Det er interessant å følge denne debatten, og det kan være greit når vi diskuterer kriminaliteten i stort, av og til å zoome litt ut og se på de større utviklingene. Jeg ble født i 1994. Siden da har Norges befolkning vokst med over 1,3 millioner mennesker, en økning på rundt 30 pst., og samtidig har mye av kriminaliteten gått ned. La oss begynne med det mest alvorlige: drap. På 1990-tallet var det i snitt 37,5 drap i året. De siste ti årene er snittet på 28. Færre liv går tapt, samtidig som vi blir langt flere mennesker. Hvert eneste drap er ett for mye, men utviklingen går heldigvis riktig vei. Ungdomskriminaliteten peker i samme retning. Tall NRK har hentet inn fra SSB, viser at andelen unge som begår lovbrudd, er halvert siden tidlig 2000-tall, fra 5,1 pst. til 2,5 pst. Andelen gjengangere er mer enn halvert, færre unge begår kriminalitet, og færre blir værende i det. Dette er ikke et samfunn i forfall, dette er et samfunn som i det store bildet lykkes. Vi i SV er ikke fornøyd, for hvert eneste tilfelle av knivstikking, voldshendelse, skyting, drap, vold i nære relasjoner og overgrep er ett for mye – men da er vi nødt til å gjøre det som funker. Det er partier som står på denne talerstolen og bare roper etter strengere straffer, og at det skal være løsningen, men det er flere grunner til at det er et dårlig svar på de problemene vi står i. Strengere straffer er dyrt, det er lite hensiktsmessig, og vi er nødt til å bruke ressursene på en bedre måte. Derfor har SV prioritert hurtigspor for ungdomskriminelle, sånn at reaksjonene kommer raskt. Straff er ferskvare, og det er viktig å komme i gang med reaksjonene sånn at rehabiliteringen kan starte. Inndragning er viktig, og det har heldigvis skjedd mye på dette området, men det må skje mye mer. Der er jeg faktisk helt hjertens enig med Høyre om at dette også handler mye om juristene i politiet, og at de må ha kapasitet. Derfor har det vært viktig for SV i forhandlinger med regjeringen nettopp å prioritere penger til påtale, så vi får gjort noe med saksbehandlingstiden. Det skal ikke være sånn at den bunken av saker vokser seg større og større – nei, raske reaksjoner er viktig. Vi kan og skal gjøre mer, men vi skal også huske på det vi gjør riktig. Natteravnene har et fint slagord, som er at «vi var der da det ikke skjedde». Mediene skriver ikke om kriminaliteten som ikke skjedde. Derfor må vi huske på hva det er som har gjort at vi lykkes i så stor grad som vi faktisk gjør, sånn at vi fortsetter å føre den politikken som gjør Norge tryggere.

Se for dere et barn som sitter hjemme ved kjøkkenbordet. Lekser skal gjøres. Det er stille i huset. Foreldrene tenker at nå er barnet trygt. Det er skolearbeid de holder på med. Men på skjermen er det ikke bare skole. Med noen få tastetrykk kan barnet være i kontakt med fremmede voksne i åpne chat-tjenester på en enhet de har fått utdelt fra skolen. Dette er ikke en hypotetisk problemstilling. Like før jul avdekket Aftenposten sammen med Hanne-Lene Dahlgren hvor få tastetrykk norske skolebarn er fra nettovergrep via skoleutstyr. Kripos har bekreftet at det har foregått nettovergrep på slike enheter. Dette er egentlig en ganske enkel sak. Foreldre over hele landet sender barna sine på skolen med en forventning om at de er trygge. Det gjelder i klasserommet, det gjelder i skolegården, og det må selvfølgelig gjelde på skjermen. Likevel vet vi i dag at det ikke alltid er realiteten. Vi vet at barn får tilgang til skadelig innhold på skolens egne enheter, vi vet at de utsettes for reklame og sporing, og vi vet at det finnes for svake sperrer og for store forskjeller mellom kommunene. I dag har vi et regelverk, vi har anbefalinger, og vi har veiledere. Problemet er at det ikke er godt nok. Resultatet er at tryggheten til barna avhenger av hvilken kommune man bor i, hvor god IT-avdelingen er, og hvor mye kapasitet den enkelte skole har. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det. Vi skal ha én fellesskole i Norge, og da må vi også ha et minimum av felles trygghet. SV mener dette er et klassisk eksempel på at staten må ta et tydeligere ansvar – ikke for å detaljstyre alt, men for å sette noen helt grunnleggende krav: at skoleenheter skal være reklamefrie, at skadelig innhold er blokkert, at personvernet til barna ivaretas, og at foreldre faktisk har kontroll når enhetene tas hjem. Det er ikke radikale forslag. Det er rett og slett sunn fornuft. Når mellom 20 og 25 pst. av nett-trafikken på elevenes enheter er reklame og sporing, er ikke det bare et irritasjonsmoment. Det er et kommersielt press mot barn, og det er noe vi som politikere har et ansvar for å rydde opp i. Flertallet advarer mot detaljstyring, og det er et veldig viktig hensyn, men det kan ikke brukes som en unnskyldning for å la være å stille krav der det gjelder barnas trygghet. Jeg er glad for at noen av forslagene får flertall i dag, men jeg skulle ønske at vi gikk enda lenger. Vi trenger tydelige krav, vi trenger bedre beskyttelse, og vi trenger en skole som er trygg også på skjerm. Derfor fremmer vi disse forslagene. Jeg tar med det opp SVs forslag i saken.

Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne og FrP for å løfte en viktig sak som betyr mye for de menneskene som blir berørt. Jeg er glad for at det er bred enighet i denne sal om noe helt grunnleggende: at utdanning skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn. Da må jeg selvfølgelig benytte anledningen til å komme med en kjærlighetserklæring: Jeg elsker Lånekassen. Det er kanskje det mest vellykkede fordelingspolitiske virkemiddelet vi har i Norge. Lånekassen har sørget for at generasjoner av studenter har kunnet ta utdanning, ikke fordi de har rike foreldre, men fordi vi som samfunn stiller opp. Derfor er det også viktig at ordningene oppleves rettferdige. Det er nettopp det saken vi behandler, handler om. Personer som har vært utsatt for alvorlig sykdom eller skade, får erstatning for å kompensere for tap. Det er ikke er en gevinst, det er ikke er en ekstrainntekt. Det er et forsøk på å gjøre livet levelig etter noe som ikke skulle skjedd. Når vi da i neste omgang sier at avkastningen av denne erstatningen skal behandles som inntekt og dermed reduserer stipendet, gjør vi noe grunnleggende urimelig. Dagens system sier i praksis at du både skal bruke erstatning til å dekke framtidige behov og samtidig straffes for at den eksisterer. Det er en dobbel belastning, og det bryter med selve hensikten bak erstatningsordningene. Dette er ikke bare en teknisk justering i regelverket. Det handler om rettferdighet. Det handler om å sikre at mennesker som allerede har opplevd noe vanskelig, ikke møter nye barrierer når de prøver å ta utdanning og komme seg videre i livet. Derfor støtter SV komiteens forslag for å be regjeringen komme tilbake raskt med en løsning. Til sjuende og sist handler dette om hvilket samfunn vi skal være – et samfunn der uflaks i livet ikke skal avgjøre om du får utdanning, et samfunn der vi stiller opp for hverandre, et samfunn der ordningene våre henger sammen på en rettferdig og logisk måte. Det er det denne saken handler om. Derfor støtter SV forslaget og jeg er glad for at et enstemmig storting gjør det samme.

Ettersom denne debatten går mot slutten, skal jeg komme med noen stemmeforklaringer. Forslaget om en tiltakspakke for Finnmark er et godt og viktig forslag. Der har vi en rekke forslag selv, men det er et forslag vi ikke har meldt inn til komiteen at vi skal stemme for, og det er forslag nr. 13. Til RNB er det fremmet en rekke løse forslag, og jeg vil bare kommentere kort forslaget om oljefondet. Her er det ingen tvil om at SV deler intensjonen i forslaget og har sympati med det forslagsstillerne ønsker å oppnå, men jeg minner om at man har fremmet en rekke forslag i oljefondsmeldingen – det har SV også gjort – som nettopp handler om oljefondets rolle overfor Israel og eierskap i selskaper som bidrar til folkerettsbrudd. På grunn av budsjettenigheten vil ikke SV stemme for dette forslaget i dag. Jeg mener at vi har fremmet kraftigere og tydeligere forslag om dette i inneværende sesjon. Vi kommer til å stå på barrikadene for at oljefondet skal trekke seg ut av selskaper som bidrar til folkerettsbrudd, det er det ingen tvil om. Det er en viktig sak for SV, som vi kommer til å kjempe for inn i valgkampen og sørge for gjennomslag for i neste stortingsperiode. Jeg vil takke for debatten, jeg synes det har vært en god og konstruktiv runde. Jeg vil også takke for denne sesjonen. Jeg ble kastet inn i finanskomiteen for ca. 94 dager siden, og jeg synes det har vært veldig spennende å få lov til å jobbe med finanspolitikken og forhandle revideringen av et statsbudsjett. Jeg synes, i all ydmykhet, at det resultatet man kan se, viser at SV er et parti som både har dyktige folk og får store politiske gjennomslag i sin helhet.

Det kan jeg svare på. Det er jo en ideologisk forskjell på Miljøpartiet De Grønne og SV her, som man hører i premisset i spørsmålet. Her ønsker man bl.a. å skattlegge barnetrygden, og man synes at det å redusere maksprisen på barnehage for alle ikke er treffende. Det handler om hvordan vi ser på velferdsstaten. På samme måte som skole er gratis, er vårt mål at barnehagen også skal bli det. På samme måte som barnetrygden er universell, ønsker vi at den fortsatt skal være det. Det handler om hvordan vi mener samfunnet er best organisert, men også om at livet er uforutsigbart. Man kan miste jobben i morgen, man kan bli syk, det kan skje ting man ikke forutså. Da skal velferdsstaten være et sikkerhetsnett som ikke krever vanvittig byråkrati, behovsprøvde ordninger eller søknader det tar tid å behandle. Den skal være som en bunnplanke som skaper trygghet i menneskenes liv. Det er det som er vårt politiske prosjekt. Det er derfor vi jobber på den måten vi gjør, og jeg er veldig stolt over at vi nærmest har doblet barnetrygden i løpet av denne perioden. Det betyr mye for barna i Norge.

Det er et faktum at utslippene har gått mer ned i løpet av disse fire årene mens SV har hatt en hånd på rattet, enn de gjorde i åtte år mens høyresiden styrte. Det er langt ifra nok, siden klimakrisen er så presserende som den er. Det er ingen hemmelighet at partier som SV og en del andre klimapartier på Stortinget gjerne har lyst til å gjøre betydelig mer, men det er en del ting i denne budsjettavtalen som får konkrete utslipp ned. For eksempel kommer de kravene til industrien som nevnes her, til å kutte 400 000 tonn ekstra. Det tilsvarer utslippene fra 200 000 biler i året. I tillegg stilles det krav om utnyttelse av overskuddsvarme i industri og datasentre og nye virksomheter. Det er også viktig. Energi er en av de mest dyrebare ressursene vi har, og det at det sløses med den, kan vi ikke akseptere. Derfor er det viktig. I tillegg handler det bl.a. om å ta vare på Oslofjorden og andre miljøer som er viktige for folk.

Det ligger et premiss i Fremskrittspartiets resonnement her om at de eneste som skaper verdier i samfunnet, er de som eier bedrifter, aksjemeglere og toppledere, men det er en virkelighetsbeskrivelse jeg ikke er enig i. Jeg mener at de som jobber ute på verft i Norge, de som jobber i industrien, i barnehager, i skolen, i helsesektoren, de skaper verdier i dette samfunnet. Den jobben de gjør, er helt avgjørende for at dette samfunnet skal gå rundt. En måte å beskrive samfunnet på – hvem det er som skaper verdier – der man kun ser på menneskene på toppen, får stå for Fremskrittspartiets regning. Jeg er opptatt av et samfunn med små økonomiske forskjeller og store muligheter for alle, og det er nettopp det som har vært nøkkelen til at Norge er et så godt samfunn som det er. At vi har en sterk fellesskole, at vi nå har en ekstremt billig barnehage, som vi ønsker å gjøre gratis, at vi har et helsesystem der vi tar vare på hverandre, det er nettopp det som gjør Norge til det landet vi lever i.

Det går godt i Norge. Alle tall tilsier det. Det mangler ikke penger i Norge, men det mangler politisk prioritering for å løse de store utfordringene folk føler på. Det er derfor SV er opptatt av de økende økonomiske ulikhetene, for en får mennesker på toppen som lever helt andre liv enn det vanlige folk gjør. Når det er sånn at 20 barnehageregninger i uken går til inkasso i Trondheim, har vi et ansvar for å sørge for at folks regningsbunker blir mindre. Man kan se på kontrasten til da Fremskrittspartiet hadde en hånd på rattet. Da økte fattigdommen i barnefamilier i Norge hvert eneste år. Siden SV fikk en hånd på rattet, har den gått ned hvert eneste år. Det er fordi vi nå gjør barnehagen betydelig billigere, vi har gjort SFO gratis fra første til tredje klasse, vi er i gang med en tannhelsereform, og vi har nærmere doblet barnetrygden. Det betyr mye for lommeboken til folk i Norge.

Vi er alltid klar til å diskutere og komme med svar på hvordan vi kan bidra både til å sikre folk stabilitet og til energieffektivisering. Det må i rettferdighetens navn bli sagt at den strømprisen man nå setter i norgespris, er på et betydelig høyere nivå enn det man ville akseptert for en del år siden. Det har skjedd veldig mye i utviklingen av hvordan strømprisen har vært. I tillegg skal det sies at det alltid vil være en effekt av at man må betale for det om man bruker veldig mye strøm. I tillegg har man andre ting som går på effekten man tar ut når man bruker mye strøm; der har man også ønsket å vri forbruket. Det er ikke sånn at absolutt alle insentiver for energieffektivisering er borte med dette. Ja, det har noen ulemper, men det har også store fordeler.

Jeg mener at budsjettavtalen bidrar til energieffektivisering, og så har SV vært ærlige på at vi har ønsket et annet system enn regjeringens forslag til norgespris. Vi mener man kunne fått en bedre balanse mellom både energieffektivisering og det å sikre folk stabilitet. Vi har bl.a. pekt på noe som har vært et viktig krav fra fagbevegelsen, som er et statlig strømsalgsselskap – Statstrøm – som ville løst en del utfordringer for folk ved å kutte ut mellomleddet med de private selskapene, som kunne gitt folk langsiktige kraftkontrakter, hvis man skal forklare det litt enkelt, og det ville løst noen utfordringer for næringslivet. Det er klart at det her er flere som har det tøft, både folk og næringsliv. Det å ha gode, stabile og lave kraftpriser er viktig, men samtidig må man sørge for å ha et system for energieffektivisering.

Det er klart at en budsjettavtale er som en twistpose. En kan jo vurdere om det er kokos eller banan alt som ligger der, men det er tydelig for SV at vi har ønsket et annet system i strømpolitikken enn det det har vært politisk flertall for i Norge – et som vil sikre mer stabilitet og mer tydelig kontroll over kraften. Det norgespris gjør som er bra, er at det sikrer forutsigbarhet for folk. Det er viktig for SV å legge stor vekt på energieffektivisering. Da det lå i det opprinnelige forslaget fra regjeringen at man skulle frikoble Enova-avgiften fra den finansieringsordningen vi hadde, var det derfor viktig å sørge for at det ikke skjedde, og at vi har den koblingen som sørger for at det også går til energieffektivisering når man betaler for strømregningen. Det er en del andre ting som ligger her om krav til industrien, krav til gjenbruk av varme i datasentre og andre ting som nettopp vil styrke energieffektiviseringen i samfunnet, for kraften er noe av det mest dyrebare vi har.

Det går godt i Norge, men det går ikke godt for alle. I årets tre første måneder hadde DNB 10,8 mrd. kr i overskudd etter skatt. De 400 rikeste i Norge økte i fjor formuene sine med 263 mrd. kr. Oslo Børs har så langt i år vokst med omtrent 15 pst. Samtidig melder Redd Barna at foreldre i Norge betaler barnehageregningen med kredittkort fordi det er tomt på kontoen. I Tromsø går 14 barnehageregninger i uken til inkasso. I Trondheim er tallet 20. I Porsgrunn mistet tolv barn barnehageplassen sin i fjor, ikke fordi foreldrene ikke lenger ville at barna skulle gå i barnehage, men fordi de ikke hadde råd til å betale for den. Én av fire barnefamilier kutter i nødvendige innkjøp til barna sine. Mange er bekymret for om de kan dra på sommerferie. Det er de menneskene vi i SV har tatt med oss inn i forhandlingsrommet når vi har hatt tydelige krav. Vi gikk inn i disse forhandlingene med et mål om å gjøre barnehagen gratis i Norge, på samme måte som skolen er det, eller at det er gratis å ta barna til legen. Der kom vi ikke i mål, men vi fikk tatt et stort jafs av en regning som tynger veldig mange. Nå reduserer vi barnehageregningen med 800 kr for alle fra 1. august. Det betyr 8 800 kr i året og 45 000 kr i løpet av den tiden et barn går i barnehagen. Det betyr mye når man teller på kronene og føler på fortvilelsen når vaskemaskinen ryker, og man ikke vet hvordan man skal få dette til å gå opp. I tillegg til at vi får prisen ned, får vi bemanningen opp. Det har vært viktig for SV å sørge for at penger til bemanning fortsatt kommer fram, for det vi så i hovedbudsjettet for 2025, var at da vi forhandlet inn 550 mill. kr til bemanning i barnehage, valgte Høyre-kommune etter Høyre-kommune å bruke de pengene på andre ting. I Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim valgte man å bruke pengene på andre ting. Alle disse kommunene er styrt av Høyre. Derfor er jeg stolt over at vi nå sikrer at pengene kommer fram, for er det noen som fortjener flere kollegaer, er det de menneskene som gjør den ufattelig viktige jobben det er å jobbe i barnehage. I tillegg får vi styrket programmene som handler om å utvikle kompetansen om å få ned sykefraværet, og vi styrker kommuneøkonomien, som gjør at man også får større handlingsrom. Vi gjør også dette budsjettet grønnere gjennom denne avtalen, og det har gått igjen i alle avtaler vi har forhandlet med regjeringen. Jeg er stolt over at SV har kuttet større utslipp i løpet av disse fire årene gjennom budsjettavtaler med regjeringen enn det høyresiden gjorde på åtte. Nå får vi også store klimakutt i denne avtalen, bl.a. gjennom krav til industrien, og vi har viktige miljøseire som handler om Oslofjorden. Noe av det som også var viktig for SV i disse forhandlingene, var å vise at Norge ikke er handlingslammet i møte med det forferdelige overgrepet, folkerettsbruddet og folkemordet som skjer mot den palestinske befolkningen. Derfor sender vi gjennom denne avtalen et tydelig signal til Benjamin Netanyahu om at vi får på plass et forbud mot handel med selskaper som bidrar til okkupasjonen av Palestina. Det er også et tydelig signal til andre europeiske land om å følge etter, om å vise at man kan møte urett med rettferdighet, at man kan gjøre mer, og at vi ikke er tause og handlingslammet. Dette er et folkekrav, som også mange her utenfor står bak, som SV nå har fått gjennomslag for, og sikrer flertall for, og det gir også håp til veldig mange av dem som føler på håpløshet i møte med det forferdelige overgrepet som skjer mot den palestinske befolkningen. Det er en rekke ting i denne avtalen jeg er stolt over at vi har fått på plass, og som jeg mener tar Norge i en riktig retning. Vi behandler en rekke saker parallelt i dag, så jeg vil ta opp forslagene nr. 14–22 samt forslag nr. 25 i sak nr. 10.

I løpet av disse budsjettforhandlingene hadde jeg møte med en rekke organisasjoner, Aleneforeldreforeningen, Unicef, Redd Barna, og de var veldig bekymret for den økonomiske situasjonen veldig mange småbarnsforeldre står i i Norge. En av fire må kutte i nødvendige innkjøp til barna. 14 barnehageregninger i uken i Tromsø går til inkasso, 20 i uken i Trondheim. Det var da viktig for oss å sørge for å redusere barnehageregningen, få en stor regning til å bli mindre. I en tid der veldig mange har det tøft, er det Høyre har foreslått for budsjettåret 2025, å øke barnehageregningen til 3 000 kr. Riktignok skal enkelte få en halv barnehageplass, gratis kjernetid, men det disse organisasjonene sier til oss, er at det er veldig mange som sliter og har det tøft i dag. Hvorfor mener Høyre det er riktig å tredoble barnehageregningen for de aller fleste i Norge?

Jeg har deltatt i disse debattene om Stortingets godtgjørelse hvert eneste år siden jeg kom inn på Stortinget, og jeg har argumentert for hvorfor vi ikke skal øke godtgjørelsen, nettopp fordi gapet mellom oss og de menneskene vi skal representere, øker. Det er ikke lenger så mye som forbauser meg i disse diskusjonene, f.eks. at det er få representanter til stede, men det er vel få ganger her på Stortinget at debatter virkelig lever opp til betegnelsen «den tomme sal». Det har ikke vært en eneste representant fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet eller Fremskrittspartiet her og forklart det norske folk, som vi er valgt til å representere, hvorfor man mener det er riktig å øke godtgjørelsen til 1 214 000 kr, en godtgjørelse som ligger langt over hva de fleste i Norge tjener. I en tid med høye strømpriser, høye matpriser og høye leiepriser, der mange teller på kronene, har vi i løpet av disse fire årene bevilget oss økte godtgjørelser på over 250 000 kr. Jeg er stolt over å komme fra et parti som har stemt imot hver eneste av de økningene, og som sier at det er mulig både å fryse og redusere godtgjørelsen for å minke gapet mellom oss og de menneskene vi representerer. Så vidt jeg kan huske fra disse tidligere diskusjonene, har jeg ikke opplevd at ikke en eneste representant som kommer til å stemme for den økte godtgjørelsen, faktisk tør å komme hit og stå opp for det. Det er helt lov til å være uenig. Det er lov til å mene at man må tjene minst 1,2 mill. kr for å kunne være stortingsrepresentant i Norge. Det er jeg politisk uenig i – jeg mener at det er et viktig prinsipp at avstanden mellom oss og menneskene vi representerer, ikke skal være uproporsjonalt stor – men at man ikke engang tør å komme opp på Stortingets talerstol og forsvare det man innstiller på, det man stemmer for, de vedtakene som kommer til å bli fattet i dag, synes jeg er veldig spesielt. Jeg har en sterk oppfordring til representantene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet: Stå for det dere mener. Forklar det norske folk hvorfor dere mener det er riktig at en stortingsrepresentant må tjene 1,2 mill. kr for å representere det norske folk.

For snart fire år siden ble jeg valgt inn på Stortinget, og siden da har ganske mye skjedd i Norge: rentehevinger, økte strømpriser, bolig- og leiepriser som har gått til himmels, og matpriser som har løpt løpsk. Mange har det utfordrende for tiden. I Tromsø går 14 barnehageregninger i uken til inkasso. I Trondheim er tallet 20. Det er barnefamilier rundt omkring i Norge som er bekymret for om de i det hele tatt kan reise på en sommerferie med barna sine. Vi som sitter på Stortinget, er ikke blant dem som sliter med å få endene til å møtes. Vi er ikke de som på slutten av måneden spør oss selv: Hvordan skal dette gå? Vi lever i en annen virkelighet. Går man inn i et rom og ser en stortingsrepresentant, kan man være rimelig sikker på at det er den høyest lønnede personen i det rommet. Stortingsrepresentanter tjener mer enn 95 pst. av Norges befolkning. Er det sånn at representantene i denne salen helt seriøst synes det er greit, at det er uproblematisk? Da jeg ble valgt inn på Stortinget i 2021, var godtgjørelsen på 987 997 kr i året. Nå, i 2025, økes den til 1 214 977 kr. Vi har gått fra rett under millionen til godt over 1,2 millioner i året. Stortinget har altså på fire år bevilget seg selv nesten en kvart million mer i lønn. Derfor er jeg stolt over å representere SV, som hvert eneste år har stemt mot at godtgjørelsen skal økes, stemt mot at avstanden mellom oss som sitter her, og de folkene vi representerer, skal økes. I 2021 lå stortingslønnen 73 pst. over medianinntekten i Norge, nå er det oppe i 76 pst., og gapet vokser. Vi fjerner oss mer og mer fra folk – dem vi er valgt til å representere. Mener Stortinget virkelig at vi tjener for dårlig? Mener Høyre og Fremskrittspartiet på alvor at det er for lite med 1,2 mill. kr i året for å sitte her i denne salen? Skal det virkelig være sånn at dersom en stortingspolitiker går inn i et rom, er det den høyest lønnede i det rommet? Vi kan fryse godtgjørelsen i dag, eller vi kan kutte den med 100 000 kr eller 200 000 kr og likevel ha en god og trygg inntekt som mange bare kan drømme om. Det ville vært et signal, et valg, en prioritering, men det kommer ikke til å skje i dag, for flertallet her inne, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, mener at 1 171 000 kr i året ikke er nok for å være stortingsrepresentant i Norge.

Russlands fullskalainvasjon av Ukraina 24. februar 2022 vil bli stående som en av århundrets mest betydningsfulle datoer. Med den folkerettsstridige invasjonen viste ikke Putin-regimet bare forakt for menneskeliv, at de var villig til å drepe for å nå sine stormaktsambisjoner, men de viste hele verden at man med rå militærmakt er villig til å sette til side folkeretten for å forme verden i sitt bilde. Fullskala invasjonskrig kom tilbake på det europeiske kontinentet på en måte vi ikke har sett i dette århundret. Det kan ikke aksepteres. Derfor er støtten til Ukrainas frihetskamp helt avgjørende for Europa og hele den ordensstyrte verdens framtid, for den handler om de helt grunnleggende prinsippene som vi mener skal styre verden – ikke den sterkestes rett, men folkeretten. Da er det skremmende at vår såkalt nærmeste allierte og leder for den frie verden, USA, ikke er i nærheten av å leve opp til de ordene. Trump-administrasjonen har stilt seg i spissen for demontering av internasjonal rett og internasjonalt samarbeid, gjentar russisk propaganda om krigen i Ukraina, går til angrep på demokrati og ytringsfrihet, truer allierte med militær maktbruk og heier fram den ytre autoritære høyresiden i Europa. Ukrainerne slåss for sin overlevelse som stat og nasjon. Norsk støtte til det ukrainske folket er solid på Stortinget og blant folk, og enigheten her på Stortinget er et sterkt uttrykk for det. SV mener at vi må øke støtten til Ukraina, og jeg er glad for at Stortinget nå gjør det. Krigen har vart i mer enn tre år, og det er slitsomt og krevende. Men det er ikke vi i Norge som betaler den høyeste prisen. Vi har ikke lov til å bli trette. Vi skal være tydelige på at vi skal bidra til Ukraina, og vi kan gjøre mer. Det er vår tydelige oppfordring til regjeringen – SV og Stortinget er alltid beredt til å stille opp mer for Ukraina. Jeg tar opp SVs forslag.

Jeg er helt enig med finansministeren i at det er mye man kan skryte av med den rød-grønne regjeringen. For meg gir det mange gode barndomsminner å høre og huske hvordan den rød-grønne regjeringen var, men mye har skjedd siden da. En av de utfordringene vi står i i dag, handler ikke bare om å finansiere velferden, men også om å sørge for at folk har lyst til å jobbe i den. Jeg tror det gjør inntrykk på mange når sykepleierne fra tv-serien «Barnesykehuset» får tilsendt kaffe fra seerne fordi de er nødt til å betale for den selv på jobb, for det mangler penger til det. Lærere betaler for sine egne julebord, og det er kutt mange steder i mange av kjerneoppgavene i velferden. Jeg tror ikke det er en god måte å rekruttere folk på til noen av de viktigste yrkene vi har. Er finansministeren med på at vi er nødt til å bruke mer penger på velferden hvis vi også skal sørge for at folk skal jobbe i den?

Perspektivmeldingen er tydelig på at vi har en del store utfordringer hvis vi skal opprettholde velferden på dagens nivå. Hvis vi vil ha velferden, er vi nødt til å betale for den. Det er anslått at vi kommer til å mangle 28 000 sykepleiere fram mot 2035. Hvis vi, når vi nå behandler perspektivmeldingen, tar det perspektivet at vi skrur klokken tilbake til 2013, til da landets statsminister het Jens Stoltenberg, vil man se at man da hadde et høyere skattenivå totalt sett – et skattenivå som, hvis vi hadde gått inn for det i dag, ville kunne betalt for å ansette 28 000 nye sykepleiere. Kan finansminister Stoltenberg forklare hvorfor det skattenivået statsminister Stoltenberg styrte på, ikke hører hjemme i 2025?

Det har blitt gjort en rekke ulike endringer i skatte- og avgiftssystemet i Norge, både gjennom det regjeringen har lagt fram, og gjennom forhandlinger med SV. Det er ting som har skjedd der som vi er både enig i og uenig i. Hvis man ønsker å se på hvordan SV vil at skatte- og avgiftssystemet skal se ut, bør man lese vårt alternative statsbudsjett, der vi nettopp peker på hvordan vi ønsker at det systemet skal se ut. Jeg kan være den første til å innrømme at jeg skulle ønske vi fikk mer gjennomslag for SVs skatte- og avgiftssystem. Det mener jeg ville omstilt samfunnet raskere i en grønnere retning. Jeg mener også at det ville omfordelt verdiene i samfunnet mer rettferdig, sånn at vi faktisk kunne opprettholdt velferdstjenestene, som perspektivmeldingen peker på at vi har store utfordringer med fram til 2060, på tross av at vi blir et rikere samfunn.

Når man hører på Fremskrittspartiet, virker det som det ikke er mulig å drive en økonomi eller et land uten å ha store oljeinntekter. Det er imidlertid sånn at de fleste land i Europa ikke har store oljeinntekter, men skaper verdier på andre måter. Vi har også skapt store verdier i Norge før vi fant oljen, og vi skaper store verdier i en rekke andre sektorer i Norge i dag. Det er altså ikke sånn at det ikke skapes store verdier. Hvis vi ser på de 400 rikeste nordmennene i Norge, økte de sin samlede rikdom med 263 mrd. kr fra 2023 til 2024. Det betyr at de personlig kunne økt Norges samlede bidrag til Ukraina med 85 mill. kr tre ganger og fortsatt hatt milliardoverskudd. Det mangler ikke på penger i Norge, det mangler på politiske prioriteringer.

Det var et stort spørsmål på ett minutt. Jeg tror det som er viktig å si, og som er en realitet alle partier er nødt til å forholde seg til, er at oljeeventyret, som har tjent Norge godt, kommer til å ta slutt – for det er det nødt til hvis verden skal klare å løse klimaproblemet. Da har vi et valg: Skal det eventyret avsluttes med kollaps og kaos når verden sier nei til olje, eller skal vi ha en styrt omstilling av økonomien, der vi nettopp tar grep som gjør at oljeeventyret får en verdig avslutning, og at vi bruker de verdiene vi har tjent opp der, til å være med og finansiere nye bein å stå på? Derfor har det vært viktig for SV å ta initiativ til nettopp grønn industripolitikk, sånn at vi skaper nye bein å stå på. Jeg har veldig tro på at vi har kloke hoder og flinke folk i dette landet som kommer til å sørge for at vi skaper store verdier også i framtiden.

Det er mye man kan si om de menneskene som har valgt å dra fra Norge fordi de ikke har ønsket å bidra til det fellesskapet som gjorde at de hadde mulighet til å stjele seg opp mye formue. En tidligere leder av Høyre har vært ganske krass i måten man har beskrevet den typen mennesker på. Det jeg har vært opptatt av, er å tette de skattehullene som nesten har vært en økonomisk gulrot for mennesker til å ta verdier ut av samfunnet. Derfor har exitskatten vært viktig for det. Så må vi sørge for at det ikke bare er de på toppen som skaper verdier i dette samfunnet. De skaper vi i fellesskap, og da er det bare rett og rimelig at de som får lov til å høste den store profitten og gevinsten fra det, også bidrar tilbake til det fellesskapet som gjorde dem rike. Jeg mener også det skaper et bedre samfunn og et samfunn som er mer robust og kan utvikle seg bedre mot 2060, enn det som er alternativet – nemlig at det vil være lommeboken som avgjør hvilke velferdstjenester man får.

Det er helt riktig at vi trenger mye kraft i Norge for å omstille økonomien vår. Det er fremdeles sånn at «røffly» halvparten av all energi som forbrukes, er fossil, og den må over på strøm eller bort så raskt som overhodet mulig hvis vi skal løse klimakrisen. Noe av det SV har gjort i denne perioden som er ganske viktig, er å bidra til virkelig å starte et nytt norsk industrieventyr, som handler om å bygge ut stor kompetanse og en stor næring på havvind. Det handler også om klimatiltak, at vi må få mer strøm produsert, og det handler om å vri de arbeidsplassene vi har i dag. I dag er det sånn at oljebransjen, fordi den er så lukrativ, støvsuger den kompetansen vi trenger i de nye grønne næringene. Derfor har det vært viktig at vi har satt ned foten for en ny konsesjonsrunde, samtidig som vi satser stort på et nytt grønt industrieventyr, så vi nettopp vrir økonomien i en grønnere retning.

Det er en god utfordring fra Høyre. Vi i SV har jo lagt fram en rekke forslag som vil kutte og omprioritere i de utgiftene vi henter inn i dag. Vi har pekt på monstermotorveier som vi ikke ønsker at skal bli bygget, som er store pengesluk som også bygger ned mye natur. Vi har foreslått å gjøre noe med lederlønningene og med organiseringen av en rekke ulike organer i staten. Det som ikke er riktig i narrativet til representanten, er at hvis man bare gir skattekutt, så skal det skje en eller annen magisk vekst i økonomien. Da er det godt mulig at vi i SV er så konservative i vår økonomiske politikk at vi lytter til de konvensjonelle økonomene i Norge, som kritiserer nettopp høyresidens økonomiske politikk, og som sier at man ikke kan peke på en eneste økonom i dette landet som mener at kutt i formuesskatten vil være bra for norsk økonomi. Snarere tvert imot vil det gjøre at vi får mindre penger til å løse fellesskapets utfordringer.

Skattesystemet og skatter vil alltid ha positive og negative effekter; det er summen av det man er nødt til å se på for å vurdere om det er bra for å løse de utfordringene vi ønsker å løse. Det er helt riktig at SV ønsker endringer i skattesystemet. Det er derfor vi legger fram et skattesystem i vårt alternative statsbudsjett som gir skattekutt til tre av fire i Norge, fordi vi gjør skattesystemet mer progressivt. I dag er det slik at de 1 pst. rikeste skatter mindre for hver hundrelapp de tjener, enn det lærere og sykepleiere gjør. Det synes vi er grunnleggende urettferdig, og det er den urettferdigheten vi ønsker å endre på. Samtidig er vi nødt til å øke inntektene til staten hvis vi skal kunne opprettholde, men også utvide, den velferden vi er så stolt av at vi har bygd i dette landet.

Jeg er helt enig i at vi må skape for å dele, men for å sitere en klok politiker som heter Jens Stoltenberg: Vi må også dele for å skape. Det er klart at mye av det vi gjør i fellesskap, også genererer verdier for samfunnet. Når vi har et godt utdanningssystem, skaper det verdier for samfunnet. Jeg har tidligere i denne debatten referert til SSB-rapporten som kom i går, som ser på skattetrykket i den norske økonomien sammenlignet med hvordan det har vært i ulike perioder. Det er ikke høyere i dag enn det var i 2021 – også fordi økonomien vokser. Vi må alltid tilpasse skattesystemet til den økonomiske situasjonen. I dag er det slik at mye av de verdiene som skapes i fellesskapet, tilfaller dem på toppen. Der sier vi i SV at vi må omfordele, slik at vi skaper et samfunn som gir store muligheter for alle.

Det er ikke vanskelig å være enig i det, hvis det hadde vært realiteten, men perspektivmeldingen som regjeringen selv har lagt fram, peker på at Norge ikke kommer til å bli et fattigere land i framtiden, vi kommer til å skape større verdier enn det vi gjør i dag. Da blir spørsmålet: Hvordan kanaliserer vi den verdiskapingen dit vi ønsker den? Økonomien er til syvende og sist et menneskeskapt system for å kanalisere ressursene i samfunnet for å løse de utfordringene vi synes er viktigst. Jeg synes det er viktig å sørge for at vi har nok ansatte i velferdsstaten, jeg synes det er viktig å sørge for at vi utvider den, at vi bygger den og trygger den. Det tror jeg er viktig i den tiden vi står i nå, når vi ser at ytre høyre er på frammarsj, vi har Trump i Det hvite hus, og vi har Putin i Russland. Vi må forstå at vi ikke bekjemper de kreftene ved å bygge ned velferdsstaten, snarere tvert imot. Hvis vi nå skal få folk med oss på å ruste opp landet, må vi også ruste opp velferden.

De viktigste utfordringene for Norge de neste årene og tiårene er å kutte klimagassutslippene, omstille Norge, redusere de økonomiske ulikhetene og styrke felles velferd. For å løse disse utfordringene kreves det en aktiv næringspolitikk og en plan for effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Tiden for å håpe på at markedskreftene skal ordne opp, er forbi. Det er politikken som må ta ansvar og sørge for konkret handling for at vi skal nå målene vi har som samfunn. Det er utfordrende tider, både for Norge og verden. Klima- og naturkrisen gir alvorlige konsekvenser. Det er krig i Europa. I Gaza er det fortsatt stor elendighet. Samtidig ser vi at det har vært en skremmende opptrapping av volden på Vestbredden. Ulikheten mellom fattig og rik er altfor stor, både i Norge og i verden. Norge både kan og må gjøre mer for internasjonal solidaritet med Ukraina og andre land i verden. Velferden i Norge skaper vi i fellesskap, og den tilhører fellesskapet. For å forhindre en gradvis privatisering av velferden kreves det mer omfordeling av den økonomiske veksten til fellesskapet gjennom økt beskatning, særlig av de rikeste i samfunnet. Alternativet er at vi får dårligere helsetjenester, utdanning og oppvekstmuligheter, eller at gode tjenester bare skal være forbeholdt de som kan betale for det selv. Det vil forsterke de økonomiske ulikhetene, og det vil bryte ned den norske velferdsstaten slik vi kjenner den. Det er ikke et alternativ for oss i SV, særlig ikke når vi vet at private helsetjenester, f.eks. i land som USA, koster mer både for samfunnet som helhet og for enkeltpersoner. Å sikre gode helsetjenester til alle framover er en av de viktigste oppgavene vi har. Det er fullt mulig både å bevare og bedre velferden framover om vi er villige til å omfordele mer fra dem som har mest, til fellesskapet. Det viktigste for å sikre rettferdighet for framtidige generasjoner er å bekjempe klimakrisen. Vi må sørge for rettferdig fordeling blant de menneskene som allerede lever, og føre en slagkraftig klimapolitikk. Perspektivmeldingen kunne vært en gyllen anledning til å legge fram en langsiktig plan for å møte de sentrale utfordringene Norge står overfor, men den muligheten har regjeringen forspilt. Det mangler fortsatt konkrete planer for å nå klimamålene vi har satt oss og sikre nødvendig omstilling av norsk økonomi. Det kan virke som om perspektivmeldingen mangler et politisk perspektiv. Det er problematisk at de økonomiske framskrivingene i meldingen blir presentert som om det er lite vi kan gjøre med den utviklingen. Meldingens politiske og ideologiske innhold blir dermed kamuflert, slik at de reelle politiske valgene vi står overfor, ikke kommer fram i lyset. Regjeringen lar være å kommunisere at vi har råd til både mer og bedre velferd om vi omfordeler mer. Videre har man undervurdert hvor mye norsk oljeproduksjon må reduseres for å være i tråd med verdens klimamål, i tillegg til at man har forutsatt at reduksjonen nærmest vil gå av seg selv. Perspektivmeldingen vil innebære mye usikkerhet, bl.a. fordi den kun tar høyde for kjente forhold – ikke ukjente forhold som med stor sannsynlighet vil føre utviklingen i den norske økonomien i en helt annen retning enn det vi tror nå. Det paradoksale i at regjeringen er bekymret for inndekningsbehovet i statsfinansene i framtiden, er at Arbeiderpartiet går til valg på å holde det samlede skattenivået uendret. Da bidrar regjeringen selv til å forverre utfordringene med å sikre fortsatt gode helsetjenester til alle i framtiden, og det er en uansvarlig politikk. Det er viktig med økt arbeidsinnsats og at vi får flere i jobb for våre langsiktige utfordringer, i den grad det innebærer å øke sysselsettingen og inkludere flere i arbeidslivet, men det må understrekes at det ikke skal gå på bekostning av velferdsytelser. Offentlig sektor må føre en aktiv sysselsettingspolitikk for å sørge for arbeid til alle. Den kanskje beste måten å gjøre det på er å øke bemanningen. I dag er det krevende for mange sykepleiere, lærere og barnehageansatte, og det er ikke akkurat en rekrutteringskampanje når man ser hvordan situasjonen er for mange av dem som gjør de viktigste jobbene i samfunnet. Vi kan omfordele mer, vi kan trygge og bygge velferden i en krevende tid – og det ville vært bra.

Vi står i en krevende tid der jeg tror alle partier er nødt til å tenke gjennom hvilke politiske saker som kommer til å være viktigst i tiden framover. Vi skal ruste forsvaret vårt for en ny sikkerhetspolitisk situasjon, vi har klimaendringer som bare blir verre og verre, og vi har en velferd som sliter. Vi mangler sykepleiere, og vi mangler lærere. Likevel: Det Fremskrittspartiet mener er viktigst å gjøre i en sånn situasjon, er å trygge de som finansierer valgkampen deres ved å si at løftet om målrettede skattekutt til landets aller rikeste består, uansett hvordan den politiske situasjonen eller sikkerhetspolitiske situasjonen skulle se ut. Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er: Finnes det noe som kan gjøre at Fremskrittspartiet ville ha revurdert løftet sitt om formuesskattekutt til landets aller rikeste?

Når vi behandler perspektivmeldingen, skal vi ha perspektiver om hvilket samfunn vi framover ønsker å skape. Jeg tror både jeg og representanten Limi vil være enige om at vi vil ha et samfunn der det lønner seg å jobbe, men det vi ser i dag, er jo at de aller rikeste og de på toppen av samfunnet ikke er folk som nødvendigvis har jobbet hardt, men som er født inn i rikdom. To tredjedeler av de 100 rikeste er arvinger. Hvis vi tar de 200 rikeste arvingene i Norge, kunne de personlig ha finansiert driften av alle norske domstoler i 142 år. Er det å skape et samfunn der det lønner seg å jobbe, eller det er et samfunn der det viktigste er hvilke familier man fødes inn i? Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er: Ønsker man et samfunn der det lønner seg å jobbe, eller et samfunn der det lønner seg aller mest å arve?

SSB kom med en rapport i går som nettopp ser på hvordan skattetrykket i Norge har utviklet seg over tid. Det har blitt lavere siden 2021. Da Erna Solberg gikk ut av regjeringskontorene, var altså skattetrykket som en andel av økonomien høyere i Norge enn det er nå. Poenget med at jeg understreker det, er at jeg synes vi skal ha en ærlig skattedebatt. Vi i SV er helt enige om at vi ønsker oss endringer i skattesystemet. Med vårt opplegg får tre av fire mindre skatt – alle som tjener under 800 000 kr, får mindre skatt – og så skrur vi det til for dem på toppen, sånn at vi omfordeler mer av verdiene. Nå er vi i en krevende tid, og Høyre har vært ute og sagt at vi kanskje må kutte i klimatiltak, vi må kanskje kutte i velferden, for å kunne finansiere Forsvaret. Likevel er det ett sted de mener vi ikke skal kutte, av deres løfter, og det er formuesskatten – en skatt som i stor grad betales av landets milliardærer, og som går til å omfordele. Hvorfor er det sånn at selv Putin og Trump ikke klarer å få Høyre til å endre sin politikk i en krevende tid?

Når man hører på Høyre-representantens innlegg, høres det ut som veldig mye er trått og går vanskelig i Norge, spesielt på grunn av skattesystemet. Det er riktig at det har vært skatteøkninger i denne perioden. Det har også SV bidratt til, og vi sørger for at vi omfordeler mer av de verdiene vi skaper i fellesskap. Skatt må alltid ses i forhold til hvilken rolle det spiller i økonomien. Skatt er bare et virkemiddel for å oppnå noen bestemte mål. Man snakker nå som at det er sluppet en skattebombe i Norge, men jeg vil spørre representanten: Hvis vi ser på andelen av fastlandsøkonomien i Norge, er skattetrykket i Norge høyere nå enn det var i 2021?

Forutsigbarhet for næringslivet er bra, men jeg mener at perspektivmeldingen også stiller spørsmål om hvordan vi skal sikre forutsigbarhet for velferdsstaten, altså for helsetjenestene, for skolene – at sykepleiere vet at de har kollegaer som er på jobb, at de som jobber i barnehage, har nok ansatte der, at skoler ikke legges ned. Hvordan sikrer vi forutsigbarheten der? Dagens skattesystem er ikke perfekt, det er allerede ganske urettferdig. De 1 pst. rikeste i Norge skatter mindre per hundrelapp de tjener, enn en sykepleier eller lærer gjør. Når Arbeiderpartiet nå danner flertall med høyresiden for deres forslag om en skattereform der de er tydelig på at skattene skal ned, kan Arbeiderpartiet garantere at de ikke vil gi en krone mer i skattelette til landets aller rikeste før de betaler minst like mye i skatt som alle andre?

Takk for et godt innlegg. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet i forhandlinger med SV viser at det i en krevende tid er mulig både å trygge og å bygge ut velferden i Norge. Perspektivmeldingen er ganske tydelig på at Norge kommer til å bli et rikere land i framtiden. Vi kommer til å skape flere verdier enn det vi gjør i dag. Samtidig har vi store utfordringer i velferdsstaten som vi er nødt til å løse. Spørsmålet er hvordan vi kanaliserer de verdiene vi skaper, inn i de felles oppgavene vi mener vi skal løse i fellesskap. Jeg synes det er litt forunderlig at det eneste forslaget Arbeiderpartiet stemmer for i behandlingen av perspektivmeldingen, er en skattereform initiert fra høyresiden. Representanten fra Høyre var ganske tydelig på at målet er å sette ned skattene. Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet er: Hva er det man ønsker å oppnå når man nå danner flertall for en skattereform sammen med høyresiden?

Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for at de løfter fram en rekke viktige forslag. Mye av det Temu og lignende aktører selger, er rett og slett import av søppel og miljøgifter når det kommer til Norge. NRK har beregnet at nordmenn har importert minst 16 millioner varer siden oppstarten av Temu høsten 2023. Når vi vet at mye av det som kommer fra aktører som Temu, ikke oppfyller de standardene vi har i Norge for miljøgifter eller kvalitet, og vi bare kan tenke oss hvilke arbeidsforhold mye av det er laget under, er det merkverdig at dette er en aktør som bl.a. får tollfritak for tekstilvarer registrert i VOEC-registeret. En lavthengende frukt må være å fjerne dette tollfritaket, slik at vi slutter å subsidiere importen av søppel og miljøgifter. Dette er noe SV har fremmet forslag om flere ganger, samtidig som vi har foreslått å gjøre det billigere å kjøpe brukt. Det gir rett og slett null mening at varer produsert i Kina er billigere enn kortreiste bruktvarer. I praksis har vi tollregler i Norge som gjør at billigkjeder som Temu og Wish ikke omfattes og derfor blir et mye billigere alternativ for folk enn bruktkjeder som Fretex. Her må vi som politikere rett og slett ta ansvar. Det handler ikke bare om klima, men rett og slett sunn fornuft, og det gjør det åpenbart at vi må gjøre det enklere å handle brukt enn nytt. Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Havbruksnæringen er en av Norges mest lukrative næringer. Gjennom å høste av våre naturgitte forutsetninger har mange skapt verdier for sine lokalsamfunn, samfunnet som helhet og seg selv. Når man får slike ekstraordinære inntekter fra ressurser som eies av fellesskapet, som havet og fjordene våre, er det helt på sin plass med en grunnrenteskatt på havbruk. Skatten som ble innført i 2023, var viktig fordi den sørger for at fellesskapet får ta del i den massive verdiskapingen som er i havbruksnæringen. Men skatten som ble innført, kunne vært mye bedre. Vi i SV foreslo i behandlingen forbedringer i skatten og viktige miljøkrav. Det som er verdt å bemerke, er at til tross for dommedagsprofetier fra næringen om hvor ødeleggende en grunnrenteskatt ville bli, går det så det griner i næringen i dag, uten at viljen til å betale skatten blir noe påvirket av det. Vi er enig med dem som har kritisert utformingen av skatten, som i dag gjør at selskapene tilpasser seg den for å bidra minst mulig tilbake til fellesskapet. NRK har skrevet godt om hvordan selskapene gjør dette. En typisk modell nå er at oppdretterne lager et eget selskap som kun inneholder fisken, lakseselskapet. De andre delene av sjømatproduksjonen, som de ansatte, utstyr, brønnbåter og slakteri, plasseres i andre selskaper, utstyrselskapene. Deretter leier lakseselskapet inn tjenester fra utstyrselskapene. I praksis sender de en regning til seg selv for en jobb de gjør for seg selv. Hvorfor gjør de dette? Jo, fordi det kun er aktiviteten i sjøen som utløser grunnrenteskatt. Produksjon av settefisk, slakting, filetering, pakking eller inntekter fra salg og distribusjon er fritatt for lakseskatt. Men det er ikke disse hullene Høyre ønsker å tette med sitt forslag; vi ser nettopp det motsatte. Høyre er mer opptatt av å foreslå modeller som sørger for at næringen bidrar mindre til fellesskapet, ikke mer. Konsekvensen av å avvikle ordningen med normprisrådet er at skattepliktige får langt større mulighet til å påvirke prisene gjennom internprising, prissamarbeid og andre tilpasningsmetoder. I skattetilpasningsøyemed har de største og mest lønnsomme selskapene en klar konkurransefordel ved at de ofte besitter eller har tilgang til mer juridisk kompetanse. Ved å åpne for at selskapene selv skal innrapportere markedspris på merdkanten og skatte grunnrenteinntekter etter disse, øker skatterisiko og ulovlige skattetilpasninger betraktelig. Dette vil særlig være til økonomisk ugunst for mange mindre aktører, slik man også ser i forbindelse med selskapsbeskatningen. Derfor er det bra at dette forslaget ikke får flertall i dag.

Hadde man fått en krone for hver gang man gikk opp hit og sa at et boligkjøp er det største kjøpet mange gjør i løpet av livet, tror jeg det er mange som hadde fylt egenkapitalen slik at de faktisk kunne kommet seg inn på boligmarkedet. Men det er jo riktig at det å kjøpe bolig er et stort kjøp for de aller fleste, og det er nettopp derfor man er avhengig av dyktige fagpersoner, for å hjelpe mennesker når de gjør en så stor investering. Derfor er det positivt at det nå kommer flere endringer og oppdateringer i eiendomsmeglerloven, men flere tidligere talere og også fellesmerknadene i finanskomiteen er tydelige på at man forventer flere endringer, også med bakgrunn i NOU-en fra 2021, og man forventer at regjeringen følger dette opp. Det har tidligere blitt gjort rede for de endringene som nå vedtas, men jeg vil understreke viktigheten av seriøsitet i bransjen. Boligkjøp er som sagt det største kjøpet mange gjør, og da er man som oftest avhengig av tillit til en eiendomsmegler. Når det viser seg at avskiltede eiendomsmeglere får fortsette sin virksomhet som eiendomsmeglerfullmektig, svekker det tilliten til en hel bransje. Her er det viktig at bransjen er seg sitt ansvar bevisst, og jeg er glad for at en samlet komité i tråd med forslaget i NOU 2021: 7 også sikrer Finanstilsynet anledning til å forby en person å være eiendomsmeglerfullmektig eller oppgjørsmedhjelper dersom personen anses uegnet. Dette vil bidra til at man har et sterkt virkemiddel til å slå ned på alvorlige hendelser og sikre tilliten til bransjen. Det er bra.

Jeg takker for skrytet av hva SV fikk til i regjering. Vi er alltid klare til å forhandle med regjeringen, men da må man være tydelig på hva det er man prioriterer. I Arbeiderpartiets utkast til partiprogram, som snart skal behandles, står det at man vil prioritere å styrke velferden og øke støtten til ordninger som er viktige for at folk får bedre råd, framfor store skattekutt. Det er her jeg mener at finansministerens regnestykke ikke går opp, for der høyresiden i hvert fall er ærlig om at det vil medføre kutt i barnehager, skoler og sykehus, påstår Arbeiderpartiet at de vil redde og styrke dem. Tallenes tale om skattenivået er det viktig faktisk å ta inn over seg. Arbeiderpartiet sier nå i realiteten at det er viktigere å skjerme skattenivået enn å sørge for at velferden blir reddet. Jeg håper at Arbeiderpartiet ombestemmer seg før landsmøtet om noen helger og faktisk blir tydelig på at dette skatteløftet blir begravd. Vil finansministeren støtte det?

Penger og folk henger jo sammen, for hva er det som skjer når bemanningen er så lav som den er mange steder? Jo, folk slutter. Alternativet er at de som har råd, kommer til å kjøpe disse tjenestene privat. Og hvor er det de ansatte i private helsetjenester skal hentes fra? Jo, det er fra offentlige tjenester. Så jeg føler ikke at regjeringen og finansministeren tar dette problemet tilstrekkelig på alvor. Skal vi sikre god velferd, må vi være tydelige på hva vi prioriterer. Jeg er bekymret for at Arbeiderpartiets skatteløfte er et løfte om å la velferdsstaten råtne på rot. Jeg vil også bemerke at når vi mangler ansatte i privat næringsliv eller i oljesektoren, da jubler man over det, men når vi mangler ansatte i offentlige tjenester, da er det et problem. Synes finansministeren det er viktigere å frede skattenivået i Norge enn å sørge for at de aller rikeste må bidra like mye til dugnaden som alle oss andre, sånn at vi kan styrke velferden framover?

Jeg er bekymret for at finansministeren ikke tar situasjonen i norske barnehager, sykehus og eldreomsorgen på alvor. I dag er bemanningen mange steder kuttet til beinet. En eneste ansatt i en barnehage kan måtte være ansvarlig for 14 barn – og enda flere når noen er syke og de ansatte ikke får lov til å ringe etter vikar. På Ullevål sykehus har de bare halvparten av spesialistene de trenger for å redde liv på traumeavdelingen. De ansatte og de pårørende i eldreomsorgen har for lengst slått alarm. De ansatte har ikke tid til å gi pasientene medisinene når de skal. De rekker ikke å gi pasientene mat eller hjelp til å gå på do når de trenger det. Det er uverdig og til tider også ulovlig. Finansministeren påstår at han ikke skal kutte, men det er rett og slett ikke godt nok. Jeg kan ikke skjønne hvordan han har tenkt å finansiere dette og en økning til forsvar uten å øke skattene. Det regnestykket går ikke opp. Derfor spør jeg finansministeren om han mener at Arbeiderpartiets skatteløfte er viktigere enn både forsvar, gode skoler og sykehus framover.

Jeg er glad for at finansministeren langt på vei deler vår virkelighetsforståelse, og at han har noe bedre mattekunnskaper enn høyresiden har, som vil ta ut minst 20 mrd. kr fra fellesskapet, som vi trenger til forsvar, for å gi dem til de aller rikeste. De påstår til og med at det regnestykket går opp. Jeg blir likevel litt bekymret når jeg hører finansministerens svar, for det er noe som er galt i hans regnestykke også. Det vises til Arbeiderpartiets skatteløfte, der man påstår at man skal holde skattenivået uendret, og at man ikke skal kutte noe i velferden. Derfor spør jeg finansministeren: Hvordan går det regnestykket opp?

La meg starte med å gi representanten Vedum en halv klapp på skulderen for at han satte ned foten for økte topplønninger for statlige ledere. Det framstår likevel noe hult når han gjorde lite for å begrense at Vy-sjefen tjente dobbelt så mye, Statnett-sjefen tre ganger så mye og Equinor-sjefen ti ganger så mye som det statlige lønnstaket. Jeg er enig i at det framstår absurd at noe av det første som skjedde etter at Stoltenberg gikk inn i regjeringen, er at det settes et godkjenningsstempel på at lønningene til statlige ledere skal øke. Det skjer i en tid med økende ulikhet, og regjeringen statsråden representerer, bidrar altså til at dette blir verre. Det som er enda mer spesielt, er å høre høyresiden lire av seg at skattekutt til de aller rikeste skal redde verden. Jeg synes det er helt absurd at man kan se på hva som skjer i USA, med Trump og Elon Musk, og tenke at det vi trenger for å fikse Norge, er å gi flere titalls milliarder til de aller rikeste. Små forskjeller er grunnlaget for mye av det som er bra med Norge – kort avstand til makten, høy tillit, mindre kriminalitet, mer fellesskap. Problemet i dag er at ulikheten øker. De tre rikeste i Norge har en formue på over 421 mrd. kr. De kunne alene finansiert nærmere fire forsvarsbudsjett. For min del kan Gustav Magnar Witzøe og andre superrike beholde deler av formuen sin, men det at de betaler betydelig mindre i skatt for hver hundrelapp de tjener, enn en lærer og sykepleier, står som en provokasjon. Det som virkelig vil gjøre Norge farligere, er at ulikheten nå vokser, så jeg har lyst til å spørre finansministeren: Vil han stå opp mot høyresidens krav om å gi milliarder til de aller rikeste, og heller prioriterer pengene til trygghet for vanlige folk?

Det er bra at ministeren er tydelig på at det er lagt fram en eierskapsmelding der man er tydelig på moderasjon, og at dette skal følges opp. Problemet er bare at det ikke faktisk følges opp. Når fire enkeltmennesker får bonuser på 266 mill. kr for å handle kraft, er det summer som burde rope etter tydelig politisk handling, ikke bare ord i meldinger. Hva er 266 mill. kr? Disse fire traderne har fått drøyt 66 mill. kr hver i bonus. Det er mer enn det en sykepleier kan tjene i løpet av et helt yrkesliv, og det har en krafttrader tjent på ett år. Mener næringsministeren fra Arbeiderpartiet at det er riktig, at det er akseptabelt at det er sånn – eller mener man at man faktisk skal gjøre noe med det og si at det er helt uakseptabelt? Vi har nå problematisert at vi ikke får innsyn i hva som ligger bak disse vurderingene. Hva er logikken bak at man skal kunne ta ut så store bonuser som vanlige yrkesaktive sykepleiere eller lærere bare kan drømme om å tjene i løpet av sitt yrkesliv? Hva ligger bak de vurderingene? Ministeren sier at innsyn er en vurdering som er opp til selskapene. Da lurer jeg på: Er det sånn at ministeren har fått innsyn i hva som ligger bak disse bonusene? Sitter ministeren på den kunnskapen, og kan man da gå god for at begrunnelsen for sånne avsindige bonuser er riktig? Jeg mener at dette handler om noen grunnleggende spørsmål om hvilket samfunn det er vi ønsker. Vi ser hvordan samfunn som det amerikanske og en rekke europeiske land får gigantiske økonomiske forskjeller, hvordan selve samfunnslimet går i oppløsning, og hvordan det avler ekstremisme. Det er bekymringsfullt når vi får et arbeidsliv der noen få mennesker som forvalter kraft og strøm, kan få helt urimelig store bonuser innenfor statlig eide selskaper, uten at det blir tatt tilstrekkelige grep, og uten at det er åpenhet rundt det. Jeg håper at ministeren i sitt siste innlegg vil svare på om hun selv har fått sett begrunnelsen for de bonusene, og om hun går god for den begrunnelsen.

Jeg er glad for at ministeren sier at dette er beklagelig, men dette er jo langt mer enn beklagelig. Dette er alvorlig, for det er fellesskapets midler vi snakker om, og det er et særskilt problem for tilliten til forvaltningen av statlig eide selskaper at det ikke gis innsyn i hvorfor midlene brukes på den måten de blir brukt. Det haster å få kontroll på dette. Det vi imidlertid vet, er at det er altfor lav terskel for å oppnå bonus i statlig eide selskaper, noe rapporten fra Riksrevisjonen viser. Lønnsforhandlinger for vanlige folk starter nå i disse dager, og i fellesskapet er vi enige om at frontfagene skal peile ut kursen for lønnsutviklingen til vanlige arbeidstakere. Lønnsmottakere får stadig beskjed om å vise moderasjon, men samtidig er det fullt frislipp i lederlønninger og bonusordninger i statlige selskap. Det går på bekostning av tilliten. Det kan ikke et parti som Arbeiderpartiet vedkjenne seg. Dette handler også om Arbeiderpartiets troverdighet i møte med økende økonomiske forskjeller. Hvis regjeringen vil ha noe som helst troverdighet, holder det ikke med ord – det må få konsekvenser når kravet om moderasjon ikke følges opp. Dette har fått lov til å pågå altfor lenge. Både statsråden og Statkraft har tidligere lovet å rydde opp, men festen fortsetter. Til og med selskapet selv har betegnet bonusene som umusikalsk høye og utilsiktet høye. Statkraft skjulte seg bak at resultatene var ekstraordinære, men hvor lenge kan en ekstraordinær situasjon få lov til å vare? Når vi også ser en rekke andre selskaper hoppe bukk over de forsterkede retningslinjene til regjeringen, er det på tide å ta kraftfulle grep. Når det gjelder utgangspunktet her, nemlig de enorme bonusene til disse traderne i Tyskland, haster det med å få kontroll. Statsråden må svare på hva hun gjør for å forhindre at denne praksisen fortsetter, og hun må svare på hvordan offentligheten kan sikres innsyn i fordelingen av bonuser fra Statkraft.

2022 var et år preget av skyhøye strømpriser, såpass høye at folk tok til drastiske tiltak, som å stå opp midt på natten for å vaske klær i frykt for høye strømregninger. Mens folk frøs i sine egne hjem, så vi også en iskald realitet av ulikhet satt i system, en realitet vi får stadig nye detaljer om – detaljer som gjør meg opprørt og forbannet. Dagens Næringsliv kunne nylig fortelle at utbetalingen til fire tyske Statkraft-tradere i 2022 var på 266 mill. kr. Smak litt på det tallet: 266 mill. kr. Det er 66,5 mill. kr per hode. Statkraft tjente godt på de høye strømprisene. Det gjorde altså også selskapets tradere i Tyskland, mens vanlige folk betalte regningen. Denne saken kom på toppen av flere saker det siste året om en grenseløs bonusfest i det statlige selskapet. Bonusutbetalingene fra Statkraft falt i 2023. Da satte Statkraft Trading av 35,5 mill. euro til bonuser, noe som er litt under halvparten av beløpet de satte av i 2022, men fortsatt godt over de 23,3 mill. euro som var satt av i 2021. Bonusavsetningene har skutt i været siden 2019. Statkraft forvalter felles norske kraftressurser og er heleid av det norske folk. Det gir et særlig stort samfunnsansvar. Det er vanskelig å se at de forvalter ansvaret sitt godt når de lar denne bonusfesten få fortsette. Det norske folk har ingen grunn til å godta at bonusfesten får fortsette bak lukkede dører i et statlig selskap, for en viktig side av dette er at vi ikke har innsyn i logikken bak disse bonusene. Vi vet ikke hvilke kriterier som ligger til grunn for sånne vanvittige utbetalinger. Hvorfor Statkraft kaster millioner etter disse traderne, kan vi bare lure på. Vi har bedt departementet om innsyn i Statkrafts bonusordninger. Det har vi ikke fått svar på. Det manglende innsynet er ikke noe annet enn et demokratisk problem, for disse bonusutbetalingene må ses som del av et større bilde. Denne typen bonusfest uten kontroll øker gapet mellom dem som har mest, og dem som har minst, og det er særlig alvorlig når det er fellesskapets midler vi snakker om. Når en liten gruppe får stikke av med gevinstene samtidig som vanlige folk sliter med strømregningene, er det provoserende. I stedet for å havne i lommene til krafttradere burde pengene gå til fellesskapet: til offentlige barnehager, skoler og eldreomsorg. Et samlet storting stilte seg bak regjeringens eierskapsmelding i 2022 og tydelige forventning om moderasjon når det gjelder lederlønninger og bonusordninger i statlig eide selskap. Daværende næringsminister, Vestre, gikk ut og lovet tydelige grep for å strupe galopperende lederlønninger. Nå skulle maksimal oppnåelig bonus halveres, og ingen toppledere skulle få større lønnsutvikling enn de ansatte – ikke i prosent, men i kroner og øre. Statens forventninger gjelder hele konsern. Men det har vist seg at han talte for døve ører. Mange av selskapene hvor staten er eier, har omgått forventningene om moderasjon og statens retningslinjer for lederlønn, noe som har kommet fram i en rekke rapporter og avisartikler, sist dokumentert i Riksrevisjonens undersøkelse av bonusordninger, som er behandlet i denne salen tidligere i dag. Det er ikke første gang Riksrevisjonen finner at lønnsveksten hos ledende ansatte i statlig eide selskap er høyere enn i samfunnet for øvrig. Statkraft ser heller ikke ut til å ha lyttet til signalet om mer åpenhet om denne lønnsfesten. Statkraft vil ikke oppgi hva deres øvre grense er for hvor mye en person kan få for ett år. Statkraft vil ikke oppgi verken summen av bonuser, enkeltbonuser, antall ansatte som deler bonusene, eller hvordan ordningene er satt opp. Nå har ministeren en gyllen mulighet til å dyrke åpenhet, til å sette en stopper for den utbytte- og bonusfesten som er i denne bransjen, og jeg ser fram til å høre på ministerens redegjørelse.

På vegne av representantene Lars Haltbrekken, Ingrid Fiskaa, Kirsti Bergstø, Torgeir Knag Fylkesnes og meg selv fremmer jeg forslag om ti grep for mer kontroll over kraften. På vegne av representanten Lars Haltbrekken og meg selv fremmer jeg forslag om stans av dumping av gruveavfall i sjø.

Takk for et godt spørsmål. Det er ikke meningen å la fakta ødelegge en god, følelsesdrevet debatt. Jeg er jo enig i det Helge André Njåstad sa tidligere, om at folk føler at kriminaliteten øker. Det er riktig at vi nå ser en liten økning for noen kriminalitetsgrupper, og det skal vi ta på alvor, men den store fortellingen om hva som har skjedd de siste tiårene i Norge og i de fleste andre land, er at kriminaliteten går ned. Det skal vi være glad for. Derfor er det litt viktig at man klarer å holde hodet kaldt når man skal diskutere hva de riktige tiltakene er, når vi ser et endret kriminalitetsbilde. Da mener jeg det er viktig med mer tilstedeværende politi, målrettet innsats, satsing på forebygging og raske reaksjoner – som vi har vært veldig tydelige på. Det jeg prøver å ta til orde for, er at vi skal ha en fakta- og kunnskapsbasert debatt om dette, og at man ikke skal prøve å male et bilde om at alt er på vei utfor et stup, for det er ikke riktig. Det som er sant, er at vi gjør veldig mye bra, og så har vi noen utfordringer, og dem skal vi ta på alvor.

Takk for et godt spørsmål, og takk for et veldig godt SV-sitat. Jeg synes det oppsummerer situasjonen godt. Når det gjelder visitasjonssoner, skal vi huske på at politiet selv ikke har ønsket dette, og hvis man ser på erfaringene fra Danmark, peker forskerne nettopp på at det kan gjøre mer skade enn nytte. Det skader tilliten hos menneskene i områdene med kriminalitetsutfordringer, og det man har sett fra andre typer undersøkelser, er at hvis mennesker har lav tillit til politiet, lar de være å tilkalle politiet når de selv har problemer. Da kan ikke politiet gjøre jobben sin, og jeg er opptatt av å ha et politi som faktisk kan gjøre jobben sin. Så er jeg ikke enig i beskrivelsen av hvordan SV er i kriminalitetsbekjempelsen. Ja, vi skal være tøffe mot årsakene til kriminalitet. Derfor er jeg stolt over at vi er tydelige på å forhindre og forebygge kriminalitet, for det beste vi kan gjøre, er å forhindre at kriminalitet skjer. SV har jo vært den tydeligste pådriveren for et hurtigspor i domstolene, så vi sørger for at de ungdommene som begår kriminalitet, får raske reaksjoner, til beste for seg og samfunnet.

Takk for et godt spørsmål. Jeg synes det er et av de grunnleggende spørsmålene når vi diskuterer hvilke virkemidler politiet skal ha, for det er også et spørsmål om hvilket samfunn vi ønsker å leve i. Man kan jo tenke seg at vi går helt til «1984» og innfører helt enorme hjemler til politiet – vi kunne hatt politi på hvert gatehjørne, overvåket absolutt alle og hatt overvåkningskameraer overalt. Men er det det samfunnet vi vil leve i? Jeg mener at det som har tjent Norge godt, er at vi nettopp klarer å ha en balanse mellom individets rettigheter og det å gi politiet de rettighetene de trenger for å bekjempe kriminalitet. Det er helt riktig at det er en avveining, og jeg mener at SV står for en god balanse i nettopp det, som sørger for at vi har et effektivt politi som kan bekjempe den kriminaliteten som skader samfunnet mest, uten å gå på akkord med de rettighetene vi mener er verdt å forsvare, og som gjør Norge til et så bra samfunn å leve i.

Jeg er glad for denne muligheten til bredt å diskutere politiet. Politiet forvalter en kjerneoppgave på vegne av samfunnet: å forhindre at kriminalitet skjer, avdekke kriminalitet som har skjedd, og sikre at den som har begått kriminalitet, ender i en domstol. Politiet skal sikre trygghet, og de nyter stor tillit i den norske befolkningen. Det er bra, for politiet forvalter en stor tillit på vegne av samfunnet. For å sikre høy tillit er det viktig med kontroll av maktutøvelsen. Politiet forvalter et maktmonopol, og da skal man være trygg på at mer makt enn nødvendig aldri brukes mot befolkningen. Tillit skapes også av at vi har et kompetent politi. Norge må sies å ha en av de beste politiutdanningene i verden, og det skal vi hegne om. Samfunnet er i kontinuerlig endring. Det er også kriminaliteten. Heldigvis går mye i riktig retning. Kriminaliteten i Norge har sunket drastisk de siste tiårene. Ta for eksempel her i Oslo, som har fått 200 000 flere innbyggere de siste 20 årene, samtidig som kriminaliteten har gått ned – det er en suksesshistorie. Om vi ser på den mest alvorlige voldskriminaliteten, drap, var det på 1980- og 1990-tallet gjennomsnittlig 40 drap i året – dette i en tid da Norge hadde en million færre innbyggere enn i dag. Snittet for antall drap de siste fem årene er 30 i året. Justert for befolkningstall er det en reduksjon på rundt 40 pst. Vi bør huske på at vi tross alt gjør mye rett, selv om hvert eneste drap er ett for mye. Et av mine hjertesukk som justispolitiker er at kriminalitetsdebatten ofte blir for snever. De gangene media vil snakke med en justispolitiker, utspiller det seg ofte slik: En forferdelig hendelse har skjedd. Det er brutalt, hjerteskjærende og opprørende. Politikere krangler om hvem som kan være hardest og tøffest i møte med denne hjerteskjærende saken, og på den måten skape et bilde av å være mest handlekraftig. Sånn skapes en «tough on crime»-spiral, som jeg mener er en del av forklaringen på at straffenivået i Norge for alle lovbrudd i snitt har økt med 52 pst. siden 2010. Norge er det landet i Norden som har økt straffene mest de siste ti årene. Det er et dyrt tiltak som ikke nødvendigvis har stor effekt, og der mangler man en debatt om vi kunne brukt de ressursene på en mer effektiv måte, f.eks. til kriminalitetsbekjempelse og til politiet. Disse straffeøkningene har skjedd uten at man har sett på helheten i straffesystemet. Derfor er det på sin plass med en helhetlig gjennomgang av straffesystemet for å se på om straffenivået er riktig. Kriminalitetsbildet er i endring, og selv om det faller i stort, får vi indikasjoner på økende gjengkriminalitet blant unge. Det skal tas på største alvor. Det er bra at politiet nå målrettet arbeider for å bekjempe den økende kriminaliteten. Det målrettede arbeidet Oslo-politiet gjør, er riktig og viktig, f.eks. med mer tilstedeværelse i områder der politiet før bare rykket ut til hendelser. Med tilstedeværelse viser man at man kan bygge tillit og relasjoner til befolkningen. Vi ser også at kriminelle blir mer teknologiske. Kriminalitet som før skjedde på gaten, skjer nå i den digitale sfæren. Dokumentaren «Den sorte svane» viser hvordan økonomisk kriminalitet er tett bundet til legal virksomhet i de øvrige lag av samfunnet. Vi vet også at fremmede makter bruker kriminelle til sabotasjeaksjoner. Et endret trusselbilde internasjonalt betyr også et endret kriminalitetsbilde nasjonalt. Politiet må være rustet for dette. Derfor er en langtidsplan for politiet viktig. Det har SV vært en pådriver for, og jeg er glad for at justiskomiteen støttet SVs forslag da vi foreslo det i behandlingen av stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet. I tillegg er det viktig at et politirolleutvalg kommer på plass. Det er lurt med et politirolleutvalg fordi politiets hverdag og oppgaver har endret seg mye siden 1980-tallet. I tillegg har kriminalitetsbildet endret seg. Vi trenger et bredere perspektiv for å diskutere hva politiet skal være, og hvordan de skal løse samfunnsoppdraget sitt. Jeg håper at de partiene som nå ønsker å gå inn for permanent bevæpning av norsk politi, klarer å holde hodet kaldt og nettopp tenke på de lange linjene før man endrer norsk politi fundamentalt. Vi har i over et århundre hatt et politi med et sivilt preg, i sterk kontrast til land med et mer militaristisk preg. Jeg mener det har tjent oss godt, og da skal man være forsiktig med å endre det. Det er nettopp ved sånne veivalg at man trenger et godt kunnskapsgrunnlag før man gjør noe med det. Min sterke oppfordring er at vi nå ser på hva politirolleutvalget definerer og kommer med anbefalinger om at politiet skal være, før man foreslår radikale endringer.

Jeg takker for representantens innlegg. Det er jo vanligvis slik at Fremskrittspartiet snakker i veldig store ord om hvordan kriminaliteten utvikler seg i samfunnet. Realiteten er heldigvis at kriminaliteten i stort har gått dramatisk ned de siste tiårene. For eksempel da representanten Helge André Njåstad var ung, på 1980- og 1990-tallet, var det vanlig med rundt 40 drap i året, mens vi nå er nede på 30, samtidig som befolkningen har økt med 1 million. Det er en stor suksess, det skal vi glede oss over. Jeg synes det er litt viktig i disse kriminalitetsdebattene at vi også fokuserer på hva vi gjør som er riktig. Det er der jeg ønsker å utfordre Fremskrittspartiet, for man snakker ofte litt som en dommedagsprofet om hvordan det går med kriminalitetsbekjempelsen i Norge. Hva ønsker Fremskrittspartiet å trekke fram som man mener er bra at vi gjør i dag for å bekjempe kriminalitet?

Jeg er veldig glad for at vi nå får på plass en permanent partnerdrapskommisjon. Jeg er helt enig med justisministeren i at poenget med en partnerdrapskommisjon er å lære av de tragediene som har skjedd. Det har imidlertid kommet et veldig tydelig innspill fra aktører i politiet om at det er en del saker det er mye å lære av, selv om det ikke har skjedd et drap, altså saker hvor man heldigvis har unngått de mest dramatiske konsekvensene av partnervold. Slik kommisjonen nå legges opp, vil det imidlertid ikke være mulighet til å spille inn de sakene, slik at man får de samme læringspunktene. Ser justisministeren en utfordring med at politiet, når de mener det er læringspunkter og ønsker å sende det til kommisjonen, nå nektes å gjøre det?

Et hjem, en familie, skal være det tryggeste og fineste stedet i menneskers liv, men for noen blir det det aller farligste. Mer enn 600 000 mennesker i Norge har opplevd vold i hjemmet. Det er et så absurd høyt antall at hvis man hadde tatt de menneskene og stilt dem skulder mot skulder, ville de dannet en linje fra Stortinget og til Bergen. Den store majoriteten av dem som ville stått på den linjen, er kvinner, og det er en likestillingskatastrofe. Vold i nære relasjoner er anslått å koste samfunnet 92,7 mrd. kr, men den største kostnaden er ikke penger, det er den menneskelige lidelsen. Vold i nære relasjoner kan lede til partnerdrap. I fjor ble majoriteten av drapene som ble begått i Norge, begått av noen som sto offeret nær – en partner, en ekspartner eller et familiemedlem. Vi som samfunn kan og må gjøre mer. Det betyr massiv satsing på forebygging, prioriterte ressurser i politiet og hjelp til dem som opplever vold. Det handler også om å lære av de tragediene som skjer, og forstå dem, sånn at vi kan hindre nye overgrep. Det er det partnerdrapskommisjonen handler om. Derfor er jeg glad for at vi nå får på plass en permanent kommisjon. Det er et viktig tiltak som vi i SV lenge har jobbet for. Jeg vil også understreke viktigheten av at kommisjonen får tilgang til informasjon for å kunne gjøre jobben sin. Samtidig mener vi, i likhet med høringssvaret fra Politijuristene, at mandatet bør utvides til også å gjelde forsøk på partnerdrap og drapsforsøk i nære relasjoner. De sakene er det også mye å lære av, selv om man heldigvis unngikk at offeret døde. Derfor fremmer vi dette forslaget, slik at man får flere saker å lære av, og forhåpentligvis mer kunnskap, som kan forhindre nye tragedier. Jeg tar med dette opp SVs forslag i saken.

På vegne av representantene Kirsti Bergstø, Ingrid Fiskaa, Birgit Oline Kjerstad og meg selv fremmer jeg forslag om å tøyle tek-oligarkene.

Jeg takker igjen ministeren for svaret. Hvis man ser tilbake på ikke den forrige regjeringen, men regjeringen før det, altså den rød-grønne regjeringen i 2005–2013, så skjedde det mye vakkert i norsk politikk. Noe av det var nettopp dette prøveprosjektet med en førstelinjetjeneste, der man så at man klarte å løse nesten 60 pst. av sakene på kun 30 minutter – en enorm gevinst for samfunnet, prosessbesparende med tanke på menneskelige konflikter, folk kunne se leiekontraktene sine, få en samboeravtale, og man sørget for trygghet og at man unngår at konflikter eskalerer over tid. Man peker på at det har en kostnad å innføre en sånn førstelinjetjeneste, men det må da spare samfunnet for betydelig mer enn det. Kan jeg få utfordre ministeren på dette hurtigarbeidende utvalget: Vil ministeren sende arbeidsgruppens forslag ut på høring, sånn at man kunne fått flere innspill til hvordan man kan gå videre med dette arbeidet?

Jeg takker ministeren for svaret. Det er greit å understreke at NOU 2020: 5 var nedsatt av Solberg-regjeringen, med et mandat som skulle være provenynøytralt, så i og med at de holdt seg innenfor rammen av datidens rettshjelpsordning, er det ikke så rart at de ikke anbefalte en førstelinjetjeneste. Så har SV – heldigvis – forhandlet inn betydelige økninger av inntektsgrensen og fått igjennom at vi skal få ny rettshjelpslov. Jeg er glad for det og ser fram til regjeringens forslag om det. Jeg ble veldig glad da regjeringen satte ned den hurtigarbeidende arbeidsgruppen, og jeg vil tro at man satte ned gruppen med intensjon om å gå videre med en førstelinjetjeneste. Ja, det koster noe, men 200 mill. kr på et statsbudsjett er ikke så fryktelig mye. Dette skal jo løse noen andre utfordringer i samfunnet, ikke bare rettshjelp til dem som absolutt trenger det mest, men et bredt behov. Er ministeren enig i at det er et udekket rettshjelpsbehov i samfunnet?

Det er på sin plass med en gratulasjon til ministeren, da dette er vår første replikkveksling her i Stortinget. «I NOU 2020: 5 drøftes muligheten for en førstelinjetjeneste for rettshjelp. Mange av høringsinstansene mente at en slik førstelinjetjeneste er nødvendig for å dekke rettshjelpsbehovet i samfunnet. Departementet nedsatte i oktober 2022 en arbeidsgruppe for å utrede hvordan en mulig førstelinjetjeneste for rettshjelp kan organiseres. Arbeidsgruppen leverte sin rapport i juni 2023, og denne har ikke blitt fulgt opp ennå. På hvilken måte vil statsråden følge opp arbeidet med en førstelinjetjeneste for rettshjelp?»

Jeg må si jeg blir litt overrasket når Fremskrittspartiets representant går på talerstolen og påstår at denne debatten er uverdig. Forrige gang vi diskuterte ungdomskriminalitet i denne salen, sto en representant fra Fremskrittspartiet her oppe og sa at de som begår denne kriminaliteten, opptrer «mer dyrisk og brutalt enn det vi ser i dyreverdenen.» Hvis ikke det er en uverdig måte å ta denne debatten på, så vet ikke jeg. Jeg er opptatt av noen kjerneverdier i Norge, som likhet for loven. Fremskrittspartiet er et selverklært lov-og-orden-parti, men det er jo lite lov og lite orden når man setter til side grunnleggende verdier fordi man mener at folk som bor i enkelte områder, skal ha dobbel straff, eller at man i enkelte områder skal kunne visiteres uten mistanke. Da er det helt riktig å påpeke at hvis det er et parti som vet hva kriminalitet innebærer, så må det vel være Fremskrittspartiet. Partiets nestleder ble nylig bøtelagt for ulovligheter. En stortingsrepresentant fra partiet er siktet for innførsel av narkotika. Politiet opprettet straffesak mot Fremskrittspartiets tidligere leder av justiskomiteen for hatefulle ytringer. Partilederens tidligere rådgiver er dømt til fengsel for svindel. I mars må en Fremskrittsparti-politiker møte i tingretten tiltalt for flere grove seksuelle overgrep mot barn. Og dette er bare noen eksempler fra i år. Så hvis man mener at vi skal ha visitasjonssoner i Norge eller områder med dobbel straff, er det vel ganske naturlig at man starter med f.eks. inngangspartiet til Fremskrittspartiets lokaler. Jeg mener i alle fall at man kan ha litt anstendighet i disse debattene og tåle å få kritikk for de forslagene man fremmer. Når man også står på denne talerstolen og omtaler ungdom som faller utenfor samfunnet, som dyriske, synes jeg kanskje det blir litt vel paradoksalt at man synes det er vondt og vanskelig å selv bli utfordret på enkelte hendelser. Jeg synes vi i dag vedtar en del forslag som er dypt problematiske. Jeg skulle nok ønske at man hadde klart å holde hodet litt kaldt i kriminalitetsdebatten, i stedet for å sette til side viktige verdier, og heller fokusere på det aller viktigste. Det er å forhindre at kriminalitet skjer i utgangspunktet. Nettopp derfor er forebygging viktig, noe vi har løftet fram flere ganger på denne talerstolen. Derfor er raske reaksjoner viktige, som en hurtigdomstol for ungdomskriminelle, som vi nå skal få i hele landet – det er bra – og å styrke arbeidet med inndragning. Det er politikk som fungerer. Derfor er jeg glad for at vi i SV er tydelige på det. Vi skal forhindre kriminalitet. Vi skal sørge for at den får konsekvenser når den skjer, og så skal vi rehabilitere mennesker, sånn at de kan komme seg ut av en kriminell løpebane.

Vi skal være glad for at kriminaliteten i Norge har sunket drastisk de siste tiårene – ta f.eks. Oslo, som er en by der vi har fått 200 000 flere innbyggere de siste 20 årene, samtidig som kriminaliteten i bredt har gått ned. Det kan man ikke se på som noe annet enn en suksess. Selv om kriminaliteten har sunket, er det bekymringsfullt når vi nå ser at den for enkelte grupper øker fra disse historisk lave nivåene. Det er spesielt bekymringsfullt når unge begår lovbrudd og begår flere av dem. Derfor har SV kjempet for et hurtigspor i domstolene, slik at vi kan få raske reaksjoner – til beste for ungdommene og samfunnet. Men vi må også forstå hvorfor ungdom trekkes mot kriminalitet. Det kan handle om at man faller ut av skolen, at ungdomsklubben er stengt, og at man ikke har muligheter til å tjene sine egne penger. Når fellesskapet har gitt opp ungdommen, står gjenger klare med et annet fellesskap, med muligheter for raske penger og et miljø som sier at de har ryggen din. Derfor er det viktig at vi jobber systematisk med forebygging. Det var grunnen til at SV her i Oslo rullet ut sommerjobber for ungdom, slik at man nettopp kunne få muligheten til å tjene sine egne penger. Politiet bejublet tiltaket. Derfor er det viktig å satse på ungdomsklubber og en skole som ser hver enkelt elev. Det forhindrer kriminalitet. Så er det viktig at politiet går etter pengene til de kriminelle miljøene, for raske penger er et viktig rekrutteringstiltak. SV har flere ganger tatt til orde for å styrke arbeidet med inndragning fra kriminelle. Det er igangsatt et lovarbeid for å effektivisere inndragningsreglene, og vi forventer at dette kommer til Stortinget så raskt som overhodet mulig. Et av forslagene som får flertall i dag, som er høyst kritikkverdig, er Fremskrittspartiets forslag om visitasjonssoner. Forslaget om visitasjonssoner vil medføre at politiet uten mistanke skal kunne åpne sekken din, grave i vesken din, ta nedi buksen din – uten å trenge mistanke om noe som helst. Man legger opp til et tosporet politi- og rettssystem der folk som bor noen steder, har færre rettigheter enn folk som bor andre steder. Politiet har ikke ønsket dette, forskerne er kritiske, og juristene slår alarm. Ved å innføre disse visitasjonssonene, som lar politiet uten grunn undersøke folk i enkelte områder, hvem sine rettigheter er det man ofrer da? Det er ikke folk i Oslo vest eller i distriktet som kommer til å føle dette på kroppen. Hvem sine rettigheter er det man ofrer? Er det Fremskrittspartiets rettigheter man ofrer med dette? Fremskrittspartiet ønsker altså å innføre visitasjonssoner i områder med høy kriminalitet. Vi i SV er sterkt imot dette forslaget av mange grunner, men hvis vi først skal følge Fremskrittspartiets logikk – hvorfor ikke starte rett utenfor deres egne lokaler? Hvis det er et parti som vet hva kriminalitet innebærer, må det vel være Fremskrittspartiet, for partiets nestleder ble nylig bøtelagt for ulovligheter, en stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet er nå siktet for innførsel av narkotika, politiet har opprettet straffesak mot FrP-lederens tidligere rådgiver, og politiet har opprettet straffesak mot Fremskrittspartiets tidligere leder av justiskomiteen for hatefulle ytringer. En tidligere rådgiver for partilederen er som sagt dømt til fengsel for svindel, og i mars må en FrP-politiker møte i tingretten, tiltalt for flere grove seksuelle overgrep mot barn. Og dette er bare noen eksempler fra i år. Så hvis vi først skal ha visitasjonssoner der kriminaliteten er høy, ville det ikke vært naturlig å begynne med inngangsdøren til Fremskrittspartiets egne lokaler? Men det er nok ikke seg selv Fremskrittspartiet tenker på når de foreslår dette, for det å være tøff mot kriminalitet gjelder jo selvfølgelig ikke Fremskrittspartiet. Når f.eks. lederen i ungdomspartiet står fram med en narkodom, da er det viktig at folk skal få nye sjanser. Jeg er helt enig i at folk fortjener nye sjanser. Jeg hadde bare håpet at Fremskrittspartiet viste den samme rausheten og forståelsen for andre mennesker som begår kriminelle handlinger, men det viser de ikke med dette forslaget. Det er som sagt mange grunner til at SV er kritisk til dette. En av dem handler om tillit, for jeg er bekymret for hva en slik ordning vil gjøre med tilliten folk har til politiet. En av de viktigste forutsetningene vi har for å bekjempe kriminalitet, er nettopp tillit til politiet. Visitasjonssoner med mulighet for å stoppe hvem som helst uten at det foreligger noen grunn til det, river tilliten ned og er drivstoff for frustrasjon og misnøye med politiet, og det er det siste vi trenger for å lykkes i kampen mot kriminaliteten. En rekke forslag vi stemmer for i dag, handler om å satse mer på forebygging. Jeg er glad for at SV får flertall for sitt forslag om å rulle ut hurtigspor for ungdomskriminelle i hele landet. Så er jeg skuffet over at et flertall her i Stortinget setter til side viktige rettsstatsprinsipper, slik som at staten i det minste må ha en mistanke om noe kriminelt før de ransaker deg.

På vegne av representantene Kirsti Bergstø, Kathy Lie, Marian Hussein og meg selv fremmer jeg forslag om en tiltakspakke mot voldtekt.

I en usikker tid er trygghet viktig, og en av de måtene vi sikrer trygghet på i Norge, er nettopp gjennom sykelønnsordningen. På den måten kan man være syk uten å frykte for at man ikke kan betale husleien. Dersom vi hadde innført samme system som i Sverige, hadde vanlige arbeidstakere kunnet tape flere tusen kroner i året. Det er ikke trygghet. Når Venstre gjentatte ganger tar til orde for å kutte i sykelønnsordningen, kan man lure på om det er kutt som egentlig rammer alle, eller om det er målrettede kutt som rammer dem som trenger tryggheten mest: I NHO har de gode sykelønnsordninger i sine egne arbeidsforhold. Aftenposten, som i lederen har gått ut mot sykelønnsordningen, har selv i sine arbeidsavtaler bedre sykelønnsordninger enn dagens system. Det er vel all grunn til å anta at Venstre har det samme, men det må representanten gjerne avkrefte. Mener Venstre at det å kutte i sykelønnen er et kutt som rammer andre enn bussjåfører, renholdere og dem som arbeider i butikk, og er det de menneskene som skal få kutt i sin trygghet?

Det er tydelig at vi har gått inn i et valgår, for grensen for sprøyt og karakteristikker som kommer, særlig fra Fremskrittspartiet, i denne saken, når jo nye høyder. Jeg vil ta sterkt avstand fra at man sammenligner barn som begår kriminalitet, med dyr. Det mener jeg fostrer en retorikk som handler mer om at du skal gi opp disse barna, enn faktisk å ta ansvar som samfunn, som politikere, og sørge for å rehabilitere disse menneskene til et liv uten kriminalitet. Når man hører på Fremskrittspartiet, er det ganske tydelig at bare man er tøff i retorikken og hard i virkemidlene, da kommer man til et samfunn uten kriminalitet. Hadde det vært så enkelt, tror jeg alle hadde vært enig med Fremskrittspartiet. Hvis man imidlertid ser på fakta, er det ikke sånn at de landene som har den absolutt strengeste kriminalitetspolitikken, har mindre kriminalitet. Vi gjør veldig mye som er bra, og som funker i Norge, men det er klart at vi må gjøre mer, og ta ansvar for og ta på alvor de utfordringene vi ser i samfunnet. Det er en av grunnene til at SV nå, senest i budsjettforhandlingene med regjeringen, sørger for at vi ruller ut et hurtigspor i domstolene for ungdomskriminelle flere steder i landet, nettopp fordi reaksjoner må komme raskt. Straff er ferskvare. Vi må sørge for at rehabiliteringen starter så raskt som mulig, sånn at disse ungdommene ikke begår ny kriminalitet. Det har flere på Stortinget stått sammen og presset på for, og SV har også presset på i forhandlingene. Dette er et viktig og riktig tiltak. Så kommer det påstander fra Fremskrittspartiet om at venstresiden kun bryr seg om de kriminelle og ikke ofrene – en påstand som de gjentar titt og ofte. Jeg husker at noe av det første som skjedde på Stortinget i min periode som justispolitiker, var at Fremskrittspartiet sørget for flertall og presset på at vi skulle kutte i voldsoffererstatningsordningen for dem som er ofre for kriminalitet, for å spare penger. Ja, da skulle vi ta fra ofrene for kriminalitet. Hvis det er å ta ofrene på alvor, skjønner jeg ingenting. Det er flere grunner til at man har vært så kritisk til dette forslaget. Og det er jo ikke bare SV som er kritisk til det, det fikk regelrett slakt i høringen for å være dårlig begrunnet og ikke være konkret på hva man egentlig vil. Man kommer med noen vage formuleringer om nytt behov for institusjon, uten at man sier noe som helst om prosessregler, hvordan dette skal være, og hvordan det skiller seg fra andre hjemler. Dette er et rimelig uferdig forslag som nok handler mer om å markere seg politisk enn faktisk å komme med tiltak som vil løse de utfordringene vi som samfunn står i.

Jeg vil takke forslagsstillerne for å løfte en utfordring som angår oss alle: barn som begår alvorlige og gjentatte lovbrudd. Det er et problem som ikke bare skader samfunnet og andre barn, men også de unge som står bak disse handlingene. Ingen ønsker at barn skal havne på kant med loven, og vi har et felles ansvar for å forebygge og håndtere dette. Vi er enig i at den økende ungdomskriminaliteten er en alvorlig utfordring. Det krever tiltak for barn, både over og under den kriminelle lavalder. Samtidig er det avgjørende at de tiltakene vi innfører, ikke går på bekostning av barns grunnleggende rettigheter. Det er på det området dette forslaget svikter, noe som kom tydelig fram i høringen. Artikkel 37 i FNs barnekonvensjon er tydelig: Frihetsberøvelse av barn skal bare brukes som en siste utvei og kun for et kortest mulig tidsrom. Dette er et grunnleggende prinsipp som skal beskytte de mest sårbare blant oss. Likevel ser vi at forslaget om lukkede institusjoner kan utfordre disse prinsippene. Hvordan skal barns rettigheter og behov ivaretas i praksis? Hvilke garantier har vi for at slike tiltak ikke svekker rettssikkerheten deres? Advokatforeningen har i sitt høringsinnspill uttrykt sterk skepsis til forslaget, som de omtaler som uklart og problematisk. De stiller spørsmål ved hvilke rettslige prosesser og sikkerhetsventiler som skal gjelde, og frykter at terskelen for å frihetsberøve barn kan bli senket. Dette er dypt bekymringsfullt. Frihetsberøvelse skal aldri bli en standardløsning, men forbeholdes de mest alvorlige tilfellene – og kun når alt annet har feilet. I stedet for å opprette nye institusjoner bør vi heller styrke og tilpasse de eksisterende tilbudene. Barnevernsloven har allerede hjemler for å plassere barn i institusjon, og vårt fokus må være på å forbedre disse tilbudene, slik at de gir både støtte og struktur til barn som sliter. Vi må også sikre at hjelpen er i tråd med internasjonale konvensjoner, og at den tar hensyn til både rettigheter og behov. Til slutt vil jeg understreke at barn som begår kriminalitet, ofte er barn som selv har opplevd omsorgssvikt, traumer eller andre utfordringer. Deres handlinger er et symptom på et større problem, og vår oppgave er ikke bare å beskytte samfunnet mot kriminalitet, men å hjelpe disse barna tilbake på rett spor, med verdighet, rettferdighet og respekt for deres rettigheter.

Budsjettenigheten med SV farger Norge rødere og grønnere. Rødere fordi vi utvider velferden: Tannhelsereformen rulles ut, sånn at flere får billigere tannlege, nettopp fordi tennene er en del av kroppen. SVs mål er at alle skal sikres en billig tannlege. Vi øker bemanningen i barnehage og SFO, fordi det er behov for flere folk på jobb for å se hvert enkelt barn. Vi øker barnetrygden, fordi vi vet at det er det mest målrettede tiltaket man kan gjøre hvis man vil gjøre noe med fattigdommen i barnefamilier. Vi øker studiestøtten, sånn at alle skal kunne studere, uavhengig av om de må jobbe seg i hjel ved siden av studiet eller får hjelp fra foreldrene. Vi farger Norge grønnere. Det vernes mer skog, det kommer mer midler til energieffektivisering i bygg og ikke minst stanser SV gruvedrift på havbunnen. Det er et gjennomslag og en nyhet som ikke bare er viktig for Norge, men også fordi det viser at man setter miljøet og naturen i sentrum. Det er en seier for miljøet som sprer seg internasjonalt. Det er ikke ofte nyheter fra statsbudsjettet får så stor dekning i internasjonale medier som det gjennomslaget har fått. Det betyr noe for hele verden at man faktisk stopper opp og ikke lar havbunnen bli et «race to the bottom», der man er villig til å ofre dyrebar natur for kortsiktig gevinst. I dette budsjettet gjør vi også mange viktige grep på justisfeltet. Vi øker bemanningen i kriminalomsorgen, fordi de som jobber i kriminalomsorgen, fortjener flere kollegaer, og fordi man kan sørge for bedre rehabilitering når det er flere på jobb, og bedre rehabilitering fører til et samfunn med mindre kriminalitet. Vi styrker også frivilligheten i kriminalomsorgen, som regjeringen opprinnelig hadde lagt opp til å kutte i. Den øker vi nå bevilgningene til. Vi får på plass et hurtigspor for ungdomskriminelle ikke bare i Oslo, men også i hele Agder og Øst politidistrikt. Det er viktig, for straff er ferskvare, og måneder er lenge i et ungt menneskes liv. Nå sørger vi for at reaksjoner kan komme raskt, sånn at rehabiliteringen også kan starte raskt. Vi styrker rettssikkerheten. Vi øker potten til frivilligheten, som gjør en vanvittig viktig jobb med nettopp å sikre folk i Norge sine rettigheter. Selv om vi i SV har fått mange gjennomslag for å øke fri rettshjelp-grensen, er det fremdeles hull i dagens ordning. Det er frivilligheten med på å tette, og jeg er vanvittig stolt over de gjennomslagene vi har fått der.

Ser man på forslaget til statsbudsjett fra Fremskrittspartiet, lukter det olje og økte klimagassutslipp. Man fjerner avgifter på fossilt drivstoff, men gir ingen lettelser til elbil. Man fjerner avgifter på flyreiser og kutter samtidig i satsing på elfly. Man kutter i tilskuddene til nye grønne næringer, samtidig som man øremerker penger til kulldrift på Svalbard. Man skulle tro at Fremskrittspartiet er en parodi på seg selv. Jeg søkte på «klima» i det alternative budsjettet til Fremskrittspartiet, og det eneste som kom opp, var forslag til kutt – med ett unntak, nemlig å kjøpe flere kvoter i utlandet. Istedenfor å bruke penger på å få ned utslippene i Norge og bygge nye grønne næringer, vil Fremskrittspartiet sende pengene ut av landet for å bygge opp andre lands næringer. Forstår det den som kan. Jeg lurte på om representanten Limi kan peke på hvor i budsjettforslaget til Fremskrittspartiet man finner klimapolitikken.

Dette er en historisk dag. Kampen for retten til å bestemme over egen kropp har vært en lang kamp, og den er blitt drevet fram av pionerer i kvinnebevegelsen – først for selvbestemmelse og nå fram til der vi står i dag, der man får nettopp en styrket selvbestemmelse og utvidet rett til å bestemme i dette spørsmålet. Det er også et lyspunkt i en verden der det går i feil retning mange steder. Vi ser at i land som står Norge nær, innskrenkes kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Da er det alltid viktig å understreke at man ikke kan forby aborter; man kan bare forby trygge aborter. Derfor er det gledelig at Norge nå tar et stort, viktig skritt i en annen retning, noe som viser at i disse spørsmålene er det kvinnens rett til selvbestemmelse som skal veie tyngst. Det å få mer selvbestemmelse er viktig nettopp fordi abort er for noen et enkelt valg, mens det for andre er det vanskeligste valget de skal ta, og det er ingen som er bedre egnet til å ta det valget enn kvinnen selv. Vi i SV vektlegger nettopp den sterke selvbestemmelsen. Vi har lenge stått i front sammen med kvinnebevegelsen for å komme dit vi står i dag, og vi skulle også ønske at vi gikk enda lenger. Det er ingen grunn til at nemndene fremdeles skal ha en rolle når det gjelder spørsmålet om selvbestemt abort. De burde blitt avskaffet. De står som en barriere og et signal om at her er det noen andre som også skal ha makt i dette valget, som kan være vanskelig for mange. I dag tar vi store skritt i riktig retning. Derfor er det også viktig at vi sikrer støtte til dem som skal gå igjennom denne prosessen, at vi sørger for at vi som samfunn også hjelper mennesker med hensyn til de valgene de ønsker å ta. Jeg er veldig stolt over at vi har hatt en god debatt, at vi har kommet et godt skritt i riktig retning, og jeg håper dette er en lov og en utvikling som kan stå seg i lang tid framover.

Det er ikke bare EUs antikorrupsjonsbyrå som har ropt varsko om Frontex’ praksis. EUs datatilsyn har kritisert Frontex for å samle inn opplysninger som senere blir brukt mot mennesker på flukt. I fjor døde 600 mennesker fra båten Adriana. EUs ombudsmann har kritisert at Frontex ikke har tatt en aktiv rolle for å redde mennesker som dør i Middelhavet, og at de er dårlig på å opprettholde det man kaller EU-verdier. Jeg vil gjerne høre om ministeren er fornøyd med Frontex’ praksis, eller om Norge kan gjøre mer for at vi ikke skal bistå en organisasjon som har brutt menneskerettighetene og setter menneskeliv i fare.

Jeg takker for ministerens svar. Det er riktig at jeg og SV har tatt dette opp flere ganger tidligere i Stortinget, for det er alvorlig når et EU-byrå som Norge er tilsluttet, bryter menneskerettighetene og utsetter mennesker som er på flukt, for livsfare. En av utviklingene i denne saken som ministeren ikke svarte på, er hvordan vi kan være trygge på at de menneskene som sitter i topposisjoner i disse byråene, ikke preger byrået med sine personlige meninger, når den avgåtte direktøren nå sitter i Europaparlamentet for et ytterliggående fransk parti. Jeg ønsker gjerne at ministeren kan trygge oss på at vi har mekanismer for å sørge for at menneskers ytterliggående meninger ikke skal prege et organ som til syvende og sist kan sette menneskeliv i fare.

«EUs antikorrupsjonsmyndighet har avdekket at grensebyrået Frontex var medskyldig i såkalte «push-backs» av asylsøkere i Middelhavet. Det betyr at EU-byrået satt menneskeliv i fare og begikk grove menneskerettighetsbrudd. Frontex’ tidligere direktør har gått av på grunn av avsløringene og er i dag aktiv i det franske ytre høyrepartiet Nasjonal samling. Hva gjør Norge for å sikre at vi ikke bistår Frontex’ brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og hvordan kan vi være trygge på at mennesker med ytterliggående meninger ikke preger Frontex’ praksis?»

Jeg vil starte med å takke interpellanten for å løfte en så viktig sak på Stortinget. Jeg vil også takke utenriksministeren for de svarene som er gitt så langt. Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara står som en daglig, konstant provokasjon mot den folkeretten vi kjemper for. Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara er et eksempel på hvordan verden kan se ut hvis det er den sterkestes rett som skal råde, tvers gjennom de verdiene vi mener skal være styrende for verden. Kampen for saharawienes rett til selvbestemmelse er en helt grunnleggende kamp for å få avsluttet kolonitiden en gang for alle og sørge for at ulovlige okkupasjoner skal ta slutt. Okkupasjonen av Vest-Sahara er omfattende. For å illustrere hvor omfattende den er, trenger vi ikke å se mange dager tilbake. For fem dager siden ble en representant for SVs ungdomsparti kastet ut fra det okkuperte Vest-Sahara. Formålet med reisen var å lære hvordan saharawiene reflekterte rundt det at Marokko bygger gigantiske energiprosjekter på deres territorium, i strid med folkeretten. Men bare 90 minutter etter at hun kom inn i stuen til den tidligere Raftopris-vinneren fra Vest-Sahara, møtte 25 politimenn opp på døren og utviste henne. Den marokkanske viseguvernøren gjennomgikk kameraene og sa at det ikke er lov å ta bilder i det offentlige rom og gater. I tillegg ble hun og reisefølget forklart at det for de lokale saharawiene ikke var lov å møte utlendinger. 24 timer senere fant en ny utvisning av en nordmann sted. Rundt 150 nordmenn har blitt deportert fra territoriet siden 2016. All den tid journalister og FNs menneskerettighetsråds eksperter ikke får slippe inn i Vest-Sahara, er det desto viktigere at øvrige observatører får den muligheten. Jeg sendte på mandag brev til den marokkanske ambassaden med spørsmål om det er sånn at saharawier trenger tillatelse for å snakke med eller motta gjester fra utlandet. Jeg spurte også om hvordan man konkret skal gå fram for å få lov til å ta bilder i det offentlige rom i Marokko eller Vest-Sahara. Når jeg får svar på dette fra ambassaden, vil jeg oversende det til Utenriksdepartementet for vurdering. For hvis det er forbudt å snakke med saharawier eller ta bilder på gaten i Marokko eller Vest-Sahara, kan det være nyttig at det kommer tydelig fram i UDs reiseinformasjon. Dette er mildt sagt problematisk. Hvis saharawier må ha en spesiell godkjenning for å prate med besøkende, er man ille ute, og det illustrerer hvordan denne okkupasjonens brutalitet er til stede hver eneste dag. Så et par øvrige observasjoner: Som en del andre representanter i denne salen har jeg selv vært i en flyktningleir i Algerie, der halve Vest-Saharas befolkning bor. Den humanitære bistanden som norske myndigheter gir, settes stor pris på, men det ville likevel vært langt mer effektiv for mottakerne om man hadde videreført de viktige ernæringsprogrammene som UD støttet tidligere. Som tidligere talere har nevnt, er det skummelt å se Frankrikes president anerkjenne Vest-Sahara som en del av Marokko. Jeg vet ikke hvor mange som har fått det med seg, men den franske utenriksministeren kunne umiddelbart annonsere at fransk UD har slettet grensen mellom Marokko og Vest-Sahara fra sine offisielle kart. Tenk hvilke ramaskrik det ville blitt i Norge dersom Donald Trump nå går ut og sier at Ukraina eller Palestina herved er slettet fra amerikanske kart. Dette er et grotesk overtramp mot FN-charteret. Jeg håper at utenriksministeren agerer og fordømmer på samme måte som jeg er sikker på at regjeringen ville gjort om tredjestater hadde påstått at Ukraina er en integrert del av Russland. Frankrike skiller seg i dag ut internasjonalt, sammen med president Trump og Israel, som det eneste landet som anerkjenner Vest-Sahara som en integrert del av Marokko. Det spesielle med tilfellet Macron er han vant presidentvalget ved å fremme argumenter om lov og orden og prinsipper om frihet og demokrati, men når det gjelder Vest-Sahara, er alle disse prinsippene kastet over bord. Jeg ser fram til utenriksministerens svar på disse spørsmålene.