Perspektivmeldingen gir oss et tydelig bilde av noen av de største utfordringene i årene som kommer. Det er, og kommer til å være, kamp om arbeidskraften. Det vil være behov for arbeidskraft og kompetanse på mange områder. Helse og omsorg er den sektoren som har størst behov. Vi trenger altså mennesker med kompetanse som passer til de oppgavene og problemene vi skal løse. Skole og utdanning er helt sentralt i dette bildet, men den dagen en står der med vitnemålet, er ikke sluttstreken for å fylle på med kompetanse. Livslang læring er helt nødvendig for den enkelte og for samfunnet. Jeg er så heldig at jeg bor på det vi lokalt kaller gullkysten. Det skjer en enorm verdiskaping på sokkelen, i havet og på land, i næringer som produserer verdier lokalt og for hele landet. Dette hadde ikke vært mulig uten gode fagfolk – noen med høyere utdanning – ikke minst fagarbeidere og fagskoleutdannede spesialister. Jeg er derfor svært stolt av at Senterpartiet i regjering, sammen med Arbeiderpartiet, har styrket fagskolene, og at vi i 2025 øker antallet studieplasser med 1 000. Jeg vil også benytte anledningen til å peke på det viktige arbeidet denne regjeringen har satt i gang for en mer praktisk og variert skole. Der vi ser at Høyre i sitt alternative budsjett vil øke antallet teoritimer enda en gang, legger vi opp til at elevene skal bli mer motiverte og dermed lære bedre og lære mer. Regjeringen følger opp fra ord til gjerning med midler til en mer praktisk skole for økt mestring og trivsel i 5.–10. trinn. En av våre aller største utfordringer er utenforskap, ofte skapt gjennom frafall i skolen. En for teoritung skole er ofte utgangspunktet for at elever faller fra. Da kan vi ikke presse på med enda mer av det som skyver elevene ut. Vi ser dette også i arbeidslivet, hvor for mange unge står utenfor. Denne regjeringen styrker også innsatsen mot unge og vil at færre skal gå på trygd, men heller få inntektssikring og arbeidsrettet tett oppfølging. Det er for sent å starte når ungdommene er 19–20 år. Vi må starte med målrettet oppfølging allerede i skolen. Det handler om mestring, og en mer praktisk og variert skole legger til rette for at flere kan mestre i alle fall noe. Det er en plattform å bygge videre på. Det er nettopp slik samfunnet er: forskjellige folk, forskjellige jobber. Om man ikke er verdensmester i matte, kan man likevel være verdens beste gravemaskinfører, snekker eller bonde og så videre.

Perspektivmeldingen gir oss et tydelig bilde på noen av de største utfordringene i årene som kommer. Det er, og det kommer til å være, kamp om arbeidskraften. Omsorgsoppgavene øker, og det er beregnet et stort behov for flere hender inn i disse yrkene. Samfunnet er i kontinuerlig omstilling, og vi trenger mennesker med kompetanse som passer til de oppgavene og problemene vi skal løse. Skole og utdanning er selvsagt helt sentralt i dette bildet, men like viktig er mulighetene til påfyll og utvikling. De færreste vil stå i samme jobb i 40 år, snarere det motsatte. Livslang læring, jobbmobilitet og utvikling er nødt til å kjennetegne arbeidslivet. For Senterpartiet og regjeringen er det et mål å øke antallet sysselsatte i aldersgruppen 20–64 år fra 80,5 pst., som det var i 2023, til 83 pst. i 2035. Samtidig preges situasjonen på vårt ansvarsområde av at altfor mange står utenfor arbeidslivet. Spesielt bekymringsfullt er det at for mange unge faller fra i skolen og dermed også blir stående utenfor arbeidslivet. For mange av disse ender med uføretrygd, mange av dem med en diagnose på en psykisk lidelse. Dette må vi snu. Bedre oppfølging gjennom ungdomsprogrammet og arbeidsrettet oppfølging med inntektssikring utenfor helsesporet er derfor viktige grep som vår regjering nå prioriterer. Vi har hatt en periode i norsk arbeidsliv der stor arbeidsinnvandring har kunnet fylle de gapene som har vært mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft. Sånn er det ikke nå. Derfor er det så viktig at vi tar vare på dem som allerede er i arbeidslivet. Det handler om arbeidsmiljø og tilrettelegging der det er nødvendig. Det handler ikke minst om organisasjon, kultur og ledelse. Jeg må si at når det gjelder det siste, er det et stort forbedringspotensial, ikke minst på offentlige arbeidsplasser. Det finnes mange bedrifter som greier å skape en kultur og har en ledelse som innebærer at det betyr noe om Ola eller Kari kommer på jobb en dag. Slike «småting» kan være forskjellen mellom et høyt eller lavt sykefravær. Mange står også utenfor arbeidslivet på grunn av en eller annen funksjonsnedsettelse. Norge trenger denne arbeidskraften, og folk trenger et fellesskap, en arbeidsplass, som gir livet innhold. Jeg er glad for at vi i Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering fortsetter opptrappingen innen varig tilrettelagt arbeid, gjennom å øke antallet plasser med 500 også i 2025. Samtidig mener jeg at arbeidsgiverne, særlig nå når det er knapphet på arbeidskraft, må legge enda bedre til rette for å ta inn folk som trenger en eller annen form for tilrettelegging. Vi lever lenger, og mange kan derfor stå i arbeid lenger. Pensjonssystemet vårt legger opp til det. Da er det avgjørende at helsen holder. Det er i samfunnets interesse, men det er også i den enkelte arbeidsgivers og arbeidstakers interesse at en kan fortsette i jobb. Ett eksempel på hvordan arbeidsmiljø kan gi skader for livet, er oljepionerene. De første årene var arbeidet i Nordsjøen litt texas, for å si det litt på slang. Det var få reguleringer, og arbeidsoppgavene var preget av for dårlig skjerming mot eksponering for kjemiske stoffer, støy og drit. Senterpartiet spilte en sentral rolle da oljepionerkommisjonen ble satt ned, og NOU-en «Oljepionerene – en kompensasjonsordning» gir en god beskrivelse av de belastningene som denne spesifikke yrkesgruppen ble utsatt for. Sammenhengen mellom den eksponeringen de ble utsatt for, og de forskjellige sykdommene, er etter min mening godt dokumentert. Likevel er det mange som fortsatt ikke har fått yrkesskadeerstatning. Jeg leser dessverre altfor ofte om oljepionerer som er alvorlig syke og sannsynligvis ikke har lenge igjen å leve. Det haster derfor å få en avklaring i denne saken, og jeg er derfor veldig glad for at det nå ligger an til at samtlige partier på Stortinget slutter seg til at det skal etableres en egen kompensasjonsordning, i tråd med anbefalingene fra NOU-en. Det er ingen tvil om at dette haster, men det må være realistisk og gjennomførbart. Derfor er jeg glad for de presiseringene som statsråden ga i replikkordskiftet her tidligere, og jeg synes vi gjør et godt vedtak her i dag.

Representanten snakket lenge og vel om Fremskrittspartiets politikk for pensjon og minstepensjonistene. Det er jo en kjent sak at Fremskrittspartiet har stått utenfor de pensjonsforlikene som har vært. Det virker ikke som man har fått med seg at de forbedringene som ligger i systemet, med en regelmessig regulering av minstepensjonen, vil bli bedre. Det ble også for en del år siden gjort noen justeringer i måten en regulerer dette på her på Stortinget. Likevel fremmer man forslag om å heve minstepensjonen. Alle framtidige pensjonister vil jo få noe som heter garantipensjon – eller de vil forhåpentligvis ha hatt en så høy inntekt at de ikke får det – men jeg registrerer at Fremskrittspartiet ikke fremmer forslag om å heve garantipensjonen. Er Fremskrittspartiets politikk – hvis de kom i posisjon – at en skal endre pensjonssystemet, slik at det innføres en minstepensjon for alle?

Denne debatten viser tydelig de viktigste skillelinjene i norsk politikk. Regjeringen har hele denne stortingsperioden vist både vilje og evne til å endre det økonomiske opplegget på bakgrunn av de store samfunnsendringene vi står midt oppe i. Trygg økonomisk styring der beredskap og forsvar har fått økt fokus samtidig som geografisk og sosial utjevning har vært prioritert, har blitt noen av denne regjeringens kjennetegn. Når enkelte fra opposisjonen prøver å skape et bilde av at denne regjeringen skaper uforutsigbarhet og politisk risiko, er det rett og slett feil. Regjeringen har vært forutsigbar, og økonomisk trygghet, særlig for de svakeste gruppene, har vært prioritert. Nok en gang sikrer dette budsjettet trygg økonomi for folk flest. Et godt budsjett har blitt enda bedre gjennom budsjettenigheten med SV. Flere inn i lønnet arbeid er viktig for denne regjeringen. Ungdomsprogram, høyere grense for frikort og generelt lavere skatt for alle med inntekt under 200 000 kr er viktige bidrag i så måte. Vi må snu en utvikling der for mange unge står utenfor arbeidslivet. Derfor iverksetter regjeringen et nytt tiltak der unge kan få inntektssikring og arbeidsrettede tiltak istedenfor helsesporet med AAP og uføretrygd. At Høyre i sitt alternative statsbudsjett foreslår kutt i en inngått jordbruksavtale, er etter mitt syn svært oppsiktsvekkende. Den forutsigbarheten og modellen for norsk matproduksjon som et bredt flertall på Stortinget har hatt tradisjon for å slå ring rundt, står med andre ord for fall dersom Høyre nok en gang skal inn i regjeringskontorene. Dette står også i sterk kontrast til de ambisjonene for økt selvforsyning og et styrket norsk landbruk som Stortinget behandlet i vår. En viktig næring for norsk selvforsyning og beredskap trenger forutsigbarhet og respekt fra de politiske partiene på Stortinget. Vi skal ta hele landet i bruk. Målrettede distriktspolitiske virkemidler er limet i denne politikken. Vi i Senterpartiet er stolte av at vi har greid å prioritere distriktspolitikk til tross for store utfordringer, der også andre satsinger har måttet finne plass i statsbudsjettet, f.eks. vår historiske satsing på Forsvaret. Når en ser hvordan Høyre i sitt alternative budsjett med kirurgisk presisjon fjerner alt som kan lukte av distriktspolitikk, kan en med stor sikkerhet si at skillelinjene i norsk politikk er tydelige, og at hvilke partier som styrer landet, betyr noe. Det betyr noe for meg, og det betyr noe for alle andre.

Den norske arbeidslivsmodellen blir ofte nevnt som et viktig konkurransefortrinn for Norge. Trepartssamarbeidet, selvstendige og ansvarlige ansatte og liten avstand fra dem som jobber på gulvet, til ledelsen er alle elementer som vi er veldig stolte av. Arbeidsmiljøloven er en av hovedstrukturene som regulerer forholdene i arbeidslivet. Klare regler er viktig. Samtidig har loven fleksibilitet, en fleksibilitet som er knyttet til dialogen mellom partene i arbeidslivet, men hele tiden innenfor noen overordnede rammer som er gitt av oss på Stortinget. Jeg er ikke imot at vi går igjennom og vurderer hensiktsmessigheten av disse reglene, men i så fall må det skje på en grundig måte, og en må ta det opp under en samlet vurdering. Det vi ser her, er forslag fra Høyre som er plukket ut som en slags smørbrødliste. Dette passer veldig godt inn i et mønster som vi ser. Vi så det under Solberg-regjeringen, hvordan en bit for bit rev ned viktige pilarer i den norske modellen. Jeg tenker f.eks. på innleiereglene, der en på Høyres vakt prøvde å normalisere midlertidighet og ansettelser i bemanningsforetak, til erstatning for faste stillinger i topartsforhold. De endringene i arbeidsmiljøloven som Høyre foreslår, er kanskje ikke så dramatiske hver for seg, men jeg tror ærlig talt ikke det er disse begrensningene som er problemet når vi snakker om ungdom som faller utenfor arbeidslivet. Jeg må også minne om at vi har bundet oss til enkelte av disse reglene gjennom internasjonale avtaler. Jeg er bekymret over Høyres bit for bit-taktikk, der en gradvis svekker arbeidslivsmodellen vår. Derfor er det viktig for Senterpartiet å stå imot disse endringene. For Senterpartiet er det også viktig å ta vare på søndagen som en annerledes dag. Gjeldende regler for mindre dagligvarebutikker og typiske turiststeder trenger iallfall ikke en oppmykning. Jeg synes det er fint at Høyre peker på viktigheten av et organisert arbeidsliv, men hvor dypt stikker egentlig dette standpunktet? For Senterpartiet og regjeringen har ett av mange tiltak i så måte vært å mer enn doble skattefradraget for fagforeningskontingenten. Så merker jeg meg med interesse at Høyre foreslår å redusere dette skattefradraget i sitt alternative budsjett. Det snakkes mye om en praktisk og variert skole. Det er jeg selvfølgelig utrolig enig i, men det å – på en måte – introdusere barnearbeid som et supplement til en mer praktisk og variert skole, er ikke løsningen. De elevene som er lei av å sitte på skolebenken, bør introduseres for arbeidslivet på en annen måte.

Tor Inge Eidesen (Sp) [10:05:13] (ordfører for saken): I dette representantforslaget fra Høyre er det seks forslag under tittelen om å la unge jobbe mer og skatte mindre. Forslagene innebærer endringer i arbeidsmiljøloven som tillater ungdom å arbeide fram til midnatt og mer enn to timer på skoledager, og endringer i alkoholloven som tillater personer under 20 år å selge, utlevere og skjenke alkoholgruppe 3. Det foreslås endringer som innebærer avvikling av statsforvalterens godkjenningsordning for turistkommuner, som avgjør hvorvidt det skal være tillatt med søndagsåpne butikker, og det er forslag om å innføre forsøk med jobbskattefradrag og tiltak som kan øke organisasjonsgraden blant unge. Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid. En samlet komité mener det er positivt at unge mennesker får arbeidserfaring og lærer seg å tjene egne penger. Tidlig arbeidserfaring gir muligheter til å knytte kontakter, bygge CV og utvikle selvtillit og ferdigheter i arbeidslivet. En deltids- eller sommerjobb for ungdom kan derfor legge grunnlaget for en mer stabil tilknytning til arbeidsmarkedet senere i livet. Samtidig har unge et særskilt behov for beskyttelse i arbeidsmiljøloven og må derfor sikres lønns- og arbeidsbetingelser som er tilpasset deres alder. Et tidlig møte med arbeidslivet skal ikke gjøre at deres helse, sikkerhet, utvikling og skolegang blir skadelidende. Komiteen har bedt om statsrådens vurdering av forslaget, og det har kommet inn tre skriftlige innspill til saken. Statsrådens svar og komiteens flertall, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, mener det er gode grunner for at de reguleringene som i dag gjelder for ungdom og arbeid, skal stå. Det samme gjelder alkohollovgivningen. Til forslag nr. 5, om jobbskattefradrag, vil jeg vise til at det i regjeringens forslag til neste års statsbudsjett ligger inne en betydelig økning av frikortgrensen, fra 70 000 til 100 000 kr. Regjeringen utreder også muligheten for en forsøksordning med et arbeidsfradrag for unge. Alle partiene, med unntak av Fremskrittspartiet, er opptatt av å legge til rette for et godt organisert arbeidsliv der arbeidstakernes rettigheter ivaretas, og der de unge får en god start på yrkeskarrieren. Å øke de unges kunnskap om rettigheter, plikter og trepartssamarbeidet er viktig. Ulike mindretall i komiteen har fremmet i alt åtte forslag. Tilrådingen fremmes av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt. Der ber vi altså regjeringen foreslå tiltak som kan øke organisasjonsgraden blant unge, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Senterpartiet er en varm tilhenger av arbeidslinjen. Vi vil at alle som kan, skal få oppleve gleden av arbeid og aktivitet. Det er ikke alle som kan stå i arbeid, og derfor skal vi også ha et sterkt sikkerhetsnett gjennom velferdsordningene våre. For meg er det helt klart at mulighetene til å delta i arbeidslivet er avhengig av mange forhold. Forslagsstillerne synes å mene at det stilles for få krav til dem som bruker velferdsordningene våre. Jeg er uenig. Det stilles en rekke krav, og det er klare avgrensinger på hvor mye en kan få gjennom ulike ordninger. For Senterpartiet er det helt avgjørende at brukerne av ulike velferdsordninger blir møtt på en slik måte at den enkeltes behov blir forstått og møtt med tilpassede virkemidler, virkemidler som bidrar til at en kan komme seg tilbake til eller inn i ordinært arbeid. Nok fagfolk i førstelinjen til Nav, på godt tilgjengelige Nav-kontorer, er nøkkelen til å bidra til riktig bruk av velferdsordningene og riktig stimulering til arbeidsrettet aktivitet. Ja, vi skal stille krav – og vi stiller krav. Dette er en kontinuerlig avveining som best vurderes av dem som står overfor den enkelte bruker av våre velferdsordninger, ikke gjennom høye og mørke uttalelser fra Stortingets talerstol. Karensåret på arbeidsavklaringspenger, som Solberg-regjeringen innførte, virket mot sin hensikt. Selv om det selvsagt er viktig å få en rask avklaring for dem som kan avklares raskt, er det mange som trenger tid, tid til å komme inn i arbeid istedenfor å havne på uføretrygd. Karensåret bidro til at flere endte opp med uføretrygd – det stikk motsatte av intensjonen. Forutsigbare og trygge arbeidstakerrettigheter er helt avgjørende for den norske arbeidslivsmodellen, en modell partene i arbeidslivet og vi på Stortinget har slått ring rundt i mange år. Fremskrittspartiet og Høyres forslag sår tvil ved om denne enigheten fortsatt står ved lag. Flere midlertidige ansettelser og kutt i fradraget for fagforeningskontingent er eksempler på at disse partiene beveger seg bort fra den seriøsiteten som den norske arbeidslivsmodellen har stått for i lang tid. Regjeringens arbeidsmarkedsmelding, som nå er til behandling i Stortinget, forsterker og videreutvikler innsatsen overfor unge, og vi lanserer et nytt ungdomsprogram som skal gi mulighet for raskt å komme i gang med arbeidsrettet aktivitet. God kontakt og oppfølging av fagfolk på Nav-kontorene er viktig for at virkemidlene skal virke etter hensikten, og derfor har vi gjennom regjeringens tillitsreform styrket bevilgningene til Nav. Jeg ser fram til videre debatt om dette viktige temaet når vi skal behandle arbeidsmarkedsmeldingen til våren.