Dette er en spennende debatt. Jeg tror det er bred enighet om viktigheten av digital suverenitet. Det som slår meg når jeg hører på debatten her, spesielt det siste innlegget, er at man ikke helt ser ut til å se sammenhengene. Et av de landene i Europa som har vært aller best på å ivareta sin beredskap og suverenitet, som har god kunnskap om det, og som også har gjort det på det digitale, er Finland. Hva har de valgt? Jo, de har valgt å jobbe sammen med store aktører internasjonalt, men også å ha kunnskap og muligheter hjemme for å kunne ivareta denne suvereniteten. Det slår meg at man ikke ser til nabolandet vårt, som da er Finland, som klarer dette på en god måte, men heller velger å lage motsetninger som ikke trenger å finnes. Jeg tror ikke det er noen her som ikke deler bekymringen rundt disse store tekgigantene og den makten de har, men spørsmålet er: Hvordan klarer vi, i samarbeid med dem, å sette opp nettopp løsninger som den nasjonale skyen, som vi er helt avhengig av, og som konseptvalgutredning etter konseptvalgutredning har vist er vanskelig å få gjort unna helt på egen kjøl? Det er også andre ting som overrasker meg litt i denne debatten, og det er disse motsetningene og paradoksene i SVs forslag. På den ene siden går ledende representanter for SV ut og er imot etablering av datasentre i Norge og tildeling av kraft til dem, på den andre siden snakker de om digital suverenitet. Det ene og det andre kan ikke være sant samtidig. Hvis man snakker om digital suverenitet, må man ha med seg at da må vi ha datasentre. Da må vi ha datasentre som klarer å ivareta alle våre digitale behov, også AI-bruken. Jeg vil også påpeke en annen faktor. Mange her er kritiske til Microsoft og kritiserer dem veldig for noen av de valgene de har gjort. Man burde kanskje gå inn og se hvilke aktive valg Microsoft har tatt når de har vært under press fra amerikanske myndigheter, hva de i realiteten har valgt å gjøre, ikke bare hva som kommer fram i nyhetsmediene. Avslutningsvis: Skal vi få digital suverenitet, som jeg tror vi alle er enige om – det å kunne stå på egne bein når krisen er der – handler det om å jobbe med de aktørene som er der ute, både i Europa og også globalt, for å lage best mulig robusthet i våre systemer for å kunne stå imot det uforutsette også i det digitale domenet.

Igjen takker jeg for svaret, og igjen er det iverksatt en rekke tiltak. Likevel: Denne rapporten er én side av saken, men gjennom uformelle linjer får vi beskjed om at det innimellom vitner om manglende tillit mellom etatene, at enkelte etater ikke har tillit nok til politiet til å dele informasjon. Det er for meg veldig urovekkende. Til tross for at vi begge – både statsråden og undertegnede – og Høyre deler bekymringen for situasjonen, må jeg ærlig innrømme at det ikke virker som man tar det på alvor. For å understreke det: Det ble iverksatt en rekke tiltak for tre år siden. Nå er det altså gått tre år og vel så det siden veilederen ble iverksatt, men fortsatt er ikke tilliten der. Hvilke konkrete tiltak mener statsråden bør iverksettes, og når mener man disse tiltakene må iverksettes for iallfall å komme i mål med noe av dette her? Det handler om de aller svakeste i vårt samfunn.

Jeg takker for svaret. Vi er skjønt enige om denne problemstillingen. Statsråden beskriver en rekke tiltak. Til tross for det framkommer det i Kripos-rapporten at i tre av ti saker ble ikke politiet varslet av helsetjeneste eller barnevern innen 24 timer etter at en mistenkelig skade ble avdekket. La meg presisere at mistenkelig skade betyr sannsynlighetsovervekt for at det ikke er uhell eller en ulykke. Det vil altså si at det er påført av en voksenperson. Lang varslingstid får konsekvenser for politiets muligheter til å avklare hva som egentlig har skjedd. Jeg tror nok statsråden er godt kjent med dette fra sitt tidligere arbeid. Mange av disse barna er i en sårbar situasjon. Det har vi debattert i ganske stort monn i løpet av dagen i dag – sårbarhetsspørsmål. Disse forsinkelsene forsterker deres sårbarhet og reduserer deres mulighet til å få et godt liv. Mener statsråden dette vitner om et system som fungerer, selv om det allerede var iverksatt tiltak for tre år siden?

Ny uke, nye spørsmål til statsråden: «Hva vil statsråden konkret gjøre for å få fortgang i arbeidet med å skape forståelse og trygghet for ansatte i barnevern, skole og andre offentlige etater på den ene siden og for politiet på den andre siden om hvordan lov og regelverk om varsling, avvergingsplikt og taushetsplikt i saker knyttet til barn og unge skal forstås og praktiseres til barnas beste?»

Norge står overfor en sikkerhetspolitisk virkelighet som krever handlekraft, klarhet og samordning. Riksrevisjonens rapport om totalforsvaret i sikkerhetspolitisk krise og krig viser at vi, til tross for vedtatte satsinger siden 2016, fortsatt har alvorlige utfordringer som må løses for å sikre at vårt samfunn kan møte en krise eller krig med nødvendig motstandskraft. Vi i Høyre har vært tydelige på at Forsvaret, samfunnssikkerhet og beredskap må prioriteres, og at det krever en helhetlig og koordinert innsats. Det er derfor vi satte i gang en del arbeider allerede i 2016–2017, for å få totalforsvaret opp og gå. I totalberedskapsmeldingen, som ble lagt fram i fjor, understrekes nettopp dette: at vi må sikre at alle ledd i samfunnet er forberedt og i stand til å støtte Forsvaret når det trengs aller mest. Det er et gap mellom ambisjoner og handling. Regjeringen trekker fram viktige initiativer, også her i salen i dag, men mange av dem er enten ikke igangsatt eller langt unna ferdigstillelse. Det er rett og slett ikke godt nok. Rapporten viser også at det fortsatt er manglende klarhet i Forsvarets behov og prioriteringer på regionalt og lokalt nivå. Kommuner og offentlige virksomheter etterlyser tydeligere beskrivelser av hvilke ressurser som er kritiske for Forsvaret. Jeg hører i dag at man peker på øvelser og annet som er gjort, men det er helt klart at det ikke er godt nok all den tid kommuner og fylker påpeker denne mangelen. Dette er ikke bare et spørsmål om informasjonsflyt; det handler om å sikre at samfunnet vårt kan fungere under press. Uten klar kommunikasjon og samordning risikerer vi at viktige samfunnsfunksjoner svekkes eller ikke fungerer akkurat når de trengs som mest. Et annet sentralt funn i rapporten er at det ikke er avklart i hvilken grad sivile ressurser vil være tilgjengelige for Forsvaret i en krise. Dette er altså 4–5 år etter at krigen i Ukraina brøt ut. Det er en alvorlig svakhet. Jeg skulle gjerne ha sett at man var på et annet sted enn der man er nå. Totalberedskapsmeldingen peker også på at vi må ha en helhetlig oversikt over ressurser og avhengigheter, og det er tydelig at heller ikke det er på plass. Jeg håper at noe av det som er blitt fortalt her, er korrekt, og at vi er bedre på vei, men tempoet er for lavt. Utfordringene som pekes på i rapporten i sin helhet, har vedvart over lang tid. Der er vi alle enige. Det er på tide å ta et oppgjør med disse halvhjertede tilnærmingene og løsningene. Vi må sikre tydeligere ansvarsfordeling, bedre informasjonsdeling og forpliktelser til å lære av øvelser, utover det som sies i denne salen. Totalberedskapsmeldingen gir oss en helt klar retning, men det må handles. Avslutningsvis må jeg si at det vil brukes masse penger på Forsvaret de kommende årene, men Forsvaret sier selv at uten at sivilsamfunnet fungerer, vil heller ikke de klare å levere den kampkraften de må.

Jeg takker for svaret. Jeg forstår fortsatt ikke hva innholdet i denne funksjonen er. La meg stille et annet spørsmål. Nå snakker vi om sektorprinsippet, og da er spørsmålet mitt: Sektorprinsippet er hva det er, men bidrar måten vi har valgt å tilnærme oss denne problemstillingen på, til å styrke oss, eller finnes det andre måter å gjøre det på som kan være med på å styrke totalforsvarsarbeidet vårt mer?

Jeg lurer fortsatt på hvordan denne funksjonen vil påvirke koordineringsarbeidet når det gjelder beredskap. Det er vel kjent at vi opererer med et sektorprinsipp i dette landet. Man kan si mye om det – noen har genierklært det, andre er mindre begeistret for det – men poenget med Justis- og beredskapsdepartementets arbeid er å koordinere det som skjer i sektoren. Og ut fra det vi kan lese i rapporten – den ser selvfølgelig litt bakover i tid – fungerer dette tydeligvis ikke godt nok. Vil enda en funksjon ved Statsministerens kontor bidra til å gjøre koordineringen bedre, eller blir det nok en kokk og kanskje litt mer søl?

En uke uten en replikkordveksling med statsråden er en uke uten mening. Statsråden har ansvaret for å samordne det nasjonale beredskapsarbeidet. I desember 2025 ble det opprettet en funksjon ved Statsministerens kontor. Den funksjonen fikk navnet «nasjonal sikkerhetsrådgiver». Hva er statsrådens vurdering av opprettelsen av denne funksjonen, og hvordan vil det påvirke statsrådens ansvarsområde?

Jeg hører at statsråden gjentar de første talepunktene, og det er bra at man har talepunkt å gå ut fra. Poenget her er jo at de tiltakene statsråden beskriver, er dem som er gjennomført. De ser jo ikke ut til å ha gitt effekt, for i næringslivet og i kommunene sier de at selv om man har jobbet med graderte plattformer, har de ikke tilgang til dem, og at de ikke får den informasjonen de trenger. Dialogen med Forsvaret oppleves å være mangelfull. For å spørre på en annen måte: Er det andre tiltak statsråden kan se for seg å gjøre for å få fortgang i dette, for å få bedre informasjon ut og sørge for at totalforsvaret er så sterkt som mulig når krisen treffer?

Jeg takker for svaret. Jeg kan meddele statsråden at realiteten der ute er slik at bl.a. rederier ikke har helt klart for seg hva de skal bidra med. Statsråden viser til den øvelsen som har vært i år, men krigen i Ukraina begynte jo i februar for fem år siden. Hva er det reelt man kan gjøre for å få fortgang på dette? Man viser til øvelser og analyser som er gjort, men analyser og øvelser er ikke konkrete tiltak. Hva har statsråden helt konkret tenkt å gjøre for å kommunisere ut eller få fortgang på kommunikasjonen om de behovene som er der ute?

Forsvarsevnen hviler på tre pilarer: Forsvaret, allianser og totalforsvar og sivilsamfunn. Kommuner, offentlige virksomheter og bedrifter etterlyser en tydeligere avklaring om deres rolle i totalforsvaret hvis krig eller krise kommer. Er forsvarsministeren enig i dette? Hvis ja, hva har han helt konkret tenkt å gjøre for å koble de ulike delene bedre sammen?

Det blir stadig bedre, men spørsmålet er om det er godt nok til å løse de utfordringene vi står oppi nå, for den situasjonen vi står i nå, er svært krevende. Jeg tror heller ikke at kompleksiteten kommer til å bli mindre med tiden. Over til noe annet: Statsråden nevnte våre naboland. Norge har fulgt Sverige tett i disse spørsmålene over lang tid, og vi har hatt åpne debatter om dette i denne sal flere ganger – uten at jeg skal trekke inn svenske tilstander altfor mye, for det er et annet parti som driver med sånt. Jeg vet at dette spørsmålet er vanskelig, men kan statsråden konkret redegjøre for hvilke operative tiltak regjeringen har iverksatt – ikke planlagt eller utredet, men faktisk iverksatt – for å hindre at iranske myndigheter bruker kriminelle nettverk på norsk jord, altså i den sammenhengen vi har sett nå, basert på erfaringene fra Sverige?

Jeg takker for svaret. Statsråden er inne på noe viktig: I denne salen snakker vi ofte om penger og bevilgninger, men hjemler er like viktig. Statsråden sier noe overordnet om det, men her er vi også i et skjæringspunkt mellom sikkerhetstjenesten og Etterretningstjenesten. Etterretningstjenesten skal håndtere trusler utenfra, mens PST skal håndtere truslene fra innsiden av landets grenser. Her ender vi opp i en litt mer sammensatt diskusjon, som man kanskje ikke kan svare helt tilstrekkelig på. Jeg vet at E-tjenesten ikke ligger til statsrådens ansvarsområde, men når det gjelder hjemlene i skjæringspunktet mellom disse to tjenestene, hva har man gjort for å effektivisere samarbeidet og sørge for at vi får mest mulig ut av ressursene og kan gjøre Norge så trygt som mulig?

«PST skriver i vurdering for 2026 at for å gjennomføre operasjoner i Vesten benytter Iran seg av proxyaktører. I Norge kan de for eksempel bruke svenske kriminelle nettverk med tilstedeværelse i kongeriket. Hva har statsråden gjort for å forsikre seg om at politiet og våre sikkerhetstjenester er best mulig i stand til å forhindre og håndtere kriminalitet utført på oppdrag fra en statlig aktør som for eksempel Iran?»

Min gode kollega, stortingsrepresentanten Lønseth, tar opp et viktig tema. Når vi snakker om totalforsvarsåret 2026, må vi være klar over at totalforsvaret hviler på tre pilarer. Det er Forsvaret, det er alliansen, og det er den sivile beredskapen. Politiet utgjør hovedbolken av den sivile beredskapen. Flere har fra denne talerstolen påpekt politiets rolle inntil krig inntreffer. Politiet har også en rolle etter at krig har inntruffet, i de områdene som eventuelt måtte bli okkupert. Jeg håper at politirolleutvalget sier noe om det, når den utredningen etter hvert kommer. Avhengigheten mellom militær og sivil sektor blir veldig ofte underkommunisert. Forsvaret sier selv at uten at sivil del er i stand til å ivareta sine oppgaver, blir nesten alle bevilgninger til Forsvaret fånyttes. Her må vi tenke langsiktig, slik representanten Lønseth er inne på når det gjelder politiets utvikling, for å kunne styrke den sivile beredskapen. Det er også flere andre temaer som tas opp her. Det virker i debatten nærmest som om denne situasjonen er noe nytt, men helt siden Ukraina ble invadert av Russland i februar 2022, har vi vært i en endret sikkerhetspolitisk situasjon. Det er ingen nyhet at vi må styrke sivil beredskap og politiet i den sammenhengen. Derfor er jeg så overrasket over den sendrektigheten jeg opplever i denne debatten – at man hele tiden snakker om at man skal gjøre noe, eller at man har gjort litt. Som flere har vært inne på, er realiteten at politiet ikke har blitt styrket i løpet av disse årene. Politiet har derimot blitt til dels svekket med tanke på antall ansatte. Jeg må legge til at Høyre i sine alternative budsjett styrket politiet. Vi styrket hele justissektoren. Med vårt alternative budsjett ville det vært flere politifolk i gatene. Det ville vært en sterkere justissektor. PST ville også blitt styrket. Jeg vil også legge til følgende: Det er satt ned et politirolleutvalg. Det ble satt ned for et år siden, og det kommer med sitt resultat om åtte–ni måneder. Det tar ekstremt lang tid. Etter at politirolleutvalget har kommet med sin utredning, skal vi eventuelt få en langtidsplan for sivil sektor og deretter en langtidsplan for politiet. Det er langt fram i tid. Kanskje vi om tre–fire år har noe på plass som kan gi en forutsigbarhet for politiet og politietaten til å kunne utvikle seg. Det kan ikke være slik i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi er i. Til slutt: Det er viktig å ha med seg at halvparten av de ansatte i politisektoren er sivile. Det er ikke sånn at det er mangel på ingeniører og IT-folk i politiet eller i Politidirektoratet. Det er nok av dem. Det er hvordan man bruker dem som er målet. Som flere har vært inne på: Det at vi har IP-godkjente politifolk, altså politifolk som har riktig treningsnivå til å kunne utføre de skarpe oppdragene i denne byen, er helt avgjørende. Det kan ikke en IT-ingeniør gjøre. Imidlertid kan man ta en politimann eller politikvinne og gi vedkommende tilstrekkelig IT-kompetanse, slik at vedkommende også kan være en god etterforsker eller bidra i andre deler av politiet enn det rent skarpe.

Jeg observerer og hører at Arbeiderpartiets talsperson og representant i salen kommer opp på talerstolen og snakker om ABE-kuttene som ble gjennomført for fem år siden. Det er litt overraskende. Jeg vil bare minne om at Støre-regjeringen har styrt dette landet i fem år. Soningskøene økte med 80 pst. fra et år til et annet under Støre-regjeringen. Det er ikke på grunn av høyresidens reformer og endringer av norsk byråkrati. Det må en være klar over. Det handler om å gi best mulige tjenester og best mulige leveranser til befolkningen der ute. Jeg er også glad for å høre at statsråden også innser at kanskje ikke alt byråkrati og alle forvaltningsnivåer er helt avgjørende for å kunne gi best mulig rehabilitering og tilbud til dem som trenger det. Med dette vil jeg si at jeg tror vi er tjent med alle sammen å fokusere på de problemene vi ønsker å løse og de verktøyene vi har tilgjengelig og ikke hele tiden skue tilbake fem, seks og syv år for å finne noen andre å skylde på.

Tusen takk for svaret. Høyre fremmet et forslag januar–februar 2021 om å se på forvaltningsnivåene i kriminalomsorgen for å vurdere det med tanke på å kunne gi en best mulig tjeneste og et best mulig tilbud til dem som faktisk trenger det, og for å gjøre samfunnet vårt tryggere. Da valgte Arbeiderpartiet i denne sal å stemme imot, og Arbeiderpartiets daværende justispolitiske talsperson gikk ganske hardt ut mot det forslaget, som nettopp var det statsråden sa her. Hva har endret seg siden 2021, og er statsråden klar til å ta tak for å endre forvaltningsnivåene?

I flere høringer og i forbindelse med denne saken påpekes det av flere høringsparter at forvaltningsnivåene og inndelingen i kriminalomsorgen ikke er optimal for å møte utfordringen med den komplekse situasjonen man står oppi i dag. Hvis man ser på resten av Norge, er det mange forvaltningslag og -soner over hverandre. Hva er statsrådens tanker om denne forvaltningssituasjonen eller nivåinndelingen i kriminalomsorgen? Kan det gjøres på en annen måte?

Tittelen på denne saken er straff som virker, men det begrenser seg ikke til en tittel; det er et grunnleggende krav fra samfunnet vårt. Straffegjennomføring handler om trygghet, det handler om rettferdighet, og det handler om at dem som har brutt loven, skal få en reell sjanse til å rehabiliteres og vende tilbake til samfunnet som lovlydige borgere. Det handler like mye om de lovlydige borgerne i samfunnet vårt. Det handler om at de skal føle seg trygge, at straffegjennomføringen faktisk fungerer, og at vi forebygger ny kriminalitet – også på grunn av de lovlydige borgerne. Høyre har alltid stått på for en straffegjennomføring som er tydelig og forutsigbar, og som ivaretar både samfunnssikkerheten og hensynet til rehabilitering. Vi er enig med regjeringen i at straffegjennomføring må være kunnskapsbasert, human og rettssikker, men vi er også tydelig på at det ikke er nok med kun tomme ord. Det må følges av handling, med ressurser og med konkrete tiltak. Kriminalomsorgen står overfor et økende press. Vi ser mer kompleks kriminalitet, et skjerpet sikkerhetsbilde og en etat som selv sier at de har store utfordringer, både med bygningsmasse og med personell. Dette er utfordringer vi ikke kan se bort fra. For Høyre er det avgjørende at kriminalomsorgen har de nødvendige rammene for å løse sitt samfunnsoppdrag på en trygg, rettssikker og virkningsfull måte. Vi satte også av ekstra midler til kriminalomsorgen i vårt alternative budsjett for å få en helhetlig tilnærming til justisfeltet. Vi er bekymret for at regjeringen gjør for lite for å løfte kriminalomsorgen. Det virker nærmest som man har en ansvarsfraskrivelse innimellom, og det er litt trist å observere for det er, som sagt, helt avgjørende både for de kriminelle, altså dem som skal sone og være under kriminalomsorgens vern, og for samfunnet for øvrig. Vi har understreket å prioritere tiltak som raskt kan styrke det psykiske helsevernet blant innsatte og bedre soningsforholdene for kvinnelige innsatte i særegenhet. Vi må også sørge for at straffegjennomføring er differensiert og tilpasset den enkeltes behov og risiko. Tidlig planlegging, tett oppfølging og et meningsfullt innhold i soningen er avgjørende for å redusere risikoen for tilbakefall og for at rehabiliteringen skal ha effekt. Det er også et annet punkt som ble påpekt av forrige taler. Vi ser at en stadig større andel av dem som er innsatt, har tilknytning til profesjonelle kriminelle nettverk. Det stiller stadig nye krav og gjør situasjonen mer kompleks for kriminalomsorgen. De trenger bedre verktøy for å identifisere tilhørighet, rolle og risiko knyttet til slike nettverk, og vi må ha kapasitet for å iverksette nødvendige tiltak for å håndtere nettopp dette. Når det gjelder ungdomsstraff, har Høyre hatt et helt klart ståsted. Vi må reagere tydelig og raskt overfor dem som bryter loven, men vi må også hjelpe dem som ønsker seg en vei ut av kriminelle miljøer. Høyre har lenge vært en pådriver for hurtigspor i domstolene. Vi har også vært med på å sikre at det blir innført i 2026. Raskere strafforfølging vil også kunne bidra til å raskere snu en negativ utvikling hos de unge lovbryterne, og hindre at de dras inn i kriminelle gjengmiljøer. Vi ønsker en bedre ordning med ungdomsstraff og oppfølging, der ungdom får et reelt alternativ til ubetinget fengsel, og der vi sikrer at straffegjennomføring er tilpasset deres risiko og behov. Avslutningsvis vil jeg si at det også er viktig å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, kommunetjenester og frivillige aktører, slik at ungdom får den oppfølgingen de trenger, både under og etter soning. En god straffegjennomføring kommer hele befolkningen til gode. Det handler om å reagere når noe galt har skjedd, men like mye handler det om å forebygge at loven brytes i framtiden og å trygge borgerne.

Det er litt spesielt å sitte i salen og høre på innleggene fra representantene som tilhører regjeringspartiet. Man skulle nesten tro at representantene var i opposisjon når de siterer fra trusselvurderinger og forteller hvor viktig satsingen på politiet er, når man vet at det i realiteten ikke satses på politiet i tilstrekkelig grad. Det var en annen representant som siterte Politiets Fellesforbund. Politiets Fellesforbund sier følgende om årets budsjett – la oss fokusere på det: en stor skuffelse – det er ingen satsing på politiet. Jeg tror ikke det er mangel på vilje eller ønske om å satse på politiet, men jeg tror faktisk ikke man forstår og klarer å ta inn over seg alvoret i samfunnet vårt. Vi kan altså ikke forvente at vi får lavere kriminalitet dersom ikke politiet styrkes. Jeg er enig med flere av justisministerens innlegg: Vi må tenke helhetlig, vi må tenke på straffesakskjeden. Det er jeg helt enig i, men da må denne også styrkes. Det hjelper ikke å arrestere folk på gaten hvis de står i kø både i domstolene og for å sone. Det har vært veldig mye snakk her om hvordan økonomiske forskjeller bidrar til kriminalitet. Flere har vært inne på det. Høyre styrker i sitt budsjett kommunene med 4 mrd. kr. Det gir kommunene kapasitet og mulighet til å gi folk et bedre liv. Det styrker også beredskapsarbeidet i kommunene. I tillegg setter vi av penger til et sommerjobbprosjekt for ungdommer. Det vil bidra til å redusere rekrutteringen til kriminelle miljøer. Vi setter av 225 mill. kr til barnevernet i Oslo, der problemene rundt unge kriminelle er aller størst. Det vil også være forebyggende. Enkelte har vært inne på antallet studenter på Politihøgskolen for noen år siden. For å si det sånn: I 2016 var det 720 studenter på Politihøgskolen, i 2018 var det 550, og senere ble antallet tatt ned. Det var en grunn til at det ble tatt ned: To per tusen ble innfridd – altså målet om to polititjenestemenn per tusen innbyggere. Da var det ikke noen vits i å utdanne politistudenter til arbeidsledighet. Det er bra at regjeringen har økt antallet studieplasser, men i dag er det faktisk færre enn det var i 2018, la oss være klar over det. De menneskene vi utdanner, skal ha en jobb å gå til, det er helt avgjørende. Helt avslutningsvis vil jeg takke alle som jobber på justisfeltet: politifolkene våre, fengselsbetjentene våre, tollerne våre – de jobber i finansfeltet, riktignok – alle som er på vakt nå og i romjulen, for at vi skal være tryggere. Takk for deres innsats.

Jeg takker for svaret. Jeg visste ikke om jeg kom til å få en ny replikk, men det var godt at jeg fikk det. Jeg forstår at statsråden ikke kan gå inn på detaljene, og at statsråden er opptatt av å løse problemet slik det er nå, men fra vår side oppleves det som at det er en sendrektighet i arbeidet. Litt av utfordringen er at vi opplever at man snakker mye om trusselvurderinger, og man snakker mye om situasjonen som er ute i verden, men når man ser på arbeidet som regjeringen gjør, f.eks. med den nasjonale sikkerhetsanalysen som kom for ett år siden, så nevnes politiet bare i en bisetning. I den planen Arbeiderpartiet la fram her om dagen, nevnes politiet også bare i en bisetning, og det er litt uklart hva man vil. Kan vi i perioden som kommer – i de neste årene, eller så lenge Støre-regjeringen får styre – forvente at man faktisk gjør noe med den sikkerhetssituasjonen vi har i Norge, at man fatter reelle tiltak? Dette handler ikke bare om penger.

Jeg takker for svaret, og jeg forstår hva statsråden sier. Vi har skjermet informasjon, og så har vi beskyttelsesverdig, men ugradert informasjon, og det er summen av informasjonen som utgjør en trussel. Det er heller ikke bare informasjon vi snakker om her, det er også en rekke andre ting som slår inn, bl.a. organisert kriminalitet. I 2024 kom det en annen rapport. Da var det Emilie Enger Mehl fra Senterpartiet som var justisminister. I den nevnte rapporten ble det uttrykt frykt, mistillit, usikkerhet og fortvilelse blant de ansatte i PST. De mente at daværende justisminister ikke tok situasjonen på alvor. Erfarne medarbeidere i PST fortalte mediene at sikkerhetstjenestene i 2024 manglet både folk, penger og hjemler til de aller viktigste oppgavene, som er å beskytte Norge mot terror-, sabotasje- og spionasjetrusselen. Hvilke grep fattet regjeringen da?

I forrige uke kom rapporten fra Riksrevisjonen hvor det rettes sterk kritikk mot departementet for at man ikke i tilstrekkelig grad har bidratt til at PST har nødvendige virkemidler til å fylle rollen som innenlands etterretningstjeneste, gitt de senere års endringer i trusselsituasjonen. Statsråden og jeg deler trusselforståelsen, slik jeg opplever det, og vi har en felles forståelse av at trusselnivået mot Norge er mer betydelig enn det har vært på mange år. Hvilke konkrete tiltak ser statsråden for seg å fatte for å løse opp i den situasjonen vi står i?

Jeg takker for spørsmålet. I vårt alternative budsjett har vi styrket domstolene. Vi har satt av penger til digitalisering av domstolene, noe som vil tilgjengeliggjøre dem for flere. Dette er tilbakemeldinger vi får fra Domstoladministrasjonen. Senest i går fikk vi samme tilbakemelding fra Oslo tingrett, om at en av de største barrierene for å bruke domstolene, nettopp er kostnadene forbundet med bruken – altså ikke kostnadene ved rettsgebyret man betaler, men ved bruken av advokater, og ikke minst at man kan bli stående igjen med utgiftene til motparten. Hvis vi har en digitalisert domstol, vil det gi en mer effektiv bruk av domstolene. Det vil bidra til at domstolene blir tilgjengelige for flere, og på den måten sørger vi for det liberale prinsippet om en tilgjengelig rettsstat.

Jeg føler at vi driver med en runddans i dette spørsmålet. Jeg forstår det representanten påpeker, men igjen: Målet var behandling. Der er vi enige. Når evalueringen kommer, må vi se på det. Dersom vi står her som politikere og snakker om liberalisering og legalisering og gjør rusreformen til en legaliseringsreform, er det det som fester seg der ute. Det er jeg opptatt av å påpeke. Jeg er opptatt av å si at det er behandling vi skal gi. Vi skal sørge for at tunge rusmisbrukere kan søke behandling uten å være bekymret for straff, og på den måten også redusere kriminaliteten.

Jeg takker for spørsmålet og vil peke på at hovedformålet med rusreformen er å gi behandling og oppfølging til dem som trenger det. Jeg synes det er beklagelig dersom politiet opplever det som at deres hverdag har blitt mer krevende, men la oss være ærlige på én ting: Dersom de tunge rusmisbrukerne ikke får den hjelpen de trenger, vil ikke situasjonen bli bedre. Jeg forstår det representanten peker på, men igjen: Debatten om liberalisering og legalisering hadde vi en ganske omfattende runde om her da rusreformen ble vedtatt og vi gikk gjennom det i denne sal. I mitt hovedinnlegg påpekte jeg imidlertid et par viktige poenger: Det handler om behandling. Det handler om å gi oppfølging til de ungdommene som trenger det. Det handler om å være helt klar på hva formålet med denne reformen er, for hvis vi som politikere står og snakker om liberalisering og legalisering, er det det inntrykket som setter seg der ute.

Om jeg tar selvkritikk på vegne av partiet – jeg tror vi skal se på den tiden vi var i, og den sikkerhetspolitiske situasjonen. Tilbake til hovedspørsmålet, som handler om hvor mange som jobber i politiet. Vi vet at det slutter minst 300 mennesker i politiet hvert år. Hvis vi klarer å beholde de menneskene, er vi kommet et godt steg på vei. Med det budsjettet vi legger fram, styrkes faktisk politiets budsjett i realiteten, og de har mulighet til å ansette flere. At flere utdannes fra Politihøgskolen, er viktig, men vi må også være klar over at organiseringen av både Politihøgskolen og politiet i sin helhet har mye å si for de leveransene de kan levere ut. Det jeg ofte opplever med representantens parti, er at man er mer opptatt av å detaljstyre politiets leveranser enn faktisk å gå inn og styrke budsjettene og gi dem handlefrihet. Det vi også ser er det som mangler her, som vi har påpekt flere ganger, er denne langtidsplanen. Politiet trenger en langtidsplan for å kunne bruke ressursene sine bedre.

Jeg takker for spørsmålet. Budsjettet til Høyre har som sagt vært helhetlig. Vi har satt av 453 mill. kr, og det vil gi 500 flere politifolk. Til bekymringen flere her har: Vi har også styrket Politihøgskolen med 125 plasser, dvs. at det etter tre år med Høyres alternativ faktisk hadde vært 125 flere studenter som hadde kommet ut av Politihøgskolen. Vi har satt av 67 mill. kr til flere påtalejurister. Når vi vet at det leddet som stopper opp mye av politiets arbeid, er nettopp påtalemyndigheten, har vi styrket også det. Vi har, som sagt, også satt av penger til hurtigdomstoler. Totalen er at vi har styrket påtalemyndigheten, politiet og ikke minst kriminalomsorgen. Så viser vel representanten til de kuttene vi gjør. Ja, vi er nødt til å redusere byråkratiet. Vi har også valgt å redusere pengene til Politidirektoratet, POD, for POD er faktisk et byråkratisk ledd som må reduseres. De pengene vi drar inn, er på byråkratireduksjon, ikke på tjenesteleveranser til folk.

«Nå har vi vaske golvet og vi har børi ved, og vi har sett opp fuggelband og vi har pynte tre.» Da er det faktisk tid for førjulsperiodens høydepunkt, nemlig budsjettdebatten i justiskomiteen. «Vi klapper i hendene Vi synger og vi ler Så glad er vi» for å kunne påbegynne denne debatten. Fra julemoro til alvor: Statens viktigste oppgave er å sikre borgernes trygghet og sikkerhet. Det er grunnpilaren i vårt samfunn: uten trygghet, ingen frihet til å skape verdier – uten sikkerhet, ingen tillit til institusjonene samfunnet er tuftet på og avhengig av, og ingen tillit blant borgerne. I dag står vi overfor en av de mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonene vi har stått oppe i. Tryggheten er under press, og regjeringen, som gikk til valg på en trygg framtid, ser ikke ut til å ta inn over seg det nødvendige ansvaret. Med regjeringens budsjett vil det ikke bli en «glade jul, hellige jul», og englene som daler ned i skjul, gjør det for å gjemme seg for kriminelle bander. Trusselnivået mot Norge har som sagt aldri vært høyere. Vi opplever et vedvarende høyt trusselnivå fra nasjonalstater som Russland, Kina og Iran og deres stedfortredere, som i våre nærområder ikler seg drakten til kriminelle bander. Kriminalitetsbildet blir stadig mer alvorlig og komplekst. Kriminelle nettverk, digitale rekrutteringsplattformer og sikkerhetspolitiske trusler krever et samfunn som er godt rustet til å møte disse utfordringene. Sentralt i dette samfunnet og denne innsatsen står politiet vårt. Politiet har en sentral rolle i å bekjempe kriminalitet, men også i beredskapen. Alle ondsinnede hendelser i dette landet inntil krig inntreffer, er politiets ansvar. Forsvaret kommer kun inn ved anmodning fra politiet; det må vi aldri glemme. I dag har vi færre politifolk i distriktene våre enn i 2021. Politidistriktene må nedprioritere nødvendig og viktig forebyggende arbeid fordi de mangler ressurser, og dette i en tid der ungdomskriminaliteten skyter fart. En av Høyres største bekymringer er nettopp denne gruppen unge lovbrytere som står for en betydelig del av kriminaliteten. Det er en svært grov og alvorlig kriminalitet. De blir yngre, mer voldelige og lettere å rekruttere. Vi har advart mot denne utviklingen i årevis, og vi har fremmet konkrete løsninger for å bøte på den: hurtigdomstoler for ungdommer, hurtigspor for fengsling og én-til-én-oppfølging av ungdom i risikosonen. I vårt alternative budsjett prioriterer vi bl.a. hurtigdomstoler til alle landets distrikter og regioner. Det er helt avgjørende, da unge lovbrytere trenger raske og tilpassede straffereaksjoner. Det må være kort tid fra man blir arrestert for noe og domfelt til straff inntreffer. Et liberalt demokrati bygger på en sterk rettsstat. Vi trenger uavhengige, effektive domstoler med moderne, digitale løsninger som kan tilgjengeliggjøre domstolene for allmennheten. Straffen må ikke bare være straff – der tror jeg veldig mange av oss er ganske enige – den må være rehabilitering. Vi trenger flere ansatte i fengslene og midler til tiltak som fører folk tilbake på en lovlydig vei. Et besøk ved Trondheim fengsel viste nettopp hvordan tilstanden er, og behovene der ute for å kunne gi folk nødvendig rehabilitering. I dette budsjettet har vi i Høyre prioritert helheten. Uten et velfungerende påtaleledd, domstoler som er riktig ressurssatt, og en kriminalomsorg som har kapasitet, vil det ikke hjelpe om politiet fjerner alle kriminelle fra våre gater. Det som skjer da, er at de blir stående i enten domstolskø eller soningskø. Det vil ikke endre kriminaliteten i landet vårt i det hele tatt. Vi har prioritert forebygging, som forandringshusene og exit-programmet deres. Vi har prioritert politiet, tolletaten, påtalemyndigheten, domstolene og kriminalomsorgen, for det er som sagt en helhetlig tilnærming som vil gi effekt. Regjeringens budsjett viser at regjeringen dessverre ikke tar utviklingen på alvor, og at de ikke ser ut til å ville snu den negative utviklingen i sektoren. Jeg hadde håpet at man kunne bli enig om at politiet må styrkes, at beredskapen må styrkes, og at vi faktisk må gå inn og bekjempe den alvorlige kriminaliteten vi ser. Trygghet er ingen gave. Det er en oppgave som må prioriteres og tas på alvor. Avslutningsvis vil jeg sitere den store tenkeren, filosofen og sangeren Mariah Carey: «All I Want for Christmas» er et ansvarlig budsjett som faktisk prioriterer trygghet og sikkerhet. God jul!

Jeg vil bare påpeke at antallet plasser på Politihøgskolen i dag er lavere enn det var i 2016. La oss være enige om det. Det hjelper heller ikke å utdanne flere politifolk hvis ikke politiet har råd til å ansette dem. Det er det som er realiteten. At man øker antallet plasser, hjelper svært lite. I tillegg til at politiet har en kriminalitetsbekjempende rolle, har politiet et stort ansvar for beredskapen i landet. Alt som skjer av ondsinnede handlinger i Norge – fram til det bryter ut krig – er politiets ansvar. Det vi ser nå, er at politiet heller ikke er rustet til å gjøre den jobben som trengs. De har ikke personellet, men heller ikke hjemlene. Vi vedtok i fellesskap i denne sal at vi skulle ha en langtidsplan for politiet. Den har vi ikke sett noe til. Kan representanten, som representerer regjeringspartiet, forklare oss hvorfor det ikke har skjedd noe med langtidsplanen? Når kan vi vente en reell langtidsplan?

Representanten imponerer med sin kunnskap om julesanger, og jeg mistet nesten tråden da jeg satt der oppe, for å si det sånn, for jeg lo så hardt. Representanten påpekte ved flere anledninger i sitt innlegg hvor flink og dyktig regjeringen har vært til å styrke politibudsjettene. Det politiet sier selv, er at pengene de har fått, ikke engang er tilstrekkelig til å dekke prisøkningen. Det vil altså si at politiets budsjetter i realiteten ikke er styrket. Det vi vet, er at det er færre politifolk i våre gater nå enn det var for fem år siden. Politimesteren i Oslo har vært ute og fortalt hvordan situasjonen er i Oslo. Den er svært alvorlig og krevende. Samtlige politidistrikter påpeker det samme. I realiteten har ikke politiet blitt styrket. De opplever en svekkelse. Det er som sagt færre politifolk i våre gater nå enn det var for fem år siden. Mener representanten helt oppriktig at Arbeiderpartiet har gjort det som trengs for å styrke politiet og trygge befolkningen i den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i?

Jeg er langt på vei enig i representantens beskrivelse av kriminalitetsproblemene og de utfordringene som er forbundet med innvandring. Vi er enige om en streng innvandringspolitikk. Vi er også enige om en streng integreringspolitikk, og vi har styrt sammen i noen år. Det virker som flere partier kommer etter, selv regjeringspartiet. Mitt spørsmål til representanten er: Hva er hovedforskjellene mellom FrPs innvandringspolitikk nå og de strenge linjene som føres av bl.a. Høyre?

Det er motsetninger mellom ord og handling her, for statsråden snakker om frihet til å la politiet velge selv, men Støre-regjeringen med Senterparti-justisminister valgte å opprette flere politikontorer politiet ikke hadde bedt om. Samme regjering valgte altså å detaljstyre politiet ytterligere på andre punkter. Det er ikke en sammenheng mellom talepunktene som statsråden har fått utlevert, og realitetene der ute. At man har levert økte budsjetter, skulle bare mangle. Prisøkningen har vært der, og det er færre politifolk i våre gater nå enn da Erna Solberg forlot regjeringskontorene. La meg være helt konkret: Et av de tiltakene som har vært mest effektivt, er exit-programmet. Exit-programmet har hatt 100 pst. effekt, og det har ført gjengledere ut av gjengmiljøene, med små summer. Regjeringen fant altså ingen penger til exit-programmet, et program som har gitt 100 pst. effekt og bidratt til reell reduksjon i kriminalitet. Når kan vi forvente at de iallfall prioriterer slike lavthengende frukter som exit-programmet, som koster 5 mill. kr?

Senest i dag kunne vi lese om den alvorlige kriminalitetssituasjonen i Norge. Jeg tror nok statsråden og jeg er helt enige om at det er uholdbart. Vi i Høyre har, til tross for harde prioriteringer i vårt alternative statsbudsjett, der vi har prioritert kommuner og skattekutt til folk og næringsliv, også prioritert politi og kriminalbekjempelse ganske hardt. Vi har satt av penger til flere politifolk, til flere studieplasser, til påtalejurister og til kriminalomsorgen. Dessverre virker det som regjeringen ikke tar situasjonen på alvor. Denne runddansen har vi hatt tidligere, men jeg har et konkret spørsmål som jeg håper at justisministeren, som har vært så opptatt av kriminalitetsbekjempelse og forebygging, kan svare på: Når kan vi forvente at også Arbeiderpartiet begynner å ta kriminalitetsbekjempelsen og forebyggingen på alvor? Det budsjettet som er levert nå, er ikke helhetlig. Det er stykkevis og delt, og det bidrar ikke til god bekjempelse eller forebygging.

Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen. Det er helt klart en farligere verden, det er mer utrygt. Det som overrasker meg i den situasjonen vi er oppe i, er at både SV og Rødt uttrykker stor sympati med norsk industri og vil beskytte den, men alt det de foreslår, vil skade norsk industri. Jeg kommer fra Telemark. Vi har eksportert til Europa siden 1200-tallet. Det er Norges eldste eksport. Det er lenge før 1973! Realiteten er at jeg ikke møter en eneste industrileder eller industriarbeider i Grenland eller Telemark som vil gå til krig mot EØS. Ingen av dem vil det, være seg Yara, Eramet, Inovyn, Berget, Ulefos Jernværk eller alle de andre i Telemark. De vil ikke gå til krig mot EØS og EU. Ja, det som har skjedd nå med tollen, er svært dumt. Det påvirker Telemark direkte. For hver industriarbeidsplass som er i Telemark, er det fem andre arbeidsplasser i leverandørindustrien. Hvis Rødt og SV vil gå til krig mot EU og EØS, slik de gir uttrykk for, lurer jeg på hvordan de skal kompensere for det. SV tok i sitt innlegg til orde for at de skal finne nye markeder utenfor EØS. Det synes jeg er ganske interessant. Hvem skal vi eksportere til? Hvilken del av verden skal vi eksportere til, der vi har konkurransedyktige vilkår, og der norsk industri også kan trives? Jeg synes det er veldig spennende å sitte her og høre på alt som blir sagt, men det som slår meg, er at det ikke er noen realisme i de forslagene som kommer fra SV og Rødt. Det de foreslår, vil skade norske interesser, det vil skade norsk industri. Det vil ikke beskytte norsk industri, det vil skade arbeidsplassene, og det vil gjøre oss mer avhengig av eksport til totalitære regimer. Det tror jeg man skal ha med seg når man kommer med disse forslagene. Jeg tror ikke en eneste industrileder eller industriarbeider i Telemark vil støtte det Rødt og SV foreslår.

Jeg vil også starte med å takke min gode kollega Trøen for initiativet hennes. Dette er en viktig sak, spesielt i den tiden vi lever i nå. De siste årene har vi sett en alarmerende utvikling. Bare den siste måneden, eller den siste halvannen måneden, har vi sett at barn ned i 12–13-årsalderen begår alvorlige voldelige handlinger i våre gater – rett opp i gaten her. De kaster granater, de begår kriminalitet med annen type våpen, de utøver vold og er et problem både for seg selv, for sine familier og for oss andre, lovlydige borgere. Dette er skremmende, for de hendelsene skulle egentlig ha skapt en slags realitetsorientering også hos representantene fra regjeringspartiet. Jeg må si at jeg klør meg litt i hodet når jeg hører at representanten Jakobsen fra Arbeiderpartiet kommer opp hit og snakker om ideologiske skylapper. Det synes jeg er ganske spennende. La oss nå legge til grunn at vi i Høyre har ideologiske skylapper – men det er jo Arbeiderpartiet som har styrt landet i fem år. Hvorfor har de ikke løst denne problemstillingen? De barna vi snakker om, er 12, 13, 14 år gamle. De var altså 7, 8, 9 år gamle for 5 år siden. Hvorfor har ikke Arbeiderpartiet løst dette? Hvorfor har de ikke funnet løsninger og ivaretatt disse barna? Dette er barn som – alle som én – har vært i kontakt med det offentlige minst én gang. Dette er barn som opplever svikt fra sine nærmeste. De har selv vært utsatt for vold. Hvis det er slik at de ideologiske skylappene til Høyre forhindrer oss, hva er det som i løpet av de siste fem årene har forhindret Arbeiderpartiet fra å finne de løsningene som fungerer? Det er det jeg lurer på. Barnevernet skal være en trygg havn, det skal ikke være et nytt svik. Det skal skape trygghet og stabilitet for disse barna, for disse barna mangler trygghet og stabilitet i sin hverdag. Det skal være kvalitet i barnevernet. Hvis de private og ideelle klarer å levere denne tryggheten, stabiliteten og kvaliteten, hva er da problemet med å ta dem i bruk? Målet må jo være at den totale samfunnskostnaden går ned. At tjenester som leveres fra barnevernet, bidrar til å forebygge den kriminalitetsutviklingen vi nå ser, må være et mål. Det må være et mål at vi har et barnevern med tillit, kvalitet og varme, som klarer å rehabilitere de ungdommene som jeg snakker om her, til å få et bedre liv, til å bli produktive samfunnsborgere. Det mener jeg er noe av det viktigste vi gjør, både for å ivareta samfunnets interesser og ikke minst for å ivareta barnets beste på lang sikt. Ingen barn har godt av å bli kriminelle. Ingen barn fortjener det. Alle barn fortjener å oppleve trygghet, for at de også skal kunne få framtidstro. Som jeg var inne på: Mange av disse barna har vært i kontakt med barnevernet tidligere. De har opplevd å ikke få den hjelpen de trenger. Jeg mener at de forslagene som min gode kollega Trøen framsatte og snakket om, er viktige for nettopp å skape framtidstro og håp for disse barna, for å gi dem den rehabiliteringen de trenger for å komme videre. Når jeg snakker om disse barna, mener jeg de 200–300 mest alvorlige tilfellene der barn og unge rekrutteres til kriminalitet. Det er dem jeg snakker om. De fleste barn klarer seg veldig fint. Det er ikke det dette handler om. Så må jeg si at det er en alarmerende utvikling utover det, og det handler om at vi ser – ikke bare i våre naboland, men også her – at stadig yngre barn, helt ned i barneskolealder, altså 8–9-årsalderen, også nå rekrutteres. Vi er helt avhengig av at barnevernet fungerer. Som justispolitiker og Høyre-politiker kan jeg si at jeg bryr meg svært lite om det er offentlige, ideelle eller private som leverer tjenestene, så lenge vi får gitt disse barna framtidshåp, så lenge vi får rehabilitert dem og gitt dem verktøy til å mestre voksenlivet på en god måte.

Jeg vil på vegne av representantene Ine Eriksen Søreide, Peter Frølich, Trond Helleland, Anne Kristine Linnestad, Erlend Larsen og meg selv framsette et representantforslag om å styrke norske myndigheters kapasitet til å oppdage og avbryte uautorisert droneflyging.

Dette med retningslinjer og slikt høres veldig byråkratisk ut og tar lang tid. Poenget må være å få på plass løsninger som fungerer. Jeg forstår at man må ha en form for styring over det, men dette har man altså snakket om i lang tid og ikke fått gjort noe med. Ni av tolv politidistrikter svarer nei på om de har kapasitet til å håndtere kriminalitetsbildet slik det er i dag. Elleve av tolv politidistrikter mener at de ikke har blitt bedre i stand til å håndtere ungdomskriminelle nå enn det de var i 2021, da Erna Solberg gikk ut av regjeringskontorene. Dette er et resultat av manglende handlekraft, slik jeg ser det, og det tar ikke folks trygghet på alvor. Det mener jeg i seg selv er alvorlig. Hva tenker statsråden om at forebyggende enheter blir lagt ned eller må reduseres i størrelse? Jeg vet at statsråden er opptatt av forebygging. Hvordan vil statsråden gå fram for å løse det?

Takk for svaret. Det er rom innenfor lovhjemlene, men all den tid det ikke brukes, hjelper det svært lite med det rommet. Det er det viktig å påpeke. Noe av det vi har snakket mye om i løpet av den siste tiden, er nasjonalt hurtigspor i domstolene. Statsråden påpekte i svar på forrige spørsmål at hastigheten på reaksjonen – fra handling til reaksjon – er avgjørende. Dette må være til stede i alle landets politidistrikt. Men heller ikke her har Arbeiderpartiet fulgt opp den marsjordren som kom fra et samlet storting. Det skulle ha vært på plass i alle landets politidistrikter innen 2026, altså om noen måneder, men regjeringen følger heller ikke opp dette vedtaket. Unge kriminelle må få rask og streng reaksjon. Der er vi helt enige. Hvorfor følger ikke regjeringen opp de tiltakene man vet monner, som dette tiltaket – et hurtigspor i domstolene? Mener man at det er så lite ungdomskriminalitet at man kan vente med det?

Jeg takker for svaret. Vi har felles forståelse av situasjonen, men jeg er ute etter tiltakene. Jeg hører ikke noe om tiltak, og det er litt av utfordringen. Noe av det som har blitt trukket fram fra Danmark, som har fungert, er informasjonsdeling mellom etatene. Det påpeker politiet, det påpeker barnevernet, og det påpeker kommunene; de trenger denne informasjonsdelingen tverrfaglig for å få løst problemet før det blir større enn det trenger å bli. Der har man ikke gjort noe. Det er mye arbeidsgrupper og trege prosesser, men fasiten forblir at det skjer svært lite. Da er mitt spørsmål til statsråden: Vil statsråden så fort som mulig sørge for at det blir mulig med informasjonsdeling mellom relevante etater med relevante opplysninger om dem som på sett og vis er i faresonen?

Halvannet år har gått siden Arbeiderpartiets nestleder Brenna og daværende justispolitisk talsperson Tajik skulle knekke ryggen på gjengene. I mellomtiden har svenske kriminelle nettverk etablert seg i samtlige av landets politidistrikter. Trusselen fra organisert kriminalitet har aldri vært større. Oppklaringsprosenten stuper. Ungdomskriminaliteten øker og blir mer alvorlig. Et av Arbeiderpartiets mange valgkampløfter, eller slagord, var «trygghet for framtiden». Jeg håper man har tenkt å innfri dette uten mye krangling i mediene. I fire år har regjeringen utvist en slående naivitet og mangel på handlekraft mot det som faktisk truer Norge. Jeg tror ikke trygghet er det folk forbinder med situasjonen i Norge i dag. Det er fortsatt flere hundre færre politifolk i distriktene. Forebyggende enheter reduseres og legges ned. Jeg vet at justisministeren er opptatt av forebygging, men når man snakker med politiet i Vestfold, sier de at de må legge ned forebyggende enhet på grunn av budsjettsituasjonen. Det er ingen nye regler for deling av informasjon på tvers av barnevern, politi, kommuner og skoler. Hurtigspor for utvisning av dømte gjengkriminelle har det heller ikke skjedd noe med. Selv om Høyres forslag om strengere straffer for våpenbruk omsider fikk gjennomslag i denne sal, har det ikke skjedd noe. Det er heller ikke innført et nasjonalt hurtigspor i domstolene for unge lovbrytere, på tross av marsjordre fra en samlet sal her. Arbeiderpartiet har selv tatt til orde for et exit-program – og det vet jeg også statsråden er opptatt av – for gjengkriminelle. Men hva har de gjort? Jo, de har strupt støtten til landets eneste nasjonale exit-program. Vi i Høyre lover å støtte alle disse tiltakene, og vi har enda flere egne tiltak som vi vil komme tilbake til. Når kan vi vente oss et tiltak som faktisk reparerer skadene som har skjedd de siste fire årene? Jeg lurer på det, og jeg tror et samlet storting også lurer på det.

Jeg vil takke statsråden for redegjørelsen og si at jeg er enig i mye av problembeskrivelsen som gis. I dag står vi overfor en av de mest alvorlige utfordringene vårt samfunn har møtt på lenge: en eskalerende ungdomskriminalitet som drives av kyniske, organiserte kriminelle, som ofte står i ledtog med fremmede stater. Det er en krise som rammer våre barn og våre nabolag og bryter ned tilliten til at vi som samfunn har evne og vilje til å beskytte våre innbyggere. I de siste årene har vi sett en skremmende utvikling, men det har vært en varslet utvikling, en utvikling som politiet har meldt om i sine trusselvurderinger i minst de siste fire årene. Det hadde dermed vært mulig å ruste opp politiet og samfunnet slik at vi kunne ha forhindret det vi nå står oppe i. Det valgte Støre-regjeringen ikke å gjøre tidligere. Regjeringen har utvist en skremmende blåøydhet, en mangel på handlekraft og en fullstendig ansvarsfraskriving for folks trygghet – for å si det på en mild måte. Dette svekker tilliten og tryggheten i det norske folk. Det kan vi som politikere ikke akseptere, og det burde heller ikke regjeringen akseptert. Allikevel styrker de ikke politiet i neste års budsjett. Forstå det den som kan. Ungdomskriminaliteten har blitt mer brutal. Stadig yngre barn bruker vold, bærer våpen og kaster granater i våre gater. Vi ser barn som kaster granater og bruker håndvåpen i Oslos gater, men dette problemet er ikke begrenset til Oslo og hovedstaden. Vi ser skyting på åpen gate i Sarpsborg, og vi ser granatkasting på Strømmen. Gjenger har nærmest fått fritt spillerom. Utenlandske gjenger har tilstedeværelse i samtlige av landets politidistrikter, og politiet sier selv at de ikke har de ressursene som skal til for å stoppe dette. Jeg merker meg at statsråden snakker om en «gamechanger», men politiet varsler om noe annet. Det som gjør denne krisen enda mer tragisk, er at så å si alle de unge som rekrutteres til tunge kriminelle miljøer, har vært utsatt for vold i nære relasjoner eller andre integritetskrenkende handlinger. Mange av disse har vært i kontakt med det offentlige, eller har vært – og er – under det offentliges omsorg. Jeg må si det helt klart: Det er et personlig valg å begå kriminelle handlinger, men det er klart at med riktig oppfølging og de riktige verktøyene kunne mange av disse barna og ungdommene vært et annet sted. Vi kan ikke akseptere at ungdommene føler utrygghet i gatene våre, og vi kan heller ikke akseptere at ungdommer velger kriminalitet som et bedre livsvalg enn aktiv deltakelse i samfunnet. Statsråden hevder å ha styrket politiets kapasitet til å bekjempe nettkriminalitet. Hvordan kan det da ha seg at politiet selv sier at de ikke klarer å forhindre rekruttering til kriminelle miljøer via nettet? Hvordan kan det da ha seg at de ikke klarer å oppklare bedrageri på nettet? Og hvordan kan det da ha seg at de ikke klarer å håndtere mengden av overgrepsmateriale som florerer på nettet? Man kan godt peke på tekselskapene, men da må politiet ha evne og kapasitet til å følge det opp. Resultatet av dette er at kriminelle gjenger fortsetter å rekruttere ungdom via sosiale medier, at bedrageri på nettet går upåaktet hen, og at overgrepsmateriale sirkulerer fritt – uten konsekvenser. Flere rapporter har påpekt suksesskriteriene for å løse problemene rundt disse ungdommene: tett samhandling og informasjonsutveksling mellom etatene. Likevel står fortsatt politimesteren i Oslo og påpeker at lovverket og tolkningen av lovverket er til hinder for informasjonsdeling og samhandling. I fire år har dette blitt påpekt av politimesteren uten at regjeringen har gjort noe. Dette er ikke bare et spørsmål om ressurser, det er altså spørsmål om politisk vilje, lederskap og handlekraft til å fjerne de rettslige barrierene som hindrer politi, barnevern og kommuner i å samarbeide effektivt, til å gjøre det som trengs for å trygge befolkningen, ta tilbake tryggheten og opprettholde tilliten i samfunnet. Høyre har foreslått flere tiltak. Vi foreslo lukkede institusjoner, hurtigdomstoler, flere politifolk i gatene, et sterkere barnevern og endringer i lovverket, men regjeringspartiene i denne sal har stemt ned disse tiltakene tidligere. Hadde vi gjennomført disse tiltakene, kunne mange av 13–14-åringene som står og kaster granater i våre gater, vært reddet, og samfunnet kunne vært tryggere. Det handler om vår felles trygghet og tilliten til at politikerne kan ivareta borgerne. I disse dager er det også viktig for meg å understreke at regjeringen ikke har råd og mulighet til å love tiltak de ikke har tenkt å gjennomføre. Valgkampen er over. Alle dem som rammes av kriminalitet, fortjener mer enn tomme ord og lovnader. Valgkampen er, som sagt, over, og det er på tide å levere. Ofrene fortjener trygghet. Barn og unge som begår kriminalitet, fortjener andre muligheter i livet, og vi som politikere må vise oss tilliten verdig og skape den tryggheten som samfunnet fortjener.

Det er en ære for meg, på vegne av stortingsrepresentantene Anna Molberg, Tone Wilhelmsen Trøen, Henrik Gottfries Kierulf og meg selv, å fremme et representantforslag om økt maksstraff for voldtekt og utvidet unntak fra foreldelsesfrist.

Jeg takker for svaret. Så over til noen av de tiltakene statsråden nevnte: Ni av tolv politidistrikt sier at de ikke har kapasitet til å håndtere kriminalitetsbildet slik det er nå. Elleve av tolv politidistrikt sier at de ikke har blitt bedre i stand til å håndtere ungdomskriminelle nå enn de var i 2021. Storstilt bestillingsvold fra utenlandske aktører, det som en gang var svenske bander, er nå på plass i alle landets fylker og er blitt en del av det norske kriminalitetsbildet. Det har vært en naiv tilnærming til forebygging og bekjempelse og noe sendrektighet fra regjeringen til å fatte vedtak som monner. Mitt spørsmål til statsråden er – med dette bakteppet: Var Norge tryggere før eller etter at Støre-regjeringen tok over i 2021? Har Norge blitt mer eller mindre utrygt i løpet av disse årene?

Statsråden holdt en fin tale, men den berørte ikke kjernen i problemet. Innvandrere og barn av innvandrere er kraftig overrepresentert i kriminalitetsstatistikken. I gruppen menn 15–24 år er første- og annengenerasjons innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre overrepresentert i kriminalitetsstatistikken. Verst er det fra enkeltland i Midtøsten og Nord-Afrika. Det angår og påvirker ufattelig mange i deres hverdag, ikke minst den store lovlydige andelen av innvandrerbefolkningen. Spørsmålet mitt til statsråden er: Deler statsråden synet på at det er en sammenheng mellom ikke-vestlig innvandring, feilslått og naiv integrering og en økning i kriminaliteten, særlig i storbyene? Hva er i så fall justisministerens syn på hvordan dette kan håndteres politisk på en klok, men realistisk og realitetsorientert måte?