Det er en ære å foreslå Ingrid Fiskaa.

Jeg ser fram til et godt samarbeid også der. Vi vet at veldig mange land har mer regulering enn Norge har, og hvor mye makt markedet har, avgjør jo hvor stor makt den enkelte har over sin økonomi og sine livsvalg. Vi vet at det er mange krefter som bidrar til å drive fram mer markedsmakt, som vil øke forskjellene i landet vårt. Ulikheten er stor. Vi ser at noen arver milliarder; andre arver fattigdom. Mens DNB-sjefen fikk økt lønnen sin med 1,8 mill. kr i fjor, er arbeidsfolk avhengige av en sterk fagbevegelse som sikrer deres inntekt, og et SV som klarer å få på plass økte ytelser. I en situasjon der også boliger er en forskjellsmaskin, er det viktig å få snudd den. Det er det bare venstresiden som kan gjøre, så derfor lurer jeg på om statsministeren tror vi skal klare å få ned forskjellene, eller om han tror at politikken til Arbeiderpartiet vil kunne gjøre det i tiden som kommer.

Jeg kan nevne at SV nå har inne til behandling et forslag om nettopp regulering av korttidsutleie, for vi ser at det presser folk ut fra muligheten til å leie et sted over tid der presset er stort. Vi ser også at det går hotellene i næringen. Jeg vil oppfordre veldig sterkt til å kunne stå sammen og få til noe som trengs der. Vi kjenner veldig godt til arbeidet med husleielov. Et nytt utvalg ble satt ned fordi vi krevde det i forhandlingene, og vi så et viktig lovarbeid komme på plass. Men da forslaget til ny husleielov ble sendt på høring, kom det mange høringssvar som pekte på at leietakere ikke har god nok trygghet i dag. Vi i SV har fått mange historier fra leietakere over hele landet om deres utrygge situasjon. Jeg lurer på når det kommer en oppdatert husleielov som kan sikre tryggheten for leietakerne?

Jeg er glad vi deler ambisjonen om at alle skal ha et trygt sted å bo. Mange eier i Norge, men det er også stadig flere – faktisk flere enn noen gang – som leier her i landet. Det er over en million mennesker som leier sitt hjem i dag. Dette tallet er forventet å øke, og vi ser at det er alle slags folk. Det er både studenter, eldre, barnefamilier og enslige. Det er en sammensatt gruppe, og veldig mange flere er nå leietakere over tid. Det er i en situasjon der alt blir dyrere, også leieprisene – E24 meldte her om dagen at de har økt med mer enn 30 pst., og det er bare siden pandemien. Det er bokstavelig talt leietakerne som betaler prisen. Da er mitt spørsmål igjen: Hvordan mener statsministeren at vi skal møte situasjonen som veldig mange leietakere nå befinner seg i med økt pris og dyrere sted å bo?

Det har vært et politisk mål for arbeiderbevegelsen, fra etterkrigstiden og i mange tiår etter det, å sikre alle et hjem. Husbanken ble etablert sammen med de store boligbyggelagene. De bygde de store drabantbyene, og de hadde priskontroll og andre systemer som skulle sørge for gode boliger for alle. Det var sånn boligpolitikken så ut i det vi kan kalle Samholds-Norge. Da var bolig sett på som noe grunnleggende som alle trengte, og som fellesskapet la til rette for at man skulle få, på lik linje med at vi bygde opp fellesskolen, gratis helsevesen og folketrygd. I dag er det annerledes. Nå er det Markeds-Norge som gjelder. På 1980-tallet deregulerte høyresiden den sosiale boligpolitikken og etablerte boligmarkedet i stedet, og det høster noen fruktene av nå. I Oslo har boligprisene steget med over 50 pst. de siste ti årene, langt mer enn lønningene våre. Det blir vanskeligere og vanskeligere for alle med middels eller lave lønninger, uten solid støtte hjemmefra, å komme inn på boligmarkedet. De tvinges ut på et leiemarked og må betale i dyre dommer til dem som allerede eier ikke bare én, men kanskje veldig mange flere boliger, og det gjør det igjen vanskeligere for dem å spare opp egenkapital til sin egen bolig. Dette er en overføringsmekanisme der de som har lite, gir til dem som har mye. Derfor lurer jeg på: Hvordan ser Arbeiderpartiet og statsministeren på bolig nå? Er det, og bør det være, et spekulasjonsobjekt i et marked, eller er det en grunnleggende nødvendighet som alle bør ha tilgang til i et anstendig samfunn?

Jeg vil berømme utenriksministeren for å være så konsekvent i synet på folkeretten, så tydelig på at det er noe vi må stå opp for – i Norges interesse og for en verden med forutsigbarhet – og også for å være så tydelig på at krigen som nå utspiller seg, som vi verken vet omfanget eller utfallet av, er noe Norge ikke skal delta i. I dag er det norske soldater i regionen, under amerikansk ledelse. SV frykter at amerikanskledede styrker skal være mål i en svært urolig situasjon, der vi ser stadig nye angrep. Derfor vil jeg utfordre utenriksministeren og regjeringen på å hente de norske soldatene hjem.

Vi lever i en brytningstid, der vi ser at autoritære krefter vinner fram og starter kriger. Krigen herjer fremdeles i Ukraina. Vi ser også at de mange har stolt på, ikke lenger er noen vi kan lene oss på. USA, som mange har sett på som en sikkerhetsgaranti, er nå en sikkerhetstrussel. Det ser vi ikke bare i en mer ustabil situasjon i USA, med nedbygging av institusjoner, undergraving av ytringsfrihet, forfølgelse av egne innbyggere og press på demokratiet, vi ser det i stadig nye brudd på folkeretten. En verden der Trump tar seg friheten til å bestemme hvem som skal leve og dø, hvilke land som skal utsettes for angrep, og hvilke mennesker som skal drives inn i krigens terror, er en mer farlig verden, også for oss. Å stå konsekvent opp for folkeretten og ikke en verden der makt gir rett, er også å stå opp for oss selv og for norske interesser. Når Trump truer med å ta Grønland med makt, må vi stå på det grønlandske folks side, også når tolltrusler rettet mot oss selv, tas vekk. Når USA angriper et land og kidnapper statslederen, må vi si tydelig ifra, også når det er ledere vi ikke liker. Når USA og Israel går til angrep på Iran, med fare for en langvarig og blodig storkrig i et utmattet Midtøsten, må vi også våge å holde fast på en regelstyrt verden. Det er veldig lett å forstå at folk i Iran er lettet over at Khamenei og en rekke av de øverste politiske militære og religiøse lederne er borte. Vi vet ikke hva som kommer, men vi vet at det iranske prestestyret er blant det mest brutale og autoritære i verden. Derfor har SV og alle – jeg understreker: alle – partier i Stortinget lenge kritisert regimet og støttet de mange som har tatt til gatene i protest, som har ønsket seg en framtid. Det iranske folk trenger demokrati, de trenger frihet. Det store spørsmålet er om man kan bombe fram et demokrati. I det forrige innlegget hørte vi tanker om hvor lang tid det tok før visse ord kom i utenriksministerens redegjørelse. Jeg registrerte ikke ordet fred eller ordet folkerett i representanten Listhaugs innlegg. Det jeg registrerer, er det historien har vist oss, nemlig at det ikke er frihet som kommer i kjølvannet av omfattende luftangrep, men heller kaos. Det ser vi nettopp etter krigen mot Irak, der det fremdeles er langt unna stabilitet, langt unna demokrati, langt unna det som den gang ble sagt at var målet med angrepet. Denne gangen har man ikke engang prøvd å lage en aura av folkerettslig argumentasjon for angrepet. Derfor er jeg glad for at utenriksministeren så tydelig slo fast at vi må stå opp for folkeretten, det er i vår egeninteresse, og at dette er en krig vi ikke skal delta i. Jeg mener at det også er på tide å hente de norske soldatene i regionen – som nå er under amerikansk kommando – hjem. Vi lever i en brytningstid, med krig i Europa, med fare for storkrig i Midtøsten, med økende forskjeller, med klimakrisen – som også NATO peker på at utgjør en sikkerhetstrussel – med tekoligarker med stadig mer makt, med trusler om stormaktsrivalisering og med toll og uro i verdenshandelen. Det er også i en brytningstid at modige stemmer trengs. Vi vet ikke hvem som vil bære lengst og bære gjennom på sikt. Derfor må vi søke tettere samarbeid med land vi har et interessefellesskap med, styrke og forsvare institusjoner og spilleregler. Vi må se på de mulighetene vi har til å skape en framtid der vi bygger samfunn uten ødeleggende utslipp, uten store forskjeller, tar tilbake den digitale suvereniteten og kontrollen og blir mindre avhengig. Det er ikke gitt hvilke krefter som vinner fram, men det er ingen tvil om hvilken side vi må stå på. Det er freden, folkeretten og demokratibevegelsens side.

Jeg forsikrer om at SV ikke svever på noen sky. Vi har fingeren i jorda og ser tekgigantenes makt i hverdagen vår. Vi har også bitt oss merke i at Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NSM, sin siste risikorapport har et spesielt syn på nettopp risikoen med at et fåtall utenlandske skytjenester er dominerende. De peker spesifikt på Amazon, Google og Microsoft og introduserer begrepet konsentrasjonsrisiko, nettopp fordi dominans blant noen få aktører gir oss mindre kontroll, det svekker norsk kontroll over kritisk infrastruktur. De peker på at dette er noe som kan brukes og misbrukes i geopolitiske konflikter, og at vi i ytterste konsekvens kan oppleve at våre tjenester og informasjon gjøres utilgjengelig. Hva tenker statsministeren om det?

Jeg håper SVs visjon om en nasjonal sky kommer på plass, og at vi har det i offentlig regi. Vi vet at utenlandsk lovgiving nå truer norsk kontroll, at amerikanske skytjenesteleverandører har en plikt under CLOUD Act til å utlevere opplysninger i noen tilfeller. Det vil også gjelde data som er lagret i Europa eller i Norge. Det peker også statens egen innkjøpsveileder på risikoen ved. Vi ser også at varsellampene har gått etter at den amerikanske presidenten sparket medlemmene i det uavhengige tilsynsorganet, som er den juridiske forutsetningen for at rammeverket for data og personvern mellom EU og USA skal fungere.

Jeg registrerer at statsministeren slår fast at Norge er avhengig av tekgigantene. Mitt grunnspørsmål er egentlig: Hvordan skal vi bli mindre avhengig av dem, for har vi egentlig tilstrekkelig kontroll over hvem som sitter med nøkkelen til våre digitale data i dag? Det er et spørsmål vi må stille når vi vet at de store helseforetakene våre sender pasientinformasjon, sensitiv informasjon om diagnoser og betalingsløsninger, over til Microsofts skyplattform. Det er millioner av nordmenns helsedata som sendes over. Vi ser også at det i grunnskolen brukes systemer for lagring og behandling av elevdata uten at man har verktøyene på plass for personkontroll eller vurdering av digitale verktøy, som risiko med det og hvordan kommersielle interesser kan utnytte ungene våre. Da er spørsmålet: Er USA ansett som et trygt land å sende personopplysninger til?

Vi lever i en tid preget av krig, skjerpet stormaktsrivalisering og økende digital sårbarhet. Da må vi stille grunnleggende spørsmål: Har vi egentlig kontroll over vår egen digitale infrastruktur? Norge har over tid gjort seg stadig mer avhengig av noen få globale tekgiganter, og vi ser at offentlige etater, sykehus og kommuner lagrer data og kjører kritiske systemer på plattformer som er eid av selskaper som Microsoft, Google og Amazon. Det gjelder pasientjournaler i helsetjenestene, skoledata om ungene våre og digitale beredskapsløsninger som vi er helt avhengige av hvis krisen rammer. Dette handler ikke bare om effektiv drift eller lavest mulig pris, men om kontroll over kritisk infrastruktur, personvern, nasjonal sikkerhet og politisk handlingsrom i en stadig mer urolig verden. Vi vet at teknologi er et maktmiddel. Tilgang til plattformer og data kan bli et geopolitisk pressmiddel. Likevel har vi overlatt store deler av vår digitale grunnmur til kommersielle aktører utenfor Europa, og som også er underlagt andre lands lovverk og interesser. Akkurat som vi må ta ansvar for kraften vår, for matberedskapen vår og for forsvaret av landet vårt, må vi klare å styrke den digitale suvereniteten. Vi er nødt til å bygge mer nordisk, ha mer nasjonal kapasitet, stille strengere krav til hvor sensitive data lagres, og bruke den offentlige innkjøpsmakten mye mer strategisk. Derfor lurer jeg på hvilke konkrete grep statsministeren vil ta for å gjøre oss mindre avhengig av de globale tekgigantene.

Forskjellene går ikke ned selv om mennesker slipper å leve under fattigdomsgrensen, slik SV jobber for når vi ønsker å øke ytelsene, men vi må gjøre mer. Vi ser at de på toppen drar voldsomt ifra, at det er de superrike som øker konsentrasjonen av formue, makt og rikdom. Da trengs det en omfordeling av skattesystemene og økonomien. Det trengs regulering av markedet, og vi må ta bort store regninger fra folk, slik vi har gjort når vi har kuttet i regningene for barnehage og SFO. Samtidig må vi også sikre en finansiering av velferden vår, som kan være det som hindrer galopperende forskjeller i Norge og være en del av tryggheten i hverdagen vår. Der har SV prøvd å få nettopp finansiering av velferden inn i skattekommisjonen. Jeg lurer på hvorfor statsministeren og Arbeiderpartiet ikke ønsker å ha med det inn i arbeidet, for å trygge oss også i framtiden.

SV venter på ingen måte på en kommisjon. Det er derfor vi har tatt kampen for å øke ytelsene til pensjonister, til uføre, til syke – til veldig mange som lever med altfor lite i dag. Samtidig ser vi at det også er viktig å ta vekk regninger, sånn som vi har klart i flere budsjettforhandlinger med regjeringen. Men jeg er glad for at statsministeren er åpen for mer kunnskap, for jeg tror vi trenger det for at det skal bli lettere å dra i lag, i samme retning, om målet er reduserte forskjeller. Regjeringen har jo sans for kommisjoner. Den har satt ned en skattekommisjon. SV bidrar inn i arbeidet der, og vi har også prøvd å få til et oppdrag som skal sikre omfordeling som en del av det arbeidet. Jeg lurer på om statsministeren kan garantere for at det arbeidet som skjer i skattekommisjonen, ikke ender med et skattesystem som bidrar til å øke forskjellene i Norge.

Jeg deler fullt ut statsministerens bekymring for økende forskjeller, og det som er så fint, er at det ikke er noen naturlov. Det er faktisk noe vi kan gjøre noe med politisk, med en offensiv, omfordelende politikk. Det krever også politisk vilje til å erkjenne at forskjellene i Norge ikke har vært større på 100 år. Derfor nytter det ikke bare å vise til internasjonale trender, man må også ta fatt i politikken her hjemme. Selv om vi i budsjettforhandlinger har klart å drive fram flere rettferdige reformer og økte ytelser til folk som har lite, ser vi at det er behov for et større arbeid. Agenda peker på behovet for en forskjellskommisjon. Det er et initiativ SV vil ta med seg for å se på helheten både i økonomien, i ytelser og i mangelen på regulering av markeder. Vil statsministeren og Arbeiderpartiet ta imot SVs initiativ til å ha en forskjellskommisjon for å se helhetlig på bekjempelsen av forskjeller?

«Hvor store økonomiske forskjeller tåler folkestyret før det forvitrer?» Det spør Agendas Axel Fjeldavli i Klassekampen i går. Bakteppet er en rapport fra organisasjonen Oxfam som viser brå vekst i formuen til verdens rikeste. Særlig det siste året har konsentrasjonen av makt og rikdom eskalert. Det skjer også i vårt eget Norge. Norges tre rikeste har en formue på 421 mrd. kr. Det er mer enn flere norske forsvarsbudsjetter. Men som Fjeldavli skriver: «Det nye er imidlertid ikke at de rikeste får stadig mer av det vi skaper. Det nye er hva vi ser det kan gjøre med demokratiet. (…) Land med store økonomiske forskjeller har sju ganger så stor risiko for å oppleve demokratisk tilbakegang.» Dette er ikke SVs funn, det er ikke Agendas funn – det er Oxfam som peker på dette. Jeg regner med at statsministeren er enig i at dette er noe vi må ta på alvor, særlig når vi ser utviklingen i flere land i retning av mer autoritære styrer og en politikk som brukes til å flytte makt over til dem som har mest allerede. Vi liker gjerne å si at vi er stolte over små forskjeller i Norge, men vi ser en utvikling der ulikhetene er større enn på over 100 år. Jeg regner med at statsministeren er enig i at denne utviklingen er bekymringsfull også her hjemme. Hva slags farer ser statsministeren om dette får fortsette – om forskjellene får lov til å fortsette å øke?

Da kan jeg glede statsministeren med at vi kommer med et initiativ om en rettferdig boligpolitikk for hele landet, en nasjonal boligplan, som også omfatter å bygge boliger som ikke er ment for kommersiell leie – slik vi er samlet om at studentboliger skal være, og som SV også har drevet fram byggingen av – sammen med styrking av Husbanken og også mer trygghet for dem som er leietakere i Norge i dag. Bolig er et forskjells-spørsmål. Vi ser at det er et klasseskille innen boligpolitikken. Det gir meg lyst til også å spørre om statsministerens syn på de økende forskjellene i landet vårt, i og med at planen for Norge legger opp til at Norge har små økonomiske forskjeller, mens vi ser at de er stadig økende. Hva er egentlig planen for å få dem ned?

SV vil fortsatt jobbe for å fase ut kommersielle fra velferden. Da SV var et regjeringsparti, var vi i gang med et viktig arbeid i barnevernet, som ble nevnt i sted, med å erstatte kommersielle med langsiktige kontrakter, forutsigbarhet og det å bygge opp et offentlig barnevern. Vi mener at noe så avgjørende som å ta vare på sårbare barn ikke er egnet for markedstenkning, men langsiktighet, og der det er faglighet som skal ligge til grunn. Så registrerer vi at Høyre og høyresiden vil et helt annet sted – gjennom massiv privatisering og konkurranseutsetting. Det vet vi at setter et helt annet press på tjenestene, på pensjonen, på lønningene og på muligheten for kommunene til å utvikle tjenestene. Jeg vil heller ta i bruk de ansatte som er i tjenestene, og utvikle dem, i stedet for å konkurranseutsette og sette dem under press.

Jeg tror ikke det er noen grunn til å frykte et offentlig monopol, for i SV skiller vi mellom de ideelle og de kommersielle. Vi ønsker de ideelle velkommen. De er viktige bidragsytere til velferden og supplerer den på en nødvendig måte. Men vi mener det er grunnleggende feil at velferdstjenestene, som er skattefinansiert, skal være innrettet etter å sikre profitt, for det gjør noe med måten de er organisert på. Nettopp den NOU-en som representanten viser til, peker på det, at målet med velferden skal være å dekke grunnleggende behov. Hvis inntjening er målet, vil det også kunne påvirke tjenestene. Derfor er det nødvendig å gjøre noe med det og også å sikre at de pengene som er satt av til velferd, faktisk i sin helhet går til velferd for å trygge de nødvendige oppgavene.

Jeg registrerer Fremskrittspartiets trang til å sette grupper opp mot hverandre til stadighet. SV har som mål å ta kampen for at alle skal kunne leve et godt liv, og det er derfor vi i budsjettforhandlinger har kjempet fram 10 000 kr mer å leve av til enslige minstepensjonister, fordi vi ikke mener at eldre skal måtte leve i fattigdom. Vi mener også at mennesker som bor på mottak, skal kunne jobbe fra første dag. Det er et paradoks at man får beskjed om å sitte inne og stirre i veggen istedenfor å bidra når man kommer til Norge. Kan man få jobbe fra første stund, får man også større mulighet til å klare seg selv økonomisk. Målet må jo være at vi ikke har ytelser i dette landet – litt uavhengig av hvem ytelsene er for – som gjør det umulig å leve av dem, og de aller fleste som kommer, er friske mennesker som kan bidra, og som også ønsker å gjøre det.

Jeg trodde at Fremskrittspartiet var et parti som var opptatt av familien. Jeg trodde Fremskrittspartiet var et parti som var opptatt av at familien skulle kunne være sammen, at mammaer og pappaer skal kunne være sammen med sine barn, og at man skal kunne ta vare på sine eldre når de ikke lenger kan klare seg selv. Jeg registrerer ut fra innlegget til representanten Wiborg at det nok ikke er sånn, at det å verne om familien eller sette familien først visstnok ikke er det viktigste for FrP. SV ønsker at man skal ha en flyktning- og asylpolitikk og en innvandringspolitikk som er forutsigbar, og som gjør at mennesker kan være trygge – og trygge på at rettigheter blir ivaretatt. Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende når barn skal kastes ut av landet vårt på grunn av feil foreldrene har gjort. Det er en arvesynd jeg vil ta avstand fra.

SV er klar for å gi planen en tydelig retning og bidra til det for å gjøre noe med de store utfordringene i samfunnet, både forskjeller, miljø og også for å sikre at vi har et næringsliv og et arbeidsliv som står seg for framtiden. I en urolig tid innebærer det å sikre markedsadgang og sørge for at industrien vår har rammebetingelser som står seg, og som kan møte det vi ser er en ny beskyttelse fra EU. Grunnen til at SV har sagt at vi ikke ser at det er tid for å reforhandle EØS-avtalen nå, er at vi trenger trygghet og forutsigbarhet. Men vi må også våge å bruke det handlingsrommet som vi har, og som er ganske umøblert i dag, for å kunne sikre at vi ikke gir opp egen suverenitet og faktisk kan styre politikken selv.

Jeg vil starte med å ønske alle et riktig godt nytt år. En god start på det nye året er å diskutere en plan for Norge. Regjeringens plan for Norge snakker varmt om trygghet for framtiden. Det er viktig, særlig i en tid som er så urolig som det vi lever i nå, og som gjør at mange kjenner på en ny type utrygghet. Det gjelder både uro ute i verden og også uro for økende forskjeller, for klimaendringer og for om man skal klare å få økonomien i hverdagen til å gå opp. I regjeringens plan står det at planen skal bygge på styrken i de små forskjellene, den høye tilliten og de sterke fellesskapene som kjennetegner Norge. Det er veldig fine ord. Utfordringen er bare om de stemmer helt med virkeligheten vi har rundt oss, og som mennesker opplever. Forskjellene i Norge er mye større enn den offentlige debatten gjerne gjenspeiler, og de er langt større enn det vi liker å tro. Sannheten er at de ikke har vært større i Norge på over 100 år. Når gapet i et samfunn øker, mellom dem som har mest, og dem som har minst, gjør det noe med samfunnet, med limet, med måten vi ser på hverandre og på oss selv. Et samfunn med små forskjeller er et bedre samfunn for absolutt alle. Det er bedre å bo i, det er bedre å drive bedrift i, det er bedre for folkehelsen, det er bedre for å få ned kriminaliteten, og det er bra for tilliten. SVs røtter er godt plantet i arbeiderbevegelsen. Vår bevegelse har sammen klart det historiske det er å bygge samfunn med sterke fellesskap, med velferd, med sterke fagforeninger og med små forskjeller, men å holde forskjellene nede krever en aktiv politikk og også å drive tilbake høyrepolitikk. Vi vet at det er mye som går i arv. Milliarder går i arv, noen av landets aller rikeste er arvinger, men også mangel på et trygt sted å bo, på god helse og på økonomisk romslighet går i arv. Vi vet at det går veldig godt i Norge, men det går ikke godt for alle. Små forskjeller krever en aktiv og omfordelende økonomisk politikk. Jeg er glad for at regjeringen vil gjøre det mer lønnsomt å være organisert, men en god del mennesker er avhengig av politikken for å få endene til å møtes. Det gjelder uføre, og det gjelder eldre som sliter økonomisk. Det er derfor SV har prioritert å gjøre noe med forskjellene, i alle budsjettene vi har forhandlet fram. Vi vet at barnetrygden er en omfordelende støtte. Vi har økt i ytelsene til uføre, til enslige minstepensjonister, til studenter og til mennesker som må leve av sosialhjelp. Vi har drevet fram velferdsreformer for å bedre økonomien til folk, gjennom gratis tid på SFO og starten på en tannhelsereform. Vi ser at planen som i dag diskuteres, ikke er nok i seg selv. Det trengs et rød-grønt flertall som er utålmodig, for å få ned forskjellene, styrke fellesskapene og sikre en politikk for omfordeling. Dette gjelder også politikken for klimaet, for vi trenger ikke bare omfordeling, vi trenger også en grønn og rettferdig omstilling. Derfor er det nedslående å se at det er kjøp av klimakvoter som er løsningen for å nå klimamålene. Det er jo å investere i andre lands omstilling, ofte i direkte konkurranse med vår egen. Skal vi styrke industrien vår, sikre arbeidsplasser i Norge og klare å styrke konkurransekraften, er det viktig at vi investerer i utslippskutt i egen industri, og på den måten kan sikre arbeidsplasser og at det fremdeles er industri i eget land. Regjeringen har kuttet mer utslipp på fire år enn de blå gjorde på åtte. Det er fordi vi har prioritert det i budsjettforhandlingene og fått på plass grep som faktisk kutter utslipp, som sikrer arbeidsplasser, og som tar vare på natur. Jeg ser at den drivkraften må vi fortsette å holde på.

Jeg takker for svaret og vil gjerne gi statsråden muligheten til å utdype nettopp dette med bosituasjonen og velferdstilbudet. En overføring av ansvar for boliger kan føre noe bra med seg, men det er ikke gitt, og det er heller ikke gitt at det blir bedre eller flere boliger av det. Jeg tror at de som i dag bor på Svalbard, ønsker å høre at det foreligger en bedre løsning for dem i tiden som kommer, når det gjelder boliger – både antallet og standarden på dem – men også når det gjelder velferdstjenester og gode boforhold. Det ville også være interessant å høre noen refleksjoner rundt den splittelsen Svalbard-samfunnet opplever, og om det er noen grep man kan ta for at alle skal føle at de er en del av det samme samfunnet i hverdagen, selv om man har ulik opprinnelse.

Statsråden snakket varmt om familieliv og nye grep for svalbardsamfunnet. Vi vet jo at velferdstjenester og gode boforhold er viktig for alle, også for folk på Svalbard. Viktig er det også å ha et godt lokalsamfunn, et miljø der man hører til. Vi får stadig tilbakemeldinger om den mistenkeliggjøringen mennesker som har bodd lenge i Longyearbyen, men som har utenlandsk opprinnelse, opplever – og om at det fører til splittelser i et samfunn som ellers ønsker å være preget av samhold. Jeg lurer på om det med overføring av boliger også innebærer en garanti for bedre boliger. Vi vet at de er for få, vi vet at de er for dårlige, og jeg vil tro at vi deler det synet at et godt liv på Svalbard også er god sikkerhetspolitikk.

Det er gledelig å høre. SV vil følge nøye med, som det heter. Jeg er glad vi står sammen om å ønske å styrke norsk forsvarsevne, både når det gjelder folk og nødvendige investeringer. Det krever økte midler, og vi vet at det også krever viktig kontroll på pengene og på hvor de går. I budsjettet vi behandler i dag, er det store sekkeposter med mange milliarder, noe som gjør både innsikt og demokratisk styring mer krevende. Også Forsvaret er jo nødt til å styres, særlig når vi ser den voldsomme bruken av konsulenter og utgiftene til det. Vil statsråden ta initiativ til å sikre bedre systemer etter at de blå la om budsjettsystemet tidligere, sånn at vi får mer styring?

SV er bekymret for at personellflukten i Forsvaret ikke er stoppet. Det henger sammen med flere ting: Det er selvfølgelig oppgaver, arbeidsforhold og boforhold, men også hva som gir pensjonsgivende inntekt. Vi vet at det er viktig å styrke forsvarsevnen. Det henger selvfølgelig sammen med materiell, men uten at man har personell til å betjene materiellet, har man en utfordring. Vi trenger jo også folk som er til stede for å gjøre den viktige jobben over hele landet, å overvåke og hevde suverenitet over egne områder, i alle grenene av Forsvaret. Jeg vil gjerne høre statsrådens refleksjoner rundt det, og om det er nye grep i sikte. Hvordan har man tenkt å faktisk stoppe personellflukten helt?

I en verden med ressurskamp er krigen om gull krevende å løse, og i en verden med økt konsentrasjon av makt og rikdom henger det sammen med kampen for fred og fredelige løsninger. Jeg er glad for at regjeringen driver et arbeid for begge deler, både for reduserte forskjeller og for fred. Jeg lurer på om statsråden tenker at Norge har mulighet til å bidra mer, og om han vil utdype det politiske og økonomiske sporet som trengs for å hjelpe folket i Sudan. Vi vet jo at verden blir mer urolig når krig truer, når ekstreme katastrofer får lov til å skyte fart og utvikle seg uten at det skjer nok for å stoppe det, så jeg vil gjerne høre mer om det arbeidet.

Jeg er veldig glad for at vi har et flertall i Stortinget for solidaritet. Vi som tilhører arbeiderbevegelsen, vet jo hvor tett solidaritet og egeninteresse henger i hop i en verden som også henger i hop. Derfor er jeg glad for å høre statsråden snakke om viktigheten av kampen mot ulikhet og de globale forskjellene. Sist uke fikk vi nye tall som viser hvor alvorlig situasjonen er, og hvordan utviklingen skyter fart med tanke på økt konsentrasjon av makt og rikdom i verden. Det er også andre alvorlige situasjoner som vi må gripe fatt i, f.eks. i Sudan. Jeg vil utfordre med tanke på økonomiske og politiske løsninger: Er statsråden villig til å legge press på De forente arabiske emirater, som nå gir våpen og pengestøtte til RSF-militsen?

Stortinget står samlet i solidaritet med Ukraina. Når det gjelder solidariteten med Palestina, er det dessverre langt større skiller mellom høyresiden og rød-grønn side. Jeg er veldig glad for at vi har klart å samle oss både om betydelige pengesummer og om politikk for å ta et oppgjør med den straffriheten som Israel har operert med i altfor lang tid. Vi ser grove krigsforbrytelser uten konsekvenser, at Israel bomber jevnlig uten å bygge opp, for det har det internasjonale samfunnet gjort, og vi ser bosettervolden eskalere og bli stadig mer alvorlig når større deler av Vestbredden blir okkupert. Jeg vil gjerne høre hvordan regjeringen har tenkt å følge opp nettopp de sporene.

Jeg har lyst til å starte med å takke regjeringen og de rød-grønne partiene for godt samarbeid rundt budsjettet. Også på området vi diskuterer i dag, har det skjedd endringer til det bedre. På få år har vi gått fra en situasjon der vi hadde dyp fred, til en sikkerhetspolitisk anspent situasjon i Europa. Etter mange år med nedbygging av det norske forsvaret er vi nå heldigvis enige på Stortinget om å styrke den nasjonale forsvarsevnen. Forsvarets aller viktigste ressurs er folkene, personellet. Derfor er det personell SV prioriterer i vårt alternative budsjett for Forsvaret og også i arbeidet med langtidsplanen, som SV står bak. Der fikk vi på plass at vi skal ha tiltak som skal stoppe personellflukten, som er veldig alvorlig, og som må følges systematisk opp. Spesielt viktig er det å få på plass en pensjonsordning som vil virke. I vårt alternative budsjett følger vi opp med penger til å løse pensjonsfloken og få flere årsverk i Forsvaret, både militære og sivile. Samtidig øker vi satsingen på øving, trening og seiling i Hæren og Sjøforsvaret. I tillegg til å beholde den verdifulle kompetansen vi har i Forsvaret, trenger vi å rekruttere flere. SV styrker Heimevernet og ønsker å innkalle flere til førstegangstjeneste. Vi trenger også fast ansatte og må stoppe sløsingen med pengebruk til konsulenter. SV ønsker et sterkt nasjonalt forsvar med evne til å hevde suverenitet både på land, i luften og på sjøen. Det vil bidra til å dempe spenning og stormaktsrivalisering i nærområdet vårt. Norge må bli mindre avhengig av USA og ikke delta i USAs kriger eller økte spenninger rundt om i verden. Forsvaret skal forsvare landet, ikke drive aktivitet først og fremst i andre land. I vårt forslag til budsjett har vi også en innretning som er i tråd med våre prioriteringer. Det er en alvorlig situasjon verden står i, med kriger som herjer og sivile lidelser. Det gjør behovene store for internasjonal hjelp, for å støtte opp om mennesker i nød og for å kjempe mot de kreftene som bidrar til krig, undertrykking og urettferdighet. Vår erfaring med diplomati og vår uavhengige posisjon utenfor EU gir Norge en mulighet til å bidra til fred, folkerett og nedrustning. Vi vil styrke dette arbeidet for fred. Vi trenger også en opplyst debatt om sikkerhetspolitikk og de humanitære konsekvensene av atomvåpen, og ser behov for den typen nedrustning og kontroll med våpensystemer. Derfor prioriterer vi også organisasjoner som driver fram det arbeidet, og er glad for å ha klart å få på plass penger til dem. Det er vi også når det gjelder Den internasjonale straffedomstolen i årets budsjett. Det er viktig. Det er viktig at vi klarer å følge opp de reglene verden skal trygges på, og også ta et oppgjør med den straffriheten som Israel har. Det gjør vi ved å ta initiativ til at Israel skal betale krigsskadeerstatninger, til at ulovlige bosettinger skal kunne forfølges ved sin voldsbruk, og ved å si at det ikke skal være lov med import fra bosetterområder. Jeg er også glad for 1 mrd. kr til Gaza. Det er det høyst nødvendig å få på plass. Vi ser at også andre områder trenger mer. Vi ser at Sudan er i en svært alvorlig situasjon og har behov for hjelp i en helt prekær humanitær situasjon. Det er et spesielt år vi legger bak oss, preget av krig, uro og økt spenning. Jeg er glad for at vi får et budsjett som bidrar litt bedre til å møte situasjonen vi står i.

Jeg vil takke partiet Venstre for å være en utålmodig pådriver for mer støtte til Ukraina, men også takke alle partier på Stortinget for at vi står sammen i vår solidaritet med motstandskampen i Ukraina. En verden der autoritære krefter tar seg til rette, er en verden med en stor risiko for oss alle. Derfor er den ukrainske kampen også vår kamp. Nå går Ukraina nok en hard vinter i møte. Russlands grusomme krig har pågått i flere år, og de sivile lidelsene er enorme. Våre tanker går til de ukrainske soldatene i skyttergravene, til konene som flyktet, til mødrene som ble, og til ungene som lurer på om de får se sin pappa igjen. Norge gir vesentlig støtte til Ukrainas forsvarskamp, og vi gir historisk mye sivil støtte. SV støtter helhjertet det norske bidraget, og jeg er glad for at vi i 2023 tok initiativ til Nansen-programmet. Aldri før har vi gitt så mye humanitær hjelp til et land som til Ukraina. Når nettene i Ukraina blir kalde, er det også godt å vite at Norge prioriterer energiforsyning, for Putin angriper systematisk kraftanlegg for å svekke motstanden i den ukrainske befolkningen. Dette er klare brudd på krigens folkerett. Den siste tiden har også nyheter om en alvorlig og stor korrupsjonsskandale nådd oss. Vi har alle vært klar over korrupsjonsrisikoen i Ukraina. For SV er det helt klart at vi skal støtte Ukraina uavhengig av den risikoen som er der, men vi har også siden oppstarten av Nansen-programmet tatt til orde for at mer penger bør gå til frie medier, antikorrupsjonsbyrå og sivilsamfunnsorganisasjoner som fungerer som vaktbikkjer overfor myndighetene, reduserer korrupsjonsrisikoen og legger grunnlaget for et godt fungerende demokrati når krigen en gang – og måtte det bli snart – tar slutt. Jeg er glad for regjeringens jevnlige bidrag med samtaler, med dialog og med å bære fram de ukrainske stemmene i den norske offentligheten, men også på europeisk nivå. Det trengs at europeiske ledere er en samlet motvekt til det amerikanske presset, og at man konsekvent står sammen om å kreve at Ukraina skal ha sin plass ved bordet. Jeg vil understreke viktigheten av koordinert innsats, koordinert hjelp og at det først og fremst må være Ukrainas behov som definerer hva slags type hjelp som gis fra Norge, og fra det internasjonale samfunnet. Derfor tenker jeg at intensjonen i forslaget og initiativet fra Venstre står seg i den måten norsk Ukraina-støtte har blitt håndtert – fordi vi har sett at vi er fleksible i vår støtte, men også i fasttømret solidaritet sammen med det ukrainske folk og deres motstandskamp.

Kritikken kommer ikke bare fra SV eller andre partier, men også fra tunge aktører internasjonalt, som jeg nevnte i mitt innlegg. Å hindre at norske våpenkomponenter kommer på avveie og kan bidra til krigsforbrytelser, er en kamp mange av oss har holdt på med i veldig lang tid, og da kan det være grunnlag for iallfall å utrede Norges forpliktelser etter FNs våpenhandelsavtale på ny. Kan hende er det ny kunnskap eller nye vurderinger som burde komme fram, både overfor de partiene som til stadighet tar opp spørsmålet, det sivilsamfunnet som er utålmodig sammen med oss, og de tunge internasjonale aktørene som har påpekt nettopp dette dilemmaet.

Utenriksministeren peker på en gjennomgang som ligger tilbake i tid. Vi foreslår i dag å utrede Norges forpliktelser etter FNs våpenhandelsavtale for å hindre re-eksport av norsk forsvarsmateriell i strid med internasjonal humanitærrett. Ser utenriksministeren at en sånn utredning kan ha noe for seg for å hindre videresalg av våpen til krigsforbrytelser, eller mener utenriksministeren at det ikke er en problemstilling man bør berøre eller følge opp videre?

Norge har strenge forpliktelser etter FNs våpenhandelsavtale. Jeg vil gjerne høre utenriksministerens refleksjoner rundt det, sett i lys av det faktum at det foregår, og vi er ansvarlige for, videresalg av våpen til krigsforbrytelser.

En streng og forutsigbar kontroll med eksport av forsvarsmateriell er en forutsetning for trygghet for Norge og for verden. En norsk forsvarsindustri trengs for å sikre den nasjonale forsvarsevnen, men jeg vil understreke at i en tid der historisk mange mennesker er på flukt fra krig og konflikt, står prinsippet om kontroll seg godt, og det er svært viktig at vi har kontroll over norsk våpeneksport. Regelverket for kontroll med eksport av forsvarsmateriell er ikke vanntett. SV har over lang tid tatt til orde for at det burde kreves sluttbrukererklæring med re-eksportklausul også til allierte. Regjeringen avgrenser Norges ansvar til direktesalg, men som både FN og Den internasjonale Røde Kors-komiteen har påpekt, har vi også etter den internasjonale våpenhandelsavtalen ansvar for å vurdere om det er en risiko for at forsvarsmateriell vi eksporterer til utlandet, kan bli videresolgt til land som vil kunne bruke dette til krigsforbrytelser. Vårt ansvar kan ikke stoppe idet norske våpen krysser grensen. I en verden med flere kriger og større sivile lidelser må vi ta ansvar og forsikre oss om at norske våpen og våpenkomponenter ikke brukes i krigsforbrytelser. Vi mener derfor det er behov for en utredning om Norges forpliktelser etter våpenhandelsavtalen. De siste to årene har vi fått dystre eksempler på at norske våpen og komponenter blir videresolgt fra USA til Israel og brukt i krigen, i folkemordet, mot Gaza. Re-eksporten av norske F-35-komponenter til Israel via USA viser med all tydelighet at det er nødvendig å kreve sluttbrukererklæring med re-eksportklausul også til allierte land. Den årlige stortingsmeldingen om våpeneksport gir oss verdifull informasjon sånn at vi kan føre en opplyst debatt om et veldig viktig tema. Jeg merker meg at eksporten av forsvarsmateriell til Ungarn økte sterkt i 2024, og at Ungarn nå er et av de landene vi eksporterer mest til. I lys av den autoritære utviklingen i landet undrer jeg meg over denne utviklingen, og jeg minner om at et samlet storting i 1997 slo fast at demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter i mottakerlandene skal inngå i den helhetlige vurderingen av lisenssøknader. Ut fra de samme bekymringene er jeg også glad for at den storstilte eksporten til Qatar gjennom flere år nå er redusert. Det er en rivende teknologisk utvikling innen global våpenindustri, som kan utfordre humanitærrettslige prinsipper. Humanitærretten bygger på et premiss om menneskelige vurderinger og individuelt ansvar, noe som ikke er gjeldende på samme måte for autonome våpen. Det er derfor spesielt viktig å gjøre folkerettslige vurderinger av eventuell eksport av autonome våpen.

Jeg deler utenriksministerens syn på det brede fredsarbeidet og viktigheten av det og også av å løfte det fram. Vi vet også at det å ha en langtidsplan er noe som forplikter på en annen måte, som vil kunne både konsentrere ressurser og få blikket enda lenger fram. Derfor vil jeg bare dele idéen her nå, for SVs erfaring er at hvis vi deler idéer lenge nok, hender det av og til at noen bare tar dem til seg, og de siger inn som deres egne. Jeg vil bare understreke at det kan være en god idé også for det videre arbeidet – se på det som en slags idéjulegave for det videre fredsarbeidet, som vi absolutt deler visjonen om at må styrkes sånn som det foregår i dag, men også med langsiktighet i tiden som kommer, for det trengs.

SV foreslår i dag en langtidsplan for fred fordi et styrket fredsarbeid, etter vårt syn, krever planmessighet, forutsigbarhet når det gjelder ressurser, og ansvarsdeling. En bred og langsiktig plan for å øke Norges fredsinnsats over tid kan omfatte både et styrket norsk fredsdiplomati, et utviklingssamarbeid som tar opp konfliktdrivere, å støtte opp under en regelbasert verdensorden, og også en bedre integrering mellom fredsarbeid og sikkerhetspolitikken. Da lurer jeg på om også utenriksministeren ser at en sånn type langtidsplan for fred kunne hatt noe for seg og bidratt positivt inn i et styrket norsk fredsarbeid.

SV ble i stor grad bygd på den norske fredsbevegelsen, og den er fremdeles sentral for oss og vårt arbeid i dag. Det var derfor med stor glede at vi fikk gjennomslag for en egen stortingsmelding om norsk fredsinnsats i forhandlingene om statsbudsjettet for 2025. Meldingen gir en verdifull beskrivelse av og innsikt i norsk fredsdiplomati, men jeg savner litt mer om ambisjonene for hvordan norsk fredsinnsats kan styrkes, for det må jo være et mål. Norge har lang erfaring med fredsarbeid. Vi har meklet og lagt til rette for en rekke fredsforhandlinger rundt om i verden. Vi har framstående fredsforskning og sivilsamfunnsorganisasjoner som på ulike vis bidrar til konfliktløsning osv. Langt fra alle forhandlinger har vært vellykket, og det trengs evaluering av hva som er suksesskriteriene, sånn at vi kan lære av feil, bli bedre og spille en sterkere rolle. For SV er det åpenbart at Norge skal fortsette å styrke innsatsen for fred. Vi står i en tid med mange kriger og konflikter – historiske sådanne – og de sivile tapene er altfor store. Det regelverket og de normene som verdens land ble enige om etter andre verdenskrig, står i dag under sterkt press. Russland, Israel og de to krigførende partene i Sudan begår omfattende og systematiske brudd på krigens folkerett. Resultatene ser vi i sivile tap – i utbombede sykehus, drepte journalister og helsepersonell, henrettelser av fanger og mer. Som et lite land strategisk plassert i nordområdene, er vi helt avhengig av en regelstyrt verden. Når stormaktene tar seg til rette og bryter folkeretten og FN-pakten, er det utfordringer også for oss. Norge bør konsekvent stå opp for folkeretten og for FN. Vi må ta våre egne forpliktelser på alvor og jobbe for at andre respekterer det viktige bolverket vi har. For SV handler fredsarbeid om langt mer enn fredsdiplomati. Det er synd at regjeringen ikke nå brukte muligheten til å utvide forståelsen av hva fredsarbeid kan og bør være, og vi mener at tiden er inne for å nedsette en fredskommisjon som kan se bredt på hvordan Norge best mulig kan bidra til fred i verden. Vi må fortsette arbeidet for å bygge ned forskjeller og ulikheter i makt og rikdom, fortsette kampen for demokrati, for likestilling og likeverd, styrke sivilsamfunn og det som er utgangspunktet for å kunne leve et godt og fritt liv. Det er et viktig arbeid å gjøre globalt i en tid som blir stadig mer urolig, og der autoritære krefter styrker seg. Fredsarbeid handler også om kontroll med våpen. Norge har en viktig rolle når det gjelder internasjonal regulering av flere våpentyper. Det har vært bred konsensus om at vi ikke skal ha atomvåpen, og norske myndigheter var sentrale i utarbeiding og oppfølging av det internasjonale forbudet mot miner, for å nevne noe. Jeg ser med bekymring på at deler av dette regelverket de siste årene har blitt svekket. Etter Russlands fullskala angrepskrig på Ukraina har mange land sett behov for å ruste opp eget forsvar. Det er klart at det er et helt annet behov for beredskap på våpen og ammunisjon i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i nå, men med en generell opprustning har også stigmaet rundt atomvåpen blitt svekket, og landminer har blitt tatt i bruk etter lang tid med forbud. Flere europeiske land har trukket seg fra landminekonvensjonen, og det internasjonale arbeidet med regulering av autonome våpen har bremset opp. Mer enn noen gang er det behov for et land som står opp for streng og forutsigbar kontroll med den typen våpensystemer. Det er ingen motsetning i å styrke sin egen forsvarsevne, tenke beredskap i bred forstand og samtidig være en tydelig stemme og gjøre et tydelig arbeid for en mer fredelig og forutsigbar verden. Med det vil jeg si at jeg er glad vi har et flertall i Stortinget og også en regjering som deler det målet. Jeg tar opp SVs forslag.

Statsministeren framhevet ordet kompromiss som et vakkert ord som betegner budsjettenigheten. Jeg vil trekke fram et annet, nemlig fellesskap. Jeg tror nettopp frykten for at vi ville få et samfunn med økte forskjeller, med svakere fellesskap, med større splittelse mellom folk, også var en av grunnene til at mange i all oppriktighet var redd for at vi ikke skulle finne enighet i fellesskap, og at FrP skulle ta over posisjonen vi ønsker at Støre skal ha. Da er jeg veldig glad for at vi fikk på plass det rød-grønne fellesskapet, og at vi klarte å lande en budsjettavtale som jeg mener er god, som tar Norge i en mer rettferdig, grønn og solidarisk retning. Jeg vil bare høre: Hva mener statsministeren har blitt ekstra bra? Hva er forbedret i budsjettet nå i forhold til det som ble lagt fram?

Jeg vil starte med å takke alle de andre partiene på rød-grønn side, også min egen forhandler, Marthe Hammer. Jeg vil takke ledere, forhandlingsledere og bakland for i fellesskap å lande et budsjett som tar Norge i en mer rettferdig, mer solidarisk og grønnere retning. I forhandlingene har det vært nødvendig både å hindre usosiale kutt og å drive arbeidet for trygghet i hverdagen, gjennom velferd og sterke fellesskap, videre. Vi har klart begge deler. Da SV for noen år siden fikk på plass at de som har aller minst, også skal få beholde barnetrygden, ved at man ikke lenger skulle regne barnetrygd som foreldres inntekt når sosialhjelpen ble beregnet, var det et veldig viktig steg i kampen mot Forskjells-Norge. Jeg er veldig glad for at vi nå har et flertall som erkjenner dette, og som har lyttet til de sterke stemmene fra Redd Barna, fagbevegelse, Aleneforeldreforeningen – alle dem som på vegne av dem som ble rammet, har løftet opp kravet om at denne endringen ikke måtte skje. Jeg håper at dette er den siste gangen vi må ta kampen for det. Det samme gjelder for engangsstønaden, som er en helt nødvendig trygghet for foreldre uten inntekt, som dermed ikke har rett på foreldrepenger. Vi må alltid huske på at de valgene vi tar, er basert på valgene vi faktisk har. Muligheten til å være foreldre handler om hvorvidt vi har troen på at vi kan klare oss økonomisk og praktisk, og det handler om hvorvidt vi har bolig, inntekt og tro på morgendagen. Derfor er jeg oppriktig glad for at flere nå skal få større frihet og flere valg med den budsjettenigheten vi diskuterer i dag, som uføre, som nå skal få jobbe mer uten å tape på det, og alle dem som gleder seg til at tannhelsereformen skal rulles ut videre, fordi det gir mulighet for bedre tannhelse for alle dem som ikke har råd til å gå til tannlegen i dag, og det gir mulighet til ferie for dem som knakk en tann og måtte ta kostnaden ved det. Vi har drevet fram arbeidet for en reform som skal sikre at ingen skal betale mer for å gå til tannlegen enn til fastlegen, og jeg er glad for at vi er mange som nå står sammen om det. Det er også viktig for unger, ansatte og foreldre at det blir flere folk på jobb i barnehagene. I fjor fikk vi på plass en ordning med toppet bemanning. Vi ser at den forsterkes og bygges videre på. Behovet er stort når det er høyt sykefravær og lav bemanning. Vi vet at velferden er et godt sted å jobbe hvis man opplever å få flere kollegaer, ikke kutt. Derfor er det viktig å få flere folk på jobb i barnehagene. Det er bare vi på det rød-grønne laget, vi som er venner av velferden og forsvarere av den norske modellen, som faktisk kan gjøre noe med alvoret som er der ute, og som kan jobbe sammen for både å trygge folk og sikre nok folk på jobb, slik at tjenestene er der når man trenger dem. Det gjør vi nå, og det må vi så absolutt gjøre også framover. Jeg har mottatt veldig mange meldinger de siste dagene om at man er begeistret over at det er blitt et flertall. Det er mange som har hatt en stor frykt for at Sylvi Listhaug skulle overta. Det er fullt forståelig. Jeg har betrygget dem med at for SV er det én ting som er aller viktigst, og det er noe vi har brukt mye krefter på, nemlig å få på plass et flertallsbudsjett, for som vi vet: Alle må med. Det er bare et flertall som kan sikre et budsjett som gir den forutsigbarheten som gjør at store endringer blir ekte. Jeg er glad for det vi har fått på plass: Jeg er glad for det historiske vedtaket om en stopp for havbunnsmineraler ut stortingsperioden, og jeg er glad for at vi får en hel milliard kroner til skogvern. Skogen og naturen er viktig for folk i dette landet. Jeg er også glad for at vi skal ha et omstillingsutvalg som skal gjøre et viktig arbeid. For å være helt ærlig: Jeg er ikke så bekymret for at folk bruker ulike ord. Vi vet at det er handling som betyr noe, og her legges grunnlaget for et godt arbeid som kan lede til handling. Det gjør det også når vi løfter kollektiv, og når vi forplikter oss til utslippskutt. Jeg vil si at det er ingen tvil om at dette er et godt arbeid, og at framtiden er rød-grønn.

Vi ser at både utvalg og arbeid SV har satt i gang, finner løsninger, både tannhelsereform og omstillingsutvalg. Jeg er glad for at de sporene vi har satt sammen, også er løsninger videre. Statsministeren nevner sårbare grupper. Da er det fint å tenke på at det snart er jul, og at det er en nydelig tid, men også en tøff tid for ganske mange. Derfor er jeg glad for at vi klarte å lande en slags julegave i natt til veldig mange av dem som har det ordentlig tøft, og som trenger frivilligheten – organisasjoner som står på natt og dag for at de skal få mat, et trygt sted å sove og kanskje noen som kan lytte når man trenger det. Vi har fått på plass 45 mill. kr til Blå Kors, Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon, Røde Kors og Matsentralen. Det er penger som kommer til å nå fram direkte til dem som trenger det aller mest. Jeg lurer på om statsministeren er glad for den julehilsenen.

Det vi ønsket, var et flertallsbudsjett. Derfor mener vi det også var det ansvarlige å lande på, ikke nye mindretallsforslag. Nå er vi der, og vi har flertall. Én ting vi skal jobbe sammen om nå, og som jeg gleder meg veldig til, er å få på plass tannhelsereformen, som skal hjelpe alle de over 300 000 menneskene i dette landet som faktisk ikke har råd til å gå til tannlegen, og som skal gjøre at munnen vår fullt ut regnes som en del av kroppen. Vi vet at hvordan helsen i munnen vår er, påvirker resten av helsen og livskvaliteten vår. Jeg får utrolig mange meldinger – nesten daglig – fra folk som enten har fått utrolig høye regninger, eller ikke har råd til å gå til tannlegen og har store belastninger ved det. Da lurer jeg på om statsministeren gleder seg like mye som meg til å få på plass en tannhelsereform som gjør at det ikke skal koste mer å gå til tannlegen enn til fastlegen.

Jeg tror «jobbe sammen» er et veldig godt stikkord for framtiden, for det er sammen vi er på vårt beste – når vi både vil hverandre vel, gjør hverandre gode og finner fram det beste i hverandre. Selv om dette budsjettet er veldig godt – jeg er skikkelig stolt, og jeg er veldig fornøyd – tror jeg at arbeidet for å få det på plass kunne vært bedre. Det bærer preg av at det er fem partier som ikke har jobbet sammen før på den måten, og som trenger å bli bedre kjent, finne formen for lagbygging. Derfor tok jeg i natt, litt over to, initiativ til å dra på hyttetur sammen. Vi har hørt at regjeringen ikke ønsker noen form for samarbeidsavtale med andre partier, men det skal jo ikke hindre et tettere samarbeid. Derfor lurer jeg på om Arbeiderparti-lederen, statsministeren, vil ta ansvaret for det. Vi i SV kan være fleksible på hvordan vi gjør det, og gjerne på statsministerens vis, med enten yoga, jogging eller Jägermeister – eller hyttetur.

På lørdag var det noen som sa at verdens beste statsbudsjett var lagt fram. Nå er verdens beste budsjett blitt enda bedre. Vi har hatt intense uker med forhandlinger. Nå kan vi puste lettet ut og etter hvert også sove ut. Ikke minst: Gode nyheter er bare gode så lenge de er sanne, og et statsbudsjett trenger flertall for å kunne levere politikk i folks liv. Det har vi jobbet hardt og konstruktivt for å få på plass. Jeg har lyst til å si takk og gratulerer med det. Behovet for flertall var også en viktig grunn til at vi valgte å si at vi trengte å forhandle videre til vi var i mål sammen. Det er vi nå. Det er veldig bra for miljøet, for nå er regjeringen forpliktet til å komme med nye grep for å sikre at man kutter og ikke øker utslippene. Vi får på plass norgespris på solkraft, et viktig løft for næringen, og vi sikrer at industrien får drahjelp til å kutte utslipp og styrke konkurransekraft. På natur har vi en milliard til skogvern og helt stopp i mineralutvinning på havbunnen. Det er store seire for miljøet. Det er også store endringer for folk i budsjettet. Vi har i natt fått styrket reguleringen av studiestøtten. Den skal fortsette å øke. Det skal også borteboerstipendet, som er viktig. Det vet jeg, for jeg prøvde å leve på det selv da jeg gikk på videregående og måtte jobbe på bygdekinoen ved siden av skolen. Vi får forbedringer i bostøtte, og det betyr noe sammen med økningen i barnetrygd, mer folk på plass i velferden, og at det skal være mulig å jobbe mer ved siden av å være uføretrygdet, uten å tape på det. Det er veldig gledelige endringer. Jeg lurer på om også statsministeren ser at endringene har gjort budsjettet enda bedre nå.

Vi har hørt finansministeren i dag si at han skal trygge fondet. Det har blitt gjentatt flere steder. Jeg vil be finansministeren om å reflektere over det å trygge fondet opp mot sine tidligere utsagn om at fondet ikke skal være investert i selskaper som medvirker til brudd på folkeretten, ulovlig okkupasjon og krigføring. Jeg vil også spørre om det er noe ved de forslagene som er til behandling i dag, som vil påvirke eller endre den gjennomgangen finansministeren selv har varslet om fondets investeringer, og om det muliggjør nødvendige uttrekk av selskaper som nettopp medvirker til folkerettsbrudd, ulovlig krig og okkupasjon.

Jeg vil nok en gang minne om bakteppet for at vi ba om denne redegjørelsen, nemlig avsløringer om at oljefondet, det norske folks sparepenger, er investert i selskaper som bidrar direkte inn i Israels krigsmaskineri, som har lagt Gaza i grus. Det er investert i selskaper som FNs menneskerettighetsråd peker på at bidrar til å muliggjøre å opprettholde okkupasjonen av palestinsk land. Det har imidlertid ikke finansministeren viet særlig mye oppmerksomhet til nå, til tross for at statsråden selv har uttalt at fondet ikke skal være investert i selskaper som medvirker til brudd på folkeretten. Det gjelder også selskaper som medvirker til den ulovlige krigføringen i Gaza og den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden. Det er finansministerens egne ord. Mitt spørsmål er: Vil finansministeren gjøre sine egne ord til handling? Er det en del av intensjonen her? Vil finansministeren komme SVs krav i møte, sikre at oljefondet ikke skal være investert i okkupasjon og folkemord og heller ikke i framtiden risikere å være investert i grove krigsforbrytelser? Det ber jeg om et tydelig svar på, for de svarene vi har fått til nå, har vært ulne. Redegjørelsen bar etter mitt syn mer preg av tåkelegging enn av klargjøring. Finansministeren har trukket opp dilemmaer knyttet til teknologiselskaper. Det er lett å se den typen dilemmaer for et stort, bredt investert globalt fond, men etter å ha blitt møtt med budskapet om at vi ikke må politisere fondet når vi har bedt om opprydning, er det nesten på tide å stille det samme spørsmålet tilbake. Er det ikke nettopp politisering å hindre uttrekk, skjerme teknologiselskaper og vingeklippe Etikkrådet? Hva slags grunnlag har finansministeren for å vurdere det enkelte selskapet bedre enn det som gjøres i dag? Vi har også hørt at det er et paradoks at Norge ikke kan investere i selskaper vi ellers handler med. Er det virkelig det? Er det virkelig ikke en stor forskjell på å kjøpe materiell landet vårt trenger, og f.eks. å investere i atomvåpen? Finansministeren tåkelegger debatten om oljefondet og investeringene i okkupasjon og folkemord ved gjentatte ganger å snakke om hyllevarer, om ting. Nå ser vi også et samarbeid med høyresiden for å svekke de etiske retningslinjene og sette hele Etikkrådets viktige arbeid på vent. Vi har tidligere fått en historieleksjon av finansministeren. Jeg har lyst til å komme med en del av historien som ikke ble gjengitt sist. Det var tilbake i 2000–2001, da SV utfordret nettopp på å få på plass etiske retningslinjer for oljefondet, og Jens Stoltenberg svarte i denne salen: Vi kan ikke investere bare i de selskapene SV liker. Etter en politisk dragkamp landet likevel en enstemmig komité på å innføre etiske retningslinjer, og Kristin Halvorsen fikk i sin tid innført innstramming med uttrekk av investeringer i folkerettsstridig okkupasjon. De etiske retningslinjene har tjent oss godt i over 20 år. Oljefondet har vokst, og vi er alle enige om at det skal det fortsette å gjøre. Erfaringen viser at det går an å tjene enorme penger, gjøre investeringer og samtidig ta etiske hensyn. Det å skulle svekke de etiske retningslinjene er å gå baklengs inn i framtiden, når vi mer enn noensinne trenger å ha blikket framover. Jeg vil også ha klare svar på det som regnes som utenfor gråsonene det stadig vekk snakkes om, som f.eks. missiler levert av RTX, eller teknisk utstyr til bruk på Israels mange «checkpoints», som er helt nødvendig for å kontrollere okkuperte områder. Vi har gjentatte ganger hørt at finansministeren har sagt at fondet ikke skal investere i selskaper som medvirker til folkerettsbrudd. Jeg venter imidlertid på grep som skal sørge for at dette prinsippet etterleves. Jeg merker meg at statsråden ønsker å se videre på måter å øke aktsomhetsvurderingene på når det oppstår store endringer i et land, som ved krig. Jeg tar det på alvor og kommer til å følge det opp framover. Jeg tar opp SVs forslag. Vi ser at det er grunnlag for en gjennomgang av det etiske rammeverket, men det må ha en retning. Det må ha sivilsamfunnet med seg, og det trenger kunnskap og kompetanse både om menneskerettigheter og om folkeretten.

Det er riktig at SV sa at det var en forutsetning for å forhandle om budsjett. Siden da har det skjedd to ting. Det ene er at det er en våpenhvile. Den er skjør, vi vet ikke hvordan går det går, men det er en våpenhvile som faktisk endrer noe. Det andre er Stortingets vedtak sist uke, som SV inviterte Venstre med på å foreslå, og som rett og slett handler om at Stortinget ber regjeringen følge opp sine forpliktelser knyttet til folkemordkonvensjonen og også mulig medvirkning til okkupasjon gjennom investeringer i oljefondet – tolker vi det som – til Vestbredden. Det er flere ting som har endret seg her, og vi ser også at vi kan forandre mest når vi går inn der makten er, nemlig i forhandlinger om statsbudsjett. Der har vi fått til store ting før, bl.a. at det skal bli ulovlig å handle med selskap som bidrar til okkupasjon og drive næringsvirksomhet med selskap som bidrar til okkupasjon.

Redegjørelsen og debatten i dag viser at det var viktig og nødvendig for SV og andre parti å ta initiativ til finansministerens redegjørelse. Jeg vil si at jeg ønsker initiativet om en ordentlig gjennomgang velkommen. Det er nødvendig og viser at rammeverket i dag ikke er godt nok. Samtidig må det være et arbeid som skjer parallelt med det arbeidet som er i gang med å gjennomgå de investeringene som er i dag, for vårt mål står fast: Oljefondet skal ikke være investert i selskap som bidrar til grove folkerettsbrudd, okkupasjon og risiko for folkemord. Når jeg hører finansministerens innlegg i dag, er mitt inntrykk at dilemmaene rundt en del selskap og lister som det pekes på, er spesialrapportør Albaneses lister. Da vil jeg bare klargjøre at det SV har pekt på, er FNs høykommissær for menneskerettigheters lister over selskap som bidrar til okkupasjon, og også FNs ekspertgruppes liste over selskap som lager våpen levert til IDF. Det hadde vært interessant å høre om de samme dilemmaene er like åpenbare hvis man tar utgangspunkt i disse listene. Jeg vil også avlegge representanten Raja en liten visitt, for det er veldig harde ord og veldig harde utfall mot SV, som jo har stått sammen med Venstre – etter hvert har Venstre kommet med – i hard kamp for å få oljefondet ut av okkupasjon, ut av folkemord. Det har vi gjort før valget, og det gjør vi etter valget. Det vi gjør nå, er å si at vi løfter kravet inn i budsjettforhandlinger og tar det med inn der. Flere har ytret ønske om at SV skal gjøre nettopp det, for de stoler på at vi er de som drar den kampen videre. Det skal vi også fortsette med. Jeg må også si at etter 7. oktober opplevde jeg at et samlet storting fordømte Hamas’ alvorlige terrorangrep. Jeg opplever ikke at et samlet storting fordømmer de ekstreme handlingene som har påført det palestinske folk enorme lidelser, som har slaktet unger, som har lemlestet svært mange og drevet dem på flukt, og som driver en menneskeskapt sultkatastrofe fram ved å nekte mat å komme inn. Det er så alvorlig at i min levetid har vi ikke sett lignende, og jeg skulle ønske representantene fra KrF og det partiet også kunne erkjenne det, og at vi sto samlet i denne salen for menneskerettigheter og menneskeverd når det gjelder.

Jeg deler målet finansministeren tidligere har uttrykt om at fondet ikke skal være investert i ulovlig okkupasjon og grove folkerettsbrudd. Da må målet være at de selskapene som medvirker til den typen urett, ikke er selskaper vi investerer i, men også at det aldri skal skje igjen at vi har denne debatten, at det aldri skal skje igjen at vi oppdager at norske investeringer er dypt inne i israelsk krigsmateriell. SV var i sin tid pådriver for etiske retningslinjer. Det møtte sterk motstand, men endte med enighet i finanskomiteen. Vi er fremdeles sterke pådrivere for at oljefondet skal omtales og handle internasjonalt på en måte som står seg og er i tråd med Norges mål. Vi kan love at vi også vil ta dette inn i forhandlingene om budsjett. Hvordan vil finansministeren ta imot det?

Det er godt å høre at regjeringen ser behovet for en helhetlig gjennomgang av det etiske rammeverket. Det er en erkjennelse av at det ikke fungerer slik det skal, siden finansministerens ord om hvor fondet skal investere og ikke investere, ikke har blitt til handling. Det finnes ganske tydelige sitater fra finansministeren, fra tidligere runder i salen og fra media, om at fondet ikke skal være investert i folkerettsbrudd og ulovlig okkupasjon. At det nå legges opp til en helhetlig gjennomgang, kan imidlertid ikke bety at regjeringen skal legge opp til at det skal ta flere år før fondet faktisk trekkes ut av selskaper som åpenbart medvirker til grove folkerettsbrudd og okkupasjon. Kan finansministeren love at banken og rådets gjennomgang fortsetter med full styrke?

Sjelden har vi vært vitne til verre forbrytelser og større lidelser enn det vi har sett i Gaza de to siste årene. Ufattelig mange er drept og lemlestet. Det meste av Gaza ligger i grus. Blokaden har ført til hungersnød, og leger og journalister er målrettet drept. Israels brutalitet mot det palestinske folk har rystet oss, og for SV har det vært helt grunnleggende at Norge må gjøre alt vi kan for å stoppe folkemord. Det ekstreme bomberegnet stilnet da Hamas og Israel inngikk våpenhvile. Men den er skjør, og som vi så i helgen, ble den brutt – selv om det er grunn til et forsiktig håp for Gazas utslitte befolkning, håp om å våkne neste dag. Sist uke vendte hundrevis av palestinere som uten rettergang ble satt inn i israelske fengsel, hjem til Gaza, og israelske gisler ble satt fri. Det var sterkt å se dem komme ut til frihet. Men hva kom de palestinske fangene tilbake til? Jo, hjem lagt i grus – og en av dem jeg leste om i avisen, fortalte at hele hans familie var drept. Lidelsene er ufattelige, og det er disse forbrytelsene som er bakteppet for den diskusjonen vi har i dag. For SV er det helt åpenbart at våre egne sparepenger ikke skal investeres i selskap som bidrar til grove folkerettsbrudd som begås overfor det palestinske folk. Vi har i lang tid krevd at fondet må trekkes ut av selskap som medvirker til Israels ulovlige okkupasjon på Vestbredden, og vi har krevd at oljefondet skal trekkes ut av selskap som leverer våpen og produserer våpen til den israelske hæren – våpen som nå brukes i Gaza. Finansministeren er enig med oss i ord, men det gjenstår å se i handling. Finansministeren har gjentatte ganger sagt at fondet ikke skal være investert i selskap som medvirker til folkerettsbrudd, og han har gjentatt dette budskapet når vi har utfordret ham i spørretimen og i den offentlige debatten. Likevel kommer det eksempel på eksempel i media, fra FN og fra norske organisasjoner og nettverk på selskap i fondets portefølje som medvirker nettopp til Israels folkerettsbrudd, som Oshkosh, som leverer pansrede lastebiler, Airbnb, som muliggjør utleie av ulovlige bosettinger, og RTX, som lager Israels missiler. Gjentatte ganger har SV fremmet forslag om å rydde opp i dette. Utallige ganger har vi stilt spørsmål til finansministeren. Vi har vært oppriktig bekymret for at Norge gjennom oljefondets investeringer er medskyldig i forbrytelser. Men hver gang har finansministeren avfeid våre advarsler og sagt at det ikke er sånn. Først da advarslene nådde Aftenpostens forside i august, innrømmet finansministeren at systemet visst ikke var så godt likevel. Jeg vil berømme statsråden for å ta grep. Det var sent, men det er ingen tvil om at beskjeden til Norges Bank om en gjennomgang av den israelske porteføljen hadde effekt. Aksjene i 17 israelske selskap ble solgt rimelig raskt, og Norges Bank avsluttet kontrakten med de eksterne israelske forvalterne. Vår klare beskjed er at denne oppvasken må fortsette helt til alle selskaper som medvirker til Israels okkupasjon og alvorlige folkerettsbrudd, er ute av porteføljen. Jeg tror også jeg har folk flest med meg når jeg sier at det er helt uforståelig at oljefondet fortsatt har investert titalls milliarder kroner i selskap som faktisk leverer våpen til IDF. Det er et helt år siden en ekspertgruppe nedsatt av FN trakk fram nettopp det norske oljefondet som eksempel på en finansinstitusjon som med sine investeringer i selskap som lager våpen til IDF, risikerer å bli medskyldig i grusomme forbrytelser. Nå er det viktig å se hvor det går videre herfra. Finansministeren har pekt på Etikkrådet. Vi ser at systemet ikke fungerer. Det går for sent. Vi ser også at det har vært mulig å trekke ut investeringer og fryse investeringer i Russland, og har bedt om at det samme gjøres mot Israel, for vi må klare å stå opp mot folkerettsbrudd, alvorlige overgrep og okkupasjon, uansett hvor det skjer. SV har fått gjennomslag for at det skal bli forbudt å handle og drive næringsvirksomhet med selskap som bidrar til okkupasjon. Vi mener at det også bør gjelde oljefondet, og ber statsråden ta det med i det videre arbeidet. Jeg ser fram til debatten, og jeg tar opp forslagene SV er med på.

Jeg vil takke for to dager med debatt. Jeg må jo bare slå fast at denne stortingsperioden blir alt annet enn kjedelig, men jeg vil også slå fast tryggheten for og gleden over at det tross alt er et flertall som er samlet i denne salen for å styrke velferden og fellesskapet. Og selv om vi heier på det private næringslivet, ønsker vi at skattepenger skal gå til velferd, ikke til privat profitt. Jeg vil komme med noen kommentarer til SVs stemmegivning i dag og først si at vi kommer til å stemme for alle forslag som demper lederlønnsgaloppen. Det er noe vi har drevet fram, har vært opptatt av og fortsatt er opptatt av, og vi tar imot andre partiers initiativ med jubel. Vi setter særlig pris på forslaget om å skille drift og bygg i helsevesenet. Det er nødvendig for at man ikke skal komme i den ulykkelige situasjon at får man nye bygg, må man skrelle ned på det byggene skal brukes til. Vi ser fram til det som et første steg mot målet om en helt annen organisering av sykehusene, som handler om faglighet og om mer politisk styring. Vi har stor sympati for Venstres forslag knyttet til barnevernet i Oslo og støtter intensjonen i det. SV har tidligere også vært pådrivere for å øke støtten til barnevernet i Oslo og ser at det er en prosess som pågår der. Vi forutsetter at regjeringen kommer til å behandle dette som et budsjettspørsmål, og vi ønsker heller ikke å blande oss inn i lønnsdannelsen ved å gå inn for endring av barnehagelæreres lønn direkte. Jeg har et par kommentarer til elektrifisering av sokkelen og forslagene om det. Vi ønsker ikke å elektrifisere med kraft fra land, men vi ønsker å kutte utslipp, og vi ønsker å sikre verftene og leverandørindustrien nye oppdrag. Vi lytter til både miljøbevegelsen og de industritillitsvalgte og forbundene når vi i dag stemmer imot forslagene fra Fremskrittspartiet og også alle andre, unntatt nr. 35 og 36, fra Miljøpartiet De Grønne. Det handler rett og slett om at dette er spørsmål som trenger en dypere behandling. Det berører arbeidsplassene til folk, men også hvordan vi skal nå klimamålene våre og sikre industrien for framtiden. Der fremmet SV et representantforslag i dag som jeg ser fram til å diskutere videre.

SV lover å fortsette presset for at Norge både kan og skal gjøre mer. Jeg er glad for at vi har en regjering som tross alt er i front, og som er til stede, som har visjoner for verden, men også her hjemme. I trontalen kunne vi se veldig sterke spor av SVs bidrag til tidligere budsjettgjennomslag, både økt barnetrygd, gratis tid på SFO, billigere barnehage og hvordan vi har pekt retning for små forskjeller og sterke fellesskap, som statsministeren snakket om i sin visjon. Vi vil fortsette det arbeidet, med å fullføre tannhelsereformen, ha en økonomisk omfordeling, ha hele, faste stillinger i arbeidslivet, sørge for at politikken brukes for å regulere dagligvarer og bolig og sørge for nok folk i velferden. Jeg vil utfordre statsministeren: Hvordan skal statsministeren fullføre sin visjon for små forskjeller og sterke fellesskap?

Det palestinske folk trenger en verden som ser dem og ikke svikter. Jeg vil takke statsministeren for å være til stede. Vi deler gleden over våpenhvile, over fanger og gisler som kommer tilbake til familien. Likevel ser vi at det er langt unna fred, langt unna likeverdige parter, og krigsforbrytelsene er enorme. Da vil jeg spørre om statsministeren ser behovet for et samlet internasjonalt press mot Israel, for å avslutte den ulovlige okkupasjonen, men også for å anerkjenne det økonomiske ansvaret som ligger i et Gaza i grus, og også for å anerkjenne Palestina og det palestinske folkets rett til å eksistere – i tillegg til i det norske perspektivet å utfordre på hvordan det går med forsikringene om at Norge ikke skal være investert i selskap som bidrar til okkupasjon.

Jeg oppfatter at det er et spørsmål som er tatt litt ut av sin sammenheng, for hvis man ser på anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon, er det knyttet til abort som en helsetjeneste og i helt spesielle situasjoner og tilfeller. SV står trygt på abortloven vi var med på å forhandle fram og også sikre flertall for i denne salen. Vi mener at det er nødvendig at kvinnen bestemmer over egen kropp. Vi har vært og er skeptiske til nemndsystemet. Grunnen til det er at de som står i den spisse enden av abortdebatten, altså de som får sine drømmer knust og må avbryte svangerskapet fordi noe er galt med fosteret, har fortalt oss at de må gjennom en veldig belastende runde ved også å ha dette opp i nemnd. Jeg ønsker en dempet og respektfull abortdebatt.

SV og Senterpartiet står sammen om en politikk som skal være basert nedenfra og opp, og jeg er glad for at SV har klart å drive gjennom noe jeg tror har gått hjem i Senterparti-land også, nemlig frivillig skogvern som en del av vern av natur. Vi har litt ulike tilnærminger til det å ta vare på matjord og natur og sørge for at det som kan gå tapt for alltid, blir tatt vare på, men vi skal nok finne kloke løsninger der også. Jeg registrerer at det nok blir lettere å få gjort noe med den ulykksalige helseforetaksmodellen når vi skal samarbeide med Senterpartiet fra Stortinget, for vi har ikke kommet så langt med det i tidligere forhandlinger. Vi ønsker nettopp det initiativet velkommen, for vi trenger mer demokratisk styring, vi trenger at fagfolk bruker tiden på pasienter og ikke på papirer, og vi trenger at man ikke må kutte i drift for å ha nye bygg.

Jeg tror mange av de eksemplene som ble tatt opp i representanten Astrups replikk, er regjeringens egne initiativ. SV har ikke gått inn for noen midlertidig arbeidsgiveravgift eller den typen ting, så her må man rette kritikken til rett adresse. Det jeg oppfatter at spørsmålet går ut på, er om vi vil ha en forutsigbar skattepolitikk. Det kan jeg forsikre representanten Astrup om at vi vil, og den er veldig forutsigbar. Det handler om at vi ønsker at folk som har under 800 000 kr i inntekt, skal få skattekutt. Mennesker som har mer enn det, ønsker vi at skal få noe mer økning, og vi ønsker at de som har aller mest i samfunnet, skal bidra mer. Vi er villig til å se på endringer i innretningen av både formuesskatt og andre skatter, men ikke med et løfte om å kutte i fellesskapets inntekter, øke økonomiske forskjeller eller fryse skattene på et nivå som ikke sier noe om hvem som skal betale hva.

Først til inkludering: Vil man ha inkludering, må man satse på språk, på at folk kommer seg i jobb, og på at det er trygge steder å bo. Jeg savner at Fremskrittspartiet faktisk prioriterer dette, sånn at folk kan ta del i samfunnet, enten det er Sverige eller Norge man har kommet til. SV samarbeider bredt. Vi samarbeider med religiøse samfunn, utenomparlamentariske bevegelser, fagbevegelsen, miljøbevegelsen og kvinnebevegelsen. Hvilke holdninger enkeltpersoner innenfor de ulike miljøene har, må representanten nesten ta opp med dem, hvis det er problematiske ting knyttet til det. Det vi har samarbeidet om, er kampen mot et folkemord. Vi har samarbeidet med alle som ønsker å stå opp for folk i Palestina, som nå utsettes for – og har blitt utsatt for – grove brudd på folkeretten. Vi har virkelig savnet Fremskrittspartiets stemme der.

Sverige har blitt et farligere land. Det vil alle kunne slå fast. Det har blitt et farligere land også fordi det har blitt et fattigere land, fordi nettopp den høyrepolitikken Fremskrittspartiet ønsker å overføre til Norge, har bygd ned fellesskap og bygd ned trygge lokalsamfunn. Der de menneskene som trenger sosiale tjenester mest, bor, er det kuttet mest. Man har også fått et todelt skolesystem – et for de rike og et for de andre, noe som er med på å reprodusere tapere. Det er også klart at når man får kriminelle inn i velferden, er det et veldig alvorlig trusselstegn på et farlig land, der kriminelle både styrer barneverntjenester og rekrutterer sårbare barn og unge. Jeg lurer på om representanten Wiborg mener at det er veien å gå, siden Fremskrittspartiet er de mest ivrige både når det gjelder å øke de økonomiske forskjellene, og når det gjelder en blind privatisering.

SVs svar er alltid å omfordele, ikke å bruke mer oljepenger. Det er derfor vi inviterer til å sikre fellesskapet og statens inntekt. Vi ønsker å invitere til å sørge for at de som har mye, kan bidra mer. Jeg synes det er et paradoks at bankenes overskudd har vokst med så mange milliarder – vi snakker i størrelsesordenen to forsvarsbudsjetter – samtidig som folk har kjent at det har vært krevende å betale de økende rentene på boliglånet, uten at det har vært vilje til å skattlegge bankenes enorme overskudd. Vi opplever også at det ikke finnes vilje til å skattlegge tekgigantene eller sørge for at de som i dag ikke bidrar til fellesskapet, skal gjøre det. Vi er klar for en ansvarlig politikk, men det må være en ansvarlig politikk som omfordeler, trygger fellesskapet og sikrer inntektene, og der vanlige folk får mindre i skatt og færre regninger på bordet.

Jeg takker for spørsmålet og det gode samarbeidet i perioden som har vært. Vi ser også fram til et godt samarbeid i den perioden vi er ved starten av. SV er et forutsigbart parti. Vi er tydelige i kampen mot økende økonomiske forskjeller, men også for sterke fellesskap. Folk skal kjenne en velferd som er der, og de skal betrygges gjennom de reformene vi har drevet fram, bl.a. tannhelsereformen vi har startet på, gratis tid på SFO og billigere barnehage. Det tar bort storregninger, og det trygger folks økonomi. Det er også viktig for oss at vi har et organisert arbeidsliv, der folk har hele og faste stillinger. Det vet vi er grunnlaget for å organisere seg, for hvordan makt fordeles i samfunnet vårt, og for hvordan vanlige arbeidsfolk kan ta makt. Vi trenger også å ha et felles samarbeid og en drivkraft mot en grønn og rettferdig omstilling for å få ned utslipp og ta vare på mer natur.

Det var gledelig å høre trontalen. Der var det sterke spor av SVs gjennomslag den siste tiden. Der kunne vi høre om barnefamiliene, som skal få styrket økonomi gjennom økt barnetrygd, kutt i barnehageprisene og gratis SFO, at det bygges flere studentboliger, at en ny husleielov, som skal styrke leietakernes rettigheter, er på gang. Vi hørte om løft for Oslofjorden, mindre matsvinn og nullutslippsferjer, for å nevne noe. Da er det ekstra gledelig å stå her og se utover en sal med et rød-grønt flertall. Det vet vi at betyr noe. Det betyr noe for politikken, for hvem som blir sett, for hvilke interesser som blir hørt, og også for de menneskene som nå ikke bare kjenner en enorm lettelse over høyrepolitikken som ikke blir gjennomført, men også håp i det et nytt flertall kan representere for dem. Det betyr noe for familier som har fått en tryggere økonomi, med gratis tid på SFO, økt barnetrygd og billigere barnehage. Det betyr et håp for fiskerne i kystsamfunnene, som ønsker å lande ressursene der og bygge samfunn, og som trenger kvoter for å gjøre det. Det betyr noe for gründere som vet at deres virke bare hadde vært en drøm hvis virkemiddelapparatet ble satt under angrep og lagt ned, som enkelte partier her har gått til valg på. Det betyr også noe for bønder rundt omkring i landet som trenger drahjelp for klimatilpasning, men også for en inntekt å leve av. Det betyr noe for industriarbeidere som håper på grønne prosjekter, fra f.eks. flytende havvind, for å sikre viktige oppdrag til verftene, leverandørindustrien og videre arbeid til seg selv. Det betyr noe for sjøfolk, som trenger norsk lønn på norsk sokkel, og ikke minst for alle de ansatte i velferden, og for alle de tillitsvalgte som sårt har forklart hvordan deres hverdag er preget av at de trenger flere kollegaer, ikke kutt. Veldig mange har håp nå – håp om en politikk som skal merkes i deres liv og hverdag. Derfor må flertallet her på Stortinget samarbeide for nettopp å gripe fatt i de nødvendige utfordringene vi har i vårt samfunn og i vår tid. SV er klar for å være en samlende drivkraft i det arbeidet. I alle komiteer, på alle områder og i alle saker er vi klare for å gjøre det vi er kjent for å gjøre: drive politikken i rød og grønn retning, for miljø, for rettferdighet, for solidaritet. Jeg hører en viss uro her om kaos og utrygghet over at det er et bredt samarbeidsklima nå. Jeg har lyst til å si at det er mer som samler oss enn som skiller oss, og jeg har stor tro på at det nye flertallet også vil meisle ut en ny politisk kurs, til det beste for folk, for fellesskap og for landet vårt. I Norge har vi mye å ta vare på, men også mye å gripe fatt i. Vi er nødt til å gripe fatt i nedbyggingen av natur og de alvorlige klimaendringene som gjør at vi må få ned utslipp og omstille samfunnet på en rettferdig måte. Hvem har bedre forutsetninger for det enn et av verdens rikeste land, med sterke fagforeninger, tillitsvalgte i front og en god tradisjon for samarbeid? Vi har muligheten til å ha en offensiv politikk mot økonomiske forskjeller. Det må være en politikk som går i retning av omfordeling. Vi har muligheten til å stå sammen om å ruste opp velferden. Folk skal kjenne en trygghet for at grunnleggende behov blir dekket. Da må vi ha gode tjenester over hele landet og nok folk på jobb i velferden. Vi må også våge å utvide den og ha visjoner for flere deler av livet, slik som tennene, noe vi startet på i forrige periode. Vi må sørge for at penger som er satt av til velferd, går til velferd og ikke forsvinner ut i privat profitt. Vi må også samle oss om tid og tillit i tjenestene, hele og faste stillinger. Det rød-grønne flertallet er som velferden: Det er til bruk, ikke til pynt. Bare sånn kan folk merke endringer i hverdagen, og at det betyr noe hvem som styrer, at man stemmer og hvilket parti man stemmer på. Politikken er til for å løse folks problemer, og det flertallet vi har nå, tror jeg vil ta den oppgaven på det største alvor. Vi har hørt litt om svenske tilstander også i denne debatten. Det er bare å slå fast at Sverige har blitt et farligere land og et fattigere land, og jeg vil si at det i stor grad er høyrepolitikken som har ført til det. I Sverige har man ført en politikk for økonomiske forskjeller – med å kutte i arveskatten, i formuesskatten og i tryggheten til vanlige folk, som taper arbeid og taper helse. Vi ser at det er kuttet i sosialpolitikken, og særlig i de områdene som hadde trengt det mest. Det er ført en aggressiv privatiseringspolitikk som nå gjør at de ikke bare har et todelt skoleløp, men også barnevernstjenester der kriminelle drifter dem og samtidig rekrutterer sårbare barn inn i kriminell virksomhet, fordi det er lønnsomt å drive med skattefinansiert velferd. Dette er en utvikling svensk politi hadde advart mot i lengre tid, og som vi har all mulighet til å stoppe før den kommer hit. Det skjer med rød-grønn politikk. Vi har absolutt våre utfordringer å ta fatt i – med å ha forebygging, sikre gode liv, hindre rekruttering til kriminelle miljø, men også med å sørge for raske reaksjoner når lovbrudd begås, og at vi gjør mer av det som virker – men da må vi ha godt samarbeid, både med fagfolk, med politi og med hverandre, for å få til det. Vi i SV vet – og det tror jeg vi deler med flertallet i denne salen, og kanskje med enda flere – at det i stor grad handler om hva slags samfunn vi skal bygge. Samfunn med små forskjeller og med sterke fellesskap har mindre kriminalitet og større tillit, bedre liv for folk og bedre vilkår for bedriftene. Nettopp den visjonen er viktigere enn på lenge. Når ytre høyre mange steder styrker seg, når demokrati settes under press i deler av verden, må vi huske på at vårt bolverk er et samfunn med sterke fellesskap, der folk får dekket behov og ikke skyves ut eller settes opp mot hverandre, et samfunn med sterke fagforeninger og kollektiv kampkraft for arbeidsfolk og et politisk flertall for folk flest, på lag med fagbevegelsen. Visjoner blir bare virkelighet hvis man velger dem hver eneste dag og også søker fellesskap med dem som vil i samme retning. Da er det helt avgjørende at politikken gjøres opp med det rød-grønne fellesskapet som nå er valgt inn, og som har fått tilliten fra det norske folk. Sammen kan vi meisle ut en retning, sammen kan vi bygge et samfunn som folk trenger. Det er urolige tider, med krig i Europa, humanitær krise og et Gaza i grus. Nå kan det se ut som om det er håp for en prosess mot fred. Det er iallfall en våpenhvile vi alle ønsker velkommen. Det er en krig som har definert vår tid, og som fremdeles gjør det, og der vi alle må velge hvilken side av historien vi skal stå på. SV har vært en utålmodig kraft, sammen med den brede solidaritetsbevegelsen og andre parti, for å drive fram at Norge både kan og må gjøre mer og være den stemmen som trengs i verden. Jeg er glad for at vår statsminister er til stede for å gjøre den jobben nå. Vi fremmer noen forslag i dag, fordi vi synes det er viktig å forsikre oss om at Norge tar ansvaret knyttet til folkemordkonvensjonen på tilstrekkelig alvor og har et tydelig svar på hva det forplikter oss til, men også at vi gjør det vi kan for å hindre folkerettsbrudd, for å hindre at vi kan delta i eller støtte opp under okkupasjon på noen som helst måte, for å forsikre oss om at vi gjør det vi kan for å søke den rettslige prosessen knyttet til folkemord, men også at vi har gjort alt vi kan for å hindre at det finner sted. Jeg tar opp SVs forslag.