På lørdag var jeg på kuslipp på Jevnaker. Over 1 000 mennesker var samlet for å se på kyrne ute på beite. Det var glede, det var latter og liv, både for store og for små. Og der ble jeg møtt av bonden selv. Han fortalte meg en historie jeg ikke har klart å slippe. Han sa at livet hans egentlig kunne ha blitt helt annerledes. Han fortalte at han droppet ut av skolen i 7. klasse, han beskrev seg selv som et problembarn, en gutt som ikke fant plassen sin i skolen, en gutt som falt utenfor. Men så skjedde det noe. Noen fanget ham opp. Han fikk holde på med praktiske oppgaver, noe som ga mening for ham, noe han mestret, og han fikk ansvar og tro på seg selv. I dag driver han en stor gård. Han er arbeidsgiver, han er skattebetaler, han produserer mat vi setter på bordet hver dag: melk, kjøtt og brød. Hvor mange slike historier går vi glipp av i dag? Hvor mange barn på barnevernsinstitusjon sitter akkurat nå med følelsen av at de ikke duger i skolen, når det egentlig er skolen som ikke klarer å møte dem der de er? Vi kan ikke bare måle disse ungdommene på hvor flinke de er til å sitte stille i klasserommet. Noen lærer bedre med hendene, noen trenger dyr, natur, aktivitet eller praktisk arbeid for å finne motivasjon og retning. Det betyr ikke at kravene skal være lavere, det betyr at vi må finne flere veier til mestring. Hvis vi ønsker flere slike suksesshistorier om 10–15 år, må vi begynne nå. Og hvorfor skal vi ikke begynne her, med de mest sårbare barna vi har? For alle barn fortjener å bli sett og hørt, og ikke bare for de problemene de har hatt. Kanskje sitter det akkurat nå en framtidig bonde, en håndverker, lærer eller sykepleier på en barnevernsinstitusjon et sted i Norge som bare trenger at noen tror på dem lenge nok til at de begynner å tro på seg selv. Til slutt vil jeg kommentere det SV, og flere med dem, tok opp. SV var så opptatt av hvem som gir tilbudet. Da er jeg veldig glad for at jeg tilhører et parti som setter barna først.

Jeg er veldig glad for at statsråden anerkjenner utfordringen, og jeg er veldig glad for at hun sier at dette er rett rundt hjørnet, for det kan jo ikke bety 15 eller 5 år. Jeg håper også at regjeringen da vil være villig til å tenke nytt rundt hvordan vi skaper mestring og motivasjon for disse ungdommene, for de passer tydeligvis ikke inn i det systemet vi har. Da lurer jeg på: Hvordan vil statsråden få det til å skje rett rundt hjørnet?

Jeg hører statsråden sier at vi har dette, at vi jobber med det, og at det har vært en manko i 15 år. Det betyr ikke at vi skal sitte i 15 år til, eller at vi skal sitte lenger, og vente på at disse barna får hjelp. Det er barn der ute som trenger hjelp nå, og som trenger støtte for å gå videre i livet. Mener virkelig statsråden at dagens system er tilstrekkelig for dem som er elever i dag, og at det ivaretar behovet for stabil skolegang for disse barna, eller skal vi vente 15 år til for å kunne hjelpe dem? For vi ser jo at det brukes veldig lang tid.

Jeg hører at statsråden snakker mye om at vi har et system, at det skal være bedre samarbeid mellom skoler, og at det også finnes et samarbeid noen steder. Men det kan ikke være sånn at det skal være tilfeldig hvor man får tilbudet. Da kan man jo bo i en kommune med feil postnummer slik at man ikke får dette skoletilbudet, som i dag finnes noen få steder. Flere ungdommer på institusjon forteller at de opplever at de ikke har noe å stå opp til. Det betyr jo at dette samarbeidet ikke finnes. Mange faller ut av tradisjonell skole. Det betyr at dette samarbeidet ikke finnes. Man lykkes bedre med praktisk og alternativ læring, det sier ungdommene selv. Så mitt spørsmål er: Vil statsråden være åpen for å bruke flere alternative læringsarenaer, som dyrehold og praktisk arbeid og aktivitetsbasert læring?

Jeg er stolt av dette forslaget. Det er et forslag som jeg selv har vært med på å utforme, men gjennom komitébehandlingen har flere partier vært med på å meisle det ut til et enda bedre forslag. Det er jeg glad for. Barn i barnevernsinstitusjoner er blant de mest sårbare barna vi har i Norge. Likevel vet vi at altfor mange av dem faller ut av skolen. Bare rundt 37 pst. fullfører grunnskolen. Det er et tall som burde få hele denne salen til å stoppe opp – 37 pst. Bak prosentene finnes det barn, barn som har opplevd uro, flytting, svik og utrygghet, barn som blir flyttet rundt i landet flere ganger, nesten som pakkepost, og som må begynne på nytt igjen og igjen: ny skole, nye lærere, nye elever, nye bekjentskaper, nye voksne – hver eneste gang må de starte på nytt mens de samtidig prøver å håndtere livet sitt. Da er det ikke rart at motivasjonen forsvinner. Flere ungdommer på institusjon forteller at de føler at de ikke har noe å stå opp til, ingen mening med dagen, ingen opplevelser eller mestring. Det hjelper lite med fine ord om at skolen er viktig, dersom systemet ikke er tilpasset dem som trenger det aller mest. Alle barn mestrer noe, men noen trenger mer støtte enn andre. Noen trenger voksne som kan være bowlingrekkverket deres gjennom skoleåret, som holder dem på banen til de klarer å stå støtt selv. Derfor trenger vi et mer fleksibelt og praktisk opplæringstilbud for barn i barnevernsinstitusjon – ikke mindre skole, selvfølgelig, men en skole som faktisk fungerer for dem. For noen kan det være å lære matematikk gjennom idrett, for andre kan det være dyrehold, gårdsarbeid eller praktiske læringsarenaer som skaper motivasjon, struktur og ansvarsfølelse. Dette er ikke bare teori: Vi vet at slike tilbud har fungert før, og noen steder fungerer det fortsatt i dag. Det handler om å gi ungdommene en grunn til å stå opp om morgenen, en opplevelse av mestring, en tro på at de kan lykkes. Dette handler ikke bare om omsorg, det handler også om samfunnsansvar. Hvis vi investerer i disse barna mens de er barn og ungdom, gir vi dem muligheten til å klare seg selv som voksne. Hvis vi lar være, blir kostnaden både menneskelig og økonomisk langt større. Disse barna fortjener ikke bare oppbevaring, de fortjener et verdig og trygt liv. Da må vi tørre å tenke nytt om skole og mestring for dem som trenger det aller mest. Jeg tar opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Det er lett å utrope seg til eneste forsvarer av naturen når man konsekvent sier nei, slik Rødt, MDG og SV gjør i denne salen. Det er langt mer krevende å ta ansvar for både natur og sikkerhet samtidig, men det må noen gjøre. Fremskrittspartiet gjør nettopp det. Vi stiller krav til utslipp, teknologi og miljøhensyn. Samtidig sørger vi for at Norge kan bidra til egen sikkerhet. Chemring Nobel er en del av denne balansen. Å framstille dette som et valg mellom natur og trygghet, er en forenkling vi ikke har råd til. Vi velger ansvar for sikkerhet og miljø. Så må jeg si om de påstandene som trekkes fram om eksport, som ble gjort her tidligere: Jeg regner med at disse representantene vet at Chemring Nobel opererer under strenge norske eksportkontroller. Forsvarsmateriell eksporterer ikke i strid med norske regler eller politiske vedtak. De følger det regelverket som er. Det handler om Norges og Europas sikkerhet og om vår evne til å støtte allierte i en krevende tid.

Representantforslaget vi behandler, vil i praksis stanse etableringen av ny produksjonskapasitet av høyeksplosiver i Norge gjennom å innlemme Hurummarka i markaloven. Dette er ikke bare en lokal arealsak, det er en sak med betydelige nasjonale og sikkerhetspolitiske konsekvenser. Krigen i Ukraina pågår fortsatt med stor intensitet. Våre allierte etterspør økt produksjon av ammunisjon og eksplosiver, samtidig som Russland bygger opp sin egen kapasitet. I denne situasjonen må Norge bidra der vi kan. Chemring Nobel har over tid vært i dialog med staten om å øke produksjonen. En utvidelse av kapasiteten er viktig, både for å styrke vårt eget forsvar og for å kunne støtte Ukraina og våre allierte. Fremskrittspartiet har vært tydelig på at nasjonal sikkerhet og beredskap må prioriteres høyt. Det innebærer også å legge til rette for økt produksjon i norsk forsvarsindustri. Forslaget som ligger til behandling, går i motsatt retning. Det vil gjøre det vesentlig vanskeligere å etablere nødvendig kapasitet. Det kan vi ikke. Det er samtidig viktig å understreke at miljøhensyn skal ivaretas. Spørsmål knyttet til utslipp i Oslofjorden er relevant og må håndteres gjennom strenge krav, moderne renseteknologi og tett oppfølging. Løsningen er ikke å stoppe utbyggingen av nødvendig forsvarsinfrastruktur, men å sikre at den skjer på en forsvarlig måte. Når det gjelder lokalisering, er Hurum vurdert ut fra sikkerhetsmessige og tekniske hensyn samt avstand til bebyggelse. I tillegg finnes det allerede relevant infrastruktur gjennom eksisterende virksomhet. Det er forhold som taler for at dette er en egnet lokalisering. Det er derfor også riktig at staten følger opp med statlig reguleringsplan for å sikre framdrift i en sak av nasjonal betydning. I en tid med økt usikkerhet i Europa må vi ta ansvar for egen og alliertes sikkerhet. Fremskrittspartiet vil derfor stemme for representantforslaget.

Denne regjeringen snakker varmt om møteplasser og utenforskap, men det blir tomme ord når politikken i praksis gjør det motsatte – når man river ned de arenaene som faktisk betyr noe i folks liv. Mandag denne uken besøkte jeg bingoen på Strømmen, og jeg må si at jeg ble oppriktig berørt. Jeg møtte mennesker med et glødende engasjement, mennesker som legger ned utallige dugnadstimer, ikke for egen vinning, men for at andre skal ha et sted å møtes – et sted å høre til, et sted som gir minner fra fortiden, men som også absolutt er en del av dagens samfunn. Her var det mennesker som kanskje ikke har så mange andre arenaer i livet sitt. For dem er ikke dette bare bingo. Det er et pusterom. Det er et fellesskap. Dette er kanskje ikke en arena alle i denne salen kjenner til – og det hørte jeg jo på forrige taler, som stigmatiserte disse menneskene som går der og kalte dem trygdede – men det gjør faktisk jeg. Jeg husker den lokale bingoen der jeg vokste opp. Det var lukten av tusj, fingre som var farget røde, den stille spenningen i rommet – og den varme følelsen av å høre til. Det var viktig da, og det er viktig nå. Tallene er tydelige: Fra 230 bingohaller er vi nå nede i 147, og utviklingen fortsetter å gå samme vei. Dette er ikke bare statistikk – det er møteplasser som forsvinner, så jeg spør: Hvorfor? Bingo skjer innenfor trygge og regulerte rammer. Bransjen har selv tatt ansvar, med pauser, fjerning av «autoplay» og strengere kontroll med registrering og ID for å spille – og så kom innføringen av tapsgrenser. Tapstaket på 900 kr per dag og 4 400 kr per måned framstår som drastiske kutt, særlig når Norsk Tipping opererer med langt høyere grenser. Hva er helheten? Hvor er politikken? Regjeringen sier de vil styrke frivilligheten, men i praksis svekker de både inntektsgrunnlaget og møteplassene frivilligheten er bygget på. Vi kan ikke fortsette å bygge ned de arenaene som skaper fellesskap, tilhørighet og liv i lokalsamfunnene våre. De holder liv i skolekorps og tusenvis av andre viktige arenaer for barn og unge. Når jeg ser dette, sitter jeg igjen med en stor uro, en uro for at vi er på vei i feil retning der det frivillige og menneskenære bygges ned. Dette handler ikke om bingo. Det handler om mennesker, og vi har ikke råd til å miste flere av dem som holder liv i frivilligheten og i lokalsamfunnene våre.

Jeg måtte ta ordet en gang til, for representanten Alvær fra Arbeiderpartiet framstiller likestilling som om det er Arbeiderpartiets eget prosjekt alene. Det er feil. Hun snakket om å være historieløs, men da kan jeg minne henne om at FrP har vært med på å styrke kvinners økonomiske selvstendighet, at vi er for valgfrihet for familier, og at vi kjemper kampen mot negativ sosial kontroll. Dette er også likestilling – kvinners økonomiske selvstendighet. Så skal jeg gå til det jeg egentlig hadde tenkt å si; jeg måtte bare først si dette. Det er vanskelig å ta likestillingspolitikken på alvor når avstanden mellom ord og handling blir så tydelig. Likestillingsministerens tale tidligere i april framsto som en festtale full og intensjoner, men her svikter det: Når organisasjonen LIM, Likestilling, integrering, mangfold, mister statsstøtten, rammer det ikke bare en organisasjon, det rammer også mennesker som er avhengige av arbeidet deres. LIM står tett på dem det gjelder – unge som lever under press, kvinner som kjemper for sin egen frihet, og familier som trenger støtte og veiledning. Dette gjør kritikken fra Sarah Gaulin desto mer alvorlig. Når hun advarer om at arbeidet kan bli kraftig redusert, eller i verste fall lagt ned, er det et signal som bør tas på alvor. Statsråd Lubna Jaffery har selv løftet fram disse problemstillingene, det skal sies, men nettopp derfor blir det et paradoks når støtten til dem som faktisk gjør jobben, uteblir. Det skaper en urovekkende avstand mellom politiske ambisjoner og reell gjennomføring. Det er også viktig å understreke at LIM ikke bare er en kritisk røst, de har også bidratt konstruktiv ved å støtte forslag om forbud mot søskenbarnekteskap, og de har kommet med innspill for å styrke arbeidet mot negativ sosial kontroll. Dette er en aktør som ønsker å være en del av løsningen. Derfor er dette mer enn enkeltsaker. Det handler om hva slags likestillingspolitikk vi faktisk fører. Er vi fornøyd med bare gode taler, eller forventer vi også handling? En konkret handling veier mer enn mange lange taler. Hvis vi mener alvor, må vi vise det i prioriteringer. Likestilling bygges ikke i festtaler. Det bygges faktisk i praksis.

Æresrelatert kriminalitet er ikke bare et spørsmål om vold og kontroll, men også et grunnleggende likestillingsproblem. Vi kan ikke lukke øynene for dette. Noe av det mest ubehagelige med denne kriminaliteten er hvor lett det er å se en annen vei. Det handler ikke om enkelthistorier. Det handler om systemer, normer og kontroll som styrer menneskers liv, også her i Norge. For mange unge, særlig jenter, er frihet ikke en selvfølge. Den er betinget, overvåket og begrenset. Vi er alle kjent med at æresbegrepet kan styre hele hverdagen og få alvorlige konsekvenser – i verste fall drap. Dette er ikke kultur – dette er kriminalitet. Ministeren løftet i sin redegjørelse fram regjeringens ambisjoner for likestilling. Hun peker på at arbeidet er komplekst og krever langsiktig innsats. Det er riktig, men nettopp derfor må vi stille det spørsmålet som kanskje ties i hjel. Ministeren var ikke tydelig om innsatsen mot æresrelatert kriminalitet. Ministeren var heller ikke konkret om tiltakene for dem som lever under sosial kontroll. Dette kan vitne om berøringsangst. Men hva skjer da? Man er med på å tie dette i hjel, mens unge mennesker lever under press, frykt og kontroll. Dette er ikke et marginalt problem. Det er en del av norsk virkelighet. Det krever handling, og myndighetene er de som burde gi tydelige signaler på dette, og ikke bruke strutsemetoden. Vi må tørre å snakke om det. Vi må tørre å stille krav, og vi må stå opp for dem som ikke får bestemme over eget liv. Dette handler om grunnleggende rettigheter, om frihet og likestilling, og det handler om politikeres og hjelpeapparatets ansvar, ansvaret vi har som samfunn. Det enkleste er å se en annen vei, men det er også det farligste, og derfor er det ikke lenger godt nok med brede formuleringer og gode intensjoner. Når regjeringen snakker om likestilling, må det også gjelde de mest sårbare, de som i dag lever med kontroll, frykt og begrensning. Da må vi tørre å være tydelige, tørre å stille krav og tørre å handle. Hvis ikke svikter vi nettopp dem likestillingspolitikken er ment å beskytte.

Nå har ikke jeg nevnt hudfargen på noen når jeg snakker om æresrelatert kriminalitet. Det var det ministeren som gjorde. Jeg ønsket bare at det kanskje kunne ha vært mer tydelig og kommet mer fram i redegjørelsen om likestillingspolitikken, som ble lagt fram tidligere i april, men så syntes ikke. Da kan jeg kanskje benytte anledningen til å spørre: Hvilke tiltak ønsker ministeren å gjøre for å beskytte unge som lever under sosial kontroll?

Ministeren misforsto meg kanskje, for jeg er absolutt positiv til at de 1 300 sakene har kommet inn for domstolen, men vi har en veldig tynn statistikk når vi ikke kan registrere hva som er æresrelaterte drap. Det var det spørsmålet gikk på. Hvorfor er ikke æresrelatert kriminalitet tydeligere prioritert i likestillingspolitikken?

Først vil jeg starte med å si takk til ministeren for en god redegjørelse 21. april. Den var bred og god. Antallet saker med sosial kontroll og æresrelatert vold øker kraftig i Norge i dag. Det var registrert ca. 1 300 saker i fjor, men vi har ikke statistikk på det som er relatert til drap. Disse 1 300 sakene dreier seg kun om vold. Er statsråden komfortabel med å styre på et så svakt kunnskapsgrunnlag i et så alvorlig spørsmål?

Arteid bru er fra 1975, og den har kjente vedlikeholdsbehov. Det vet jeg godt som kommer fra Akershus fylke. Siste oppgradering av brua skjedde på 1990-tallet. Det er 35 år siden. Det er 35 år hvor trafikkbildet har endret seg ekstremt med ny flyplass i 1998, og det den fører med seg av næringsliv og befolkningsvekst. Hvorfor velger myndighetene å redusere farten framfor å framskynde sikkerheten for bilistene med nødvendig oppgradering av kritisk infrastruktur på strekningen? Jeg kan ikke se eller finne i noen papirer at det ligger noen planer for å utbedre E6 nordover i det hele tatt.

Statsråden sier det selv, at det kanskje ikke handler om fart, men det handler faktisk om kø. Ulykkene skjer når trafikken står stille, slik som statsråden sier, ikke når folk kjører i 110 km/t. Likevel er svaret fra statsråden å sette ned fart som om det i seg selv skal redde liv. Hvis fart virkelig var et problem, hvorfor stopper man på 100 km/t? Hvorfor går man ikke ned til 80 km/t eller 40 km/t på hele strekningen? Alle forstår at dette ikke er løsningen. Dette framstår som symbolpolitikk, et plaster på et åpent sår i stedet for å ta tak i de reelle utfordringene, kapasiteten, flaskehalser og utdatert infrastruktur. E6 er en av Norges viktigste transportårer. Den kan ikke behandles med lappesaker. Dette handler om tryggheten til helt vanlige folk, og det handler om dem som har veien som arbeidsplass. Når vil statsråden faktisk ta tak i de reelle årsakene i stedet for å iverksette tiltak som først og fremst gir inntrykk av handling?

«Statens vegvesen har redusert fartsgrensen på E6 mellom Hvam og Arteid bru fra 110 til 100 km/t med henvisning til ulykker. Samtidig skjer de fleste ulykkene i rushtiden, der trafikken ofte står stille. Dette tyder på at utfordringene heller er trafikkmengde, kapasitet og utforming samt tilstanden på Arteid bru, som er fra 1975. Vil statsråden vurdere mer målrettede tiltak enn fartsreduksjon for å bedre trafikksikkerheten og fremkommeligheten på strekningen?» Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:18:02]: Jeg er kjent med at Statens vegvesen har foreslått å redusere fartsgrensen fra 110 km/t til 100 km/t på E6 mellom Grankrysset og Arteidmoen, en strekning på knapt 2,5 km. Forslaget er ikke vedtatt, men sendt på høring med høringsfrist 30. april 2026. Så vidt jeg forstår har det bl.a. kommet inn høringssvar fra politiet, som tiltrer forslaget og mener at redusert fartsgrense vil ha god forebyggende effekt. Statens vegvesens forslag om redusert fartsgrense bygger på en grundig vurdering basert på politiets hendelseslogg, registrerte personskadeulykker, data fra trafikktellepunkter og veiens kurvatur. Det skjer forholdsvis flere uønskede hendelser på denne strekningen sammenlignet med tilstøtende strekninger. Kurvaturen skiller seg noe ut ved to bakketopper, der stoppsikten er noe redusert. Statens vegvesen viser til at det er riktig at de fleste hendelsene skjer i ettermiddagsrushtrafikken, på den tiden av døgnet med saktegående trafikk. Statens vegvesen mener det likevel vil ha effekt å redusere topphastigheten noe, for å bidra til mindre hastighetsforskjeller i tider på døgnet der trafikken er i ferd med å tette seg eller løse seg opp. Statens vegvesen opplyser også at de ser på muligheten for å etablere variable skilt for fartsgrenser, køvarsling og informasjonstavler på strekningen. Det gir mulighet for trafikkinformasjon i sanntid og å sette ned fartsgrensen når det er tett trafikk eller det skjer uønskede hendelser. Fartsgrensene skal balansere hensynet til trafikksikkerhet opp mot framkommelighet og miljø. Statens vegvesen har utarbeidet fartsgrensekriterier, som angir hvilke fartsgrenser som skal brukes i ulike trafikale tilfeller. Vurderingene er basert på kunnskap om sammenhengene mellom fart, risiko og ulykker. Liv Gustavsen (FrP) [12:20:07]: Statsråden sier det selv, at det kanskje ikke handler om fart, men det handler faktisk om kø. Ulykkene skjer når trafikken står stille, slik som statsråden sier, ikke når folk kjører i 110 km/t. Likevel er svaret fra statsråden å sette ned fart som om det i seg selv skal redde liv. Hvis fart virkelig var et problem, hvorfor stopper man på 100 km/t? Hvorfor går man ikke ned til 80 km/t eller 40 km/t på hele strekningen? Alle forstår at dette ikke er løsningen. Dette framstår som symbolpolitikk, et plaster på et åpent sår i stedet for å ta tak i de reelle utfordringene, kapasiteten, flaskehalser og utdatert infrastruktur. E6 er en av Norges viktigste transportårer. Den kan ikke behandles med lappesaker. Dette handler om tryggheten til helt vanlige folk, og det handler om dem som har veien som arbeidsplass. Når vil statsråden faktisk ta tak i de reelle årsakene i stedet for å iverksette tiltak som først og fremst gir inntrykk av handling? Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:21:11]: Representanten Gustavsen og jeg er enig om en ting, og det er at trygghet for trafikantene og trafikksikkerhet er viktig. Derfor gjør man nettopp avveininger mellom framkommelighet, det å få tatt ut nytten av veien, og risikoen for at ulykker skjer. Det er helt ordinært, det gjør vi på mange veistrekninger i Norge. Det er ikke noe grunnlag for å karikere det og si at det neste blir 40 km/t, for det er ikke det vi snakker om. Vi snakker om å gå fra 110 km/t og ned til 100 km/t. Det gjør man jo. Vi har i Norge også sommerfartsgrenser, hvor man går opp til 110 km/t fordi det da er tilrådelig å gjøre det på deler av E6. Dette er ikke veldig spesielt å gjøre. Det er innenfor det handlingsrommet som Statens vegvesen har for å kunne håndtere vår felles trafikksikkerhet. Det er utgangspunktet for denne saken. Liv Gustavsen (FrP) [12:22:00]: Arteid bru er fra 1975, og den har kjente vedlikeholdsbehov. Det vet jeg godt som kommer fra Akershus fylke. Siste oppgradering av brua skjedde på 1990-tallet. Det er 35 år siden. Det er 35 år hvor trafikkbildet har endret seg ekstremt med ny flyplass i 1998, og det den fører med seg av næringsliv og befolkningsvekst. Hvorfor velger myndighetene å redusere farten framfor å framskynde sikkerheten for bilistene med nødvendig oppgradering av kritisk infrastruktur på strekningen? Jeg kan ikke se eller finne i noen papirer at det ligger noen planer for å utbedre E6 nordover i det hele tatt. Statsråd Jon-Ivar Nygård [12:22:48]: Denne regjeringen har valgt å prioritere drift og vedlikehold høyere og har økt bevilgningene til det formålet de senere årene og mener det er riktig å bruke ressurser på å ta bedre vare på eksisterende infrastruktur og utbedre når vi kan det, og så skal vi selvsagt bygge nytt når vi må. Akkurat konkret til når det er riktig å gjøre noe med akkurat dette brustrekket, det kan jeg ikke svare på på stående fot. Men vi er kjent med at det i Norge er en rekke bruer fra 1960- og 1970-tallet som har en begrenset levetid. Det må håndteres i de kommende årene.

Jeg er veldig glad for det statsråden avslutter med her, at hun skal ha en gjennomgang av det. Jeg vil så kommentere det hun sa om brukerrom. Jeg er veldig stor tilhenger av brukerrommene i Tollbugata 3 i Oslo, det er veldig bra, men det går under helsebudsjettet. Det er noe helt annet. Nå snakker vi om penger som egentlig skal gå til barn og unge. Dette handler heller ikke om inkludering, men om ansvar. Når staten finansierer miljøer som gir veiledning om å bruke sterke, ulovlige rusmidler, flytter man faktisk grenser for hva det offentlige skal bidra til. Mener statsråden dette er ansvarlig politikk, eller er det et eksempel på ansvarsfraskrivelse i inkluderingspolitikkens navn? Og: Skal vi virkelig bruke skattebetalernes penger på ulovlige stoffer? Statsråden kan sikkert være enig med meg i at GHB ikke er lov å bruke i Norge.

Jeg hører statsråden sier at man ikke støtter å gi gratis brukerutstyr. Da må jeg si at statsråden tar helt feil. ChemFriendly får penger fra departementet, altså fra Bufdir. Dette er en forening som driver møtepunkter og sexfester for transpersoner, og nå andre. De er opptatt av at transer og mannlige sexpartnere skal ruse seg trygt og gir oppskrifter på dette på websiden sin. De reklamerer også for at man kan få gratis brukerutstyr til inntak av forskjellige rusmidler hos dem, slik som piper til røyking av crack og krystaller og målebeger for oppmåling av GHB og andre stoffer. Når midler er begrenset og forebyggende tiltak for barn og unge må avvises, hvordan kan da statsråden forsvare at denne typen aktører prioriteres? Vil statsråden nå ta initiativ til å endre kriteriene slik at det ikke skjer slike tildelinger?

«Det er ikke en statlig oppgave å legge til rette for rusbruk eller dele ut brukerutstyr. Likevel gir Bufdir 450 000 kroner til Chemfriendly. Chemfriendly er en aktør som retter seg mot skeive miljøer og arbeider med rusrelaterte seksuelle praksiser. I inkluderingspolitikkens navn prioriteres miljøer knyttet til rus og risikoadferd, samtidig som andre tilbud og aktiviteter for barn nedprioriteres. Mener statsråden dette er en ansvarlig prioritering av midler satt av til barn og unge?»

Dette må sies tydelig: Det handler ikke om teori. Det handler ikke om symbolpolitikk. Det handler om folk der ute, som lever helt vanlige liv, som betaler sin bensin og diesel selv – folk som bor utenfor de store byene, folk som er helt avhengige av bilen for å få hverdagen til å gå opp, folk med helt vanlige inntekter som nå får økonomien sin presset til bristepunktet. Når drivstoffprisen går opp fra 17 kr til 30 kr literen på få dager, da er det ikke et par kroner, som det blir sagt her – nei, det er 13 kr. Lastebileierne fikk 3–4 000 kr per bil i Oslo-området, inkludert prisøkningen som var på bom 1. februar. Dette er ikke en justering, det er et sjokk – et sjokk for familier som allerede snur på hver krone, et sjokk for småbarnsfamilier som må levere, hente, jobbe og få livet til å gå rundt. Og hva gjør regjeringen? De ser på, de nøler, de tvinner sine hender. Samtidig ser vi at Sverige tar grep for folket sitt. Det går ikke trikk eller T-bane på Flisa. Det er ikke Oslo der ute. Det er ikke i Brussel. Det er Norge, et langstrakt land. Og når noen her inne tror at man tvinger folk bort fra fossilbiler over natten, tar de feil. Det som faktisk skjer, er at man tvinger enda flere mennesker inn i økonomisk utrygghet. Man tvinger flere over i køene hos frivilligheten og Fattighuset. Dette handler ikke bare om klima eller transport, det handler om rettferdighet. For når regjeringen ikke gjør noe når kostnadene eksploderer over natten, er det ikke bare passivitet. Det er et politisk valg. Det er et valg som forsterker forskjellene i dette landet, et valg som rammer dem som har minst fra før, og det valget kan og bør vi ikke akseptere.

Statsråden viser igjen til handlingsplanen med 29 tiltak, og jeg er veldig enig med statsråden i at det er veldig gode tiltak som står der. Samtidig må vi også se på om de faktisk gir resultater. Til slutt har jeg bare et helt konkret spørsmål, og det er: Hvor mange saker om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold registreres det i Norge? Hvor mange jenter og gutter får faktisk hjelp, og hvor mange har fått konkret oppfølging gjennom tiltakene i denne handlingsplanen? Har man gjort noen evaluering på det, og har man tall på det?

Statsråden viser til handlingsplanen Sjef i eget liv, med 29 tiltak som styrker kompetanse i tjenestene. Det hjelper likevel ikke med mange planer og tiltak så lenge man ikke får dem til å virke der ute – lange tiltakslister hjelper lite dersom tiltakene ikke treffer og iverksettes godt nok, og vi ikke vet om de faktisk virker. For hver dag som går, sitter det jenter og gutter der ute i Norge, i 2026, som lever i frykt, under press, trusler og kontroll, fratatt retten til å leve et fritt liv. Jeg fikk senest i går en henvendelse fra en hen som lever slik, og som uttrykker at det oppleves som om lite faktisk endrer seg. Mitt spørsmål videre til statsråden er: Er statsråden villig til å ta i bruk målrettede og tydelige tiltak overfor de miljøene og trossamfunnene der dette skjer, også når det er krevende? Eller mener statsråden at de generelle tiltakene som er presentert, er tilstrekkelige?

«I mitt tidligere skriftlige spørsmål tok jeg opp situasjonen for de som utsettes for negativ sosial kontroll, trusler og vold også knyttet til særskilte miljøer og trossamfunn. I statsrådens svar ble det vist til en rekke generelle tiltak og handlingsplaner, men det ble i liten grad redegjort for hvilke konkrete tiltak som rettes mot miljøer og trossamfunn der problemene er særlig utbredt. Kan statsråden konkretisere hvilke målrettede tiltak regjeringen har overfor disse miljøene, og hvordan sikres det at arbeidet faktisk når frem?»

Jeg tar ordet i denne saken fordi det ikke bare handler om kriminalitet, det handler om barn og om barnas oppvekstvilkår. Jeg var med på å fremme dette forslaget fra FrP fordi vi ser en alvorlig utvikling med grovere kriminalitet, yngre gjerningspersoner og flere barn som rekrutteres inn i kriminelle miljøer. Dette truer tryggheten i samfunnet, men det rammer også andre barn. Det som bekymrer meg, er at vi i dag i praksis plasserer ungdom med alvorlig kriminell atferd i de samme barnevernsinstitusjonene som barn som er hentet ut av hjemmet på grunn av omsorgssvikt, vold eller rus – barn som trenger trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Barnevernsinstitusjonene skal være et hjem for disse barna, ikke en arena der de må leve side om side med ungdom som begår alvorlig og gjentatt kriminalitet. Dette vil denne regjeringen fortsette med, og det er etter mitt syn feil. Vi må tørre å si at dette ikke er til barnets beste, verken for de sårbare barna eller for de ungdommene som begår kriminalitet. Det må da være mulig å tenke to ting samtidig: at barn som begår kriminalitet, også trenger hjelp, og at samfunnet må sette tydelige grenser og beskytte andre barn. Derfor er det viktig å få på plass egne, lukkede institusjoner for mindreårige kriminelle – institusjoner med klare rammer, nødvendig sikkerhet og kompetanse til å håndtere denne gruppen. I dag ser vi ofte at reaksjonene ikke virker, og at ungdommene raskt er tilbake i kriminalitet. Samtidig risikerer vi at barnevernsinstitusjonene blir utrygge for barna som egentlig skulle ha fått hjelp der. Det er et dobbelt svik. For meg handler dette om å beskytte de mest sårbare barna. De som allerede har opplevd utrygghet, skal ikke måtte møte ny utrygghet i barnevernets omsorg. Derfor trenger vi et tydelig skille: Barnevernet skal være for barn som trenger omsorg og beskyttelse. Ungdom som begår alvorlig kriminalitet, må møtes med egne tiltak og egne institusjoner. Det handler om ansvar, det handler om trygghet, og det handler om å gi barn en reell sjanse. Derfor står jeg ved det opprinnelige forslaget. Det haster med å beskytte barna i dagens institusjoner, og derfor må vi få på plass lukkede institusjoner for de kriminelle barna.

Jeg måtte ta ordet her fordi jeg har vært med på å behandle digitalmeldingen, og siden det ble en kjernesak for representanten fra Arbeiderpartiet å nevne, vil jeg gjerne kommentere det. Arbeiderpartiet sier at de lytter til politiet når de vil ha aldersgrense på sosiale medier, men hvorfor lytter de da ikke til politiet når de samtidig advarer mot konsekvensene? Et forbud stopper ikke ungdom, det flytter bare aktiviteten. Resultatet er bruk av utenlandske plattformer, skjulte IP-adresser og langt dårligere etterforskningsmuligheter for politiet. Politiet får mindre innsikt, ikke mer kontroll, som det hevdes her. Å gjøre staten til digitale foreldre er ikke løsningen. Det svekker politiets arbeid og gir dem falsk trygghet. Det handler ikke om symbolpolitikk, det handler om hva som faktisk virker.

På vegne av Fremskrittsparti-representantene Tom Staahle, Aina Stenersen, Anne Grethe Hauan og meg selv vil jeg framlegge et representantforslag om etablering av psykiatrisk ambulansetjeneste på det sentrale Østlandet.

Takk for at man ønsker å se på det. Det er veldig bra, for her tror jeg at det generelt er mye med tanke på hvordan det gjøres i praksis. Som statsråden sier, er straffeloven § 196 veldig tydelig, men også helsepersonelloven § 33. Helsepersonell har en klar meldeplikt ved mistanke om vold og overgrep mot barn. Hva mener statsråden om tilfeller der helsesykepleier lar være å melde til politiet? Mener statsråden at dagens system i praksis sikrer at slike lovbrudd får konsekvenser for den enkelte ansatte, eller får det ingen konsekvenser?

Helsesøster spiller en viktig rolle for barn og unge på skoler og i institusjoner. Det er vi alle enige om. Statsråden viser til gjeldende regelverk, men jeg opplever fortsatt at det er litt uklarhet i praksis. Dersom en mindreårig jente på barnevernsinstitusjon forteller en helsesykepleier at hun har vært utsatt for overgrep, men helsesykepleieren ikke tror på henne eller lar være å melde saken videre, er det i tråd med lovverket? Og hvis ikke: Hvilke konkrete tiltak vil da statsråden iverksette for å sikre at meldeplikten faktisk etterleves i slike alvorlige saker? La meg si det annerledes: Mener statsråden at det er akseptabel praksis at en helsesykepleier selv vurderer troverdigheten til et barn og lar være å melde fra om mulig voldtekt, eller er dette et brudd på meldeplikten? Hvis det er det, hvordan skal det i så fall følges opp?

«Stortinget har vedtatt et lovverk som tydelig slår fast at seksuell omgang uten samtykke er straffbart. Samtidig vet vi at mange saker aldri når politiet. Om en 14 år gammel jente på institusjon betror seg om at hun har vært utsatt for overgrep eller voldtekt, er det slik at helsesykepleiertjenesten har en klar og ubetinget plikt til å melde fra til politiet, og mener statsråden at dagens regelverk er tilstrekkelig tydelig for å sikre at barn som varsler, faktisk får den rettssikkerheten og beskyttelsen lovverket forutsetter?»

Jeg har den ære å framlegge representantforslag for Silje Hjemdal, Morgan Langfeldt, Lill Harriet Sandaune og meg selv om praktiske og alternative opplæringstilbud for barn og unge i barnevernsinstitusjoner.

Mener statsråden virkelig at det trengs ytterligere utredninger? Er det virkelig nødvendig? Statsråden påpeker at dette gjelder ved risiko for vold og overgrep, men det gjelder faktisk den utryggheten de må leve med ved å besøke en overgriper. Det behøver ikke å være slik at det foregår ny vold og nye overgrep, men de blir tvunget til å være med på besøk fordi overgriperen har samværsrett med barna sine. Er det virkelig nødvendig å bruke mer tid på et krystallklart vedtak i Stortinget bare for å beskytte overgriperen?

Barn blir fortsatt sendt til samvær, uansett hvor mye lovverk man drar fram. Når vi har et totalt krystallklart vedtak fra et samlet storting, har vi ikke tid å miste. Barn blir fortsatt sendt til samvær med sin egen overgriper. Noen må til reise for å besøke overgriperen i fengsel. Dette må ta slutt. Stortinget har allerede vedtatt at barn ikke skal utsettes for dette. Vi kan ikke bruke mer tid på nye runder med utredninger. Dersom regjeringen er redd for å begå feil overfor en overgriper, er jeg langt mer bekymret for at vi hver eneste dag fortsatt utsetter barn for den samme overgriperen til tross for at Stortinget tydelig har sagt at det ikke skal skje. Ennå sitter regjeringen og venter på å sette vedtaket i verk.

«Stortinget har vedtatt at barn ikke skal utsettes for samvær med foreldre som har begått overgrep. Likevel sier regjeringen at den vil bruke god tid for å sikre at lovforslaget blir ‘helt riktig’. I mellomtiden lever barn med vold og overgrep, hver eneste dag! Mener statsråden virkelig at det å bruke uavgrenset tid på oppfølging av et klart stortingsvedtak er å ta barns trygghet på alvor, og hvordan forsvarer hun at barn fortsatt må vente på beskyttelsen Stortinget allerede har vedtatt?»

Statsråden sa veldig mye som var veldig positivt, så vi er nok enige om veldig mye, som Fremskrittspartiet har ytret også tidligere. Det er gledelig å høre. Men når vi vet at arbeid er avgjørende for både integrering og gode oppvekstsvilkår, hvordan kan statsråden forsvare at så mange unge fortsatt står utenfor arbeid og har svake norskferdigheter, til tross for omfattende offentlige tiltak?

Representanten fra SV sier at Norge må gå foran, men land som Australia og Italia, som jeg har nevnt tidligere, har allerede innført strengere aldersgrense for sosiale medier, så jeg ber representanten følge med litt – da vet hun at vi ikke går foran. Erfaringene der viser, som sagt, at mange kontoer stenges, men også at barn raskt finner andre måter å omgå regelverket på. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal være først; spørsmålet er hva som faktisk virker. La meg også rydde opp i noe: Det er feil når statsråden og representanten Hashim Abdi antyder at Fremskrittspartiet ikke ønsker grenser, at vi har fri flyt. De har tydeligvis ikke lest merknadene. De har tydeligvis ikke lest partiprogrammet vårt. De vet kanskje heller ikke dette, men det finnes i dag allerede en aldersgrense på 13 år. Vi mener at barn skal beskyttes, vi mener at skadelig innhold skal stenges ute, og vi mener at plattformene skal ta ansvar. Uenigheten handler ikke om vi skal ha grenser. Den handler om hvorvidt stadig strengere og mer generelle forbud faktisk gir bedre beskyttelse, eller om vi heller bør satse mer målrettet der problemene er størst. Vi må holde oss til det som hjelper. Det å gjøre noe til ulovlig er ikke det samme som å løse problemet. Overgrep og seksuelt innhold er allerede forbudt. Det vi må gjøre da, er å ta mobbing, manipulering og digitale overgrep på langt mer alvor og sørge for at det får reelle konsekvenser. Samtidig må vi huske på at internett ikke bare er en risikoarena. Mange av oss ble sterkt berørt av historien til Mats Steen. For ham, og for mange andre sårbare barn, var den digitale verdenen en livsarena. Der fant han fellesskap, der fant han mening. Disse barna betyr tydeligvis ikke noe for Arbeiderpartiet og SV, og representanten Hashim Abdi kalte ham akkurat nå for et forvitret barn foran en skjerm. Skal vi da svare med bredere forbud som er vanskeligere å håndheve, eller skal vi styrke målrettede tiltak mot det som faktisk skader barn? Vi må passe oss for å lage regler som i praksis gjør vanlige barn til regelbrytere fordi de finner omveier. Vår oppgave er å beskytte barn, ikke å kriminalisere normal ungdomsatferd. Fremskrittspartiet er opptatt av å innføre tiltak som faktisk fungerer i praksis, ikke bare symbolpolitikk som ser bra ut på papiret, og å gi reell beskyttelse. For oss handler dette om effekt. Vi skal vedta tiltak som beskytter barn i virkeligheten, ikke regler som først og fremst sender et politisk signal.

Jo, representanten Gustavsen har greie på det når man kan lese i rapporter fra Australia at det faktisk ble fjernet 2,5 millioner kontoer umiddelbart, men det samtidig i midten av januar kom tilvekst på cirka 500 000 kontoer. Spørsmålet mitt er: Jeg registrerer at statsråden peker på behovet for tiltakene, men et regelverk må være både rettssikkert og håndhevbart. Kan statsråden konkret redegjøre for hvordan alderskontroll skal gjennomføres uten at det krever identifikasjon, som i praksis innebærer BankID eller omfattende persontiltak? Hvem skal i så fall sitte på det ansvaret, dersom barn likevel omgår systemet?

Regjeringen har åpnet opp for å vurdere lovfestet aldersgrense for bruk av sosiale medier, som vi hørte flere her ta til orde for. Jeg er veldig glad for at statsråden nevnte Australia, og at hun hadde hatt et nattmøte med Australia. Jeg håper også hun ble klar over hvordan resultatet er der. I Australia ser vi at de nylig innførte denne strenge aldersgrensen, og at millioner av kontoer ble stengt, men samtidig så vi bare uker etterpå også at nesten halvparten ble opprettet igjen, på illegalt vis. Mener statsråden at lovfestet aldersgrense i Norge vil være mulig å håndheve i praksis, eller er dette bare symbolpolitikk? Hvordan vil regjeringen unngå at vi ender opp med å kriminalisere vanlige barn som bruker digitale medier i hverdagen?

Denne meldingen er viktig. Nettopp derfor må vi være sikre på at de tiltakene vi velger, faktisk lar seg gjennomføre og ikke ender som forbud som ser gode ut på papiret, men som ikke fungerer. Barn og unge som vokser opp i dag, vokser opp i en virkelighet der det digitale ikke er et tillegg til livet, det er en del av selve livet. Sosiale medier, spill, kunstig intelligens og digitale plattformer preger hverdagen deres. Det gir enorme muligheter, men også reelle og alvorlige risikoer. Fremskrittspartiet støtter målet om en trygg digital oppvekst. Vi deler bekymringen for økningen i digitale overgrep, vold, trakassering og kommersiell utnyttelse av barn. Når en av fem ungdommer rapporterer uønskede seksuelle henvendelser på nett, er det et samfunnsproblem, og det krever faktisk handling. Vi må imidlertid velge riktige virkemidler. For Fremskrittspartiet er det avgjørende at vi setter inn de sterkeste tiltakene der farene er først – mot overgriperne, kriminelle miljøer og digital vold. Politiet må få bedre kapasitet, bedre verktøy og sterkere prioriteringer i arbeidet mot internettrelaterte overgrep. Straffene må stå i forhold til alvoret. Barn skal beskyttes, og gjerningspersoner skal møtes med konsekvenser. Samtidig vil vi advare mot at staten beveger seg for langt inn i familielivet. Foreldre har hovedansvaret for barns oppvekst, også den digitale. Det er ikke statens oppgave å normere skjermtid, detaljstyre foreldrerollen eller fastsette hvordan familier skal organisere sin hverdag. Vi må styrke foreldrene, ikke overstyre dem. Fremskrittspartiet er også opptatt av at regulering av digitale plattformer må være målrettet og balansert. Ja, teknologiselskaper har et ansvar. Ja, pornovernet for barn og sikkerhet skal ivaretas, Men vi må også unngå overregulering som hemmer innovasjon, teknologiutvikling og digitale tjenester, som også gir barn læring, fellesskap og mestring. Barns digitale liv handler ikke bare om risiko. Det handler også om muligheter, om kreativitet, om læring, om fellesskap og om å delta i samfunnet på nye arenaer. Vår oppgave er å sørge for at barna er trygge, uten at vi samtidig begrenser friheten mer enn nødvendig. Fremskrittspartiet vil derfor støtte meldingens overordnede mål, men vi vil prioritere annerledes: mer politi, mindre byråkrati, mer foreldreansvar, mindre statlig normering, mer målrettet regulering og mindre symbolpolitikk. Slik skaper vi en trygg digital oppvekst uten å gjøre staten større enn den trenger å være. Vi må beskytte barna uten å regulere en normal barndom. Staten skal støtte foreldrene, ikke erstatte dem.

Barnevernet handler ikke om system. Det handler om barn. Det handler om barn som lever i utrygghet, barn som opplever omsorgssvikt, barn som trenger at det offentlige stiller opp fullt og helt når livet deres ikke fungerer. Derfor er denne saken så viktig. Fremskrittspartiet mener at det over tid har utviklet seg en urimelig økonomisk skjevhet i finansieringen av barnevernet i Oslo. Når hovedstaden står i krevende utfordringer, med flere barn med sammensatte behov og et høyt press på tjenestene, kan vi ikke akseptere at finansieringen henger etter. Det er ikke bare en budsjettmessig ubalanse. Det er en prioriteringsutfordring. Sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti har Fremskrittspartiet understreket at likebehandling må bety reell likebehandling. Når man erkjenner at det har vært en skjevhet over tid, må det få konsekvenser. Vi kan ikke bare se framover og late som om tidligere underfinansiering ikke har hatt betydning for barn og tjenester. For oss handler dette om rettferdighet, men også om ansvar. Noen mener vi bør starte på nytt, uten å ta stilling til det som har vært. Fremskrittspartiet mener det haster å få på plass en løsning, og at Stortinget må være tydelig når det avdekkes økonomiske forskjeller som går ut over de sårbare barna. Jeg har alltid ment – og vil alltid mene – at barns oppvekstvilkår ikke er et område hvor vi kan være forsiktige og avventende. I mine år på Stortinget skal jeg bruke enhver anledning til å styrke barnas rettigheter. Når rammevilkårene for barnevernet svekkes, svekkes også tryggheten til de barna som trenger det mest. Dette gjelder ikke tall i et budsjett. Det gjelder hverdagen til de mest sårbare barna i landets hovedstad. Barn i Oslo skal ha samme verdi som barn i resten av landet. Når barns trygghet står på spill, skal Stortinget være tydelig.

Her tror jeg statsråden ønsker å misforstå, for vi snakker om barnevernet i Oslo, og da har barna allerede kommet inn i barnevernssystemet. Det var akkurat det jeg sa – at man må gripe inn tidligere. Så hvor mye tidligere enn når Oslo kommune sier at de ikke har nok ressurser til å kunne gjøre jobben sin, mener man at man skal gripe inn? Hvordan mener statsråden at man skal kunne gripe inn før man vet at barna er under barnevernstjenesten?

Statsråden viser til satsing på beredskapsteam og kriminalitetsforebyggende tiltak, men er ikke det i realiteten tiltak som settes inn når situasjonen allerede har gått for langt? Er ikke det et tegn på at det har kommet inn altfor sent? Mener statsråden at det er god barnepolitikk å bruke stadig mer penger på å håndtere konsekvensene, samtidig som barnevernet selv melder om pressede rammer til tidlig innsats? Hvis regjeringen virkelig mener alvor med forebygging, hvorfor prioriteres ikke grunnmuren, nemlig barnevernets kapasitet til å gripe inn når barn havner i en institusjon eller i kriminalitet?

Alle, fra regjeringen til Stortinget, snakker om tidlig innsats. Ikke minst snakkes det om det i alle festtaler. Tidlig innsats forutsetter kapasitet. Kapasitet forutsetter ressurser til at barnevernet får gjort jobben sin. Vi vet, og har visst en stund, at Oslo kommune har meldt om fortvilelse over at de ikke har tilstrekkelige rammer til å kunne hjelpe de aller mest sårbare barna, de som lever i utrygghet hver eneste dag. Burde ikke alle alarmbjeller ringt i departementet allerede første gang Oslo varslet? Nei, da var man mer opptatt av – kan det virke som – å finne ut hvem som var skyldig, og hvor avgjørelsen om at Oslo skulle ha ansvaret for andrelinjetjenesten i barnevernet, var tatt. Hvordan kan statsråden sitte stille, la dagene gå og vente på et byråkrati, når vi vet at dagens finansiering faktisk gir rom for bare å håndtere det aller mest akutte?

Ja, det skal jeg.

05:57] (ordfører for saken): Familie- og kulturkomiteen har behandlet Dokument 8:2 S, et representantforslag om økonomisk likebehandling av barnevernet i Oslo. Jeg vil først få takke komiteen for det gode samarbeidet i denne viktige saken. Det er en samlet komité som ser at saken reiser reelle, alvorlige problemstillinger knyttet til finansieringen av barnevernet i hovedstaden. Over tid har det utviklet seg en økonomisk utfordring som påvirker tjenestens handlingsrom, og komiteen deler forståelsen av at dette må håndteres på en måte som sikrer likeverdige tjenester til barn og unge. For meg som saksordfører er det viktig å understreke at denne saken ikke først og fremst handler om budsjetteknikk eller finansieringsmodeller. Den handler om hverdagen til noen av de mest sårbare barna i landets hovedstad – barn som trenger trygghet, stabile rammer og voksne som har tid og ressurser til å følge dem opp. Barnevernet forvalter et av samfunnets mest grunnleggende ansvar. Likeverdighet – uavhengig av bosted – er et bærende prinsipp i norsk velferdspolitikk. Når det reises spørsmål om skjevhet i finansieringen, er det både riktig å nødvendig at dette settes på dagsordenen og behandles grundig av Stortinget. Samtidig er det ulike syn i komiteen på hvordan utfordringen best skal løses. Noen partier mener det er behov for rask avklaring og kompensasjon også knyttet til tidligere perioder. Andre peker på at eventuelle endringer i finansieringssystemet bør ses på framoverrettet og inngå i en helhetlig gjennomgang av ordningen. Disse ulikheter og vurderinger framgår i innstillingen. Som saksordfører vil jeg avslutningsvis understreke at målet må være å sikre forutsigbarhet og bærekraft i barnevernets rammevilkår, slik at barna dette gjelder, får den hjelp og beskyttelse de har krav på. Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling og ser fram til god debatt.

Jeg forstår at jeg og ministeren er enige. Det er veldig godt å høre, men når vi faktisk vet at barn har blitt tatt med ut av landet for å unndra seg barnevernets vedtak, kan vi ikke gjemme oss bak lover, regler og systemtekniske rutiner. Barns trygghet må alltid veie tyngst – tyngre enn automatisk varsling. Mener statsråden virkelig at dagens praksis er forsvarlig, i og med at man har lover og regler i ryggen, når den i verste fall fortsatt kan gi et forsprang og sette barn i fare?

Det er godt å høre at loven ivaretar dette, men slik oppfatter ikke barnevernet der ute at det fungerer i praksis. Når dette skjer, at det er en omsorgsoverdragelse, så skjer det veldig fort, og man sperrer passene. Da går det automatisk, så å måtte vise til lover og regler for å gjøre unntak fungerer ikke i praksis. Slik jeg oppfatter det, erkjenner statsråden at dette kan være et problem, men hun sier at lovverket egentlig ivaretar det. Kan statsråden da gi en garanti for at man følger det opp, sånn at det kommer til å bli tatt hensyn til, slik at vi kan være sikre på at barn ikke blir tatt ut av landet, og at man bruker lovverket som det blir vist til? Det gjøres ikke i dag. Det er barnevernet som rapporterer dette til oss.

«Dersom det besluttes utreiseforbud eller passnekt, blir passet elektronisk sperret. Den det gjelder, mottar samtidig varsel om at passet ikke lenger er gyldig. I saker hvor det foreligger en konkret risiko for at foreldre tar barn ut av landet for å unndra seg BV-inngrep, kan en slik varsling i praksis gi foreldrene et tidsmessig forsprang slik at de rekker å reagere raskt og forsøke å forlate landet via andre ruter. Vil statsråden ta initiativ til å endre varslingssystemet ved elektronisk pass-stans, slik at varsling kan utsettes eller tilpasses?»

Jeg er imidlertid kjent med opplysninger fra barn i institusjoner som opplever at det ikke nytter å ta opp forhold med Statsforvalteren, og at enkelte frykter negative konsekvenser dersom de sier fra. En institusjon hvor barn er i et avhengighetsforhold til ansatte, kan det være krevende å gi uttrykk for slike bekymringer når man er 13 år eller 14 år. Har statsråden grunnlag for å si at barns nei til samtaler, som hun henviste til, er uttrykk for et reelt og fritt valg? Hvilke undersøkelser eller kontrollmekanismer finnes for å avdekke om frykt for represalier eller utilbørlig påvirkning fra ansatte, påvirker barns valg om å ikke snakke med Statsforvalteren eller andre tilsynsbesøkende?

Som statsråden vet, er jeg veldig opptatt av at alle barn, og særlig barn i institusjon, skal bli sett og hørt. Statsrådens tidligere partileder, Gro Harlem Brundtland, var en som tok fram dette med nabokjerringa, og det handler om å bli sett og hørt. Jeg kan gi et konkret eksempel, og det er selvfølgelig anonymisert. En ungdom, la oss kalle henne Emilie, oppleves som krevende av ansatte og er derfor underlagt omfattende begrensninger i hverdagen, bl.a. manglende mulighet til å forlate institusjonen. Dagen før et varslet tilsyn får hun imidlertid beskjed om at hun kan få tre timers fritid og gå på kjøpesenter nettopp i det tidsrommet tilsynet er til stede. Mener statsråden dette er en tilfeldig praksis, eller er statsråden bekymret for at institusjoner aktivt legger til rette for at barn som er kritiske, sårbare eller krevende ikke er til stede når tilsynet skal snakke med dem?

«Vi har i teorien et sterkt og tydelig rammeverk for barns rett til å bli hørt. Barns medvirkning er lovfestet. Det er bred politisk enighet om at barn skal høres i saker som angår dem. Likevel forteller barn i barnevernsinstitusjoner noe annet når man faktisk snakker med dem. De beskriver en hverdag der de formelt blir involvert, men hvor de ikke opplever at deres meninger får reell betydning. Er statsråden komfortabel med at barn som allerede har begrensede rettigheter i hverdagen, mister sin rett til å bli hørt når det betyr mest?» Statsråd Lene Vågslid [13:16:31]: Takk for eit godt og viktig spørsmål. Barn har ein grunnleggjande rett til å bli høyrde og medverke i alle forhold som gjeld dei. Det er barnet som er hovudpersonen i ei barnevernssak, og barnets syn er sentralt i vurderinga av barnets beste. Som representanten Gustavsen viser til, er dette tydeleg slått fast i barnevernloven, og det gjeld òg fullt ut for barn i barnevernsinstitusjonar. Barnet har rett til tilstrekkeleg og tilpassa informasjon til fritt å gje uttrykk for meiningane sine og bli lytta til. Og barnets syn skal vektleggjast i samsvar, naturleg nok, med barnets alder og mognad. Samtidig er det viktig å vere ærleg på at medverknad ikkje alltid betyr at eit barn får viljen sin. Slik er det for alle barn, for oss som er foreldre òg. I mange saker vil det vere nødvendig å setje grenser og ta val som barnet kan vere ueinig i for å vareta både omsorga for og utviklinga til barnet, og ikkje minst for å kunne beskytte barnet. I slike situasjonar er det heilt avgjerande med god dialog med barnet om kvifor deira syn eller meining ikkje blei følgd. Regjeringa har dei siste åra teke fleire grep for å styrkje barns reelle moglegheit til medverknad i barnevernssaker. Frå den 1. januar 2024 tredde ei ny medverknadsføreskrift i kraft med tydelege krav til korleis barnevernet skal vareta barns medverknad i alle fasar av saka. Og frå 1. januar i år har Bufdir òg oppdatert rundskrivet sitt som gjev rettleiing om barns rettar og medverknad på institusjon. Det er òg viktig å seie at barn kan klage. Dei kan klage til Statsforvaltaren på forhold på institusjonen f.eks., om dei opplever det representanten tek opp, manglande medverknad. Ein oppretta i 2022 òg ein klageportal på Statsforvaltaranes nettstad, der målet er å gjere det enklare for barn å vende seg. I 2023 blei det òg innført nye føreskrifter om barnevernstenestenes ansvar for å følgje opp barn i institusjon og om Statsforvaltarens tilsyn med barn i institusjon. Reglane skal bidra til auka medverknad og auka rettstryggleik for barn, og det er bl.a. reglar om tilsynssamtaler med barn. Liv Gustavsen (FrP) [13:19:10]: Som statsråden vet, er jeg veldig opptatt av at alle barn, og særlig barn i institusjon, skal bli sett og hørt. Statsrådens tidligere partileder, Gro Harlem Brundtland, var en som tok fram dette med nabokjerringa, og det handler om å bli sett og hørt. Jeg kan gi et konkret eksempel, og det er selvfølgelig anonymisert. En ungdom, la oss kalle henne Emilie, oppleves som krevende av ansatte og er derfor underlagt omfattende begrensninger i hverdagen, bl.a. manglende mulighet til å forlate institusjonen. Dagen før et varslet tilsyn får hun imidlertid beskjed om at hun kan få tre timers fritid og gå på kjøpesenter nettopp i det tidsrommet tilsynet er til stede. Mener statsråden dette er en tilfeldig praksis, eller er statsråden bekymret for at institusjoner aktivt legger til rette for at barn som er kritiske, sårbare eller krevende ikke er til stede når tilsynet skal snakke med dem? Statsråd Lene Vågslid [13:20:18]: Eg er svært oppteken av at dei rettane barn har i tråd med barnevernloven, blir følgde. Eg er òg veldig oppteken av at me lyttar til dei klagene som kjem frå barn. Eg har òg høyrd om eksempel der barn har opplevd det representanten tek opp, at ein ikkje meiner at medverknaden ein skal ha, er blitt følgd. Difor er eg òg veldig glad for at når me går inn og ser på tal frå Helsetilsynet bl.a., viser det at om lag to tusen barn fekk tilbod om samtale ved tilsyn i 2024, og ni hundre av dei ønskte å snakke. Det er heilt grunnleggjande for meg at me sikrar at ungar som skal ha denne barnevernsinstitusjonen som heimen sin, blir godt varetekne òg når det gjeld eigen medverknad, samtidig som eg held fast på at me òg må kunne setje grenser og ha avgrensingar, for å beskytte ungane, som dei av og til sjølve vil vere ueinige i. Liv Gustavsen (FrP) [13:21:21]: Jeg er imidlertid kjent med opplysninger fra barn i institusjoner som opplever at det ikke nytter å ta opp forhold med Statsforvalteren, og at enkelte frykter negative konsekvenser dersom de sier fra. En institusjon hvor barn er i et avhengighetsforhold til ansatte, kan det være krevende å gi uttrykk for slike bekymringer når man er 13 år eller 14 år. Har statsråden grunnlag for å si at barns nei til samtaler, som hun henviste til, er uttrykk for et reelt og fritt valg? Hvilke undersøkelser eller kontrollmekanismer finnes for å avdekke om frykt for represalier eller utilbørlig påvirkning fra ansatte, påvirker barns valg om å ikke snakke med Statsforvalteren eller andre tilsynsbesøkende? Statsråd Lene Vågslid [13:22:20]: Generelt blir barn i barnevernsinstitusjon høyrde, men det er naturleg nok ikkje slik at ein alltid får det ein ønskjer. Eg er òg sjølv veldig engasjert i å sikre at institusjonane våre klarer å ta betre vare på barn, særleg barn som er utsette for kriminalitet eller sjølve har vore involverte i kriminalitet. Da er det nokon tiltak me òg kjem til å kome med no som handlar om å beskytte barna mot anten å skade seg sjølve eller andre, der barna vil vere ueinige i det. Eg opplever at Framstegspartiet i stor grad òg har både støtta og etterspurt at me sikrar institusjonane betre verktøy for å beskytte ungane. Då vil det i nokon situasjonar vere i strid med det barnet sjølv ønskjer. Eit eksempel: Viss vi veit at eit barn f.eks. er i kontakt med eit kriminelt nettverk, kan det vere at institusjonen vurderer det som riktig f.eks. å låse ei dør, sjølv om barnet kan vere ueinig i det. Det er den vanskelege balansegangen tilsette i barnevernsinstitusjonar står i.

Avslutningsvis vil jeg understreke at da den handlingsplanen ble vedtatt, var alle enige om at det var hastverk med å få den ut og ferdig, sånn at de som driver næring med skog, har noe å forholde seg til. Det er veldig viktig. Statsråden nevnte selv at karbonopptaket hadde gått ned. I 2024 var det altså 20,2 millioner tonn CO2 per år, og nå er det rundt 19 – statsråden sa tallet, men jeg husker ikke hva det var. Mener statsråden at dette er i tråd med Stortingets flertallsmelding om rask iverksetting av tiltaket for økt karbonopptak i skog, at regjeringen faktisk følger opp det med å bruke så lang tid på å gjennomføre en handlingsplan?

Jeg hører statsråden bekrefte at de ikke er ferdig med den handlingsplanen som ble vedtatt i 2023, hvor man da hadde strek under at man skulle komme tilbake igjen raskt. Statsråden vet sikkert at jeg fra Akershus og litt langt inne i skogen i Akershus, og jeg er veldig opptatt av skog, og skogeierne må, som andre næringsdrivende, ha forutsigbare rammevilkår for at å planlegge for neste generasjon. Hvordan mener statsråden at skognæringen skal gjøre dette, når handlingsplanen for økt karbonlagring i skog fortsatt ikke er på plass, til tross for at tiltakene er godt utredet og effektiviteten er godt kjent?

«I behandlingen av Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan for 2021–2030 sluttet et flertall på Stortinget seg til en merknad om at det skulle utarbeides en handlingsplan for økt karbonlagring i skog. Denne handlingsplanen er etter det jeg kan se, fortsatt ikke lagt fram eller satt i verk. Når vil regjeringen ferdigstille og iverksette handlingsplanen for økt karbonlagring i skog?»

Forslag nr. 8, fra Kristelig Folkeparti, handler om ansvarlig forvaltning av vår felles kulturarv. Stavanger domkirke er ikke bare et gudshus – den er en av Norges viktigste kulturminner, et nasjonalt symbol og et historisk bygg som har stått i snart 900 år. Når vi i denne sal diskuterer kirkebygg, er det viktig å skille mellom trosutøvelse og kulturarv. Dette forslaget handler ikke om trosfinansiering, det handler om bevaring av kulturminner som tilhører hele samfunnet, uavhengig av tro. Kirkebyggene, og særlig domkirkene, er blant våre mest verdifulle historiske bygg. De er åpne rom for fellesskap, historie, kunst og identitet. De brukes til konserter, seremonier, skolebesøk og som møteplasser i lokalsamfunnene. Å la slike bygg forfalle fordi midler står ubrukt, vil være dårlig kulturpolitikk. Derfor er det både fornuftig og ansvarlig å omdisponere ubrukte midler i kirkebevaringsprogrammet til restaurering av Stavanger domkirke. Dette er midler som allerede er satt av til formålet: bevaring og vedlikehold av kirkebygg. Forslaget sikrer at pengene faktisk brukes – og brukes der behovet er akutt. At regjeringen bes komme tilbake til Stortinget senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2026, gir dessuten god budsjettkontroll og demokratisk forankring. Å ta vare på vår kulturarv er et ansvar vi har på vegne av både dagens og framtidens generasjoner. Dette forslaget gjør nettopp det, uten å rokke ved prinsipielle prioriteringer i tros- og livssynspolitikken. Jeg oppfordrer derfor hele Stortinget til å støtte forslag nr. 8, fra Kristelig Folkeparti. Med det ønsker jeg alle en riktig god jul.

Jeg hadde ikke tenkt til å ta ordet og forlenge debatten, men jeg kan ikke la være når jeg hører representanten fra Arbeiderpartiet stå og fortelle en historie han knapt har opplevd selv. For det kan han umulig ha gjort når han henviser til at Solveig Horne, tidligere barne- og familieminister, ikke har gjennomført noe, men bare skrevet rapporter. Jeg kan minne salen om hva Solveig Horne gjorde, hvis dere ikke husker det. Hun tok initiativet til å styrke barns samvær med begge foreldrene. Hun opprettet institusjoner for psykisk helse og omsorg. Hun satte i gang et kompetanseløft i barnevernet og bevilget mange millioner til det i sin periode. Hun løftet også fram Foreningen 2 Foreldre og mottok en pris fra dem. Jeg mener at representanten fra Arbeiderpartiet bør lese sin historie hvis han mener at det bare foreligger rapporter etter henne. Det ble gjennomført praktisk politikk.

For Fremskrittspartiet handler barne- og familiepolitikken om tre grunnleggende ting: god integrering, mer frihet til familiene og ikke minst trygghet for barn og unge. Alt vi prioriterer i vårt alternative budsjett, tar utgangspunkt i dette. Barn skal vokse opp trygt, foreldre skal ha frihet og økonomisk handlingsrom, og samfunnet skal stille opp når familier ikke klarer det alene. Situasjonen i barnevernet er alvorlig. Derfor styrker vi barnevernet med 100 mill. kr. Kapasiteten er for lav, presset er for stort, og konsekvensene rammer barna direkte. Når barn må vente på hjelp eller plasser ikke finnes, er det systemet som svikter – ikke barna. Vi kan ikke unngå å peke på den godt dokumenterte underfinansieringen av barnevernet i Oslo. Likevel velger regjeringen å videreføre en forskjellsfinansiering der hovedstaden ligger langt under resten av landet. Det svekker tilbudet og går direkte ut over barns tilgang til trygghet, stabilitet og nødvendig omsorg. Fremskrittspartiet er tydelig: Barns rett til trygghet og omsorg kan ikke avhenge av postnummeret. Dette er et politisk ansvar, og regjeringen kan ikke skyve det fra seg. Fremskrittspartiet styrker også kampen mot vold og overgrep mot barn. Utviklingen er dypt urovekkende. Derfor prioriterer vi midler til voldsforebyggende tiltak, til sentre for voldsutsatte barn, til Dixi- og Nok.-sentrene og til Stine Sofie Senteret. Dette er tiltak som gir reell hjelp – ikke bare på papiret. I dag er finansieringen av Nok.-sentrene uforutsigbar. Flere har måttet stenge for nye overgrepsofre før året er omme. Det er dypt alvorlig at barn og unge risikerer å bli avvist – ikke fordi behovet mangler, men fordi budsjettet er brukt opp. Overgrep tar ikke pause selv om kassa er tom. Fremskrittspartiet har også tatt initiativ til pakkeforløp for voldsutsatte, slik at barn og familier møtes av et helhetlig og koordinert hjelpeapparat når de ber om hjelp. Når vi snakker om barns oppvekstsvilkår, må vi også snakke om barnefattigdom. For Fremskrittspartiet er det viktigste tiltaket at foreldre kommer i arbeid og får beholde mer av pengene sine. Derfor prioriterer vi kutt i skatter og avgifter og en politikk som gjør det mer lønnsomt å jobbe. Vi prioriterer trygghet for barna, frihet for familiene og et system som stiller opp når det virkelig gjelder.

Statsråden må gjerne fraråde, men vi må forholde oss til virkeligheten. Barnevernet i Oslo er underfinansiert med 454 mill. kr, uten rom for at det legges til noe, sånn at det kan være flere på jobb. Hva vil statsråden gjøre med at det er for få folk på jobb i Oslo, og at ansatte må gå alene på jobb i veldig krevende og farlig alenearbeid?

Etter det tragiske drapet på Tamima Nibras Juhar, som var alene på jobb for barnevernet i Oslo natt til 24. august i år, ble det åpenbart for oss alle at bemanningen ved våre barnevernsinstitusjoner er for lav til å sikre ansatte i møte med barn med komplekse utfordringer. I lys av dette er regjeringens fortsatte sultefôring av barnevernet i Oslo et stort paradoks. For regjeringen er tydeligvis barnevernsbarn i Oslo kun verdt det halve av barnevernsbarn i resten av landet. Når ansatte fortsatt sendes alene på jobb med barn og unge med høy risiko, uten rom for flere folk på jobb, hva er det da konkret statsråden vil endre? Hva mener statsråden om at regjeringens budsjett fortsatt ikke gir rom for bemanning til å hindre farlig alenearbeid, slik som drapet på Tamima Nibras Juhar viste oss?

Rødt snakker mye om barnefattigdom, men da kan man jo undre seg over hvorfor dere støtter Arbeiderpartiets statsbudsjett, når de ikke gir noen midler eller mer penger til det dere ønsker når det gjelder barnefattigdommen. Det er også veldig spesielt at Rødt da ikke stemmer for FrPs forslag, hvor vi viser at barnefamilier med to voksne og to barn får 30 000 kr mer i året enn de får med Støre-regjeringen. Så hvorfor har Rødt allerede gitt opp kampen mot barnefattigdommen, i og med at de stemmer for et budsjett som ikke prioriterer det?

Jeg er enig i mye av det representanten fra Senterpartiet sier, men jeg må legge til at den halve milliarden – 534 mill. kr – som det vises til, går til kjøp av private plasser. Den går ikke til å styrke antallet barnevernsansatte i institusjonene. Den går ikke til at man skal spesialisere seg, som de private faktisk gjør, slik at man møter de som må ha disse plassene, med tverrgående og mer allsidig kunnskap. Så jeg kan ikke se at man faktisk styrker det i budsjettet når man ikke får flere ansatte på jobb.

Senterpartiet er i sin retorikk tydelig på at barnets beste alltid skal komme først i barnevernet. Det er et prinsipp som det er bred politisk enighet om, og som er forankret i både barnevernsloven og barnekonvensjonen. Samtidig støtter Senterpartiet en politikk som i praksis begrenser bruken av private barnevernsplasser, også i situasjoner der offentlige tilbud ikke strekker til, og der barn blir stående uten et riktig tilbud. Når ideologiske føringer veier tyngre enn faktisk kapasitet, risikerer vi at barn må vente, flyttes eller plasseres i ikke heldige institusjoner. Da er spørsmålet mitt til Senterpartiets representant: Hvordan er det til barnets beste når Senterpartiet støtter en politikk som begrenser bruken av private barnevernsplasser?

Jeg hørte representanten Mirell Høyer-Berntsens litt tåredryppende innlegg om å ta vare på barn i barnevernsinstitusjoner. Samtidig legger hun ikke inn en eneste krone til flere ansatte i de offentlige barnevernsinstitusjonene. Hun sier også nei til private som kan komme inn, som jo har levert veldig godt på det i mange år. SV sier økt barnetrygd er et av de mest effektive tiltakene mot barnefattigdom. Det har SV vært veldig opptatt av. Når de inngår et budsjettforlik, støtter de likevel ikke prisjustering av barnetrygden, noe som faktisk hindrer at barnetrygden mister verdi i møte med prisveksten. Er dette nok et av SVs svevende valgløfter? Har SV gitt opp kampen mot barnefattigdommen?

Takk for et godt spørsmål. Det er jo ganske underlig at dette kommer fra SV, som har vært med på et budsjett som ikke styrker barnevernet, som ikke styrker at barnevernet får flere ansatte som kan ta hånd om de barna som kommer på institusjon. Barnevernet skriker i dag om at de ønsker flere ansatte på jobb. Det har ikke kommet en krone til det i budsjettet SV er med på. FrP satser stort innen barnevernet. Vi legger inn 100 mill. kr mer enn hva SV gjorde i sitt budsjett. Det taler for seg selv.

Takk for et godt spørsmål. Alle som kjenner til Fremskrittspartiets politikk, vet at Kirken og den norske kulturarven står høyt for oss. Det at vi kutter i budsjettet nå, gjør ikke at vi kutter til bruk av kirkerommet. Slik bruk ønsker vi faktisk. Det er veldig positivt at det har kommet på banen de siste årene, og vi er veldig glade for at Kirken åpner dørene for andre aktiviteter enn man har gjort tidligere. Vi kutter heller ikke til kirkebygg, som vi ønsker fortsatt skal holdes ved like. Vi står sammen med flere om at man må bevilge penger til kirkebyggene. Vi venter faktisk på at regjeringen skal benytte seg av de pengene som er bevilget til kirkebygg i dag. For det er fortsatt en del som ikke er brukt.

Det er veldig mange av kommunene der FrP og Høyre har tatt over, som faktisk har arvet en del av økonomien etter Arbeiderpartiets styre. Så man har ikke klart å snu skuta. Det har kanskje også dere opplevd, i og med at dere har sittet i fire år nå, og ikke har klart å snu skuta som ifølge dere selv var helt skakkjørt. Vi opplever at mange kommuner har dårlig økonomi på grunn av tildelingene som er blitt gjort av Arbeiderparti-regjeringen. Det er vanskelig for disse kommunene å kunne klare dette når de har tatt over en vanskjøttet kommune og fortsatt ikke får midler fra staten. Derfor er det veldig bra at de kommunene der Fremskrittspartiet er med og styrer, klarer å gjøre det de gjør i kommunene.

Jeg kom inn i politikken for å gjøre en forskjell for dem som har den laveste stemmen, for dem som står alene, for barn og unge som mangler trygghet og omsorg i hverdagen, for barn som opplever omsorgssvikt, vold og overgrep, og som altfor ofte blir sviktet av systemene som skulle beskytte dem. Det er disse barna jeg er her for. Nettopp derfor har det vært viktig for meg å kjempe for mer fokus, flere ressurser og tydeligere prioriteringer på dette området i Fremskrittspartiets alternative budsjett. Når vi ser på regjeringens forslag, selv etter runder med alle de fem budsjettkameratene, er det dessverre lite som faktisk styrker tryggheten og omsorgen for barna som trenger samfunnet aller mest. Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett prioriterer og styrker det med 180 mill. kr ekstra nettopp der hvor behovene er størst. Fremskrittspartiet er opptatt av én ting i denne debatten: at barn som vokser opp i utrygghet, vold eller omsorgssvikt, faktisk får hjelp – raskt, målrettet og på barnas premisser. Altfor mange barn i Norge lever i dag med vold i hjemmet, overgrep, alvorlig omsorgssvikt eller utrygge oppvekstsvilkår. For disse barna er det ikke godt nok med gode intensjoner eller fine ord i budsjettdokumentene. Det som avgjør, er om hjelpen finnes når barnet trenger den. Fremskrittspartiet har derfor i sitt alternative budsjett valgt å prioritere konkrete, dokumenterte tiltak som gir trygghet, beskyttelse og reell hjelp til barn og familier i krise. For det første styrker vi voldsforebyggende tiltak med 40 mill. kr. Vi ser en svært alvorlig utvikling der stadig yngre barn og ungdom både utsettes for og involveres i grov vold. Forebygging handler om tidlig innsats, kompetanse og tilstedeværelse – før volden skjer, før barna blir ødelagt for livet. Disse midlene går til aktører som jobber systematisk med forebygging, informasjon og tidlig intervensjon, og som faktisk når barna der de er. Det er både billigere og langt mer menneskelig å forebygge enn å reparere i etterkant. For det andre setter vi av 30 mill. kr til sentre for voldsutsatte barn. Barn som har opplevd vold og overgrep, trenger mer enn et vedtak; de trenger trygghet, omsorg, stabilitet og oppfølging over tid. Sentre som Stine Sofie Senteret gir barn og familier et helt unikt tilbud for bearbeiding av traumer og mestring etter alvorlige krenkelser. Det er uakseptabelt at økonomi skal avgjøre om et barn får tilgang til et slikt tilbud. Fremskrittspartiets prioritering handler nettopp om å sikre at disse barna ikke faller utenfor fordi foreldrene ikke har råd. For det tredje styrker vi kjøp av private barnevernsplasser med 60 mill. kr. Barnevernet er i dag i en alvorlig kapasitetskrise. Hundrevis av barn venter på plass. Samtidig fører regjeringen en ideologisk kamp mot private aktører. Det går på bekostning av barn som trenger et trygt sted å bo – og det nå. Barnets beste må alltid veie tyngre enn politisk prestisje. Private og ideelle aktører har i mange år bidratt med spesialisert kompetanse og fleksibilitet, særlig for barn med store og sammensatte behov. Når det offentlige ikke har kapasitet, er det direkte uansvarlig å stenge døren for løsninger som faktisk fungerer. For det fjerde styrker vi incest- og voldssentrene med 10 mill. kr. Disse sentrene er ofte det første, og noen ganger det eneste, trygge stedet barn og unge våger å ta kontakt med etter overgrep. De tilbyr lavterskelhjelp, krisehåndtering og langvarig støtte når andre systemer svikter. Overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem, og da må oppfølgingen være der. Felles for alle disse satsingene er at de handler om reell trygghet, ikke om symbolpolitikk. De handler om handling, ikke om ideologi, og om å sette barnet først – alltid. Når systemet svikter, er det barnet som betaler prisen. Det kan ikke Fremskrittspartiet akseptere. Derfor har vi valgt å bruke penger der de gjør den største forskjellen for barn og familier som lever med vold, frykt og utrygghet i hverdagen. Helt til slutt tar jeg opp FrPs forslag og dem vi har sammen med andre, noe som framkommer i innstillingen.

Arbeiderpartiet liker å snakke om småbarnsfamilier. De sier at de står på familienes side, men samtidig legger Arbeiderpartiet fram et budsjett som ikke gir reelle lettelser i skatter og avgifter. Hvordan styrker de da barnefamilienes hverdag?

Jeg er veldig glad for å høre det statsråden sier, for det viser at de tar dette på alvor. Det er veldig viktig, for det er, som statsråden sier, flere som sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål, og det er grunnen til at saken kommer opp. Shada-saken har vært et alvorlig varsku, og jeg forventer at læringen av denne saken blir tatt inn i videre arbeid, og at man sjekker for akkurat det som statsråden påpekte, at statsforvalteren skal inn, og at tilsyn er viktig. Det var jo det som manglet i denne saken. Jeg takker for svaret. Men jeg håper det kanskje fortsatt er en mulighet for at man kan gi de pårørende og de rundt et tydelig svar og mer innsikt i saken og hva som skjedde, for det er fortsatt åpent, og det vil fortsatt være spørsmål der ute om det.

Jeg beklager at statsråden ikke visste hvilken sak jeg viste til, men det var det faktisk sekretariatet som fjernet. Når det nå er kjent, siden jeg nevnte det i innledningen: Shada-saken er en eldre sak med et verst tenkelig utfall. Det har skapt stor uro i offentligheten i flere år fordi saksbehandlingen fortsatt framstår som uklar, med manglende åpenhet og svake ansvarslinjer. Det er pekt på utilstrekkelig oppfølging og en saksbehandling som ikke holdt nødvendig kvalitet. Saken etterlater seg fremdeles ubesvarte spørsmål, og den skaper bekymring og svekker tilliten til tjenesten. Jeg vil derfor spørre statsråden: Hva har departementet faktisk gjort i denne saken? Hvilke konkrete tiltak er gjennomført for å sikre bedre innsyn og tydelig ansvar? Og hvordan skal statsråden garantere at en slik svikt ikke skjer igjen?

«I noen barnevernsinstitusjoner er det avdekket alvorlige spørsmål om manglende innsyn og oppfølging, uklare ansvarslinjer og en saksbehandling som ble raskt lukket uten at den ble tilstrekkelig belyst. På grunn av dette skaper saken fortsatt uro da det savnes svar. Har barnevernet og departementet faktisk lært noe av dette, kan statsråden redegjøre for hvilke konkrete forbedringer som er gjort eller igangsatt, både når det gjelder innsyn, ansvarslinjer og kvalitet i saksbehandling, og hvordan statsråden vil sikre at lignende svikt ikke skjer igjen?» Dette gjelder altså Shada-saken.

Er det virkelig sånn vi skal ha det i Norge, at krisehåndteringshjelp til noen av de mest sårbare menneskene vi har, personer som er utsatt for seksuelle overgrep, skal basere seg på et slags lotteri for finansiering fra år til år? Hele tilbudet står og faller på om kommunene klarer å bidra den måneden eller det året. Spørsmålet mitt er da: Mener statsråden at dette er et verdig og forsvarlig psykisk helse-tilbud for dem som er utsatt for seksuelle overgrep i Norge i 2026? Om ikke: Vil statsråden på sikt legge fram en finansieringsmodell som sikrer stabilitet for dem som trenger hjelpen aller mest?

Nylig besøkte FrP Dixi- og Nok.-sentrene mot seksuelle overgrep. De formidlet en svært alvorlig bekymring. Finansieringen er nå så presset at flere sentre har innført inntaksstopp. Det betyr at overgrepsofre som ber om hjelp, som ofte står i en av de mest sårbare og akutte fasene i livet, nå får beskjed om at dørene er stengt. Dette er stikk i strid med hensikten med et lavterskeltilbud. Sentrene har over 40 års erfaring. De gir et tilbud som er spesialisert og treffsikkert, og mange brukere rapporterer at det er først når de kommer til Dixi at de får den hjelpen som virker. Vil statsråden umiddelbart ta grep for å sikre forutsigbar og tilstrekkelig finansiering, sånn at Dixi-sentrene kan holde dørene åpne og gi nødvendig hjelp til overgrepsofre som trenger det nå, ikke om måneder eller år?

Den 1. oktober fikk regjeringen slakt av sitt eget ekspertutvalg, ledet av Erik Stene. Utvalget beskriver et statlig barnevern uten reell styring og kontroll når barn plasseres på institusjon. Det advares om alvorlige konsekvenser, og pressen skriver at utvalget slakter regjeringens pengebruk og manglende kontroll i barnevernet. Dette er ikke en kritisk merknad; dette er en knusende dom. Hva er regjeringens svar i budsjettet? Jo, de foreslår å øke bevilgningen til det statlige barnevernet med 534 mill. kr, nesten utelukkende for å dekke økte utgifter og kjøp av plasser, fordi det er flere barn og høyere priser. Det er ikke én tydelig satsing på flere folk i arbeid. Alle som har satt sine bein i en barnevernsinstitusjon de siste årene, vet hva som skjer. Det er mer rus inne på institusjonene og mer vold og utagering. Det er barn og unge med tyngre, mer sammensatte diagnoser og langt mer komplekse liv. Det er ansatte som står i en livskritisk situasjon med altfor få kollegaer på vakt. Det regjeringen nå gjør, er i realiteten å si til disse ansatte: Vi har lest Stene-utvalgets totalslakt. Vi har sett at systemet mangler kontroll. Vi ser at barna har større og mer komplekse behov. Vårt svar er å kjøpe flere senger, ikke å sikre flere fagfolk. Dette er uforsvarlig. Når et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg sier at staten ikke har kontroll ved institusjonsplasseringer, og når vi samtidig vet at barna som plasseres der, ofte har omfattende rusproblemer, traumer, psykiske lidelser og utagerende adferd, er bemanning og kompetanse selve kjernen, ikke en budsjettpost man later som ikke finnes. Regjeringen ber Stortinget om å nikke og smile til en satsing som i praksis er en kapasitetsøkning uten kvalitetssikring. Det er som å skryte av nye intensivplasser på et sykehus uten å ansette sykepleiere eller leger. Barnevernet trenger ikke en glanset overskrift om 534 mill. kr. De trenger at noen her inne tar inn over seg realiteten der ute: Uten nok kvalifiserte folk på jobb er hver ny plass en risiko, både for barnet som flytter inn, og for de ansatte som skal stå i front når alt rakner. Dette budsjettet svarer ikke på Stene-utvalgets kritikk. Det svarer ikke på ropene fra ansatte. Det svarer ikke på behovene til barna. Det er ikke en satsing; det er en polert fortelling om virkeligheten som regjeringen ikke vil ta inn over seg.

Dette er en viktig debatt og en veldig urovekkende debatt med tanke på hvordan regjeringen klarer å stoppe en hel næring i Oslofjorden uten å tenke på konsekvensene for disse jobbene og disse menneskene i framtiden, og konsekvensene for næringen i vår region i framtiden. Det handler om folks levebrød. Fiskerne har drevet sitt fiske i fjorden i generasjoner og risikerer at levebrødet bare forsvinner. Å opprettholde tilgangen til fiskeområdene i fjorden betyr trygghet for arbeidsplassene og sikre inntekter, og det opprettholder også en lokal næring i Oslo-regionen. Fisket, særlig lokalt fiske, er en viktig del av kyst- og fjordkulturen i Oslofjorden. Ved å sikre at også små fiskere kan fortsette, bidrar forslaget til mangfold i næringslivet og til at kystsamfunnene kan bestå – ikke bare næringsliv i bykjerner, men også i distriktene langs kysten. Ved å fokusere på bærekraftig regulert fiske i fjorden kan vi kombinere bruk av naturressursene med vern av miljø og biologisk mangfold, istedenfor det som gjerne skjer, som er at fiskerne blir presset ut og områder legges brakk. For mange fiskere vil et forbud eller strengere restriksjoner bety at investeringer og liv går tapt, ofte uten kompensasjon. Forslaget er derfor et spørsmål om rettferdighet og trygghet for dem som lever av fjorden vår. I en tid med rask urbanisering og handel, utbygging og press på kystområder er det viktig å ta vare på tradisjoner og de lokale næringene. Ved å støtte forslaget gir vi en stemme til dem som jobber med hendene – de som sørger for fersk sjømat, kystkultur og bærekraftig ressurshåndtering. Statsråden har foreslått 15 mill. kr i omsetningsmidler til fiskerne som rammes av de nye reguleringene. Vi husker kanskje godt diskusjonen som pågikk i veldig mange år, om hvordan det gikk da man la ned pelsdyrnæringen, som var en annen særnæring. Etter politiske vedtak om avviklingen fikk pelsdyrnæringen til slutt 1 mrd. kr i kompensasjon. Så da lurer jeg virkelig på hvordan statsråden har kommet fram til 15 mill. kr, som nå er lagt på bordet. Er det virkelig tilstrekkelig for å sikre en bærekraftig omstilling for disse fiskerne? Hvilke beregninger ligger til grunn for at denne næringen skal få et så vesentlig lavere nivå av støtte enn det de tidligere næringene har mottatt?

Statsråden viser til forebygging, men situasjonen ved flere skoler er alt annet enn forebyggbar. Den er faktisk helt akutt. Vil statsråden sørge for at statlig styrking av støttefunksjonene i skolen kommer? Eller mener statsråden at skolen skal løse alvorlige rus- og trygghetsutfordringer uten helsesykepleiere, miljølærere og sosialfaglig kompetanse?

Jeg hører at statsråden viser til at skolene skal skape trygge miljøer, men samtidig kuttes det i helsesykepleiere, miljøarbeidere og sosiallærere i videregående skoler. Det hjelper ikke hvor mye man putter inn, når man ikke klarer å få det ut til skolene. Hvordan mener statsråden at skolene skal håndtere en økende frykt og rusmiljø når de på grunn av dårlig økonomi i fylket og i kommunene mister nettopp de fagfolkene som kunne ha gjort noe med situasjonen?

«Statsråden viste tidligere til regjeringens holdningskampanje mot narkotika. Slike tiltak kan ha effekt på sikt, men hjelper lite der utryggheten allerede er stor og både ansatte og elever står i et etablert fryktmiljø. Hvordan vil statsråden sikre at videregående skoler faktisk blir trygge arenaer for elever og ansatte når fylkeskommunenes tiltak, som bortvisning, verken hindrer ungdom i å bruke skoleområdet på kvelds- og nattetid, og barnevernet ikke i tilstrekkelig grad kobles på der det åpenbart foreligger omsorgs- eller oppfølgingsbehov?»

Det var godt å høre at man har innført mange kontroller, og at internkontrollen er styrket, men fortsatt ser vi jo brudd på barnevernsloven. Mener statsråden virkelig at dagens ordning da er god nok til å beskytte disse barna, selv etter pålegg fra statsforvaltere til forskjellige kommuner etter avvik og brudd? Er ikke da tiden inne for å ta tydelig ansvar for å sikre at loven faktisk følges i hele landet, og at barn kan trygges gjennom det ansvaret vi faktisk har?

Den 8. oktober fikk Nes kommune pålegg fra statsforvalteren da det ble avdekket at de over en lengre periode i 2024 ikke hadde behandlet bekymringsmeldinger i tråd med barnevernsloven § 2-1. I september behandlet kommunestyret årsrapporten for 2024 for barnevernet i Nes, som var positiv på alle punkter. Det er bare to år siden den samme kommunen fikk påvist alvorlig svikt i oppfølgingen av barn i fosterhjem. Altså: Rapportene som politikerne forholder seg til, har intet å påpeke. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Vi får stadig høre om tilsvarende brudd i andre kommuner. Mener statsråden at dagens tilsyns- og rapporteringsordning faktisk er god nok til å sikre barna den beskyttelsen loven skal gi dem? Hvis ikke forventer jeg at statsråden vurderer konkrete endringer, slik at sårbare barn som det varsles om, får hjelp, og at varslingen ikke blir liggende i en skuff.

«Det skjer stadig alvorlige brudd på barnevernsloven. Hvordan kan vi som politikere – og du som statsråd – ha tillit til årsrapporter og internkontroll fra barnevernstjenesten, når alvorlige brudd på loven avdekkes kort tid etter?»

Jeg kunne ikke sitte stille og unnlate å svare når representanten Hashim Abdi uttalte seg her tidligere. Arbeiderpartiets representant ser ut til å være mer opptatt av å kritisere Fremskrittspartiets ytringsfrihet enn å føre en reell debatt om pressens rammer. Å kutte i pressestøtten svekker ikke ytringsfriheten. Ytringsfriheten ligger i Grunnloven, ikke i statsbudsjettet. Fremskrittspartiet mener at et mangfoldig medielandskap skapes best gjennom fri konkurranse og like rammevilkår, ikke ved at staten favoriserer enkelte aktører økonomisk. Pressestøtten er et virkemiddel, ikke en garanti for ytringsfrihet. Tvert imot mener vi at mediene står sterkere når de ikke er økonomisk avhengig av staten. Dette handler om uavhengighet, ikke om innskrenking. Hvis Arbeiderpartiet virkelig er opptatt av pressens uavhengighet, bør de ta inn over seg at økonomisk avhengighet av staten ikke styrker medienes frihet. Det svekker den.

Jeg vil først takke representanten Trøen for å løfte en sak som virkelig fortjener all oppmerksomhet. Siden jeg kom inn i familie- og kulturkomiteen i høst, har jeg fått enormt mange henvendelser fra hele landet. Det er foreldre, besteforeldre, ansatte – og barn og unge selv – som forteller om en hverdag i barnevernet som rett og slett er helt uakseptabel. Det er historier om barn som flyttes fra sted til sted uten forklaring, om institusjoner med høy turnover og lav kompetanse, og om ungdommer som mister troen på at de betyr noe for noen. Når man leser disse brevene, eller snakker med dem, kjenner man at dette handler om noe mye mer enn struktur og system. Dette handler om livet til barn som allerede har hatt det altfor tøft i livet. Rapporten fra Stene-utvalget bekrefter nettopp det som mange av oss har hørt lenge, at regjeringen ikke har god nok kontroll over kvalitet, kapasitet og kostnader i institusjonsbarnevernet. Vi må tørre å si høyt at det er alvorlig og ulovlig, for når staten svikter her, svikter vi de barna som har minst å gå på. Barn som bor på institusjon, skal oppleve trygghet, stabilitet og varme. De skal føle seg sett. I dag opplever for mange det motsatte, og det gjør meg oppriktig bekymret og sint. Dette er ikke et område der vi kan lene oss tilbake og vente på nye utredninger. Det trengs handling nå. Jeg vil derfor spørre statsråden: Hvilke konkrete tiltak kommer først? Hvordan skal barns egne erfaringer og stemmer faktisk få en betydning for hvordan institusjonsbarnevernet utvikles videre? Er statsråden enig i at vi står i en krise, slik mange fagfolk og barn sier selv? Statsråden sa tidligere i debatten at dette bare gjelder en liten gruppe. I Fremskrittspartiet bruker man ikke den betegnelsen, for det er ikke poenget. Her kan vi ikke snakke om «få» eller «mange». Når vi vet at barn i institusjonsbarnevernet opplever utrygghet, svikt eller manglende omsorg, er ett barn ett for mye. Ingen barn skal oppleve utrygghet i den delen av livet som skal være grunnmuren til resten av livet. For de barna som i dag sitter der ute, på rom rundt omkring i Norge, og lurer på hvem som bryr seg, betyr hver eneste dag veldig mye.

De siste årene har vi sett flere dypt tragiske hendelser i barnevernet. Barn og ungdom som skulle vært beskyttet, blir i stedet sviktet. Dette er ikke enkelttilfeller. Det er systemsvikt. Det er et system som ikke lenger klarer å beskytte de mest sårbare blant oss. Barnevernet skal være et vern, men altfor mange blir kasteballer mellom tiltak, voksne og kommuner, uten at noen tar ansvar. Vi vet at mange av ungdommene som i dag begår alvorlig kriminalitet, kommer rett fra barnevernsinstitusjoner. De trenger hjelp, men barnevernet mangler verktøyene. Dermed står institusjonene maktesløse når ungdommene er til fare for seg selv eller andre. Dette er ikke bare et faglig problem. Det er politisk handlingslammelse. Ansvar uten virkemidler hjelper ingen. Fremskrittspartiet har advart om dette lenge, og nå har det gått for langt. Først nå, når krisene står i kø, viser Arbeiderparti-regjeringen tegn til å ville gjøre noe, men det de kommer med, er ikke nok. Plaster hjelper ikke på brukket bein. Vi er tydelige: Det må på plass lukkede institusjoner for barna og ungdommene som trenger mer oppfølging og kontroll enn dagens system klarer å gi. Det handler ikke om straff. Det handler om trygghet, behandling og ansvar. Ekspertutvalget har nå slått fast det vi alle vet: Styringen svikter, ledelsen svikter, og systemet svikter. Da spør jeg: Hvor mange barn skal sviktes før regjeringen slutter å snakke og begynner å handle? Vi trenger handling nå – et barnevern som får bedre verktøy og tydeligere ansvar, nye, trygge og lukkede institusjoner for ungdommer som begår alvorlige lovbrudd, og et sterkere samarbeid mellom politi, helse og barnevern, slik at ingen ungdommer faller mellom to stoler. Forebygging må også styrkes. Men hvordan kan vi gjøre det når regjeringen skjevfordeler tilskudd blant landets kommuner og fylker? I Akershus fylke kuttes det i statlige tilskudd samtidig som befolkningen vokser. Hva er resultatet? Det er færre tilbud til barn og unge. Er ikke barn og unge i Akershus like mye verdt for denne regjeringen som barna i distriktene? Enkle tilbud som BUA, som gir ungdom en arena for fellesskap og aktivitet, legges ned – ikke fordi de ikke virker, men fordi regjeringen ikke prioriterer dem gjennom fylke og kommune. Disse tiltakene er små i budsjettet, men store i betydning. De forebygger utenforskap og kriminalitet før det starter. Fremskrittspartiet vil handle – ikke vente. Vi må gi barnevernet midler til å beskytte de mest sårbare og styrke felleskapet rundt barna.