Debatten i dag handler tilsynelatende om å ta tomme bygg og boliger i bruk, men i realiteten handler den om noe langt mer grunnleggende: Skal staten styre, straffe og tvinge, eller skal vi frigjøre, forenkle og legge til rette? Forslagsstillerne fra MDG – støttet av SV og Rødt – svarer på alle problemer med samme medisin: mer statlig styring, mer tvang, mer skatt. De vil ilegge skatt eller gebyr på bygg og boliger som står tomme. De vil sette nasjonale måltall. De vil etablere nye ekspertgrupper, programmer og rapporteringsregimer, og de gjør det helt uten respekt for hvorfor boliger faktisk står tomme – og hvem som eier dem. Dette er klassisk venstresidepolitikk: Når markedet ikke gjør som politikerne vil, skal folk straffes. Fremskrittspartiet mener det er et alvorlig prinsipielt feilspor å straffe mennesker for hvordan de disponerer sin egen eiendom. Boliger står ikke tomme fordi eierne er uansvarlige, men fordi markedet varierer, fordi folk arver eiendom, fordi bygg er under rehabilitering, eller andre ting. Å innføre skatt på tomme boliger i distriktskommuner med fraflytting er ikke boligpolitikk, det er realitetsløs symbolpolitikk. SV og Rødt snakker varmt om sosial rettferdighet, men foreslår virkemidler som kan føre til at folk tvinges til å selge eiendom med tap. MDG snakker om klima, men ignorerer helt de menneskelige og økonomiske konsekvensene av politikken de foreslår. Problemet i Norge er ikke at vi har for lite statlig styring. Problemet er at det allerede er for mye. Utfordringen er kompliserte planprosesser, lange køer i byggesaker, høye kommunale gebyrer og et regelverk som gjør det enklere å rive og bygge nytt enn å bruke det som allerede står. Fremskrittspartiet vil rydde opp i dette. Vi vil ha enklere plan- og bygningslov, raskere saksbehandling, lavere gebyrer – og kommuner som sier ja oftere enn de sier nei. Dette er politikk som faktisk gir flere boliger i praksis, ikke bare flere forslag på papiret. Der MDG, SV og Rødt vil bruke pisk, vil FrP bruke gulrot. Der venstresiden vil pålegge nye skatter, vil vi redusere byrdene. Der de vil styre folk, vil vi gi folk større frihet. Folk skal være trygge på at eiendommen de eier, faktisk er deres – ikke statens, ikke kommunens og ikke gjenstand for moralsk skattlegging fra venstresiden. Derfor kan Fremskrittspartiet ikke støtte dette forslaget, og vi står fullt og helt bak komiteens tilrådning.

Dette gikk fort. Det er litt mye fram og tilbake, men det er jo en viktig sak vi diskuterer, og det er mange vinklinger på den. Så er det sånn at boligkrisen i Norge ikke er et naturfenomen; den er et resultat av politiske valg. Vi har i dag historisk lav boligigangsetting, og samtidig er boligbehovet stort, særlig i pressområdene. Unge, førstegangskjøpere og familier med vanlige inntekter blir stående utenfor boligmarkedet. Det er alvorlig, og det krever mer langsomme prosesser og gode intensjoner. Representantforslaget vi behandler i dag, peker på en av hovedårsakene: byggekostnadene er for høye, og ja, statlige krav i byggteknisk forskrift er en vesentlig del av forklaringen. Så er vi inne på det jeg sa til statsråden: Rapporter fra bransjen selv viser at Norge bygger betydelig dyrere enn våre naboland. Likevel velger regjeringen og flertallet å slå seg til ro med at de allerede er i gang med forenkling – uten konkrete mål, uten tidsplan og uten forpliktelser. Vi mener det er behov for en reell og grunnleggende gjennomgang av byggeregelverket, ikke bare justeringer i randsonen. Summen av detaljerte og særnorske krav har blitt for omfattende og for kostnadsdrivende, selv om hvert enkelt krav kan virke fornuftig isolert sett. Derfor vil FrP gå fra detaljerte tvangsløsninger til funksjonsbaserte krav som gir utbyggerne større handlingsrom, harmonisere kravene med øvrige nordiske regelverk der det ikke er tungt faglig begrunnet å være strengere, fjerne unødvendige, overlappende krav som ikke gir tilsvarende merverdi i kvalitet eller sikkerhet, og sikre at regelverket faktisk bidrar til rimeligere boliger og ikke bare høyere kostnader. Debatten blir ofte framstilt som et valg mellom lavere kostnader og trygge, gode boliger. Det er et falskt motsetningsforhold. Våre naboland bygger både trygt og rimelig, uten at bokvaliteten kollapser. Det vi diskuterer her, er hvorvidt staten skal detaljstyre hver tekniske løsning, eller stille tydelige krav til funksjon og kvalitet og la folk som faktisk bygger, få rom til å finne de beste og mest kostnadseffektive løsningene selv. Regjeringen sier at det haster, men handler ikke deretter. Resultatet er at boligbyggingen stopper opp, prisene presses opp, og flere stenges ute fra boligmarkedet. FrP er utålmodige på vegne av dem som i dag ikke kommer inn på boligmarkedet. Derfor mener vi at Stortinget må gi et tydelig og forpliktende signal om vesentlig kostnadsreduksjon, ikke bare videre utredning. Skal eierlinjen være mer enn fine ord, må det bli mulig for folk flest å eie sin egen bolig. Derfor fremmer FrP løsninger, ikke utsettelser.

Fremskrittspartiet mener at digital suverenitet først og fremst handler om beredskap, sikkerhet og nasjonal handlefrihet, ikke symbolpolitikk eller teknologisk alenegang. I dag er Norge et av verdens mest digitaliserte land. Det gir enorme gevinster, men også nye sårbarheter. Kritiske samfunnsfunksjoner er i økende grad avhengige av digitale systemer og skyløsninger som i stor grad eies, styres og er underlagt jurisdiksjon utenfor Norge, og ofte utenfor Europa. Det er ikke bærekraftig i en stadig mer urolig sikkerhetspolitisk tid. Derfor er Fremskrittspartiet tydelig: Vi trenger større nasjonal kontroll over den digitale grunnmuren, særlig der hvor det handler om samfunnskritiske og sensitive data. Samtidig tar vi et tydelig oppgjør med forslag som er forhastede, lite realistiske eller vil påføre offentlig sektor enorme kostnader uten tilsvarende gevinst. Fremskrittspartiet støtter ikke en rask og bred politisk bestemt utfasing av løsninger som Microsoft 365 i hele statsforvaltningen innen kort tid. Det vil skape operasjonelt kaos, svekke effektiviteten og i verste fall true tjenesteleveransen. Fremskrittspartiets tilnærming er mer nøktern og ansvarlig. For det første mener vi det er riktig å utrede en offentlig eid skytjeneste, basert på eksisterende norsk kompetanse og infrastruktur, slik vi foreslår sammen med SV og Rødt. Norge har allerede sterke miljøer, som Norsk helsenett, UiO, Forsvaret og SINTEF, som viser at vi har både folk og fag til å bygge robuste løsninger. En desentralisert modell vil også styrke totalberedskapen i hele landet. For det andre støtter Fremskrittspartiet økt nordisk og europeisk samarbeid, så lenge det styrker sikkerhet og beredskap uten unødvendig å begrense handlingsrommet for offentlige og private aktører. Digital suverenitet betyr ikke isolasjon, men kontroll og valgfrihet. For det tredje mener vi leverandørlåsing er et reelt problem. Offentlig sektor skal ikke bindes til en aktør i tiår fremover. Derfor må åpne standarder og interoperabilitet vektlegges langt sterkere, slik at vi faktisk kan bytte løsning når det er nødvendig. Fremskrittspartiet velger en pragmatisk linje, med mer kartlegging av digitale avhengigheter, mer beredskap og egen evne der det er kritisk, og mer konkurranse og mindre låsing. Digital suverenitet bygges steg for steg – med realisme, ikke ønsketenking.

Jeg har gleden av å overlevere et representantforslag på vegne av stortingsrepresentantene Bård Hoksrud, May Helen Hetland Ervik, Trond Helleland, Aleksander Stokkebø, Jonas Andersen Sayed, Jørgen H. Kristiansen og meg selv om salg av Haugesund Lufthavn Karmøy.

Det er trist at vi må ta en debatt om løgn eller ikke løgn. Det er trist å registrere at saksordføreren i saken ikke får med seg at det i prosessen før avgivelse av saken er levert inn merknader. Merknadene står der, der kan man velge å gå inn eller ut – man valgte ikke å gå inn i det, og da ble det ikke en del av avgivelsen. Autokrati, der en produserer en løgn for å få gjennom en egen sak, er trist i denne saken, for vårt felles mål er at det skal være nok boliger til alle.

Jeg registrerer at Høyre reagerer på at jeg får skryt av statsråden. Jeg må innrømme at det er kjekt å få skryt av statsråden, og jeg håper at statsråden tar til etterretning og hører på de konkrete forslagene vi har. Vi er ikke imot det SV, MDG, Rødt og Høyre sier. En strategi og en plan er kjempefint, men det må være substans i det. Det må være noe konkret, og det må være handling. Drømmer er fint, og visjoner er kjempefint, men det skjer ikke noe med det. Det må være noe konkret, og det må være handling. Det er det markedet trenger, og det er det de som trenger boliger, trenger: konkrete handlinger, ikke drømmer. Vi lagde merknader til innstillingen, med åtte konkrete tiltak. Man hadde mulighet til å gi støtte til det. I våre innlegg i dag har vi nettopp sagt at dette må en plan inneholde, konkrete tiltak, men det ville man ikke være med på. Da blir det nok en plan, mer byråkrati og mer av alt man er imot, egentlig, så man slår her i hjel egne visjoner, og det er trist. Jeg håper at man kan revurdere eller komme med et nytt forslag med noe mer konkret, som innebærer at det fort skjer noe.

Nå har vi hørt om disse 72 tiltakene mange ganger, men vi har ikke sett helt konkret hva det egentlig gjelder. Fremskrittspartiet er ikke imot krav – det blir nevnt at vi må ha krav, men vi er imot krav som gjør at boliger blir så dyre at folk ikke har råd til dem. Lokale særkrav skaper regelkaos som både forsinker prosjekter og øker kostnader. Når slike krav undergraver nasjonale mål om flere boliger, må staten gripe inn. Vi kan ikke vente lenger. Det er langt mer kostbart å ikke gjøre noe. Når barn vokser opp i midlertidige botilbud, er det ikke tiltakene som er dyre, det er konsekvensene av å la være. Å redusere gebyr og reguleringer koster nesten ingenting, men det gir store samfunnsgevinster. Hvorfor er kostnaden for staten viktigere for regjeringen, enn muligheten til å eie egen bolig for vanlige folk? Mener statsråden virkelig at det er viktigere å forsvare lokale særkrav, enn å få folk inn i boligmarkedet?

Det er bra med tiltak, men de treffer ikke hovedproblemet, for det bygges for lite, og det bygges for dyrt. Reguleringsmengde, gebyrnivå og trege planprosesser er blant de viktigste kostnadsdriverne i boligmarkedet, og det tar ikke regjering opp. Boligbygging i Norge har ikke vært på et lavere nivå siden krigen, og rekordmange bedrifter går konkurs. Så registrerer jeg at statsråden uttalte i et eller annet medium for en uke eller to siden at de nå skal hente inn informasjon, til tross for at bransjen selv har kommet med mange konkrete tiltak. Mener statsråden at disse tiltakene skal gi flere boliger når strukturelle hindringer blir stående?

Statsråden mener at behovet for ny strategi er dekket gjennom bustadmeldinga i 2024 og pågående tiltak. Dersom bustadmeldinga virkelig dekker behovet, ville vi ikke hatt 4 700 bostedsløse og over 7 000 husstander i midlertidig botilbud, inkludert 645 barnefamilier. Når tallene går dramatisk feil vei, tyder det på én ting: Meldingen virker ikke etter hensikten. Fremskrittspartiet ønsker resultater, ikke papir uten effekt. En strategi uten nye og konkrete tiltak er ikke en strategi, det er en statusrapport. Hva vil statsråden konkret gjøre for å snu utviklingen?

Fremskrittspartiet mener at boligpolitikken må handle om å gi folk reelle muligheter til å eie sitt eget hjem – ikke å produsere enda flere dokumenter som beskriver problemer uten å løse dem. Etter å ha gått grundig gjennom representantforslaget om en ny nasjonal boligsosial strategi, er vår vurdering klar: Forslaget mangler operative tiltak, det gir ingen styringskraft, ingen målbare resultater – og blir i praksis en bestilling av en redegjørelse uten innhold. Regjeringen har selv satt et mål om 130 000 igangsettingstillatelser innen 2030. Det målet når vi ikke med dagens rammevilkår. Kostnadsnivået i boligbyggingen drives opp av reguleringer, gebyrer og lange offentlige prosesser. Det hjelper ikke å skrive en ny strategi hvis man ikke tar tak i de faktiske barrierene som hindrer bygging. For Fremskrittspartiet er en boligsosial strategi kun verdifull dersom den inneholder konkrete strukturelle tiltak som reduserer kostnader og øker tilgjengeligheten. En strategi uten slike elementer er – helt ærlig – ubrukelig. Derfor har vi selv foreslått tiltak som faktisk vil gjøre en forskjell: et tidsbegrenset regelstopp styrking av BSU oppheving av kommunale særkrav på byggeplasser som driver kostnadene opp reduksjon av gebyrer og reguleringer som forsinker prosjekter avvikling av kravet om 10 pst. egenkapital fjerning av dokumentavgiften mindre statlige innsigelser, mer kommunal myndighet og raskere planprosesser gjeninnføring av 20 pst. verdsettelsesrabatt på sekundærboliger. Dette er tiltak som faktisk vil senke kostnader, øke utbyggingstakten og gi flere mulighet til å eie sin egen bolig. Likevel presenteres vi i dag for et forslag som ikke inneholder et eneste tiltak som vil gjøre det billigere å bygge, eller enklere å komme inn på boligmarkedet. Fremskrittspartiet ønsker en sosial boligpolitikk som virker – ikke en politisk øvelse i å skrive flere strategier. Det er resultatene som teller. Skal vi hjelpe flere inn i boligmarkedet, må vi redusere kostnader, fjerne unødvendige krav og sikre at det faktisk bygges flere og rimeligere boliger. Derfor støtter vi ikke representantforslaget.

Vi ser at Arbeiderpartiet ønsker å gi mer bistand – vi skal ut og redde verden. Så er det sånn at Arbeiderpartiet vil redusere det samlede forbruket i Norge. Hvordan vurderer regjeringen konsekvensene for arbeidsplasser, verdiskaping og inntekter til velferden, og hvorfor legger ikke regjeringen større vekt på teknologi og innovasjon som løsning?

Jeg får jo ikke konkrete svar. Meldingen mangler både kostnadsrammer og målbare indikatorer. Hvordan forventer Arbeiderpartiet at Stortinget skal gjøre ansvarlige vedtak uten å vite hva tiltakene koster, eller hvilke resultater som faktisk leveres?

Arbeiderpartiet sier at de vil styrke bærekraftsmålene gjennom ordinær politikkutforming, men når et flertall, også med Arbeiderpartiet, ber om mer lokalt handlingsrom i arealpolitikken, ser man at regjeringen stadig strammer inn gjennom statlige føringer. Hvorfor stoler ikke regjeringen mer på kommunene?

Bærekraftmål er viktig, og Norge skal ta sin del av ansvaret. Men hvis dette arbeidet skal lykkes, må det være preget av realisme, målbarhet og ansvarlighet. Vi trenger mindre byråkrati, mer lokalt handlingsrom og et tydelig fokus på verdiskaping. Det er slik vi leverer resultater, ikke bare ambisjoner. For det første: Meldingen kartlegger utfordringer, men mangler konkrete tiltak, tydelige indikatorer og kostnadsoverslag. Skal Stortinget kunne føre reell kontroll, må vi få årlige, målbare resultater, ikke bare formuleringer om intensjoner. Uten klar måloppfølging blir politikken både dyr og diffus. For det andre: Bærekraftarbeidet må styrke, ikke svekke, norsk energi- og petroleumsnæring. Norge har et unikt fortrinn som energinasjon, og olje og gass vil fortsatt være viktig i mange år framover. Veien videre er teknologi som kutter utslipp, ikke symbolpolitikk som gjør alt dyrere uten å redusere klimaavtrykket. Dette handler om arbeidsplasser, statsinntekter og Europas energisikkerhet. For det tredje: Vi må redusere unødvendig byråkrati. I dag ser vi at tunge og detaljerte bærekraftkrav i offentlige anskaffelser driver kostnadene opp både for næringslivet og kommunene. Slike krav bør være valgfrie og basert på reelle kost–nytte-vurderinger, slik at vi får fleksibilitet og bedre bruk av fellesskapets midler. La meg peke på noen sentrale prinsipper for en mer effektiv innretning. Vi trenger tydelige mål og indikatorer på hvert relevante bærekraftmål og årlig rapportering til Stortinget. Alle tiltak må ha kostnadsrammer, slik at vi kan prioritere det som virker. Innovasjon i privat sektor må være motoren, men staten skal gi gode rammevilkår og støtte til offentlig-privat samarbeid. Satsing på realfag, digitalisering og kompetanse må være konkret og målrettet med tiltak som faktisk treffer utdanningssektoren og arbeidslivet. Kommunene må få større handlingsrom i areal- og naturforvaltningen. Lokale problemer løses best lokalt. Internasjonalt samarbeid er viktig, men også her må vi ha kontroll på kostnader og faktisk effekt. Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi politikk må måles ut fra resultater. Når meldingen ikke presenterer målbare tiltak, mister vi muligheten til å vite om ressursene brukes riktig. Og når næringslivet og kommuner stadig påføres nye krav uten dokumentert nytte, svekker vi gjennomføringsevnen i hele bærekraftarbeidet. Vi ber regjeringen om å etablere tydelige indikatorer, innføre kostnadsrammer, anerkjenne petroleumsnæringens rolle og styrke i offentlig-privat samarbeid. Avslutningsvis: Vårt ansvar er å sikre at Norges arbeid med bærekraftmålene gir konkrete resultater, at vi styrker økonomien og energiposisjonen vår, og at vi prioriterer tiltak som faktisk virker. Med mindre byråkrati, mer målbarhet og større rom for innovasjon kan vi gjøre bærekraftpolitikken både grønnere og smartere. Jeg tar opp Fremskrittspartiet forslag.

Regjeringen hevder at monitoren skal bidra til å forebygge uønsket sekundærbosetting. Fremskrittspartiet mener at dette forutsetter sterkere nasjonal styring og tydeligere krav til både kommuner og dem som bosettes. Kan statsråden redegjøre for hvordan regjeringen konkret vil sikre at kommuner ikke fortsetter å ta imot flere enn det de har bærekraftig integreringskapasitet til? Og hvorfor har regjeringen allikevel avvist et integreringsbarometer som skulle gi nettopp klarere styringssignaler, slik FrP har foreslått?

Statsråden sier at monitoren skal brukes til å følge utviklingen, men vi i Fremskrittspartiet mener at måling uten konsekvenser ikke gir bedre integrering. Kan statsråden presisere hvilke konkrete tiltak regjeringen er villig til å ta i bruk dersom monitoren avdekker negative trender som f.eks. boligsegregering, trygdebruk eller manglende deltakelse i arbeidslivet? Og er regjeringen villig til å bruke strengere virkemidler for å hindre enkelte områder i å utvikle seg til parallellsamfunn?

«Regjeringen har signalisert at den ønsker å bruke nye virkemidler, som segregeringsmonitor, for å følge levekårsutfordringer i områder med høy innvandrertetthet. Hvordan mener statsråden at en slik monitor vil forebygge uønsket sekundærbosetting, hvilke tiltak vil regjeringen knytte til en slik monitor for å sikre at den ikke bare måler problemer, men også bidrar til konkrete forbedringer i integreringsarbeidet, og hva er forskjellen på en segregeringsmonitor og et integreringsbarometer, som Fremskrittspartiet har foreslått og regjeringen har stemt ned?»

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har satt meg godt nok inn i dette, så det vil jeg ikke uttale meg om. Jeg velger heller å sende det spørsmålet videre til noen andre.

Representanten kan ha rett i at det er færre innsigelsessaker, men det kan jo skyldes at det er færre igangsettelser enn noensinne. Jo mindre man bygger, jo mindre er det jo å ha innsigelse til. Vi ser at byggeprosjekter er igangsatt – man har planlagt, man har gjort det man skal – men så blir det stopp på grunn av endringer i reglementet og strengere krav. Det dukker opp nye ting, og da har man kastet bort mye penger og må begynne hele prosessen på nytt. Derfor stopper det.

Hvordan skal Arbeiderpartiet bygge 130 000 boliger innen 2030, når de samtidig innfører regler som gjør det dyrere og vanskeligere å bygge? Hvorfor skal unge mennesker betale prisen for Arbeiderpartiets reguleringsiver? Tror virkelig regjeringen at glansbilder og urealistiske anslag gir folk en plass å bo? Virkeligheten er enkel: Boligbyggingen i Norge er på det laveste nivået siden krigen. Byggebransjen sliter. Prosjekter stoppes. Unge står utenfor boligmarkedet. Dette er ikke et naturfenomen, det er et politisk skapt problem. Arbeiderpartiet lover 130 000 boliger, men bygger færre enn noen gang. De maler et glansbilde med anslag om 11,7 pst. vekst i boliginvesteringene, mens SSB varsler nedgang, og Norges Bank er langt mer forsiktige. Hvem tror de på, seg selv eller virkeligheten? Samtidig gjør regjeringen alt for å holde prisene oppe og byggeaktiviteten nede. Leilighetsnormen og detaljreguleringene styrer prosjektene, og resultatet er for få rimelige toroms og altfor mange dyre fire- og femroms. Folk har ikke råd. Hvorfor skal staten bestemme hvordan folk skal bo? Hvorfor skal unge presses ut av boligmarkedet fordi Arbeiderpartiet ikke klarer å levere? Fremskrittspartiet har en annen kurs. Vi vil bygge mer, ikke prate mer. Vi foreslår regelstopp fram til 2030 – nok er nok med nye tekniske krav som fordyrer bygging. Vi foreslår bedre BSU-ordning, der vi dobler skattefradraget og hever maksbeløpene, slik at unge faktisk kan spare. Vi vil fjerne utlånsforskriften som krever 10 pst. egenkapital. Det er et hinder for førstegangskjøpere – la bankene vurdere folks låneevne. Vi vil redusere dokumentavgiften, eiendomsskatten og offentlige kostnader. Vi vil gjeninnføre verdsettelsesrabatt for sekundærboliger for å bremse leieprisene, og vi vil gi kommunene frihet til å utvikle egne boligområder uten statlige innsigelser. Et velfungerende leiemarked forutsetter lønnsomhet. Uten det blir det ingen som driver med utleie. Hvorfor vil Arbeiderpartiet gjøre det umulig å leie ut? Hvorfor skal folk presses ut av boligmarkedet fordi regjeringen ikke klarer å levere? Dette er forskjellen på Arbeiderpartiets reguleringsiver og Fremskrittspartiets handlekraft. Vi vil kutte kostnader, fjerne hindringer og gi folk muligheten til å eie sitt eget hjem. Folk trenger boliger, ikke byråkrati. Arbeiderpartiet prater, Fremskrittspartiet bygger. Det er forskjellen på prat og handling.

Arbeiderpartiet lover 130 000 boliger innen 2030. Hvordan skal man bygge mer når man innfører regler som gjør det dyrere og vanskeligere å bygge? Hvordan skal unge komme inn på boligmarkedet når man holder fast på utlånsforskriften og dokumentavgiften? Hvorfor maler man et glansbilde med 11,7 pst. vekst når SSB varsler nedgang? Folk trenger boliger, ikke byråkrati og ikke urealistiske anslag. Fremskrittspartiet vil bygge mer og kutte kostnader – det er forskjellen på prat og handling. Hva er Arbeiderpartiets konkrete tiltak for å oppnå sine egne visjoner?

Representanten snakker om viktigheten av integrering, og for å integrere godt må vi også ha boliger. Arbeiderpartiet har et mål om at det skal bygges 130 000 nye boliger innen 2030. Dessverre ser vi at ulike krav og lang saksbehandlingstid bidrar til å fordyre og forsinke boligprosjekter. Våren 2025 innførte Arbeiderparti-regjeringen en forskrift som vil gi kommunene mulighet til å innføre krav om utslippsfrie bygge- og anleggsplasser. OBOS melder om at et slikt krav vil øke kostnadene for en bolig i Oslo med et sted mellom 150 000 og 300 000 kr. Dette er et konservativt estimat. Konsekvensene vil være dyrere boliger for kunden, eller at boliger ikke blir bygd. Hva vil representanten si til at boligkjøpere må betale 150 000–300 000 kr mer som følge av økte klimakrav, i tillegg til andre fordyrende hindringer?

Statsråden sier at hensikten med KI er å effektivisere og få et smartere samfunn der vi skal frigjøre tid, redusere kostnader og gi bedre tjenester til innbyggerne, og det er vi enige om. Likevel vil dere etablere KI Norge. Det vil bygge mer byråkrati og koste vanvittig med penger. Vi tror at kommuner og bedrifter vil evne å implementere dette selv, men dere velger å opprette et eget utvalg i deres eget departement for å bruke mer tid og krefter. Ser dere ikke smartere løsninger i å gi mer tillit til næringslivet og brukerne selv?

Statsråden sier at regjeringen leder an på KI, men realiteten er at regjeringen leder an på bredbånd og Altinn. Hvor er den faktiske satsingen som gir Norge konkurransekraft? Andre land tar i bruk sanntidsverktøy i politiet, innfører KI i skolen og bygger verdiskaping. Skal vi la Sverige og Danmark rykke fra oss mens regjeringen nøler?

Regjeringen har ambisiøse mål for bruk av kunstig intelligens i offentlig sektor, og det er bra, men da må vi også være villige til å bruke KI der det faktisk kan gjøre en forskjell for folks trygghet. Vi ser nå at alvorlig organisert kriminalitet, som vi kjenner igjen fra Sverige, krysser landegrensene. Det svekker tryggheten til folk i Norge. Samtidig ser vi at svensk politi tar i bruk kunstig intelligens og ansiktsgjenkjenning for å identifisere kriminelle i sanntid for å forebygge alvorlig kriminalitet og tar grove kriminelle langt raskere. Fremskrittspartiet mener at kunstig intelligens brukt innenfor klare juridiske rammer kan være et viktig og positivt verktøy for politiet, for tryggheten til folk må alltid komme først. Ser statsråden at bruken av KI i ansiktsgjenkjenning for å identifisere kriminelle kan være et positivt verktøy for å forebygge alvorlig kriminalitet og styrke tryggheten til folk?

Vi står i dag overfor et viktig spørsmål: Hvordan sikrer vi et leiemarked som er trygt, effektivt og rettferdig for både utleiere og leietakere? Husleietvistutvalget har gjort en formidabel jobb, men realiteten er at saksmengden har eksplodert, ventetiden øker, og konflikter får lov til å vokse. Vi ser at dette rammer både utleiere og leietakere. Lang ventetid undergraver rettssikkerhet og tillit til systemet. Dette kan vi ikke akseptere, så hva gjør vi? Vi samler kreftene. Ved å legge Husleietvistutvalget inn under Husbanken får vi en sterk aktør som kan forebygge tvister og løse dem raskere. Dette er ikke bare en organisatorisk endring, det er et grep for å gi folk trygghet i hverdagen. Fremskrittspartiet støtter dette av tre grunner. For det første: Forenkling og effektivisering gir mindre byråkrati og mer handling. Saksbehandlere skal bruke tiden på å løse saker, ikke på administrasjon. For det andre, forebygging: Husbanken får oversikt og verktøy til å hindre konflikter før de oppstår. Dette er god politikk. Det siste punktet gjelder trygghet: Kortere ventetid og tydeligere struktur gir forutsigbarhet for både huseiere og leietakere. Dette er en vinn-vinn-løsning. Vi styrker Husleietvistutvalget, vi styrker Husbanken, og vi styrker tilliten til leiemarkedet. Det er sånn vi bygger et system som fungerer, ikke bare på papiret, men i praksis. Med dette forslaget ser vi en klar vei framover, med raskere saksgang, styrket forebygging og bedre bruk av fellesskapets ressurser. Vi i Fremskrittspartiet oppfordrer Stortinget til å støtte Prop. 168 L. Dette er et skritt i rett retning for både utleiere og leietakere og et velfungerende leiemarked i Norge. Fremskrittspartiet sier ja til Prop. 168 L. Ja til forenkling, ja til effektivisering og ja til trygghet for folk flest.

Regjeringen har satt et ambisiøst mål: 130 000 nye boliger innen 2030. Det er et mål vi alle forstår betydningen av, for å sikre folk et sted å bo, for å dempe prispresset og for å gi førstegangskjøpere en reell mulighet til å komme inn på boligmarkedet. Budsjettforslaget vi diskuterer i dag, tar imidlertid ikke høyde for realitetene. Vi står midt i en situasjon der byggekostnadene har økt kraftig, og nå kommer nye klimakrav, som ytterligere vil fordyre byggingen. Kommunene kan nå stille lokale klimakrav til byggeplasser, og det er varslet skjerpede krav i byggteknisk forskrift, TEK, for å redusere klimagassutslipp fra materialbruk og byggeprosesser. Dette er gode intensjoner, men de har en kostnad: dyrere boliger og lavere byggeaktivitet. Når kostnadene øker, rammer det først og fremst førstegangskjøpere. I Oslo har en typisk singel førstegangskjøper råd til bare 3,9 pst. av boligene på markedet. I Tromsø er tallet 7,7 pst. Dette er ikke bare statistikk – det er unge mennesker som blir stående utenfor boligmarkedet, og som i økende grad må ha foreldrehjelp for å kjøpe bolig. Vi vet at lav boligbygging og høye priser skaper ulikhet og svekker arbeidsmarkedet. Når vi samtidig legger inn fordyrende krav uten å kompensere med tiltak som stimulerer bygging, risikerer vi å gjøre målet om 130 000 boliger til en politisk ønskedrøm. Boligbyggingen i Norge har ikke vært på lavere nivå siden krigen, og rekordmange bedrifter går konkurs. Vi trenger en realistisk plan: klimakrav må innføres med fornuft og tempo bransjen kan håndtere budsjettet må inneholde insentiver for å bygge rimelige boliger, ikke bare studentboliger, men boliger folk flest har råd til å kjøpe og bo i utlånsforskriften må endres vi må sikre at Husbanken og kommunene får verktøyene som trengs for å holde hjulene i gang Gjør vi ikke dette, vil vi stå her i 2030 og forklare hvorfor vi ikke nådde målet, og hvorfor unge mennesker fortsatt ikke har råd til egen bolig.

I en tid med lav utbygging og høye priser på bruktboliger kan boligkjøpsmodeller være et positivt bidrag for å hjelpe flere inn på markedet – men hvordan havnet vi her? Realiteten er at under denne regjeringen ser vi at boligutbyggingen er på et lavt nivå. Konsekvensene av regjeringens handlingslammelse er at det ikke bygges nok boliger, at bedrifter går konkurs fordi de ikke får nok oppdrag, og at mange får utsatt boligdrømmen. Dette rammer unge, familier og alle som ønsker å komme inn på boligmarkedet. I Norge er det en sterk tradisjon for å eie sin egen bolig, og selveierdemokratiet er en av bærebjelkene i det norske samfunnet. Det å eie en bolig gir økonomisk trygghet og forutsigbarhet for familiene. Nesten åtte av ti nordmenn eier sin egen bolig til enhver tid, og i løpet av livet vil over 90 pst. av alle nordmenn eie sin egen bolig. Hadde ikke regjeringen manglet handlekraft, men tatt grep for å bidra til økt boligutbygging, ville behovet for boligkjøpsmodeller vært langt mindre. Fremskrittspartiet fremmet en rekke forslag i forrige periode som kunne ha bidratt til økt boligutbygging, men regjeringen har valgt en annen vei, bl.a. med krav om utslippsfrie byggeplasser. OBOS anslår at slike krav vil øke prisen på en bolig i Oslo med mellom 150 000 kr og 300 000 kr. Det betyr dyrere boliger for kundene, og at boliger ikke blir bygget i det hele tatt. Vi mener at næringen trenger færre krav som gjør boliger dyrere, ikke flere. Samtidig ser vi at det å eie en bolig har blitt dyrere. Eiendomsskatt, økte kommunale avgifter og en periode med høy rente har svekket folks økonomiske handlefrihet. Derfor mener vi at kommunenes anledning til bl.a. å innkreve usosial eiendomsskatt bør avvikles. I lovproposisjonen sier regjeringen at det er behov for at kommunen kan ha en større eierandel enn private aktører. Fremskrittspartiet er derimot skeptisk til at kommunen skal ha en større eierandel enn private aktører. Vi merker oss høringssvarene fra Eiendom Norge og Finans Norge. De peker på at det er enklere å justere utlånsforskriften enn å øke bruken av boligkjøpsmodeller. Fremskrittspartiet ønsker å fjerne utlånsforskriften og egenkapitalkravet og vil la bankene selv vurdere låneevne. Dette vil kunne bidra til å redusere behovet for startlån og boligkjøpsmodeller og gi folk større frihet. Vi må ha færre krav som gjør boliger dyrere, og flere tiltak som gir folk mulighet til å eie. Det er slik vi sikrer økonomisk frihet og en boligpolitikk som fungerer.

Årsrapportene fra Datatilsynet og Personvernnemnda viser en utvikling som vi må ta på alvor. Saksmengden øker, og sakene blir mer komplekse. Det er naturlig når vi ser en stadig mer omfattende regulering fra EU og en teknologisk utvikling som går i rekordfart. For Fremskrittspartiet er det helt avgjørende at personvern ivaretas, men vi må samtidig si klart ifra: Vi kan ikke akseptere at stadig nye EU-regelverk og byråkratiske prosesser gjør det vanskeligere for norske bedrifter å konkurrere og for offentlige tjenester å digitalisere effektivt. Vi må ha et regelverk som beskytter innbyggerne, men som ikke kveler innovasjon og verdiskaping. Fremskrittspartiet er bekymret for at Norge blir sittende fast i en reguleringsspiral der vi ukritisk implementerer alt som kommer fra Brussel. Vi må tørre å stille spørsmål ved om alle disse reglene faktisk gir bedre personvern, eller om de først og fremst skaper papirarbeid og kostnader. Personvern er viktig, men det må forvaltes med sunn fornuft. Vi skal beskytte folks data, men vi skal også sørge for at Norge er et land der teknologi og næringsliv kan vokse, ikke et land der vi regulerer oss ut av konkurranseevne.

Regjeringen har i fire år hatt mulighet til å løse boligutfordringene vi ser i dag, men lite har skjedd, bortsett fra at regjeringen har satt ned et utvalg. Samtidig ser vi at det de siste årene har vært en kraftig økning i konkurser i byggebransjen, og utbyggingen går veldig tregt. Fremskrittspartiet er opptatt av å handle istedenfor å sette ned utvalg. Fremskrittspartiet fremmet i forrige periode flere forslag som ville bidratt til å få fart på boligutbyggingen. Regjeringen påstår at det framover vil være en god økning i oppstart av nye prosjekter og bygging av nye boliger, men bransjen sier det motsatte. Hvorfor har regjeringen gjort så lite når byggenæringen har varslet om utfordringer i flere år, og hva konkret vil regjeringen gjøre?

Jeg vil takke statsråden for svaret. I Sverige har man enklere tekniske krav til universell utforming, lyd, dagslys, ventilasjon m.m., noe som gjør det billigere og raskere å bygge i Sverige enn i Norge. For eksempel er det norske kravet på 1,5 meter snusirkel i alle rom. I Sverige er kravet lavere, men kvaliteten er ikke noe dårligere enn i Norge. Vil statsråden endre de tekniske kravene til f.eks. universell utforming, lyd, dagslys og ventilasjon for å sikre at vi kommer i gang med å nå målene som regjeringen har satt?

«I Sverige bygges det billigere boliger enn i Norge. Her er det færre tekniske fordyrende krav. Ønsker statsråden å se til våre naboland for å få ned byggekostnadene også i Norge?»

Som nyvalgt medlem av kommunal- og forvaltningskomiteen og som representant for Fremskrittspartiet har jeg fått gleden av å jobbe med saker som berører folks hverdag direkte – særlig boligpolitikken. Det er et område hvor vi ser store utfordringer, men også store muligheter. Regjeringen snakker varmt om boligbygging, men det er fortsatt for vanskelig, for dyrt og for tregt å bygge i Norge. Det er ikke mangel på planer; det er mangel på handlekraft. FrP mener at folk skal kunne eie sitt eget hjem. Det er en frihet vi må verne om og ikke skattlegge. Derfor vil vi fjerne dokumentavgiften, kutte eiendomsskatten og redusere de offentlige kostnadene som gjør boligdrømmen uoppnåelig for mange. Vi ser nå at byggebransjen sliter. Antallet igangsatte boliger er dramatisk lavt, og mange prosjekter stoppes på grunn av byråkrati og uforutsigbare kostnader. Det er på tide å ta grep. FrP vil ha en regelstopp for nye krav og forskrifter som driver opp prisene, og vi vil ha en gjennomgang av plan- og bygningsloven for å sikre raskere og enklere prosesser. Kommunene må få mer frihet til å utvikle egne boligområder uten å bli overstyrt av statlige retningslinjer og fylkeskommunale innsigelser. Vi må gi makten tilbake til lokalsamfunnene – de vet best hvor og hvordan det bør bygges. Regjeringen snakker om 130 000 nye boliger innen 2030. Det er et fint mål, men det blir med praten hvis vi samtidig innfører stadig nye regler og krav som bremser utbyggingen. Vi trenger handling, ikke hindringer. FrP vil gi muligheten til å eie, ikke bare leie. Vi vil ha en boligpolitikk som setter individet først, og som gir rom for vekst, frihet og trygghet.