En av Grunnlovens viktigste funksjoner er at den skal fastholde noen prinsipper og verdier som er så viktige at de ikke skal kunne settes til side av kortsiktige politiske stemningsbølger eller endres på bakgrunn av en regjerings prioriteringer alene. Hensynet til naturens tåleevne i saker om nedbygging av natur er en av disse verdiene. Naturen har allerede en form for grunnlovfestet beskyttelse. § 112 fastslår bl.a.: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Dette er et godt grunnlag for naturmangfoldloven og annen vernelovgivning, men paragrafen sier ikke noe om Stortingets rolle i tilfeller hvor natur av særlig verdi, eller store sammenhengende naturområder, blir forringet på en måte som bryter med retten til et miljø som sikrer helsen, i dag og for etterslekten. Paragrafen sier heller ikke noe i dag om naturens verdi for andre arter og artsmangfold. Når man bygger ned eller ødelegger natur, mister man noe permanent. Arter som er utryddet, kan ikke gjenoppstå. I en del tilfeller kan man reparere vekst- og livsforhold for planter og dyr gjennom naturrestaurering, men dette ikke alltid mulig, særlig ikke for natur med et spesielt rikt artsmangfold. Det er ofte en grunn til at det er et stort biologisk mangfold akkurat der det er. Naturrestaurering krever også store offentlige midler og kan sjelden erstatte det som tapes, fullt og helt. Den beste måten å ivareta retten til et miljø som sikrer helsen, er å ikke ødelegge verdifull natur i utgangspunktet. Dette er et spesielt viktig prinsipp for natur som man vet har særlig stor økologisk verdi eller spesielt stor verdi for befolkningen. Natur over hele verden forringes nå raskere enn noen gang tidligere i menneskehetens historie. Ulike miljøproblemer forsterker hverandre og gir effekter som har alvorlige konsekvenser for natur og samfunn. En høyere terskel for inngrep i særlig verdifull natur, slik vi foreslår i vårt grunnlovsforslag, er derfor viktig både ut fra naturens egenverdi og på bakgrunn av at menneskene er avhengig av den. I dag kan store irreversible endringer gjøres uten Stortingets samtykke. For eksempel blir endring av verneforskrifter i dag ikke behandlet av Stortinget, men kan gjøres av regjeringen alene. I praksis har naturen bare reell beskyttelse mot inngripen så lenge den ikke trues av andre samfunnsinteresser som vinner gjennom politisk der og da, uavhengig av hvor sjeldent, sårbart eller verdifullt et naturområde er. Eksempler på dette fra nyere tid er naturreservatene i Åkersvika og Lågendeltaet i Innlandet, som begge hadde lovens strengeste vern, men der verneformålet likevel ble satt til side og vernet delvis opphevet i forbindelse med utbyggingssaker. Tilsvarende inngrep planlegges i det rike naturreservatet nord i Tyrifjorden. Det er allerede presedens i Grunnloven for å gi miljøet beskyttelse gjennom § 112. Dette forslaget innebærer at den eksisterende miljøparagrafen styrkes med en ny bestemmelse som understreker at store inngrep i naturen må godkjennes av Stortinget. Saker som omhandler inngrep i natur av særlig verdi, skal dermed legges fram som samtykkesaker for Stortinget av regjeringen. Ettersom bestemmelsen innebærer at Stortinget kun skal samtykke og ikke selv gjøre forvaltningsvedtak, er det hensiktsmessig at Stortinget behandler saken etter at forvaltningen har truffet endelig vedtak. Grunnloven § 49 andre ledd fastslår: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer.» Vårt forslag innebærer sånn sett en forflytning av myndighet fra lokale folkevalgte organer til Stortinget for noen tilfeller i naturforvaltningen. Forslaget rokker imidlertid ikke ved prinsippet om lokalt selvstyre. Det er også vel etablert praksis at staten har ansvar i arealsaker av nasjonal betydning. I dagens naturmangfoldlov er det regjeringen som er øverste myndighet selv om mange beslutninger er delegert til kommunene og fylkene. Den reelle betydningen av endringen vil være at naturvernet og den praktiske oppfølgingen av § 112 demokratiseres ytterligere, både fordi beslutningen ville ligge hos den folkevalgte forsamlingen, og fordi dette, i større grad enn det som er tilfellet i dag, åpner for debatt og påvirkning fra både opposisjonspartier og aktører utenfor Stortinget Det finnes presedens for bruk av begrepet «særlig verdi» i norsk lovverk. Den tidligere loven om skogbruk og skogvern brukte begrepet for å hjemle restriksjoner for skogbruk, og begrepet er brukt for beskyttelse av bestemte områder i akvakulturloven. Bakgrunnen for valget av dette begrepet er å unngå å knytte forslaget til bestemte vernestatuser direkte. Grunnloven bør ikke vise til laverestående lovverk, slik ordet «vern» gjør til naturmangfoldloven. Og vel så viktig: Naturområders vernestatus, eller mangel på sådan, reflekterer ikke alltid naturens verdi fra et naturfaglig ståsted eller verdien for befolkningen. Ulike naturfaglige miljøer har ulik vektlegging av hva som ligger i begrepet «natur av særlig verdi». Kjernen er likevel at sakene som vil være gjenstand for behandling i Stortinget, vil handle om natur med viktige økologiske funksjoner, stort biologisk mangfold, større og sammenhengende naturområder og natur Norge har et særlig internasjonalt ansvar for å ivareta. På denne bakgrunnen foreslår Miljøpartiet De Grønne at § 112 første ledd nytt tredje punktum skal lyde: «Inngrep til skade for natur av særlig verdi kan ikke iverksettes uten Stortingets samtykke.»

Interessene til framtidige generasjoner, naturen og de andre dyrene blir fortsatt systematisk ignorert i politikken og samfunnet. Dette er grupper som er enkle å ignorere, fordi de ikke kan tale sin egen sak, og fordi ingen sterke økonomiske krefter har interesse av å jobbe for dem. Derfor har vi i Miljøpartiet De Grønne gått til valg på å være en stemme for de stemmeløse, og derfor har vi fremmet grunnlovsforslag om å få dyrs egenverdi inn i Grunnloven. Lov om dyrevelferd trådte i kraft i 2010. Lovgivningen har gitt dyrs status i samfunnet et visst løft og har hatt en positiv holdningsskapende effekt. Men realiteten er at prinsippet om dyrs egenverdi i § 3 i dyrevelferdsloven i liten grad anvendes i praksis. Dyr behandles fortsatt på en måte som påfører dem stor lidelse. Det skjer med dyr i privat hold, det skjer i landbruket, og det skjer i tilknytning til forskning eller underholdning. Dyrs status i samfunnet og hvilke forpliktelser staten har overfor dem, har i stor grad vært knyttet til hvilken nytte vi mennesker har av dem. Andre dyrs interesser står ofte i motsetning til menneskelige interesser, og det er nesten alltid de andre dyrene som taper. Dyrene har hittil ikke vært nevnt i Norges grunnlov, i motsetning til flere andre land som har formuleringer om dyrs egenverdi i sine grunnlover, f.eks. Tyskland, Belgia, Luxemburg og Italia. I Tyskland og Belgia nevnes det at dyr er sansende vesener som staten er forpliktet til å beskytte. I Luxembourg tilsier ordlyden at staten «recognises to animals the quality of non-human living beings endowed with sentience and ensures the protection of their welfare». Å klargjøre at Norge ikke betrakter dyr som ting, og at vold mot dyr er mer alvorlig enn skadeverk på gjenstander, er et viktig skritt for å heve dyrs status. På bakgrunn av dette mener vi at det er behov for styrke dyrs egenverdi og anerkjenne dyrs selvstendige moralske status i Grunnloven. Av det følger visse overordnede plikter for staten til å ivareta dyrs interesser. Vi fremmer derfor to alternative forslag som begge inneholder en erkjennelse av dyrs egenverdi. I alternativ 1 fastslås det at dyr har egenverdi, uten at det gis noen vurderinger av hva som gjør at de har denne egenverdien. I alternativ 2 fastslås det at dyr har egenverdi nettopp fordi de er sansende vesener. Begrepet egenverdi, som også er anvendt i dyrevelferdsloven, inneholder en anerkjennelse av at dyr har egne interesser. Et dyrs egenverdi er uavhengig av dyrets art, individuelle egenskaper og menneskets følelsesmessige forhold til dyret. Dyr er individer med evne til positive og negative sanseopplevelser fysisk og mentalt. Innholdet i dyrs egenverdi er et bevegelig mål som må oppdateres i tråd med tilgjengelig kunnskap og samfunnsutviklingen for øvrig. Sansende vesener er en oversettelse av det engelske «sentient beings», som brukes i dyrevelferdsetikk og dyrevelferdsrett i flere land. Som sansende vesener har dyr samme kapasitet som oss mennesker til å oppleve verden på godt og vondt. Erkjennelsen anordner i tillegg et skille mellom dyr og andre levende organismer og fastslår at dyr er mer enn menneskers eiendom. Vi har også brukt formuleringen «å sikre respekt» i lovforslaget. Ordet respekt rommer mer enn omtanke, beskyttelse eller anerkjennelse. At staten skal sikre respekt for dyrs egenverdi, innebærer at staten skal avstå fra å påføre dyr unødvendige påkjenninger og gjøre tiltak for at dyr ikke skal utsettes for unødvendige påkjenninger. Det må leses som at staten skal fremme positive tiltak for å opprettholde det enkelte dyrs egenverdi. Likeså skal respekten for dyrs egenverdi fremmes uavhengig av det enkelte dyrs nytteverdi, basert på dyrs interesser som levende, sansende vesener. Ordlyden i forslaget er ment å sørge for at det til enhver tid skal etterleves en standard i tråd med tilgjengelig kunnskap om hva som er god dyrevelferd. Forskjellige politiske bevegelser har forskjellige utgangspunkter for sine ideologier, og det kommer særlig fram i hvordan man bruker ordet frihet. Noen partier ble stiftet i en tid da «frihet fra» var et viktig frihetsbegrep. Vi ser det, for disse partiene er flinke til å framholde individets rett til ikke å bli utsatt for overgrep fra f.eks. staten. Andre partier har kommet fram i en tid hvor «frihet til» har vært et viktig begrep, hvor rettigheter og velferdsordninger har vært en viktig ting å kjempe fram på vegne av disse. I dag ser vi framveksten, eller kanskje til og med tilbakekomsten, av en mye eldre politisk ideologi, som handler om at frihet er noe man skal tilkjempe seg ved å tilkjempe seg makt – at det er den sterkestes rett som gjelder, og at det er individets nytteverdi for de sterkeste som gjør at man kan tilkjempe seg frihet. Vi i De grønne står for det motsatte frihetsbegrepet. Vi ønsker en eksistensiell frihet, som vil si at hvis du er, så er du også fri, og ingen er frie før alle er frie. Vi mener derfor at vår solidaritet bør utvides, ikke begrenses. På denne bakgrunn fremmer vi følgende forslag, hvor alternativ 1 er at den nye paragrafen skal lyde: «Dyr har egenverdi. Statens myndigheter skal sikre god dyrevelferd og respekt for dyr som sansende vesener.» Vårt alternativ 2 er at den nye paragrafen skal lyde: «Statens myndigheter skal sikre god dyrevelferd og respekt for dyrs egenverdi som sansende vesener.»

Vi i Miljøpartiet De Grønne er krystallklare på at vi er imot denne lovendringen, og vi frykter den kan ha store negative konsekvenser for norsk natur, norske rovdyr og norske økosystemer. Selvfølgelig anerkjenner vi at det finnes dilemmaer og vanskelige avveininger i denne saken. Vi anerkjenner at de som driver med beitedyr og tamrein, står overfor vanskelige dilemmaer og situasjoner i møte med rovdyr. Det er en reell, konkret hendelse som gjør at vi står her i dag, og vi skal ha forståelse for hvor utrolig vanskelig det har vært for de involverte i denne situasjonen. Det er vår jobb som politikere å sikre folks trygghet, og det må vi finne løsninger på, men vi mener at dette ikke er løsningen. Alle de fire store norske rovdyrene er fredet. Årsaken til det er at det er veldig få av dem i norsk natur. Bjørn, gaupe og jerv er klassifisert som sterkt truet på rødlisten. Ulven er kritisk truet, og bestanden preges av alvorlig innavl fordi den er så liten. Vi må også se endringen i sammenheng med resten av rovdyrpolitikken. Vernet har blitt svekket de siste årene. Det har f.eks. blitt mulig å ta ut rovdyr som ikke har tatt et eneste beitedyr. Før sto fredningsbestemmelsen i naturmangfoldloven sterkt; nå trumfer bestandsmålene alle hensyn, og de målene holder bestandene nær utryddelse fra norsk natur. I tillegg vet vi at det foregår omfattende ulovlig jakt. For noen uker siden meldte NRK at ulvene i det eldste ulvereviret i Norge er sporløst forsvunnet. I denne situasjonen mener vi det er uklokt å senke terskelen for å ta ut rovdyr. Loven ble, som sagt, endret senest i 2020 for å sikre at lovverket er i tråd med Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Forslaget vi vedtar nå, mener vi innebærer en risiko for å bryte de forpliktelsene. Både WWF Norge, Birdlife Norge, Naturvernforbundet, NOAH, ARV m.fl. uttrykker bekymring for at forslaget kan bidra til å svekke beskyttelsen av fredet rovvilt. Ordlyden som foreslås, er utydelig og etter vårt syn ikke egnet til å skille mellom reelle nødrettssituasjoner og situasjoner som ikke er det. Dagens lov sier allerede at vilt kan avlives når det må anses som påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Den sier også i dag at eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe. Jeg håper at de som i dag går inn for denne endringen, ser at en setter rovdyrene i en enda vanskeligere situasjon, og anerkjenner at det bør kompenseres med andre tiltak som gjør bestandene mer robuste, og at vi heller finner andre, bedre måter for å hjelpe de menneskene vi tross alt skal hjelpe.

Det er jo en del år siden, men det som hovedsakelig gjorde at folk opplevde høye strømpriser, var at man plutselig gikk tom for vannkraft i magasinene, og dermed satt der en kald vinterdag og frøs, med høye strømpriser. Det er mange ting som kan føre til høye strømpriser. Årsaken til at det bygges ut kraft, er jo behov for kraft, altså behov for energi. I en markedsøkonomi vil det selvfølgelig ta form av høye priser, men i land som ikke har markedsøkonomi, er det helt andre mekanismer som gjør at det bygges ut. Det er ikke dermed sagt at høye kraftpriser er det eneste som kan føre til mer kraftutbygging. Derimot er man avhengig av kraftsikkerhet. Hvis vi da baserer oss på fornybar energi, ikke nødvendigvis kun fossil energi, som mange av oss mener vi burde gjøre oss mindre avhengige av, vil mye av den være variabel. Da må man ha høyere kapasitet enn det man kan få på en dag hvor det blåser lite og er lite sol. Da er man enten avhengig av å få den kapasiteten fra andre land, eller man må bygge opp den overkapasiteten i eget land. Derfor sier vi at hvis vi skal samarbeide mindre med våre naboland om kraftutveksling, er vi dessverre nødt til å bygge ned mer av vår egen natur for selv å skaffe denne kapasiteten, noe vi synes er en dårligere løsning enn å samarbeide – til felles beste – med våre europeiske naboland.

De bakenforliggende årsakene bak de siste årenes høye kraftpriser er i stor grad kombinasjonen av høyt energiforbruk og Putins energikrig med Europa. Vi må følge opp våre fine ord om samarbeid, solidaritet og fellesskap med internasjonal solidaritet i praksis. Vi må følge opp våre fine ord om natur, klima og energisikkerhet ved å velge de løsningene for energisystemene i regionen vår som sikrer dette i praksis. I den saken vi behandler her i dag, er det foreslått å stanse fornyelsen av to kabler til Danmark uten at konsekvensene er utredet, og før det overhodet foreligger en konsesjonssøknad. Vi mener det er helt feil medisin i en tid da vi trenger mer og tettere samarbeid med Europa, ikke minst i energipolitikken. La oss gjøre et tankeeksperiment og se for oss at alle europeiske land legger seg på samme linje som det er fremmet forslag om at vi gjør her i dag, der de ulike landene i Europa begynner å isolere sine energisystemer basert på nasjonale landegrenser, der det skapes usikkerhet om eksisterende kabelforbindelser vil fornyes når de utløper, og der samarbeidet om energiforsyningen i Europa bremses akkurat på det tidspunktet da håndteringen av både natur- og klimakrisen og sikkerheten vår er avhengig av at vi fortsetter å forsterke dette samarbeidet. Mer fornybar energi innebærer typisk økt behov for samarbeid. Å si nei til dette samarbeidet er å si nei til fornybar energi som trengs for å erstatte forurensende gass, olje og kull. Alternativet til å samarbeide med våre naboland for å sikre tilgang til energi er å bygge ned mer norsk natur med vindturbiner og legge elver i rør. Det går også rett til kjernen av sikkerhetspolitikken. Denne politikken som er foreslått i dag, ville ha gjort Europa mer sårbart i en usikker tid. Vi mener det er uklokt, og derfor er Miljøpartiet De Grønne glad for at flertallet i dag avviser forslagene om å forhåndskonkludere med at kablene til Danmark ikke skal fornyes.

Takk for svaret, men for å følge opp det med det juridiske sporet, la meg sitere en kronikk i Kommunal Rapport, fra advokat Øyvind Renslo og jurist Fredrik Holth: «En skogeier har ikke krav på å få innvilget en søknad om bygging av en landbruksvei. Kommunene skal fra sak til sak vurdere om det skal gis tillatelse, eventuelt gis tillatelse på vilkår eller om det skal gis avslag. Ikke bare kan kommunen legge vekt på hensynet til naturmangfold og landskapshensyn i slike saker. Kommunen plikter å legge vekt på disse hensynene. Disse avveiningene er imidlertid ikke rettslig styrt slik landbruksavdelingen synes å legge til grunn i sitt vedtak.» Jeg spør: Er statsråden helt trygg på at Statsforvalteren har det juridiske på det rene i denne saken?

Takk for svaret. Vi mener at Statsforvalterens håndtering er i strid med regjeringens løfter om å vektlegge lokalt demokrati. Veien ble avvist med rundt 40 mot 7 stemmer i Lørenskog kommunestyre, inkludert statsrådens eget parti, Arbeiderpartiet. Vi snakker om et av de største inngrepene i Oslomarka på flere tiår. I tillegg er det slik at Statsforvalterens vedtak ifølge flere jurister bygger på en alvorlig svikt og regelrette feil i begrunnelsen. Vårt inntrykk er at det ikke er gjort et riktig skille mellom juss og politikk, samt at hensynet til lokaldemokrati ikke er vurdert. Dette handler ikke om ja eller nei til skogbruk, men om hvilken vekt regjeringen legger på det lokale selvstyret. Mener statsråden lokaldemokratiet skal lyttes til, også når kommunen er kritisk til nedbygging av natur?

«Et bredt flertall i Lørenskog kommune har avslått Losby Bruks ønske om å bygge ny landbruksvei i Østmarka, av hensyn til friluftsliv og rik naturskog som aldri har vært flathogd. Etter klage fra utbygger har Statsforvalteren opphevet vedtaket samt valgt å realitetsbehandle og innvilge søknaden. Kommunens vedtak settes dermed til side, inkludert muligheten til å gi godkjenning på vilkår eller kreve reguleringsplan før godkjenning. Vil statsråden lytte til lokaldemokratiet og i det minste sørge for at kommunen kan behandle søknaden på nytt?»

Vi i Miljøpartiet De Grønne støtter forslaget om å forlenge strømstøtteordningen. Det er behov for forutsigbarhet for folk i en tid med ustabile strømpriser. Jeg vil samtidig understreke at vi ikke synes denne ordningen er innrettet på en spesielt god måte. Når størrelsen på utbetalingen er basert på størrelsen på forbruket, ender vi med en ordning som bruker mye offentlige midler på å belønne høyt strømforbruk. Det svekker insentivene til energisparing. Når staten subsidierer en vare, risikerer man økt forbruk av varen, man risikerer mer knapphet på strømmen, og man risikerer da en enda høyere strømpris, som er nettopp det problemet vi står i fra før av. Ordningen fører også typisk til at de med høyest inntekt får utbetalt mest. Det synes vi er en ganske usosial modell. Vår egen modell er isteden en grønnere og mer rettferdig strømstøtteordning, der samme sum deles ut med en lik sats til alle personer. Dette er et forslag vi har fremmet før. Det vil gi mer strømstøtte til mange av dem som har relativt lav inntekt, og sterkere insentiver til sparing. I tillegg kan jeg opplyse om at vi i Miljøpartiet De Grønne kommer til å stemme for det løse forslaget til Rødt her i dag, som vi også ser på som en fortsettelse av tidligere vedtatt politikk – selv om Miljøpartiet De Grønne naturligvis har en annen energipolitikk enn Rødt, og det er mulig vi legger andre kompenserende tiltak til grunn enn det Rødt ser for seg for NO2. Vi ser på kraftutveksling med utlandet som en positiv ting. Selvfølgelig er det slik at når vår kraft gjør at bestemødre i England faktisk klarer å overleve, vil det påvirke våre priser, på samme måte som at når utenlandsk kraft hjelper våre bestemødre til å overleve i kalde tider, gir det en påvirkning på deres prissituasjon og vår prissituasjon. Slik er det. Noen ganger er det vi som bærer den børen – og det har vi gjort en stund – andre ganger er det andre i Europa som vil bære den børen. Det er prisen for internasjonal solidaritet. Vi tror det er en god idé at regjeringen vurderer ulike kompenserende tiltak for områder med veldig høy strømpris, og vi mener f.eks. da fra vårt perspektiv at en raus støtteordning for raske investeringer i energisparing for både næringsliv og husholdninger kunne vært et eksempel på et godt kompenserende tiltak.

Situasjonen for pendlerne i Akershus er uholdbar. Hverdagen for tusenvis av mennesker er at pendlere står i sludd, regn og snø og venter på tog som ikke kommer når de skal, og som ikke har den kapasiteten de skal. Vi kan ikke være overrasket når vi i en situasjon med utfordrende trafikkbilde ser at folk ser seg nødt til å velge alternativer som f.eks. privatbilen, når det tross alt er mer forutsigbart å stå timevis i kø enn å ha et uforutsigbart togtilbud. Det har vært påpekt vedlikeholdsmangler i flere år. Dette er ingen overraskende problemstilling. Vi i De Grønne har imidlertid ingen tro på at økt konkurranseutsetting, ved å inkludere at man må ta ut profitt og ha enda flere aktører som skal samordne seg, skal være noen løsning på alt dette. Vi har heller ikke tro på tiltak som dagbøter, som flytter penger og ressurser fra en del av staten til en annen del av staten. Samtidig er vi helt tydelige på at det som leveres fra regjeringen, ikke er godt nok. Vi mener løsningen er åpenbar. Vi må prioritere kollektivpendlerne i praksis, slik at det som egentlig er det mest tidseffektive, energieffektive, arealeffektive, sosiale og natur- og klimavennlige alternativet, nemlig tog, faktisk framstår som det i praksis for de pendlerne som er avhengige av dette. Vi må prioritere økonomisk. Vi i De Grønne setter av 2,6 mrd. kr ekstra i vårt budsjettforslag, nettopp for å rydde opp i disse problemene, og vi må prioritere i praksis. Vi i De Grønne har bestillingen klar: Sett krisestab, erklær krise for togpendlerne og fokuser på dette i praksis.