Denne jordbruksavtalen peker på en retning for norsk landbruk – feil retning. Regjeringen omtaler bønder som selvstendig næringsdrivende, men det er ingen annen næringsgruppe i Norge som er underlagt så omfattende politisk styring av både inntekt, eiendom og produksjon. Stadig mer av matprodusentenes inntekter kommer fra staten, mens stadig mindre kommer fra markedet. Allikevel står matproduksjonen omtrent stille. Stortingsflertallet er i ferd med å gjøre bonden til statens leilendinger, der stadig mer av inntekten bestemmes på forhandlingsrommet i Oslo, og stadig mindre av kundenes etterspørsel og bondens innsats. Samtidig som staten betaler stadig mer, begrenses bondens frihet gjennom konsesjonslov, boplikt, delingsforbud, priskontroll og stadig nye klimakrav. Rørosmeieriet måtte i fjor takke nei til nye kunder fordi de ikke fikk tak i nok økologisk melk. Salget økte kraftig, etterspørselen er der, bøndene ønsker å levere. Istedenfor å la markedet fungere, svarer regjeringen med nye tilskudd og nye reguleringer. Jeg merker meg at Nationen mener det motsatte, at mangelen på økologisk melk skal løses med økte priser for å tvinge etterspørselen ned, men når vi har mangel på et produkt, er løsningen å produsere mer av det produktet, ikke å gjøre regelverket enda mer komplisert eller kunstig å øke prisene til folk enda mer. Derfor foreslår Fremskrittspartiet – sammen med flere – at overproduksjonsavgiften fjernes midlertidig, til det er bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel i markedet for økologisk melk. Norske familier opplever nå rekordhøye matvarepriser på både norskproduserte og importerte matvarer. Utgiften til omfattende subsidier og kostbart landbruksbyråkrati, høye tollmurer og symbolske klimatiltak veltes over på forbrukerne, enten på kassalappen eller over skatteseddelen. Dagens importvern gjør det vanskeligere for nye matvarekjeder å etablere seg i Norge. Mens butikkene uten landbruksvarer kan vokse fritt, møter nye aktører et regelverk som beskytter de etablerte. Resultatet er mindre konkurranse, færre valgmuligheter og høyere priser, og forbrukerne må betale regningen for Arbeiderpartiet og Senterpartiets politikk. Fremskrittspartiet kan ikke være med på å innføre et regelverk som gjør det vanskeligere å drive et aktivt landbruk og skogbruk. Skogsbilveier er avgjørende for å få ut tømmer, sikre lønnsom drift og opprettholde verdiskaping i distriktene. Hvis regelverket gjør det umulig eller urimelig kostbart å etablere infrastruktur fordi en trasé berører mindre myrområder, rammer det både skogbruk, arbeidsplasser og verdiskaping. Norsk landbruk trenger mindre politisk styring og større økonomisk handlefrihet. Det er ikke flere subsidier som skaper et sterkere landbruk, men bønder som får frihet til å eie, investere og lykkes på sine egne premisser.

Norske forbrukere har i år blitt møtt av butikkhyller tomme for norsk kjøttdeig, kjøttkaker, karbonader og karbonadedeig, og import av tysk storfekjøtt har vært nødvendig for å berge både fredagstaco og burger på grillen ved inngangen til sommeren. Det nyoppstartede slakteriet Dalir på Otta, som har investert 350 mill. kr og skapt 50 arbeidsplasser, og representerer et viktig løft for Gudbrandsdalen, måtte tidligere i år varsle permitteringer fordi det rett og slett ikke var tilstrekkelig tilgang på storfekjøtt. Ser statsråden at dette er et problem for forbrukerne, men også et problem for distriktene, og at Gudbrandsdalen og resten av distriktslandbruket ville vært bedre tjent med en landbrukspolitikk som stimulerte til økt produksjon av norsk storfekjøtt, framfor å tvinge fram knapphet og økende import?

Reindriften er en av våre eldste næringer. Den er en viktig kultur- og tradisjonsbærer og bidrar til bosetting og verdiskaping i store deler av landet. Men reindriften er truet av tap til rovvilt. For reindriftsutøveren betyr rovvilttap tapte inntekter, tapte produksjonsdyr, tapte kalver og store ekstra kostnader. Det betyr merarbeid, mer overvåking og mindre frihet til å drive næringen på en måte som er faglig og økonomisk forsvarlig. Når en simle blir tatt av rovvilt, forsvinner litt av framtidig produksjon, og når kalver tas av ørn eller andre rovdyr, forsvinner grunnlaget for neste generasjons drift. Konsekvensen er at stadig større deler av beitegrunnlaget i praksis blir utilgjengelig. Reindriftsutøvere tvinges til å tilpasse seg rovviltet istedenfor at rovviltforvaltningen tar hensyn til at det faktisk drives næringsvirksomhet i disse områdene. Fremskrittspartiet mener denne utviklingen er alvorlig. Dersom tapene fortsetter på dagens nivå over tid, vil det true både lønnsomhet og bærekraft i næringen. Dagens bestandsmål er fastsatt uten tilstrekkelig hensyn til de belastningene som påføres reindriften. Resultatet er at næringsutøvere år etter år må bære kostnadene og belastningen for en politikk som de selv har liten innflytelse over. Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å gjennomgå bestandsmålene for rovvilt i reindriftsområdene. Målet må være å redusere bestandene og bringe dem ned på et nivå som gjør det mulig å opprettholde en levedyktig reindrift. Vurderingen av bestandsmålene må ta utgangspunkt i den faktiske situasjonen på bakken. Dersom rovviltbestandene er så store at det over tid undergraver næringens eksistensgrunnlag, er det et tydelig signal om at balansen mellom rovviltvern og næringsutøvelse er kommet ut av kurs. God rovviltforvaltning krever god balanse og respekt for forvaltningen og betinger at vi tar vare på menneskene som lever av og med naturen. Vi kan ikke ha en situasjon der målet er å bevare både rovvilt og reindrift, men der resultatet i praksis er at reindriften må vike. Fremskrittspartiet vil ha en rovviltpolitikk som setter beitenæringen først i prioriterte beiteområder. Derfor fremmer vi forslag om å gjennomgå bestandsmålene i reindriftsområdene med sikte på å redusere måltallene og redusere bestandene ned til de nye bestandsmålene. Det er helt nødvendig for å sikre framtiden til reindriften.

Fremskrittspartiet stiller alltid opp for norske sjøfolk – alltid når det har blitt foreslått å svekke tilskuddsordningen, har vi satt foten ned. Norske sjøfolk er ryggraden i en av våre viktigste næringer, og vi mener rammevilkårene for sjøfolkene skal styrkes, ikke svekkes. Derfor er vi i Fremskrittspartiet bekymret over det som skjer nå. EUs endrede praktisering av statsstøtteregelverket startet i 2019, og Russlands fullskalainvasjon av Ukraina kom i 2022. Verden er vesentlig endret, men ESA krever at vi tilpasser ordningen som om ingenting har skjedd. Fremskrittspartiet mener det ikke må gjennomføres en EØS-tilpasning som svekker norsk og europeisk sikkerhet og beredskap, eller Norges posisjon som maritim nasjon. NIS hadde en netto nedgang på 50 skip bare i fjor og teller nå 694 skip. Det er en utvikling vi ikke kan ignorere. Utflagging er et næringspolitisk problem, men det er også et sikkerhetspolitisk problem. Skip under norsk flagg med norske sjøfolk er en forutsetning for et fungerende totalforsvar. Regjeringen møtte massiv kritikk fra en samlet maritim næring og i tillegg fra sine egne i LO da høringsnotatet ble sendt ut i vinter. Arbeidsgruppen som ble nedsatt i etterkant, har vært viktig, og FrP forventer at dens innspill faktisk vektlegges i det videre arbeidet opp mot ESA og med den videre ordningen. Jeg er glad Stortinget i dag gir marsjordre til regjeringen om å gå i nye forhandlinger, vektlegge sikkerhet og beredskap, og å søke en ny midlertidig forlengelse mens dette arbeidet pågår. Målet må minst være å beholde dagens ordning. Fremskrittspartiet vil også styrke ordningen ved å fjerne makstakene i alle segmenter, slik vi foreslo i vårt alternative budsjett. Norsk flagg skal være et konkurransefortrinn, ikke en ulempe. Nå ligger ansvaret for oppfølgingen opp mot ESA i regjeringens hender, og vi forventer at det leveres.

Jeg må begynne med å takke fra representanten Johnsen for et godt samarbeid i komiteen. Komiteen viser til at Innovasjon Norge har varslet en omstilling som innebærer kutt på 100–110 årsverk, herunder nedleggelse av Vekst- og gründersenteret i Førde og endringer i regionstrukturen og fagmiljøene i Nord-Norge. I sitt svarbrev sa statsråden seg enig i at virkemiddelapparatet skal være desentralisert og nært næringslivet, men viser til at det er styrets ansvar å gjennomføre tiltak som følge av budsjettkuttene vedtatt i statsbudsjettet for 2026, at disse ikke kan tas utelukkende gjennom administrative effektiviseringer. Jeg vil nå redegjøre for Fremskrittspartiets syn på saken. Norge trenger flere arbeidsplasser. Vi trenger flere gründere og flere bedrifter som tør å investere for framtiden, skape arbeidsplasser og verdier. Den beste forutsetningen for vekst og innovasjon kommer gjennom redusert statlig innblanding, færre krav og reguleringer, skatter og avgifter. Fremskrittspartiet er skeptisk til en aktiv statlig næringspolitikk, der politikere og byråkrater blander seg borti og forsøker å plukke vinnere og tapere, styre kapital, kompetanse og investeringer inn i utvalgte næringer. Offentlige myndigheter er ikke bedre enn markedet til å forutsi hvilke bedrifter, teknologier eller forretningsmodeller som vil lykkes. Verdier skapes av mennesker som tar risiko, investerer egne penger, ansetter folk og bygger bedrifter. For Fremskrittspartiet er ikke spørsmålet hvor mange kontorer Innovasjon Norge skal ha, men hva vi kan gjøre for at det skal bli enklere å lykkes med bedrifter i Norge. Altfor mange bedrifter blir møtt av høye skatter og avgifter, omfattende rapporteringskrav, stadig nye reguleringer og et byråkrati som stjeler tid fra verdiskaping. Kapitalen som i dag er bundet opp i administrasjon og et tungrodd statlig næringsbyråkrati, må slippes fri og komme bedriftene til gode i form av økt økonomisk handlefrihet. Jeg møter jevnlig lokale bedrifter, små og store, og de ber ikke om flere skjemaer, flere søknadsprosesser, flere offentlige virkemidler. Næringslivet ber om forutsigbarhet og stabile rammevilkår. De ber om å få bruke mer tid på kundene sine og mindre tid på papirarbeid. De ber om tilgang på energi, sikker infrastruktur og et rettferdig skattesystem for norske eiere. De ber om frihet fra unødvendige regler, lover og forskrifter. Fremskrittspartiet vil gjøre det lettere å skape, lettere å investere og lettere å lykkes i Norge – der det ikke er staten som velger vinnere og tapere, men legger til rette for at det blir flere vinnere å velge mellom.