Vi ser positive utviklingstrekk i industrien, og eksporten viser evne til å omstille seg til nye markedsforhold, men på sikt står vi overfor en rekke utfordringer. Beskjeden fra industrien selv er at skattesystemet i dag diskriminer mot norsk eierskap, samtidig som de kjenner på usikkerhet rundt kraftpriser, avgifter, reguleringer, toll- og handelspolitikk og tilgang på kompetent arbeidskraft. FrP mener at formuesskatten må vekk, slik at vi ikke straffer våre egne borgere for å drive med verdiskaping. Vi vil også produsere billig og stabil strøm uten å drive med klimapolitisk kraftsløseri, slik at kraften kan komme industrien til gode. Det som bekymrer meg mest, er at Norge har vedtatt et mål om å kutte klimagassutslipp med 70 pst. fra 1990-nivå innen 2035, samtidig som man utenfor Europa har helt andre ambisjoner. Kina, f.eks., har mål om mellom 5 og 7 pst. vekst årlig, og det har de klart å holde seg innenfor i en årrekke. Et konkret eksempel på hvordan disse ulike ambisjonene slår ut i praksis, er at vi nå ser færre europeiske biler på veiene våre, mens kinesiske biler tar en stadig større andel av markedet. I dag er det minst 16 forskjellige kinesiske bilmerker å velge mellom i Norge – før pandemien var det ett. Dette henger selvsagt sammen med flere faktorer, hvorav flere som gjør Kina til et dårlig forbilde. Men en årsak vi må ta innover oss, er at vekst og skaping er gjort en prioritet uten klimapolitiske handikap. For mens Europa stenger kullkraftverk, åpner Kina stadig nye. Det betyr at Norge, som eksporterer rundt 60 pst. av varene våre til euroområdet, også må være framoverlente for å kunne konkurrere og bidra til konkurransekraft hos våre allierte. Når europeisk økonomi har falt bakpå, Norge inkludert, vil industrikapasiteten flytte seg til andre land. Skal norske bedrifter redde verden, må de først og fremst kunne konkurrere i verden. Vi kan ikke bare forvente at vi får kjøpt alt vi trenger, på Elkjøp – vi må ha kapasitet til å skape ting selv. Slik sikrer og bevarer vi både sikkerhetshensyn og selvstendighet. Skal norsk industri stå sterkt i framtiden, må vi ha lave kraftpriser og overflod av stabil kraft, et skattesystem som ikke straffer norsk eierskap, og en klimapolitikk som ikke binder armer og bein på den norske økonomien. Alternativet er at Norge og Europa blir et museum.

Etter planen skulle Billerud Viken AS investere stort i ny fabrikk i Hønefoss til foredling av norsk skog ved å produsere klimavenleg emballasjefiber, men etter avslag frå Miljødirektoratet, som meiner utsleppa vil bryte med vassdirektivet og Norges EØS-rettslege forpliktingar, har saka lege stille hos Klima- og miljødepartementet sidan juni i fjor sommar. No har Billerud trekt seg ut av milliardprosjektet, og dei peikar på den lange godkjenningsprosessen som årsak. Statsminister Jonas Gahr Støre og dåverande næringsminister Jan-Christian Vestre besøkte Hønefoss sommaren 2022, kor dei sa seg einig i problembeskrivinga om lange saksbehandlingstider og langt på veg lova fortgang. Sidan den gongen er det openbert ikkje gjort nok for å rydde opp. Utan samspel mellom myndigheiter og næringsliv stoppar utviklinga av Noreg heilt opp, og difor er det trist at regjeringa ikkje er meir framoverlent og tydeleg på korleis dei vil løyse problemet og sikre hurtig saksbehandling. Fordelane med ein fibermassefabrikk i Hønefoss er mange fleire enn ulempene, og Billerud har fått støtte frå ordførarar, lokalt næringsliv, LO og NHO, som har gitt klar beskjed til regjeringa om at saksbehandlingstida er altfor lang. Her har ei moglegheit dukka opp til å styrkje skognæringa med meir vidareforedling av tømmer i Noreg. Til produksjonen er det anslått omtrent 700 000 kubikkmeter med trevirke, og fabrikken skulle gje 70 nye lønsame arbeidsplassar. Miljødirektoratets avslag på søknaden frå Billerud stoppar ikkje berre ei grøn industrisatsing, men set også spørsmålsteikn ved Noregs vilje og evne til å leggje til rette for nye næringar og ny industri. Signalet vi no sender til andre aktørar som vurderer å investere i Noreg, er tydeleg: Ikkje kom hit. Noreg må ha større ambisjonar enn rett og slett å eksportere råvarene våre til foredling i utlandet. Utan ein fungerande marknad og utan industrielle kundar har skogen lita økonomisk betyding, og det er i foredlingsprosessen det skjer størst verdiskaping. Tidlegare importerte vi tømmer til Norge som blei nytta til produksjon. No står industriprosjekt i byråkratisk stampe, og Noreg har blitt ein eksportør av tømmer som i staden blir foredla andre stader. Den trenden må snu.

Meir enn 40 pst. av norsk løkproduksjon blir ramma av det nye, strenge EU-kravet om å senke grenseverdien for kadmiuminnhold i løk, som trer i kraft frå 1. juli i år, etter at ei utsetting av kravet til 2027, som Stortinget først gjekk inn for, likevel ikkje skal gjelde. All den tid det er politisk bestemt at innstramminga ikkje kan vente eitt år, og bønder som slit med å oppfylle det nye EU-kravet, blir utsett for potensielt store økonomiske tap, er det på sin plass at Stortinget ber regjeringa kome tilbake til oss med forslag til ei god og rettferdig kompensasjonsordning. Norske løkbønder er sette i en svært vanskeleg situasjon på grunn av eit firkanta og unødvendig politisk inngrep. Når Stortinget først går inn for å utsetje kravet med eitt år, er det useriøst å snu igjen med ein gang, berre for å skape utryggleik ved å sende blanda signal til bøndene. Norske løkprodusentar klarer seg i stor grad utan omfattande statlege overføringar. Difor er det svært uheldig at staten skaper unødvendige politiske svingingar som undergrev grunnlaget for ordinær drift. Matproduksjon krev langsiktig planlegging, og det blir det vanskeleg å gjennomføre når politikarane på Stortinget endrar mening frå uke til uke. No ber vi staten ta økonomisk ansvar, etter sjølv å ha skapt eit økonomisk tapspotensial for næringa. Det skal skje i form av ei midlertidig kompensasjonsordning, og utan å skape nye, langvarige subsidie- eller kompensasjonsordningar i landbruket.

Forskrifta om takstberekning og maksprisar for drosjetransport skal i utgangspunktet gjelde for heile landet, men det finst nokre unntak som har medført at enkelte har opplevd urimelege ekstrakostnader i nokre kommunar. På bakgrunn av dette har Norges Handikapforbund sendt innspel til Stortinget om at det er viktig med likebehandling over heile landet. Med systemet av i dag får vi dessverre uføreseielege vilkår i form av prissjokk, som vi har sett enkelte eksempel på. Det er viktig at grupper som er særleg avhengige av drosjetransport, har tilgang til eit godt og rimeleg drosjetilbod, men makspris er på same tid eit svært inngripande tiltak som kan ha negative verknader for både forbrukarar og dei som tilbyr den regulerte tenesta. Dersom prisane blir sette på feil nivå, kan det bli mindre attraktivt for drosjeselskap å investere i rullestoltilpassa drosjer, bl.a. fordi det vil ta lengre tid å få dekt inn investeringa for å tilpasse drosja. Med utgangspunkt i regelverket av i dag bør Stortinget sørgje for reell tilgang til transport utan å få skyhøge rekningar på den andre sida av ei kommunegrense, og for at ordningar som TT-kort ikkje blir hòla ut av høge påslag i delar av landet, eller at prising blir flytta over i andre takstledd. FrP støttar å endre forskrifta om maksprisar for drosjebilkøyring, samtidig som det må understrekast at ei forskriftsendring må følgjast tett opp med tiltak som sikrar at tilgjengelegheita av rullestoltilpassa drosjer ikkje blir dårlegare.

«Vi er en sjømatnasjon», og vi er «en energinasjon». Det fastslår næringsministeren frå talarstolen når ho blir konfrontert med det faktum at Noreg ligg langt bak nabolanda våre når det gjeld innovasjon og skaparkraft. Det er først og fremst rart å høyre frå ei regjering som arbeider for å svekkje fiskeri og havbruk gjennom eksempelvis skattesjokk som set investeringar på is og ei CO2-avgift på fiske i fjerne farvatn som skaper ei stor konkurranseulempe for norske aktørar – ei regjering som også samarbeider med parti som helst skulle sett at Noreg slutta å vere ein olje- og gassnasjon, fordi ein helst skulle vore forutan CO2-utsleppa. Det Noreg treng, er ikkje politikarar som bestemmer kva slags næringar som har livets rett og skal satsast på i framtida, aleine basert på kva som har fungert historisk. Det Noreg treng, er fridom for alle landets kvinner og menn til å inngå gjensidige fordelaktige private transaksjonar, slik at morgondagens bedrifter kan blomstre og vekse seg store her heime. Vi kan ikkje fortsetje å jage gründerar og kapital ut av landet, noko som gjer heile samfunnet fattigare og mindre inspirerande. Det er trist at nordmenn med gode idear er nøydde til å reise til Sverige eller andre land for å kunne satse og finne privat risikokapital. Alle vi som sit i denne salen, veit at den svake norske innovasjonskrafta heng saman med det særnorske skattesystemet vårt. Ingen andre land vel å straffe eigne innbyggarar og deira konkurransekraft overfor utanlandske aktørar på den måten som Noreg gjer med formuesskatten. Vi kan ikkje berre lene oss på verkemiddelapparatet og monstersubsidiar til dei næringane som politikarane til ei gjeven tid lèt seg freiste av. A stole på at spåkula til næringsministeren alltid skal vise rett, er å gamble med norsk økonomi og framtidas velferdssamfunn. Difor er eg stolt over at FrP kjempar for lågare skattar og avgifter, mindre byråkrati og mindre sløsing. Det vil gje Noreg ein smidigare økonomi med fleire bein å stå på i framtida.

Ambisjonane regjeringa har for næring, innovasjon og gründerskap i Noreg, er eit av dei større og meir nedslåande vonbrota i budsjettet for neste år. Den mest næringsfiendtlege skatten i landet, formuesskatten, blir vidareført utan at ein er redd for ytterlegare kapitalflukt ut av landet, som har vore ein trend i fleire år. På same tid ser vi at berre to av dei 30 største bedriftene i Norden er norske, ein reduksjon frå 7 frå før finanskrisa. Svenske Spotify har gått forbi Equinor, og danske Novo Nordisk er meir verdt enn eit heilt dansk statsbudsjett. Det er heilt openbert eit stort tap for den norske økonomien at vi ikkje har slike store og framtidsretta verksemder som driv med andre ting enn berre naturressursar, og at dei som har gode idear her til lands, må ut av Noreg for å finne rammevilkåra som må til for å byggje opp ei bedrift i ei moderne tid og i ein global økonomi. På same tid bruker vi langt meir offentlege pengar per innbyggjar enn samanliknbare land, som Sverige og Finland, så pengar har vi i utgangspunktet nok av. Likevel greier vi ikkje å oppretthalde noko i nærleiken av det same nivået i privat verdiskaping, og overlevingsraten blant nye bedrifter er vesentleg lågare i Noreg. I tillegg held dei massive overføringane til utlandet fram i form av ein tvilsam bistandspolitikk som ikkje fungerer godt nok. Budsjettet viser også at drivstoff ikkje skal bli billigare i oljenasjonen Noreg, trass i at halve Europa har tatt grep dei siste åra for å hjelpe folk og næringsliv med utgifter til å dekkje grunnleggjande behov som transport. Sverige er blant landa som kutta i avgiftene på drivstoff, og der kunne ein fylle for litt over 14 norske kroner for berre nokre dagar sidan. Her i Noreg skryter Senterpartiet av at dei rett og slett har stansa ytterlegare auke i drivstoffavgiftene. Bensin og diesel skal altså ikkje bli billigare med Senterpartiet i budsjettforhandlingar denne gongen heller, sjølv om avgiftene til staten i dag utgjer rundt halve literprisen. Planane om CO2-avgift på fiske i fjerne farvatn går regjeringa også vidare med, etter å ha skrytt i valkampen av å ha utsett sin eigen politikk. Dette er ingenting anna enn ei heilt uforståeleg politisk prioritering. Regjeringa skapar eit system som gjer at fiskebåtar aukar dei totale CO2-utslippa sine når dei må reise til utlandet for å bunkre, noko som reduserer handelen i Noreg og bruken av norske bunkringsanlegg, som har ein vesentleg beredskapsverdi. Ein sikrar heller ikkje staten nemneverdige inntekter. På toppen av det heile greier ikkje regjeringa eingong i sine villaste dagdraumar å førestille seg kva slags utsleppsfrie drivlinjer fiskeflåten skal gå over til gjennom CO2-avgifta. Budsjettet for neste år viser at regjeringa ikkje bryr seg om å bake ei større kake, slik at alle nordmenn kan sitje igjen med eit større stykke til slutt. Regjeringa trur at næringsutvikling og innovasjon skjer av seg sjølv, og at dette er noko som alltid vil vere der, uavhengig av kva for politiske avgjerder som blir tatt her på Stortinget.

Samtidig som tittelen på pressemeldinga er «sett norske familier foran offentlig sløsing», prioriterer KrF i sitt alternative budsjett auka bistand med over 4 mrd. kr. I tillegg føreslår dei 5 mrd. kr til klimainvesteringsfondet, under streken. Kvifor skal dette gå foran tiltak som styrkjer norsk verdiskaping og familieøkonomi, når næringslivet og primærnæringane treng konkurransekraft her heime og vi har rekordlåge fødselstal, samtidig som folk får færre barn enn dei sjølv seier dei vil ha?

Skattar og avgifter kan ha eit mål i seg sjølv ved å skape insentiv til å ha ei omstilling eller gå vekk frå ein teknologi og over til ein annan. Problemet med politikken til MDG er at det ikkje er det vi ser i praksis. Det vi ser, er at bedrifter og industriar flyttar seg ut av Noreg eller ut av Europa. Kva er det som har skjedd dei siste åra? Jo, vi ser at Volkswagen slit enormt i Tyskland. Mange bedrifter og industriar slit fordi energiprisane er høge og klimapolitikken for ekstrem. Samtidig flaumar kinesiske elbilar inn på norske vegar, for der borte legg dei til rette for auka vekst ved å halde energiprisane nede, og ja: Det medfører CO2-utslepp. Vil representanten seie seg einig i at politikken til MDG ikkje berre bidreg til insentiv for grøn teknologi, men også til at verdiskaping og industri blir piska ut av Noreg og Europa?

For det første er ikkje dette heilt riktig. FrP vil også ha skatter og avgifter, men det har vi meir enn nok av i Noreg. Vi betaler allereie i dag enormt mykje, og samanlikna med nabolanda våre bruker vi veldig mykje pengar per innbyggjar på dei offentlege budsjetta. Skattane og avgiftene er veldig høge, og vi ser at det har enorme konsekvensar for investeringar, utvikling og innovasjon i privat sektor. Det er også eit tankekors med heile verkelegheitsbeskrivinga til MDG at ein er så oppteken av omstilling når vi ser at Noreg og Europa har svært svak vekst samanlikna med andre land og kontinent. USA og Kina rasar frå oss på mange område, mens vi i Europa berre er opptekne av omstilling og grøn teknologi og ikkje legg til rette for at næringslivet kan vekse i det som er ein global marknad.

Norsk eksportindustri konkurrerer kvar dag i ein tøff internasjonal marknad. I budsjettforliket har MDG bidrege til auka kostnader, og i deira eige alternative budsjett føreslår partiet ytterlegare skjerpingar i særnorske miljøavgifter og transportkostnader. Korleis meiner MDG at norske bedrifter skal kunne tryggje arbeidsplassar i Distrikts-Noreg når politikken deira konsekvent påfører dei konkurranseulemper som gjer det dyrare å produsere i Noreg enn i andre land og i nabolanda våre?

Laks og havbruk er ei veldig viktig næring for norsk beredskap og matproduksjon. Framstegspartiet vil definitivt leggje til rette for meir forsking og utvikling av berekraftig fôr og norsk fôr og protein her til lands. Men er ikkje representanten frå Raudt einig i at det, av beredskapsomsyn, vil vere langt smartare å fase inn før ein fasar ut?

Raudt føreslår toll på import av soyamel til kraftfôr og fiskefôrproduksjon. Kan representanten forklare korleis dei skal unngå at dette slår rett inn i auka fôrkostnader, svekt konkurransekraft for havbruk og i siste omgang høgare matprisar for folk?

Tryggleik for landet og beredskap blir av regjeringa trekte fram som sentrale prioriteringar i deira ferske plan for Noreg. Då stussar eg over at den same regjeringa så ivrig går inn for å skrote Stad skipstunnel, som ville ha tryggja den farlegaste og mest vêrharde strekninga langs norskekysten. Forsvarleg og føreseieleg skipsfart er nemleg ikkje berre ei viktig interesse for næringslivet, men òg viktig for forsvarskapasiteten vår. Staten skal etter planen bruke over tusen milliardar kroner på infrastruktur det komande tiåret. Det skal også løyvast langt meir til forsvar framover. Likevel inngår visst ikkje dette viktige prosjektet for betre infrastruktur på Nordvestlandet i planane til regjeringa i det heile teke. Når ein gjev opp prosjektet etter å ha brukt fleire hundre millionar på å kome i gang, og lokale bebuarar har måtta flytte, går det ut over tilliten til det offentlege og evna vår til gjennomføre det arbeidet som har blitt begynt, spesielt når arbeidet blir avslutta før forhandlingane om pris for prosjektet er fullførte. På toppen av det heile skapar regjeringa eit uriktig inntrykk av at skipstunnelen skal bli dyrare enn han faktisk ligg an til, ved å rekne med momskostnader staten ville betalt tilbake til seg sjølv. Ikkje berre går vi glipp av potensielt hundrevis av arbeidsplassar ved å skrote prosjektet; aktørar i heile regionen har allereie arbeidd i lang tid med planar for tunnelen og tilrettelegging av næringsareal. Nærare heile næringslivet både nord og sør for Stad seier dei vil få stor nytte av tunnelen, og påstanden om at ingen kjem til å bruke han, har blitt tilbakevist av Kystrederiene, som seier at 80 pst av deira medlemer vil nytte seg av tunnelen. Stad skipstunnel vil binde Vestlandet tettare saman, skape nye bu- og arbeidsregionar og styrkje beredskapen langs kysten. Han kan òg bidra til å redusere utslepp og gje miljøgevinstar, eksempelvis ved å gjere det mogleg eller enklare å nytte elektriske fartøy. Skipstunnelen opnar for meir effektiv transport av folk og varer ved å redusere ventetider. Mindre fartøy tapar i dag verdiskaping ved å måtte liggje til kai, mens større fartøy må lenger ut på havet og ta omvegar. Det har ein verdi for lokalt næringsliv og renommeet deira at ein får gjort noko med det. Det kan òg nemnast at tunnelen ville levert ei reiselivsoppleving som er unik i global samanheng, og som ville hatt stor verdi for reiselivsnæringa. Arbeidarpartiet sine planar om å skrote Stad skipstunnel er det siste eksempelet i ei rekkje av prosjekt på Vestlandet som ryk ut av dei vedtekne prioriteringslistene. Då regjeringa i fjor la fram ny NTP, var plutseleg Vestlandet sine to høgast prioriterte vegprosjekt skrota. Hordfast blei nedprioritert, med for høg ressursbruk som forklaring. Kryssing av Romsdalsfjorden blei teke ut med same forklaring. Det er viktig å påpeike at Vestlandet ikkje har nokon store jernbaneprosjekt, som utgjer rundt halvparten av løyvingane til samferdsel. Når pengane heller ikkje kjem til veg eller kyst, har vi på Vestlandet all grunn til å vere skuffa over parti som har tyngdepunkt på Austlandet.

Regjeringa justerer formuesskatten i statsbudsjettet for neste år, men vil ikkje gjere vesentlege kutt i det som er landets mest næringsfiendtlege skatt. Onsdag melde TV 2 at Noreg tapar milliardar på dei såkalla skatteflyktningane som forlèt landet, og at sju av ti på inntektstoppen no har flytta ut. Dette heng saman med den særnorske formuesskatten, som er skjerpa under Støre-regjeringa. Ingen synest spesielt synd i dei som flyttar ut, men det er synd at Noreg blir eit land med stadig svakare innovasjonskraft. I dag er berre 2 av Nordens 30 største bedrifter norske – Equinor og ein bank. Før finanskrisa hadde vi 7 på topplista. Ser ein på kva slags bedrifter som er størst i Noreg, blir det fort klart at vi har ein økonomi bygd på naturressursar, dominert av olje, gass, laks og vasskraft. Årsaka til at vi ikkje har store teknologibaserte bedrifter, som den svenske musikktenesta Spotify, som no er verd meir enn Equinor, eller det danske medisinselskapet Novo Nordisk, som er verd meir enn et heilt dansk statsbudsjett, er at dei fleste bedrifter er avhengige av kapital og føreseielegheit for å kome seg på beina. Fellesskapets midlar er tilgjengelege for gründerar og oppstartsbedrifter, men altfor få av dei kjem seg ut av den såkalla dødens dal, kor såkorn frå det offentlege ikkje lenger strekk til. Her kjem vi langt dårlegare ut enn svenskane og danskane, med vesentleg fleire konkursar blant bedrifter etter fem år. Det er spesielt i skaleringsfasen, kor ein treng 5 mill. kr til 30 mill. kr, at den norske modellen sviktar. Her får bedrifter i nabolanda våre hjelp av private investorar som er villige til å risikere eigne pengar. Svak innovasjonskraft gjer ikkje berre at vi tapar inntekter til staten. Eg tenker mykje på at vi har et land fullt av kreativ norsk ungdom som vil stå opp tidleg om morgonen for å skape, og som ønskjer å gjere verda til ein betre stad. Kva signal sender vi til dei? Frå venstresida er beskjeden krystallklar: Dei må ut av landet dersom dei skal lykkast, for store formuar skal ikkje akkumulerast i Noreg, ikkje eingong i form av verdfulle bedrifter eller maskinar og utstyr som blir brukte i verdiskaping. Eg meiner vi må heie på alle som vil skape noko nytt, for når dei vinn, gagnar det ikkje berre dei sjølve – heile samfunnet blir betre når nye bedrifter veks fram, betalar skatt og leverer produkt eller tenester som blir selde i ein fri marknad gjennom gjensidig fordelaktige private transaksjonar. Vi må gjere som resten av Europa og kaste formuesskatten på historias skraphaug. Land som Sverige og Frankrike har prøvd ein slik skatt, men gav opp fordi det blei for dyrt. I dag vil ikkje eingong sosialistane i desse landa prøve på nytt. Vil regjeringa levere trygg og ansvarleg styring, må dei fase ut formuesskatten, slik FrP går inn for i det alternative statsbudsjettet vårt.

03:12] (ordførar for saka): Eg vil først takke for godt samarbeid i komiteen i arbeidet med den nye lova om aktivitetar i verdsrommet. Sektoren som blir omfatta, har utvikla seg vesentleg i nyare tid, og det er behov for ei ny og framtidsretta lov som anerkjenner viktigheita og verdien av denne næringa. Noreg har 2 700 tilsette innanfor romnæringa, som totalt eksporterte for 11 mrd. kr i 2021. Mykje har skjedd i verdsrommet dei siste åra, spesielt har vi sett ein stor auke i satellittar som er skotne opp for å levere ei rekkje ulike teknologiske løysingar, som også Noreg nyt godt av. Vi ser stort potensial på horisonten for landet vårt. Med det nasjonale fortrinnet vi har eksempelvis i oppskytingsanlegget på Andøya, er Noreg godt posisjonert til ytterlegare vekst, og vi kan styrkje oss som ein leiande europeisk romfartsnasjon. Ved å leggje til rette for og satse vidare på romnæringa kan vi bidra til å sikre robust infrastruktur og teknologi som har blitt kritisk i vårt moderne samfunn. Den nye lova tek utgangspunkt i ei rammelov som skal dekkje dagens reguleringsbehov og samtidig oppnå tilstrekkeleg smidigheit slik at ho opnar for utvikling av framtidige romaktivitetar. Formålet med lova er å leggje til rette for ein sikker og berekraftig bruk av verdsrommet. Romaktivitetar innanfor Noregs jurisdiksjon skal utøvast på ein måte som ivaretek nasjonale sikkerheitsinteresser og er i tråd med våre internasjonale forpliktingar. Næringskomiteen har merka seg behovet for oppdatert regulering i lys av auka aktivitet og samfunnet si avhengigheit av romtenester, og at lova skal balansere næringsutvikling, sikkerheit og miljø- og berekraftsomsyn. Komiteen meiner at Noreg har markert seg som romnasjon, og viser til at næringa er av stor betydning for arbeidsplassar over heile landet. Næringa har utvikla ein komplett verdikjede for romverksemd, frå utvikling av rakettmotorar, satellittkomponentar og fullverdige satellittar til oppskytingskapasitetar og bakkestasjonar. Noreg har stor nytte av rombaserte tenester, anten det for å overvake enorme havområde, sikre trygg kommunikasjon over vårt langstrekte land, koordinere søk- og redningsoppdrag eller følgje med på utviklinga av klimaendringar og føreta areal- og naturkartlegging. Eg ønskjer god debatt.

Jeg registrerer at før valget kunne Arbeiderpartiet i flere fylker langs kysten skryte av at de nettopp hadde utsatt sitt eget forslag om å ta CO2-avgift fra norske fiskebåter i såkalt utenriksfart. Det er riktig at regjeringen i statsbudsjettet for 2026 erkjenner problemet med karbonlekkasje som oppstår på grunn av avgiften. Da lurer jeg på om finansministeren tror at den beskjedne økningen i kompensasjonsordningen som er foreslått, vil stanse dette fenomenet med bunkring i utlandet.

Mitt spørsmål går også til finansministeren. Regjeringen har i statsbudsjettet sitt foreslått å heve kompensasjonsordningen for fiskeflåten med 140 mill. kr og utvide ordningen for å dekke fiske i fjerne farvann. Det gjør man i stedet for å fjerne en særnorsk CO2-avgift for næringen som har flere negative konsekvenser. I dag er det opptil flere millioner kroner å spare i året for norske sjøfarere ved å reise til Danmark eller Shetland for å fylle drivstoff, for i utlandet slipper de å betale denne avgiften. Klimapolitikken, som altså har til hensikt å redusere brenning av diesel, fungerer i praksis på en måte som gjør at man reiser lenger og slipper ut mer CO2 totalt. Avgiften medfører også økte kostnader for bedrifter som må bruke tid, penger og mannskap på unødvendige omveier. I tillegg mister drivstoffleverandører i Norge omsetning, noe som i verste fall kan gå ut over beredskapen vår, om de må legge ned driften. Jeg mener det er viktig for sikkerheten vår at vi lagrer og omsetter drivstoff i Norge. Jeg skal også presisere at kompensasjonsordningen som gir penger tilbake til fiskeriflåten, kun dekker en liten andel av det de må betale inn i avgifter. Diesel som fylles i utlandet, er gjerne uten tilsatt biodrivstoff. For rederier virker avgiftene som et anker lenket til foten i møte med konkurranse fra utlendinger og landbasert transport. Når nærskipsfarten samtidig rammes av EUs kvotesystem, oppstår en dobbeltbeskatning på de samme CO2-utslippene. Det er denne typen politikk som har gjort at over 65 pst. av skipene som opererer i norske farvann, nå har utenlandsk flagg. Derfor lurer jeg på om finansministeren opplever at den særnorske avgiften virker etter sin hensikt, som er å øke velstanden for mennesker globalt ved å redusere CO2-utslipp fra norske fartøy.

Regjeringens utspill om å skrinlegge Stad skipstunnel er et stort nederlag for hele kysten vår. Det er allerede brukt flere hundre millioner kroner på planlegging og kjøp av eiendommer. Om en gir opp prosjektet nå, vil det gå ut over tilliten til det offentlige Norge og evnen til å gjennomføre arbeid som blir pålagt av Stortinget, og som nesten er kommet til byggestart. Spesielt er dette sant om en stanser arbeidet før sluttforhandlingene om endelig pris for prosjektet er fullført, et arbeid som det er satt av midler til i statsbudsjettet for 2025. Trygg skipsfart er det viktigste hensynet på den farligste delen av den norske farleien, der mange mennesker har mistet livet opp gjennom årene. Tunnelen vil også åpne for persontrafikk med forlenging av hurtigbåtruta nordover fra Måløy og Selje til Ålesund og Vigra lufthamn. For næringslivet åpner en skipstunnel for stabil kysttransport av gods ved å redusere ventetider i dårlig vær. Fartøy som i dag må vente i mange døgn for å runde Stadthalvøya, har store økonomiske tap gjennom forsinkelser og tapt omdømme som mindre leveringsdyktige. Man må også påpeke at tunnelen vil levere en reiselivsopplevelse som er unik i global skala. Satsingen vil også kunne regnes som en stor satsing på forsvarsstrategisk instrastruktur. Nesten hele næringslivet på Nordvestlandet sier de vil få stor nytte av tunellen, noe som blir understøttet av organisasjonen Kystrederiene, som dokumenterer at 80 pst. av deres medlemmer vil benytte tiltaket. Kommuner og næringsliv har i lang tid arbeidet med forberedelser gjennom reguleringer, oppkjøp av eiendommer og tilrettelegging av framtidig næringsareal. Flere familier har solgt og forlatt hjemmene sine, bare for å se at regjeringen Støre vil stanse prosjektet før sluttforhandlingene med anbudstilbyderne er gjennomført. At investeringsrammen må økes i en tid da kostnadene for de fleste byggeprosjekter, spesielt innenfor samferdsel, har økt mer enn vanlig prisstigning, har ikke kommet som et sjokk på noen. Det må her presiseres at når statsministeren sier at totalkostnaden blir på 9,4 mrd. kr, er det medregnet moms, altså penger som det offentlige betaler til seg selv, og et garantibeløp på 1 mrd. kr. Dette er det siste i en rekke av samferdselsprosjekter på Vestlandet som regjeringen vil ha ut av vedtatte prioriteringslister. Da regjeringen i fjor la fram ny NTP, var bl.a. Hordfast nedprioritert, med for høy ressursbruk som forklaring. Møre og Romsdal fikk ingen større prosjekter i NTP-perioden. Det er viktig å påpeke at vi på Nordvestlandet, som står for en svært stor del av norsk verdiskaping og eksport, ikke har noen jernbaneprosjekter, som utgjør rundt halvparten av samferdselsmidlene. Når midler heller ikke kommer til vei på vestlandskysten, har vi all grunn til å være skuffet over regjeringen nå. Staten skal etter planen bruke over 1 000 mrd. kr på infrastruktur det kommende tiåret. Vi skal altså satse enormt på å utvikle Norge, men bare ikke Nordvestlandet. Jeg håper at Stortinget ser hvor viktig Stad skipstunnel er, og at et flertall vil sørge for at vi kommer videre med prosjektet.