Statsråden startet sitt innlegg med å si at vi ikke kan ta imot flere enn vi evner å integrere. Samfunnets evne til integrering handler virkelig ikke bare om økonomi. Det handler også om samfunnets vilje til å ta folk godt imot og å gi dem muligheter til å bli inkludert. Som jeg sa i mitt innlegg, er MDG og jeg urolig for at retorikken vi stadig vekk hører mer av, bidrar til å vanskeliggjøre integreringen, ved å gi folk en opplevelse av at de ikke er en del av det store fellesskapet. Dette gjelder selvfølgelig også for politikk, f.eks. politikk som foreslås i dag, som er uten rot i kunnskap, og som kan føre til mer utenforskap og færre muligheter. Jeg vil gjerne spørre statsråden om hun deler min bekymring for at innvandringsdebatten og debatt om familiegjenforening kan bidra til mer utenforskap og mindre fellesskap i Norge.

Når jeg leser forslagene som skal voteres over i Stortinget i dag, må jeg spørre meg: Er den forskningen som Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har lest, publisert og hentet fra tidsskriftet "Sylvi Listhaugs kommentarfelt"? Det virker som at disse partiene er mer opptatt av å framstå tøffe i innvandringspolitikken, enn de er av å faktisk få til god integrering. Familiegjenforening er nemlig et av de tiltakene som har størst og best integreringseffekt. Å ha familien sin i Norge, gir deg flere grunner til å bli en del av samfunnet. Du lærer språket, så du kan hjelpe barna med leksene, og du får deg en jobb, så du kan forsørge gamlemor. Savn og bekymring for sin nærmeste familie gjør det motsatte: Det hemmer integreringen, det skaper ensomhet og utenforskap, og det gjør veien inn i feil nettverk mye kortere. Det er ikke lett å få familiegjenforening i Norge i dag. Tvert imot har FNs høykommissær for flyktninger påpekt at det allerede er uoverstigelige hindringer og barrierer som en flyktning møter i en søknadsprosess om familiegjenforening i Norge. Å sette ytterligere inntektsgrenser på familiegjenforening som gjør at ikke engang en helsefagarbeider, butikkmedarbeider eller hotellresepsjonist kan få familien sin til Norge, er absurd. Å sette de samme grensene for barn, og dermed i praksis forby enslige barn å få være med foreldrene sine, er umenneskelig. I stedet for å bruke de svært pressede ressursene i asylsystemet vårt på å sørge for god integrering, foreslår Senterpartiet å bruke enorme ressurser på å gjøre individuelle vurderinger av om en person er egnet til å få familien sin til Norge. Hør hvor absurd det er: Staten skal avgjøre om flyktninger og arbeidsinnvandrere er egnet eller uegnet til å være sammen med egne barn. Det framstår som om halve Stortinget har glemt at retten til familie er en menneskerettighet. Menneskerettighetene har ikke en inntektsgrense, selv om enkelte i denne salen kanskje skulle ønske det. Det er ikke gode nok ordninger for integrering av familieinnvandrere i dag, men forslagene som faktisk ville hjulpet med integreringen, ser ikke ut til å få flertall. I stedet ser Senterpartiet ut til å sitte igjen med ett gjennomslag i dag: et forslag som splitter familier, etterlater barn alene i nytt land, og svekker integreringen. Det er utrolig trist.

Jeg vil gjerne begynne samme sted som flere tidligere talere her har gjort, med én ting, og det er at statsborgerskap handler om å være del av et fellesskap. Tilhørighet og følelse av fellesskap er avgjørende for at vi som mennesker skal ha det bra. Motsatsen, opplevelsen av å bli holdt utenfor, er ødeleggende. På tirsdag denne uken behandlet Stortinget et representantforslag fra MDG og SV om å stanse praksisen med å frata godt integrerte mennesker en plass i fellesskapet på grunn av feil begått langt tilbake i tid, ofte av voksne omsorgspersoner. Dessverre vil ikke flertallet her at det å ha lært seg norsk, ha god utdanning, jobbe, betale skatt og forsørge seg selv skal veie tyngre enn alderen som ble oppgitt da man kom som mindreårig og alene. For MDG er det åpenbart at det bør være en foreldelsesfrist for å ha oppgitt feil alder, så lenge vi har foreldelsesfrist for grov voldtekt, organisert kriminalitet, menneskehandel og grov korrupsjon. Vi er derfor med på et forslag om en foreldelsesfrist, som har blitt fremmet i dag. Ord betyr noe, og jeg er dypt bekymret for konsekvensene av ordene som brukes i debatter om både innvandring, integrering og statsborgerskap, og for at flere partier lar seg inspirere av en fordummende og farlig retorikk som trumfer kunnskapsbasert politikk, og som snakker om fellesskap som et regnskap. Vi kan ikke sette en inntektsgrense på når man skal bli inkludert. Uansett er det god samfunnsøkonomi å ta folk imot med en tro på at de ønsker å bidra og å gi dem en mulighet til å lykkes med dette gjennom god språkopplæring, utdanning, en plass i arbeidslivet og en økonomi de kan leve av, og som gir rom for fritidsaktiviteter, bursdager og deltakelse. MDG og jeg feirer veldig gjerne innvandring, mangfold og nye statsborgere med boller og brus, for samfunnet blir bedre når folk få være med istedenfor å snakkes ned. For hver dag blir det også tydeligere at det er en politisk oppgave for oss i denne sal å skape mer fellesskap gjennom å vise motstand mot ord som deler mennesker opp i grupper basert på hvor besteforeldrene ble født, som setter folk opp mot hverandre, og som bidrar til fremmedfrykt og rasisme. Ønsker vi mer fellesskap og mangfold i våre byer og lokalsamfunn i hele landet, må vi, som venner, naboer, medmennesker og ikke minst som folkevalgte, si høyt at vi stopper svartmalingen og styrker inkluderingen.

Ja, jeg refererte til lovgiverviljen fra 2019 i mitt innlegg. Jeg skal lese et sitat fra debatten den gang: «Forholdsmessighetsvurderingen skal ta hensyn til bl.a. forholdets alvor. Dersom man har bodd 20 år i Norge, begikk en feil da man fikk det, og er godt integrert i dag, vil det bli vektlagt tungt i en slik sak.» Jeg kan dele med Stortinget at det var FrPs Jon Engen-Helgheim som sa dette i debatten da den saken ble behandlet. Han ville forsikre Stortinget om at regjeringen den gangen selvfølgelig ikke ville gjøre dårlige forholdsmessighetsvurderinger i spørsmål om tilbakekall. Så jeg har lest merknader og lyttet til debatten om dette fra 2019, og det er helt åpenbart for meg at flere partier har flyttet seg og endret standpunkt. I motsetning til flertallet vil ikke MDG og jeg akseptere svartmalingen fra FrP i integreringsdebatten og innvandringsdebatten, heller ikke påstandene om at vi har et stort problem med innvandring til Norge. Det er tydelig at flertallet her aksepterer premisset om at det i innvandringsdebatten er viktigere å være streng enn å være rettferdig. Det er trist, men det er tydeligvis sånn situasjonen er. Det er både leit og sjokkerende at partier på Stortinget som gjentatte ganger tidligere har avvist foreldelsesfrist i tilbakekallssaker, med argumenter om at forholdsmessighetsvurderingene gode, og at tilbakekall kun skal brukes på de groveste tilfellene, ikke vil ta inn over seg at dagens praksis er langt unna det de selv og deres partifeller beskrev som lovgiverviljen i 2019.

Takk for flere gode innlegg fra tidligere talere. Selv om det ble antydet fra saksordfører i saken at vi ikke må fokusere på enkeltsaker i dette tilfellet, vil jeg gjerne si litt om menneskene som ikke bare blir berørt av dagens praksis, men som i verste fall får sitt liv fullstendig ødelagt. Jeg har de siste månedene brukt tid på å bli kjent med skikkelig fine mennesker, og jeg har fått høre om langt, langt flere, som har fått eller venter på å få vedtak om tilbakekall av statsborgerskap eller oppholdstillatelse, som jeg fortsatt ikke kan forstå at er i tråd med lovgivers vilje fra 2019. Ta f.eks. han som kom alene til Norge fra Irak, som har tatt høyere utdanning, ønsker å betale tilbake til det norske samfunnet gjennom den faste jobben, leve livet med samboer, gå tur i skog og mark og etablere familie. Feilen som vektlegges som så vesentlig at han skal sendes til arbeidsledighet og utrygghet i Irak, hvor han kun har vært én gang siden han flyktet som tenåring, er fødselsåret han oppga da han kom som barn for 18 år siden, og aldri hadde feiret sin egen bursdag. Familie, venner og kollegaer her i Norge fortviler, og de forstår ikke hvorfor dette skjer. Mens det brukes ressurser på å lete etter feil i sånne veldig gamle saker – så godt integrerte mennesker som har bodd her i mange år, kan sendes ut i usikkerhet og miste sine nettverk og få ødelagt sin hverdag – sitter det altså enda flere mennesker på norske asylmottak og venter i utrygghet og usikkerhet. Over 4 000 asylsøkere venter på svar på sine søknader, med en ventetid på opptil tre til fire år. Det er mennesker som har flyktet fra forfølgelse, som ikke får komme i gang med å lære seg norsk, bli kjent med samfunnet vårt, og som derimot får fysiske og psykiske helseproblemer på grunn av lang ventetid og usikkerhet. Så må jeg si at etter at jeg har blitt kjent med denne praksisen, har jeg stilt meg det samme spørsmålet ganske mange ganger: Er det dette skattepengene mine går til? Jeg kan ikke forstå prioriteringen, og jeg kan ikke akseptere at vi behandler folk sånn. Det er sløsing med mennesker og ressurser, og jeg mener det strider mot folks rettferdighetssans. Det bør åpenbart være en foreldelsesfrist for å ha oppgitt feil alder – så lenge vi har foreldelsesfrist for grov voldtekt, organisert kriminalitet, menneskehandel og grov korrupsjon. Vi tok det til etterretning og var åpne for andre løsninger som i det minste kunne gjenopprette lovgiverviljen i lys av Oslo Economics rapport om manglende vilje fra regjeringen til en skikkelig justering av praksis. Derfor fremmet MDG dette forslaget med SV, og jeg hadde ønsket at vi kunne gjøre bedre enn dette, og at Stortinget kunne være med på i hvert fall noen av forslagene.

Denne saken handler om mer enn eierskapsprinsipper og rollefordeling. Den handler om liv – om mennesker som ble overvåket, arrestert og drept, om familier som lever videre med tapet, og om hvilket ansvar Norge har når et statseid selskap opererer i et land der demokratiet kollapser. Komiteens innstilling er tydelig. Saken reiser alvorlige og prinsipielle spørsmål om statens eierstyring i Telenor, og om hvordan risiko ble vurdert, hvilke hensyn som ble vektlagt, og hvordan ansvar ble håndtert da situasjonen i Myanmar utviklet seg fra politisk uro til statskupp og et fullstendig sammenbrudd i rettssikkerhet og menneskerettighetsvern. MDG er enig i at dette sakskomplekset er for stort for komiteen alene, og støtter derfor at Riksrevisjonen går grundig inn i det. Men det er allerede mulig å slå fast noe veldig viktig: Regjeringen har vært tydelig på at staten forventet at Telenor fulgte FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer. Samtidig har statsrådene understreket at konkrete operasjonelle beslutninger, som håndtering av data og valg av uttrekk, lå hos selskapets styre og ledelse. Det er formelt riktig, men det fritar verken selskapet eller staten for ansvar. FNs og OECDs retningslinjer er klare: Selskaper skal ikke bidra til menneskerettighetsbrudd. De skal gjøre risikobaserte aktsomhetsvurderinger, særlig i høyrisikoområder, og ta ansvar når handlinger har bidratt til alvorlig skade. Nettopp her er Telenors egne vurderinger allerede blitt gjennomgått. OECDs norske kontaktpunkt har behandlet en omfattende klage mot Telenor og konkludert med at selskapets aktsomhetsvurderinger ikke var i tråd med retningslinjene. Særlig alvorlig er det at Telenor systematisk prioriterte én gruppe rettighetshavere, sine egne ansatte, foran kundene og den øvrige befolkningen. Det er selvfølgelig bra at Telenor forsøkte å beskytte egne ansatte, men det er ikke tilstrekkelig når konsekvensen er at andre utsettes for overvåking, arrestasjoner og i noen tilfeller henrettelser. Kontaktpunktet peker også på at manglende planlegging for statskupp og uttrekk var et alvorlig svakhetspunkt. Dersom slike scenarioer hadde vært en del av risikovurderingene tidligere, kunne skadeomfanget vært redusert. I stedet ble exit-strategier utviklet først etter at risikoen ble brutalt reell. Fraværet av fokus på denne risikoen beskrives som slående. Regjeringen hadde løpende eierdialog med Telenor. De diskuterte risiko. De ble kjent med press om overvåkingsteknologi og med salgsprosessen. Likevel vet ikke kontroll- og konstitusjonskomiteen hvordan disse vurderingene faktisk ble gjort. Hvorfor? Fordi komiteen er blitt nektet innsyn i sentrale dokumenter. Kontaktpunktet er tydelig på hva som nå forventes: Telenor bør ta en aktiv rolle i gjenoppretting, f.eks. gjennom økonomisk og juridisk støtte til dem som har fått sine digitale fotavtrykk misbrukt. Dette er ikke radikale krav. Det er en direkte konsekvens av OECDs retningslinjer, som Norge har ratifisert. Derfor mener MDG at regjeringen ikke kan nøye seg med å vise til rollefordeling. Regjeringen må anerkjenne ansvaret sitt, møte menneskene som er rammet, og bidra til faktisk oppreisning. Når man har samarbeidet med et militærregime og konsekvensene har vært så alvorlige, må man også være villig til å ta ansvar i ettertid.

Norge er et lite land i en urolig verden, og aldri før i min levetid har så mye vært så usikkert og behovet for å prioritere trygghet vært større. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever av oss at vi evner å se sammenhenger, for alt som foregår der ute, skaper ringvirkninger her hjemme, og med krigshisseriet fra Trump og Putin vil ikke verden bli tryggere eller mer forutsigbar med det første, dessverre: Demokrati under press, polarisering, tollbarrierer og fysiske blokader, forsyningslinjer som brytes, og produksjonen av kritiske varer som forsinkes eller stopper helt opp. Økte priser på drivstoff er ett eksempel på dette. Skal vi forsøke å dempe konsekvensene og sikre mest mulig trygghet og forutsigbarhet her hjemme, da må norske politikere evne å tenke klokt om hvordan vi håndterer ringvirkningene. Både pandemien og Russlands invasjon av Ukraina førte til den samme alvorlige situasjonen som vi står overfor nå: svekket forsyningssikkerhet. Alle som driver med krisehåndtering lokalt og nasjonalt, har flere ganger de siste årene måttet være bekymret for at folks frykt for tomme hyller skal forverre situasjonen. Dette vil vi antakelig kjenne på igjen. Men tross alt og tross krig i Europa er det fred her hjemme nå, og det er godt, for planer for kriser legges best i fredstid. Derfor er det veldig bra at 2026 er totalforsvarsåret, og at den sikkerhetspolitiske situasjonen har ført til et styrket forsvar, og at befolkningens egenberedskap får stadig økt oppmerksomhet. Jo flere av oss som kan klare oss selv i en krise, desto mer av kapasiteten til beredskapsetatene kan brukes på å beskytte landet og ta vare på dem som trenger det mest. Som en mangeårig beredskapsbyråkrat er det åpenbart for meg at det har skjedd veldig mye på dette feltet de siste 10–15 årene. Mens det å lagre vann i kjelleren var en litt snodig preppe-oppførsel for ikke så veldig lenge siden, er det å ha fyrstikker, ved og boksemat i kjelleren til noen dager i ferd med å bli like åpenbart for egenberedskapen og sikkerheten som det å ha brannvarslere i huset eller å bruke belte i bilen, og det er veldig bra. Riksrevisjonens undersøkelse viser også at det er gjort en hel del som er bra, og at det er en positiv utvikling, men sammen med svarene fra komiteens høring er det åpenbart for MDG og meg at det er mye som må bli bedre dersom vi skal sikre tryggheten mot de truslene som med vilje eller indirekte kan destabilisere samfunnet vårt. Et av de viktigste funnene i Riksrevisjonens rapport er at det mangler en helhetlig oversikt over hvilke aktører som er avhengige av de samme ressursene, og at totalforsvarsaktørene på regionalt og lokalt nivå er usikre på hvordan prioriteringer vil påvirke deres ressurstilgang i en krise. Vi vet altså ikke nok om hvordan en forsyningskrise vil påvirke beredskapen vår. Så langt innen totalforsvarsarbeidet ser det ut til at spørsmålet om hvordan sivil sektor skal understøtte Forsvaret, har fått langt mer oppmerksomhet enn det akkurat like viktige spørsmålet om hvordan sivil sektor skal sikres kontinuitet, altså hvordan vi skal holde veier, strømforsyning, kommunikasjon og de helt grunnleggende nasjonale funksjonene i gang. For vi vet ikke hvordan neste krise vil se ut, om den skyldes klimaendringer, et militært angrep eller en form for hybrid krigføring, men vi vet at våre grunnleggende behov og det som trengs for å holde samfunnet i gang, er det samme uansett om krisen skyldes Donald, Vladimir eller Hans. Forsyningen må sikres, og verdikjedene må fungere så godt som mulig. Undertegnede stilte spørsmål til samtlige deltakere i komiteens høring og satt igjen med det inntrykket at funnene fra Riksrevisjonen og behovene for tiltak fortsatt er like aktuelle: Justis- og beredskapsdepartementet må ta initiativ til å få bedre oversikt over ressurser og avhengigheter. Det trengs flere tiltak for å sikre effektiv prioritering. Næringslivet behøver mer forutsigbarhet og informasjon om Forsvarets behov i en krigssituasjon, og det er for mye tvil blant næringslivsaktører om hvem som vil ha helt egne forpliktelser i en krigssituasjon, og hvilken prioritet det vil ha. Det er veldig bra at Næringsdepartementet er gitt en koordinerende rolle i dette arbeidet, men jeg er usikker på om det er konkret nok, og om det går raskt nok. Det må sikres et grundig og godt samarbeid mellom politisk ledelse innen forsvar og næring om å etablere prioriteringsmekanismer og ressursbehov, slik at næringslivet kan få den kunnskapen og informasjonen de trenger for å bidra mest mulig – og ikke bare til Forsvaret, men det er helt avgjørende at robustheten i hele samfunnet styrkes, og at samarbeidet og informasjonsutvekslingen blir god, både mellom forsvar, sivil side og næringsliv. (Innlegg er under arbeid)

Sivilombudet har både i 2019 og så sent som i 2025 lagt fram særskilte meldinger til Stortinget som dokumenterer omfattende innlåsing og faktisk isolasjon i norske fengsler. Bildet som tegnes, er alvorlig. Innsatte holdes innelåst store deler av døgnet, med betydelig risiko for umenneskelig og nedverdigende behandling. Dette er ikke enkeltstående avvik – det er et systemproblem. Europarådets torturforebyggingskomité, CPT, har gjennom flere år advart mot det samme: langvarig isolasjon, mangel på meningsfull menneskelig kontakt og manglende overføring av psykisk syke innsatte til behandlingsinstitusjoner. Når både nasjonale og internasjonale kontrollorganer peker i samme retning, må det tas grep som skaper faktisk endring. Regjeringen foreslår nasjonale minstestandarder for tid utenfor cellen og skjerpede saksbehandlingsregler. Det er nødvendig og bra, men langt fra nok. Flere høringsinstanser har vært tydelige til justiskomiteen og Stortinget. Forslaget gir fortsatt ikke sterke nok rettslige garantier mot langvarig og særlig inngripende isolasjon. Sivilombudets undersøkelse viser at mange innsatte er innelåst i 19–22 timer i døgnet, helt uten isolasjonsvedtak. Årsaken er ikke sikkerhet, men mangel på bemanning, aktivitet og egnede lokaler. Når lovforslaget åpner for opptil 20 timers innlåsning uten vedtaksplikt, er det MDGs klare syn at dette bryter med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Innsatte må ha en reell og etterprøvbar rett til minst 8 timer utenfor cellen hver dag, ikke bare en målsetting om det. Isolasjon kan forverre psykisk uhelse og øke risikoen for selvskading og selvmord. Likevel foreslår ikke regjeringen tilstrekkelig strenge rammer for bruk av isolasjon og sikkerhetscelle i slike situasjoner. MDG mener at isolasjon kun kan aksepteres som kortvarig akutt skadeavverging, og da med strenge krav til tilsyn, dokumentasjon og helsefaglig vurdering. Særlig alvorlig er situasjonen for barn, og Barneombudet er tydelig: Isolasjon av barn må brukes i kortest mulig tid. MDG mener utelukkelse av innsatte under 18 år aldri kan overstige 24 timer og aldri begrunnes med forholdene i fengslet. Manglende bemanning eller dårlig bygg kan aldri være en unnskyldning for menneskerettsbrudd. Av hensyn til både de innsatte og de ansatte må vi sikre både klare lovregler og reelle ressurser. Alt annet er uansvarlig og i strid med våre menneskerettslige forpliktelser. Med det tar jeg opp forslagene som MDG er med på.

Jeg ble nødt til å tegne meg på nytt etter å ha hørt et nokså sjokkerende og rystende innlegg fra FrPs representant. Det er altså snakk om en fullstendig avvisning av all kunnskap vi vet at finnes om personer som soner i norske fengsler. Vi vet at svært mange av dem selv har vært ofre for kriminalitet, og erfaringene deres med overgrep og vold i nære relasjoner burde ha vært et prioritert tema i denne stortingsmeldingen. Vi mener absolutt ikke at det er blitt gitt for mye oppmerksomhet. Det viktigste som kan gjøres for å øke de innsattes mulighet til å skape seg et liv utenfor kriminalitet, er å ta disse sammenhengene på alvor. Med mindre en ønsker faktisk å sikre rehabilitering, er vel alternativet å sette folk i fengsel på livstid. Det har jeg foreløpig ikke hørt at noen i denne sal har argumentert for.

Det er etablert kunnskap at det å bli plassert i fengsel ikke i seg selv er rehabiliterende, men at innholdet i soningen kan være det dersom forholdene legges til rette. Men verken kriminalomsorgen eller friomsorgen har de rammene som trengs for at straffen virkelig skal ha en positiv og ikke negativ virkning. Norge har ved flere anledninger blitt kritisert for brudd på innsattes rettigheter. De faglige rådene er tydelige: Skal vi forebygge soningsskader og sikre at straffen ikke innebærer umenneskelig, nedverdigende behandling, trengs det et betydelig løft i bemanning, i tillegg til kloke grep som økt kompetanse og rettslige rammer. Komiteens høring og besøk hos kriminalomsorgen og friomsorgen de siste månedene har bydd på mange muligheter til å se og høre om alt som er bra, og alt som må endres. Til tross for anmodningsvedtak fra Stortinget har regjeringen fortsatt ikke etablert en reell advokatordning for innsatte. Dagens ordning er langt fra tilstrekkelig til å dekke innsattes rettshjelpsbehov i et system der staten utøver full kontroll over menneskers liv. Det er stort behov for bedre helseoppfølging under soning for å utvide muligheten til å sone i behandlingsinstitusjon. Og skal straffen ha en rehabiliterende effekt, må det tverrfaglige arbeidet styrkes, særlig for innsatte med rusavhengighet, alvorlige psykiske lidelser og gjentakende voldsproblematikk Kriminalomsorgen må også framover i langt større grad tilpasses kvinner, utsatte kjønnsminoriteter, eldre innsatte og personer med kognitive funksjonsnedsettelser eller nevrodivergens. Det handler om rettslige rammer og kompetanse og – igjen – bemanning. Å opprettholde sosiale bånd er avgjørende for en god soning og også for livet etter soning. Frivilligheten er en enorm og verdifull ressurs både under soning og i overgangen til livet etterpå. Kulturtilbud, arbeid og utdanning gir mestring, fellesskap og håp, men for at frivillige og pårørende skal kunne bidra, er tilstrekkelig bemanning helt avgjørende. Den gode nyheten er at det er mulig å bruke ressursene bedre. I dag plasseres innsatte automatisk på høysikkerhet ved dommer over to år , uten individuell risikovurdering. Høysikkerhetsplasser er langt dyrere enn lavsikkerhetsplasser, overgangsboliger og § 12-soning. Ved å snu dette systemet kan vi frigjøre både økonomiske midler og ansatteressurser til bedre bemanning, bedre helsehjelp, bedre og mer variert innhold i soningen og andre tiltak som faktisk vil styrke den rehabiliterende delen av kriminalomsorgen. Straff som virker, forutsetter et bedre innhold i soningen. Det er mulig, og det er god politikk både for tryggheten i samfunnet og for mennesker som strever.

Arbeiderpartiet har, sammen med MDG og de andre budsjettpartnerne for 2026-budsjettet, funnet midler til å utvide ordningen med hurtigspor. Dette er et viktig grep for å ivareta unge som begår kriminelle handlinger, gjennom å sikre en raskest mulig reaksjon på handlingen som er begått. Samtidig er det viktige høringsinstanser som peker på behovet for at det tas ytterligere grep for å sikre barns rettssikkerhet i rettssystemet når de er mistenkt for lovbrudd. Jeg vil gjerne spørre statsråden om regjeringen støtter forslaget om egne straffeprosessuelle regler for barn, slik at vi kan sikre barnefaglig kompetanse i avhør, rett til advokat ved flere typer lovbrudd og mer tilpassede prosesser som ivaretar barns helt spesielle behov i rettsprosesser.

Som flere har nevnt, har denne stortingsmeldingen fått navnet «Straff som virker», men paradoksalt nok svarer ikke regjeringen skikkelig på hvordan man skal lykkes med de positive virkningene og redusere de negative. Stortingsmeldingen tar i for liten grad opp hva som trengs for å øke den potensielt rehabiliterende effekten av straff, og hvordan det henger sammen med egenskaper ved dem som begår straffbare handlinger. For en stadig større andel av innsatte har helseutfordringer, og svært mange av dem som straffes, har selv opplevd systemsvikt, vold og kriminalitet. Om vi mener noe med styrket rehabilitering, må vi anerkjenne disse sammenhengene, og vi må gi det betydning for politikken. En gruppe som definitivt behøver og fortjener Stortingets oppmerksomhet når vi snakker om straffens virkninger, er barn og unge som begår kriminelle handlinger, og som utsettes for dem. Barneombudet og Riksrevisjonen har i flere omganger kritisert manglende rettssikkerhet for disse. I komiteens høring gjorde flere det samme og svarte tydelig på hva vi kan gjøre politisk fra Stortinget: skape egne straffeprosessuelle regler for barn. De siste ukene har vi fått høre om konsekvensene det har for enkeltmennesker at strafferetten og straffeprosessen er utformet med voksne som norm, uten tilpasning til barn. I 1994 ble tre gutter på fire, fem og seks år – etter en svært kort etterforskning og uten rettssak – stemplet som drapsmenn og fikk barndommen sin ødelagt. Det var først 30 år senere at saken ble gjennomgått på nytt, og konklusjonen var tydelig: et alvorlig brudd på barnas rettssikkerhet. På spørsmål om hva de håper kan komme ut av at denne saken nå får ny oppmerksomhet, er svaret fra en av dem som da var gutt, og nå er mann: økt fokus på barns rettigheter og rettssikkerhet. Dette kan vi gjøre noe med i dag, dersom flertallet stemmer for forslaget som vi har fremmet. Det vil virkelig være gjenopprettende. Det handler om barnefaglig kompetanse i avhør, rett til advokat og tilpassede prosesser som faktisk tar hensyn til barns utvikling og sårbarhet. Det burde være en selvfølge. I en etterforskning er det i dag ingen lovpålagte krav om at en femåring skal behandles annerledes enn en 40-åring, til tross for at vi vet at tiltalte barn sjelden forstår egne rettigheter, konsekvensene av hva de sier i avhør, eller hvordan en rettsprosess egentlig fungerer. De har lettere for å innrømme ting de ikke har gjort. Resultatet er at barn har dårligere rettssikkerhet og større sannsynlighet for justismord enn det voksne har. Det er ganske absurd i 2026. Også i gjennomføringen av straff er det åpenbare behov for forbedringer. Vi kan jo starte med ungdomsenhetene. Ekspertgruppen bak rapporten «De er våre barn» slo fast at verken barnevernet eller kriminalomsorgen har tilstrekkelige tilbud for å ivareta verken behovene til barna det gjelder, eller samfunnets behov for vern. I dag er i praksis alle ungdomsenheter høysikkerhet, selv om mange av barna som er der, kvalifiserer for lavsikkerhet. Dette er svært problematisk, da høyere sikkerhet også ofte innebærer dårligere innhold i soningen, dårligere tilgang til utdanningstilbud, mindre mulighet for sosialisering og fritidsaktiviteter, altså dårligere utgangspunkt for rehabilitering. Barn i fengsel har ikke de samme mulighetene til å få progresjon til lavere sikkerhet som voksne innsatte har. Norge har også gjentatte ganger fått kritikk fra FNs barnekomité for å dømme barn til forvaring, fordi barnekonvensjonen forbyr livsvarig fengsel for barn. Når dagens praksis ikke fungerer, da er det uansvarlig å bygge flere fengselsplasser for mindreårige. Det er nå det egentlig trengs en systemendring i stikk motsatt retning. Straff handler ikke bare om innlåsing og fengselsmurer, og for barn bør det enda mindre enn for voksne være primærreaksjonen på kriminalitet. Mener en alvor med at straffen skal virke positivt og peke framover, må det satses mer på alternative straffereaksjoner til fengsel, slik som samfunnsstraff, elektronisk fotlenke, mekling, gjenopprettende prosess og konfliktråd. Jeg er glad for at MDG sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og KrF i dag kan foreslå å øke bruken av gjenopprettende prosess. MDG har mange svar på hvordan vi kan sikre straff som virker, også for voksne, så jeg tar med dette opp forslagene fra MDG og vil komme tilbake til disse i mitt neste innlegg.

Jeg vil begynne med å påpeke at saken vi diskuterer i dag, er en sak med store konsekvenser for mange enkeltmennesker. Den norske forbruksgjelden utgjør over 170 mrd. kr, og vi vet at dyrtiden fører til at en stadig større gruppe mennesker står i store gjeldsproblemer. Det å skylde uhåndterlig store pengekrav er en enormt tung situasjon å stå i. En forskningsartikkel fra i fjor viser at av 5 104 som tok livet sitt i Norge i perioden 2009–2018, hadde 1 185 økonomiske problemer. Forskerne fant at personer med betalingsproblemer har hele 1,6 ganger høyere sannsynlighet for å ta sitt eget liv. Det viser at når vi behandler inkassoloven, behandler vi en lov som har svært store konsekvenser for dem i samfunnet som er aller mest utsatt. Derfor mener MDG at en inkassolov ikke bare burde ha som hensikt å regulere bransjen, men å innrette den på en måte som aktivt bidrar til å redusere gjeldsproblemene i samfunnet. Å håndtere store gjeldskrav blir i praksis en fulltidsjobb for mange som står i det i dag, for å få oversikt over økonomien når en får et stort antall krav fra ulike selskaper på forskjellige datoer. Når regelverket er utdatert, egne rettigheter er vanskelige å forstå, og når brevene med informasjon nærmest er blottet for klarspråk, legger vi ikke opp til at folk som havner i gjeldsproblemer, klarer å komme seg ut av det. Her er det flere gode endringer i regjeringens lovforslag: mer informative inkassovarsler, regler om å samordne krav der det er mulig, og sterkere plikt til å stoppe innkreving av omtvistede krav. Likevel mener ikke vi i MDG at det holder å rydde i regelverk. Vi etterlyser større politisk handlekraft for å stanse dårlig inkassopraksis og sørge for at gjeldskrav håndteres på en måte som gir personer med pengeproblemer bedre muligheter til å håndtere gjelden, istedenfor å drukne i den. Derfor foreslår vi bl.a. å innføre et overtredelsesgebyr for å hindre at inkassoselskaper driver inn omtvistede krav, og vi foreslår en utredning av en forhandlingsplikt for å pålegge fordringshaver å forsøke minnelig løsning før det opprettes inkassosak, noe som vil redusere behovet for inkasso og at en unngår unødvendige kostnader for alle involverte parter. Jeg tar med dette opp MDGs forslag, som vi mener styrker loven når det gjelder hensynet til folks velferd, trygghet og psykiske helse.

I slutten av februar leste vi i mange medier en gladsak for demokratiet og åpenheten i norsk politikk. Alle vi som i mange år har kjempet for lobbyregister på Stortinget, jublet. I kjølvannet av Epstein-avsløringene hadde nemlig Arbeiderpartiet og Høyre snudd. Endelig var det flertall for lobbyregister! Det viste seg raskt at ordene betydde ulike ting for ulike partier. For det presidentskapet sier ja til i innstillingen, er ikke å utrede et lobbyregister, men å utrede behovet for et lobbyregister. Jeg må nesten spørre: Hva er det presidentskapet da har gjort alle de andre gangene dette har vært behandlet i Stortinget? Da har svaret gang på gang vært at det ikke er behov for et lobbyregister. Er det sånn at dette tidligere ikke har vært utredet eller ordentlig vurdert? Når støvet etter de første norske Epstein-avsløringene har lagt seg, virker det som vi igjen legger til grunn at skjult påvirkning og korrupsjon ikke foregår her. Norge er visst et unntak. Tror vi fortsatt at vi er moralsk overlegne andre land som ligner på oss, at korrupsjon og skjult påvirkning ikke skjer her? Det mener jeg er naivt. Manglende åpenhet skader tilliten til politiske beslutninger og til demokratiet vårt. Ifølge store investorer kan det også bidra til økt usikkerhet og lavere stabilitet i finansmarkedene. Å vite hvilke aktører som har direkte tilgang til politiske beslutningstakere, er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Det er også vanskelig å se hvordan presidentskapet skal kunne utrede og kartlegge skjult lobbyvirksomhet, når åpen påvirkning ikke engang registreres. Risikoen er stor for at utredningen nok en gang konkluderer med at problemet ikke eksisterer. Samtidig er Norge i ferd med å bli et unntak. EU har et felles åpenhetsregister. Finland og mange andre europeiske land har lobbyregistre. Sverige utreder det nå. Hva er det som gjør at Norge ikke skulle ha behov for det samme? Mens Stortinget nøler, handler kommunene. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har alle vurdert eller vedtatt lokale lobbyregistre. Det burde være et tydelig signal til de folkevalgte på stortinget. Et lobbyregister handler også om å beskytte demokratiet mot skjev makt. Profesjonelle og ressurssterke aktører har langt større tilgang til beslutningstakere enn frivillige organisasjoner, enkeltpersoner og andre miljøer. Åpenhet er et av de få virkemidlene som faktisk kan bidra til å jevne ut denne ulikheten. Et lobbyregister vil gi bedre grunnlag for kritisk presse, forskning og offentlig debatt. Spørsmålet er ikke om vi trenger et lobbyregister, men hvordan det skal utformes. Jeg tar derfor opp MDGs forslag, som instruerer presidentskapet til å utrede hvordan et register kan innføres, med mål om faktisk å gjøre det. MDG vil stemme primært for Venstres forslag og sekundært for en justert versjon som vi håper på flertall for.

I denne saken står vi overfor spørsmål som i kjernen handler om rettssikkerhet, kvaliteten på bevisvurderingen og borgernes reelle tilgang til domstolene. Domstolenes uavhengighet og effektivitet er grunnleggende verdier i et moderne demokrati, og det er avgjørende at lovverket vårt legger til rette for begge deler. MDG støtter intensjonen bak regjeringens forslag om å modernisere lovverket, og mener at lyd- og bildeopptak kan være en viktig rettssikkerhetsgaranti som gjør det mulig for lagmannsretten å etterprøve om vitneforklaringer i tingretten har vært klare, konsistente og presist gjengitt senere i prosessen. Dette kan være avgjørende i saker der sentrale forklaringer endrer karakter over tid. Samtidig mener vi i MDG at det ikke er nødvendig eller klokt å innføre en absolutt skal-regel for avspilling av opptak. En slik regel kan i enkelte tilfeller binde retten til en bevisførsel som ikke er tilpasset sakens behov. Det avgjørende må være at retten har adgang til å bruke opptakene der det er nødvendig for en forsvarlig bevisbedømmelse, ikke at den pålegges å gjøre det i alle saker. Vi vet at store saker, særlig straffesaker, ofte utvikler seg mellom første og annen instans. Det kan derfor finnes opptak som ved ankebehandlingen ikke lenger er relevante. Det kan også være forklaringer som, selv om de ble tatt opp, ikke er tilstrekkelig utfyllende fordi sentrale oppfølgingsspørsmål ikke ble stilt. MDG er også opptatt av retten til tilgang til domstolene, og vi er bekymret for det stadig økende kostnadsnivået i sivile saker. Dersom domstolsbehandling blir for dyrt, oppstår en situasjon der ordinære borgere i praksis mister muligheten til å få prøvd saken sin. Dette er et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Derfor må prosessreglene utformes slik at de legger til rette for effektiv og konsentrert behandling, ikke unødvendig ressursbruk. MDG mener at lagmannsretten bør ha fleksibilitet til å vurdere når avspilling av opptak er et riktig virkemiddel, og når det er mer hensiktsmessig med nye konsentrerte forklaringer. En slik vurdering må bygge på hensynet til forsvarlig saksbehandling, ikke automatikk. Derfor mener vi at forskriftshjemlene skal utformes som kan-bestemmelser, ikke som skal-bestemmelser. Domstolene er en bærebjelke i rettsstaten. De må ha både verktøyene og fleksibiliteten til å behandle sakene riktig og rettferdig. MDG mener de foreslåtte endringene bør bidra til nettopp dette – økt rettssikkerhet, effektiv ressursbruk og styrket tillit til domstolene. Men da må vi velge løsninger som gir rom for faglig skjønn, og som ikke skaper unødvendige byrder, verken for domstolene eller for borgerne som trenger dem.

Innen beredskapsfamilien snakker vi mye om viktigheten av felles situasjonsforståelse. For er vi ikke enige om hva som skjer, og hva som er problemet vi skal gjøre noe med, vil vi heller ikke lykkes, og jeg må si at det er mye å ta tak i i FrPs beskrivelse av virkeligheten i dette forslaget. FrP viser til Riksrevisjonens rapport på en temmelig selektiv måte, vil jeg si. Det viktigste vi skal ha med oss fra Riksrevisjonens undersøkelse, er nemlig noe vi vet så altfor godt allerede fra mye forskning, og det er at barn som begår kriminelle handlinger, ofte er resultatet av et system som har sviktet dem mange ganger allerede. At det blant barn som begår kriminelle handlinger, er svært mange som er sårbare for utenforskap og utnytting, må være utgangspunktet hvis vi skal forebygge barne- og ungdomskriminalitet. Erfaringen fra Danmark er ikke at økt straff gir mindre kriminalitet. Tvert imot er erfaringen fra Danmark at forebygging virker. Riksrevisjonens viktigste poeng er at kommunene må sikres tilstrekkelige rammer for å hindre at kutt i barnehage, skole, barnevern og tilskudd til frivillig sektor forsterker ungt utenforskap og sårbarhet hos ungdom. Riksrevisjonen karakteriserer det også som kritikkverdig at Barne- og familiedepartementet ikke har sørget for et tilstrekkelig tilbud i barnevernet, som er stedet hvor barn skal vernes og tas vare på. Riksrevisjonen peker på det som sterkt kritikkverdig at mindreårige blir plassert i fengsel for voksne i strid med FNs barnekonvensjon, noe det åpenbart er. Den gode nyheten da er at vi behøver faktisk ikke å finne på noe nytt, slik som FrP prøver seg på her. Det vi burde gjøre, er å styrke det vi allerede har og som vi vet virker – det verdifulle arbeidet i kommunene med innsats mot fattigdom og utenforskap, som må styrkes, og ikke svekkes til fordel for skattekutt til de aller rikeste. Når krigene raser rundt oss, spør jeg meg hvordan vi kan ruste framtidige generasjoner bedre til å løse konflikter framfor å eskalere dem. Det er også spørsmål vi må stille oss når barn begår alvorlig kriminalitet. For historiene fra ungdommen selv, politi, konfliktråd og kriminalomsorg forteller oss at volden ofte er et resultat av en konflikt eller utrygghet som fra et voksent perspektiv kunne og burde vært løst lenge før, hvis ferdighetene og veiledningen fra trygge voksne hadde vært mer til stede. Derfor må svaret også handle om hvordan rettssystemet møter barn som begår kriminalitet. Til slutt tilbake til Riksrevisjonen, som anbefaler at det legges til rette for at flere barn og unge får tilbud om mekling i konfliktråd. MDG tror ikke på at unge mennesker blir bedre til å håndtere livet av å låses inne, så la oss heller gi unge eierskapet til konfliktene sine og styrke deres evne til å løse dem,

Jeg registrerer at FrP har fått talepunktet sitt om å beskylde andre for løgn. Jeg vil veldig gjerne at vi snakker mer om hva som er sant og ikke sant. Vi kan starte med påstanden om at erfaringen fra Danmark er at straff virker. Det er ikke sant. Erfaringen fra Danmark er at det å satse massivt på forebygging har stor betydning. Det er også det vi vet fra norsk forskning og erfaring, at blant barn og unge som begår gjentatte kriminelle handlinger, er det svært mange som har vært ofre for kriminalitet selv, eller som har andre opplevelser eller en oppvekst med sårbarhet, utenforskap og utnytting. De har oftere vært i kontakt med barnevernet i løpet av oppveksten, foreldrene har lavere utdanningsnivå, lavere inntekt, de mottar ofte trygdeytelser, og de har ofte vært straffet for kriminelle handlinger før. Hvis vi skal ta dette på alvor og legge denne kunnskapen, denne forskningsbaserte sannheten, til grunn – og også lytte til dem det gjelder og ta kriminaliteten på alvor – må vi ta ungdom selv på alvor når de beskriver hva de trenger, og hva de ønsker at vi skal forstå. Det å forstå sammenhenger er ikke å unnskylde, men det er en forutsetning for å gjøre det som faktisk funker. Og når jeg spør ungdom i Drammen om hva som funker, svarer de: Arbeidstrening er kritisk for å skape håp blant ungdom. Gode rollemodeller i nærmiljøet som har tydelige verdier, er uvurderlig. Opplæring i temaer som skolen i dag dessverre er dårlig på – konsekvenstenkning, budsjettering, konflikthåndtering – er viktig for å skape trygge rollemodeller og ringvirkninger videre. Ikke legg ned tilbud som man ser fungerer over tid, bygg gode arenaer hvor flere grupper kan møtes under trygge rammer sammen med trygge voksne, og etabler prosjekter som handler om utdanning og arbeid. Og ikke minst: skap et fundament lokalt for de organisasjonene som jobber med disse tiltakene, ta initiativ til disse tingene og sørg for at arbeidet de gjør, kan skape resultater over tid. Ikke utsett dem for å få stadig mindre og for midlertidige budsjettkutt, verken kommunalt, fylkeskommunalt eller i statsbudsjettet. Ungdommen ber oss om å ha tålmodighet og tro på at det vi vet funker, faktisk funker. Det er ikke løgn. Det er sannhet.

Jeg deler statsrådens ønske om at politiet skal jobbe for kapasitet og muligheter til å jobbe mer effektivt, og også ta i bruk nye verktøy. Men jeg er samtidig bekymret for at den politiske styringen, hvis man hører på debatten her i dag f.eks., peker i retning av at politiet skal bruke mye ressurser på det som ikke er så samfunnstruende som det jeg tok opp i mitt første spørsmål. Vil statsråden på noen måte følge opp i styringssignaler til politiet, at de ikke bruker ressurser på mindre alvorlig kriminalitet knyttet til f.eks. narkotika og rus, eller trafikksaker som kan ta ressursene vekk fra den mest samfunnstruende kriminaliteten?

I redegjørelsen i oktober beskrev statsråden hvordan kriminelle nettverk opererer på tvers av landegrenser, at vold har blitt en handelsvare, og at kommunikasjon via digitale plattformer gjør at de kriminelle kan distansere seg fysisk fra både hverandre og den kriminelle handlingen. Siden dette har jeg lest trusselvurderingene for 2026 nøye, som viser at både politiet, PST og E-tjenesten framhever trusselen fra organiserte kriminelle aktører som handler på vegne av statlige aktører, såkalte proxy-aktører, at statlige aktører, terror og organisert kriminalitet flyter sammen, og at kriminelle nettverk kan benyttes av fremmede stater for å utføre operasjoner. Jeg har også, i likhet med flere, snakket med ledere i politiet som uttrykker dyp bekymring for hvordan de skal sikre samfunnet mot dette. Spørsmålet mitt til statsråden er: Vil statsråden ta grep i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og framtidige budsjetter for å sikre at politiet har de rammene de trenger for å håndtere en stadig mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon?

Det bekymrer meg er at kriminalitetsdebatten har endt opp med å bli et kappløp om å ha de hardeste og mest ytterliggående straffløsningene mot barn. Det er et samfunnsproblem at barn begår kriminelle handlinger, men svaret på det kan ikke være mer straff, med stempling og mer stigmatisering. Det vil bare gjøre ting verre. De som strever og havner utenfor – barna våre – de trenger hjelp. Vi vet at mange av dem vokser opp i fattigdom. Vi vet at mange har vært utsatt for omsorgssvikt, for overgrep og vold i nære relasjoner. Deretter sviktes de av samfunnet, som ikke klarer å fange dem opp og gi dem den omsorgen og hjelpen de trenger. Hvis sikkerhetsnettet ikke er der, finner de tilhørighet og mening andre steder, f.eks. hos kriminelle nettverk som jakter etter sårbare barn å rekruttere. Når vi må prioritere ressursene til politiet, bør de gå til å ta de kriminelle nettverkene som bruker ungdom som brikker i et kynisk spill. Det viktigste vi gjør for å bekjempe det utenforskapet som leder folk inn i kriminalitet, er å sørge for at barna og ungdommene våre får en god start på livet. Vi kan ikke akseptere at nesten 100 000 barn i Norge vokser opp i fattigdom, når vi vet at vi med noen få vedtak kan løfte svært mange av dem ut av denne fattigdommen. Vi kan heller ikke følge høyresidens oppskrift om kutt i velferden. Vi må sørge for at barna våre blir møtt av trygge voksenpersoner som har tid til dem, i barnehagene, skolene, barnevern og helsetjenester, og vi må sørge for at de får mulighet til å delta i idrett, kultur og fritidsaktiviteter, og at all ungdom får tilbud om jobberfaring når de er ungdommer. I dag møtte jeg Norwegian Youth Center, en fantastisk organisasjon i Drammen som jobber med å gi ungdom som faller utenfor, de verktøyene de trenger for å komme seg ut i jobb og lykkes i livet, gjennom å skape muligheter. De er det perfekte eksempelet på hva vi trenger mer av over hele landet. Man skulle tro at alle politikere var interessert i å bejuble dette, men heller enn å lytte til og framsnakke disse ungdommene, har faktisk lederen av justiskomiteen, fra FrP, avvist dette. Heller enn å delta i en konkurranse om hvem som skal være hardest i klypa mot barna våre, vil jeg slå fast det som bør være åpenbart for oss alle: Ingen barn er født kriminelle. De er et produkt av det samfunnet som vi har skapt. Om vi skal endre på det, må vi endre på måten vi møter barna på, ikke med straff, stempling og stigmatisering, men med å legge til rette for at de kan få en god start på livet og få reelle muligheter til å lykkes. Avslutningsvis vil jeg si takk til justisministeren for redegjørelsen, med en situasjonsforståelse som jeg langt på vei deler, og takk til Venstre for et godt forslag om et viktig tema. MDG vil stemme for flere av de forslagene som er i tråd med MDGs syn.

På vegne av stortingsrepresentantene Ingrid Liland, Marius Langballe Dalin, Une Bastholm og meg selv har jeg gleden av å fremme et representantforslag om rettigheter og trygghet for personer som selger sex.

Klimakrisen er ikke noe som ligger foran oss; den er her nå, den er her allerede, og den merkes i hele landet. De siste 20 årene har over en halv million mennesker mistet livet i mer enn 6 000 værsituasjoner og klimarelaterte katastrofer global. I Norge kan temperaturen komme til å stige rundt 4,5 grader, og med varmen følger det mer flom, flere skred og flere hendelser som truer lokalsamfunnene og tryggheten vår. Riksrevisjonen leverte i 2022 en grundig og alvorlig undersøkelse av hvordan staten og kommunene tilpasser bebyggelse og infrastruktur til et klima i endring. Den viste betydelige mangler i sikring av bebyggelse, svak nasjonal samordning og en totalt utilstrekkelig kartlegging av naturfare. Det er bra at Riksrevisjonen ikke avslutter denne undersøkelsen. Mye av det de pekte på, er tatt tak i gjennom de to stortingsmeldingene som regjeringen har lagt fram, om klimatilpasning og om flom og skred. De anser det meste som utkvittert, og det er bra. Men to alvorlige punkter står fortsatt åpne. For det første den mangelfulle rapporteringen til Stortinget: Det er et paradoks at regjeringen jevnlig orienterer Stortinget om sikkerhetspolitikk og forsvar, men ikke om beredskap for klimahendelser, som er grunnbjelken i hvordan vi takler alle andre kriser. Klimakrisen er en varslet beredskapskrise, og klimatilpasning er nøkkelen til å takle den, men når Stortinget ikke får god nok informasjon om resultatene og problemene, kan vi heller ikke styre forsvarlig. Det svekker kontrollen vår, og det gjør samfunnet mindre trygt. For det andre: Kartleggingen av naturfare er fortsatt mangelfull. Mye arbeid er i gang, men det gjenstår mye, særlig når det gjelder flom. Noen tidligere kartlegginger må faktisk gjøres helt på nytt. Dette står i veien for kommunene, som er nødt til å vite hvor det er trygt å bygge, og hvor det er trygt å bo. Dette er ikke bagateller, det er fundamentet for hele klimatilpasningsarbeidet, for kommunene står i førstelinjen. De merker ekstremværet først. De tar støyten når veier vaskes bort, når hus oversvømmes, og når bekker blir til elver og elver blir til flom. Det jobbes mye med klimatilpasning i kommunene, og det er gjort et betydelig arbeid med å veilede dem i risiko- og sårbarhetsanalyser. Jeg har faktisk selv jobbet med dette i mange år og har kjent på stor frustrasjon over hvor altfor trege vi er som samfunn til å bli bedre på å forberede oss på klimaendringene. Naturfarene må ha kartlegging av god kvalitet. Det er helt avgjørende for at sårbarhetsanalysene skal bli gode nok. Så når vi ber kommunene om å sikre innbyggerne, men ikke gir dem kart, ikke gir dem penger, og ikke gir dem folk, ber man dem om å slåss med naturkreftene med bind for øynene. Da ekstremværet «Hans» rammet store deler av Østlandet, fikk vi et glimt av framtiden. Hundreårsflommer skjer ikke lenger hvert hundrede år – de skjer oftere, de er kraftigere, og de skjer gjerne samtidig med andre problemer. Vi vet også at naturen selv er en av de sterkeste allierte vi har i møte med klimaendringene. Vi vet hvor viktig det er å ta vare på myr, våtmark og naturskog, for det lagrer vann, demper flom og hindrer erosjon. Å ta vare på natur er ikke bare miljøpolitikk; det er også veldig, veldig god beredskapspolitikk. Det er mulig å bygge et klimarobust samfunn, og det er mulig å gjøre Norge tryggere. Det finnes løsninger, og de ligger rett foran oss. La meg løfte fram noen av de tiltakene som MDG tidligere har fremmet, og som etter vårt syn ville gjort Norge betydelig tryggere: Vi foreslo å trappe opp NVE-midlene til 1,5 mrd. kr i året, for sikring mot flom og skred. Der er vi bare halvveis i dag. Vi foreslo å styrke overvannshåndteringen i kommunene med et tydelig finansieringsverktøy. Det fikk ikke flertall, selv om overvann står for omtrent halvparten av alle naturskader i Norge. Vi foreslo klare regionale planer som ser helheten mellom naturhensyn, flomfare, arealbruk og beredskap. Det fikk ikke flertall. Vi foreslo et nasjonalt klimatilpasningsfond, slik at den enkelte kommune eller innbygger ikke trenger å ta hele regningen. Vi foreslo også at klimatilpasning og utslippskutt må ses på som én samlet beredskapsoppgave, for vi løser ikke det ene uten det andre. Det har skjedd bra ting siden 2022, og det er positivt, men de siste store hullene er alvorlige, for når det som gjenstår, er kartlegging av naturfare og rapportering til Stortinget, er det selve grunnmuren i klimatilpasningen som mangler – og et hus uten en grunnmur står seg ikke gjennom et uvær.

Utgangspunktet for denne saken er ganske enkelt: Vi trenger en politikk som stanser forurensning av fjorder og vassdrag og sørger for mer resirkulering av næringsstoffer. I dag skyldes altfor mye av dette rett ut i naturen. Det skader dyr, det skader natur, og det er en enorm sløsing av verdifulle ressurser. Som representant for Vestfold og Oslofjordregionen vet jeg godt hvordan nitrogenutslippene fra avløp kan bidra til å kvele livet i fjorden, til at tareskogen gror igjen med lurv, til at torsken forsvinner og kystfisket dør ut. Mine barn har ikke kunnet oppleve å få fiske eller plukke blåskjell, slik jeg fylte mine barndomssomre med. Dette er konsekvensene av dårlig miljøpolitikk over mange år. Derfor er det viktig at EU har laget et revidert avløpsdirektiv, og det direktivet bør implementeres raskt. Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende når enkelte partier antyder at Norges første veto mot et EU-direktiv skal handle om å stanse miljøpolitikk som er avgjørende for kystnatur, fisk og sirkulær økonomi. MDG er samtidig enig i at vi trenger fornuftige tilpasninger til norsk topografi. Det er veldig stor forskjell på finnmarkskysten og Oslofjorden. Vi mener det er avgjørende at vi vurderer endringer i definisjonen av tettbebyggelse, sånn at vi ikke bruke penger, arealer og materialer på rensing som ikke trengs. Derfor står vi sammen med flertallet i komiteen om å kreve å utrede hva innføring av EUs reviderte avløpsdirektiv vil koste, og utarbeide en oversikt over CO2-utslipp. Vi står også sammen med FrP og Høyre om å kreve at det tas fornuftige samfunnsøkonomiske hensyn i implementeringen. Samtidig går vi imot forslag som vi mener går for langt i å peke ut en ny definisjon av tettbebyggelse. Vi går også mot forslaget som flertallet i komiteen åpner for, at Norge skal benytte reservasjonsretten i denne saken. Vi foreslår en grundig vurdering av miljøkonsekvensene av en endret definisjon, bedre regional koordinering av investeringer i avløpsrensing og en støtteordning for investeringer i avløpsrensing for teknologi som gir særlig god miljøeffekt. Til slutt kan jeg legge til at vi stemmer for Arbeiderpartiets forslag nr. 1, om norske interesser, og at vi merker oss at statsråden vil gjøre en grundig jobb med kloke tilpasninger i regelverket. Vi ser fram til videre samarbeid om det temaet. Med det tar jeg opp MDGs forslag i saken.

På vegne av stortingsrepresentantene fra MDG Frøya Skjold Sjursæter, Ingrid Liland, Siren Julianne Jensen, Magnus Langballe Dalin, Oda Indgaard, Une Bastholm og meg selv har jeg den glede å framsette et representantforslag om å stanse subsidiene til petroleumsselskapenes utgifter knyttet til markedsføring og lobbyisme.

Dette forslaget fra Fremskrittspartiet er egentlig ganske avslørende. Når man skreller bort formuleringene om styring og kontroll, står man igjen med noe ganske enkelt – et forslag om å begrense hvor enkelte mennesker i Norge skal få lov å bo. MDG mener dette er både prinsipielt galt og politisk korttenkt. I Norge har vi et grunnleggende prinsipp om at folk som bor lovlig i landet vårt, har rett til å flytte dit de vil. Det gjelder studenter, det gjelder arbeidsfolk, og det gjelder også mennesker som har kommet hit som flyktninger. Når introduksjonsprogrammet ferdig, er de ikke lenger et statlig prosjekt. De er innbyggere i Norge, som alle oss andre. Å begynne å regulere hvor en bestemt gruppe mennesker skal få lov til å bosette seg, er et farlig steg i feil retning. Og la oss være ærlige om hva dette egentlig handler om. FrP forsøker igjen å løse sosiale utfordringer ved å begrense friheten til en viss gruppe mennesker. Det er en oppskrift som er både urettferdig og veldig lite treffsikker. Og ikke minst: FrP forsøker igjen å snikinnføre politikk som gjør det vanskeligere for Norge å ta imot de menneskene som trenger aller, aller mest hjelp, for med disse forslagene vil det være tilnærmet umulig for Norge å ta imot de 17 000 flyktningene vi har sagt vi skal ta imot. Hvis ikke Norge, et av landene med mest plass, mest ressurser og mest penger, skal ta imot dem som trenger det, ja, hvem skal gjøre det da? Folk flytter fordi de finner arbeid, familie, utdanning eller et nettverk et annet sted. Det er nettopp dette som skaper integrering. Når man prøver å styre hvor mennesker skal bo, risikerer man i stedet å gjøre integreringen vanskeligere. Hvis vi er bekymret for levekår eller segregering i noen områder, så finnes det helt andre og mye enklere løsninger: sterkere skoler, flere arbeidsmuligheter, bedre boligpolitikk og investering i lokalsamfunnene. Å begrense menneskers bevegelsesfrihet er ikke en løsning – det er ansvarsfraskrivelse. Norge blir ikke et mer velfungerende samfunn av at vi begynner å dele inn grupper med ulike grader av frihet. Integrering lykkes vi med når mennesker får muligheter, ikke når politikken møter dem med mistillit. Derfor kommer MDG til å stemme klart og tydelig imot forslagene fra FrP.

Våren 2025 gikk Stortinget inn for noen ytterst nødvendige endringer i norsk ruspolitikk. Etter at rusreformen punkterte i 2021, har hundrevis av mennesker dødd av overdose i landet vårt. At det tok fire år fra rusreformen først ble lagt fram for Stortinget, til noen av de aller mest nødvendige grepene i reformen ble vedtatt, er en skandale. Vi har fortsatt en lang vei å gå i ruspolitikken. Vi vet at straff ikke fungerer for noe annet formål enn å øke terskelen for å søke hjelp og å gjøre markedet for rus enda farligere og enda dødeligere. Vi vet at kriminalisering av rus har skapt et illegalt marked som kriminelle nettverk tjener milliarder på hvert eneste år, og vi vet at mange tiår med feilslått ruspolitikk som baserer seg på straff og stigma, har etterlatt Norge på europatoppen i overdosetall. Vi har kanskje følt på et godt gullrush gjennom OL, men dette er ikke en statistikk vi ønsker å toppe. Derfor synes jeg det er alvorlig at Senterpartiet foreslår å reversere en av de viktigste endringene i fjorårets rusforlik. Dette forslaget innebærer i realiteten en skjerpelse av straffenivået, i strid med hva all forskning på rusfeltet anbefaler. At forenklede forelegg skal føres inn i politiattester og reaksjonsregister, vil gi dem det gjelder, sterke begrensninger i eget liv, som muligheten til å reise til en rekke land og muligheten til å jobbe i flere ulike yrker. Det er snakk om en kraftig reaksjon med lang varighet for små overtredelser kanskje gjort tidlig i livet. I motsetning til hva Senterpartiet sammen med FrP antyder i sine merknader i saken, mener ikke MDG og jeg at tidligere personlig befatning med mindre mengder rusmidler medfører en stor sikkerhetsrisiko og dermed skal være diskvalifiserende for en mengde yrker og utdanninger i all framtid for dem det gjelder. Forslaget går også inn i rekken av ideer om å være «tough on crime», som vil gjøre det vanskeligere, ikke lettere, for personer som sliter med rusavhengighet å komme inn igjen i varmen i storsamfunnet, komme ut av avhengigheten og skape seg et godt liv. MDG mener det fremste målet med ruspolitikken må være å hjelpe folk ut av avhengighet, inn i gode hjelpetilbud og inn i arbeid. Dette forslaget vil derimot heve terskelen for å søke hjelp ved å bidra til ytterligere utenforskap og mistillit blant personer som sliter med rusavhengighet. Det vil være både kontraproduktivt og svært uheldig. For MDG og meg er det åpenbart at Stortingets fokus framover bør være rettet mot hvordan vi skal hjelpe dem som sliter med utenforskap og rus, ikke hvordan vi kan sette opp enda flere barrierer for å holde dem utenfor.

Jeg vil starte med å takke Riksrevisjonen for en viktig rapport og et viktig bidrag til en debatt om et tema som har skapt stort engasjement, men som med fordel kan bli langt mer kunnskapsbasert. Bekymring for kriminalitet begått av ungdom har preget mye av justisdebatten de siste månedene. Vi skal ta det på stort alvor når mennesker begår alvorlig kriminalitet og vold, uavhengig av alder, for det må åpenbart være et mål at alle skal kunne leve et trygt liv fritt for vold. Derfor er også det viktigste vi skal ha med oss fra Riksrevisjonens undersøkelse, noe vi allerede vet så altfor godt fra forskning og erfaring, at det blant barn og unge som begår gjentatte kriminelle handlinger, er svært mange som har vært utsatt for kriminalitet selv, eller som har andre opplevelser som skaper sårbarhet for utenforskap og utnytting. De har oftere vært i kontakt med barnevernet. Foreldrene har lavere utdanning, lavere inntekt, mottar oftere trygdeytelser og har oftere vært straffet for kriminelle handlinger selv. Mange av de unge som begår kriminelle handlinger, har allerede vært kjent av hjelpeapparatet, men de har ikke fått hjelp. Systemet har allerede sviktet dem mange ganger. Denne kunnskapen må få betydning for kriminalitetsforebyggingen. Skal vi hjelpe ungdom som strever, må vi forstå og anerkjenne sammenhengen mellom fattigdom, utenforskap og kriminalitet. Unge som vokser opp med et savn etter trygge voksne, som ikke har mat på bordet, eller som sviktes av systemet og utsettes for vold, vil, som alle andre ungdommer og alle andre mennesker, søke tilhørighet og anerkjennelse. Det kan komme til uttrykk på måter som skader eller ødelegger for andre og dem selv, og det kan gjøre dem sårbare for utnytting. Straff er ikke samfunnets viktigste verktøy mot kriminalitet, verken mot voksne eller barn. De viktigste verktøyene ligger i familiepolitikken, i utdanningspolitikken, i helse, kultur og arbeidsliv, osv., og hele denne verktøykassen må vi som samfunn ta i bruk hvis vi skal ta barne- og ungdomskriminalitet på alvor. Dette vet vi jo så godt, men likevel finner Riksrevisjonen, i en tid da det snakkes svært mye om barne- og ungdomskriminalitet, at det mangler kapasitet i kommunene til å forebygge. Det er åpenbart riktig, som Riksrevisjonen skriver, at regjeringen må sikre kommunene tilstrekkelige rammer for å hindre at kutt i barnehage, skole, barnevern og tilskudd til frivillige organisasjoner forsterker ungt utenforskap og sårbarhet. Riksrevisjonen karakteriserer det også som kritikkverdig at Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet ikke har fulgt tilstrekkelig opp at kommunene og politiet ivaretar sitt ansvar for forebygging, og at Barne- og familiedepartementet ikke har sørget for et tilstrekkelig tilbud i barnevernet. For mens utenforskap skaper kriminalitet, er det vi, samfunnet, som skaper innenforskap. Den gode nyheten er at hvis vi lykkes med å skape mer innenforskap, kan også politiets ressurser brukes effektivt der de trengs mest: til å bekjempe kriminalitet som truer samfunnet vårt i et endret trusselbilde. Selv om vi har sluttet med straff av barn i skoler og hjem, straffer vi ikke bare de mest sårbare barna i Norge, mindreårige blir også plassert i fengsel i strid med FNs barnekonvensjon. Dette peker Riksrevisjonen på som sterkt kritikkverdig, noe det helt åpenbart er. Et annet viktig funn jeg vil løfte, er at Riksrevisjonen anbefaler at det legges til rette for at flere barn og unge får tilbud om mekling i konfliktråd. I samtaler med konfliktrådsansatte har jeg selv fått bekreftet de store mulighetene som ligger i å bruke konfliktrådet mer. Konfliktrådene driver med «gjenopprettende prosess», og det handler om å gi konflikten tilbake til de menneskene som er en del av den. Det er bra for gjerningspersonen, for å ta ansvar for egne handlinger, men det er også viktig for ofrene, som i større grad kan oppleve gjenoppretting når den straffbare handlingen ellers ville kunne forsvinne inn i et rettssystem hvor de blir en passiv tilskuer. La oss gi unge mer eierskap til konfliktene og styrke deres evne til å løse dem. «De er våre barn» – det var en god tittel på en stortingsmelding, og det er en klok påminnelse. For når enkelthendelser med alvorlig kriminalitet får all oppmerksomhet, og alt det som funker, faktisk forsvinner i skyggen og kuttes i kommunebudsjettene, eller når iveren etter rask reaksjon fører til et kappløp om å være tøffest mot kriminalitet, og sette inn mer penger til kontroll og straff, overdøves de kloke stemmene som minner oss på at barn er barn, at økningen i kriminalitet ikke er eksplosiv, og at vi har visst veldig, veldig lenge at barn ikke skal straffes, de skal gis rammer og omsorg.

På vegne av stortingsrepresentantene Arild Hermstad, Ingrid Liland og meg selv har jeg gleden av å fremme et representantforslag om opprettelse av et antikorrupsjonsorgan.

På grunn av enighet i kontroll- og konstitusjonskomiteen om en uavhengig granskingskommisjon trekker jeg forslaget som ble fremmet for en uke siden, på vegne av Guri Melby, Arild Hermstad og meg selv, om en uavhengig granskingskommisjon.

På vegne av representantene Arild Hermstad, Guri Melby og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om en granskningskommisjon for å avdekke norske forbindelser i Epstein-saken.

Jeg skulle veldig gjerne sett at det var like mye engasjement både i salen og i media for denne saken som i den forrige saken vi behandlet, om monarki og republikk, men det er godt å se at i hvert fall enkelte av oss er her og har lyst til å debattere dette. Jeg vil takke for debatten, som jo ble nokså kort, trass i at dette er et veldig viktig tema for Grunnloven som politisk verktøy og for demokratiet vårt i stort. Jeg har respekt for og kan støtte en viss konservativ tilnærming til det å endre Grunnloven, men jeg må få gjenta at det viktigste argumentet for å endre prosedyren nettopp er kvalitet og forankring. En kan se for seg at Stortinget vedtar formuleringer som er mindre gode enn de kunne ha vært, fordi de ikke kan endres etter at de er fremmet. Da hjelper det ikke så mye med et seminar i lagtingssalen eller en utredning etter at de er fremmet i sin endelige form. Vi kan også se for oss at det kan skje at Stortinget avviser et forslag som de i prinsippet er enig i, fordi formuleringen er upresis og at dette kommer fram for sent. Dermed vil en endring som et flertall ønsker seg, utsettes i mange år. Vi har sett eksempler på at endringer av Grunnloven har vært omtalt som unødvendige etter at de er vedtatt. Med mulighet for justeringer og presiseringer i første behandlingsrunde unngår vi de tvetydighetene og unødvendige svakhetene som dagens system kan gi, og Stortinget får større kontroll over presisjonen i teksten. Dette reduserer også risikoen for rettsliggjøring og for at domstolene må fylle inn uklarheter som burde vært avklart politisk. Mens representanten Myrli plasserer jussprofessorer i en liten, spesiell boks som en særlig interessegruppe, vil jeg igjen vise til Norges institusjon for menneskerettigheters tydelige høringssvar, hvor de skriver at en mer grundig behandling vil høyne kvaliteten på selve grunnlovsteksten og styrke Stortingets rolle som landets grunnlovsgiver. Jeg er overrasket over at det ser ut til at Stortingets flertall ikke ønsker å gi seg selv bedre verktøy, bedre prosesser og en tydeligere konstitusjonell posisjon i møte med både domstolene og den utøvende makt. Dette kunne styrket maktfordelingen, og det kunne tydeliggjort Stortingets eierskap til Grunnloven. Jeg synes det er synd at vi ikke vil gjøre det i dag.

15:04] (ordfører for saken): I dag behandler vi tre forslag om endringer i Grunnloven § 121, selve prosedyren for hvordan Stortinget kan endre Grunnloven. Alle forslagene peker på den samme utfordringen, at dagens ordning har svakheter når det gjelder utredning og synlighet i offentligheten. Dette er ikke noe nytt, det har vært påpekt av fagfolk lenge, og Stortinget satte selv ned Andersen-utvalget for å foreslå en bedre prosedyre. Denne rapporten behandlet Stortinget i 2024. De tre forslagene er altså alternativer til dagens prosedyre. Felles for alle tre forslagene er et ønske om at grunnlovsforslag skal behandles i to omganger – først i perioden de framsettes, og deretter i den neste perioden, hvor det fortsatt skal kreves to tredjedels flertall for vedtak. I tillegg vil et grunnlovsforslag justeres noe etter at det er levert inn, dersom høring og andre forarbeider avdekker svakheter. Forslag 14 bygger direkte på anbefalingene fra Andersen-utvalget i Dokument 18, og foreslår at grunnlovsforslag skal framsettes innen siste hverdag i mai, i valgperiodens tredje år, at Stortinget i fjerde år kan ta stilling til om forslaget skal tas opp til behandling etter valget, og at det kreves støtte fra en tredjedel av Stortinget i denne førstegangsavgjørelsen. Forslag 40 bygger også på utvalgets arbeid, men foreslår at en fjerdedel av Stortingets medlemmer må støtte et forslag for at det skal sendes videre. Forslag 15 ble fremmet av representanter fra flere partier, og bygger på kontroll- og konstitusjonskomiteens tidligere innstilling i Dokument 18. Her innføres en totrinnsbehandling, men uten siling. Alle framsatte grunnlovsforslag skal fortsatt behandles etter valget, uavhengig av om de får Stortingets tilråding i første runde eller ikke. Den første behandlingen skal sikre bedre utredning, større åpenhet og at velgerne kjenner til forslagene før valget. Stortinget kan i denne fasen tilrå endringene i forslagene, og både opprinnelige og eventuelt endrede forslag skal deretter kunngjøres. Modernisering av prosedyren støttes i dag av et mindretall i dagens kontroll- og konstitusjonskomité, mens flertallet i komiteen mener at dagens regler i det alt vesentlige har fungert godt. Jeg går nå over til MDGs standpunkt i saken. For min egen del mener jeg at det er synd hvis Stortinget i dag lar denne sjansen gå til en viktig forbedring. Både stortingsflertallet, som bestilte utredningen i 2022, Andersen-utvalgets rapport og en enstemmig kontrollkomité har vært helt tydelig: Dagens system trenger endringer. Komiteen anno 2024 sa at det er ikke holdbart at de viktigste lovendringene Stortinget behandler, er de som er dårligst utredet. Norges institutt for menneskerettigheter, NIM, er enig. I Norge stiller vi strenge krav til utredning av vanlige lover og forskrifter, men ikke til selve Grunnloven, den teksten som står øverst i vårt rettshierarki. Jeg er enig med NIM i at alle de tre forslagene vil styrke kvaliteten i Stortingets arbeid, fordi de gir oss mulighet til behandling i to perioder, mer åpenhet og bedre tilgjengelighet for velgerne. En første behandling vil synliggjøre partienes standpunkter og gi grunnlovsforslag større offentlig oppmerksomhet. Dette styrker folkesuvereniteten fordi velgerne faktisk får innsikt i hva de går til valg på. Den viktigste forskjellen mellom de tre forslagene er likevel ikke uvesentlig. Andersen-utvalgets to forslag innebærer at kun forslag som oppnår et visst flertall, faktisk blir behandlet i neste periode. Det betyr at noen forslag siles bort, noe som svekker mindretallsvernet og retten hver enkelt representant har til å få sine forslag behandlet i Stortinget. En enstemmig kontrollkomité mente i 2024 at dette var en så stor svakhet ved de opprinnelige forslagene at de gikk sammen om et omforent forslag, altså Dokument 12:15. Her er en førstegangsvotering kun veiledende. Alle framsatte forslag får altså en grundig behandling, det åpnes for mulige justeringer, og Stortinget må fortsatt ha to tredjedels flertall i siste instans. Dette er en klar forbedring. Det er mer demokratisk, det styrker kvaliteten i grunnlovsforslagene, og det styrker folkesuvereniteten uten å svekke mindretallsvernet. Jeg håper virkelig at representantene i dagens storting griper denne muligheten, og jeg anbefaler å stemme for forslag 15.

Takk for svaret. Jeg er glad for og ser fram til videre samarbeid med regjeringen og statsråden om dette. De siste dagene har det vært flere nyhetsoppslag om metanhemmere som en del av klimaløsningen. Å lene seg på metanhemmere alene har nok kanskje vært komfortabelt, og det ser bra ut i regnskapet, men det er andre grep som vil være langt mer effektive. For eksempel er tilskuddene til åpenbart gode klima- og miljøtiltak som grøfting, kalking, presisjon og reduksjon av gjødsling, beitebruk, regenerativt jordbruk og jordforbedring for lave og må økes. Det samme gjelder tilskudd til biogass og annen ny klimateknologi for håndtering av husdyrgjødsel på gården og omstilling til grønn produksjon. Jeg vil gjerne spørre statsråden hva Arbeiderpartiet og regjeringen nå tenker om bruk av metanhemmere i norsk jordbruk?

Vi har nå fått høre fra flere av oss, og også fra statsråden, hva som er Riksrevisjonens funn, bl.a. at Landbruks- og matdepartementet ikke har tatt nok ansvar. Regjeringen setter ambisiøse mål, men de følges ikke godt nok opp, og Riksrevisjonen ber regjeringen lage en plan. Jeg nevnte i mitt innlegg at MDG jo allerede har laget denne planen: Veikart for et levende norsk landbruk i et netto-null Norge. MDG er definitivt klare for å hjelpe statsråden og regjeringen med politikk som både styrker norsk landbruk og kutter utslipp. Jeg vil gjerne spørre statsråden: Har statsråden sett på denne planen som MDG har utarbeidet, og er regjeringen klar for å samarbeide med MDG seriøst framover for å sørge for at vi raskt tar grep om klimakuttene i landbruket og sikrer norsk selvforsyning?

Jeg vil gjerne komme inn på noe som ikke har vært nevnt så langt i debatten, og det gjelder klimautslippene fra nedbygging av myr. Vi vet at nedbygging av myr er en del av den store utfordringen vi har i Kommune-Norge når det gjelder arealbruk. Nydyrking av myr er forbudt fra 2019, og tallene går ned, men dispensasjonspraksisen i kommunene er fortsatt omfattende og problematisk. Selv om ikke nydyrking regnes med i klimaregnskapet for jordbruket, er det omfattet av klimaavtalen, og regner man inn utslippene fra myrene som er drenert, vil utslippene fra jordbruket øke fram mot 2030. Jeg vil derfor spørre statsråden: Hvordan vil regjeringen sørge for at ikke nydyrking av myr bidrar til økte utslipp framover?

Den globale temperaturen i fjor var 1,47 grader varmere enn i førindustriell tid. Havnivået stiger, nedbøren øker, vintrene blir kortere. Klimaendringene skaper tørke, flom, sult og uforutsigbarhet. Denne krisen må stoppes. Derfor er jeg glad for at Riksrevisjonen har undersøkt Norges arbeid med å kutte utslipp i jordbruket, slik vi har forpliktet oss til gjennom våre egne klimamål, EUs klimaregelverk, Parisavtalen og ikke minst klimaavtalen mellom staten og landbruket. Konklusjonene er dessverre ganske dystre. Det finnes ingen tegn på at utslippene vil gå ned i tråd med målene innen 2030. Landbruks- og matdepartementet har ikke tatt nok ansvar. Dagens virkemidler og tiltak bidrar i liten grad. Tiltakene med størst potensial, endret kosthold og redusert matsvinn, mangler både ansvarsplassering, framdrift og konkret politikk. Og Stortinget har flere ganger – uten hell – etterlyst sterkere virkemidler. Det er nesten så man skulle tro regjeringen tror det holder å tenke det og mene det, og at handling ikke trengs. De setter ambisiøse mål, men glemmer å følge opp. Rapporten peker på flere grunner til at utslippskuttene er vanskelige. I tillegg til at det mangler ansvar, er målkonfliktene helt reelle. Matproduksjonen og selvforsyningen skal økes samtidig som vi skal spise og produsere mindre rødt kjøtt. Man vet altså ikke hvordan målene i klimaavtalen skal nås, og Riksrevisjonen ber regjeringen lage en plan. Den gode nyheten er at MDG allerede har laget denne planen. Den heter Veikart for et levende norsk landbruk i et netto-null Norge. Den ligger gratis på internett. Den viser hvordan utslippene i jordbruket kan kuttes med 30 pst. innen 2030 og 67 pst. innen 2045, samtidig som vi styrker norsk matproduksjon. Regjeringen må bokstavelig og billedlig ta i bruk gulrøtter som virkemiddel. MDG foreslår bl.a. å fjerne moms på frukt og grønt og øke den på kjøtt, merkeordninger for bærekraftig matvalg, vegetarmat i offentlige institusjoner og innkjøpsavtaler, å flytte støtte fra husdyr til korn og grøntproduksjon sammen med tilskudd til omstilling, og å styrke korn-, frukt- og grøntproduksjon i jordbruksavtalen – for å nevne noe. På matsvinn ligger Norge også langt bak 50-prosentmålet. Riksrevisjonen sier at endring i kosthold og redusert matsvinn har desidert størst klimaeffekt, men ansvaret er spredt og innsatsen for svak. Også MDG anerkjenner at lavere kjøttproduksjon vil være en utfordring for norsk jordbruk og spesielt for beitebasert husdyrhold. Likevel er det avgjørende å endre nordmenns kosthold for å få ned utslippene i jordbruket, og det er for meg åpenbart at det er regjeringen, ikke bøndene, som må ta det ansvaret. Også her finnes det lavthengende gulrøtter, bl.a. matkastelov, obligatorisk nedprising av mat med kort dato og donasjonsplikt for matindustri og dagligvare. Det er urimelig å legge opp til at bøndene selv skal stå for mesteparten av utslippskuttene. De har lite økonomisk handlingsrom for investeringer som kutter utslipp, og det største potensialet ligger ikke på gårdene, det ligger på folks kjøkkenbenk. Den enkelte bonde kan umulig snu utviklingen alene. Her må politikerne ta ansvar og vise mot og lederskap. MDG vil ha et levende norsk jordbruk. Vi vil ha 60 pst. norskprodusert mat, styrke bøndenes økonomi og sikre at både bønder og dyr har det bra. Det vil alltid være noe utslipp i jordbruket fordi vi fortsatt vil ha kjøttproduksjon og dyr på beite. Desto viktigere er det da at produksjonen blir fossilfri og ses i sammenheng med andre sektorer. Dette har Riksrevisjonen også kritisert senest i 2024. Riksrevisjonen ber Stortinget og regjeringen gjøre fem ting: utarbeide en tydelig klimastrategi forsterke virkemidler prioritere matsvinn og kosthold avklare ansvar være realistiske om hva som virker MDG er klare til å bidra med politikk som både styrker norsk landbruk og kutter utslipp. Klimaendringene er her nå, og jordbruket er en av sektorene som i størst grad vil bli påvirket av dem. Det handler ikke bare om å oppfylle Parisavtalen. Det handler om norsk matproduksjon, norsk beredskap og vår evne til å takle et klima i endring. Arbeidet kan ikke skyves på. Det må tas på alvor, og det må starte nå.

Riksrevisjonens rapport om læremidler i norsk skole er et svært viktig arbeid. Den dokumenterer noe lærere, elever og vi som foreldre har kjent på lenge: at skolen mangler helt grunnleggende læremidler. En av fem lærere i grunnskolen sier at de ikke har de læremidlene de trenger for å følge læreplanen. Bare 12 pst. sier at elevene har oppdaterte trykte bøker i alle fag. Dette er ikke detaljer, det er grunnmuren i en god skole. Rapporten fra Riksrevisjonen viser hvorfor det har blitt sånn, for da ny læreplan ble innført i 2020, fikk kommunene langt mindre støtte til nye bøker enn ved forrige reform i 2006. Støtten har også vært for snever og for uforutsigbar. Resultatet ser vi i klasserommene: utdaterte bøker som går i oppløsning, mens lærerne må kopiere fra enkeltbøker for å dekke inn det kommunen ikke har råd til. Samtidig har skjermene tatt mer og mer plass i klasserommene, med en digitalisering som har ligget foran både lovverk, budsjetter og kompetanse. Det er nesten én-til-én-dekning med iPad i hele landet, men ingen pedagogisk plan eller kompetanse som sikrer elevenes personvern eller at innholdet er trygt. Hver enkelt skole har til og med ansvaret for at kvaliteten og innholdet i appene er godt nok. Lærerne klarer det meste, men å ha tid til også dette mener jeg er for mye forlangt. Det må være statens ansvar. Barna våre er også langt mer digitale enn det lærerne selv mener er forsvarlig. Det skaper press, uro og sviktende konsentrasjon, og dette vet vi nå også fra forskningen: Elever leser bedre på papir. Skjerm gjør det vanskeligere å holde konsentrasjonen, og de elevene som trenger skolen mest, taper også mest når læringen flyttes over på skjerm. Som mamma har jeg også kjent på undring og frustrasjon når fingeren på en skjerm går framfor blyant på papir. Endringen fra ett kull til et annet etter 2020 var merkbar ved kjøkkenbordet hjemme hos meg. Jeg vil gi ros til regjeringen for det den har gjort de siste årene. Øremerkede midler til trykte lærebøker har vært sårt tiltrengt, noe også Riksrevisjonen understreker. Satsing på skolebibliotek og en leseløftstrategi er viktige steg i riktig retning. Likevel: Det endrer ikke hovedkursen, det bremser bare farten på en utvikling som allerede går feil vei. MDG vil ha et ordentlig lærebokløft, der trykte lærebøker igjen er hovedverktøyet, særlig for de yngste, og der digitale læremidler igjen skal være et supplement, ikke en erstatning. Vi vil ha en tredobling av midlene til bøker og utstyr, en sterkere satsing på skolebibliotek, en i hovedsak skjermfri 1. til 4. klasse, nasjonale filtre som stopper skadelig innhold og reklame, og et nasjonalt testsenter for apper som kommunene kan stole på. MDG har lenge jobbet for flere bøker og mindre skjerm i skolen, med store satsinger i våre alternative statsbudsjetter og i budsjettforhandlingen nå i høst. Vi håper denne rapporten er en øyeåpner for regjeringen før neste budsjettrunde. Husk: En bok er en engangskostnad for flere år, mens en lisensavtale må betales hvert år. Uten lærebøker mister lærerne metodefriheten. Lærerne skal velge metodene, ikke lisensavtalen.

På vegne av stortingsrepresentantene Marius Langballe Dalin, Une Bastholm, Frøya Skjold Sjursæther, Ingrid Liland, Anne Lise Gjerstad Fredlund, Marian Hussein, Mirell Høyer-Berntsen og meg selv har jeg den glede å fremme representantforslag om en tilbakekallspraksis som verdsetter inkludering.

Jeg er ikke helt beroliget, men jeg er derimot svært urolig over alle eksemplene på mangelfulle forholdsmessighetsvurderinger som har vært gjort i det siste. En kvinne i 20-årene som gjør en så god jobb med integrering av flyktninger at hun var med på å ta imot Bosettings- og integreringsprisen på vegne av Moss kommune i fjor, har fått vedtak om tilbakekall og utvisning til et land der hun som følge av etnisitet og sivilstatus vil være i en svært sårbar situasjon. Familie, venner og kollegaer fortviler og forstår ikke hvorfor dette skjer. En mann i 30-årene som siden han kom alene som ungdom til Norge fra Irak, har tatt høyere utdanning og ønsker å fortsette å betale tilbake til samfunnet gjennom den faste jobben som landskapsarkitekt, leve livet med samboer og etablere familie, sendes til arbeidsledighet og utrygghet i Irak, der han kun har vært én gang siden han flyktet som tenåring. Feilen som vektlegges som vesentlig av UDI i begge saker, er fødselsår oppgitt da de kom som barn for henholdsvis 11 og 18 år siden. Hva gjør statsråden for å forsikre seg om at igangsatte saker og saker hvor det allerede er fattet vedtak, gjennomføres i tråd med riktig forståelse av regelverket?

Jeg er glad for at statsråden omsider tar på alvor at rapporten fra Oslo Economics peker på flere avvik mellom lovgiverviljen i Stortinget i 2019 og forvaltningspraksis. Jeg er også glad for at regjeringen derfor omsider gir en ny instruks til UDI. Samtidig er den nye instruksen veldig streng. I denne instruksen oppstilles det en hovedregel hvor uriktige opplysninger om flere identiteter i utgangspunktet fører til tilbakekall. Forbeholdet med forholdsmessighetsvurderingen settes med andre ord til side, og forhold som langvarig statsløshet vil ikke beskytte individet fra å miste statsborgerskapet sitt. Den reviderte instruksen framstår derfor strengere enn det som var lovgiverviljen bak endringen av statsborgerloven i 2019. Instruksen er også strengere enn det Høyesterett har vært i sin forståelse av forholdsmessighetsvurderingen i en dom fra i fjor. Jeg spør: Føler statsråden seg trygg på at denne nye instruksen er i tråd med Stortinget som lovgiver sin vilje fra 2019?

«Oslo Economics har gjennomgått UDIs tilbakekallspraksis på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet og påpekt at terskelen er hevet for å anse tilbakekall som uforholdsmessig, i strid med lovgivers vilje. På tross av alvorlige funn som avdekker en praksis som gir store menneskelige konsekvenser, er Justis- og beredskapsdepartementets styringssignaler til UDI i tildelingsbrev for 2026 identiske med styringssignalene i 2025 når det gjelder saker om tilbakekall. Når kan Stortinget forvente at regjeringen rydder opp, slik at UDIs praksis samsvarer med lovgivers vilje?»

Vi har sitert mange i dag, og jeg vil si som både Ole Brumm og Anne Grete Preus: «Det snør.» Det snør visst ikke i Oslo i dag, og kanskje blir det ikke hvit jul i år for alle som ønsker det, for det har blitt mindre julesnø for mine barn og alle andre barn enn det var for meg. Men det blir mer vær, og det er et politisk ansvar å dimensjonere beredskapen for de dagene når jorden inntas av «en himmelsk hær» som tvinger «hele byen i kne». I dette budsjettforliket styrkes også beredskapen for krisene som klimaendringene vil gi flere og mer av, på grunn av mer nedbør, temperaturskifter, flommer og skred som stenger veier og ødelegger infrastruktur. Sivilforsvaret får i dette budsjettforliket et løft på 35 mill. kr, som betyr flere tjenestepliktige som kan stille opp for innbyggerne våre og samfunnet i alle typer kriser. Norge har enorme verdier i sivilsamfunnet og frivilligheten. De er limet i fellesskapet, de er helt avgjørende for velferdsstaten, og de er også avgjørende for samfunnets robusthet i møte med kriser. Et sterkt totalforsvar handler ikke bare om våpen og om soldater, det handler også om sivilsamfunn. Jeg er stolt av at MDG og budsjettpartnerne våre i dette budsjettforliket styrker frivillighetens rolle innen beredskap. Vi øker tilskuddet til frivillige organisasjoner i redningstjenestene med 12,5 mill. kr, og vi etablerer tilskudd til mat- og omsorgsorganisasjoner på 4 mill. kr. MDG skulle gjerne også styrket mer, for å sikre trygge oppholdssteder i kriser, i samarbeid med lag og foreninger og kommuner, men for å avslutte der jeg startet: Ja takk til begge deler – en beredskap som sikrer oss både mot hybride trusler og mot klimatrusselen, for beredskap handler i stort om å forstå hva som faktisk truer samfunnet, og så gjøre noe med det.

Igjen kan jeg legge til at jeg også har bekymring for både ventetiden og forholdene på Trandum. Dette er første gang Miljøpartiet De Grønne er med på et statsbudsjett. Representantens parti har langt mer erfaring enn Miljøpartiet De Grønne med hvordan forhandlinger om et statsbudsjett foregår, og det vil alltid være områder hvor vår primærpolitikk er en annen enn det budsjettforliket resulterer i.

Takk for et viktig spørsmål. Det går for så vidt ikke inn på det jeg snakket om i mitt innlegg – jeg vet ikke hvor streng presidenten er når det gjelder replikk på temaet – men jeg vil likevel gjerne si noe om det. Miljøpartiet De Grønne er opptatt av å lytte til de faglige rådene. Jeg har både fått med meg bekymring fra politiet for denne overflyttingen og også snakket med tillitsvalgte i kriminalomsorgen som er positive til denne overflyttingen. Jeg er for så vidt helt enig med Høyres representant i at det er enormt viktig at vi sikrer gode ressurser. Jeg har ambisjoner om å følge med på hvordan dette utvikler seg, hvilke erfaringer vi har med tanke på overflyttingen for å sørge for at det fortsatt blir en god løsning. For øvrig mener Miljøpartiet De Grønne og jeg at det å ha barn og familier boende på Trandum er en veldig dårlig løsning, både for dem det gjelder, og for integreringen og rettssikkerheten.

Det er spennende å stå på Stortingets talerstol og snakke om fotnoter og referanser i akademiske tekster, og jeg er for så vidt glad for at også representanten fra FrP ønsker å gå dypt inn i hvilken forskning som finnes om straff. Selv om FrP klarte å finne et par svakheter som kunne vært bedre, overså man glatt alle de referansene som var riktige, og all forskningen som har kommet i etterkant av denne debatten, som er veldig tydelig på at om vi skal forstå straffens virkninger, må vi også se på straffens innhold, og vi må se på bakenforliggende årsaker til hvorfor mennesker begår kriminelle handlinger. Jeg ønsker gjerne å ha representanten med på en studiesirkel om kriminologisk forskning – som jeg selv har hatt gleden av å drive med i ganske mange år – som ser på nettopp hvordan det å begå kriminelle handlinger når man er ung, kan få store konsekvenser hvis samfunnet ikke møter det på en klok måte.

Takk for spørsmålet om et tema jeg i aller høyeste grad ønsker mer debatt om framover. Det handler om at demokratiet er helt avhengig av akademisk ytringsfrihet, som gjør at vi kan bygge politikk på forskning og kunnskap. Min kritikk av justiskomiteens leder i debatten det refereres til her, handler om å signalisere til en etat vi også har ansvar for å sørge for et budsjett til, hva slags type kunnskap som er relevant i den politiske debatten, og hva man ikke ønsker å høre. Jeg er trygg på at Politihøgskolen har gode prosesser for å sikre at forskningen og undervisningen der er god, men jeg har ikke noe ønske om at vi som politikere på Stortinget skal bestemme hvordan disse forskerne skal ha lov til å ytre seg i det offentlige rom og ikke.

Demokratiet vårt starter og slutter med innbyggernes rettssikkerhet. Sist søndag tente vi tre lys – for alle som må slåss, for rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss. Justisbudsjettet skal nettopp hjelpe oss med å sikre en rettsstat som skaper trygghet og ivaretar rettigheter for alle. Ikke alle har råd til å få rett, men tilgang på rettshjelp kan ikke avhenge av størrelsen på lommeboka. MDG mener tiden er overmoden for å etablere en førstelinjetjeneste for fri rettshjelp, og det er også behov for å inkludere flere områder i den frie rettshjelpen. I denne omgang feirer vi at vi sammen med de andre fire partiene i dette budsjettet har lykkes med å styrke, framfor å svekke, de spesielle rettshjelpstiltakene som gir rettshjelp til de mest sårbare når de trenger det. Bekymring for kriminalitet begått av ungdom har preget mye av justisdebatten så langt, både denne høsten og i dag. Vi skal ta det på stort alvor når mennesker utøver og blir utsatt for vold – uavhengig av alder – men i motsetning til FrP og Høyre tror ikke MDG og jeg at det politiske svaret er så enkelt som mer straff. Skal vi hjelpe ungdom som strever, må vi forstå og anerkjenne sammenhengen mellom fattigdom, utenforskap og kriminalitet. Unge som vokser opp med et savn etter trygge voksne eller nok mat på bordet, som sviktes av systemet som skal hjelpe dem, eller som utsettes for vold, vil også søke anerkjennelse og tilhørighet, men det kan komme til uttrykk på måter som skader eller ødelegger for andre og dem selv og ikke minst gjør dem sårbare for å bli utnyttet av kyniske kriminelle. Ja, vi skal reagere raskt når det trengs, men hurtigspor skal ikke handle om raskest mulig å få ungdom bak låste dører. Hurtigspor må handle om barnets beste, om å skape en ungdomsvennlig rettsprosess som hjelper dem med å forstå, og om at reaksjonen og straffens innhold kan ha et potensial som vendepunkt. Da er også økt bruk av konfliktråd og gjenopprettende prosess helt avgjørende. Et slikt hurtigspor kan MDG stille seg bak, og vi ser fram til å følge med på erfaringene vi får når dette rulles ut til enda flere deler av landet. Straff er ikke samfunnets viktigste verktøy mot kriminalitet; de ligger i familiepolitikken, i utdanningspolitikken, i helse, i kultur, i arbeidsliv osv., for det er samfunnet som skaper innenforskap, når utenforskap skaper kriminalitet. Den gode nyheten er at hvis vi lykkes med å skape mer innenforskap, kan politiets ressurser brukes effektivt der de må brukes – til å bekjempe kriminaliteten som truer enkeltmennesker og samfunnsverdier, i tråd med et endret trusselbilde. Det handler om hybride trusler, om kyniske kriminelle nettverk som beveger seg inn i den hvite økonomien, og om kriminalitet mot natur, miljø og dyr – som vi denne uken har fått flere eksempler på i media, fra organisert dyresmugling til omfattende forurensning. Det er kriminalitet som gir betydelig økonomisk gevinst for dem som utfører den, men det er også et potensial for historiske inndragningsbeløp og bøter som går til statskassen. Nye typer kriminalitet krever også nye typer kompetanse, både operativt og innen etterretning, etterforskning og påtale. Da kreves også Rosa kompetanse, slik at politiet blir enda bedre på å kjempe mot vold i nære relasjoner og hatkriminalitet, og på å møte mennesker som utsettes for dette, på en god måte. Det er fordi trygghet også handler om at alle har rett til å være seg selv. Straff er ikke samfunnets viktigste verktøy mot kriminalitet, men når vi først tar det i bruk, som samfunnets mest inngripende tiltak overfor innbyggerne sine – når vi plasserer mennesker bak låste dører og fratar dem friheten, selvbestemmelsen og nærheten til dem de er glad i, og de som er glad i dem – og samtidig har ambisjoner om at de skal ta andre valg når de slipper ut, må vi sørge for en bemanning i fengslene som er god nok til at de innsatte kan få et innhold som fungerer rehabiliterende, ikke isolerende eller ekskluderende. I MDGs alternative budsjett gjør vi flere grep for å styrke bemanningen og innholdet i fengslene i samarbeid med frivilligheten. Jeg har også tent lys denne adventstiden for dem som viser omsorg og alltid bygger bro, slik at fanger får sin frihet og flyktninger et hjem. Selv om vi ennå har en vei å gå, har jeg både håp og tro og ambisjoner om å få til enda mer på dette området framover.

Representanten tar opp situasjonen i kriminalomsorgen. Rettssikkerhet for alle innbyggere i landet vårt er avgjørende, og MDG mener at dette også gjelder dem kriminalomsorgen har ansvaret for. I Fremskrittspartiets alternative budsjett kuttes det 12,5 mill. kr til Tilsynsrådet for kriminalomsorgen. Dette er midler som går til å sikre at innsatte og domfeltes rettssikkerhet ivaretas i tråd med gjeldende regler og menneskerettighetene. Hvorfor vil representanten kutte i tilsynet med kriminalomsorgen?

Dagen i dag handler om mange grunnleggende rettigheter. Barn har etter barnekonvensjonen rett til beskyttelse mot alle former for vold, skade, misbruk, mishandling og utnytting, og MDG støtter at vi tar de nødvendige skrittene for å beskytte barn og unge mot potensielt skadelige utenlandsopphold, og vi støtter anbefalingen fra departementet og regjeringen. Samtidig er det avgjørende med en varsomhet i denne saken knyttet til forholdsmessigheten og nødvendigheten i å benytte utreiseforbud. De foreslåtte endringene i barnevernsloven, straffeloven, passloven og ID-kortloven må ses i sammenheng med barns grunnleggende rettigheter. Et utreiseforbud innebærer et inngrep i retten til bevegelsesfrihet etter Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det er avgjørende å sikre balanse mellom beskyttelse av barn og respekten for deres rettigheter og familiebånd. Det å hindre familier i å reise tilbake til hjemlandet kan ramme noen familier særlig hardt. Fordi utreiseforbud innebærer et inngrep i barns og foreldres rettigheter, må det underlegges strenge vilkår. Minste inngreps prinsipp må respekteres, og det må være en streng rettssikkerhet rundt beslutningene om utreiseforbud. Det er åpenbart at barn har grunnlovfestet rett til å gå på skole, og denne saken trekker ikke dette i tvil, men det finnes mange tiltak i verktøykassen som skal og må benyttes før et utreiseforbud er aktuelt, og når det er aktuelt, må beslutningene alltid gjøres på grunnlag av en grundig vurdering fra sak til sak, der barnets beste veier tungt. MDG har merket seg at flere høringsinstanser, bl.a. Likestillings- og diskrimineringsombudet og Barneombudet, støtter at bestemmelsen om utreiseforbud ikke uttrykkelig bør omfatte tilfeller der det er fare for at barnet fratas muligheten til grunnleggende utdanning. MDG er derfor en del av mindretallet i komiteen som ikke ønsker endringen nevnt av Høyre. MDG forventer at regjeringen følger opp kommunenes behov for kapasitet og kompetanse til å sikre at forebygging og støtte gis før utreiseforbud blir nødvendig, når det er mulig. Til sist: Denne saken handler om barna, og MDG forventer at regjeringen sikrer en oppfølging av dagens vedtak som gjør at nettopp barnas rett og mulighet til å bli hørt ivaretas i disse sakene. Det handler om alderstilpasset informasjon, om rettighetene, om reell mulighet for medvirkning og i stort om barnets behov for trygghet.

Det er sagt mye fint og godt fra talerstolen i dag, og det kjennes virkelig stort å få være med på dette, men det er også sagt ting jeg må kommentere. For det første – om tolkningsuttalelsene: Norges tolkningsuttalelser til CRPD har lenge skapt tvil om hvor fullt og helt konvensjonen egentlig gjelder. I komiteens høring påpekte bl.a. Likestillings- og diskrimineringsombudet, Landsforeningen for Skeive Funkiser og Uloba at tolkningserklæringene bør trekkes fordi de gir et signal som kan oppfattes som at endring og utvikling av norsk rett og praksis ikke er nødvendig. Når vi i dag inkorporerer CRPD i norsk lov, må vi gjøre det skikkelig. Vi skal skrive et nytt kapittel, og da må vi gjøre det uten gamle fotnoter eller unntak. Så vil jeg si noe om kostnader. Som mangeårig lokalpolitiker har jeg kjent på de altfor trange økonomiske rammene for det vi vet innbyggerne trenger, men jeg har også delt en bekymring mange lokalpolitikere har, for mangelen på mennesker til å løse de oppgavene som skal løses. Når vi vet at vi trenger arbeidskraft, hvordan kan vi fortsette å sløse med menneskelige ressurser? Kostnadene ved ikke å tilrettelegge for arbeids- og samfunnsdeltakelse er høy. Om bare 15 pst. av personene med funksjonsnedsettelser som kan og vil jobbe, ble inkludert i arbeidslivet i ti år, hadde vi i Norge hatt en gevinst på 27 mrd. kr, ifølge en utredning som Oslomet gjennomførte for likestillings- og mangfoldsutvalget. Å bygge ned barrierer er ikke bare å ta rettigheter og mennesker på alvor, det er også veldig god samfunnsøkonomi. Ingen er fri før alle er fri.

Jeg vil først rose statsråden og regjeringen for å ta CRPD inn i norsk lov og løfte dette til Stortinget. Jeg er enig i at det er en stor dag. Inkorporering er en enormt viktig start, men det tar oss ikke i mål med den jobben vi må gjøre. Jeg mener jo at MDGs tilleggsforslag vil hjelpe Stortinget til også å ta de neste stegene allerede i dag. En inkorporering må følges av en systematisk gjennomgang av hvordan vi som samfunn behandler mennesker med funksjonshindre, gjennom å etablere en sannhets- og forsoningskommisjon som kan gi rom for vitnesbyrd, dokumentasjon og forståelse av den diskrimineringen som har funnet sted. Hensikten er ikke å peke ut skyldige, men å skape innsikt og grunnlag for varige endringer. Jeg vil gjerne spørre statsråden hva statsråden tenker om å sette i gang et sannhets- og forsoningsarbeid for å lytte, lære og jobbe godt framover.

Funksjonshindrede i Norge har ventet lenge nok. År etter år har de stått i tog og markeringer, på 1. mai, på 8. mars og på 3. desember, FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne, med det samme klare budskapet: Hva vil vi ha? CRPD. Når vil vi ha det? Nå. I dag tar vi et viktig steg i riktig retning, og endelig kan vi gi menneskerettighetsbevegelsen en seier som de selv har kjempet fram, gjennom utholdenhet, kunnskap og utrettelig press over mange år. Som politiker kan jeg ikke annet enn å beklage at det har tatt så lang tid. Men jeg kan også berømme alle dem som har stått på for dette, som har snudd det tunge skipet som en endring i menneskerettsloven er. Samtidig er dette også en dag med sorg, for flere av dem som kjempet hardest for CRPD, også i mitt eget parti, er ikke lenger blant oss. De fikk aldri oppleve denne dagen. Vi skylder dem å fullføre arbeidet. Når vi først inkorporerer CRPD i menneskerettsloven, må vi gjøre det på en måte som faktisk svarer på den kraftige kritikken som FN har rettet mot Norge. For uretten som funksjonshindrede opplever i dag, er ikke tilfeldig, den er systematisk. FN-komiteen pekte i 2019 på seks hovedproblemer: Norge har ikke fulgt opp CRPD i lovverket, tolkningserklæringene svekker sentrale artikler, Norge mangler uavhengige klagemuligheter, kommunale forskjeller skaper ulikhet og diskriminering, vergemål og tvang bryter med rettssikkerheten, og det finnes ikke noe nasjonalt oppgjør med historisk og nåværende urett. MDGs tre forslag, som jeg herved tar opp, tar tak i nettopp dette. For det første – å trekke tolkningserklæringene: FN-komiteen er krystallklar. Norge må trekke tolkningserklæringene til artiklene 12, 14 og 25. De står i dag som en politisk og juridisk brems som forteller at norsk lov og praksis ikke trenger å tilpasses CRPD fullt ut. Disse erklæringene bidrar til at folk fortsatt tvangsflyttes uten lovgrunnlag, at tvang og frihetsberøvelse brukes der støtte skulle vært gitt, og at helse- og omsorgssektoren fortsatt ser på funksjonsnedsettelser med et medisinsk, ikke et menneskerettslig, blikk. Å trekke erklæringene er en nøkkel til å endre maktforholdet mellom staten og borgerne den har sviktet. For det andre – å ratifisere tilleggsprotokollen: FN kritiserte Norge kraftig for å nekte funksjonshindrede adgang til en uavhengig klageinstans, og anbefalte uttrykkelig at vi ratifiserer tilleggsprotokollen. I dag har norske funksjonshemmede ingen mulighet til å løfte en CRPD-krenkelse til et internasjonalt organ, selv når staten bryter rettighetene deres. Når kommuner kutter BPA-vedtak som folk er avhengige av for å leve, når barn nektes skolegang, når unge funksjonshindrede mister muligheten til arbeid og utdanning, da finnes det ingen instans over staten som kan si at dette er et lovbrudd, dette må rettes opp. Med tilleggsprotokollen gjenoppretter vi denne rettssikkerheten. For det tredje – en sannhets- og forsoningskommisjon: FN-komiteens rapport beskriver et mønster av overgrep og forskjellsbehandling som strekker seg over generasjoner. Men dette handler ikke bare om fortid, det skjer i Norge i dag. Vi vet at mennesker tvangsflyttes uten beslutningsstøtte, at BPA-vedtak fjernes når kommunene må spare penger, at barns rett til opplæring brytes jevnlig, og at funksjonshindrede stenges ute fra arbeid og samfunnsdeltakelse. Ingen nasjon kan rette opp strukturelle brudd uten først å synliggjøre og erkjenne dem. En sannhets- og forsoningskommisjon er nødvendig for å kartlegge, erkjenne og forhindre videre menneskerettsbrudd, slik FN etterlyser. Veien videre må være å lytte, lære og handle. Det kan ikke være slik at postnummer eller kommunekasse avgjør om man får likestillingstjenester, beslutningsstøtte, utdanning, arbeid, frihet til å bestemme hvor man vil bo, eller rett til et familieliv. Når vi vet at nettopp arbeidskraft er et av de største udekkede behovene vi som samfunn har, har vi ikke råd til å sløse med menneskelige ressurser. Når funksjonshindrede sier de vil være med, da må Stortinget åpne dørene.

Samfunnssikkerheten formes av vår situasjonsforståelse og risikoaksept. Også i en urolig sikkerhetspolitisk tid vet vi at det er klimaendringene som utgjør den aller største trusselen mot samfunnssikkerheten og tryggheten vår. Jeg mener at risikoaksepten i norsk politikk har vært, og fortsatt er, altfor høy når det gjelder klimarisiko. Derfor er det historisk at MDG ved for første gang å være en del av forhandlingene om Norges statsbudsjett har lyktes med å sette omstillingsrisikoen på agendaen. Norsk økonomis oljeavhengighet er en stor trussel for alle deler av samfunnet som påvirkes av framtidige statsbudsjett. Klimaendringene gir fysisk risiko, som hyppigere og kraftigere ekstremvær, som ødelegger veier og bygg og truer tilgangen til det helt grunnleggende. Mangel på rent vann og mat har i all tid skapt konflikter som sender mennesker på flukt, og klarer vi ikke raskt å bremse klimaendringene, vil dette forsterkes kraftig framover. Aldri har så mange mennesker vært på flukt. Reell klimahandling er helt avgjørende for ikke å forverre dette. Med MDGs gjennomslag er Norge ett skritt nærmere å ta sin del av det solidariske ansvaret. Samtidig har ingen andre land så gode forutsetninger som Norge for å gi trygghet til mennesker som må forlate sine hjemland som følge av lidelse, krig og konflikt. Der bør vi gjøre langt mer. For MDG er det en selvfølge å ta imot det antallet kvoteflyktninger FN ber oss om. Det er en selvfølge at barn som kommer til Norge alene, må få omsorg og trygghet på lik linje med alle andre barn. Det er også en selvfølge at vi ikke skal bruke ressurser på å skape mer utrygghet eller til og med kaste ut mennesker som bidrar på lik linje med alle oss som er født her. MDG er klart for å kjempe for en rettsstat som skaper trygghet og ivaretar rettighetene for alle, ikke ved å sette grupper opp mot hverandre, men med mer felleskap og mindre polarisering. Demokratiet starter og slutter med innbyggernes rettssikkerhet. Tilgang på rettshjelp skal ikke avhenge av størrelsen på lommeboka. MDG mener tiden er overmoden for å etablere en førstelinjetjeneste for fri rettshjelp, men i denne omgang feirer vi at vi sammen med de andre fire partiene har lyktes med å styrke, framfor å svekke, de spesielle rettshjelpstiltakene. Norge har enorme verdier i sivilsamfunnet og frivilligheten. Jeg er derfor stolt av at MDG bidrar til å styrke frivillighetens rolle innenfor beredskap. Vi skulle gjerne ha styrket flere med mer innenfor både rettsikkerhet, kriminalomsorg og beredskap. MDG stemmer i dag for budsjettenigheten fordi vi har fått viktige gjennomslag. Til slutt vil jeg opplyse om at vi trekker anmodningsforslagene våre som er fremmet i innstillingen fra komiteen, da de ble fremmet før vi fikk en enighet med regjeringen.

Som lokalpolitiker inntil veldig nylig har jeg stått i mange krevende prioriteringer akkurat på denne tiden av året. Med enda mer krevende økonomi enn før bes kommunene om å velge kutt som gir kortsiktig innsparing, selv om de vet at det på lengre sikt vil gi konsekvenser som koster mye mer enn det de sparer. Jeg har noen eksempler fra fylket mitt, Vestfold, som har den største andelen unge i Norge som er utenfor. I Vestfold er én av ti unge mellom 15 og 29 år verken i utdanning eller i arbeid. Samtidig oppfordres kommunene til å flytte ressurser fra oppvekst til helse og omsorg. Selv om barnetallene går ned, øker utfordringene med ungt utenforskap, og dette koster penger. Det kommer til uttrykk på flere måter: skolevegring, skolefravær, psykisk uhelse, selvskading og også kriminalitet. Klima er et annet område hvor vi vet at hvis vi ikke gjør tiltak nå, vil det koste kommunene dyrt. Mener statsråden det er forsvarlig å kutte ytterligere i kommunebudsjettene, når vi vet at konsekvensen er at det blir dyrere enn det vi sparer?

Takk for svaret. Jeg ble for så vidt betrygget av at justisministeren ønsker å ta det opp i styringsdialogen med underliggende enheter. Det tenker jeg er klokt. Retorikken fra Trump-administrasjonen og hans allierte har bidratt til en økning i hatkriminalitet og vold, og transpersoner blir nå altså utsatt for juridisk, sosial og politisk forfølgelse, hvor staten fratar dem helt grunnleggende rettigheter. Politikerne bruker dem som syndebukker, og videre følger samfunnet opp med vold og trakassering – en svært alvorlig situasjon. Jeg regner med at statsråden, som meg og mange andre, har fått med seg at det også er langt flere grupper enn transpersoner i USA som kjenner på utrygghet nå, som følge av Trumps retorikk og trusler mot dem som ikke støtter ham, f.eks. journalister, forskere og dommere. Dersom statsråden selv anerkjenner at det er grunn til bekymring, at det er dokumentert risiko for at liv kan gå tapt, vil statsråden da sørge for en midlertidig stans i bruken av 48-timersprosedyren for søkere fra USA mens en eventuell gjennomgang pågår, for å sikre at ingen blir returnert på feil grunnlag i mellomtiden?

Takk for svaret. Dette er detaljer, men det vises – forståelig nok – fortsatt til et system, og for MDG er det viktig at norske myndigheter sikrer at transpersoner som forfølges på grunn av kjønnsidentitet, får reell beskyttelse gjennom asylsystemet. Det må også gjelde personer fra land som gjerne anses som trygge, som USA. Under Donald Trumps nye presidentperiode har angrepene på transpersoners rettigheter eskalert til et nivå som ikke lenger kan ses på som noe annet enn systematisk forfølgelse. Utviklingen skjer veldig raskt i USA, og systemet vi benytter oss av, er jo ikke bedre enn den dokumentasjonen og kunnskapen det anvendes med. Så vidt jeg kan se, ligger det ikke noe informasjon om USA på Landinfos sider, og heller ikke noe om transpersoners situasjon spesielt. Jeg kan heller ikke se at Landinfo har egne ansatte som følger situasjonen i USA overhodet. Jeg lurer på om statsråden er sikker på at Landinfo klarer å følge den raskt endrede og komplekse lovsituasjonen for transpersoner på delstatsnivå i USA, og hvordan man sørger for opplæring og informasjon i UDI og politiets utlendingsenhet med tanke på det.

Den 13. oktober stilte jeg justisministeren et skriftlig spørsmål om hvordan rettssikkerheten for transpersoner fra USA ivaretas i asylsystemet. Bakgrunnen er den alarmerende og veldokumenterte forverringen av rettighetssituasjonen i en rekke delstater i USA. I f.eks. Iowa, Tennessee og Florida har lovverket blitt utformet for å fjerne transpersoners juridiske anerkjennelse, helsevern og deltakelse i samfunnet. Dette innebærer bl.a. fjerning av kjønnsidentitet som en beskyttet kategori i diskrimineringslover, forbud mot kjønnsbekreftende helsehjelp og sensur av undervisning om kjønnsidentitet. Den juridiske undertrykkelsen ledsages av en aggressiv politisk og sosial kampanje hvor transpersoners eksistens blir brukt som en politisk slagmark. UDIs retningslinjer lister USA blant land i 48-timersprosedyren for hurtigbehandling av asylsøknader. Med tanke på forutsigbarhet og ivaretakelse av Norges menneskerettslige forpliktelser ba jeg statsråden om en redegjørelse for kriteriene som ligger til grunn for at USA står på denne listen, og hvordan individuelle forhold, særlig for transpersoner, ivaretas. I sitt svar 17. oktober bekreftet statsråden praksisen, men forsvarte den med innebygde sikkerhetsventiler. Svaret var en teoretisk beskrivelse av et system som etter min mening ikke tar inn over seg den praktiske risikoen som en transperson på flukt faktisk står i. Derfor er mitt spørsmål: Anerkjenner statsråden at en traumatisert transperson som nettopp har flyktet fra en fiendtlig delstat i USA, kan ha store vanskeligheter med å formidle sin fulle situasjon og sin kjønnsidentitet til en uniformert myndighetsperson i løpet av de første 48 timene? Og hvordan sikrer statsråden at en søker som ikke umiddelbart tør å være åpen, ikke feilaktig blir returnert, i strid med non refoulement-prinsippet?

Jeg vil først takke statsråden for en god og grundig redegjørelse. Jeg og MDG deler politiets og regjeringens bekymring for alvorlige tendenser i kriminalitetsutviklingen. Det er aktører som har vilje og evne til å påføre enkeltmennesker og samfunnet stor skade. Det er skremmende at oppvekstmiljøer blir utrygge, det er tragisk at enkeltindivider får livet ødelagt som følge av vold, og det er svært alvorlig at kriminelle nettverk nå truer samfunnsstrukturer og tillit. Vi kan ikke akseptere at denne utviklingen får fortsette. Nettopp fordi dette er så viktig, vil jeg oppfordre statsråden og regjeringen til å søke løsninger sammen med de partiene som forstår de komplekse årsakene til kriminalitet. Enkelte partier ser nemlig ut til å mene at straff forebygger. Det gjør det ikke, og det er det viktig at vi som har et politisk ansvar, forstår. Jeg vil sterkt advare regjeringen mot å bli med i en konkurranse om de mest lettvinte løsningene på kort sikt – uten å ta hensyn til konsekvensene det får på lengre sikt. MDG kommer aldri til å gå med på populistiske premisser i justispolitikken. Vi trenger mindre, ikke mer, krigsretorikk og polarisering. Ofrene for kriminaliteten fortjener bedre. De fortjener at vi både gjør grep på kort sikt og tenker langsiktig på hva som faktisk forebygger, og hva det betyr for oss som samfunn. I dag bruker kriminelle nettverk sårbare barn og ungdommer som buffer mellom seg selv og loven. Vi vet at de ofte er sårbare, fattige og mulige å rekruttere som brikker i et kynisk spill. Rekruttering av unge til voldsoppdrag er en metode som benyttes flere steder i Europa. Det er ikke noe nytt at mennesker utnyttes gjennom å påføre dem utrygghet og gjeld. Det nye er alderen til dem som utsettes. Fellesnevneren som muliggjør slik utnytting, er sårbarhet og utenforskap. Bakmennene er først og fremst økonomiske aktører som beskytter egeninteresser, fullstendig uavhengig av konsekvensene for dem de utnytter. På grunn av den feilslåtte forbudspolitikken har de kriminelle nettverkene monopol på et rusmiddelmarked som er helt utenfor myndighetenes kontroll. Dessverre finnes det ikke nå et flertall i denne salen for å gjøre noe med det, men vi i MDG ser fram til den dagen resten av det politiske Norge ser virkeligheten i øynene og tør å ta politisk ansvar for å løse også dette problemet. I mellomtiden forventer vi at regjeringen følger opp og sikrer at politiet ikke bruker knappe ressurser på mindre alvorlig narkotikakriminalitet. Politiets innsats må prioriteres mot aktørene bak den alvorlige utviklingen – de som bestiller vold og truer samfunnet. Når kriminaliteten blir digital og beveger seg inn i den hvite økonomien, må også politiets kapasitet og kompetanse gjenspeile det. Forventningene til hva etterforskere skal kunne, har endret seg raskt og mye, og som politikere må vi evne å prioritere de ressursene. Da må vi også se kritisk på hva vi ber politiet ta hovedansvar for, og når de kun skal være en del av det store laget. Jeg vil skryte av styrkingen av samarbeidet mellom etater og samarbeidet internasjonalt og styrket etterretning. Barn og ungdom begår ikke kriminelle handlinger fordi de er brune i huden, eller fordi de er ondere enn andre barn. For noen handler det om uflaks og umodenhet. For mange føles det som at dette samfunnet ikke har like mye å tilby dem som alle andre. Én ting er økonomisk fattigdom, men vel så viktig er mulighetsfattigdommen. Når kriminelle miljøer representerer en mulighet for trygghet, tilhørighet og anerkjennelse, må vi spørre oss hvor vi som samfunn sviktet. Å sette barn i fengsel forsterker mulighetsfattigdommen. Vi vet at fengsler fungerer som kriminalitetsskoler. Jeg ser fram til å samarbeide med regjeringen og de andre partiene på Stortinget om å sikre at barn ikke soner med voksne, og finne løsninger som både beskytter samfunnet og forebygger framfor å skape mer utenforskap og kriminalitet. Før jeg tiltrådte som stortingsrepresentant, jobbet jeg i politiet. Norsk politi er dyktige fagfolk som løser sitt samfunnsoppdrag for et trygt samfunn på vegne av fellesskapet så godt de kan. Likevel må jeg si at jeg er bekymret for om vi er i ferd med å begå en feil når det gjelder hvilke oppgaver politiet skal løse. Å forebygge kriminalitet motivert av utenforskap er ikke først og fremst en politioppgave, men et samfunnsprosjekt og en hverdagsaktivitet. Vi trenger oppvekst- og helsetjenester tett på barna våre, et barnevern som beskytter, velfungerende lokalsamfunn med meningsfylt frihet og økonomisk trygghet for familiene. Regjeringen har ingen bedre allierte når de skal finne kunnskapsbaserte og ambisiøse løsninger på kriminalitetsutviklingen som vi har fått presentert i dag.

Det er stort å stå her som en del av folkestyret. Det gir en sterk følelse av tilhørighet til og ansvar for fellesskapet og det norske demokratiet. Behovet for tilhørighet er grunnleggende for alle mennesker. I løpet av livet vil vi alle kjenne på å være utenfor. Noen ganger har andre et vi, mens en selv står alene uten en gjeng. For majoriteten av oss er dette en livserfaring, men noen er utenfor hele tiden. I denne debatten har mange uttrykt bekymring for kriminalitet begått av ungdom, og noen har påpekt sammenhengen mellom fattigdom, utenforskap og kriminalitet. Unge som vokser opp uten nok mat på bordet, som sviktes av systemet, eller som utsettes for vold, vil være mer sårbare for å bli utnyttet av kyniske kriminelle nettverk. Det er også andre skjelett i utenforskapet vi må snakke om og ta et politisk ansvar for å gjøre noe med: angrep mot skeives rettigheter, transpersoners frykt for egen sikkerhet, «funkiser» som stenges ute fra å delta, og alle som ikke får sin stemme hørt. For MDG er det å innse dette å være årvåken, kall det gjerne «woke», og å evne å se komplekse sammenhenger der andre vil ha enkle løsninger. Både kriminalitet, selvskading, skolevegring og ekstremisme er uttrykk for utenforskap, og utenforskap går ofte i arv og skaper ringvirkninger. I trontalen ble det sagt at unge som begår alvorlige lovbrudd, skal møtes med tydelige og raske reaksjoner. Ja, vi skal reagere raskt når det trengs, men det må også bety raskt å ta grep for å bekjempe systematisk utenforskap, gjennom å ta til motmæle mot polariserende høyrepopulisme og å ta på alvor fascistiske strømninger som setter grupper opp mot hverandre. Vi må også bruke samfunnets ressurser på en effektiv måte mot den alvorlige og samfunnsskadelige kriminaliteten, som vi nok alle er urolige for at skal få fotfeste. Politiet skal gå etter kyniske kriminelle nettverk som beveger seg inn i den hvite økonomien, som utnytter sårbar ungdom, og som sprer utrygghet og vold. Å bekjempe utenforskap er både en oppgave for demokratiet og en hverdagsaktivitet. Det er trygge nabolag og foreningsliv, en skole med plass til alle, en skjerm- og algoritmefri barndom og mer tid til det som betyr noe. Meningsfulle og inkluderende fellesskap er den viktigste beredskapen vi har i en urolig verden. Det er ikke naivt å snakke om barns beste. Det naive standpunktet i kriminalitetsdebatten er å tro at straff løser alle problemene. Løsningen er kanskje mer komplisert, men også mer inspirerende. Vi må lage et varmere, smartere og rausere samfunn med plass til alle, og det ser jeg fram til å samarbeide med Stortinget og regjeringen om.

For en mangeårig beredskapsbyråkrat og nå beredskapspolitiker er det en gjenganger i evalueringer at felles situasjonsforståelse er en forutsetning for god krisehåndtering. I trontalen hørte vi at regjeringen ser at klimaendringene setter sitt preg på verden, men «setter sitt preg» er vel tidenes underdrivelse, når klimaendringene er vår tids største trussel mot samfunnssikkerheten og forsterker alle andre kriser som vies mer oppmerksomhet. Klimakrisen betyr mer ekstremvær, flom og skred – med ødelagt infrastruktur, nedetid for strøm og kommunikasjon og igjen: fare for liv og helse. De økonomiske konsekvensene vil være enorme dersom vi ikke lykkes med å bremse klimaendringene, i tillegg til å klimatilpasse. I tillegg kommer konsekvensene i resten av verden, som øystater under vann, byer i brann og matmangel, som igjen skaper konflikt og massemigrasjon. Kan statsråden betrygge meg og MDG om at regjeringen vil sørge for at klimapolitikken og beredskapspolitikken ses i sammenheng de neste fire årene?