Jeg hadde nesten lyst til å starte med at Haltbrekken i hvert fall hadde vært sikret nok varmtvann til å drive pølsebua hvis en hadde fått disse kraftverkene. Energidebatten handler i bunn og grunn om trygghet, beredskap, industriutvikling og hvordan vi skal sikre folk og næringsliv tilgang på stabil og rimelig kraft i hele landet. Den handler også om hvordan vi skal ha kraft nok til å etablere ny næring og ivareta andre behov framover. Senterpartiet mener imidlertid det er en styrke at Norge har et kraftsystem som bygger på våre fortrinn: vannkraften, nettutbygging og energieffektivisering, og med produksjonen fra fornybare kilder der det er hensiktsmessig. Samtidig mener vi det er riktig å ha en kunnskapsbasert og åpen tilnærming til kjernekraftspørsmålet. Det er nettopp derfor vi støtter forslaget om en stortingsmelding om kjernekraft. For Senterpartiet handler det ikke om å konkludere for eller imot i dag. Det handler om å få en grundig tilnærming. Kjernekraft reiser store spørsmål knyttet til sikkerhet, kostnader, avfallshåndtering, kompetansebehov, naturinngrep, statlig risiko og ikke minst tidsbruk. Dette er spørsmål Stortinget må få belyst på en helhetlig måte. Vi mener det ville være uklokt å avvise en teknologi uten å ha oppdatert kunnskap, men vi mener også det vil være like uklokt å skape inntrykk av at kjernekraft er en rask løsning på Norges kraftutfordringer. De fleste analysene peker på svært lange utviklingsløp og høye investeringskostnader. Derfor trenger vi en stortingsmelding som kan gå grundig inn i både muligheter og utfordringer, og som kan vurdere kjernekraft som en mulig del av den framtidige energimiksen og sette det i sammenheng med mer av resten av den energipolitikken vi har. Senterpartiet ønsker å føre en ansvarlig energipolitikk. Vi skal sikre nok kraft til folk og industri, ta vare på nasjonal kontroll over energien og bygge politikk på fakta og grundige utredninger. Det er grunnlaget for at vi støtter forslaget om en stortingsmelding om kjernekraft.

De rike olje- og gassforekomstene på den norske kontinentalsokkelen har gjennom 50 år skapt grunnlaget for Norges største eksportnæring og gitt landet vårt unik økonomisk handlefrihet. Norsk olje og gass er avgjørende for tryggheten og velferden til europeiske borgere. Uten norsk olje og gass ville det europeiske samfunnet sannsynligvis nå stått overfor en energikrise. Norsk olje og gass spiller derfor en sentral geopolitisk rolle og bidrar til Europas stabilitet. Senterpartiet ønsker å utvikle, ikke avvikle norsk oljesektor. Det skal fremdeles lyses ut nye arealer gjennom de årlige TFO-rundene og nummererte konsesjonsrunder. Det er viktig for Senterpartiet at olje- og gassnæringen tar sin del av Norges klimaforpliktelser. Næringen har i dag kvoteplikt gjennom kvotesystemet og betaler CO2-avgift. Verden vil også i framtiden trenge norske produkt av olje og gass, og Senterpartiet vil legge til rette for at produksjonen av olje og gass på norsk sokkel blir verdens reneste. Senterpartiet ønsker å bidra til en petroleumspolitikk som legger vekt på langsiktig forvaltning, næringsutvikling, inntekter til fellesskapet og miljø og klima. I framtiden vil verden etterspørre mindre fossil energi. Norge må omstille seg, og det må skje på en forutsigbar måte som sikrer stabil økonomisk utvikling, trygghet for arbeidstakerne og stabil energitrygghet. Olje- og gasspolitikken må også fortsatt utformes sånn at den i størst mulig grad stimulerer til lokal verdiskaping og gir positive ringvirkninger i områder der aktiviteten er. Det er også viktig at olje- og gasspolitikken bidrar til industriell utvikling av miljøteknologifeltet, der norsk oljeindustri skal være og er verdensledende. Vi gikk inn i et flertall som gjorde vedtak om at man ba regjeringen legge fram en petroleumsmelding for Stortinget snarest mulig og senest innen utgangen av vårsesjonen 2027. Vi mener det er den meldingen som må utforme en helhetlig retning for framtidens oljepolitikk, og derfor velger vi ikke å gå inn og støtte noen av forslagene i denne saken.

Tilgang på elektrisk kraft er en grunnleggende forutsetning for bosetting, næringsliv og verdiskaping i hele Norge. Derfor er det en utfordring at forskjellene i nettleie mellom ulike deler av landet nå er blitt så stor. I dag betaler enkelte husholdninger og bedrifter opptil fire ganger så høy nettleie som andre. I noen områder ligger nettleien på rundt 20 øre/kWh, mens den andre steder nærmer seg 90 øre/kWh. Dette skyldes i stor grad forhold folk ikke kan påvirke selv, med lange avstander, krevende topografi og lav kundetettehet. Likevel er det innbyggerne og næringslivet i dette området som må ta regningen alene. Senterpartiet mener dette er urimelig. Vi har brede politiske mål om mer elektrifisering, økt forsyningssikkerhet og store investeringer i strømnettet. De investeringene er nødvendige for hele landet og for hele samfunnet. Da kan ikke kostnadene veltes over på enkelte lokalsamfunn alene. Historisk har tariffutjevning vært finansiert gjennom tilskudd over statsbudsjettet. Erfaringen viser dessverre at sånne ordninger blir lite forutsigbare. Bevilgningene variere fra år til år, og enkelte år er de helt fraværende. Det svekker både effektiviteten og tilliten i en sånn ordning. Derfor mener Senterpartiet at vi trenger en mer varig, rettferdig og forutsigbar løsning. Med bakgrunn i det støtter vi forslaget om at regjeringen utreder brukerfinansiert utjevningsordning for nettleie. For Senterpartiet handler det alltid om det grunnleggende at folk skal kunne bo og drive næring i hele Norge. Da må også nettkostnadene være noe som bygger under det.

FOT-rutenettet er en av blodårene i samferdselssystemet vårt, og det er viktig for attraktivitet, bolyst og næringsliv i Norge. Det er lett å bli teoretiske i planleggingen og justeringen av slike tilbud. Det er imidlertid viktig å se på folk og lokalsamfunn som tilbudene skal tjene, og at det er en praktisk, attraktiv og effektiv innretning på tilbudet. For meg som representerer Sør-Trøndelag, er det naturlig å kommentere forholdene rundt Røros spesielt. Ved å gjøre de endringene som ligger i det utsendte anbudet, vil tilbudet på Røros svekkes betydelig. Det mener vi er lite ambisiøst fra Ap-regjeringen og helt uakseptabelt for oss i Senterpartiet. Kravet om nattparkert fly har vært avgjørende for å opprettholde stabil og forutsigbar drift på morgenavgangen på Røros. Deler av året er tåkeproblematikken på Røros så spesiell at den derfor er helt nødvendig å ta hensyn til når det planlegges for et stabilt rutetilbud. I det nye anbudet fjernes også tidskravet som tilrettelegger for dagsreiser. Kombinert med lavere krav til antall seter og fjerning av nattparkert fly vil dette gjøre at en kan redusere kapasiteten og dermed svekke tilbudet enda mer enn det som det snakkes om. Så overrasker det meg at representanter fra Arbeiderpartiet i Trøndelag ikke ser dette, etter alt arbeidet vi har hatt sammen for å få på plass dagens tilbud, som nå er stabilt og fungerer godt, og at de ikke står opp for det. For oss i Senterpartiet er det uakseptabelt og viser tydelig forskjellen på ambisjonsnivået til Arbeiderpartiet og Senterpartiet når det gjelder tilrettelegging for gode tilbud i hele Norge. Det er jo ikke direkte urimelig med justering av prisene i et sånt anbud i tråd med prisøkningene ellers i samfunnet, men en økning på 20 pst. utover disse økningene er ikke klokt og heller ikke akseptabelt. Jeg synes at det i debatten blir problematisert unødvendig mye rundt kostnadsrammene for dette anbudet, fordi kostnadene med anbudet må jo uansett justeres i statsbudsjettet etter at resultatet av anbudskonkurransen er kjent – med mindre statsråden har en krystallkule som man ser alt inne i og er helt klar på hvor dette vil ende. Vi i Senterpartiet har sagt at vi vil gjøre det vi kan for å endre premissene for dette anbudet, og derfor er vi glad for at et stort flertall i salen ber regjeringen trekke anbudet og sende det ut på nytt. Å skape stor usikkerhet rundt et viktig samferdselstilbud på Vestlandet og i Røros-regionen er ikke noen god situasjon for innbyggerne, næringsliv og reiseliv. Det kan vi i Senterpartiet rett og slett ikke akseptere.

Senterpartiet mener at klimapolitikken må være både ambisiøs og realistisk. Når stortingsflertallet vedtar mål om 70 pst. utslippskutt innen 2035, må vi også vite hvilke kostnader og konsekvenser dette vil få for samfunnet. Det beste vi på Stortinget kan gjøre for å få forståelse for klimapolitikken, er å sørge for at folk skjønner og aksepterer de klimatiltakene som settes inn. De må ha en jordnær og forståelig innretning som ikke er frikoblet fra folks sunne fornuft og hverdag. Svogerforskning viser at noen av tiltakene dessverre blir opplevd som unødvendig kostbare og lite virkningsfulle. Dermed blir legitimiteten i befolkningen også dårlig. Forslagstillerne peker på noe viktig: Regjeringen har ikke lagt fram en helhetlig samfunnsøkonomisk analyse av hva disse målene vil koste. Vi har fått enkelte anslag på enkelttiltak, men ikke et samlet bilde av konsekvensene for husholdninger, næringsliv, arbeidsplasser og offentlig økonomi. Senterpartiet mener dette er nødvendig kunnskap. God klimapolitikk må også være god næringspolitikk og god fordelingspolitikk, og vi må unngå at mål og tiltak rammer industri, næringsliv og vanlige folk urimelig hardt. Vi må også ta på alvor risikoen for karbonlekkasje: at arbeidsplasser og utslipp flyttes ut av Norge uten at de globale utslippene går ned. I andre store politiske beslutninger forventer vi grundige samfunnsøkonomiske analyser. Det bør også gjelde i klimapolitikken. Derfor støtter Senterpartiet forslaget om at regjeringen skal utrede og legge fram en helhetlig analyse av de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å nå målet om 70 pst. utslippskutt innen 2035.

Jeg er glad for at flertallet i komiteen har samlet seg om så mange gode forslag som vi har klart i denne saken. Saken er viktig. Vi må ha et robust nett som driftes effektivt i Norge. Det er grunnlaget for verdiskaping, bosetting og trygghet i hele landet vårt. Vi er også nødt til å ha et nett som sørger for å transportere kraften til rett plass og bidrar til å fjerne flaskehalser som bidrar negativt i prisfastsetting, noe vi har sett tydelig i Trøndelag de siste månedene. I mange deler av landet er nettkapasiteten i dag et direkte hinder for næringsutvikling. I Nord-Norge har vi nå fått dette tydelig på bordet de siste ukene. Vedtakene som ligger på bordet, støtter opp under muligheten for næringsutvikling og viktige offentlige behov, som eksempelvis Forsvarets behov. Når vi vedtar utbygging av forsvarsanlegg, som i Ramsund, er det flaut at det blir en diskusjon om en i det hele tatt klarer å levere nett for å ivareta sikkerheten til landet vårt. Det er viktig at vi ikke havner bakpå og bygger ut for lite, akkurat med den kapasiteten som trengs når prosjektene planlegges, spesielt fram til næringsområder o.l. Vi trenger at nettselskapene får insentiver til å i en del tilfeller gjøre forskuddsvis utbygging for å sikre kapasitet i et langsiktig perspektiv. Så må vi sørge for at grepene vi tar, ikke bidrar til at nettleien blir for høy. Derfor må vi ta i bruk både digitale hjelpemidler og forenklinger som gjør at prosessene blir billigere. Det er positivt at mange saker i dag behandles i et hurtigspor. Tidslinjen for utbygging blir fortsatt ofte veldig lang, spesielt på store, viktige prosjekter. Det er derfor viktig å få ned byråkratiet i saker som gis prioritet, bl.a. av statsforvalteren. Forslaget tar for seg det. Det er et viktig poeng at vi sørger for ikke å kjøre full konsesjonsbehandling i områder som fra før er utbygd til nettformål, og at det ikke stilles krav til for mange parallelle prosesser i samme prosjekt, som fører til urimelig mye utredningsarbeid og muligheter for klageadgang og innsigelser i flere runder. Det er viktig at vi også utnytter den kapasiteten som allerede er i nettet ved at vi legger til rette for at det kan kjøres noe tøffere, og at muligheten for tilkobling på vilkår utnyttes mer effektivt enn i dag. Vi mener mindretallsforslaget vi er en del av, er bedre enn det som får flertall i komiteen, men vi kommer likevel til å stemme subsidiært for det som omhandler tilkobling på vilkår i innstillingen. Noe av utfordringen for de som ønsker kraft, er at de blir stående i kraftkø. Det modenhetskriteriet som er innført, bidrar ikke i tilstrekkelig grad til å rydde opp i dette. Det er derfor bra at forslaget om å vurdere ytterligere tiltak for å få køene ned, får flertall. Behovet for et effektivt kraftnett blir ikke mindre i framtiden, men vil øke kraftig i de kommende årene. I dag tar det for lang tid fra start til mål i de fleste nettutbyggingssakene. Statsråden får her aktive verktøy for å få ned den tiden. Jeg tar opp de forslagene Senterpartiet er en del av.

Den europeiske produksjonskapasiteten for høyeksplosiver har siden den kalde krigen tok slutt blitt bygd ned. Dagens europeiske produksjon av sprengstoff er ikke stor nok til å kunne fylle behovet som har oppstått de siste årene. I dag er Chemring Nobel den eneste privateide produsenten av høyeksplosiver i Europa, og dagens produksjonsanlegg på Sætre er et av få anlegg i Europa som produserer dette. Det er ingen tvil om at prosjektet med nytt norsk anlegg for produksjon av militære høyeksplosiver er et viktig nasjonalt oppdrag som er tidskritisk for norsk og alliert forsvarsevne. Derfor er det svært viktig at ny produksjonskapasitet kommer på plass så fort som mulig. Senterpartiets gruppe vil derfor ikke stemme for disse representantforslagene. Vi mener likevel det er berettiget å stille spørsmål ved hva slags vurdering som har blitt gjort nå i arbeidet med lokasjon for det nye produksjonsanlegget. Dersom vurderingene ikke er tilstrekkelig gode tidlig i prosessen, kan det reise spørsmål ved om lokalisering er tilstrekkelig vurdert og føre til forsinkelser senere i prosessen. Produksjonsanlegget som planlegges på Hurum, er tenkt etablert i et uutbygd naturområde med stort behov for ny infrastruktur, bl.a. vei, vann, avløp og elektrisk kraft. Anlegget vil legge beslag på 4,5 km2 natur, og produksjonen kan føre til forhøyede utslipp av nitrogen i Oslofjorden. Signalene er at de forhøyede utslippene av nitrogen må kompenseres av andre, og et sånt pålegg vil trolig ha store konsekvenser for både næringsliv, matproduksjon og andre. Det er helt klart at dette er faktorer vi fra behandlingen av andre saker erfaringsmessig vet at er egnet for å skape forsinkelser og problemer for store prosjekt. Dersom lokasjonen senere skulle vise seg mindre egnet enn antatt, kan det være avgjørende at alternative lokasjoner allerede er grundig vurdert, sånn at ledetiden for nytt produksjonsanlegg for militære høyeksplosiver blir så kort som mulig. Vi foreslår derfor at eventuelle andre lokaliseringsalternativer utredes på ny i en parallell prosess, og at det må lages et grundig grunnlag som på en etterprøvbar måte belyser fordelene og ulempene ved mulige alternative lokasjoner. Jeg ser at enkelte mener at et sånt forslag vil utsette prosessen med regulering på Hurum. Det er vi rett og slett uenige i. Vi er tydelige på at dette eventuelt skal skje i en parallell prosess og derfor ikke forsinke framdriften. Vi mener derfor dette kun vil styrke prosjektets robusthet i møte med mulige hindringer eller ulemper og ikke forsinke det. Vi ser at Venstre har fremmet et løst forslag i løpet av dagen. Det må vi se på og ta stilling til før votering på torsdag. Med dette tar jeg opp forslaget Senterpartiet er en del av.

Frivilligheten er en bærebjelke i lokalsamfunn over hele landet. Den skaper aktivitet, tilhørighet og inkludering, ofte med små midler og stor dugnadsånd. For mange lag og organisasjoner har bingoinntektene vært en av de få stabile og frie inntektskildene. Den nye tapsgrensen for bingospill i bingohaller som ble innført høsten 2025, har fått dramatiske konsekvenser. Omsetningen har falt med over 40 pst., bingohaller legges ned, og inntektsgrunnlaget for frivilligheten svekkes kraftig. Allerede nå ser vi at millioner av kroner er forsvunnet fra organisasjoner som driver med idrett, kultur, helsearbeid og beredskap. Samtidig er det et åpenbart paradoks at tilsvarende spill innenfor samme enerettsmodell har langt høyere tapsgrense. Det skaper en skjevhet som ikke bare er vanskelig å forklare, men også undergraver legitimiteten i reguleringene. Ingen er uenig i målet om en ansvarlig spillpolitikk, men reguleringen må være konsistent og rettferdig. Når konsekvensen blir at frivilligheten svekkes og lokalsamfunn mister viktige tilbud, er det et tydelig signal om at noe må justeres. Derfor er løsningen enkel: like rammevilkår og like tapsgrenser for bingospill uavhengig av om de skjer i bingohaller eller gjennom statlige aktører. Det viser seg også gjennom behandlingen her at Norsk Tipping opererer med en lavere tapsgrense enn de har mulighet til, og vi har derfor valgt å legge inn et forslag som tilpasser beløpsgrensene i tråd med informasjonen som har kommet fram gjennom behandlingen i komiteen, der vi dessverre ikke sitter. Dette handler ikke bare om spill. Det handler om et aktivt kulturliv og levende lokalsamfunn over hele landet. Med det tar jeg opp forslaget som Senterpartiet har fremmet.

For Senterpartiet handler denne saken om noe helt grunnleggende. Det handler om hvem som tar ansvar for norsk næringspolitikk, og om staten faktisk står opp for industrien basert på våre egne ressurser. Norge er et land rikt på naturressurser. Skogen er en av våre viktigste fornybare ressurser. Likevel ser vi igjen og igjen at verdiskapingen flyttes ut av landet, og at vi blir stående igjen med råvareeksport og tap av arbeidsplasser. Dette mener Senterpartiet er uakseptabelt. Derfor har Senterpartiet over tid presset på for å få en avklaring i Follum-saken. Billerud Viken på Follum var akkurat den typen prosjekt Norge sier at vi vil ha: foredling av kortreist tømmer, eksisterende industriareal, fornybar energi, høye miljøambisjoner, fleksibelt kraftforbruk og bred støtte fra storsamfunnet, fra lokalsamfunnet og tilsynelatende fra et bredt politisk flertall. Det var heller ikke snakk om et nytt naturinngrep eller noe uprøvd eksperiment. Dette er et område som har hatt industri og utslippstillatelser tidligere, og et prosjekt som bygger på beste tilgjengelige teknologi. Likevel stopper det opp. År etter år med saksbehandling, måned etter måned med beskjed fra Arbeiderpartiet om at saken er prioritert, framstår ikke i våre øyne som rask saksbehandling, men en behandling uten avklaring, uten tidsfrist og uten at regjeringen faktisk tar politisk styring. Det er ikke bare frustrerende, det er dypt alvorlig, og det er her vi mener at Arbeiderpartiet og statsråden svikter. I stedet for å ta ansvar for helheten, for industri og for viktige framtidsrettede arbeidsplasser og verdiskaping har regjeringen blitt stående igjen på sidelinjen. Når et prosjekt som er i tråd med regjeringens egne mål om grønn industri og bioøkonomi – et prosjekt på et eksisterende industriareal med dokumentasjon som viser at miljøtilstanden kan ivaretas – likevel ikke får avklaring, da er det vanskelig å se hvordan regjeringen har tenkt at vi skal lykkes med utviklingen av grønn industri. Konsekvensen er helt tydelig: Når staten bruker år på å svare, flytter investeringene ikke ut av Oslo, men ut av landet. Follum-saken er derfor ikke bare en sak, den er en stresstest på norsk industripolitikk. Senterpartiet vil foredle våre egne ressurser, skape jobber i hele landet og sikre beredskap og verdiskaping og hjemme. Da må også staten ta ansvar og slutte å være den største bremseklossen i grønne industriprosjekter.

49:23] (ordfører for saken): Som førstereis saksordfører har dette vært en ny erfaring, og først vil jeg takke komiteen for godt arbeid og godt samarbeid i denne saken. Saken vi nå skal debattere, handler om hvorvidt Stortinget skal be regjeringen legge fram forslag om norsk deltagelse i EUs sosiale klimafond. Representantforslaget er fremmet av representanter fra Miljøpartiet De Grønne. Flertallet i energi- og miljøkomiteen tilrår at representantforslaget ikke vedtas, og ingen av forslagene som er framsatt i komitébehandlingen, har støtte fra et flertall av komiteens medlemmer. Totalt er det framsatt tre mindretallsforslag i innstillingen. Nå vil jeg gå over til å kommentere Senterpartiets standpunkt. EUs sosiale klimafond er et tiltak som er satt i verk for å dempe de sosiale konsekvensene av EUs nye kvotesystem, kjent som ETS2. ETS2 vil omfatte utslipp fra transportsektoren og oppvarming av bygg m.m. Senterpartiets inngang til dette er at vi ikke støtter innføringen av ETS2 i Norge. Det er fordi vi er imot at EU ilegger avgifter som rammer næringsliv og gjør norsk drivstoff dyrere, og vi er imot at EU får inntektene fra dette systemet. For Senterpartiet er det tydelig at EU har laget et system som har uheldige sosiale og økonomiske virkninger. Det har også kommet til uttrykk i uenigheter om systemet EU-landene imellom, og innføring av kvotesystemet er nå utsatt til 2028. Om ETS2 innføres i Norge fra 2028, kan det potensielt finnes grunnlag for å delta i det sosiale klimafondet, men Senterpartiet ser ingen grunn til at Stortinget på det nåværende tidspunkt skal be regjeringen ta en beslutning om norsk deltagelse. Jeg registrerte at klima- og miljøministeren selv sier at departementet er i gang med å vurdere regelverket, og Senterpartiet mener det er riktig å avvente en beslutning til man har fått et bedre vurderingsgrunnlag.

Flere har i debatten nevnt at forholdene har endret seg på ti år, og det er det ikke vanskelig å være enig i. Men slik jeg leser papirene, framleggene og høringsuttalelsene, er tillatelsene vurdert underveis. Slik jeg oppfatter det, er de oppdatert i 2021, og de er også vurdert i 2024, da klagen ble avslått av departementet. En kan vel med rette si at verdenssituasjonen har endret seg de siste årene og på en slik måte at det har blitt tydelig at både vi som nasjon og Europa som region bør sikre oss tilgang på mineraler og råvarer uten å være avhengig av andre land og regioner. Vi i Senterpartiet tror ikke det er mulig å utvinne disse nødvendige råvarene uten at det har noen konsekvenser, men det er opp til oss å sørge for at de blir minst mulig, og at dette skjer på en best mulig måte. Jeg undrer meg over om de som ønsker å trekke tilbake tillatelsen, har noen som helst bekymringer rundt endringene i de internasjonale forholdene og behovet for økt kontroll på tilgangen på viktige mineraler og råvarer i ulike produksjoner – både for å håndtere det grønne skiftet og for å sikre vår suverenitet og sikkerhet. Hvordan skal vi sikre dette framover, hvis vi ikke kan utvinne dette i våre nærområder? Jeg legger til grunn at kontrollmyndighetene følger opp de bestemmelsene som er knyttet til tillatelsene som er gitt, og at eventuelle avvik der får konsekvenser. Vi må ikke komme i en situasjon som fører til at aktuelle miljøer ikke tør å investere i viktige prosjekter som vi som nasjon og region trenger, fordi vi er for uforutsigbare.

Senterpartiet mener at en av de viktigste rammebetingelsene for utvikling og investering i Norge er forutsigbarhet. Vi tror at en tilbaketrekking vil bli svært negativt oppfattet av investormiljøer som skal velge å investere i Norge for bl.a. råvareproduksjon, en produksjon vi kommer til å være avhengig av i årene som kommer, for å få samfunnet til å fungere. Dette signalet er ikke vi i Senterpartiet villig til å være med på å sende. Prosjektet vi snakker om nå, er for øvrig også blitt klassifisert som et strategisk viktig prosjekt for hele Europa. Utslippstillatelsen fra 2016 er revidert i 2021, og sånn sett er den oppdatert underveis og mer tilpasset dagens krav enn da den ble innvilget i 2016. Tillatelsen stiller strenge vilkår knyttet til deponering av avgangsmasser, miljøovervåkning, utslippskontroll og rapportering. Vi skjønner også at denne tillatelsen vil påvirke miljøet, men fagmiljøene i Miljødirektoratet og departementet har vurdert at dette er innenfor tålegrensene, og at fordelene veier opp for ulempene i dette prosjektet. Etter en totalvurdering av sakens mange elementer, behovet for tilgang på kritiske mineraler og råvarer i Europa og ønsket om å framstå forutsigbar som nasjon overfor dem som skal investere for å få nyttiggjort oss disse mineralene, velger Senterpartiet å stemme mot forslaget og inngår derfor i komiteens flertallsråding om ikke å vedta forslaget.

Debatten om utenlandskablene har de siste årene blitt en av de mest betente politiske sakene i Norge. Erfaringene etter kablene til Storbritannia og Tyskland har satt dype spor med høyere og veldig varierende strømpriser, sterke koblinger til det europeiske kraftmarkedet og EØS sin energiunion og økt press på både husholdninger og næringsliv, særlig i Sør-Norge. For kraftkrevende industri, som historisk har nytt godt av stabile og lave strømpriser, er det blitt en reell konkurranseutfordring. EU- og EØS-vennlige partier har i tillegg kappet om å knytte Norge tettere til EUs energiunion. Den Høyre-ledede Solberg-regjeringen, med energiministre fra Fremskrittspartiet, la premissene for dagens situasjon gjennom å innføre EUs tredje energimarkedspakke, en beslutning som innebar suverenitetsavståelse over norsk energipolitikk. Samtidig ga energiministeren konsesjon til de store utenlandskablene til Storbritannia og Tyskland og liberaliserte regelverket slik at private aktører kunne utvikle egne utenlandskabler. Det var i den perioden arbeidet med den privat kabelen NorthConnect til Skottland startet. Først etter at Senterpartiet kom i regjering, ble prosjektet stoppet. NorthConnect fikk avslag på konsesjonssøknaden, og regelverket ble strammet inn. Senterpartiet gikk tydelig imot videre integrasjon i EUs energimarked ved å si nei til både tredje og fjerde energimarkedspakke. Til slutt gikk vi ut av regjering på den saken. Investeringene i utenlandskabler var betydelig under Solberg-regjeringen mellom 2013 og 2021. Da gikk rundt en femtedel av nettinvesteringene til mellomlandsforbindelsene. Konsekvensene av de prioriteringene ser vi nå som det mangler nett i hele landet. Riksrevisjonen har uttalt at det er kritikkverdig at innenlands nettkapasitet er for dårlig. Når næringsutvikling stopper opp på grunn av manglende nettilgang, framstår prioriteringen av nye utenlandskabler i et stadig dårligere lys. Likevel er det nettopp det som fortsatt skjer. Statnett bruker ressurser på å utrede nye og større danmarkskabler. Et av alternativene innebærer betydelig økt kapasitet, potensielt opp mot 1 400 MW, noe som i praksis betyr en kraftig økning i eksportmulighetene sammenlignet med dagens kabler, som fases ut. Dette skjer til tross for bred politisk og lokal motstand, bl.a. i Agder fylkeskommune, som har sagt nei til reinvestering. Erna Solberg kom i august med en såkalt kabelgaranti mot nye utenlandskabler, men garantien har et åpenbart forbehold om at danmarkskablene ikke er inkludert. Dermed framstår garantien for mange som lite verdt, særlig når det er den eneste utenlandskabelen som det er en pågående prosess om hos myndighetene. Også Arbeiderpartiet befinner seg en i spesiell posisjon. Partiets landsmøte har vedtatt at man ikke skal erstatte kablene til Danmark og heller ikke legge til rette for nye utenlandskabler, nettopp for å redusere prissmitten fra Europa. Likevel uttaler energiminister Aasland at kablene skal utredes nøye, og at det kan bli aktuelt dersom det tjener norske interesser. Hvem som har definisjonsmakten for det er uklart. Her oppstår det åpenbart et motsetningsforhold mellom vedtatt politikk og praktisk handling. For hva er egentlig verdien av et landsmøtevedtak dersom regjeringen samtidig lar prosessen gå videre? Når Statnett fortsetter utredningen, og når døren holdes åpen fra politisk hold, signaliseres det at prosjektet lever videre i beste velgående. Erfaringene de siste årene har vist nettopp at tettere integrasjon gir mindre stabilitet og kontroll over prisnivået. Det er også et spørsmål om prioritering. Når Norge mangler tilstrekkelig nettkapasitet, noe som hemmer industri og omstilling, hvorfor brukes det da ressurser på å utrede nye utenlandskabler som nesten ingen, heller ikke Arbeiderpartiet, vil ha? Motstanden mot nye danmarkskabler handler derfor ikke bare om en konkret forbindelse, men også om den retning norsk energipolitikk tar: Skal Norge fortsette å knytte seg tettere til europeiske markeder preget av høye priser og større usikkerhet, eller skal man prioritere nasjonal kontroll, industri og stabile rammevilkår? Til slutt står et viktig spørsmål igjen: Hvis Arbeiderpartiet faktisk er imot nye danmarkskabler, hvilken reell verdi har det standpunktet dersom det ikke følges opp med reell handling fra egen statsråd? Den omtalte nettpakken vil bidra til tap av suverenitet og kontroll på bygging av utenlandskabler, og det kan vel ikke gå sammen med de signalene og de vedtakene som jeg har trukket fram tidligere i innlegget.

Senterpartiet er positivt til tankene bak forslaget om å sørge for at studenter som leier gjennom studentsamskipnader og stiftelser, skal ha rett på strømstøtte og norgespris. Senterpartiet har tidligere støttet innføring av norgespris og bidrar selvfølgelig kontinuerlig med å forbedre den ordningen. Dette vedtaket vil etter vår mening også bidra til det. Det er viktig at denne gruppen likebehandles med andre grupper som har samme behov. Det er også viktig at vi finner en ordning som ikke fører til ytterligere byråkrati og skjulte kostnader. Derfor har vi i Senterpartiet bidratt til flertallsinnstillingen, som ber regjeringen utrede en løsning for at studenter som leier av studentsamskipnader og stiftelser, kan kompenseres for økte strøm- og fjernvarmeutgifter på nivå med norgespris.

På vegne av stortingsrepresentantene Erling Sande, Bengt Fasteraune og meg selv vil jeg fremme forslag om en treårig lærerutdanning som bidrag til flere kvalifiserte lærere i norske klasserom. På vegne av stortingsrepresentanten Trygve Slagsvold Vedum og meg selv vil jeg fremme forslag om å melde Norge ut av ACER.

Senterpartiet mener at alle mennesker skal møtes med respekt og verdighet i møte med de offentlige tjenestene. Diskriminering på grunn av kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller noe annet forhold er uakseptabelt, og offentlige myndigheter har et ansvar for å sikre likeverdige tjenester av høy kvalitet for alle. Utgangspunktet for en god offentlig sektor må være tillit til alle de lærerne, sykepleierne helsearbeiderne og saksbehandlerne som hver dag møter innbyggerne. De er utdannet til å kommunisere hensynsfullt, ivareta menneskers verdighet og møte ulike situasjoner med respekt og profesjonalitet. Dette er en grunnleggende del av både utdanning, yrkesetikk og praksis, og i dag er det en kjernekompetanse i offentlig tjenesteutøvelse. Vi mener derfor det ikke trengs en egen statlig veileder for å minne profesjonene om å opptre saklig, høflig og medmenneskelig. Det er viktig å understreke at offentlig ansatte allerede er bundet av et omfattende og velfungerende regelverk. Krav til forsvarlighet, likebehandling og respektfull opptreden følger av gjeldende regler og faglige normer. I lys av dette er det et legitimt spørsmål om nye veiledere på dette området tilfører tilstrekkelig merverdi til å forvare ressursbruken. Utarbeidelse av veiledere er ikke gratis, og i dag brukes det store ressurser på det, bl.a. i Bufdir. Når innholdet i stor grad omhandler forhold som allerede er en del av profesjonsetikken, kan det stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig med en slik veileder. Disse ressursene kunne i stedet vært brukt på å styrke tjenestene direkte, eller til målrettet kompetanseutvikling der behovet er størst. Senterpartiet er opptatt av at styring av offentlig ansattes hverdag ikke må bli så detaljert at den svekker det faglige skjønnet. I møte med mennesker vil situasjonen variere betydelig, og det er derfor vi har profesjoner som samfunnet må ha tillit til. Det er også viktig å se dette i en bredere sammenheng. Offentlig ansatte møter et mangfold av mennesker med ulike behov og bakgrunner, enten det gjelder kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion eller livssituasjon. Å utvikle særskilte veiledere for enkeltområder kan virke fragmentert og byråkratisk. Senterpartiets gruppe har nok delvis en annen begrunnelse for å stemme for KrFs forslag enn forslagsstilleren har i sin begrunnelse. Vi sitter jo ikke i komiteen og har dermed ikke lagt inn merknader der. Det er også et praktisk poeng at hver ny veileder konkurrerer om oppmerksomheten til ansatte, som allerede har et omfattende sett av krav, rutiner og føringer å forholde seg til. I en travel arbeidshverdag vil det være begrenset kapasitet til å sette seg inn i stadig nye dokumenter som, særlig derfor, ikke oppleves som direkte relevante for kjerneoppgavene. For Senterpartiet er det avgjørende at kjerneoppgavene står i sentrum. Offentlig ansatte skal ha tid og handlingsrom til å utføre sitt arbeid på en faglig forsvarlig og menneskelig god måte. Det forutsetter tydelige rammer og et godt lovverk, men spesielt viktig er det å ha tillit til at fagfolkene gjør sitt arbeid med skjønn og ansvarlighet.

Det er en glede for oss i Senterpartiet å være med i denne debatten i dag. Hensikten med representantforslaget vårt var å løfte opp i rikspolitikken spørsmålet om bedre rammevilkår for organisasjonseide kulturbygg. Det gleder meg at vi har lyktes med det. At det er viktig, viser høringsinnspillene tydelig. Nesten 70 innspill kom inn, fra alt fra store organisasjoner som Frivillighet Norge, Noregs Ungdomslag og Handikapforbundet, til mindre aktører som Reehaug samfunnshus i Skogn og Øen grendelag i Hyllestad. Det forteller oss at dette betyr mye for mange, og ikke minst viser det hvilken enorm betydning kulturbygg og -anlegg har som møteplasser i det frivillige Norge, noe jeg er trygg på at alle partiene i salen setter svært høyt. Derfor er det svært gledelig å lese innstillingen i denne saken. For det første registrerer jeg at alle forslagene i innstillingen peker i riktig retning, mot bedre rammer for organisasjonseide kulturbygg og -anlegg. Forslagene er konkrete og ber regjeringen komme tilbake med nye løsninger. Begge deler er et steg framover. For det andre: Flertallet i familie- og kulturkomiteen åpner for en egen momskompensasjonsordning for organisasjonseide kulturbygg. Det vil omfatte oppgradering, modernisering, energieffektivisering og universell utforming. Det forslaget støtter selvfølgelig Senterpartiet. For det tredje støtter vi både mindretallsforslaget om en egen pott innenfor den desentraliserte ordningen og forslaget om at frivilligheten skal kunne søke momskompensasjon også for nybygg, påbygg og ombygging. I tillegg til dette har Senterpartiet i dag fremmet ytterligere fire forslag, som jeg med dette tar opp. Det er forslag som går litt lenger enn komiteens innstilling, og som samlet sett vil komme frivilligheten sterkere i møte. La meg spesielt trekke fram forslag nr. 4, om informasjon til alle potensielle søkere. Det er nemlig ikke nok at en ordning finnes. De som faktisk trenger ordningen, må også vite om den og vite hvordan de skal søke. Først da oppfyller ordningen sin funksjon. Kultur og frivillighet er limet i et lokalsamfunn. Frivilligheten skaper fellesskap, aktivitet og tilhørighet i hele landet. Kulturbyggene er veldig ofte hjertet i lokalsamfunnet og dermed også grunnmuren for frivilligheten i mange sammenhenger. Det er på høy tid og veldig gledelig at vi nå tar et skritt for å holde denne grunnmuren i skikkelig stand. Jeg tar altså opp Senterpartiets forslag.

På vegne av stortingsrepresentanten Kjersti Toppe og meg selv vil jeg fremme et forslag om å gjennomføre en ekstern evaluering av sykehusplaner og sykehusbygging i Norge.

Digitaliseringen har kommet for å bli. Det kan være en god mulighet for verdiskaping rundt omkring. Digitaliseringen gir oss mulighet til å spre aktivitet over hele landet på en annen måte enn vi gjorde tidligere. Den digitale infrastrukturen er også en del av samfunnssikkerheten og beredskapen vår. Dataindustri og kunstig intelligens kan gi stor verdiskaping over tid. Det forutsetter imidlertid at vi bygger kompetanse og infrastruktur samtidig som vi regulerer næringen klokt. Utbyggingen av datasentre vil gi mulighet for positiv utvikling, verdiskaping og arbeidsplasser i mange lokalsamfunn over hele landet. Vi må imidlertid passe på at det skjer på en sånn måte at det ikke slår bena under eksisterende industri og næringslivs utviklingsmuligheter. Tilgangen på strøm er begrenset. Vi må få en regulering av strømkøen som gjør at det bidrar til mest mulig verdiskaping og utvikling i Norge. Framover må vi sikre at etablering av datasentre må bygge på en bærekraftig bruk av energi, hvor vi også utnytter spillvarmen godt som energikilde i andre prosjekter. Utnyttelse av spillvarmen kan også være en god mulighet for ytterligere verdiskaping i tilknytning til datasenteretableringene. For å ramme inn denne virksomheten trenger vi mer enn en nasjonal strategi og helhetstenkning for datasenterindustrien i Norge. Kunnskap er viktig for å gjøre gode valg rundt rammebetingelser og regulering av denne næringen framover. Vi er derfor glade for at det i dag blir flertall for et forslag som ber regjeringen vurdere den samfunnsmessige nytten av ulike datasenteretableringer, og hvilken virkning de her på sysselsetting, verdiskaping, beredskap, sikkerhet og andre samfunnsområder, som f.eks. kraftsystemet. Vi synes imidlertid at det er synd at Fremskrittspartiet ikke vil støtte forslaget om å utrede et nasjonalt konsesjonssystem, og at det derfor ikke blir flertall for det. Det hadde vært nyttig med mer kunnskap om denne måten å regulere næringen på, og om det kunne vært et grep å ta i det videre arbeidet. At Stortinget igjen samler et flertall for å be regjeringen om å komme tilbake med et forslag om forbud mot kryptoutvinning, synes vi er bra. For oss i Senterpartiet er det viktig at digitaliseringen blir et verktøy for å styrke tjenester og verdiskaping i hele landet. Vi kan vel med stor sikkerhet si at tjenestene som leveres av datasentrene, er noe vi alle bruker, og noe som vil trenge enda mer av framover. At vi i Norge regulerer dette på en fornuftig måte, sånn at vi kan få vår andel av verdiskapingen knyttet til denne industrien i årene som kommer, blir viktig.

Norge trenger mer kraft. Skal vi lykkes med å skape arbeidsplasser og verdier i hele landet, holde strømprisene på et akseptabelt nivå og samtidig gjennomføre nødvendige utslippskutt, må vi sørge for at det bygges mer fornybar kraft, og i den sammenhengen spiller også småkraft en viktig rolle. Småkraftverk rundt om i landet produserer i dag om lag 12 TWh kraft, og det tilsvarer rundt 8 pst. av den totale kraftproduksjonen i Norge. Dette er kraft som er utviklet av lokale gründere og investorer, til nytte for lokalsamfunn rundt omkring i landet. Småkraften har derfor ikke bare bidratt med mer fornybar energi, men også til verdiskaping og aktivitet landet rundt. For Senterpartiet er det viktig at Norge fortsatt er et godt land å investere i, med forutsigbare rammer. Forslaget om å senke grensen for grunnrenteskatt og naturressursskatt har skapt stor usikkerhet i småkraftbransjen. I høst stoppet flere små vannkraftprosjekter opp på grunn av Arbeiderparti-regjeringens skatteforslag, og forslaget kunne ha veltet økonomien i flere prosjekter, også for kraftverk som allerede er bygd, og det er uheldig i en tid hvor Norge trenger mer kraft. Hvis vi svekker grunnlaget for små vannkraftverk nå, svekker vi kraftbalansen og verdiskapingen i årene framover. Derfor er Senterpartiet svært fornøyd med at flertallet i Stortinget sender et tydelig signal om at innslagspunktet for grunnrenteskatten ikke skal senkes i denne stortingsperioden. Samtidig må vi sørge for at potensialet for ny småkraft faktisk kan realiseres. Mange prosjekter opplever i dag lang saksbehandlingstid og ligger i kø hos Norges vassdrags- og energidirektorat. Småkraft er en kraftkilde som kan bidra til å styrke kraftbalansen fram mot 2030, og saksbehandlingen bør være raskere. Derfor er det også fornuftig at Stortinget ber regjeringen prioritere raskere saksbehandling av småkraftkonsesjoner der dette kan bidra til mer kraftproduksjon uten at det går på bekostning av store vannkraftprosjekter. Senterpartiet mener at Norge trenger både mer kraft og gode rammevilkår for dem som investerer i kraftproduksjon. Småkraften er et godt eksempel på hvordan lokale ressurser kan tas i bruk til det beste for både lokalsamfunn og landet som helhet. Med det ønsker jeg å anbefale de forslagene Senterpartiet er en del av. Forslagene markerer en tydelig og forutsigbar og ansvarlig linje for videreutvikling av norsk småkraftsektor.

Det er avgjørende at vi finner en god balanse mellom energibehovet vårt og hensynet til natur og lokalsamfunn. Bærekraft og det å sørge for å gi tilbake til lokalsamfunnene er viktige deler av den framtidige kraftpolitikken. Senterpartiet har de siste årene sørget for at mer av verdiskapingen fra vindkraften tilfaller kommunene, for disse lokalsamfunnene har gitt opp natur for å produsere kraft. Konsesjon skal ikke gis i strid med kommunestyrevedtak, og vi har gitt kommunene mulighet gjennom plan- og bygningsloven til å sørge for at vindkraft ikke bygges i strid med deres ønsker. Vi anerkjenner at det kan være krevende for berørte aktører, som reindriftsutøvere, å involvere seg i beslutningsprosessene. Det er derfor viktig at det legges til rette for gode konsesjonsprosesser der berørte parter høres. Her har utbyggerne, Norges vassdrags- og energidirektorat og Energidepartementet et viktig ansvar. Der det er inngått avtale med reindriften om kompenserende eller avbøtende tiltak, blir prosjektene prioritert av NVE. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la i desember 2023 fram en tiltakspakke for reindrift og energi for å sørge for at reindriften ble bedre ivaretatt ved planlegging og utbygging av energi. Videre er distriktstilskuddet i reindriftsavtalen økt for at reindriften skal få mer kapasitet til å medvirke, og det har blitt bevilget penger for å styrke Norges Reindriftsamers Landsforbunds rådgivningstjeneste i arealsaker. Vi må jobbe for en kraftpolitikk som bygger tillit i befolkningen. For Senterpartiet står respekten for lokal selvbestemmelse sterkt. Gjennom å styrke den lokale medbestemmelsen kommer ikke utbyggerne noen vei uten å involvere reindriftsutøvere, berørte grunneiere og kommuner. Dersom vindkraftprosjektene ikke har lokal aksept, skal de heller ikke gjennomføres. Vi mener at dagens ordninger sikrer kompensasjon til berørte grupper, og vi støtter derfor ikke representantforslaget.

Man kan få inntrykk av, når man hører statsråden og flere fra det departementet og underliggende etater, at samhandlingen mellom Forsvarsdepartementet og Samferdselsdepartementet som er viktig for å få sikkerheten opp å gå i dette NATO- og forsvarsperspektivet, ikke blir ivaretatt, for det blir etterlatt et inntrykk av at denne banen håndteres på akkurat samme måte i forhold til lønnsomhetsberegninger som alle andre banestrekninger, og dermed konkurrerer på lik linje med andre. Hvis man skal hensynta Forsvarets behov og NATO-forpliktelsene, vil ikke det å regne på antall passasjerer eller godstog som per nå ikke går fordi banen ikke er i stabil drift, være det som utløser investeringer. Hva vil samferdselsministeren da bidra med for å få den samhandlingen mellom forsvarsbehovene og det ansvaret som Samferdselsdepartementet har, til å bli tydeligere?

Jeg takker statsråden for svaret. Det er, som statsråden sa, brukt i overkant av 2 mrd. kr på elektrifiseringen. Det er gjort oppgraderinger på banelegemet både da banen var stengt under covid og under ferdigstillelse av elektrifiseringen. Problemet er imidlertid at den geologiske kartleggingen og overvåkningen ikke løser det store problemet, som er rassikring. Det er kartlagt hvor det er mest rasutsatt. Er statsråden da enig med meg i at det må løses om vi skal få en effekt av investeringene og Meråkerbanen skal bli operativ i beredskapssammenheng og attraktivt for person- og godstransport i framtiden?

«Meråkerbanen skal snart åpne for trafikk igjen etter en lengre periode med opprydding etter et stort ras. Med Sverige og Finland sin inntreden i NATO har banen også en viktig funksjon i forbindelse med mottak og videre transport av alliert materiell og personell. Banen er svært rasutsatt og har gjentatte ganger vært stengt for utbedring etter ras. Hvilken plan har regjeringen for å rassikre de mest utsatte delene av Meråkerbanen, slik at den kan holdes åpen og det sikres stabil drift?»

Når man er vara og hopper inn for en som er hjemme og har svangerskapspermisjon, må man ha litt oppvarmingstid. For meg er det viktig å understreke det jeg sa i hovedinnlegget. For oss i Senterpartiet er det å oppheve klimanøytralitetsmålet på ingen måte å senke ambisjonsnivået i klimapolitikken. Vi er veldig klar over at vi er bundet av Parisavtalen og har lovfestet mål der fram mot 2050. For oss ligger målene fast, og vi skal bidra med vår praktiske tilnærming for at vi skal oppnå de målene. Så er det sagt mange ganger i dag at vi svekker klimapolitikken. Det vi i hvert fall kan slå fast, er at vi i dag endrer klimapolitikken i Norge og får enda klarere fokus på de målene vi har internasjonale forpliktelser til. For oss er det viktig å jobbe for de målene som ligger i Parisavtalen, og rydde opp litt i de nasjonale målene som kommer i tillegg, som ingen har klart å definere på ti år.

Stortinget vedtok i 2016 et mål om at Norge skulle være klimanøytralt fra 2030. Nesten ti år senere må vi erkjenne at dette målet aldri har blitt tydelig definert, aldri har blitt konkretisert og heller aldri har blitt fulgt opp med en plan for gjennomføring. I løpet av disse årene har skiftende regjeringer rapportert på målet i statsbudsjettene, men uten å konkretisere hva som faktisk skal til for å nå det. Det har ikke vært lagt fram kostnadsanslag, ikke blitt presentert en samlet strategi og ikke blitt gitt klare styringssignaler til næringsliv og andre samfunnsaktører. Når et mål vedtas av Stortinget, må det også følges opp med en ansvarlig og forpliktende politikk. For Senterpartiet er det avgjørende at klimapolitikken er tydelig, forutsigbar og ærlig. Målene vi vedtar, må bety noe konkret for næringsliv og folk. Når et mål over tid skaper mer uklarhet enn retning i klimapolitikken, har vi et ansvar for å rydde opp. Det vi gjør i dag, er å fjerne et nasjonalt tilleggsmål som ikke har vært forankret i lov, ikke har vært meldt inn som en del av Norges forpliktelser, og som i praksis har risikert å bli redusert til et spørsmål om kvotekjøp, uten klare rammer eller kostnadsoverslag. Jeg vil også understreke at for oss i Senterpartiet er det å oppheve klimanøytralitetsmålet på ingen måte å senke ambisjonene i norsk klimapolitikk. Norge har allerede noen av verdens mest ambisiøse og forpliktende klimamål. Vi er bundet av Parisavtalen, og vi har lovfestet mål fram mot 2050. De forpliktelsene ligger fremdeles fast. Senterpartiet mener at klimainnsatsen må innrettes slik at ressursene brukes der det gir størst mulig klimaeffekt. Norge må bidra internasjonalt gjennom tiltak som gir reell og effektiv utslippsreduksjon, bl.a. gjennom globale klimainvesteringer og bruk av FN-kvoter av høy kvalitet. Samtidig må vi føre en nasjonal klimapolitikk med konkrete tiltak som kutter utslipp i transport, industri og energibruk. Det må være en politikk som skaper verdier, muligheter og arbeidsplasser i hele landet, og utslipp må reduseres på en måte som ikke betyr karbonlekkasje og at utslipp i realiteten eksporteres. Klimapolitikken blir ikke bedre av uklare mål. Den blir bedre når det gjøres tydelige prioriteringer og brukes realistiske virkemidler som har bred tillit i befolkningen. Når vi nå opphever klimanøytralitetsmålet for 2030, gjør vi det for å samle innsatsen om de målene som faktisk gjelder, og som vi er forpliktet til å nå. Vi i Senterpartiet mener det styrker troverdigheten til norsk klimapolitikk å sikre at den er målrettet, tydelig og gjennomførbar.

Senterpartiet mener at en god naturpolitikk må bygge på balansen mellom vern og bruk, mellom ekspertkunnskap og lokal erfaring og mellom sentrale påbud og lokal forvaltning. Uten denne balansen risikerer vi å miste både tillit, forståelse og oppslutning om naturpolitikken. De som lever av og med naturen hver dag, må oppleve at det er en sunn fornuft i de valgene vi tar. For Senterpartiet handler naturpolitikk om forvalteransvaret. Naturen er vår felles arv og grunnlaget for matproduksjon, skogbruk, fiskeri, reiseliv, friluftsliv og levende lokalsamfunn i hele landet. Tilgang til natur er viktig for folks livskvalitet, og bruk av natur er dypt festet i norsk kultur og identitet. Skal vi lykkes med å ta vare på naturmangfoldet, mener Senterpartiet at vi må kombinere bevaring og bærekraftig bruk istedenfor å sette dem opp mot hverandre. Senterpartiet mener at naturmeldingen, som ble utarbeidet og lagt fram av Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen i 2024, er et solid og helhetlig rammeverk. Naturmeldingen om bærekraftig bruk og bevaring av natur er en omfattende og viktig melding som tydelig følger opp naturavtalen. Meldingen bygger videre på norsk forvaltertradisjon, der bruk og vern går hånd i hånd, og gir et godt grunnlag for en helhetlig naturforvaltning i landet. Vi må være varsomme med å la vernetankegangen alene styre naturpolitikken. Det er allerede vernet betydelige areal i Norge. For Senterpartiet er det viktig å sikre god forvaltning av den naturen vi har, framfor å legge nye planer for vern der naturområder låses ned uten lokal forankring. Vern må ikke brukes for vernets skyld. Vi trenger mindre byråkrati og mer fornuftige løsninger som baseres på vitenskapelig kunnskap om artene, naturtypene, økosystemene og de miljøforholdene som berøres. Nesten en tredjedel av artsmangfoldet i Norge er avhengig av et levende kulturlandskap. Beiting og aktiv drift er helt avgjørende for å ta vare på åpne landskap og biologisk mangfold. Et bærekraftig landbruk i hele Norge er en del av løsningen. For Senterpartiet handler det om å finne gode, praktiske løsninger som gjør at vi kan ta vare på naturen, samtidig som vi sikrer verdiskaping, bosetting og ansvarlig bruk i hele landet. Den vedtatte naturmeldingen gir et godt utgangspunkt for nettopp det, og Senterpartiet vil derfor ikke støtte Venstres forslag.