barna. De barna vi snakker om her i dag, er barn som strukturelt har blitt sviktet av systemet gang på gang på gang. Hvordan er det mulig at barn det offentlige har sagt har opplevd omsorgssvikt, igjen opplever svikt av systemet som skal beskytte dem? Dette er barn som har opplevd vold, og som nå har falt i klørne på folk som utsetter dem for en ny type vold, fordi vi ikke har evnet å beskytte dem. Når samfunnet ikke tilbyr reelle alternativer, ikke klarer å tilby reelle fellesskap som inkluderer, betyr det veldig lite om den ungen heter Ali og er mitt barn, eller heter Anders og er Jon Engen-Helgheims barn. Disse barna er våre barn, og fellesskapet er nødt til å begynne å stille opp for dem. Hvis ikke svikter vi som samfunn også for framtiden.

I valgkampen møtte jeg mange. Noen møter setter seg i kroppen, og de glemmer jeg sjelden, som møtet med de to guttungene på Stovner helt på tampen av valgkampen. De spurte rett ut: Får vi jobb hvis vi melder oss inn i Sosialistisk Ungdom? Det er et ærlig og sårt spørsmål. Det traff meg, for jeg kjenner igjen den virkeligheten. For mange som bor på Stovner og for mange personer med innvandrerbakgrunn er ikke arbeid bare en vei til inntekt, det er håp om trygghet og en plass i fellesskapet, men det er langt fra alle som får denne sjansen. Altfor mange personer med innvandrerbakgrunn står utenfor arbeidslivet til tross for at de både vil og kan jobbe. For en del av dem handler det om at de heter Abdi og Hussein til etternavn og ikke blir kalt inn til intervjuer. For andre handler det om språk eller andre kompetansekrav man ikke utfyller, og når man først utfyller dem, får man en jobb hvor man er overkvalifisert, eller hvor man får dårligere lønn. Nylig kunne vi lese om at Norge er i ferd med å få en ny klasse: arbeidende fattige. Blant dem er mange av drosjesjåførene jeg kjenner, for etter at Solberg-regjeringen liberaliserte drosjenæringen, er det mange drosjesjåfører som jobber 12 timer om dagen, 6 dager i uken og 72 timer i uken. Mange av disse, over 30 000 nordmenn, er avhengig av sosialhjelp samtidig som de er i arbeid. Mange av dem får sjelden tid til familieliv. Vi ser at makten i arbeidslivet flyttes feil vei. Eierne tar en større del av kaken, mens arbeidstakerne får mindre. Organiseringsgraden synker, og tillitsvalgte opplever trakassering og at fagforeningene motarbeides. I denne salen er det faktisk mulighet til å snu denne trenden. Da må arbeidsfolk oppleve trygghet i arbeidslivet, ikke som Tamima Nibras Juhar eller Linn Ertsås, som opplevde at det å varsle, det å si ifra, ikke hjalp. Vi må sørge for at ungdom får jobb, og at folk får flere rettigheter og mer makt når de organiserer seg. Når vi står sammen – arbeidere, unge, fagorganiserte og engasjerte – ja, da kan vi flytte fjell og endre samfunnet.

Dagens situasjon, med våpenhvilen og bildene av gisler fra begge sider som løslates, gir et pust, men det må ikke bli et punktum for verken fred eller et vendepunkt i situasjonen til palestinerne. Mange menneskerettighetsorganisasjoner, også israelske, har omtalt det som har skjedd i Gaza de siste to årene, som et folkemord. Vi har aldri registrert at KrF har kritisert Israel når regjeringsmedlemmer fra Israel faktisk har omtalt at de ønsker å fordrive palestinerne fra Gaza, og når vi ikke har evnet å stå opp for palestinernes menneskerettigheter. Den tausheten er det ikke bare SV som har registrert. Det har vært ganske mange, også KrF-medlemmer, som har kritisert KrF for det. Jeg håper at det blir et tydeligere KrF framover – for alles menneskeverd.

Jeg kan være enig med representanten i at hvert menneske er unikt og verdifullt. Samtidig har det vært vanskelig å vite hvilken verdi enkelte mennesker har hatt de to siste årene, slik KrFs leder har uttalt seg om en av de største krisene som definerer vår tid – folkemordet i Gaza, hvor 18 000 barn er drept. Noen av dem er brent i hjel. Stadig vekk ser vi et KrF som ikke klarer å si hva de egentlig mener, så jeg lurer på: Hvordan forsvarer man tausheten som har vært, og hvordan vil man svare de palestinske mødrene som har mistet sine barn, på hvorfor KrF har vært tause?