Høyres mål har aldri vært antall timer i seg selv, men at elevene skal få tid med kvalifiserte lærere til å ha variert, god undervisning, for å unngå at kunnskapshullene forsterker seg, og for å sikre at man klarer å fange opp de elevene som nå sliter med lesing og regning. Det er vårt formål. Så er situasjonen ute i Kommune-Norge nå at det kuttes. Det har vært kjempevanskelige tider. Man har svekket laget rundt elevene, og regjeringen har latt problemene forsterke seg. Derfor har vi sagt at det ikke er en prioritet for Høyre å skulle ha flere timer, men vi må ha høy kvalitet i de timene vi har, og vi må i hvert fall ikke erstatte tid med kvalifiserte lærere med mer tid på SFO. Og det er jo det som var kunnskapsministerens forslag. Det var det jeg var i Dagsnytt 18 og debatterte om med kunnskapsministeren – hvis jeg ikke bare fantaserte det hele. Der sa hun rett ut: Ja, vi vil kutte skoletimer. Statsministeren har også sagt at det er deres politikk. Det er derfor jeg mener vi må ha en ærlig diskusjon om hva det vil si, og det vil si at de yngste elevene får mindre tid med dyktige lærere. Det er feil oppskrift, mener jeg. Så igjen: Kan kunnskapsministeren nå si at hun har snudd, og dette ikke lenger er aktuelt for henne å gjøre?

Det er ingen her som foreslår stillesitting for seksåringer. En av grunnene til at vi satset enormt på begynneropplæring for dyktige lærere i skolen, var nettopp at vi skulle ha lærere som har kompetanse til å vite hvordan de skal variere undervisningen, hvordan de skal bruke lek for å sikre at vi får med oss alle barna, og støtte barn i lek, også de som ikke har blitt lest for hjemme eller har forkunnskap fra foreldrene sine hjemme. Det gjør vi nettopp ved å satse på lærerne og ved å ha læreplaner som har et stort rom for lek. Kunnskapsministeren skriver selv til komiteen at læreplaner gir stort rom for lek, og at time- og fagfordeling i skolen gir stort rom for lek. Det er kjempebra, det er det ingen uenighet om, men jeg mener at de yngste elevene skal ha tid med læreren sin. Vi satser på femårig lærerutdanning fordi det er lærerne som skal stå i klasserommet og møte barna. Jeg mener faktisk at timer elevene har med læreren sin, er bedre enn timer de er i SFO. Det er rett og slett fordi vi vet at SFO har mye mer varierende kvalitet, flere ufaglærte og færre voksne. Derfor er det ganske relevant at kunnskapsministeren nå eventuelt snur. Vil hun ha færre timer eller ikke?

Mitt spørsmål var knyttet til dette med skoletimer, ikke flere skoletimer. Det er det ingen partier som nå foreslår. Forslaget til kunnskapsministeren var jo å kutte i antall skoletimer. I Dagsnytt 18 21. november sa hun rett ut: Ja, jeg vil fjerne timer. Jeg mener vi må prioritere det aller viktigste først. Det handlet om å frigjøre penger for å kunne ha mer kvalitet, vil jeg da anta, i de få timene som blir igjen. Nå virker det som kunnskapsministeren sier noe annet, og vi må jo få klarhet i hva kunnskapsministeren mener. Mener hun at de yngste elevene skal tilbringe mindre tid med kvalifiserte lærere og mer tid på SFO, med de konsekvensene som kunnskapsministeren selv har skrevet i brev til komiteen, nemlig at det vil være mindre tid til lek, praktisk læring og varierte aktiviteter, eller det ikke lenger hennes forslag at man skal ha færre skoletimer?

For noen måneder siden foreslo kunnskapsministeren at hun ville kutte antall skoletimer for de yngste elevene i skolen og erstatte det med flere timer på SFO. Da jeg møtte kunnskapsministeren i debatt på Dagsnytt 18, var mitt poeng at mange elever sliter med lesing og regning, men at løsningen ikke er at de skal ha mindre tid med kvalifiserte lærere til variert undervisning og mer tid på SFO, hvor det er flere ufaglærte, og hvor vi vet at det er færre voksne. Nå virker det som kunnskapsministeren kanskje har snudd, eller jeg håper det, for i brevet til komiteen skriver kunnskapsministeren, og jeg siterer: «Hvis skolehverdagen til de yngste elevene blir kortere, vil det også være mindre tid til lek, praktisk læring og varierte aktiviteter (…). Mindre tid på skolen for de yngste elevene vil mest sannsynlig bety mer tid på SFO.» Da er mitt spørsmål til kunnskapsministeren: Mener hun at det skal være færre skoletimer for de yngste, eller har hun snudd?

49:49] (komiteens leder): Alle barn skal oppleve en god overgang fra barnehage til skole, og de første skoleårene skal inneholde både lekbasert læring, frilek og undervisning i lesing og regning. Vi vet at førsteklassinger er veldig ulike. Barn er ikke klar for å sitte i ro ved en pult når de er seks år gamle. Heldigvis viser evalueringen av seksårsreformen at det er veldig få barn som gjør det, for det viser nemlig et litt annet bilde enn det flere partier tegner opp i denne salen. Ja, det er mindre frilek i selve undervisningsopplegget enn det var i 1997, men det er fortsatt mye lek. Lærere tar i bruk mer lekbaserte, varierte undervisningsformer og mer fysisk aktivitet enn tidligere, samtidig som de jobber mer med fag enn tidligere og setter i gang med f.eks. bokstavlæring før jul. Det er ingenting som tyder på at tidlig lekbasert undervisning i lesing og regning svekker skolegleden eller tryggheten til de yngste elevene, for det er veldig mange førsteklassinger som starter på skolen og gleder seg og har lyst til å lære. Over 90 pst. av elevene som starter i 1. klasse, kan skrive navnet sitt når de begynner, og så lenge undervisningen er variert, praktisk, fysisk og aktiv, kan bokstaver og tall være viktige for å gi elevene skoleglede og læringsglede. Forskning viser også at undervisning i små lese- og regnegrupper tidlig kan være veldig viktig for å hjelpe elever som har et vanskeligere utgangspunkt. Tidlig innsats kan både forebygge lesevansker og løfte elever som tidlig sliter med språket. For Høyre er derfor svaret veldig klart: Nøkkelen er å satse på dyktige lærere med god kompetanse i begynneropplæring, identifisere og gi intensivundervisning til elever som sliter med lesing og regning, og styrke laget rundt de yngste elevene i skolen. Det skal selvfølgelig være lekbasert læring for de yngste. Læreplanene gir et stort rom for å ha variert undervisning og for bruk av lek, og skolen har stor frihet i timetallene sine til å organisere skolehverdagen på ulike måter. Jeg synes det er urovekkende at når så mange elever sliter med lesing og regning, er Arbeiderpartiets svar at de yngste barna skal ha mindre tid med kvalifiserte lærere og mer tid på SFO. Man skal attpåtil fjerne kartleggingsprøver, ikke bare i 1. klasse og 2. klasse, men kanskje også i 3. klasse, og man skal fjerne nasjonale prøver, som gjør det mulig å følge med på om elevene lærer å lese og regne, og om elever med f.eks. dysleksi blir identifisert og får hjelp tidlig nok. Det er oppskriften på større sosiale forskjeller mellom elever som kommer fra hjem med bokhyller og hvor de blir lest for, og elever som begynner på skolen med et litt vanskeligere utgangspunkt. Det er ingenting som tyder på at problemet i skolen er at elever får for godt tilpasset undervisning med kvalifiserte lærere de første årene, eller at elever som sliter, får hjelp tidlig nok – snarere tvert imot. Høyres mål er at alle elever skal lære å lese, skrive og regne godt med gode lærere, og at de skal oppleve mestringsøyeblikk, leke, trives og få venner, uavhengig av hvilken skole de går på.

På vegne av representantene Monica Molvær, Ola Svenneby og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å beholde og forbedre nasjonale prøver og kartleggingsprøver. På vegne av stortingsrepresentantene Ine Eriksen Søreide, Monica Molvær, Ola Svenneby, Amalie Gunnufsen, Mathias Willassen Hanssen og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å løse realfagskrisen.

Jeg ble fristet til å ta ordet etter den rørende omfavnelsen fra representanten Eikeland, som på en måte føyer seg i rekken i forsøket Arbeiderpartiet gjør på å omskrive historien. Jeg tror vi er veldig mange partier i denne salen som skal ta selvkritikk på at digitaliseringen i skolen gikk for fort, at man undervurderte digitale distraksjoner, og at man nå ser at det påvirker barns konsentrasjon, utholdenhet og også skoleresultater. Jeg vil minne om, når man først skal lage sånn historiefortelling, at i 2017 måtte Høyre argumentere mot Arbeiderpartiet og daværende utdanningspolitisk talsperson, Trond Giske, som hadde som hovedvalgkampsak at man skulle innføre nettbrett til alle, én-til-én. Det var hovedsaken til Arbeiderpartiet i skolepolitikken. I 2023 sa daværende kunnskapsminister fra Arbeiderpartiet, Tonje Brenna, at skolen skulle omfavne all teknologi, særlig KI. Ifølge Tonje Brenna var bekymringen om KI-juks i norske klasserom feil. Hun sammenlignet det med kalkulator og sa at man kan jukse selv i et rom uten noe som helst teknologi. Det er i et VG-oppslag fra 2023. Nettbrettdebatten kan vi gjerne ha her, men situasjonen i norsk skole er at KI har gjort et inntog helt ukritisk og uten at det har kommet tydelige retningslinjer fra en Arbeiderparti-ledet regjering. Jeg synes vi skal være ærlig om situasjonen. Ja, skjerm er ulike ting. Det er forskjell på sosiale medier og det å ha et digitalt læremiddel – ha Cappelen Damm som et digitalt læremiddel, begrenset uten mulighet til å gå inn på andre apper eller andre funksjoner. Selvfølgelig er det det, men la oss ikke prøve å mistolke hverandre i helt ulike retninger. Jeg tror vi skal være så ærlige nå og si at ja, det er viktig med særlig varsomhet rundt nettbrett. Jeg tror veldig mange ser konsekvensen økt skjermbruk har hatt. Ja, det er store utfordringer, særlig med skjermbruk på fritiden, men det smitter også over i skolen. Hvis man har barn som har tilbrakt store deler av sin fritid stillesittende foran en skjerm, påvirker det selvfølgelig hva som blir skolens rolle, hvis vi skal sikre at elevene lærer utholdenhet, konsentrasjon og ikke minst det å lese, skrive og regne. Jeg håper Arbeiderpartiet tar det litt innover seg, og kanskje er litt ydmyke i denne debatten, og at vi heller nå står sammen om å ta en del kraftige grep for å sikre at det er trygghet digitalt for norske elever, og at vi får en skole der elevene lærer utholdenhet og konsentrasjon, for det er forutsetningen for all annen læring, og ikke minst for å utjevne sosiale forskjeller.

30:03] (komiteens leder): Barns digitale hverdag er like ekte som skolegården. Barna våre skal være trygge på skolen, men også trygge når de bruker læremidler de får fra skolen, hjemme. I det siste har vi hørt om elever som blir utsatt for skadelig, uønsket innhold på skolens nettbrett, og at nettsider som til og med har blitt brukt til nettovergrep mot barn, er tilgjengelig på nettbrettet. Dette er jo en systemsvikt. Deler vi ut nettbrett til barn, er det vårt ansvar å sikre trygg bruk. I dag opplever foreldre at barn har tilgang til alt fra algoritmestyrt innhold til YouTube uten grenser og vold – uten at det er regulert. Vi vet også at det er veldig store forskjeller mellom kommunene. Det jeg kanskje er mest stolt over at vi i dag vedtar, er at man nå skal støtte kommunene i dette arbeidet. Det er ikke slik at kommuner som kanskje har én IT-ansvarlig, nødvendigvis klarer å ha kompetansen eller ressursene til å være totalt oppdatert på de teknologiske løsningene som trengs på nettbrettet. Jeg er veldig glad for at Høyre har fått støtte for at vi nå skal ha et mye mer målrettet arbeid i Utdanningsdirektoratet opp mot kommunene. Veldig ofte står vi i denne salen og debatterer nye pålegg, veiledere eller retningslinjer for kommunene, statsråden har sendt ut brev, og det framstår veldig handlekraftig, men utfordringen er at kommunene får veldig mange styringssignaler. De har veldig mange oppgaver de skal løse innenfor begrensede ressurser og med begrenset kompetanse. Da er jeg glad for at vi i dag tydeliggjør at dette arbeidet skal prioriteres, og at kommunene skal støttes. Jeg har lyst til å benytte anledningen til å skryte av de kommunene som nå har tatt veldig mange grep de siste årene og månedene. Ett eksempel er Oslo. Der overtok Høyre en by hvor det nærmest var null reguleringer knyttet til skjermbruk i skolen. Det var pålegg om nettbrett 1:1 for de yngste elevene. Nå er det strammet kraftig til. Det kom nå en nyhetssak om at Osloskolen oppdaterer nettfilteret som brukes på alle elevers digitale enheter. Det nye nettfilteret man bruker, er bygget på en løsning som heter Netsweeper, som bruker kunstig intelligens til å analysere og kategorisere millioner av nettsider globalt. Den oppdateres kontinuerlig, og det er ikke mulig for elevene å skru den av. Filteret følger eleven uansett hvor enheten brukes. Dette er en mulighet teknologi gir oss, nemlig at man kan ha effektive filtre som beskytter barn og unge. Det bør ikke være så store forskjeller mellom kommunene i å ta slike løsninger i bruk, og derfor er marsjordren til regjeringen i dag at vi skal løse dette sammen med kommunene. Elevene fortjener å være trygge.

Dette forklarer hvorfor barnehageforliket er brutt hvis kunnskapsministeren ikke har lest merknadene og de ulike forslagene som har blitt fremmet. Ja, dette er en del av det, men vi har også skrevet eksplisitt at private barnehager skal få dekket sine dokumenterte og reelle pensjonskostnader oppad til kommunens tak, og ikke minst at det skal være likeverdige pensjonsvilkår i private og kommunale barnehager. Det er det vi ble enige om. Man må ta helheten når man skal legge fram hva vi er blitt enige om i forliket. Det er det som ikke er fulgt opp. Det vet kunnskapsministeren, men hun refererer til det som et budsjettspørsmål. Hele poenget er at regjeringen har brutt et forlik og fordi de ikke har orket, villet eller at Nessa Nordtun ikke har fått gjennomslag internt for å få penger til det, står vi her og refererer til en forliksoppfølging som et budsjettspørsmål. Det er ikke et forlik, og det er der regjeringen har sviktet.

Kunnskapsministeren sa i replikkvekslingen at hun var stolt av det de hadde fått til med forliket, men hvis man er stolt av det man får til, ville jeg jo forvente at man tar kontakt med forlikspartnerne når man har tenkt å bryte det. Det er det jeg ikke helt forstår. Arbeiderpartiet er i en mindretallsregjering, inngår et bredt forlik på Stortinget og bestemmer seg for ikke å følge opp det man ble enig om, som nettopp var at private barnehager skulle få dekket sine dokumenterte pensjonskostnader, og så unngår man gjennom hele høsten å svare på hvordan søknadsordningen blir. Vi sto her i budsjettdebatten den 18. desember, og jeg tror jeg var oppe på talerstolen tre–fire ganger og utfordret kunnskapsministeren på om hun kunne si om det kom en reell søknadsordning for private barnehager. Da ville hun ikke svare, men fire dager senere, to dager før jul, kom svaret, og det var en dårligere søknadsordning som gjorde at åtte av ti private barnehager ikke får dekket sine dokumenterte reelle pensjonskostnader, noe som ikke er i tråd med forliket. Da jeg utfordret kunnskapsministeren på hvorfor hun ikke har tatt initiativ til dialog, tatt kontakt med forlikspartnerne og forklart bakgrunnen for at forliket nå brytes, viser hun til at dette er vår dialog. Vi er imidlertid her i dag fordi forlikspartnerne, alle fire, måtte sende brev til kunnskapsministeren og kreve at hun kom til Stortinget for å redegjøre for brudd på barnehageforliket. Det er utgangspunktet for at vi står her. Hvis ikke vi hadde gjort det, ville vi ikke hatt denne dialogen – da hadde vi egentlig ikke visst noen ting om hva kunnskapsministeren gjør, og hvorfor hun ikke følger opp forliket. Det synes jeg er svakt. Det er dårlig politisk håndverk av en mindretallsregjering – det er én ting – men det er i hvert fall svakt når man inngår et bredt forlik som handler om å skape forutsigbarhet for en så stor sektor, med så mange ansatte, som trenger forutsigbarhet og trygghet rundt økonomien sin. Jeg er reelt bekymret nå når 40 pst. av private barnehager går med underskudd, og mange har gjort det over flere år. Bare ta AFP: Der ble jo de lovet – vi lovet det i forliket, Høyre var med på det – at hvis de innfører AFP, skal de samtidig få finansiering av det. Det får de ikke. Det er altså 29 000 ansatte i PBL som har gått inn i AFP, på bakgrunn av løftene fra barnehageforliket, og nå følger regjeringen opp med at de ikke får dekket de kostnadene de har. Det er svært alvorlig for tilliten til demokratiet, for tilliten til forlik, og ikke minst for de ansatte og for barna i private barnehager. Jeg synes det er påfallende at vi har denne debatten, og at kunnskapsministeren nok en gang egentlig prøver å unngå å svare ut det alle forlikspartnerne her sier, nemlig at barnehageforliket er brutt, og ta det på alvor. Det at det ikke tas på alvor, det at dette refereres til som et budsjettspørsmål framfor et forliksbrudd, er veldig lite tillitvekkende. Jeg skulle ønske at kunnskapsministeren faktisk kunne snakke om det denne debatten handler om, nemlig oppfølgingen av et forlik hun er så stolt av.

Utfordringen med ferdigskrevne svar er at når man blir presentert for et hypotetisk scenario, svarer man ikke på det scenarioet. Mitt poeng var nettopp å illustrere det som er utfordringen med regjeringens oppfølging av – eller brudd på – barnehageforliket, nemlig at man legger fram et budsjett som ikke følger opp det man er blitt enig om. Vi hadde aldri akseptert det i et skatteforlik. Hvis vi hadde blitt enige om en skattemodell, og så legger Arbeiderpartiet fram et statsbudsjett som de går i forhandlingsrommet med SV, Rødt og MDG med, og følger ikke i det hele tatt opp det man var blitt enige om, da er jo det et brudd på forliket. Det er det som har skjedd i dette tilfellet, og det er det jeg prøver å få kunnskapsministeren til i hvert fall å erkjenne. Det jeg også opplever som merkelig, er at kunnskapsministeren ikke på ett tidspunkt har forsøkt å ta kontakt med oss som er forlikspartnere, sette oss i et rom og forklare hva som har endret seg siden vi inngikk forliket, og hvorfor man ikke følger opp at private barnehager skal få dekket dokumenterte pensjonskostnader. Det er det jeg synes er kritikkverdig og svekker tilliten til kunnskapsministeren. Igjen, med mitt hypotetiske scenario: Er det et forliksbrudd, eller er det et budsjettspørsmål?

Bare for å begynne med litt statistikk: Fra 2021 til 2024 ble det 253 færre private barnehager, men bare 50 færre kommunale. Ja, demografien spiller inn, men det er de private som legges ned mest. Det var likevel ikke mitt spørsmål, for det jeg hadde lyst til å spørre om, dreier seg om noe kunnskapsministeren har sagt i redegjørelsen sin, nemlig at det til slutt er et budsjettspørsmål hvorvidt Arbeiderparti-regjeringen skal følge opp forliket. Da har jeg et hypotetisk scenario for kunnskapsministeren: La oss si at Arbeiderpartiet inviterer til et skatteforlik, og Høyre blir med i forhandlingene, og vi blir til slutt enige om at noen skatter skal opp, noen skal ned, og det blir totalt kanskje noen milliarder i skattelette for folk og bedrifter. Vi tar hverandre i hendene og forlater forhandlingsrommet – og så legger Arbeiderpartiet fram et budsjett hvor de ikke følger opp det man ble enige om i det forliket. Er det da et budsjettspørsmål, eller er det et forliksbrudd?

Gode barnehager er helt avgjørende for barns utvikling, lek og språk, og det er ikke noe Høyre vil mer enn å diskutere kvalitet i barnehagesektoren – hvordan vi skal rekruttere dyktige barnehagelærere, hvordan vi skal sikre god pedagogisk ledelse, hvordan vi skal styrke språkmiljøet og støtte barn som trenger litt ekstra hjelp tidlig. Kvalitet forutsetter at barnehager er trygge på at de kan drive neste år, at de har en sunn, forutsigbar og bærekraftig økonomi. Nå går fire av ti private barnehager med underskudd for fjerde år på rad. Kvalitet forutsetter også at man har en regjering og en kunnskapsminister som følger opp egne løfter, og ikke minst følger opp brede forlik man har inngått på Stortinget. Arbeiderpartiet og kunnskapsministeren har gjort det motsatte, og det var nettopp derfor Høyre og flere andre partier krevde at kunnskapsministeren skulle redegjøre for Stortinget forrige uke. Dessverre kom det ingen nye eller positive signaler for private barnehager i redegjørelsen. Det er oppsiktsvekkende, og det svekker tilliten til Arbeiderpartiet og til kunnskapsministeren at de ikke tar egne løfter, barn i private barnehager eller ansatte på alvor. Jeg synes det er verdt å minne om historien her. Arbeiderpartiet startet i regjering i 2021 med et ganske stort frontalangrep på private barnehager. Så fikk de kalde føtter og ville inngå et bredt barnehageforlik. Høyre var usikker, men vi valgte å bli med fordi vi ville skape trygghet og forutsigbarhet for barn og de ansatte i barnehagene. De fortjener ikke at private barnehager er en ideologisk slagmark. Vi forhandlet i nesten et år, måtte gi og ta, og vi ble til slutt enige om at private barnehager skulle få dekket sine dokumenterte pensjonskostnader, og at de ansatte skulle ha likeverdige pensjonsvilkår som i kommunale barnehager. Dette skrøt faktisk Arbeiderpartiet av som sin seier i forhandlingene. Så la regjeringen plutselig fram forslag til en søknadsordning som bryter med forliket, som ikke sikrer at private barnehager får dekket sine pensjonskostnader. Deretter la de fram et statsbudsjett som heller ikke følger opp forliket, og gjennom hele høsten ville ikke kunnskapsministeren svare på gjentatte spørsmål om hun vil følge opp det hun har lovet, og det Stortinget har vedtatt. Først to dager før jul fikk private barnehager en svært dårlig julegave av regjeringen. Regjeringen innførte en søknadsordning som gjør at åtte av ti av PBLs barnehager ikke får dekket sine kostnader til pensjon. Heller ikke kostnader til AFP får de dekket i 2026. Dette skjer uten at kunnskapsministeren har forsøkt å ha dialog med oss som var forlikspartnerne. Vi kunne ha blitt enige om eventuelle justeringer, hatt en diskusjon rundt et bord. Det svekker selvfølgelig tilliten til å inngå forlik med Arbeiderpartiet, noe jeg håper de kan begynne å ta på alvor. Min hovedbekymring er ikke Høyre og tilliten til forlik. Jeg er bekymret for gode private barnehager og for tilbudet til barna. Vi får meldinger fra hele landet. Det er mange barnehager som vurderer å avvikle eller kutte i ansattes pensjonsvilkår. Det legges ned langt flere private barnehager enn kommunale barnehager, og det skjer i et urovekkende høyt tempo. En av årsakene er nettopp at regjeringen har kuttet i deres inntekter de siste årene og skapt stor usikkerhet om drift. Da hjelper det lite at kunnskapsministeren holder nærmest en festtale om kvalitet i barnehagene. Jeg er veldig glad for at vi nok en gang er et flertall i denne stortingssalen som legger fram et forslag som skal voteres over, som vil pålegge regjeringen å forbedre søknadsordningen, oppfylle egne løfter og barnehageforliket. Jeg er også redd for at regjeringen nok en gang vil legge dette vedtaket i en skuff. Dessverre ser det ut til å være opp til budsjettpartnerne her på Stortinget å presse Arbeiderpartiet til fornuft og til å sikre at private barnehager har en grunnleggende fornuftig, sunn og bærekraftig økonomi. Det er lov å håpe at det kan skje i et forhandlingsrom med SV, Rødt og MDG. Høyre kommer i hvert fall ikke til gi opp kampen. For oss er det viktigste at vi har gode og trygge barnehager for barn, foreldre og ansatte, ikke om det er privat eller offentlig. Vi mener grunnleggende sett at familier fortjener valgfrihet, og private barnehager trenger en forutsigbar økonomi. Det er forutsetningen for å snakke om kvalitet. Jeg skulle virkelig ønske – og det var målet med forliket – at vi nå kunne hatt en debatt som bare handlet om kvalitet. Men nok en gang må vi ha en debatt som handler om grunnleggende rammevilkår, fordi regjeringen bryter forliket vi inngikk. Det synes jeg er trist, og jeg håper at Arbeiderpartiet snur.

Jeg tror beskjeden fra Holmås Eidsvoll til f.eks. en restaurant som ønsker å tiltrekke seg en kokk som har kompetanse, til å komme til Norge og å flytte barna sine i to–tre år, at da skal restauranten, eller kokken selv, betale for det. For det er ikke mulig for Holmås Eidsvoll å akseptere at man også i offentlig regi har et mangfold av tilbud. En av grunnene til at det er viktig å tiltrekke seg høykompetent arbeidskraft, er jo f.eks. at også offentlig sektor har behov for det, ikke bare det private næringsliv. Oslo universitetssykehus har behov for høykompetent arbeidskraft. Det er jo derfor det er bra med et slikt tilbud. For en del foreldre vil det, hvis de skal flytte barna sine til et land de skal bo i noen år, være viktig å ha et tilbud som er sømløst, og som gjør at det år an å reise tilbake igjen, hvis man ønsker det. Og igjen opplever jeg at kunnskapsministeren møter seg selv i døra med argumentene sine. Hun sier at høyresiden er opptatt av å splitte opp befolkningen. Det er jo det kunnskapsministeren gjør – når hun sender elever ut av den offentlige skolen, når hun viser til helprivate internasjonale skoler i de kommunene hvor det kan være aktuelt å etablere et IB-tilbud i offentlig regi. Det mener jeg er feil oppskrift.

Jeg synes at innlegget til kunnskapsministeren illustrerer nettopp mitt poeng, og det er at hun prøver å dra denne debatten, som handler om IB-linje, over til en slags kulturkrig. Jeg synes ikke det kler kunnskapsministeren, som skal være kunnskapsminister for alle barn, alle elever, i Norge. Dette er ikke et bære eller briste for fellesskolen, og hvis det var det, ville det faktisk være en grunn til å stemme for forslaget, for det handler nettopp om at man skal ha en offentlig skole med sterk oppslutning og med et mangfold av tilbud for ulike elever. Alternativet er jo nettopp det kunnskapsministeren og Arbeiderpartiet tar til orde for – helprivate internasjonale skoler. Jeg synes Arbeiderpartiet møter seg selv i døra på hvert eneste argument, for man begynner å vise til at det skal være felles møteplasser, at man skal ha et fellesskap, og at man, ikke minst, skal lære både norsk og norsk historie. Derfor er svaret til Arbeiderpartiet å sende elever ut av den offentlige skolen og til helprivate tilbud, for det er bare der man skal kunne tilby IB. Jeg synes det er svake ambisjoner for en sterk offentlig skole. Så er det en del påstander som sirkulerer i denne debatten, som jeg synes må korrigeres. IB-skoler i Norge må, i likhet med friskoler, dekke norske kompetansemål. De kan enten følge offentlige læreplaner, eller de kan bruke egne læreplaner som er godkjent av Utdanningsdirektoratet. Det er fullt mulig å ramme inn dette tilsvarende, hvis det skal være et permanent tilbud, men en statsråd vil selvfølgelig her og nå late som at det er mye mer dramatisk enn det det er. Jeg vil bare minne om at hvis det blir helprivate internasjonale tilbud, da har man null innflytelse på språk, verken at man underviser i norskfaget, eller at man i det hele tatt har læreplaner som er noe tilsvarende som de norske. Så synes jeg Holmås Eidsvoll hadde et interessant poeng, som var: Kan ikke bare høykompetent arbeidskraft få firmaet de jobber i til å betale regningen for helprivate internasjonale skoler? For det første mener jeg det er en svakhet, og at vi, om vi får høykompetent arbeidskraft i Norge, er det kjempepositivt, fantastisk om barna starter i den norske offentlige skolen sammen med andre barn. Det mener jeg er en styrke. Det er det ene. Det andre er at det faktisk er en del forskere, helsepersonell eller gründere som kanskje ikke har veldig høy inntekt, men som likevel har lyst til å flytte til Norge, og som har en spisskompetanse som Norge trenger. Disse utelukker altså Holmås Eidsvoll, fordi de ikke vil ha et firma eller en offentlig institusjon som er villig til å betale 250 000 kr for å gå på en helprivat internasjonal skole i Oslo-området. Jeg vil nevne Bodø, som nå blir et sentralt hovedkvarter for NATO, som et eksempel på en kommune hvor det kan være aktuelt å skulle ha en IB-linje for å kunne tiltrekke seg forsvarskompetanse. Den muligheten vil altså Arbeiderpartiet frata dem, selv om det hadde vært med på å styrke den offentlige skolen og oppslutningen rundt den, og jeg synes ikke det henger på greip.

Ja, jeg vil tro at Oslo snakker opp Osloskolen, men de har jo sendt et veldig tydelig høringsinnspill om at de ønsker å videreføre Manglerud, fordi det er et godt tilbud for de elevene som går der. Det gjør også at elever som ikke nødvendigvis har råd til de dyre, helprivate internasjonale skolene som statsråden viser dem til, kan få lov til å få et engelskspråklig IB-tilbud. Mitt spørsmål var likevel om statsråden kunne bekrefte til elevene at tilbudet deres forblir, at de nå kommer til å få en beskjed om at de kan begynne på eller fortsette på denne skolen etter sommeren. Det trenger også ansatte å høre før de eventuelt søker andre jobber, og det trenger foreldre og elever å få trygghet for. Jeg må bare legge til at statsråden startet med hva som binder nasjonen vår sammen, hun nevnte felles referansegrunnlag, hun nevnte møteplasser på tvers av bakgrunn, hun nevnte norsk fag- og timefordeling – og så er hennes svar på det å sende over 200 elever ut av den offentlige skolen og til helprivate skoler hvor man har null innflytelse. IB-linjen på Manglerud følger jo norsk fag- og timefordeling. IB-kravene kommer på toppen. Så den retorikken som statsråden har, henger ikke på greip.

Manglerud skole, med over 200 elever samt foreldre og ansatte, fikk beskjed rett før jul om at linjen deres skulle legges ned, til tross for at Arbeiderpartiet for bare tre år siden på Stortinget var enig i at International Baccalaureate, IB, burde bli et permanent tilbud kommunene kan få lov til å tilby. Dette har skapt veldig stor usikkerhet og stort engasjement. Det er ansatte som er bekymret for jobben sin, det er foreldre som vurderer å flytte ut av landet, eller som prøver å finne alternative skoler med f.eks. mottaksklasser. Noen må vurdere om de har råd til de dyre, helprivate internasjonale skolene som kunnskapsministeren har vist dem til, når deres egen linje i det offentlige legges ned. Siden det er veldig mange elever, foreldre og ansatte som følger med nå, ønsker jeg egentlig bare å få en tydelig bekreftelse fra statsråden på at hun nå, når vedtaket kommer, så raskt som mulig ber Utdanningsdirektoratet sende kontrabeskjed til Manglerud skole om at de kan drive videre, i tråd med vedtaket i Stortinget.

48:10] (komiteens leder): I dag vil jeg starte med å gratulere elever, foreldre og ansatte på Manglerud skole og Blindern videregående skole, som har kjempet for å beholde sitt gode skoletilbud. Det er mange som følger med på streaming i dag, og noen som er her på galleriet. Jeg vil takke alle partier som ikke bare stemmer for Manglerud skole, men også for at den offentlige skolen skal kunne tilby et mangfold av linjer til elever som har ulike interesser. Det er nøkkelen til å beholde en sterk og god offentlig skole med høy oppslutning. IB-linjen kan kanskje særlig være et viktig tilbud for å få folk med spisskompetanse internasjonalt innen forsvar, teknologi, innovasjon og helse til å ville jobbe i Norge og flytte familiene sine hit i noen år. Det er også et godt tilbud for norske barn som ønsker et alternativ innenfor det offentlige – på samme måte som man tilbyr IB-linje på videregående skoler rundt omkring i Norge i dag. Det er ikke minst et tilbud kommunene selv bør velge om de vil tilby eller ei. Det gjelder kanskje ikke så mange, men for dem det gjelder, er det viktig. Jeg synes det er trist at særlig kunnskapsministeren har lagt seg på et ganske lavt retorisk nivå i denne debatten. Arbeiderpartiet skaper ikke et sterkere norsk fellesskap ved å tvangsnedlegge en offentlig skolelinje, sende over 200 elever ut av den offentlige skolen og be dem heller starte på private internasjonale skoler til en prislapp på godt over 200 000 kr i året. Man skaper heller ikke et sterkere norsk samfunn eller en sterkere norsk økonomi ved å støte fra seg høykompetente folk som ellers kunne vurdert å ta med familien sin og jobbe og bo i Norge noen år. Man skaper det i hvert fall ikke ved å stemple elever som går på en offentlig IB-linje, nærmest som en trussel mot fellesskapet. IB-skoler i Norge må på lik linje med alle friskoler dekke norske kompetansemål. IB-linjen på Manglerud følger f.eks. norske læreplaner og norsk fag- og timefordeling, men hvor IB-kravene kommer på toppen. Det hadde derfor vært fullt mulig for kunnskapsministeren å ramme inn et IB-tilbud på en god måte i opplæringsloven, men her virker det som Arbeiderpartiet har tatt altfor mye Möller’s Tran og at kunnskapsministeren har vært mer opptatt av å bruke denne saken for å markere seg i en slags kulturkamp framfor å fokusere på gode skoletilbud og valgfrihet for elevene. Det er som sagt flere av elevene fra Manglerud som følger med i dag, og jeg vil avslutte med å si til dem at de er en del av det norske fellesskapet og en del av den norske fellesskolen. I dag er jeg glad for at flertallet stemmer for forslag som styrker Norges konkurransekraft, elevenes valgfrihet og ikke minst den offentlige skolen, som skal ha plass til alle elever.

50:26] (komiteens leder): Høyre mener at frivillig tilbud om skolegudstjenester er viktig for å gi alle elever innsikt i norsk kulturarv og tradisjoner, uavhengig av bakgrunn og religion. Skolegudstjenester har en lang tradisjon i Norge og bidrar til å gi kjennskap og opplevelser av hvordan høytider i Norge markeres. Vi støtter derfor ønsket om at alle elever får tilbud om å delta på skolegudstjeneste, og vi ber regjeringen sørge for det. Ja, det er et tydeligere signal fra Stortinget og Høyre enn tidligere. Vi mener det er behov for å styrke elevenes valgfrihet, særlig etter en del år med unødvendig konflikt om skolegudstjenester lokalt og nasjonalt. Vedtaket i dag kan løses på flere måter. For Høyres del behøves det ikke en ny lov eller forskrift. Det kan f.eks. holde å legge inn som en generell føring i veilederen for skolegudstjenester at elever skal få tilbud om å delta. Regjeringen får i dag et stort handlingsrom for å finne ut hva som er mest hensiktsmessig og ramme dette inn på en god måte, med muligheter for lokale tilpasninger. Jeg mener det er en balansert løsning som alle som er for skolegudstjenester, bør være positive til. Det viktigste for oss er at elever får mulighet til å delta om de vil, og om det er et tilbud hos den lokale kirken i lokalsamfunnet. Så er det noen som forsøker å overdrive dramatikken ved dette vedtaket. Ifølge Arbeiderpartiets representant er dette både et symbolvedtak og en historisk overstyring. Det henger ikke helt på greip. Jeg synes det er vår jobb å senke konfliktnivået. Dette er frivillig for elevene. Det er et tilbud. Det er snakk om et par timer i året. Høyre mener at det er elevene som bør få mer makt og valgfrihet. De bør ikke fratas et tilbud f.eks. fordi en kommune på administrativt nivå er prinsipielt imot skolegudstjenester, slik vi har sett en del steder. Med dette forslaget er det selvsagt også mulig for rektorer og lokale menigheter heller å arrangere noe annet enn skolegudstjeneste sammen, dersom det skaper gode fellesskap før jul. Jeg synes ikke vi skal gjøre dette så veldig mye vanskeligere enn det er. I et mangfoldig Norge er det viktig at vi blir kjent med våre egne og andres tradisjoner. Jeg tror det gjør oss som samfunn både tryggere, rausere og sterkere. Julen har en sentral rolle i norsk kultur. Et mangfoldig samfunn bør ha plass til å vise det fram til elever som selv har lyst til å lære om den. Jeg har fått tilbakemeldinger fra folk med ulike religioner og bakgrunner som i sin skolegang opplevde skolegudstjenester som en veldig fin markering å bli inkludert i. Det tilbudet bør alle elever få, og så er det opp til elevene selv å velge.

Jeg vil starte med å understreke at det at man skal ha et reelt alternativ, og at livssyn skal representere et reelt alternativ, er jeg enig i at er riktig i tråd med forarbeidene, hvor det ble innført som et kriterium. Men hva skolene må dokumentere for å kunne være det reelle alternativet, er ikke opp til kunnskapsministeren alene å definere i en instruks til Utdanningsdirektoratet. Det må forankres på Stortinget. Det framgår allerede fra forarbeidene at en skole bl.a. må synliggjøre verdigrunnlaget sitt i stiftelsesdokumenter, i læreplanen som helhet og i relevante fag. Det å innføre et krav om at de attpåtil må dokumentere at elevene, eller potensielle elever, etterspør skolen på grunn av livssynet den representerer, er da et nytt kriterium som har blitt sendt til Udir gjennom en instruks som jeg ikke kan se noe som helst sted i forarbeidene. Det er vel en grunn til at bare noen måneder etter at denne instruksen ble sendt, sendte kunnskapsministeren på høring forslag til to nye lovendringer. Den ene lovendringen er at de som søker om å bli en friskole, selv må dokumentere tilhørighet til livssynet. En som søker om å bli en kristen skole, må selv tilhøre en menighet, f.eks. Det ble kraftig kritisert i høringsrunden. Det andre kriteriet var nettopp det kriteriet vi debatterer i dag, nemlig at man også må dokumentere at elevene etterspør livssynet. Det ble også kritisert i høringsrunden. Jeg vil tro at en av årsakene til at kunnskapsministeren sendte disse to lovforslagene på høring, var nettopp fordi hun så at det ikke bare var gjennom en instruks å presisere dette for Utdanningsdirektoratet; det måtte også forankres på Stortinget. Derfor er jeg glad for at det nå er et flertall på Stortinget som sier at det ikke er slik loven skal tolkes. Ja, det skal være et reelt alternativ, og ja, det skal representere et annet livssyn, men det betyr ikke at skolene selv i en skjønnsmessig vurdering må dokumentere at elevene etterspør det livssynet. Det må jeg si jeg er glad for, for jeg synes det har fått en del absurde utslag i en del avslag som har kommet. Det er avslag der fylkeskommunen eller vertskommunen er for skolen, men de får likevel avslag, og hvor avslaget bærer preg av nettopp det jeg tror stortingsflertallet her ikke ønsker, nemlig at det skal være en slags test på elevenes livssyn om en skole kan etablere seg eller ikke.

Høyre mener at det bør være mulig å etablere en god realfagsskole eller en god idrettsskole hvis det er et alternativ til det offentlige tilbudet som elevene ønsker seg, men det er en annen debatt. Det vi debatterer nå, er at regjeringen har kommet med en instruks med nye kriterier som interessant nok også er kriterier som vektlegges høyere enn vertskommune og vertsfylke ønsker seg. Når vertskommunen eller vertsfylket sier nei, har jo all den statistikken vi har fra de siste årene, vist at søkeren får nei, men dette er tilfeller hvor vertskommunen eller vertsfylket ønsker at friskolen skal etablere seg, f.eks. en skole med et livssynshumanistisk grunnlag eller en skole med et kristent grunnlag. Likevel har man kommet med et nytt kriterium som tolkes slik at man må dokumentere potensielle elevers tilknytning til et livssyn. Mitt siste spørsmål er: Forstår jeg kunnskapsministeren riktig hvis jeg tolker henne dit hen at hun – også med tanke på flertallsmerknaden i innstillingen – vil endre instruksen i tråd med det Stortinget sier er riktig lovtolkning?

Men denne lovtolkningen, altså denne presiseringen av hvilke kriterier Utdanningsdirektoratet skal vektlegge, er jo ny. Den kom jo i instruksen fra kunnskapsministeren i desember 2024, og det er den vi snakker om nå. Det er der man plutselig kommer med et ganske sentralt moment, som har vært avgjørende for at flere fikk avslag i november, om at man skal dokumentere at de potensielle elevene etterspør det livssynet i seg selv. Det er veldig vanskelig å se hvordan man skal dokumentere det, hvis ikke det skal skje gjennom en spørreundersøkelse eller liknende hvor elevene da må erklære at de tilhører en menighet, Human-Etisk Forbund eller noe annet som er i tråd med det livssynet. Nå som det er en flertallsmerknad – kanskje også et flertall for et løst forslag som uttrykker det samme – om at det ikke er slik loven skal tolkes, hva vil kunnskapsministeren gjøre med den instruksen hun har sendt til Utdanningsdirektoratet?

Elever skal ikke måtte bestå en slags religionstest eller måtte tilhøre et konkret livssyn for å kunne gå på den skolen de ønsker. Man trenger ikke å være kristen for å gå på en kristen friskole eller medlem av Human-Etisk Forbund for å gå på en skole med et humanistisk livssyn. Likevel er det slik den instruksen som kunnskapsministeren har bedt Utdanningsdirektoratet om å følge, ender opp med å bli. Nylig skrev Akademiet i Lillestrøm i en søknad at de erfarer at elever med ulike religioner og bakgrunner søker seg til deres skoler. I avslaget fra Utdanningsdirektoratet fikk det beskjed om at det taler imot at elevene etterspør livssynshumanisme i seg selv. Det er bare ett eksempel på hvordan denne instruksen slår ut i praksis – det blir en religionstest for å kunne etablere seg som en friskole. I dag er det flertall for formuleringer i innstillingen som uttrykker at det ikke er slik loven skal tolkes. Da er mitt spørsmål om kunnskapsministeren er enig i det, eventuelt hvordan hun skal følge det opp.

24:20] (komiteens leder): Høyre ønsker en sterk og god offentlig skole, og det absolutt store flertallet av norske elever går i den offentlige skolen. Samtidig er elever ulike, og noen barn og familier ønsker seg et alternativ. Friskoler kan gi et viktig fagtilbud eller ulike pedagogiske opplegg som øker mangfoldet og valgfriheten til elevene. Derfor var vi mot endringen Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjennomførte i 2023, som i realiteten ga fylkeskommuner og kommuner vetorett mot friskoler, til tross for lokalt engasjement og etterspørsel fra foreldre og elever, akkurat som i Lom. Det er 27 skoler som har søkt om godkjenning med en negativ høringsuttalelse fra vertskommunen og fylket siden lovendringen. Alle har fått avslag bortsett fra én. Den ene godkjente kunnskapsministeren kun etter at Senterpartiet i VG varslet at de ellers ville stemme for lovendring her i dag. Vi trenger et rettferdig og forutsigbart regelverk for etablering av friskoler. Høyre mener elevenes og familienes valgfrihet må ha større vekt enn i dag. Jeg synes derfor det er litt paradoksalt at partier som var villig til å saksbehandle og godkjenne en enkeltskole på Stortinget, ikke samtidig vil endre loven, slik at den samme muligheten gis til andre lokalsamfunn. Jeg vil raskt kommentere en annen sak. I en instruks til Utdanningsdirektoratet har kunnskapsministeren i realiteten kraftig strammet inn på hva en skole etter privatskoleloven må bevise for å bli godkjent som en skole med et annet livssyn. Skolene må nå ikke bare dokumentere at elevene etterspør skolen, men også at de etterspør livssynet skolene representerer. Det er nærmest umulig å forstå det på en annen måte enn at en kristen skole eller en livssynshumanistisk skole må bevise at det er tilstrekkelig mange elever i området som er kristne eller livssynshumanistiske. En slik tolkning av privatskoleloven har aldri vært intensjonen til Stortinget, for det skal ikke være en religiontest for å kunne velge et alternativ til den offentlige skolen. I innstillingen har vi en flertallsmerknad, fra Høyre, Venstre, KrF, FrP og Senterpartiet, der vi slår fast at det ikke er slik loven skal tolkes, og i dag fremmer vi et løst forslag i salen. Vi har endret ordlyden noe siden innsending, så jeg leser opp forslaget her: «Stortinget ber regjeringen revidere instruksen til Utdanningsdirektoratet slik at den presiserer at privatskoleloven § 2-1 første ledd ikke skal tolkes slik at en søker må dokumentere at det er konkret behov for en skole som drives på grunnlag av det aktuelle livssynet.»

Jeg kan minne om at det var Solberg-regjeringen i 2019 som sa at man skulle igangsette arbeidet med å lage en nasjonal fraværsoversikt, men så kom en pandemi, og da var ikke nødvendigvis fravær det man varslet på, for det var veldig få elever på skolen. Så ble det satt på vent i flere år, og nå er vi endelig i gang. Det har tatt usedvanlig lang tid, særlig etter en pandemi som vi vet ville føre til økt fravær, og som har ført til det rundt omkring i Skole-Norge. Nå følte jeg egentlig at jeg fikk bekreftet det som jeg spurte om, nemlig at kunnskapsministeren ikke ønsker at man skal få fraværstall ned på skolenivå og på kommunenivå, men bare nasjonale, aggregerte tall. Det mener jeg er en betydelig svekkelse med hensyn til det behovet vi har for å kunne følge opp fravær. Vi har jo elevundersøkelser hvor vi får vite hvordan mobbetallene er på enkeltskoler og enkeltkommuner, nettopp fordi vi skal kunne følge opp skolemiljøet til elevene. Det er rart at ikke det samme skal gjelde for fravær. Bare ett spørsmål: I Oslo skal de jo nå gjøre det, de skal etablere fraværstall for hver enkelt skole og følge utviklingen i hvert trinn. Er det noe statsråden er imot, eller er det noe hun er for at Oslo gjør?

Jeg prøver å forstå hva statsråden sier. Hun viser stadig vekk til hva Utdanningsdirektoratet er i gang med, men det er jo også en politisk vurdering hva man ønsker. Mitt spørsmål var: Ønsker man at det skal være mulig å ha kunnskap om fraværsutviklingen i den enkelte kommune og på den enkelte skole? Da er det jo mulig å lære av de skolene som lykkes. Ta Vollebekk skole i Oslo, som over lang tid har hatt en nærværsstrategi, og som har klart å forebygge fravær veldig godt. Fordi vi har kunnskap om fraværstallene deres, er det mulig å sette inn tiltak. Det er litt det samme som spørsmålet om nasjonale prøver – vi har opplevd at vi ikke får svar på hva det er man politisk ønsker. Ønsker man at det nå skal være mulig å kunne følge utviklingen på hver enkelt skole og i hver enkelt kommune, eller skal dette bare være aggregerte tall som gir oss metakunnskap, men ikke kunnskap på bakkenivå?

«Fraværet har økt gjennom hele grunnskolen og i videregående skole. Likevel har vi ingen samlet oversikt over fravær i 1. til 9. trinn som gjør det mulig å følge opp de skolene og kommunene som har høyt fravær, eller lære av de som lykkes med forebygge fravær. Nå er endelig Utdanningsdirektoratet i gang med å lage en nasjonal fraværsstatistikk. Vil statsråden sørge for at fraværsstatistikken blir utformet og offentliggjort på en måte som gjør det mulig å følge utviklingen på den enkelte skole og i den enkelte kommune?»

Alle er enige om mobilforbud, men det kan ikke være det eneste substansielle grepet denne regjeringen viser til, det er ikke svaret på absolutt alt i norsk skole, og det er ikke svaret på den store realfagskrisen vi ser. Mobilforbud er egentlig det eneste jeg opplever at kunnskapsministeren trekker fram i debatter om dette. Mitt spørsmål var om nasjonale prøver. Kunne hun nå kunne bekrefte eller avkrefte at den avviklingen som nå skjer, kommer til å bety at informasjonen om hvordan det over tid går med regneferdighetene til de 60 000 elevene som startet på skolen nå i høst, og også vår mulighet til å følge med på den enkelte skole og hvordan det går, forsvinner? Det er det jeg mener at vi fortjener å vite. Har kunnskapsministeren nå tenkt til å fjerne den muligheten vår til å kunne følge utviklingen og sette inn tiltak? Jeg mener at når det er en realfagskrise, trengs det større politiske grep og kunnskap om hvordan det går, og ikke hemmelighold. Så det er egentlig et ja/nei-spørsmål: Vil det være mulig å følge de 60 000 elevene, eller vil det nå ikke lenger være mulig?

Å gi langt færre realfagslærere videreutdanning er jo ikke å satse på lærerne, for det er det som er konsekvensen ute i klasserommet. Jeg er også enig i at det er bra at Høyre fikk gjennomslag for å beholde realfagspoengene i det nye opptakssystemet. Det er fint, men det trengs mye mer kraftfulle grep når én av tre elever sliter med helt grunnleggende regning. Jeg startet med å si at det er 3 200 flere elever som sliter med grunnleggende matematikk. Dette vet vi fordi vi har nasjonale prøver. Vi vet hvor mange det er, hvilken kommune de bor i, og hvilken skole de går på. Vi kan sette inn tiltak og ressurser der det trengs, og vi kan ha en kunnskapsbasert debatt om realfag her i dag. Men det tar nå snart slutt, for nå er kunnskapsministeren i gang med å avvikle nasjonale prøver og erstatte det med frivillige prøver, som lærerne kan bruke om de vil. Da er egentlig mitt spørsmål til kunnskapsministeren: Kan hun bekrefte at det vil føre til at vi ikke lenger kan følge de 60 000 elevene som startet på skolen nå i høst, og vite hvordan det går med deres regneferdigheter over tid?

Jeg prøver å lete bak alle ordene etter noen offensive grep, men det eneste jeg klarte å høre, var at man har noen små tilskuddspotter til kommunene for noe mer praktisk utstyr, samtidig som kommunene har en kommuneøkonomi som gjør at de må kutte i store deler av realfagsatsingen, i ansatte, i praktisk utstyr og i læremidler. Det er situasjonen ute i Skole-Norge. Vi trenger å ta dette mye mer på alvor; vi trenger en kraftfull realfagstrategi som styrker realfagene fra 1. klasse og til høyere utdanning. Derfor foreslår Høyre tiltak og penger for å gjøre det mer attraktivt å være realfagslærer i skolen. Vi gir langt flere – ikke langt færre – realfagslærere videreutdanning. Vi gir mer penger til å sikre at elevene får oppleve Newton-rom og vitensenter for å utforske realfag. Vi foreslår mer intensivhjelp til elever som sliter med regning, mer fleksibel nivådeling og støtte til realfagslærere i klasserommet. Jeg vet ikke om kunnskapsministeren erkjente at det var en realfagskrise, men hvis det er det, hvorfor kan hun ikke støtte en nasjonal realfagsstrategi?

Nå synes jeg utenriksministeren skal få hvile bena sine litt. Skal barna våre arve et sterkt velferdssamfunn i framtiden, skal Norge ha konkurransekraft, verdiskaping og et sterkt forsvar, er vi helt avhengig av at våre unge lykkes i realfag. Det får vi ikke til i dag. 3 200 er økningen i antall elever som har havnet på de laveste nivåene i regning på nasjonale prøver de siste årene, og dette er på Arbeiderpartiets vakt. Over 40 pst. av jentene sliter med grunnleggende regning, 33 pst. av guttene gjør det samme, og i naturfag er dessverre resultatene enda verre. Realfagslærere forteller at undervisningen som fungerte før, er for vanskelig nå. Mange elever mestrer ikke noe så grunnleggende som gangetabellen når de begynner på ungdomsskolen. De har dårligere utholdenhet og konsentrasjon og gir opp raskere. Konsekvensen ser vi også senere i utdanningsløpet: De siste tre årene er det langt færre elever som velger å fordype seg i fysikk, kjemi og den vanskeligste matematikken, og det er drastisk færre studenter som starter på lektorutdanning i realfag. Jeg mener ikke at alt dette er Arbeiderpartiets skyld – dette er samfunnstrender og utvikling som vi ser i veldig mange land – men Arbeiderpartiet har hatt makten i over fire år, og jeg tror knapt jeg har hørt kunnskapsministeren snakke om realfag én eneste gang, og i hvert fall ikke sett henne iverksette et eneste større grep for å snu den alvorlige utviklingen. Danmark og Finland satser nå stort på realfag. Sverige har vedtatt en offensiv realfagsstrategi, med tydelige mål og tiltak gjennom hele utdanningsløpet. Her hjemme velger imidlertid regjeringen å kutte kraftig i videreutdanningen av realfagslærere og å se på mens kommunene er tvunget til å kutte i realfagssatsinger. Mitt spørsmål til kunnskapsministeren er: Er hun enig i at det er en realfagskrise på hennes vakt?

Jeg tror vi er veldig mange politikere og veldig mange partier som skal erkjenne at vi undervurderte digitale distraksjoner i skolen, Arbeiderpartiet inkludert, som gikk til valg på iPad til alle i 2017 – og i hvert fall Tonje Brenna, som for bare tre år siden sammenlignet AI med kalkulator i klasserommet. Jeg tror at den kritiske erkjennelsen bør også kunnskapsministeren ha. Det jeg spør henne om nå, er den ukritiske KI-fiseringen i skolen. Det kan ikke Høyre ta skylden for, for den kom for tre år siden, da KI ble introdusert, på Arbeiderpartiets vakt. Arbeiderpartiet har ikke klart å gi lærerne verktøy i klasserommet. Mitt spørsmål er: Hva er det kunnskapsministeren mener lærerne skal gjøre nå i 2026? De kan ikke gjennomføre tentamener, prøver og vurderinger uten at KI kan være integrert i tekstprogram på pc-er. De kan ikke gjennomføre eksamen fordi den sikre nettleseren som kunnskapsministeren viser til, bare er prøvd ut på tyrkisk og arabisk og et par andre språk, og ikke i de store massene av fag. Hva er kunnskapsministerens råd til lærerne?

Jeg må si jeg er litt overrasket over at kunnskapsministeren ikke erkjenner at man er bakpå, når lærere over hele landet har ropt varsku. Selv i 2026, tre år etter at KI kom inn i klasserommet, kan ikke lærerne gjennomføre verken prøver, eksamener eller tentamener uten at det er stor risiko for KI-juks, for det å sperre internett stopper ikke muligheten til å bruke ChatGPT eller andre verktøy. Jeg må minne kunnskapsministeren om at det som var regjeringens tilnærming da KI ble introdusert i skolen, var at dette var noe man skulle omfavne. Tonje Brenna sammenlignet AI med en kalkulator og sa rett ut at i veldig mange sammenhenger får man til å jukse hvis man ønsker det, selv om man sitter i et rom uten internett. Det sa Tonje Brenna. Det er klart at den tilnærmingen har gjort at det først er nå statsråden ber UDI vurdere ulike tiltak. Fram til nå er det ikke noe verktøy lærerne kan ta i bruk. Da er mitt spørsmål til kunnskapsministeren: Erkjenner hun i hvert fall at den tilnærmingen, som hennes egen nestleder hadde, ikke er en tilnærming hun vil anbefale for lærere rundt omkring i norske klasserom?

«Da KI kom inn i norske klasserom for tre år siden, sa daværende kunnskapsminister og Arbeiderpartiets nestleder Tonje Brenna til VG at skolene måtte «omfavne all teknologi», og at hun ikke var bekymret for KI-juks. Nå ser man konsekvensene av denne passive tilnærmingen ute i Skole-Norge. Erkjenner statsråden at regjeringen har vært bakpå, og vil regjeringen nå i 2026 gi lærere og skoler verktøy for å håndtere KI i skolen, på prøver og på eksamen?»

På vegne av representantene Monica Molvær, Ola Svenneby og meg selv har jeg æren av å fremsette et representantforslag om å åpne for tilbud om International Baccalaureate, IB, i den offentlige grunnskolen.

Representanten Holmås Eidsvoll spør om hva som kommer i feil rekkefølge. Poenget er bare at det ikke er slik at alt vi bevilger penger til i denne sal, nødvendigvis må lovfestes. Eller at det skal være slik at alt vi bevilger penger til i barnehage og skole, skal føre til dokumentasjonskrav, tilsyn og nye lovrettigheter. Det er litt sånn jeg mener at vi i 20–30 år har drevet veldig mye i offentlig sektor. Det er en utfordring når vi nå ser at kommuner, skoler og barnehager forteller at styringstrykket er veldig stort. Så synes jeg jo kanskje det som kom fram i replikkutvekslingen her, illustrerer noe av utfordringen med at man innfører stadig nye lovrettigheter som man ikke helt har sett de utilsiktede konsekvensene av. Nå virket kunnskapsministeren nærmest overrasket over at det fantes timer utover de tolv timene på SFO som koster penger, og som kommunene nå risikerer, på grunn av presset kommuneøkonomi, å øke kostnadene for, redusere åpningstidene, eller redusere bemanningen ytterligere for å få det til å gå rundt – fordi det er så stort press både på styring og på lovrettigheter, og ikke minst på økonomien i kommunene. Det er noe vi nasjonalt folkevalgte må ta innover oss. Selv om vi har lyst til å framstå handlekraftige og vedta nye lovrettigheter, må vi ta det innover oss, for konsekvensene ute i kommunene blir jo at man må skvise på alt annet. Jeg opplever at kunnskapsministeren i møte med den utfordringen åpner opp for at man kanskje skal diskutere enda flere reguleringer, i stedet for å se på hvordan vi skal vi sikre at kommunene har handlingsrom til å kunne prioritere det som er viktigst for å løfte elevenes læring og mestring og sikre at skolen generelt sett er et fellesskap der alle får like muligheter, og ikke bare kvantitet, men kvalitet. Så vil jeg bare kommentere det kunnskapsministeren sa. Hun har vært ute og sagt at hun vil erstatte fag med flere timer SFO for å frigjøre penger. Det har vært litt av det som har vært utspill og forslag fra både Arbeiderpartiet og statsministeren. Da er mitt spørsmål: Da skal elever som nå har rettigheter knyttet til tilrettelegging i skoletiden, få flere timer på SFO framfor å være i skoletiden? Skal man forsterke rettighetene til de elevene også i SFO, eller får de svekkede rettigheter? Særlig i lys av situasjonen som har oppstått de siste årene, med dårligere tilbud i SFO, er det en helt reell problemstilling som vi må diskutere når man tar til orde for stadig nye lovreguleringer fra denne sal.

Jeg skal ikke gå inn i en debatt om fødselstallene. Jeg tror alle vi som er her, vet at det er en europeisk og vestlig trend som har mye mer sammensatte årsaker enn hvorvidt man når man skal tenke på å få barn, vurderer om AKS om seks–syv år kommer til å være litt billigere eller ei. Det spørsmålet som representanten Guri Melby var inne på, nemlig om kostnadene med AKS, er interessant. Nå vedtas det altså tolv timer gratis kjernetid i SFO. Da er spørsmålet: Er det noen begrensning på hva kommunene kan ta betalt for de øvrige timene i SFO? Jeg synes det var et veldig godt spørsmål fra representanten Melby.

Det er fristende å foreslå at vi alle huker av datoen om ni måneder og ser om fødselstallene da stuper eller øker, etter vedtaket i dag. Jeg vil tro at forslaget til Høyre om å la barnefamilier beholde mer av sine egne penger også kunne bidratt til noe av det samme – hvis det er påstanden fra kunnskapsministeren. Men jeg skal la det ligge. Arbeiderpartiet har i valgkamper over ti år lovet veldig store løft for SFO. Det er ikke måte på hva slags aktiviteter – kulturskole, skolemat, fritidsaktiviteter – som skal inn i SFO. Så får vi nå rapporter om at det motsatte skjer, at innholdet har blitt dårligere, og at særlig elever med behov for tilrettelegging opplever et tydelig kvalitetsskifte fra skoledag til SFO, med mindre tilrettelegging, færre fagfolk og lavere forventninger. Dette skriver egentlig også regjeringen selv svart på hvitt i statsbudsjettet. Likevel er statsråden for at elevene skal tilbringe flere timer på SFO. Da er mitt spørsmål til kunnskapsministeren: Mener hun at elever som trenger tilrettelegging, i dag får et like godt tilbud i SFO som de gjør på skolen?

16:09] (komiteens leder): SFO er et viktig tilbud for mange barn, og Høyre mener at SFO skal være trygt, inkluderende og tilgjengelig. Jeg vil i likhet med representanten Velle starte med å løfte blikket litt, for hva er situasjonen i Skole-Norge akkurat nå? Lærere står mer alene i et mer mangfoldig klasserom, med flere elever som trenger tilpasset undervisning. Kommuneøkonomien har vært dårlig flere år på rad, og det kuttes nå i laget rundt eleven i hele Skole-Norge – i skolebibliotek og til bøker i klasserommet. Samtidig er det mer fravær og bråk og langt flere elever som sliter med lesing og regning. Skolebyråkratiet har økt og tar tid vekk fra skolens kjerneoppdrag, nemlig undervisning i klasserommet. Rundt omkring i Kommune-Norge og Skole-Norge er den klare beskjeden til oss folkevalgte nasjonale politikere: Styringstrykket er for stort, økonomien er for presset, vi må kutte i lovpålagte oppgaver, og vi mangler nok kvalifiserte folk. Det er mange aktører som forteller at ressurssituasjonen i SFO er forverret siden innføringen av gratis kjernetid, og at kanskje særlig barn som har behov for tilrettelegging, opplever å gå fra ganske godt tilrettelagte skoletimer til en SFO preget av lite struktur, uforutsigbarhet og uro. Det er ikke mine ord. I regjeringens eget budsjett står det: «Det er heller ikkje usannsynleg at auken i talet på barn i SFO som kom med innføringa av 12 timar gratis SFO, og den reduserte bemanningstettleiken, har gjort tilbodet for barn med behov for særskild tilrettelegging dårlegare.» I lys av dette mener jeg det ikke nå er tidspunktet for å lovfeste enda flere oppgaver som ville forsterke presset på kommunene, og muligens også forsterke presset på bemanning. Denne debatten kunne kanskje vært noe annerledes dersom det var et reelt problem man ønsket å løse, men det står altså svart på hvitt i proposisjonen at departementet ikke er kjent med at det generelt er en utfordring i kommunene at elever som ønsker det, ikke får plass i SFO, og at det heller ikke er kommet innspill i høringen som tilsier at dette er en utfordring. For Høyre er det viktig at elever som ønsker å delta i SFO, skal få mulighet til det. I vårt alternative budsjett viderefører vi tolv timer gratis kjernetid i SFO, samtidig som vi foreslår å bevilge 4 mrd. kr mer enn Arbeiderpartiet til kommunene. For oss er det viktigste å diskutere kvalitet og læring i skoletiden, der elevene er, slik at de får like muligheter til å lykkes resten av livet. Jeg skulle ønske at vi hadde en regjering og et budsjettflertall på Stortinget som brukte litt mer tid på det samme, og kom med forslag som ville redusere styringstrykket og frigjøre tid for lærere, skoleledere og kommuner til å prioritere innhold og god undervisning.

Arbeiderpartiet har styrt siden 2021 – ikke bare siden i fjor. Det vi nå ser, resultatet etter fire år med Arbeiderpartiet, er altså et alarmerende fall, et sjeldent fall, i den totale forskningsinnsatsen i Norge – ja, i næringslivet, som statsråden er veldig opptatt av å peke på, men også i det offentlige, altså i høyere utdanning og instituttsektoren. Det er altså bare tre år tidligere hvor det har vært den type fall, og fallet var størst i fjor. Det er situasjonen der ute i den sektoren som Arbeiderpartiet har styrt nå i fire år. Så er jeg enig i at vi må gjøre mer for næringslivet, men også der gjelder på en måte spørsmålet til regjeringen: Statsråden sier nå at skattepolitikken er en svært liten del av det som skal til for at også næringslivet skal ha muskler til å investere i forskning og utvikling, muskler til å tiltrekke seg internasjonal kompetanse, internasjonale forskere, starte gründerskap og gründermiljøer. Selvfølgelig har skattepolitikken veldig mye å si. Her har regjeringen nå aktivt i fire år ført en politikk som aktivt gjør at andre land rundt oss tiltrekker seg kompetanse, tiltrekker seg forskning og investerer i det, mens næringslivet dessverre ikke har den samme muligheten.

Det er interessant å merke seg at vi har en regjering som først driver næringsfiendtlig politikk og så kommer med pekefingeren mot næringslivet og spør hvorfor de ikke satser mer på forskning og utvikling. Det jeg synes kanskje er interessant ved statsråden, er at hun egentlig virker veldig fornøyd med egen innsats, samtidig som man i fjor så en alarmerende reduksjon i den samlede forskningsinnsatsen i Norge. I fjor gikk forskningsinnsatsen for første gang ned både i kroner og øre og i folk i alle sektorer – i instituttsektoren, i høyere utdanning og i næringslivet. SSB skriver rett ut at så lenge målingene har pågått, og vi snakker altså om målinger som i hvert fall har pågått siden 60-tallet, har det alltid vært realvekst. Kun i 2004, under finanskrisen og under koronapandemien, var det realnedgang, og selv da var ikke reduksjonen så stor som den var i fjor. Antallet forskere har falt for første gang siden 60-tallet, både i instituttsektoren og i høyere utdanning, og dette skjer samtidig som landene rundt oss satser. Er ikke dette alarmerende?

Dette holder ikke. Vi debatterer nå om vi skal vedta et budsjett som et flertall ønsker å vedta, og så er spørsmålet: Mener kunnskapsministeren at dette budsjettet gjør at vedtaket fra oktober ikke lenger gjelder, eller mener hun at stortingsvedtaket fortsatt gjelder? Stortinget må få svar fra kunnskapsministeren på om hun mener at hun skal følge opp et stortingsvedtak, eller om hun mener at dette budsjettet nå betyr at stortingsvedtaket ikke trengs å følges opp. Jeg spør ikke kunnskapsministeren om hva slags forskrift som skal legges fram. Jeg har forstått at hun ikke ønsker å svare på det. Mitt spørsmål er bare: Mener hun at det er stortingsvedtaket fra oktober hun skal følge opp, eller mener hun at det stortingsvedtaket ikke lenger gjelder, fordi vi vedtar et budsjett her i dag? Det må kunnskapsministeren kunne svare på.

Nå sier kunnskapsministeren at man skal følge opp Stortingets vedtak. Mitt spørsmål var: Hva slags vedtak følger hun opp? Er hun enig i at vedtaket fra oktober fortsatt gjelder, og at det er den forskriften som skal innføres 1. januar – altså om to uker – eller mener hun at budsjettet som vi nå debatterer, og som Senterpartiet er med på, gjør at det vedtaket ikke lenger er det regjeringen forholder seg til? Det er spørsmålet. Hvilket vedtak er det kunnskapsministeren forholder seg til? Vedtaket fra oktober er veldig tydelig. Det er egentlig ikke rom for mye tolkning. Man skal innføre en søknadsordning som dekker dokumenterte pensjonskostnader opp mot kommunens tak på de samme kostnadene. Jeg håper kunnskapsministeren kan avslutte budsjettdebatten med å avklare om det er vedtaket fra oktober hun mener gjelder, eller om det er budsjettet hun mener fraviker.

Jeg har merket meg et par eksempler som har kommet opp i debatten, som jeg kanskje synes illustrerer den store avstanden mellom den virkeligheten regjeringen beskriver, og hva som er virkeligheten der ute. Det ene er at det nå er flere lærerstudenter etter at man har fjernet alle inntakskrav. Det sier seg for så vidt litt selv at hvis det ikke er noen krav for å komme inn, fyller man opp plassene. Samtidig er det nå 40 pst. tomme plasser på barnehagelærerutdanningen, så mye tyder på kannibalisering, ikke at det har kommet flere studenter til oppvekstsektoren, som er så viktig. Det er andre eksempelet kom fra Vebjørn Gorseth, som kritiserte Venstre for å fjerne rentekompensasjonsordningen for praktiske læringslokaler, og bagatelliserte poenget om at kommunene ikke har råd til å ta opp veldig mange lån, med at det kanskje bare gjaldt Venstre-styrte kommuner. Sannheten er at i salderingsbudsjettet regjeringen leverte i Stortinget, sier de rett ut at de ikke har klart å bruke 70 mill. kr på den ordningen, for det er for få søknader fra kommunene. I Gorseths egen hjemkommune, Steinkjer, landet de i natt et budsjett der de kutter flere stillinger i oppvekstsektoren fordi det er, som Arbeiderpartiets ordfører der sier, en økonomisk krise. Mitt poeng er igjen at små tilskuddspotter hjelper veldig lite, annet enn at det gir medieoppslag for ministrene, når situasjonen ute er noe helt annet. Det som gjorde at jeg tok ordet, er at kunnskapsministeren avsluttet replikkrunden med meg med en slags norskanalyse, og den deltar jeg gjerne i. Hun avsluttet nemlig med si at man ikke har landet på hva en forskrift for søknadsordning til private barnehager skal være, og ville ikke svare på om hun skulle følge opp et stortingsvedtak. Og så kom setningen om at hun ville minne om Grunnloven § 75, om at det er Stortinget som bevilger penger, og som er det som avgjør. Da leser jeg det slik, som en elev kanskje ville gjort på skolen, at regjeringen ikke har tenkt å følge opp stortingsvedtaket fordi de mener at budsjettforliket trumfer et stortingsvedtak og trumfer barnehageforliket Arbeiderpartiet var med på. Da er egentlig mitt konkrete spørsmål til statsråden: Mener hun fremdeles at det er et stortingsvedtak fra oktober som hun skal følge opp, eller mener hun nå at dette budsjettet, som det er flertall for, trumfer det stortingsvedtaket? Hvis hun mener at det trumfer stortingsvedtaket, vil jeg bare si fra Høyres side at det å inngå et forlik med Arbeiderpartiet, hvor Arbeiderpartiet etterpå går ut av det forliket og sier at de bryter det fordi de ikke har tenkt å bevilge pengene til å følge opp det de lovet og ble enige om, eller de skal gå inn i et forhandlingsrom med SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne og fravike det forliket, undergraver hele poenget med et forlik. Så Arbeiderpartiet må rett og slett svare. Hvis de nå mener at de la fram et budsjett som ikke inneholdt penger til å dekke pensjonskostnadene i private barnehager, at de har inngått et budsjettforlik som ikke har de pengene, og vedtar det i dag, betyr det da i Arbeiderpartiets øyne at stortingsvedtaket er trumfet?

Dette er en forskrift, altså om en søknadsordning for pensjonskostnader, som skal tre i kraft 1. januar. Det er ikke så veldig lenge til dette må innføres. Da vil jeg jo tro at departementet – jeg vil anta at ikke alle i departementet skal jobbe overtid i hele juleferien og på julaften – nå har klar en modell, en forskrift, som de har tenkt å sende ut. Da er mitt spørsmål til statsråden igjen: Kan hun nå avkrefte eller bekrefte, og jeg minner om at hun har opplysningsplikt, om de nå de neste dagene kommer til å legge fram en forskrift som bryter med barnehageforliket og stortingsvedtaket? Jeg spør fordi et flertall på Stortinget har sagt at regjeringen skal levere, og jeg må bare si at hvis Arbeiderpartiet starter denne stortingsperioden med å bryte med et barnehageforlik som vi brukte over et år – masse tid og energi – på å gå sammen med Arbeiderpartiet om, kommer man til å svekke tilliten til alle andre forlik på Stortinget denne perioden. Så jeg håper Arbeiderpartiet ikke gjør det.

Min plan var egentlig å spørre kunnskapsministeren om hvorfor budsjettet ikke satser på realfag, hvorfor det kuttes i videreutdanning av lærere, hvorfor det er 868 færre lærerårsverk ute i klasserommene i år enn i fjor, og hvorfor regjeringen vil fjerne nasjonale prøver. Så må jeg i stedet stå her og si at jeg er veldig bekymret for hva regjeringen nå skal gjøre med private barnehager, og hvorvidt regjeringen planlegger å bryte barnehageforliket, bryte et stortingsvedtak, bryte egne løfter og ikke kompensere private barnehager for de pensjonskostnadene de har, som er dokumentert, ved å innføre en søknadsordning fra 1. januar som Stortinget har vedtatt, og som Arbeiderpartiet var med på. Mitt ene og egentlig ganske enkle spørsmål til statsråden er: Planlegger kunnskapsministeren en gang de neste dagene å legge fram en forskrift som bryter med stortingsvedtaket og barnehageforliket?

Jeg ventet på pekefingeren mot kommunene. Den kom tidlig i debatten, men utfordringen er bare at kommunene har hatt en veldig krevende kommuneøkonomi på Arbeiderpartiets vakt, og det gjør at mange kommuner står med en kuttliste som er veldig lang, og ikke klarer å prioritere det viktigste i skolen. Det er også derfor Høyre prioriterte mer penger til kommunene enn det Arbeiderpartiet gjorde. Det interessante representanten sier nå, er at fordi de fjernet kompetansekrav Høyre innførte, er det nå naturlig å trappe ned satsingen på videreutdanning av lærere – eller nå er det rom for det, hvis jeg forstår representanten rett. Det mener jeg er påfallende. Jeg mener nettopp at alle lærere som underviser i norsk, matte, naturfag, engelsk og andre fag, bør ha fordypning i disse fagene. Jeg mener det betyr noe når de møter elevene sine. Jeg mener også at først å kutte i videreutdanning i budsjettforslaget, og så kutte enda mer i forhandlingsrommet, er en dårlig start på denne perioden hvis man er opptatt av å satse på lærerne.

Representanten svarer jo ikke på det jeg spør om. Mitt spørsmål er nettopp: Hvorfor er det 868 færre lærerårsverk som underviser i skolen i år sammenlignet med i fjor? Hvorfor er dette tidspunktet for å kutte i videreutdanning av lærere? Ikke bare kutter Arbeiderpartiet og deres budsjettpartnere i selve potten som går til videreutdanning av lærere, de endrer også systemet, slik at kommunene, som tidligere betalte 0 pst. egenandel for å sende matte- og naturfaglærere på videreutdanning, nå må betale 25 pst. egenandel. Da er spørsmålet: Tror representanten at flere matematikklærere og naturfaglærere kommer til å bli sendt på videreutdanning i kommunene i en presset kommuneøkonomi når man gjør dette grepet? Tror man det er løsningen på den realfagskrisen man nå ser i skolen, og som Arbeiderpartiet ikke har noen tiltak for i dette budsjettet?

Vi er enige om at undervisningen skal bli mer praktisk, og litt tilskudd til verktøy er jo fint, men det er ikke vi politikere som driver praktisk undervisning i klasserommet hver eneste dag, det er lærerne. Er det noe dette budsjettet kaster under bussen, er det satsingen på kvalifiserte lærere, for til tross for rekord i oljepengebruk kutter Arbeiderpartiet i dette budsjettforliket i skolebudsjettet og i videreutdanning av lærere. Nå må til og med kommunene begynne å betale for å sende matte- og naturfaglærere på videreutdanning i en allerede presset kommuneøkonomi. Samtidig fikk vi denne uken nye GSI-tall som viser at det er 868 færre lærerårsverk i undervisningen i år sammenlignet med i fjor. Da er egentlig mitt spørsmål til representanten: Kan representanten svare på hvorfor det på Arbeiderpartiets vakt og på bare ett år er 868 færre lærerårsverk som underviser elevene våre, og hvorfor det kuttes i videreutdanning?

Vi har tatt utgangspunkt i den prekære situasjonen kommunene nå står i for hele velferdstilbudet, for hele grunnmuren i tidlig innsats i våre barns liv – helsetjenester, barnevern, skole, hvor elevene våre ikke lærer å lese, skrive og regne, og hvor det nå kuttes. Det er en lang kuttliste i kommunene, særlig i skolen, med et dårligere lag rundt elevene og mindre oppfølging av elever som sliter. Vi ser det er veldig mange kommuner som opplever at barnevernet er under bristepunktet. Det har konsekvenser også inn i skolen, for lærerne står mer alene med barn som trenger støtte, men kommunene har ikke verktøyene til å få det til. Vi har da, uten å bruke kredittkortet i oljefondet, prioritert 4 mrd. kr mer til kommunene – 1 mrd. kr mer enn det Senterpartiet nå ender opp med å stemme for – fordi vi er opptatt av at kommunene skal kunne hjelpe særlig de elevene vi nå ser faller ifra. Det handler egentlig om hva man mener er hovedutfordringen i barnehage og skole nå. Jeg mener det er at elevene våre ikke lærer å lese, skrive og regne, og at frafallet i den andre enden kommer til å bli stort.

Jeg merker meg først at representanten erkjenner at de budsjettforlikene hun har vært med på de siste fire årene, innebærer mindre og kutt til høyere utdanning og forskning. Det er jo en fin innrømmelse å starte med. Det andre er at representanten igjen ikke forholder seg til det jeg svarer, nemlig at vi kompenserer for ABE-reformen med 472 mill. kr mer til forskning, så det er ikke kutt i forskning. Vi øker faktisk det totale forskningsbudsjettet med 50 mill. kr, hvis vi ser på tvers av departementene. Det er fordi vi er opptatt av å ha mer næringsrettet forskning og å kunne ha samarbeid mellom forskningsmiljøene våre og næringslivet, som har behov for omstilling og konkurransekraft. Høyre bruker ikke kredittkortet til oljefondet i dette alternative budsjettet. Vi kunne hatt 7 mrd. kr i økt oljepengebruk. Vi kunne kanskje også gjort som SV har gjort – å love veldig mye som man starter med å ta deler av regningen på i dette budsjettet, men som kommer til å koste veldig mye mer neste år – men vi ønsker å føre en ansvarlig politikk, hvor vi ikke skyver regningen over på neste generasjon, og det er det vi har valgt å prioritere.

Da tror jeg kanskje representanten må ta fram kalkulatoren, for vi kompenserer altså ABE-reformen med å øke tilsvarende beløp til forskning, særlig næringsrettet forskning. I tillegg øker vi med 50 mill. kr til SkatteFUNN, noe som gjør at også næringslivet kan investere mer i forskning og utvikling. Totalt styrker vi forskningsbudsjettet i vårt alternative budsjett. Det at representanten mener at det ikke er noen mulighet for en sektor med så stor rammebevilgning å kunne drive på noen bedre måte og også kanskje prioritere bedre, må jeg si er litt oppsiktsvekkende. Det mener jeg de kan. Vi i Høyre har konsekvent prioritert forskning høyere enn Arbeiderpartiet i alle år, også de mange årene Arbeiderpartiet satt i regjering med Senterpartiet, som hadde statsråden, hvor forskning var et salderingsbudsjett og en salderingspost for regjeringen.

Jeg må starte med å si at det er litt parodisk at dette spørsmålet kommer fra Arbeiderpartiet, som fram til Senterpartiet gikk ut av regjering, brukte høyere utdanning og kanskje særlig forskning som en salderingspost gjennom hele forrige stortingsperiode. Hvis man ser på Høyres alternative budsjett, ser man at vi øker bevilgningene til forskning med 472 mill. kr. Vi kompenserer for ABE-kuttet med økt satsing på forskning, på næringsrettet forskning, og vi oppretter også en egen ordning der høyskoler og universiteter kan koble seg på EUs forskningsprogrammer og få mer igjen når de gjør det. Vi har konsekvent hatt høyere satsing på forskning enn det regjeringen har hatt. Så må jeg si at Høyre ikke bruker 7 mrd. kr ekstra oljepenger, som Arbeiderpartiet har gjort med sine budsjettpartnere. Allikevel prioriterer vi forskning. Jeg må si at det er et beskjedent krav til avbyråkratisering og effektivisering i en sektor som har en rammebevilgning på 46 mrd. kr. Det mener jeg at man må klare, på samme måte som næringslivet gjør det hvert eneste år – å se på hvordan man kan drive litt bedre.

59:33] (komiteens leder): Høyre vil ta skolen tilbake til røttene. Alle skal lære å lese, skrive og regne godt. Elevene skal trene utholdenhet og oppleve flere mestringsøyeblikk i hverdagen. Læreren skal være sjefen i klasserommet med tid til å undervise. Samfunnet har endret seg raskt, og det er nå noen store samfunnstrender som utfordrer skolen. Teknologi og sosiale medier preger barns hverdag. Konsekvensen ser man i klasserommet. Elever kjeder seg raskere, konsentrasjonen og lesegleden svekkes, og KI gjør det lett for elevene å ta snarveier uten å lære det grunnleggende. Samtidig er elevene våre mer ulike. Flere elever strever med psykisk helse og ulike diagnoser, det er flere elever med innvandrerbakgrunn og flere som sliter med lesing og regning. Behovet for tilpasset undervisning har økt kraftig. Samtidig opplever lærerne at de står mer alene i klasserommet, i en presset kommuneøkonomi, uten tid eller støtte til å følge opp elevene. Dette tar Høyre på alvor – ikke i retorikk, men i politikk. Vi foreslår 4 mrd. kr mer til kommunene, fordi de trenger frihet til å skape gode og trygge barnehager og skoler over hele landet, for å styrke bemanning og satse på kompetanse. Vi prioriterer flere yrkesgrupper i skolen fordi det gir elevene støtte og frigjør tid for lærerne. Det hjelper ikke med pekefingre fra regjeringen eller små tilskuddspotter når kommunene står i den tøffeste økonomiske situasjonen på 40 år. Høyre foreslår et leseløft som faktisk monner, med flere faglig oppdaterte lærere, mer intensivhjelp til elever som sliter, og flere spesialpedagoger, også i barnehagen. Vi foreslår et krafttak mot fravær, fordi elever som begynner å være mer og mer borte fra skolen, skal oppleve at de er savnet, og at de blir fulgt opp og snakket med. Vi løfter også realfagene, for Norges konkurransekraft, velferd og sikkerhet er avhengig av flere realister og teknologer. Krisen er her allerede. Det er langt flere elever som sliter i realfag, og langt færre som velger å fordype seg i realfag, og det vil gi en dominoeffekt inn i høyere utdanning om vi ikke tar grep nå. Vi må tenne elevenes læringsgnist i matte tidlig, gjennom praktisk og variert undervisning og dyktige realfagslærere. Det er bred enighet om at skolen må bli mer praktisk, og også at skjermbruk skal ned. Det er fint at Arbeiderpartiet og flertallet i dette budsjettet bevilger tilskudd til en halv bok mer per elev og noe mer praktisk verktøy i klasserommene, men det er ikke nok for å løse de store utfordringene i skolen. Det er for smått. Budsjettet er blottet for tiltak for realfag. Det såkalte Leseløftet er 311 kr per elev. Arbeiderpartiet bruker fem ganger mer på å slette studiegjelden til folk som er ferdig studert, enn de bruker på at dagens elever skal lære å lese. Samtidig som nye tall viser at det på bare ett år har blitt 868 færre lærerårsverk i klasserommene, har flertallet blitt enige om å kutte kraftig i videreutdanning av lærere. Samtidig som forskjellene mellom elever og skoler øker, vil Arbeiderpartiet fjerne nasjonale prøver og kartleggingsprøver som gjør det mulig å lære av de skolene som lykkes, og følge opp dem som sliter. Dette er en legitim uenighet. Når flere elever sliter med lesing og regning og sosiale forskjeller øker, mener ikke Høyre at svaret er at elevene skal få færre prøver, færre kvalifiserte lærere og flere timer på SFO uten lærer. Kunnskap må være Norges konkurransefortrinn, og vi trenger ikke å vente på en omstillingskommisjon for å vite at Norge må ha flere ben å stå på, og at vi må vekke innovasjonskraften i samfunnet vårt. Det krever tydeligere prioriteringer i høyere utdanning og forskning og strategiske satsinger på kvanteteknologi, kunstig intelligens og forsvar og sikkerhet. Vi må utdanne flere studenter innen de yrkene og til den kompetansen samfunnet har behov for, og vi må knytte norsk forskning tett til EUs forskningsprogrammer. Likevel: Staten kan ikke gjøre alt. Vi er avhengig av et konkurransedyktig næringsliv som har muskler til å investere i forskning og nye ideer. Når norske forskningsprofessorer føler seg nødt til å oppfordre studenter til å starte gründerselskaper i Danmark eller Sverige, og ikke i Norge, på grunn av regjeringens uforutsigbare og dårlige skattepolitikk, burde egentlig alarmen gå. Høyre vil knytte bånd mellom forskning og næringsliv og sikre bedre kommersialisering av den forskningen vi har. Når mange elever møter en skole som ikke er rigget for å gi dem mestring og muligheter, må vi våge å ta større grep og prioritere det viktigste. Alle elever fortjener å få prinsessen og halve kongeriket. Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er med på.

Det er jo fint at den dialogen nå skal skje, men vi står i en situasjon hvor dette er en alvorlig systemsvikt mange steder i landet. Det er mange kommuner som har tatt noen grep, men det er også mange kommuner som ikke helt vet hvilke filtre de eventuelt skal innføre, og hvilke sider eller læringsmidler som skal være tillatt. De retningslinjene som er kommet, er fine, men de er også noe vage – jeg vil si at for en del kommuner er det fortsatt uklart hvordan dette skal iverksettes i praksis. Jeg er glad for at statsråden svarer på mitt spørsmål, som er hva hun skal gjøre framover. Det er litt foruroligende at det hun svarer, er at hun skal sende et brev. Jeg håper vel at statsråden kan være tydeligere på at hun nå skal sikre at Udir jobber mer praktisk rettet mot kommunene og bistår særlig små kommuner, som kanskje ikke har kompetansen eller ressursene i denne veldig krevende kommuneøkonomien til å håndtere denne utfordringen på toppen av de utfordringene vi ellers har i skolen, som er fallende læringsresultater, særlig i lesing og regning.

Jeg kan i hvert fall forsikre statsråden om at Høyre, og også Høyre lokalt, er veldig opptatt av denne problemstillingen. At Utdanningsdirektoratets veiledninger kom f.eks. ganske tett influert av det som skjer i Oslo – for Oslo var tidligere ute med retningslinjer på nettopp filtre på skolenes nettbrett – viser den bekymringen som jeg kanskje tror statsråden og jeg deler, nemlig at barns digitale hverdag er like ekte som skolegården, og at det skal være trygt. Jeg synes det er interessant at statsråden sier at hun skal sende et nytt brev. Jeg tror det er veldig bra med brev og veiledninger, men jeg tror også kommunene opplever at de får veldig mye av både pålegg, oppgaver og veiledninger. Så spørsmålet er mer: Kan Utdanningsdirektoratet – og bør statsråden – gå sammen med kommunene og faktisk sikre at de får mer praktisk bistand og veiledning? I kommunene har de ikke over 400 ansatte, som man har i Utdanningsdirektoratet. De har kanskje en halv ansvarlig i IT-avdelingen som skal håndtere denne utfordringen, og da burde kanskje også veiledningen og bistanden fra Udir være litt mer praktisk og litt mindre på skrivebordet i Oslo.

«I Aftenposten 4. desember kan man lese at elever blir utsatt for uønsket og skadelig innhold på skolens nettbrett, og at nettsider brukt til flere tusen nettovergrep mot barn ikke er sperret. Dette er en alvorlig systemsvikt. Deler vi ut nettbrett til barn, er det vårt ansvar å sikre trygg bruk. I dag opplever foreldre at barn har tilgang til porno, vold, algoritmestyrt innhold og YouTube uten grenser. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at alle skoler har effektive sperrer mot uønsket og skadelig innhold for barn på skolens nettbrett?»

Norsk skole er under stort press. Lærerne står mer alene i klasserommet, med flere elever som trenger tilpasset undervisning. Samtidig stuper skoleresultatene, lesegleden går ned og mobbing og fravær øker. Når elever ikke opplever mestring, blir hele skoleløpet en kamp, og mange mister troen på seg selv. De trenger vår hjelp. I budsjettforliket har Arbeiderpartiet og tuttifruttipartiene strødd om seg med milliarder fra oljefondet. Regningen sendes til neste generasjon. Det er kanskje ikke så overraskende, men det som er oppsiktsvekkende, er at de har gjort det og likevel klart å kutte, ikke styrke skolen. De foreslår store kutt i videreutdanning av lærere, samtidig som det er rekordmange ukvalifiserte lærere i klasserommene, og det tas ingen grep for å løse den store læringskrisen i skolen. Det er ingen nye tiltak for å styrke realfagene, bekjempe fravær eller styrke laget rundt elevene. Det såkalte Leseløftet er 311 kroner per elev – en halv bok. Arbeiderpartiet bruker fem ganger mer på å slette studiegjelden til noen folk som er ferdig studert, enn de bruker på at dagens elever skal lære å lese. Det er for smått, og det er feil oppskrift i en tid der elevene våre leser mye dårligere nå enn bare for tre år siden, og i en tid der sosiale forskjeller øker på venstresidens vakt. Trygg styring kan ikke kun handle om at Arbeiderpartiet vil sitte i regjering. Det må handle om å prioritere og reformere, slik at man løser de store utfordringene Norge står overfor, og det gjør vi i Høyre i vårt alternative budsjett – uten å bruke kredittkortet til oljefondet: Vi foreslår 4 mrd. kr mer til kommunene, fordi de trenger frihet til å skape gode og trygge barnehager og skoler over hele landet. Vi prioriterer flere yrkesgrupper i skolen, fordi det gir elevene støtte og frigjør tid for lærerne. Vi kommer med et leseløft som faktisk monner, med flere faglig oppdaterte lærere, mer intensivundervisning og flere spesialpedagoger, også i barnehagen. Vi foreslår en fraværspakke, fordi tett oppfølging og alternative opplæringsarenaer er avgjørende for å hjelpe elever før de faller fra. Vi vil løse realfagskrisen. Norges konkurransekraft, velferd og sikkerhet er helt avhengig av flere realister og teknologer, og da må barnas læringsgnist i matte og naturfag tennes tidlig gjennom praktisk og variert undervisning og dyktige realfagslærere. Høyre vil ta skolen tilbake til røttene. Alle elever skal lære å lese, skrive og regne godt. Elever skal trene utholdenhet og oppleve flere mestringsøyeblikk i hverdagen. Læreren skal være sjefen i klasserommet og ha tid til skolens kjerneoppgave, nemlig å undervise. Det kommer ikke av seg selv, og det kommer i hvert fall ikke av dette budsjettet. Vi kan i hvert fall trøste oss med at kunnskapsministeren har lovet at hun snart skal sette ned en lesekommisjon, for med kommisjoner bygger vi som kjent landet.

Jeg ser at kunnskapsministeren leser opp et ferdigskrevet innlegg, men problemet er bare at det innlegget ikke svarer på mitt spørsmål. Mitt spørsmål var: Hva slags informasjon om leseferdighetene til de elevene som går i 1. klasse, ønsker statsråden at vi skal ha? Hvis hun fjerner kartleggingsprøver i 1., 2. og 3. klasse, fjerner nasjonale prøver med styringsinformasjon til andre enn læreren, hvordan skal vi da følge elevenes utvikling i lesing de neste ti årene, når de går ut av skolen? Det er mitt spørsmål til kunnskapsministeren: Hva slags informasjon ønsker hun at vi skal ha om våre elever? Jeg er helt enig i at det skal være riktig informasjon. Jeg tror vi kan forbedre de nasjonale prøvene. Jeg tror vi kan sikre at lærerne har læringsstøttende prøver uten at man fjerner nasjonale prøver – med det viktige formålet å gi informasjon til andre enn læreren, nemlig skoleeier, skoleleder og oss nasjonale politikere i vår utforming av politikk. Mitt spørsmål til kunnskapsministeren er, igjen: De 60 000 elevene som nå startet i 1. klasse – vil hun at vi skal vite hvordan det går med deres leseferdigheter gjennom skoleløpet, slik at vi kan sette inn tiltak der utfordringene er størst, eller vil hun fjerne den informasjonen vi har om det?

Jeg kan i hvert fall fort avklare for statsråden at ja, det har vært støtte for å ha læringsstøttende prøver, men det er ikke støtte for ikke å ha nasjonale prøver med styringsinformasjon som flere enn den enkelte lærer kan få. Det er jo det vi diskuterer her. Jeg merker meg at statsråden nå også åpner døren for at man skal fjerne obligatoriske kartleggingsprøver i 3. klasse. Det vil altså si at fram til de 60 000 elevene som nå begynner på skolen, får eksamenskarakterer i 10. klasse, kan ikke statsråden fortelle oss hva slags informasjon vi skal ha om deres utvikling. Det mener jeg er oppsiktsvekkende, og jeg blir ikke betrygget av at statsråden sier at det skal være et godt og relevant kunnskapsgrunnlag, når hun ikke kan definere hva slags kunnskap vi skal ha. Har hun selv noen politiske meninger om hva vi skal vite om hvordan det går med elevene våre? Da kan jeg stille statsråden et veldig konkret spørsmål: 60 000 elever begynte i 1. klasse, og vi er opptatt av å vite hvordan det går med deres leseferdigheter. Hva slags informasjon skal vi ha om elevenes leseferdigheter før de får eksamenskarakterer i 10. klasse?

«Regjeringen har gitt Utdanningsdirektoratet oppdrag om å lage læringsstøttende prøver som skal erstatte dagens nasjonale prøver. De nye prøvene skal kun gi informasjon om elevenes utvikling og ferdighetsnivå til den enkelte lærer, og ikke gi styringsinformasjon til andre. Kunnskapsministeren har samtidig uttrykt at de vil ha noe offentlig informasjon om elevenes utvikling, men det er uvisst hva. Kan statsråden redegjøre konkret for hvilken info hun mener samfunnet skal ha om elevenes og den enkelte skoles og kommuners resultater?»

Det er helt riktig at vi ble enige om ulike føringer, men føringen var nettopp at man skulle få dekket pensjon opp til kommunens tak, og det at man så langt det lar seg gjøre, har det innenfor dagens budsjettramme – som statsråden nå har vist til to ganger – var ikke en del av vedtaket i Stortinget. Da er jeg litt tilbake til mitt hovedpoeng, som er at slik jeg forstår statsråden nå, mener hun at hvis vi inngår forlik med Arbeiderpartiet på Stortinget, har det ikke noe å si hvis det koster penger: Arbeiderpartiet kommer ikke til å følge det opp fordi de forhandler budsjett med noen andre. Det er en veldig dårlig invitasjon for å søke bredt forlik på Stortinget når man er en mindretallsregjering, og for at man skal føle at de løftene Arbeiderpartiet har gitt, blir fulgt opp. Nå er det åtte av ti barnehager som ikke får dekket sine pensjonskostnader med det regjeringen har lagt fram. Så vidt jeg forstår statsråden nå, har hun heller ingen intensjon om å legge de pengene fram for Stortinget, eller om å legge forslaget om en riktig søknadsordning fram for Stortinget. Det mener jeg er oppsiktsvekkende, og da er mitt spørsmål: Kommer regjeringen til å foreslå bevilgninger eller ikke?

Jeg er også veldig glad for at vi landet et barnehageforlik, men hele forutsetningen for et barnehageforlik er jo at det man blir enige om – det man har gitt, og det man har tatt – faktisk følges opp, også når det koster penger. Utfordringen her er at Arbeiderpartiet har sittet i et forhandlingsrom i ett og et halvt år og landet på et helhetlig finansieringssystem for private barnehager og på at man skal få dekket de dokumenterte pensjonsutgiftene – og at de skal være likeverdige, som statsråden også nevner – men så gått bort fra det fordi det koster penger man ikke er villig til å prioritere. Det er da jeg mener at barnehageforliket er brutt, og det er da jeg mener at Arbeiderpartiet faktisk kanskje må stå ansikt til ansikt med dem i private barnehager – dem de har lovet at skulle få utgiftene dekket, men som nå ikke får det. Mitt spørsmål til Nessa Nordtun er da egentlig: Opplever hun at dette er en god invitasjon til at Stortinget skal fortsette med forlik, altså at man inngår et forlik, men så legger fram et budsjett der man ikke tar regningen for det, fordi man forhandler budsjett med noen andre enn dem man inngikk forliket med?

«I trontaledebatten fikk forslaget om å innføre og finansiere en permanent søknadsordning for dekning av reelle pensjonskostnader i private barnehager, flertall i Stortinget. Det er avgjørende for å unngå nedleggelser og bemanningskutt i sektoren. Manglende oppfølging fra regjeringen vil være et klart brudd på barnehageforliket og Stortingets vedtak. Når vil statsråden fremme forslag om å etablere og finansiere denne ordningen?»

Jeg tror det også handler om hvilken regjering vi velger, for det er under denne regjeringen kommuneøkonomien er dårligst på 40 år. Det er klart at det gjør at mange kommunepolitikere må ta tøffe grep, og det skjer på statsrådens vakt. Det kan hun ikke fraskrive seg ansvaret for. Mitt spørsmål handlet om hvordan hun skal sikre at en elev på en skole i en kommune får intensivundervisning i lesing når man sliter med det, når hun fjerner kartleggingsprøver og nasjonale prøver som gjør det mulig å målrette tiltak på skolene. Jeg er bekymret. Det er fint med en bok, men man må ha en kvalifisert lærer som kan undervise barna, og man trenger et lag rundt eleven og et lag rundt læreren. Når man fjerner kartleggingsprøver, fjerner man også kommunens mulighet og nasjonale myndigheters mulighet til å kunne rette innsatsen mer mot der problemene er størst. Da overlater vi det egentlig mer til tilfeldighetene om læreren og elevene klarer det store samfunnsoppdraget som er, nemlig å løfte alle elever, helt uavhengig av bakgrunn. Mitt spørsmål er igjen: Hvordan skal statsråden sikre at alle elever, uavhengig av skole og uavhengig av kommune, får intensiv leseundervisning hvis de sliter, når hun fjerner kartleggingsprøver?

Jeg tror statsråden og jeg kunne blitt gode allierte på et foreldremøte i FAU, for vi er enige om at barna skal ha «dumtelefon» og flere bøker, og at det skal være mindre skjermbruk. Det er fint. Men det løser ikke de store læringsutfordringene i norsk skole. Det er for smått når utfordringene er så store. På statsrådens vakt kuttes det nå i hele Skole-Norge i laget rundt eleven, det er flere ukvalifiserte lærere, og lærerne opplever at de står alene i klasserommet med langt flere elever som trenger tilpasset undervisning. Det oppsiktsvekkende er at kunnskapsministerens løsning er å fjerne nasjonale prøver og kartleggingsprøver, som gjør det mulig for oss å vite hvordan det går med elevene og sette inn tiltak og ressurser der utfordringene er størst. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvordan skal hun sikre at elever som sliter med lesing, får intensiv lesestøtte, når man vil fjerne de kartleggingsprøvene og nasjonale prøvene som nettopp identifiserer de barna som sliter og trenger lesestøtte?

Det viktigste for Høyre er å sikre innhold og læring, dannelse – det også – og utdanning i de timene er elevene på skolen. Det er det vi har lagt fram mange tiltak for, nettopp fordi vi tror på at det er i møtet mellom kvalifiserte lærere og elever – og lærere som har tid til å være lærer med elevene – at vi får mestringsøyeblikk, og at man får dannelseselementet, som også er en viktig del av norsk skole. Jeg tror for å være helt ærlig at når samfunnet vårt er mer mangfoldig og elevgruppen er mer mangfoldig, vil også dannelseselementet i norsk skole ha stor betydning, for vi trenger at skolen sikrer et samfunnslim. Det er en veldig viktig oppgave for Skole-Norge, og det betyr altså at samfunnsoppdraget til lærerne våre er mer komplisert nå enn det var for 20 år siden. Høyre er opptatt av å prioritere det viktigste i skolen, slik at vi nettopp kan kanalisere ressursene våre til elevene i klasserommet, til læringen og til mestringsøyeblikkene. Jeg ser ikke at det er noen motsetning mellom dette, for man skal lære å lese, skrive og regne, men man skal også trives, og det henger sammen. Læring og mestring er to alen av samme stykke, og det er det vi ønsker å prioritere.

Høyre i Oslo, og også i andre kommuner, har jo vært i front på å gjøre SFO gratis for dem som trenger det, altså gratis for dem som ikke har råd til å betale regningen, slik at det er åpent for alle å være en del av AKS eller SFO etter skoletid. Jeg vil minne representanten på at det største problemet i norsk skole nå ikke er at de som har høy lønn, ikke sender barna sine på AKS eller SFO. Problemet nå er at man ikke lærer det man skal når man er på skolen. Det mener jeg er den største driveren for sosial ulikhet i Norge: at elever med minoritetsbakgrunn, eller elever som ikke har ressurssterke foreldre, går på skolen og ikke lærer å lese, skrive og regne. Da er spørsmålet vårt: Hva skal vi bruke de store milliardene kroner på i årene framover? Skal det være å gjøre SFO gratis opp til 4. klasse også for alle foreldre som har god inntekt, eller skal det faktisk være å prioritere mer til innholdet i skolen de timene elevene er på skolen – med nok kvalifiserte lærere som kan følge opp, og med flere yrkesgrupper som kan avlaste lærerne og hjelpe de elevene som faller utenfor? Det er en prioritering, og vi prioriterer dem som trenger det mest, og elevene i norsk skole.

Høyre har alltid vært for en mer praktisk og variert skole, med dyktige lærere i klasserommet som varierer undervisningen, for elever er ulike. Jeg forstår ikke helt spørsmålet til representanten, for det jeg advarte mot i mitt innlegg, var nettopp det å forenkle debatten om hva som er grunnen til at det går dårlig med resultatene i norsk skole, istedenfor å løfte blikket litt og se at det er store samfunnstrender som slår inn over skolen, enten det er teknologi og sosiale medier, eller det faktum at elevene har blitt mer mangfoldige og krever mer tilpasset undervisning. Jeg synes det er bra med litt flere fysiske skolebøker og litt tilskudd til praktiske verktøy i skolen, og litt mindre skjermbruk er jeg også enig i, men det er jo veldig smått når utfordringene er så store. Jeg tror ikke lærerne der ute i norske klasserom, foreldre eller elever opplever at det Arbeiderpartiet legger fram, vil løse den store og vanskelige situasjonen norsk skole står i.

De eneste partiene jeg ser bruker tid, krefter og ressurser på russebuss, er Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Høyre er det partiet som er helt tydelig på at vi må prioritere det viktigste i skolen, og det er nok kvalifiserte lærere som har tid til å følge opp hver enkelt elev. Det er lesing, skriving og regning fra dag én. Det er flere yrkesgrupper som kan avlaste lærerne, slik at de kan følge opp elevene. Jeg vil minne representanten om at det nå er flere ukvalifiserte lærere i skolen, og bråk og uro øker. Det jeg også er ganske bekymret for, er at Arbeiderpartiet ikke bare bruker tid på russebuss, men på å love å bruke 10 mrd. kr på skolemat, heldagsskole og andre tiltak som ikke vil bidra til at elevene får den undervisningen de fortjener. Det er det viktigste for Høyre. Når vi opplever så mange samfunnstrender som slår inn over skolen og gjør jobben til lærerne vanskeligere, kommer vi i årene framover til å være knalltydelige på å spille på lag med lærerne og elevene i klasserommet, så får Arbeiderpartiet krangle med Fremskrittspartiet om russebusser.

«Du er henta, mammaen din er her!» I hverdagens heseblesende tempo er det lett for oss småbarnsforeldre å glemme hvor fint det er – at vi kan hente og levere små, energiske unger til et trygt sted med omsorgsfulle fagfolk, vel vitende om at de kommer til å leke, lese, synge og utvikle seg. For Høyre er gode barnehager og skoler avgjørende for å gi alle barn mulighet til å leve det livet de ønsker. Det ruster barna med kunnskapen de trenger for å møte både motgang og medgang. Det motvirker utenforskap i et mer mangfoldig samfunn. Derfor er jeg dypt bekymret for utviklingen i skolen. Skoleresultatene faller. Elever presterer svakere i lesing, matematikk og naturfag, og stadig flere ligger på det laveste mestringsnivået. Det er mer bråk og uro i klasserommene, fraværet øker, og det tar for lang tid før elever får den hjelpen de trenger. I mellomtiden vokser kunnskapshullene, og mange elever mister den verdifulle mestringsfølelsen og troen på seg selv i fellesskapet. I stedet for å ty til ansvarsfraskrivelse, pekeleken og lettvinte forklaringer på hvorfor resultatene går feil vei, mener jeg alle partiene må erkjenne at skolepolitikken har endret seg de siste 20 årene. Jeg mener vi har gjort en del riktig, men samfunnet har endret seg mye raskere. Det er noen tunge samfunnstrender som nå slår innover skolen og utfordrer skolesystemet. Skjerm og sosiale medier har gjort sitt inntog i barnas liv og er profesjonelt rigget til å stjele oppmerksomhet og svekke konsentrasjon og leseglede. Algoritmer bidrar til polarisering. KI frister til snarveier som gjør at elevene ikke lærer det grunnleggende. Sosiale medier gjør at mobbingen og ekskluderingen ikke stopper eller starter ved skoleporten. Samtidig øker ulikheten blant elevene våre. Vi har flere unge som sliter med psykiske helseplager, og diagnoser som ADHD og autisme er vanligere. Vi har også flere elever med innvandrerbakgrunn nå enn for 20 år siden. Særlig i og rundt byene finnes levekårsutsatte områder der mange elever sliter med lesing og regning og har foreldre utenfor arbeidslivet. Med andre ord: Elevene våre er veldig mye mer forskjellig nå, og behovet for tilpasset undervisning har økt kraftig, samtidig som kampen om ressurser og kvalifiserte folk i kommunene skyter fart. Vår jobb er å skape en skole som klarer å være en motvekt mot disse trendene, der alle barn får like muligheter til å lykkes uansett hvem de er og hvor de bor. Da må vi prioritere det viktigste først: at elever lærer å lese, skrive og regne. Det må være nok kvalifiserte lærere i klasserommet, men også flere yrkesgrupper som kan avlaste læreren, for lærerne kan ikke alene utjevne sosiale forskjeller i et klasserom med 28 så ulike elever. De trenger tid, støtte og verktøy for å være sjef i klasserommet og følge opp elevene. I klasserommet må vi dyrke ferdigheter som algoritmer ikke lærer oss. Det betyr at elevene må lese mye mer på skolen – mye mer enn de 15 minuttene nesten alle leser i dag. Det betyr at elever må lære seg faktakunnskap, for det går ikke an å tenke kritisk uten grunnleggende kunnskap i bunnen. Det betyr at skolen må respektere at ulike elever lærer på ulike måter. Da må vi tenke nytt: mer nivådeling i kortere perioder, intensivundervisning til elever som sliter, mer fleksibel skolestart for dem som ikke er helt klar for første klasse, og flere alternative opplæringsarenaer for de elevene som har opplevd nederlag på nederlag i den ordinære skolen, slik at læringsgleden kan tennes på nytt. Jeg tror kunnskapsministeren og jeg hadde blitt gode allierte på et FAU-møte. Vi er enige om at barna bør få «dumtelefon», ha mindre skjerm og flere fysiske bøker. Som mamma håper jeg at barna mine sparer i BSU framfor satsebuss i russetiden. Det er likevel ikke nok for å løse de store utfordringene i skolen. Det er for smått. Nå kuttes det i laget rundt eleven i Skole-Norge på Støre-regjeringens vakt. Det er flere ukvalifiserte lærere. Regjeringens svar er å fjerne opptakskrav til lærerutdanningen, kutte i videreutdanning og fjerne kompetansekrav. De dyreste skoleløftene til Arbeiderpartiet handler ikke om læring eller kvalitet, men om skolemat, gratis SFO og heldagsskole med flere obligatoriske timer uten lærer. Det har en prislapp på 10 mrd. kr. Det er ti ganger mer enn det man nå sier man skal satse på lesing. Samtidig som forskjellene mellom elever, skoler og kommuner øker, vil regjeringen fjerne nasjonale prøver, som gjør det mulig å lære av dem som lykkes, og sette inn målrettede tiltak der utfordringene er størst. For mange elever møter i dag en skole som ikke er rigget for å gi dem mestring og muligheter. Vi må våge å ta større grep og prioritere det viktigste. Høyre vil gjenreise en kunnskapsskole som gir muligheter for alle.