Den strømstøtteordningen og norgesprisordningen fantes jo fra før, så når man fikk vedtatt tiltak som kan avhjelpe situasjonen med høye levekostnader for befolkningen, skulle man tro at det handlet om nye tiltak. Man skriver at man framover vurderer behovet for ytterligere tiltak, det står det også i revidert budsjett. Spørsmålet mitt er da, med tanke på det som nå har skjedd, og det at man ikke fulgte opp i budsjettet det man selv sto i spissen for å få vedtatt: Hva må til for at Arbeiderpartiet vil vurdere nye tiltak? Hvor høye må drivstoffprisene bli før Arbeiderpartiet ser at dette blir alvorlig for familieøkonomien og for bedriftene?

Det har altså ikke kommet noen nye tiltak, enda det var det Arbeiderpartiet spesifikt ba oss være tålmodige om: Vent til revidert, la oss ta det ordentlig da. Arbeiderpartiet fikk konkret vedtatt et forslag om å komme tilbake med tiltak. Var det bare et spill for galleriet? Mente man ikke alvor da man fremmet det forslaget? Var det bare for å fendre av den kritikken som kom, fordi man ikke var handlekraftig i forbindelse med kraftig økte drivstoffpriser?

I slutten av februar brøt det ut en stor krig i Midtøsten, og den har bl.a. ført til kraftig økning av drivstoffprisene til norsk husholdninger og bedrifter. Senterpartiet tok ansvar, mens Arbeiderpartiet ville vente til revidert budsjett med å hjelpe folk og næringsliv. Arbeiderpartiet fikk vedtatt følgende forslag: «I lys av utviklingen i energimarkedene ber Stortinget regjeringen i revidert nasjonalbudsjett komme tilbake med tiltak som kan avhjelpe situasjonen med høye levekostnader for befolkningen. Stortinget ber regjeringen i denne sammenhengen vurdere skatte- og avgiftslettelser eller andre kompensasjonsordninger, slik som engangsutbetalinger til befolkningen.» Siden det ikke ble svart på dette i hovedspørsmålet: Hva slags konkrete, nye tiltak i budsjettet har dette vedtaket resultert i?

På vegne av representantene Erling Sande, Geir Pollestad og meg selv har jeg æren av å framsette et representantforslag om forenklinger i SkatteFUNN-ordningen.

Jeg forventer ikke at statsråden saksbehandler fra Stortingets talerstol, men jeg er glad for den åpne holdningen. Jeg er også klar over, og mener også, at det er kommunen selv som har hovedansvaret. I dette tilfellet har man nå skissert et utviklingsprogram og diskutert med fylkeskommunen, som også har en viktig rolle når man kommer borti omstillingsutfordringer og utvikling. Kan det være aktuelt for kommunalministeren å se på forskriftene til omstillingsordningene som er i dag for å se om de kan utvides også for denne typen formål – alternativt å gi tydeligere oppdragsbeskrivelse til statsforvalterne om at man gjennom skjønnsmidlene skal være enda mer åpne for å kunne gå inn i denne typen finansieringsbehov for å understøtte kommuner med stort utviklingspotensial?

Jeg takker for svaret. Vi er veldig enige om at når det skjer alvorlige ting i et lokalsamfunn, med store konsekvenser, skal vi stille opp, og det er det gode ordninger for. Så er det selvfølgelig litt annerledes når det er store etableringer og de mulighetene det gir, men det kan også på sitt vis gi store utfordringer, og jeg er kjent med at det finnes eksempler på at man har stilt opp ekstraordinært. Mitt utgangspunkt er Røyrvik kommune bl.a., som er en liten kommune i Indre Namdal, og som sliter med distriktsutfordringer – befolkningsnedgang. Det er under 500 innbyggere i kommunen, på et veldig stort areal. Nå får man en veldig stor gruveetablering, Joma gruver, og det skal utvides både kopper og sink, som er viktig for oss alle. At den etableringen blir så bra som mulig, har stor betydning. Hvordan mener statsråden at en kommune som Røyrvik i tilfelle skal gå fram for å kunne sikre at man får den støtten man trenger fra storsamfunnet?

Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og distriktsministeren: «Når kommuner blir hardt rammet av at hjørnesteinsvirksomheter legges ned, bidrar storsamfunnet ofte med omstillingsstøtte. Dette er viktig for å hjelpe til i en vanskelig situasjon. Det finnes også eksempler på at små kommuner kan få svært store etableringer av virksomhet i kommunen. Ser statsråden at det i enkelte situasjoner kan være naturlig at storsamfunnet bidrar med støtte for å gjøre slike etableringer vellykket?»

Dette er en sak som handler om trygghet for folk, for naturen og for lokalsamfunn over hele landet. Det er et positivt forslag som vi kan takke forslagsstillerne for å ha fremmet, og som vi er glad for at får flertall i Stortinget. Det er gjort mye bra arbeid de siste årene på både kartlegging og opprydding – herunder på tidligere militære skytefelt. Men som det allerede er understreket, vet vi at det fortsatt finnes store mengder udetonert ammunisjon og sprengstoff i norsk natur og kystnære farvann. Det er en farlig arv etter krig og tidligere virksomhet som i verste fall kan utgjøre en risiko for både liv, helse og miljø. I tillegg vet vi at noe av dette kan påvirke viktige ressurser som drikkevann og sårbare naturområder. For Senterpartiet er det klart at staten må ta et ansvar for å ta tak i dette på en mer helhetlig måte enn i dag. Jeg viser til det som foregående taler nettopp nevnte, om de ulike ansvarlige myndigheter og kunnskap som i stor grad allerede finnes, bl.a. er arbeid som er gjort av Forsvarets forskningsinstitutt viktig. Men innsatsen er fragmentert og oppfølgingen mangler en tydelig retning. Derfor mener vi det er både nødvendig og rett å be regjeringen om for det første en samlet nasjonal oversikt over omfanget og risikoen, og for det andre en konkret plan for prioritering og opprydding. Jeg tror jeg må understreke at det må prioriteres. Det er et stort omfang, og man er nødt til å gjøre noen valg. Senterpartiet er opptatt av at dette arbeidet må være kunnskapsbasert og at man nettopp prioriterer der risikoen er størst, enten det er nærhet til folk, naturverdier eller viktige samfunnsfunksjoner.

Om enn denne saken kan virke teknisk og til dels lite tilgjengelig, er det en viktig sak, så takk til saksordføreren for godt arbeid. Nærmere hver femte nordmann har viktige deler av sin framtidige pensjon knyttet til fripoliser, med verdier på flere hundre milliarder kroner. Til tross for, og kanskje også på grunn av, en del endringer de siste årene har regelverket ført til at forvaltningen av fripoliser har gitt tapt kjøpekraft. Mange pensjonister har opplevd liten eller ingen regulering av sine pensjonsytelser. Det kan selvsagt ha store konsekvenser for den enkeltes privatøkonomi. Det er derfor helt nødvendig at det gjøres endringer som tilrettelegger for bedre avkastning av pensjonsmidlene, og at denne avkastningen kommer kundene til gode. Vi skal merke oss at pensjonskassene for sin del har en kollektiv tilnærming til rettighetshaverne for nettopp å sikre god regulering for både løpende pensjoner og fripoliser. De har jevnt over god bufferkapital, og har vært i stand til å sitte med en høyere aksjeeksponering. Et sentralt punkt i regjeringens forslag er å innføre adgang til såkalt lånt egenkapital, med det formål å øke risikovilligheten til pensjonsleverandørene for å øke avkastningsmulighetene. Som en del av flertallet stiller Senterpartiet seg bak dette. Samtidig presiserer det samme flertallet at det ikke skal være et krav om at den lånte egenkapitalen skal tilbakebetales når utbetalingene starter, noe som i praksis ville ha begrenset effekten av tiltaket vesentlig. I arbeidet med saken har det også kommet fram bekymringer om konsekvensene av å innføre lånt egenkapital for de kommunale ordningene uten videre utredninger eller avklaringer. Det er særdeles viktig at nødvendige avklaringer blir gjort før ikrafttredelse for de kommunale tjenestepensjonsordningene. I innstillingen strammes også regjeringens forslag opp når det gjelder håndteringen av gjenstående buffer ved død. Gjenstående buffer skal i sin helhet fordeles på gjenværende kunder og ikke deles med selskapet. Det er samtidig beklagelig at det ikke har blitt flertall for å sikre at det fortsatt skal være regler for nedbygging av bufferfondet tilknyttet fripoliser i utbetalingsfasen. Å fjerne dette kravet vil øke faren for at avkastningen ikke kommer pensjonistene til gode. Et annet forhold gjelder spørsmålet om muligheten til å konvertere fripoliser til et produkt med investeringsvalg. Senterpartiet mener at dette skal være en mulighet for flere, og jeg viser til at et flertall nå ber regjeringen om å fremme forslag som gjør dette mulig. Til tross for de endringene som nå kommer, er vi i tvil om dette går langt nok i å sikre kundenes interesser. Det er behov for evaluering og tett oppfølging. Vi er derfor med i et flertall som ber om at endringene som nå vedtas, skal evalueres. Men vi er utålmodige, og er derfor også med på å fremme et forslag som ber regjeringen om raskt å komme tilbake til Stortinget med ytterligere forslag som bedre kan sikre regulering av fripolisene.

På vegne av representantene Hans Andreas Limi, Nikolai Astrup og Jørgen H. Kristiansen og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om utsettelse av innføring av CO2-avgift for kjemisk reduksjon mv. Jeg ber om at saken behandles etter Stortingets forretningsordens § 39 andre ledd bokstav c.

Bedre rammevilkår, forenklingstiltak og styrket konkurransekraft for bedriftene våre bør bestandig stå høyt oppe på den politiske dagsordenen. Det er all grunn til å være utålmodig i å få til framdrift i forenklingsarbeidet. Derfor er også dette Dokument 8-forslaget et positivt initiativ som har gode intensjoner i seg. Samtidig ser man, når man går inn i de konkrete forslagene, at dette heller ikke bare er et enkelt arbeid. Det er ulike hensyn som må vektes opp mot hverandre når man tar stilling til det enkelte forslag. Det er f.eks. særdeles viktig at arbeidet mot svindel og annen økonomisk kriminalitet eller arbeidslivskriminalitet ikke svekkes. Det handler om statens inntekter, men også om konkurransevilkårene bedriftene imellom. Derfor har det ikke vært naturlig å støtte forslag om å heve omsetningsgrensen for å ha rett til årlige momsterminer, eller det å ha to momsterminer ved mindre enn 50 mill. kr i årlig omsetning. Andre forslag gir avveininger mellom forenkling og treffsikkerhet, eller avveininger mellom ressursinnsats og effekt. Et forslag som Senterpartiet slutter seg til, er imidlertid forslag om at samme opplysninger bare skal rapporteres inn én gang. Dette er en gjenganger i tilbakemeldingene fra bedriftene, og det oppleves frustrerende og unødvendig at man må bruke av knappe ressurser til å svare staten med den samme informasjonen flere ganger. Nå får regjeringen en tydelig bestilling om å sikre at opplysningsplikt ikke kan pålegges når de samme opplysningene allerede er rapportert inn til andre offentlige registre. I arbeidet med Dokument 8-forslaget har det også kommet opp andre forslag til forenklinger overfor næringslivet. Senterpartiet er med på å danne flertall for å be regjeringen om å heve dagens grenser for rapporteringsplikten etter åpenhetsloven. En betydelig heving av grensene for å publisere en offentlig redegjørelse etter åpenhetsloven vil gi forenkling. Så har vi valgt å akseptere at vurdering av spørsmålet om å heve grensene for antallet ansatte for aktivitets- og redegjørelsesplikt i likestillingsloven, tas inn i regjeringens planlagte oppfølging av strategi for likestilling mellom kvinner og menn. Jeg vil likevel framheve at vi har forventninger om at regjeringen faktisk kommer tilbake med forenklinger også på dette området. Forenklingsarbeidet overfor både kommuner, næringsliv og privatpersoner må være et kontinuerlig arbeid med stort trykk, og vi må hilse velkomment ulike initiativ som bidrar til avbyråkratisering og forenkling. Senterpartiet har selv tatt noen slike initiativ den siste tiden, f.eks. å fjerne revisjonsplikten for små stiftelser, som har fått positiv respons i finansministerens svar. Vi vil følge opp med flere forenklingsinitiativ framover.

Jeg ønsker å gi en kort kommentar til et par av problemstillingene i saken. Først til forslaget om en særskilt beredskapshjemmel for statens adgang til midlertidig låneopptak i Norges Bank. Det må ikke være tvil om at det å sikre tilliten til Norges Banks utøvelse av pengepolitikken er grunnleggende. Det er derfor viktig å holde fast på prinsippet om at banken ikke har ansvar for å finansiere statlige utgifter. Samtidig er det riktig at myndighetene gjennomgående vurderer beredskapsbehov innenfor alle sektorer og samfunnsområder, herunder beredskapslovgivningen. Det følger av den sikkerhetspolitiske situasjonen og utsiktene framover. Senterpartiet støtter derfor forslaget om at det av beredskapshensyn gis en snever hjemmel til at banken kan sikre staten kreditt dersom midlene i pensjonsfondet blir utilgjengelige. Vi er enige i at det er klokt å ha avklart rammene for en slik kredittgivning på forhånd, utover de generelle bestemmelsene man kan lene seg på i beredskapslovgivningen. Imidlertid må det understrekes at terskelen for faktisk å ta i bruk en slik hjemmel må være svært høy, det må innhentes lånefullmakt fra Stortinget og en eventuell bruk av hjemmelen må besluttes av Kongen i statsråd. Så er det en samlet komité som går imot regjeringens forslag om endringer i lovbestemmelsen om tilsynet med Norges Banks virksomhet. Det finnes argumenter for både dagens bestemmelse og regjeringens forslag, men har vi lagt vekt på Norges Banks representantskaps syn i saken. Representantskapet mener at forslaget til utsatt offentlighet vil svekke representantskapets selvstendige vurdering av behovet for meroffentlighet og dermed representantskapets uavhengige tilsynsrolle. Representantskapet ser det som en styrke at saker og saksforhold er gjort rede for i offentlig tilgjengelig dokumentasjon. Senterpartiet har derfor sammen med resten av komiteen valgt å ikke gå inn for regjeringens forslag til endringer av sentralbanklovens § 2-18 annet ledd og nytt tredje ledd.

Vi levde i et demokrati. Men så merket vi at det strammet seg til rundt oss. Det sier Gunnar Sønsteby til elevene på Rjukan i filmen Nr. 24 – vi merket at det strammet seg til rundt oss. Takk til statsministeren for den sikkerhetspolitiske redegjørelsen. Det er betimelig og bra med en slik redegjørelse i en situasjon hvor vi møter stort alvor og mye uforutsigbarhet. Stormaktsinteressene blir mer framtredende, internasjonal rettsorden utfordres, og trusselbildet er sammensatt og alvorlig. Vi vil selvsagt bestandig arbeide for å få en utvikling til det bedre, at dialog og nedrustning kan erstatte konflikt og militarisering. Jeg tror imidlertid vi må ta inn over oss at det vi nå ser, går ikke over – heller ikke med en slutt på krigen i Ukraina, som vi ønsker skal ta slutt så fort som mulig, mest mulig på ukrainske premisser. Men så langt vi kan se framover, møter vi konfrontasjon og ulike syn på hvilke internasjonale regler og samfunnsmodeller vi vil ha, og betydelig usikkerhet fra vår viktigste allierte. Situasjonen krever klok manøvrering, innsikt, bred tilnærming og rask, langsiktig og gjennomgripende prioritering av forsvars- og beredskapsbehov, bl.a. Det er heldigvis god politisk kultur i Norge for å samle seg tverrpolitisk når viktige ting står på spill for nasjonen. Så til forholdet til vår nærmeste allierte, USA. Det siste verden nå trengte, var uforutsigbarhet og det som verre er fra Washington. Utspill og handlinger som vi har sett fra USA det siste året, har vært bekymringsfulle og også uakseptable. Dette er likevel et komplekst bilde. I media ser vi at enkelte nærmest avskriver vårt forsvars- og sikkerhetspolitiske forhold til USA. Selv om mye må sies med forbehold i tiden vi nå er inne i, vil Senterpartiet advare mot en slik tilnærming. Vi må kjempe for de transatlantiske båndene. Det er investert så mye i det forholdet gjennom mange tiår til gjensidig nytte, og det ligger en langsiktig kraft her som strekker seg langt utover en presidentperiode. Det er samtidig enighet om at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet, og her må vi legge vekt på Europa. Norge må selvsagt samhandle med EU når det er i vår interesse, og det er det på mange områder. Men EU erstatter for det første ikke på noen måte NATO, og det er langt på vei utenkelig å se for seg tyngre europeiske forsvars- og sikkerhetspolitisk grep uten at vår viktigste europeiske allierte, Storbritannia, er en sentral aktør. De siste årene har det vært arbeidet systematisk for å styrke våre bilaterale forsvarsbånd til nære europeiske allierte. Det var statsministeren inne på, og den strategiske partnerskapsavtalen med Storbritannia, som også Senterpartiet var en pådriver for i regjering, er særdeles viktig. Et klokt valg av britiske leveranser av fregatter underbygger dette. I talen sin til Stortinget kort tid etter det russiske angrepet i 2022 sa president Zelenskyj at også friheten må væpnes, og ikke noe dårligere enn tyranniet. Det var helt nødvendig at Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la fram langtidsplanen med et formidabelt forsvarsløft, og en stor styrke for Norge at vi fikk en enstemmighet om planen her i Stortinget. Vi må forstå at det er behov for å gjøre endringer og rebalansere planen. Kostnadsveksten på materiellet har vært formidabel, og det har skjedd mye på få år. For Senterpartiet vil det likevel være avgjørende at det samlede ambisjonsnivået for forsvarsevnen vår holdes oppe. Det er ingenting i det som har skjedd de siste årene, som tilsier noe annet, snarere tvert imot, og det vil bety mye å ta vare på den brede enigheten. Det store forsvarsløftet er helt nødvendig, men ikke tilstrekkelig, når vi skal trygge Norge. Beredskapsbehovene går langt utover det rent militære. Alt handler ikke om penger, men det var skuffende at Arbeiderparti-regjeringens forslag til statsbudsjett i fjor høst etter min mening inneholdt svak oppfølging av totalberedskapsmeldingen – ja, vi fikk faktisk forslag om en svekkelse av matberedskapen i Nord-Norge. Det var ikke bra. Senterpartiet fikk styrket en god del av beredskapsarbeidet i budsjettforhandlingene, bl.a. Sivilforsvaret, de sivile nød- og beredskapsorganisasjonene, matberedskapen og politiet, for å nevne noe. Vi har forventninger om en betydelig prioritering av beredskap i kommende budsjett. Det er nødvendig nå når det igjen strammer seg til rundt oss.

Nysalderingen gir en oversikt over vedtatte og foreslåtte endringer i årets statsbudsjett, inkludert endringer i skatte- og avgiftsanslagene. Den største endringen undervegs i år er utvidelsen av Nansen-programmet i vår, som et enstemmig storting står bak. Dette har vært helt riktig og nødvendig. Vi i Norge må gjøre vårt for at den russiske aggresjonen ikke vinner fram i Ukraina. I flertallets forslag i innstillingen ligger det inne 25 mill. kr utover regjeringens forslag til å håndtere omstillingskostnader i NORWEP, og overfor regjeringen understrekes tydelig behovet for dialog med næringslivet for å sikre langsiktig finansiering og drift. I proposisjonen viser regjeringen til at den vurderer støtterettslige problemstillinger knyttet til Leverandørutviklingsprogrammet, LUP. LUP er et vellykket og bredt partnerskapssamarbeid, initiert av NHO og KS, for å sikre offentlig sektor innovative anskaffelser. Det offentlige er i sum svært store innkjøpere, og som en del av et nødvendig omstillings- og utviklingsarbeid i både kommunesektoren og statlig sektor er innovative anskaffelser av stor betydning. Flertallet understreker derfor at regjeringen må se på hvordan arbeidet i LUP kan videreføres, og at man i den vurderingsfasen man nå er inne i, sikrer kompetansen som er i LUP. Senterpartiet forventer at dette arbeidet gjøres så fort som mulig, slik at programmet i størst mulig grad kan videreføres innenfor statsstøtteregelverket. Det er positivt at vi også i denne nysalderingen har funnet rom for å styrke breddeidretten med 100 mill. kr. Midlene bidrar til å øke deltakelsen og inkludere flere i idretten og reduserer kostnadene for familier med lav inntekt. Vi vet at barn fra familier med lav inntekt har betydelig lavere deltakelse i idrettsaktiviteter enn andre, og med dette forslaget støtter vi Idretts-Norge i arbeidet med å få med flere. Avslutningsvis vil jeg også si at jeg er glad for at denne nysalderingen bidrar til å redusere køen av de som ønsker å investere for å legge om fra båsfjøs til løsdriftsfjøs i jordbruket. Næringen har som kjent et krav på seg til en slik omlegging innen 2034, og dette er et stort økonomisk løft for det enkelte gårdsbruk. Senterpartiet har ved flere anledninger sørget for at støtten er økt betydelig, men fortsatt er det store behov. Vi må gjøre det vi kan for å forhindre at løsdriftskravet presser aktører ut av jordbruket, men heller legge enda bedre til rette for dem som vil satse. Nysalderingen gir et viktig bidrag til nettopp det.

På vegne av representanten Geir Pollestad og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om terskelverdier for revisjon av stiftelser.

I arbeidet med skatte- og avgiftsdelen av statsbudsjettet for neste år har Senterpartiet særlig prioritert tiltak for sosial og geografisk utjamning, å sikre og forsterke næringslivets konkurranseevne og hindre karbonlekkasje. Jeg vil peke på noen viktige gjennomslag for Senterpartiet. Fordelingsprofilen styrkes noe, med økt personfradrag kombinert med økt sats i inntektsskatten for trinn 4 og 5. I tillegg styrkes pendlerfradraget ytterligere. Det er bra for dem som har reiseavstand og dermed også kostnader for å komme seg på jobb. En svært viktig endring sammenlignet med regjeringens forslag er at drivstoffavgiftene for bilistene kuttes. Det utgjør om lag én krone på pumpeprisen. Elbilpolitikken er vellykket, og tilnærmet alle biler som selges nå, er utslippsfrie. Det er ingen grunn til å framtvinge at de som ennå kjører bensin- og dieselbiler, raskest mulig skal kvitte seg med dem. Det er bedre at de bilene er i bruk til de ikke lenger kan brukes, og at vi slik har en avgiftspolitikk som sikrer sosiale og geografiske hensyn i overgangen til nullutslipp i biltrafikken. Senterpartiet har hvert eneste år i regjering sørget for at de samlede drivstoffavgiftene går ned eller ikke øker, og den politikken fortsetter i 2026. I regjeringens budsjettforslag var det foreslått at både sjøfolkfradraget, fiskerfradraget og jordbruksfradraget skulle holdes nominelt uendret. Det betydde i realiteten en skatteskjerpelse til folkene i de næringene. Den skatteskjerpelsen blir det ikke noe av i det skatteopplegget vi nå skal behandle. I avgiftsdelen av klimapolitikken er det krevende avveininger. Vi har et ansvar for å kutte nasjonale utslipp, men det må gjøres på en måte som ikke ødelegger næringslivets konkurransekraft og bare fører til karbonlekkasje. For eksempel har vi sett at CO2-avgiften har ført til at fiskeflåten har gått omveier og bunkret i utlandet. Det er åpenbart ikke klokt, og det kan dessuten også ha konsekvenser for hvor fisken landes. Med budsjettenigheten sikrer vi at fiskebåtene fortsatt kan bunkre avgiftsfritt som skip i utenriks sjøfart. Det skal komme en nærmere vurdering fra regjeringen til våren, og Senterpartiet forventer at et framtidig regel- og avgiftsregime bidrar til faktiske reduksjoner i klimagassutslippene, ikke bare flytter dem. Vi imøteser også utredningen av en kompensasjonsordning for nærskipsfarten, og vi er glade for at avgiftsøkningen for veksthusnæringen begrenses, og at det ikke blir noen kunstgjødselavgift. Det ville åpenbart ha vært i strid med gode agronomiske prinsipper og målet om økt selvforsyning av mat. Samtidig er det også andre sider av avgiftsregimet som må vurderes nærmere. Det er bl.a. rammevilkårene for avfallsforbrenningsselskapene og mulighetene for en fornuftig omstilling i deler av prosessindustrien. Det vil vi komme tilbake til i ulike saker framover.

Senterpartiet er ikke representert i komiteen, men jeg vil på vegne av partiet knytte noen få kommentarer til enkelte av sakene i budsjettet for neste år. Først vil jeg bemerke at det har vært en hovedprioritet for Senterpartiet å få styrket kommuneøkonomien betydelig. Kommunene har ansvaret for en vesentlig del av de sosiale velferdstjenestene i Norge. Kommuneøkonomien er svært presset nå. For å sikre at vi har gode tjenester som ikke minst sikrer også dem med særskilte behov, er det avgjørende at kommuneøkonomien styrkes. De lokalt folkevalgte har hovedansvaret for balanse i kommunenes økonomi, men de er avhengige av at staten gir rammevilkår som gjør det mulig å gi et godt tilbud. Til budsjettet for arbeids- og sosialområdet konkret vil jeg særlig nevne to saksområder som Senterpartiet løftet fram i budsjettforhandlingene. Det ene var kapasitetsutvikling for varig tilrettelagt arbeid. Dette er viktige arbeidsplasser for dem som er i målgruppen. Det handler om livskvalitet og at alle har ressurser som kan bidra positivt i samfunnsutviklingen. Vi var ikke fornøyd med regjeringens forslag til vekst i antallet plasser for neste år og har i budsjettforhandlingene bidratt til en ytterligere økning. Fortsatt er det et gap i forhold til behovet og den opptrappingen Stortinget har vedtatt, så det er vår klare ambisjon at opptrappingen forsterkes i årene framover. Det andre gjelder saken om økningen av fribeløpet for uføre. Senterpartiet har programfestet at fribeløpet i uføretrygden skal økes til 1 G. Nå blir det en realitet. Igjen handler det om å se på de ressursene den enkelte har, og legge til rette for at det også kan brukes i arbeidslivet. Nå kan flere prøve seg i arbeidslivet uten å være redd for å miste uføretrygden. Avslutningsvis, til spørsmålet om en særskilt kompensasjonsordning for oljepionerene: Olje- og gassforekomstene utenfor norskekysten har skapt enorme verdier for landet vårt, men naturressursene alene skapte ikke disse verdiene – det var folk med ferdigheter og kompetanse som gjorde det mulig. Dessverre var konsekvensene for mange av dem svært alvorlige. Det er bra at regjeringen har kommet tilbake til Stortinget med en kompensasjonsordning for oljepionerene, og Senterpartiet vil stemme for proposisjonen, men vi mener at regjeringen har lagt seg for lavt i kompensasjonen. Det finnes nok både likheter og forskjeller sammenlignet med nordsjødykkernes situasjon, men vi ønsker at det skal bli sett videre på kompensasjonsnivået, og at det helst skjer gjennom en bred politisk enighet. Vi har derfor lagt inn et forslag vi håper kan samle støtte i salen, og jeg tar opp det nevnte forslaget på vegne av Senterpartiet.

I regjeringens budsjettforslag foretas det en rekke økninger i ulike klimaavgifter. Det kan være prinsipielt rett å prise utslipp, det er ikke det jeg utfordrer på, men jeg vil mene at det samtidig må vurderes opp mot de sosiale og geografiske effektene det har, og ikke minst må det også vurderes hvorvidt effekten kan forsvinne eller endog bli negativ hvis avgiftene bidrar til at aktiviteten bare flyttes utenlands. Den problemstillingen var regjeringen noe i berøring med tidligere i år, da politikken førte til at fiskebåter seilte lenger for å bunkre i utlandet. I budsjettforliket videreføres fiskeflåtens mulighet til å bunkre som skip i utenriksfart i Norge, og det skal utredes en kompensasjonsordning for nærskipsfarten. Spørsmålet mitt er om finansministeren er enig i at faren for karbonlekkasje må vurderes når klimaavgiftsregimet utformes videre.

Først vil jeg si at vi satser mer på skolen og lærerne gjennom dette budsjettet, nemlig gjennom hovedgrepet med å styrke kommuneøkonomien. Det er jo der dette i all hovedsak blir avgjort. Så finnes det i tillegg en rekke små og store ordninger på statsbudsjettet som er søknadsbaserte, som er øremerket, eller som har ulike føringer for seg, som kommunene driver og søker på. Vi har ikke kuttet ut noen av disse, men vi har lagt dem inn i rammen, inn i de frie inntektene, på toppen av styrking av kommuneøkonomien. Det er fordi vi har troen på lokaldemokratiet og at lokalpolitikerne selv er i stand til å prioritere hva som er viktig i sin kommune. Dessuten tror jeg at hvis kommunene skal lykkes med sitt samfunnsoppdrag, er det helt avgjørende at man har nødvendig frihet i sine prioriteringer, og gjennom det kan finne smartere og mer effektive løsninger og slik sett sikre at tjenestetilbudet til folk blir enda bedre enn det er i dag.

Høyre står for en politikk på energiområdet som lapper på problemet, men som ikke tar tak i de grunnleggende utfordringene. Det er et faktum at overføringskapasiteten mellom Norge og utlandet nå er så stor at vi importerer kraftpriser som er langt høyere og mer variable enn det vi ønsker inn i det norske kraftmarkedet. Det har vært et hovedmål for norsk energipolitikk å sikre lave og stabile kraftpriser. Det er den politikken som nå har blitt utfordret de siste årene gjennom denne typen kraftpolitikk. Jeg er litt overrasket over at Høyre ikke går mer grundig inn i det, tar den situasjonen på alvor og ønsker å gjøre noe med selve problemet, og ikke bare sette plaster på et åpent sår.

Først må jeg få slå fast at elavgiften blir satt ned med ca. 2,5 mrd. kr fra i år til neste år, altså er det en betydelig avgiftslette. Det er det dette forliket handler om. For øvrig er jeg enig i at det var et godt sitat fra partileder Trygve Slagsvold Vedum. Det er en grunnleggende utfordring med strømmarkedet at vi nå importerer høye kraftpriser til deler av Norge fra et nokså dysfunksjonelt kraftmarked på kontinentet. Det er jo det Senterpartiet har reist som en sentral debatt i norsk politikk. Vi må ha overføringskapasitet til utlandet, men på et sånt nivå at vi ikke bare får tyske kraftpriser reflektert direkte til norske husholdninger og bedrifter. Utfordringen er jo at partier som bl.a. Høyre ikke ønsker å gjøre noe med den grunnleggende utfordringen.

Det er rett at Senterpartiet ikke var fornøyd med kommuneøkonomiopplegget som lå i budsjettforslaget fra regjeringen. Det er jo derfor vi har gjort det til en av våre hovedprioriteringer i disse budsjettforhandlingene. Jeg er veldig glad for at vi har kommet fram til en løsning hvor kommuneøkonomien styrkes betydelig, og hvor barnehagesektoren styrkes betydelig, også gjennom toppet bemanning. Vi var fornøyd med det forliket man nådde knyttet til de private barnehagene i vår, men vi er så langt ikke fornøyd med hvordan dette er fulgt opp, og vi er ikke ferdig med den saken.

Ordet «også», som ble lurt inn i det spørsmålet, handlet kanskje noe om at representanten Limi, på et spørsmål tidligere i dag, hadde litt utfordringer med å svare på det Fremskrittspartiet hadde sagt i valgkampen om gratis ferger kontra budsjettet man la fram i høst etter valget. Senterpartiet er opptatt av å sikre likebehandling mellom kommunale og private barnehager. Vi er ikke ferdig med den saken og forventer at regjeringen følger opp det som var intensjonene i et bredt forlik i Stortinget i vår.

La meg presisere at da vi tok initiativ til det vedtaket den 14. oktober, var det fordi vi mente at den saken som var sendt ut på høring, med oppfølging av forliket fra i vår fra regjeringen, ikke fulgte opp det på en tilfredsstillende måte. Vi er definitivt opptatt av privatøkonomien til folk. Det er derfor vi har inngått et budsjettforlik hvor elavgiften går ned, hvor pendlerfradraget øker, og hvor vi gjennomfører en rekke tiltak som handler om folks privatøkonomi. Det er gi og ta i forhandlinger. Det var Senterpartiet som sikret halvert matmoms i dette landet i sin tid. Det var rett politikk, det bidrar til folks privatøkonomi. Denne gangen nådde vi ikke fram med vår prioritering på det området, men vi er glade for den helheten vi har oppnådd i budsjettforliket med de fire andre partiene.

Det er utrolig viktig å styrke kommuneøkonomien, og vi legger inn den styrkingen som frie midler, slik at lokaldemokratiet kan virke best mulig og sikre bl.a. kvalitet, plasser i barnehagene og innenfor skole og de øvrige velferdsområdene. Det er viktig at det forliket man ble enige om i vår knyttet til barnehagene, faktisk blir fulgt opp av regjeringen. Vi forventer nå at de vedtakene Stortinget har gjort, blir fulgt opp, og at man kommer tilbake til Stortinget på hensiktsmessig måte og sikrer at likebehandlingen mellom private og offentlige barnehager blir en realitet.

For Senterpartiet har det vært en hovedprioritet i budsjettarbeidet å sikre den lokale velferden, de tjenestene vi er avhengig av i hverdagen vår – skole, barnehage, helse, omsorg, vei og kollektivtilbud. Det er kommunene og fylkeskommunene som har ansvaret for mye av dette. Til tross for en betydelig tilførsel av ressurser til kommunesektoren de siste årene er kommuneøkonomien fortsatt svært krevende. Derfor er det helt nødvendig at sektorens frie rammer nå økes med over 4 mrd. kr, på toppen av den veksten som lå inne i budsjettet, og den økningen Senterpartiet sikret i forhandlingene om revidert budsjett i vår. I tillegg er det en rekke andre grep i dette budsjettet som bidrar positivt inn mot kommunesektorens rammevilkår, f.eks. økt tilskudd til veterinærvaktordningen og tilskudd til toppet bemanning i barnehagene. Samtidig handler arbeidet med å sikre langsiktig bærekraft i kommuneøkonomien om mer enn å bevilge penger. Det må tilrettelegges bedre for omstilling og utvikling, innovasjon og bruk av teknologi. Styrkingen av helseteknologiordningen er et bidrag til det, og enda viktigere er innlemmingen av ulike øremerkede ordninger og søknadsbaserte tilskudd i de frie inntektene. Kommunesektoren trenger større frihet og mindre detaljstyring for å finne smartere måter å løse oppgavene på. Jeg er glad for at det i tillegg til en helt nødvendig styrking av kommunesektorens rammer også er andre deler av velferden som kan ivaretas og bygges videre ut, slik som styrket sykehusøkonomi, tannhelseområdet og flere plasser til dem som trenger varig tilrettelagt arbeid. Arbeiderparti-regjeringens budsjettforslag var ikke et forslag som så hele Norge. Sterkest ble reaksjonene på brutte valgløfter om gratis ferje og nedskriving av studiegjeld, som Senterpartiet hadde fått til mens partiet satt i regjering. Det var helt nødvendig at dette ble beklaget, og at regjeringen tok ansvar for å rydde opp etter seg. Nå kan vi ettertrykkelig slå fast at disse ordningene er kommet for å bli, og i budsjettforhandlingene har vi sikret en rekke andre grep for å ta vare på og styrke den distriktspolitiske innsatsen. Det gjelder f.eks. utbygging av bredbånd, styrket pendlerfradrag, opprettholdelse av passkontor, en tydelig skogsatsing og endringer i en rekke avgifter for å ivareta næringslivets konkurransekraft og hindre karbonlekkasje. Nå blir det ingen avgift på kunstgjødsel, avgiftsøkningen på veksthus begrenses, fiskebåtene kan fortsatt bunkre avgiftsfritt som skip i utenriks sjøfart, og det skal utredes en kompensasjonsordning for nærskipsfarten. Framfor alt kuttes drivstoffavgiftene for bilistene sammenlignet med regjeringens forslag. Det utgjør om lag én krone på pumpeprisen. Elbilpolitikken er vellykket, og tilnærmet alle biler som selges nå, er utslippsfrie. Det er ingen grunn til å framtvinge at de som ennå kjører bensin- og dieselbiler, raskest mulig skal kvitte seg med dem. Det er bedre at disse bilene «brukes opp», og at vi har en avgiftspolitikk som sikrer sosiale og geografiske hensyn i overgangen til nullutslipp i biltrafikken. Senterpartiet har hvert eneste år i regjering sørget for at de samlede drivstoffavgiftene går ned eller ikke øker, og den politikken fortsetter i 2026. Senterpartiet var overrasket over at regjeringen i statsbudsjettforslaget i svært liten grad fulgte opp totalberedskapsmeldingen. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er alvorlig og krever handling. Desto mer uforståelige var forslagene om kutt i beredskapslagringen av matmel og i styrkingen av foredlingsindustrien i Nord-Norge. Nå reverseres disse kuttene, og støtten til foredlingsindustrien økes. Senterpartiet har også fått gjennomslag for å starte opptrappingen mot et større sivilforsvar og for å gi støtte til sivile beredskapsorganisasjoner. Dette inkluderer også mat- og omsorgsberedskapsorganisasjoner, som bl.a. Norske Kvinners Sanitetsforening. La meg dessuten legge til at det også er andre sider av justisfeltet som nå styrkes. Senterpartiet er særlig glad for at politiets etterforskningskapasitet økes, hurtigspor for å følge opp unge lovbrytere rulles ut i flere politidistrikter, og politiets narkotikabekjempelse styrkes. Kombinert med en styrking av tollvesenets kapasiteter gjør dette at bl.a. kampen mot økonomisk kriminalitet og narkotika blir mer kraftfull. I et budsjettforlik må en gi og ta og finne kompromisser for å få til flertall. Jeg vil takke samarbeidspartiene for det vi har fått til sammen. Senterpartiet er fornøyd med at vi i dag kan vedta et statsbudsjett som holder stø kurs i oljepolitikken, som sikrer folks hverdagsøkonomi uten økte drivstoffavgifter, og som bidrar til gode tjenester og tilrettelegger for vekst og verdiskaping i hele Norge.

I Høyres alternative statsbudsjett finner vi ikke akkurat noen dype spor etter en målrettet politikk for Distrikts-Norge – tvert imot. Her strykes alt av gjeldssletteordning, den siste rest av bredbåndsmidler og alt til bygdevekst. Det er kutt til rovdyruttak, økte drivstoffavgifter og kunstgjødselavgift i jordbruket, for å nevne noe. Apropos det siste: Høyre snakker en del om forutsigbarhet for næringslivet. Pelsdyrnæringen ble imidlertid forbudt over natten, og i Høyres budsjett for neste år foreslås det milliardkutt i jordbruksavtalen. Synes representanten Astrup og Høyre at det er greit å bryte statens inngåtte avtaler på denne måten? Vitner det om forutsigbarhet for næringsutøvere?

Finansministerens redegjørelse om Statens pensjonsfond utland forrige tirsdag ga en grundig gjennomgang av fondets historikk, de politiske veivalg som er tatt underveis, og de prinsipper og ordninger som er utviklet for å sikre at fondet forvaltes ansvarlig. Gjennom kloke valg er SPU i dag et av verdens største statlige investeringsfond. Avkastningen på finansinvesteringene har tilført fondet større verdi enn det tilførselen av petroleumsinntekter har gitt, og realiteten er at den årlige tilførselen av midler fra fondet til statsbudsjettet nå faktisk skjer ved å disponere deler av avkastningen av fondet, ikke gjennom å benytte deler av kontantstrømmen fra sokkelen. Slik er vi nå i en situasjon hvor fondet gjennom fortsatt klok forvaltning kan utgjøre en evigvarende ressurs for det norske samfunnet. Samtidig viste finansministerens redegjørelse også at det rammeverket som er laget for forvaltningen av fondet, utsettes for dilemmaer og utfordringer. Det er vist til at den teknologiske utviklingen går raskt, og at det bl.a. i utvikling og bruk av banebrytende teknologier skapes nye grensesnitt og mindre tydelige skiller mellom sivil og militær teknologi. Det er også vist til at verdikjedene blir mer komplekse, på tvers av land, sektorer og selskaper. Samtidig har vi også sett at forutsetningene for fondets investeringer i land brått kan endres vesentlig, noe som kan utløse behov for rask reaksjon i forvaltningen av fondet. Slike forhold reiser opplagt noen grunnleggende utfordringer i spørsmålet om utformingen av det etiske rammeverket, som finansministeren belyste i sin redegjørelse. Senterpartiet støtter derfor at det nå gjøres en grundig gjennomgang av det etiske rammeverket og hvordan det praktiseres i avveiingen mellom viktige hensyn. I perioden hvor en slik gjennomgang blir gjort, må det unngås at det gjøres disposisjoner som kan utfordre de langsiktige målsettingene og premissene for forvaltningen av fondet. Det må imidlertid understrekes at Norges Banks mandat legger godt til rette for både aktiv eierskapsutøvelse og for nedsalg basert på risikovurderinger, innenfor målet om høyest mulig avkastning med akseptabel risiko. Norges folkerettslige forpliktelser skal ivaretas. Vi må uansett forutsette at det videre arbeidet med denne saken har som grunnleggende utgangspunkt at Statens pensjonsfond utland fortsatt skal være et bredt diversifisert, globalt fond. På denne bakgrunn vil Senterpartiet gi sin tilslutning til de forslagene Frode Jacobsen på vegne av Arbeiderpartiet fremmet i sitt innlegg.

På vegne av Senterpartiet vil også jeg takke finansministeren for redegjørelsen. Statens pensjonsfond utland er av svært stor betydning for landet vårt. Kloke beslutninger tidligere har gjort at Norge nå har et finanspolitisk handlingsrom knapt noe annet land har, og det har i prinsippet et evighetsperspektiv over seg. Vi må fortsette å være kloke i forvaltningen av fondet. Det er snakk om svært store verdier, og den grunnleggende tenkningen rammeverket er basert på, bør man være forsiktig med å gjøre brå og store endringer i. Det er et langsiktig perspektiv som ligger til grunn, med mål om avkastning innenfor akseptabel risiko. Det er et finansielt instrument, ikke et politisk, innenfor folkerettens rammer. Samtidig viser debatten den siste tiden og gjennomgangen av redegjørelsen at dette rammeverket utsettes for dilemmaer og utfordringer. Den teknologiske utviklingen går raskt framover, og nye teknologiske løsninger vil ofte ha gjennomgripende virkninger på tvers av sivil og militær sektor. Når vi ser på hvordan Forsvaret skal sikre sin relevans i framtiden, er det nettopp koblingen med sivile aktører og sivilt utviklet teknologi – såkalt «dual-use» – som er helt sentral. Som det allerede er påpekt, er det samtidig slik at verdikjeder ofte blir mer og mer komplekse, på tvers av land, sektorer og selskaper. Dette bringer med seg dilemmaer i diskusjonen om investeringsunivers og eventuelle uttrekk. Selv om dilemmaer oppstår og utviklingen går raskt, er det viktig å identifisere fastpunktene. For at fondet skal kunne fungere, er det avhengig av tillit i finansmarkedene og fra myndighetene i land der fondet investerer. Selv om Norge er et land med et stort fond, er vi først og fremst et lite land som er avhengig av våre internasjonale relasjoner. Fondet er og må være et globalt indeksnært fond som nyter tillit i finansmarkedene, der investeringene gjøres bredt og nøytralt og ikke styres av politiske hensyn. Innenfor denne grunnleggende tilnærmingen må rammene til fondet utvikles i takt med verden rundt. Redegjørelsen gir et godt grunnlag for videre diskusjon.

Vi er forskjellige partier, og det er naturlig å ha dragkamper om ulike spørsmål i politikken, men her har regjeringen nokså systematisk gått til angrep på sentrale saker for Senterpartiet, som var grunnlaget for at vi kunne stå sammen i ulike og helhetlige budsjettopplegg. Det er egentlig vanskelig å se for seg en dårligere invitasjon til nye budsjettsamarbeid enn det forslaget som nå er lagt fram. Det gjelder for øvrig også regjeringens kommuneopplegg. Man har lagt seg på det nederste intervallet i kommuneproposisjonen fra i vår. Det kommuneopplegget som finansministeren presenterer i dag, er for dårlig. Det var dårlig da Arbeiderparti-regjeringen kom med kommuneproposisjonen i vår, og det er dårlig nå. «Tomme kasser i kommunene: Skjæran ber dem knipe igjen», sto det nylig i en avis. For mange kommuner og fylker handler det nå om noe langt mer krevende enn bare å knipe igjen litt. Dette gjelder grunntryggheten, dette gjelder velferden til svært mange i landet vårt, tjenestene som er aller nærmest oss: skole, barnehage, helsestasjoner og omsorgstilbudet. Senterpartiet mener at hvis vi skal lykkes med det norske fellesskapsprosjektet, må kommunene lykkes. Da bør staten bidra enda mer til at nettopp det skjer.

I regjeringssamarbeidet med Arbeiderpartiet opplevde vi i Senterpartiet at noe av kjernen i vårt felles prosjekt var å utjevne sosiale og geografiske forskjeller, inkludere alle i fellesskapet, hindre marginalisering og bidra til at alle blir sett og har likeverdige muligheter. Det vil neppe overraske noen at Senterpartiet var en særlig pådriver for å få fram nye grep for å utvikle hele Norge – og vi ble enige. Vi ga støtte til noen saksområder som var særlig viktig for Arbeiderpartiet, og sammen gikk vi til Stortinget for å få flertall for den helhetlige politikken vi hadde blitt enige om. I dag har Arbeiderpartiet lagt fram sitt første statsbudsjett som eneste regjeringsparti. Forslaget preges av en systematisk svekkelse av den politikken som skal skape velferd og verdiskaping i hele Norge: et altfor svakt kommuneopplegg som vil svekke, avvikle og sentralisere viktige tjenester som folk trenger i hverdagen sin nedlegging av passkontor kraftige kutt i bredbåndsutbyggingen og ulike distriktspolitiske virkemidler en avgiftspolitikk som gir folk som er avhengig av bil, dyrere drivstoff og transport Noe som er mer enn oppsiktsvekkende, er skrinleggingen av ordningen med gratis ferjer, som skulle redusere kostnader for folk og næringsliv, få bort det som i praksis er en permanent bomstasjon, redusere avstandsulemper og slik underbygge innsatsen for bosetting og verdiskaping i hele landet. Dette reagerer vi kraftig på. Et annet sentralt og kraftfullt grep vi tok i regjering, var å innføre nedskrivning av studielån for innbyggere i kommunene med de største distriktsutfordringene. Statsministeren var selv med på å lansere tiltaket i Stranda kommune i fjor høst. Vi tok dette viktige initiativet fordi utfordringene i distriktspolitikken har endret seg. Nå er folk og kompetanse mange steder en større knapphetsfaktor enn arbeidsplasser. Blant annet Norman-utvalget pekte på betydningen av å forsterke denne typen personrettede virkemidler. Men i budsjettforslaget kommer Arbeiderpartiet med en kraftig reduksjon av den satsingen vi var enige om. Dette kan ikke Senterpartiet akseptere. Vi må vurdere om vi i det hele tatt kan forhandle på dette grunnlaget. Den kommunen som statsministeren selv lanserte dette tiltaket i, Stranda, vil med dette likevel ikke bli omfattet av ordningen. Folk rundt omkring i landet har planlagt ut fra at de ville bli omfattet av den. Det finnes mange fortellinger om at folk har flyttet og planlegger å flytte til de kommunene som var lovd å få en slik nedskrivningsordning. Statsbudsjettet kan ikke oppfattes som noe annet enn et stort løftebrudd for alle dem som har trodd på budskapet fra regjeringen.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er alvorlig, og vi møter en verden med stor uro og uforutsigbarhet. Det er aktører der ute som ikke vil oss vel, som forsøker å utnytte våre sårbarheter og avhengigheter. Vi må ta inn over oss at vi nå har et helt annet beskyttelsesbehov enn det vi trodde da den kalde krigen var over. Med Senterpartiet i spissen er det de siste årene tatt en rekke kraftfulle grep for å styrke innsatsen for forsvar, sikkerhet og beredskap. Et formidabelt forsvarsløft er lagt fram og vedtatt gjennom en historisk enighet i Stortinget. Det er foretatt en grundig gjennomgang av den sivile beredskapen gjennom totalberedskapskommisjonen, fulgt opp i totalberedskapsmeldingen. Her trekkes det opp et omfattende sett med tiltak for å styrke motstandskraft og beredskap i det norske samfunnet. Det er også lagt fram en egen melding med ambisjon om å øke den norske selvforsyningen av mat. Matberedskap må være en svært sentral del av vår beredskapstenkning, og grunnlaget legges gjennom å styrke økonomien for matprodusentene. Spørsmålet nå blir hvordan alle disse initiativene følges opp, og hva som må til av ytterligere tiltak for å beskytte Norge og styrke beredskapen vår. Det forventes økt tempo og gjennomføringskraft. Den store kostnadsveksten på forsvarsmateriell utfordrer åpenbart balansen i langtidsplanen. Det er laget et nytt regime for løpende rebalansering og oversikt over forsvarsøkonomien og langtidsplanleggingen. Nødvendige endringer må sikre de evnene og effektene planen har lagt opp til. Senterpartiet forventer dessuten tydelig initiativ fra regjeringen for å ta vare på forsvarsforliket gjennom oppfølgingen som kommer. Behandlingen av totalberedskapsmeldingen ga også en rekke vedtak som raskt og systematisk må følges opp, gjennom bl.a. styrkingen av Sivilforsvaret, utbyggingen av tilfluktsrom, opptrappingen og støtten til frivillige beredskapsorganisasjoner og utviklingen av beredskapsbutikker, for å nevne noe. Det er gjort og gjøres mye for å trygge Norge og styrke beredskapen vår. Vi har neppe verken vedtatt eller langt mindre gjennomført politikk som gir oss den beskyttelsen vi trenger, og som oppmerksomheten om særlig de sammensatte truslene stadig minner oss på. Framfor alt bør forsyningsberedskapen løftes fram og alle sektorer og bransjers behov for systematisk gjennomgang av verdikjeder og sårbarheter. Arbeidet med såkalte grunnleggende nasjonale funksjoner er et godt utgangspunkt, men her er det fortsatt mye ugjort, og det er grunn til å tro at mange aktører har avhengigheter i sine verdikjeder som gir sårbarheter man må være bedre forberedt på å håndtere. Nå er det behov for å tenke beredskap som en gjennomgripende del av alt vi gjør i vår samfunnsaktivitet og planlegging.

Avgifter kan ha betydelige konsekvenser for dem som må betale dem. Noen ganger bidrar de til å vri atferd i ønsket retning, men samtidig tar ikke avgifter fordelingshensyn på samme måte som et progressivt skattesystem gjør. Med Senterpartiets leder i Finansdepartementet gikk det samlede avgiftstrykket for folk ned. På Fremskrittspartiets vakt i regjering, også med partilederen som finansminister, gikk det samlede avgiftstrykket betydelig opp. Fra 2013 til 2020 økte avgifter, gebyrer og moms med godt over 6 mrd. kr, gjennom f.eks. hyppige økninger av elavgiften, økning av laveste momssats, flyavgift, veibruksavgift og avgiftene på sukkervarer og ikke-alkoholholdige drikkevarer. Er det egentlig sånn at når alt kommer til alt, er folks fremste garanti for å unngå kraftige avgiftsøkninger å holde Fremskrittspartiet langt unna regjeringskontorene?