Det er godt å høre at statsråden har mer tillit til lærerne som underviser i 1. trinn enn det Høyre i Oslo har når de styrer skolen. Etter SVs syn er kanskje det mest alvorlige nå det ensidige fokuset Høyre i denne saken har på prøveresultater som styringsinformasjon, for det har bidratt til at vi i veldig liten grad har utviklet annen relevant kunnskap som faktisk kan brukes til å forbedre elevenes læring i klasserommet. Derfor er det veldig positivt, mener SV, at det nå utvikles nye læringsstøttende prøver som skal erstatte nasjonale prøver, og at Stortinget har slått fast at de skal ha læringsstøttende formål. Prøvene skal være nyttige for lærerne, og ikke lenger skreddersys for å sammenligne resultater mellom klasser og skoler og kommuner. Erfaringene viser at det har vært veldig vanskelig å kombinere styrings- og sammenligningsformål med pedagogisk bruk for den enkelte elev. Statsråden har likevel sagt at skolemyndighetene, altså kommunene, fortsatt skal kunne hente ut informasjon uten at det skal gå på bekostning av læringsstøttende formål. Hvordan skal det egentlig kombineres i praksis?

I Utdanningsnytt for noen uker siden kunne man lese om Thomas Schoofs Melheim og Emma Solberg som er kontaktlærere for elevene på 1. trinn ved Ljan skole i Oslo. De var veldig oppgitt fordi Høyre, som styrer Oslo-skolen, hadde pålagt dem å gjennomføre kartleggingsprøvene for 1. trinn. Til tross for at Utdanningsdirektoratet hadde bestemt at det skulle være frivillig å gjennomføre dem, ble de pålagt å gjennomføre dem. De mente at det var en stor mistillit til dem som lærere i klasserommet. Jeg lurer på hva statsråden har å si til den måten å styre skolen på som Høyre gjør i Oslo?

I over 20 år har norsk skole vært gjennom stadig mer testing. Vi har PISA, PIRLS, nasjonale prøver og kartleggingsprøver på flere og flere trinn. Likevel går resultatene nedover, spesielt i lesing. Når alle pilene peker ned, er det legitimt å spørre: Tror vi virkelig det virker å styre skolen basert på testresultater? Og hva er det egentlig Høyre mener vi mangler kunnskap om? SV mener at problemet ikke er mangel på tall og data, men mangel på tiltak som faktisk virker i klasserommet. Elevene lærer ikke mer av at kommunen og staten samler inn flere tall. Læring skjer i møtet mellom lærer og elev, ikke med styringssystemer og sammenlignbare resultater. Mer rangering og konkurranse gjør ikke skolen bedre. Vi er også nødt til å ta innover oss at det har vært store utfordringer med bruken av tallene. Utdanningsdirektoratet har selv erkjent at analyseverktøy for nasjonale prøver ga feilaktige resultater fra 2014 til 2021. Det betyr at skolen i mange år har vært styrt på et feilaktig grunnlag. Likevel er Høyres svar mer av det samme. Både nasjonale prøver og kartleggingsprøver sliter med problemer. Nasjonale prøver har et utydelig og uheldig formål og prøver å oppnå to veldig ulike ting som ikke klarer å gjøre godt samtidig. De skal både være styringsverktøy for myndighetene og gi læringsstøtte til lærerne. Erfaringer, forskning og høringsinnspill viser at det ikke fungerer. Lærerne får for lite relevant og anvendbar informasjon som de kan bruke i det pedagogiske arbeidet. Når det gjelder kartleggingsprøvene, er også kritikken tydelig. På 1. trinn har prøvene fungert dårlig for både lærere og elever, og også de på 3. trinn har utfordringer. Resultatene sier i hovedsak bare noe om hvilke elever som er under kritisk grense, og lærerne får ikke tilgang til hele besvarelsen. Da er det vanskelig å gi elevene god oppfølging. Det er samtidig en veldig dyr politikk. Tall fra 2020 anslår at over 500 mill. kr brukes på obligatoriske statlige prøver. Når vi allerede vet hvor utfordringene ligger, er dette sløsing. De pengene burde vært brukt på flere lærere, mer tid til undervisning og bedre oppfølging av elevene. Høyre og FrP snakker mye om kunnskapsmåling og systematisk innhenting av kunnskap, men for dem har kunnskap om skolen blitt viktigere enn kunnskap i skolen. SV mener det er på tide å gå fra måling til handling, fra testing til tillit. Det er der løsningen ligger.

Stortinget vedtok allerede i 2018 at minst 40 pst. av institusjonsbarnevernet skulle være ideelt drevet, og i dag er vi langt unna det målet. Det er viktig å styrke de ideelle aktørene og redusere markedsstyringen i velferden. Barnevern er det offentliges ansvar, og hver eneste krone brukt på barnevern kommer fra fellesskapets midler. Da mener SV at det er uakseptabelt at penger som kunne gått til omsorg eller opplæring av barn, går til privat profitt til noen få. Jeg lurer på hva regjeringen gjør for å sørge for at pengene vi bruker på barnevern, faktisk blir brukt til det beste for barna. Jeg lurer også på om det er aktuelt for regjeringen å legge opp til pilotprosjekter med alternative opplæringsarenaer for barn i barnevernet i regi av kommersielle aktører, som vi vet kan ta ut profitt fra driften.

For SV er det helt grunnleggende at barn som bor på barnevernsinstitusjon, får et godt, trygt og tilrettelagt opplæringstilbud. Dette er noen av samfunnets aller mest sårbare barn. Da holder det ikke at vi bare gir dem et sted å bo. Vi må også gi dem omsorg, trygge relasjoner og reelle muligheter til utdanning og mestring. Det vil alltid være en krevende oppgave. I dag vet vi at barn i barnevernsinstitusjon i snitt har svakere skoleforløp enn andre barn og unge. Mange har sammensatte behov, udiagnostiserte lærevansker og psykiske utfordringer, og mange kommer fra levekårsutsatte familier. Derfor er skolen og trygge relasjoner til voksne utrolig viktig. Et forpliktende opplæringstilbud kan være nettopp det som gir muligheten til å være en del av fellesskapet resten av livet. SV mener at opplæringen må tilpasses det enkelte barnet, ikke omvendt. Det krever grundig tverrfaglig kartlegging ved inntak, individuelle opplæringsplaner og tett systematisk oppfølging. Barna må oppleve stabilitet også når livet ellers er urolig. Statsrådens uttalelse i saken viser tydelig at det i dag er rom for å benytte alternative opplæringsarenaer og praksisnære tilbud som en del av individuell tilrettelagt opplæring innenfor dagens regelverk. Det vi trenger, er å bli flinkere til å bruke handlingsrommet som allerede finnes. Statsråden viser også til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten jobber med å videreutvikle institusjonstilbudet til barn og unge, slik at det blir bedre tilpasset det enkelte barn. I det arbeidet inngår det å legge til rette for at barn og unge i barnevernsinstitusjon får det opplærings- og aktivitetstilbudet de har rett til. For SV er det helt avgjørende at barnevernet og skolen samarbeider bedre enn i dag. Barnas behov stopper ikke ved sektorgrenser. Og når samhandlingen svikter, er det barna som betaler prisen. Det forventer SV at regjeringen følger tett opp, men det er ikke behov for at Stortinget fatter ytterligere vedtak nå. SV kan støtte pilotprosjekter i samarbeid mellom offentlige og ideelle aktører dersom det er klart avgrenset, faglig forankret og klokt regulert. Slike prosjekter må ha tydelige mål, uavhengig evaluering og dokumentert effekt før eventuell videreføring. Kjerneoppgavene skal ligge hos det offentlige, og kommunalt og fylkeskommunalt ansvar må ikke undergraves. SV er samtidig tydelig på følgende: Vi avviser privatisering som fører til kommersialisering av barnevernet. Det er en vesensforskjell mellom ideelle og kommersielle aktører. Mens ideelle virksomheter drives uten profittmotiv og med langsiktighet, ser vi at kommersielle konsern henter ut store summer fra fellesskapets midler. Det er barnas behov, ikke bunnlinje, som må styre tilbudet. Det er veldig sårbart og skummelt å blande inn profittmotiver i vurderingen av hva slags tilbud de aller mest sårbare barna skal få. Barn i barnevernsinstitusjon har ikke tid til å vente. De har rett på en skole som ser dem, tror på dem og gir dem muligheter.

Skolen utgjør en enorm del av barns hverdag, og nettopp derfor må skoledagen gi rom for gode opplevelser gjennom både lek, utvikling, mestring og trivsel. For de yngste barna er det helt avgjørende med lek. De trenger ikke mer stillesitting, standardisering og skriftlige fag. Lekbasert læring er ikke frilek, det er en voksenstyrt aktivitet. De trenger nettopp det seksårsreformen en gang lovet, de trenger en skolehverdag der læring skjer gjennom lek, utforsking og fysisk aktivitet. Evalueringen av seksårsreformen viser tydelig at intensjonene ikke er fulgt opp. Seksåringene har fått en skolehverdag som ligger for langt fra barnehagepedagogikken og for tett opp mot skolen for de eldre barna. Leken og særlig den frie, uorganiserte leken har fått mindre rom. Det gagner ikke trivselen, det gagner ikke sunn utvikling, og det gagner ikke barnas psykiske helse. Det er positivt at kartleggingsprøven i 1. klasse nå avvikles. Det fjerner et unødvendig press og frigjør tid til lek og variert læring, men det i seg selv er ikke nok. Barn i dag går langt mer på skole enn barn gjorde for 30 år siden, særlig på småtrinnet. Det har konsekvenser. For mange barn blir skoledagen for lang, for stillesittende, for teoritung og for lite tilpasset deres utvikling. Mange av høringsinstansene er tydelige: Ja til mer lek, mer fysisk aktivitet og mer praktisk læring, men det må følge ressurser med. Vi kan ikke vedta oss til mer lek og samtidig forvente at skolene skal løse dette innenfor dagens bemanning og rammer. Skal lek få faktisk plass, trengs flere ansatte, riktig kompetanse og gode ute- og innerom. Vi må også bruke tiden annerledes. Vi må redusere målstyring, testing og dokumentasjonskrav. Lærerne trenger mer handlingsrom, ikke mindre. God undervisning for de minste kjennetegnes nettopp av balansen mellom lek, utforsking og strukturert læring, ikke detaljstyring fra nasjonalt hold. Jeg vil også understreke noe viktig i denne saken, og det er lekens egenverdi. Lek er ikke noe man gjør i pausen fra læringen. Gjennom lek tilegner barn seg motoriske ferdigheter, sosial kompetanse, språk, samarbeid og nysgjerrighet. De bearbeider verden, de lærer å være mennesker. Lek er helt avgjørende for barns utvikling, trivsel og helse. Derfor må skolen gi tid, rom og legitimitet til den frie leken. Av den grunn fremmer vi forslag om en veileder som hjelper skoleeiere å utforme klasserom som faktisk er tilpasset seksåringer. Klasserommet for en seksåring kan ikke være en miniatyrversjon av klasserommet til en tolvåring. Vi trenger en skole som tar barns utvikling på alvor, en skole med mer lek, mer nysgjerrighet, mer praksis og mindre stress, en skole der seksåringer får være seksåringer, og læringen skjer på barnas premisser. Det vil gagne trivsel, læring og folkehelse, og det vil gi barna våre bedre start på et langt skoleløp. Med det tar jeg opp forslagene i saken som SV stiller seg bak.

Konkursen ved Pilot Flight Academy i januar 2026 rammet rundt 170 studenter. Mange står nå uten fullført utdanning og med betydelig studiegjeld, i en situasjon de selv ikke har ansvar for. Når studenter rammes av konkurser må de møtes med forutsigbare og rettighetsbaserte ordninger som kan gi trygghet. Situasjonen ved Pilot Flight Academy viser at dagens støtteordninger ikke treffer godt nok i tilfeller hvor utdanningstilbydere går konkurs. SV mener derfor det er nødvendig å vurdere om regelverket i større grad må beskytte studentene i slike situasjoner. Samtidig er det uhåndterlig om Stortinget skal måtte lage særordninger fra sak til sak. Studentene trenger systemer som gjelder for alle, og som sikrer likebehandling. Lånekassen har i dag ordninger som kan hjelpe i økonomisk krevende situasjoner, som betalingsutsettelse og rentefritak etter gitte vilkår. Lånekassens ordninger må være like for alle studenter, etter prinsippet om likebehandling, men denne saken viser at regelverket bør gjennomgås for tilfeller der en skole går konkurs og studentene står uten reelle muligheter til å påvirke sin egen situasjon. Det understreker også behovet for et oppdatert og tydelig regelverk for private fagskoler. SV støtter arbeidet statsråden har satt i gang for å styrke reguleringen og sikre bedre beskyttelse av studentene. Private fagskoler spiller en viktig rolle i kompetansepolitikken, men de har selv ansvar for forsvarlig drift. Statens ansvar er ikke å ta over risikoen for alle private aktører, men sørge for gode rammer og tilstrekkelig tilsyn. SV mener at når private fagskoler går konkurs, må studentene ha rett til en overgangsperiode som gjør det mulig å omstille seg, og de ordningene må være forutsigbare og følge prinsippet om likebehandling. SV fremmer derfor følgende forslag, sammen med Arbeiderpartiet, Rødt og Senterpartiet: «Stortinget ber regjeringen påse at studentene som var i utdanning ved Pilot Flight Academy da skolen gikk konkurs, kan utsette sin nedbetaling i tolv måneder fra Pilot Flight Academy begjærte oppbud, uten at det løper renter på lånet og uten at det brukes av de eksisterende rettighetene til betalingsutsettelse i Lånekassen. Det bes også om at regjeringen arbeider videre med innrammingen av private fagskoler for å sikre studentene bedre.»

Vi står i en sikkerhetspolitisk situasjon som er mer krevende enn på lenge. Det er ingen uenighet om at fremmede staters etterretningsaktivitet rettet mot kunnskap, teknologi og forskning utgjør en reell utfordring for Norge. Det peker både PST, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet på. Det må vi ta på største alvor, og det gjør vi. Nettopp fordi vi tar sikkerheten på alvor, støtter ikke SV Fremskrittspartiets forslag om å innføre generelle nasjonale forbud eller kategoriske begrensninger basert på forskeres nasjonalitet. Norsk forskning er dypt integrert i internasjonalt samarbeid. Det er slik vi, som en liten forskningsnasjon, får tilgang til verdensledende kompetanse, infrastruktur og ikke minst bidrar til å løse globale utfordringer. Flere av høringsinstansene i saken har vært tydelige på at de ikke støtter forslagene i saken. Universitets- og høgskolerådet, f.eks., mener at å stenge Norge ute fra globalt forskningssamarbeid vil være svært alvorlig for forskningsmiljøene våre, og det er vi nødt til å lytte til. Vi må verne om noen grunnleggende prinsipper i norsk kunnskapssektor. Akademisk frihet, åpenhet og internasjonalt samarbeid er tre av de viktige prinsippene. Ja, de prinsippene må balanseres mot et mer komplekst trusselbilde, men balansen finner vi ikke gjennom brede og kategoriske forbud. Regjeringen legger til grunn at forskningssystemet skal være – jeg siterer – «så åpent som mulig og så lukket som nødvendig». Det støtter SV. Dette betyr nettopp at sikkerheten ivaretas gjennom kunnskap, risikovurderinger og målrettede tiltak, ikke ved å stigmatisere hele grupper av mennesker basert på passet deres. I dag ligger det allerede tydelige krav i tildelingsbrevene om at universiteter og høyskoler skal holde seg oppdatert på nasjonale trusselvurderinger. Stillinger som krever sikkerhetsklarering, skal håndteres gjennom klare og etablerte rutiner. Forslagsstillerne peker på reelle utfordringer, men de løsningene de fremmer, er for kategoriske, for lite målrettede og vil kunne ramme norsk forskning hardt. De kan svekke norske fagmiljøers mulighet til å delta i den internasjonale forskningsfronten og dermed også vår evne til å utvikle den kunnskapen vi trenger for å styrke både norsk sikkerhet og norsk samfunnsutvikling. Stortingsmeldingen «Sikker kunnskap i en usikker verden» adresserer nettopp de problemstillingene. Der løftes det fram et bredt sett virkemidler som balanserer sikkerhet, internasjonalt samarbeid og akademisk frihet på en langt bedre måte enn generelle forbud. Det er åpenbart mange dilemmaer her, og dette er et felt som krever tett oppfølging framover fra regjeringen. Sikkerhet er viktig, men hvis vi reagerer med tiltak som svekker vår egen forskning, vår egen åpenhet og vår egen evne til å delta internasjonalt, da gjør vi Norge mindre, ikke mer robust. Det er derfor SV ikke støtter forslagene i denne saken.

Jeg skjønner at statsråden selvfølgelig har mange hensyn å ta. Mitt poeng er at statsråden burde vært tydeligere med en gang på at de som bor i studentboliger med felles måler selvfølgelig ikke skal komme dårligere ut. Hvordan det skulle løses, kunne statsråden komme tilbake til. Mitt innspill er at hvis norgespris skal fungere, er vi nødt til å sørge for at alle husholdninger blir likebehandlet. Det skulle jeg ønske at regjeringen var tydeligere på. Ser statsråden at han kunne vært tydeligere på det med en gang?

For over fire måneder siden, helt nøyaktig 27. november i fjor, stilte jeg et skriftlig spørsmål til energiministeren. Det lød slik: «Vil statsråden sørge for at samskipnadene og boligstiftelser som leier ut studentboliger kommer innunder ordningen for Norgespris, på lik linje med andre boliger?» Da jeg fikk svaret, skjønte jeg rett og slett ikke om statsrådens svar var et forsøk på et ja eller et nei. Svaret var: «[...] Jeg ønsker at ordningene med Norgespris og strømstønad skal fungere best mulig, og ser løpende på hvordan vi kan sikre dette.» Lars Haltbrekken og jeg så oss nødt til å fremme dette representantforslaget fordi vi ville sikre oss at det ble fulgt opp raskt, sånn at studentene ikke satt i månedsvis og kanskje i flere år med høyere strømkostnader enn andre husholdninger. Noen ganger er det diskusjoner på Stortinget om at det går litt inflasjon i representantforslag. Det er en kritikk jeg på mange måter kan kjenne meg igjen i, men i denne sammenhengen vil jeg understreke at SV ikke hadde sett seg nødt til å fremme forslaget hvis regjeringen hadde vært tydelig fra start på at studenter i studentboliger med felles måler ikke skal komme dårligere ut enn andre.

Stortinget har vedtatt at norgespris og tilhørende støtteordninger skal sikre husholdningene forutsigbare og rimelige strømpriser i en svært urolig tid. Ordningene skal gi økonomisk stønad og forutsigbare strømpriser og fjernvarmepriser til husholdnings- og fritidsboligforbruk. Studentboliger er husholdningsforbruk, og derfor er det helt åpenbart at det må likebehandles med andre husholdninger. Studentsamskipnadene og andre ikke-kommersielle studentboligaktører, som f.eks. Stiftelsen Anker i Oslo, melder om betydelige økonomiske konsekvenser dersom ordningen ikke korrigeres. For eksempel kan bygårder med hundrevis av studentleiligheter som bare har én eller to fellesmålere, motta norgespris bare for de få målepunktene, ikke for de faktiske boenhetene. Det innebærer i praksis at studenter i studentboliger står uten den tryggheten og forutsigbarheten ordningen var ment å gi til alle husholdninger. Som kjent har studenter flest ikke akkurat veldig god økonomi. De går i minus hver eneste måned, og studiestøtten strekker ikke til. De som har rike foreldre, kan få hjelp hjemmefra. Hvis ikke må man jobbe mye ved siden av studiene, og dermed studere mindre. Det er ikke riktig at det er de studentene som skal betale den høyeste strømregningen. Det er rett og slett urimelig og urettferdig at studenter i fellesmålte studentboliger ikke behandles som andre husholdninger. Det er ikke i tråd med Stortingets intensjoner, ordningens formål eller prinsippet om likebehandling. SV er glad for at det nå blir flertall for at regjeringen skal utrede og komme med forslag til en ordning som gir støtte også til studenter. Det er et viktig steg på veien mot rettferdig behandling av studenter i strømstøtten, og jeg håper regjeringen også følger det opp med penger i revidert nasjonalbudsjett. Med det tar jeg opp det forslaget SV står bak.

Statsråden sa i sitt innlegg at vi i fellesskap bruker 1,8 mrd. kr mer på bemanning i barnehagene i år. I år er det 800 mill. kr til toppet bemanning i barnehagene, og så er det drøye 216 mill. kr til økt pedagogtetthet i barnehager og økt grunnbemanning i barnehager i levekårsutsatte områder. Da antar jeg at det beløpet som gjenstår opp til 1,8 mrd. kr, i stor grad er økte overføringer til kommunene, lagt inn av stortingsflertallet, begrunnet i økt bemanning. Vi har erfart at langt fra alle kommuner brukte pengene bevilget til barnehagebemanning, så jeg lurer på om statsråden vil vurdere i neste statsbudsjett å trekke midlene ut av kommunerammen og heller legge dem inn i ordningen med toppet bemanning, for å sørge for at pengene faktisk går til bemanning i barnehagene.

Det at vi har fått full barnehagedekning og lav makspris, mener jeg er den viktigste velferdsreformen som er gjennomført, i hvert fall i min levetid. Jeg fikk ikke selv begynne i barnehagen før jeg var nesten fire år – kravet var at man måtte ha sluttet med bleie – og for at foreldrene mine skulle kunne begynne å jobbe, gikk jeg flere år hos dagmamma. Vi har gått fra å se på barnehager som en oppbevaringsplass for noen få barn, til at barnehagen er et viktig og godt pedagogisk tilbud der barna har lovfestet rett på plass. Det å sørge for at barn får gå i barnehagen, kan være noe av det viktigste vi gjør for å sikre tidlig innsats og bidra til å utjevne sosiale forskjeller, men da må tilbudet være av høy kvalitet, med god bemanning og rike språkmiljøer. Og i statsrådens redegjørelse snakket hun om kvalitet i barnehagen og om bemanning. Jeg bet meg merke i at hun snakket om tilstrekkelig bemanning. Jeg mener at målet må være at bemanningen ikke bare skal være tilstrekkelig, men at den skal være god, og det er den dessverre ikke i dag. Vi har en lovfestet minstenorm for bemanning i barnehagen: én ansatt per tre barn under tre år og én ansatt per seks barn over tre år. Alle som ikke har jobbet i barnehage, men f.eks. har forsøkt å arrangere barnebursdag for barnehagebarn, har kjent på kroppen hvordan det egentlig er i praksis, og det kan jeg avsløre er knapt. Jeg vil generelt sett anbefale å vente med større barnebursdager til barna begynner på skolen, men det er nå en digresjon. Problemet er at normen likevel ikke beskriver hvor mange voksne som er hos barna. Sykefravær i barnehagen er det ikke tatt høyde for i normen, og det er høyere i barnehager enn i andre sektorer. I tillegg har pedagogisk leder i barnehagen plantid og er borte fra barna i deler av åpningstiden pluss at barnehagens åpningstid er lengre enn arbeidstiden for de ansatte. Ofte er en ansatt alene med 18 barn, uten mulighet til å gå på do eller ta pause. Jeg hører ofte historier om ansatte som gråter på pauserommet eller er helt utslitt når dagen er over. Vi sliter med å rekruttere til barnehagen og få folk til å jobbe der. Vi sliter med å holde på dem vi har, og noe av det viktigste for å sørge for både kvalitet og rekruttering er nettopp økt bemanning. En ny rapport fra Universitetet i Stavanger og OsloMet, som ble omtalt i mediene denne uken, viser at svært få velger å jobbe i barnehageyrket når de er ferdig med barnehagelærerutdanningen. Det er også færre som tar utdanningen, og færre enn før begynner å jobbe i barnehage når de er ferdig med utdanningen. Bare tre av ti av de unge som studerer for å bli barnehagelærere, begynner faktisk å jobbe i barnehage. I tillegg er det bare under halvparten av dem med barnehagelærerutdanning som jobber i barnehage. Det er dramatiske tall. Dette kommer på toppen av at det er færre som søker seg til studiet. Andelen som søker til barnehagelærerutdanningen, har gått dramatisk ned. I fjor var det 16 pst. færre søkere enn året før. Fire av ti studieplasser står tomme. Her må rett og slett regjeringen ned i verktøykassen for å løse bemanningskrisen i barnehagene. Situasjonen er kritisk, det går ut over ansatte og barn, og vi er nødt til å være ærlige. Det vi har av tiltak nå, er langt fra nok.

Representanten Mathilde Tybring-Gjedde henviste til noe jeg sa i innlegget mitt, og jeg vil understreke at jeg ikke har sagt at arbeidstakere selv må få arbeidsgiveren til å betale for en privat skole, hvis de ønsker det. Mitt poeng er: Dersom det er sånn at det er krevende for bedrifter å rekruttere med mindre det er et tilbud, så synes jeg de bedriftene sitter med ansvaret for å dekke regningen og ikke den offentlige fellesskolen, når IB-tilbudet i den offentlige grunnskolen har vist seg å være betydelig dyrere, og det stjeler ressurser fra den offentlige skolen. Så vil jeg si til dem som da ikke har råd til å betale, og som kommer til Norge for å jobbe, at den offentlige grunnskolen i Norge, som er gratis, den er skikkelig bra. Og helt konkret i Oslo, så er Oslo-skolene ekstremt gode, faktisk, og har mye erfaring med å ta imot elever som kommer fra utlandet for å gå på skole i Norge. Det er et eget språksenter med kompetanse som kartlegger språket til barna og gir dem et tilbud som er tilpasset deres nivå, i mottaksklasser. Hvis man er på 1.–2. trinn, begynner man rett på grunnskolen sin. Så det å komme til Norge for høykompetent arbeidskraft fra utlandet – med barn – innebærer at man har tilgang på et svært godt offentlig grunnskoletilbud. Det er ikke sånn at IB er bedre enn den offentlige grunnskolen. Jeg vil si at den er skikkelig god, og den må vi forsvare hver eneste dag. Så vil jeg bare si at det er godt rom for å satse på språklig mangfold innenfor offentlig skole, f.eks. på engelsk språk, og der har Oslo også eksempler. På Bjørnholt skole, som er på ungdomsskolenivå, finnes et tospråklig tilbud som kalles International Bilingual Class, IBC. Det følger de ordinære norske læreplanene, og elevene der tar vanlig norsk grunnskoleeksamen på slutten av 10. trinn. Men så har de også et utvidet fokus på språkkompetanse i både norsk og engelsk, i tillegg til interkulturell forståelse og ferdigheter, som er viktig i videre skoleløp, hvis de f.eks. ønsker å ta videre internasjonale linjer. Det tilbudet og de mulighetene vi har for mangfold innenfor den offentlige skolen, er skikkelig godt, og det er det vi må styrke og bevare.

Jeg er helt enig med statsråden i at Oslo-skolen har en god mulighet til å ta imot og gi et godt tilbud til dem som går på Manglerud i dag, og som eventuelt hadde mistet det hvis det blir lagt ned. Det er mye kompetanse f.eks. i Språksenteret i Oslo, i tillegg til at de eldste elevene vil kunne bli tatt vare på ved Blindern videregående og gå der til de kan begynne på IB Diploma-programmet på vg2, så dette er fullt mulig å løse. Det var egentlig et annet spørsmål, for å løfte det litt vekk fra dette konkrete tilbudet, som jeg hadde tenkt å stille, og det gjelder behovet for internasjonal arbeidskraft. Hvem bør egentlig betale for en sånn type tilbud som IB er? Forsøket ved Manglerud har vist at det er dyrere enn offentlig skole, og hvis en privat bedrift, f.eks. DNB, trenger utviklere til å jobbe med Vipps eller andre ting, og det som skal til for å få arbeidskraften til Norge, er at de trenger et IB-tilbud: Bør ikke da de private bedriftene betale for dette i stedet for at den offentlige fellesskolen skal måtte sitte igjen med regningen?

Det vi diskuterer i dag, handler om mer enn én enkelt skole i Oslo. Det handler om hva fellesskolen skal være, hvem den skal være til for, og hvilke rammer vi mener skal gjelde i norsk offentlig grunnskole. Jeg vil likevel starte med situasjonen på Manglerud. Over 200 elever og familier ble stilt i en usikker situasjon etter at Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet ikke ga forlengelse av prøveprosjektet med IB-linje. Det har jeg stor respekt for at er en vanskelig og krevende situasjon for dem det gjelder. Her må selvfølgelig barnas beste sikres, men dette har hele tiden vært et forsøksprosjekt. Det har kommunen visst, det har skolen visst, og det har foreldrene vært klar over. Etter å ha gått gjennom evalueringsrapporten av forsøket og regjeringens utredning, er SV helt tydelig på at vi ikke vil åpne opp for IB i den offentlige fellesskolen. Det er ikke riktig å åpne opp for at man skal kunne gå på offentlig fellesskole der undervisningsspråket i all hovedsak ikke er norsk. For det første mener vi det er feil å endre loven slik at læreplaner og tilhørende detaljerte krav for ressursbruk i den norske skolen bestemmes av noen andre enn skolemyndigheter i Norge. For det andre: Vi må være ærlige om hva dette tilbudet har vist seg å være. Det er hevet over tvil at det i praksis treffer en liten og relativt ressurssterk gruppe. Evalueringen fra Høgskolen i Innlandet viser at elevene på Manglerud primært kommer fra familier med høy inntekt, ofte fra bydeler i Oslo uten store levekårsutfordringer, og 99 pst. av foreldrene har høyere utdanning. IB er også et betydelig dyrere tilbud. På Manglerud har merkostnaden vært rundt 12 mill. kr i året. Å åpne opp for dette i loven betyr å åpne opp for at fellesskolen svekkes til fordel for et tilbud for de få. For det tredje: Det er prinsipielt problematisk å åpne opp for at barn kan gå i offentlig grunnskole i mange år i Norge uten å lære godt norsk. For familier som flytter flere ganger i løpet av grunnskoletiden, kan IB være en veldig god løsning, slik at barna slipper å tilpasse seg nye språk og nye læreplaner hele tiden. Jeg anerkjenner at det kan være en styrke og til det beste for barn som er i den situasjonen, men igjen kan vi gå til evalueringsrapporten fra Høgskolen i Innlandet og se. Der er tallenes tale klar: 69 pst. av foreldrene svarer at de enten planlegger å bo i Norge for alltid, eller veldig lenge. For barn som vokser opp i Norge og skal bo her for alltid eller i veldig mange år, mener SV det er en stor styrke for dem å lære seg norsk, og at det er det den offentlige skolen skal legge til rette for. Jeg mener likevel at kommunen, skolen og foreldrene bør få litt mer tid hvis tilbudet skal avvikles. Dette er barn som har vært i Norge i mange år, de fleste i fem år eller mer, og hvis mange av dem skal over i ordinær norskspråklig skole, krever det ressurser og litt planlegging. Derfor har SV fremmet et eget forslag, om at regjeringen godkjenner skolens søknad om to års videre drift, men at det deretter avvikles, sånn at elevene kan ivaretas før det avvikles.

Det har vært gjentatt i debatten flere ganger at det her har utviklet seg et problem, og at det er mange eksempler på det fra kommuner og skoler, sånn at Stortinget nå må trå til for å rydde opp i dette. Men i løpet av denne debatten har det jo kun vært nevnt én kommune. Ingen andre har kommet med noen eksempler på kommuner som har vedtatt noe forbud. Så har det også vært pekt på at det er enkeltskoler som har hatt konflikter rundt dette, og at vi derfor må rydde opp. Det er fremdeles uklart hvor mange enkeltskoler det er snakk om, og hvor stort dette problemet er. Men det er jo heller ikke slik i skolen at absolutt alle pedagogiske vurderinger er krystallklare, og at ikke skoleledere og lærere står i dilemmaer og må ta valg lokalt. Tvert imot – det skjer hver eneste dag. Innenfor dagens lovverk løses også det best lokalt. Når det oppstår uenigheter eller dilemmaer lokalt – sett at en skoleleder har bestemt at de ikke deltar på skolegudstjeneste i år, men løser dette på en annen måte, f.eks. ved å dra på besøk til kirken i en annen sammenheng – så løses det best, hvis noen er uenig i det, gjennom dialog lokalt, med foreldre, med lokalsamfunn, og ikke ved at Stortinget skal gå inn og endre loven. Det er rett og slett feil retning å gå.

Ja, for det er flere ting – og jeg synes kanskje at Stortinget her ligger an til å forhaste seg litt når det gjelder konklusjonene, nettopp fordi det er så mye som ikke er utredet. Et annet spørsmål som har vært oppe, er at det finnes ulike menigheter som har kirker. Hvis det er flere lokale kirker knyttet til en skole, og alle ønsker å invitere, kan da skolen velge, eller må de tilby skolegudstjeneste til alle kirkene? Hvis det er ulike menigheter som har ulike retninger, kan skolen da plukke den de er mest komfortabel med å tilby elevene skolegudstjeneste ved, eller ikke? Dette er spørsmål som blir veldig viktig i den videre oppfølgingen, og noe som egentlig burde vært utredet før Stortinget fatter vedtak. Jeg skulle gjerne hørt hva statsråden har av kommentarer til dette.

Det er mye her som gjenstår å se. For det første skal vi ikke votere i dag; det er først om en uke at voteringen skjer. Men dersom flertallsinnstillingen fra komiteen blir vedtatt, skulle jeg gjerne hørt litt om hva regjeringen tenker om oppfølgingen av det. Loven sier helt tydelig at skolen skal tilby skolegudstjeneste hvis en kirke lokalt ønsker å tilby det. Men en kan jo tenke seg en situasjon hvor det er krevende avgjørelser og skolen får denne invitasjonen, men velger å gå i dialog med den lokale kirken. Vil det være i tråd med loven, eller vil det være ulovlig for skolen å gå i dialog og sjekke om man kan finne fram til et fellesskap og finne løsninger for skolegudstjenesten? Eller vil skolene måtte sitte som passive mottakere av en invitasjon og uten å kunne gå i dialog med Kirken?

Hvem er best i dagens skole til å vurdere hva som er den beste måten å legge opp undervisningen på? Jo, det er de som kjenner elevene sine, som har ansvaret for å samarbeide med foresatte i hjemmet, og de som kjenner lokalsamfunnet, nemlig skolen. Skolene våre står i mange dilemmaer året rundt: om inkludering, fellesskap, majoritet–minoritet og hvordan verdiene i den norske fellesskolen skal leves ut i praksis. Da må vi også vise skolene våre et minimum av tillit til hvordan undervisningen skal legges opp på den enkelte skole. Skolegudstjenester har lange tradisjoner i norsk skole. For mange elever har det vært en arena for formidling av kulturarv, historie og fellesskap, men det har også, for noen, ikke vært en aktivitet som inkluderer i fellesskap. Skolene møter i dag et mer mangfoldig samfunn enn før, med elever fra ulike tros- og livssynssamfunn. Det mangfoldet forplikter oss til å finne gode løsninger som både ivaretar tradisjonene og respekterer elevenes ulike bakgrunner. Det må vi gjøre på en måte som demper konflikter og bygger fellesskap, ikke det motsatte. SV mener det er positivt at elever får lære om religion i praksis, ikke bare gjennom lærebøker. Å være til stede under religiøse seremonier og besøke kirker og andre religiøse rom kan gi både faglig relevans, kulturell innsikt og et avbrekk fra tradisjonell undervisning, men det må selvsagt skje innenfor rammene som loven setter: forbudet mot forkynning i opplæringsloven og kravet om at undervisning om religion skal være objektiv, kritisk og pluralistisk. Dagens regelverk fungerer godt. Det bekreftes også av Skolelederforbundet i deres høringsinnspill. Der skriver de at regelverket: «gir tilstrekkelig rom for at skoler kan gjennomføre gudstjenester som en del av skolens tradisjoner – samtidig som det sikrer frivillighet, respekt og likeverd. En lovfesting vil være unødvendig og kan begrense skolens handlingsrom og lokale tilpasninger.» Nettopp handlingsrommet til skolen er viktig. Da kan ikke handlingsrommet flyttes over og vekk fra skolen og til den lokale kirken. Her er det også veldig viktig å lytte til tros- og livssynsfeltet selv. I en pressemelding i går fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL, advarer generalsekretær Birte Nordahl tydelig mot forslagene som nå ligger på bordet. Hun sier bl.a. at forslagene kan øke konfliktnivået både mellom Den norske kirke og livssynsminoriteter og mellom kirke og skole i lokale samfunn. Hun anbefaler Stortinget ikke å endre loven. Det er ikke bare STL som er kritiske til forslagene vi behandler i dag. Vårt Land advarer mot det på lederplass og mener skolene må kunne gjøre skjønnsmessige vurderinger. Kirkerådsleder Harald Hegstad er urolig. Da bør Stortinget lytte. Vi har allerede et regelverk som er balansert. Det kan vi fortsette med.

Nå ser det ut til at lokalmiljøet i Lom endelig kan få litt ro og stabilitet rundt den videregående skolen, og det er SV veldig glad for. Enten det er skolenedleggelser på Sagene her i Oslo eller i Gudbrandsdalen som diskuteres, ser vi hvor viktig skoler i nærmiljøet er for å bygge gode samfunn. Når skolen er truet, mobiliseres det. Jeg er imponert over hvordan lokale krefter her har greid å berge skolen sin. Skolepolitikk er også distriktspolitikk. Jeg vil gi ros til statsråden her, som skar gjennom og nå har slått fast at også distriktspolitiske hensyn må tillegges vekt når nye private skoler skal vurderes. Det er veldig trist at vi har havnet der vi har. SVs standpunkt er og har vært at skolen i Lom burde vært en offentlig videregående skole. For SV er det uaktuelt å åpne opp for en generell oppmykning av privatskoleloven, som Venstre på Stortinget øynet en mulighet til å foreslå og få gjennomslag for i denne saken. Ingen elever i Gudbrandsdalen får det bedre hvis resultatet blir en privatiseringsbølge i norsk skole. Det er det bra at vi har fått stoppet. Den norske fellesskolen utjevner forskjeller og er et sted hvor alle elever kan møtes på likefot, uansett hva foreldrene deres jobber med, hvilket språk de snakker hjemme, eller hvor mye penger de tjener. Privatskolene tar egenbetaling fra foreldrene og sorterer elever etter lommeboka. Vi har sett resultatene av massiv privatisering av skolen i Sverige. Elevene splittes opp, skoleresultater svekkes, de får større sosiale forskjeller, og de med færrest ressurser, får velge sist. Mange flere barn opplever at skolen er et sted som holder dem tilbake istedenfor å gi dem muligheter. Skolenedleggelsen i Lom viser at den offentlige skolen er under kraftig press. Svaret på det må være å styrke fellesskolen, ikke kutte i den, og det kommer SV til å fortsette å stå på for. Det løse forslaget som er fremmet i saken, kommer SV til å stemme imot.

Vi er på vei ut av en hard influensasesong. Jeg var så heldig at jeg fikk vaksine her, hos bedriftshelsetjenesten på Stortinget, og har holdt meg frisk så langt, men over hele landet har folk vært nede for telling. I Folkehelseinstituttets rapport om influensabølgen, da smitten for alvor tok seg opp før jul, kom det fram at smitten økte i alle aldersgrupper, men at den var størst blant skoleelever. NRK lagde en sak om stor smittespredning i Nordland, der assisterende fylkesdirektør for utdanning var intervjuet. Hun kunne bekrefte at smitten var så stor på skolen at flere elever var bekymret for fraværsgrensen. Hun sa følgende: «Elevene er bekymret og gir uttrykk for økt stress for fraværsgrensa, og kommer som sagt på skolen når de er syke eller før de er blitt helt friske. Noe som fører til mer smitte.» Vi har altså fått en fraværsgrense som oppleves så rigid for elevene at mange går på skolen når de egentlig burde holdt seg hjemme på grunn av sykdom. Er statsråden enig i at det er et problem?

«Dette er en viktig seier for mange ungdommer som har behov for å oppsøke helsesykepleier på skolen.» Videre: «Nå kan elever få hjelp av helsesykepleier uten frykt for at det skal gi utslag i fraværsstatistikken.» Dette sa barneombud Mina Gerhardsen da det ble kjent at det er flertall på Stortinget for å endre på de rigide fraværsreglene som er i videregående skole i dag. Det er et forslag SV selvfølgelig støtter, selv om vi mener at hele fraværsgrensen må skrotes. Fraværsgrensen ble innført for å få ned udokumentert fravær. Ja, den har kanskje redusert skulking noe, men SV mener fortsatt at fraværsgrensen, slik den praktiseres i dag, ikke fungerer, fordi den rammer urettferdig og er for rigid, og særlig går den ut over de elevene som allerede har det vanskelig. De som allerede sliter med å gjennomføre, får karakterer i færre fag enn før, etter at grensen ble innført. I små fag med få timer skal det svært lite til for å komme over grensen, selv med helt vanlig sykefravær, og de som er alvorlig eller kronisk syk, er ikke godt nok ivaretatt. Reglene tar ikke høyde for at årsakene til fravær ofte handler om psykiske helseplager, mistrivsel, ensomhet eller vanskelige forhold hjemme. For de elevene hjelper det veldig lite med en streng grense som i praksis skyver dem enda lenger bort fra skolen. Under pandemien ble det også tydelig hvor lite hensiktsmessig det er å tvinge elever til å oppsøke lege for småting. Det var derfor riktig og viktig da egenmelding ble innført. Ingen er tjent med at elever kommer syk på skolen, eller at fastlegene blir overbelastet av elever som egentlig bare trenger en bekreftelse. Endringene i reglene har altså gitt noen helt skrudde insentiver. Jeg får høre mange historier om elever som tilpasser seg fraværsgrensen, og som forholder seg til den som om det er en kvote med fravær som både kan og skal fylles. Elever går også syk på skolen for å spare fravær til senere. Det er også mange som melder om lærere som tar skjeen i egen hånd og la være å føre fravær for sårbare elever, for å gi dem muligheten til å fullføre og bestå. Så kommer et av de tydeligste eksemplene på hvor rigid fraværsgrensen er i praksis: besøk til helsesykepleier. Vi har sett at elever avlyser timer hos skolehelsetjenesten, fordi det teller som fravær, selv når de trenger hjelp. Regjeringens nye regler skapte mye forvirring i hele landet. I noen fylker fikk elever fravær for å gå til helsesykepleier, mens andre slapp. Resultatet var at unge valgte bort helsehjelp. Slik kan vi ikke ha det. Nå slår Stortinget tydelig fast at besøk til helsesykepleier ikke skal gi fravær, nettopp fordi det er et helt nødvendig lavterskeltilbud på skolen som ungdom må kunne bruke uten frykt for å miste karakterer og vitnemål. SV mener at målet om lavere fravær er helt riktig, men fraværsgrensen er ikke riktig virkemiddel for det. I dag får vi heldigvis til en liten, men viktig endring for elevene våre. Med det vil jeg ta opp forslagene SV er med på.

Jeg vil si at i møte med bemanningskrisen i barnehagene framstår regjeringen som passiv, for det er hele tiden Stortinget som har måttet legge inn økte midler til nettopp bemanning. Regjeringens plan for Norge har ingen ambisjoner for bedre bemanning eller kvalitet i barnehagen, og når Stortinget har bevilget mer penger til bemanning i barnehager, tar ikke regjeringen noen konkrete grep for å sørge for at pengene faktisk går til flere ansatte, som å styrke normen. De bekymringene som en lang rekke organisasjoner nå løfter fram i et opprop, er at utilstrekkelig bemanning fører til et for dårlig pedagogisk tilbud, at det fører til utrygghet, manglende oppfølging av barn, usikre omsorgsrelasjoner og dårligere språkutvikling, og at barn som er utsatt for vold, seksuelle overgrep eller andre belastende livssituasjoner, ikke får den oppfølgingen og støtten de trenger. Er statsråden enig i at det er mye bedre å satse på tidlig innsats i barnehagen enn å vente til barna begynner på skolen og kanskje får større problemer, som diagnoser eller vedtak som særskilt tilrettelagt opplæring?

Det er helt riktig at statsbudsjettforlikene mellom regjeringen og SV de siste årene heldigvis har tatt viktige steg i riktig retning. Det er kommet på plass en egen pott til økt grunnbemanning i barnehager i levekårsutsatte områder, en egen pott til toppet bemanning i barnehagen og i tillegg økte overføringer til kommunene, nettopp begrunnet med flere ansatte i barnehagene. Det vi ser, er at når pengene ikke øremerkes eller går gjennom tilskuddsordninger, bruker mange kommuner pengene på helt andre ting. En løsning på det problemet peker jo alle disse organisasjonene på i oppropet, nemlig å styrke den lovpålagte minstenormen for bemanning i barnehagen. Jeg lurer på følgende: Vil statsråden ta initiativ til å styrke normen, slik at de pengene Stortinget bevilget til styrket bemanning i barnehagen, faktisk kommer barna i barnehagen til gode?

Når jeg møter noen som jobber i barnehagesektoren, pleier de å si: Jeg elsker jobben min, men nå orker jeg snart ikke mer – jeg vurderer å slutte, det går ikke lenger. De som jobber i barnehage, slår nå alarm og sier at barnas trygghet er truet. Bemanningen i mange barnehager er så lav at barn ikke får den oppfølgingen og omsorgen som de trenger. Terje på 55 år jobber som barnehageassistent, og han har nå tatt initiativ til et opprop for bedre bemanning i barnehager. Han beskriver arbeidsdager der én ansatt står alene om å håndtere matservering, allergier, beskjeder fra foreldre, bleieskift og behov for trøst – alt samtidig, helt alene. Når det er for få voksne, blir barn ikke sett, og særlig sårbare barn rammes. Oppropet er nå sendt til statsråden. Det er fra Foreldreopprøret, Barnehageopprøret, Foreldreutvalget for barnehager, Barnehagehelter, Stine Sofies Stiftelse, Redd Barna, Delta, Fagforbundet og Utdanningsforbundet. Organisasjonene har to krav: tilskudd til økt bemanning i alle barnehager i landet og at de lovpålagte minstenormene for bemanning styrkes. Jeg lurer på følgende: Deler statsråden den bekymringen for barna og de ansatte i barnehagen som tas opp av alle disse organisasjonene? Og ikke minst: Hva har statsråden tenkt til å gjøre for å sørge for at bemanningen i barnehagene til barna våre faktisk er forsvarlig?

Et av forslagene fra Venstre innebærer å etablere et senter for kvalitetssikring av digitale læremidler i skolen. Det er åpenbart mange utfordringer med kvaliteten på digitale læremidler i skolen, men det finnes allerede elleve ulike nasjonale senter for fag og områder i opplæringen. Det er ikke åpenbart at et nytt senter er den riktige måten å sikre kvalitet i læremidlene på. Jeg skulle gjerne hørt litt mer om hva statsråden mener er fornuftige grep for i større grad enn i dag å støtte skoler og skoleeiere i å vurdere kvaliteten på digitale læremidler.

Grunnleggende ferdigheter – lesing, skriving og regning – og også digitale ferdigheter er veldig viktig. Det er mitt inntrykk at alle egentlig er enige om det, men så kappes vi noen ganger i skolepolitikken om å være mest for å styrke de grunnleggende ferdighetene og å foreslå flest mulig tiltak. Jeg vil gi ros til Venstre for å løfte en viktig debatt, men jeg synes også forslaget kanskje bærer litt preg av det å skulle fremme flest mulig forslag, for representantforslaget har intet mindre enn ti forslag. Det innebærer handlingsplan, strategi, kartleggingsprøver, ytterligere nasjonal prøve og opprettelse av et nytt senter i tillegg til konkrete forslag som kanskje også egentlig hører mer hjemme i statsbudsjettet. Grunnleggende ferdigheter er som sagt viktig, og det at Venstre løfter en debatt om det, er veldig bra, men en gjennomgang av alle punktene i forslaget viser at det stort sett er snakk om forslag som har intensjoner som enten allerede er i gang, følges opp eller er vurdert tidligere og forkastet av gode grunner. Forslaget om bibliotekstrategi hører også i stor grad innunder familie- og kulturkomiteens ansvarsområde. SV kommer derfor ikke til å stemme for noen av forslagene til Venstre i dag. Jeg må bare legge til følgende: Jeg har allerede understreket at det er veldig viktig med de grunnleggende ferdighetene, men mitt inntrykk er allikevel at det legges veldig mye vekt på det i skolen i dag. Lesing, skriving og regning måles ved eksamen og standpunkt i ungdomsskolen og i videregående, i tillegg til nasjonale prøver i grunnskolen. Det er målbart, det kan tallfestes, vi kan følge utviklingen over tid. Så er det en rekke ting som er veldig viktig i skolen, som ikke kan eller skal måles på prøve eller settes karakter på, f.eks. respekt for kulturelt mangfold, demokrati og likestilling, skaperglede, engasjement og utforskertrang, kritisk tenkning og etisk og miljøbevisst handling. Det er noen eksempler på viktig kunnskap elevene skal ta del i på skolen. Forrige fredag hørte jeg på NRK Nyhetsmorgen at elever i barnehage og skole i Finland nå lærer seg å gjenkjenne falske nyheter, fordi det etter Russlands invasjon av Ukraina og Finlands innmelding i NATO har blitt mye mer falske nyheter og påvirkningskampanjer med ukjent avsender. Demokrati som styreform og fri presse er i tilbakegang i verden, og kunstig intelligens er på frammarsj. Det er et tankekors når vi diskuterer hva som er viktig i skolen, for den hverdagen, det arbeidslivet og den verdenssituasjonen skolen skal ruste barna våre til, er en helt annen enn den vi har i dag, og den vi hadde for ti år siden. Grunnleggende ferdigheter er uansett viktige, og det vil de være i framtiden også, men hva ferdighetene skal brukes til, er i stor utvikling. Framover bør vi også diskutere hva det skal ha å si for innholdet i skolen, og hvordan vi vurderer om skolen faktisk lykkes med sitt oppdrag.

I denne saken har det faktisk kommet et gratistilbud og penger til kommunene først. Lovforslaget her kom jo etterpå. Kritikken som har vært her i debatten om at dette skjer i feil rekkefølge, kan kanskje gjelde for andre saker – uten at jeg har et godt eksempel her og nå – men i denne saken har det vært viktig først å innføre tilbudet og gi kommunene penger, og så kommer lovfestingen etterpå. Det er en riktig rekkefølge. I årene som kommer, er det mye å diskutere i årene om hvordan skolen skal bli bedre, og da særlig hvordan skolestarten og de første årene av skolen skal bli bedre. Evalueringen av seksårsreformen pekte f.eks. på at den for de minste barna har gitt en mer strukturert og lærerstyrt hverdag, særlig på bekostning av fri lek og læring gjennom lek. Det har også vært fokusert mye på tidlig bokstavinnlæring. Jeg og SV mener det er behov for en mer helhetlig skoledag for de minste barna, og den lovfestingen vi vedtar i dag, er med på å legge grunnlaget for å utvikle skolen for de minste elevene videre. Det er helt riktig, som mange også har påpekt, at vi ikke er i mål med tilbudet i SFO selv om det blir lovfestet. Særlig vil jeg igjen understreke at tilbudet for barn med særskilte behov, og oppfølgingen av dem, er noe vi må følge opp videre. Poenget som står igjen til slutt, er likevel dette: Gratis kjernetid i SFO er viktig fordi det skal være gratis å være på SFO, på samme måte som skolen er gratis for alle.

Jeg vil gi ros til statsråden for arbeidet med lovforslaget. Videre utvikling av tilbudet i SFO blir viktig for helheten i skoledagen til de minste barna. Det er mye å ta tak i der med å legge til rette for fysisk aktivitet og læring gjennom lek de første skoleårene, noe også evalueringen av seksårsreformen tydelig viste. En utfordring som også er pekt på i debatten, og som det er viktig å se på videre, gjelder barn med særskilte behov i SFO. Antallet er gått opp mange steder, og det er behov for mer kompetanse hos ansatte. Fagskolene i Oslo startet høsten 2024 opp et nytt studium, skreddersydd for SFO-ansatte. Studiet heter Barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging. Det første året var det 27 studenter med jobb i SFO som fikk studere med full lønn. Jeg vil oppfordre statsråden til å ta en titt på det studiet og se om det er noe som det kanskje kunne blitt mer av over hele landet. Er det noe statsråden er positiv til å se på?

07:27] (ordfører for saken): Jeg vil si tusen takk til komiteen og til MDG, som ikke sitter i komiteen, for samarbeidet i denne saken. Før jul var det mye oppmerksomhet rundt budsjettforlik og forhandlinger, men denne saken har nok ikke alle fått med seg. Et viktig punkt fra budsjettforliket i desember 2024 var at regjeringen skulle fremme et forslag om å lovfeste retten til 12 timer gratis SFO i uken, og jeg vil gi ros til regjeringen som fulgte det opp i fjor. I budsjettforliket, som nå bare er noen uker gammelt, kom enigheten om at det blir flertall for lovforslaget, og nå i dag behandler vi det. Det er en stor og viktig milepæl i innføringen av en barnereform i Norge. SV mener det er på høy tid å lovfeste retten til 12 timer gratis SFO for 1. til 3. trinn. Hvorfor det? Jo, fordi dette handler om rettferdighet, inkludering og barns mulighet til å delta i fellesskapet. For det første er det viktig for rettssikkerhet og forutsigbarhet. I dag har alle barn rett til gratis SFO hvis de har rett på plass, men kommunen har ingen plikt til å tilby plass til alle. Det betyr at retten ikke er reell og kan settes i spill. Lovfesting sikrer at alle barn faktisk får tilbudet, uansett hvor de bor. For det andre handler det om inkludering og sosial utjevning. Når SFO blir gratis, deltar flere barn. Erfaringer viser at deltakelsen kan øke med 30 til 40 pst., og i noen kommuner deltar nå over 90 pst. Det betyr at barn fra alle familier får være med på lek, aktiviteter og fellesskap, ikke bare dem som har råd. Alternativet er at de må gå hjem, og mange må være hjemme alene eller sitte på skjerm. Høye SFO-utgifter og kostnader for fritidsaktiviteter stenger mange barn ute. Gratis kjernetid er et målrettet tiltak som gir alle barn en lik start uansett hvordan familiens økonomi er, og en lovfesting sikrer varigheten i reformen. For det tredje er lovfesting viktig for å slå fast at SFO er mer enn bare en oppbevaringsplass for barn, det er en arena for lek, fellesskap og læring. Gratis kjernetid med lovfestet rett på plass gjør at SFO kan bli en naturlig del av en helhetlig skoledag, med voksne som skaper gode rammer for trivsel og utvikling. Det er mange som i behandlingen av denne saken har tatt opp behovet for kompetanseheving av ansatte og økt bemanning, og jeg vil understreke at det er veldig viktig. Det trengs flere ansatte i SFO, og det bør være hele og faste stillinger og mulighet til utdanning og kompetanseheving. Særlig trengs det flere ressurser til å følge opp barn med særskilte behov. Det er jeg helt enig i, og det kommer SV til å følge opp. Derfor sikret bl.a. SV i statsbudsjettet for 2025 550 mill. kr til bemanning i SFO. De pengene gikk rett til alle landets kommuner, og det var nok til at det kunne ansettes én ekstra i alle SFO-er over hele landet. I forliket om statsbudsjett for 2026 sikret SV også 15 mill. kr til et treårig bransjeprogram rettet mot ansatte i SFO, for å øke kvaliteten. Med lovvedtaket i dag tar vi et viktig steg videre i å satse på en helhetlig skoledag for de minste barna. Gratis SFO er bra for barna. Det er bra for familiene. Nå er det bra at retten til plass blir lovfestet. Jeg tar opp forslag nr. 1.

På vegne av stortingsrepresentanten Mirell Høyer-Berntsen og meg selv legger jeg fram representantforslag om en tryggere digital skolehverdag.

Regjeringen har lagt fram en plan for Norge der én sårbar gruppe er fullstendig utelatt. Det er en gruppe som statistisk sett kan være ganske voldelig, som er utrolig dårlig til å ta vare på egen personlig hygiene, og som er fullstendig avhengig av trygge omsorgspersoner. Og det er de kjæreste vi har. Jeg snakker selvfølgelig om barnehagebarna. Skal man tro planen som regjeringen har lagt fram, trengs det ikke et eneste grep for bedre kvalitet eller bedre bemanning i barnehagen. Det er ikke nevnt med et eneste ord, til tross for at både foreldre og ansatte i barnehagen har gjort opprør og sagt tydelig ifra om at strikken er strukket altfor langt. Det er for mange sårbare barn som ikke fanges opp tidlig nok, og ansatte blir utslitt og orker ikke stå i jobben. Så leste jeg partiprogrammet til Venstre, og da ble jeg heller ikke så veldig imponert. Det er riktignok mer om barnehage der enn det er i regjeringens plan, men jeg lurer på: Hvorfor har ikke Venstre prioritert flere ansatte i barnehagen i sitt partiprogram?

Nå har det vært nok eventyr, la meg heller fortelle en historie fra virkeligheten. Da SV satt i byrådet i Oslo, innførte vi en stor barnereform, nemlig gratis SFO, eller AKS, som det heter i Oslo. På mange skoler deltok under halvparten av elevene i AKS da det kostet penger, men da det ble gratis, skøyt deltakelsen i været. Økningen var størst i de delene av byen der det er størst utfordringer med levekår. Andre byer startet med det samme, f.eks. Stavanger, der de rød-grønne satt ved makten. I statsbudsjettene de siste fire årene har SV sikret gratis SFO for alle på 1.–3. trinn i hele landet, etter inspirasjon fra reformen i bl.a. Oslo og Stavanger. Det har gjort en stor forskjell. Flere barn får være med, og familier slipper å bekymre seg for regninger som kan være tunge å bære. Men vi har ikke stoppet der. Nå tar vi et nytt, viktig skritt: Fra neste år blir det gratis SFO også for 4. trinn i levekårsutsatte områder, dvs. områder med områdeløft. Det betyr at barn som trenger det mest, får muligheten til å fortsette i SFO uten at økonomien setter en stopper. Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi vi ser hva som skjer når regningen kommer på 4. trinn. Rektor ved Olsvik skole i Bergen fortalte denne uken i Bergensavisen at de vet at noen sluttet i høst, da de fikk første regning. «Da gråt vi våre modige tårer», sa rektoren. Av dem som sluttet, beskriver hun noen som de sårbare elevene, som de sterkt ønsker skal være på skolen med lek og venner, framfor å sitte foran en skjerm alene hjemme. Da mister barna et trygt sted å være, gode venner og muligheten til å delta i aktiviteter som gir mestring og glede. Med gratis SFO på 4. trinn i levekårsutsatte områder sikrer vi at flere barn får være med, at forskjellene blir mindre, og at fellesskapet blir sterkere. Det er sosial utjevning i praksis. Det er politikk som merkes i hverdagen. SV kjemper for et samfunn der alle barn har like muligheter – uansett hvor de bor, og uansett hva foreldrene tjener. Gratis SFO er et viktig steg på veien, og vi gir oss ikke før vi har et tilbud som er gratis og tilgjengelig for barn, hele veien.

I eventyret om Hans og Grete er familien så fattig at de ikke har råd til mat til barna, og den slemme stemoren overtaler faren til å etterlate søskenparet ute i skogen. Det er en brutal påminnelse om at det er mange som sliter med å få endene til å møtes. I statsbudsjettet foreslo regjeringen å kutte i stipendet til folkehøyskoleelever. Da ble det en massiv storm av henvendelser fra bekymrede foreldre, elever, tidligere elever, rektorer og lærere. Over 30 000 signerte opprop mot kuttet. Hvis stipendet hadde blitt kuttet, var bekymringen stor for at de som kommer fra trange kår, ikke ville ha mulighet til å gå på folkehøyskole uten å sette seg i dyp gjeld. Heldigvis retter budsjettforliket opp dette, slik at eventyret kan ende lykkelig for dem som vil søke på folkehøyskole. Er statsråden enig i at dette var et kutt som ville slått uheldig ut?

Barnehagen er et fantastisk velferdstilbud for både barn og familier. De siste årene har flere og flere barn blitt inkludert i barnehagefellesskapet, og det er veldig bra, men når flere av de minste barna går i barnehagen, krever det mer. Flere barn enn før trenger også spesialpedagogisk hjelp, og en økt andel pedagoger i barnehagen gjør at mer tid brukes til planlegging borte fra barna. På toppen av det har sykefraværet i barnehagene økt. Alt dette har gjort at barnehagene våre nå står i en bemanningskrise. Den er det vårt ansvar å løse i denne salen, men regjeringen har ikke selv tatt initiativ til det så langt. Det har vært noe SV har presset på for i budsjettforhandlingene i Stortinget. Potten til toppet bemanning i barnehagene, som SV har fått på plass i budsjettet tidligere i år, blir nå nesten firedoblet. Det er bra, men hva gjør regjeringen? I regjeringens plan for Norge, som kom denne uken, står det, etter hva jeg kunne finne, ingenting om ambisjoner for kvalitet, innhold eller bemanning i barnehagene. Er det sånn å forstå at regjeringen nedprioriterer de minste barna?

Det er helt riktig at det ligger inne et kutt på etter- og videreutdanning av lærere som vil få noen konsekvenser. Det er likevel sånn at det lærerne først og fremst trenger nå, er mer penger til skolene, flere kollegaer, og at laget rundt læreren styrkes. I forliket om statsbudsjett ligger det inne 4,1 mrd. kr mer til kommunesektoren. Det gir rom for kommunene til å stoppe kuttet i vikarbudsjetter som ligger inne i veldig mange skolers budsjetter, og å hindre trenden med at laget rundt eleven svekkes på grunn av veldig knappe budsjetter. Hvis lærere skal kunne dra og ta etter- og videreutdanning, trenger de å ha et vikarbudsjett så det kan settes inn vikar. Her gjør vi veldig mange viktige grep som vil styrke muligheten for læreren til å gjøre en god jobb og følge opp hver enkelt elev.

Jeg vil takke representanten, for dette er et viktig spørsmål. Det er ingen tvil om at dette er en utfordring i mange kommuner og fylkeskommuner, og det må vi jobbe med. Her ligger det veldig mye bra i forliket til statsbudsjett og i statsbudsjettet regjeringen har foreslått, som SV støtter, og som vi er for. Arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning er ett eksempel. Økt satsing på fagbrev på jobb er et annet eksempel. I forliket ligger det også inne 15 mill. kr til treårig bransjeprogram for ansatte i SFO for å øke kvaliteten og få flere faglærte inn i yrket. Det er tre eksempler på tiltak som har veldig stor effekt i barnehager og skoler i kommuner landet over for å få flere faglærte ansatte.

Når det gjelder svømmeopplæring og kutt i barnehagen, må jeg bare være ærlig om at jeg kan forstå at det kommer reaksjoner på det. Jeg vil også være ærlig om at det kan være kutt som får konsekvenser. SV hadde ikke det kuttet inne i vårt alternative budsjett. Det ligger likevel inne i forliket. Det er et forlik som betyr at kommunene får frie midler økt med 3 mrd. kr, og hvor det blir 800 mill. kr til økt bemanning i barnehagene neste år. Her er det mulighet for at kommuner som ønsker det, fortsatt skal få mulighet til å fortsette med vanntilvenning og barnehagesvømming.

Hvis det representanten henviser til, er at SFO blir gratis i 4. trinn i levekårsutsatte områder, kan jeg forsikre representanten om at SV kommer til å stå på videre for at det skal være gratis SFO for absolutt alle barn i hele Norge i 4. trinn. Da SV var med i et flertall og styrte Oslo sammen med Arbeiderpartiet og MDG, var jeg selv med på at vi startet utrullingen av gratis AKS, som SFO heter i Oslo, i de områdene hvor det var størst levekårsutfordringer først. Der var det også absolutt lavest deltakelse. Jeg tror det er klokt med en trinnvis utrulling av SFO for 4. trinn, og det er ingen tvil om hvor vi bør starte først. Det er der levekårsutfordringene er aller størst.

Vi står ved et veiskille i eventyret om norsk utdanning og forskning. Skal vi velge den korte snarveien gjennom trollskogen, der løftene er store, men handlingen liten? Eller skal vi gå den rette og seige stien – den som gir alle barn, unge og studenter like muligheter til å lykkes? SV velger fellesskapets sti. I dette eventyret er det ikke nok med tryllestøv og gode ønsker. Det krever handling, og det krever midler. Derfor foreslår SV i sitt alternative budsjett å øke rammene til utdanning med 6 mrd. kr. Vi vil ha barnehager, skoler og universiteter som ikke bare skaper nye askeladder og prinsesser, men gir alle barn og unge mulighet til å finne sin egen vei. Eventyret begynner tidlig. I barnehagen skal ikke de ansatte stå alene i tårnet og rope om hjelp. Barna i barnehagen trenger trygge hender og kloke hoder som kan vise omsorg og støtte i lek og læring. Flere barnehagelærere, fagarbeidere og assistenter er ikke et magisk sverd, men det er nøkkelen som åpner dørene til barnas utvikling. Derfor foreslår SV i sitt alternative budsjett over 1 mrd. kr til økt bemanning i barnehagene og en styrking av bemanningsnormen. Vi foreslår også på toppen av dette økte frie midler til kommunene og fylkeskommunene, 2 mrd. kr til kommunene og 500 mill. kr til fylkene, slik at de kan følge opp barn og unge. Slik legger vi grunnsteinen for et eventyr der alle kan få en god start. Skoleløpet skal ikke være en labyrint med trehodede troll og låste porter. Det skal være en åpen vei der ikke bare Askeladden, men også alle andre barn og unge, kan lære, mestre og trives. Det kan vi bare klare om læreren får mer tid til hver elev, og laget rundt læreren styrkes. Mer tid i skolen krever også at vi er villige til å ta noe vekk. SV vil bort fra testjaget og overstyring og heller prioritere mer tid og tillit til skolen og lærerne. Kartleggingsprøver, nasjonale prøver, internasjonale prøver og andre standardiserte og obligatoriske prøver som pålegges skolene og lærerne, binder opp mye ressurser i skolen – så mye at det ikke alltid er tid til å følge opp alle resultatene. Det blir like krevende som å kappete med trollet. Det snevrer også inn kunnskapssynet i skolen. Åpenbart må alle elever lære å lese, regne og skrive, men etter over 20 år med nasjonale prøver som har lagt grunnlaget for prioritering i budsjetter, skoleforskning, skolepolitikk og styring av sektoren, mener vi det er på tide å ta en ny vei. Skolen skal åpne døra til verden og framtiden, ikke lukke den. Barna og ungdommene våre skal også lære praktiske og estiske fag. De skal lære samarbeid, kreativitet og å fordype seg. De skal lære verdien av likestilling, mangfold, demokrati og ytringsfrihet. Det måles ikke i nasjonale prøver. Derfor foreslår vi å avvikle nasjonale og internasjonale prøver og prioritere mer tid til undervisning. Når leken fortsetter på tunet etter skoletid, skal ingen stå igjen utenfor slottets port. Gratis SFO er broen over elva, den som gjør at alle kan krysse uten å møte troll under broen. Nå er SFO gratis for alle i hele landet fra 1. til 3. trinn. Det har vært et eventyr å følge med på utviklingen. Deltakelsen har skutt i været, og starten på skoleløpet har blitt en fellesarena for lek og læring der alle har muligheten til å bli inkludert. Skolen skal være gratis for alle. Derfor forslår SV i sitt alternative budsjett å trappe opp til gratis SFO for alle barn også på 4. trinn. Samtidig foreslår vi økt bemanning for å følge opp barn som trenger ekstra oppfølging, med 534 mill. kr. Slik fjerner vi et klasseskille som aldri burde ha eksistert. Utdanning skal være en åpen port, ikke et lukket tårn med inngangspenger. Det skal selvfølgelig også gjelde for folkehøyskolene våre. Folkehøyskolene skal være for den som vil styrke seg faglig for å komme inn på drømmestudiet, for den som trenger motivasjon for å fullføre videregående, og for den som bare har nok med å øve på å komme seg ut av sitt eget rom. Selvfølgelig vil ikke SV kutte i stipendet til folkehøyskoleelever. Studielivet skal ikke være en gåte som bare løses dersom man har en kiste med gull. Alle skal ha like muligheter til utdanning, uavhengig av foreldrenes lommebok. Derfor foreslår SV i sitt alternative budsjett å øke studiestøtten med 10 pst. i 2026. Vi vil doble byggingen av studentboliger til 4 000 nye boliger og reversere studieavgiften for internasjonale studenter. SV foreslår også i sitt alternative budsjett å øke rammene til forskning og høyere utdanning med 300 mill. kr, slik at universitetene blir motorer i omstillingen, ikke sovende kjemper i eventyret. SV vil ha et statsbudsjett der barnehagen, skolen, studentene og forskningen lever lykkelig – ikke bare til slutt, men hver dag.

I eventyret om trollene på Hedalsskogen er det tre store enøyde troll, men de har bare ett øye, og det må de dele på etter tur. Så fattigslig ville det blitt i skoler og barnehager i Kommune-Norge hvis FrPs forslag til statsbudsjett hadde blitt vedtatt. Forskjellen er at i barnehager og skoler mangler ikke bare øyne, men hender også. FrP ser altså ut til å tro at ved midnatt natt til 1. januar kan, som ved et trylleslag, fylkeskommunen legges ned og alle oppgavene lempes over på kommunene, samtidig som det skal spares 1,8 mrd. kr. Da hjelper det lite for slitne ansatte i skoler og barnehager som trenger flere kollegaer, at FrP vil plusse på 1 mrd. kr, for resultatet er kutt. Jeg kan garantere at fortryllelsen ville gått ut ved midnatt natt til 1. januar, og at skolene og barnehagene våre ville stått igjen i fattigslige filler.

Nå kom jeg til å tenke på eventyret om de tre små grisene. Der får den første grisen smertelig erfare at hvis man kutter for mye i byggekostnadene, ender man opp med et hus av strå som ikke tåler stormen. Høyres ABE-kutt kommer altså på toppen av årevis med kontinuerlige kutt til universiteter og høyskoler. 1 pst. kutt til universitetene får helt reelle konsekvenser der det mange steder allerede er bunnskrapt. 1 pst. kutt i rammebevilgninger gjør f.eks. at NTNU vil få 85 mill. kr mindre, Universitetet i Oslo vil få 73 mill. kr mindre og Universitetet i Bergen vil få 46 mill. kr i kutt. Vi kommer ikke unna at det med Høyres politikk blir kutt i rammebevilgningene til disse institusjonene, og det blir en ytterligere svekking av fri forskning. Hvor mener Høyre at kuttene skal tas? Skal det kuttes i forskning eller i undervisning? Hvilke undervisningstilbud mener Høyre i så fall burde legges ned? Eller mener Høyre at det er for mye grunnforskning i dag?

På vegne av stortingsrepresentant Lars Haltbrekken og meg selv vil jeg legge fram et representantforslag om likebehandling av husholdningsforbruk i studentboliger i ordningene med norgespris og strømstøtte.

«Dette er det viktigste gjennomslaget for studentene siden Lånekassen ble opprettet i 1947. Nå får studentene endelig den forutsigbarheten de trenger med trang økonomi.» Det er ikke mine ord, men et sitat fra lederen i Akademikerne denne uken. Hun viste til punkt 23 i budsjettenigheten som SV sikret sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og Rødt: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag i løpet av 2026 om å regulere størrelsen på studiestøtten gjennom grunnbeløpet i folketrygden.» Det betyr at studiestøtten skal justeres automatisk i takt med pris- og lønnsveksten framover, som andre velferdsordninger. Nå setter vi punktum for at studiestøtten hvert år må kjempes opp, bare for at studentene skal stå på stedet hvil. Studenter går i minus hver eneste måned. Det svekker muligheten til utdanning for alle. De som ikke har foreldre som kan gi dem penger, har måttet jobbe stadig mer for å kunne ha mat og et sted å bo. Da har det blitt mindre og mindre tid igjen til studiene. Den utviklingen snur vi nå. Barnehagene våre trenger flere folk på jobb. Det er utrolig bra og viktig at vi har sikret gode og trygge barnehager over hele landet, der alle får plass og prisen er lav, der barna leker, utvikler vennskap, språk og sosiale ferdigheter. Flere og flere av barna deltar nå i barnehagefellesskapet. Prisen er satt ned, og vi har fått opp andelen pedagoger. Når flere av de minste barna går i barnehagen, krever det mer. Flere barn enn før trenger også spesialpedagogisk hjelp, og økt andel pedagoger gjør at mer tid brukes til planlegging. På toppen av det har sykefraværet økt. Alt dette har gjort at barnehagene våre står i en bemanningskrise. Den er det vårt ansvar å løse i denne salen. Derfor har SV fått på plass en ordning med toppet bemanning i barnehagene. Der lå det inne 200 mill. kr i forslaget til statsbudsjett, og SV er veldig stolt av at den nå blitt firedoblet gjennom forliket. Neste år skal 800 mill. kr gå rett til økt bemanning i barnehagene over hele landet. Vi er ikke i mål. SV lover å stå på videre for en bedre hverdag for de ansatte i barnehagen, og for barna våre, for de er det kjæreste vi har.

Nå har jeg hatt barn i barnehage i ti år, og jeg er så utrolig takknemlig for barnehagen. Den gjør at både jeg og mannen min kan jobbe fullt, den er full av lek, tur og fysisk aktivitet, og den utvikler vennskap og språk. Gode barnehager er noe av det viktigste for å utjevne sosiale forskjeller i samfunnet. Nå er jeg redd for at vi ikke klarer det lenger, for vi har en bemanningskrise i barnehagene. Det er også et foreldreopprør i barnehagene. De krever flere folk på jobb. Kommunene klarer ikke å rekruttere nok barnehagelærere og fagarbeidere, og sykefraværet har økt. De som begynner i en jobb i barnehagen, orker ikke å stå karrieren ut. I Oslo sørget SV for å gjennomføre et forsøk med økt grunnbemanning i barnehager i levekårsutsatte områder. Fafo sto for følgeforskningen, og resultatene var overveldende positive. Sårbare barn følges bedre opp, de ansatte kan planlegge for tur eller etterutdanning uten å avlyse ved sykefravær, og barnegruppen kan deles opp. Jeg lurer på: Hva gjør regjeringen for å løse bemanningskrisen i barnehagene?

Det er med stor lettelse, men også stor sorg vi følger nyhetene fra Palestina – lettelse over at det endelig er våpenhvile i Gaza, at gisler frigis, at bombene har stilnet, om så bare midlertidig. Samtidig er sorgen dyp for det som har skjedd, og det som fortsetter å skje. Det er uutholdelig, for denne våpenhvilen kommer altfor sent. Innbyggerne våre har gang på gang marsjert i gatene utenfor dette bygget og i mange andre byer i landet og ropt seg hese med et krav som burde vært det minst kontroversielle av alle: La barna leve. Over 67 000 mennesker er drept. Flertallet av dem er kvinner og barn. Sykehus er bombet. Skoler er jevnet med jorden. Familier er utslettet. For alle drepte og deres nære kommer våpenhvilen for sent. Dette er ikke bare en humanitær katastrofe. Det er et folkemord. Det er et brudd på folkeretten. Amnesty International konkluderte i desember 2024 med at Israels handlinger i Gaza utgjør folkemord under folkemordkonvensjonen. Deres rapport dokumenterer drap og alvorlige overgrep som har som formål å tilintetgjøre palestinerne i Gaza. International Association of Genocide Scholars, Human Rights Watch, FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i de okkuperte palestinske områdene og en rekke andre har konkludert med det samme. Når bombingen nå opphører og gislene settes fri, er det avgjørende at nok nødhjelp slippes inn så raskt som overhodet mulig, og at grensene åpnes. Folkemordet tar først slutt når utsultingen av befolkningen i Gaza tar slutt. FNs spesialrapportør for Palestina skriver også at folkemordet bør ses i lys av Israels mål om full kolonisering av palestinsk land, med så få palestinere som mulig. Hva som skjer i tiden framover, blir avgjørende. Stans i drap og sult er uansett bra, men er Trumps avtale nå veien til fred? Så langt gir planen ingen garanti for at Israel trekker seg helt ut av Gazastripen, og den er heller ingen garanti for at ikke Israel vil angripe på nytt. Nå må Norge stå fast på at folkeretten skal ligge til grunn for enhver avtale, at palestinerne selv skal være med og bestemme sin egen skjebne og framtid, og at humanitær hjelp må få komme uhindret fram. Norge må bidra med nødhjelp og gjenoppbygging av Gaza. SV har lenge krevd at Norge må ta grep og gjøre mer for å sikre frihet for det palestinske folket. Det er fortsatt behov for å trekke oljefondet ut av den israelske okkupasjonen som fortsetter, og vi må sørge for at oljefondet aldri noensinne igjen investeres i selskaper som medvirker til folkemord. Jeg tror alle som kjenner et barn de er glad i, forstår hva jeg mener når jeg sier at de er uerstattelige. Selv har jeg to barn, og det har ikke gått én dag de siste to årene der jeg har klemt på dem uten å tenke på lidelsene og drapene i Gaza. Det å være vitne til et folkemord nærmest time for time gjennom sosiale medier og nyhetsmedier rokker ved folks forståelse av hva det vil si å være menneske. Det er sørgelig mange konflikter i verden som ikke får den oppmerksomheten de fortjener, men dobbeltmoralen til verdenssamfunnet i møte med folkerettsbruddene i Gaza sammenlignet med andre kriger er likevel både slående, nedslående og ikke til å leve med. Internasjonal solidaritet er ikke bare en hjertesak for SV, det er en plikt – en plikt til å stå opp mot urett uansett hvor den skjer, en plikt til å bruke vår stemme, vår makt og vår politikk til å gjøre en forskjell, en plikt til å stå opp for folkeretten uansett hvem som bryter den, og uansett hvor det skjer. Det palestinske folket trenger mer enn vår medfølelse. De trenger vår støtte, vår handling og vår solidaritet. Det finnes ingen fred uten rettferdighet, og det finnes ingen rettferdighet uten frihet for det palestinske folk.

Marianne Borgen, tidligere ordfører i Oslo, har fortalt meg om et besøk hun hadde på Tøyen skole for over ti år siden. På vei inn møtte hun veldig mange barn som lekte utenfor gjerdet, og så spurte hun om hvorfor de ikke ble med inn og lekte sammen med de andre inne i skolegården. Det kunne de ikke, for det kostet penger å være med på SFO, eller AKS, som det heter i Oslo. Før måtte altså ansatte jage barn ut av skolegården hvis foreldrene deres ikke hadde råd til å betale. Det var før, for SV i byrådet i Oslo sørget for at AKS ble gratis for alle barn, og på Stortinget har SV i statsbudsjettforliket de siste fire årene sørget for at en halvdagsplass i SFO har blitt gratis for alle på 1. til 3. trinn i hele landet. Vi har sett at det virker: Områdene med størst levekårsutfordringer hadde svært lav deltakelse i AKS før SVs reform, men når det blir gratis, universelt for alle og uten byråkratiske krav om å måtte dokumentere inntekt eller be om moderasjon, ja, da deltar så godt som alle. Skolen er gratis for alle, uavhengig av inntekt. SFO er et tilbud på skolens område i skoletiden. (Presidenten klubber.) Hvorfor vil ikke Høyre at SFO skal være gratis?

I valgkampen var Venstres slagord: «Tenk nytt om skolen. Alle skal lære å lese, skrive og regne.» Kritiske røster stilte spørsmål ved hva som var nytt med det, men jeg har ikke tenkt å fokusere på det nå. Venstre har i sitt program en kritikk av mye i norsk skole som SV er helt enig i, så jeg vil gjerne invitere til samarbeid. Både SV og Venstre vil gi mer tid og frihet til lærerne. Både SV og Venstre er bekymret over at skolen i dag gjør altfor mange elever demotiverte. Her kan vi få til noe. Når Venstre vanligvis er med og styrer, er de avhengig av Høyre og Fremskrittspartiet, enten i regjering eller i byråd, som i Oslo, men med situasjonen i Stortinget nå har Venstre mulighet til å tenke nytt om skole for å få gjennomslag. La meg ta tre eksempler: Både Venstre og SV vil ha mer lekbasert læring i grunnskolen, vi vil gi praktiske og estetiske fag en sterkere plass i grunnskolen, og vi vil tilrettelegge for mer fysisk aktivitet i grunnskolen. Er Venstre med på mer samarbeid for å få en mer motiverende skole?