Stortingets spørretime er vel nettopp til for å kunne stille den ansvarlige statsråden spørsmål om det hun har ansvaret for, og også forvente at statsråden har oversikten over det og klarer å svare Stortinget om de spørsmålene. Vi var inne på EUs Secure Connectivity. Det er jo fint å undertegne det, men det er et problem at EU ikke vil sende opp raketter fra Andøya romhavn. Dette er et av flere nederlag som regjeringen har i forholdet til EU. Vi har også et når det gjelder handel, at vi falt utenfor beskyttelsestiltakene på ferrolegeringer. Vi har også pågående diskusjoner om etterslepet. Det er et forhold til EU som er dårlig forvaltet, og som dermed ikke gir gjennomslag for norske interesser. Hva vil næringsministeren gjøre for å sikre at EU kan sende opp raketter fra Andøya romhavn?

Dette er ikke polemikk. Det er et myndighetsansvar å håndheve en sikkerhetssone. Det var veldig godt kjent at det er at det er interessekonflikter mellom ulike næringer, som statsråden nettopp har erkjent. Det er veldig godt kjent. Det var veldig forutsigbart at dette kunne oppstå, og det hadde vært mulig for regjeringen å gi et signal videre om at her må man håndheve den sikkerhetssonen under en veldig viktig oppskytning. Veldig store kommersielle investeringer er gjort for et sånt prestisjeprosjekt. Jeg synes det er helt utrolig. Jeg tror at også mange av næringslivstoppene som sto ved siden av og fulgte nedtellingen, reagerte på at Norge ikke hadde gjort en så enkel forhåndsforsikring. Det betyr vel at man utelukker at Kystvakten ved framtidige oppskytninger skal håndheve sikkerhetssonen?

Jeg vil følge opp der representanten Larsen ga seg, om rakettoppskytingen. Vi deler entusiasmen for at Andøya Space Port fikk oppstartsbevilgning fra Solberg-regjeringen og er i gang. Det er store private investeringer fra Isar og stor interesse fra hele Europa rundt norsk romindustri. Alt var på plass. Det som sviktet, var jo statsråden selv. Det er ikke nedtellingen fra ti til null som er krevende, men det er at den som har ansvaret, kunne anmodet Kystvakten – som altså har hovedbase på Sortland, rett bort i hogget – om å håndheve den sikkerhetssonen. Da hadde ikke dette blitt den fiaskoen det ble for regjeringen og også for norsk romindustri, når det var et utstillingsvindu. Hvorfor gjorde man ikke det, og hvorfor brukte man ikke Kystvakten ved oppskytningen?

På vegne av representantene Ove Trellevik, Mari Holm Lønseth og meg selv vil jeg framsette et forslag om å avvikle prisrådet for havbruk. På vegne av representantene Kari Sofie Bjørnsen, Helene Røsholt, Mathias Willassen Hanssen og meg selv vil jeg legge fram et forslag om å realisere Fensfeltet og mer mineralnæring i Norge.

Jeg synes næringsministeren har et utmerket poeng med Melkøya, at vi må ha forutsigbarhet for næringslivet. Man kan ikke endre rammevilkårene eller kontrakter over natten. Der har Høyre, sammen med Arbeiderpartiet, vært veldig tydelig. Nettopp derfor er det så merkelig at denne regjeringen har valgt å doble eierbeskatningen over natten, og holde pressekonferanse med skattesjokk på sjømat og kraft, to veldig viktige næringer. Som næringsministeren også innrømmer, er kraft og nett et stort problem nå for videre verdiskaping. Vi ser investorer og gründere som forlater landet fordi de mener dette ikke er et konkurransedyktig sted å investere lenger. Kan det ikke ha en sammenheng at næringsinvesteringer nå går ned, etter nettopp den uforutsigbarheten regjeringen har innført?

Takk for svaret, men det er feil at næringsinvesteringene har vært relativt stabile under begge periodene. Ifølge SSBs tall var det en kraftig vekst i næringsinvesteringer da Høyre var i regjering, og det er en svak nedgang nå, som næringsministeren også innrømmer. Det spesielle er at statsministeren lot seg ta video av da han viste på en flippover hvor store økninger det var i næringsinvesteringer på Arbeiderpartiets vakt, men det viste seg at de tallene var feil. SSB måtte revidere tallene, så det viste seg at det allikevel var en nedgang. Poenget er at det ble beskrevet som et bevis på at regjeringens næringspolitikk fungerte. Når næringsinvesteringene da går ned, er ikke det da et bevis på at politikken ikke fungerer?

Takk for muligheten, president, og beklager. «Næringsinvesteringer har sunket under Støre-regjeringen, og de ser heller ikke ut til å ta seg opp til samme nivå som under forrige regjering, selv i et perspektiv frem mot 2030, ifølge tall og fremskrivinger fra SSBs Økonomiske analyser 4/2025. Hvordan forklarer statsråden dette?»

I denne saken vil jeg egentlig berømme at komiteen har tatt seg god tid og jobbet veldig grundig med loven. Det er en uhyre viktig lov med et stort nedslagsfelt: en offentlig pengebruk på 850 mrd. kr i året til anbud for offentlige anskaffelser, både tjenester og produkter. Det er et stort ansvar komiteen har hatt, og jeg er glad for at vi faktisk utsatte framdriftsplanen og tok oss enda mer tid til å lytte til innspill fra næringsliv, kommuner og andre som har hatt meninger om lovarbeidet. Vi må huske hva utgangspunktet er, og det er at EU også er i gang med en forenkling på dette området. De skal også gjennom en ny prosess med forenklinger, så dette blir antakeligvis ikke den siste lovendringen. Det er det første lovforslaget jeg har registrert gjennom fire et halvt år på Stortinget hvor regjeringen ønsker å forenkle en lov, og det synes jeg er veldig positivt. Vi trenger å forenkle lover. Jeg vil si at vi fra Høyres side støtter de foreslåtte lovendringene, men det er også politiske uenigheter. De kommer tydelig fram i merknadene til saken og i en del forslag og vedtak. Innslagspunktet for når man må bruke anbud har vært et sentralt tema i behandlingen av denne loven. Høyre mener at det innslagspunktet bør heves helt til 750 000 kr og dermed være på linje med andre nordiske land. Grunnen til det er at det er veldig stor ressursbruk, særlig i små kommuner, men også i mange offentlige etater, hvor man må ha en anbudsprosess som også må være juridisk riktig. Det er masse vurderinger og ressurser som legges inn i et sånt anbud, selv til veldig små innkjøp. Jeg kjenner til mange kommuner som har store utgifter til dette, og det er utgifter man nå kan spare. Dessverre kommer vi ikke opp til 750 000 kr i innslagspunkt, men vi er glade for å bidratt, sammen med andre partier, til at det har blitt hevet – ikke bare til 300 000 kr, som Arbeiderpartiet foreslo, men til 500 000 kr, som det nå er flertall for. Vi vil jobbe videre for at det kommer enda høyere opp. Faren er selvfølgelig at små og mellomstore bedrifter, og kanskje nye bedrifter som ikke har vært med anbudsprosesser før, ikke får konkurrere like godt, men det har vi også tatt høyde for i lovarbeidet. Det andre punktet jeg vil nevne, er teknologiutvikling, som er svært viktig, og som helst bør skje i Norge, blant norske bedrifter. Staten bør tilstrebe ikke å alltid tenke at man skal løse oppgaven selv, «in-house», men heller å se på hva næringslivet kan bidra med. Da kan man også komme med anbud og forespørsler om mer innovative og framtidsrettede løsninger. Jeg tenker særlig at det er viktig innenfor digitalisering og bruk av KI i offentlig sektor at vi bruker de teknologimiljøene vi allerede har i Norge, og kan gi dem oppdrag, slik at vi får både teknologiutvikling og verdiskaping i Norge. Det vil også gi enda mer framtidsrettede løsninger til det offentlige. Det tredje og siste punktet er klima og miljø. Der framgår det tydelig av Høyres merknader at vi ønsker at det må være objektive tekniske standarder for å vurdere bærekraftsmålet. Hvis ikke ender vi opp med at det er de bedriftene som har de beste lobbyfirmaene, som vinner fram i anbudet, og at det ikke gjøres en objektiv vurdering av de faktiske klima- og miljøkonsekvensene.

Jeg takker for svaret, og det er positivt å høre at regjeringen er i gang med noe. Jeg synes likevel at det ville vært bra å forankre litt tydeligere i Stortinget hva det er man forsøker å oppnå overfor EU. Det ville vi ha stått oss på. Det neste spørsmålet mitt gjelder EUs forordning om kritiske råvarematerialer. For et år siden sa regjeringen at dette skulle man implementere med en gang. Det har ikke skjedd på det året. Jeg har også spurt utenriksministeren om det er noen som helst hinder i veien for å implementere akkurat det direktivet, og han bekreftet at det er det overhodet ikke. Det er ingenting som står i veien for det. Så hvorfor er det ikke implementert, når det har så stor betydning både for Fensfeltet og mange mineralprosjekter og samarbeidet med EU når det gjelder mineraler?

Det er merkelig at en handelspolitisk redegjørelse ikke sier noe om politikk som faktisk gir bedre markedsadgang. Vil statsråden for det første erkjenne at med enten et EU-medlemskap eller et tettere handels- og tollpolitisk samarbeid med EU ville Norge fått bedre markedsadgang for norsk industri, lavere toll til USA og kunnet delta i EUs handelspolitiske bazooka? Det slår meg at statsråden når hun svarer Dagens Næringsliv ikke kan si noe om det initiativet for å samarbeide tettere med EU om handel, toll og økonomisk sikkerhet og andre instrumenter som ligger der. Det synes jeg er merkelig å ikke kunne orientere offentligheten om, men jeg regner med at hun kan orientere Stortinget om det, og det setter jeg pris på å få høre.

Gårsdagens idrettsprestasjon av Bodø/Glimt må nevnes i denne salen og i denne debatten. Hvem hadde trodd at et lag fra en fiskehandlerby nord for polarsirkelen kan spille bedre fotball enn noen av verdens beste lag og spillere i Spania og England? Det er også kjernen i handelspolitikken. Vi ønsker en best mulig adgang til å konkurrere på like vilkår ute i verden, for vi vet at folk og bedrifter i Norge har mye å bidra med og kan hevde seg på øverste hylle i tøff internasjonal konkurranse. Sånn har vi skapt velstand og utvikling gjennom norsk historie. Når de beste vinner fram på det globale handelsstedet er det det beste for Norge og for verden, og jeg er glad for at det er bred politisk enighet i Norge om at det beste er åpne markeder mellom land, ikke å lukke seg inne. Det sier mye om vår verden akkurat nå at Canadas statsminister, Mark Carney, inspirerte en hel verden med sin tale i Davos nettopp i forsvar for en regelstyrt og fri handel. Dette er meninger som ville blitt mottatt som den største selvfølgelighet for bare noen få år siden. Det er positivt at regjeringen fortsetter arbeidet mellom skiftende regjeringer for å få i stand flere gode frihandelsavtaler. Med det siste tilskuddet har både Norge og EU inngått handelsavtaler med India. Det er bra. Samtidig er det beklagelig at regjeringen ikke har oppnådd de resultatene som norsk næringsliv og vi alle hadde ønsket og forventet overfor noen av våre nærmeste. Stoltenberg ga før valget inntrykk av at han skulle redde oss fra trippelskvisen. Resultatet i dag er at vi er truffet av EUs beskyttelsestiltak på ferrolegeringer, på tross av vår EØS-tilknytning. For det andre har vi høyere tollsatser til USA enn EU og Storbritannia. Heldigvis har verdensøkonomien – den tredje skvisen – holdt seg godt, men akkurat det er nok utenfor Norges og Stoltenbergs påvirkning. Enda mer bekymringsfullt er det at norske bedrifter er mer usikre i dag enn tidligere på markedsadgangen både til vårt viktigste marked, EU, og til USA. Den usikkerheten har regjeringen ikke lyktes å dempe. Det er heller ikke så rart når næringsministeren selv peker på viktige usikkerhetsfaktorer framover. EU vurderer beskyttelsestiltak på nye områder, som skrapmetall, som Norge importerer, omformer og eksporterer, og USA truer med 100 pst. toll på legemidler fra Norge. Så er det noen løsninger for å komme bedre ut på dette. Med enten et EU-medlemskap eller et tettere handels- og tollpolitisk samarbeid med EU ville vi hatt bedre tilgang for norsk industri til det største og viktigste markedet i Europa, lavere toll til USA, og vi ville kunnet delta i EUs kraftige handelsbazooka, som avskrekket Trump, og gjorde at de tolltruslene ble lagt til side. Jeg vil gjerne gjengi en annen talers ord: Med usikkerhet der ute må vi sette ned skatt på arbeid og kapital, deregulere og satse på nye teknologier, som KI. Som en energistormakt med store mineralforekomster, en høyt utdannet befolkning og et stort pensjonsfond har vi enorme muligheter. Dette utsagnet handler faktisk ikke om Norge. Det handler om Canada. Utsagnet er hentet fra talen til den nevnte statsministeren i Canada, men det passer like godt i omtalen av hva vi trenger i Norge som en mellomstor makt på en rekke områder, ikke minst innen handel og næring. Tenk om dette var den norske regjeringens offensive holdning og politikk! Da kunne vi kanskje sjokkert en hel verden med hva vi får til fra fiskehandlerlandet langt mot nord, sånn som Bodø/Glimt gjorde i går. Jeg vil ta opp forslagene som er framsatt av Høyre og MDG i denne saken. Både ut fra handelspolitiske og sikkerhetspolitiske avveininger bør Norge kvittere ut utestående saker i EØS-samarbeidet med EU og bidra til et best mulig samarbeid som sikrer god markedsadgang. Den såkalte løksaken er i denne kategorien. Høyre tar nå ansvar for å løse den saken til beste for samarbeidet med Europa og med løsninger for bøndene som er berørt etter at regjeringen i lengre tid har feilet på de to områdene.

Det ser ikke ut som Arbeiderpartiet ønsker å ta juleferie med det første. Det er helt fint å svare ut, men når det blir framsatt nye angrep, får debatten fortsette litt til før vi tar fri. Det er litt alvorlig, for i starten av denne perioden fikk Arbeiderpartiet en del kritikk for at det man sa om budsjettet, ikke stemte. Det er veldig viktig for det partiet som til enhver tid styrer landet, at det man sier, er riktig og kan underbygges. Her gjentas det som også ble sagt i valgkampen – at Høyre ønsker skattekutt for de få, mens Arbeiderpartiet ønsker rentekutt for de mange. Nå har statsministeren måttet gå tilbake på det også, og jeg synes det er riktig å minne om at Høyre har mest skattekutt til dem som jobber, for det skal lønne seg å jobbe. Alle som går på jobb, hadde vunnet i Høyres skattelotteri og fått 4 300 kr om vi hadde fått bestemme. Det er vårt viktigste skattekutt. Vi har også skattekutt til norske bedrifter, slik at man nærmer seg å ha samme skatt som utenlandsk-eide bedrifter. Det synes jeg er et godt prinsipp, som også Arbeiderpartiet burde være enig i, og særlig representanten Giske, som jo sier at han vil sette Norge først. Da kan jo det være en start.

Jeg noterer at statsråden ikke kan svare på det spørsmålet, som absolutt har med forvaltning av felles ressurser å gjøre. Så vil jeg gjerne høre om Fensfeltet i Telemark, hvor statsråden og jeg var i en debatt. Arbeiderparti-ordføreren sa at her trenger man ressurser til å klare de store administrative oppgavene med å forberede en hurtig utvikling av areal for å realisere Fensfeltet. Høyre har kommet dette i møte med å sette av ekstra midler i statsbudsjettet. Vi er også for at Fensfeltet skal prioriteres som et europeisk prosjekt under CRMA. Det fordrer at vi faktisk inkorporerer CRMA, noe regjeringen ennå ikke har gjort, selv om vi har foreslått det i Stortinget. Er det egentlig politisk vilje til å realisere Fensfeltet?

Statsråden er også settestatsråd for fiskeriministeren. Når man ser på regjeringens utdeling av snøkrabbekvote, må man minnes Arthur Arntzens ord: «Jeg er ikke redd for Vårherre, men for hans utvalgte her på jorden.» Dette er en forvaltning som jeg tror hele det norske folket har reagert på. Regjeringens forsvar har hele tiden vært at de har drevet en tradisjonell lukking, hvor man har prioritert dem som har vært med på snøkrabbefisket tidligere, men det stemmer jo ikke med virkeligheten. I sak etter sak er det andre kriterier som har blitt vektlagt. Den forklaringen fra regjeringen stemmer rett og slett ikke med virkeligheten. Har regjeringen gitt Stortinget feil informasjon?

Her vil jeg faktisk si at MDGs representant har mange gode poenger. Først vil jeg bare forklare at de 20 mill. kr bl.a. skal gå til å dekke de utgiftene som Arbeiderpartiets ordfører i Nome har sagt man trenger administrativt for å kunne behandle alle de administrative spørsmålene som gjenstår når det gjelder Fensfeltet. I vårt budsjett har vi også redusert bevilgningene til kartlegging av mineraler på havbunnen, for vi tror den prosessen uansett hadde stoppet opp med dagens koalisjon. Når det gjelder sirkulærøkonomi, er det noe vi i Høyre er veldig opptatt av. Denne gangen har vi ikke prioritert det i midler, det har vi gjort tidligere, men det er noe vi ser likt på med MDG. Dette er sjeldne jordarter som nettopp kan utvinnes av sidestrømmer, og der man kan gjøre det, bør man gjøre det i stedet for å bryte ny jord.

Tusen takk for spørsmålet. Først vil jeg understreke at det er en ganske stor forskjell i budsjettet, hvor Arbeiderpartiet, hvis jeg husker riktig, kuttet rundt 250 mill. kr i subsidier og Høyre 6 mrd. kr. Det er en veldig stor forskjell der. Vi gir også tilsvarende i skattelette. Men det er helt riktig at vi ikke ønsker å legge ned hele Innovasjon Norge og legge ned alt av støtteapparat, som Fremskrittspartiet gjør. Vi mener det er feil, for i en tidlig fase – altså fra en person får en idé, som har en fast jobb og ikke har muligheten til å forfølge den ideen – må man kunne gi småstøtte i denne tidlige fasen. Så har vi for dårlig innrettet støtte til å skalere opp. Det er noe vi må jobbe med å innrette bedre, og vi må også reformere Innovasjon Norge, såå det er mye vi kan gjøre. Og vi er for et klimanivå som er på linje med EUs.

Jeg er veldig glad for dette spørsmålet. Først vil jeg si at vi har nettopp fremmet et forslag som jeg håper Arbeiderpartiet støtter. Det handler om at vi må gå igjennom den omleggingen av midler som i dag kanaliseres gjennom fylkeskommunen, og som Arbeiderpartiet har sagt skal kanaliseres på andre måter, gjennom Innovasjon Norge sentralt – og hvem vet om distriktene da kommer til å se noe til de midlene. Representanten illustrerer også en stor forskjell i politikken, og det er at vi forstår det også Arbeiderpartiet vanligvis sier: Risikokapital må være privat, og derfor satser vi mer på fond-i-fond. Der hvor det også er private som ønsker å satse pengene sine, er det veldig stor sannsynlighet for at dette er lønnsomme og gode prosjekter – i stedet for subsidier til prosjekter som ikke er lønnsomme, og som ingen private tør å risikere pengene sine i, som er oppskriften til Arbeiderpartiet. Jeg tror ikke representanten kan vise til et eneste eksempel på at det har lyktes.

Fra denne talerstolen konkurreres det i å fortelle hvor urolig verden er, men det er nærmest ingenting å høre om hva vi skal møte uroen med. Et viktig hint finnes i den siste boken av Bjørn Mannsverk, som er mentaltreneren bak Bodø/Glimts suksess. En viktig suksess i deres reise og i toppidretten generelt har vært å fokusere på det man selv kan gjøre noe med. Når det stormer ute, må vi legge all innsats i det vi faktisk kan gjøre noe med. Det er å styrke verdiskapingen, økonomien og framtidsutsiktene, sånn at vi kan ta vare på vår levemåte, samtidig som det er sterkt økende forsvarsutgifter. Før valget virket det som om Norge hadde tre utenriksministere som skulle redde Norge. De sa de skulle redde oss fra trippelskvisen: toll fra USA, beskyttelsestiltak fra EU og den nedadgående verdensøkonomien som følge av handelskonflikter. Når vi nå ser tilbake, har vi høyere toll til USA enn omtrent alle andre europeiske land. Vi har blitt truffet av EUs beskyttelsestiltak, og selv om verdensøkonomien er ganske stabil, er den handelspolitiske uroen ikke gunstig for en liten, åpen økonomi som den norske. Det er ingen tvil om at Norge både skulle og burde kommet langt bedre ut. Samtidig setter ikke Norge alle premissene selv i slike forhandlingssituasjoner. Men enda viktigere enn toll er hva vi kan gjøre noe med her hjemme. Regjeringen kunne valgt å sette ned skattenivået til våre nabolands nivå. De kunne, som Høyre, kuttet 6 mrd. kr i subsidier til ulønnsomme prosjekter og gitt norske bedrifter tilsvarende skattelette, sånn at lønnsomme jobber blir enda mer konkurransedyktige. De kunne gjort opp for seg for fire år med herjing med næringslivet. De kunne snudd strømmen av gründere, verdiskapere og risikokapital som går ut av Norge og til land som Sverige, USA og Sveits. Regjeringen kunne erkjent at retorikken deres er like lite solid som deres eget parlamentariske grunnlag. Investeringsrekord, overskuddsrekord og eksportrekord: Det er en hul skryteliste. De to første påstandene stemmer ikke, og eksportveksten er svakere enn i Sverige og i Danmark, selv om vi har en rekordsvak krone. Ingen land står bedre rustet til å skape verdier, private jobber og en trygg framtid enn Norge, men det er også veldig få land som tar så dårlig vare på mulighetene sine som Norge akkurat nå. Høyres prioritering er framtidsrettet. Vi vil gi Norge et sterkere ståsted i møte med en mer urolig verden. Her vil jeg trekke fram fem områder som er våre prioriteringer. For det første: Norge er Europas energistormakt. Vi kan sørge for lave, konkurransedyktige energipriser både her hjemme og i Europa, men selv når tusenvis i leverandørindustrien vår her hjemme står i fare for å miste jobben allerede neste år, vil Støre-regjeringen forhandle om norsk petroleumspolitikk med MDG i de kommende seks statsbudsjettene og reviderte nasjonalbudsjettene. Høyre vil gå i en annen retning, med offensiv letepolitikk både i nye områder i Barentshavet og i Nordland VI, og vi vil reformere konsesjonssystemet for mer fornybar kraft. Fire år med tørke i kraftutbygging, med Støre, er nok. For det andre står mineraler og sjeldne jordarter i sentrum av geopolitikk og det digitale grønne skiftet. Vi har ressursene, men vi har også politikere som står i veien. Høyre har satt av midler i sitt alternative budsjett for å få fortgang i Fensfeltet i Telemark, som kan forsyne hele Europa og skape store industrimuligheter. Det tredje punktet gjelder kunstig intelligens. Vi er storforbrukere av det digitale og KI-tjenester i Norge, men vi utvikler omtrent ingenting selv. De private investeringene i generativ KI i Sverige og i andre europeiske land er ti ganger så høye som i Norge. Vi kan ikke skape våre egne grunnmodeller som utkonkurrerer de amerikanske og kinesiske, men vi kan utvikle ledende KI-tjenester som er tilpasset de næringene hvor vi allerede er i front, sånn som maritim industri, havbruksindustri, petroleumsindustri og metallurgisk industri. For det fjerde har vi en offentlig sektor som ikke er konkurransedyktig i å tilrettelegge for verdiskaping. Det femte og siste punktet er at vår industri må overleve når klimakvotene fases ut fra januar av og CBAM-forordningen fases inn. Vi kan ikke bli et grønt museum; vi må lykkes med industrien. Det å lykkes i toppidrett som politikk betyr at man må prestere på et veldig høyt nivå. Vi er langt unna det nivået, men vi har det i oss, og vi har alle forutsetningene – hvis vi bare gjør det vi faktisk kan gjøre noe med.

Vi har sett at Arbeiderpartiet har tatt til vettet i dette budsjettet og har en veldig moderat reduksjon i subsidier til næringslivet. Det er jo en erkjennelse av at den aktive subsidiepolitikken ikke har gitt ønskede resultater. Det alternativet som Høyre har lagt fram, går ut på å ta 6 mrd. kr av slike subsidier til næringslivet og heller gi dem i skattelette til norske bedrifter. Det vil gi likere konkurranseforhold mellom norske og utenlandske bedrifter og et lavere skattenivå for norske bedrifter. Hvilket faglig grunnlag baserer Arbeiderpartiet seg på når man mener at det å opprettholde så høye subsidier er mer næringsfremmende enn det å gi skattelette er?

Når mitt valgdistrikt blir utfordret av representanten Vedum, mener jeg det er riktig å svare på tiltalen. Representanten har tidligere vært finansminister og sittet i regjeringen, men demonstrerer her at han ikke har gjort jobben sin. Det er fullt mulig å påvirke EU dersom man gjør jobben sin, er i Brussel og påvirker utformingen av direktiver og hvordan de skal implementeres. Det er punkt én. Punkt to: Dette er en del av Senterpartiets politikk som går ut på å konfrontere EU til det punktet der EØS-avtalen brister og sprekker fullstendig. Representanten er bekymret for folks ve og vel i Nordland. Det er det mest eksportrettede fylket i landet – med jobber, verdiskaping og vekst. Jeg skal ikke si alt, men storparten av eksportinntektene representanten Vedum og alle i landet nyter godt av, kommer fra Nordland. Det er grunnlaget for at de skal kunne nå sine markeder uten høye tariffer og hindringer, og for at vi skal drive verdiskaping i Nordland, representanten Vedum går til krig mot her. Vi er godt kjent med at direktiver kan implementeres på en fornuftig måte og med lokale tilpasninger. Det er det fullt mulig å gjøre. Jeg må si at jeg er ganske overrasket over den distriktspolitikken representanten Vedum her legger for dagen.

Ingen land står bedre rustet til å skape verdier, private jobber og en trygg framtid enn Norge, men disse mulighetene har ikke blitt grepet. I stedet har Arbeiderpartiet de siste fire årene herjet med norsk næringsliv: dobling av eierbeskatningen, skattebombe avløses av skattesjokk på kraftnæring, sjømatnæring. De brå og hyppige endringene – alle til det verre for næringsdrivende – har innført politisk risiko som en utfordring for investeringer i Norge. Norske talenter, gründere og privat risikokapital finner andre land å satse i, mens lokale, norskeide bedrifter på kysten og i distriktene blir kjøpt opp av utenlandske hedgefond. I dette statsbudsjettet hadde Arbeiderpartiet sjansen til å si: Se her, vi er faktisk på lag med dem som jobber i det private, som driver næring og skaper jobber. Sånn ble det ikke. Den eneste endringen jeg kan se for næringslivet, er at subsidiene er blitt moderat redusert. Hvor ble det av det de kalte den aktive næringspolitikken, som betydde at jo mer penger man brukte på ulønnsomme prosjekter, jo mer aktiv var næringspolitikken man hadde? Nå har man klart kunststykket å redusere disse subsidiene, samtidig som skattenivået beholdes på et av verdens høyeste nivåer. Jeg har også gode nyheter: Dette kan snus, og det kan snus raskt. Det som behøves, er frihet til å skape, for skaperkraften er en del av den norske folkesjelen. Vi viser litt vei i Høyres alternative budsjett. Istedenfor å satse milliarder på ulønnsomme prosjekter kutter vi skattene for næringslivet og bedriftene med 6 mrd. kr, slik at lønnsomme bedrifter kan investere mer i sine ansatte, i sin virksomhet, og skape enda flere jobber. Det gir frihet til å skape mer. Vi må også utvikle nye næringer. Når vi ser den geopolitiske situasjonen som er, hvor mineraler er i kjernen av geopolitisk spenning – og vi har Fensfeltet, hvor de sjeldne jordartene verden etterspør, er, og Kina nå reduserer sin eksport av – legger vi inn 50 mill. kr til et hurtigspor for Fensfeltet. Dette skal gå til å avlaste kommunen og få raske behandlingsprosesser i kommunen, og også i direktorat og departement, for å få det prosjektet i gang. Vi beholder også Innovasjon Norges virkemiddelapparat i tidlig fase og satser mer på fond-i-fond. Vi er helt uenige med Arbeiderpartiet når de kommer og sier i budsjettet at det ikke er mulig å lage et hurtigsporvisum for høyteknologisk arbeidskraft fra utlandet. Vi sier: Jo, det er mulig – få det gjort! Stortinget har gitt marsjordre.

Tidlig i morges ringte vekkerklokken i mange hjem. Mange trøtte øyne ble slått opp og en ny hverdag med arbeid ventet. Det var hjelpepleiere som skulle til sykehuset, bygningsarbeidere som skulle bygge skoler og boliger. Det var lærere som skulle hilse elevene velkommen, og det var de som skulle lage måltider til de eldre ved omsorgsboligene. Det var leger som skulle gjøre etterlengtede operasjoner, fiskere som kastet loss, og oljearbeidere som satte seg i helikoptre ut til Nordsjøen. Det var soldater som vasket rommet for inspeksjon, piloter og lokførere som får oss fram dit vi skal, og bonden som startet dagen med dyrene i fjøset. Dette er rett og slett mennesker som arbeider hardt, og som etter arbeidsdagen kommer hjem til et hjem som trengs å stelles og ryddes, barn som må trøstes, forhold som må pleies, varer som må handles, kjøkken som må ryddes og innkjøring som må måkes, og det er syke slektninger som må pleies, foreldre som må ha hjelp til innlogging, og barn som trenger hjelp til leksene. Dette er hardt arbeidende mennesker som sliter og har en hverdag. Jeg blir slått av hvor lite sympati og empati det finnes i denne salen for disse menneskene. Sannheten er at uten hverdagsheltene som står på og sliter, kunne vi ikke tatt oss av dem som er for syke til å arbeide. Dessverre er det altfor få som arbeider når én av fem nordmenn står helt utenfor jobb eller utdanning. Derfor anerkjenner Høyre arbeidsfolks innsats i vårt budsjett. Vi vil at hardtarbeidende mennesker skal få beholde mer av det de ærlig har tjent, og det er over 8 000 kr ekstra i skattelette for en familie bestående av f.eks. en sykepleier og en snekker. Vi lover at det skal bli enda mer til overs for arbeidsfolk når Høyre får bestemme. De skal ha frihet til å bruke midlene fra lønnen sin akkurat slik som de ønsker – om det er å kjøpe seg ny telefon eller sofa, dra på en bra ferie eller pusse opp. Ifølge regjeringen og budsjettpartnerne skal ikke disse hardtarbeidende menneskene ha noe mer å rutte med. Tvert imot betyr dette budsjettvedtaket, ifølge en artikkel i Aftenposten, at vi kan få flere tusen flere som havner på trygd i stedet for i arbeid. Grunnlovens far på maleriet rett bak meg skrev at den viktigste verdien for det norske samfunnet er å kunne nyte frukten av sin flid. Det er Norge tuftet på, og i Høyre holder vi friheten høyt for hardt arbeidende mennesker.

Som fan av et Champions League-lag vil jeg berømme at Viking nå også skal få delta i europaturneringer framover, og at man i denne budsjettenigheten faktisk klarte å gi nest mest til velferden i Kommune-Norge. Høyre hadde altså et opplegg med 4 mrd. kr til kommunene, i tillegg til at vi vil spare inn 1 mrd. kr ekstra ved å ha færre lovpålagte oppgaver og mindre detaljregulering av kommunene. Hvordan vil representanten svare på det at han skryter av disse velferdstjenestene som er så viktige i kommunene – f.eks. omsorgsboliger til eldre, det å opprettholde skoler – men ikke prioriterer det like mye som Høyre?

Hvis Høyre hadde fått gjennomslag i stedet for den budsjettenigheten som skrytes av her, ville en vanlig familie bestående av en sykepleier og en snekker, sittet igjen med over 8 000 kr mer for sitt ærlige, harde arbeid som er lagt ned, som er grunnlaget for at samfunnet går rundt, og at vi har velferden. Jeg leste i Aftenposten at det med dette opplegget som er valgt, kan bli tusenvis flere på trygd. Rødt får altså ikke gjennom sitt primærstandpunkt, som er å stoppe all leting etter olje og gass, som partiet står for, og som vil sende 12 000 oljearbeidere rett på Nav-kontoret. Hvorfor har Rødt så mye imot hardtarbeidende mennesker som skaper grunnlaget for velferden i samfunnet vårt?

Det er fint med strategier. Det er selve det som går på teknologiutvikling, kommersiell teknologiutvikling, som jeg tror blir veldig viktig framover. En annen ting er små og mellomstore bedrifter her i landet, som har store rapporteringskrav. De er ofte få ansatte, som må gjøre et veldig stort administrativt arbeid. Jeg snakker med mange av dem, og det de forteller, er at de bl.a. har rapportering inn til Statistisk sentralbyrå og skatteetaten av tall som kommer til å ligge i regnskapet, men de må levere dem inn før regnskapet. Det blir altså en dobbeltrapportering og av og til trippelrapportering av tall, som de må bruke masse tid på i stedet for å skape verdier og arbeidsplasser. Mitt spørsmål er om det er et systematisk arbeid i gang i regjeringen for nettopp å ta den byrden fra de små og mellomstore bedriftene.

Det er en tørke av privat risikokapital – det kommer fram i den ene rapporten etter den andre. Det gjelder også nå når vi har en debatt om datasentre for KI. Vi ser at den risikokapitalen som går til å utvikle KI-teknologi, er ti ganger så høy i Sverige som i Norge. Det er altså mange, mange ganger den ene statlige milliarden som gis i Norge til KI-utvikling, som kommer i private midler i Sverige – til å utvikle en teknologi som er svært viktig for framtiden, og som det også er viktig å ha nasjonal kunnskap om og nasjonale miljøer for. Mitt spørsmål er: Hvorfor kommer det ikke mer risikokapital til Norge, hva tror statsråden det skyldes, og hva gjør man?

For fire år siden ble det fra talerstolen her fra Arbeiderpartiet i regjering snakket om en aktiv næringspolitikk som var sterkt knyttet til subsidier – mange grønne subsidier. Blant annet gikk man inn for at man skulle opprette et helstatlig hydrogenselskap. Nå virker det som om man har en annen tilnærming til næringspolitikken fra regjeringens side. Jeg lurer på hva den tilnærmingen er, for vi ser jo nå at det reduseres i grønne subsidier. Fra Høyres side har vi ønsket å ha færre subsidier, men til gjengjeld senker vi også bedriftsbeskatningen med 6 mrd. kr i vårt alternative budsjett. Så jeg lurer på: Hva er den aktive næringspolitikken nå?

Det er helt klart behov for en ny, bedre og mer framtidsrettet næringspolitikk. Vi har hatt fire år med en regjering som har doblet eierbeskatningen, stadig endret viktige rammevilkår og innført politisk risiko. Vi ser nå en tørke av privat risikokapital. Talenter og norsk kapital flykter ut, mens lokaleide bedrifter i distriktene selges til utenlandske hedgefond. I tillegg har vi hatt en såkalt aktiv næringspolitikk, som måles i hvor høye subsidiene er til i utgangspunktet ulønnsomme prosjekter. Nå ser vi et budsjett – vi skal ta det i debatten i morgen – hvor subsidiene er på vei ned, men hvor skattenivået er like høyt, så i sum kommer næringslivet enda dårligere ut. Jeg vil berømme Venstre for å fremme forslag og ideer, mange av dem veldig gode, til en ny og mer framtidsrettet næringspolitikk. Det er et utrolig viktig arbeid vi gjør her på Stortinget. Vi må få en ny start i næringspolitikken med langt bedre rammevilkår. Noe er selvfølgelig også i gang, bl.a. det som er nevnt med skattekommisjonen, som er veldig viktig. Det er også veldig mye mer arbeid som må gjøres. Jeg må samtidig vise til innlegget fra representanten fra Fremskrittspartiet, som jeg er enig med, og som nevner at veldig mange av disse forslagene hører hjemme i andre diskusjoner og i andre prosesser i stortingsarbeidet. Jeg håper vi kommer tilbake til disse forslagene i andre sammenhenger senere. Jeg ser ikke behov for å utdype mer og viser til det som allerede ble sagt i det innlegget.

Takk for svaret. Jeg minner også om at det f.eks. er mulig å ta med høynivåbesøk til Andøya for å understreke det vi er opptatt av, som vi ofte gjør til Svalbard, og slik man har gjort i Kiruna. Angående Kiruna og Esrange lurte jeg på om jeg kunne få en status fra statsråden når det gjelder oppskytingen som går over norsk territorium. Det er jo en liten risiko for at slike oppskytinger faktisk kan lande i Tromsø, hvis det går galt, og jeg lurte på: Hva er status på hva Norge mener i den saken?

Det er stor enighet om denne loven, stort sett, og det er en styrke at vi står sammen i politikken for romindustrien. Noe som likevel blir tatt opp av flere aktører i budsjetthøringene når det gjelder hva vi kan gjøre politisk for å fremme romindustrien, er dette med EU-samarbeidet – at vi kommer på innsiden av mange av initiativene, og også at vi ikke blir utmanøvrert fordi noen land kan spille på at de er medlemmer og Norge er utenfor. Vi ser også at andre europeiske land som konkurrerer, stiller på høyere nivå. Når for eksempel både statsminister og EU-kommisjonen på toppnivå var i Kiruna for å kaste glans over Esrange, kan tilsvarende politisk oppmerksomhet fra statsminister, utenriksminister med andre lands ledere etterlyses, også det å samarbeide om forsvar. Hva gjør regjeringen på det området?

Kriteriene var svake på å vurdere om intensjonen faktisk var å fiske eller å videreselge og ta en stor gevinst. Det viser erfaringen. Det har vi jo sett. Omsetning av kvoter er mulig å gjøre for å tilpasse fisket til ny drift eller hvis man ønsker å gå ut av fisket og finne en ny jobb, men her ser vi jo i praksis at det er fortjenesten som har vært det drivende. Det har kriteriene regjeringen har lagt til grunn, ikke tatt høyde for eller forhindret, og det svekker tilliten. Da vil jeg gjerne vite: Hva er det som menes med å gå gjennom? Jeg har også et veldig konkret spørsmål: Ville statsråden med dagens kunnskap gjennomført lukkingen på nøyaktig samme måte, med de samme kriteriene?

Det er nedslående å høre at statsråden ikke tar selvkritikk for denne prosessen. I prinsippet har det vært mulig å framvise kvitteringer på rundt 7 mill. kr for oppgradering av et fartøy og motta en kvote som man straks selger videre til 100 mill. kr. Man kan sette 93 mill. kr rett inn på konto uten å fange en eneste snøkrabbe. Regjeringen presterte å endre reglene etter at søknadsfristen var gått ut, og det har blitt lagt altfor stor vekt på å tilgodese kostnader for oppgradering av fartøy. Fiskeriministeren burde forutsett og forhindret at kvotene ble rene spekulasjonsobjekter. Jeg tror jeg har hele det norske folket med meg i at dette ikke er god forvaltning av fellesskapets ressurser. Hvordan forventer statsråden at tilliten til fiskeriforvaltningen opprettholdes når hun ikke innrømmer disse svakhetene og tar lærdom?

«Den siste tiden har vi sett det ene oppslaget etter det andre om hvordan enkelte med noen finter har klart å sikre seg snøkrabbekvoter til det som anslås til opp mot 200 mill. kr i verdi i et tilfelle til et fartøy som bare har hatt noen kilo med reker som fangst de siste årene. Samtidig er en rekke fartøy som tidligere fisket snøkrabbe, og ikke hadde behov for oppgraderinger, ikke tildelt noen kvoter. Kan statsråden forklare for Stortinget hvordan kriteriene og tildelingene ble til?»

Rammevilkår for næringslivet handler om mye mer enn skatt. Ja, det som har skjedd når det gjelder skatt, har vært skadelig, men det er flere ting som utgjør rammevilkårene. Man må tenke mye bredere enn det. Den tydelige tilbakemeldingen fra næringslivet i valgkampen var at det som har kommet fra regjeringen, ikke har vært bra. Vi har også en viktig og veldig bred oppgave når det gjelder samfunnsberedskap. Det er kommet meldinger, og det er mange initiativ. Spørsmålet mitt er: Hva har næringsministeren helt konkret gjort for å involvere næringslivet i å skape en sterkere samfunnsberedskap?

Norge har fantastiske muligheter for verdiskaping. De mulighetene må vi ta i bruk for å kunne betjene økende forsvarsutgifter og gi neste generasjon minst like gode muligheter som vår hadde. Vi må skape mer, ikke bare for å dele, men også for å overleve. Vil regjeringen derfor ta et oppgjør med de siste fire årenes uforutsigbare skattepolitikk og nedsnakkingen av norsk næringsliv, som har satt Norge tilbake? Vil de nå heller lytte til næringslivet og høre om de behovene og mulighetene som er der, i stedet for å lytte til tuttifrutti-koalisjonen om hvordan man kan lage dårligere rammevilkår for næringslivet? Statsråden var inne på det med mineraler, men hvorfor er hun da handlingslammet når Kina nekter tilgang på mineraler som Norge er rikt på? Hvorfor er ikke næringsministeren i hastemøter nå for å realisere Fensfeltet, naturlig grafitt på Sørlandet og i Nord-Norge og gallium fra restavfallet fra aluminiumsproduksjon?

Jeg er stolt over den enorme verdiskapingen i distriktene i landet vårt. Potensialet for verdiskaping og jobber er så mye større, for jobber er helt avgjørende i en fungerende distriktspolitikk. Hvorfor herjet Senterpartiet i Støre-regjeringen med distriktsnæringslivet med skattesjokk etter skattesjokk for nettopp de bedriftene som skaper verdier i distriktene våre? Hvorfor gjorde man i Støre-regjeringen distriktsarbeidsplasser usikre, samtidig som man har favorisert å skape byråkratjobber i Oslo? Nationen viser til at Høyre i regjering flyttet ut fire ganger så mange statlige jobber som Støre-regjeringen. Vil Senterpartiet nå snu og begynne å legge til rette for både flere private lønnsomme jobber og offentlige jobber i distriktene, slik Høyre ønsker?