Jeg vil holde det kort, men jeg vil gjerne svare på tre ting som har blitt tatt opp i denne debatten. For det første nevnte representanten Bjørnsen at det er ikke stemmer at Høyre og representanten ikke er opptatt av natur. Vel, det kan godt være at Høyre og Bjørnsen er opptatt av natur, men det hjelper naturen lite når man stemmer mot den hver gang det gjelder i denne salen. Representanten Hussaini sa at man ikke kan ta seg luksusen å være imot alt. Jeg må bare si: Det er ikke en luksus å bli nedstemt hver eneste gang vi fremmer naturens sak i denne salen, enten det gjelder saken om Hurummarka, eller det gjelder saken om gruvedumping i Repparfjorden, som vi diskuterte her for en liten stund siden. Representanten Gustavsen sa at man ikke vil kunne finne en balanse, men den balansen har man jo åpenbart ikke funnet ennå, når naturen bygges ned i rekordfart i Norge, fortere enn i en rekke andre europeiske land og andre steder. Jeg mener at naturen bygges ned så fort at vi er nødt til å klare å se på natur som et selvstendig poeng og et selvstendig og viktig nok poeng til at vi klarer å ta oss tid til å diskutere det uten at det blir framstilt som det opplever som en slags barnslig interesse, eller en interesse som bare havner nederst på prioriteringslisten hver gang det gjelder. Hurummarka er et verdifullt naturområde både for friluftsinteresserte og for artsmangfoldet. Jeg vil be de representantene som mener at de er opptatt av naturen, om å tenke seg om en gang før man fjerner muligheten til å innlemme den i markaloven, noe som kan verne et viktig naturområde.

Jeg begynner å bli ganske lei av at partier som sier at de er opptatt av natur – ja, jeg vil faktisk tørre å nevne både Høyre og Arbeiderpartiet – gang på gang når det faktisk gjelder, stemmer mot naturen i denne salen. For alle oss som er opptatt av natur, er dette ganske enkelt. Det vi snakker om her, er et av de store sammenhengende naturområdene rundt Oslofjorden, Hurummarka, et område med gammel furuskog, skrinn mark, stille myrer og et artsmangfold som har brukt veldig lang tid på å utvikle seg til det det er i dag. Dette er natur som er helt avgjørende både for artene som lever der, og for alle de folkene som bruker den – noen av dem er her i dag. Nå risikerer vi å miste den, og vi vet hva som skjer når naturen deles opp bit for bit: Artene forsvinner, og det som en gang var robust, blir veldig sårbart. Miljøpartiet De Grønne mener at tiden er overmoden for å gi Hurummarka et varig vern. Markaloven ble laget nettopp for å kunne ta vare på denne typen områder – for friluftsliv, naturopplevelser og naturverdier tett på der folk bor. Intensjonen har alltid vært at nye områder kan innlemmes når behovet er der. Det behovet er her nå. Det vurderes nå, som allerede nevnt, å plassere et produksjonsanlegg for militære høyeksplosiver på Tofte. Det har blitt vurdert 14 ulike plasseringer, og det er vanskelig å se for seg et tydeligere eksempel på feil plassering – ikke bare fordi det vil gripe direkte inn i et verdifullt naturområde, men også fordi det vil belaste Oslofjorden enda mer, en fjord som allerede er i en kritisk tilstand. Vi har brukt år på å dokumentere hvor enormt dårlig det står til, og så vurderer vi å legge til rette for nye utslipp av nitrogen? Det henger jo ikke sammen i det hele tatt. Det er enda mer bekymringsfullt at alternativene som vurderes, i stor grad begrenses av krav om reisetid. At en sånn føring får så stor betydning, er vanskelig å forsvare når konsekvensene for miljø og natur rett og slett er så store som de er. Dette er et nasjonalt spørsmål, og da må vi også bestemme rammene deretter. Hvis vi i denne salen tar på alvor å ta vare på Oslofjorden, og hvis vi mener alvor med å stanse naturtapet, da kan vi ikke samtidig presse fram løsninger som gjør situasjonen enda verre. Dette handler om prioriteringer. Det handler om vi har lyst til å prioritere på kort sikt, eller om vi velger å prioritere på lang sikt og tar vare på Hurummarka og verner den, og at planene om utbygging der legges bort. Samtidig må vi få på plass en ny og reell vurdering av alternative lokasjoner for et eventuelt anlegg der naturhensyn faktisk veier tyngst, for naturen rundt Oslofjorden har ikke mer å gå på nå. Jeg håper at partiene som pleier å si at de er opptatt av natur og miljø, faktisk stemmer for det i denne saken.

Mens KrF vil diskutere hvor mange kjønn det finnes, i denne debatten, vil jeg bruke denne debatten til å snakke om noe vondt. Det er under ett år siden Tamima Nibras Juhar ble drept av en høyreekstrem gutt da hun var på jobb for å hjelpe andre. Drapsmannen sa også at han ville til moskeen for å angripe flere. Vi er i sorg, vi er forbannet, men vi kan ikke – og dette er vondt å si – tillate oss å være overrasket. Nesten én av fire nordmenn mener at muslimer er mer voldelige enn andre. Kommentarer som «Breivik hadde rett», «send dem tilbake» og «nordmenn holder på å bli utryddet» har blitt en ny normal. Vi som har fulgt med på sosiale medier, ser at kommentarene bare blir grovere og grovere. Tamima ble det 81. offeret for livsfarlig rasisme i Norge. Før henne hadde vi Arve Beheim Karlsen i 1999, Benjamin Hermansen i 2001, ofrene i regjeringskvartalet og på Utøya i 2011 og Johanne Ihle-Hansen i 2019. De siste årene har flere terrordømte i andre land sagt at de har blitt inspirert av Breivik. Høyreekstremismen er på frammarsj i hele verden, og drapet på Tamima er et vondt eksempel på at heller ikke Norge er skjermet. Høyreekstremisme oppstår ikke i et vakuum. Ord skaper fiendebilder, normaliserer hat og tar i ytterste konsekvens liv. Den siste tiden har innvandring blitt diskutert på innpust og utpust. Over hele Europa har verken politikere, influensere eller andre maktpersoner holdt igjen om hvor farlig innvandring er for samfunnet, og hvor farlige muslimer er, eller i alle fall kan være. Det er helt greit å ha ulike meninger om innvandring, men politikerne setter premissene for hvordan resten av befolkningen snakker om innvandrere. Når tungvektere i politikken tillater seg å bli bare drøyere og drøyere i retorikken, kan du banne på at kommentarfelttrollene kommer til å gjøre det samme. I kommentarfeltene foregår samtalen uten politikerspråk og nyanser. Sånn spres rasisme, og sånn spres hat. Samtidig som innvandringsdebatten har tilspisset seg, har samtalen om hvor rasisme er, uteblitt. Vi som sitter her i nasjonalforsamlingen, valgt inn for å representere folk i Norge, uansett bakgrunn, legning, hudfarge og religion, har et ekstra ansvar. Etter 22. juli lovet vi å aldri glemme og aldri tie. Jeg tror ikke vi kommer til å glemme, men altfor mange av oss tier. Altfor mange er stille når vi ser rasisme på TikTok, Facebook, i kommentarfelt i VG, eller når vi hører rasisme i vennegjengen, på middagsbesøk eller på bussen. Drapet på Tamima var et resultat av ekstremisme, men det var også et resultat av et samfunn som i altfor lang tid har tillatt at rasisme spres uten å ta et oppgjør med den. Drapsmannen var ikke en ensom ulv, han var én av mange, og nå er det på tide at vi begynner å snakke om hvor farlig rasisme og høyreekstremisme faktisk er. Og det er det denne debatten burde handle om.

Det er gledelig å høre positive signaler fra statsråden. Jeg lurer likevel på dette med at vi allerede nå vet at vi bruker penger på dette, når vi stadig vekk hører Arbeiderpartiet påstå at det viktigste er å gi folk trygghet i økonomien i den tiden vi står i. Vi har de siste månedene sett hvor store konsekvenser det kan få at vi ikke har tilstrekkelige hjelpemidler for folk og bedrifter som sliter med klimaomstillingen, og hvor uforutsette utgifter det kan gi statsbudsjettene våre. Jeg lurer igjen på om jeg kan få et siste svar på hvorfor vi har brukt så lang tid på å ta del i det som egentlig er et viktig sosialt klimafond, som vi allerede bruker penger på, og som vil gjøre klimaomstillingen mer rettferdig – og kanskje sikre enda mer ansvarlig pengebruk, vil jeg tørre å påstå, enn det vi iallfall har sett de siste ukene på Stortinget.

Jeg liker også gulrøtter, men når jeg har kjøpt og betalt for gulrøtter, liker jeg godt å få spise dem også. Det er kanskje det som er hovedformålet her. Vi har allerede sagt at vi skal være med og finansiere ordningen med 5,5 mrd. kr fram mot 2035. Likevel skal vi ikke ta del i ordningen. Det er iallfall ikke avklart ennå. Det synes jeg er litt rart, og jeg synes det er dårlig bruk av penger. I denne salen og for så vidt ellers i samfunnsdebatten også snakkes det mye om at vi skal unngå sløsing – i alle fall sløsing til EU, det er det ekstra mange partier her som er begeistret for. Da mener jeg det er viktig at vi ikke sløser bort de pengene, men at vi bruker dem og tar del i fondet, sånn at vi får kommet i gang med å utjevne de sosiale forskjellene, styrke klimapolitikken og styrke legitimiteten til klimapolitikken. Statsråden sa i sitt innlegg at han kunne garantere at de gjør alt de kan for å undersøke saken og for å gjøre nettopp det. Da lurer jeg på hvorfor man ikke tar del i det fondet man allerede vet at man bruker penger på, men ikke tar ut fortjenesten fra.

Klimapolitikk skal ikke handle om å gjøre livet til folk vanskeligere, den skal gjøre det billigere og enklere å leve gode, sunne og grønne liv. Vi trenger rimelige, varme og energieffektive hjem, transport som ikke forurenser luften, og arbeidsplasser som ivaretar livsgrunnlaget vårt. MDG mener vi ikke vil lykkes med klimaomstillingen ved bare å bruke skatter og avgifter, vi må også gi noen gulrøtter, som vi har vært opptatt av tidligere – fordeler for det å leve grønt. Det er det som er formålet med EUs sosiale klimafond. EUs sosiale klimafond vil rette seg mot familier med lav inntekt og familier og bedrifter utenfor de store byene. Jeg har ofte hørt Arbeiderpartiet anklage MDG for ikke å ha klimapolitikk som i stor nok grad ivaretar sårbare grupper, så jeg lurer litt på hvorfor statsråden ikke kan støtte et tiltak som vil øke legitimiteten til klimapolitikken, utjevne sosiale forskjeller og bidra til å kutte klimagassutslipp.

Det er ingen nyhet at representanten Wara ikke er interessert i å bruke noen penger på å gjennomføre nødvendige klimatiltak i Norge, men jeg registrerer også at det virker som representanten er mot både kompensasjonsordninger og sosiale klimafond for å dempe belastningen av den klimapolitikken som allerede finnes – det jo litt rart. I 2024 mistet 60 000 mennesker livet i dødelige hetebølger bare i Europa. Klimaendringene er her allerede nå, og de er en trussel mot liv og helse. De som har minst, og som gjerne også har bidratt minst til å skape klimaendringene, er de som rammes hardest. Samtidig vet vi også at klimatiltak kan ramme skjevt. De fattigste blir ofte rammet hardest når prisen på energi og transport øker, og det ser vi også nå. Prinsippet om at forurenser betaler, er nødvendig for en effektiv klimapolitikk. Men vi kan heller ikke lukke øynene for at EUs kvotesystem, som gjør det dyrere å forurense, også kan få utilsiktede sosiale konsekvenser. Derfor har EU opprettet et sosialt klimafond, en ordning som demper de uheldige konsekvensene av kvotesystemet, bl.a. gjennom å gi pengestøtte til familier med lav inntekt og til små bedrifter. Fondet skal arbeide mot energifattigdom og for å gi støtte til klimatiltak, som jeg vil minne er helt nødvendig for å dempe de verste konsekvensene av klimaendringene. I klimapolitikken snakker vi ofte om pisken og gulroten, og spesielt mitt parti blir ofte møtt med det. Norge har allerede pisken gjennom EUs kvotesystem og ETS2. Spørsmålet er derfor: Hvorfor skal vi si nei til gulroten? Norge er til og med med på å finansiere ordningen med EUs sosiale klimafond, med 5,5 mrd. kr fram mot 2035. Likevel er Norge foreløpig ikke medlem av fondet. Jeg må spørre meg selv hvorfor de andre partiene i denne sal har så god tid på vegne av folk og bedrifter som allerede kjenner konsekvensene av at klimapolitikk kan være vanskelig. Miljøpartiet De Grønne foreslår at Norge går inn i EUs sosiale klimafond, sånn at også norske familier og bedrifter kan nyte felleseuropeiske klimaløsninger. Vi trenger klimaløsninger som gjør sosiale forskjeller mindre, ikke større. Vi trenger klimaløsninger som gjør klimapolitikk mer populært, ikke mindre. EUs sosiale klimafond er nettopp dette, og jeg synes det er rart at de andre partiene har så innmari god tid. Jeg vil med det fremme MDGs forslag.

Problemet her er nettopp at Nussir ikke har fulgt spillereglene. Vi har bl.a. sett at de har startet opp uten at de har hatt de nødvendige tillatelsene. Jeg vil gjenta spørsmålet en gang til. Vi har sett hvordan EFTA-domstolen har reagert på gruvedumpingen i Førdefjorden. Vi har også sett hvor dyrt det har blitt når vi har tenkt at det vil ordne seg, og ikke tatt de nødvendige forbehold på forhånd, f.eks. i saken om Oslofjorden. Det er dyrt og vanskelig – dyrere enn å unngå å ødelegge en fjord og å måtte reparere den i etterkant. Jeg vil spørre statsråden, enda en siste gang, om hvorfor man er villig til å gamble på at dette skal gå bra, istedenfor å ta de nødvendige forbeholdene på forhånd og avslutte prosjektet, nå som fjorden ennå har tid.

Jeg vil nevne noen eksempler på det jeg mener er noen nye grunner til hvorfor denne saken bør vurderes på nytt. Jeg har nevnt EFTA-domstolens avgjørelse om Førdefjorden, som slår fast at man sannsynligvis tolker EUs vanndirektiv for vidt fra det som er intensjonen. Vi har også sett at det har blitt en stadig verre situasjon for villaksen – den er mer truet – og vi ser at naturen står under stadig større press. Vi har også signert en naturavtale. Det har blitt startet opp et prosjekt uten tillatelser, og vi ser også at det har blitt kjøpt opp av canadiske Blue Moon Metals. Det er ganske mye som har endret seg i denne saken som ikke var på bordet i 2016. Jeg må også bare stille det samme spørsmålet på nytt: Når vi har sett at det har tapt seg og vært dyrt, og at man ikke ser godt nok på saken i forkant, som man har sett f.eks. med Oslofjorden, hvorfor mener man at det er lurt å satse på at dette går bra, istedenfor å verne fjordene og fiskebestandene våre for de store forurensende prosjektene som man har sett at gruvedumping har vært tidligere?

Det har gått ti år siden Nussir fikk tillatelse til å dumpe giftig gruveslam i Repparfjorden. Allerede da var det klart at dette var hinsides sunn fornuft, men la det ligge. Staten tapte nylig i Borgarting lagmannsrett i en ganske lignende sak som denne, om lovligheten av å dumpe gruveslam i Førdefjorden. Dommen hviler på en uttalelse fra EFTA-domstolen, som slår fast at EUs vanndirektiv må tolkes mye strengere enn sånn det har blitt tolket av regjeringen tidligere. Tilstanden for norsk natur har også endret seg. Villaksen har havnet på rødlisten, og norsk laks er så presset at Miljødirektoratet advarer mot å tillate en eneste ytterligere forurensning som skader villaksen. Jeg må bare gjenta: Repparfjord er en nasjonal laksefjord. Jeg vil dra en parallell til en sak om Oslofjorden, som Arbeiderpartiet i valgkampen trakk fram som en av sine viktigste saker. Som kjent er det et dyrt og komplisert restaureringsprosjekt. Jeg vil spørre statsråden: Ser regjeringen verdien i å ha levende fjorder og fiskebestander her i Norge? Og hvorfor velger statsråden å tillate ødeleggelse av en fjord som vi kanskje må bruke milliardbeløp på å restaurere i framtiden, sånn som med Oslofjorden?

Det er over ti år siden tillatelsen til å dumpe 30 mill. tonn giftig gruveavfall i Repparfjorden ble gitt, og siden den gang har det bare blitt tydeligere at dette er en tillatelse som aldri burde vært gitt i utgangspunktet, og som vi nå har muligheten til å trekke tilbake. Denne saken handler om hva slags forvaltere vi har lyst til å være, av naturen, av fellesskapets naturressurser og framtiden vår. Forslaget vi behandler i dag, er fremmet av Miljøpartiet De Grønne, SV, Rødt og Venstre, og det er helt tydelig: Utslippstillatelsen for gruveavfall i Repparfjorden må trekkes tilbake. Alle er enige om at vi ikke skal ha som vane å trekke tilbake gitte tillatelser, men det som nå planlegges, er ikke et vanlig inngrep. Dette er en varslet katastrofe. Det vi snakker om her, er dumping av titalls millioner tonn gruveavfall i en nasjonal laksefjord, et område med viktig gytefelt for kysttorsk og med økosystemer som allerede er under sterkt press. Vi vet hva slike inngrep gjør. Vi vet at det legger lokk over livet i fjorden. Vi vet at det sprer tungmetaller og finpartikler. Vi vet at det rammer fiskebestandene, og derfor også kystkulturen og næringsgrunnlaget langs fjorden, og vi vet at det er heller ikke stopper der. Rundt fjorden lever også reindriften, som allerede er presset fra mange kanter. Dette tiltaket legger enda en belastning på et område som er avgjørende for reindriftsframtiden. Forurensningsloven gir oss en klar adgang: Etter ti år kan utslippstillatelsen trekkes tilbake. Den adgangen finnes nettopp for situasjoner som dette, når kunnskapen har utviklet seg, når konsekvensene er tydeligere, og når risikoen for naturen er uakseptabel. Spørsmålet er ikke om vi kan gripe inn, som Fremskrittspartiet påstår, men om vi vil. Jeg mener at ethvert parti som er opptatt av levende fjorder og fiskebestander, av å respektere reindriften, og som omtaler seg selv som et naturvennlig parti, bør tenke seg veldig nøye om før man stemmer ned dette forslaget. Vi kan nå vise at dette stortinget bryr seg om naturkrisen og ta den på alvor. Derfor oppfordrer jeg Stortinget til å støtte forslagene som MDG er en del av.

Miljøpartiet De Grønne har vært mot norgespris som løsning helt fra innføringen, men når det først er innført, skal det selvfølgelig gjelde alle, også studenter i studentsamskipnadsboliger. Studentøkonomien er allerede dårlig. Mange sliter med å betale husleie og strømregning og sjonglerer flere jobber ved siden av fulltidsstudier for å få det til å gå rundt. Norgespris skulle hjelpe dem som har minst, og da er det selvsagt uholdbart at strømstøtten ikke treffer studentene, som er blant dem som trenger det aller mest. Dagens situasjon, hvor mange studentboliger faller utenfor ordningen på grunn av fellesmåling, skaper en helt urimelig forskjellsbehandling mellom studenter og de andre husholdningene i Norge. Arbeiderpartiet sier at dette var en feil og en glipp. Det har fått veldig uheldige konsekvenser allerede. Jeg er derfor glad for at stortingsflertallet endelig rydder opp og sikrer en utredning. Det skulle også bare mangle, for nå haster det.

På vegne av stortingsrepresentantene Ingrid Liland, Margit Bye, Siren Julianne Jensen, Oda Indgaard, Une Bastholm og meg selv har jeg gleden av å fremme et representantforslag om en helhetlig plan for mer arealvennlig utbygging av landvind. Og på vegne av MDGs stortingsrepresentanter Marius Langballe Dalin, Julie E. Stuestøl, Siren Julianne Jensen, Oda Indgaard og meg selv har jeg gleden av å fremme et representantforslag om solkraft på tak og grå arealer.

På vegne av representantene Oda Indgaard og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om å slå ned på grov miljøkriminalitet.

Vi står i en tid der både klimakrisen og den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør energipolitikken desto viktigere enn før. Norge trenger mer fornybar kraft, både for å kutte utslipp, elektrifisere samfunnet og styrke vår egen energiberedskap. Samtidig står vi midt i en naturkrise som FNs naturpanel mener at er like farlig for menneskeheten som klimakrisen. Vi må klare å ha to tanker i hodet på en gang. Småkraft har bidratt til økt kraftproduksjon i Norge, gitt viktige bidrag til den lokale verdiskapingen og økt tilgangen på fornybar energi i kraftsystemet. I en tid hvor det er behov for mer ren kraft – og det behovet er stort – vil småkraft fortsette å spille en rolle. Samtidig er det viktig å erkjenne at ikke all småkraftutbygging i Norge er uproblematisk. En del prosjekter har medført store naturinngrep, og i flere tilfeller har utbygging skjedd i områder med særlig sårbar og verdifull natur, med høy tetthet av rødlistearter. For Miljøpartiet De Grønne er det avgjørende at energipolitikken også tar naturkrisen på alvor. Derfor mener vi at naturkravene til småkraftprosjekter må skjerpes, sånn at vi stopper det unødvendige tapet vi har sett av verdifull natur i Norge. Samtidig bør det legges til rette for prosjekter som har liten eller ingen negativ effekt på naturen. Det er avgjørende for dem som investerer i energiproduksjon at politikken er til å stole på. Miljøpartiet De Grønne mener derfor at regjeringens forslag om å redusere den nedre grensen i grunnrenteskatten ikke bør gjelde for småkraftanlegg som allerede har fått konsesjon, og der investeringsbeslutningen er tatt på bakgrunn av gjeldende rammevilkår. Når investeringene er gjort i tillit til eksisterende regler, mener vi det er uheldig å endre skattevilkårene i ettertid. Samtidig finnes det relevante argumenter for å se på justeringer i grunnrenteskatten framover. Naturressursene våre tilhører fellesskapet, og skattesystemet må også sikre en rimelig fordeling av verdiene som skapes. Derfor vil Miljøpartiet De Grønne heller ikke støtte forslaget om å frede dagens skattenivå ut hele stortingsperioden. Hvis regjeringen kommer tilbake til Stortinget med konkrete forslag til endringer i småkraftskatten, vil vi ta stilling til dem når de foreligger. Til slutt vil jeg også svare på spørsmålet fra representanten Haltbrekken. Konsesjonsbehandlingstiden på småkraftprosjekter er i mange tilfeller veldig lang. Saker kan bli liggende lenge uten avklaring, uten at det nødvendigvis gir noe bedre involvering eller sterkere demokratisk forankring. Lange og uavklarte prosesser tjener ingen. Det tjener ikke utbyggere, lokalsamfunn eller forvaltningen. Miljøpartiet De Grønne mener derfor at det er behov for raskere og mer effektive konsesjonsprosesser. Saksbehandlingen skal fortsatt være grundig, men det må også være mer forutsigbart og mindre tidkrevende enn det er i dag. Det vil være til fordel for både kraftsystemet, lokalsamfunnene og alle partene som er involvert i prosessene.

Klimakrisen er her nå. Den fører til ressursmangel, sykdomsspredning, store flyktningstrømmer og sannsynligvis også mer krig og konflikt. Den fordrer at vi setter oss ambisiøse mål, at de ambisiøse målene faktisk følges opp, at vi kutter utslipp både her hjemme og der ute, og at vi bidrar til at omstillingen lykkes både her i Norge og i andre land. Jeg er enig i at klimanøytralitetsmålet ikke er perfekt formulert eller blir perfekt håndhevet. Jeg er ingen tilhenger av å kjøpe kvoter for å fraskrive seg ansvar her hjemme i Norge, men det finnes et stortingsflertall i dag som er enig i at innretningen på en del ulik klimapolitikk ikke er perfekt. Noen mener den bidrar til for lite klimapolitikk, andre mener at den bidrar til for mye. Men jeg mener at alle miljøpartiene i Stortinget skal være veldig forsiktig med å oppheve uperfekte mål eller uperfekt klimapolitikk uten å erstatte det med noe annet, i hvert fall før regjeringen har kommet med sitt forslag om hvordan de kan få målet til å bli innrettet på en god måte. Det kan i verste fall føre til en svekket miljøpolitikk, og i dette tilfellet gjør det nok akkurat det. Dette kan bidra til at Norge bruker mindre penger på solcellesatsing i utlandet, uten at det bygges ut mer solceller i Norge. På den måten vil det bety at verden fortsetter å bygge ut mer kullkraft, heller enn mer fornybar energi. Det er trist, og jeg er skuffet over at det finnes miljøpartier som nå sikrer flertall, sammen med FrP, for å oppheve et mål som sørger for mer utslippskutt globalt. Jeg er som sagt ingen tilhenger av kvotekjøp i utlandet – jeg har brukt mye tid på å kritisere det i høst – men det er bedre med noe utslippskutt enn ikke utslippskutt i det hele tatt. Og hvis det å skrote dette målet betød at Norge forpliktet seg til å ta alle utslippskuttene sine i Norge, kunne jeg selvfølgelig vært for det, men det gjør ikke det. Kvotekjøp vil fortsatt være mulig selv om man skulle skrote klimanøytralitetsmålet, men det sender et uheldig signal. Det gjør også at man i praksis svekker klimapolitikken. Derfor vil vi stemme imot mindretallsforslaget, og jeg advarer også andre miljøpartier mot å stemme for dette forslaget, som i praksis betyr en dårligere klimapolitikk og lavere klimamål i Norge.

27:05] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Vi behandler altså et representantforslag fremmet av Venstre, der det foreslås å be regjeringen legge fram en konkret og forpliktende handlingsplan for naturmangfold som viser hvordan Norge kan nå målene i naturavtalen. Jeg tror vi alle er enige om at naturpolitikken har fått større plass i den politiske debatten de siste årene. Vi har også fått et sterkere internasjonalt rammeverk som setter ambisiøse mål for arbeidet med å bevare og restaurere naturmangfold, økosystemer og dyreliv. I innstillingen til saken viser komiteen til naturavtalen, som ble inngått i 2022 og består av 23 mål som beskriver hvordan verden skal håndtere naturkrisen. Avtalen slår bl.a. fast at man globalt skal verne og bevare 30 pst. av hav- og landområder, restaurere 30 pst. av ødelagt natur og stanse utryddelsen av arter. Den slår også fast at alle medlemsland skal legge fram nasjonale handlingsplaner som viser hvordan de globale målene skal nås. Jeg er glad for at komiteen står samlet om disse premissene for naturpolitikken. La meg legge til at å verne og restaurere 30 pst. av hav- og landområder er et godt og ambisiøst mål, og det vil kreve mye av oss. Så langt har Norge vært gode på å etablere et rammeverk og kjøreregler for oppfølging av avtalen. Som komiteen understreker i en enstemmig merknad, har Norge allerede en handlingsplan for natur, som vi vedtok her i fjor vinter. Samtidig er det en del av partiene her i dag, inkludert oss i Miljøpartiet De Grønne, som mener at den faktiske gjennomføringen av tiltakene som trengs, går altfor sakte, og at vi derfor trenger en ny handlingsplan. Det er nettopp det forslaget fra Venstre handler om. Vi trenger en plan som faktisk viser hvordan Norge skal nå målene i naturavtalen. Det får dessverre kun støtte av SV, Rødt og MDG her i dag. Det betyr at vi må jobbe enda hardere framover for å få vedtatt ny og offensiv naturpolitikk på Stortinget og ikke minst i budsjettforhandlingene i tiden framover. Jeg gleder meg til debatt og tar opp forslaget MDG er en del av.

På vegne av representantene Une Bastholm, Marius Langballe Dalin, Lars Haltbrekken, Kirsti Bergstø, Sofie Marhaug, Marie Sneve Martinussen, Bjørnar Moxnes og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om å bevare Hurummarka.

Den siste tiden har Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet argumentert for en petroleumsmelding med at vi går inn i en ny situasjon på norsk sokkel. Konklusjonene til partiene – som de også ser ut til å ha ønsket seg – er jo eldgamle, og de er en videreføring av den oljepolitikken som Norge har ført i mange år: høy aktivitet, mer leting, nye investeringer og fortsatt tung avhengighet av en næring som verden skal og må fase ut. Det som faktisk er nytt, er at karbonbudsjettet vårt nesten er tomt. Verden har allerede funnet mye mer olje og gass enn klimaet vårt tåler. Mer leting og nye funn kan bare bli lønnsomt dersom klimapolitikken i verden mislykkes. Uttalelsene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet viser at stortingsflertallet går inn i en ny tid uten å ta høyde for den langsiktige risikoen med å binde arbeidskraft, kapital og politisk oppmerksomhet til en næring som overhodet ikke er forenlig med en verden der vi har nådd klimamålene våre. Europas etterspørsel etter gass er forbigående. EUs gassforbruk har allerede falt med omtrent 20 pst. siden 2021. Som følge av EUs vedtatte mål om 90 pst. utslippskutt innen 2040, er det sannsynlig at gassetterspørselen kan falle opp mot 70 pst. innen 2040. Det er vesentlig mer enn det forventede tallet i norsk gassproduksjon, på 45 pst. En av anbefalingene til det regjeringsnedsatte Klimautvalget 2050 er at det skal utarbeides en strategi for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet, og at den skal legges fram for Stortinget så raskt som mulig. I høst ble venstresideflertallet enige om en omstillingskommisjon der mandatet er å vurdere tiltak for omstillingsevne, verdiskaping, næringsutvikling og konkurransekraft når sokkelen går inn i en ny fase, med avtakende produksjon og økt fornybarandel i Europa, på bekostning av fossil energibruk. Mandatet i omstillingskommisjonen peker ut en ny retning i norsk petroleumspolitikk, og jeg vil advare stortingsflertallet mot å fortsette å føre politikk på autopilot i denne saken. Det er uansvarlig både for klimaet og for framtidens arbeidsplasser og velstand. Det er blitt sagt flere ganger at omkampenes tid i oljepolitikken må være over, og det kan jeg love at den absolutt ikke kommer til å være når MDG skal forhandle om syv budsjetter til.

Jeg hadde egentlig tenkt å stå i denne salen og framsnakke at det er et flertall for å frigi kraften som skulle gå til Equinor og partnerne for å forlenge levetiden på Melkøya-anlegget, og med det i praksis stanse elektrifiseringen. Sånn ble det altså ikke, for i går røk flertallet, og det er egentlig ganske trist. Hovedårsaken til klimakrisen er og forblir forbrenning av kull, olje og gass. Skal Norge bli en del av klimaløsningen framfor klimaproblemet, holder det ikke bare å grønnvaske produksjonen. Vi anerkjenner at dette er en vanskelig sak, og at det er bekymring for klimagassutslippene på Melkøya, men oljenæringen har aldri vært opptatt av klima. Den eneste grunnen til at de er for elektrifisering, er at det forlenger levetiden, og i dette tilfellet Melkøya. Equinor har vært helt tydelig: Får de ikke elektrifisere Melkøya, stenger de ned i 2031. Det finnes ingen annen løsning. Vi skal alltid kutte utslipp der vi kan, men selv Energidepartementet anslår at bruken av gassen som er utvinnet som følge av oppskaleringen av elektrifiseringen, vil føre til et økt globalt utslipp på over 150 mill. tonn CO2. Heng med meg her: Å elektrifisere vil derfor med all sannsynlighet øke de globale klimagassutslippene. Å ikke elektrifisere, og dermed stenge Melkøya innen 2031, vil med all sannsynlighet senke de globale utslippene kraftig. Ethvert klimaparti bør foretrekke det siste alternativet. Kraft er en knapphetsressurs, og bedriftene som sårt vil kutte utslippene sine på fastlandet, skriker etter tilgang på mer kraft og nett. I et klimaperspektiv er det fullstendig hodeløst å sende den kraften til Melkøya for å øke fossilproduksjonen i stedet for å kutte på land. CO2-avgiften og klimakravene til oljenæringen ligger fast, og uten elektrifisering kunne ikke Equinor ha fortsatt. Det ville vært et steg i riktig retning for å få Norge ut av fossilalderen og inn i fornybaralderen. Stortingsflertallet later nå naturen, reindriftssamene og klimaet i stikken for å blidgjøre oljelobbyen og de sterke pengeinteressene. Stortingsflertallet overser også at et klart flertall av finnmarkinger ikke ønsker denne løsningen. De overser at Sametinget har gått til søksmål mot staten. De overser at oljenæringens kraftbehov nå kan bli brukt som et påskudd for å ødelegge mer natur i Finnmark. Stortinget hadde for første gang muligheten til å sette ned foten for oljenæringens grønnvasking, og det ville med all sannsynlighet senket de globale utslippene og frigjort kraftige utslippskutt på land. Vel, sånn ble det ikke denne gangen, men vi fortsetter kampen for å sette foten ned for oljenæringens grønnvasking. Jeg tar med det opp MDGs forslag.

Det er en glede å framsette et representantforslag på vegne av Arild Hermstad, Ingrid Liland, Oda Indgaard, Julie E. Stuestøl og meg selv om norsk deltakelse i EUs sosiale klimafond.

Det er helt riktig at det vil bli et produksjonsfall på sokkelen, uansett om MDG får 51 pst. oppslutning og får bestemme olje- og energipolitikken i Norge eller ikke. Da er spørsmålet: Hvordan skal vi forholde oss til det? Det som er regjeringens politikk nå, er å prøve å bruke opp ganske mye kraft og kapital på å forlenge oljealderen så lenge som overhodet mulig. Jeg tror det er en mye bedre løsning at man heller prøver å bruke den kraften, kapitalen og den gode arbeidserfaringen og kompetansen vi har i Norge, til å bli en del av klimaløsningen framfor klimaproblemet. Vi skal fortsette å levere gass i den tiden Europa trenger det, men Europa skal være fossilfritt innen 2050. Europa kjøper 99 pst. av gassen Norge produserer. Da skulle det også bare mangle at vi følger med på den utviklingen som foregår i Europa, og at vi legger opp politikken deretter. Når resten av verden investerer dobbelt så mye i fornybar energi som de investerer i fossilt, er det litt rart at Norge fortsetter å investere seks ganger mer i fossil industri enn i all annen industri til sammen. Er statsministeren enig i at vi skal fortsette å investere så mye mer i fossilt enn i fornybart?

Det er ingen partier i Norge som har foreslått at vi ikke skal forsyne Europa med den gassen de trenger akkurat nå og i de få årene som kommer. Det vi snakker om nå, er videre investeringer på sokkelen mange tiår fram i tid. Man kunne lese i VG at energiministeren annonserer planer om det som kan bli en av vår tids største fossilinvesteringer: nye gassrør i Barentshavet. Det er til tross for at Europa har sagt at de ikke ønsker mer utbygging av fossile brensler i Barentshavet, og det er også på kollisjonskurs med det vi vet at vi må gjøre hvis vi skal ha en sjanse til å nå de internasjonale klimamålene våre. Verden har allerede funnet mer olje og gass enn vi noen gang kan brenne om vi skal klare å nå 1,5-gradersmålet. Da skulle det bare mangle at Norge – som sitter på kanskje verdens beste forutsetninger for å kunne det – skal være ledende i energiomstillingen vi skal gjennom, med penger, ressurser, mye kloke folk, kompetanse fra oljenæringen og de enorme naturressursene vi har. Spørsmålet mitt er fortsatt: Er det god klima- og næringspolitikk å fortsette å investere i olje- og gassnæringen i en tid hvor Europa beveger seg bort?

I går kveld kom jeg hjem fra Brussel, etter å ha brukt noen dager på å snakke om klima- og energipolitikk med politikere i Europaparlamentet. Kanskje det tydeligste jeg sitter igjen med når jeg har kommet hjem, er at Norge rett og slett ikke får til klimapolitikk. Mens resten av verden investerer dobbelt så mye i fornybart som de investerer i fossilt, investerer Norge seks ganger mer i vår fossilindustri enn i all annen industri til sammen. Mens EU bygger ut sol- og vindkraft i rekordfart, står fornybarutbyggingen i Norge i praksis på stedet hvil. Mens EU har kuttet utslippene sine med 37 pst., har Norge kuttet sine med under 13 pst. Mens EU planlegger hvordan de kan kvitte seg med norsk olje og gass, planlegger Norge hvordan vi kan pumpe opp enda mer i den energipolitiske og europeiske sikkerhetens navn. Alvorlig talt: Klimakrisen blir ikke mindre viktig fordi det pågår andre kriser. Klimapolitikk er ikke valgfritt og noe man kan velge bort – likevel gjør denne regjeringen det gang på gang på gang på gang. I Brussel lærte jeg at ambisiøs klimapolitikk er en selvfølgelighet blant nesten alle partigruppene i Europaparlamentet, og at EU skal bort fra fossile brensler. Det skulle bare mangle for et stort flertall. Jeg lærte også at EU ser på radikal klimapolitikk som sitt beste konkurransefortrinn i den tiden vi skal inn i nå. I 2025 var utslippene fra norsk olje og gass, der det ble brent i utlandet, elleve ganger større enn alle norske utslipp til sammen. Hvis Norge mener alvor med å være en del av klimaløsningen framfor klimaproblemet, er Norges mest klimafiendtlige næring et godt sted å starte. Mener statsministeren at det ville vært bedre for klimaet og framtidens næringsliv og arbeidsplasser at vi fortsatte å satse på fornybar energi og på å kutte utslipp framfor å fortsette å skreddersy økonomien vår etter oljenæringens behov?

Flere Arbeiderparti-politikere har skrytt av norgespris på denne talerstolen i dag, og det er uforståelig, gitt at det har vært en konkursbølge i solcellebransjen de siste ukene. Det private solcellemarkedet har kollapset, og mange av dem som jobber med solceller, strømsparing og fjernvarme, peker på norgespris som forklaringen. Norgespris gjør det mindre lønnsomt å spare på strømmen, og det fyller lommebøkene til dem som har rekordhøyt forbruk. De som har hytte, jacuzzi, fire Porscher og gulvvarme i oppkjørselen, får subsidiert forbruket sitt. Man skal være temmelig idealistisk eller kanskje litt dårlig i økonomi for å installere solceller på taket eller investere dyrt i strømsparingstiltak nå som norgespris er innført. Strøm er en knapphetsressurs. MDG har heldigvis klart å sikre en utredning om norgespris på solstrøm, som er med på å sikre de siste restene, men det er et lite plaster på såret. I solcellebransjen peker alle på at norgespris har vært en dårlig beslutning, og det synes jeg Arbeiderpartiet burde ta på alvor.

Jeg er glad for de mange gode gjennomslagene som Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne har fått i disse budsjettforhandlingene. Statsråden nevnte f.eks. skogvern, klimafinansieringsfondet og omstillingskommisjonen. Jeg har lyst til å trekke fram noe som ikke ble en del av den enigheten, og som jeg etterlyser at regjeringen kommer på banen med, og det er dette med å fjerne momsen på brukt, reparasjon og utleie. I løpet av valgkampen sa Arbeiderpartiet, også statsråden, flere ganger at Arbeiderpartiet har lyst til å fjerne denne momsen. Til og med kort tid før valget ble det lovet, bl.a. av Tonje Brenna i Fredrikstad. Likevel kom dette ikke inn i deres budsjett, og Arbeiderpartiet stemmer også mot Venstres forslag om det i Stortinget. Da er mitt spørsmål: Hvorfor har dere ikke lyst til å gjøre det dere lovet i valgkampen, og kommer dette til å komme etter kort tid i løpet av stortingsperioden?

Jeg mener noe av problemet i klimapolitikken har vært at miljøpartiene i for stor grad har brukt tiden sin på småflikking av tall framfor å ta et ordentlig oppgjør med at fossilmakten til nå bare har fått kjøre på. Nå står vi i en situasjon hvor Venstres oljeskattepakke fra 2020, som sikret kunstig høy aktivitet på norsk sokkel, er i ferd med å renne ut. Da var det MDGs ansvar å sikre at vi kommer oss opp fra den dype dalen Venstre har vært med på å føre klimapolitikken i Norge ned i, hvor man bare holder på med de små tallene framfor å ta et ansvar. Så må jeg bare si at det er veldig mye i dette budsjettforliket som kutter utslipp, selv om de er litt vanskeligere å kvantifisere enn kuttene i veibruksavgiften, f.eks. rekordbevilgninger til skogvern, saktere innføring av elbilmoms, redding av kollektivtilbudet, billigere månedskort, som man også drar nytte av i Oslo, støtte til karbonfangst og lagring og 2 mrd. kr til klimainvesteringsfondet. Videre har vi forpliktet regjeringen til å komme tilbake med nye utslippskutt i revidert. I tillegg har MDG fått omstillingskommisjonen, økt CO2-avgift og full stans i havbunnsmineraler, og jeg tror (presidenten klubber) Venstre har å foretrekke ...

Det er blitt sagt flere ganger, og jeg er litt usikker på hva representanten ønsker av nytt svar. Vi er enige om at det er viktig at man har et næringsliv som er klar for den omstillingen, og som bidrar til mer aktivitet innen f.eks. havvind, men NORWEP kunne også blitt finansiert av medlemmene. Vi ser nå på andre måter det kan drives på. Hele problemet her er at vi selvfølgelig trenger en politikk utover bare å etterlate ansvaret til NORWEP. Man trenger faktisk at man statlig, på regjeringsnivå og nasjonalt tar ansvar for den omstillingen vi skal gjennom. Jeg synes det er kritikkverdig å se at Høyre først slenger seg inn i debatten om hvordan omstillingen skal foregå nå, når vi diskuterer NORWEP, mens det vi egentlig burde diskutere, er hvordan Høyre kan være med og sikre at det kommer til å bli lønnsomt å drive med havvind i framtiden. Da må man satse stort på havvind, og så må vi slutte å skreddersy økonomien vår etter olje og gassnæringens behov og i stedet satse på nye grønne næringer.

Jeg mener det er bra at vi lager en utfasingsplan for norsk olje- og gassnæring, og det er ikke bare fordi det er viktig for klimaet; det er også fordi det er viktig for å sikre forutsigbarhet for arbeidsplassene og økonomien i den omstillingen vi skal gjennom. Dette er ikke en spinnvill MDG-idé. Det internasjonale energibyrået, Klimautvalget 2050, Statistisk sentralbyrå, Fagforbundet, Statsforvalteren i Vestland og Statsforvalteren i Rogaland har alle gått ut og sagt det samme: Det er bra med mer forutsigbarhet i den omstillingen vi skal igjennom. Uansett hva man måtte mene om den tyske kommisjonen, er det avgjørende at vi sikrer forutsigbarhet i den omstillingen vi skal gjennom, både fordi det vil sikre at vi kutter utslippene fortere, og fordi det gir forutsigbarhet, og det bør også Fremskrittspartiet være med på.

De siste ukene har klima- og oljepolitikk vært noe vi har snakket veldig mye om i denne salen. Det er ikke tilfeldig, men et resultat av at MDG har stått på kravene og til slutt sikret en omstillingskommisjon for oljenæringen. Vi går til kjernen av klimaproblemet, for hovedårsaken til klimakrisen er og forblir fossil energi, og hovedløsningen er å slutte med det. Mer komplisert enn det er det ikke. Norge trenger likevel en plan for hvordan vi skal omstille økonomien og arbeidsplassene for en tid etter oljen. Det stopper ikke der. Gruvedrift på havbunnen er stanset ut stortingsperioden. Hvis vi skal tro næringen selv, betyr det spikeren i kisten for planene deres i dyphavet. Skogvernbudsjettet for 2025 ble det største noen gang, og MDG forhandlet inn en hel milliard ekstra i stortingsbehandlingen. Det er historisk, og det betyr 200 km² ekstra vernet skog. Arbeidet med MDGs nasjonale månedskort er også allerede startet og skal være klart innen 2027, men i mellomtiden kommer 1,5 mrd. kr ekstra til kollektivtransporten i 2026. Dette er bare noen av de mange gjennomslagene MDG har fått. Vi står ved et veiskille i klimapolitikken. Skal miljøpartiene bruke all sin makt på å småflikke på tall, eller skal vi sikre at vi kommer oss ut av den dype dalen klimadebatten har vært i de siste fire årene, hvor de oljegrå partiene får sette politiske kjepphester over kunnskap, uten at miljøpartiene protesterer? Den tiden er forbi når MDG skal være med og bestemme. Norge er kanskje et veldig lite land, men norsk olje- og gassproduksjon er en veldig stor driver bak klimakrisen. Utslippene som kommer når norsk olje og gass brennes, er ca. ti ganger så store som alle utslipp fra norsk territorium til sammen. Tilgangen til norsk olje og gass er et kronargument for kreftene som motarbeider den grønne omstillingen i Europa. Jeg vil takke de rød-grønne partiene for samarbeidet. Jeg har tro på at denne budsjettenigheten er starten på en rettferdig, ambisiøs og nødvendig omstilling. Vi har mye jobb og mange diskusjoner foran oss, men jammen er det godt endelig å være i gang.

Bare den siste uken har mediene og politikerne i denne salen snakket mer om slutten på den norske oljealderen enn hva de har gjort i hele den siste fireårsperioden til sammen. Lille MDG har tvunget store Arbeiderpartiet til å anerkjenne klimaelefanten i rommet, nemlig at Norge må ut av fortiden og inn i framtiden, og at det starter med å legge en plan for sluttfasen av olje- og gassenæringen i Norge. For første gang i norsk historie har Jonas Gahr Støre stått i denne salen og forsvart at regjeringen skal se på at etterspørselen etter norsk olje og gass vil synke, at leting og utvidelser på sokkelen kan være ulønnsomt, og at det også kan stride mot klimaforpliktelsene våre. Ikke nok med det – MDG har tvunget Jens Stoltenberg til å legge fra seg drømmen om å fjerne den doble virkemiddelbruken han har ment at CO2-avgiften har vært. Tvert imot øker vi CO2-avgiften, og vi legger også til grunn at den skal fortsette å øke etter 2030. Selv om jeg selvfølgelig helst skulle sett full stans i oljeletingen, og aller helst i går, varmer dette gjennomslaget hjertet mitt. Oljepolitikken er ikke det eneste vi har fått gjennomslag for. Vi har greid å få full stans i gruvedrift på havbunnen, vi har fått til en storsatsing på kollektivtrafikken og startskuddet for MDGs nasjonale månedskort i 2027, og vi har fått til en ekstra milliard til skogvern, 1 mrd. kr til bistand til Palestina, 1 mrd. kr til Enovas punktutslippsprogram, 2 mrd. kr til klimainvesteringsfondet, startskuddet for norgespris på solkraft og at studiestøtten knyttes til G, grunnbeløpet i folketrygden. Vi reverserer også Arbeiderpartiets usosiale kutt og forplikter regjeringen til i revidert budsjett å legge fram flere tiltak som kutter utslipp. Det har noe å si at MDG sitter rundt forhandlingsbordet. Selv om MDG ikke fikk en sluttdato for oljenæringen, valgte vi likevel ikke å sette en sluttdato for Støre-regjeringen. Vi er klar for å bruke forhandlingsmakten vår til å utvikle og ikke avvikle Støre videre i klimapolitikken. Kampen for full stans i oljeletingen, raskere utslippskutt, å trekke oljefondet ut av Israel og å ta imot flere flyktninger fortsetter. Dette er første runde, og vi skal kjempe beinhardt framover. Klimakrisen er her, og den krever handling i dag. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Først vil jeg gratulere statsministeren med budsjettavtalen. Vi er glade for enigheten om en ny retning for klimapolitikken, med en omstillingsplan bort fra oljen, og hvor oljeelefanten i rommet ikke lenger kan stå i fred når Miljøpartiet De Grønne er ved forhandlingsbordet. Nå skal partene i arbeidslivet, fagfolk og miljøbevegelsen sitte side om side og lage et veikart bort fra oljen og for den omstillingen vi skal gjennom. Ikke minst har vi fått til mer til kollektiv og en innføring av nasjonalt månedskort i 2027, full stans i leting etter havbunnsmineraler, økt CO2-avgift på sokkelen, 2 mrd. kr til klimafinansieringsfondet og norgespris på solkraft. Vi har også fått mer til skogvern. Klimakampen er den største rettferdighetskampen i vår tid, og klimaendringene vil føre til mer ressursmangel, sykdomsspredning, store flyktningstrømmer og sannsynligvis også mer krig og konflikt. Mitt spørsmål er derfor: Hva ser statsministeren for seg er de viktigste grepene i klimapolitikken framover, og hvordan skal statsministeren sørge for at unge igjen får framtidstroen tilbake, og at vi når klimamålene?

Elektrifisering av olje- og gassnæringen er grønnvasking og forlenger levetiden på felt som egentlig burde vært avviklet. Hvis oljenæringen skal klare å nå sine egne klimamål uten elektrifisering, er den enkleste løsningen å avvikle produksjonen. Det er bra, for sånn sparer vi ikke bare klimaet, men også kraft, kapital og kloke hoder, som heller kan brukes i oppbyggingen av nye, grønne næringer. Hvis selskapene heller vil fortsette produksjonen, er det deres eget ansvar å kutte utslippene selv, uten kraft fra land og for egen regning. Faktum er at med SV, Rødt, MDG, KrF, FrP og Senterpartiet er det flertall i Stortinget for å stanse elektrifiseringen. Det ville vært en stor klima- og miljøseier, for å fase ut olje- og gassnæringen blir enklere hvis elektrifiseringen stoppes, også når det er Fremskrittspartiet som foreslår stans i elektrifiseringen. Når oljelobbyen selv bekrefter at stans i elektrifiseringen kan bety tidligere nedstenging, vil jeg gjerne gratulere FrP med å ha slumpet til å foreslå god klimapolitikk. Det er bra for omstillingen som vi skal gjennom. I går advarte Hildegunn Blindheim, administrerende direktør i Offshore Norge, om at stans i elektrifiseringen vil føre til at feltene blir stengt ned raskere. Det er litt av poenget. Klimakravene på sokkelen skal ligge fast, men oljebransjen er Norges rikeste og mest forurensende næring. Den skal selvfølgelig ikke slippe unna klimakrav, og den skal selvsagt ikke bli sponset av storsamfunnet for å kutte utslippene. Den jobben må de fikse og betale for selv, og de må fikse den uten å bruke strøm som kunne blitt brukt mye smartere på ting på fastlandet, som å kutte utslipp i metallindustrien og til nye, grønne næringer. Jeg tar opp forslagene nr. 35, 36, 37, 38 og 39, fra MDG.

Klimakampen er den største rettferdighetskampen i vår tid. Klimaendringene vil føre til mer ressursmangel, sykdomsspredning, store flyktningstrømmer og sannsynligvis også mer krig og konflikt. Likevel ble klimaendringene pratet om i cirka syv sekunder under lørdagens trontale. Jeg representerer 15 802 velgere i Hordaland som har rettet sitt håp om en bedre og grønnere framtid mot meg og mitt parti. Jeg representerer jo klimaengasjerte velgere i hele Hordaland, i alle aldre, men jeg representerer også min egen generasjon. For to år siden sa Ola Svenneby, som er leder i Unge Høyre, at «generasjon Greta Thunberg er død». Han tok feil. Jeg ble med i politikken gjennom klimastreikene i 2019 – og nå har «generasjon Greta Thunberg» kommet inn på Stortinget og opp på Stortingets talerstol. Jeg vil påpeke: Det gjorde ikke Ola Svenneby. Dette er kanskje en modig påstand, men å kutte utslipp er egentlig ikke så fryktelig komplisert: Å brenne fossilt karbon, som olje, kull og gass, destabiliserer klimaet, økosystemene og samfunn over hele verden. Det er uforutsigbart. Det er farlig. Det er et uforsvarlig eksperiment med framtiden vår. Klimaendringene krever at vi leverer utslippskutt i et langt høyere tempo enn vi har vært vant til, og kanskje også komfortable med, til nå. Skal vi være med på å kutte utslippene og løse klimakrisen, må vi starte utfasingen av olje- og gassnæringen. Vi må gjøre det enklere å velge klimavennlig og dyrere å velge klimafiendtlig. Etter at jeg klimastreiket i 2019, har Norge satt rekord i utdeling av nye oljelisenser og vedtatt en gigantisk oljeskattepakke. Vi har kuttet utslippene i sneglefart, samtidig som vi har investert mange ganger mer i fossil energi enn i all annen industri til sammen. Både Miljøpartiet De Grønne og Rødt har gjort sine beste valg noensinne. Det skal selvfølgelig bety historisk gjennomslag for klima og sosial omfordeling. Noe annet ville vært å gå imot det velgerne har bedt om. MDG har som eneste parti i Norge levert en utfasingsplan for norsk olje- og gassnæring. Det er i grunnen litt rart at vi er de eneste, for alle partiene i Norge er jo enige om at vi er nødt til å slutte med olje og gass på et eller annet tidspunkt. En konkret plan for slutten på norsk oljealder er ikke radikal politikk. Det er sosialdemokratisk politikk som gir forutsigbarhet for alle dem som jobber i oljen i dag. Når vi skal ta fatt på arbeidet, kan jeg love at klimastreikernes slagord om å «la olja ligge» og at «norsk olje og gass koker kloden» skal ligge langt framme i pannebrasken. Vi lever i en tid da autoritære krefter og ytre høyre er på frammarsj. Verdier vi har kjempet fram i mange generasjoner, er truet: demokrati, folkerett, likestilling og skeives rettigheter. Demokratiet står for fall flere steder i verden, og Ukraina kjemper vår alles frihetskamp. Den palestinske befolkningen har blitt offer for et folkemord, med vestlige våpen og vestlig finansiering. I verdens mektigste land forvitrer demokratiet foran øynene våre. Nå ser det ut som befolkningen i Gaza kan få et lite pusterom, og at gislene og fangene slippes fri. Det er bra, men norsk Palestina-politikk kan ikke stagnere der. Nå trengs konkret politikk, og jeg vil nevne to ting spesifikt: at Norge tar initiativ til fredsbevarende styrker i Gaza at Norge sender en hjelpepakke som skal gå til å bygge opp igjen det palestinske samfunnet Vi skal selvfølgelig også trekke oljefondet ut av Israel. Dette er politikk som kan være med på å lege sårene etter to år med krig, men også 75 år med okkupasjon og undertrykkelse. Veien til rettferdighet for Palestina er lang; denne fredsavtalen er bare begynnelsen. Min generasjon vokste opp etter at Berlinmuren hadde falt, Sovjetunionen hadde tapt og demokratiet hadde vunnet. Vi vokste opp med en fortelling om at autokratiet tilhørte fortiden, og at demokratiet tilhører framtiden. Sånn er det ikke. Min generasjon må brette opp ermene fra start og kjempe på to flanker: både for å bevare det vi allerede har, og for å verge oss mot nye, uløste kriser, som klima og naturkrisen. Når jeg går inn i arbeidet som stortingsrepresentant, er det med en følelse av stort ansvar, men også med stor tro på at jeg er med i det partiet som sitter på de desidert beste løsningene for å møte de problemene Norge og verden står overfor i tiden som kommer.