Jeg vil foreslå at Representantforslag 222 S for 2025–2026 behandles etter § 39 annet ledd bokstav c. Begrunnelsen for dette er at det haster å gjennomføre tiltak for å avhjelpe situasjonen med ekstraordinært høye drivstoffpriser. Dersom forslaget sendes til komiteen, slik presidenten foreslår, kan det medføre at eventuelle tiltak først kan tre i kraft om tidligst tre måneder.

På vegne av representanten Trond Helleland og meg selv har jeg gleden av å legge frem et forslag om midlertidig suspensjon av veibruksavgift på drivstoff. Jeg ber om at det blir behandlet etter § 39 c i Stortingets forretningsorden. På vegne av representantene Aleksander Stokkebø, Kari Sofie Bjørnsen og meg selv har jeg gleden av å legge frem et forslag om kvalitetssikring av støtte til flytende havvind.

Aprila Bank er et eksempel på en nisjebank som har flagget ut fra Norge – tidligere har også Bank Norwegian gjort det – fordi det er andre kapitalkrav til den typen banker i Norge enn det er i Sverige. De skal altså betjene sine kunder, norske kunder, fra Sverige. Hva tenker finansministeren er årsaken til at vi vurderer risiko så ulikt mellom Norge og Sverige når det gjelder kapitalkrav til den typen banker?

Takk for det – da ser vi frem til den vurderingen som kommer i finansmarkedsmeldingen. Enkelte land har jo hatt denne ordningen i mange tiår. Det er også slik at det er mange norske aktører som tilbyr fondsprodukter fra andre jurisdiksjoner til norske kunder, på grunn av norske reguleringer. Er finansministeren enig i at det er et tegn på at vi ikke er konkurransedyktige på den regulatoriske siden, og at vi kanskje i for stor grad har drevet med det man kan kalle «gold-plating», som også blir tatt opp i EUs nye forslag til spare- og investeringsunion?

Norge er nå alene i Norden om ikke å tillate investeringsfond med variabel kapital. Er det noe finansministeren har tenkt å ta initiativ til å gjøre noe med i finansmarkedsmeldingen?

Et sterkt næringsliv er en forutsetning for velferd, arbeidsplasser og finansiering av viktige fellesgoder. De kommende årene står landet overfor en betydelig omstilling. Norge trenger flere ben å stå på, og vi trenger rammevilkår som legger til rette for mer innovasjon, flere nye bedrifter og flere lønnsomme og produktive arbeidsplasser. Derfor er det viktig å legge godt til rette for finansnæringen. Kun 2 pst. av de sysselsatte jobber i finansnæringen, men til gjengjeld står de for hele 6 pst. av verdiskapingen. Samtidig som næringen er viktig i seg selv, er den også svært viktig for alle andre næringer i hele landet og for folk flest. Alle deler av samfunnet har behov for tilgang på kapital og gode finansielle tjenester. Det er på overtid å behandle finansnæringen som noe mer enn et regulatorisk objekt. Det er på tide å legge til rette for mer vekst og verdiskaping og flere arbeidsplasser i Norges finansnæring. De siste årene har det blitt mer oppmerksomhet om rammevilkårene for finansnæringen. Nyheten om at flere fondsaktører flagget ut, eller vurderte å flagge ut, bidro til at regjeringen endret beskatningen av fond i statsbudsjettet for 2026. Dette var helt nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å gjøre finansnæringen konkurransedyktig med våre naboland. Sverige trekkes nå frem som det ledende og mest velfungerende kapitalmarkeder i Europa. Det er ikke tilfeldig, men et resultat av politikk over tid som har gjort det attraktivt for både vekstselskaper, oppstartsselskaper, venturekapital, fondsforvaltere og nisjebanker å etablere seg der. Sverige har de siste ti årene har hatt over 500 børsnoteringer, betydelig flere enn Norge. Dette økosystemet skaper stadig større ringer i vannet. Sveriges suksess er ingen trussel mot Norge, tvert om. Det viser hva som er mulig, og det er en snarvei til et mer attraktivt kapitalmarked i Norden, der også Norge er inkludert. I fjor ble det lagt frem to svenske offentlige utredninger som ser på hvordan det svenske fondsmarkedet kan bli enda mer attraktivt. Når svenskene har gjort jobben, bør det være en enkel sak for regjeringen å gjøre en vurdering av om og hvordan de svenske forbedringsforslagene kan gjennomføres i Norge. Vi fremmer derfor et forslag om dette i dag og mener at dette er noe et flertall i salen bør kunne slutte seg til. På sikt bør Norges ambisjon være å bli den ledende finansnasjonen i Norden. Dit er det langt. Men la oss da huske at Johannes Høsflot Klæbo i 2011 ble nummer 101 i hovedlandsrennet for juniorer. I 2022 ble han spurt om veien fra nummer 101 til gullgrossist, og da svarte han: «Jeg har hatt fokus på det jeg kan gjøre noe med.» Det virker som et veldig godt sted å starte for regjeringen også.

Det står ingenting i forslaget som er fremmet, om at det er diskvalifiserende med politisk bakgrunn. Jeg deler finansministerens syn fullt ut på at også mennesker med politisk bakgrunn kan ha kompetanse også til å være sentralbanksjef. Det er ikke nødvendigvis slik at man har kompetanse til å være sentralbanksjef selv om man har politisk bakgrunn, men det kan være slik. Derfor er jo heller ikke forslaget utformet slik finansministeren omtaler det. Gitt at forslaget faktisk handler om nettopp at det ikke skal oppnevnes personer med bakgrunn eller tilknytninger som er egnet til å svekke tilliten til bankens uavhengighet, hvorfor er finansministeren uenig i at dette er en god ting å utrede?

Jeg oppfatter at finansministeren ikke svarte helt på spørsmålet mitt, som var om han er enig i at det kunne reist debatter og spørsmål – berettiget eller ikke – om bankens uavhengighet dersom sentralbanksjef Jens Stoltenberg hadde satt ned renten rett før valget i en valgkamp der statsminister Jonas Gahr Støre lovet rentekutt til alle?

Dersom verden hadde vært mer fredelig, ville finansministeren ikke vært statsråd, men trolig sentralbanksjef. Dersom sentralbanksjef Jens Stoltenberg rett før valget hadde satt ned renten, slik Norges Bank gjorde, er finansministeren enig i at det kunne reist debatter og spørsmål, berettiget eller ikke, om bankens uavhengighet? Og hvis han er enig i det det, vil han anbefale Arbeiderpartiet å stemme for vårt forslag om å utrede en endring i sentralbankloven for å sikre at det ikke oppnevnes personer med bakgrunn eller tilknytninger som er egnet til å svekke tilliten til bankens uavhengighet?

Pengepolitikk handler om at folk har trygghet for at pengene beholder sin verdi, og at økonomien utvikler seg stabilt. Pengepolitikk virker bare når den er troverdig. Troverdighet forutsetter uavhengighet, og uavhengighet krever klare roller og tillit. For Høyre er det viktig å verne om Norges Banks uavhengighet og tillit, både formelt og reelt. Personer med tette koblinger til sittende regjering bør etter vårt syn ikke kunne bli sentralbanksjef. Det handler ikke om enkeltpersoner. Det handler om at vi bør unngå rollekonflikter som kan svekke tilliten til at banken opptrer uavhengig og ikke ut av politiske hensyn. Derfor vil jeg på vegne av Høyre, sammen med FrP, KrF og Venstre, ta opp vårt forslag om å utrede en endring i sentralbankloven. Hensikten med forslaget er at det til hovedstyret og komiteen for pengepolitikk ikke skal oppnevnes personer med bakgrunn eller tilknytninger som er egnet til å svekke tilliten til bankens uavhengighet. Jeg mener dette er et forslag som flere partier bør vurdere å støtte under tirsdagens votering. Regjeringens forslag om at staten i en krisesituasjon kan låne av Norges Bank, reiser prinsipielle spørsmål. Forslaget har krevd grundig overveielse fra vår side. Hvis sentralbanken over tid finansierer statens utgifter med lån, betyr det i praksis at utgiftene dekkes ved å trykke nye penger. Da mister pengene fort verdi, og det vil kunne ødelegge både folks økonomi og tilliten til myndighetene. Regjeringens forslag inneholder derfor strenge begrensninger. Blant annet må lån gjøres opp etter 90 dager. Det sørger for at Norges Bank kun kan bistå med midlertidig likviditet og ikke dekke utgifter over tid. Samtidig vet vi at det kan oppstå alvorlige situasjoner hvor staten på kort sikt ikke har tilgang til oljefondet eller kan låne i markedet. For å opprettholde troverdigheten til Norges Bank er det bedre å ha et strengt rammeverk på plass, istedenfor at reglene må lages underveis ved en krise. Derfor har vi konkludert med at vi støtter regjeringens forslag. Norges Bank er en institusjon som fungerer godt. Banken har tjent landet vel gjennom skiftende tider, kriser og omstillinger i mer enn 200 år. I Høyre tror vi på sterke institusjoner og på å forandre for å bevare. Med endringene flertallet har stilt seg bak, og vårt forslag, vil Norges Bank stå godt rustet også i framtiden.

Det er helt åpenbart at det er risiko knyttet til bistand. Min erfaring da jeg var utviklingsminister, var at vi hadde en for fragmentert innsats. Vi hadde for mange prosjekter, for mange partnere og for lite oppmerksomhet om resultater. Derfor satte jeg i gang en rekke tiltak for å gjøre noe med det. Det er tiltak som på mange vis er satt på hold under denne regjeringen. Mitt spørsmål består likevel: Hva er det som skal til for at statsråden skal være villig til å stanse norsk bistand til land der vi ser at vi ikke oppnår resultater? Hovedmålet til statsråden er jo å oppnå samfunnsendring gjennom å bekjempe ulikhet og fattigdom – ikke den andre veien, altså å bekjempe ulikhet og fattigdom og dermed oppnå samfunnsendring. Hvordan skal statsråden måle dette hovedmålet som ligger i statsbudsjettet, og dermed kunne ta stilling til om det er på tide å trekke Norge ut, stanse prosjekter og omdirigere innsatsen til områder der vi ser at vi kan få en langt større effekt av de pengene som vi faktisk bruker?

Statsråden sa at Epstein-saken handler om noen av verdens rikeste mennesker. Det var ikke kjent for meg at de tre nordmennene som er siktet for grov korrupsjon, er blant verdens rikeste, men det er kanskje da virkelig behov for gransking. Jeg skal spørre om noe annet. I Prop. 1 S for 2025–2026 står det at hovedmålet med norsk bistand er å bidra til samfunnsendring for å bekjempe ulikhet og fattigdom, og fremme økonomisk utvikling og velferd i utviklingsland. Mitt spørsmål til statsråden er da: Hvordan måler regjeringen fremgang mot dette målet? Og hvor mye samfunnsendring har Norge oppnådd i land som Myanmar, Den demokratiske republikken Kongo, Malawi og Nepal, for å nevne noen eksempler på land der Norge har vært tungt involvert i mange tiår?

På vegne av Kari Sofie Bjørnsen og meg selv har jeg æren av å fremsette et representantforslag om å forbedre aksjesparekontoordningen for å øke investeringene i vekstbedrifter.

Det er jo ikke regjeringen som har foreslått å øke bevilgningen til klimainvesteringsfondet. Det er partiene på Stortinget som har forhandlet frem det, og det er for 2025. Det skal utbetales i år. Hvis ikke hadde det vært et eklatant brudd på Stortingets bevilgningsreglement, og det antar jeg at statsråden ikke vil stille seg bak. Stortinget har også vedtatt at det skal være en opptrapping av klimainvesteringsfondet fra 2026 til 2030. Første anledning til å levere på det var i statsbudsjettet for 2026. Statsråden har i statsbudsjettet for 2026 valgt å ikke levere på Stortingets anmodningsvedtak. Hva er grunnen til at statsråden ikke følger opp Stortingets føringer?

Etter å ha lest utviklingsministerens budsjettforslag – og i og for seg etter å ha hørt innlegget her i dag – er det vanskelig å se spor av at statsråden har noen tydelige og reelle prioriteringer i utviklingspolitikken for 2026, utover uforståelige og uforsvarlige kutt i utdanningsbistanden. Utdanning er som kjent viktig for nettopp å bekjempe forskjeller, slik statsråden var inne på. En tydelig føring som Stortinget har lagt, er at regjeringen skal trappe opp finansieringen av klimainvesteringsfondet i perioden 2026–2030, men det er ingen økning i regjeringens budsjettforslag til klimainvesteringsfondet for 2026. Så mitt spørsmål er: Hvorfor har statsråden brutt med Stortingets anmodningsvedtak ved første anledning?

Jeg tolker svaret litt ulikt. Man skal ta høyde for ny kunnskap, men det er ikke aktuelt å sette ned marginalskatten for dem som er omfattet av det øverste trinnet, selv om det øker statens inntekter og øker arbeidstilbudet, fordi det gir dem med de høyeste inntektene lavere skatt. Da er vel egentlig svaret at finansministeren ikke har tenkt å ta høyde for denne nye kunnskapen. Mitt oppfølgingsspørsmål vil da være: Er det slik at finansministeren vil ta høyde for den kunnskapen som vil komme ut av dette skattelotteriet som han har satt i gang?

Nylig kom det ny forskning fra Universitetet i Oslo, der bl.a. professor Gaute Torsvik har forsket på hva som skjer med statens proveny og arbeidstilbudet hvis marginalskatten reduseres for dem som er omfattet av det høyeste trinnet i trinnskatten. Resultatet av denne forskningen viser at statens inntekter går opp når marginalskatten går ned. Samtidig utløses en stor effektiviseringsgevinst. Beregningen er, slik som skattelotteriet, basert på et naturlig eksperiment. Finansministeren er opptatt av å ha en forskningsbasert skattepolitikk, og mitt spørsmål er om dette er kunnskap som finansministeren vil ta høyde for når han legger frem statsbudsjettet for 2027, ikke minst sett i lys av at budsjettavtalen øker skatten for den nevnte gruppen, og ikke senker den.

Vi må skape for å dele. Regjeringen skriver i nasjonalbudsjettet at vi nærmer oss punktet der utgiftene overstiger inntektene innenfor handlingsregelen. Det gapet vil øke dramatisk de neste tiårene. Det betyr at norske politikere må prioritere hardere, holde igjen på offentlige utgifter og ikke minst styrke vekstevnen i norsk økonomi og sørge for at flere får muligheten til å delta i arbeidslivet. Det store bildet er at mye går bra i norsk økonomi. En historisk svak krone gir gode tider for eksportrettet næringsliv og reiseliv i Norge, og ledigheten er lav. Renten er i ferd med å stabilisere seg. Det er gjerne dette bildet regjeringen velger å trekke frem når de snakker om norsk økonomi. Samtidig er det andre, urovekkende trender som peker i motsatt retning, og som regjeringen i liten grad tar på alvor. Produktivitetsveksten er for lav. Offentlig sektors andel av økonomien er historisk høy. Vi henger etter våre naboland når det gjelder forskning, innovasjon og tilgang på risikokapital. Et stort antall gründere og bedriftseiere flytter fra landet. Det er knapt gitt konsesjon til ny kraftproduksjon. 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet – for å nevne noe. Hvis vi skal klare å opprettholde velferden i årene som kommer, må vi styrke evnen til å skape vekst, verdier og nye arbeidsplasser. Det er et geologisk faktum at olje og gass fremover vil bli mye mindre viktig for norsk økonomi enn det har vært. Norge må omstilles. Ambisjonen bør være at Norge skal bli det beste landet i Europa å starte, eie og drive bedrift i. Da må norsk næringsliv har rammevilkår som er konkurransedyktige med våre naboland. Det har de åpenbart ikke i dag. I Høyres alternative statsbudsjett for 2026 starter vi på den jobben. Vi reduserer eierbeskatningen, forbedrer opsjonsskatteordningen, senker havbruksskatten og endrer utflyttingsskatten, slik at den ikke lenger blir et hinder for å tiltrekke seg talent til Norge. Samtidig satser vi mer på forskning og innovasjon og innretter virkemiddelapparatet slik at det utløser mer privat risikokapital. Vi gjør det også mer lønnsomt å jobbe, gjennom å redusere skatten for alle som arbeider, med 12 mrd. kr. Det styrker arbeidslinjen. Kombinert med en rekke tiltak for å hjelpe flere, ikke minst unge, fra trygd til arbeid vil det gi muligheter for flere til å bidra og jobbe mer. Regjeringen sier den vil ha mer forutsigbarhet i skattepolitikken, og har derfor invitert til et skatteforlik. Etter fire år med nye skatter, midlertidige skatter og skatter med tilbakevirkende kraft er det åpenbart behov for mer forutsigbarhet, men det hjelper ikke med forutsigbarhet hvis skattenivået og innretningen på skattene ikke er konkurransedyktig med landene rundt oss, og heller ikke bidrar til å styrke arbeidslinjen. Regjeringen har seg selv å takke for at landet lekker talent, kapital og gode ideer, men det er ingen skam å snu.

Det var et nedslående svar. Slik jeg tolker finansministeren, vil han ikke ta ansvaret for utviklingen. Ikke bare det: Finansministeren ser heller ikke at det er et problem at det er så lave investeringer i norske oppstartsselskaper som det vi nå har sett, fordi det investeres mye i selskaper som stort sett er statseid eller eid av utlendinger. Jeg mener det er et politisk problem at finansministeren ikke vil ta det ansvaret. Jeg vil minne finansministeren om at denne regjeringen har et mål om at Norge skal være verdens beste land å starte og drive bedrift i. Når vi da ser tallene, er ikke finansministeren enig i at det er et problem for en regjering som har som mål at vi skal være verdens beste land å starte og drive bedrift i, at nordmenn velger å starte bedriftene sine i andre land enn Norge, at kapital og talent reiser herfra til Sverige og andre land for å bygge fremtidens hjørnesteinsbedrifter, og at det investeres mye mindre i oppstartsbedrifter i Norge enn det blir gjort i våre naboland? Er ikke dette et problem?

Denne uken la Norsk Venturekapitalforening frem tall som viser at det ikke har vært investert mindre i norske oppstartsselskaper siden andre halvår 2020, altså under pandemien. I første halvår i år ble det investert 14 ganger mer i svenske oppstartsselskaper enn i norske, fem ganger mer i finske og tre ganger mer i danske. Norge har de siste årene opplevd en betydelig lekkasje av talent og kapital. Blant annet har mange gründere forlatt Norge for å bygge fremtidens bedrifter fra Sverige og andre land. Vil finansministeren ta ansvar for denne utviklingen, og ser han at det er behov for politiske endringer for å snu trenden som har oppstått under Støre-regjeringen?

Det kommer til å være behov for en omstilling uansett. Som jeg sa i mitt innlegg, vil norsk sokkel, uavhengig av hva man mener om norsk oljepolitikk, bety mindre for norsk økonomi fremover enn den har gjort frem til nå, og de siste 20–40 årene. Det er rett og slett fordi norsk sokkel er moden. Produksjonsnivåene kommer til å falle 50–90 pst. frem mot 2050, ifølge Sokkeldirektoratet. Dermed er vi på overtid når det gjelder å satse på innovasjon og utvikling av et nytt næringsliv. Det er helt på det rene. Samtidig mener vi at siden vi er det eneste olje- og gassproduserende landet i verden hvor både produksjonen av olje og gass og forbrenningen av det vi lager, er omfattet av utslippsreduserende tiltak, bør vi fortsette å være en stabil og god leverandør – selv med fallende volumer – til Europa. Det er mulig å ha to tanker i hodet på én gang. Vår olje- og gassindustri er i tråd med Parisavtalen. Vi bør fortsette å videreutvikle den, men vi må samtidig satse på andre ting.

Det er 700 000 mennesker som står utenfor arbeidslivet i dag, hvorav mange kan og bør få sjansen til å komme tilbake og delta i samfunns- og arbeidsliv. Det tallet er på mange måter et tegn på at vi har sviktet veldig mange mennesker i Norge. Det betyr også at vi må tenke nytt om hvordan vi innretter stønader og ytelser, for å sørge for at flere får en reell mulighet til å komme seg tilbake, og at insentivene til å gjøre det også er gode. Derfor foreslår vi endringer vi mener er kloke, og som ville gjøre at flere unge som i dag ville havnet på varig uføretrygd, f.eks., får en større nærhet til arbeidsmarkedet. Vi mener at vårt opplegg er balansert. Vi tror også det er behov for en større gjennomgang av Nav, fordi det åpenbart er noe som ikke fungerer, når så mange mennesker havner utenfor. Det vi foreslår nå, er starten på nytenkning rundt mange ordninger. Det tror jeg også representanten Kristjánsson bør ønske velkommen.

Vi har tatt utgangspunkt i hva som ville vært vår politikk hvis vi hadde styrt. Vi la oss på et lavere nivå også i jordbruksoppgjøret og følger det opp her, så det bør ikke overraske representanten. Jeg håper det er noe i Høyres alternative budsjett som også gleder representanten Gram. Det er større overføringer til kommunene. Det er f.eks. en større økning i de frie inntektene – 4 mrd. kr – enn det representanten Gram klarte å forhandle inn i avtalen med regjeringen. Det er også mer øremerkede midler som overføres til rammen, til både fylkene og kommunene. Det gir jo et større armslag for kommunene til å prioritere det som er viktig lokalt, og det er sånn sett også viktig distriktspolitikk. Dette kunne representanten Gram ha fått til hvis han hadde samarbeidet med Høyre fremfor de partiene han har valgt å samarbeide med, så noen lyspunkter håper jeg at representanten Gram kan finne også i Høyres alternative budsjett.

Vi mener vi har lagt frem et ansvarlig budsjett for norsk landbruksnæring. Det har vært en veldig stor vekst i overføringene til landbruket de siste fire årene, og vi mener det er forsvarlig å ha en noe lavere vekst i inntektsoverføringene enn det har vært de siste fire årene. Vi tror at det er fullt mulig å opprettholde en høy matproduksjon i Norge også med vårt alternative budsjett – hvis ikke hadde vi ikke foreslått det.

Absolutt, men jeg tror representanten må huske at vi har et samlet skatte- og avgiftsopplegg som gjør at familieeide selskaper rundt omkring i landet vil komme veldig godt ut. Det er ikke bare havbruksskatten vi reduserer. Vi reduserer også skatten på norsk eierskap, og det er viktig. Jeg er veldig glad for at representanten er opptatt av dramatiske virkninger av forslag i alternative statsbudsjetter over natten, for det er jo noe representanten har god erfaring med fra sitt eget partis alternative budsjett.

Representantens spørsmål er litt upresist. Ja, det er riktig at vi foreslår å fjerne bunnfradraget, men vi foreslår også å redusere satsen betydelig. Vi mener at dette vil være bra for næringen. Vi tror det er uheldig at vi har et skattesystem som oppmuntrer til tilpasninger som er basert på at skattesystemet gjør det lønnsomt, fremfor at det er kommersielle vurderinger som ligger bak. Det å ha et skattesystem som premierer små selskaper, kan gjøre at man ikke får gode forretningsmessige beslutninger. Det tror vi er uheldig for næringen, også de små selskapene som har ambisjoner om å vokse. Vi skal senke satsen og fjerne bunnfradraget, og i sum vil havbruksnæringen komme betydelig bedre ut. Det er viktig, for det er en vekstnæring for Norge, og vi må ha ambisjoner om at vi skal produsere mer og eksportere mer på en bærekraftig måte.

Det er et mål for Høyre at folk skal kunne leve sitt liv enklest og sunnest mulig, og vi har tillit til at folk tar gode valg. Vi ønsker derfor at folk skal få større frihet i sitt liv. Derfor lar vi folk beholde mer av egen inntekt, så de kan ta de gode valgene. Vi tror at fellesskapets oppgave, f.eks. når det gjelder skole, er å bidra til at elevene lærer mer. Dessverre har vi nå middelmådige resultater under denne regjeringen, og vi vet at særlig unge femteklassinger nå leser kritisk dårlig – det gjelder en stadig større andel. Vi tror at skolen skal ta ansvar for det som er skolens viktigste oppdrag, ikke for å gi barna frukt. Må vi prioritere, prioriterer vi at foreldrene kan sende med barna frukt i sekken, og så må skolen gjøre noe med det skolen kan gjøre noe med, nemlig å sørge for at elevene lærer mer.

Vi mener jo at det er feil at folk som raskt kan komme tilbake i jobb, blir gående veldig lenge i helsekø og f.eks. vente på en enkel operasjon. At de ikke får den hjelpen, er selvfølgelig svært uheldig for den enkelte, men det er også svært uheldig for samfunnet. Det å kunne tilby raskere helsehjelp til folk som da er i stand til å komme raskere tilbake i jobb, mener vi er viktig for samfunnet – også fordi det sparer det offentlige for store utgifter i sykepenger.

Det er ikke riktig at vi skal dekke det inn krone for krone. Det vi beregner, er at flere av dem som er sykmeldte, men som med rask helsehjelp raskere kan komme tilbake i jobb, kan gjøre det når vi øker kjøpet av privat kapasitet. Det mener vi har en gevinst, og vi mener det er helt rimelig å budsjettere med en slik gevinst. Hvis regjeringen også hadde økt innsatsen og kjøpt flere private tjenester, kunne de fått den samme gevinsten.

Høyre tror samfunnet blir best når enkeltmennesker, familier og bedrifter har frihet til å skape. Frihet er viktig fordi mennesker er forskjellige. Folk kjenner sin egen hverdag best. Frihet gjør at folk tar ansvar, og ingenting kan erstatte personlig ansvar og initiativ for å skape et godt liv og gode samfunn. Høyres mål er et samfunn der flest mulig kan forsørge seg selv og leve livet slik de ønsker. Norske familier har de siste årene opplevd trangere økonomi. Mange sliter med å få endene til å møtes. Derfor er det et viktig mål for Høyre å la folk få beholde mer av egne penger. Det gjør også at det lønner seg mer å jobbe og gjøre en innsats. I vårt alternative budsjett for 2026 foreslår vi derfor å dra inn over 12 mrd. kr mindre i skatt fra arbeidsfolk over hele landet. Vi øker frikortgrensen til 150 000 kr, slik at særlig unge som jobber ved siden av studier og skole, kommer bedre ut. Også pensjonistene skal få mer å rutte med, gjennom et eget pensjonsfradrag. Vi foreslår å prisjustere barnetrygden for alle barn og beholder regjeringens barnehagepris på 1 200 kr. 30 000 flere barn skal få mulighet til å delta på fritidsaktiviteter, noe som kan bidra til å gi flere barn trygge og inkluderende arenaer. I sum, med skattelettelser på toppen, betyr dette at både enkeltpersoner, barnefamilier og pensjonister kommer betydelig bedre ut med Høyres politikk. Høyres mål er som sagt at flest mulig skal klare å stå på egne ben og ha frihet til å ta sine egne valg. Samtidig vil det alltid være noen som ikke har forutsetninger for å komme seg dit, eller trenger fellesskapets hjelp på veien dit. Dem skal vi ta godt vare på. Vi skal sikre at de som trenger en ny sjanse til å delta i samfunns- og arbeidsliv, får det. Det må bli lettere for uføre å prøve seg i arbeid, og man skal sitte igjen med mer av inntekten når man jobber. Derfor ønsker Høyre et forsøk med en mer arbeidsorientert uføretrygd, og vi reduserer avkortingen i uføretrygden man i dag får når man kombinerer arbeid med ytelser. Vi må også hindre at flere unge havner varig utenfor arbeidslivet og foreslår derfor en nasjonal arbeidsrettet ytelse for unge. Det vil bidra til at færre unge havner på varig uføretrygd, og at de heller får hjelp til å komme i jobb. Varig tilrettelagte arbeidsplasser er et godt tilbud til mennesker som i dag står langt fra det ordinære arbeidslivet, men som ønsker å komme i jobb. Høyre foreslår derfor å doble antallet varig tilrettelagte arbeidsplasser i 2026. Det er dessverre mange innvandrere som har utfordringer med å komme i jobb. Jobbsjansen er et effektivt program som er rettet mot innvandrerkvinner som sliter med å komme i jobb, og vi foreslår å øke antallet plasser på Jobbsjansen med 500. Frihet og trygghet henger sammen. Det handler selvsagt om økonomisk trygghet og gode velferdstilbud, men også frihet fra kriminalitet. Kriminaliteten i Norge blir grovere. Utenlandske kriminelle nettverk er nå til stede i alle norske politidistrikt, og flere unge rekrutteres til kriminalitet. Det er derfor et stort behov for å trappe opp innsatsen både med forebyggende tiltak og med styrking av hele straffesakskjeden. Vi foreslår derfor betydelig flere ansatte i politiet, og vi øker opptaket til Politihøgskolen. Dette gjør vi for å starte opptrappingen til minst 1 000 nye politifolk ute i politidistriktene. Høyre mener det må etableres hurtigspor mot ungdomskriminalitet i alle domstolsdistrikter og vil styrke exitprogrammet for å hjelpe flere ut av kriminelle nettverk. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer anspent enn på svært lenge. De neste årene er Stortinget derfor enige om en langtidsplan for Forsvaret, som kommer til å spise stadig mer av det økonomiske handlingsrommet. I lys av dette er det et stort paradoks at soldater i bl.a. Hæren og Heimevernet mangler grunnleggende utstyr, tjenestevåpen og ammunisjon, og at det øves og trenes for lite. Høyre foreslår derfor å styrke forsvarsbudsjettet med over 1 mrd. kr i 2026. Vi nærmer oss raskt det punktet der offentlige utgifter overstiger inntektene innenfor handlingsregelen. Regjeringen skriver i nasjonalbudsjettet at gapet vil øke dramatisk utover 2030- og 2040-tallet. I en slik situasjon er det helt nødvendig å øke vekstevnen i norsk økonomi og legge til rette for verdiskaping og nye arbeidsplasser. Vi må styrke friheten til å skape verdier og arbeidsplasser. Det er nødvendig for å finansiere velferden fremover. Historisk svak kronekurs har bidratt til gode tider for norsk eksportindustri og reiselivet i Norge. Det har også bidratt til å blåse opp verdien av oljefondet. Summen av dette er godt egnet til å kamuflere at Norge scorer relativt dårlig på forskning, innovasjon og kommersialisering av forskningsresultater sammenlignet med våre naboland. Tilgangen på risikokapital i Norge er lav. Nye tall viser at svenskene investerer 14 ganger mer i fremtidige teknologibedrifter enn det vi gjør i Norge. Det er ikke tilfeldig at det raskest voksende oppstartsselskapet i Europa er svensk. Sverige regnes nå som et av de beste stedene i Europa å drive oppstarts- og vekstselskaper. Norge har et sterkt næringsliv på mange områder. Det er imidlertid klart at oljesektoren vil få mindre betydning fremover. Sokkeldirektoratet anslår et produksjonsfall på mellom 50 pst. og 90 pst. frem mot 2050. Det betyr at vi allerede er på overtid med å sette inn tiltak som gjør at Norge øker innovasjonen og vekstevnen i økonomien. Høyres mål er at Norge skal være det beste landet i Europa å starte og drive bedrift i. Lykkes vi med dette, vil det også være lettere å finansiere velferden i fremtiden. For å lykkes med dette målet må de samlede rammebetingelsene for norske bedrifter, eiere og gründere være minst like gode som i våre naboland. Dit er det dessverre langt, men vi må starte jobben. Norge opplever nå en betydelig lekkasje av kapital og talent. Det vil få konsekvenser på sikt. Det føres dessverre ikke statistikk over bedriftene vi aldri fikk, investeringene som aldri ble gjort, ideene som forble urealiserte, men det begynner å bli klart at eksporten av kloke hoder og investeringsvillig kapital er blitt veldig høy. Høyre foreslår derfor betydelige skattelettelser i vårt alternative budsjett, som vil gjøre det mer attraktivt å bli i Norge og satse her, fremfor å reise ut og bygge bedrifter fra Sverige eller andre steder. Vi foreslår å redusere eierbeskatningen, forbedre opsjonsbeskatningen for oppstartsbedrifter og endre utflyttingsskatten, slik at det blir lettere for Norge å tiltrekke seg talent. Vi styrker SkatteFUNN og prioriterer midler for at norske forskere enklere kan delta i og hente hjem midler fra EU-prosjekter. Det er også behov for å reformere virkemiddelapparatet. Investinor bør rendyrke sitt fond-i-fond-mandat, som vi foreslår å styrke for å utløse mer privat risikokapital. Det er behov for reform av Innovasjon Norge. De har for mange oppdragsgivere, for mange oppdrag, for lite fleksibilitet og for mye byråkrati. Vi trenger et Innovasjon Norge som gjør det mulig for flere å ta skrittet fra trygg jobb med pensjonsgivende inntekt til en utrygg gründertilværelse. Det må være et helt annet Innovasjon Norge enn det vi har i dag. I Høyres alternative budsjett prioriterer vi tydelig. Vi flytter makt og penger fra staten til folk, bedrifter og kommuner. Vi kutter i subsidier og statlig byråkrati og frigjør ressurser til andre oppgaver. Folk skal få beholde mer av egen inntekt, bedrifter skal få beholde mer av egne investeringsmidler, men ikke minst skal kommunene få mer penger og mer frihet. Kommunene leverer mange av de viktigste velferdstjenestene i folks liv. Vi må gi kommunene friheten til å ta ansvar for å utforme tjenestetilbudet slik det er best for egne innbyggere. Høyre foreslår å øke kommunenes frie inntekter med 4 mrd. kr. Det er et betydelig løft. I tillegg flytter vi omtrent 1 mrd. kr i øremerkede midler over til frie inntekter på kommunerammen og nesten 1 mrd. kr i øremerkede midler over til fylkesrammen. Det gir økt selvbestemmelse, mindre byråkrati og rapportering og mer frihet til å løse oppgavene slik den enkelte kommune mener er best. Stortinget har mange gode intensjoner, men altfor ofte omsettes disse i tvangstrøyer for kommunene. Vi sier ikke bare hva kommunene skal gjøre, men også hvordan de skal gjøre det. Gjennom normer, øremerkinger, forbud, påbud og reguleringer skal kommunene styres. Alt dette viser en manglende tillit til lokaldemokratiet og en manglende forståelse for at alle kommuner er forskjellige. Det fører til mindre innovasjon, mindre mangfold og dårligere tjenester enn vi ellers kunne hatt. Denne trenden må snus. Også kommunene må få mer frihet – frihet til å skape gode tjenester, frihet til å ta ansvar for sitt lokalsamfunn, frihet til å løse oppgavene bedre. Høyres budsjettforslag gir mer frihet til å skape og sikre vår felles trygghet og Norges interesser. Det er et godt budsjett, som dessverre ikke blir vedtatt. Jeg tar opp Høyres forslag.

Jeg skjønner at selvskryt skal man lytte til, for det kommer fra hjertet. Det ble etterlyst påfyll fra statsministeren, og da har jeg med litt påfyll til ham her – Tutti Frutti-godteri, noe å kose seg med i en sen nattetime.

Det er bra at statsministeren er fornøyd med seg selv, men det virker ikke som det er så mange andre som er så veldig fornøyd, for dette budsjettet bidrar jo ikke til å løse de store utfordringene landet står overfor. Regjeringen skriver selv i nasjonalbudsjettet at vi nærmer oss det punktet hvor utgiftene våre kommer til å overstige inntektene innenfor handlingsregelen, og det gapet kommer til å øke dramatisk utover 2030-, 2040- og 2050-tallet. Likevel er det ingenting i dette budsjettforslaget eller budsjettforliket som bidrar til å styrke vekstevnen og konkurransekraften i norsk økonomi. Stort sett handler det om store, varige økninger i offentlige utgifter, f.eks. innfasing av en tannhelsereform som kan koste 15 mrd. kr. Mitt spørsmål er hvorfor ikke regjeringen gjør mer for å bidra til nettopp å styrke vekstevnen. Istedenfor å gjøre noe for å få til et konkurransedyktig skattenivå for norsk næringsliv, setter man ned en kommisjon som skal jobbe langt frem i tid, heller enn å levere på det med én gang, når regjeringen nå har innrømmet at vi ikke har et konkurransedyktig skattenivå for norsk næringsliv.

Jeg tviler på at det er mulig å bruke alle de pengene som nå skal bevilges over nysalderingen, i 2025. Blant annet tviler jeg på at Norfund skal investere 2 mrd. kr før jul i nye prosjekter i utviklingsland. Det gjenstår å se, men jeg tror kanskje at statsministeren her tar munnen for full. Den 21. september uttalte Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Tonje Brenna, til TV 2 at hennes jobb var å si nei, og at det var uaktuelt å øke oljepengebruken i statsbudsjettet for 2026. Så økte regjeringen oljepengebruken i statsbudsjettet for 2026 og økte den ytterligere i budsjettforliket. Budsjettforliket øker da oljepengebruken med over 7 mrd. kr. På toppen av dette kommer en rekke engangsinntekter som brukes til varig økte utgifter, og en rekke løfter som fases inn med delvis virkning i 2026, men som vil koste mye mer etter hvert. Mener statsministeren det er ansvarlig å skyve regningen foran seg på denne måten? Er det dette som er statsministerens definisjon av trygg styring?

Jeg har forståelse for at statsministeren kanskje ikke har hatt tid til å lese avisene i dag tidlig og derfor kan stå her og si at de er enige om det som står der, men han var som sagt i en debatt i Politisk kvarter i dag morges som viste at de, forlikspartnerne, ikke er enige om hva som står der. Det må være et problem for statsministeren. La meg stille et annet spørsmål: Budsjettforliket innebærer også store bevilgninger i 2025 som i realiteten skal benyttes i 2026. Dette gjøres gjennom den såkalte nysalderingen. Stortinget har vedtatt et bevilgningsreglement som sier at nysalderingen kun skal være tekniske budsjettendringer på slutten av året. Mener statsministeren det er greit at statsministeren står i spissen for eklatante brudd på Stortingets bevilgningsreglement?

Jeg synes det er interessant at statsministeren nå sier at de er enige om det som står her, når han for noen timer siden var i Politisk kvarter og var rykende uenig med MDG om hva som sto der. Det er åpenbart ikke enighet mellom partnerne om hva dette budsjettforliket betyr, hva det innebærer. Er det en utfasingsplan for norsk olje, eller er det ikke det? Dette er et problem for statsministeren, for han skal styre ikke bare på det budsjettet som skal vedtas, men også gjennom hele året, og her er man åpenbart helt uenige om hva dette betyr, og hvilke konsekvenser det skal få. I tillegg legger jeg merke til at det i budsjettavtalen er lagt inn en masse føringer om at man skal møtes, ha faste kontaktpunkter, og at det skal følges opp. Det er åpenbart en mangel på tillit mellom de fem partiene som skal styre sammen med utgangspunkt i dette budsjettet. Da er spørsmålet: Hvordan skal dette gå resten av året, når tilliten er så lav at man må ha pressekonferanse kl. 2 om natten fordi man er redd for at enigheten brytes hvis man venter til morgenkvisten?

Jeg tror jeg må friske opp statsministerens historiekunnskaper lite grann. Da Solberg-regjeringen satt, leverte vi en finansinnstilling med et flertall bak seg i 2014, 2015, 2016, 2018, 2019 og 2020. Statsminister Støre har ikke levert en finansinnstilling med et flertall bak seg i verken 2022, 2023, 2024 eller 2025, og nå var det en mindretallsinnstilling som ble avgitt for 2026. Hvis dette er trygg styring, sier det litt om hvordan Arbeiderpartiet kunne love det ved valget, når det som ble resultatet, var fullt kaos. Når statsministeren er så kritisk til at vi i 2016 gikk over fristen, men leverte et budsjett på tiden, og når han mente at det handlet om statsministerens lederegenskaper, er det jo litt interessant at han nå mener at statsministeren har utmerkede lederegenskaper når han har utløst fullt kaos og ingen av budsjettpartnerne er enige om hva forliket betyr. Lederen av Senterpartiet var ute senest i VG i dag morges og sa at han hadde en helt annen tolkning av dette enn det f.eks. Miljøpartiet De Grønne hadde.

Er statsministeren fornøyd med sine egne lederegenskaper? Jeg spør fordi statsministeren, da han var opposisjonsleder, var veldig tydelig på hvem som hadde ansvaret for budsjettkaos i Stortinget. Til VG den 23. november 2016 – merk datoen: 23. november, i dag er det 3. desember – sa Støre følgende: «Jeg kan ikke si annet enn at jeg er veldig kritisk til statsministerens lederegenskaper i de evigvarende budsjettforhandlingene på overtid (…).» Videre sa han: «Jeg synes det rokker ved statsministerens autoritet når partilederne (…) fortsetter debatten og forhandlingene ytterligere på overtid – og at frister de selv annonserer brytes på løpende bånd.» Da gjentar jeg spørsmålet: Etter å ha utløst fullt kaos og en potensiell regjeringskrise de siste dagene, og etter å ha landet et budsjett som forlikspartnerne er rykende uenige om hva betyr, er statsministeren fornøyd med sin egen autoritet og sine egne lederegenskaper?

Det er hyggelig at finansministeren har tenkt å ha samvær med oss i politikken fremover også. Det setter vi pris på. Det er riktig, som finansministeren sier, at det blir vekst i norsk økonomi også neste år – bitte lite grann høyere enn i år – men regjeringen skriver selv i budsjettet at det i hovedsak skyldes den høye oljepengebruken som har vært i de to foregående årene. Det er jo ikke et uttrykk for økonomiens langsiktige bærekraft at det også blir vekst neste år. Vi vet at regjeringens politikk de siste fire årene har ført til en betydelig lekkasje av både talent og kapital, og det er ingenting i dette budsjettet som bidrar til å gjøre Norge til et av de beste landene i Europa å starte og drive bedrift i – eller som regjeringens mål er: det beste landet i verden å starte og drive bedrift i. Tvert om er det en videreføring av en politikk som har bidratt til at mange velger å forlate landet og bygge sine nye virksomheter i Sverige og andre steder. Trygghet for folk handler også om egen økonomi. Velferd handler om mer enn hva staten gir, det handler også om hva man kan få til med egne penger. Arbeiderpartiets største satsing på folks private økonomi er et skattelotteri for 100 000 unge mennesker. For Høyre handler ikke folks hverdagsøkonomi om noen heldige utvalgte, men om trygghet for alle. Alle bør sitte igjen med mer av egne penger fordi skattelette også er velferd. Norge lever av at folk går på jobb, og det er bra. Man får inntekter til å betale regningene sine, men Norge får også den arbeidskraften vi trenger for å få hjulene til å gå rundt. Nå er det 700 000 av oss som står utenfor arbeidslivet – samtidig som næringslivet skriker etter arbeidskraft, samtidig som helse- og omsorgssektoren trenger flere mennesker. Det er dessverre lite i dette budsjettet som prioriterer landets langsiktige utfordringer også på dette området.

La meg først få lov til å gratulere finansministeren med hans første ordinære statsbudsjett siden 1997. Da var jeg 19 år og hadde akkurat avlagt min første stemme. Sett i ettertid gjorde jo Jagland et fantastisk godt valg, men det overrasker neppe finansministeren at jeg ikke lot meg overbevise av hans «Det norske hus» den gangen. Høyres mål er et samfunn med muligheter for alle – et samfunn der enkeltmennesker og familier har mer frihet og større ansvar i eget liv, et samfunn der vi gjør mer for dem som trenger fellesskapets hjelp aller mest, men der målet er at flest mulig skal stå på egne ben og gjøre de valgene som passer for dem, et samfunn som kan og må bli sterkere, raskere og tryggere, fordi det er nødvendig for å ivareta innbyggernes behov og landets interesser. For Høyre handler det om forvalteransvar, om å sikre at vi overlater samfunnet i bedre stand til våre etterkommere enn det var da vi selv overtok. Norge har de beste forutsetninger, men vi har også mange utfordringer som vi må løse på veien. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer alvorlig enn på lenge. Europa og Norge må ruste opp. Vi blir stadig færre som skal bære flere. For mange i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, ungdomskriminaliteten vokser, elevene lærer mindre i skolen, landet lekker talent og kapital til utlandet, og vi har fremdeles store klima- og miljøutfordringer som må løses. Dette er ikke utfordringer som kan løses i ett enkelt statsbudsjett, men et statsbudsjett må måles på om det bringer oss i riktig retning, om det bidrar til å løse de store utfordringene for samfunnet, trygghet, verdiskaping, arbeidskraft og velferd, og ikke minst om det bidrar til å gi folk mer frihet og færre hverdagsutfordringer. Det krever tydelige prioriteringer. Regjeringen skriver selv at vendepunktet, hvor utgiftene våre vokser raskere enn inntektene våre, kommer allerede i neste stortingsperiode. Samtidig vet vi at utgiftene til Forsvaret og folketrygden kommer til å fortsette å øke kraftig utover 2030-tallet. Allerede i 2026 anslår regjeringen at oppfølgingen av langtidsplanen for Forsvaret vil koste 4 mrd. kr mer enn i fjor, mens utgiftene til folketrygden øker med 40 mrd. kr i 2026. Hvis vi skal bære denne kostnadsveksten samtidig som vi skal sikre gode velferdstjenester og trygge gater, må regjeringen prioritere tiltak som skaper vekst i økonomien. Uten solid vekst i økonomien vil det skape utrygghet for fremtiden, utrygghet for velferdstjenester og utrygghet i folks hverdag. Derfor hadde vi forventet at regjeringen gjorde mer for å styrke vekstevnen i norsk økonomi og holde igjen på de offentlige utgiftene. Regjeringen gjør f.eks. ingenting for å styrke konkurranseevnen til norske gründere og bedrifter og har få tiltak for å hjelpe flere av de 700 000 som står utenfor arbeidslivet, tilbake i jobb. Det er bredt annonsert at finansministeren snart skal forlate oss, til fordel for en jobb i München, men skal virkelig dette budsjettet, som løser så lite for fremtiden, være hans farvel til oss som blir igjen?

Gratulerer som visepresident, president. Den 21. september spurte TV 2 Arbeiderpartiets nye parlamentariske leder, Tonje Brenna, om det blir økt oljepengebruk i statsbudsjettet. Svaret var som følger: «Nei. Det kommer det ikke til. Det er ikke vårt utgangspunkt.» De siste fire årene har oljepengebruken økt med over 200 mrd. kr, og regjeringen Støre og deres budsjettpartnere har vist liten vilje til å holde igjen på pengebruken. I lys av dette vil jeg gjerne spørre representanten Moflag: Hvor realistisk er løftet fra representanten Brenna om at oljepengebruken ikke kommer til å øke? Vil løftet fra Arbeiderpartiets parlamentariske leder avlyses allerede på onsdag, når statsbudsjettet for 2026 legges fram?

De siste fire årene har SV bidratt til betydelig uforutsigbarhet i skattepolitikken. Det er innført nye skatter, midlertidige skatter og skatter med tilbakevirkende kraft, og skatteregningen har økt med 130 mrd. kr på fire år. Resultatet av det er en betydelig lekkasje av talent og kapital. Arbeiderpartiet, kanskje klok av skade, har nå lovet at skattenivået skal fryses de neste fire årene. Samtidig skal Arbeiderpartiet gjøre opp budsjettene sine med nettopp SV. Er SV også klok av skade, eller blir det fire nye år med hopp og sprett i skattepolitikken? Eller sagt på en annen måte: Hvordan vil SV forholde seg til Arbeiderpartiets løfte om skattefrys i de årlige budsjettforhandlingene?