For Fremskrittspartiet er det et selvstendig poeng å prioritere et forskningssamarbeid og et tettere samarbeid med utvekslingsstudenter med nettopp USA, i all hovedsak på bakgrunn av de poengene jeg tok opp i det tidligere spørsmålet. Er det slik at det er et selvstendig poeng å styrke samarbeidet med USA? Er det noen kvaliteter ved USA, det amerikanske utdanningssystemet og det amerikanske styresettet som statsråden mener er verdig å prioritere over alt annet, eller er det slik at USA, på lik linje med fem, sju, ti, 15 andre land i verden skal prioriteres fordi vi har en avtale? For Fremskrittspartiets del er avtalene og samarbeidet vi har med for eksempel Kina, sterkt bekymringsverdig, og vi ønsker å vri både forskningsinnsatsen, støtten og samarbeidet med universiteter og forskningssektoren fra Kina til våre viktigste allierte. Er det en ambisjon regjeringen deler? Og er det slik at det er et selvstendig poeng å prioritere USA på grunn av USAs sterke forskningsmiljø og sikkerhetsgaranti for Norge?

Det er vel og bra at statsråden ønsker utveksling til andre land, det er en ambisjon Fremskrittspartiet deler. Men spørsmålet mitt gikk spesifikt på USA. USA har de siste 80 årene vært vår helt klart viktigste allierte. Det amerikanske folket deler et grunnleggende verdisyn med det norske, og vi kan vel innrømme, statsråd Aasland, at de amerikanske sikkerhetsgarantiene er helt bærende for Norges velstand og sikkerhet. Det amerikanske regimet er noe utydelig – tvetydig, kanskje – i måten de behandler søknader om å innpass i USA. Man ser at norske studenter kvier seg mer for å søke i USA enn det de gjorde før, ref. de tallene statsråden selv tok opp i sitt svar. Er det slik at man helt konkret prioriterer USA, eller behandles USA som alle andre land i Panoramastrategien?

«Amerikanske universiteter er verdensledende, og USA er Norges viktigste allierte. Mange nordmenn vil studere i USA, men den politiske situasjonen gjør mange usikre med hensyn til visum og forutsigbarhet. Norge-Amerika Foreningen har trukket frem viktigheten av studentutveksling, og at relasjonen til USA handler om kunnskap og felles verdier. Deler statsråden oppfatningen om at studentutvekslingen med USA bør styrkes, og har regjeringen noen planer om tiltak for å styrke kontakten med USA på utdanningsområdet?»

Jeg er enig med statsråden i at alle rimelige forventninger til trafikksikkerhet bør denne salen og regjeringen finne enighet om, og jeg tipper at Statens vegvesen også i utgangspunktet ønsker trafikksikkerhet. Men det er noen spørsmål om rimelighet. Er det rimelig at man skal endre fra å kreve godkjenning fra et autorisert verksted til å kreve godkjenning fra en fabrikk som ikke finnes lenger? I veldig mange tilfeller – det er opp mot 40 tilfeller i årets russetid – er det russebusser, som etter regjeringens krav har brukt hundretusener på å bygge om disse bussene, nå har endt opp med å ikke få skiltene sine utlevert fra Vegvesenet, nettopp fordi Statens vegvesen har urimelige krav. Jeg er enig med statsråden i at vi skal forvente trafikksikkerhet, men jeg er dypt uenig med regjeringen i at trafikksikkerhet og en nedlagt fabrikk har noe å gjøre med hverandre. Jeg stiller spørsmålet en gang til: Forventer statsråden at russegruppene i år skal gjenopprette nedlagte fabrikker, eller er regjeringen villig til å innrømme at dette er et verktøy for å presse bussene av veien?

Problemet er bare at det ikke er slik det oppfattes. Årets russekull er det første som omfattes av de endringene regjeringen gjorde, som innebærer at de mye omtalte sidestilte setene på russebussene ikke lenger er tillatt. Lenge har det holdt med en godkjenning fra det godkjente verkstedet som har bygd om setene, for å få bussen godkjent hos Statens vegvesen. Men året russekull, etter regjeringens vedtak, har fått en ny utfordring, nemlig at Statens vegvesen nå krever at den originale bussfabrikanten skal stå for godkjenning av ombyggingen. Er dette en rimelig forventning å ha til busser som ble bygget for over 30 år siden, av produsenter som i mange tilfeller ikke lenger eksisterer? Spørsmålet mitt er relativt enkelt: Forventer statsråden at årets russegrupper skal starte opp nedlagte fabrikker for å få papirene sine i orden, eller bruker regjeringen og Statens vegvesen denne endringen for å presse russebussene av veien?

«Fra 2026 er det ikke lenger tillatt å bruke sidevendte seter i russebusser. Kan statsråden forsikre om at det legges opp til en enkel og ubyråkratisk prosess for å bygge om busser som har sidevendte seter, samt garantere for at Statens vegvesen opptrer som en servicebedrift og er løsningsorientert slik at bussene kan komme på veien med ønsket seteinnretning?»

Forskning.no hadde nylig en artikkel om et stort tysk forskningseksperiment, som viser at forskernes mening om innvandring påvirker forskningsresultatene. Her omtales også en norsk studie der forskerne fant ut at forskere ofte mener at studier som bekrefter deres eget politiske syn, er av bedre kvalitet enn de som ikke bekrefter deres eget politiske syn. Studien viste også at over halvparten av samfunnsforskere og humanister stemmer SV, Rødt, eller MDG i Norge. Forsker og leder for prosjektet, Kjersti Thorbjørnsrud, uttalte til Aftenposten den gang at særlig forskere innen samfunnsforskning burde reflektere over dette. «Mangel på meningsmangfold kan skape blindsoner og gruppetenkning», slo hun fast. Spørsmålet mitt er: Er statsråden enig i at det er ønskelig med et større reelt meningsmangfold innen akademia, og hvilke tiltak kan eventuelt bidra til å sikre større politisk meningsmangfold?

Mitt spørsmål går til forsknings- og høyere utdanningsministeren. Kunnskapsberedskap og geopolitiske spenninger er høyt på dagsordenen. Truslene utenfra er tydeligere, og både beredskap, forsvar og kompetanse må styrkes. Innen akademia foregår det nå en diskusjon om å knytte den sivile forskningen og Forsvaret tettere sammen. Khrono har hatt en rekke artikler i kjølvannet av utspillet fra direktør Kenneth Ruud ved Forsvarets forskningsinstitutt, som mener at det bør opprettes en ordning med forskningsreservister. Inspirasjonen til denne reservistordningen kommer fra USA, der forskere som jobber sivilt ved forskjellige universiteter i det daglige, får muligheten til å stikke innom forsvarslaboratorier noen ganger i året for å bli oppdatert på både problemstillinger og utfordringer for Forsvaret. Også rektoren ved NTNU har trukket frem at tettere involvering mellom Forsvaret og det sivile forskningsmiljøet er positivt, og at NTNU i mange år hatt et utstrakt samarbeid med både Forsvaret og Kongsberg gruppen. I en stadig mer krevende geopolitisk situasjon mener Fremskrittspartiet at det er nødvendig at alle krefter i dette kongeriket trekker i samme retning, og ordningen med forskningsreservister vil kunne være et godt skritt i riktig retning. Det er nødvendig at den sivile delen av forskningsmiljøene våre kobles tettere på Forsvaret, for Norge er – som statsråden kanskje er klar over – et lite land i en stor verden. Spørsmålet mitt er: Har statsråden planer om konkrete insentiver eller initiativer for å styrke samspillet mellom det sivile forskningsmiljøet og Forsvaret?

Ja visst trenger vi samarbeid, men vi trenger samarbeid med de riktige partnerne. Jeg mener at det går an å legge til grunn at man kan være en del av et internasjonalt forskningsmiljø uten å blottlegge det norske forskningsmiljøet for gjesteforskere fra f.eks. Kina. Vi står i en situasjon nå hvor Stortinget helt klinkende klart sier at det ikke går an å kategorisk si at det er utfordringer med kinesiske gjesteforskere. Det sier statsråden seg enig i. Parallelt med det kan kinesiske sikkerhetsmyndigheter helt kategorisk kreve at kinesiske gjesteforskere skal utlevere den informasjonen de får, til kinesiske myndigheter. Hvorfor er det slik at det kun er Fremskrittspartiet som ser det kategoriske i denne saken – at når enhver gjesteforsker har signert en slik kontrakt, bør man kanskje kreve at enhver gjesteforsker skal holdes unna denne typen informasjon og helst unna de norske forskningsmiljøene? Mener statsråden virkelig at det ikke finnes noe kategorisk i denne saken?

Nå står vi jo i en litt annen geopolitisk situasjon enn det vi gjorde i de årene Fremskrittspartiet satt i regjering, men jeg registrerer at statsråden mener at det ikke er spesielt relevant. Jeg hører at statsråden kaller det en interessebasert tilnærming til forskning, og at det samarbeidet vi har med kineserne, skal være interessebasert. Jeg opplever mer at regjeringen er interessert i samarbeid med Kina. Når vi nå f.eks. lanserer store KI-satsinger, er kineserne våre foretrukne partnere for å forske på KI. Hvorfor lener man seg f.eks. ikke mot amerikanske forskningsmiljøer, som også er veldig tungt inne i kunstig intelligens, men i ganske stor grad lener seg på kinesisk forskning, når man vet klinkende klart – statsråden opplyste jo selv at hun er klar over de lovene som gjelder i Kina – hvilke utfordringer det helt konkret fører til? Mener statsråden det er riktig å prioritere f.eks. Kina som partner i KI-forskning?

La meg starte med å si at det er godt at statsråden har tatt flere grep for å bedre forskningssikkerheten, men jeg opplever på langt nær av de grepene er tilstrekkelige for å møte det trusselbildet vi faktisk står i. Ja, jeg var på Svalbard, og ja, jeg hørte om flere av de tiltakene som var blitt innført, men jeg hørte også om en situasjon hvor man manglet ressurser til å gjøre grundige nok bakgrunnssjekker, jeg hørte om en situasjon hvor man var direkte skeptisk til en del forskningsprosjekter, og jeg registrerte at ved flere steder, både i Longyearbyen og i Ny-Ålesund, var det konkrete kinesiske delegasjoner som jobbet med en drøss av ting. Mener statsråden at det er grunnleggende positivt at vi har et så tett samarbeid med Kina, i lys av at hver eneste kinesiske statsborger som er gjesteforsker i Norge, må signere en kontrakt med kinesiske sikkerhetsmyndigheter om at den informasjonen de eventuelt karer til seg, hvis myndighetene ønsker det, skal utleveres til kinesiske myndigheter?

Jeg registrerer at statsråden sier klinkende klart fra talerstolen at hun forventer årvåkenhet fra forskningsmiljøene. Spørsmålet mitt er relativt enkelt: Mener hun vi er årvåkne nok?

Som nevnt en drøss av ganger på denne talerstolen, lever vi i en ganske utrygg verden, og det virker som den verdenen blir mer og mer utrygg nesten hver eneste dag. Den utryggheten og de endringene fører til noen endringer også for det norske samfunnet og for norsk akademia. En rekke aktører er betydelig mer interessert i Norge nå enn det de var for bare få år siden. Norsk høyere utdanning og norsk forskning er ikke noe unntak fra det. Snarere tvert imot viser det seg så til de grader, bl.a. ved den komitéreisen utdanningskomiteen var på til Svalbard for bare noen uker siden, at utfordringer med forskningssamarbeid med land vi ikke har andre typer samarbeid med, definitivt er til stede. Da kan man spørre seg selv: Hvorfor er det slik at regjeringen er så passiv i denne saken som de har valgt å være? Jeg registrerer at representanten Horn fra Arbeiderpartiet sier at det oppleves en høy årvåkenhet fra de norske forskningsinstitusjonene og fra regjeringen. Den årvåkenheten opplever ikke jeg, og den opplever ikke Fremskrittspartiet. Snarere tvert imot ser man en handlingslammelse fra både høyere utdanningsinstitusjoner og fra regjeringen selv. Det er et drøss av eksempler på at kritisk informasjon har blitt lekket. Vi har sett at utenlandske aktører f.eks. har fått tilgang på data som viser havbunnen til Norge, som er noe av den mest sensitive informasjonen vi har, og noe Forsvaret vårt bruker enorme ressurser på å unngå at fremmede makter får tilgang på. Det har forskningsinformasjon på avveie klart å legge til rette for at har kommet på avveie. Jeg registrerer også at representanten Horn fra Arbeiderpartiet snakker om at det er en gråsone. På hvilken måte er det en gråsone at kinesiske sikkerhetsmyndigheter krever lojalitetserklæringer signert svart på hvitt fra alle forskere de sender ut av det kinesiske riket? På hvilken måte er det en gråsone at disse aktørene helt konkret er ute etter den informasjonen vi bruker så mye ressurser på å forsøke å bevare? Jeg skulle ønske jeg var like avslappet til dette som både regjeringen og Arbeiderpartiets stortingsgruppe er. Det er jeg ikke. Snarere tvert imot er jeg dypt bekymret for hvordan vår informasjon kommer på avveie, hvordan utenlandske aktører opererer i Norge, og hvordan man dessverre ender opp med at norsk informasjon kommer på avveie. Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Opplæringsloven krever at elevene skal sikres en trygg skolehverdag. Veldig lenge var en trygg skolehverdag at det var nok lærere ute i skolegården i friminuttene, og at det var voksne til stede på de arenaene hvor elevene ferdedes. Men så kom de mobile enhetene og de sosiale mediene, og etter hvert begynte også skolene å dele ut disse mobile enhetene til elevene. Verden har utviklet seg mye siden det var en refleksvest i skolegården som var det viktigste tiltaket for å sikre en trygg skolehverdag. Det minste vi bør kunne forvente, er et oppdatert regelverk som sikrer at elevene ikke utsettes for skadelig innhold på de enhetene skolene deler ut. Jeg vet at det er en pågående debatt i denne salen hvor Fremskrittspartiet er imot det veldig mange av de andre partiene sier når det gjelder bruk av sosiale medier blant unge, og om hva som er de beste virkemidlene for å sikre at det skjer på en trygg måte. Likevel opplever jeg at denne saken og det vedtaket Stortinget forhåpentligvis i dag fatter, understreker klinkende klart hvilken ambisjon Stortinget egentlig har. Det er at alle barn skal vokse opp i et trygt læringsmiljø, at vi skal ha minst mulig mobbing, og at vi skal sørge for at barna vokser opp til å bli den beste versjonen av seg selv. Jeg vil varsle Fremskrittspartiets tydelige støtte til forslaget, men jeg har også lyst til å understreke at selv om det når det gjelder sosiale medier, er en pågående debatt hvem som skal være forelder – om det skal være foreldrene selv eller staten – er det stor enighet i denne salen med hensyn til skadelig innhold. Jeg mener det er nødvendig å sikre at de mobile enhetene som tas med hjem fra skolen, er trygge. Jeg mener det er nødvendig å sikre at kommunale og offentlige penger ikke brukes til å utsette barn for denne typen skadelig innhold, og jeg setter pris på at forslagsstillerne har vært så tydelige som de har vært i dette forslaget.

Jeg har bare et behov for å uttrykke min store støtte til komiteens arbeid. Jeg setter veldig pris på at vi klarte å finne en fornuftig enighet i denne saken. Det er noe utrolig kjipt med det å først bli feilbehandlet, så få pasientskadeerstatning, og så lide en gang til gjennom Lånekassen fordi man har blitt feilbehandlet. Som saksordføreren helt riktig nevnte, er det ikke veldig mange mennesker dette gjelder, men for de menneskene det gjelder, er det grovt urettferdig. På vegne av forslagsstillerne er jeg veldig glad for å kunne si at det er en enstemmig komité som innstiller i denne saken, og jeg håper statsråden benytter sin taletid senere i dag til å understreke hvor fort det kommer til å gå med å forsøke å løse disse problemene. Det har en budsjettkonsekvens, men budsjettkonsekvensen er ikke veldig stor. På vegne av hvert fall forslagsstillerne har jeg lyst til å uttrykke klinkende klart at vi forventer at statsråden er rask på labben og løser opp i denne saken. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Jeg vil ikke kalle det å finansiere private og offentlige barnehager likt, for en ufornuftig bruk av kommunale midler, snarere tvert imot. Det har sørget for full barnehagedekning, og det har sørget for at foreldre over hele landet får muligheten til å velge barnehageplass til barna sine. Det tenker jeg er grunnleggende positivt. Og så er det ikke relevant for mitt spørsmål hvorvidt Fremskrittspartiet var med på forliket i fjor eller ikke, for forliket ligger til grunn og forliket fikk flertall. Arbeiderpartiet, som statsråden representerer, var med på det forliket. Spørsmålet mitt var ganske tydelig: Er det slik at statsråden ønsker å følge opp dette forliket og innføre en kompensasjonsordning som sørger for at flere private barnehager ikke går konkurs? Eller er det slik at statsråden har lagt en ny linje for hvordan vi skal forholde oss til Arbeiderpartiet som forlikspartner på?

Mange av de private barnehagene som tvinges til å legge ned, påpeker selv at det handler om den manglende kompensasjonsordningen. Jeg vet ikke helt hva jeg stoler mest på, statsrådens tall eller de private barnehagenes egen oppfatning av sin egen økonomiske situasjon. Jeg tror de som står nærmest de økonomiske spørsmålene, i utgangspunktet er best skikket til å vurdere dem. Så merker jeg meg at statsråden igjen påpeker at det å innføre denne kompensasjonsordningen er et budsjettspørsmål. Det er greit nok, men det er også slik at statsrådens eget parti i Stortinget i fjor var med på et barnehageforlik som ønsket denne ordningen, og at Stortinget ved to anledninger – sannsynligvis – viser seg å påpeke det samme og ønsker den samme kompensasjonsordningen. Spørsmålet mitt er: Er denne motviljen mot å følge opp barnehageforliket fra i fjor et prinsipp statsråden er villig til å stå for? Er det slik opposisjonen i Stortinget er nødt til å forholde seg til Arbeiderpartiet som forlikspartner på?

Før sommeren i fjor ble inngått et barnehageforlik her i denne salen. Under trontaledebatten i fjor ble det fattet et nytt vedtak, som fulgte opp barnehageforliket med et ønske om denne kompensasjonsordningen. I dag ligger det an til et flertall – for tredje gang på ett år– for å fatte dette vedtaket. Spørsmålet mitt er om alle gode ting rett og slett er tre. Er det slik at statsråden nå kommer til å forbedre den kompensasjonsordningen som allerede ligger på bordet? Jeg merker meg at statsråden påpeker at enda flere barnehager nå får muligheten til å delta i denne kompensasjonsordningen, men det er samtidig slik at 80 pst. av de barnehagene som er organisert i Private Barnehagers Landsforbund, ikke får muligheten til å delta i denne kompensasjonsordningen. Kommer kompensasjonsordningen til å bli bedre, og kommer statsråden til å følge opp Stortingets tre tydelige vedtak fattet i løpet av ett år?

Jeg er jo en av Stortingets yngre representanter. Jeg har fylt 25 år, og da jeg for 22 år siden gikk i barnehagen, var det på langt nær full barnehagedekning i Norge. Dette var en god tid før barnehageforliket. Jeg gikk i en såkalt familiebarnehage, og da mine foreldre fikk en sårt tiltrengt plass der, spurte mine foreldre barnehagetanten, som det het på den tiden, om hva det ville koste å gå i en familiebarnehage. Svaret var: Hva får dere i barnetrygd? Jeg kan røpe at hele barnetrygden, uavkortet, gikk til å finansiere denne familiebarnehageplassen for meg. Så skjedde det noe. Det skjedde noe veldig, veldig lurt i denne salen, og det var at et bredt stortingsflertall gikk inn for at man skulle likebehandle private og offentlige barnehager i Norge – det såkalte – opprinnelige – barnehageforliket. Det barnehageforliket var det et bredt flertall bak, og det sørget for at barn over hele landet fikk muligheten til å få nettopp en barnehageplass. Det førte også til at det ble stadig flere private barnehager. Til slutt ble det faktisk nesten like mange – og i noen tilfeller flere – private barnehageplasser som offentlige barnehageplasser. De private barnehagene har jevnt over de mest fornøyde barna. De har jevnt over de mest fornøyde ansatte. De har jevnt over de mest fornøyde foreldrene. I mange tilfeller kan man påstå at dette er blant de beste barnehagene vi har i dette landet. Man skulle kanskje tro at det var fryd og gammen, at barnehagesektoren klarte seg noenlunde greit. Men så vant Arbeiderpartiet stortingsvalget i 2021. I statsbudsjettet 2021 kom det et ganske drastisk kutt til de private barnehagene. Man underfinansierte pensjonstilskuddene til de private barnehagene med 600 mill. kr årlig. I kjølvannet av det har flere hundre barnehager over hele landet gått konkurs. Veldig, veldig mange av disse barnehagene er private. I fjor ble det vedtatt en ny barnehagelov. Den var ikke Fremskrittspartiet med på, for vi fryktet nettopp disse konsekvensene som nå har kommet, men i den barnehageloven ble det igjen understreket at man skulle likebehandle private og offentlige barnehager. Så kom sommeren, så kom valget, så kom høsten, og så kom trontaledebatten – og igjen fattet Stortinget et slikt vedtak, at private og offentlige barnehager skal behandles likt. Så kom statsbudsjettet, og til tross for to klinkende klare vedtak i Stortinget bestemmer Kunnskapsdepartementet seg for å legge frem et statsbudsjett som ikke tar inn over seg den likebehandlingen Stortinget nettopp har krevd skal skje. Jeg må innrømme at jeg i den budsjettdebatten ble ganske perpleks da jeg hørte statsrådens vurdering av situasjonen, for statsråden sa at det flertallet som budsjettenigheten var, måtte anses som å være et nytt stortingsflertall. Så det forliket statsrådens parti selv hadde vært med på for bare et halvt år siden, var på en måte nullet ut, bare fordi man la frem et budsjett som ikke ivaretok det forliket. Det er skremmende. Det er en holdning til forlik i dette stortinget som jeg ikke mener er Arbeiderpartiet verdig, for å si det rett ut. Det ødelegger bl.a. for de private barnehagene, helt konkret. Jeg er redd for at konkursraset vil fortsette, og jeg er redd for at kommuner over hele landet vil være underdimensjonert når det gjelder barnehageplasser. Men det ødelegger også for én ting til: Det per nå største partiet i dette parlamentet har en litt brukket vinge når det gjelder tilliten som forlikspartner. Jeg må på vegne av Fremskrittspartiet si at jeg er ikke villig til å inngå noe forlik med Arbeiderpartiet hvis dette er innstillingen til det å fatte vedtak i Stortinget. Jeg skulle ønske statsråden kunne kommet med noen tydelige svar på hvorfor statsråden har valgt å formulere seg slik hun gjorde i budsjettdebatten. Jeg ønsker også et svar fra statsråden på om hun kommer til å følge opp det som virker som å være et flertall for det løse forslaget som ble presentert tidligere i dag på talerstolen, nemlig om – for tredje gang på ett år – å instruere regjeringen om å likebehandle private og offentlige barnehager. Det begynner å haste nå. Barnehagene går konkurs. Foreldrene får ikke plassert barna sine i de private barnehagene fordi de private barnehagene snart ikke lenger eksisterer, og i mellomtiden bruker statsråden sin taletid her på Stortinget til å snakke om absolutt alt annet enn det hun er kalt inn til Stortinget for å snakke om.

Før jul fikk cirka 200 elever på Manglerud skole i Oslo en ganske dyster nyhet fra Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet, nemlig at den prøveordningen man de siste ti årene ganske vellykket har gjennomført, og som har bidratt til veldig mye positivt i Oslo og i lokalmiljøet på Manglerud, skal legges ned fordi statsråden ikke liker prosjektet. Det er veldig mye merkelig argumentasjon som har blitt brukt i denne saken, spesielt fra statsråd Nessa Nordtun. To av de viktigste argumentene til statsråden har jeg et behov for å dvele litt ved, hvis presidenten lar meg. For det første har det blitt nevnt at dette er en undergraving av norsk som undervisningsspråk, at det skal komme en slags tsunami av IB-skoler over hele landet som kommer til å ryste ved grunnvollene til det norske fellesskapet og den norske fellesskolen. Det er det ikke noe grunnlag for å påstå at kommer til å skje. Det er allerede sånn at det er tillatt med IB i norsk videregående skole, men jeg ser ikke noen tsunami av IB-skoler på videregående nivå i Norge. Snarere tvert imot er dette et tilbud på enkelte steder med ganske mange innbyggere, der hvor lokalt næringsliv og lokale folkevalgte tenker at det er en rasjonell ting å gjøre. Jeg mener at det å lytte til dette lokaldemokratiet er ganske fornuftig. Jeg er ganske tilhenger av dette lokaldemokratiet. Jeg er veldig skeptisk til den grunnleggende linjen Arbeiderpartiet og Kari Nessa Nordtun viser med å gjennomføre de vedtakene og vise den motstanden mot dette forslaget, som faktisk skjer. Det vitner om en grunnleggende holdning til de særegenhetene som finnes mellom alle mennesker. Hvem er det som bruker IB? Jeg hadde selv IB på den videregående skolen jeg gikk på. På den skolen var mange av elevene som gikk på IB, elever som ikke passet inn i ordinær undervisning, av hundre tusen forskjellige grunner. Når man legger ned den typen tilbud, legger man altså ned muligheten disse elevene har til å få lov til å føle mestring i skolehverdagen sin. Jeg tror ikke at alle skoler er nødt til å være helt like. Jeg håper egentlig at det finnes ganske store forskjeller mellom skolene, nettopp for å ivareta at elevene er så forskjellige som de er. Selvfølgelig skal vi ha noen grunnleggende forventninger til hva elevene skal lære, selvfølgelig skal elevene få de samme mulighetene, men utover det må faktisk elevene få lov til å bestemme selv. I denne saken får ikke elevene lov til å bestemme selv, fordi skolen har blitt lagt ned. Det vi i dag tar stilling til, er et ganske prinsipielt forslag: om man skal tillate at elevene får lov til å velge sin egen framtid og velge sin egen skolegang, eller om det er valg som skal tas av Arbeiderpartiet. Jeg anbefaler å stemme for forslaget.

I den samme Politisk kvarter-sendingen – det er for så vidt for øvrig viktig å nevne at det var veldig hyggelig å møte statsråden tidlig den torsdag morgenen – merket jeg meg at statsråden mente at det ikke ville ha veldig stor effekt å fjerne skoletilbudet for disse rundt 200 elevene på Manglerud skole i Oslo. Det har vært et effektivt tilbud i ti år. Nå velger Kunnskapsdepartementet å legge det ned. Det får være opp til Arbeiderpartiet å gjøre det, det er de som sitter i regjering, men personlig bekymrer jeg meg veldig for hva det vil gjøre med tilgangen på den sårt tiltrengte arbeidskraften som foreldrene til disse elevene representerer. Disse foreldrene er i stor grad folk som er innom Norge i kortere eller lengre tid for å bidra med kritisk kompetanse til både offentlig og privat næringsliv i Norge. Spørsmålet mitt er: Hvordan tror statsråden det ville påvirke næringslivets tilgang på internasjonal arbeidskraft om regjeringens linje hadde blitt vedtatt?

Jeg merker meg at statsråden fortsatt er mot offentlige IB-linjer, og det er for så vidt greit nok, men statsråden svarte ikke på spørsmålet mitt. Det er ikke sånn at man ender opp med undervisning på andre språk enn engelsk. Man ender opp med undervisning på engelsk. Derfor stiller jeg statsråden det samme spørsmålet en gang til: Mener statsråden at man vil få skoler på andre språk enn engelsk ved å tillate undervisning på engelsk?

I forrige uke møtte jeg statsråden på Politisk kvarter på NRK, og det var i etterkant både av at dette forslaget ble lansert i Stortinget, og av et intervju statsråden ga i Nettavisen, hvor statsråden helt tydelig mente at ved å tillate IB i norsk offentlig skole åpnet man opp for linjer på helt andre språk enn engelsk. Jeg kan for Stortingets opplysning understreke at IB undervises på engelsk. Jeg må innrømme at jeg synes argumentasjonen fra statsråden er ganske spesiell, så jeg har lyst til å spørre statsråden: Mener kunnskapsministeren at man vil få skoler med andre språk enn engelsk ved å tillate engelsk undervisning?

For Fremskrittspartiet er denne saken egentlig relativt enkel. Det handler om elevenes mulighet til å få lov til å bestemme sin egen hverdag. Det er et viktig liberalt prinsipp å sikre nettopp den valgfriheten for norske elever. Lenge var ikke dette noen særlig stor utfordring, men så så man – og ser nå – på stadig flere skoler over hele landet at rektorer tar en beslutning om å unngå å tilby skolegudstjeneste for å unngå stigmatisering, trøbbel eller andre ting i skolehverdagen. Det mener jeg er feil. Jeg mener alle norske elever bør få lov til å ta et valg om de ønsker en skolegudstjeneste eller ikke, og derfor er det på tide at man gjennomfører dette vedtaket i dag. Jeg mener det er Stortingets og oss politikeres plikt å sikre at elever over hele landet, og på alle skoler, får nøyaktig de samme mulighetene. Det kan man ikke sikre uten å stemme for det forslaget som ligger på bordet i dag. Jeg merker meg at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun for bare noen få dager siden i Vårt Land påsto at dette forslaget danner grobunn for at man skal likestille alle religioner, og at man f.eks. er nødt til å tilby muslimske bønner og så videre i norsk skole. Jeg kan på vegne av Fremskrittspartiet, og forhåpentligvis også på vegne av flertallet, være klinkende klar at det på ingen måte er Stortingets intensjon. Den eneste som tolker det i den retningen, er kunnskapsministeren selv. Hvis man vedtar dette i Stortinget i dag, og det kunnskapsministeren snakker om, ender opp med å bli gjennomført, er det helt og holdent fordi Kunnskapsdepartementet selv velger å tolke loven på den måten. Det tror jeg også er i strid med hvordan kunnskapsministeren selv ser på spørsmålet. For Fremskrittspartiet er dette igjen ganske enkelt. Det handler om å sikre valgfrihet for elevene. Poenget er ikke å detaljstyre, poenget er å sikre like rettigheter og muligheter, og det skulle egentlig bare mangle.

Dette forslaget ble fremmet av Fremskrittspartiet etter en ganske opphetet debatt som har pågått i Innlandet fylkeskommune det siste drøye året. Det startet med at Arbeiderpartiet, Høyre og MDG i fylkestinget i Innlandet bestemte seg for å legge ned skoler, noe som førte til et enormt engasjement lokalt på Lom. Jeg har selv hatt gleden av å besøke skolen på Lom, som til Stortingets opplysning aldri ble lagt ned, den ble bare erstattet, med engasjement og penger fra frivillige og lokalt næringsliv. Engasjementet har sørget for at elevene har fått beholde det nødvendige skoletilbudet på det stedet de bor. Fremskrittspartiet stemte ikke for den nye skolestrukturen i Innlandet. Fremskrittspartiet skulle i utgangspunktet ønske at det var fritt skolevalg og elevene selv som bestemte hvilke skoler som eksisterer, og ikke. Men i lys av at Fremskrittspartiet ikke har flertall for det, valgte vi å gå mot den nye strukturendringen. Nå skal jeg gjøre en ting jeg i mine snart fire måneder som stortingsrepresentant har til gode å få gjort, og det er å gi litt skryt til regjeringen. For regjeringen har snudd og besluttet at Jotunheimen privatistskule skulle få lov til å bli en kristen privatskole. Det er også grunnen til at jeg tar ordet nå. For det originale forslaget som Fremskrittspartiet fremmet i saken om Jotunheimen privatistskule, trengs ikke å fremmes, det står derfor heller ikke i innstillingen. Jeg hadde behov for å oppklare det. Så dette er en gledens dag for barna på Lom. De får muligheten til å få gjennomført skoleløpet sitt på en skikkelig måte. Jeg vil takke regjeringen for at den en gang i ny og ne viser seg å være ganske fornuftig. Jeg ønsker å ta opp forslagene som Fremskrittspartiet er en del av.

Jeg merker meg på tampen av debatten at statsråden er litt usikker på hvilke prioriteringer Fremskrittspartiet har. Jeg kan gladelig påpeke for statsråden hvordan dette henger sammen. For det første er det slik at de endringene som kom i fraværsgrensen på starten av dette skoleåret, har ført til veldig mye undring, veldig mye uenighet mellom forskjellige fylkeskommuner og skoler og en veiledning til lærerne på hele 17 sider om hvordan man skal tolke de reglene som regjeringen har lagt frem. Det er helt åpenbart, i hvert fall for det overveldende flertallet på Stortinget, og forhåpentligvis også etter denne debatten for Kunnskapsdepartementet, at reglene har vært lite presise, og at man ikke har klart å favne to av de viktige prinsippene som burde ligge til grunn for fraværsreglementet, nemlig både at elevene i utgangspunktet skal møte opp, og at man ved sykefravær ikke burde straffes for å være syk. La meg tegne et bilde for Stortinget: Når man som elev i videregående skole i dag står ved inngangsdøren til skolen og vurderer om man enten skal dra hjem, skulke, og legge seg, eller snu litt til høyre, gå til helsesykepleieren og forsøke å få hjelp, er det slik etter kunnskapsministerens syn at man skal behandle dette helt likt. Det mener Fremskrittspartiet, og heldigvis også flertallet på Stortinget, er en veldig rar måte å legge frem et fraværsreglement på. Det er ikke slik at det er mer byråkratiserende å være klinkende klar på at det å dra til helsesykepleieren skal være gyldig fravær. Det er heller ikke slik at man bruker flere skattekroner på det. Snarere tvert imot vil jeg påstå at man bruker færre skattekroner på å benytte seg av de tjenestene som fellesskapet allerede betaler for, for jeg minner igjen Stortinget på at vi har brukt årevis på å styrke ordningen med skolehelsetjeneste. Vi har gang på gang tatt den runden i kommunestyrer og bystyrer, og også i denne salen, og så legger man da opp til en fraværsgrense som uthuler hele konseptet med skolehelsetjenesten. Det er jo det Stortinget har reagert på. Stortinget ønsker ikke mer byråkrati. Vi ønsker ikke å bruke flere skattekroner. Det vi ønsker å gjøre, er å reversere deler av den fraværsgrensen som statsråd Kari Nessa Nordtun innførte ved starten av dette skoleåret. På tampen vil jeg tillate meg å påpeke én ting til, og det er at når Arbeiderpartiets representanter står i denne salen og takker SV, gjør de to store feil. Feil nummer én er at forslaget ikke er SVs, feil nummer to er at Arbeiderpartiets representanter kommenterer fra interne forhandlinger i komiteen, møter i hvert fall jeg på opplæringsdagene som stortingsrepresentant fikk beskjed om var lukkede. Jeg bare merker meg at det er måten Arbeiderpartiet går frem på i denne saken, og påpeker igjen at det er Fremskrittspartiet som har fått flertall for sine forslag.

Jeg merker meg at statsråden sier at dette skal gjøres på en minst mulig byråkratisk måte, for det tviler jeg på er oppfatningen til verken Stortinget eller lærere og helsesykepleiere rundt omkring på norske skoler. 17 A4-sider med tolkningsveiledning er grunnlaget for den fraværsgrensen statsråden innførte på starten av dette skoleåret. Jeg biter meg merke i at statsråden her på talerstolen understreker uenigheten med både egen stortingsgruppe og med Stortinget. Igjen: Jeg er ikke bekymret for at statsråden ikke skal følge opp et stortingsvedtak, for det er hun vitterlig forpliktet til å gjøre, men jeg lurer allikevel på noe: Er du uenig med din egen stortingsgruppe, eller har du byttet mening?

For det første har jeg lyst til å understreke at Fremskrittspartiet heller ikke er imot fraværsgrensen; vi var med på å innføre den og er stolte av den effekten fraværsgrensen har hatt på videregående skole. Jeg opplever imidlertid ikke at statsråden svarer på spørsmålet mitt. Naturligvis har regjeringen som oppgave å følge opp et stortingsvedtak – det skulle bare mangle, og det står faktisk i Grunnloven – men spørsmålet mitt var formulert på følgende måte: Er det slik at statsråden fortsatt står for det hun sa for noen uker siden, eller er det slik at hun har byttet mening og nå støtter Arbeiderpartiets stortingsgruppe?

Jeg må innrømme at jeg opplever at det har vært litt sprikende kommunikasjon fra regjeringen og Arbeiderpartiets stortingsgruppe i denne saken. Da jeg på vegne av Fremskrittspartiet litt før jul presenterte dette forslaget, om et forsøk med å få skolehelsetjenesten unntatt fra fraværsgrensen, i Stortinget, svarte statsråd Nessa Nordtun, relativt kontant, at det var uaktuelt. Det var viktig at elevene møtte opp på skolen. Det mener jeg var formuleringen som ble brukt i svaret til Stortinget. Så spørsmålet mitt er relativt enkelt: Er statsråd Nessa Nordtun fortsatt av den oppfatning at Stortinget i dag kommer til å fatte feil vedtak, eller er hun enig med sin egen stortingsgruppe?

Naturligvis har representanten et ønske om det – takk.

I 2016 begynte jeg på videregående, og på lik linje med resten av mitt kull fikk jeg innført en fraværsgrense da jeg begynte på videregående. Den fraværsgrensen var tøff å stå i som elev, men som ungdomspolitiker, ungdomspartileder og nå etter hvert også et voksent menneske må jeg innrømme at den fraværsgrensen hadde mye for seg. Den la et grunnleggende prinsipp om at elever som har takket frivillig ja til en skoleplass, også skal ha noen krav til å møte opp på den skoleplassen de selv har søkt om og takket ja til. Den fraværsgrensen funket. Så har man til tross for det sett et økende fravær de siste årene, noe kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har møtt med nye innstramminger i fraværsgrensen.

På vegne av Fremskrittsparti-representantene Morten Stordalen, Anne Grethe Hauan, Sebastian Saltrø Ytrevik, Bård Hoksrud og meg selv har jeg den glede å framsette et representantforslag om tilrettelegging for studentene fra Pilot Flight Academy. På vegne av Fremskrittsparti-representantene Lill Harriet Sandaune, Line Marlene Haugen, Joakim Myklebost Tangen og meg selv har jeg også gleden av å framsette et representantforslag om nasjonale regler mot sikkerhetstrusler ved forskningsinstitusjonene.

Jeg ble av representanten Melby fra denne talerstolen utfordret til å svare på bl.a. hvorfor vi ikke ønsker å sørge for at tilskuddene som skal gå til innkjøp av fysiske læremidler, faktisk går til innkjøp av fysiske læremidler, og også når det gjelder forslaget om at kartleggingsprøver fra 1. trinn skal gjennomføres og være tilgjengelige. Jeg gjorde Stortinget oppmerksom på at vi kommer til å stemme for begge de to forslagene. Så jeg mener ikke at de to forslagene er spesielt ulne, men jeg mener at f.eks. forslaget om enda en ny handlingsplan er ganske ullent. Fremskrittspartiet mener at enda et nasjonalt senter kan være ganske ullent. Jeg mener derfor at jeg har mine ord i behold. La meg likevel være klinkende klar på at både kartleggingsprøver fra 1. trinn og å sørge for at kommunene ikke stikker unna penger på andre måter i budsjettet for å utnytte innkjøpsordningen til fysiske læremidler, det ønsker selvfølgelig Fremskrittspartiet å legge til rette for.

Det er ikke ofte jeg sier dette, men for en gangs skyld deler jeg en god del av det synet som representanten fra Arbeiderpartiet ga uttrykk for på talerstolen. Jeg synes en rekke av tiltakene i denne saken egentlig er ganske unødvendig – det er mye prat og lite handling. Jeg vil imidlertid understreke at Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslagene nr. 5 og 9 i denne saken. Det jeg er redd for, er at det å vedta dette forslaget vil føre til at skolene bruker verdifull tid og verdifulle ressurser på ting som enten allerede er gjort, eller som er helt unødvendige å gjennomføre. Jeg skal ikke bruke veldig mye tid på å redegjøre for det, men Fremskrittspartiet kommer altså til å stemme for to av forslagene. Jeg tar opp forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre.

Jeg opplever fortsatt ikke at statsråden svarer på spørsmålet mitt. Mitt opprinnelige spørsmål var: Er det slik at statsråden mener at kommunene vil få økte frie rammer med dette lovforslaget, eller vil kommuneøkonomien bli enda strammere? Det ble vedtatt et budsjett for noen uker siden i denne salen, hvor kommunene fikk noen milliarder ekstra i frie inntekter. Men man har også i påfølgende stortingsmøter vedtatt det som etter hvert viser seg å bli en rekke lovendringer som kommer til å føre til økte utgifter for stat og kommune. Er det slik at statsråden mener at det skal følge med noen penger? I så fall: Hvorfor ligger ikke det i budsjettet? Hvis det ikke skal følge med noen penger i budsjettet, er statsråden villig til å innrømme at kommunenes rammer faktisk blir strammere? Det er ikke slik at Fremskrittspartiet legger til grunn at barn ikke skal få lov til å gå på SFO, Fremskrittspartiet legger til grunn at foreldrene skal ha nok penger i lommeboka til å sende barna sine på SFO. Spørsmålet her er: Er det riktig at staten først krever inn disse pengene, og så deler dem ut igjen, eller skal folk få lov til å bestemme over sine egne penger? Der må jeg nok påpeke at jeg og statsråden har et ganske grunnleggende forskjellig syn på verden.

En klok mann sa en gang at det er ikke noe som kan kalles en gratis lunsj. Det er heller ikke noe som kan kalles gratis SFO – noen ender opp med å betale. I dette tilfellet, som i veldig mange andre tilfeller, er det skattebetalerne som ender opp med å sitte igjen med regningen. Arbeiderpartiets regjering har de siste fire årene gjentatte ganger økt skattene, eller avgiftene, for helt vanlige nordmenn, og det at man får igjen for det med f.eks. noen timer gratis SFO, skulle egentlig bare mangle. Fremskrittspartiet er ganske tydelig på hva vi ønsker. Vi ønsker en mindre stat, hvor staten prioriterer de viktigste kjerneoppgavene først, før man begynner å diskutere om staten skal ta mer ansvar. Jeg registrerer at Arbeiderparti-regjeringen ikke legger fram noen satsing på eldreomsorg, f.eks., som er en annen oppgave staten og kommunene har, og som man ikke har klart å forvalte på en skikkelig måte. Jeg opplever heller ikke at de pengene som skal til for å løfte skolen tilstrekkelig, ligger i det statsbudsjettet som ble vedtatt for bare noen uker siden i denne salen. Jeg stiller det samme spørsmålet igjen, for jeg opplever ikke at jeg fikk noe svar fra statsråden på det jeg egentlig spurte om.

Litt i lys av det innlegget jeg holdt tidligere i dag: Kommunene har en svært presset økonomi, og jeg registrerer at statsråden påpeker at kommunene vil få flere frie midler i inneværende budsjettår, men det er allikevel en rekke kommunale oppgaver som er underfinansiert. Regjeringen har gjennom høsten brukt tid på å si at disse problemene skal løses når statsbudsjettet vedtas. Opplever statsråden det slik at det er nok bevilgninger til frie midler til kommunene, slik at disse problemene ikke lenger eksisterer, eller er det slik at statsråden opplever at den lovendringen som i dag kommer til å bli vedtatt i Stortinget, faktisk ytterligere øker de utfordringene kommunene står i? Jeg ser at det følger med noen penger til levekårsutsatte områder, men det er også en del områder i dette landet som ikke er levekårsutsatte. Det er en del kommuner som vil måtte prioritere annerledes i kommunebudsjettene sine for å ivareta ønskene til Stortinget hvis man vedtar denne loven, så spørsmålet står seg.

La meg starte med å si at de siste årene har den norske staten vokst voldsomt, ikke bare i statsbudsjettet og i overføringer fra stat til kommuner og fra folket og staten, men også i antall oppgaver staten har. I en sak som dette blir det betimelig å stille seg selv et ganske viktig spørsmål: All den tid vi sliter så til de grader med å forvalte de lovpålagte oppgavene den norske staten allerede har, er tiden inne for å legge enda flere oppgaver på den norske staten? Jeg merker meg at representanten fra Arbeiderpartiet sa og la opp til en retorikk om at det kun er høyresiden som ønsker at lommeboken skal bestemme. Det stemmer ikke. Det høyresiden legger opp til, og det Fremskrittspartiet har gått til valg på, er at folk skal få lov til å bestemme veldig mye mer over eget liv. Det betyr ikke at staten trenger å bli større, det betyr bare at folk trenger å få lov til å beholde mer av sine egne penger i lommeboka. Derfor har vi levert et alternativt statsbudsjett med drastiske skattekutt. Derfor legger vi opp til å prioritere høyere de allerede lovpålagte oppgavene, og det er en klar endring i forhold til hvordan regjeringen prioriterer. Det man merker seg, er at vi har en eldreomsorg som underfinansieres, vi har et politi som underfinansieres, og vi har skoler som på langt nær leverer de resultatene man burde ønske at skolene leverte. Og selv om kommunene skriker etter midler og nesten hver eneste sektor i den norske stat har sine utfordringer, velger flertallet i denne salen å legge til grunn at staten skal ha enda flere oppgaver. Derfor kommer Fremskrittspartiet til å stemme nei. Jeg mener det er uansvarlig av denne salen å ikke følge opp de lovnadene man allerede har kommet med, og i stedet påplusser statens oppgaver på den måten man gjør. Jeg mener det er uansvarlig, jeg mener det er uriktig, og jeg mener at denne salen fort kommer til å møte seg selv i døren i neste budsjettrunde. Man kan ikke late som at det å f.eks. innføre rett til gratis SFO, ikke medfører seg noen store økonomiske forpliktelser. Jeg ser ikke hvordan de forpliktelsene skal møtes uten å øke skattene, og det kommer Fremskrittspartiet aldri til å gå med på. La meg være klinkende klar: Fremskrittspartiet kommer til å stemme nei, og vi kommer heller til å prioritere å senke skattene. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Jeg merker meg at regjeringen har svært lave ambisjoner for å senke skattenivået både for folk og for næringsliv, men det får bli en annen sak. Jeg har gjennom de siste fire spørsmålene i denne salen understreket en rekke tiltak som både jeg og en NOU ønsker skal gjennomføres i Norge, men jeg opplever ikke at statsråden i tilstrekkelig grad tar mine forslag på alvor. For hva er den situasjonen vi faktisk står i? Jo, det er at vi har et næringsliv som dessverre underinvesterer i forskning og utvikling, i hvert fall i forhold til våre skandinaviske naboland. I Sverige har de store stiftelser, og i Danmark har de store stiftelser. Og i Norge har vi – til tross for at vi i utgangspunktet har den kompetansen og det næringslivet som skal til for å løse problemet – en regjering som ikke underbygger det ønsket om å investere i forskning og utvikling. Formuesskatt på gaveforsterkningsordningen er bare to konkrete eksempler. Men jeg ønsker å stille spørsmålet én gang til: Hva har regjeringen konkret gjort, utover å sette ned utvalg og snakke om disse tingene, og hvilke konkrete tiltak kan det norske næringslivet forvente seg fra regjeringen i tiden som kommer?

Jeg kan bekrefte overfor statsråden at jeg har planer om å besøke NHOs årskonferanse. Jeg har bare et visst behov for å stille noen spørsmål til statsråden i Stortinget først. Jeg er enig i ambisjonen. Jeg er helt enig i at det norske næringslivet ønsker å investere mer i forskning og utvikling, så de er framoverlente, men regjeringen er – snarere tvert imot – ikke spesielt framoverlente. Ved lanseringen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning i 2023 signaliserte regjeringen et ønske om en bred debatt om hvordan private kan bidra mer til forskning. Samme år leverte Oslo Economics og NIFU, på oppdrag fra Norges forskningsråd, en omfattende utredning om privat finansiering av forskning, utvikling og forskningsbasert innovasjon i Norge. I rapporten pekes det på en rekke ulike tiltak og politiske grep som kan bidra til mer privatfinansiert forskning, som f.eks. å gjeninnføre gaveforsterkningsordningen, modernisere stiftelseslovgivningen, ulike fondsmekanismer samt lettelser i formuesskatten. Hva har regjeringen konkret gjort de siste tre årene for å få økt privat kapital inn i forskningssystemet?

Det er helt riktig at det å samarbeide og snakke med hverandre er svært viktig, og jeg registrerer at både statsråden og tidligere statsråder i samme departement har ønsket en bred debatt om dette, men det holder ikke bare å snakke med hverandre. Dette handler også om helt konkrete investeringer i forskning og utvikling, noe jeg ikke opplever at regjeringen legger til rette for. Ta f.eks. gaveforsterkningsordningen, som tidligere ga et statlig påslag på inntil 25 pst. ved gaver til forskning. Det var et effektivt virkemiddel for å utløse private midler. Ordningen førte til flere forskningsmidler fra privatpersoner, bedrifter, stiftelser og frivillige organisasjoner. Universitetene mente at ordningen fungerte godt og etter intensjonen. De var negative da Solberg-regjeringen skrotet ordningen i 2021, og avviklingen førte til en nedgang i gavefinansiert forskning og rammet særlig grunnforskningen ved en rekke universiteter. For eksempel fikk Universitetet i Bergen en reduksjon på rundt 15 pst. Vil statsråden ta initiativ til å gjeninnføre gaveforsterkningsordningen for å få mer privat kapital til norsk forskning?

Jeg merker meg at statsråden er svært positiv til å øke den private andelen av forskningsinvesteringene, og jeg vil derfor spørre: Små og mellomstore bedrifter, der mye forskning, utvikling og innovasjon skjer, er helt avhengige av norsk privat kapital. Flere norske offentlige utredninger har de siste årene pekt på at den særnorske høye formuesskatten vrir sparing mot eiendom framfor investering i virksomheter. Den bidrar også til at mange kapitalsterke nordmenn og driftige gründere flytter utenlands. Dette reduserer i sum kapitaltilgangen til forskning og utvikling og innovasjon i norsk næringsliv og vår evne til å bygge opp nye kunnskapsbaserte næringer som skal sikre verdiskaping i framtiden. Er statsråden bekymret for de negative effektene dagens formuesbeskatning har på kapitaltilgang for forskning og innovasjon i norske bedrifter?

Mitt spørsmål går til forsknings- og høyere utdanningsministeren. Norge har et næringsliv som krever høy kompetanse og innovasjon. For å henge med i den internasjonale utviklingen trenger vi en forskningspolitikk som styrker samarbeidet mellom akademia og næringsliv. Vi må prioritere områder der vi har kompetansefortrinn og naturgitte ressurser. Men Norge er ikke kjent som noen forskningsnasjon. I 2024 investerte Norge om lag 1,8 pst. av bruttonasjonalproduktet i forskning og utvikling, betydelig under våre nordiske naboer. Sverige ligger på 3,4 pst., Finland og Danmark ligger på rundt 3 pst. Dette gapet svekker vår konkurranseevne, teknologiutvikling og omstillingsevne. Mens nabolandene våre trapper opp satsingen, fortsetter Norge å tape terreng. Ifølge beregninger fra Khrono innebærer årets statsbudsjett en nedgang i forsknings- og utviklingsbevilgningene på 1,2 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2024. Fjorårets samlede bevilgning til forskning var den laveste siden 2017. Mitt spørsmål er enkelt: Er statsråden fornøyd med regjeringens innsats for å styrke forskning og utvikling, gitt at vi ligger så langt bak våre nordiske naboer?

For noen minutter siden holdt representanten Tybring-Gjedde et innlegg i denne salen. Representanten spurte konkret kunnskapsministeren om hun kunne svare på hvilken av disse to forskriftene man har planer om å legge fram. Hvilket vedtak er det Stortinget fatter, som skal trumfe hva? La meg tillate meg å minne Stortinget om at før sommeren landet Stortinget et forlik om barnehage. I trontaledebatten denne høsten, altså i oktober før budsjettframleggelsen, vedtok Stortinget igjen – og understreket – at det skal kompenseres for reelle pensjonsutgifter i private barnehager fra 1. januar 2026. I dag, i replikkrunden, siterer så statsråden Grunnloven og peker på at det ikke er bevilget penger i statsbudsjettet for neste år. Det holder rett og slett ikke. Spørsmålet er: Hvilket av disse to vedtakene er det kunnskapsministeren og dermed regjeringen har intensjon om å følge opp? Og er det slik at man bare fordi man inngår et statsbudsjett et halvt år etterpå, skal slippe å forholde seg til de forlikene Stortinget vedtar? Jeg velger å stille meg bak den tydelige bemerkningen representanten Tybring-Gjedde kom med, om at hvis dette er den linjen regjeringen har i forlik, er det nesten ingen vits i å behandle forlik med regjeringen – for da kan et annet flertall fatte et annet vedtak noen få måneder etterpå. Det undergraver hele konseptet forlik, det undergraver den tilliten Stortinget har til regjeringen, og jeg minner statsråden om at det er ikke frivillig om man ønsker å følge opp Stortingets vedtak eller ikke. Stortinget fatter vedtak, og regjeringen har som jobb å følge opp de vedtakene Stortinget fatter. Jeg ber, på lik linje med komitélederen, statsråden om faktisk å forklare Stortinget hva statsråden har planer om å legge fram som en forskrift, og jeg ber egentlig om at statsråden tegner seg på slutten av debatten.

La meg konkretisere spørsmålet mitt litt: Det var 114 000 personer mellom 20 og 29 år i Norge som sto helt utenfor både utdanning og arbeidsliv ved utgangen av 2024. Andelen unge på uføretrygd har aldri før vært høyere. Noe svært mange norske elever som fullfører videregående skole – og grunnskolen, for den saks skyld – poengterer, er at de møter en skole hvor de ikke føler mestring. I Fremskrittspartiets budsjetter er det påpekt, og en rekke ganger i denne salen har representanter fra mitt parti påpekt det, hvor viktig det er å få innført dynamisk nivådeling i norsk skole – ikke bare for å sørge for at man møter elevene på deres eget faglige nivå, men også for å sørge for at de pengene vi bruker på skolevesenet, brukes på en mest mulig målrettet måte. All den tid man putter milliarder inn i hvert eneste klasserom i hele landet og til hver eneste elev, blir det ganske lite penger per elev, men hvis man tør å skille dynamisk på faglig nivå, vil man også ende opp med at de elevene som trenger hjelpen mest, får all den hjelpen de trenger. Spørsmålet mitt er: Er dette noe statsråden er villig til å se på i årene som kommer?

Mange unge går gjennom skoleløpet uten å føle mestring og blir ikke forberedt på hva som møter dem etter grunnskolen. Stadig flere unge faller fra, og altfor mange unge får et liv i varig utenforskap. Tallene er dystre: Over 40 pst. av 15-åringer er på det laveste nivået i ett eller flere fag. Over 114 000 personer mellom 20 og 29 år sto helt utenfor utdanning og arbeidsliv ved utgangen av 2024. Andelen unge på uføretrygd har aldri før vært høyere. Det har vært en kraftig økning i ungdomskriminaliteten de siste fem årene, og økningen er størst blant de aller yngste ungdommene. Det utenforskapet som Arbeiderpartiet skremmer med at vil bli konsekvensene av Fremskrittspartiets skolepolitikk, er i dag en realitet for stadig flere unge i vårt samfunn – ungdom som har mistet all tro på at de kan lykkes i å få oppfylt sine drømmer. Hvor ille må det bli før statsråden og resten av hennes parti også innser at det er en krise i norsk skole, at løsningen ikke er å gjøre det samme som før, men å skape en skole som ser hver enkelt elev og gir elevene muligheten til mestring basert på deres eget faglige nivå?

Jeg er klar over at vi har fattet et vedtak i denne salen. Det var et vedtak Fremskrittspartiet også var med på å sikre flertall for. Spørsmålet mitt til representanten er om det er langt mellom liv og lære. Senterpartiet har denne høsten vært svært tydelig på at det er på høy tid å sikre de reelle pensjonskostnadene til de private barnehagene. Det var Senterpartiet som fremmet forslag om å sikre denne finansieringsordningen. Da kan jeg stille et litt annerledes spørsmål. Når man fatter et vedtak i denne salen om at noe skal kompenseres, og når man også fatter et vedtak i denne salen om at det skal kompenseres fra 2026, ville det kanskje være naturlig at det var en del av statsbudsjettet for nettopp 2026. Jeg kan minne representanten på at i Senterpartiets eget alternative statsbudsjett legger de til grunn at man skal ha dette inn i budsjettet før man i det hele tatt diskuterer det. Senterpartiet har ikke engang tatt det inn i sitt eget alternative statsbudsjett, fordi man legger til grunn at budsjettforliket kommer til å ivareta nettopp denne kompensasjonsordningen. Spørsmålet mitt er som følger: Er representanten enig i at det bør følge penger med en kompensasjonsordning, og er representanten villig til å innrømme at det ikke skjedde?

Den 14. oktober i år vedtok Stortinget et forslag fra Senterpartiet om å be regjeringen innføre og finansiere en permanent søknadsordning for å dekke reelle pensjonskostnader i private barnehager. Ordningen skulle, ifølge vedtaket, finansieres fra 2026. Senterpartiet var høye og mørke i denne saken, men vi finner ingen spor av det i budsjettforliket. Til barnehage.no sa representanten Bjørn Arild Gram følgende 11. november i år: «Flere grunnleggende tjenester som skole, barnehage og eldreomsorg er i fare med det kommuneopplegget Ap har lagt. Vi må sikre bærebjelken i velferden: barnehager, skoler og helse og omsorg i kommunene.» I lys av denne uttalelsen finner jeg det svært merkelig at representanten og resten av Senterpartiet ikke har prioritert å følge opp sine egne løfter i de påfølgende budsjettforhandlingene. Er representanten villig til å innrømme at det er langt mellom liv og lære også for Senterpartiet denne høsten, og er representanten villig til å beklage på vegne av Senterpartiet for at de ikke har prioritert de private barnehagene?

La meg starte med at det å ønske nasjonale prøver først og fremst handler om at vi skal kunne vite hva skolene våre driver med, vite hvilke utfordringer elevene har, og på den måten hjelpe dem på best mulig måte. Hvis man drar til legen, må det nesten stilles en diagnose før man begynner å få medisiner. Alt annet ville vært svært uklokt fra en lege, og på den måten tenker jeg også om norsk skole. Når det er sagt, har jeg lyst til å være klinkende klar på at vi ønsker en mer praktisk skole. Vi ønsker at elevene skal møte utfordringer på sitt eget faglige nivå. Nettopp derfor tar vi til orde for de endringene i norsk skole som vi gjør. La meg imidlertid påpeke at det representanten tar til orde for, er en status quo-skole i Norge, hvor man ender opp med å gjennomføre akkurat det samme som i generasjoner har ført til at skolen dessverre har blitt svakere og svakere, og at resultatene har blitt dårligere og dårligere. Det Fremskrittspartiet gjør, er å løfte skolen til et nytt nivå ved å ta i bruk nye pedagogiske metoder og sørge for at det er ressurser på skolen som gjør at lærerne kan gjøre jobben sin på en skikkelig måte. På den måten skal vi klare å løfte de guttene som er født sent på året, som f.eks. meg selv.

Takk til representanten for et svært interessant spørsmål. La meg bare starte med å påpeke at det vi ønsker å kutte, er fylkeskommunens administrasjon. Vi ønsker ikke å legge ned oppgavene fylkeskommunen har. Jeg tror f.eks. at en del kommuner rundt omkring i landet kunne styrt videregående skoler. Det gjør man utenfor de en komma noe milliardene du påpekte at vi har lyst til å kutte i administrasjon. Det er ingen hemmelighet for Stortinget at Fremskrittspartiet i lang tid har ønsket å fjerne fylkeskommunen som forvaltningsledd i Norge. Det handler om to ting: Det handler om å effektivisere offentlig sektor, og det handler om å sørge for at man sparer penger på vegne av skattebetalerne. I et budsjett på godt over 2 000 mrd. kr mener jeg definitivt at det er rom for å spare penger, og jeg mener at et godt sted å starte med å spare de pengene, er å kutte det tredje forvaltningsleddet vårt, altså fylkeskommunen. La det ikke være noen tvil: Fremskrittspartiet er ikke for å legge ned barnehager og videregående skoler av den grunn. Vi er for å flytte oppgavene, fra fylkeskommunen til staten og kommunene, for på den måten å spare opp mot 2 mrd. kr bare i administrasjon. Det tenker jeg er bra både for skattebetalerne og for dem som skal få disse tjenestene.

Jeg og representanten har en lang erfaring fra skoledebatter, så det er en glipp jeg er villig til å leve med. La meg bare påpeke det én gang til: Hvis representanten hadde hørt på mitt forrige svar, er det helt klinkende klart at vi skal ha mer praktisk undervisning, men det kommer først og fremst ut fra de rammene skolen opererer med. I Fremskrittspartiets alternative budsjett har vi f.eks. lagt en milliard kroner på toppen av grunnskolen i forhold til det budsjettet man til slutt landet på. Jeg må bare få lov til å påpeke igjen at å kutte i estetiske fag ikke er det samme som å kutte i praktisk undervisning i skolen. Det vi ønsker å gjennomføre, er at alle lærere, i alle fag, skal få muligheten til å drive med mer praktisk undervisning. Derfor er det viktig med gode lærere som har de karakterene som skal til for å komme inn på lærerstudiet. Det er viktig at skolene får de ressursene som skal til for at de lærerne har de verktøyene de trenger for å gjøre jobben sin skikkelig. Til syvende og sist handler dette om kommuneøkonomi, og der vil jeg understreke tydelig for både presidenten og Stortinget at Fremskrittspartiet legger til grunn en mye mer romslig ramme enn det Arbeiderpartiet og budsjettforliket gjør.

Det jeg mener, og det Fremskrittspartiet tar til orde for, er å gjøre noen tøffe og helt nødvendige prioriteringer i norsk skole. Vi kan ikke bare kaste penger på hvert eneste problem som skal løses, og derfor er man også hos Fremskrittspartiet villig til å flytte penger fra noen steder for å løfte andre prioriteringer. For oss er det f.eks. svært viktig at norske lærere har gode karakterer i matte, norsk og engelsk når de begynner på lærerstudiet. Det er en prioritet Arbeiderpartiet ikke har. For oss er det også viktig å sørge for at man har mer praktisk læring i så mange fag som overhodet mulig, men det betyr ikke at det er de estetiske fagene som nødvendigvis skal løftes. Det er at man får rom til å gjøre jobben sin som lærer skikkelig, og får muligheten til å ta etterutdanning. Det er noe vi har kuttet litt i for de praktiske og estetiske fagene, men opprettholder i stort monn i alle andre fag. Kanskje viktigst av alt er det at skolen skal ha ressursene som skal til for å gi den utstyrsparken, den tiden og det pedagogiske rommet som skal til for at læreren kan gjøre en skikkelig jobb. Jeg opplever at det er ivaretatt.

I valgkampen i 2021 var en av regjeringens store prioriteringer det såkalte ungdomsløftet. Daværende opposisjonsleder Jonas Gahr Støre brukte store ord om at ungdommen var fremtiden, og prioriteringene til en Ap-regjering skulle gjenspeile dette. Perioden Stortinget har lagt bak seg, bar lite preg av slike prioriteringer. Snarere tvert imot opplevde norske ungdommer å bli konsekvent nedprioritert i forhold til både andre nordmenn og prosjekter helt andre steder i verden. Alle i denne salen er enige om at den kanskje viktigste satsingen unge nordmenn fortjener, er en god skole, og i denne debatten er det en tørste etter å få skolen prioritert høyere. Allikevel skal vi i dag behandle et budsjett som er helt blottet for de nødvendige prioriteringene og investeringene den norske skolen sårt trenger. Både statsråden og Arbeiderpartiets representanter i denne salen er høye og mørke når de snakker om budsjettprioriteringer, men det legges ikke opp til noen solid styrking av skolenes rammer, det legges ikke opp til at elevene får møte utfordringer på sitt eget nivå, og det legges ikke opp til at norske lærere skal få de verktøyene de trenger til å kunne gjøre en skikkelig jobb. Snarere tvert imot er dette et budsjettforlik som forsvarer status quo i Skole-Norge. Vi snakker om et Skole-Norge hvor elevene skriker etter en skolehverdag hvor de føler mestring, opplever ro i klasserommet og blir forberedt på livet etter skolegangen. Vi snakker om et Skole-Norge hvor lærerne skriker etter ressursene til å følge opp hver enkelt elev, etter nok bøker til elevene og etter muligheten til å bruke sin faglige tyngde på å undervise, ikke alt annet vi i dag ber lærerne gjøre. Vi snakker om et Skole-Norge der foreldrene ser sine egne barn utsettes for vold, trusler og mobbing, og samtidig ser de samme barna møte en utdanning som dessverre ikke er rustet til å gi barna som vokser opp i verdens beste land, den skolegangen de fortjener. Vi snakker om et Skole-Norge der kommuner over hele landet sier klart fra om at det kommer til å kuttes kraftig i skolenes budsjetter i året som kommer. Dette rammer særlig laget rundt eleven, de tilrettelagte tilbudene og lærernes muligheter til å utøve yrket sitt skikkelig. Til tross for alle disse åpenbare utfordringene har det Arbeiderparti-ledede budsjettforliket ikke noen stor satsing på skolen. Det mangler prioriteringer, det mangler ressurser, og det mangler vilje til å se på om systemene dette huset lagde for generasjoner siden, begynner å bli litt utdaterte. I sitt ønske om å verne de valgene Arbeiderpartiet gjennom historiens gang har tatt, er det dessverre liten lyst til å tenke nytt, liten lyst til å investere og liten lyst til å gjøre noen tøffe prioriteringer. Fremskrittspartiet tør å prioritere. I vårt alternative budsjett legger vi inn midler både til grunnskolen og til videregående opplæring, vi sørger for at midlene er så frie som mulig, slik at skolene selv kan bruke dem innenfor det som i dag er altfor stramme rammer. Skolen er ikke bare en oppbevaringsplass for unge nordmenn, det kan være så utrolig mye mer. Hvis vi hadde turt å bruke dynamisk nivådeling, ville alle elever møtt utfordringer på sitt eget nivå. Både de faglig svake og de aller beste ville nytt godt av ordningen. Hvis vi hadde turt å sende de største bråkmakerne til et tilrettelagt tilbud, ville både den eleven det gjelder, og alle de andre fått et mye større læringsutbytte. Hvis vi hadde turt å samarbeide tettere med næringslivet, ville elevene lært mer, tidligere, om hvilke bransjer de kunne tenke seg å jobbe i, næringslivet ville kunnet bidra med kompetanse og utstyr, og elevene ville møtt en skole som i mye større grad lærte dem opp i det livet de faktisk skal møte. Spørsmålet er ikke om vi i denne salen sitter på løsningene som skal til for å løfte den norske skolen, spørsmålet er om de andre partiene i salen tør å stemme for dem. For Fremskrittspartiet er utdanning en av våre viktigste prioriteringer. Vi snakker ikke bare med de samme store ordene som de andre partiene, vi følger opp retorikken med konkrete politiske forslag. Jeg har en drøm om at mine barn en dag vokser opp og går på verdens beste skole – en skole hvor læreren ikke bare er sjefen i klasserommet, men også bruker tiden sin på å undervise, en skole hvor elevene møter utfordringer på sitt eget faglige nivå, og hvor de får muligheten til å strekke seg etter drømmene Arbeiderpartiet nå tar fra dem. En slik skole er mulig, men ikke med det budsjettforliket som ligger til behandling i dag. Det er skuffende å se at ikke flere partier ser verdien av å løse disse problemene en gang for alle, men la meg være klinkende klar: Dette vedtas ikke med Fremskrittspartiets stemmer, og vi kommer ikke til å gi oss i kampen for at den norske skolen igjen skal være noe vi kan være skikkelig stolte av. Med det tar jeg opp vårt forslag.

2025 har vært et år preget av en alvorlig utvikling i kriminaliteten i Oslo. Til tross for at statsministeren tydelig sa til Arbeiderpartiets landsstyre i september at regjeringen skulle gå til kamp mot gjengene, har svært lite skjedd, og alvorlige hendelser treffer befolkningen i Oslo så ofte at det snart føles som normalen. Følgende er bare noen av en lang rekke av årets eksempler på hvor rå og ekstrem volden har blitt i Oslos gater: Den 13. januar møtte en mann opp på legevakten med alvorlige skuddskader. Den 17. januar var det skyting på Ulven. Den 29. januar ble en mann skutt inne i en leilighet på Grünerløkka. I februar gikk politiet ut og sa at det i 2024 var 40 knivstikkinger og 17 skyteepisoder i byen vår, og at trenden var i ferd med å fortsette inn i 2025. Den 7. februar ble en mann skutt på Sofienberg. Den 17. mars ble en person skutt på Stovner T-banestasjon. Natt til søndag 5. mai ble en mann skutt i skrittet på en parkeringsplass på Linderud. Den 19. juli ble en person skutt på Tveita Senter. Den 23. september ble det kastet håndgranater mot en neglesalong i Pilestredet. Den 6. november ble det løsnet skudd mot en adresse på Høybråten. Dette er ikke alt – det er ikke engang alle skyteepisodene som har vært i hovedstaden så langt i 2025. Trenden tiltar i styrke, og mange innbyggere i Oslo er regelrett redde. I lys av denne dramatiske utviklingen skulle man kanskje tro at statsministerens ord «til kamp mot gjengene» ville gi gjenklang i årets statsbudsjett, men nei. Budsjettet legger opp til en finansiering politiet selv påpeker at knapt nok dekker lønns- og prisvekst. Vi har for få etterforskere, for få politifolk i gatene, ressursene er spredd, og de er for få. Kripos sier rett ut at de ikke har kapasitet til å følge alle gjengene som oppstår. Svenske kriminelle nettverk er etablert i alle politidistrikter, og gjengene bruker sosiale medier til målrettet å forsøke å få våre ungdommer til å begå bestialsk vold mot betaling. Dette er altså Norge i 2025. Politiet har en enorm oppgave og en nøkkelrolle i kampen mot de kriminelle gjengene. De ber innstendig om ressurser til å handle raskt, men regjeringen og dette budsjettet legger ikke opp til noen snarlig løsning på problemene. I Fremskrittspartiets alternative budsjett legger vi opp til en sårt tiltrengt vekst i politiets ressurser: 1,4 mrd. kr til grunnbemanningen, noe som ville gitt 1 000 nye årsverk til politiet, 100 mill. kr til kamp mot ungdomskriminalitet, hurtigspor for unge lovbrytere i alle landets tingretter og en økning av kapasiteten til varetektsfengsling av ungdomskriminelle – for å nevne noe. Disse satsingene er ikke så offensive som man kanskje skulle tro. Dessverre går mye av satsingen til å dekke over de hullene regjeringen allerede har lagd i det norske politiet. Fremskrittspartiet mener trygghet i hverdagen er en av statens aller viktigste oppgaver, og i våre budsjetter legger vi derfor opp til å sikre nettopp det, at Oslo igjen skal bli en trygg by for våre innbyggere, at gjengene skal møte et slagkraftig og stort politivesen, og at ingen skal få utnytte vårt tillitsfulle samfunn.

La meg presisere at da jeg sa «også», tenkte jeg ikke på mitt eget partis prioriteringer i alternativt budsjett. Jeg tenkte på regjeringens valg av retorikk under valgkampen tidligere dette året. Jeg må spørre igjen: Er det slik at Senterpartiet føler seg fornøyd med hvordan de private barnehagene har blitt ivaretatt i dette budsjettet, og er den ivaretakelsen i tråd med den retorikken representanten selv hadde til barnehage.no 11. oktober i år? Jeg minner igjen Stortinget på at representanten sa, klinkende klart, at kommuneopplegget Arbeiderpartiet la frem, var for dårlig. I tillegg har Senterpartiet tatt initiativ til å forsøke å sikre en permanent refusjonsordning, og allikevel er ikke det fulgt opp i statsbudsjettet. Jeg spør en tredje gang: Er representanten villig til å innrømme at de ikke har fått det de ville, og er representanten villig til å beklage til de private barnehagene?

Jeg registrerer at representanten var misfornøyd med hvordan regjeringen har fulgt opp forliket Senterpartiet var en del av. Da må man jo spørre seg selv: Hvordan er det man følger opp et vedtak hvor det skal medfølge penger? Jo, det gjør man kanskje i statsbudsjettet. Arbeiderpartiet legger frem et budsjettforslag Senterpartiet ikke er enig i, og som de så går høyt og tydelig ut og sier ikke har penger liggende inne til de private barnehagene. Så går Senterpartiet inn og forhandler om statsbudsjett. Det følger ikke med mer penger til de private barnehagene, og Senterpartiet sier da, på en eller annen måte, at de allikevel har fått ivaretatt sine ønsker. Jeg må tillate meg selv å spørre: Er representanten villig til å innrømme at det er langt mellom liv og lære også for Senterpartiet denne høsten, og er representanten villig til å beklage på vegne av Senterpartiet for at de ikke har prioritert de private barnehagene?

Igjen: 14. oktober i år tok Senterpartiet initiativ til et vedtak her i Stortinget. Det forslaget, som skulle sikre finansiering fra 2026, var Fremskrittspartiet med på å sikre flertall for. Dette legges det ikke opp til i budsjettforliket. Etter at Senterpartiet gikk ut av regjering, har de drevet en aktiv kampanje for å distansere seg fra den politikken de selv var med på i sine tre år med regjeringsmakt. Med kontroll over Finansdepartementet hadde Senterpartiet stor innflytelse på folk flests hverdag, og etter Fremskrittspartiets skjønn ble den innflytelsen brukt feil. Derfor er det godt for meg å se hvor tydelig Senterpartiet ble i spørsmålet om folks privatøkonomi gjennom valgkampen. Kanskje hadde i hvert fall ett av partiene i denne nye tuttifruttikoalisjonen respekt for folks lommebøker. Senterpartiet var også med på et vedtak i denne salen, hvor de instruerte regjeringen til å forberede en rask reduksjon i matmomsen. Til tross for dette, og til tross for at Senterpartiet i sitt alternative statsbudsjett hadde inne å redusere matmomsen til 10 pst. fra 1. september, ser vi ingen spor av dette i det budsjettet som vil bli vedtatt. Har Senterpartiet rett og slett glemt å prioritere dette i forhandlingene?

14. oktober i år vedtok Stortinget et forslag fra Senterpartiet om å be regjeringen innføre og finansiere en permanent søknadsordning for å dekke reelle pensjonskostnader i private barnehager. Ordningen skulle ifølge vedtaket finansieres fra 2026. Senterpartiet var offensiv i sin retorikk i denne saken, men det finner vi dessverre ingen spor av i budsjettforliket. Til barnehage.no sa representanten Gram 11. november i år: «Flere grunnleggende tjenester som skole, barnehage og eldreomsorg er i fare med det kommuneopplegget Ap har lagt. Vi må sikre bærebjelken i velferden: barnehager, skoler og helse og omsorg i kommunene. Vi legger inn de pengene som er nødvendige for at folk også i fremtiden skal få gode tjenester i hele Norge.» I lys av denne uttalelsen finner jeg det svært merkelig at representanten og resten av Senterpartiet ikke har prioritert å følge opp sine egne løfter i de påfølgende budsjettforhandlingene. Er representanten villig til å innrømme at det er langt mellom liv og lære også for Senterpartiet denne høsten, og er representanten villig til å beklage på vegne av Senterpartiet for at de ikke har prioritert de private barnehagene?

Jeg registrerer at statsråden har noen klare forventninger til sektoren, men det gjenspeiles ikke nødvendigvis i hvilke ferdig uteksaminerte studenter vi faktisk leverer, for fremtidens Norge krever høyere produktivitet og at vi får mer ut av hver eneste arbeidstaker. I lys av dette er det svært betenkelig at en del norske studenter dessverre ikke får seg relevant arbeid etter endt studietid. Akademia skal naturligvis nyte en stor grad av frihet, men det er verdt å spørre seg om dette er formålstjenlig for fellesskapet. Norske offentlige universiteter er tilnærmet gratis for studentene, og vi finansierer både stipend og gunstige lån over skatteseddelen. Er det da for mye å forvente at studentene finner veien til studieretninger som gir kompetanse både offentlig sektor og næringslivet skriker etter? Det er f.eks. gjennomgående for få studenter på STEM-linjene ved norske universiteter, og satsingen i statsbudsjettet er ikke tilfredsstillende. Er det tenkelig for statsråden å dimensjonere studieretningene i større grad etter hvilke jobber samfunnet trenger? Og hva skal eventuelt til for at statsråden vil vurdere en slik løsning?

Jeg registrerer statsrådens balansegang og prioriteringer og ønsker å spørre videre om disse prioriteringene. NIFUs tematiske kandidatundersøkelse for 2025 viser at de fleste som fullfører norsk høyere utdanning, er tilfreds og kommer i jobb, og det er bra. Undersøkelsen viser også at hvor tilfredse kandidatene er, avhenger av hva slags utdannelse de har tatt. Undersøkelsen sier: «Kandidater fra humanistiske og estetiske fag har noe lavere andel sysselsatte, samtidig som de oftere rapporterte om ulike former for mistilpasning knyttet til jobben: dårlig samsvar mellom innholdet i jobb og utdanning (innholdsmisforhold), høyere utdanning enn nødvendig (overutdanning) og ufrivillig deltid.» Og videre: «Blant kandidater fra norske læresteder er det en gjennomgående tendens til at kandidater innen økonomiske og administrative fag er godt tilpasset i jobben.» Ser statsråden på dette som et problem, og hvilke tiltak har eventuelt statsråden for å bidra til at flere velger studieretninger som gir høyere tilfredshet og høyere sjanse for trygg jobb?

I en tid hvor verden utvilsomt er mer spent, og hvor USAs unipolare verdensorden er under stadig økende press, må et lite land som Norge åpenbart være svært varsom. USA er som kjent vår viktigste allierte, og statsråden har vært svært tydelig i sin kritikk av hvordan akademia styres politisk i USA. Til Khrono har statsråden sagt: «Jeg er dypt bekymret for utviklingen i USA når det gjelder akademisk frihet og fri forskning, og for hvordan dette vil påvirke fri forskning i hele verden.» Så vidt jeg kan se, har statsråden unnlatt å bruke slike ord om akademia i Kina, til tross for at tilstanden der unektelig er mindre fri enn hos vår viktigste allierte. Hvordan ser statsråden på utviklingen til akademia i Kina, og hva skal til for at norske myndigheter sier at nok er nok, og kutter noen av de overraskende tette båndene til Kina på dette feltet?

Jeg finner en kartlegging svært lite tilfredsstillende og velger derfor å utdype ytterligere. I Panoramastrategien, som ble lagt frem i april 2021, står det klart og tydelig at Kina er et av Norges prioriterte samarbeidsland innen høyere utdanning og forskning, noe som for all del nok kan gi isolerte gevinster gjennom kunnskapsdeling med en av verdens ledende kunnskapsnasjoner. Jeg finner det likevel bemerkelsesverdig at vi ikke har klarere kjøreregler for hvordan dette samarbeidet skal arte seg. I stortingsmeldingen statsråden selv nevnte, står det: «De norske etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene (EOS-tjenestene) har gjennom flere år understreket at norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner er utsatt for uønsket kunnskapsoverføring og etterretningsvirksomhet.» I lys av dette ønsker jeg å spørre statsråden om hun deler bekymringen til våre hemmelige tjenester, og hvilke konkrete tiltak hun som statsråd i dag vil sette i gang for å motvirke disse uønskede fremstøtene – altså ikke en kartlegging, men hva statsråden har planer om å gjøre umiddelbart.

Mitt spørsmål går til forsknings- og høyere utdanningsministeren. De siste årene har verden utvilsomt fått se et mer selvhevdende Kina. Kinesiske myndigheter plasserer landet i en annen posisjon enn før, og vi ser klart og tydelig at Kina har ambisjoner om å oppnå en annen status i verdenspolitikken enn de tradisjonelt har hatt. I takt med denne ambisjonen har kinesiske myndigheter vedtatt en rekke lover som vi nordmenn bør tenke nøye over. En av dem, etterretningsloven, som har fungert siden 2017, gir i mine øyne grunn til bekymring. I artikkel 7 i den nevnte loven står det at enhver organisasjon eller borger skal støtte, bistå og samarbeide med statlig etterretningsarbeid i henhold til lov. Loven er altså en forpliktelse for borgere, organisasjoner og institusjoner til å bistå kinesiske myndigheter med et bredt spekter av etterretningsarbeid. Dette er ikke noen konspirasjonsteori eller svartmaling. Dette er kinesisk lov. I lys av det finner jeg det svært merkelig at ca. 300 kinesiske statsborgere befinner seg i kongeriket og har tilknytning til våre høyere utdanningsinstitusjoner. De jobber med et bredt spekter av fagområder, til dels med fagområder vi må kunne si er av strategisk art. Vi er et lite og sårbart land, men vi trenger ikke å være naive. Fremskrittspartiet ser med stor bekymring på fremstøtene fremmede makter gjør via sine etterretningstjenester, og finner det merkelig at statsråden ikke har en tydeligere ambisjon eller klare retningslinjer for hvordan vi skal behandle forskere og studenter fra land vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Jeg vil derfor spørre: Mener statsråden det er sikkerhetsmessig forsvarlig at et stort antall kinesiske studenter og forskere er i Norge, når man tar Kinas krystallklare lojalitetskrav med i betraktning?

Jeg merker meg at statsministerens definisjon av at politiet styrkes betydelig, er noe lederen av Politiets Fellesforbund beskriver som noe som ikke engang dekker lønns- og prisvekst. Jeg vil igjen vise til noe den samme læreren som i sted, har sagt: Vi går og vasser i elevenes elendighet, samtidig som vi må håndtere disse kriminelle elevene og vår egen psyke. Det er helt rystende å oppleve dette i Norge i 2025. Vi har en generasjon med elever som har en utrygg skolehverdag, mens disse kriminelle elevene har rettigheter som sikrer dem i å kunne plage andre så lenge de ønsker. Den norske fellesskolen klarer ikke å ivareta elevenes rett til et trygt og godt læringsmiljø. De som ødelegger klassemiljøet, blir heller ikke tatt hånd om. Ser statsministeren at vi trenger sterkere tiltak mot disse elevene, og vil statsministeren sørge for utbygging av flere ulike former for tilrettelagte tilbud i skolen for å møte disse elevene?

Regjeringen har gjentatte ganger understreket, både i denne salen og i diverse artikler i norske aviser, at de er offensive for å sikre ro og orden i skolen. Jeg vil benytte anledningen til å understreke at regjeringens ambisjon er en ambisjon også Fremskrittspartiet deler, men jeg må innrømme at jeg ser stor forskjell mellom festtaler og politiske vedtak fra regjeringens side. Opplæringsloven § 12-2 er krystallklar: «Alle elevar har rett til eit trygt og godt skolemiljø som fremjar helse, inkludering, trivsel og læring.» Følgende ble sagt av en lærer på en skole i Akershus og viser en helt annen virkelighet for elevene og lærerne: Elever blir presset til å omgås kriminelle elever som ikke har noen intensjoner om å jobbe med fag på skolen. De dreper ethvert klassemiljø de er inne i. De er kjipe, frekke og utøver sosial makt overfor vanlige elever som ikke er vant til slik oppførsel. Det er bjørn mot sau. De er forsvarsløse. Elevene i klassen lever i frykt og usikkerhet hver dag, for ikke å snakke om oss lærere. Situasjonen er hårreisende, og den er uholdbar. Til tross for Arbeiderparti-regjeringens offensive retorikk er arven etter fire års regjeringstid dessverre at situasjonen er prekær på skoler over hele landet. Til tross for elevenes rett til et trygt skolemiljø, ser vi nå at gjengene får fotfeste, at læringsmiljøet ødelegges, og at elever og lærere ikke føler seg trygge på skolen – og slik har det vært i årevis. Det hjelper ikke at læreren nå har fått myndighet til å sette elevene på gangen. Derfor vil jeg spørre: Hvilke konkrete tiltak vil statsministeren iverksette for å finne varige løsninger som sikrer tryggheten i klasserommet for elever og lærere?

På vegne av representantene Line Marlene Haugen, Lill Harriet Sandaune, Joakim Myklebost Tangen, Sylvi Listhaug, Lars Rem, Finn Krokeide, Tor André Johnsen, Morten Kolbjørnsen og meg selv har jeg gleden av å fremsette et representantforslag om å godkjenne Jotunheimen privatistskule som offentlig finansiert kristen privatskole.

På vegne av Fremskrittsparti-representantene Line Marlene Haugen, Lill Harriet Sandaune, Joakim Myklebost Tangen, Julia Brännström Nortug, Helge André Njåstad og undertegnede ønsker jeg å fremsette et representantforslag om justering av fraværsreglene i videregående skole.

Den forrige regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet var usikker for mange. Næringslivet fikk ustabile rammevilkår, tilbakevirkende skatteinnførsler og for lite dialog med styresmaktene. Regjeringen gikk til angrep på friskolene, på elevers frihet i hverdagen, på russetiden og på mye annet, men noe av det som skuffet meg mest, var angrepene som kom på de private barnehagene. Da jeg var enda yngre enn det jeg er i dag og skulle gå i barnehagen, sto kongeriket i en barnehagekrise. Det var ikke på langt nær full barnehagedekning, og mange foreldre ble tvunget til å gjøre som mine foreldre, nemlig å betale dyrt for plass i en såkalt familiebarnehage. Den gangen fant Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og til slutt også Stortinget på et kompromiss, barnehageforliket fra 2003. Forliket sikret bærekraftig finansiering også av private barnehager, og kort tid etter ble det startet en massiv utbygging av barnehageplasser i Norge. Den gangen hadde vi et SV som var pragmatiske i barnehagespørsmålet, i motsetning til i dag, hvor en krig mot private aktører er deres absolutte fanesak. I 2021 fikk Norge en ny regjering, og det fikk de private barnehagene raskt merke. Siden 2021 har det blitt kuttet over 600 mill. kr i de private barnehagene, noe som har bidratt til at 248 private barnehager ikke lenger eksisterer. Det regjeringen gjorde, var noe så smålig som å kutte i pensjonstilskuddet til de private. Finansminister Vedum la altså frem et budsjett som vingeklippet de private barnehagene, og resultatet ble en konkursbølge i sektoren. Tidligere i år ble det vedtatt et nytt barnehageforlik i Stortinget, et forlik vi trakk oss fra nettopp fordi det ble tydelig at de private barnehagene ikke ble godt nok ivaretatt. Så kom valget, og nå kommer den gamle finansministeren tilbake til Stortinget med et håp om å sikre flertall for en linje Fremskrittspartiet la opp til for lenge siden. Min partileder Listhaug sa i trontaledebatten i går at Fremskrittspartiet selvfølgelig kommer til å være pragmatiske og sikre støtte til gode forslag, og det kan jeg meddele at vi kommer til å gjøre også i denne saken. Vi setter pris på at Senterpartiet endelig har kommet til fornuft og stemmer for en ny vår for de private barnehagene. Jeg skulle bare ønske at Senterpartiet hadde lyttet tidligere, og at vi hadde hatt et bredt forlik fra starten av som sørget godt nok for det gode barnehagesystemet vi har hatt i så mange år.

Uten ro og orden i klasserommet er det vanskelig å lese og lære. Med regjeringens politikk får bråkmakerne dessverre fortsette å herje i klasserommene. Læreren kan nå følge elever ut av klasserommet og gripe inn, men regjeringen har ikke gitt oss svar på hvordan de skal følge opp, og hvor de skal gjøre av dem som bare fortsetter å sabotere undervisningen for resten av klassen. I dag ender det ofte med at resten av klassen sitter uten lærer fordi læreren må bruke tiden sin på enkeltelever som ødelegger læringsmiljøet. Fremskrittspartiet vil opprette flere alternative skoletilbud for dem som ødelegger undervisningen for andre. Statsråden har hårreisende uttalt at spesialskoleplasser vil kunne bli en rekrutteringsarena for kriminelle nettverk. Det forteller mye om statsrådens syn på tilrettelagte skoletilbud. Hvordan vil statsråden sikre ro i klasserommet uten å gi elever som utagerer over tid, et bedre tilrettelagt tilbud?

I valgkampen hevdet statsministeren at Fremskrittspartiets skolepolitikk bidro til mer utenforskap og et delt samfunn. Jeg legger til grunn at statsråden er enig i at følgende er gode indikatorer på utenforskap: 41 pst. av 15-åringene i Norge var på det laveste nivået i ett eller flere fag i siste PISA-undersøkelse. Stadig flere elever har ikke minimumskompetansen de trenger for å kunne studere videre og lykkes i arbeidslivet. Over 111 000 mellom 20 og 29 år sto helt utenfor både utdanning og arbeidsliv ved utgangen av 2023, og andelen unge på uføretrygd har aldri vært høyere. Dette er urovekkende tall og en utvikling som har gått fra vondt til verre på Arbeiderpartiets vakt. En mye brukt definisjonen på galskap er at galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et helt annet resultat. Er statsråden enig i at regjeringens skolepolitikk er å gjøre det samme på nytt?

Norge er ett av landene i verden som bruker mest penger på skole. Vi har en høyt kompetent lærermasse, vi har et høyt gjennomsnittlig utdanningsnivå blant foreldrene, og barna våre går på noen av verdens dyreste skoler. Ved første øyekast kunne vi kanskje antatt at norske elever leverer i verdensklasse, men det er langt fra sannheten. Hvert tredje år gjennomføres PISA-prøvene, en internasjonal digital prøve som effektivt måler kunnskapen i lesing, matematikk og naturfag hos 15-åringer over hele verden. Disse prøvene er viktige fordi vi gjennom resultatene ikke bare kan se hvor høyt norske elever presterer i forhold til elever i andre land, men også måle ressursutnyttelsen i den norske skolen. Hvor gode resultater får vi for pengene vi bruker? Som folkevalgte er det viktig å forholde seg aktivt til resultatene fra prøver som PISA, fordi Stortinget ikke bare har et ansvar for å gi elevene muligheten til å lykkes, men også for å bruke skattebetalernes penger med respekt. På begge disse punktene er det mye som tyder på at vi er på feil kurs. For det første viser PISA-resultatene langt fra verdens skarpeste elever. De viser dessverre det samme som har vært trenden over veldig mange år: en elevmasse som ikke kan kalles mer enn gjennomsnittlig rent faglig, i hvert fall ikke i forhold til andre OECD-land. Vår verden blir mer og mer sammenkoblet for hvert år som går, og det ville vært svært naivt av Stortinget å late som våre elevers kompetanse i forhold til kompetansen til elever i andre land ikke er relevant. Regjeringen har gjennom hele valgkampen snakket varmt om norsk skole og om sine økonomiske prioriteringer på utdanningsfeltet. Derfor er det skuffende å høre nivået på satsingene regjeringen la frem i årets trontale. Da regjeringen la frem den økonomiske ambisjonen i satsingen Leseløftet, må jeg innrømme at jeg opplevde det som langt mellom liv og lære. 631 369 er tallet på hvor mange norske elever Leseløftet er ment å treffe. De går daglig på hele 2 692 forskjellige skoler, og de er alt fra 5 til 16 år gamle. Til disse nesten 9 pst. av Norges befolkning har regjeringen klart å finne frem 1 mrd. kr, eller 371 471 kr per skole, omtrent 1 600 kr per elev. Ifølge tall fra Den Norske Forleggerforening vil det kunne gå til å anskaffe fem og en halv bok i året, noe jeg må innrømme er skuffende lite, all den tid jeg har vært vitne til statsrådens uttalelser om viktigheten av nettopp denne satsingen. Fem og en halv bok i året er ikke nok. Det skraper bare på overflaten i utfordringene norsk skole står i. Jeg registrerer at 15 minutter i timeplanen skal settes av til lesing hver dag, men som en ung mann som for få år siden forlot nettopp det norske utdanningssystemet, må jeg tillate meg å påpeke at dette allerede er praksis i svært mange klasserom. Fremskrittspartiet har større ambisjoner enn dette. Fremskrittspartiet har ambisjoner om en skole der elevene får både verktøyene, strukturen og tilliten som kreves for å hevde seg, også i et internasjonalt perspektiv. Det betyr først og fremst en strukturell endring av hvordan vi legger opp skolen. Elevene bør møtes med klare krav og forventninger, for så å få bestemme mest mulig over sin egen hverdag. Man burde få rettighetsfestet fritt skolevalg i hele landet, muligheten til å velge flere valgfag og møte et nivå i fagene man velger, som er tilpasset eleven selv – alt pakket inn i klare kompetansemål og tydelige forventninger fra både lærere og foreldre. Norske elever er ikke dummere enn andre, men de er tvunget til å være deltakere i et skolesystem som dessverre ikke oppnår de resultatene investeringene burde tilsi – langt under det politikerne lover og, viktigst av alt, langt unna det norske elever fortjener. Jeg håper regjeringen har større ambisjoner enn de tre avsnittene de presenterte på utdanningsfeltet i årets trontale. Studenter, elever og unge håpefulle over hele landet bør få vite hva som forventes av dem, for så å få muligheten til å strekke seg etter drømmene sine på sin egen måte. Det ser det ikke ut til at regjeringen prioriterer.