Det er ganske oppsiktsvekkende, for privatisering i jernbanesektoren er jo det motsatte av det Arbeiderpartiet gikk til valg på. Jeg hadde gleden av å sitte i mange debatter med bl.a. Sverre Myrli der jernbanepolitikk var viktig, og der det var helt tydelig at Arbeiderpartiet egentlig ville det motsatte av høyresiden, slik Rødt også vil, og det har jeg vært veldig, veldig glad for. Det er også veldig rart at senest i går skrev Arbeiderpartiets representanter i en innstilling her på Stortinget at jernbanen trenger mer styring og ikke mer oppsplitting, og de advarte tydelig mot flere selskaper. Samme dag legger så Arbeiderparti-regjeringen fram et forslag i revidert nasjonalbudsjett som ingen har bedt om – jeg har ikke sett noe folkekrav eller noen som egentlig har etterlyst det – der de foreslår å selge eller splitte opp Mantena. Er finansministeren rett og slett ikke i takt med stortingsgruppen sin her på Stortinget?

Det er ikke bare sykehusene som skaper bekymring i regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. Finansministeren er jo faktisk husket for i sin tid å ha gjort store endringer av sykehusene, men også i forvaltningen av norsk eierskap. I statsrådens første regjeringsperiode ble Statoil delprivatisert, og nå har finansministeren tydeligvis bestemt seg for å gå på gjengrodde stier, for i RNB er det et forslag om å privatisere eller splitte opp selskapet Mantena, som altså er et heleid statlig selskap som vedlikeholder togene våre. Det betyr mer oppsplitting, og at Arbeiderpartiet rett og slett fullfører det som har vært FrPs og Høyres jernbanereform. Spørsmålet mitt er egentlig et ganske godt spørsmål, for hvorfor har mer privatisering plutselig blitt Arbeiderpartiets svar i jernbanepolitikken?

De fleste minstepensjonister i dag er kvinner fra en generasjon der kvinner ikke jobbet fullt fordi vi ikke hadde full barnehagedekning, så den argumentasjonen synes jeg rett og slett ikke funker. Det er ikke første gang prisveksten har økt mye i revidert. I 2023 var det også et kraftig økt anslag for prisveksten – da hadde vi for så vidt en annen finansminister i Norge – og da la regjeringen på bordet 27 mrd. kr i revidert for å kompensere for økt prisvekst. Nå skryter regjeringen derimot av å ha spart inn 5 mrd. kr, i en situasjon der kostnadene også for velferden øker veldig mye. Det er jo sånn at når prisveksten settes opp fra 2,2 pst. til 3,5 pst. og man ikke gir mer penger til f.eks. sykehusene, er det et reelt kutt. Det kan virke som at finansministeren er mer opptatt av å imponere finansfraksjonen i Høyres stortingsgruppe enn av å sikre velferden til folk. Hvorfor var ikke finansministeren villig til å gjøre det samme som den tidligere finansministeren gjorde i 2023, nemlig å kompensere for de økte prisene også i velferden?

Jeg er fullstendig klar over disse tallene. Konsekvensen er altså at flere minstepensjonister lever under fattigdomsgrensen fordi man handler i kroner og øre, og ikke i prosenter. Det hjelper lite at det er noen prosenter økning, når inntekten er så lav at man ikke får betalt for osten eller posen med kaffe med de kronene man får. Vi som vil styrke velferden eller øke ytelsene, får ofte som svar at det kan vi ikke gjøre på grunn av renten, men blant økonomer er det diskusjon om det. Økonomen Martin Blomhoff Holm ved Universitetet i Oslo mener at det økonomiske handlingsrommet er mye større. Han mener at hvis man bruker 30 mrd. kr – som er veldig mye penger – vil det bare føre til 0,1 pst. effekt i økte priser på kort sikt. Som sagt er 30 mrd. kr veldig mye. Hvis man øker minstepensjonene med f.eks. 15 000 kr, er det snakk om 1,3 mrd. kr. Er finansministeren enig i at finanspolitikkens rolle er å veie opp for de ulempene som økt rente noen ganger kan ha på ulikhet, og dermed at det å øke minstepensjonene kan være en målrettet måte å gjøre det på?

Statsråden har allerede understreket at selv om makrotallene for norsk økonomi er bedre, betyr det ikke at alle i Norge har god råd. Noen har til og med ganske dårlig råd. Det viktigste tallet som kommer i revidert budsjett er en oppjustering av prisveksten med ganske mye – unormalt mye. Vi vet at når prisene øker, er det de som har minst, som rammes hardest, og noen av dem er alderspensjonister med lav inntekt. Tall viser at andelen pensjonister som rett og slett lever under fattigdomsgrensen i Norge, har økt de siste årene. Blant menn som er mellom 67 år og 70 år, har andelen doblet seg. I tillegg har ulikheten blant eldre vokst etter pensjonsreformen, fordi ansvaret ble lagt mer på den enkelte. Det er altså 85 000 alderspensjonister som lever under fattigdomsgrensen i dag. Og ikke kommer arbeidslinjen, for dette er folk som er for gamle til å jobbe, som har jobbet, og som fortjener å både leve og overleve. Mener statsråden at økt minstepensjon kan være et godt tiltak for å trygge eldres inntekt i en situasjon der prisene både vokser mer enn vi tror, og kanskje kan forventes å vokse mer framover?

Det er godt å høre. La meg avslutte med noe som er nesten like viktig som å kutte avgifter og å sørge for det vi kan gjøre i finanspolitikken, for å få ned prisene, og det er å ha en viss kontroll over prisene. For et år siden utfordret statsministeren om matvareprisene. Da sa han at han ikke kunne være helt sikker på at prisen på maten i butikken var rett. Det var etter en diskusjon om hvorvidt det er mye kjedeintegrasjon og markedsmakt. Dette gjelder kanskje også i drivstoffmarkedet, for bensinstasjonene. Spørsmålet er om statsministeren nå er sikrere på at prisene i matbutikken er rett. Hvis ikke – har regjeringen noen nye tiltak for å få kontroll på matprisene, sånn at den prisspiralen som går gjennom verdensøkonomien akkurat nå, ikke gir seg uttrykk i enda flere sånne små kroner på toppen, som folk møter i butikken?

Det er sant at det har vært en forbedring i trygdeoppgjørene, men det er fortsatt sånn at man baserer seg på gjennomsnittet av lønns- og prisvekst. Det betyr at så lenge prisveksten er høyere, vil man miste kjøpekraft. Men man kan også gjøre et enkelt poeng av at 4,4 pst. vekst i en inntekt på 200 000 kr er mange færre kroner, og når man skal handle i butikken, er det kroner og ikke prosenter man bruker. Jeg ser også fram til å fortsette denne diskusjonen med Arbeiderpartiet i forhandlinger. Et annet tiltak som Rødt kommer til å legge på bordet, handler om skatt. Nå har det vært mye snakk om avgifter. Det er viktig, og det er bra, men for vanlige folk som er i arbeid, er det å få beholde mer av pengene sine kanskje den enkleste og mest helhetlige måten å gjøre det på. Der er egentlig alle de fem partiene enige: Det å kutte i skatten for lave og vanlige inntekter er god politikk. Spørsmålet blir: Er det noe som Arbeiderpartiet er villig til å diskutere i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett eller neste år?

Jeg kan understreke og bekrefte – selv om Klassekampens forside kan få det til å virke annerledes – at jeg er veldig glad for at det ikke er FrP som styrer Norge. Vi har sett i praksis hva som prioriteres hvis FrP har makt. Det er skattelette til de aller rikeste. Jeg er fortsatt opptatt av disse minsteytelsene. Det er sant at det er mange ting som skal være universelle, men er man minstepensjonist, ikke lenger er i arbeid og har hatt en lav arbeidsinntekt – i dag gjelder dette oftest kvinner, ofte kvinner som på 1970- og 1980-tallet var mye hjemme med barn, det er heldigvis ikke så vanlig lenger, men det gjør at mange av dem som går ut som pensjonister nå, er minstepensjonister – fungerer trygdeoppgjøret på den måten at så lenge prisveksten er høyere enn det man får i trygdeoppgjøret, vil man som minstepensjonist miste kjøpekraft. Det har skjedd gang på gang de siste tre årene. Jeg er redd for at vi nå har en ny prisvekst foran oss – vi står egentlig midt i en ny prisvekst – og da er det veldig viktig at vi klarer å gjøre litt det samme som LO gjør: ser at her trengs det et løft på bunnen, nettopp for dem som går på de laveste ytelsene.

«Høres kjedelig ut» – det er for så vidt ikke kjedelig. Sentralbanksjefen er også veldig tydelig på at det er en tydelig rolledeling her: Sentralbanken setter renten og pengepolitikken, og vi har ansvaret for finanspolitikken. Jeg mener at sentralbanksjefen i mange omganger de siste årene har vært tydelig på at sentralbanken har bare ett våpen, en rente, som gjelder likt for alle i hele Norge, mens vi politikere har ansvaret for fordelingsprofilen, for å rette opp i de eventuelle kostnadene ved en høy rente. Nå kan det godt være – jeg er helt enig med statsråden i at vi har lov til å diskutere rentesettingen – at renten blir for høy, det kan være at arbeidsledigheten blir for høy, det kan være at det påvirker leieprisene, og at de blir for høye. Vi kan ikke instruere sentralbanken, det skal vi ikke gjøre, men vår rollefordeling er å gjøre noe i finanspolitikken med de uheldige effektene. Økte forskjeller er en sånn uheldig effekt. LO – gang på gang de siste årene – har prioritert lavlønnstillegg, for man vet at de lavest lønte blir hardere rammet, men et sånt lavlønnstillegg har vi ennå ikke fått noe gehør for når det gjelder ytelsessystemet. Der er det likt for alle. Ser Arbeiderpartiet det?

Å tegne seg til oppfølgingsspørsmål i muntlig spørretime er litt som å tegne seg til å hoppe på et tog i fart, fordi temaet utvikler seg jo en del, så jeg får gå for den beste broen jeg kommer på fra forrige spørsmål, og det handler om priser. Det er ikke bare ved bensinpumpen at prisene har økt. Både mat, strøm – som vi har vært inne på – bolig og andre levekostnader har økt i tre år, og hver eneste gang er det de som har lavest inntekt, som rammes hardest. Det er rett og slett fordi de bruker en større del av inntekten sin på disse livsnødvendige godene: mat, strøm, drivstoff, bolig. Men selv om det har vært sånn i tre år, har Arbeiderpartiet vært uvillige til å øke de laveste ytelsene i velferden, altså for minstepensjonister, uføre og folk på AAP, og de var heller ikke villige til det da vi forhandlet budsjett før jul. Så spørsmålet er nå: Med nye prisvekster, som både har kommet, men som vi også kan forvente at ruller gjennom verdensøkonomien og treffer oss gang på gang det neste halve året, selv om Hormuzstredet åpnes i morgen: Er Arbeiderpartiet nå villige til å øke de laveste ytelsene?

En pumpepris på opp mot 30 kr er ikke god sosialpolitikk, og det er ikke god klimapolitikk. Rødt er egentlig hver eneste dag her i Stortinget åpen for å gjøre mer for folk som sliter med å få hjulene til å gå rundt, for å bedre hverdagsøkonomien for folk. Det er heldigvis ikke Høyre som lager statsbudsjettet i Norge. Det er det de fem partiene til venstre for midten som gjør. Derfor kommer Rødt til å stemme mot hastebehandling av dette forslaget og samtidig være veldig tydelig på at vi gjerne snakker med Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG om tiltak for å få ned pumpeprisen, men også for å få opp minsteytelsene. Det er mange folk der ute som reiser kollektivt, som ikke har råd til bil, men som sliter med høye matvarepriser. Det må vi også komme i møte, men da må vi faktisk se regnestykket i en helhet. Vi må også kunne finansiere det, og det er Rødt veldig klar for. Derfor stemmer vi nå i dag for presidentens forslag, med håp om å få samlet de fem partiene til faktiske samtaler.

På vegne av Rødt-representanten Seher Aydar og meg selv vil jeg fremme representantforslag om å reversere tidligere svekkelser i arbeidsmiljøloven og styrke tillitsvalgtes myndighet.

På vegne av representanten Hege Bae Nyholt og meg selv vil jeg fremme forslag om en ny makt- og demokratiutredning.

Rødt ser veldig fram til å få en muntlig høring i Stortinget, der også tidligere ministre kan svare for sine perioder. Det siste spørsmålet er mer «datidsorientert» og handler om Henry Dunant-senteret, som har mottatt nesten 1 mrd. kr fra Norge. Deres arbeid handler hovedsakelig om konfliktløsning og -forebygging, ut fra det jeg har forstått. Samtidig har norske politikere sittet i denne organisasjonens styre. Det gjelder bl.a. Espen Barth Eide, Ine Eriksen Søreide og Vidar Helgesen. Den siste tiden har det vært vanskelig å forstå hva som egentlig har vært disse personenes rolle. Har de sittet der privat, eller har de sittet der på vegne av Norge? Kan statsråden svar på det nå? Har de norske styremedlemmene i en slik stiftelse en formell oppgave med å passe på organisasjonens pengebruk på vegne av Norge, eller er det en slags privatpraktiserende oppgave de har?

Jeg kan love at Rødt kommer til å ta med seg et veldig kritisk blikk inn i budsjettforhandlingene når det gjelder disse postene, for man har en naiv holdning hvis man ikke tenker over hvorfor personer ønsker å opprette stiftelser og tenketanker i sitt eget navn, som ofte ender opp med å bli en slags «godgjøringsmerkevare» for dem. Et godt eksempel er Bill Clinton, som landet her i Norge i 2003 med privatfly, sammen med Jeffrey Epstein, for å reklamere for den nye Clinton-stiftelsen. De endte opp med å motta store pengesummer fra Norge under FrPs finansminister, fram til 2021. New York Times avdekket allerede i 2016 hvordan de brukte den organisasjonen til å markedsføre eierne sine og knytte personlige kontakter for eiere og ansatte i stiftelsen. Dette er noe som dagens regjering ikke har bevilget penger til, men Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen gjorde det i mange år. Spørsmålet blir: Synes statsråden at dette virker som en god bruk av penger, og har regjeringen satt i gang noe for å ettergå disse bevilgningene i etterkant?

Kanskje denne statsråden da kan videreformidle til den andre statsråden et slags tips om at penger til regnskog er bra, men at det ikke trenger å gå via en privat stiftelse og dermed bidra til deres merkevare, noe som i hvert fall Rødt mener at denne støtten gjør. Et annet eksempel er den amerikanske tenketanken Brookings Institution, som siden 1999 har mottatt over 100 mill. kr fra Norge. Dette er en tenketank som bl.a. var knyttet til George W. Bush sin ganske katastrofale utenrikspolitikk, med kriger i Irak og i Afghanistan. Under dagens regjering har denne tenketanken fortsatt å motta millionbeløp fra Norge. Spørsmålet mitt blir ganske likt: Synes statsråden at Brookings Institution er og har vært en god mottaker av norske bistandskroner?

Det er bra å gå langt tilbake i tid, men også på årets budsjett er det stiftelser og tenketanker som får støtte, og som i hvert fall Rødt setter spørsmålstegn ved om kan kalles bistand. For eksempel ser vi på Norads liste at World Economic Forum, altså en privat og lukket eliteklubb i Davos, har fått 124 mill. kr i norske bistandspenger, og over 25 mill. kr av dem er gitt av dagens regjering. Lederen i WEF er tidligere utenriksminister for Høyre, Børge Brende, som bl.a. snakket med Jeffrey Epstein om hvordan denne klubben kunne overta og egentlig erstatte FN. Spørsmålet til statsråden er om statsråden synes at World Economic Forum har vært en god mottaker av norske bistandskroner.

I motsetning til FrP er Rødt for bistand, men nettopp derfor er vi veldig opptatt av hvordan pengene brukes. Det har skjedd en endring de siste 30 årene, der man har fått store private stiftelser og mange av dem er drevet av eller til og med oppkalt etter kjente personer som har kommet inn i det man kanskje kan kalle bistandsbransjen. Dette har fått kritikk fordi bistand har blitt et ledd i det som man kan se på som privat merkevare- og nettverksbygging. Tenketanker har også kommet på banen og mottatt bistandspenger. Terje Rød-Larsens stiftelse er en del av det, men i det hele tatt ikke den eneste. Mitt spørsmål til statsråden er om statsråden har en oversikt over hvor mye som er bevilget til nettopp private stiftelser og tenketanker over bistandsbudsjettet under denne regjeringen.

Året 2026 er knapt halvannen måned gammel, og på den korte tiden har både Norge og verden vært gjennom en virvelvind av sikkerhetspolitiske utfordringer. Det har ærlig talt vært mange rystende nyheter. Men å ha en krevende sikkerhetssituasjon er i seg selv ikke noe nytt. Vi har hatt flere år med stor usikkerhet, også nær oss i Norge. Likevel er det som har skjedd hittil i år, en øyeåpner for mange. Katten er ute av sekken, og det er tydelig at den amerikanske presidenten er tilbake med et dypere, farligere og mer alvorlig politisk prosjekt i sin andre periode, både innenriks og utenriks. Krigen i Ukraina raser fremdeles og er på vei inn i sitt femte år. Det ukrainske folket er i en desperat situasjon, med stadig nye russiske angrep på sivile mål og energiforsyninger. Vi støtter ukrainernes kamp for frihet og selvstendighet mot den russiske statens angrep på og okkupasjon av landet. Til tross for stadige møter mellom USA, Russland og Ukraina er det få utsikter til en ekte, rettferdig fred. USA ser ut til å presse Ukraina til å gi store innrømmelser. Trump har flere ganger koblet en fredsavtale til amerikanske rettigheter til ukrainske naturressurser, og til gunstige vilkår for amerikanske selskap. Dette er helt uholdbart. Norge må stå tydelig opp mot Trumps hersing med Ukraina. Hans trusler om stans i all våpenstøtte og forsøk på økonomisk utpressing må møtes med reaksjoner. Vår nærmeste allierte over dammen oppfører seg stadig mer som en bølle, som i skolegården kan gjøre stort sett hva han vil, med liten protest fra verdenssamfunnet. Trump er mer brutal nå enn i sin første periode, og det må snart begynne å synke inn. Det USA vi ser nå, utfordrer folkeretten og menneskerettighetene og bidrar også kraftig til å gjøre hele verden til et mer usikkert sted for alle. Norge er og skal være en forkjemper for folkeretten og en regelstyrt verden. Vi kan ikke være naive i vår tro på at USA under dagens regime ønsker seg det samme som oss. Vi må snart begynne å forstå hva «America first» faktisk betyr. Vi har det siste året sett at strategien med å gå stille i dørene ikke har fungert. Trump har deltatt aktivt i folkemordet i Gaza, og han har invadert Venezuela for å tilrane seg olje. Dette bruker han nå også til true fire andre latinamerikanske land og våre naboer Danmark og Grønland med at de også kan bli utsatt for USAs militærmakt. Selv om trusselen om militær maktbruk mot Grønland er trukket tilbake, har det vist oss at USA under Trump utgjør en sikkerhetspolitisk trussel mot både Danmark, Norden og Europa. Trump viser ingen respekt for folkeretten eller internasjonal lov, og jeg mener vi må innse at han nok heller ikke viser særlig stor respekt for norske rettigheter. Rødt har i alle år sagt at stormakter som USA kan ha interesser som er i motstrid med Norges, og at det var uklokt å legge ned invasjonsforsvaret og gjøre oss enda mer avhengig av USA, både direkte og gjennom NATO. Det er på høy tid at Norge tar mer ansvar for sin egen sikkerhet, og vi må også gjøre oss mindre avhengig av USA. Rødt mener at det samsvarer veldig dårlig med å gi USA økt tilgang til våre militære områder, og mener at baseavtalen med USA må sies opp. Det er stadig mer uforståelig at stortingsflertallet sa ja til denne avtalen etter at Trump var fire år ved makten der han kom med tydelig uttrykte ambisjoner, som er dem vi ser konsekvensen av i dag, bl.a. med truslene mot Grønland. Vi kan ikke fortsette med USA-lojalitet på autopilot. Det kan bli en lojalitet som ender med å undergrave Norges egen sikkerhet og selvstendighet. Rødt vil ha økt samarbeid med land i vår geografiske nærhet, særlig de nordiske. Dette er det ikke naturlig at vi gjør gjennom EU, siden verken Storbritannia, Island eller Grønland er en del av EU. En ting vi skal merke oss fra den siste måneden, er at da de amerikanske truslene var på sitt skarpeste, så vi faktisk hvordan et økt europeisk samarbeid utenom EU og NATO kunne fungere for å forsvare oss mot både USA og Russland. Det mener Rødt at vi burde bygge videre på.

Jeg vet at jeg snakker fort noen ganger og også har dialekt, så jeg skal si det én gang til, så representanten fra FrP får det med seg: Det er ikke bemanningsbyråene som skaper arbeidsplassene. Det å knytte arbeidsledighet inn i debatten om hvorvidt folk skal være direkte ansatt eller ikke, er litt som unger som tror at melken dukker opp på butikken. Bemanningsbransjen formidler arbeidskraft. Det er mye politikk vi må ha for å skape flere jobber, og for å få ned arbeidsledigheten, men det kan vi ta i en annen debatt. Det har ikke noe med denne saken å gjøre. Jeg er null prosent overrasket over at representanten Molberg tar sterk avstand fra begrep som løsarbeid. Det er jo også fordi Høyre velger å tro at disse tingene ikke skjer. Regelverket er det samme, ja, men som jeg sa i mitt første innlegg: Maktforholdene har noe å si. Er det sånn at arbeidstakere føler seg trygge på å si ifra om det som ikke funker, eller er man redd for at man da ikke får telefon om den ekstravakten neste gang? Det er det som er grunnen til at Rødt er så sterk forkjemper for faste ansettelser og mener at bemanningsbransjen egentlig ikke spiller en rolle i norsk samfunns- og arbeidsliv.

Jeg synes bestandig det er fascinerende når representanter fra høyresiden snakker om ideologi som at det er det styggeste ordet i ordboken. Det å ha prinsipper er bra og viktig, og det er spesielt påfallende når Høyresiden åpenbart er fullstendig blindet av sin egen ideologi i denne debatten. Hvis man hører på Høyre og FrP, høres det ut som bemanningsbransjen er noen som lager jobber. Det høres ut som bemanningsbransjen lager jobber. Det er jo ikke tilfellet. Det er butikken på hjørnet og entreprenøren som lager jobben; bemanningsbransjen bare formidler arbeidskraft. Det høres ut som bemanningsbransjen utdanner fagfolkene, og at det er de som tryller fram elektrikere og rørleggere. Sånn er det jo ikke. Vi i fellesskap utdanner fagfolkene; bemanningsbransjen bare formidler dem. Det høres ut som bemanningsbransjen er et veldedig tiltak for unge mennesker. Tro meg: Bemanningsbransjen tjener penger på å formidle arbeidskraft, og det gjelder også i byggebransjen her på østlandsområdet. Det er ikke sånn at det var 18-åringer som ble leid inn for å bygge boliger her. Det var godt voksne – ofte menn, ofte fra Øst-Europa – som var innleid år etter år etter år. Det var fagutdannede folk som ofte var betalt mye lavere enn de burde, fordi de var ansatt via et bemanningsbyrå, der bemanningsbyrået tok fortjenesten på veien. Dette er en business, og for Rødt er det gode tall når ansettelsen i bemanningsbransjen går ned. Det er hele poenget med denne innstrammingen og denne politikken. Jeg synes også det er veldig spesielt at representant Ytrevik klarer å knytte sammen innleiereglene og konkurser i byggebransjen. Det har vært 1 500 konkurser i byggebransjen de siste årene. Det som også har skjedd de siste årene, er at vi har hatt en stor priskrise og renter som har økt. Det skal ikke mye tankekraft til for å skjønne at byggeaktiviteten går ned når renten øker. Det er Norges mest konjunkturutsatte næring, og derfor har Rødt jobbet for tiltak, som å øke Husbankens rammer og andre ting som får opp byggeaktiviteten, men det er en helt annen debatt. Det Rødt er bekymret for nå, er jo de delene av Norge der vi ikke har like stramme regler, og at oppsvingen i byggebransjen nå kommer til å tas nettopp gjennom bemanningsbyråer og ved den samme sosiale dumpingen som vi så før. Vi mener det er et godt tidspunkt nå, mens aktiviteten og innleien er lav, for å utvide forbudet, sånn at vi kan få de samme positive effektene også i andre deler av landet. Dette handler jo om at Norge trenger fagarbeidere. Vi vet at vi har vært veldig sårbare når veldig mange av fagarbeiderne har kommet fra andre land. Nå er kronekursen dårlig, og det er mer lukrativt for dem å jobbe i det landet de kommer fra. Hvis vi ikke får ytterligere kontroll på innleien i resten av landet, er jeg litt redd for at vi kommer til å slite med å få de fagfolkene vi trenger til å bygge boligene som vi alle er helt avhengige av.

Kampen mot sosial dumping, altså en slags tøying av gråsonene i arbeidslivet, har lenge vært viktig for både Arbeiderpartiet og Rødt. Forbudet mot innleie på byggeplasser i Østlands-området var et tiltak for å få bukt med nettopp dette, og Rødt og regjeringen er enige om at det har fungert veldig godt. Det er jo ikke bare høyresiden her hjemme som vil dette forbudet til livs. ESA-domstolen har gått til sak mot Norge. Der skal regjeringen ha honnør for å ha svart tydelig ut til ESA. Mitt spørsmål handler om resten av landet. Nå ser vi at fagforeningsledere i store Fellesforbund-avdelinger i både Bergen, Trondheim, Stavanger, Sandnes og Telemark krever at innleieforbudet også kommer til deres regioner, slik at man får nyte godt av den samme opprydningen. Konjunktursituasjonen nå, altså at det er lav aktivitet og dermed lite innleie, mener Rødt vil være et godt tidspunkt for å utvide innleieforbudet. Er det noe regjeringen vurderer?

Til helgen har Høyre landsmøte, der de tydeligvis skal prøve å finne seg selv etter et skuffende valgresultat. Et gammelt triks når det går litt dårlig på hjemmebane, er å skaffe seg en felles fiende, for det er ingenting som samler laget så mye som å ha en ordentlig fiende å kjempe mot. Det virker som planen fra flere i Høyre er at den fienden skal være arbeidsfolk, og i særdeleshet organiserte arbeidsfolk i fagforeninger. Utspillene i forkant av Høyres landsmøte er å kutte i sykelønnen, det er å fjerne hele fagforeningsfradraget. Det passer også godt at denne debatten kommer i landsmøteuken til Høyre, for er det noe Høyre ønsker seg, er det å fjerne de rettighetene som arbeidsfolk i Norge har kjempet i hundre år for å få. Det var nærmest symbolsk at et av de første forslagene Høyre leverte på Stortinget etter valget, var noe av det Rødt var mest opptatt av å hindre at Høyre fikk lov til å røre ved. Retten til faste ansettelser handler om mye. Det handler om å kunne ta en utdanning, det handler om kompetanse, det handler om inntekt, men det handler først og fremst om makt. For arbeidslivet er ikke et sånt Ole Brumm-sted der arbeidsgiver og arbeidstaker bestandig har de samme interessene, og at det er ja takk, begge deler. Veldig ofte må man velge, f.eks. når man forhandler om lønn: Én krone til arbeidstakeren er én krone som arbeidsgiveren ikke får. Men også i spørsmål om hvordan arbeidshverdagen organiseres, og hvilke forhold ansatte har, handler det om makt og interesser. Skal arbeidsgivere og næringslivet ha mer fleksibilitet og kunne hente inn folk, «klikk og hent», når de trenger en betongarbeider her og en elektriker der, er det noen som mister trygghet og forutsigbarhet, og det er arbeidsfolk. Rødt mener at de innstrammingene vi fikk i 2023, var veldig riktige. Forbudet på byggeplasser her i østlandsområdet er noe av det viktigste norsk fagbevegelse har fått til, fordi det nettopp flytter makten. Jeg har besøkt flere byggeplasser der man ser konkrete utslag av det, f.eks. på Fornebu, der man hadde sju-åtte ulike bemanningsbyråer inne før forbudet. Man hadde en klubb, altså en fagforening, men der var det bare et fåtall som var med, for det var bare de som var fast ansatte i kjernebedriften. Etter forbudet inneholder klubben de organiserte, det er mange folk, det er plutselig sju nasjonaliteter og en mye større bredde, og det er arbeidsfolk som da kan stå sammen i den klubben. På en byggeplass på Sogn møtte jeg en betongarbeider som hadde gått fra bemanningsbyrå til fast jobb. Jeg spurte ham: Hva er den største forskjellen for deg? Da sa han: For det første vet jeg at jeg skal være her, jeg skal bygge dette bygget til det er ferdig. For det andre blir jeg kjent med de andre som er her. Jeg kan stå sammen med dem når vi jobber for bedre HMS-vilkår, når vi sier ifra. Og for det tredje: Jeg er ikke redd for å miste jobben min. Den makten det gir, er åpenbart en makt som både Høyre og FrP vil ta fra arbeidsfolk. Men tro meg: Rødt er veldig, veldig fornøyd med disse forbudene, og vi kjemper gjerne videre for å utvide dem.

Det sies at politikk er det muliges kunst, men i denne saken har vi dessverre sett det stikk motsatte. Partier som egentlig er enig med hverandre i sak, har brukt mer tid på å fokusere på det umulige i denne saken. Derfor mener jeg det er oppriktig trist at vi i dag gir fra oss muligheten til å ta en viktig kamp mot et elektrifiseringsprosjekt av Melkøya som ikke kutter, men flytter klimagassutslipp, som bruker opp den dyrebare kraften i Finnmark, som hindrer etablering av andre næringer, og som legger et enormt press på nedbygging av natur. Det har vært veldig spesielt å følge debatten om Rødts forslag de siste ukene. Noe av det mest spesielle har vært FrPs håndtering av det. I debattstudio 23. januar satt FrP og kalte Rødts forslag for useriøst, umulig og helt uholdbart. I morges satt FrP i samme studio og sa det helt motsatte. Det er for så vidt aldri for sent å snu, i hvert fall ikke hvis man blir enig med Rødt, men det som er spesielt, er jo at verken i debattstudio eller i salen her vedkjenner FrP seg den vinglingen. Med referanse til en sak som går høyt i media nå, er det faktisk ganske dumt å lyve om ting det finnes opptak av, og som verden kan vite i ettertid. Derfor mener jeg man skal være ærlig om at dette er en sak med store interesser. For Rødt er dette en viktig sak. Det er ikke en sak der vi vingler. Det er ikke en sak der vi sier én ting før valget og en annen sak etter. For oss handler dette om noe så grunnleggende som hvordan storsamfunnet Norge, Stortinget, forvalter ressursene i Finnmark. Det er noe interessant med bildet bak oss her i salen – Eidsvold 1814. Det var ingen fra Finnmark på Eidsvoll i 1814. Øst-Finnmark var formelt sett ikke engang en del av Norge i 1814. Grensen mot Russland var ikke trukket. Finnmarks befolkning har gang på gang blitt lovet gull og grønne skoger fra dette stortinget, fra storsamfunnet Norge, som det ikke har blitt levert på. Det er bare å nevne leveringsplikten som trålerne fikk, da de fikk store kvoter i havet utenfor. Lokalsamfunnet investerte i fabrikker og arbeidsplasser, men fisken kom aldri til land. Vi opplevde det med Alta-Kautokeinovassdraget. Den dyrebare kraften som vi i dag kaster bort på elektrifisering av Melkøya, har ikke kommet uten sår. Én ting er sårene i naturen, men sårene i forholdet mellom storsamfunnet Norge og vår urbefolkning er enda mer alvorlig. For Rødt er det trist at et flertall i folket, et flertall i Finnmark og et flertall her på Stortinget ikke klarer å sikre at vi tar den viktige omkampen. Kall det gjerne omkamp, for noen ganger er saker så viktige at man gjør det, når det fortsatt er mulig å hindre noen av de verste konsekvensene. Jeg har et løfte til alle som har stemt på Rødt, og det er at vi er klar for å ta den omkampen helt til siste rest, fordi for oss er dette en sak man ikke viker på.

For ordens skyld er det altså på Joker man får de billigste bleiene, men det er bare på mandager, så man må planlegge veldig godt. Noe annet jeg vet er på regjeringens gjøreliste, er det som handler om villedende tilbud. Januar kan noen ganger være den verste økonomiske måneden. Vi har egenandeler i helse, som man må begynne å betale, og i tillegg ser vi nå at matprisene øker. Det er på en måte litt morsomt når det er priskrig, for da blir ting billig i butikken, men vi ser jo konsekvensene. Det er prisdumping på usunne varer i desember, og nå øker prisene på den sunne maten, som mange av oss har lovet oss selv å spise mer av i januar. Forbrukerrådet mener at det er vanskelig å orientere seg når det er sånne dumpinger av priser og priskriger som rett og slett forstyrrer måten vi forholder oss til matpriser og mat på. Spørsmålet er om regjeringen har noen plan om å ta grep for å unngå villedende tilbud, noe som vil kreve en skjerping av konkurranselovverket?

Dette er noe Norge har gjort før, i telekombransjen, der man har åpnet infrastrukturen for flere aktører, for nettopp å skape konkurranse. Å åpne grossistleddet vil være ganske tilsvarende i Norge. Jeg håper regjeringen forstår at dette er en utvikling som går feil vei, og som bør snu. For å være konkret om det regjeringen nå har lagt fram: Sist søndag la man fram en rapport om at kundeprogrammene egentlig er så forvirrende at det kan skape et klasseskille mellom dem som forstår, og dem som ikke forstår. Vi kan jo prøve å holde oversikten selv, her i Stortinget: Hvis man skal kjøpe bleier med KIWI PLUSS, får man 50 pst. Trumf-bonus på hver eneste pakke, mens med Joker GLAD får man 6 pst. på mandager. På onsdager kan man få et personlig tilbud på fire pakker for prisen for én hvis man har kjedens eget kredittkort, men det kredittkortet har 25 pst. effektiv rente. Jeg tror vi er mange som har dettet av for lenge siden når det gjelder å forstå hvor bleiene egentlig er billigst. Spørsmålet er om regjeringen er enig med SIFO, som nå har lagt fram denne rapporten, i at programmene bidrar til prisdiskriminering av sårbare kunder.

Et oppfølgingsspørsmål er: Hvor mange aktører mener regjeringen man trenger for å ha fungerende konkurranse? For 15–20 år siden hadde vi en markedsmaktanalyse der partiene på Stortinget var enige om at det var for få aktører i dagligvarebransjen. Da hadde vi fire, nå har vi tre. I tillegg til at vi har færre aktører, eier de også mer i rett linje under seg selv, noe som gjør at de i tillegg eier både distributører og produsenter. Dette er en utvikling som har gått i feil retning. Også etter at regjeringen la fram sin tipunktsplan for dagligvarebransjen, har prisene steget, og konsolideringen har blitt større. Vi ser at NorgesGruppen nå også kjøper seg opp i apotekbransjen. Vi får på en måte et døgn der man i løpet av døgnet nesten ikke kan unngå å være innom noen av de store kjedene. Spørsmålet er: Vi hadde fire. Nå har vi tre. Hvor mange er for få? For vi er i en utvikling der vi kan ende med to. Er to for få for regjeringen?

Etter fem år med ekstraordinær prisvekst fortsetter matprisene å øke. De har økt mye mer enn konsumprisen, altså den generelle prisveksten i samfunnet, og mye, mye mer enn lønnsveksten, som praktisk talt har stått stille. Fredagstacoen har blitt 100 kr dyrere, og det merkes. Samtidig har næringsministeren gjentatte ganger hatt møter med dagligvarebransjen. Det kan virke litt som når bøllene i skolegården blir innkalt til rektors kontor, for de tre kjedene, NorgesGruppen, Reitan og Coop, kontrollerer 95 pst. av markedet. De har enorm markedsmakt, som de selvsagt bruker til å tjene penger, på bekostning av både kunder, bønder og andre produsenter og leverandører som er uavhengige. Inne på rektors kontor legger dagligvarekjedene skylden på alle andre enn seg selv. Næringsministeren har selv beskrevet det som en pekelek der de ulike aktørene peker på hverandre. Etter pekeleken får bøllene streng beskjed om å skjerpe seg, og så slippes de ut i skolegården igjen. Der fortsetter egentlig alt som før. Kjedene har like mye markedsmakt, prisene fortsetter å stige, og avkastningen på kapital er fortsatt skyhøy. Jeg tror at det norske folk etter fem år er mektig lei av denne rutinen, at kjedene slipper unna, samtidig som regjeringen sier at de tar saken på største alvor. For å si det som Elvis Presley: «A little less conversation, a little more action, please.» Spørsmålet er: Når kan vi forvente at regjeringen lytter til salige Elvis Presley og omsetter ord til handling og tar grep som sikrer både bedre konkurranse, bedre utvalg og ikke minst lavere priser i dagligvarebransjen?

La meg understreke at Rødt ønsker langsiktige avtaler med ideelle aktører, men for oss er det en veldig viktig forskjell, og det handler også om at ingen av disse aktørene kan trylle fram ressurser, penger eller utstyr. Det henger også litt sammen med replikken som kom fra Senterpartiets representant her tidligere: Man bygger ned lokalsykehus rundt i landet, og så skal man heller satse på kommersielle sykehusaktører. Jeg husker min første partilederdebatt. Da var jeg og statsministeren helt enige i spørsmålet om kommersielle sykehjem her i Oslo. Det var en lokal debatt der jeg tror vi begge to brukte eksempler på helsefagarbeidere i Oslo som hadde gått kraftig opp i lønn fordi Rødt og Arbeiderpartiet – sammen med andre partier – hadde hentet tilbake disse sykehjemmene. Spørsmålet blir: Hva er prinsipielt annerledes med de helsefagarbeiderne, de sykepleierne, de legene som potensielt jobber på et spesialisert sykehustilbud, versus dem som jobber på sykehjemmene, som jeg i hvert fall har troen på at Arbeiderpartiet fortsatt mener at ikke skal være kommersielle aktører?

Jeg fulgte veldig nøye med da statsministeren snakket – det gjør jeg for øvrig bestandig – og da la jeg merke til et litt interessant ordvalg jeg vil spørre om. I jobben med å få ned helsekøene vil regjeringen at helseforetakene skal inngå flere langsiktige nasjonale rammeavtaler med private aktører. Det er det som står i planen, men det statsministeren sa, var ideelle og private. Det føler jeg er en ganske rar ting å si, for ideelle aktører er private aktører. De private aktørene som ikke er ideelle, er kommersielle. Dette er ikke ordkløyveri, det er et veldig viktig prinsipielt skille. De kommersielle aktørene vi har i Norge, har store internasjonale oppkjøpsfond bak seg, som henter ut profitten – penger vi i Rødt mener heller burde vært brukt på velferd – mens de ideelle representerer viktige kompetansemiljøer med mangfold, som vi i Rødt gjerne vil ha langsiktige avtaler med. Spørsmålet blir: Hva er det regjeringen mener – er det ideelle og kommersielle eller er det ideelle?

Jeg tar verken av meg mine ideologiske, økonomiske, rasjonelle eller faktiske briller i dette spørsmålet. Bemanningsbyråene tryller ikke fram helsefagarbeidere, jordmødre eller intensivsykepleiere. De tryller heller ikke fram folk som har et helt annet behov for arbeidshverdag, som ikke trenger å sove om natten, eller som kan kjøre rovdrift på egen helse og familie. Bemanningsselskapene er et fordyrende mellomledd. Ja, slik situasjonen er i dag, er det mange både kommuner og sykehus som har gjort seg avhengig av bemanningsbyråer. Det er derfor forslaget som nå har fått flertall i Stortinget – fordi Rødt stilte det som et krav i budsjettforhandlingene – handler om å øke bemanningen, sånn at vi kan avvikle dette unntaket på en forsvarlig måte. Det er selvsagt at vi må ha folk på plass for å gjøre den jobben før vi fjerner unntaket, men forskjellen er jo at Høyres ideologiske briller, som jeg respekterer like mye som mine, tilsier at innleie- og bemanningsbransjen er et gode for Norge, og der er Rødt helt uenig. Det er også dobbelt så dyrt for det norske samfunnet. Om vi er opptatt av sløsing i offentlig sektor, bør bemanningsbransjen ut.

Rødt er med på forsvarsforliket, i likhet med Fremskrittspartiet, og står dermed for en styrking av det nasjonale forsvaret. Det som er interessant her, er jo at Fremskrittspartiet har baller til å stille dette spørsmålet når representantens parti er det partiet som meldte Norge inn i ACER, som bidro til at vi fikk kraftkabler til Europa og en prissmitte inn til Norge som gjør at vi er i ferd med å miste vårt viktigste komparative fortrinn for å produsere egne råvarer. Det er ikke sånn at det bare er kraft i seg selv eller olje i seg selv Norge bidrar med til verden. Vi bidrar også med metaller og ferdig foredlede produkter som i dag er truet, nettopp på grunn av den kraftpolitikken Fremskrittspartiet sto ansvarlig for da Fremskrittspartiet hadde energiministeren, gjennom at man mange ganger signerte avtaler som hele Norge nå sliter med. Vi prøver å rydde opp, men vi får si takk og farvel og takk for sist til FrP på det.

Rødt tar definitivt sikkerhetssituasjonen i både Norge, verden og Europa på alvor. Jeg er bekymret for at det kanskje er Fremskrittspartiet som ikke gjør det. Vi står nå i en situasjon der presidenten i USA truer med militær makt et av våre nærmeste naboland, både geografisk og politisk, for å ta et enormt areal og med utilslørte ønsker om å ta det landets olje. Jeg betrygger representanten at Rødt forstår geopolitikk, forstår makt og forstår disse stormaktenes imperialistiske intensjoner, uansett om det er Trump, Putin eller Netanyahu. Fremskrittspartiet er derimot ikke like konsekvent. Det var morsomt å høre begynnelsen på spørsmålet til representanten, for da tenkte jeg at det kom et spørsmål om NATO som blir interessant å diskutere, men det tør ikke Fremskrittspartiet helt å spørre om i disse dager. Når Fremskrittspartiet ser imperialismen til Netanyahu, stiller Fremskrittspartiet seg plutselig på en helt annen linje når det gjelder folkeretten. Det vi trenger nå, er et konsekvent forsvar av folkeretten og et konsekvent forsvar av nasjonal suverenitet. Vi trenger et sterkere norsk forsvar, og vi trenger også sikkerhet for våre egne ressurser, inkludert olje og kraft.

Jeg håper ikke den replikken egentlig var rettet til Høyre, men jeg svarer i hvert fall gjerne på vegne av Rødt. Jeg nevnte ytelser i mitt innlegg, og jeg sa også veldig tydelig at selv om arbeid til alle er jobb nummer én, og Rødt vil at alle som kan jobbe, skal jobbe, er det likevel alltid noen i samfunnet som ikke skal jobbe. Minstepensjonsnivået i Norge er i overkant av 210 000 kr. Jeg håper ingen her i salen mener at tante Olga på 92 år skal ut og jobbe. Likevel vet vi at det er veldig tungt og vanskelig for minstepensjonister å få økonomien til å gå rundt. Det samme gjelder en del som har så store helseskader at de ikke skal jobbe. Folk med kort tid igjen å leve og en terminal kreftsykdom skal ikke jobbe, de skal bruke tiden på helsen sin og familien sin. Problemet i dag er at altfor mange av de menneskene også bruker tiden sin på å bekymre seg for økonomi og ikke å få ting til å gå rundt. For Rødt er det ingen motsetning mellom å ha et sterkt sikkerhetsnett som gjør at de som ikke kan jobbe, faktisk overlever og lever, og samtidig også inkludere flere i arbeidslivet.

Jeg er glad for at Rødt gjennom budsjettforliket fikk økt antall varig tilrettelagte arbeidsplasser, og at vi fikk økt fribeløpet for uføre, noe vi vet vil gjøre at flere uføre vil tørre å prøve seg i jobb de dagene man har helse til det. Jeg er også glad for at Arbeiderpartiet og Rødt er enige om at rettigheter i arbeidslivet ikke er et hinder for å komme inn i arbeidslivet. Rettighetene må være der, men mulighetene må samtidig være der. Noe Rødt har foreslått, er å øke frikortgrensen i skattesystemet. Vi vet at spesielt for de unge slår det inn. Heldigvis er det få voksne som har så lav inntekt, og for mange av de unge kan godt det å øke frikortgrensen for de unge i skattesystemet være en vei inn. Jeg regner med at Arbeiderpartiet og Rødt er enige om at rettighetene i arbeidsmiljøloven og rettighetene til fast ansettelse ikke skal justeres på, for det handler både om å få en jobb og om hva slags jobb man har, og hvordan den arbeidshverdagen faktisk er.

Regjeringen satte mange mål for Norge som Rødt er helt enig i – å få flere folk i jobb, mindre skjerm på skolen, bygge flere boliger, små forskjeller og sterke fellesskap. Det er vel og bra, men det er forskjell på en ønskeliste og en gjøreliste. Spesielt i jobben med å få ned forskjellene, trengs det handlekraft, for det er sterke økonomiske drivkrefter som drar i feil retning. Mange av krisene vi har sett de siste årene, har økt forskjellene, fordi krisen aldri rammer likt. Noen tjener til og med på det. Slik var det under koronapandemien, og slik har det vært med den høye prisveksten de siste årene. Derfor kommer man ikke så langt ved å slå fast at man ønsker seg små forskjeller og sterke fellesskap uten å si noe om hvordan det skal gjøres. Men frykt ikke, en mindretallsregjering trenger ikke å gjøre jobben helt alene, så Rødt har sett på dette som en slags fyll ut-oppgave og kommer her med seks konkrete tiltak for å få ned forskjellene i Norge. Nummer én er å øke velferdsstatens minsteytelser, for selv om arbeid til alle er jobb nummer én, er det alltid noen som verken kan, skal eller bør jobbe. For mange av dem går rett og slett ikke hverdagsøkonomien opp lenger. Det er ikke så vanskelig å forstå når de laveste ytelsene ligger på i overkant av 200 000 kr. Vi som sitter på Stortinget, kommer til å ha større inntekt fram til påske enn mange minstepensjonister og uføre skal ha i hele år. Når vi alle vet hva det koster for mat i butikken, er det ikke rart at det ikke går opp. Forskjellene har blitt mer dramatiske de siste årene, for det er nettopp prisene på mat, bolig og strøm som har økt aller mest. Da holder det ikke å si at vi regulerer ytelsene med samme prosenttall som andre ting, for 4 pst. av 200 000 kr er 8 000 kr mer i ytelser, mens for våre 1,2 mill. kr utgjør de samme 4 pst. 48 000 kr. Man får ganske mye mer mat på butikken for 48 000 kr enn for 8 000 kr. Derfor trengs det et særskilt løft for de laveste ytelsene og en forpliktende plan – en gjøreliste – for å komme i mål. Nummer to: Vi må kutte i regningsbunken for folk flest. Her gjorde vi noen gode skritt i budsjettforliket rett før jul. For første gang fryser vi egenandelstaket på helsetjenester. Det betyr et reelt kutt, og vi har blitt enige om alle puslespillbrikkene i den store reformen vi trenger, som tar tak i den kanskje største ubetalte regningen for mange, nemlig tannlegeregningen. Nå er ikke det bare Rødts prosjekt lenger, det er noe alle fem partiene er enige om, så jeg vil invitere regjeringen til å ta det med i sin plan for Norge ved neste rullering. Nummer tre: Vi må bli ferdige med storrengjøringen i arbeidslivet. For at arbeidsfolk skal sitte igjen med mer av de verdiene som de skaper, må de ha mer makt for å stå på kravene. Under Solberg-regjeringen ble arbeidsmiljøloven svekket på flere områder. Heldigvis er mye av det rettet opp igjen, men det er fortsatt smuss i krokene, både i regelverket og ikke minst i å sikre at det faktisk følges. Derfor må vi stramme inn på bruken av gjennomsnittsberegning av arbeidstid, vi må få slutt på utnytting av folk i bemanningsbransjen, vi må styrke retten til faste ansettelser og gjøre mer mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Nummer fire: Vi må styrke velferden i kommunene. Å styrke hverdagsvelferden, var en av Rødts viktigste prioriteringer i budsjettforhandlingene, og sammen med de andre partiene fikk vi til en del. Men krisen er langt fra avblåst, og er en av de største truslene mot det som statsministeren helt riktig sier er den viktige tryggheten vår. Med offentlig velferd trenger kommunene større rammer. Nummer fem: Vi må ta et oppgjør med dagligvarebransjen. I 2025 tror jeg regjeringen satte rekord i antall alvorsprater med dagligvarekjedene. Jeg håper de fikk streng beskjed om å slutte med krympflasjon, slutte med luretilbud, slutte med priskrig og slutte med lysskye prissamarbeid. Jeg betviler ikke at næringsminister Myrseth er en streng dame, men vi er nødt til å gå fra kjefting til handling i 2026. Her lover jeg at Rødt skal bidra konstruktivt med gjennomførbare tiltak som kan bryte ned den makten som jeg tror vi alle er enige om at er samlet på altfor få hender. Dagligvarebransjen øker forskjellene – folk med dårlig råd får høye priser, og det er de rikeste familiene som sitter igjen med gevinsten. Sist, men ikke minst må vi tette skattehull. I disse dager sendes skattekortet ut, og det er dessverre slik at barnehagelærere og bussjåfører betaler en større andel av inntekten sin i skatt enn de 1 pst. rikeste. Det skyldes i mange tilfeller utilsiktede skattetilpasninger. I den skattekommisjonen som skal i gang med arbeid nå, er en del av mandatet å se på nettopp slike virkninger som gjør at det faktiske skattenivået der ute, er lavere enn det vi her på Stortinget har satt. Den delen av mandatet må selvsagt tas på alvor.

Jeg ønsker å spørre statsråden om oppfølgingen av noe av det vi har blitt enige om i budsjettforliket. Det er selvsagt ganske tidlig å spørre om det, men det gjelder vedtaket Stortinget nå har gjort om at regjeringen skal jobbe for å redusere bruken av innleie i helse- og omsorgssektoren. Det er noe som ikke skjer bare av at Stortinget vedtar det, men som trenger en eller annen form for marsjordre eller oppfølging, spesielt ut til spesialisthelsetjenesten, altså sykehusene, eller ut til kommunene, som er de som drifter helse- og omsorgstjenesten. Spørsmålet er om statsråden allerede har gjort seg noen tanker om hvordan man kan gjøre det i praksis.

Jeg tror ikke at en økning i fribeløpet gjør at flere blir uføre i Norge. Jeg tror at man er ufør fordi man har en helse som gjør at man ikke kan jobbe, og at man har fått medisinsk oppfølging. Tiden for å bli avklart til uføretrygd i Norge er i gjennomsnitt sju og et halvt år. Det er ikke sånn at folk klikker seg inn på finn.no og henter en uføretrygdgrad man kan velge selv. Jeg tror at det å øke fribeløpet vil gi trygghet og forutsigbarhet og mulighet for veldig mange til å prøve seg fram i arbeidslivet, og det er jeg helt sikker på også vil ha en positiv gevinst for den enkelte. Noe som ikke er regnet inn i dette, er jo de økte skatteinntektene staten også vil få ved at folk jobber mer. Det er alltid sånn når man skal regne på noe, at man kan regne på det på ulike måter. Til sjuende og sist er det et politisk valg hva man velger å prioritere. Høyre har sin modell for endret avkorting, som jeg har all respekt for, og Rødt har hatt sin modell.

Jeg vil berømme Høyre for hele tiden å ha hatt et ønske om å gjøre avkortingsreglene bedre, og så er det helt åpenbart at Høyre hele veien har hatt en annen modell enn det Rødt har hatt. Dette handler også om hva man tror om mennesker. Tilbake til de mikroøkonomiske modellene nok en gang: Handler det om at man sitter med et slags regnestykke for framtiden sin – alle inntektene, alle utgiftene og alle alternativene – og på en måte velger om en skal være 100 pst. ufør eller 80 pst. ufør? Vi i Rødt tror ikke helt det er sånn det funker, og det er heller ikke det som er tilbakemeldingen fra fastleger. Helsa er ikke så firkantet som det. Det er kanskje greit for representanten å merke seg at en del av det vedtaket også er at man ikke skal få muligheten til fribeløp på over 0,4 G før etter to år. Det er også en viktig del av det, for har man fått riktig uføregrad, skal man i teorien ikke ha mer arbeidsevne enn det. Dette handler om man er villig til å gi en slags raushet og trygghet, eller om man på en måte skal finregne på det i hvert tilfelle. Da velger Rødt raushet og trygghet.

Representanten har selv jobbet i SSB, og jeg stoler på SSB, men representanten har også god innsikt i hva mikroøkonomiske modeller er. Det er et regneark der man legger inn politiske antakelser, og så får man et svar, og hvis de politiske antakelsene er at folks helse påvirkes av økonomiske insentiver – ja, da får man det svaret. Et annet svar vil imidlertid være at dette gir folk muligheter til å få trygghet og forutsigbarhet. Jeg mener det absolutt ikke er et brudd med arbeidslinja, men i tråd med en raus og rettferdig forståelse av arbeidslinja. Vi vet i dag at det er mange uføre som ikke tør å jobbe mer enn fribeløpet, fordi det påløper både byråkrati, usikkerhet for framtidig avkorting og et oppgjør som skal komme, og det vil være en annen effekt av endringen at det vil øke det arbeidstilbudet. Det er kun framtiden som viser hva som faktisk vil skje. Jeg tror at det er folk og ikke minst fastlegen som har best koll på helsa til folk, ikke de mikroøkonomiske modellene til SSB.

En viktig del av Rødts politiske prosjekt handler om å flytte makt – det være seg å flytte makt fra EU til det norske folkestyret, å flytte makt fra nærmest eneveldige dagligvarekjeder til både kunder og bønder flest, eller å flytte makt i arbeidslivet til arbeidsfolk. Da er selvsagt arbeids- og sosialkomiteens budsjettområde veldig, veldig viktig. Dette gjør man jo ofte med lover og reguleringer, som gir nye rettigheter til arbeidsfolk, men de lovene og reguleringene har ingen verdi hvis det ikke er noen som passer på at lovene holdes. Derfor var Rødts viktigste prioritering da vi skulle forhandle budsjettforlik med de andre fire partiene, å styrke Arbeidstilsynet på toppen av det Arbeiderpartiet allerede har levert, å styrke Fair Play Bygg, som er et veldig viktig ekstra tilskudd til det arbeidet som trengs for å avdekke sosial dumping og arbeidslivskriminalitet spesielt i byggebransjen, og også å reversere det kuttet regjeringen hadde lagt opp til i akuttovernattingstilbudet for EØS-migranter. EØS-migranter er ofte folk som har kommet til Norge for å arbeide, men har blitt utsatt for grov kriminalitet, lønnstyveri og alvorlig sosial dumping. Rødt er veldig stolt over at vi har fått disse gjennomslagene i budsjettforliket, og at vi også på verbalfronten har fått gjennom at regjeringen må jobbe med å redusere bruken av innleie i helse- og omsorgssektoren. Vi i Rødt mener jo at muligheten for fast jobb gir både makt, forutsigbarhet og frihet for arbeidsfolk, og at unntaket man har i innleiebestemmelsene for helse og omsorg, bør fjernes. Et første skritt er selvsagt både å øke grunnbemanningen og å redusere bruken av innleie, sånn at det blir forsvarlig å fjerne det unntaket. Det er vi veldig glad for at vi nå har kommet i gang med. Noen ganger skal man stoppe opp og være litt ekstra høystemt over det vi gjør i Stortinget. Jeg mener at noe av det som gjøres innen arbeids- og sosialkomiteens budsjettområde, det å øke fribeløpet for uføre til 1 G, er monumentalt for veldig mange i Norge. Det er også monumentalt med tanke på hvordan man ser på uføres bidrag til samfunnet. Jeg mener at det at man kan jobbe og beholde mer av inntekten sin selv, er et veldig viktig prinsipp. I Rødt sier vi at vi skal ha stolthet over arbeid og respekt for sykdom. Det å få økt fribeløpet til hele 1 G, som er det som har vært etterspurt også av uføre selv, var veldig viktig for oss, og jeg vet at dette kommer til å bety veldig mye i livet til veldig, veldig mange. Det er også flere andre viktige saker på dagsordenen her i dag. Saken om oljepionerene er en av dem. Rødt har hele tiden ment at de som har ofret liv og helse og hatt redusert arbeidsinntekt, kanskje gjennom et helt arbeidsliv, på grunn av den innsatsen de har lagt ned for fellesskapet i et farlig arbeid på sokkelen, skulle få en rettferdig kompensasjon. Derfor har også Rødt – som eneste parti, må jeg påpeke – satt av penger i sitt alternative budsjett til en kompensasjon på 65 G. Vi mener at det burde vært vedtatt for 2026 – punktum i dag, ingen flere spørsmål. Vi hadde også med oss det kravet inn i budsjettforhandlingene med de andre partiene. Når vi ikke har fått gjennomslag for det, har vår holdning her i dag vært at vi stemmer for alle forbedringer, for det verste som kan skje, er at det ligger mange gode forslag på bordet, men at ingenting får flertall. Jeg vil også understreke at forslag nr. 6, som ble levert inn løst i dag av Rødt, kommer til erstatning for forslag nr. 5. Det er for å unngå at man påvirker de fristene Stortinget allerede har satt når det gjelder kompensasjonen for ofrene for Alexander Kielland-ulykken, som også blir en viktig debatt i Stortinget til neste år. Jeg vil også ta en rask tur innom samordningsfella. Der er Rødt medforslagsstiller til et løst forslag som er levert, som rett og slett handler om å lukke den fella en gang for alle. Det følger egentlig samme logikk som fribeløpet for uføre, at det skal lønne seg å jobbe. Man skal ikke tape på å stå i jobb lenger enn til fylte 67 år. Vi i Rødt mener at når vi vet at vi mangler arbeidskraft, er det en selvfølge at de som kan, vil og har helse til det, skal kunne jobbe uten å tape penger på det. Med det tar jeg opp Rødts forslag. Jeg ønsker også å takke komiteen for arbeidet. God jul!

Arbeidsfolk er de virkelige verdiskaperne i samfunnet. Samtidig kommer det verken butikkansatte eller bønder til gode når matprisene i butikken øker. Det rammer kassalappen til oss alle, og det er kapitaleierne bak dagligvarekjedene og de store bankene som blir stadig rikere. Det er godt dokumentert. Dette er Forskjells-Norge. Jeg elsker Norge. Norge er kanskje et lite land, men det er et land som er rikt på ressurser. Historisk har folkevalgte i denne salen gjort kloke valg for å forvalte dem demokratisk, langsiktig og til det beste for det norske folk. Det gir grunn til selvtillit også framover. Det finnes mye penger i Norge. Det finnes mat, energi og arbeidsvilje. Det som trengs, er vilje til en samfunnsstyring, til å fordele og forvalte samfunnets ressurser på en rettferdig og fornuftig måte, med mål om å skape en bedre framtid for folk. La meg introdusere et nytt ord: Vi trenger en styringsoptimisme. Rødt går fremst i kampen mot Forskjells-Norge, og etter valget er vi i en historisk posisjon. Vi er uunnværlig for flertallet. Vi har for første gang deltatt i forhandlinger om statsbudsjett, og vi har satt oss fore å være både konstruktive og knallharde, med et sylskarpt mål om å skape forandring til det bedre som kan merkes i folks hverdag. Rødt er et hverdagsparti. Min kollega representanten Mímir Kristjánsson har allerede gjort en god jobb med både å forhandle fram resultater og legge dem fram fra denne talerstolen, så hvis jeg skal velge meg ett ord, er det stolthet. Det er stolthet over at vi nå skal ta de første store skrittene mot en ordentlig tannhelsereform, stolthet over at vi nå skal jobbe for å redusere innleie fra bemanningsbyråer innen helse og omsorg, styrke Arbeidstilsynet og styrke Fair Play Bygg, sånn at vi kan sikre fast jobb for flere, mindre sosial dumping og bedre kår for de virkelige verdiskaperne i samfunnet. Det er stolthet over et historisk nei til gruvedrift på havbunnen og stolthet over at stortingsflertallet forvalter det mandatet som velgerne ga oss i valget, om å få ned forskjellene både økonomisk og geografisk. Det er også stolthet over at vi har klart å bli enige om en rekke viktige ting i budsjettet for 2026, men også enige om en del langsiktige prosjekter som peker framover, både for en rettferdig miljøpolitikk som tar vare på naturen, og for å tette hullene i velferdsstaten. Selvfølgelig er vi ikke i mål med ett budsjett. I flere tiår har klasseskillene økt i Norge. En helt vanlig familie har ikke fått ta del i den økonomiske veksten på ti år. Kommuneøkonomien og hverdagsvelferden er fortsatt under press, og en stadig større del av rikdommen, og dermed også samfunnsmakten, hoper seg opp i toppen. Rødt vil snu denne utviklingen. Vi vil få ned forskjellene og forsvare og forsterke folkestyret. Vi har vunnet fram og får med dette budsjettet økt fribeløpet for uføre til 1 G, og vi jobber nå videre for å øke velferdsstatens minsteytelser for pensjonister, uføre og folk på arbeidsavklaringspenger. Vi skal ha stolthet over arbeid, men respekt for sykdom. Vi har i dette budsjettforliket også gjort skatteopplegget bitte litt mer omfordelende, men fortsatt er det sånn at en vanlig sykepleier eller rørlegger betaler en større andel av inntekten sin i skatt enn de 1 pst. rikeste i Norge gjør. Det burde helt åpenbart vært motsatt. Vi har fått på plass totalt 1 mrd. kr til gjenoppbygging av Palestina, og Norge skal også jobbe for å fastslå israelsk medansvar og erstatningsansvar. Norge skal jobbe for å straffeforfølge de voldelige israelske bosetterne og innføre et lovforbud mot varer fra folkerettsstridige bosetninger. Norge skal nå gjøre mer for Palestina, og Rødt mener selvsagt fortsatt at vi må gjøre enda mer. Vi har vist en gang for alle at Rødt har både vilje og evne til å delta i styringen av samfunnet. Årets statsbudsjett er et tydelig bevis på det. Vi har tenkt å bruke den styrken vi har fått av velgerne, til å skape faktisk forandring i hver sving. Framover skal vi bygge en sterkere venstreside med både partier, fagbevegelsen, miljøbevegelsen og andre viktige samfunnsbevegelser, for det trengs hvis vi skal få ned levekostnadene og bedre levekårene for folk flest. Det er Rødts motivasjon hver eneste dag i denne salen.

Det er kanskje ikke et parlamentarisk spørsmål, men jeg synes det er et godt spørsmål. Jeg tror jeg har en slags del av svaret også. Vi er fem partier som nå har gått til valg på en del fellesting. Å få ned forskjellene og styrke velferden samt en rettferdig miljøpolitikk som funker for folk i hele landet, er ting vi er enige om. Vi ser at budsjettforhandlinger av og til kan bli litt hardt. Det handler mye om det man er uenige om. Min og Rødts tanke er: Hvis vi klarer å samles om noen av de positive prosjektene, hvis vi klarer å tenke at det ikke bare er hvert halvår vi skal sitte og krangle, men at vi har noen litt langsiktige mål, slik vi nå har med tannhelsereformen, med månedskortet som også er lagt opp som noe langsiktig, kan vi bidra til at ikke partiene, men fellesskap og velferd står sterkere rundt i landet også til neste valg. Det er en oppfordring og et ønske til statsministeren: å ta det signalet jeg føler disse budsjettforhandlingene kanskje har vært, at vi trenger å snakke sammen ikke bare når klokken tikker, og det begynner å bli natt rundt oss.

Det er ofte det som er litt av problemet med kommuneøkonomi, føler jeg, som parti f.eks. i budsjettforhandlinger å tenke at vi nå skal kjempe for et så abstrakt og litt tørt begrep som kommuneøkonomi. Jeg er veldig glad for at vi har fått det til i denne runden, og jeg tror det også har vært en bevisstgjøring i folks hjerter og sinn om hva kommuneøkonomi egentlig betyr, når man ser at det begynner å gå ganske hardt ut over veldig nære og viktige velferdstjenester. Det er ikke til å komme utenom at kommunene bestemmer selv. Det er Rødt veldig for, så sånn sett kan Rødt nå ha gitt penger som egentlig går til noe høyresiden vil, men slik er lokaldemokratiet, og det slår vi ring rundt. Jeg må prøve å komme til et spørsmål her – et lite idéspørsmål til statsministeren: Hvordan skal vi vinne kommunevalget om to år? Da kunne vi vært sikre på at alle disse pengene går til de virkelige velferdstjenestene rundt i kommunene.

Jeg lover å komme sterkere tilbake med kritiske spørsmål til regjeringen. Jeg har mange på lur om mange tema, men akkurat i dag blir dette litt juksespørretime, for jeg mener det trengs å snakkes litt om de gode resultatene som ligger i budsjettforliket. De siste dagene har det vært mange journalister som har brukt mye tid på å vente på at vi går på do eller tar oss en kopp kaffe. Det er spennende, det, men det er jo politikken som er viktig, og de konsekvensene det faktisk har for folk at fem partier nå har blitt enige om et budsjett. For Rødts del vil jeg også benytte anledningen til å takke de andre parlamentariske lederne, de andre finanspolitiske talspersonene. Jeg takker så klart statsministeren, men jeg takker kanskje statsministeren mest for at han har to veldig dyktige damer i Arbeiderpartiet her på Stortinget – Tuva Moflag og Tonje Brenna – som har gjort en stor innsats for å dra dette i land. For Rødts del er det historisk at vi har vært med på å behandle et budsjett som ikke bare er et alternativt budsjett. Det har jeg kost meg med å lage i åtte år, og det er morsomt, men det er veldig mye bedre å kunne se at det man vedtar, faktisk blir virkelighet. Det er mange ting jeg kunne valgt å trekke fram og skryte av – tannhelse, at uføre får beholde mer av inntekten sin, at vi fryser egenandelstaket på helse, øker bemanningen og prisjusterer barnetrygden – men jeg har lyst til å spørre statsministeren litt om kommuneøkonomi. Her legger vi 3 mrd. kr på bordet til kommunene. Det er kjempebra, men vi har kommuner som er styrt av høyresiden, og som man kan frykte at velger å bruke de pengene på å kutte i eiendomsskatten eller annet. Dette blir et litt sånn ønskespørsmål til statsministeren: Hva håper man disse pengene brukes på, og har statsministeren vært i kontakt med noen av sine egne ordførere eller folkevalgte om hva man faktisk ser at trengs der ute i kommunene?

Jeg vil i hvert fall mene – det er i grunnen helt åpenbart – at det er et usosialt kutt når barnefamilier får en påplussing på 500 kr, 650 kr eller 350 kr, avhengig av hvor gammel ungen din er, og så får man et kutt på 1 900 kr. Det er klart at dette er et kutt for den enkelte familie. Jeg forstår at regjeringens syn er at det er slik det burde være, altså at barnefamilier på sosialhjelp burde få 1 300 kr mindre i inntekt. Rødt reagerer veldig sterkt på det, for det vi har sett de siste årene, er at matkøene med folk som allerede har vært hos Nav, blir lengre. Det er åpenbart fordi ytelsene er for lave. Man kan trikse med både tall og retorikk, men det er åpenbart at for familier som mottar sosialhjelp, vil man med disse reglene få mindre penger i lommeboka og mindre penger til å få det til å gå rundt. Dette er en kamp både venstresiden og for så vidt Arbeiderpartiet har vunnet før, for Arbeiderpartiets lokalpolitikere har ofte gått bort fra denne regelen lokalt, men nå innfører altså regjeringen det. Er statsministeren enig i at det er et kutt eller ikke?

Det jo fristende å minne om at det var et vedtak som ble gjort her i Stortinget – fordi noen stemte feil – om at man skulle se på Kommunalbanken og vilkårene der. Enhver bank kan jo drive med store og små marginer, og det at man har hatt 1,3 mrd. kr i utbytte på tre år, viser at man har hatt gode marginer. Jeg vil gå over til en annen del av budsjettet. Finansministeren sa her i spørretimen i forrige uke at når man endrer reglene for barnetrygd og sosialhjelp, er ikke det et usosialt kutt, for det er ikke et kutt. I budsjettet bruker man 650 mill. kr på økte satser i sosialhjelpen, og man sparer 650 mill. kr på å ta barnetrygden inn igjen i inntektsgrunnlaget. Finansministeren har selvsagt rett i at 650 minus 650 er lik null, og da er det ikke et kutt, men for den enkelte familie ser vi jo at ytelsene for barn under fem år økes med 500 kr, og så taper man 1 900 kr. Er finansministeren enig i at 1 900 kr er mer enn 500 kr, og at det for disse familiene åpenbart er et kutt?

Jeg kan betrygge med at Rødts krav i forhandlinger ikke kommer til å være støttende ord, men støttende penger. Ja, det handler om folk, men det handler også om å ha nok bleier på sykehjemmene til at man kan skifte dem når de bør skiftes, og ikke når man har råd til å skifte dem, og det handler om å ha mat og leker i barnehagen, som gjør at hverdagen blir litt bedre. Med tanke på mange av de folkene vi ønsker oss, er jo det som skjer, at folk flykter fra disse yrkene. Da kan det være at arbeidsforholdene, det å vite om man kan tilby god eldreomsorg, om man kan tilby en god barnehage, har noe å si for om folk velger å stå i de jobbene. Staten har også en annen rolle overfor kommunene. Staten er kommunenes bank. Mange av problemene de siste årene har jo handlet om at renten har gått opp. Norges Bank setter renten – det har statsministeren allerede vært inne på, det er sant – men Kommunalbanken setter Kommunalbankens rente. Bare i fjor tok staten ut 700 mill. kr i utbytte fra Kommunalbanken – 1,3 mrd. kr på tre år. Her oppfører jo staten seg som DNB – som for så vidt ikke er så rart, siden man eier DNB også – men kan det å ha bedre lånebetingelser i Kommunalbanken være noe å gjøre?

Det er noe dypt ironisk ved å høre representanten Solberg spørre ut statsministeren om kommuneøkonomi. Representanten er jo tidligere kommunalminister under det fengende navnet Jern-Erna og var i sin tid mildt sagt streng med norske kommuner. Hvis man hører godt etter, høres det ikke ut som at Høyre foreslår mer penger eller mer ressurser til kommunene, men at det man krever av regjeringen, er at man skal være en slags statlig sjelesørger som skal stille seg moralsk og solidarisk bak Høyre-politikk. Heldigvis er det ikke representanten Solberg som stiller i spørretimen i dag. Det er det Støre som gjør. Derfor må jeg også ta opp bekymringer jeg tror mange har hatt de siste ukene, om at regjeringen har underdrevet og unnskyldt den økonomiske situasjonen i kommunene. Vi har en finansminister som har sagt at han aldri har møtt en ordfører som har vært fornøyd, eller som har fått nok penger. Vi har en parlamentarisk leder som mener at kommunene må ta sitt ansvar med å prioritere, og vi har kommunalminister Skjæran, som svarer bekreftende på Nationens spørsmål om at kommunene nå må knipe til mest mulig i budsjettene. For Rødts del er det helt tydelig at det er en krise i norske kommuner. Vi ser at det i lokalavisene er ord som kutt, nedskjæringer, nedbemanning, reduksjon, avvikling, nedleggelse og stengte dører. Da er det provoserende at de ordene man hører fra statsministeren her, er omstilling og krevende tider. Ord har makt. Vi mener at omstilling er noe helt annet enn det å måtte kutte i åpningstider og kutte i renholdet på skoler. Det er ikke omstilling, det er kutt, og det er krise. Vi har i dag lagt fram vårt budsjettforslag, der Rødt foreslår betydelige økninger til norske kommuner. Da er det relevant å vite om statsministeren er enig i at det er et problem at norske kommuner ikke har nok penger, og at ikke alt der kan løses med omstillinger eller sjelesørging, som Høyre ønsker.

Jeg har blitt spurt av mange journalister i vandrehallen nå om hva dagens vedtak gjør for samarbeidsklimaet på den røde og grønne siden i norsk politikk. Jeg har sagt, som sant er, at dette er en dårlig dag for samarbeidsklimaet. Det sier seg selv. Det handler ikke bare om at man gjør opp viktig politikk med FrP og Høyre, men også om det politiske innholdet i vedtakene som nå gjøres. Man tilsidesetter regler før man har laget nye regler. Ærlig talt skjønner jeg ikke hvorfor man tør å gjøre det. Rødt har også etterspurt en gjennomgang av regelverket, og vi mener at det må endres, men det er noe helt annet å si at mens vi gjør den gjennomgangen for kanskje å endre det, skal vi tilsidesette de reglene vi har i dag. Det som er helt klart, er at det ikke er noen vedtak som gjøres i dag, som hindrer regjeringen og Arbeiderpartiet i å rydde opp i oljefondets investeringer i Israel. Ja, jeg snakker om Israel, for som man ser på skjermen her, handler denne saken om oljefondets investeringer i israelske selskaper. Man skulle tro den handlet om oljefondets investeringer i Meta og Google, men det er ikke det denne saken handler om. Oljefondet trakk seg ut av Russland i sin tid. Ja, KrF, oljefondet utelukker faktisk land. Det har vi historikk på å gjøre, og det er den dobbeltmoralen veldig mange i Norge har reagert på i det siste. På samme måte har regjeringen fullstendig mulighet til å trekke oljefondet også ut av Israel og israelske selskaper. Det lille halmstrået som ligger her til noe forbedring, er denne økte aktsomheten og raskere responsen man sier man skal drive på med. Jeg må si i dag at jeg forventer at regjeringen følger opp det halmstrået, at det ikke bare er et halmstrå. Vi har diskutert lenge at vi ikke skal politisere oljefondet, men det man gjør i dag, ved å vingeklippe Etikkrådet, er egentlig å flytte det nærmere politisk ledelse – til Norges Bank, til Finansdepartementet. Det blir altså et større politisk ansvar på regjeringen for å sikre at oljefondet ikke er investert i selskap som direkte bidrar til Israels krigføring og ulovlige okkupasjon. De tre selskapene Ness Technologies, Matrix IT og One Software, som Dagbladet på mandag avslørte at oljefondet er investert i, er veldig gode, konkrete eksempler på selskap oljefondet burde trekke seg ut av – spesielt i lys av det vedtaket som gjøres i dag, om økt aktsomhet og rask respons, og i lys av de forsøkene på beroligelse statsråden har kommet med fra talerstolen i dag.

Finansministeren sier at tiden er inne for å gjennomgå det etiske rammeverket for oljefondet, bl.a. i lys av de grove folkerettsbruddene i Gaza og de problemene som har kommet opp i den forbindelse. Det er godt at statsråden kommer Rødt i møte, siden det er nettopp det vi har fremmet forslag om i dag. Da er mine spørsmål: Støtter finansministeren at en slik gjennomgang skal framlegges som en stortingsmelding? Vil finansministeren bruke en slik gjennomgang som en slags sovepute mot å gjøre nødvendige endringer fram til den meldingen i så fall er behandlet?

Oljefondets investeringer i Israels okkupasjon av Palestina hører selvsagt hjemme i et åpent stortingsmøte. Da nye tilfeller av investeringer i okkupasjon og folkemord ble løftet gjennom media i august, tok Rødt initiativ som gjør at regjeringen nå må legge saken fram for de folkevalgte, for behandling, og for offentligheten. Det skulle også bare mangle, med den tillitskrisen det norske folks sparepenger befinner seg i. FNs granskingskommisjon og ledende folkemordeksperter slår fast at Israel har begått folkemord på palestinerne på Gazastripen. Israel har ikke avsluttet okkupasjonen av de palestinske områdene innen fristen FN ga. Videre har oljefondets koblinger til både folkemord og okkupasjon kommet fram – til tross for at finansministeren forsikret om det motsatte da vi behandlet oljefondmeldingen i denne salen i juni. I mellomtiden har ikke regjeringen endret et eneste komma i de etiske retningslinjene, i investeringsmandatet eller i rollefordelingen, som fikk oljeformuen vår opp i dette uføret. Etter et knippe uttrekk står oljefondet fortsatt investert i 37 selskaper i Israel, og vi har ingen garanti mot nye skandaler eller nye krisemøter. I høst har finansministeren vist til Norges Bank, som hevder den må ha tilråding fra Etikkrådet, som på sin side sier at de ikke er rigget for «ekstremtilfeller som Gaza». For å rydde opp i denne pekeleken må stortingsflertallet folket nylig har valgt, ta grep. Rammeverket for ansvarlig forvaltning av den norske oljeformuen er ikke et velfungerende system. Systemet har blitt prøvd og funnet utilstrekkelig. Derfor fremmer Rødt i dag flere forslag for å rydde opp. For det første fremmer vi forslag sammen med flere andre partier om at regjeringen skal trekke oljefondet ut av Israel. Det betyr å omgjøre det politiske vedtaket vi i sin tid gjorde da vi tillot oljefondet å investere i Israel. Det tilsvarer hvordan regjeringen trakk fondet ut av Russland som en tydelig reaksjon på alvorlige folkerettsbrudd. En sånn instruks er det kun regjeringen som kan gi – ikke Norges Bank, ikke Etikkrådet og ikke internasjonale organer. Videre foreslår Rødt en ansvarsreform av Etikkrådet og de etiske retningslinjene. Det styrker den konstitusjonelle ansvarskjeden hvis de etiske retningslinjene vedtas av Stortinget. Da vil heller ikke departementet lenger kunne endre dem på samme måte som det gjorde i 2014, da man nappet ut bestemmelsen om at oljefondets investeringer ikke skal stride mot Norges folkerettslige forpliktelser. Det er få ord med viktig betydning. Etikkrådet er i dag oppnevnt av departementet etter innstilling fra Norges Bank. Det betyr at de som har ansvaret for å forvalte porteføljen, også peker ut dem som skal ettergå porteføljen. Rødt foreslår i stedet at rådet blir Stortingets kontrollorgan, på samme måte som EOS-utvalget eller Riksrevisjonen. Jobben blir fortsatt å kontrollere porteføljen, mens Norges Bank fortsatt kontrollerer bankens praksis, håndteringen av tilrådingene og det selvstendige ansvaret. Reformen Rødt foreslår, krever selvsagt lovvedtak, hvor Stortinget må involveres grundig underveis, særlig når det handler om å opprette og forme et kontrollorgan for Stortinget – i tråd med hva som har vært vanlig i sånne tilfeller. Våre forslag om Etikkrådet og en grundig gjennomgang av alle forhold knyttet til forvaltningen av oljefondet skal selvsagt ikke gå på bekostning av å ta de raske grepene som trengs – tvert om. Det har lenge vært Stortingets vilje at den ansvarlige forvaltningen av oljefondet jevnlig skal oppdateres. Forrige gjennomgang – Mestad-utvalget – kom i 2020, og det var før både Russlands fullskala invasjon av Ukraina og Israels ødeleggelse av Gaza. Rødt fremmer derfor forslag om en helhetlig gjennomgang og oppdatering av hele rammeverket og ansvarsfordelingen. Jeg takker for redegjørelsen. Jeg er glad for at Rødt fikk gjennomslag for at saken nå løftes i Stortinget. Nå må oppryddingen starte. Oljefondet må trekkes ut av Israel, folkerettsbrudd og ulovlig okkupasjon, og forvaltningen av det norske folks sparepenger må strammes opp. Med det tar jeg opp forslagene Rødt har alene og sammen med andre i saken.

Mens vi satt her, kom nyheten om at Fredrik Solvang skal slutte i Debatten. Det kan man sikkert si mye om, men da kom jeg til å tenke på et par debatter jeg har vært i i Solvangs studio. Det er ikke bare én debatt, det er i hvert fall tre der vi har snakket om arbeidslinjen og om uføretrygd. Vi har hatt uføre folk som har vist superavanserte regnestykker – som det veldig ofte er i Debatten på NRK – med disse avkortingsgradene osv. Budskapet fra alle sammen i de debattene – også fra Arbeiderpartiet, ved statsrådens forgjenger, Tonje Brenna – har vært at det å øke fribeløpet i hvert fall litt vil være en måte å gjøre noe med den bekymringen mange uføre har for at hvis de jobber litt, blir det masse styr. Det er det som skjer for folk. I tillegg kan det påbeløpe kostnader ved det, og folk tør ikke å ta den sjansen. Det er for meg totalt ubegripelig at Arbeiderpartiet ikke ønsker å bruke én eneste krone på det når vi har hatt så mange debatter om nettopp arbeidslinjen, om å gjøre det lettere og om å benytte alle gode krefter i samfunnet. Jeg tror veldig mange uføre føler seg totalt oversett i dette budsjettforslaget fra Arbeiderpartiet.

Jeg tror at lyttere og seere forstår hvorfor jeg stiller spørsmålet, for her er det jo to helt ulike budskap. Arbeiderpartiets program sier at fribeløpet skal økes – enten det er med 1 kr eller 10 kr. Det statsråd Stenseng har sagt tidligere, er at fribeløpet er passelig stort. Nå kan det høres ut som at det er Arbeiderpartiets program som gjelder, og det er for så vidt bra. Samtidig er det klart at Rødt vil øke fribeløpet til 1 G, for vi mener at det ikke er noen grunn til at det skal være lavere nå enn det var tidligere, men det er ikke det jeg spør om. Arbeiderpartiet ønsker å øke fribeløpet, men hvorfor bruker man ikke anledningen til å øke det litt? Det som derimot har fått plass i regjeringens forslag til statsbudsjett, er det såkalte skattelotteriet, der en håndfull unge, i utgangspunktet friske, ofte i jobb, skal få skattelette for å teste ut en slags samfunnsøkonomisk teori om at det vil få flere til å jobbe, og at det vil lønne seg. Nå tar jeg ikke til orde for et sånt utvalgt lotteri blant uføre, men hvorfor er man villig til å bruke 500 mill. kr på å sjekke om unge, friske folk kan jobbe litt mer, men ikke én eneste krone på å sjekke om uføre, ved å få litt større romslighet, kunne jobbet litt mer?

Mitt spørsmål går til statsråd Stenseng. I mai la statsrådens eget parti fram et forslag her i Stortinget som Rødt syntes var godt, og derfor stemte vi for det, sammen med alle partier utenom Høyre. Det lød: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å heve fribeløpet for uføre.» Såpass enkelt, såpass tydelig kan det sies – og helt i tråd med det programmet som Arbeiderpartiet også gikk til valg på i år, der de skriver at de vil «gjøre overgang fra trygd til arbeid enklere for dem som kan jobbe, bl.a. gjennom å øke beløpsgrensen for avkortning av uføretrygden», altså fribeløpet. Dette er god politikk fordi mange uføre har en helse som varierer og et sterkt ønske om å arbeide litt når formen er god nok. Likevel kan man i dag ikke tjene mer enn ca. 49 000 kr i året før det møtes med avkorting av uføretrygden, byråkrati – betydelig, faktisk – og en frykt for baksmell og oppgjør. Hvis man har utgifter til bil, buss eller barnevakt, som i hvert fall folk i min del av landet ofte har for å komme seg på jobb, kan man faktisk gå i minus ved å jobbe. For mange går det regnestykket rett og slett ikke opp, verken i kroner og øre eller – kanskje ikke minst – i usikkerhet og bekymring for at ting ikke skal ordne seg. Det resulterer rett og slett i at det ikke lønner seg å jobbe, og sånn kan vi jo ikke ha det. Likevel legger Arbeiderpartiet fram et statsbudsjett der fribeløpet for uføre ikke økes med en eneste krone. Til Klassekampen sier Stenseng at det er et uttrykk for at man mener at dagens fribeløp i utgangspunktet ligger på riktig nivå. Mitt spørsmål er: Hva er egentlig Arbeiderpartiets politikk? Er det partiprogrammet og forslaget i vår, eller er det statsrådens uttalelser om at fribeløpet faktisk er akkurat passe stort sånn som det er?

Jeg tar gjerne imot en invitasjon til Arbeiderpartiets landsmøte. Det blir veldig hyggelig. Et annet område som er viktig for forskjellene, er jo, som statsministeren selv sier, arbeidslivet. I går hadde jeg en runde med representanten Listhaug, der jeg spurte representanten Listhaug hvorfor Fremskrittspartiet ønsker å fjerne alle de innstrammingene som regjeringen har gjort, spesielt når det gjelder innleie og bemanningsbyråer. Da sa representanten Listhaug at det er fordi man tar utgangspunkt i at arbeidsgivere vil sine arbeidstakere det beste. Det er selvsagt mange arbeidsgivere som vil det, men rettigheter i arbeidslivet er jo til for de tilfellene der det ikke er sånn – de tilfellene der noen kan bli utnyttet. Derfor er Rødt glad for all den storrengjøringen man har hatt i arbeidslivet de siste fire årene, men vi har lett, og funnet en del skitt i krokene, kanskje spesielt når det gjelder arbeidstid. Det er altfor lett å tvinge arbeidsfolk til å jobbe lange dager når man kan gjennomsnittsberegne over lang tid, og det er også områder der det fortsatt er altfor lett å gi folk en midlertidig stilling framfor å ha fast ansettelse. Er statsministeren også enig i at rettigheter i arbeidslivet trengs for å få ned forskjellene?

Ord er viktige, og i trontalen skriver regjeringen at man ønsker «å ta vare på små forskjeller». Da blir jeg litt stresset, men så hører jeg her i innlegget fra statsministeren at man ønsker seg mindre sosiale og geografiske forskjeller, og da blir jeg litt mer beroliget. Forskjellene i Norge er ikke små. De er altfor store. De er altfor store når det gjelder helse, og de er definitivt altfor store når det gjelder tannhelse. Spesielt folk som har hatt dårlig råd i perioder av livet, kan ha tenner som bærer preg av det resten av livet. Og spesielt folk som har levd et langt liv, og som vokste opp før fluortannkremen ble funnet opp, har altfor dårlig tannhelse i dag. Med regjeringens mål om mindre sosiale og geografiske forskjeller: Er statsministeren enig i at å styrke velferden, f.eks. med en ordentlig tannhelsereform, er en måte å få ned forskjellene på?

Det er et veldig godt spørsmål, og la meg starte med skattepolitikken: Mye av skattepolitikken i dag favoriserer selskaper som er en del av konsern, ikke minst multinasjonale selskaper. Det gjør at små lokale og regionale bedrifter ofte taper i konkurransen, fordi disse større selskapene rett og slett har en lavere skatteregning enn de mindre selskapene. I tillegg mener jeg at mange av de rettighetene Rødt ønsker seg i arbeidslivet, f.eks. det å ha faste jobber, er viktige grep. Den lokale rørleggerbedriften i Moss har faste jobber, mens de store selskapene – som kanskje kommer utenfra, eller som er i hele Norge, veldig ofte enten i Skandinavia eller i resten av verden – kanskje ikke har det. Det å ha trygge, gode rettigheter for arbeidsfolk er faktisk også bra for de fysisk etablerte bedriftene, som er basert på den lokale arbeidskraften. Sist, men ikke minst: Rødt er også en forkjemper for distriktene. Det å utvikle hele Norge, det å sette i gang byggeprosjekter og ruste opp, gir ofte også grunnlag for spesielt entreprenørbedriftene i landet.

Først får jeg gratulere også SV generelt og representanten Haltbrekken med gjenvalget. Jeg lurer jo litt på om Haltbrekken lurer på det spørsmålet, for representanten Haltbrekken er veldig klar over Rødts holdning når det gjelder vindkraft – på land, i fjæra og til havs. Når det gjelder verftsindustrien i Norge, har Rødt flere ganger lagt fram forslag som nettopp kan sikre oppdrag til verftsindustrien. Nå skal det norske forsvaret kjøpe inn flere mindre og mellomstore fartøyer de mener bør kunne bygges i Norge. Det er også en konkret utfordring at vi ikke har lange nok produksjonshaller til å bygge lange skipsskrog i Norge. Dette er noe Rødt gjerne diskuterer med SV. Når det gjelder havvind, mener vi at 260 mrd. kr til havvind er penger som kunne vært brukt til energisparing, som hadde vært den minst konfliktfylte og billigste formen for å frigjøre energi, og det er selvsagt også av hensyn til fiskeriressursene, som allerede er sterkt truet av både klimaendringer og miljøproblemer.

Det er fascinerende at representanten Molberg konkluderer med at «her er det mye bra», når ingenting av det er noe Høyre er enig i – men for all del. Som representanten Molberg selv refererte til, er det å styrke velferden en av våre viktige prioriteringer, og selvsagt er det å styrke både barnevernet og bemanningen i barnehagen en del av det. Når det gjelder å få regnestykket til å gå opp, foreslår jeg at Molberg gjør et Google-søk på «Høyre» og «skatteløfte», for før sommeren la partilederen til representanten Molberg fram løfter om skattekutt på – jeg husker faktisk ikke – 40-50-60 mrd. kr. Uansett: Det var ingen regnestykker som viste hvor de pengene skulle hentes fra. Rødt, derimot, har levert salderte, gjennomførbare og gjennomregnede budsjetter hvert eneste år de siste åtte årene, og jeg kan love at dette er noe Mímir Kristjánsson også kommer til å ha med seg når han skal forhandle budsjett i Stortinget.

Jeg lurer på om representanten Wiborg kan minne meg på hvor mange kvoteflyktninger Norge tok imot da Fremskrittspartiet satt i regjering i åtte år, for hvis jeg husker riktig, så er det tallet mye nærmere Rødts 5 000 enn dagens 500. Alle mindretallspartier forhandler med Stortinget. Det gjorde også Fremskrittspartiet da Fremskrittspartiet satt i regjering, da vel både Kristelig Folkeparti og Venstre i flere omganger fikk økt det tallet litt nærmere det FN ba om. Noe som er helt sikkert, er at Rødt vil bruke mer penger på å integrere og ta imot dem som kommer. Vi har foreslått flere timer med norskopplæring. Vi har foreslått å gi folk mulighet til å arbeide mens man er på asylmottak. Det er mange som kan og vil arbeide, og som bør få lov til det i stedet for å vente 15, 16 eller 17 måneder på det. Dette er tiltak Fremskrittspartiet er helt imot, fordi Fremskrittspartiet først og fremst er opptatt av å gjøre innvandringsdebatten til en symboldebatt der Fremskrittspartiet skal skåre billige poeng – ikke at Norge forholder seg til de forpliktelsene vi har, og ikke minst at vi tar imot folk på en ordentlig måte, som også gjør at det blir mindre ungdomskriminalitet og andre problemer i samfunnet vårt.

Det er ingen nyhet at Fremskrittspartiet og Rødt er veldig uenige om hvilken rolle Norge skal ha i verden, både når det gjelder vår rolle overfor palestinerne, når det gjelder vår rolle overfor demokratiet, som er under angrep i USA, eller vår rolle overfor de mange hundretalls millioner mennesker som er på flukt i verden. Vi har ikke outsourcet vår beslutning til FN, men vi velger å lytte til FN, fordi FNs system for kvoteflyktninger er en dugnad. Hvis Norge, som er et av verdens rikeste land, ikke kan ta imot sin del av de flyktningene, så forstår ikke jeg hvordan noe land som har dårligere råd enn Norge, skal ønske å bidra i den dugnaden i det hele tatt. Alternativet er jo at flere mennesker blir sendt på flukt, og at det blir større lidelser. Rødt har hele tiden vært klar på at norske kommuner må få bedre rammer for å ta imot de flyktningene som kommer. Da er Fremskrittspartiet ikke akkurat opptatt av å styrke den norske kommuneøkonomien, verken på fylkeskommunalt eller kommunalt nivå.

Rødt har aldri foreslått å si opp EØS-avtalen uten å ha en erstatning. Det vi ønsker, er å erstatte EØS-avtalen med en ordinær og balansert handelsavtale, sånn vi har med andre land i verden, der vi handler med våre produkter. Jeg synes «Zinken» er et godt eksempel. Rødt mener at handelen Europa driver med Norge, ikke er noe veldedighetsprosjekt fra Europa. Vi produserer noen av de reneste og beste metallene i verden. Vi produserer både råvarer og industrivarer Europa trenger, og vi mener at det er gode grunner til å ta opp forhandlinger med EU og få bedre vilkår for Norge. Dette handler jo om folkestyre og om hvem som skal bestemme, om det så er over arbeidslivet eller jernbanen, men det handler også om å sikre en forutsigbarhet for folk. Det er Arbeiderpartiet som må vise at dette såkalte handlingsrommet, som noen ganger har føltes som et lite bøttekott, faktisk finnes og kan brukes. Der kan jeg love at Rødt i åtte år på Stortinget mange ganger har tatt initiativ, sammen med Arbeiderpartiet, til å bruke nettopp dette handlingsrommet – som vi gjerne ser at blir utvidet til i hvert fall et vanlig rom.

Takk for lykkønskningene, og store gratulasjoner til Arbeiderpartiet med valgresultatet og til representanten Viljugrein med stortingsplassen. Jeg er helt sikker på at representanten Viljugrein er klar over at det er uenigheter også i fagbevegelsen om EØS-avtalen. Det er selvsagt fordi EØS-avtalen på enkelte områder står i direkte motstrid til arbeidsfolks interesser. Ta f.eks. Holship-dommen, som gjorde at man sa at rettighetene havnearbeidere hadde kjempet seg til, bl.a. her i Oslo, i en stor konflikt, ble underlagt EØS-rettighetene. Det samme gjelder jernbane. Jeg kjenner mange fagtillitsvalgte i jernbanen som er veldig frustrert over den oppsplittingen som har skjedd med jernbanen, og hvordan det har svekket rettighetene til arbeidsfolk. Det er nok sånn i fagbevegelsen og i arbeiderbevegelsen at man har ulikt syn på ting. Rødt respekterer selvsagt både LO-kongressens vedtak og Arbeiderpartiets syn på dette, men vi representerer nok også den delen av fagbevegelsen og de forbundene som er kritisk til at EØS-avtalens lover, spesielt om arbeidsliv, får forrang i Norge.

Hvert fjerde år har alle like mye makt når vi gir stemmen vår til et parti og til folkevalgte som skal forvalte den. Årets stortingsvalg ga velgerne noen klare valg, og partiene som gikk til valg på å få ned forskjellene økonomisk og geografisk, fikk flertall. På noen områder var alternativene særlig tydelige: Både Høyre og Fremskrittspartiet gikk til valg på ikke å innføre en tannhelsereform og behandle tennene som en del av kroppen. Hos fastlegen har vi frikort, men hos tannlegen er det bare bankkortet som gjelder, og sånn kan vi ikke ha det. Derfor går Rødt i spissen for en ordentlig tannhelsereform for alle og har fått med oss stortingsflertallet på at regjeringen nå skal legge fram en stortingsmelding om en universell tannhelse for å få ned de økonomiske og geografiske forskjellene. I arbeidslivet gikk Høyre og Fremskrittspartiet til valg på å gjøre flere midlertidige, innleide og utrygge – framfor flere faste jobber. Høyresiden ville reversere de forbedringene i arbeidsmiljøloven vi har fått med innstrammingene for bemanningsbransjen og forbud på byggeplassene på Østlandet, som var løftet av fagforeningene og på Stortinget av Rødt. Vi vant den kampen, men det er fortsatt mye skitt i krokene i det norske arbeidslivet. Derfor trengs det at vi fullfører storrengjøringen. Det er fortsatt rester igjen av høyreregjeringens svekkelse av arbeidsmiljøloven. Vi må sikre at arbeidsfolk og fagbevegelsen får mer makt, bl.a. over arbeidstiden, og svekke arbeidsgivernes mulighet til å presse fram veldig lange arbeidsdager med gjennomsnittsberegning. Vi må forsvare og styrke arbeidsmiljøloven, innleieforbudet og sykelønnen og sikre faste jobber både i industrien, i helsevesenet og i hele arbeidslivet. Høyre gikk også til valg på at Norge skal engasjere seg mindre i Midtøsten, og der var laget i oppstillingen veldig tydelig, sammen med Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Til tross for sult, bombing av sivile, okkupasjon, folkerettsbrudd og folkemord gikk de imot større innsats for Palestina. Rødt har jobbet for at Norge skal gjøre mye, mye mer. Heldigvis tapte høyresiden valget. Folk flest ville heller ha en solidarisk politikk bygd på arbeidsfolks interesser i by og land. Valgresultatet gir grunnlag for selvtillit til å gjennomføre. For Rødts del har vi gått framover i hele landet, i by og bygd, i Tromsø og Stavanger, i Karasjok, Kåfjord og Sauda. Vi hadde tre mål i dette valget: for det første å bli sterkere, for det andre at verken Sylvi Listhaug eller Erna Solberg – ingen av dem – skulle få nøkkelkortet til statsministerboligen, og for det tredje at Rødt skulle bli så stort og sterkt at vi ble uunnværlige for flertallet. For oss var det full pott, og vi har gjort et historisk godt valg som gjør at den gruppen av stortingsrepresentanter som er i salen her, er den største folkevalgte gruppen vår noensinne noe sted. Vi skal bruke den styrken vi har fått av velgerne i dette valget, til å gi konkrete resultater til beste for arbeidsfolk og fagbevegelsen, alle som går på jobb og skaper verdier i samfunnet, uføre som har slitt seg ut før pensjonsalder, og pensjonister som har lagt et langt liv i arbeidslivet bak seg. Det er en måned siden stortingsvalget nå, og endelig kan vi ta fullt fatt på den store jobben som ligger foran oss. Det har noe å si hvem som styrer. Derfor må vi bruke det flertallet velgerne har stemt fram. Det er fem røde og grønne partier som skal finne sammen, og Rødts mål er at vi skal levere forbedringer i folks hverdag, for det er resultatene som teller. Det er avgjørende å sørge for at flertallet til venstre for midten leverer en politikk som får ned forskjellene, og som gir folk framtidstroen tilbake. Jeg vil at flertallet skal ha selvtillit til å levere den forbedringen folk faktisk stemte fram i valget, og fram mot neste stortingsvalg må det være målet at folk flest skal sitte igjen med mer av penger, makt og framtidstro. Jeg vil advare dem som tenker at vi allerede i første sving skal nøytralisere de politiske konfliktsakene som er mellom høyre- og venstresiden, for det er interessemotsetninger i samfunnet vårt som også speiles i motsetninger langs høyre-venstre-aksen. Dette må vi møte ved å være tydelige på at vi jobber for interessene til det brede lag av befolkningen – arbeidsfolk, minstepensjonister og uføre – ikke med å file ned de mest vesentlige politiske uenighetene mellom partiene. Særlig er dette viktig i den økonomiske politikken og i velferden. Derfor er jeg en smule bekymret for at regjeringen kan bli for opptatt av å stilne kritikken fra Høyre ved å komme dem i møte i skattepolitikken og i helsepolitikken. Brede forlik kan ha noe for seg når det er nasjonale interesser vi kan og bør stå sammen om, men på områder der det er klare interessemotsetninger: «not so much». Vi kan ikke risikere at de store partiene gjør opp mellom seg på bakrommet mens folk flest sitter igjen som tapere. Det var det som skjedde med pensjonsreformen i sin tid, og det er også en oppskrift på å flytte makt vekk fra det valget folk tross alt har gjort. Det er også veldig, veldig kortsiktig, for hva får vi hvis interessekonfliktene og sakene som betyr noe i folks hverdag, tas i et forlik ved det politiske bordet? Da er det symbolpolitikk og kulturkrig som står igjen. Det såkalte Fremskrittspartiet har også gjort et veldig godt valg i år. Heldigvis har vi nå fire år på oss til å levere resultater til det beste for folk, sånn at vi ikke gir neste stortingsvalg til høyresiden på walkover. Da trengs det en selvtillit på vegne av en solidarisk politikk bygd på arbeidsfolks interesser i by og land, og det trengs at vi gjennomfører. Da må vi bruke det flertallet vi har, og Rødt er veldig klar for å være med på det. Vi skal være konstruktive, vi skal forhandle knallhardt, og vi skal få til resultater. Kampen mot Forskjells-Norge er fortsatt det aller viktigste for Rødt. Vi må stoppe de økende forskjellene. Det siste året har prisene på strøm, mat og bolig økt helt katastrofalt, og folk flest sitter igjen med mindre å rutte med og mindre de skulle ha sagt. Også folk med helt vanlige jobber sliter med å få endene til møtes, mens bankene og dagligvarekjedene sitter igjen med milliarder. Det vokser fram et Forskjells-Norge. Målet for politikken må jo være at folk skal sitte igjen med mer å rutte med og mer å si. Folk som får livet sitt forandret av politikken, skal selv kunne forandre politikken. Det trengs en selvtillit i møtet med sterke kapitalkrefter som de få, store dagligvarekjedene. Rødt vil flytte makt fra det oligopolet og over til alle som er med på å få maten fra jord til bord, fra samlebåndet på fabrikken til samlebåndet i butikken, og få ned prisene for folk. Vi vil forby skjulte prisøkninger, og i dag har vi et forslag om å hindre såkalt krympflasjon, altså at ting blir mindre, men at prisen ikke blir lavere. I valget skal det være stemmeseddelen og ikke pengeseddelen som avgjør. Vi har sett stadig større pengestrømmer til partiene og anonym markedsføring for å påvirke valgresultatet – både i postkassen og på sosiale medier. Det mener jeg ikke hører hjemme noe sted. Vi har i dag levert et forslag om å få slutt på sånn anonym markedsføring. I forrige stortingsvalg fikk Rødt flertall for å stanse anonym partistøtte og deretter at både bakenforliggende givere og størrelsen på bidrag skal offentliggjøres. Dette har vært veldig viktig. Nå fortsetter arbeidet med å svekke pengenes makt over politikken. Apropos folkestyre: I morgen kommer det til å bli gjort et veldig viktig vedtak der et klart stortingsflertall setter en stopper for det Høyre og Arbeiderpartiet har ønsket seg for å endre måten statsbudsjettet behandles på, noe som potensielt kunne flyttet makt til de største partigruppene og mindretallsregjeringer og vekk fra et parlamentarisk grunnlag og stortingsflertallet. Siden forslaget fra Høyres Jan Tore Sanner først ble løftet i reglementskomiteen på Stortinget, har Rødt kjempet for å få dette stoppet. I et folkestyre og på Stortinget skal det være flertallet, og ikke det største partiet, som bestemmer. Derfor er vi veldig glad for at det kommer til å bli lagt i en skuff og låst igjen når Stortinget i morgen stemmer over et vedtak som vil oppheve det forrige vedtaket. Vi har fire viktige år foran oss. Rødt er klar til å bidra med ny giv. Vi vil styrke velferden, vi vil forsvare, forsterke og fornye folkestyret, og vi fortsetter kampen mot Forskjells-Norge. Rødt skal bruke den styrken vi har fått fra velgerne, til å skape faktisk forandring, og med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

For arbeidsfolk som går på jobb hver dag, var det veldig lite å hente i innlegget til representanten Listhaug. Det er egentlig ikke så veldig overraskende, for i hele valgkampen har det vært vanskelig å få FrP til å diskutere rettigheter i arbeidslivet. Det er kanskje ikke så rart, for FrPs politikk handler om å ta fra arbeidsfolk rettigheter de har fått. Spesielt de siste fire årene har man forbedret arbeidsmiljøloven, gjort det lettere å få fast jobb, sørget for mindre midlertidighet og mindre innleie – bl.a. på byggeplassene her på Østlandet, der vi har hatt sosial dumping, og der vi har gått fra å ha 70 forskjellige bemanningsbyråer som jobber på ett sted, til at folk nå faktisk jobber der de jobber, og har den tryggheten det innebærer. Hvorfor er det sånn at FrP gikk til valg på å gjøre flere arbeidsfolk midlertidig ansatt, innleid og utrygge?