Ingrid Liland (MDG) [15:58:15] (ordfører for saken): Jeg vil aller først takke forslagsstillerne, som løfter en viktig problemstilling om hvordan presset i kraftsystemet vårt skal håndteres. Datasentre utgjør i dag en betydelig del av prosjektene som søker tilknytning til strømnettet, og komiteen merker seg at samfunnsnytten varierer stort mellom de ulike etableringene. Komiteen mener at datasentre er en grunnleggende del av Norges digitale infrastruktur, og at etablering av datasentre understøtter digital suverenitet og beredskap. Endringer i rammebetingelsene for datasenternæringen må vurderes med utgangspunkt i det hensynet. Flertallet i komiteen tilrår derfor at Stortinget ber regjeringen om å vurdere datasentrenes betydning for digital sikkerhet og nasjonal beredskap, inkludert behovet for lokalisering og infrastruktur under norsk og europeisk kontroll. Flertallet i komiteen er kjent med at kraftsystemet vårt havner under press som følge av økt elektrifisering og begrenset produksjons- og nettkapasitet. Flertallet mener likevel at utfordringene knyttet til datasentrenes kraftbruk ikke bør håndteres gjennom en økt sats på elavgiften, men gjennom regulatoriske verktøy og kraftpolitiske prosesser. Flertallet frykter at en særskilt sats for datasentre vil svekke Norges attraktivitet som lokaliseringsland for digital infrastruktur og dermed få konsekvenser for digital sikkerhet og næringsutvikling. Komiteens tilråding er derfor at representantforslaget ikke vedtas.

Da står vi her, Høyre. Som om det er pandemi eller omtrent innovasjon, hastebehandler vi en midlertidig suspensjon i veibruksavgiften på bensin og diesel. Det er oppsiktsvekkende. Jeg må få lov til å si det når Høyre, et parti som tidligere ville kalt seg både ansvarlig og klimaengasjert, er så skjødesløst med 3,7 mrd. kr på statsbudsjettet. Dette er en priskrise som rammer folk i dag fordi Norge fortsatt er svært fossilavhengig. Løsningen som Høyre og en del andre partier i denne salen tilsynelatende har til det norske folk, er å subsidiere fossil energi, og med det sette norsk klimapolitikk tilbake, bruke nesten fire milliarder kroner over bordet uten egentlig å klare å vise til hva slags kutt det skal innebære, og på toppen av det: prioritere et avgiftskutt som i stor grad vil subsidiere de med høy og middels inntekt, og som overhodet ikke hjelper de mange uten bil som også sliter med høye levekostnader. MDG mener at de rød-grønne partiene burde sette seg sammen og finne varige løsninger som hjelper folk, og som samtidig gjør norsk økonomi robust i møte med en mer og mer utrygg verden. Vi kunne i dag ha vedtatt MDGs forslag om å dele ut pengene fra drivstoffavgiften til folk igjen. I motsetning til det ufattelige forslaget som ligger an til å få flertall i dag, ville MDGs løsning har hjulpet dem med minst aller mest, og det ville ha bidratt til å gjøre norsk økonomi mindre fossilavhengig. Vår modell ville gitt mest penger til dem i usentrale strøk som ikke har mulighet å bytte bil eller har alternativer. Det virker ikke som at en klok bruk av 3,7 milliarder av fellesskapets penger er så viktig for stortingsflertallet her. Det virker ikke som at et innhugg i milliardklassen i statsbudsjettet ikke trenger å hjelpe dem som trenger det aller mest. For høyresiden, som vanligvis har en stor tro på markedet, er plutselig statens oppgave å utligne helt fungerende markedsmekanismer. Og det virker dessverre som at for Senterpartiet, som satt sammen med de andre rød-grønne partiene i høst for å finne gode løsninger for kommunene, for dem med lavest inntekter og for konkurransekraft i norsk næringsliv, er heller ikke budsjettavtalen så veldig mye verdt. Jeg vil minne om at det er den budsjettavtalen som vi signerte i høst, som gjør at Norges statsminister er Jonas Gahr Støre og ikke Sylvi Listhaug. Jeg har nesten ikke trodd mine egne ører de siste dagene. Kan det stemme at et parti som er så opptatt av et sterkt landbruk og god distriktspolitikk, ikke har tenkt å holde budsjettavtalen som sikrer et rød-grønt flertall? At god sosialpolitikk, gratis ferjer – for den saks skyld – og mindre forskjeller ikke er godt nok? At politikk for å støtte landbruket og annet distriktsnæringsliv i tøff omstilling ikke er viktig nok? At budsjettpartnere som er mer enn villige til å finne tiltak som hjelper dem som sliter i dyrtid, ikke er godt nok til å sette seg ned og finne løsninger innenfor avtalene man har gjort? Det rød-grønne budsjettsamarbeidet må finne løsninger som hjelper folk, og som kutter utslipp. Dersom Senterpartiet velger å bryte avtalen i dag, er det vanskelig å se for seg at vi skal finne flere budsjettenigheter. Det er kanskje først og fremst regjeringen som får en vanskelig situasjon, for jeg regner med at Arbeiderpartiet ikke kan sitte og se på at budsjettavtalen brytes. Vi kan styre landet på den måten. Jeg har gått ute og pratet med folk hver eneste uke det siste året. De merker økte levekostnader. Det er ingen tvil om at MDG og – jeg tror – alle partier, alle representanter i denne salen har lyst til å finne gode tiltak som hjelper folk. Det folk med dårlig råd trenger, er penger. De trenger ikke forurensning på billigsalg. MDG mener at dette Stortinget må ta det på alvor og finne sammen om løsninger som står seg i lang tid, løsninger som gir penger til folk som trenger det, som gjør hverdagsøkonomien mindre sårbar for hissige statsledere og krig i Midtøsten, og som løser klimakrisen. Svaret på det er å bruke klimaavgiftene til å gi folk en sjekk i postkassen. Det er det som vil hjelpe dem med minst, mest, og det er det som er trygg økonomisk styring. Til sist står jeg igjen med dette: Av alle krisene som har truffet norsk økonomi de siste årene, og som vil fortsette å treffe norsk økonomi de neste tiårene, er det bare den aller største – klima- og naturkrisen – som ikke får hastebehandling i dette Stortinget. Med det tar jeg opp MDGs forslag.

På vegne av representantene Julie E. Stuestøl, Frøya Skjold Sjursæther og meg selv vil jeg framsette et forslag om karantene mot svingdør mellom politikk og lobbyvirksomhet. Og på vegne av Oda Indgaard, Frøya Skjold Sjursæther og meg selv setter jeg fram forslag om å dele ut statens inntekter fra klimaavgifter til befolkningen.

Når jeg hører Høyre og Fremskrittspartiet argumentere for hastebehandling, skulle man tro de savnet pandemien eller vi sto på randen av en ny invasjon. Det er krig i verden, og det har effekt på pumpeprisen, men det er ikke en unnskyldning for at vi skal omgå alle ordentlige prosesser for å gjøre om på titalls milliarder kroner på statsbudsjettet. Veldig mange har dårlig råd nå, og det de trenger, er penger, ikke forurensning på billigsalg. Jeg ser fram til å snakke med Senterpartiet, Arbeiderpartiet, SV og Rødt om gode tiltak som monner i lommeboka til dem som har minst.

Jeg takker for svaret. I kjent stil er finansministeren internasjonalt orientert, men da er det jo litt snodig at ikke finansministeren har oppdaget at omtrent alle land rundt oss svarer på denne krisen i Midtøsten med en enda raskere omstilling til fornybar energi. Her hjemme kommer regjeringen stadig til en forunderlig konklusjon om at svaret på denne krisen er å fortsette norsk olje- og gasspolitikk som før. Nå skal finansministeren slippe å svare på Fremskrittspartiets klima- og oljepolitikk, men det er jo interessant at regjeringen i så stor grad deler Fremskrittspartiets vurdering av at det viktigste for norsk økonomi er at det pumpes olje og gass på norsk sokkel så lenge som overhodet mulig. Derfor lurer jeg på: Hvilket budskap har finansministeren til dem som er bekymret for at norsk økonomi skal være akkurat like fossilavhengig om ti år som den er i dag?

USAs angrep på Iran viser hvor alvorlige konsekvenser oljeavhengigheten har. Avhengighet av fossil energi fører ikke bare til en stadig eskalerende klimakrise med tilhørende sikkerhetstrusler, men den gir også folk dårligere råd. Det er folk flest som får regningen når de økte olje- og gassprisene driver opp kostnadene i landbruket, transportsektoren og andre deler av næringslivet. Regjeringen liker å skryte av at det ikke går så verst i norsk økonomi, men hvorvidt det er sant eller ikke, kommer an på hvem man spør. I den grad det går godt i norsk økonomi, er det nok først og fremst bra for oljeselskapene, for etablert industri og for staten. Resten av oss har høye renter, høyere matvarepriser og gründerne som bygger opp framtidens bedrifter, mangler kapital, kraft og kompetanse. Norge sakker akterut sammenlignet med våre naboland når det gjelder å skape nye løsninger som verden trenger. I denne situasjonen haster det med å gjøre oss mindre oljedopede, men regjeringen insisterer fortsatt på en politikk som investerer i ny olje- og gassvirksomhet, og insisterer på en klimapolitikk som dessverre ikke kutter utslipp så det virkelig monner og gjør norsk økonomi mindre avhengig av fossil energi i verdikjedene. Regjeringens politikk er ikke bare for svak til å hindre klimakrise, men den fortrenger også nyskapende næringsliv og gjør folks privatøkonomi sårbar for hissige stormakter. Mitt spørsmål til finansministeren er derfor: Er finansministeren enig i at redusert avhengighet av fossil energi vil være et gode for folks lommebok og trygge norsk økonomi på sikt? Og hvilke økonomiske grep vil regjeringen ta for å redusere fossilavhengigheten?

Vi har lenge vært stolt av tilliten i Norge, men Epstein-avsløringene har nok gitt oss den grufulle erkjennelsen at den tilliten kanskje har vært litt naiv. Ikke engang norsk maktelite er immun mot skjulte forbindelser og korrupsjon, og for politikere som har kunnet smykke seg med høy tillit fra folket, har det vært rystende. Tidligere statsministre og toppdiplomater trekkes inn i en sånn sak. Da er det ikke lenger en skandale fra utlandet; det er en nasjonal tillitskrise. Tillitskrisen har for en del vært på frammarsj i mange år, og det er dessverre folk som ikke er overrasket, som jeg har snakket med. De sier at skal de få tilliten tilbake, må det ikke bare ryddes opp, men vi må starte en helt annen åpenhetskultur, fra dem med makt til folk flest. Vi kan ikke sitte her i salen og kreve tillit fra folk uten minst å vise like stor tillit tilbake. Det var ikke åpenbart at Epstein-skandalen skulle bli håndtert på den måten som vi skal se i dag. Flere partier var avvisende, og mange var nølende. Da MDG ba regjeringen om å sette ned en uavhengig gransking, som representanten Myrli pekte på, var det nettopp fordi flertallet i Stortinget slepte beina etter seg for å komme i gang. Det virket nesten som om noen var irritert over at folk ikke bare kunne gi oss tillit – de fleste politikere er jo ålreite, eller hva? Jeg er glad for at alle partiene nå omsider har sluttet seg til det MDG var først ute med å foreslå: en ekstern og uavhengig granskingskommisjon. Det er nok fortsatt noen uenigheter om de demokratiske ambisjonene i denne salen, og det har vært en spesiell øvelse å høre Fremskrittspartiet gjøre seg høy og mørk i denne saken. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som stemte mot et forbud mot hemmelige donasjoner til partiene i fjor. De har stemt imot åpenhetsloven og imot lobbyregister. De har til og med lokalpolitikere som har sagt at de heller vil sitte i fengsel enn å være åpen om hvem som påvirker dem. I dag snakker vi ikke bare på vegne av en offentlighet som ønsket svar. Vi snakker på vegne av ofre for overgrep, av barn som har blitt utnyttet og sviktet, av folk som forventer at rettsstaten også gjelder for folk med makt og penger. Det som sjokkerer folk mest, er ikke hva dokumentene avdekker, men hvor forutsigbart det virker. Det er som fra en tv-serie: eliten som beskytter eliten bak lukkede dører, og sårbare mennesker som behandles som rekvisitter i elitenes fantasiutløp. Når åpenheten svikter, fylles tomrommet med konspirasjonsteorier. Folkestyret tåler ikke at vi lar spørsmål blir stående ubesvart. Denne granskingskommisjonen er en mulighet til å vise at maktpersoner som har misbrukt sin rolle, blir holdt ansvarlig, og folk som har eller i framtiden inntar maktposisjoner, blir påminnet om hvem sine interesser de skal jobbe for, nemlig folkets. Det skal ikke være noen tvil om at vi slår ned på – som det står i innstillingen – misbruk av høytstående offentlige stillinger og verv, utveksling av informasjon, tjenester og kontakter i lukkede nettverk med antidemokratiske eller kriminelle elementer, myndighetspersoners eksponering for påvirkningsfare og mulige skadevirkninger for norske interesser, kritikkverdig forvaltning av offentlige midler eller manglende kontroll og ukultur i forvaltningen. Det må være klinkende klart: Denne kommisjonens arbeid skal på ingen måte snevres inn til norsk utenrikstjeneste eller norsk bistand. I en tid der de globale krisene velter inn over verden og bistandsbransjen varsler alarm fordi Trump har stanset matleveranser til 14 sultrammede land, kan ikke denne skandalen bli en unnskyldning – fordi verdens mektigste har misbrukt sin makt – til å slutte å hjelpe verdens mest sårbare. Tvert imot må vi vise at et åpent og liberalt folkestyre er det som skal til for fortsatt å kjempe mot krig, fattigdom og korrupsjon. Det er derfor en seier at kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling er så tydelig på at alle steiner skal snus. Ingen navn, ingen institusjoner og ingen posisjoner bør skjermes. Epstein-skandalen bør være starten på en større åpenhetsreform. Derfor har MDG de siste ukene foreslått bl.a. et politisk uavhengig antikorrupsjonsorgan med reelle muskler, en ny modell for utnevning av medlemmer til Nobelkomiteen, strengere karanteneregler for toppolitikere, styrking av Økokrim, lobbyregister på Stortinget og i kommunestyrene, strengere regulering av donasjoner til partier og valgpåvirkning. Vi er stolt av å være et tillitssamfunn. Det eneste som kan bygge tillit, er mer åpenhet, ikke mindre.

På vegne av representanten Julie E. Stuestøl og meg selv vil jeg sette fram et representantforslag om å avskaffe ordningen som gir tidligere stortingsrepresentanter adgang til Stortinget. På vegne av representantene Marius Langballe Dalin, Oda Indgaard og meg selv vil jeg sette fram forslag om å ta tomme bygg og boliger i bruk.

MDG har ofte blitt kalt et ensaksparti. Det kan hende at det er riktig, men i så fall er den saken solidaritet. Det passer fint: Kanskje vi egentlig er et juleparti, for solidaritet bør være akkurat det vi går inn i jula med. Derfor er jeg veldig glad for at vi gjennom nysalderingen klarte å få på plass viktige tiltak for de aller største solidaritetssakene i vår tid: klima og natur, solidaritet med familier som trenger håp i hverdagen, og ikke minst solidaritet med mennesker i krig, som trenger hjelp nå. Som rik oljenasjon har Norge et særlig ansvar for å vise solidaritet og for å vise at det velferdssamfunnet som vi en gang bygde på solidaritet, fortsatt bygges. I nysalderingen var det spesielt tre viktige tiltak som MDG kjempet inn: Det ene er klimafinansiering som monner. Med 2 mrd. kr til fornybar energi i lavinntektsland kutter vi utslipp der utslippene er størst, men ikke minst bekjemper vi energifattigdom der folk fortsatt trenger velferd og velstandsvekst. Det er reell solidaritet, det er utslippskutt som merkes, og vi tjener til og med penger på det. For det andre: naturvern som varer. I budsjettenigheten fikk vi levert skogvernsmilliarden, og vi øker innsatsen til naturrestaurering i Oslofjorden. Naturkrisen løses ikke med pynt, men med tiltak som faktisk tar vare på natur. For det tredje: Vi fikk 1 mrd. kr i nødhjelp til Gaza, og vi løfter folkeretten med tiltak mot handel med bosettervarer og tydelig press for å stanse voldelige kolonister. I tillegg fikk vi støtte til dem som trenger det mest her i Norge. I dyrtid trenger de frivillige organisasjonene mer penger å spille på: til mat, til gaver og til akutthjelp. Med påplussingene som kom i nysalderingen til mat og omsorgsorganisasjoner, sørger vi for at flere familier kan gå en god jul i møte. Nysalderingen var avgjørende for at dette budsjettet skulle levere på solidaritet, men det er langt igjen til den solidaritetstankegangen som en gang bygde det norske velferdssamfunnet. Heldigvis er vi bare så vidt i gang, og jeg gleder meg til 2026.

Målet for skattepolitikken til Miljøpartiet De Grønne er å skape velferd uten å ødelegge livsgrunnlaget. En av hovedgrunnene til at norsk klimapolitikk ligger nede for telling, er at det fortsatt er altfor billig å ødelegge natur, forurense og slippe ut klimagasser. Det er gjennom økonomiske insentiver at folk og bedrifter vil kunne klare å endre den atferden og den verdiskapingen som ødelegger klima og natur, og som ikke omstiller norsk økonomi til å være konkurransedyktig i framtiden. Skal vi lykkes med velferd uten å ødelegge livsgrunnlaget, må nettopp de rikeste og mest forurensende betale mest. Jeg er veldig glad for at i budsjettenigheten som vi skal stemme for, har MDG fått gjennomslag for noe helt avgjørende, nemlig en økt CO2-pris på sokkelen og en videre opptrapping av den. Det skulle bare mangle at ikke den rikeste og mest forurensende næringen betaler mer for klimadugnaden enn folk flest og resten av norsk næringsliv, som vil være konkurransedyktig også om 20 og 100 år hvis politikken spiller dem gode. Vi er nødt til å endre rammevilkårene for næringslivet, og ikke først og fremst gjennom brå bevegelser i årlige budsjettforhandlinger, men gjennom forutsigbar omlegging av skatte- og avgiftspolitikken. Det er viktig at kraft, kapital og kompetanse brukes til de framtidige grønne næringene. Budsjettenigheten i 2026 gjør ikke den omstillingen fullt ut. MDG er overhodet ikke i mål. Samtidig har regjeringen sagt at det kommer en skattekommisjon og forhåpentlig et skatteforlik, og den kommisjonen har en stor oppgave: nettopp å sørge for at norsk økonomi blir konkurransedyktig også i et framtidig nullutslippssamfunn. Der kommer MDG til å være en pådriver for at vi både omfordeler, kutter utslipp og tar vare på natur gjennom en mer omfordelende inntekts- og formuesskatt og, ikke minst, en avgiftspolitikk som fremmer sirkulærøkonomi, sunnere kosthold og levende lokalsamfunn. Det kommer til å være vårt hovedfokus, enten i et forlik eller i det flertallet vi forhandler budsjett med. Vi stemmer for budsjettenigheten fordi vi har fått gjennomslag for viktige, langsiktige grep, men skattepolitikken til regjeringen er overhodet ikke grønnvasket i år. Likevel er dette bare begynnelsen av en periode der MDG har gått til valg på å gjøre Støre grønnere, og det skal vi fortsette med.

Jeg er glad for at vi i dag vedtar en erstatningsordning for oljepionerene. Det er et steg i riktig retning og langt på overtid at denne gruppen får økonomisk kompensasjon og oppreisning for belastning, helseskader og årevis med uførhet. Samtidig håper jeg at det blir flertall i dag for at regjeringen må komme tilbake med en bedre ordning – 8 G er rett og slett for lite. Vi trenger em løsning som tar på alvor de alvorlige komplikasjonene mange har fått mens de bygget opp en av Norges viktigste næringer. Miljøpartiet De Grønne kommer derfor til å stemme for det løse forslaget fra Senterpartiet, der regjeringen bes komme tilbake med et bedre forslag. Hvis det forslaget ikke får flertall, kommer vi til å stemme subsidiært for å nedsette en bred kommisjon for å sikre en helhetlig og rettferdig tilnærming. Det er et reelt flertall på Stortinget for en bedre kompensasjon, og det er viktig at det flertallet kan samle seg om et vedtak i dag. Samtidig er vi opptatt av at en tydelig tallfesting skjer på et rettferdig grunnlag, der alle i Norge som blir skadet på jobb og har rett på erstatning, får rettferdig oppreisning og kompensasjon. Derfor forventer vi at regjeringen etter dagens vedtak, hvis forslaget får flertall, kan komme raskt tilbake med en bedre ordning, sånn at utbetalingen av økt erstatning kan skje i statsbudsjettet for 2027. Jeg har også lyst til å redegjøre for MDGs løse forslag i sak nr. 10, om samordningsfella. Vi støtter intensjonen i forslaget fra Fremskrittspartiet, men vi ser at kostnadsanslagene i det forslaget spriker i veldig mange retninger, og det er derfor ikke godt nok utredet. Derfor fremmer vi nå et løst forslag om å utrede tiltak med mål om at ingen offentlige ansatte skal tape tjenestepensjon ved å stå lenger i jobb enn 67 år. Vi ber også om en nærmere vurdering av effektene om det tas grep mot samordningsfella i statsbudsjettet for 2027. Vi håper også at forslaget, dersom det blir vedtatt, følges opp raskt, sånn at vi kan følge det opp i behandlingen av statsbudsjettet i 2027. Med det tar jeg opp forslaget fra MDG.

Jeg vil takke for et godt spørsmål og kan svare at vi fortsatt er helt enig med oss selv: Klimakvoter er dårlig klimapolitikk. Derfor er jeg veldig glad for at når dette budsjettforliket nå er sluttført, ligger det enda mer til klimafinansiering enn de millionene til klimakvoter. De to milliardene er ekte og kostnadseffektive klimakutt, for det vet vi skjer på en demokratisk og rettferdig måte. Vi har kontroll på investeringene, og i tillegg tjener Norge penger på det. Jeg håper at dette kan være starten på – der Venstre gjerne er med – å drive litt voksenopplæring av regjeringen om at det er klimainvesteringer og ikke internasjonale klimakvoter som gir kostnadseffektive, globale klimakutt.

Takk for et viktig spørsmål. Jeg er glad for utslippskuttene i KrFs alternative statsbudsjett, selv om de er enda høyere i MDGs alternative statsbudsjett. Det er nok det jeg kommer til å stemme for primært. Når vi nå likevel har gått inn i denne budsjettenigheten, er jeg glad for å høre at det er flere i denne stortingssalen som overhodet ikke er fornøyd med regjeringens klimapolitikk. Det er heller ikke MDG. Vi har i disse budsjettforhandlingene brukt masse tid på å få satt i gang de store, langsiktige grepene, både i transportsektoren og på olje og gass, som over tid kan gjøre Norge til et konkurransedyktig nullutslippssamfunn. Vi er overhodet ikke i mål med utslippskuttene i denne stortingsperioden, og jeg gleder meg til å samarbeide med Kristelig Folkeparti om å gjøre regjeringens klimapolitikk bedre.

Jeg skal svare på den siste delen av spørsmålet. Jeg synes det er utrolig kult at vi nå, i forbindelse med denne omstillingen, der Norge skal gjøre helt nye ting og bygge helt nye bedrifter og løsninger for framtiden, også skal videreutvikle demokratiet. Derfor er et folkepanel nå satt inn som en referansegruppe for denne omstillingskommisjonen. Det har regjeringen gjort før, bl.a. når det gjelder bærekraftig forbruk. I vinter leverte et representativt folkepanel sine forslag til hvordan forbruket i Norge kan bli mer bærekraftig. Det er en modell der folk fra hele landet blir demografisk trukket ut – ut fra både alder, utdanning, jobb og geografi – for å sitte, som vanlige folk, og vurdere kompliserte politiske spørsmål. Det har vært en suksess over hele verden, der det har vært prøvd. Erfaringen er stort sett at folk flest er mer ambisiøse enn de folkevalgte.

Takk for et viktig spørsmål. Ifølge budsjettenigheten skal vi nå sette ned en omstillingskommisjon. Det denne omstillingskommisjonen skal komme fram til, skal ende opp med en strategi for omstilling av norsk økonomi. Det er helt riktig, som representanten påpeker, at det ikke er noen budsjettenighet for å tidfeste denne strategien, slik MDG i utgangspunktet ville, men jeg er stolt av at vi nå kan gå inn i neste fase på norsk sokkel – det er nedadgående aktivitet, mindre etterspørsel i Europa etter fossil energi, fordi de skal erstatte det med fornybar energi – med åpne øyne og et godt kunnskapsgrunnlag, sånn at den siste fasen på norsk sokkel kan bli trygg for arbeidstakere og økonomi. Jeg synes det er bekymringsverdig at en representant for Høyre, som ellers er opptatt av forutsigbare rammevilkår og næringsutvikling, har tenkt å bygge opp under den store investeringsaktiviteten vi har på norsk sokkel, når vi vet at det markedet er sakte døende.

Heller ikke hvis MDG hadde fått fullt gjennomslag for sin olje- og gasspolitikk i disse budsjettforhandlingene, ville det blitt en oljefri verden. Vi kommer til å ha olje til å få verden til å gå framover, men enda viktigere for å få verden til å gå framover er det å erstatte de gamle løsningene med nye. Bilen er et fantastisk transportmiddel, og det er viktig at de som trenger bilen, har plass til å kjøre bil, og at de kan gjøre det overalt. Da er det veldig viktig at f.eks. de av oss som jobber midt i Oslo sentrum, og som ikke bor så langt unna – som jeg tipper er tilfellet for representanten Hoksrud – har et godt kollektivtilbud eller kan gå og sykle, sånn at det er plass til at de få bilene vi også skal ha i framtiden, kan kjøre. Bilen er en kilde til enorme mikroplastutslipp, CO2-utslipp og masse arealnedbygging i Norge. Færre biler er godt for oss alle. Jeg tror at både representanten Hoksrud og jeg setter pris på ren og frisk luft.

Det var godt at representanten presiserte at det kun var billedlig talt. Vi har ikke kastet noen under verken tog eller buss. Jeg er veldig glad for å høre at Fremskrittspartiet er helt enig med MDG i beskrivelsen av norsk jernbane og hvordan den i praksis har blitt nedbygd gjennom mange, mange år. Det er bare fire måneder siden MDG kom over sperregrensen og kom inn på Stortinget, og det har ikke vært opp til oss å ikke prioritere jernbane i dette statsbudsjettet, men her høres det ut som det er nye toner for å satse langt mer på jernbanen i dette stortingsflertallet enn det MDG kanskje har trodd. I så fall er det veldig gode nyheter. Da gleder MDG seg til å jobbe for enda mer tog sammen med representanten Hoksrud i de neste fire årene.

Det er veldig gledelig å høre at representanten fra Fremskrittspartiet har blitt så glad i tog, all den tid Fremskrittspartiet har brukt mange år i regjering på å prioritere vei og asfalt foran toginvesteringer og et godt kollektivtilbud i dette landet. Det er helt riktig at dersom MDG hadde laget statsbudsjett alene, hadde vi hatt en helt annen togpolitikk i enden av disse budsjettforhandlingene. Det vi imidlertid har fått til, er en ordentlig satsing på kollektivtransporten – et kollektivtilbud som har vært truet med nedtrekk og nedbygging landet over, men som nå er reddet av overføringer til fylkeskommunen. Vi får billigere månedskort – 100 kr billigere over hele landet. Det er noe jeg tviler på at representanten fra Fremskrittspartiet hadde prioritert foran motorveier dersom Fremskrittspartiet hadde forhandlet dette statsbudsjettet.

Dette statsbudsjettforliket er historisk. Etter lange og krevende forhandlinger har vi fått på plass en enighet som gjør noe nytt. Den tar tak i store spørsmål Norge har utsatt i flere år – og tiår – i klima- og naturomstillingen. Vi viser at et sosialdemokrati i 2025 kan kombinere ansvarlighet med solidaritet, og starte den omstillingen som Norge har vært i stand til å føre lenge, men som nå endelig blir satt i gang. For første gang har MDG sittet ved forhandlingsbordet, og det er ikke bare små justeringer og skadebegrensning MDG har vært opptatt av i dette statsbudsjettet. Nei, vi har vært opptatt av kursendring. Vårt mål i disse budsjettforhandlingene har vært å starte de grepene som ikke bare gjør Norge bedre i 2026, men som gjør Norge til et land vi kan være stolt av om 20 og 100 år. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå skal sette ned en omstillingskommisjon som skal skrive det siste kapittelet i norsk oljehistorie. Jeg har lyst til å trekke linjene tilbake til det første kapittelet som ble skrevet i norsk oljehistorie. I 1971 kom St.meld. nr. 76 for 1970–1971 fra Industridepartementet. Resultatet av den stortingsmeldingen var en politisk enighet om at de store naturressursene som lå på norsk sokkel, skulle komme hele samfunnet til gode, og vi fikk de ti oljebud. Så kom det et nytt kapittel i 2001 da handlingsregelen ble vedtatt, og vi sikret at den rikdommen Norge bygde opp, skulle komme framtidige generasjoner til gode. I 2026 skal altså for første gang partene i arbeidslivet, miljøbevegelsen og fagfolk sette seg ned og finne ut hvordan den neste fasen skal se ut – en fase der det blir nedgang i aktiviteten på norsk sokkel, der etterspørselen i Europa vil erstatte fossil energi som vi eksporterer, med fornybar energi – og sørge for at den fasen blir trygg for klima, for norske arbeidstakere og for norsk økonomi i tiårene som kommer. Det var en selvfølge for MDG at budsjettforhandlingene måtte handle om denne store, rikeste næringen i Norge, som vi skal omstille oss bort fra – denne næringen som har førsterett på kraft, kapital og kompetanse, og som gjør det svært vanskelig for andre bedrifter og andre næringer å vokse og konkurrere. Likevel er det de næringene vi er avhengig av for norsk konkurransekraft i framtiden. Jeg registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet bekymrer seg voldsomt for at vi nå får et kunnskapsgrunnlag for oljepolitikken i Norge, men jeg er veldig glad for at det rød-grønne flertallet er enige om at det kunnskapsgrunnlaget er kritisk for å sikre arbeidstakere og norsk næringsliv framover. Det ligger ingen ansvarlighet i å møte nedgangen i aktivitet på norsk sokkel og Europas kutt i etterspørsel med et ukritisk «drill, baby, drill», samme hvor mange arealer Fremskrittspartiet og Høyre har lyst til å lyse ut, og samme hva slags symbolpolitikk Høyre og Fremskrittspartiet har lyst til å føre. Å lete for letingens skyld vil ikke endre fakta på bakken, som er at norsk sokkel er inne i en ny fase, med nedgang både i reserver under bakken og i etterspørsel. Likevel er det sånn at Norge har tjent utrolig godt på det oljeeventyret vi har hatt, og et av resultatene er verdens største statlig eide fond, med over 20 000 mrd. kr på bok. Derfor er jeg veldig glad for at denne budsjettenigheten også viser at en del av ansvaret Norge kan ta for framtiden, er å bruke det fondet på solidaritet, på klimakutt globalt og på å løse energifattigdom i lavinntektsland. Det skal nå brukes 2 mrd. kr til klimainvesteringer. Det betyr enda større kutt enn det Norge tar hjemme. Det betyr at veldig mange i lavinntekts- og mellominntektsland kan få ren energi, mindre lokal forurensning og økt velferd. Det er jeg utrolig stolt over at vi har fått til. I dag stemmer MDG for budsjettenigheten, ikke fordi vi har fått gjennomslag for absolutt alt vi ville, eller at vi har snudd opp ned på norsk politikk, men fordi vi har tatt viktige grep for framtiden – og vi er bare så vidt i gang. Vi har valgt å utvikle og ikke avvikle regjeringen, og jeg tar med det opp forslagene MDG har alene.

I Dagens Næringsliv 3. november skriver Iselin Fjeld i ZERO at Energidepartementet frykter at enkelte felt kan bli stengt tidlig fordi selskapene både må betale CO2-avgift og kjøpe klimakvoter. Jeg hører statsråden er opptatt av å unngå dobbel virkemiddelbruk, men det er jo helt ubegripelig at den næringen som aller mest av alle deler av norsk økonomi nettopp har muskler til å bære den omstillingen og ta dugnaden på vegne av fellesskapet, på vegne av resten av norsk økonomi, skal slippe å betale det som minimum er rettmessig når man ser de forurensningene som den næringen eksporterer. Det ser nøytralt ut på papiret, men la meg bare legge til at fellesskapet allerede er med og bærer dugnaden for olje- og gassnæringen gjennom at staten dekker rundt 78 pst. av utslippskostnadene også for klimatiltak som elektrifisering. Fellesskapet er altså allerede med på en slik dugnad for olje- og gassnæringen. Det skulle bare mangle at de i langt større grad var med på den dugnaden tilbake.

Ved framleggelsen av statsbudsjettforslaget skrøt Stoltenberg av at CO2-avgiften trappes opp, og det mener MDG er et steg i riktig retning, men samtidig fritas da oljenæringen for opptrapping av CO2-avgift. Denne skjermingen skjer bare noen år etter at den samme næringen fikk en historisk lukrativ oljeskattepakke. Resten av norsk økonomi, som f.eks. byggenæringen, bærer fortsatt byrden av den pakken – som bl.a. FrP og Arbeiderpartiet forhandlet fram – i form av inflasjon og mangel på folk. Arbeiderpartiet har selv sagt at omstillingen skal skje på skuldrene av olje- og gassnæringen, noe MDGs forslag til utfasingsplan nettopp realiserer, gjennom å sikre forutsigbarhet og trygghet for norsk økonomi gjennom en omstilling. Hvorfor mener statsråden at den rikeste, mektigste og soleklart mest forurensende næringen skal skjermes fra opptrapping av CO2-avgiften, mens de øvrige næringene og folk flest må betale mer?

For å ta tak i dette med ressurseffektivitet: Det er jo det regjeringsoppnevnte utvalget, Klimautvalget 2050 – altså ikke MDG – som sa at det aller mest effektive vi kan gjøre både for klima og natur og for faktisk å komme til et nullutslippssamfunn i 2050, er å spare på ressursene våre. Der er vi altså helt enige. Det andre som er veldig ressurseffektivt, er å sørge for at de grepene vi tar i dag, faktisk sikter mot nullutslipp i 2050, og ikke bare er kortsiktige tiltak her og nå som gjør det vanskeligere å komme til nullutslipp på sikt. Det er derfor det er så viktig når vi snakker med oljenæringen – som kommer til å fortsette å ønske seg kraft fra land og nye letelisenser, og som kommer til å ønske de signalene som regjeringen foreløpig har gitt, som er at vi skal drive med olje og gass på lang sikt – at vi forteller dem at også de skal forholde seg til at verden skal være et nullutslippssamfunn i 2050, og at det må ha konsekvenser for de grepene som tas, og de investeringene som gjøres i Norge allerede i dag. Jeg håper at finansministeren og regjeringen er enig i at noe av det viktigste MDG og Arbeiderpartiet kan samarbeide om, er å gi alle dem som jobber i oljesektoren og norsk velferd, den forutsigbarheten som trengs i en omstilling der Norge skal fortsette å være energipartner med et Europa som skal kutte massivt i bruken av fossil energi.

I dette valget fikk Miljøpartiet De Grønne et historisk mandat til å ta Norge i en grønnere og mer solidarisk retning. Jeg står her på vegne av alle jeg har pratet med de siste årene, alle dem som har stemt på oss, og folk forteller meg fortsatt at det viktigste MDG gjør i det rød-grønne samarbeidet nå, er å huske på miljø, klima og natur, når alle de andre glemmer det. Folk jeg prater med, vet at klima- og naturkrisen ikke bare er en av de største sikkerhetstruslene i verden, men også en av de største truslene mot vår velferd og framtidige verdiskaping. I sin finanstale sier finansministeren at budsjettet skal trygge økonomien, fellesskapet og landet. Det er MDG selvfølgelig helt enig i, men i 2025 er trygghet, velferd og verdiskaping helt avhengig av at vi i Norge, med de musklene vi har, og i samarbeid med resten av verden, løser vår tids største utfordringer, som klima- og naturkrisen. Det aller viktigste Norge kan gjøre for å bygge velferdssamfunnet videre, for å bygge tryggheten videre, er å lage en plan for olje- og gassnæringen, som skal fases ut, som går inn i sin sluttfase, og heller satse på kapital, kraft og kompetanse på nye, grønne arbeidsplasser. Det er bra for norske arbeidsfolk, det er bra for norsk velferd, og det er bra for en trygg og stabil verden. Det er det som er trygghet for framtiden. En av de andre store oppgavene i statsbudsjettet i 2026 må være å sørge for at det ikke bare er hårreisende lovlig, billig og til og med lønnsomt å ødelegge natur, men tvert imot at natur anerkjennes som det ressursgrunnlaget velferden og verdiskapingen vår er helt avhengig av, ikke bare for å ha stabile, trygge økosystemer, men også for å skape verdier på sikt. I tillegg til at folkene jeg snakker med, er opptatt av de store miljøproblemene, kjenner de i hverdagen sin at miljøproblemene ikke tas på alvor. De kjenner at kollektivtrafikken er for dårlig og for dyr over hele landet, at den må rustes opp, og at vi må ha et nasjonalt månedskort for alle, som gjør det mulig, uansett lommebok, å bruke kollektivtrafikken vår. Det er bra for klimaet, og det er bra for folk. I forslaget til statsbudsjett virker det imidlertid ikke helt som regjeringen har tatt inn over seg den tiden vi lever i. Istedenfor å sette fortgang i omstillingen ut av oljealderen og satse på kollektivtrafikk som letter hverdagen til folk, varsler man i statsbudsjettet at det skal kuttes i grønn industri. Utslippsframskrivingene viser at de klimatiltakene som var innført i fjor, ikke monner, og at vi ligger langt unna vårt eget mål, og Norge fortsetter å være en bremsekloss. Heldigvis er regjeringen avhengig av et historisk stort MDG, og jeg er veldig klar for å samarbeide for å ta Norge inn i framtiden.

Miljøpartiet De Grønne er for første gang en del av det styrende flertallet på Stortinget – et rød-grønt flertall som vi har hatt gleden av å samarbeide med lokalt flere steder med stor suksess, ikke minst for klima og natur. Akkurat nå er det ikke bare Miljøpartiet De Grønnes 152 000 velgere, men også SVs velgere, Rødts velgere og mange av Arbeiderpartiets velgere som gleder seg til å se en ny kurs i norsk klimapolitikk. Framtiden for sosialdemokratiet, for velferdsstaten og for ikke å snakke om hele folkestyret avhenger av at det nettopp er demokratiske velferdssamfunn som Norge som viser seg i stand til å løse vår tids store utfordringer, som klima- og naturkrisen. I går sa representantene Brenna og Moflag fra Arbeiderpartiet at en av de store utfordringene i omstillingen er å få folk med seg. Det bekymrer også meg. Jeg har ikke vært politiker så veldig lenge, men jeg har jobbet mange år i næringslivet med tøffe omstillingsprosesser. Er det noe som virkelig tar håpet og troen fra folk, er det ledere som sier én ting, men så gjør noe annet – som når politiske ledere sier at klimaendringene er vår tids største utfordring, men ikke gjennomfører tiltak som kutter nok utslipp, eller når politikere sier til næringslivet at det nå skal lønne seg å drive miljøvennlig, men så uteblir både avgiftene og insentivene som faktisk gjør at miljøinvesteringene betaler seg, eller når politikere på hele det politiske spekteret sier at vi må fase ut fossil energi fordi det skaper farlige klimaendringer, men så fortsetter vi å gjøre investeringer som forlenger oljealderen, som å gi kraft fra land. I dag voterer Stortinget over forslag om å stanse elektrifiseringen av flere oljefelt med kraft fra land. Offshore Norge sa i går at stans i elektrifisering vil føre til at felt på norsk sokkel vil avslutte oljeproduksjonen tidligere. Det er akkurat det Norge trenger. Jeg håper at alle som er opptatt av å få Norge og verden til nullutslipp, og som vil ha med folk på veien, er med på å vise at klimapolitikken i Norge henger sammen og er ærlig. Skal vi fase ut olje og gass fordi det skaper klimaendringer, kan vi ikke samtidig la oljelobbyen få de ressursene og de investeringene som næringen ønsker seg for å holde på lengst mulig. Tror de virkelig at folk synes det gir mening å bygge ned natur over hele landet for å sende strøm til en næring som vi skal fase ut nettopp for å redde klima og natur? Jeg forstår at oljelobbyen skjelver i buksene fordi det styrende flertallet er grønnere enn noen gang. Å stanse elektrifisering av oljefelt er en enorm klimaseier, for det er det første steget på veien mot utfasing av olje og gass. Jeg gleder meg til å diskutere med Arbeiderpartiet om en samlet strategi for petroleumspolitikken i Norge, som Arbeiderpartiet har programfestet. Sammen kan vi vise folk og næringsliv at det sosialdemokratiske Norge er det landet i verden som er best i stand til å løse vår tids store utfordringer.

Representanten Brenna sier til Dagbladet i dag at «(...) tida for de stiligste overskriftene og den hardeste retorikken er forbi. Nå er det tida for de som har tenkt å gjøre en jobb (...)». Jeg kunne ikke vært mer enig. Miljøpartiet De Grønne og jeg er klare for et godt samarbeid, og på vegne av de 152 000 velgerne som har stemt for en ny klimapolitikk og en trygg og forutsigbar omstilling ut av oljealderen, ønsker jeg et godt samarbeid. De velgerne har gitt Arbeiderpartiet det grønneste flertallet noensinne å styre sammen med. Arbeiderpartiet har lovet trygghet for framtiden, og et moderne og framtidsrettet sosialdemokrati må forberede seg på at oljealderen snart er forbi. MDG deler Arbeiderpartiets ambisjon for trygghet, trygghet for framtiden, men hvorfor nevner representanten Brenna da ikke den viktigste forutsetningen for stabilitet og trygghet i verden, nemlig at vi løser klimakrisen?