Ja, tverrfaglig godt samarbeid, som statsråden nevnte i sitt første svar, er utrolig viktig. Jeg regner med at statsråden har merket seg at fem stortingsrepresentanter for Høyre har løftet spørsmål knyttet til denne alvorlige rapporten inn i Stortingets spørretime, fordi vi er opptatt av at dette ikke handler om ansvar ett sted, men at det særlig handler om hvordan man samhandler på tvers av mange fagområder og lovverk. I debatten i forrige uke var helseministeren inne på – i svar til Margret Hagerup den gangen – dette som handler om en utredning av en varslingsplikt til politiet der det er grunn til å tro at barn blir eller vil bli mishandlet. Bakgrunnen var at f.eks. leger sier de kanskje vegrer seg for å kontakte barnevernet eller politiet. Jeg er ganske overrasket over at regjeringen ikke har startet dette arbeidet. Regjeringen lanserte det i 2023, Stortinget vedtok det i 2024, men status er at det ennå ikke er startet et utredningsarbeid.

Takk til statsråden for et fyldig svar. Det som er alvorlig, er at den forrige rapporten peker på mange av de samme store utfordringene. Det er helt tydelig at det er behov for at vi gjør mer. Det første spørsmålet mitt vil dreie seg litt om det statsråden var inne på først, nemlig hvordan man skal komme i gang med det tidlige forebyggende arbeidet. Jeg er helt enig: Helsestasjonstjenesten, jordmortjenesten og de som jobber rundt de familiene som har de minste barna, er avgjørende viktige. Derfor er jeg litt bekymret, for det nye programmet som gjør at man samler mer ressurser rundt forebyggende arbeid, og som Barne- og familiedepartementet har fått rundt en halv milliard kroner for å forvalte, har kommet ganske sent i gang. Ser statsråden at det er en utfordring at mange kommuner kanskje nå gir slipp på helsesykepleiere som tidligere ble lønnet av en tilskuddsordning som er borte?

«En nylig rapport fra Kripos om alvorlig vold mot små barn viser at de aller minste barna som er utsatt for alvorlig vold, lever i familier som allerede kan være kjente for hjelpeinstansene. Hvordan vil statsråden sikre at hjelpeapparatet bedre kan følge opp spedbarnsforeldre i risikofamilier, for å forebygge alvorlig vold mot små barn?»

Ja, jeg vil berømme regjeringen for den fulle momskompensasjonen. Det er utrolig viktig. Jeg er også veldig glad for at Høyre i vårt program har vært tydelig på at det ville vi videreført om vi hadde kommet i regjering. Det statsråden sier i sitt svarbrev til komiteen, handler litt om at den ordningen vi har i dag, er enkel og ubyråkratisk. For Høyre er det veldig viktig at frivilligheten ikke får mer pålegg om rapportering, byråkratisk rapportskriving, og kontroller. Kan statsråden si litt om man i løpet av disse årene har funnet ut at regelstyring vil påføre frivilligheten mer utfordringer, mer byråkrati, mer system og mer rapporter?

Statsrådens parti og mitt parti står jo egentlig på samme side i dag, men vi har et litt ulikt utgangspunkt. Det er at Arbeiderpartiet har lovet dette, ikke bare i det valgprogrammet som nå ligger til grunn for regjeringens arbeid, men også i det forrige valgprogrammet og i Hurdalsplattformen. Spørsmålet blir: Det er med dette vedtaket nå en forpliktelse at regjeringen må utrede dette, men har det vært gjort noe arbeid på dette i det hele tatt siden 2021?

Jeg har vokst opp i frivilligheten, i skisporet, på friidrettsbanen, i håndballhallen, i klubbhus, som korpsmamma og på dugnad, med folk som stiller opp – ikke fordi de må, men fordi de vil. Jeg må innrømme at jeg mer enn en gang har tenkt: Forstår egentlig politikerne hva Norge hadde vært uten frivilligheten? Sannheten er at frivillig sektor er selve grunnpilaren i samfunnet vårt. Det skaper fellesskap, inkludering og tilhørighet, hver eneste dag, over hele landet. Derfor er det også helt avgjørende at vi legger godt til rette for frivilligheten, f.eks. gjennom å kompensere for moms på utstyr og materiell, penger som skal gå til aktivitet heller enn til statskassen. Høyre er tydelig på, og har lovet, at vi vil ha full momskompensasjon, men vi mener ikke at ordningen skal være regelstyrt. Jeg vet at det ikke er det mest populære standpunktet, men det er et standpunkt vi gikk til valg på, og som vi står ved. Jeg tenkte litt på Ibsen i dag. Han har uttalt: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!» Jeg må si at da Arbeiderpartiet og Senterpartiet satt sammen i fire år, hadde de i Hurdalsplattformen at man skulle regelstyre ordningen – ingenting skjedde. Arbeiderpartiet har i to valgprogrammer lovet regelstyring av momskompensasjonen. Likevel hører vi fra regjeringen nå at det er komplisert, at det må utredes, og at dagens ordning med full kompensasjon nettopp er enkel og lite byråkratisk. Det er litt spesielt, for man advarer nå mot det man selv har gått til valg på. Det reiser et spørsmål: Hvorfor har man da gått til valg på noe man selv problematiserer, eller hvorfor har man ikke brukt fem år på å utrede, slik at man kan oppfylle valgløftet sitt? I tillegg til å garantere full momskompensasjon er vi opptatt av å gjøre hverdagen enklere for frivilligheten. Vi må forenkle søknads- og rapporteringsrutiner. Vi må skape mer forutsigbarhet gjennom flerårige tilskudd. Vi må sikre at økonomi ikke stenger barn ute fra fritidsaktiviteter, og vi må øke fradragsgrensen for gaver fra næringslivet til frivillige og ideelle organisasjoner. Vi er også garantister for å beholde enerettsmodellen for spill i Norge. Vi deler målet om forutsigbarhet. Vi ser argumentene for en regelstyrt ordning, men vi mener veien dit må være kunnskapsbasert og grundig utredet, noe vi håper regjeringen snart gjør, siden de mener at dette er riktig. Det er også grunnen til at vi stemmer mot dette forslaget i dag. Men la det ikke være noen tvil: Vi er en garantist for full momskompensasjon og for sterke og gode rammevilkår for frivilligheten i hele Norge.

Jeg er her egentlig i samme ærend, og vil varsle at Høyre subsidiært støtter det løse forslaget som er fremmet i saken i dag. Men jeg vil trekke frem at i utgangspunktet er disse forslagene ganske like. Det handler om like tapsgrenser – like høye, like lave, man kan jo velge hva man vil her. Men, som sagt, vi støtter det subsidiært. Til slutt, og med fare for at jeg kan ha hørt feil fra representanten Jakobsen: Jeg reagerer på at man nærmest karakteriserer de inntektene som frivillige lag og foreninger får av bingospill, på en slik måte at man bør tenke seg om – at man skal lage aktiviteter på bakgrunn av inntekter man har fått fordi dette skyldes spill, og at spill selvfølgelig er problematisk. Det vil jeg si er ugreit, for vi vet alle at veldig mye av de inntektene som norsk idrett, norsk frivillighet og også kunstfeltet får fra Norsk Tippings modell, også baserer seg på det samme. Det er jo den vanskelige etiske balansen vi står i knyttet til disse midlene, også fra Norsk Tipping, og spillemiddelfordelingen. Det er også sånn at vi fordeler masse penger over statsbudsjettet for at folk drikker, at folk kjøper varer på Vinmonopolet, at folk røyker, og at folk snuser. Det er avgiftspolitikken, og det er noe helt annet. Men jeg synes det er veldig viktig at vi også sørger for at de lag og foreninger over hele landet, og det er mange av dem, som gjør utrolig viktige tiltak i sine nærmiljøer for de inntektene de får av bingospill, ikke skal stå med noe mer skyld for at mennesker dessverre blir spilleavhengige enn vi selv skal gjøre som eiere av Norsk Tipping, som også er en stor, og jeg vil si ganske dyktig, aktør til å markedsføre sine spill innenfor enerettsmodellen.

Jeg forstår ikke den argumentasjonen. Vårt poeng med det forslaget som vi har fremmet i saken, er jo like tapsgrenser. Det er helt umulig å forstå hvordan en tapsgrense i Norsk Tipping er forsvarlig, mens en tapsgrense hos andre, godkjente aktører ikke er forsvarlig. Det får vi ikke svar på fra denne regjeringen. Dette kan bidra til at man på en måte mister litt tillit til det som er hele rammen rundt en ansvarlig spillpolitikk, og som vi skal sørge for at flere hegner om. Det heller ikke «valgfag» å følge opp Stortingets vedtak, så jeg kan godt gjøre det enda strammere. Når Stortinget har vedtatt – jeg tror det var enstemmig også – at man skal utvide tilbudet om fjernbehandling, bør regjeringen gjøre det.

Det kan godt være at enerettsmodellen er under press. Høyres landsmøte var veldig tydelig på at vi står bak enerettsmodellen. Men det er også viktig å si, som har vært nevnt tidligere i debatten, at den også er avhengig av tillit og legitimitet. Da er det viktig å ha like rammevilkår mellom de få aktørene som får lov til å ha lotterier og bingo – altså like rammevilkår som Norsk Tippings spill. Til det med fjernbehandlingstilbud: Jeg tror ikke det er noen tvil om at det er behov for det, og det er jo veldig lav terskel og veldig tilgjengelig for alle. Man behøver ikke å reise eller oppsøke spesialisthelsetjeneste eller andre. Det er rett og slett uten henvisning, men man kan ringe hvis man trenger hjelp. Jeg tar signalene fra statsråden og håper at hun vil se på dette. Stortinget har vedtatt at kapasiteten innenfor dette feltet skal økes, ikke bare videreføres.

Høyre har et veldig sterkt engasjement for arbeidet med å forhindre spilleavhengighet. Vi står også sterkt bak enerettsmodellen i Norge. Før sommeren i fjor behandlet Stortinget et forslag fra oss som handlet om behovet for en forsterket politikk for å hindre spilleavhengighet. Det var bl.a. Turid Kristensen som sto bak det. Der fikk Høyre mange gjennomslag. Blant annet vedtok Stortinget at man skulle sørge for at kapasiteten innen fjernbehandlingstilbud og andre digitale spesialiserte lavterskeltilbud for spilleavhengighet skulle økes. Det er nok flere enn meg som kjenner noen som har slitt med spilleavhengighet, og som også kjenner noen som har tatt sitt eget liv på grunn av økonomiske utfordringer. Da er denne typen tilbud utrolig viktig. Men i den nylig framlagte handlingsplanen sier regjeringen bare at den vil videreføre og ikke øke satsingen på fjernbasert behandling. Hva er grunnen til det?

At nye tapsgrenser for bingo i bingohaller ble innført, har medført dramatiske fall i omsetningen, noe som har gjort at mange bingohaller er lagt ned, og at flere står i fare for å forsvinne. For veldig mange mennesker er bingohallen en av de viktigste møteplassene de har i hverdagen. Den er et sted for å ta en kaffe og en prat og for følelsen av å høre til. For noen er det kanskje det eneste stedet de møter andre i løpet av en uke. Når lysene slukkes i bingohallen stadig flere steder, slukkes også et av de siste sosiale samlingspunktene for mange mennesker som ikke har andre tilbud. Det er mer enn bare et spilltilbud. Høyre er opptatt av at vi ser en åpenbar forskjellsbehandling. Norsk Tipping kan tilby tilsvarende bingospill med tapsgrenser på 4 000 kr hver dag og 7 500 kr i måneden. Da må vi jo spørre: Hvorfor er det forsvarlig der, men ikke i bingohallene? Det er vanskelig å forstå argumentet om at det å ha den typen tapsgrense i bingohaller utfordrer enerettsmodellen, mens det ikke er utfordrende at Norsk Tipping har mulighet til det samme. I Høyre tar vi arbeidet mot spilleavhengighet på største alvor, og tapsgrenser er et viktig virkemiddel for å sikre ansvarlig spill. Poenget i denne saken er enkelt: Vi ønsker likebehandling. Vi ønsker at det skal være mulig med de samme tapsgrensene i bingohaller som det er for Norsk Tippings bingospill. Rundt 3 400 lag og foreninger mister inntekter. Tallet jeg har sett, er at over 80 mill. kr i frie midler har forsvunnet bare i 2025. Det er penger som går direkte til aktivitet, til inkludering og til lokale møteplasser uten statlig styring. Når disse inntektene svikter, blir frivilligheten mer avhengig av offentlige tilskudd. Det svekker både selvstendigheten og mangfoldet. Og det skjer ikke i et vakuum, som også representanten Hjemdal var inne på. Under Arbeiderparti-regjeringen har frivilligheten fått tøffere kår. Skattefradraget for gaver er halvert, og gaveforsterkningsordningen er fjernet. Nå svekkes også bingoinntektene. Vi mener at dette må snus. Vi fremmer derfor et forslag – og jeg tror det allerede er tatt opp av Fremskrittspartiet – om å sikre like tapsgrenser og rammevilkår for bingohaller som for Norsk Tipping. Det er viktig, for denne saken handler om mer enn bare regulering. Den handler om mennesker, frivillighet og viktig aktivitet i våre lokalsamfunn.

Jeg er skikkelig stolt av og glad over å være feminist, av å være opptatt av gutter og menns utfordringer og av å være Høyre-politiker midt oppi dette. For meg handler likestilling om friheten til å leve det livet man ønsker, ta egne valg og delta i samfunnet på helt like vilkår. Jeg må også innrømme at jeg blir litt lei – det er ikke det at angrepene her i salen i dag har vært spesielt rettet mot Høyre, men i et ganske langt politisk liv har jeg opplevd å måtte understreke og forklare, om og om igjen, at jeg er opptatt av likestilling, og jeg er Høyre-politiker – som om engasjementet for likestilling er forbeholdt én side i politikken. Det er det ikke. I hele mitt politiske liv har likestilling vært sentralt, som da jeg var ung småbarnsmor i kommunestyret og satt der sammen med – unnskyld at jeg sier det – stort sett middelaldrende menn. De hadde vært hjemme og spist middag, de hadde lest aviser og kanskje til og med tatt en hvil på sofaen. Sånn hadde ikke jeg det. Ikke hadde jeg barnehageplass heller. Det var ikke de så opptatt av. Likestilling har vært sentralt for meg i kampen mot vold i nære relasjoner, der jeg gang på gang sammen med Høyre har fremmet forslag for å kjempe for kvinners trygghet. Det har vært sentralt i kampen mot seksuell trakassering, for at kvinner skal kunne delta i arbeidslivet og i samfunnet uten å bli utsatt for uønsket atferd, og i kampen for at kvinnelige journalister ikke skal behøve å sensurere seg selv fordi de blir målrettet angrepet i sosiale medier. Det har vært sentralt i kampen for gode og likestilte krisesentre hvor også menn og barn av menn får et likeverdig tilbud, og i kampen mot voldtekt, for i Norge oppgir én av fem kvinner at de har vært utsatt for voldtekt. Det sier noe om alvoret. Det har vært sentralt i kampen for et representativt demokrati, et demokrati der det ikke bare er like mange kvinner som menn, men hvor flere kan kjenne seg igjen, bl.a. i hvem som sitter her – flere med minoritetsbakgrunn, flere med funksjonshindringer. Kampen for et representativt demokrati handler om at alle skal føle seg representert der beslutninger fattes. Da får de også tillit til beslutningene. Likestilling er ikke venstresidens eiendom. At jeg tidvis er uenig med Arbeiderpartiet, SV eller Rødt om deres løsninger, betyr ikke at jeg er mindre opptatt av likestilling. Jeg har andre løsninger. Ja, det er ulikheter og forskjeller i politikken, men vi trenger jo ikke å grave de grøftene dypere enn de egentlig er. Det mener jeg vi har et ansvar for i debatten i denne salen. Likestilling blir ikke sterkere av at vi gjør spørsmålet om likestilling til et spørsmål om hvem som eier likestillingen.

Da den ble lansert med brask og bram, ble det sagt at det var et viktig nybrottsarbeid, at det er utviklet indikatorer til å måle årlig utvikling på de seks sentrale målene, og at indikatorene forplikter regjeringen til handling. I en annen sak til Stortinget har også statsråden vist til denne strategien og sagt at den er viktig. Så skal man altså følge indikatorsettet, følge utviklingen av hovedmålene og sette inn tiltak ved behov for å sikre riktig kurs. Hvordan skal Stortinget bli orientert om hvordan regjeringens arbeid med å nå alle disse målene, alle disse indikatorene, faktisk måles – hvis ikke i en likestillingspolitisk redegjørelse i Stortinget?

Jeg har lyst til å begynne med et enkelt spørsmål: Er det et arbeidsuhell at den statsråden som har hovedansvaret for dette nybrottsarbeidet som var en strategi for likestilling mellom menn og kvinner, som skal vare fem år, fra 2025 til 2030, og som elleve departementer står bak, ikke nevnte det i redegjørelsen, og at det er heller ikke er noen tilbakemelding til Stortinget om hvordan arbeidet har gått det første året?

Likestilling er en avgjørende grunnpilar i vårt samfunn. For oss i Høyre handler dette om frihet – frihet til å leve sitt eget liv, helt uavhengig av hvilket kjønn du har, hvilken bakgrunn du har, eller hvem du elsker. Likestillingsredegjørelsen for 2026 har innhold, men den fremstår også i stor grad som en repetisjon av tidligere år, med oppdaterte tall. De samme utfordringene beskrives, de samme tiltakene løftes frem, og de samme løftene gjentas. La oss begynne med det vi er enige om. Vi deler bekymringen for utviklingen internasjonalt, hvor rettigheter er under press, særlig for kvinner og LHBT+-personer. Det gjør det viktig at Norge tydelig står opp for likestilling, både innenfor og utenfor Norges grenser. Vi er også enige om at hatprat og diskriminering må bekjempes, at politikken må være kunnskapsbasert, og at vi er avhengig av gode data for å gjøre viktige og riktige tiltak. Vi deler alvoret i kampen mot vold i nære relasjoner, en av de største truslene mot frihet og likestilling i Norge i dag. Politikk handler ikke bare om å beskrive utfordringer, det handler om å løse dem. Det er derfor bemerkelsesverdig at statsråden ikke omtaler regjeringens egen likestillingsstrategi for 2025–2030 i redegjørelsen. Hvordan følges målene opp i de ulike departementene? Hvilken fremdrift er oppnådd? Her mener vi at Stortinget har behov for svar. Man er ett av fem år ute i strategiens løpetid. Det samme gjelder arbeidet med gutter og menns utfordringer. Mannsutvalget ble nedsatt i 2022 og leverte i 2024. En stortingsmelding er varslet i 2026, og dersom Stortinget skal hastebehandle den, som regjeringen har brukt to år på, blir det vedtak i Stortinget først i 2027. Det betyr fem år med prosess for å få frem en stortingsmelding om gutter og menns utfordringer, samtidig som anbefalingene fra utvalget jo er tydelige. Vi må lykkes bedre med tidlig innsats for gutter i barnehage og skole. De trenger tiltak nå, ikke flere år med utredninger. I arbeidet mot vold og overgrep vises det til planer vi har kjent lenge. Samtidig skjer partnerdrap og vold fortsatt. Vi ser at vold og overgrep begrenser liv og frihet. Det gjør kvinner utrygge og mindre synlige. Likestilling handler om det motsatte: å kunne delta fritt i samfunnet, uten frykt. Derfor trengs det tiltak som virker. Høyre synes det går for sakte med å rulle ut omvendt bruk av voldsalarm, som er et tiltak som flytter belastning fra offer til gjerningsperson. Høyre har fremmet en rekke forslag hvor vi ønsker i større grad å beskytte friheten til den som utsettes for vold, ikke begrense den. Kvinnehelse er et annet område hvor det haster. Det er også nevnt i redegjørelsen, noe som er bra. Kvinnehelseutvalget dokumenterte i 2023 betydelig kunnskapsgap og systematiske forskjeller. Jeg vil rose regjeringen for å ha tatt mange viktige initiativ innenfor kvinnehelse, men det gjenstår også mye. Vi må prioritere tøffere, og derfor er jeg glad for at et enstemmig storting i forrige uke støttet forslag om å redusere kunnskapsgapet og sikre mer likeverdige helsetjenester også for kvinner. Nå forventer vi en utvidelse av blåreseptordningen for hormonbehandling, som Høyre har foreslått. Likestilling i arbeidslivet handler om å fjerne barrierer. Vi trenger både en sterk heltidskultur og et fleksibelt arbeidsliv. Vi er bekymret for at regjeringen i større grad begrenser fleksibiliteten. En fjerner hindringer for kvinners karrieremuligheter, heltidsmuligheter og gründerskap. Rett utenfor her, på Eidsvolls plass, står Anna Rogstad – stødig og solid, den første kvinnen som tok sete her inne i stortingssalen. Jeg er stolt av at hun står der. I tiår etter tiår var plassen omringet av menn på sokkel, ingen kvinner, som om det ikke betyr noe at halvparten av befolkningen skal være representert her inne i demokratiets viktigste sal. Det betyr noe, og vi er ikke ferdige. Kvinneandelen i Stortinget har gått ned. Fremskritt er ikke irreversible. Likestilling må vinnes om igjen og om igjen, det kommer ikke av seg selv. Det krever prioriteringer, det krever tempo, og det krever gjennomføringskraft.

Jeg startet innlegget mitt i sted med å si at dette er en veldig bra dag. Selvfølgelig er det det – det er enormt store gjennomslag, viktige gjennomslag for kvinnehelse. Det har vi diskutert veldig mye de siste fire, snart fem årene i Stortinget. Det har vi diskutert veldig mye etter at kvinnehelseutvalget la fram sin NOU. Ja, regjeringen har fulgt opp mye. Det er bra, og det skulle bare mangle. Det har vært et veldig entydig og sterkt krav fra Stortinget i mange år om at dette må løftes. Husk at da kvinnehelseutvalget la fram utredningen «Den store forskjellen», sa de at nesten ingenting hadde skjedd siden forrige offentlige utredning om det samme temaet, i 1999. Det forpliktet det forrige stortinget, det forplikter dette stortinget, og det forplikter også regjeringen. Det er sånn at 96 pst. av kvinner betaler for hormonbehandling selv. Det har vært vitnesbyrd på talerstolen her i dag om hvor viktig det er for mange. Det er viktig for familielivet, det er viktig for den enkelte kvinne, det er viktig for å orke å stå i jobb, det er viktig for å kjenne at man klarer å leve gjennom det som er en fase. Jeg synes helseministeren er fryktelig hårsår når jeg nevner at det ble sagt at overgangsalder ikke er en sykdom. Jeg sa også at det er sant. Det er ikke en sykdom, men at vi ikke i større grad anerkjenner de store helseplagene som er knyttet til overgangsalder, er en utfordring. Det er det vi må ta innover oss. Det er veldig interessant – altså, Arbeiderpartiet må tåle kritikk når de går ut tre dager før valget med to unge nestledere, som det sto i VG, som sa at de skulle bidra til et løft for kvinnehelse, som sa at de skulle innføre hormonbehandling på blå resept. Da nestleder Tonje Brenna fikk spørsmål om hva det ville koste, sa hun: Hva koster det ikke å gjøre det? Så utdyper helseministeren i det intervjuet at man ikke har eksakte tall på dette, at det ikke er gratis, at man må prioritere dette innenfor helsebudsjettene. Ja, det forventer vi at denne regjeringen gjør. Vi forventer at de raskt kommer med en sak til Stortinget om dette, for dette er helt avgjørende viktig. Jeg får bare avslutte med å si at jeg ikke er redd for at vi har litt følelsesladde debatter her i Stortinget, og i hvert fall ikke når det gjelder kvinnehelse, for er det noe dette området trenger, er det engasjement, gjennomslagskraft og handling.

Gratulerer til presidenten med valget! For en fantastisk bra dag dette er, her i Stortinget. Vi får flertall for viktige tiltak for kvinnehelse. Vedtakene vil gi mer forskning, økt kunnskap blant helsepersonell og bedre tilrettelegging i arbeidslivet. Det er nødvendig, og det er på høy tid. Helt siden kvinnehelseutvalget la frem sin utredning, har Høyre etterlyst det samme fra regjeringen: tempo, prioritering og gjennomføringsevne. La meg minne om at hadde ikke SV sviktet på målstreken for tre år siden, ville Stortinget antakeligvis allerede ha behandlet en stortingsmelding om kvinnehelse. Det kunne gitt oss muligheter til å ta helt konkrete beslutninger i Stortinget om kvinnehelse. I stedet har Arbeiderparti-regjeringen skjøvet utredninger og vurderinger foran seg. I en interpellasjonsdebatt reist av min gode kollega, overgangsalderspolitisk talsperson Margret Hagerup, sa helseministeren: «Overgangsalderen er ikke en sykdom, det er en fase i livet.» Ja, det er på mange måter riktig, men den formuleringen sier også noe om problemet. Det viser hvor langt det er igjen før kvinnehelse tas på alvor også på øverste politiske nivå, og hvor lite forståelse det fortsatt er for de plagene og belastningene altfor mange kvinner faktisk lever med. Dette handler ikke om å definere overgangsalderen som sykdom. Det handler om å ta på alvor at mange kvinner i denne fasen har reelle, betydelige helseplager. En resept på hormonbehandling skrives ikke ut av legfolk. Den skrives ut av leger etter en medisinsk vurdering. Likevel er altså situasjonen i dag at de aller fleste kvinner betaler det selv, og da er det lommeboka som bestemmer hvem som egentlig får hjelp. Det er ikke god helsepolitikk. Det er ikke god likestillingspolitikk. Det er ikke god arbeidslivspolitikk. Det er heller ikke god familiepolitikk. Rett før valget lovet Arbeiderpartiet hormonbehandling på blå resept i et utspill med nestlederne Vestre og Brenna. Tonje Brenna stilte spørsmålet: Hva koster det å ikke gjøre dette? Det er et godt spørsmål. Når jeg hører helseministeren nærmest «mansplaine» her i Stortinget om budsjettprosesser, tror jeg faktisk vi kan si at angrep ikke er det beste forsvar. Kom ikke og fortell meg at kvinner som leste den VG-artikkelen, trodde at de skulle måtte vente fire år på å få hormonbehandling på blå resept. Det skulle bare mangle at ikke regjeringen gjorde utredninger for å finne ut hvordan blåreseptordningen kunne håndtere dette. Det er jobben til regjeringen. Det er derfor de sitter i regjering. Kvinner i overgangsalderen trenger ikke flere løftebrudd. De trenger faktisk handling. De trenger å sove, de trenger å fungere i hverdagen, og de trenger å stå i jobb. Snart 90 000 mennesker har sagt ifra gjennom Norske Kvinners Sanitetsforenings opprop. Det er like mange som det bor i Lillestrøm kommune. Nå må dette på plass.

Ja, det er jo helt åpenbart at det må innlemmes i lovtekst. Det er også noe Olsen-utvalget pekte på – behovet for uavhengighet og sanksjonsfrihet hvis man skal lære og forbedre, og at man skal våge å melde inn saker. Jeg må bare legge vekt på at jeg er veldig glad for at komiteen er enig om veldig mye, og det sa jeg også i innlegget mitt, men å melde inn saker er også en viktig rettighet for veldig mange, kanskje særlig for barn selv. Det har man ikke valgt å gå inn for nå med loven vi vedtar i dag. Så skal loven evalueres om kanskje tre år. Kan statsråden love at hun vil være åpen for å se på endringer når det gjelder hvem som kan melde, dersom det viser seg at det er viktig for resultatene av arbeidet?

Høyre har hele tiden vært tydelig på at vi ønsker oss en uavhengig, sanksjonsfri ordning, gjerne tillagt Ukom, som er en kommisjon som har den metodikken en trenger for å lære og forbedre når svikt har skjedd i helsetjenesten. Regjeringen har valgt noe annet. De har valgt å legge det til Statens helsetilsyn, men i en egen ordning. For Høyre er det særs viktig at det oppleves som uavhengig og sanksjonsfritt. Vi er kanskje også litt bekymret for at det at man nå har brukt lang tid på å opparbeide seg kunnskap om metodikk, har gjort at man kommer noe senere i gang. Hvordan vil statsråden følge opp dette og den bekymringen Høyre har hatt i saken hele veien?

Jeg synes noe av det viktigste vi gjør i denne salen, er å sikre de mest sårbare blant oss – barna – at de blir sett, at de blir hørt, og at de blir beskyttet. Når et barn utsettes for alvorlig svikt, vold eller i verste fall dør, er det en grusom tragedie, men det er også en samfunnssvikt. Da skylder vi barna å forstå hva som gikk galt, og hvordan vi kan hindre at det skjer igjen. Jeg vil vise til NOU 2017:12, Svikt og svik. Rapporten beskrev de tause barna – de som lever i det skjulte med uutholdelige forhold, og som systemet vårt altfor ofte ikke fanger opp. Olsen-utvalget viste at svikten ofte skjer i mellomrommene der alle visste litt, men ingen visste alt. Nettopp derfor er denne saken så viktig. For Høyre har to hensyn vært avgjørende: læring og forbedring. Vi ønsket opprinnelig at undersøkelsene skulle legges til en uavhengig og sanksjonsfri kommisjon som Ukom – Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten – og ikke til Statens helsetilsyn. Det er en innebygd spenning i at Helsetilsynet, med ansvar for tilsyn og sanksjoner, også skal stå for en ordning som ikke skal sanksjonere. Skal ansatte være åpne om feil, må vi ha en kultur preget av tillit og læring og ikke frykt. Derfor er uavhengighet avgjørende. Vi mener at Ukom er bedre rigget for dette, og vi vil følge nøye med på hvordan Helsetilsynet håndterer dette som kan oppleves som en dobbeltrolle. Samtidig vil jeg berømme komiteen og saksordføreren for veldig godt samarbeid og arbeid. Arbeiderpartiet, samarbeidspartiene og regjeringen har vist vilje til å møte opposisjonen og komiteens ønsker. Det viser at når det gjelder barns trygghet, kan vi finne gode felles løsninger. Et annet viktig spørsmål er hvem som kan melde saker. Olsen-utvalget viste at informasjon ofte går tapt i gråsonene mellom tjenester. Derfor mener Høyre at flere bør kunne melde inn saker, slik at alvorlige hendelser ikke faller utenfor. Vi har fått gjennomslag for veldig gode forbedringer i komiteens arbeid, men vi føler ikke at vi er helt i mål. Høyre forventer at regjeringen vurderer en utvidelse av melderetten ved første evaluering av loven. Bak hvert saksnummer står et barn – et barn som skulle vært trygt, men som ikke var det. Vår oppgave er å sørge for at deres historier fører til læring, endring og forbedring. Vi skal gi en stemme til de tause barna. Med dette styrker vi sikkerhetsnettet. Vi er ikke i mål, men vi er på vei.

På vegne av representantene Haagen Poppe, Tage Pettersen, Mathias Willassen Hanssen og meg selv har jeg gleden av å fremme et representantforslag om å løse fosterhjemskrisen.

Det bekymrer meg at så mange transpersoner og mennesker med ulike kjønnsuttrykk opplever trakassering og diskriminering. Det er også en gruppe hvor det rapporteres om selvmordsforsøk, selvmordstanker og flere selvmord. Vi må anerkjenne at transpersoner og mennesker med kjønnsinkongruens står i veldig vanskelige livssituasjoner. Det er avgjørende viktig at disse menneskene ikke får sin livssituasjon forverret ved at de opplever at det er vanskelig å møte offentlig ansatte fordi offentlig ansatte ikke føler at de har det verktøyet de trenger for å kunne gjennomføre gode, respektfulle møter. Det er jo offentlig ansatte som selv har bedt om disse rådene. Stortinget har vedtatt aktivitetsplikt. Stortinget har vedtatt likestillings- og diskrimineringsloven. Mitt inntrykk er at likestillingsministeren også har redegjort og opplyst Stortinget om at hun har bedt Bufdir om å starte arbeidet med disse rådene. Jeg så i hvert fall ingen som den gangen tok til motmæle mot at det var viktig for å kunne oppfylle loven og plikten at man skulle gi offentlig ansatte noen råd på veien. Så vil jeg si at KrF tar feil. Høyre abdiserer ikke som et konservativt parti ved å lytte til fagfolk. Tvert imot er det god konservativ politikk å sørge for at offentlige tjenester bygger på kunnskap og forskning. I min replikkveksling med statsråden la jeg særlig vekt på det. Vi påpeker at det er stemmer i høringen som opplever at det kunne vært et bredere tilfang av forskning eller stemmer for å utvikle disse rådene. Det har vi vært tydelige på og mener at regjeringen må lytte til. Men det er jo KrF som driver politisk detaljstyring av faglige direktorater. Det er ikke konservatisme, det er politisk overstyring. For Høyre handler konservatisme også om å forandre for å bevare. Vi bevarer respekten for enkeltmennesker ved å anerkjenne at folk er forskjellige og har ulike behov. Vi ønsker et samfunn der alle har de samme mulighetene for å lykkes og for å oppleve trygghet, uavhengig av kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. KrF kan gjerne være uenig med oss i det, men KrF kan ikke kalle det et konservativt svik.

Jeg har respekt for det. Dette handler om å oppfylle både aktivitetsplikten og likestillings- og diskrimineringsloven. Det er likevel sånn at enkelte av høringsinstansene i den offentlige debatten – og denne stortingsdebatten blir jo en del av det, når denne saken er brakt inn for Stortinget – har ment at det kanskje burde være en enda bredere gruppe som hadde vært med i utarbeidelsen av rådene. Vi har veldig mye råd og veldig mange veiledere i norsk forvaltning, fordi det er sånn vi opererer for å bistå bl.a. offentlig ansatte med å kunne oppfylle sine plikter. Men min innstendige bønn til statsråden er at man nå er nøye med å høre på også de kritiske røstene og vurdere om det skal hentes inn noen flere stemmer i dette arbeidet for å skape legitimitet.

Statsråden var inne på det i sitt innlegg: Flertallet i komiteen er rimelig tydelige i en bred flertallsmerknad om at en forventer at regjeringen lytter til høringen og tar på alvor de innspillene som kommer. Det er også viktig at et sluttresultat har legitimitet, og at det er noe som treffer flest mulig, dersom rådene faktisk skal brukes. Statsråden sa at man selvfølgelig leser og vurderer høringsinnspill, men det ville også vært veldig nyttig å høre statsråden reflektere over hva hun ser for seg å endre eller spille inn til arbeidet om endringer for å imøtekomme det flertallet har påpekt i merknad.

03:16] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid. Det har vært interesse for denne saken, det er gjennomført skriftlig høring, og saken har vært offentlig debattert underveis i komitébehandlingen. Sakens kjerne er hvorvidt råd om kjønnsmangfold, som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utarbeidet og sendt på høring, skal skrinlegges eller ikke. Det er ulike standpunkter i denne saken, og jeg antar at partiene vil utdype sine syn, så vil jeg i det videre redegjøre for Høyres syn. For Høyre handler denne saken om hvordan rådene kan bidra til respektfulle møter mellom offentlig ansatte og den enkelte innbygger. Det handler om hvordan en ansatt i Nav, en lærer i skolen eller en sykepleier i helsetjenesten kan opptre profesjonelt og trygt i møte med mennesker som har en annen kjønnsidentitet eller et annet kjønnsuttrykk enn flertallet. For oss i Høyre er det å kjempe for at mennesker skal få leve et fritt liv, med respekt for sin identitet og verdighet, en del av en lang tradisjon. Gjennom mange tiår har vår rettesnor vært den samme: Vi mener at et samfunn er sterkest når det er plass til alle, og når vi møter hverandre som medmennesker og ikke som kategorier. Vårt standpunkt i saken vi nå behandler, er trygt plassert i denne tradisjonen. Vi vil imøtekomme ønsket fra offentlig ansatte som ønsker råd om hvordan de kan møte mennesker med respekt og forståelse. Forskning viser dessverre at mange transpersoner fortsatt opplever diskriminering, at møter med offentlig sektor er krevende, og at de derfor har lav tillit til systemet. For oss handler dette om faglig støtte i en praktisk arbeidshverdag. Det handler om støtte til ansatte i konkrete møter med mennesker, og ikke en styring av språket. Likevel mener vi at høringsrunden har avdekket flere legitime bekymringer, og det er Høyres klare forventning at regjeringen tar kritikken på alvor og følger opp med tydelige avgrensninger. Dette skal være faglige råd, ikke juridisk bindende regler. Vi innfører ingen nye plikter eller sanksjoner. Vi forventer at dette kommer tydelig frem, og at man i ferdigstillelsen av rådene avgrenser hva rådene er, og hva de ikke er. Særlig må det være krystallklart at dette ikke er styring av det norske språket. Vanlig språkbruk består. Ord som «jente», «gutt», «dame» og «herre» skal selvsagt bestå. Dette handler ikke om å endre språket, men om situasjonsbestemt tilpasning i én-til-én-møter der det er hensiktsmessig og viktig for å skape trygghet og respekt. Ved å gi ansatte bedre kunnskap styrker vi kvaliteten på tjenestene våre og møtene med offentlig sektor for mange som opplever slike møter som vanskelige. Gode og profesjonelle møter mellom mennesker, preget av gjensidig respekt: Det er det denne saken handler om, verken mer eller mindre.

Bak hver eneste statistikk om vold i nære relasjoner skjuler det seg en dyp menneskelig tragedie. Tallene er rystende. Hver tiende kvinne i Norge har opplevd grov vold fra en partner. I 2024 økte meldingene om slik vold med nesten 13 pst. på landsbasis. I mitt eget politidistrikt, Øst politidistrikt, er situasjonen enda mer alvorlig. Der har vold i nære relasjoner økt med nesten 32 pst. de siste fire årene. Enda mer skremmende er det at brudd på besøksforbud har økt med over 73 pst. Dette forteller oss to ting: Volden øker, og verktøyene vi har i dag, virker ikke godt nok. Et besøksforbud er f.eks. bare et papir dersom det ikke håndheves, eller dersom vi ikke klarer å forebygge før det skjer. Vi kan ikke fortsette å gripe inn først etter at volden har skjedd. Jeg er oppriktig lei av at vi ikke våger å tenke nytt i kampen mot partner- og relasjonsvold. For mens regjeringen vil vente, fortsetter vold i nære relasjoner. Selvfølgelig er det sammensatte årsaker til at man eventuelt ikke kommer seg ut av et voldelig forhold, men jeg må si at jeg reagerer på det som står i svarbrevet fra statsråden: «Bekreftet informasjon om partnerens tidligere voldshistorikk er ikke nødvendigvis styrende for at den som informeres avslutter forholdet.» Nei, selvfølgelig er det ikke det, men Høyre er opptatt av potensielle ofres rett til å vite. Bakgrunnen for denne saken er tragisk. Clare Wood, som ble drept av sin ekskjæreste i 2009, traff en mann med lang voldshistorikk, uten at hun visste det, og hennes far kjempet frem denne ordningen, som gir andre det hun aldri fikk: muligheten til å beskytte seg selv. Det er mange som går inn i forhold uten å vite at partneren de forelsker seg i, har en historikk med grov vold. Med Clare’s Law flytter vi den makten. Vi gir mennesker retten til å vite hvem de faktisk innleder et liv med, før det er for sent. Vi prioriterer offerets liv og helse over overgriperens rett til å skjule sin voldshistorikk. Dette forslaget har to spor: rett til å spørre, hvor man kan be politiet om informasjon ved bekymring, og rett til å bli varslet, hvor politiet selv kan varsle personer i fare. Dette er ikke et frislipp av rulleblad. Politiet skal gjøre grundige risikovurderinger. Dette forslaget står ikke alene. Det er en del av Høyres offensive politikk for å ta tryggheten tilbake og gjøre mer i den alvorlige kampen vi står i når det gjelder vold i nære relasjoner.

På vegne av stortingsrepresentantene Margret Hagerup, Tage Pettersen. Mari Holm Lønseth og meg selv har jeg æren av å fremsette et representantforslag om å sikre forutsigbar finansiering av krisesenterbygg.

Det er litt krevende at statsråden allerede begynner å snakke om evaluering av en ordning som ikke er trådt i kraft, for man har ikke rigget dette systemet før i januar. Man har altså kuttet et tilskudd, den 31. desember, på 520 mill. kr – eller er det 420 mill. kr – til helsestasjonstjeneste og helsesykepleiere, tror jeg. Fire av ti helsesykepleier i kommunen var lønnet over dette øremerkede tilskuddet, så jeg blir veldig urolig. Vi behøver ikke å diskutere om det er smart å kanskje se mer tverrsektorielt på det, men poenget er at nå er antakeligvis hele dette forebyggende arbeidet tatt ned dersom det er slik at ikke kommunene har kunnet søke på noen av disse midlene, fordi ordningen ikke er ferdig ennå. Man kan ikke kutte ut en ordning og så på en måte la det gå kanskje måneder og omtrent et helt år. Da er det noe som forsvinner i en tid hvor stadig flere barn og unge sliter med å få hverdagen til å gå opp.

Som jeg nevnte i innlegget mitt, er jeg litt bekymret for dette nye, tverrsektorielle tilskuddet. I utgangspunktet er jeg ikke bekymret for tilskuddet, for vi delte på mange måter ambisjonen om at det kan være lurt å se på dette på nye måter. Samtidig har vi et veldig sterkt eierskap i Høyre til den veksten av helsesykepleiere som kom under vår regjering fra 2013 til 2021. Derfor er jeg veldig urolig når tilbakemeldingene er at dette regelverket fortsatt er under utarbeidelse. Det står på Bufdir sine sider at det vil komme mer informasjon. Hvor lenge skal vi vente? Vi er allerede i mars, og helsesykepleiere lever heller ikke på luft og kjærlighet. De må ha lønn. Hvis ikke kommunene har fått tilskudd, så har de heller ikke penger til det, og da sies de opp.

For oss i Høyre er familien samfunnets viktigste fellesskap. Det er her grunnlaget for en trygg oppvekst, god livskvalitet og inkludering legges. Vår oppgave som politikere er ikke å overta familienes oppgaver, men å støtte dem, slik at de kan klare seg selv. Dessverre ser vi at hverdagen blir tøffere for mange under dagens regjering. Barneombudets barnebarometer for 2025 viser at barns hverdag i økende grad påvirkes av økonomiske forskjeller. Barn fra familier med lav inntekt får mindre hjelp med lekser og deltar sjeldnere i fritidsaktiviteter. Vi i Høyre godtar ikke at foreldrenes lommebok skal avgjøre et barns muligheter. Derfor har vi i vårt alternative statsbudsjett for 2026 foreslått å prisjustere barnetrygden for alle barn. Det er et av de mest effektive tiltakene mot barnefattigdom. Vi foreslår et jobbfradrag som gir 4 300 kr lavere skatt for folk i arbeid, fordi det skal lønne seg å jobbe. Det er derfor oppsiktsvekkende at regjeringen i sitt budsjettforlik kuttet 50 mill. kr til arbeidsmarkedstiltak. Veien ut av fattigdom går gjennom arbeid, ikke passivitet. Vi vil også gi 30 000 flere barn muligheten til å delta på fritidsaktiviteter gjennom en økt satsing på 25 mill. kr. Trygghet handler også om forutsigbarhet i hverdagen. Det er på høy tid at regjeringen følger opp Stortingets vedtak om barnehageplass til «desemberbarna». Det er urettferdig at foreldre som føder sent på året, må ta måneder med ulønnet permisjon fordi barnet ikke får barnehageplass. Når det gjelder skolen og SFO, er vi bekymret for kvaliteten. Vi ser at ressurssituasjonen i SFO er forverret etter innføringen av gratis kjernetid. Særlig barn med behov for særskilt tilrettelegging lider under uforutsigbarhet og uro. Vi prioriterer innhold og ansatte framfor symbolske satsinger. Mens regjeringen bruker tid på skolemat, vil vi prioritere at barna faktisk lærer å lese, skrive og regne. Vi må også snakke om den mørkeste siden av barns oppvekst. Statistikken fra Bufdir viser en rystende økning i grov fysisk vold mot barn i hjemmet. Vi vet at vold i barndommen avler vold senere i livet. Det er dypt bekymringsfullt at antallet bekymringsmeldinger fra skoler og barnehager synker. Vi må styrke laget rundt barna, øke kompetansen hos de ansatte og sørge for at de som ser barna i hverdagen, faktisk tør å melde fra. I statsbudsjettet ble det foretatt en stor omlegging av tilskuddet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, til en ny programfinansiering. Den gangen delte vi bekymringen som veldig mange andre som jobber tett på barn, har. Er det en reell risiko for at sentrale forebyggende tjenester i kommunene svekkes når flere formål skal dekkes innenfor samme bevilgning? Jeg har fått opplysninger om at denne ordningen ennå ikke er på plass, så nå sies det opp helsesykepleiere i mange kommuner, fordi kommunene ikke lenger har det tilskuddet de hadde i fjor og året før. Barn og unges oppvekstsvilkår henger også sammen med den økende ungdomskriminaliteten. Vi ser at kriminelle nettverk rekrutterer stadig yngre barn i alle landets politidistrikter. Da er det provoserende defensivt at regjeringen svarer med «vurdere» og «utrede». Stortinget har allerede vedtatt at det skal innføres hurtigspor i alle tingretter fra 2026. At regjeringen nå sier at den vil utrede muligheten, er en omkamp om et vedtak de allerede er pålagt å gjennomføre. Vi trenger ikke flere ekspertgrupper som skal bruke år på å vurdere informasjonsdeling. Vi trenger handling nå for å stoppe rekrutteringen til gjengene. Dette er en melding som favner bredt, og den favner vidt også når det gjelder antall departementer som er involvert. Det er viktig å merke seg, noe også Kristelig Folkeparti gjør i innstillingen, hva som er Kirkens Bymisjons hovedbudskap etter å ha lest rapporten: «Bruk og omsett eksisterende kunnskap til handling. Vi er utålmodige, og iverksetting av tiltak må ikke forsinkes av ytterligere utredninger eller ekspertgrupper.» Det er lett å sette ned nye utvalg og foreta nye norske offentlige utredninger, men jobben vår er å ta beslutninger på det kunnskapsgrunnlaget vi har. Vi vet nå mye om hva det er som utfordrer barns oppvekstsvilkår.

For oss i Høyre er arbeidet med å sikre barn og unge gode og trygge oppvekstvilkår noe av det aller viktigste vi gjør. Vi har høye ambisjoner om å redusere forskjeller og styrke integreringen, og vi er helt enig i at vi trenger økt grunnbemanning i barnehager i levekårsutsatte områder og en kraftfull satsing på språkutvikling. Den viktigste delen av dette arbeidet skjer i lokaldemokratiet vårt. Vi mener disse målene nås best ved å styrke kommunenes frie inntekter, ikke gjennom mer statlig detaljstyring og øremerking fra Stortinget. Det er lokalpolitikerne som vet hvor skoen trykker, og det er de som har den beste oversikten over hvilke tiltak som faktisk fungerer i deres nærmiljø. Høyre vil føre en moderne familiepolitikk som stimulerer til arbeid, inkludering og gode familieliv. Vi har vært tydelig på at vi vil avvikle kontantstøtten og erstatte den med en ventestøtte for dem som faktisk venter på barnehageplass. Da kommer jeg med en stemmeforklaring: Vi vil stemme for forslag nr. 19, fra Venstre, som er identisk med det Høyre har i sitt program. Vi forventer at Støre-regjeringen følger opp Stortingets vedtak om å sikre barn født i desember rett til barnehageplass, på lik linje med alle andre. Det er rett og slett ikke rimelig at foreldre til desemberbarn må ta opptil åtte måneder med ulønnet permisjon fordi det ikke finnes barnehageplasser tilgjengelig. Det er et viktig tiltak for barnefamiliene, som vi i Høyre prioriterer. Veien til en trygg oppvekst går også gjennom en stabil bosituasjon. Vi vil at flere skal få muligheten til å eie sin egen bolig. Vi viser derfor til de gode resultatene fra Solberg-regjeringen, hvor endringer i Husbankens startlånsordning bidro til at flere lavinntektsfamilier kom seg inn på boligmarkedet. Vi støtter intensjonen om å hjelpe enslige forsørgere, men vi må gjøre det på en forsvarlig og ansvarlig måte. Store grep som å fjerne dokumentavgiften eller endre egenkapitalkravet for førstegangskjøpere har store budsjettkonsekvenser. Slike prioriteringer tar vi i ordinære budsjettprosesser. Vi i Høyre har fremmet et eget representantforslag her i Stortinget, om en helhetlig boligsosial strategi. Vi trenger en forutsigbar politikk som hjelper folk fra leie til eie, gjennom Husbanken og gjennom bankenes eksisterende fleksibilitet. Det er mange forslag i dette representantforslaget som er gode. Forslaget om etablering av flere områdesatsinger er ett av dem, men det har også budsjettkonsekvenser. Det er prioriteringer vi gjør når vi behandler statsbudsjettet. Vi ønsker å ha en politikk som gir enkeltmennesker muligheter, og hvor vi også klarer å ta vare på dem som trenger det aller mest. Som Fremskrittspartiet støtter vi ingen av forslagene som ligger i innstillingen, men forslag nr. 19, fra Venstre, som sagt.

Det er jo riktig at dette er ulikt, for når Oslo kommune har ansvar for hele helheten, går det delvis over to ulike departementers budsjetter. Men det kan jo ikke være noen sovepute for ikke å rydde opp i dette, for det må løses. Det er – der er jeg helt enig med representanten Kjersti Toppe – regjeringen og departementet som har ansvaret for å løse dette. Det har dette Stortinget vært veldig tydelig på. Bare for å understreke det – når Arbeiderpartiet sier at Oslo er viktig for dem: Vel, da man styrket andrelinjebarnevernet i resten av landet over de statlige budsjettene, gjorde man ikke det samme med Oslo kommunes barnevern. Så når institusjonsbarnevernet generelt blir styrket i vårt land, øker på en måte differansen mellom det barnevernet i Oslo har til rådighet, og det man har til rådighet totalt sett i hele landet.

Jeg beklager å måtte si det, men jeg blir nesten litt trist av den tiraden som nå kommer fra Arbeiderpartiet, som antageligvis står helt alene i denne saken i Stortinget. Jeg forventer faktisk at man har en forståelse av at det antageligvis også er store fordeler ved at Oslo har hele ansvaret for barnevernet i Oslo. Det kan være grunnen til at det er færre barn i Oslo som bor på institusjon, fordi man klarer å sette inn riktige tiltak tidlig. Det er ikke dermed sagt at de tiltakene heller er spesielt rimelige. Det kan godt hende at det koster mer for Oslo. Poenget med vårt forslag, poenget med at det ikke er så lett å tallfeste dette i et Dokument 8-forslag, er jo at Stortinget for halvannet år siden har bedt om at dette skal det gjøres noe med. Statsråden har fra talerstolen her sagt at hun har vært i tett dialog med Oslo i et og et halvt år. Jeg håper de har snakket om dette. Jeg håper de har snakket om hva provenyet er, hva kostnaden er for å likebehandle slik at Oslo kommune får like mye per barn i institusjonsbarnevernet som de 356 andre kommunene i Norge får. Oslo selv sier i hvert fall at de får halvparten – resten av landet får altså dobbelt så høyt tilskudd per barn som det Oslo kommune får. Jeg håper virkelig at denne dialogen nå snart, eventuelt, skaper noen resultater, for vi kan ikke bare snakke, snakke og snakke. Dette handler om barn. Jeg stoler på at Oslo kommune møter barn i barnevernet på en god måte – det er jeg helt sikker på at de gjør – men det er ingen tvil om at Oslo tar penger fra veldig mange områder for å møte sine forpliktelser på barnevernssiden. Jeg er glad for at Stortinget, nok en gang, sier veldig tydelig fra i dag. Nå er marsjordren veldig tydelig. Nå må dialogen gå over i gode, konstruktive samtaler om hva likebehandling er, og hvordan Oslo kommune skal behandles på lik linje. Vi har ikke tid til å vente på Stene-utvalget. Stene-utvalgets rapport har vært ute på høring, og jeg vet ikke når regjeringen kommer til å komme tilbake til Stortinget med endringer av institusjonsbarnevernet, selv om det også haster. Det er ikke kontroll på kapasitet, kvalitet eller kostnader, ifølge Stene-utvalget. Men allikevel, tilbake igjen til utgangspunktet: Barna i Oslo fortjener ikke å vente lenger. De fortjener å få et barnevern som fungerer godt, nå og framover.

Det er jo en veldig tett linje mellom disse to sakene, altså det som handler om å hjelpe barn ut av kriminell aktivitet, eller hjelpe dem som er på vei inn i det, og den alvorlige situasjonen som barnevernet i Oslo står i. Men Stene-utvalget var jo svært kritiske. De sa at det ikke er kontroll på kapasitet, ikke på kostnader, og ikke på kapasitet i det statlige barnevernet. Derfor blir også situasjonen i Oslo særlig alvorlig, for det statlige barnevernet, altså det som alle andre kommuner gir staten ansvar for, har Oslo selv ansvar for, og det er en veldig stor underfinansiering, som vi har nevnt tidligere. Nå kommer Stortinget nok en gang til å be regjeringen rydde opp, så da er egentlig spørsmålet mitt: Vil regjeringen følge Stortingets vedtak?

I forliket med de andre partiene la regjeringen inn et mikroskopisk beløp i forhold til det som er utfordringene. I Høyres alternative budsjett la vi inn 225 mill. kr. Det er utrolig viktig at man når man snakker om at dette handler om budsjett, ikke glemmer at det også handler om barn og unge, det handler om en hovedstad med veldig store utfordringer. Samtidig som Arbeiderpartiet ikke prioriterte penger på dette, så vi altså hvordan ungdomskriminaliteten utviklet seg. Sårbare barn og unge fanges opp av kriminelle nettverk i hovedstaden. Det er en særdeles alvorlig situasjon. Derfor er det utrolig trist å se at Arbeiderpartiet kommer med et forslag om ytterligere utsettelse. Det kommer til å ta tid å gjennomføre tiltakene fra Stene-utvalget. Oslo er positiv til å se nærmere på det, Høyre er positiv til å se nærmere på en ny organisering, men det har ikke barna i Oslo tid til å vente på. Hva vil statsråden gjøre for å lette denne situasjonen?

Jeg vil tilbake til det denne saken først og fremst handler om, og det er underfinansieringen av barnevernet i Oslo. Det er altså halvannet år siden Stortinget vedtok – og Arbeiderpartiet var med på det vedtaket – at Oslos barnevern skal likestilles og likebehandles med resten av landet. Det eneste som egentlig har forandret seg etter det, er at Senterpartiet gikk ut av regjering. Barne- og familieminister Kjersti Toppe gikk av, og statsråd Lene Vågslid gikk på. Jeg vil nesten si at Arbeiderpartiet blir stående på feil side av historien, for det virker som et helt storting mener noe annet enn Arbeiderpartiet i denne saken. Hva er grunnen til at Arbeiderpartiet ikke bidrar til å oppfylle et så viktig vedtak som Stortinget har gjort, om å likebehandle barnevern i Oslo med barnevern i resten av landet?

Det er noe dypt urimelig med at barnevernet i Oslo over mange år har vært underfinansiert det som gjelder andrelinjetjenesten. De tar vare på de mest sårbare blant oss her i hovedstaden. Selvfølgelig skal barnevernet her ha like høy kvalitet som i resten av landet. Men Oslo har altså ikke en slik finansiering. Allerede for ett år siden ga Stortinget regjeringen klar beskjed om at Oslos barnevern skal likebehandles med resten av landet. Det er rimelig provoserende at det nå har gått halvannet år uten at noe har skjedd. Og det er ganske oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet, nå før meg, sier at de er bekymret for budsjettkonsekvensene, de er redd for resten av barnevernet i resten av landet, og at de vil avvente dette til man får avklart om staten skal overta andrelinjebarnevernet i Oslo. Det har ikke barn og unge i Oslo tid til å vente på. Barn og unge i Oslo har ikke tid til å vente på Arbeiderpartiet, som ikke tar ansvar for en underfinansiering som går ut over barn og unge direkte. Det er ikke slik at det statlige tilskuddet dekker andrelinjetjenesten. Oslo bruker betydelig mer på andrelinjebarnevernet enn det statlige tilskuddet. Den tilsvarende finansieringen av andrelinjebarnevernet i resten av landet er dobbelt så høy per barn som i Oslo. Det betyr at Oslo tar penger fra andre områder for å kompensere for statlig underfinansiering av Oslos barnevern. Slik er det. Jeg er veldig glad for at det er et flertall både i komiteen og i salen i dag for å sikre at denne underfinansieringen stopper fra nå. Høyre fremmer også et forslag om at de må sørge for å gjøre noe med den underfinansieringen som har eksistert i mange år. Det er helt avgjørende viktig at Oslos store utfordringer tas på alvor. Det er krevende oppvekstsvilkår i hovedstaden. Det er krevende for barn og unge, og det er krevende for det til enhver tid sittende byrådet å håndtere dette når staten ikke bidrar, slik den bidrar i alle andre kommuner. Med dette tar jeg opp Høyres forslag.

Takk også for det svaret. Vi hører om barn som venter i over 300 dager på å få et fosterhjem, og det er utrolig vondt å tenke på lang ventetid for små barn som kanskje også skal bytte barnehage og skole, og som trenger stabilitet. Vi har vært opptatt av at Bufetat skal ha bistandsplikt for spesialiserte fosterhjem, og har fremmet forslag i Stortinget om det. Det har ikke regjeringen vært enig med Høyre i. En bistandsplikt vil bety det samme som når et barn skal ha en institusjonsplass, og spesialiserte fosterhjem er jo for disse særlig sårbare, særlig utsatte barna, som også trenger forsterket omsorg. Vil regjeringen se på det på nytt? Og helt til slutt: Vil regjeringen også på nytt se på hvorvidt kommunene kan inngå avtaler med private tjenesteytere på fosterhjemsområdet?

Jeg takker for et grundig svar. Jeg er helt sikker på at statsråden også tar denne situasjonen på stort alvor. I fjor la Bufdir fram to rapporter som beskrev årsaker til mangel på fosterhjem og hvilke barn som venter på fosterhjem. De peker på mange av de strukturelle endringene som er i økonomi og arbeidsliv, de peker på at det er mer krevende å ta på seg et fosterhjemsoppdrag i dag enn tidligere, og de peker på behovet for spesialisert hjelp til mange av disse barna. De er små, og de kan allerede ha opplevd mye i et veldig kort liv. Det første spørsmålet mitt blir: Hvordan følger statsråden konkret opp disse oppdragene som Bufdir har levert, og som er ganske tydelige på hva som må til, f.eks. å styrke partsrettighetene til fosterforeldre?

«Norge står i en alvorlig fosterhjemskrise. Rekrutteringen svikter, godkjente hjem mangler og stadig flere barn blir stående i kø for et trygt sted å bo. Barn som ikke kan bo hjemme, risikerer å bli flyttet mellom midlertidige løsninger eller bli værende for lenge i beredskapshjem fordi kapasiteten er for lav. Kommunene melder om økende press og færre tilgjengelige hjem. Fosterhjem er grunnmuren i barnevernet, men utviklingen går feil vei. Hva vil statsråden legge fram av konkrete tiltak som faktisk gir flere fosterhjem raskt?»

Tenk om Arbeiderpartiet og helseministeren hadde brukt mer tid på å lytte. Hele bakgrunnen for den situasjonen rehabiliteringsfeltet nå står i, handler om en svak behovsanalyse i Helse sør-øst og fullstendig manglende involvering av pasient- og brukerorganisasjonene og aktørene på rehabiliteringsfeltet. Det er nesten helt utrolig at vi er i en situasjon hvor Stortinget instruerer en annullering av anbudsrunder som er inngått, og som skal inngås. Hvor var Senterpartiet og SV da Høyre gang etter gang advarte mot prosessene som var igangsatt? Hvor var Senterpartiet og SV da Høyre foreslo ikke å gjennomføre endringer i ansvarsdelingen mellom sykehusene og kommunene før det ble foretatt en helhetlig faglig gjennomgang av det samlede rehabiliterings- og habiliteringstilbudet? Til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV: Ikke si at dere ikke visste. Det var massive innspill og motstand mot den behovsvurderingen Helse sør-øst la fram, som var grunnlag for anbudsrundene. Det forelå en fersk riksrevisjonsrapport som viste at pasienter ikke får den rehabiliteringstjenesten de har behov for i kommunene, selv før et anbud som trekker ned kapasiteten i Helse sør-øst, og også i Helse Midt-Norge. Riksrevisjonen pekte på at seks av ti kommuner allerede før dette mener det er vanskelig å gi innbyggerne gode rehabiliteringstjenester. Regjeringen og helseministeren har et særlig ansvar. Rehabilitering må ha vært helseministerens blindsone. Da regjeringen la fram Nasjonal helse- og samhandlingsplan, var det en melding som var helt blottet for konkrete tiltak for å bedre rehabilitering, selv om regjeringen hadde sagt at Stortinget skulle ta stilling til fremtiden for feltet i stortingsmeldingen. Det var også en regjering Senterpartiet satt i. Det er helt utrolig å høre representanten Kjersti Toppe – fra Senterpartiet, som satt i den regjeringen – her snakke om en rasering av et rehabiliteringstilbud. Å gjøre noen endringer i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som vi foreslo, var eneste mulighet for å få reddet viktige rehabiliteringstjenester fra helseforetakenes kuttliste og eneste mulighet for å unngå at kommunene får uhensiktsmessig store oppgaver – over natten og uten midler eller nok kompetanse til å løse dem. Vår helt konkrete oppfordring til regjeringen var å ta godt vare på alle de ideelle og private institusjonene som har bygget opp gode fagmiljøer på rehabilitering. Vår bønn til regjeringen den gang var: Riv ikke ned disse fagmiljøene, slik dere gjorde med gode fagmiljøer innen rus og psykisk helse, da dere fjernet fritt behandlingsvalg. Vi talte for døve ører – også døve Senterparti-ører. Senterpartiet var aldri på banen da kampen ble spilt. Det er pinlig, for vårt ansvar i denne salen er å være på jobb hver eneste dag – for pasienter, for kommuner, for fagfolk og for å se helheten.

Frivilligheten er en av de sterkeste bærebjelkene i det norske samfunnet. Den skaper fellesskap, tilhørighet og mening i lokalsamfunn over hele landet. For Høyre er ikke frivilligheten et tillegg til velferden, den er egentlig helt avgjørende for velferden. Jeg sier dette også med et personlig utgangspunkt. Jeg har lang erfaring med dugnadsarbeid, både i korps og i idretten, og jeg har sett hvor viktig det er for mange å delta – ikke bare for å steke vafler på fotballcup eller organisere loppemarkeder i korpset, men for å møte andre mennesker. For noen er dugnaden kanskje den eneste kontakten de har med andre i løpet av uken, et sted å høre til. I dag lever veldig mange et liv der stadig mer er selvbetjent, digitalt og automatisert. Vi møter skjermer og automater i stedet for mennesker, og nettopp derfor er de fysiske møteplassene frivilligheten skaper, så utrolig viktige. Vi ser det i alt fra idrettslag og korps til Røde Kors sin besøkstjeneste, som bryter ensomhet for mennesker som ellers ville vært alene. Vi ser det også i Sykehusklovnenes arbeid for barn som er alvorlig syke. Midt i en krevende hverdag skaper de øyeblikk av glede og trygghet og normalitet. Det betyr enormt mye både for barna og familiene deres. For frivilligheten er forutsigbarhet helt avgjørende. De ekstra midlene som kom rett før jul, som en del av nysalderingen, var selvfølgelig for frivilligheten både velkomne og viktige, og mange organisasjoner setter stor pris på dem, men samtidig vet vi at det frivilligheten selv etterspør mest, er stabile og langsiktige rammer. Det er vanskelig å planlegge aktivitet og utvikle tilbud og ta ansvar når midler kommer uventet og med svært kort tidshorisont. Det har Høyre stor respekt for. Idretten er en helt sentral del av norsk frivillighet. Den favner både bredde og topp og barn og voksne. Bak hver trening står frivillige trenere, foreldre og ildsjeler – frivillighet i praksis hver eneste dag og kveld, hver eneste uke. Derfor er det helt uakseptabelt at barn, unge og frivilligheten skal lide økonomisk fordi et statlig selskap har brutt regelverket. Norsk Tipping har det siste året fått betydelige bøter, i størrelsesorden rundt 120 mill. kr. Høyre mener at disse bøtene ikke skal tas fra spillemiddelpotten som går til idrett, kultur og frivillighet. Norsk Tipping må rydde opp i egne rekker uten å belaste formålene. Barn og unge, frivillige, trenere og lokale idrettslag skal ikke straffes for feil som er begått av Norsk Tippings ledelse. Vi har i mange år tatt til orde for mer ansvarlig drift. Vi har pekt på at det brukes for mye penger på reklame, på konsulenter og på profilering – midler som heller burde gått til formålene.

Jeg vil også gjerne takke for debatten, men jeg vil samtidig ta opp noe jeg vil si kanskje oppleves som relativt lite sjarmerende fra Arbeiderpartiet: det å snakke ned andres innsats på barnevernsfeltet. Jeg vil bare nevne at barnevernsreformen ble vedtatt med Høyre i regjering. Den trådte i kraft 1. januar 2022. Det var et viktig løft for barnevernet. Man innførte mer kompetanse og tydelige krav. Kommunene fikk også ansvar for å forebygge bedre. Kritikken kommer altså fra et parti som da de overtok i 2021, bidro til astronomiske utfordringer på barnevernsfeltet. Brudd på bistandsplikt for barn som trengte å komme i trygge forhold, økte rekordmye. Man faset ut private aktører uten å bygge opp kapasitet i det ideelle eller i det statlige barnevernet. Barnevernsansatte nær sagt over hele landet hadde krevende utfordringer fordi de barna som trengte enten fosterhjem eller institusjonsplass, var det ikke plass til. Så skjedde det en enorm snuoperasjon fordi man innså at den ideologiske kampen mot private aktører bidro til én ting, og det var å ramme sårbare barn, som ikke fikk den omsorgen de skulle ha. Jeg gjentar at jeg synes det er lite sjarmerende å rakke ned på andre partier i stedet for å ta ansvar for det man selv har bidratt til i regjering fra 2021. Så noen ord om barnevernet i Oslo: Det er litt overraskende å lese den merknaden Arbeiderpartiet har sammen med sine samarbeidspartier, hvor man nærmest setter barnevernet opp mot eiendomsskatten. Det er ikke sånn at byrådet i Oslo ikke har prioritert barnevern. Det har de gjort i hvert eneste budsjett siden de gikk på. De har styrket barnevernet med 200 mill. kr, en varig økning som ligger inne i budsjettene hvert år. Neste år styrker de med 14 mill. kr mer, for å styrke bemanningen og kvaliteten i barnevernet. Det er også sånn at når det gjelder den andrelinjen i barnevernet som alle de andre kommunene får et statlig tilskudd til, får barnevernet i Oslo halvparten av det tilskuddet. Det betyr at Oslo prioriterer fra andre områder inn til den delen av barnevernet som andre kommuner får et statlig tilskudd for å kunne dekke. Jeg vil avslutte med å si at eiendomsskatt også er ganske krevende for ganske mange barnefamilier i etableringsfasen, så når Høyre ønsker å lette skattetrykket for familiene både på eiendomsskatt og på arbeidsinnsats, er det for å sikre at familiene kan skape den velferden selv ved å sitte igjen med mer igjen i måneden.

Det jeg undrer meg litt på, er om det egentlig er sånn at regjeringen i utgangspunktet pauser, at den egentlig venter til utvalgsrapporten kommer. Bufdir ønsket, og innstilte faktisk på, å pause utenlandsadopsjoner frem til utvalget hadde levert rapporten. Så sa regjeringen at det ønsket man ikke å gjøre, men i realiteten kan det virke som en pausing. Jeg vil bare understreke enda en gang at det ikke er sånn at Høyre ikke mener at det skal være trygge adopsjoner og alt skal være i orden, men det er snart ingen av de foreningene som drev med utenlandsadopsjoner, som fungerer lenger. Jeg tror det bare er Adopsjonsforum som er igjen. Det vil falle bort veldig mye faglig kunnskap om dette dersom ingen adopsjoner skjer og det samme skjer i 2026.

Det er litt rart å se at man tar høyde for 30 adopsjoner i budsjettet for neste år, mens det i 2025, inneværende år, knapt har vært adopsjoner i det hele tatt. Det er familier i Norge som står klare. Det er også barn, særlig i Colombia, som vel er det landet som Norge nå har avtale med, som trenger en trygg familie å vokse opp i og de mulighetene man kan få gjennom å bli adoptert til Norge. Dersom man allerede tidlig i år, når man jobbet med budsjettet, så for seg at det var rom for 30 adopsjoner, og sier det i budsjettet, men bare har gjennomført én eller svært få, hva vil statsråden foreta seg for å sikre at Norge fortsatt adopterer innenfor de trygge rammene og den kontrollen vi alle ønsker?

Jeg kunne ha gått videre på dette med barnevernet, men statsråden og jeg diskuterer det ganske ofte, så jeg tenkte jeg skulle spørre om noe annet. Høyre er opptatt av at vi må sikre et trygt og forutsigbart adopsjonssystem, og at vi må styrke veiledningen av foreldre som har adoptert, og vurdere et nasjonalt kompetansesenter for adopsjon. Det er nå et utvalg som gransker utenlandsadopsjoner. De skal levere i juni 2026. Utvalget har holdt på i tre år, siden juni 2023. Regjeringen har ikke sagt at de vil pause adopsjoner til utvalget leverer, men i praksis gjør man det. Etter min oppfatning er det i 2025 gjennomført én adopsjon, mens det i budsjettet for 2026 tas høyde for 30 adopsjoner. Vi er alle enige om at det skal være streng kontroll og korrekte adopsjoner, men hva tenker statsråden om situasjonen? Er statsråden og regjeringen prinsipielt tilhengere av internasjonale adopsjoner? Og hvorfor er det så få som gjennomføres nå, mens budsjettet sier tretti neste år?

I partiprogrammet til Miljøpartiet De Grønne er partiet tydelig på at de vil være åpne for private aktører som styrker mangfoldet i tjenestetilbudet, som jobber kunnskapsbasert, og som gir et større mangfold og utfyller de offentlige tjenestene. Så er det jo sånn – og det har jeg for så vidt forståelse for – at MDG står sammen med venstresiden i innstillingen i en merknad hvor man nevner offentlige og ideelle, men ikke private. Gitt den replikkvekslingen undertegnede hadde med Kjersti Toppe fra Senterpartiet i sted, kunne jeg godt tenke meg bare å spørre: Vil MDG være opptatt av et helhetlig barnevern, at vi løser disse utfordringene med alle de gode kreftene som kan være med og bidra i årene fremover, og ikke at man har en ideologisk motstand mot private aktører – slik jeg forstår at MDG ikke har i sitt partiprogram?

Jeg vil starte med å rose representanten Toppe for at hun som statsråd satte ned Stene-utvalget. Det er utrolig viktig kunnskap, og den hviler egentlig på det som var astronomiske utfordringer i barnevernet etter 2022. Det var enorme brudd på bistandsplikten og stor fortvilelse over at man ikke hadde mulighet til å plassere barn som trengte det, fordi det ikke fantes nok institusjonsplasser. Vi kan ikke fortsette å drive barnevern på den måten Støre-regjeringen har gjort fra 2021. Det siste vi trenger, er at man nå går ned i de ideologiske skyttergravene igjen, og at det mest ødeleggende blir at vi skal diskutere eierskap, ikke hvordan vi løser barnevernet i stort. Statens innkjøpsmakt må brukes på annet enn bare dyre enkeltkjøp. Den må brukes på en helhet. Jeg håper representanten Toppe kan bidra til at vi nå kan samles om å få til noe på barnevernsfeltet, noe som ikke handler om ideologi, men som handler om barn.

Det er åpenbart at vi er uenige om dette. For Høyre er det viktig at vi har kapasitet og kvalitet i barnevernet til å håndtere de store utfordringene. Det SV skal ha ros for, er at de har bidratt til en liten økning til barnevernet i Oslo, som er underfinansiert fra statens side. Høyre vet ikke hvor tallet 50 mill. kr i enigheten med regjeringen har kommet fra. Oslo kommune mener selv at det statlige, altså andrelinjebarnevernet, i Oslo er underfinansiert med opp mot en halv milliard. Vi i Høyre legger inn 225 mill. kr i vårt budsjett. Vil SV fortsette, slik SV gjorde i fjor, sammen med Arbeiderpartiet i budsjettinnstillingen, å be regjeringen om å sette seg ned med Oslo kommune og finne ut av hvordan man skal sikre at andrelinjebarnevernet, institusjonsbarnevernet i Oslo, får lik finansiering som resten av landet, og ikke halvparten så mye per barn i Oslo?

Barn skal aldri ut på anbud, sier representanten. SV støtter jo en regjering som i budsjettet sier de ønsker å bruke opptil en halv milliard på å kjøpe private barnevernstjenester, nettopp fordi det har vært en enorm krise i denne sektoren etter valget i 2021. Lokalt barnevernsansatte var helt fortvilet fordi de ikke hadde noen steder å henvende seg når det var behov for omsorgsovertakelse. Antallet brudd på bistandsplikten var astronomisk. Det betyr at barn måtte fortsette å være der de ikke skulle være. Dette er helt åpenbart en klassisk skillelinje mellom SV og Høyre, hvor SV er opptatt av eierskap, mens Høyre er opptatt av kvalitet og kompetanse. Er SV mest opptatt av at det skal være statlig eller ideelt drevet, eller er man opptatt av barns beste i barnevernet?

Vi er svært tydelig på hva vi vil gjøre. Vi har sagt at Stene-utvalget har vist veldig tydelig at det i dag ikke er kontroll på kapasitet, kostnader eller kvalitet i institusjonsbarnevernet. Det er jo barn som opplever å flytte fra institusjon til institusjon. I innstillingen er vi veldig tydelig på at vi vil følge store deler av det utvalget foreslår. SV er jo et parti som samarbeider med regjeringen, men ser ikke ut til å trykke på for at man skal ta tak i det alvorlige bakteppet som Stene-utvalget nå viser. Den jojo-styringen som det har vært de siste årene – fordi bl.a. SV har hatt veldig stor påvirkning på regjeringens barnevernspolitikk, sammen med Senterpartiet – har faktisk bidratt til at man først brukte 500 mill. kr på å fase ut gode private aktører som leverte barnevern, for deretter å fase dem inn igjen til en kostnad av 500 mill. kr.

Takk for et godt spørsmål på et utrolig viktig område. Jeg mener Høyre gjorde veldig mye riktig og bra for en videreutvikling av barnevernet da vi satt i regjering, sammen med FrP, og sammen med Venstre og KrF. Vi var bl.a. opptatt av å bygge en sektor med sterk kompetanse. Det er det veldig mange som peker på er utrolig viktig. Barnevernet jobber med noe av det mest sårbare vi har. Det er helt avgjørende viktig at vi bygger kompetanse i denne sektoren. Jeg mener at vi i hvert fall må være opptatt av det som skjer framover, vel så mye som å snakke om hva vi selv har gjort, bakover. Med den alvorlige rapporten fra Stene-utvalget, som forelå for noen uker siden, er jeg overrasket over at regjeringen ikke tar hardere og tydeligere grep allerede nå. Jeg har så vidt tittet på Regjeringens plan for Norge, eller hva Arbeiderpartiets lansering i dag inneholder. Det er ikke et ord om dette i denne planen.

Måten vi prioriterer barna i statsbudsjettet på, sier mye om hvilket samfunn vi ønsker å være. For Høyre er det et grunnleggende ansvar å stille opp for de barna som lever i sårbare og utsatte situasjoner, enten det handler om økonomisk utrygghet hjemme, manglende deltagelse i fellesskapet eller behov for hjelp fra barnevernet. I dag vokser rundt 100 000 barn opp i familier med vedvarende lav inntekt. Det er et høyt tall fortsatt, og det minner oss om at utfordringene langt fra er løst. Familieøkonomi er barnepolitikk. Barnetrygden er et av de viktigste virkemidlene vi har for å sikre trygghet for barnefamilier. Da Høyre satt i regjering, økte vi barnetrygden for første gang på 20 år, men i sine budsjetter vil ikke Arbeiderpartiet prisjustere barnetrygden. Det er samarbeidspartiene som tvinger Arbeiderpartiet til ikke å svekke barnetrygden over tid. Høyre vil verne om barnetrygden, og i vårt alternative budsjett prisjusterer vi den også i år for alle barn. Det gir familiene større forutsigbarhet og er et konkret bidrag i arbeidet mot barnefattigdom. Sårbare barn trenger et barnevern som har kapasitet, kvalitet og kompetanse. Vi ser nå et barnevern med store utfordringer. Stene-utvalget dokumenterer manglende styring, for lav kapasitet og svak kostnadskontroll i institusjonsbarnevernet. Riksrevisjonen viser til en kraftig økning i antall brudd på bistandsplikten. Det betyr at barn ikke får den hjelpen de har behov for når behovet er akutt. For Høyre er dette dypt alvorlig. Løsningen kan ikke være å begrense hvem som får bidra. Vi må ta i bruk alle gode krefter – offentlige, ideelle og private – for å sikre tilstrekkelig med fosterhjem, spesialiserte fosterhjem og gode institusjonstilbud med riktig kompetanse. Det paradoksale er at Arbeiderpartiets eget budsjettforslag erkjenner at private kjøp er nødvendig for å sikre kapasitet i barnevernet, men at denne erkjennelsen forsvinner når de skal forhandle med sine kamerater på venstresiden. Det er dypt bekymringsfullt dersom regjeringen igjen lar Rødts og SVs ideologiske motstand mot private gå foran barnas behov for trygghet og omsorg. Dette handler jo ikke om ideologi, det handler om barnas beste. Det er nesten fristende å bruke Einar Gerhardsens ord, slik Benjamin Jakobsen gjorde i sitt innlegg i sted: «Resultatene er det som teller.» Jeg vil også være tydelig på situasjonen for barnevernet i Oslo. Oslo kommune har et særskilt ansvar fordi den statlige delen av barnevernet, andrelinjetjenesten, i Oslo ivaretas av kommunen – ikke av staten, slik det er i resten av landet. Denne oppgaven har vært underfinansiert av staten i mange år. Finansieringen per barn er betydelig lavere i Oslo enn i resten av landet. Det betyr at Oslo må bruke midler fra andre områder for å løse en statlig oppgave som staten fullt ut finansierer andre steder. Det er urimelig og innebærer en forskjellsbehandling av Oslos innbyggere. Dette er ikke et lokalt prioriteringsproblem, det er et statlig ansvar, og situasjonen i hovedstaden og i hovedstadsområdet er mer krevende nå enn tidligere. Nettopp derfor er denne underfinansieringen alvorlig, og her må Stortinget være med og ta et ansvar. Et av de mest alvorlige problemene vi fortsatt ser, er at barnevernet og helsetjenesten ikke jobber godt nok sammen. Historien om tvillingene Mina og Mille minner oss på hva som skjer når samhandlingen svikter, og når ingen tar helhetsansvar. At regjeringen fortsatt ikke har sørget for at disse tjenestene jobber sømløst sammen, er dypt alvorlig. Høyre vil at alle barn skal ha mulighet til å delta i minst én fritidsaktivitet, uavhengig av foreldrenes økonomi. Derfor styrker vi innsatsen for inkludering av barn og unge. Det er god forebygging, og med Høyres påplussing med 25 mill. kr på denne budsjettposten vil inntil 30 000 barn kunne få være med på en fritidsaktivitet hvor de kanskje ellers hadde måttet bli hjemme – for når familieøkonomien er stram, er det kanskje fritidsaktivitetene man først kutter ut. Når det gjelder de mest sårbare barna, har vi ikke råd til flere kompromisser eller ideologiske omveier som vi har sett de siste årene. Høyre vil sette barnas beste først, vi har ansvarlige prioriteringer i vårt budsjett, og vi har løsninger som faktisk virker.

Det er egentlig veldig godt å lese innstillingen fra vår komité, for Høyre, FrP og KrF står sammen om veldig mange av de viktige satsingene på dette området, og det lover veldig godt for samarbeidet fremover og et nytt valg om noen år. Men det skiller seg kanskje litt når det gjelder Kirkens betydning i lokalsamfunnene, for i FrPs budsjett foreslår man jo et kutt på 400 mill. kr til Kirken. Mitt spørsmål er: Hvilke vurderinger gjør Frp av betydningen av Kirken som samlingspunkt – i hverdagen, som en kulturarena der veldig mange møtes, men også når det oppstår kriser, da veldig mange søker til Kirken, som har en beredskap for å være til stede når kanskje det mest alvorlige skjer i våre lokalsamfunn?

Arbeiderpartiet har gjort det til en årlig tradisjon å foreslå å gjøre barnetrygden mindre verdt ved ikke å prisjustere den. Det er jo veldig uforutsigbart for barnefamiliene. For de familiene med aller dårligst råd har barnetrygden veldig stor betydning. Den er en stor del av inntekten i familiene. I Høyres statsbudsjett for 2026 beholder vi den lave barnehageprisen, men prisjusterer også barnetrygden fullt ut for alle barn. Arbeiderpartiet har i forhandlinger med de andre partiene blitt med på en prisjustering, men hvorfor er det sånn at Arbeiderpartiet i utgangspunktet mener at det er greit å svekke barnetrygdens betydning ved ikke å prisjustere den hvert år?

Bare for å fylle ut denne ordvekslingen litt, kunne jeg også tenke meg å diskutere litt utfordringene med å innføre aldersgrense. Jeg tror at både statsråden og jeg opptatt av at barn og unge skal si meningen sin, delta i demokratiet vårt, debattere og ta i bruk den stemmen de har, for å være med og bestemme. Det er også enkelte partier som mener at barn skal ha stemmerett ved 16 års alder. Jeg kunne godt tenke meg å høre litt refleksjoner fra statsråden også knyttet til det, for i en debatt hvor vi er opptatt av og deler engasjementet for å skjerme, må vi også sikre at vi ikke får enda en generasjon som sier at de har vært utsatt for krevende forsøk, og som føler seg som forsøkskaniner. Hvordan skal vi balansere dette opp mot barns rett til å være aktive deltakere i samfunnet?

Jeg tror vi er enige om at utviklingen går veldig raskt, dette er krevende å følge med på, og kreftene som opererer i dette feltet, er helt enorme. Det har skjedd veldig mye de siste ti årene som vi ikke kunne forutsett. Barn og unge møter også et stadig mer krevende digitalt landskap. Det er forventninger til at myndighetene tar ansvar, og de forventningene bare øker. Det er mange som peker på aldersgrense, men at det alene ikke er nok til å beskytte barn i møte med dagens digitale verden og tjenester. Barnevakten har f.eks. tatt til orde for et etisk råd som bl.a. kan være med på å gi innspill til regjeringen, og som kan vurdere å rødliste apper, spill og plattformer som utgjør en særskilt risiko for barn. Dette ville være et verktøy som kan gi både foreldre, skoler og myndigheter bedre oversikt. Jeg ikke sett at regjeringen har tatt noe initiativ til det. Vil regjeringen utrede opprettelsen av et etisk råd?

For å ta det med aldersgrense først: I juni reiste statsrådene Tung og Vågslid til København for å påvirke EU i spørsmålet om aldersgrense på sosiale medier. Jeg opplevde i hvert fall, fra mitt ståsted, at målet var å få støtte til en felles europeisk minimumsgrense på 15 år og en felles teknisk løsning for aldersverifisering. TV 2 har beskrevet at Norge ønsket en harmonisert aldersgrense i hele EU, men den 26. november vedtok likevel EU-parlamentet en aldersgrense på 16 år. Vil regjeringen opprettholde målet om en 15 års aldersgrense selv om EU går for 16 år, eller vil den norske linjen bli justert i tråd med EUs beslutning?

Debatten om hvor sårbare barn er på digitale plattformer er svært aktuell. I dag innfører Australia et forbud mot sosiale medier for barn og unge under 16 år. Også i trygge rammer, som på skolen, får barn tilgang til innhold de ikke skal se. Et nylig eksempel dreier seg om tilgang til pornografisk materiale på skolenettbrett. Erfaringene med de algoritmestyrte sosiale mediene er at det er behov for sterkere regulering. For mange unge får tilgang til innhold de ikke burde se på. Algoritmene forsterker også ekkokamrene på en måte som vil være skadelig for samhold, tillit og demokrati. I forrige uke deltok statsråden og jeg på et frokostmøte hvor vi hørte 20 år gamle William Matteus Fonn kalle seg en forsøkskanin fordi døren har vært vidåpen inn i en verden barn ikke bør gå inn i. Et stort flertall av foreldre mener myndighetene ikke gjør nok for å beskytte barn på nett, og de etterspør strengere tiltak enn bare aldersgrense, som regjeringen for øvrig har hatt på høring. Foreldre uttrykker en bred bekymring for hvordan skjermbruk påvirker barnas hverdag. Mange peker på risiko for dårligere psykisk helse, bl.a. økt angst, depresjon og opplevelse av ensomhet. Kroppspress, at man sammenligner seg med andre, og urealistiske idealer i sosiale medier er en annen kilde til uro, sammen med nettmobbing og ulike former for digital trakassering. Andre foreldre er bekymret for konsekvenser som dårlig søvn, svekket konsentrasjon og mindre fysisk aktivitet. I tillegg kommer spørsmål om personvern, tilgang til uønsket innhold og usikkerhet knyttet til hvordan omfattende skjermbruk kan påvirke barns sosiale utvikling. Hvilke nye teknologiske og regulatoriske tiltak vil regjeringen vurdere for å hindre at barn får tilgang til skadelig innhold på plattformer som brukes både hjemme og i skolen?

Barn på krisesentre har ofte opplevd vold selv, og de har opplevd en forelder som har vært voldsutsatt. Romerike Krisesenter er et av de krisesentrene i Norge som er et integrert krisesenter, hvor kvinner og menn bor sammen. De gjør dette på en veldig kunnskapsbasert måte – et forskningsprosjekt som viser veldig gode resultater. Hva tenker statsråden om at barn av voldsutsatte menn på veldig mange krisesentre ikke får det samme tilbudet fordi de da ofte må bo skjermet og borte fra de andre barna som bor på krisesenteret?

Det nærmer seg jul, og det er folk som gruer seg til jul. Kampen mot barnefattigdom må fortsette. Det er omtrent 100 000 barn som vokser opp i lavinntektsfamilier. Det er ikke bare et tall; det er familier som dropper måltider, det er barn som ikke kan bli med i bursdager, det er barn som faller utenfor. Det er de som har minst, som rammes hardest av regjeringens politikk. Barnetrygden er i hvert fall av våre viktigste virkemidler mot barnefattigdom. Da Høyre satt i regjering, økte vi barnetrygden for første gang på 20 år – med 8 200 kr i året for alle barn under seks år. Hva gjør Støre-regjeringen? De lar faktisk barnetrygden svekkes år etter år. Først etter massivt press fra fire andre partier innrømmer Arbeiderpartiet det åpenbare: at barnetrygden blir mye mindre verdt når den ikke prisjusteres. I vårt alternative budsjett lar vi familiene få beholde mer av egen inntekt, og vi prisjusterer barnetrygden for alle barn. Vi velger barna. Regjeringen velger barnetrygden som innsparing. Det har regjeringen selv skrevet i Gul bok, der de ikke prisjusterer den. Norsk barnevern er i krise. Regjeringen har brukt opp mot en halv milliard kroner på det ideologiske eksperimentet å skyve private helt ut. Hva er resultatet? Jo, Stene-utvalget viser at det er manglende kontroll over kapasitet, kvalitet og kostnader i barnevernet. Riksrevisjonen slår fast at brudd på Bufetats bistandsplikt har økt kraftig siden 2022. Det er altså sånn at et samfunns moralske kvalitet i veldig stor grad måles i hvordan vi behandler våre mest sårbare, de som trenger det aller mest. Da må vi være ærlige. Den ideologiske kampen venstresiden fører mot private aktører, har svekket kapasiteten i barnevernet. I dag venter rundt 400 barn på et trygt fosterhjem, og samtidig har altså ikke regjeringen kontroll på verken kapasitet eller kvalitet. Dette er resultatet av en politikk som stenger døren for aktører som kunne bidratt – men det får de ikke, bare fordi de er private. Konsekvensen er alvorlig. Barn får ikke den trygge sengen de trenger, når forholdene hjemme er uholdbare og farlige. Alle barn bør kunne få delta i fritidsaktiviteter. Når familier får dårligere råd, kuttes fritidstilbudene først. Derfor ønsker Høyre i vårt alternative budsjett å øke bevilgningen til inkludering av barn og unge med 25 mill. kr. Det betyr at opp mot 30 000 barn kan ha mulighet til minst én fritidsaktivitet. Så kan det jo være at ett av de barna spiller for LSK neste gang LSK vinner cupfinalen, slik de gjør i morgen. Det ville være godt for barna, og det er bra for min region.

Det er helt åpenbart at SV og Høyre er veldig uenige om hvorvidt kapasiteten i barnevernet ville vært mye bedre dersom man hadde tatt i bruk alle gode krefter. Det er faktisk sånn at regjeringen snudde og gjeninnførte kjøp av ledig privat kapasitet fordi det var ekstrem krise. Det har kostet staten nesten en halv milliard kroner, og det er egentlig ene og alene ideologisk drevet og handler ikke om barnas beste. I Oslo er barnevernet statlig underfinansiert. Det har SV vært veldig tydelig på. I budsjettinnstillingen i fjor var SV, sammen med de andre rød-grønne partiene, veldig tydelig på at regjeringen måtte ta ansvar for å rette opp underfinansieringen. Hva har skjedd siden i fjor? Jo, utfordringene i Oslo er blitt mye større. Ungdomskriminaliteten bidrar også til at utsatte barn og unge faktisk rekrutteres inn, fordi vi ikke klarer å hjelpe dem godt nok. Likevel prioriterer SV dette svært lavt i budsjettet.

Stortingets veldig kraftige signaler etter 2021, og klart anført av SV, om å fase ut private leverandører i barnevernet har svekket kapasiteten i det norske barnevernet. Riksrevisjonen slo det veldig tydelig fast rett før sommeren. Resultatet ser vi: Det er krise. Rundt 400 barn venter på et trygt fosterhjem, og kapasiteten i barnevernsinstitusjonene er så presset at barn risikerer å måtte sove på en ledig glattcelle eller på sengen på vaktrommet hos barnevernsvakten. Mitt spørsmål til SV er: Hva sier de til de barna som ikke får et trygt sted å sove når livet rundt dem faller sammen, fordi SV insisterer på å bygge ned, i stedet for å ta i bruk gode krefter i barnevernet som kan gi disse barna trygghet?

Ja, det er fint at det har skjedd forbedringer, men det er altså helt ferske uttalelser fra erfarne barnevernsledere, som sier at dette trenger de for å kunne gi den helhetlige hjelpen. Det skal ikke være slik at barn i barnevernet skal måtte fortelle historien sin hele tiden, og at det glipper informasjon som er helt avgjørende for å få satt inn riktige tiltak. Vi har ingen tid å miste, vi har ingen flere barn å miste. Derfor vil jeg sterkt oppfordre statsråden til faktisk å ta dette ene tiltaket og sette i gang arbeidet med en gang. Det er så lett å skyve foran seg at et utvalg utreder, og det er så lett å skyve foran seg at det nå er ute på høring, men det ville være veldig formålstjenlig og veldig bra for alle dem som nå ønsker at man skal se på muligheten for et felles register, at dette arbeidet settes i gang raskere.

Vi liker ofte å snakke om at det er fint å få blanke ark, eller at man skal få nye sjanser, men for de barna som lever med omsorgssvikt, kan jo nye, blanke ark bety nye farer. VG fortalte for et par uker siden historien om Tina, en jente som måtte flytte 20 ganger fra hun var to år til hun ble tolv år. Det var ikke fordi det var best for henne, men fordi faren prøvde å riste barnevernet av seg. Det er altså ganske høylytt nå fra stadig flere erfarne barnevernsledere som sier at de ønsker et nasjonalt barnevernsregister. Som statsråden er inne på: Det har også Stene-utvalget pekt på i sin nylige rapport. De peker på store svakheter i fagsystemene, og de ber regjeringen sette ned denne prosjektgruppen. Det behovet er veldig skrikende. Jeg vil nærmest si at regjeringen ikke behøver å vente til høringen er ute. Man kan sette ned dette utvalget. Stene-utvalget har jo utredet i tråd med utredningsinstruksen. Å sette ned et utvalg vil jeg anbefale statsråden å gjøre så fort som mulig.

«Noen familier flytter fra kommune til kommune for å unngå barnevernets oppfølging. Det kan føre til at alvorlige bekymringer ikke fanges opp. Når barnevernstjenesten ikke har tilgang til opplysninger, kan det få alvorlige konsekvenser for barna det gjelder, og for muligheten til å iverksette tiltak. Flere barnevernsledere etterlyser et system for informasjonsdeling på tvers av kommunene. Vil statsråden ta initiativ til et nasjonalt register/system for trygg informasjonsdeling i barnevernet, slik politi- og helsesektoren har?»

På vegne av representantene Margret Hagerup, Haagen Poppe, Mahmoud Farahmand og meg selv har jeg æren av å fremsette et representantforslag om å innføre en ordning med rett til informasjon for å beskytte kvinner mot voldelige partnere.

Takk til alle som har deltatt i denne debatten. Jeg tror det er viktig at vi snakker om dette viktige temaet akkurat nå, når det er så stort alvor knyttet til situasjonen. Jeg har også lyst til å gi en takk til en stortingsrepresentant som ikke er her, men som tidligere var barne- og familieminister – Kjersti Toppe – og som satte ned Stene-utvalget fordi hun mente det var viktig at man gikk inn og så hvordan institusjonsbarnevernet faktisk fungerer. Høyre er veldig tydelig på at vi mener Stene-utvalget har utredet veldig grundig hva som bør gjøres i institusjonsbarnevernet. Det er riktig at de kommer med et forslag om Oslos barnevern – Oslo er den eneste kommunen som har hele helheten, fra barnevernets tidlige innsats til institusjonsbarnevernet – men det er en liten del av utvalgets rapport. Det er veldig mye annet i utvalgets rapport som jeg inderlig håper regjeringen nå ser på og behandler raskt, for er det noe som virkelig trengs på dette området, er det endring. Vi må få skilt fag og forvaltning. Vi må sørge for å skille dem som har ansvar for fagutvikling, fra dem som har ansvar for å levere tjenesten. Å dele opp Bufdir og Bufetat og ha det som selvstendige enheter under Barne- og familiedepartementet er derfor et godt forslag. Det kan ikke være sånn at disse 1 000 barnas plasser organiseres i fem regioner i Norge som ikke snakker sammen, og hvor man ikke har en total nasjonal oversikt. Som sagt finnes det veldig mye fra Stene-utvalget som er godt utredet, og som bør komme på bordet veldig raskt. Man må ikke bare skyve tidligere vedtak foran seg. Man må ta tak i det som er viktigst. Det er litt trist at Arbeiderpartiet fortsetter å snakke og dobbeltkommunisere om bruk av private aktører. For Høyre er det viktig at det er både ideelle, private, kommersielle og statlige. Jeg minner om at Riksrevisjonen pekte på at en av årsakene til de rekordmange bruddene i bistandsplikten er politiske målsettinger om å fase ut kommersielle aktører i institusjonsbarnevernet. Dette handler egentlig ikke om en høyre- eller venstreside. Dette handler om at vi er nødt til å sikre barn trygghet, omsorg og hjelp til rett tid. Vi trenger ikke en pekelek. Vi trenger egentlig at vi tar tak i det som ikke fungerer, og akkurat nå er det systemet og organiseringen som ikke fungerer. Jeg har hatt Gabriel Scotts roman De vergeløse med meg helt siden jeg gikk i 6. klasse på barneskolen – fortellingen om Albert, barnevernsgutten som ikke hadde det bra. Han minner meg egentlig hver dag på hvorfor vi må stå opp for dem som ikke blir hørt.

Det er helt riktig som statsråden sier, at institusjonsbarnevernet eller barnevernsinstitusjonene er en liten del av barnevernet. Det er til enhver tid tusen barn vi snakker om, som bor i en barnevernsinstitusjon i Norge. Det er først og fremst denne lille andelen Stene-utvalget har sett grundig på, på hvorvidt vi har organisert tjenesten godt nok. De er helt tydelige på at dette ikke holder mål, og at det må skje endringer. Så kan man diskutere om dette er de mest sårbare og utsatte barna, eller om dette er barn og unge som vi setter i en veldig sårbar og utsatt situasjon fordi vi ikke klarer å gi dem trygghet når de trenger det. Jeg er også klar over at rapporten er sendt på høring, og at fristen er 31. januar. Jeg håper at statsråden i sitt neste innlegg kan være ganske tydelig på hvor raskt de vil følge opp dette. Snakker vi om i mars, april? Snakker vi om før sommeren 2026? Er det noe som haster, er det jo nettopp dette. Etter regjeringsskiftet i 2021 startet en helt feilslått avkommersialisering av barnevernet – for det handler også litt om hvorfor vi har havnet her vi har havnet. Private institusjoner ble bygd ned uten at staten bygde opp nok kapasitet selv. Regjeringen ble advart, men lyttet ikke. Først brukte regjeringen en halv milliard kroner på å fase ut kommersielle aktører, og så gjorde de en u-sving og begynte å kjøpe tjenester fra aktørene igjen. Det er ikke trygg styring, det er rett og slett jojo-politikk, og det er barna som betaler prisen. Når Arbeiderpartiet skal forhandle budsjett med partier som ser mer på ideologi enn på barnas behov, er vi bekymret. Rødt og SV har lovet velgerne at de skal fortsette sitt korstog mot kommersielle aktører, og jeg frykter at regjeringen igjen vil velge ideologi foran fornuft. Det er viktig at statsråden understreker at det skal være langsiktighet i samarbeidet med de aktørene som ønsker å bidra for å gi en barnevernstjeneste og en institusjonbarnevernstjeneste som er trygg og god. NRK har fortalt historien om «Siri», som ble flyttet fem ganger på to år etter at barnevernet overtok omsorgen. Hun sier: «Det finnes ikke en centimeter av trygghet i kroppen min». Dessverre er det mange barn som kunne sagt det samme. Høyre mener at fire år med Støre-regjeringen har gitt mindre trygghet, høyere kostnader og dårligere styring. Dette barnevernet står til stryk, og vi trenger en helt ny politikk.

Vi snakker i dag om et barnevern som skal gi trygghet, men som altfor ofte skaper utrygghet. Flere rapporter har gjennom årene reist spørsmål om organiseringen av det statlige barnevernet og Bufdirs dobbeltrolle som både fagdirektorat og etatsstyrer. For noen uker siden kom Stene-utvalgets rapport, og den var rystende lesning. «Slakter organiseringen av barnevernet», skrev VG. «Krisen i barnevernet blir stadig verre», skrev TV 2. Utvalget beskriver et barnevern i krise, og de har god grunn. Det er ikke kontroll på kvalitet, det er ikke kontroll på kapasitet, og det er ikke kontroll på kostnader. For å ta kvalitet først: Det finnes ingen felles norm for hva som er god kvalitet i institusjonsbarnevernet. Bostedsadressen avgjør hvor god hjelp barnet får. Det er ingen nasjonale standarder for bemanning, innhold eller oppfølging. Staten kan ikke dokumentere effekter, det er ikke kontroll på kvalitet – punktum! Så til kapasitet: Staten har plikt til å hjelpe, men vet ikke hvor mange plasser som finnes. Det kjøpes tjenester fra en jungel av aktører – uten felles styring eller oversikt. Resultatet er feil tilbud, mange flyttinger og barn langt hjemmefra. Det er ikke kontroll på kapasitet. Til slutt kostnader: Utgiftene øker, budsjettene sprekker, men barna får ikke bedre hjelp. Det brukes mer penger – uten bedre resultater. Det er ikke kontroll på kostnader. Da barneministeren mottok rapporten, sa hun at hun forsto at slike rapporter kunne skape uro i Bufdir og Bufetat. Men denne rapporten skaper uro langt utover departementets korridorer, for dette handler om barn som ikke får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Brudd på bistandsplikten har skutt i været. Det betyr at det ikke finnes plass til barn som lokalt barnevern mener det er akutt behov for umiddelbart å omplassere trygt. Barn må sove på vaktrommet hos barnevernsvakten, eller i verste fall på glattcelle, fordi det ikke finnes institusjonsplasser tilgjengelig, eller fordi staten ikke tar i bruk ledig kapasitet. Dette skjer mens vi ser barn i barnevernets omsorg rekrutteres inn i kriminalitet og vold. Fortellingene er mange. Det er også mange flyttinger for barn i barnevernet. Forskere peker på at mange flyttinger i seg selv skaper symptomer, ikke fordi barn er syke, men fordi ustabilitet gjør mennesker utrygge, og utrygghet i barndommen setter seg i kroppen. Når studier viser at 76 pst. av barn i barnevernet har psykiske plager, må vi begynne å beskytte barna, ikke systemet. Spørsmålene i dag er: Var funnene i Stene-utvalget nytt for statsråden – at statsråden mangler styring og kontroll? Og enda viktigere: Hva vil hun gjøre nå? Høyre mener dagens organisering må endres, at den må skrotes. Vi trenger styring, kvalitet og ansvar. Derfor mener Høyre at det er åpenbart at vi må skille Bufdir som fagdirektorat fra Bufetat som etatsstyrer, i tråd med utvalgets anbefaling, og at vi må erstatte dagens fem regioner med en nasjonal enhet som kan sikre felles praksis, bedre innkjøp og nasjonal oversikt. Vi må innføre nasjonale standarder for kvalitet og innhold, slik at barns hjelp ikke avgjøres av postnummer. Vi har ikke råd til å vente, vi har ikke tid til å vente, og barna og de unge kan ikke vente. Jeg ber statsråden svare konkret på: Hva er strakstiltakene for å sikre plass når barn trenger det? Hvordan vil hun sikre nasjonal styring på kvalitet og kapasitet nå? Og erkjenner statsråden at Stene-utvalget viser en krisesituasjon i institusjonsbarnevernet – ja eller nei? Barn fortjener et ærlig svar, og de trenger handling nå.

Da Stortinget behandlet fosterhjemsmeldingen, var nok Høyre enda tydeligere på at vi ønsker å gi fosterforeldre partsrettigheter og rett til pensjon og sykepenger fra første dag. Det er noe vi har vært opptatt av lenge. Vi har sett en eksplosiv økning i antallet brudd på bistandsplikten. Det betyr at veldig mange barn og unge venter på plass i institusjon. Vi har som sagt hundrevis av barn som venter på plass i fosterhjem. Det er også tilfeller av at utsatte barn må sove på ledig glattcelle eller på sofaen hos barnevernsvakten fordi det ikke finnes trygge plasser å oppdrive. I statsbudsjettet står det at regjeringen er opptatt av og vet at det er behov for private aktører i det statlige barnevernet. Hvorfor vil ikke regjeringen gjøre det samme når det gjelder fosterhjemskapasitet, og la private få bidra med å skape trygge hjem for de hundrevis av barn som nå står i kø og venter på en trygg seng å legge seg i og et trygt hjem å vokse opp i?

Jeg setter pris på at statsråden gir så tydelig uttrykk for at hun også er bekymret. For meg er det oppsiktsvekkende at så mange barn venter på å komme i en situasjon hvor de kan legge seg om kvelden og være trygge, og hvor de har omsorgspersoner rundt seg, slik barn skal oppleve å ha i en familie. Dette er barn og unge som kan være i en veldig sårbar fase, og som, hvis vi ikke klarer å gi et godt nok tilbud, kan ha større utfordringer med sin vekst og utvikling som mennesker. Familiene som stiller opp som fosterforeldre, tar på seg et veldig stort ansvar. Fosterhjemsforeningen sier at nesten syv av ti fosterforeldre sier at de ikke kan, eller er usikre på om de kan, anbefale andre å bli fosterhjem. Det er veldig alvorlig. Høyre ønsker å gi fosterforeldre bedre rettigheter. Vil statsråden utdype hvordan hun vil sikre rammevilkårene for fosterforeldrene bedre i årene fremover?

«Norsk Fosterhjemsforening uttaler at det er fosterhjemskrise i Norge. Over 400 barn lever under omsorgssvikt og venter på et trygt hjem å bo i. Dette er barn som staten har en plikt til å finne trygghet for og bolig til. Hva vil statsråden gjøre for å sikre fosterhjem for de hundrevis av barna som venter på et trygt sted å bo, og hvordan vil statsråden sørge for at fosterhjemsforeldre får mer spesialisert veiledning og bedre støtte til å gjøre sitt viktige samfunnsoppdrag?»

Høyre støtter forslagene nr. 14 og 15, fra Venstre. Jeg regner vel egentlig med at Venstre trekker et av de forslagene, de er jo helt likelydende. Det gjelder finansiering av barnevernet i Oslo. Som Venstre er vi opptatt av å rette opp i den urettferdige økonomiske forskjellsbehandlingen som Oslo kommune står i og har stått i, særlig de siste årene. Allerede for ett år siden ga Stortinget regjeringen klar beskjed om at Oslos barnevern skal likebehandles med resten av landet. Derfor er det provoserende at det går et helt år uten at noe skjer. Den siste måneden har det vært økt oppmerksomhet rundt kapasiteten innenfor barnevern og ungdomskriminalitet etter en lang rekke alvorlige hendelser i Oslo og i kommuner rundt Oslo, som Lillestrøm. Dette er en akutt situasjon, og regjeringen må ta ansvar og rydde opp. Samtidig som vi støtter forslaget, vil jeg understreke at Høyre har fremmet et helhetlig representantforslag som vi mener legger til rette for en mer grundig og varig løsning. Forslaget vil jo da komme til behandling i komité, og det gir Stortinget mulighet til å kreve at regjeringen sikrer økonomisk likebehandling av barnevernet i Oslo og rydder opp i etterslepet. Vi stemmer også for forslag nr. 26, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til lovhjemler for forsterkede institusjonstilbud rettet mot barn som begår eller står i fare for å begå alvorlig kriminalitet. Men la meg være helt tydelig: Dette forslaget er ikke på langt nær ambisiøst nok. Det er forstemmende at Arbeiderpartiet i Stortinget må fremme forslag for at regjeringen skal ta tak i noe regjeringen fritt kan gjøre, og absolutt burde gjøre. Man har regjeringsmakt for å bruke den. Høyre fremmet for et år siden forslag om å etablere landsdekkende institusjoner for denne sårbare gruppen av barn og unge. Da stemte verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet for. Det er et tapt år for livsviktige tiltak som kunne vært iverksatt, og som kunne forhindret barn fra å komme i en situasjon hvor de utfører alvorlige kriminelle handlinger. Når Høyre stemmer for dette forslaget, handler det om at hvert eneste steg vi kan dytte regjeringen i riktig retning for å sikre bedre hjelp til barn i barnevernet, og barn som har begått alvorlige voldshandlinger – ja, det bidrar vi til. Det trengs imidlertid sterkere, bedre og mer målrettet innsats for å snu utviklingen og skape et tryggere barnevern for barna i vårt samfunn, som trenger det aller mest. Det ansvaret tar Høyre på alvor.

Barnevernet tar hånd om de mest sårbare blant oss. Høyre vil at barnevernet skal være et trygt og godt sted å få omsorg og hjelp for barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling. Men barnevernet har store utfordringer: For mange barn må flytte igjen og igjen, for mange venter for lenge på riktig hjelp, og forskjellene mellom kommunene er altfor store. Når ungdomskriminaliteten øker og stadig yngre barn trekkes inn i vold og uro, ser vi konsekvensene av et samfunn som ikke fanger opp de mest sårbare tidlig nok. De siste ukers hendelser viser hvor alvorlig situasjonen er. Når 12- og 13-åringer begår grove voldshandlinger, må vi tørre å spørre: Hva gikk galt før dette punktet? Politimesteren i Oslo har vært tydelig. Et fellestrekk ved mange av de unge guttene som begår alvorlig kriminalitet, er at de selv har vært utsatt for vold i hjemmet eller ute. Mange av disse barna har vært i kontakt med barnevernet, og det forteller oss én ting: Dette handler ikke bare om politi og straff, det handler også om omsorg og forebygging. Når barn som allerede har opplevd svikt, sviktes på nytt av systemet som skulle beskytte dem, må vi forstå vårt politiske ansvar. Høyre har fremmet en rekke forslag i Stortinget i forrige periode, som å sikre mer kompetanse i barnevernet, sørge for tilstrekkelig med institusjonsplasser og landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd. Arbeiderparti-regjeringen har gjort lite. I VG leste jeg leste akkurat nå, mens jeg satt her i salen, at barne- og familieministeren presenterer tiltak for å beskytte sårbare og utsatte barn og unge mot å bli rekruttert inn i kriminelle miljøer, der man utsetter seg selv og andre for fare. Jeg minner om at dette er tiltak Høyre har fremmet forslag om i Stortinget for lenge siden – tiltak som kunne vært iverksatt og kunne ha forhindret barn i å komme i en situasjon der de utfører alvorlige kriminelle handlinger. Høyre vil være konstruktiv i opposisjon. Vi vil også være med i arbeidet for å sikre et trygt og godt barnevern og tiltak mot ungdomskriminalitet, men da må vi sikre et barnevern som griper inn før det går galt, og jeg er usikker på om statsrådens varslede tiltak er tilstrekkelige. Vi har nylig mottatt en rapport fra Stene-utvalget, ekspertutvalget som har dypdykket i institusjonsbarnevernet. Denne viser at det statlige barnevernet er ute av kontroll. Det er ikke kontroll på kostnader, kvalitet eller kapasitet i institusjonsbarnevernet. Det er dypt alvorlig, for det betyr at barn ikke får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Det gjør sterkt inntrykk å lese rapporten. Bruddene på bistandsplikten har skutt i været siden 2022. Kort fortalt betyr det at det ikke finnes plass til barn som kommunalt barnevern mener det er akutt behov for umiddelbart å omplassere trygt. Vi vet at barn må sove på vaktrommet hos barnevernsvakten eller på en ledig glattcelle fordi det ikke finnes institusjonsplass tilgjengelig. Regjeringen har ikke kontroll. Høyre forventer at regjeringen nå raskt følger opp ekspertutvalgets rapport. Det haster. Det er også viktig at vi nå ikke ser mer til denne jojostyringen som skjer når Arbeiderparti-regjeringen lytter til partiene ytterst til venstre. Man må ikke gå tilbake til et korstog mot de private aktørene som bidrar med plasser i det statlige institusjonsbarnevernet for å sikre stabile og trygge tilbud for barna. Høyre vil sørge for at helsetjenesten overtar behandlingen til dem som sliter med psykisk helse og rus, slik at de barna får ordentlig behandling. Vi vil sikre barnevernfaglig døgnberedskap i alle kommuner. Vi vil sørge for landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd, og jeg kunne fortsatt med denne listen. Situasjonen for sårbare barn og barna i barnevernet har vært en kjerne i mitt politiske engasjement helt siden jeg var ung, for dette handler om noe av det mest grunnleggende vi kan gjøre som samfunn: å bygge et barnevern med tillit, kvalitet og varme. Til slutt et perspektiv vi også skal ha med oss: Mange foreldre ber om hjelp fra barnevernet. Vi må sikre at det barnevernet de ber om hjelp fra, tar vare på barnet deres.

På vegne av representantene Haagen Poppe, Tage Pettersen, Mahmoud Farahmand, Mudassar Kapur, Mathilde Tybring-Gjedde og meg selv vil jeg fremsette et representantforslag om økonomisk likebehandling av barnevernet i Oslo.